Umas øyne (2004)

Hovedpersonen i denne romanen er den fattige piken Uma, som figurerte som biperson i Saras reise. Sara så Uma på toget til Benares der hun og den blinde moren hennes tigget. Sara og Uma ble kjent på denne togturen, og i Umas øyne fortelles det om konsekvensene av dette møtet. De to bøkene utfyller hverandre, men kan like gjerne leses hver for seg.

Historien begynner med at Uma og moren kort tid etter møtet med Sara får brev fra henne der hun inviterer dem hjem til seg i Calcutta. Uma forstår at hun har fått en venninne. Men det er to svært forskjellige verdener og levesett som møtes: Uma og moren bor i en jordhytte i en bitteliten landsby og har måttet tigge etter at faren som arbeidet som smed døde. Uma har ikke gått på skole, og må bruke det meste av tiden sin på å hjelpe den blinde moren. Saras liv er den absolutte motsetning til dette, hun bor i en stor leilighet i millionbyen Calcutta sammen med faren som er fotograf. Hun går på skole, skriver dagbok og har egne penger og mange vakre klær. Kan to så forskjellige tolvåringer bli venninner? Og vil foreldrene deres komme overens?

Å la to jenter med så ulik bakgrunn møtes, er et godt utgangspunkt for en fortelling. Dette grepet kaster lys over to vidt forskjellige levesett innenfor samme land, og bekjentskapet utløser mange nye refleksjoner hos de to jentene. Uma undrer seg over ting som er selvfølgelige for Sara; for eksempel lurer hun på hvordan det er å kunne lese og skrive. Mormoren hennes advarte henne mot å lære det, og har sagt at det ikke passer for fattigfolk, men Uma synes det er virker fint at man kan få brev fra og skrive til venner som bor langt unna. Kanskje hun ikke skal høre på mormor i akkurat denne saken? I slutten av boka er Uma i full gang med å lære alfabetet.

Begge jentene filosoferer over betydninger av det å se og bli sett, og disse virker ikke påklistret fordi de tar utgangspunkt i noe hverdagslig de opplever, nemlig at Umas mamma er blind. Disse refleksjonene får også betydning for hvordan jentene tenker om døden: begge har mistet en av foreldrene i ung alder. Da gir det trøst å snakke om at noe kan eksistere selv om man ikke kan se det. Dette gjennomgangsmotivet gir teksten en fin tilleggsdimensjon.

Historien fortelles hovedsakelig fra Umas synsvinkel, og det er flere fine observasjoner og metaforer preget av tolvåringens perspektiv. Hun beskriver for eksempel hvor skummelt den myndige mormoren hennes kunne være: ”Mormor så og så tvers gjennom hud og hår. Samtidig tidde hun bom stille. Hver gang mormor tidde bom stille, reiste det seg et fjell der. Fjellet var ikke til å rikke.” (s. 23) Første gang Uma møter Sara og skal vise henne veien til toalettet, lar hun moren sin bli stående alene og vente på dem. Hun beskriver følelsen av ubehag ved å velge mellom to ting som begge er riktige å gjøre på denne måten: ”Hun skulle være øynene til mamma. Nå var hun øynene til en fremmed jente isteden. Det var ikke riktig. Men det var ikke galt heller. Det var riktig og galt på en gang.” (s. 21)

Selv om det hender en god del i romanen, er hovedfokuset gjennomgående på den indre relasjonen som oppstår mellom de to unge jentene. Teksten omhandler og forsøker å sette ord på følelser som oppstår når man møter noen man er helt på bølgelengde med. Mer enn å beskrive og problematisere et møte mellom to jenter fra forskjellige samfunnslag, skildrer Sæther et møte mellom to jenter som allerede fra første stund de ser hverandre føler seg som beslektede sjeler. Slik ordløs kommunikasjon er svært utfordrende å beskrive, og på dette punktet synes jeg ikke forfatteren lykkes. Karakterene i romanen snakker inneforstått og utvungent til hverandre om følelsene sine, men som leser blir jeg ofte etterlatt på utsiden av deres inderlige relasjoner uten å oppfatte hvorfor disse menneskene får så god kontakt.

Et eksempel er følgende episode som finner sted når Uma og moren har nådd fram til Saras og farens leilighet i Calcutta, og møter Saras far for første gang. Han har akkurat sluppet dem inn av døra og fortalt dem at Sara er på skolen og kommer hjem om to timer:
”Det er helt i orden å vente,” brister det ut av Uma. ”For nå venter vi jo sammen med deg!” Akkurat da merker Uma at kinnene til mannen blir våte. Begge kinnene blir det. Det er bare de som er vant til å høre hver minste lyd som kan høre lyden mannen lager akkurat nå. Den er så liten og sped at selv ildfluelyden er større. Det er pappaSebastian som står rett foran dem og gråter slik en pappa gjør noen ganger. Akkurat det har Uma visst i lange tider. 

    (s. 149)

Det er tydeligvis viktig for Saras far at de har fått besøk. Men leseren vet så lite om fotografen Sebastian på dette tidspunktet at dette følelsesutbruddet første gang han møter Uma og moren hennes virker voldsomt og uforklarlig. Hvorfor Uma synes det er helt naturlig at han gråter i denne situasjonen kommer heller ikke tydelig fram. Den umiddelbare kontakten som oppstår mellom dem blir stående som påstand mer enn noe leseren kan ta del i.

Konsentrasjonen rundt karakterenes tanker og følelser er så gjennomført at det tidvis blir vanskelig for leseren å orientere seg og fastholde enkle praktiske detaljer. Dette gjelder aller tydeligst i bokens andre halvdel, som omhandler besøket i Calcutta. Her skildres nesten utelukkende samtalene og den gode kontakten mellom Uma og Sara – og foreldrene deres – og få hverdagslige detaljer. Det er for eksempel ikke godt å avgjøre hvor lenge Uma og moren er på besøk i byen. Et par dager? En uke? To uker?

Problemet i denne teksten blir, slik jeg ser det, den direkte postuleringen av karakterenes følelser. Følelser skildres ofte mest effektivt slik vi opplever dem i møtet med andre: indirekte, via kroppslige tegn som må tolkes. En annen innvending er frekvensen de sterke følelsene har: Leseren behøver pauser mellom de emosjonelle høydepunktene, hvis ikke kan de slå hverandre i hjel. Det er kontrastene mellom sterke følelser og jordnære detaljer som gir fremstillingen av følelser intensitet.

Ingen mennesker er ren ånd. Ingen er individer uten tilknytning til og påvirkning fra de samfunnsforhold de lever under. Sara og Uma tilhører to diametralt forskjellige samfunnslag. Klasseskiller nevnes i romanen, for eksempel at Uma kan føle ubehag når mennesker stirrer på dem når de tigger, redsel for å trå inn i rike menneskers hus, redsel for å bli kastet av toget osv. Men like fullt er Umas og morens møte med Sara og faren hennes fullstendig blottet for problemer eller refleksjoner knyttet til slike forhold. Det er som om de kan heve seg over slike verdslige bekymringer, også i sitt indre liv.

Avstanden mellom Sara og Uma er bare den ene distansen som benyttes som grep i teksten. Umas øyne er også en tekst som kommuniserer – og postulerer – en grunnleggende forskjell mellom en indisk og en norsk/vestlig tenke- og væremåte. Fremstillingen av det indiske i denne romanen er for preget av åndelighet, naivitet, renhet og uskyld til å gi en troverdig framstilling av disse karakterenes liv og tanker. En slik forenklet framstilling av en annen kultur er ikke uproblematisk, uansett hvor positivt fortegn disse verdiene har innenfor tekstens univers.te