Europa er i krig. De som bor utenfor Europa (og USA?) skjønner i liten grad forferdelsene og skrekken. De har sitt å tenke på. De skjønner ikke at det er større grunn til å sørge over sultne og utbomba ukrainere enn sultne og utbomba jemenitter og syrere eller at russiske våpen er mindre «moralske» enn amerikanske. Heller ikke jeg skjønner dette. Men jeg er europeer. Den geografiske og mentale nærheten og gjenkjennbarheten har med skrekken vår å gjøre. Vi er kropper. Dessuten: kjernefysisk fare har et annet nivå av gru enn annen krigføring. Når alt kommer alt, er militære angrep alltid og overalt nettopp det, et militært angrep, og forkastelig, og moderne konvensjonelle våpen kan medføre skade som er sammenlignbare med konsekvensene av taktiske kjernefysiske våpen, altså «de små taktiske». Jeg sier nei-til-krig. I dag begynner vårkampanjen til XR, Extinction Rebellion. Aktivister har satt seg på transportlinjer for norsk olje. Jeg sitter ikke der (ennå) men vet at krigen(e) nå har med geopolitisk ressurskamp å gjøre. Jeg er ikke på norsk offisiell side hva olje og gass angår. Krigen mot naturen er den overordnede krigen.
I går la jeg malerier med plantefarger laget i Kolkata ut over det gamle bordet her på St Hanshaugen. Ungene og ungdommene har malt mange fugler. I dag morges fotograferte jeg maleriet av en mor-fugl som mater ungene i reiret. Og i dag har jeg lest, i The Guardian, om den største våtmarken i Europa, i Polesia – dit jeg i to år har ønsket å reise. Fuglenes store reir og matfat på dette kontinentet, i Belarus og Ukraina. Det kalles «Amazonas-i-Europa».
De som gir hjerte, kunnskap og tanke til å ta vare på Polesia er nå fengslet i Belarus. Knuste sykehus, bolighus, museer, kirker, synagoger i Ukraina telles. Dyrene, trærne og ferskvannsdammene, myrene og skogene blir ikke telt. Krigen mot Ukraina er også en krig mot natur.