3. august

Romanen, det er den. 

Amazonas brenner. Det er Amazonas.

Jeg skriver i romanen. Jeg er der. Jeg må tåle å vite at Amazonas, og mye mer, brenner. 

Det må tåles et steds fra.  Romanen, det stilleste stedet. Administrasjoner og vås siver eller skyter seg inn. For jeg er i verden. 

Det er i skrift jeg ber. Ikke bare i skrift, men i skrift. Jeg brer ut matten. Men jeg tenner bare et lite stearinlys til venstre for datamaskinen. Det lille lyset tennes ikke til andre tider, og ikke når jeg skriver noe annet.

Bare når jeg, etter forberedende «øvelser», som å hoppe tau og studere elementær italiensk, samt spise havregrøt, går inn. 

Går inn. 

Menneskene som er mine i verden har ikke et slikt sted. Jeg gir ikke stedet fra meg av den grunn. For jeg vet at jeg for å være deres må være der også, konsentrert akkurat der.  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *