4. mars 2022

Jeg gjør enda et forsøk. Det ble en lang pause fra postene her. Jeg vil jo skrive brev og legge ut. Smånotisene på facebook er ikke nok. Dagbok er noe annet enn dette. Jeg er ikke skjønnlitterær i pulsen nå. Jeg er øst i Europa. Jeg kan ikke skrive «jeg er i Ukraina». Jeg har aldri vært der. Men jeg er forbundet med Europa i øst. Derfor: en liten leilighet i Budapest. Derfor, om det blir mulig: kommende påske i Vilnius. Jeg var i Vilnius for første gang, og som første utenlandske sted etter pandemiens reiseforbud-for-alle, i august 2021. Ortodokse kirker, katolske kirker. Gågater. En bydel for kunstneriske anarkister. Gettoen, den kalt Den store og den kalt Den lille.

I  den lille gettoen i Vilnius fins en dominikaner-kirke. Foran alteret: vaser med kolossale solsikker. Presten hadde et blikk jeg kan fornemme fremdeles. På alle sider av den lille kirken ligger smugene der gamle og elendige jøder bodde. I en annen del av gettoen bodde de arbeidsføre.

Jeg hadde spurt etter skogen ved Vilnius. Jeg skjønte ikke at ingen ville ta meg med til skogen – som jeg hadde lest var urskog. En rest urskog i Europa. Nå vet jeg at det var i skogene der de fleste litauiske jøder ble henrettet.

Jeg har ønsket en reise til Polesia: våtmarksområdet mellom Ukraina, Belarus og Polen. Den største i Europa. Truet av industriell utbygging, oljerør og demninger. Det må være der det kriges nå. I gmail-mappen min har jeg en egen mappe: roman 2022: Polesia. Jeg har lagt meldinger fra en «Beskytt Polesia»-gruppe i Tyskland der. Det kommer kan hende ikke flere slike meldinger om Polesia. Hvem kryper i de våtmarkene nå. Europa blir ikke reddet uten at våtmarkene blir reddet. Vi er ikke utenfor det som er noe annet enn oss. Gjør vi oss til noe(n) som er utenfor tenker jeg at det er – synd.

Synd er jo, språklig og ontologisk sett, å bryte det som er sammenføyd. Så gjeldet det å vite nøkternt og med ømhet hva det er som er sammenføyd. For der fins tider da det neste sanne ordet, den eneste sanne gjerningen kan være: NEI.

Vi er i slik tid i Europa nå. Tid for NEI. Nei til utnytting av livsgrunnlaget, nei til petrotyranner. Den russiske er en slik. Han er ikke den eneste. Han er for øyeblikket den mest merkbare. Han er selvsagt tre- eller femhodet. Jeg vet slett ikke hvor mange hoder han, les regimet, er. Europa tåler ham ikke, hvor mange han enn er. Mor-Jord tåler oss ikke i denne formen for hovmod.

Jeg sov lite sist natt. Det er ikke uvanlig for meg og det kan ikke være uvanlig i Europa for tiden. «Søk lege om du på grunn av krigen i Ukraina ikke klarer å spise eller sove», sskriver en klok lege. Men det er opplagt at våkne europeere og andre er ute av seg – ute av søvnen og ute av andre bærende døgnrytmer nå. Det dreier seg om en fare større enn den vi kan tåle. Hvor er vi. Ghor koli, skriver Binod i Kolkata. Det er mørk-mørk tid. Hva skal vi gjøre da.

For vi er jo her vi er. Henvist til det vegetative nervesystemet. Til de andres «systemer». Til nasjonen Norge. Til å måtte spise, fyre opp, lage mat og spise. Til barna og de gamle. Til skrøpelighetene våre, og raseriet. Til krigsmaskinen. Til Europa. 

Si mørk-mørk-tid som et refreng. Eller: Se bort fra alle nyanser av lyst og mørkt, puste ut og inn og vite at jeg ikke vet hva som er mørkt mørke og hva som er lyset i lyset. Holde ut, og bli ved «min lest». Som ordtaks-skomakeren. Det vegetative nervesystemet unndrar seg kontroll. Det gjør sitt eget når det gjør det, og modale hjelpeverb: burde kunne ville måtte omfatter det ikke. Alarmberedskapen er et eget univers, neppe «utenfor meg» men under meg i meg. Under meg er jeg i råform, og uten hele setninger. Ja, det er. 4. mars 2022

Jeg har et manuskript og vil fullføre det. Et essay i gud. Jeg har enda et manuskript å fullføre. En margeritt på graven din. Jeg har gjendiktninger fra bengali, av Lalan Fakir, med arbeidstittel Hva sier jeg er fremmed å fullføre.

Det er krig i Europa. Hvilke proporsjoner har den, hvilke skal den ha i meg. Jeg kan ikke vite det. Den tar det den tar. Vi blir frastjålet oss.