28. juli 2020

Har sett Francis Coppolas Apocalypse Now for x´te gang. Denne gangen: Final Cut. Ny versjon 2019. Jeg er ikke ferdig med den filmen. Jeg ser «oss» (hvilket «oss»?) i den.

I flere tiår, akkurat den filmen. Den ruller og skjærer gjennom meg. Denne gangen, Final Cut, råere, og et enda mer fullendt, visuelt verk. Vanviddet. Den ville ømheten. Hjernespinnet, Skjæreredskapene. Ja, filmskaperen Coppola var nødt til å vende tilbake til verket førti år etter 1979:

Hvordan være i verden. Hvordan tåle å være her med øynene noenlunde åpne. Navigere i løgnene. Ikke bukke under midt i eller for løgnene. Ikke tro at løgn er sannhet. Ikke gråte seg i stykker.   

Høre ospebladene, for eksempel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *