Dagens notat

Slik er det tenkt: noen daglige, linjer med spørsmål, beslutninger, innsikter, støkk. Det som blusser opp akkurat nå. 

Jeg kom til Oslo fra Kolkata 3. mars 2020. Etter pandemiutbruddet har stedet, med to bittesmå lokale sprang, vært ett og det samme: Oslo. Før skiftet jeg sted i en årlig rytme. En tjueårs rytme er nå brutt. 

Det er i Oslo jeg skal skrive. Men også her er jeg DER. Der er: Kolkata og omegn. Der er: nordregionen i Bangladesh. Hva folk (og dyr?) der gjennomlever i pandemien tar jeg innover som jeg kan, og når jeg orker.  

DER er også: Budapest. 

Paul Celan har en underlig diktlinje: Ich bin Du wenn Ich bin. Oversatt: Jeg er du når jeg er. 

På denne planeten er det en underlig ting å være norsk. 

Jeg lever i et ENNÅ. Det er overgitt, og er en flerre.

21. september/fredsdagen

  Dette lleste jeg på XRs markering på Eidsvold Plass i dag: ennå   1 først sakte nede nær lydgrensen så storme men uten skrekk løpe om så på kne   vi som kan puste danser for isen tirilltunger steinsopper sisiker månen ennå   det som skal komme er her allerede håpe er en displin   2 vi er nære nå ytterst på tungespissen av det sene tiåret i unntakstilstand som ikke er opphevet her ber jeg for almenninger, årstider og en sol det er mulig å tåle   3 noen legger ned urskogen noen borer i sjøbunnen noen lager seg penger av fattigfolks død   4 isen smelter dette vet vi isen sier det på sitt eget morsmål isen gjentar barneskole- refrenget   den smelter i år som i fjor isen, vår venn selve vertskapet vårt   5 men oljen skal i rør forlanger ministrene for å holde prestisjen oppe om alt annet bukker under   la oss tømme sjøbunnen hente ut varene raffinere og selge dem kobolt uranium kopper slippe skipsfarten løs så vi blir de rikeste   for oljen skal i rør la det boble i metan   hyll meg som keiser og la den siste signaturen på kloden bli min   6 mens isen blir hullete som kjolen til en fattig unge   isen blir til ingenting og speiler oss benektere   mens California skifter farge og det ikke fins bandasjer for nedsvidde bartrær   tørr gråt svidd i strupene rødved i flammer   de aller eldste legene urgamle sypresser uselviske kulloslagre kan ikke puste for oss mer   7 på bleke koraller står presidenter, kortsyns- kløppere   de ruller ut løpere av løgner så løssanden fyker og det vi ser er tåke   mens elve- og kystland bukker under blir usynlig i mudder   som i Bangladesh så i Amerika   men de fleste amerikanere som dør blir telt opp   8 se langt nå se skarpt og kraftig korrigerbart og sammen nedefra i våkenetter   forbløffe makten ved å holde ut     9 hvis jeg håper fremdeles er det for sangen i barna for å løfte en fot og den neste og dikte for alle elskende som gir seg hen og forskerne som tåler å erkjenne tapet for oldinger som ikke vil eie men være for bønder som forelsker seg hodestups i en meitemark   håpe, som en disiplin i kor med rebeller som vet at barentshavet for alltid er større enn enhver regjering

19. september 2020

Hva er det viktigste. Det som er synlig er det viktigste. Det som er usynlig er det viktigste. Hva betyr forsvinningen? Være her i spennet mellom det synlige, det usynlige og forsvinningen. Skjelne melom forsvinning og utryddelse. Bli lykkelig av hver geiterams. Alt dette er sant. Jeg skal lese diktet mitt, det som ble slengt ut av meg i bokstaver, en torsdag kveld i forrige uke og etterpå lagt ut på XRs lukkede hjemmeside samme dag. Les det 21. september, på «Opprørsdagen», skrev Georgiana. Jeg leser det der, foran Stortinget. Time etter time med det diktet. Akuttdikt, slik jeg skrev på åttitallet. Jeg har travet på gulvene. Tenker meg at det løypespor. Minst ti versjoner printet ut. Rytme. Tydelige bilder. Det er sørgelige kår på den synlige jorden og det som er å se, minker. Jeg sikter til artene. Forskjellene, om du vil. I går: Norwegian-avgangen til Roma ble kansellert. Covid-19-tallene er skremmende i Europa. Jeg ville så gjerne tilbake til Civitella Ranieri i Umbria der Støvets sønn ble fullført. En av de tydeligste bøkene mine, i hvert fall av romaner. Jeg var «fellow» der i 1997.   I dag: vandre med KO i skogen. Første gang i 2020. Hun er 92.

13. september 2020

En arena for opprøreren er nødvendig, hun behøver det. I går, på vei til messen i Sankt Dominikus, med lydbok, All Hell Breaking Loose, av Michael T. Klare. Plutselig inntraff en fryktelig innsikt, da jeg hørte om planene for utbyttingen av et isfritt Arktis: noen «overherrer» ønsker seg global oppheting og ønsker at isen i polene smelter. De kobler ikke seg selv til seg selv. De anvender en annen definisjon av seg-selv. De som kan barrikadere seg på de rikes fjell er ikke koblet til de druknende. De kobler ikke egen nasjon til alle. Fascisme, er det det. Da jeg skjønte at det fins et mektig ønske om isfrihet, og at havbunnen i Arktis ikke bare har olje og gass, men kobolt, uranium, kopper og andre metaller, og at isfritt Arktis for miliær-overherrer «innbyr til» eierskap til  og bruk av alle slags militære fartøy og installasjoner, skjønte jeg at «vi andre» har fiender. Slik gikk jeg inn i kirken, og jeg skrev meg med telefonnummer på et arket i tilfelle covid-19. XR er nødvendig.

8. september 2020

Så rart å skrive det det er usannsynlig at mer enn to-tre lesere ønsker å lese. Jeg flytter på ord innenfor setninger og setninger innenfor avsnitt, og avsnitt innfor et lite kapittel. Jeg kaller manuskriptet for «Krig og grammatikk». Krigen er det gamle. Det fins et større ord som ikke er med i tittelen. Men det underlige er omsorgen for hvert minste grammatikalske ledd. Og denne omsorgen er ikke pikant. Jeg er investert i den. Det er for å erkjenne, og kanskje for å krysse terskler. Det har ingen lønnsomhet, dette. Men det åpner for pusten min, og det pinte savnet av Budapest – som jeg har gitt opp å reise til i september – knuger meg ikke nå. Men jeg skal dra dit. En kom med egenplukkede poteter og en kolossal solsikke. Jeg har Van Gogh i ryggen. Hva kunne vi merket om vi lot oss skje. Jeg hører en lydbok om Pentagon-generalenes kunnskap om militærbaser på mer og mer tvilsom grunn. Vannet kommer, og de vet det.

6. september 2020

Så drar jeg ikke til Budapest. Utlendinger er utelukket fra Ungarn. Jeg ville å gjerne dit, og har Budapest i bevisstheten. Jeg skulle med leicaen gått i de og de gatene. Skulle konsentrert meg om manuskriptet. Skulle laget A Small Book of Singing grafisk, med Csaba, og stått i trykkeriet mens den ble trykket. Den skulle blitt solgt til beste for sangarbeidet i Bangladesh. I dag demonstrerer kunststudenter i Budapest mot statsmaktens overtagelse av kunstskolene. Lederne av kunstskoler (og nyhetsmedier) skal tenke som regjeringens hode(r)», «kristent og patriotisk», sies det. All offisiell tale om «det kristne» byr meg mer og mer i mot. Mesteren fra Nazaret var ikke en europeisk kristen.

4. september 2020

  Jeg skulle disiplinere meg og skrive et notat hver dag. Det er det jeg skulle. Så gjør jeg det ikke. Jeg er overveldet. og kanskje både skjerpet og «sabotert» av The Final Warning. Six Degrees. Toget ruller videre. Oljetoget. Kulltoget. Gasstoget. Selvmorderisk. Det blir ikke noe arkiv igjen. Ingen hjemmeside heller.   Jeg skriver litterært, med hørselen helt skjerpet, hver eneste linje til en mulig bok, kall den «Krig og grammatikk» eller «Foreløpig Ukjent», og flytter bokstaver, alt mens jeg vet om forgjengeligheten.   Orker jeg å høre kapittelet Seven Degrees. Jeg blir ødelagt av det. Så må jeg tåle å bli ødelagt på akkurat denne måten. Dette er en bok jeg hører, stort sett mens jeg beveger meg, som i går fra Nordberghjemmet Sykehjem til St Hanshaugen. På bussholdeplassen stod et par: Han med sadhuskjegg og tovete hår, et markant felt mellom kinnben og øyne, et drag av dagen etter hasjrus i det feltet, og hun: med et nett fullt av panteflasker i den ene hånden. En beslutning om ikke å legge igjen søppel, eller samle inn andres forlagte. Jeg forestilte meg at de kom fra skogen. Det minnet meg om mye. Jeg svelget ned historien min med en sadhu og i bussen kjente jeg en eim av kropp som ikke har vasket seg på lenge, men det kan ha vært en annen kropp. Hun var helt edru, og jeg visste at de begge hadde gjort et valg, likesom skåret seg ut av raljeringene på vare markedet.