Gertrud Kolmar: Verdener Gjendiktet til serien Stemmens kontinent

Da jødisk-tyske Gertrud Käthe Chodziesner ble født i 1894, prøvde mange jøder å viske ut skillet mellom jøde og ikke-jøde. De var keisertro tyskere, og det var utenkelig at de en dag skulle bli helt annerledes klassifisert. Gertruds egen far, var en av disse keisertro, jurist fra høyborgerskapet, klassisk utdannet.

Men Gertrud hadde tidlig en sterk bevissthet om at hun var jødisk. Hun skal ha ønsket seg et mer jødisk navn, som Judith eller Esther. Hun studerte hebraisk og skal ha vurdert å emigrere til Palestina.
Hun debuterte i 1917 under pseudonymet Gertrud Kolmar. Hun er blitt kalt «Franz Kafkas åndelige søster». Dikteren var rebelsk, allerede som barn kalt «gale-Trude» og noe helt for seg selv.
I litteraturhistoriske verk står det å lese at hun antagelig døde i Auschwitz-Birkenau og antagelig 3. mars 1943.

 

ETTERORD: Gjendikteren bøyer seg.

 

1.

Gertrud Kolmar, alltid vært i Tyskland. Deportert, med Ost-Transport 32, under den såkalte ”Fabrikaktion”, i Berlin, 27.2.1943. Hun, den meget vevre, hadde da arbeidet et par år i rustningsindustrien; det var tvangsarbeid. Hun, høyborgerskapes datter, delte soverom med andre Jüden i Berlin.

Ingen kaddisj for henne, ingen bønn for den døde. I leksikalske verk står det å lese at hun antagelig døde i Auschwitz-Birkenau, og antagelig 3. mars 1943. Det store europeiske selvmordet slukte barna, de meget gamle, musikerne og dikterne også. Det gjorde, i en viss forstand, ikke forskjell på folk. Og det var, i en annen forstand, nettopp forskjell det gjorde, og hadde for lengst, innett og systematisk, identifisert det myrdbare. Identitet er en gruoppvekkende term, i Oslo som i Berlin.

Enhver morder dreper også seg selv. Europa ble byråkratisk og lidenskapelig myrdet den gangen. Man kan lure på om det metodiske mordet, som også er selvmord, har opphørt eller om det ”bare” har funnet sted visse metode-, identitets- og katekseforskyvninger. Katekse: Når ”objektet” trekker følelser til seg.

De som nå ikke skal være er, sett fra én kant, ”amerikanere” eller ”jøder”; sett fra en annen kant ”terrorister” – og kanskje simpelthen fattige.

Vi lever post-11/9/01. Det er nødvendig å tenke på de utdelte identiteter. Hvem sier jeg at du er, osv. I sine Lettres à un ami allemand, utgitt i 1948, skrev Albert Camus at det var nødvendig, som aldri før, å tenke på mordet. Mordet, når det utføres med hensikt, er forbundet med ”utdelt” identitet. Den andre som trussel, som møkk, som overflødig.

En gang skal det ikke finnes oppe og nede, skrev Gertrud Kolmar. Hun skrev også at ”hun” en gang bare skal være sand i skoene til den som kommer.

Revolusjonær? Kanskje. Mystiker? Kanskje. Det ene og det andre i mellomkrigstidens Berlin. Hun var helt på plass.

 

2.

Gertrud Kolmar, alltid vært et annet sted. ”Ta vekk vest så jeg kan bli øst”, skrev hun, og ville i østlig retning. Fjellene i Ural, øyene utenfor Malakka. Ja, med et plaget smil kunne man si at hun ville ”renses” for dem/det som ville rense henne og alt annet mørkt og østlig vekk fra Europa. Hun ville til enhjørningenes og krystallenes endeløse sted, til landskap med froskeprinser og rubiner.

Ja, reise. Men hun var ingen reisende. Hun ble værende. Hun gjorde sine ørsmå reiser som tolk eller pedagog innenlands, og en gang dro hun helt til Dijon. Men hun ble i Berlin, også etter Krystallnatten 9. november 1938. Da var diktene i ”Verdener” antagelig ferdigskrevet.

Hvilket valg var dette: å bli. De fleste på kloden blir jo bestandig der mødrene og fedrene ligger begravet eller der asken ble strødd ut over elven. Men tyske jøder ville dra derifra. Gertrud Kolmar kom ikke fra fattige kår. Hun kunne, økonomisk sett, dratt, men hun ble. Av emosjonelle grunner: en gammel og meget kjær far. Av metafysiske grunner: å bli for å fullføre det hun var. Gjennom hennes verk opprettes en brutt og latterliggjort forbindelse mellom kunst og offer. Og: mellom kjærlighet og offer. Det er en smal, smal vei.

Hennes ønske-øst var virkelig et helt annet øst enn Oswiécim i Polen, fillebyen litt sørøst for Berlin, og med ett alle europeiske jernbanelinjers knutepunkt. I et tidlig dikt, ”Die Fahrende”, skrev hun, ”alle tog damper i hendene mine”. Alle tog, tenker leseren, gjendikteren. Alle Europas tog.

I diktet Asia lyder det: ”Mor, du som var det for meg før min egen vugget meg/jeg kommer hjem.”

 

3.

Hjem, det er øst. Men hjem, det er diktet. Det var bare diktet for henne. Å gjendikte fra ”Welten” er også å hviske et altfor sent kaddish. Ja, hun er død. Velsignet være asken. Hun er død og diktene er her. Bare les. Det er så underlig at disse diktenes dikter ”måtte bli” drept. Det fins ikke drap i dem. Jo, det fins i disse diktene en egenartet og likesom erfart viten om drap, en (uhyrlig!) offerbevisthet som man, med en smule vridd og politisk korrekt tanke, kunne si (også) rommer et ja til å bli drept.

Jeg er villig, sier diktets kvinnestemme. Gjør med meg som du vil, sier den lydige. Hun vet om ”guds lam”. Guds lam er her. Hun har ikke glemt Abraham. Offeret har med mat å gjøre. Å gi mat, å bli til noens mat. Det er uhyrlig, og alt annet enn samtidig med oss.

Til enhver tid ville dette vært underlige dikt. I mellomkrigstidens Europa, midt i Tyskland, er det under ganger under at de ble skrevet. Og nå, i en tid med kommers og terror, er de absolutt utidsmessige – og nødvendige irritasjonsmomenter.

Hjem, det er diktet. Diktet er verden ”bortenfor verden”. Men GK var ingen drømmer. Hun var ikke blind for politiske kjensgjerninger , men så med presis navigasjonssans hva som ble gjort og hva som ble villet. I 1934 skrev hun”Jeg gikk gjennom jorden som ikke er mer”. Og: ”Vi jøder/som bare natten hører.” Eller: ”Og vi, vi er blitt til gjennom galger og/hjul./Revnende hjerte, dødssvette, et tåreløst/blikk/Og det evige sukket ved martyrpælen”. Og: ”Jeg elsker deg, mitt folk i plyndrete plagg.” Og så: ”En gang skal den trette vandrerskoen din trå på den sterkes nakke”.

Profeten Jesaja er ikke langt unna.

Dikteren var rebelsk, allerede som barn kalt ”gale-Trude”, og helt sin egen. Helt sin egen, og helt offerets. I diktene i ”Welten”, skrevet rundt 1937, utgitt i 1947, er Tysklands gru knapt merkbar. På stedet, som var midt i Berlin, dro hun et annet sted. Aldri har termen indre eksil vært så presist som her. Hun laget ”verdener” bortenfor Berlin, med navnene Jaman-tau, Mergui, ”Mergui-øyene er rogn/ sådd ut foran froskens lår/ blått Burma, gult Siam, grønt Annam/ som sitter på huk og ror/med svømmefoten Malakka støtt ut i kinesiske/vannmasser.”

 

4.

”Welten” ble utgitt i 1947. Da lå asken av henne blandet med hundretuseners, i sump- og bjørkelandskapet i Brézinka. Med kunnskapen om dette er diktene blitt gjendiktet. Barokke som de er, med eventyrlandskaper, lidenskaper og metaforer langt bortenfor dagligspråket. Jeg vet lite om barokk stil. Jeg har gått inn, både dratt og pint, i disse diktuniversene. De er, i utgangspunktet, langt fra mine. Men denne dikterskikkelsen skal være hos oss; jeg vil det. Diktene dukket plutselig opp, og ble værende. De er fremmede; de er aldri blitt annet enn fremmede. Det ligger stor underlighet i hver linje. Jeg har ikke prøvd å gjøre den ikke-underlig. Det er som underlig at den må tale. Det tar tid å lese/høre. Det fins ingen grunn, ikke én, til at vi bare skal høre det vi har hørt før. Dette har ”vi” ikke hørt før. Det er i mer enn én forstand uhørt. Hva består underligheten i? Den er av poetisk så vel som av paralitterær karakter. Det paralitterære er forbundet med tiden: Berlin 1937.

Hvorfor ”Welten” og ikke andre av hennes dikt? ”Welten” er en syklus, og av det siste hun skrev. Som nevnt, posthumt utgitt. Hennes første diktbok utkom i 1917. Nesten alt hun laget var på rim. Dette er den første og umiddelbare grunnen til at jeg valgte oss ”Welten”, med de brede og ikke-rimede rytmene. Av de sytten diktene har jeg valgt tolv. Det har vært et besværlig leksikalsk arbeid, med jakt på mytologiske, botaniske, mineralske og zoologiske termer. Tyskfødte Anne Luise Kirkengen har beskrevet tyske blomsterenger for meg; vi har sammen lett etter riktige fuglenavn. Og jeg har lært et og annet om amfibier. Det dreier seg om gamle og fjerne verdener. Hvor tysk er denne poesien? Selvsagt tvers igjennom tysk, og usammenlignbar med alt annet som også er tysk. I tyske litteraturhistorier er GK såvidt nevnt. Men nettstedene er mange. Søk på navnet hennes! ”Welten” er gjendiktet på polsk og fransk. Johannes Bobrowsky har skrevet et dikt tilegnet henne: ”der vandret det en,/ en jente med glatt hår/med slette under øyelokkene. Det samme har Nelly Sachs: G.C du så tankene kretse/som bilder om hodet./Luften ar du trodd på/der stjernene blir til…Der det for oss bare fantes kveld/så du alt evighet.”

 

5.

Man kunne ligne diktene i ”Welten” med gåter eller innvielsesord i en mysteriereligion. De kan ikke tydes fort og lett. Kanskje skal de ikke ”tydes”. Gå bare inn, og bli der den tiden du vil, må, kan. Disippelen, her: leseren, må holde seg på plass ”uten å gjøre”, for å parafrasere en linje i et av diktene. Tid har med saken å gøre. Det dikteren kan ha skrevet sakte, men kanskje også fort, og av kroppens nødvendighet (for det ligger en voldsom kjærlighetshistorie i stoffet), må leseren, for å lese i respekt, lese sakte, på nytt og pånytt.

Alt vokser mot hverandre, inn i hverandre; det blir hverandre, ja forvandles av og til hverandre. Metamorfose er et grunnord. Mennesket er ikke alene, men sammen med mineraler, plankton, øgler, frosker, slanger, fjell, og havet. Havet er først og sist, mann og kvinne hverandres skjebne. Barnet er ”skjebne”, født som ufødt. Vi spiser, blir spist, er hverandres brød, ofres og ofrer oss, og flyter gjennom former. Et begrep beslektet med forvandling eller metamorfose er alkymi. I tingenes og ideenes historie dreier det seg om forvandlingen av jern til gull. Noe blir til noe annet ved kjemiske eller poetomagiske grep. Ja, GK er mineralenes dikter. Og øglens og enhjørningens, for ikke å nevne vannets. Hun er på froskenes og vannets side. ”og alle vinder kysset mine øyelokk/og alle skoger styrtet ned i meg/og alle elver munnet ut i meg.” Beskjeden? Nei, ustyrlig. I hverdagen: til usynlighet beskjeden. I diktet: som en indisk gudinne, voldsom ned Himalayas skråninger, farende på en løve; ja shakti.

Der ingenting snakker, der er hun. At hun faktisk var dødstummes lærer tilhører samme logikk.

 

6.

Jeg tenker meg at Gertrud Kolmar har søstre. Blant poeter kjenner jeg ikke hennes søstre. Bare Rainer Maria Rilke, en mulig bror, kunne nevnes blant poetene. Og kanskje Arthur Rimbaud. Gertrud Kolmar er blitt kalt ”Franz Kafkas åndelige søster”. Hun var Walter Benjamins kusine. Så har hun altså ”metafysiske søstre”, et lite knippe jødiske kvinner som skrev samtidig med henne, i Frankrike, Holland, Tyskland, selv om de ikke skrev dikt. Men Gertrud Kolmar kjente neppe til Simone Weil, Etty Hillesum Edith Stein. (Jeg nevner ikke Anne Frank. Hun var et barn.) De ovennevnte var tatt inn i og forvandlet av samme villighet til å gi, eller miste. Av samme gudsbilde? Vi kan ikke vite det; det kan overhodet ikke vites. Tre av disse ble deportert. Den fjerde, Simone Weil, døde tuberkuløs i England. Det er lett å tenke seg også henne deportert. Alle fire skrev ”til døden”. Etty Hillesums forbløffende dagbok og brev ble utgitt posthumt. De fire er i en viss forstand født av samme mor eller samme ”ånd”. Det har med kunsten, med mysteriet – og med dragningen mot Asia å gjøre. For Edith Stein, Husserl-eleven som ble karmelitternonne, har det med offeret i Karmel, cellens taushet, å gjøre. Edith Stein er nå helgenkåret i den katolske kirke. I følge byråkratiet, og foreldrene, er alle fire jøder. De som, i offentligheten, husker dem, husker at de er jøder.

Edmond Jabès skrev, i ”Spørsmålenes bok”: ”Den mest besindige av mine brødre vendte seg til meg og sa: ”Har ikke den som ikke lenger skjelner mellom jøde og ikke-jøde, allerede sluttet å være jøde?”…. Og de tilføyde: ”Brorskap, det er å gi,gi, gi, og du kan aldri gi noe annet enn det du er.” Jeg slo meg for brystet og tenkte: Jeg er ingenting. Jeg har avhugd hode. Men er ikke et menneske like mye verdt som et annet? Den halshugde like mye verd som den troende? (s.78)

 

7.

Da Gertrud Käthe Chodziesner ble født, i 1894 i Berlin, prøvde mange jøder å viske ut skillet mellom jøde og ikke-jøde. De var keisertro tyskere. Det falt dem ikke inn at de kunne bli annerledes definert. Dikterens far var en av disse keisertro, en høyborgerskapets jurist; klassisk utdannet, prøyssisk-jødisk”, har jeg lest. Jeg har gått på en kolossal jødisk gravlund i Berlin og gravmonumentene var tyske. Så langt det er/var herfra og til de meget hebraiske gravlundene i øst-Ungarn.

Eldstedatteren Gertrud var sin fars nærmeste. Båndet til moren, som døde i 1930, skal ha vært langt blekere. Båndet til den yngre søsteren Hilde, som emigrerte til Sveits, var sterkt. Ettertidens biografiske kunnskap om GK er knyttet til søsteren, som fikk leve, og GKs brev til henne og datteren. Brevene er utgitt med tittelen ”Briefe”. Søsterens datter var det utvalgte barnet. Hun fødte ikke sitt eget.

Det var faren som, i 1917, leste datterens dikt og tok dem med seg til en utgiver. De ble utgitt under pseudonymet Gertrud Kolmar.

Som barn skal hun ha ønsket seg et bibelsk navn; som Judith eller Esther. Det er vanskelig å vite hva det vil si å vite om seg selv at det er jøde man er: har det med Bibelen, med jødisk historie, med språket hebraisk (evt. jiddisk) å gjøre. Hva utelukker, hva innbefatter en slik selvdefinisjon. GK visste at hun var det. Hun, som kalte Asia sin første mor. Men også Palestina tilhører det asiatiske kontinent… Hun vurderte å emigrere dit. Men, som nevnt, ble hun værende hos sin far. Hun levde aldri sammen med en mann, hun fødte aldri noe barn. Men barnet er et tema med refrengkarakakter i verket. Mannen også, elsker-mannen. I ”verdener” ligger en kjærlighetshistorie som renning. Et barn, det eneste som var bestemt for det lyriske jeg, dukker også opp. I kroppenes virkelighet skal hun ha vært gravid, med en offiser, under 1. verdenskrig. Hun skal, under press fra foreldrene, ha abortert. Og hun skulle aldri slippe unna det ufødte barnet. En annen elsker dukker opp i diktene hennes langt senere, en dikter. Men hun ble aldri, skriver hun, en manns første, hun var henvist til å forbli ”den andre”. Mannen var den første for henne. I ”Verdener” er det slik. Og i dikt utenfor denne syklusen, som når hun skriver: ”jeg griper deg med øynene/med disse øynene som er mørke og hver av dem en stjerne./Jeg drar deg inn under dette øyelokket/og lukker det og du er lukket inne..”

Hennes er ensomme dikt. ”Du holder meg i hendene helt og holdent.. det du blar i, er et menneske”, slik lyder det i et meget tidlig dikt. Men hun visste alltid at hun var dikter. Og hun kan ha hatt en akutt fornemmelse av det nærvær man bare kan kalle guds. Også kjærlighetsdiktene i ”Verdener” er ensomme. Leseren vet at du´et som manes frem ikke vil komme. Dikteren vet også det. Det er for lengst meget sent. Hun har bodd hos faren i Berlin, dyrket haget, tatt seg av papirarbeidet, laget maten. Så blir det tvangsforflytninger til rom uten blomster. Det vil ikke komme noe barn i henne. Til det ufødte barnets ”far” viet hun et dikt som dette: ”Vanvidd/ natten står der ute og vuggen tom,

Og den som gynger den, en blek kvinne.”

 

8.

Denne dikteren gjorde sitt.