8. september 2020

Så rart å skrive det det er usannsynlig at mer enn to-tre lesere ønsker å lese. Jeg flytter på ord innenfor setninger og setninger innenfor avsnitt, og avsnitt innfor et lite kapittel. Jeg kaller manuskriptet for «Krig og grammatikk». Krigen er det gamle. Det fins et større ord som ikke er med i tittelen. Men det underlige er omsorgen for hvert minste grammatikalske ledd. Og denne omsorgen er ikke pikant. Jeg er investert i den.

Det er for å erkjenne, og kanskje for å krysse terskler. Det har ingen lønnsomhet, dette. Men det åpner for pusten min, og det pinte savnet av Budapest – som jeg har gitt opp å reise til i september – knuger meg ikke nå. Men jeg skal dra dit.

En kom med egenplukkede poteter og en kolossal solsikke. Jeg har Van Gogh i ryggen.

Hva kunne vi merket om vi lot oss skje.

Jeg hører en lydbok om Pentagon-generalenes kunnskap om militærbaser på mer og mer tvilsom grunn. Vannet kommer, og de vet det.