17. november 2020

I går: en sterk følelse av dyr. Jeg ville inn i fotoarkivet. Jeg ville inn i mappene fra 2008. Min første reise med digital Leica. Min andre reise med en indisk sadhu fra lite sted til lite sted til store steder i India.

Filmene fra 2007 ble blanke etter gjennomstråling på Heathrow Flyplass. Ikke en eneste kontur i svart/hvitt å se. Da var et digitalt kamerahus allerede bestilt. Objektivene ble 6-bit formattert. Jeg tok det i bruk i 2008.

Men hvor er harddisken fra 2008.

Og der sitter min trofaste venn i det norske fotoarkivet, ung og årvåken, klar til å lage kategorier i Lightroom, men jeg må finne harddisken fra 2008. Ikke så gammel, tenkte jeg. For ham: et halvt liv gammel. Jeg hentet ut fjorten harddisker fra en kiste. Den femte var den. Og der er materialet fra Journey with A Sadhu (2008).

Det ble en underlig dag.  Jeg beveget meg mellom følelsen av fotografiene fra Reisen med en Sadhu i 2008 (og for alltid) og romanen, den jeg så gjerne vil kunne levere en solid førsteversjon av i 2020, eller rett etter.

Klær og dyr. Slik løp det i hjernen. Klær og dyr, så konkret det er. Spennet og rarheten er i syntaks og tegnsetning, men ikke i ordvalget.

Og jeg lager en tekst til en markering i Oslo Black Friday. Teksten er basert på ordene til tekstilarbeideren jeg kjenner i Dhaka, hun som syr tusenvis av lommer på jeans som skal til Canada og Europa hver måned, og ikke har annen horisont enn dette.

Hun har barna. Aisha, den eldste, fikk navnet sitt av meg i 2012, kan hende. En gang var Aishas bor elev på et sangsted dit jeg gjerne dro. En ustyrlig gutt med t-skjorta på vrangen kom en gang dit, blekere enn ellers. Asraful. Hva har skjedd, Asraful, sa jeg den dagen. I dag døde faren min sa gutten som ville synge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *