31. juli 2020

Men hvordan gjøre dette notatet kort.  Erindringen er et syskrin med knappenåler, trådstumper, stoffbiter, noe skarpt, noe mykt.

I dag feirer mange av «mine» og andre bengalere eid. Hinduer feirer med muslimer. De som ikke tror de eier gud, gjør det – om de er naboer.

I dag skrev Arild Rønsens i sin vidunderlige fredagsspalte i Klassekampen: Hør Fleetwood Macs «Live in Boston 1970» på youtube til minne om sangeren og gitaristen Peter Green som nettopp døde.

Spalten hans leser jeg alltid. Han vet mer enn de fleste i landet om militarismen som ideologi og praktisk ødeleggelse.

Nå har jeg hørt og sett videoen. For en stemme, for en gitarblues. Og i det mentale syskrinet mitt ligger en annen versjon av Black Magic Woman. Den sangen, med Santana, hørte min mor mens hun vasket vinduer på innsiden og utsiden her jeg bor. Hun satt i karmen og bøyde seg langt ut, med rytmene.   

Så døde hun med nyheter i øret, om Irak, om Estland, Latvia og Litauen, i det som siden ble mørkerommet mitt. I januar 1991, mens Sovjetunionen invaderte de baltiske landene, og jeg husker at hun som nesten ikke klarte å spise, fantaserte om russisk brød. Og om Anjou-pærer!