Dagens notat

Slik er det tenkt: noen daglige, linjer med spørsmål, beslutninger, innsikter, støkk. Det som blusser opp akkurat nå. 

Jeg kom til Oslo fra Kolkata 3. mars 2020. Etter pandemiutbruddet har stedet, med to bittesmå lokale sprang, vært ett og det samme: Oslo. Før skiftet jeg sted i en årlig rytme. En tjueårs rytme er nå brutt. 

Det er i Oslo jeg skal skrive. Men også her er jeg DER. Der er: Kolkata og omegn. Der er: nordregionen i Bangladesh. Hva folk (og dyr?) der gjennomlever i pandemien tar jeg innover som jeg kan, og når jeg orker.  

DER er også: Budapest. 

Paul Celan har en underlig diktlinje: Ich bin Du wenn Ich bin. Oversatt: Jeg er du når jeg er. 

På denne planeten er det en underlig ting å være norsk. 

Jeg lever i et ENNÅ. Det er overgitt, og er en flerre.

17. november 2020

I går: en sterk følelse av dyr. Jeg ville inn i fotoarkivet. Jeg ville inn i mappene fra 2008. Min første reise med digital Leica. Min andre reise med en indisk sadhu fra lite sted til lite sted til store steder i India. Filmene fra 2007 ble blanke etter gjennomstråling på Heathrow Flyplass. Ikke en eneste kontur i svart/hvitt å se. Da var et digitalt kamerahus allerede bestilt. Objektivene ble 6-bit formattert. Jeg tok det i bruk i 2008. Men hvor er harddisken fra 2008. Og der sitter min trofaste venn i det norske fotoarkivet, ung og årvåken, klar til å lage kategorier i Lightroom, men jeg må finne harddisken fra 2008. Ikke så gammel, tenkte jeg. For ham: et halvt liv gammel. Jeg hentet ut fjorten harddisker fra en kiste. Den femte var den. Og der er materialet fra Journey with A Sadhu (2008). Det ble en underlig dag.  Jeg beveget meg mellom følelsen av fotografiene fra Reisen med en Sadhu i 2008 (og for alltid) og romanen, den jeg så gjerne vil kunne levere en solid førsteversjon av i 2020, eller rett etter. Klær og dyr. Slik løp det i hjernen. Klær og dyr, så konkret det er. Spennet og rarheten er i syntaks og tegnsetning, men ikke i ordvalget. Og jeg lager en tekst til en markering i Oslo Black Friday. Teksten er basert på ordene til tekstilarbeideren jeg kjenner i Dhaka, hun som syr tusenvis av lommer på jeans som skal til Canada og Europa hver måned, og ikke har annen horisont enn dette. Hun har barna. Aisha, den eldste, fikk navnet sitt av meg i 2012, kan hende. En gang var Aishas bor elev på et sangsted dit jeg gjerne dro. En ustyrlig gutt med t-skjorta på vrangen kom en gang dit, blekere enn ellers. Asraful. Hva har skjedd, Asraful, sa jeg den dagen. I dag døde faren min sa gutten som ville synge.

16. november 2020

Som en dragning, nesten en drift. Er det til India. Er det til det rå og sansbare. Det er i hvert til dyrene. Jeg vil fotografere. Jeg vil fotografere dyr. Og klær. Særlig der sømmene løsner, og der det fins sikkerhetsnål. Jeg har vært her inne så lenge. Ja, jeg er hjemme her. Jeg har tak over meg, gulv under meg, foran og bak, til høyre og til venstre, vegger og vinduer. Jeg har. Punktum. Men jeg vil, ned, leke med formene og lyset. Jeg tenker ikke at jeg er dømt. Jeg er bare lukket inne i landet. Kan gå ut i byen. Med munnbind, uten munnbind. Mer enn de fleste kan, det kan jeg. Pengene er små. Men jeg mangler ikke det jeg behøver. Denne tiltagende dragningen til å fotografere dyr. Den har bitt seg fast i meg slik at den er meg. Jeg vil lete etter dyrene i evangeliene og i hele bibelen.

15. november 2020

  Det er lenge siden jeg postet noe her. Jeg har ikke vært doven. Ikke ute av meg heller. Jeg har vært i konsentrert tekstarbeid. Tre manuskripter er, skiftevis, i arbeid. Slik er erfaringen: cirka tre uker helt inne i en tekst, deretter: ut av denne teksten. En pause med å lese, se film, undersøke verden. Ingen slipper unna dette å undersøke verden i denne perioden. Deretter: inn i den andre lange teksten. Hver av de tre teksten har nå en lengde på cirka hundre tette sider. 2020: skilleåret. Jeg vet ikke om det blir et år for oppvåkning. De som er våkne nå var våkne før også. De som våkner nå, må «ta tak», bevege seg sammen med andre, gå lenger inn – for å holde ut å være våkne. Så tett er det kollektive mørket nå. Hverdagsrutiner blir kastet om på. Min vidunderlige tidsarkitektur er omrokkert. Jeg har sagt til noen at jeg har to «vinger»: konsentrasjonen og friheten. Under pandemien, som er tett forbundet med naturtapet, kan jeg være konsentrert. Men jeg kan ikke besøke stedene mine, de jeg på årlig basis har dratt til og dratt fra, så å si rytmisk, i mer enn tjue år. Mens jeg er her, blir stedene der, og folks livskår og bevissthet, drastisk endret. Dette: å forvalte tiden med lampen tent, ikke sløse nå, for det er virkelig sent.

21. september/fredsdagen

  Dette lleste jeg på XRs markering på Eidsvold Plass i dag: ennå   1 først sakte nede nær lydgrensen så storme men uten skrekk løpe om så på kne   vi som kan puste danser for isen tirilltunger steinsopper sisiker månen ennå   det som skal komme er her allerede håpe er en displin   2 vi er nære nå ytterst på tungespissen av det sene tiåret i unntakstilstand som ikke er opphevet her ber jeg for almenninger, årstider og en sol det er mulig å tåle   3 noen legger ned urskogen noen borer i sjøbunnen noen lager seg penger av fattigfolks død   4 isen smelter dette vet vi isen sier det på sitt eget morsmål isen gjentar barneskole- refrenget   den smelter i år som i fjor isen, vår venn selve vertskapet vårt   5 men oljen skal i rør forlanger ministrene for å holde prestisjen oppe om alt annet bukker under   la oss tømme sjøbunnen hente ut varene raffinere og selge dem kobolt uranium kopper slippe skipsfarten løs så vi blir de rikeste   for oljen skal i rør la det boble i metan   hyll meg som keiser og la den siste signaturen på kloden bli min   6 mens isen blir hullete som kjolen til en fattig unge   isen blir til ingenting og speiler oss benektere   mens California skifter farge og det ikke fins bandasjer for nedsvidde bartrær   tørr gråt svidd i strupene rødved i flammer   de aller eldste legene urgamle sypresser uselviske kulloslagre kan ikke puste for oss mer   7 på bleke koraller står presidenter, kortsyns- kløppere   de ruller ut løpere av løgner så løssanden fyker og det vi ser er tåke   mens elve- og kystland bukker under blir usynlig i mudder   som i Bangladesh så i Amerika   men de fleste amerikanere som dør blir telt opp   8 se langt nå se skarpt og kraftig korrigerbart og sammen nedefra i våkenetter   forbløffe makten ved å holde ut     9 hvis jeg håper fremdeles er det for sangen i barna for å løfte en fot og den neste og dikte for alle elskende som gir seg hen og forskerne som tåler å erkjenne tapet for oldinger som ikke vil eie men være for bønder som forelsker seg hodestups i en meitemark   håpe, som en disiplin i kor med rebeller som vet at barentshavet for alltid er større enn enhver regjering

19. september 2020

Hva er det viktigste. Det som er synlig er det viktigste. Det som er usynlig er det viktigste. Hva betyr forsvinningen? Være her i spennet mellom det synlige, det usynlige og forsvinningen. Skjelne melom forsvinning og utryddelse. Bli lykkelig av hver geiterams. Alt dette er sant. Jeg skal lese diktet mitt, det som ble slengt ut av meg i bokstaver, en torsdag kveld i forrige uke og etterpå lagt ut på XRs lukkede hjemmeside samme dag. Les det 21. september, på «Opprørsdagen», skrev Georgiana. Jeg leser det der, foran Stortinget. Time etter time med det diktet. Akuttdikt, slik jeg skrev på åttitallet. Jeg har travet på gulvene. Tenker meg at det løypespor. Minst ti versjoner printet ut. Rytme. Tydelige bilder. Det er sørgelige kår på den synlige jorden og det som er å se, minker. Jeg sikter til artene. Forskjellene, om du vil. I går: Norwegian-avgangen til Roma ble kansellert. Covid-19-tallene er skremmende i Europa. Jeg ville så gjerne tilbake til Civitella Ranieri i Umbria der Støvets sønn ble fullført. En av de tydeligste bøkene mine, i hvert fall av romaner. Jeg var «fellow» der i 1997.   I dag: vandre med KO i skogen. Første gang i 2020. Hun er 92.

13. september 2020

En arena for opprøreren er nødvendig, hun behøver det. I går, på vei til messen i Sankt Dominikus, med lydbok, All Hell Breaking Loose, av Michael T. Klare. Plutselig inntraff en fryktelig innsikt, da jeg hørte om planene for utbyttingen av et isfritt Arktis: noen «overherrer» ønsker seg global oppheting og ønsker at isen i polene smelter. De kobler ikke seg selv til seg selv. De anvender en annen definisjon av seg-selv. De som kan barrikadere seg på de rikes fjell er ikke koblet til de druknende. De kobler ikke egen nasjon til alle. Fascisme, er det det. Da jeg skjønte at det fins et mektig ønske om isfrihet, og at havbunnen i Arktis ikke bare har olje og gass, men kobolt, uranium, kopper og andre metaller, og at isfritt Arktis for miliær-overherrer «innbyr til» eierskap til  og bruk av alle slags militære fartøy og installasjoner, skjønte jeg at «vi andre» har fiender. Slik gikk jeg inn i kirken, og jeg skrev meg med telefonnummer på et arket i tilfelle covid-19. XR er nødvendig.