30. juli 2020

Et etterslep fra telefonsamtale med Binod i Kolkata i går. Det ble tydelig for meg at jeg ikke vet noe om pandemien der. Jeg burde kunne vite, jeg burde vite, jeg burde for lengst visst. Men jeg vet ikke. Og likevel vet jeg mer enn naboene her. Det jeg vet om de fattiges konkrete kår, det vet jeg, også av praktiske grunner, alene.    

Jeg bor med resten av oss i Norge, ikke alle, men flertallet, i en fold i skjørtet Norge. Det er et ganske regelmessig foldet skjørt med inn-og utbetalinger som, for de fleste, kommer til rett tid. Også til meg. Lite. Men til rett tid. Men: skal jeg spise, da skal også de (jeg kjenner) kunne spise. I går skjønte jeg at jeg ikke vet noe om hva det er å være inder eller bangladesher nå. Jeg nevner de landene jeg har konkret kjennskap til.

Det er sannsynlig at den norske regjeringen har håndtert den pågående pandemien med, til tider overdreven, anstendighet. Den håndterer ikke andre store ulykker med samme grad av anstendighet. Den er en økologisk og hva fordeling angår en skandale.  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *