4. september 2020

 

Jeg skulle disiplinere meg og skrive et notat hver dag. Det er det jeg skulle. Så gjør jeg det ikke. Jeg er overveldet. og kanskje både skjerpet og «sabotert» av The Final Warning. Six Degrees.

Toget ruller videre. Oljetoget. Kulltoget. Gasstoget. Selvmorderisk.

Det blir ikke noe arkiv igjen. Ingen hjemmeside heller.

 

Jeg skriver litterært, med hørselen helt skjerpet, hver eneste linje til en mulig bok, kall den «Krig og grammatikk» eller «Foreløpig Ukjent», og flytter bokstaver, alt mens jeg vet om forgjengeligheten.

 

Orker jeg å høre kapittelet Seven Degrees. Jeg blir ødelagt av det. Så må jeg tåle å bli ødelagt på akkurat denne måten.

Dette er en bok jeg hører, stort sett mens jeg beveger meg, som i går fra Nordberghjemmet Sykehjem til St Hanshaugen. På bussholdeplassen stod et par: Han med sadhuskjegg og tovete hår, et markant felt mellom kinnben og øyne, et drag av dagen etter hasjrus i det feltet, og hun: med et nett fullt av panteflasker i den ene hånden. En beslutning om ikke å legge igjen søppel, eller samle inn andres forlagte. Jeg forestilte meg at de kom fra skogen.

Det minnet meg om mye. Jeg svelget ned historien min med en sadhu og i bussen kjente jeg en eim av kropp som ikke har vasket seg på lenge, men det kan ha vært en annen kropp.

Hun var helt edru, og jeg visste at de begge hadde gjort et valg, likesom skåret seg ut av raljeringene på vare markedet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *