Wera Sæther: brev hjem

Hovedsiden | Egne bøker | Oversatte bøker | Essays | Galleri | Brev hjem | Lyd

Kolkata, 2. desember 2011
Så skjult sannheten kan være. Eller: så vanskelig det er å se, for ikke å si gjennomskue. Sjelden er den som ser, og sjelden er den som gjør seg synlig.

En kan undres på hva Rabindranath-ji ville tenkt. Han som feires i India, og i Bangladesh dette året; født i 1861. Han ble født i denne byen og gjorde den til et navn i verden.

Jeg tror han ville søkt seg til jungelen. For her er selve hørsels-og synssansen, motet, eller er det evnen, til å skille sant fra usant blitt tilkludret. Jeg tenker mer og mer på Ceaucescus Romania, på nyspråksland og megalomane forestillinger av særdeles trassig karakter. Ingen Ceaucescu i énmanns-form her. Et mangehodet partivesen isteden.

I 2010 ble CPM-partiet fjernet fra makten etter 35 år. Partiet hadde i begynnelsen en solidarisk sans for fattigfolk men fortsatte i en omfavnelse av konsentrert makt og egeninteresse med sannheten som ukjent størrelse.

Hva kan da Trinamul-partiet med Mamota Banerjee, som antagelig prøver å praktisere en "alles verdighet", en elementær sann praksis, politisk sett gjøre. Snakker og handler hun sant, da vil millioner miste statlige fordeler - og antagelig ikke stemme på partiet hennes. For: hvem stemmer mot sin egen økonomiske interesse? Hvor sant kan hun tillate seg å handle; fra hvor mange kan hun, den nøkterne kvinnen som bor i nabolaget her, tillate seg å fjerne privilegier uten, politisk sett, å fjerne seg selv.

Her er sannhet noe en tror en ikke kan tillate seg; det er for farlig. En taper i hvert fall penger, og kanskje posisjon, ære, tilgang til lege, pensjon. Advokathjelp er det best å avstå fra å søke. Advokater bestikkes og bestikker hverandre. Legene er ikke pålitelige, for de driver apoteker, og danner grupperinger der den ene legen henviser til den andre, som henviser til den tredje, slik at mange i samme sirkel blir begunstiget. Sannhet er det en ikke tør, eller kanskje ikke lenger kan gjenkjenne. Samvittigheten her er død, sa Pravash i dag. Den lar seg neppe vekke opp igjen. For de partipolitiske operatørene har skilt mann fra kone og sønn fra far. Han har vurdert å flytte til delstaten Orissa i sør-øst.

Vi satt i offset-trykkeriet. Den lille boken om "Tråden", med engelsk tekst og fotografier fra to veverlandsbyer i Nadia, skulle trykkes; jeg hadde bedt om å få være tilstede da prosessen begynte. Riktig rødt, riktig svarthet, flekkfritt.

Men rødt ble ikke rødt på riktig sted og en meter dyrebart papir, med flekkete rødt, ble liggende på gulvet; en meter i høyden. Jeg vet ikke hva leddet før selve trykkeprosessen heter. Det dreier seg om gjøre trykkeplatene klare. De var klare. Men de var ikke rene. Trykkeriets eier, visstnok ansvarlig for platene, skulle komme. Nitti minutters venting. En teknisk feil, sa han da han kom. Han sa ikke at feilen var hans. Men han sa at seksten nye plater skulle anvendes. Trykkeren Achinto lovet å gjøre sitt aller beste. Jeg drar til Bangladesh. Nå vet de at de må arbeide med presisjon om arbeidet skal bli godtatt. Jeg tenker: så godt at den første siden ikke var "ren", for da ville jeg tillatt meg å tenke at alle plater og alle sider ville bli rene - og tillatt meg å forlate trykkeriet ved Dalhousie ubekymret.

Det er best at det møkkete blir gjenkjent fort. Så kan det kirurgiske snittet gjøres før alle ledd er blitt stive og gamle.

Noen, som Maki Kazumi, baulen født i Osaka, Japan, og "bengalsk født" et steds i Bardhaman, er vidunderlige. Parvathi Baul besøkte ashramen til Sadhan Das Bairagya og Maki Kazumi i forrige uke, dagen før vi var der. Jeg hørte Parvathy Baul synge i Kolkata i desember 2009, og ble beveget. Jeg tenkte da: åh, om Rehana og Sharifa kunne få høre sangen hennes, og sett at en jente har friheten til å la stemmen komme helt ut, i den totale kroppens bevegelse.

I morgen synger Parvathy Baul på samme sted som i desember 2009. Billetter er kjøpt. Maki Kazumi har fortalt Parvathy Baul at jeg kommer for å høre henne. Kanskje blir det et fragment av en samtale, kanskje bare et blikk. Hun er så ung. Men hun har kraften, og kanskje også hjertet.

Du kan høre Parvathy Baul på youtube.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. desember 2011
Nå vet jeg mer om formuesbeskatning i Kolkata. En må skatte ekstra for sydvendte hus og for hus ved brede veier, nær offentlige transportmidler som t-banen. Jeg bor i et slikt hus. Sakuntala sørger for å betale den kvartalsvise skatten, som er høy her på grunn av "sydvendtheten". Mer lys, mer luft; mer skatt. Derfor er husleien ikke lav.

Jeg skulle reist til Dhaka på søndag. Plutselig melding fra Badsha, han som ko-ordinerer sunoarbeidet. Ma, det er erklært generalstreik på søndag, du må komme på mandag isteden. Han som aldri har reist med fly tenkte øyensynlig ikke på at billetter ikke alltid kan omgjøres; han visste at vi har et møte med Den norske Ambassadøren til Bangladesh på mandag. Derfor: ma, kom på mandag isteden!

Hennaen var vasket ut av håret, Binod satt med budsjettarbeidet for turneen i januar, ekstra tallerkener, ulltepper, stort telt, bensin til to biler, mat, invitasjoner, leie av scener, samt titalls av erklæringer til Brannvesen, Politi, politiske myndigheter mm. Rett til Jet Airways-kotoret i Park Street, nå kalt Mother Teresa Sarani. Enda en svær demonstrasjon i byen, lenin-plakater, i regi av SUCI (Communist). Lærere i demonstrasjon mot eksamen for barn opp til 8. klasse. Indiske bengalere er virkelig kyndige hva partipolitiske manifestasjoner angår, minst én daglig. Trafikken var snegleaktig. En skummel lukeparkering, og jeg ut av bilen til et stappfullt kontor, der én kunde var klar over generalstreiken, men ikke de billettansvarlige. Generalstreik inngår ikke i flyselskapets ansvarsområde. Av en eller annen grunn ble et sete klarert for meg, uten ekstra omkostninger.

Det er opposisjonspartiet, BNP, Bangladesh Nationalist Party, som har erklært generalstreik, kanskje for å gjøre regjeringens arbeid enda mer besværlig. Selvfølgelig skal regjeringen-som-er styrtes.

Blir Awami League-partiets regjering styrtet vil arbeidet for sangen bli mer besværlig, jentenes bevegelsesrom antagelig redusert og friheten til i enkelhet å være hindu-og-muslim sammen innskrenket.

Jeg tenker: det er godt at vi ikke på forhånd kjenner konsekvensene av det vi påtar oss av arbeid. Å organisere en 28-dagers turne for tolv barn & voksne "fra utlandet" i en byråkratisert delstat, og dét med svært begrensede økonomiske midler, er - for å si det mildt - krevende. Jeg skulle gjerne slippe å tenke på penger, datoer, viseringer, polititillatelser mm. Jeg må tenke på dette.

Ville så gjerne skrive. Fotografere. Ja, filme. Og bare rusle, eller hva var det han sa, poeten fra Son, bare sitte og se ut i været. Kope, det kalte han det. Når jeg blir gammel, da. Jeg er jo gammel. Jeg blir yngre her.

I går trasket vi syv-åtte kilometer, den vidunderlig fromme, skarpsynte og uutdannede Jamir og jeg; vi fotograferte og kjøpte klær, til musikerne (mennene) denne gangen. Klær til jentene er allerede innkjøpt. Jeg kjøpte sandelolje, dyr og sjelden; litt roseolje også. Kanskje kjøpte jeg roseolje i Bombay i 1980, da jeg reiste tre måneder i India. Duften minner meg om den reisen. Og rosevann, som brukes i sorbot, til å dynke klær, til godsmak i kaker, til å rense hud. Til velsignelser.

På søndag inntraff en underlighet. Et gjensyn med Chris, gandhi-disippel, som i flere år hadde bodd i en dalit-landsby i Tanjavore, i Sør-India, men høsten 1976, da jeg første gang kom til Kolkata, var i India. Hun bodde i et hus for og med psykisk utviklingshemmede, noe også jeg gjorde i Oslo (Mariahuset) i 1976. For ti dager siden kom det over meg et ønske om å gjenfinne Asha Niketan, inne på området for the Missionaries of Charity. Der fikk jeg vite at Chris, som bor i Skottland nå, var i nærheten av Kolkata frem til 2. desember. Jeg etterlot meg et visittkort med lokalt telefonnummer. Hun ringte og på søndag dro vi dit. Chris i blå sari, som i 1976. En gang hadde jeg sett henne igjen, siden 1980: i London i 2001.

Landsbyen der hun bodde i Tanjavore, Keerungudi, var stedet der jeg ble rystet av fattige inderes gjestfrihet. Jeg var syk på leirgulvet og de samlet myntene de så å si ikke hadde, og kjøpte grønnsaker de kokte for meg. Keerungudi er et navn i livsskjebnen min. Så også Chris. Og med ett, i samme by: Kolkata.

Chris fikk høre mye om Rehana og de andre.

Hilsen Wera

Kolkata, 26. november 2011
Jeg skulle så gjerne høre min egen tanke. I det minste ha friheten til å høre hjerterytmen, eller lage en setning. Det skråles i nabolaget. Det er et nesten aldeles vanlig skrål. Det er førvalgs-tider. Byrådsvalg, kanskje. Det er som oftest puja-eller førvalgstider. Denne kvelden er det Mamota Banerjees navn som skråles ut. Mennesket er for mennesket, sier kvinnestemmen. Det er ingen kvinnestemme; det er ingen mannsstemme. Det er, selvsagt, stemmen til et levende vesen - født i menneskeskikkelse.

Hvordan har India mistet India; hvordan er samvittighet, gjestfrihet, stillhet, solidaritet blitt borte fra denne delstaten (Paschim Banga i øst) og andre delstater i India. Politikerne skriker. De skriker sine egnes navn og hva de gjør utenfor mikrofonenes rekkevidde er, selvsagt, uhørt. Men skrålet legger seg dag etter dag over sansene, hjernene, evnen til å tenke; som en kolossal tretthet hos dem som ikke av økonomiske eller andre grunner vil delta i dette spillet.

Det er vanskelig å skjønne at folk kan la dette skrålet pågå i år etter år. At de ikke sier nei. Kanskje er de for trette. Kanskje er det farlig å si nei. De fleste som sa nei til CPM (Communist Party Marxist) sa, formelt sett, ja til Trinamul Congress med Mamota Banerjee. Det kan hende denne "didi" (storesøster) ikke er korrupt. Det kan til og med hende hun tenker solidariske tanker og har en elementær sans for rettferdighet. Men de som skrålet ut navnet hennes nå de skråler på samme heslige vis som de som for atten måneder siden skrålte for kommunistpartiets skyld. Det fins ingen forskjell for øret mellom Trinamul-skrålet og CPM-skrålet.

Hvor kan barna gå. Det er skrål og spetakkel på alle kanter; de fordruknes skrål, de maktgriskes skrål. De satt her og tegnet i dag. De vil gjerne sitte og tegne. Så fikk de kheer, en slags risgrøt. De spiste med lyst. Også jeg gjorde det.

Takk til alle, skriker kvinnestemmen som vil overdøve menneskelyder og enhver motsatt tanke. Hesligheten er blitt normen her.

Og likevel er jeg her. Jeg slipper ikke løs. Jeg er fanget av nødvendigheten. Hvem vet for hvor lenge. Kanskje for alltid.

EarthCare with Art forbereder husly, transport, scener for opptreder, for ikke å nevne budsjetter, for de tolv som skal komme fra Bangladesh 6. januar. Musikerne og barna.

I Bangladesh arbeider Badsha med "master-cd" til CD-2. Take Me Across, som er CD-1, kan skaffes fra suno-norge.org. Jeg skulle snakket med Badsha om Sharifas allergier og nødvendigheten eller ikke-nødvendigheten av å bestille legetime for henne her i Kolkata. Men jeg kan ikke ringe til Bangladesh. For jeg ville ikke hørt hva Badsha sa i telefonen. Jeg ville ikke kunnet formulere min egen tanke på bengali. Den som skråler der ute har inntil videre overtatt hjernen min.

Hjernen er ikke blitt en annens. Den er inntil videre satt ut. Jeg kan såvidt formulere setninger på norsk. Setningene jeg skulle formulert på engelsk lar seg ikke formulere. Engelsk ligger ikke innenfor hjernen i meg, slik morsmålet gjør.

En gang fantes det en vakker blyghet hos indiske kvinner. Det fantes en viten om skammens mulighet hos menn som hos kvinner, samt en selvsagt gjestfrihet. For det fins jo en sann skamfølelse. Alt skal ikke gjøres for alles åsyn. Noe skal være skjult. Det skal jo være skjult. Purdah er ikke (bare) usant. Det er nødvendig. Alle har ikke noe der ute for alles øyne å gjøre. Det er ikke "tømme seg" som er viktig, eksistensielt, seksuelt som kunstnerisk. Å temme seg er like viktig. Det er tider for alt, sa den kloke overlevende fra Utøya. Det er tider for skam.

Folk her er blitt systematisk ribbet for det stille, det tenkende, det lyttende.

Her skal suno-barna synge, her hvor elendige og ikke-elendige bor. Her hvor mennene pisser i veikanten, på ett og samme sted, der de har pisset siden CPM ble til. Det er deres rett å pisse der, tenker de, mens stanken er kvalmende for oss som holder til i første etasje. Kast vann over pisset ditt, sier vi. Noen gjør det. Andre vakler rusa videre. De pisser slik de har pisset før. Bluferdigheten er ikke til stede. Retten til å pisse der en vil, retten til å skråle der en vil, retten til... å ruse deg der en vil.

Elsk, og gjør det du vil sa Augustin for sytten hundre år siden. Den som elsker har, kanskje, rett. Men hvem vet hvem det er som elsker... og hvem kan si om seg selv at det er elske hun gjør.

Jeg vet ikke hva Rehana, Sharifa, Mousumi, Jemi og de andre vil se, lukte og si når de kommer hit. De vil bli forferdet. Menn pisser sjelden rett foran kvinner i Bangladesh. De ruser seg heller ikke offentlig. Heldigvis at det ikke er valgkamp i januar. Ikke puja heller. Det er vinter i januar.

De politiserte kvinnene, hva er det de gjort med seg selv. Måtte de virkelig gjøre seg like avstumpet som politiske menn har gjort seg. Det kan da ikke være slik sannhet vokser og faller som frukt fra treet.

Sannhet, sa du... Sannhet!?

Hilsen Wera

Kolkata, 23. november 2011
En skal ikke dykke i alle vann men velge sine vann med omhu. Jeg har neppe valgt Kolkata med omhu. Byen "tok" meg i 1976. Det er ikke samme by i 2011.

De som trekker kjerre er få her nå. De løper med eller uten sko, med bagasje eller folk i kjerra, og minner om "gamle dager". For fem-seks år siden fotograferte jeg dem med stor konsentrasjon.

Det-som-forsvinner er et tema. Jeg kan ikke holde noe igjen. Vi måtte være millioner av "aktivister" for å holde de gamle formene igjen. Det er neppe barbeinte kjerretrekkere aktivist-millionene ville gå inn for først. Men de tilhører uttrykksmangfoldet og, på et vis, biomangfoldet også; for de forurenser ingen ting. Når det er flom er det bare de som kan kjøre deg hjem. Arbeidet de gjør er langt fra nedrig, og heller ikke møkkete. Det er hardt menneskearbeid, en slags "tjeneste". Å rense kloakken må være langt sørgeligere.

De som demonstrerer er fremdeles mange i denne byen. Bengalere er eksperter i å marsjere taktfast. De blir heslige av å rope som én mann. De er menn og kvinner og roper som én mann. CPM-generasjonen, de mellom 25 og 50, især. I går var det lærerne. De sultestreiket for bedre lønnsbetingelser for deltidsarbeidende lærere. Jeg er (antagelig) ikke imot selve saken. Da jeg snakket med dem, sa jeg at det jo var elevene det hele dreide seg om. Dét morsmålet skjønte de ikke.

Jeg har hørt, men det kan være en annen av delstatens halvsannheter, at CPM, før de mistet den politiske makten i 2010, bedret lønnsbetingelsene for lærere betraktelig - for å kjøpe lærernes politiske gunst. Lærerne tilhører nå delstatens høyt-lønnede og utfører, som mange andre statsansatte, minimalt. De kan være uoppsigelige og trekker latskapen ut over barna. Rabindranath Tagore ville ynket seg.

Men: ingen stor hungersnød ville kunne oversees mer, som den i 1942-43, da maten ble kjøpt opp billig og lagret i store lagre i påvente av høyere priser, eller sendt til fronten på Winston Churchills kommando, mens bengalere ble til skinn og bein utenfor butikkene, uten å utføre ransforsøk.

India er ikke her, tenker jeg der jeg trasker i gatene i Kolkata. Gjestfriheten, smilet, sansen for det som er gratis. India er kanskje ikke noe sted, men som en tilstand i noen bevisstheter, synlig eller usynlig, fremdeles.

India er likevel her. I går dro Binod og jeg til ashramen i Hatgobindapur, og videre til Bardhaman sammen med Sadhan Das Bairagya og Maki Kazumi for å planlegge sunobarnas opptreden der 29. januar. Det blir den siste organiserte opptredenen før de drar østover igjen. Annonsering, hvilke ord og hvilke bilder på plakaten, hvordan skal scenen se ut, hvem skal der si hvilke ord, hvem skal betale for hvilke tjenester, hvor lang opptreden: EarthCare With Art (Kolkata), ashramen Moner Manush (Kenduli) og Arshi Nagar (Lalmonirhat).

Sadhan das Bairagya og Maki Kazumi tjener ingenting på dette. De går den indre veien og er høyt høyt elsket av de som har beholdt sansen for kjærlighet. Vil du at fjernsynet skal lage program med barna, så si fra til meg, sa han. Fjernsynskanaler gjør, uansett, hva de vil. Maki, baulen født i Osaka, Japan, har avslått mangt et tilbud om fjernsynsprogram. Også jeg avslo, for barna. Det er ikke på skjermen de blir sanne og hengivent syngende barn. Dokumentasjonen håper jeg å kunne ta meg av. Og reporterne kommer uinnbudt.

Hilsen Wera

Kolkata, 19. november 2011
Horn, stemmer; ingen kråker akkurat nå. Det er ikke sesong for kråkeunger, ikke noe reir i treet utenfor balkongen. En røkelsespinne er tent. Snart kommer Puspa med sattu: en drikk som består av knuste linser, rødt salt og sitron. Det er slik morgenen begynner fra fordøyelsens side.

I går dro vi til Salt Lake, en ny bydel i Kolkata, for å høre baulers sang. På veien dit, innom kontoret der det statlige kulturbyråkratiet bestemmer over utleie av en sentral scene: Sinshir Mancho, midt i byen. Vi har ventet lenge på 18. november, datoen da en annen dato, den for den store opptredenen i Kolkata, for barna og ungdommene fra Bangladesh skulle erklæres, slik en erklærer eksamensresultater.

Etter kl 18, sa en byråkrat. Byråkrater er stort sett utilsnakkendes. De kan angripes fra smilets side, eller med noe som er så uventet at rollen ikke har vennet seg til å støte det vekk. Uventede tilnærmelser til maktens byråkrater er risikofylte; en kan straffes om byråkraten oppfatter det som æreskrenkelse. Det som i Norge kan rettes opp på fem minutter kan være uopprettelig her; eller meget kostbart og utmattende.

Å betale bilskatt krever flere dager.

Da Bidula ringte til "kulturkontoret" på kvelden ble det sagt at den som skulle kommet med januardatoene ikke var kommet likevel. På mandag eller tirsdag, ble det sagt. Ring igjen da!

Vi dro i retning Sealdah for å kjøpe tegneutstyr til 120 barn. Utenfor Moderkontoret for Barmhjertighetssøstrenene (Mor Teresas orden) stod en flokk mennesker med tente oljelamper og sang. En nonne ble drept i Bihar forleden. Hun hadde i årtier tjent stammefolk i den korrupte delstaten.

På en åpen slette rett ved E-verket skulle baulene fra Hatgobindapur opptre, under en festival for tradisjonshåndverk og folkekunst. Jeg så et bord og åtte-ni navnelapper, for de byråkratisk og politisk sett opphøyde. Guvernøren og andre VIP-er. Alle mottok blomsterdekorasjoner og talte om behovet for å bevare folkekunsten. Noen fattige jenter fra Purulia ble berømmet med statuett fordi de hadde motsatt seg barneekteskap. Etterpå satt de alene på stolene og måtte høre på halvannen time med engelsk tale de selvsagt ikke kunne begripe. Hedret, og glemt en gang til. En non-governmental organization mottok en sum på 5 lakh for å kunne fortsette å ta vare på folkekunsten. Talene tok slutt. Guvernøren og alle tok blomstene sine og ble geleidet ut, i et veldig blitzstyr.

Da var baulene, de som virkelig, og med alt det de er, tar vare på den innerste folkekunnskapen, nesten alene igjen. Ingen sørget for te eller vann til dem. De prominentene som hadde talt om betydningen av folkekunst, var blitt fotografert og hyllet, neppe for det de sa men for sin status i et statusridd samfunn, og gikk et annet sted. Med dem forlot nesten samtlige som var kommet, for å delta i "denne verdens" virak.

Maki Kazumi, presentert som "den japanske baulen" var den første som sang. En baul kan ikke være japansk. Maki er baul. Tout court. Halim Fakir. Bhojon Bairagya. Asok Das Baul. Vi kjenner dem. Og Sadhan Das Bairagya/Fakir Sadhan Darbesh, i hvitt, virvlet over scenen med totalt alvor og total glede, en stemme fra klodens innside, og alt dette foran ti-femten personer, publikummere som ikke hadde forlatt stedet sammen med de prominente. For et mot! Å leve slikt offer, slik kunnskap, og dét på en scene i en bydel, Salt Lake, for de ganske velstående, tilsynelatende ikke-affisert av nitti minutter med ubegripelig engelsk og den totale respektløsheten fra folk som sier de vil bevare folkekunsten og marsjerer ut når det ikke lenger har noen prestisjehensikt å bli sittende, for å motta og lære.

Jeg sørger over Norge. Jeg kjenner ikke Norge og sørger, ikke så mye over det at jeg ikke kjenner, altså Norge, men over at Norge er blitt så innkrøkt i penger, utseende og trender. Norsk samfunn er ikke infernalsk, som jeg av og til tenker at det bengalske samfunnet er; det er bare glorete og glatt.

Baulene er lærere. Læremestere, kunne en si. Men tørsten etter indre kunnskap er gjemt bakenfor prestisjens - eller fattigdommens - blåner. Selvsagt ikke bare hér. Men hér var kunnskapen lenge så sterk. Nå lever den i små lommer, som de urkristne i katakombenes tid, hvis det jeg vet om forfølgelsene de første tiårene etter Jesu fødsel er sant.

Det er ikke bokstavelig talt drepe mestrene folk vil. De vil bare ha noe annet enn det sanne mestere alltid har villet gi - en viten om selverkjennelsen, motet og offeret som behøves for den som vil "bli menneske".

Hilsen Wera

Kolkata, 15. november 2011
De fattige får sjelden pass. Og de får i hvert fall ikke visa. Jeg vet dette nå, på en hard og svært praktisk måte. Sunobarna og musikerne, tolv i alt, er invitert til å opptre i India. Kopier av togbilletter er sendt, invitasjonsbrev er sendt. Først måtte de selvsagt søke om pass som borgere av Folkerepublikken Bangladesh. For å få pass måtte alle skaffe papirene knyttet til fødselsregistrering. Barna måtte ha foreldrenes samtykkebrev. Alle foreldre kan ikke skrive. Men alle de tolv har i to-tre måneder hatt pass.

Visumprosedyren har pågått i mer enn en måned. Jeg som strever med egne visumsøknader må koordinere søknadene til de tolv, nå fra Kolkata. Ikke noe som har administrativ karakter her, postvesen, bankvesen, mm er lett. En dag i kø, to dager i kø - for det som vest i Europa er en fem-minutters prosedyre.

Badsha Alam, koordinatoren vår, strever med visumpapirene. Ni timer unna The Indian High Commission i Dhaka. Selvsagt er alle formelle papirer skrevet på engelsk. Ekspertise må tilkalles av språklige grunner. Enda en gang må fødselsregistreringspapirene vedlegges, denne gang visum-, søknaden. 150 USD per visumsøknad må betales; det er en sum den reisende mottar ved retur til Bangladesh. Kanskje må alle de tolv reise ni timer frem og tilbake til Dhaka med buss + et uant antall timer innad i den trafikk-skrekkelige byen Dhaka med et eller annet transportmiddel - for å levere søknadene. Eller kanskje, slik tilfelle er med meg når jeg i Kolkata søker visum til Bangladesh, for å intervjues et par dager etter at søknadene er levert inn. Nå som det er høysesong for eksamener.

Den Norske Ambassaden i Dhaka har lovet å skrive et anbefalingsbrev for truppen. Uten et slikt brev er det høyst usannsynlig at truppen ville få innvilget visum.

Et fattig menneske, som ikke kan fremskaffe de 150 USD og som ingen skriver anbefalingsbrev for, må holde seg der hun er. Hva har dette fattige menneske i et annet land å gjøre - i globaliseringens tidsalder.

Til uken må jeg søke visum for egen reise til og opphold i Bangladesh. Fremdeles er det usikkert om jeg, som skal reise med truppen landeveien fra Bangladesh til India, får tillatelse til å reise med fly til Dhaka. Billetten er betalt. Men: den som krysser grensen i Buri-Mari nord på vei ut, må kanskje krysse samme grense på vei inn i landet. Derfor er det ikke utelukket at jeg må reise med toget til New Jalpaiguri en natt tidlig i desember - av byråkratiske grunner. Shamsidul Amim, den visaansvarlige i Kolkata, åpner muligens veien for meg.

Jeg tenker ofte på Badsha, koordinatoren av sunoarbeidet. Selvsagt tenker jeg på det trofaste menesket han er. Ikke har han gitt opp troen på Rehana, som har vært en påkjenning av en ungjente. Han blir stående hos Sharifa med allergiene, i enhver storm, for enhver ekteskapstruet (!) jentunge og enhver liten gutt som kunne behøve en geit for å få spise litt mer... en geit som får killing, en geit å følge dag etter dag. Alle behøver noe å se etter. Og dette kan være en geit.

Sharifa er oppe til eksamen i 8. klasse for tiden. A+, sa hun på telefonen. Den til å begynne med underernærte jentungen, denne hengivne stemmen, gir seg ikke. Hun lovet oss å "gi alt" til eksamen. Ingen har grunn til å klage. 8. klasseeksamen er ikke den siste. Med der åpner veiene seg. Vår Sharifa kan gå langt.

Her arbeides det for Kolkata-organisasjonens egne arbeidsfelt: utrydningstruede kunst-og håndverksformer og fattige landsbyers og nabolags barn, ti tillegg til arbeidet for truppen for Bangladesh. Denne delstaten er, administrativt sett, radikalt korrumpert etter tiårs vanstyre.

For øyeblikket reiser Binod og Bidula rundt for å levere invitasjonsbrev til utstillingen Om Ganga som åpner 21. februar i Chitrakoot Gallery. Brev til pressen blir også levert. Frimerker er blitt tilført lim og klebet på konvolutter. Et frimerke har ikke nok lim til å kunne klebes direkte på konvolutten.

I går da Bidulas bilder og mine fotografier fylte det største rommet i kontoret kom 7-8 av barna i maleklassen inn for å se. De så og så, i stor årvåkenhet.

Hilsen Wera

Kolkata 12. 11.2011
I går var dagen "auspicious": 11.11.2011. Da ønsket mange indere at barnet deres skulle bli født. Et tusentalls keisersnitt berammet. Her fins strie strømmer av penger som flyter dit en velsignelse antas å være: en betaler, og venter seg gjenytelser fra "guden".

Jeg gikk forbi Nirmal Hriday, Det Rene Hjertet, i Kalighat i dag. Home for the Dying Destitutes, det første opprettede Huset for Døende av the Missionaries of Charity på femtitallet. Ikke én sari eller annet klesplagg flagret i vinden på taket. Jerngitre foran inngangsdøren. Ute av drift. Kanskje pusses det opp.

Mor Teresa er for lengst død. Alle velsignelsesvinder blåser ikke til alle tider. Jeg er ikke i tvil om at Barmhjertighetssøstrene fremdeles arbeider, i og utenfor India. Kanskje arbeider de smalere og spedere, i et India der "krigen" mellom tradisjonene og hengivenheten som var og de harde og voldelige uttrykksformene - som også var -nå blander seg med det globaliserte markedets kommersdrevne forvirringsangrep, denne "krigen" blir råere og råere.

Dette er et rart sted i verden. Mens jeg skriver slås det heftig på trommer der nede. Jeg bor i fjerde etasje. Lørdag er Mor Kalis dag. Hun feires med fromhetsuttrykk i gester og lyd.

Det er ikke jég som vet hva lyd innerst inne er i dette landet. Jeg vet at den er voldsom og at den ikke gir seg - og at det som er en påkjenning for sansene mine åpenbart for lengst er en vane for sansene deres. Slik noen blir beruset av en centimeters vin i et glass og en annen kan tømme fem glass før det blir merkbart.

Hva som gjøres i organisasjonen her? I dag: maleklasse med sang, yoga og annen undervisning. Før dette: en samling i slummen i Chetla der EarthCare with Art siden sommeren 2009 har drevet en førskole, med engelskundervisning, for svært små og svært fattige barn.

Jeg hadde hørt at andre gjerne ville drive denne skolen. Staten støtter jo skoledrift... Det hender at de som gir først og fremst ønsker å motta mer enn de gir. Jeg spurte de fem mennene som snakket på nabolagets vegne: om folk skulle komme utenfra og si at de kan repare skolen, sørge for enda bedre skolemat og undervisning, hva svarer dere da. Da hadde jeg allerede sagt at der folks hjerte og sinn kan kjøpes og selges, der kan ikke jeg være.

Chotka, nabolagets "overhode", som både tar seg av en moské og et tempel, svarte: da svarer vi at så lenge EarthCare with Art vil drive skolen, så lenge skal den drives av EarthCare with Art. Litt etterpå sa han: vi vil så gjerne drive en madrasa også. Ingen her lærer urdu! Kunne EarthCare with Art drive en madrasa...?

Jeg, en madrasa!!!? Til Binod sa jeg: Om noen synger quawwali og noen lærer å synge quawwali der, da kan tenke madrasa-tanken. Jeg som ikke har mer penger enn det en norsk statsstipendiat, som neste år blir "pensjonert", har... Blir leiligheten i Budapest brukt av enda flere, vil pengene derfra kunne omdannes, om ikke til en madrasa, så til undervisning av fattige barn og styrking av sårbare lokale kunst- og håndverkstradisjoner i denne indiske delstaten.

Sunobarna kommer hit i januar. Da må vi leie bil med sjåfør. Det blir nødvendigvis kostbart. Den blå bilen, tusen ganger reparert, nærmer seg femtenårsgrensen. Den repareres og repareres og repareres. Den var billig å kjøpe men er dyr i drift. Reisebudsjettet i januar vil beløpe seg til 8-10000 kroner. Om vi nå kjøpte en varsomt brukt bil, ville den bilen koste (minst) 30-40000 kroner. Leie-eie leie-eie. EarthCare with Art vil ikke slippe unna å eie en bil. Jeg hadde tenkt at den blå bilen fra 1997 kunne trekke lasset i ett år til. Den er blitt en gammel kjær hest. Binod holder av den. Også Binod vet at den behøver en yngling som ikke kan svime av når som helst.

Jeg sa: denne organisasjonen har jeg ikke kunnet slippe tak i. En tynn tynn tråd har bundet meg fast i den. Jute, silke, eller noe annet nesten usynlig. Jeg har ikke hatt full tillit, eller: jeg har hatt en såret tillit, til arbeiderne; jeg har hatt tillit til visjonen - til tradisjonene og til barna. Først nå kan den bli fast og tydelig. Nå er det feid i huset. I dag blir det store navneskiltet spikret opp foran inngangsdøren. Jeg kan høre hammerslagene her oppefra.

I morgen, søndag, drar Binod og jeg ut for å filme.

Det blir en nødvendig avstand fra den hardt arbeidende "hjernen".

Hilsen Wera

Kolkata 10. november 2011
Her, av alle steder, er det vidunderlige aller vidunderligst. Og det skrekkelige minner om helvetesbeskrivelser. Jeg har skrevet dette før. Det gir seg ikke med å være sant. Ganga renser alle, sier hindutradisjonen. Hvem renser Ganga, spør baulen. Ingen av oss kan svare. Og baulen, som har båret svaret i seg lenge, svarer på sitt eget spørsmål: et menneske som i sannhet er ydmyk og rører ved vannet i Ganga, dét mennesket renser Ganga.

Det plutselige her er plutselig på en langt mer "materiell" måte enn i Europa. De sannferdige er uendelig sannferdige. De som prøver å ødelegge "alt" gjør dette med eiendommelig og oppfinnsom utholdenhet.

I dette landet har jeg truffet to eller tre som er rene av hjertet, fattige i ånden. De er grunn nok til å tro på kjærligheten. Jeg vet om dem og kan bevege meg i mørket. Plutselig lyser det fra bunnen av mørket. Mørket er selvsagt også i meg. Den som har med penger å gjøre har nødvendigvis med mørket å gjøre.

Det engelske navnet på organisasjonen vår er EarthCare with Art. I to dager var fire av oss i vevernes landsby i Fulia, i distriktet Nadia. Også dér skal sangerne fra Bangladesh synge. I to landsbyer driver Bidula Basu tegne - og maleundervisning med 40 + 40 jenter. Det er tre kilometer gangavstand fra den ene landsbyen til den andre. I den ene bor hinduer, i den andre er flertallet muslimer.

Den 8. november, dagen etter eid-al-adha, ville innbyggerne i den ene landsbyen lage festival. Tegnekonkurranse, sang, litt dans, quiz (!), fortellinger (natok) fra scenen. Mødrene satt på gresset, noen i skjul. De ble så å si dratt frem, og frydet seg over døtrenes kunnskaper og mot. Døtrene, mellom 7 og 15, deres skjulte seg ikke. Nitai, veveren vi for to-tre år siden spurte om veien til min første veverlandsby - som jeg ikke engang visste hva hette - var konferansier. Han er en hengiven arbeider for jentene i landsbyer som ikke er hans egen. Ikke før på tirsdag hadde han holdt i en mikrofon. Og da var han konferansier.

Et steds ved Ranaghat lette et tyvetalls kvinner etter fisk i gjørma. Jeg, som må lære å filme for å kunne dokumentere reisen fra Bangladesh, laget min første "kortfilm", eller video. 2 min og 36 sek med kvinner som lette etter fisk i gjørma. En av de gamle åpnet sarisnippen. Der lå birien. Det er den lokale sigaretten. Hun trakk noen drag og naboen i gjørma gjorde det samme. Plutselig dro en ung kvinnen en fisk på ti centimeter opp fra forekleet for å vise den til oss som balanserte i gjørma mellom vand og land. En liten lykke, en underlighet midt i strabasene. Lykken det er å skape.

Sadhan Das Baul drar til Bangladesh i dag. Fakirene samles i Faridpur utenfor Dhaka. De venter på ham. Han er guru, eller pir, for dem. Det er han som har invitert suno-barna til Jay Deb-festivalen nord for Kolkata i januar. Han er nærmere frihet enn noen annen jeg har sett. Det var under Jay Deb-festivalen i 2011 at han ble "synlig" for meg.

Bli en måned, minst en måned, i ashramen hos oss, sier han. Ja, har jeg svart. Men først må EarthCare with Art være sterkere enn den er nå. Sannferdig og solid. Jeg skal ikke gi den opp, eller forlate den på noe som helst vis. Men kanskje får jeg også av og til være i en annen enkelhet, skrivende eller ikke-skrivende, i en ashram.

Vinden blåser så underlig noen ganger. Et menneske ser et annet menneske og blir sett. Plutselig åpnes en "reiserute" for syngende barn fra et land og til nabolandet - som en frukt av et slikt syn. Ingen av oss vet hva som kan åpnes etter denne store åpningen; dvs barnas og musikernes reise. De som aldri før har reist utenfor sine egne trakter.

Rehana gikk med geita på elvebredden i 2002. Så ble hun bedt om å synge for den fremmede på øya i Brahmaputra. Den fremmede skriver dette brevet. Det er lenge siden hun var fremmed her. I januar 2012 skal Rehana synge på scenen på pilegrimsstedet der jeg i 1992 ble fanget inn av den bengalske sangen.

Det er Sadhan das Baul som har invitert henne og de andre.

Hilsen Wera

Kolkata, 6. november 2011
Kråkene driver på. Det er søndag. Kråkene har en annen tidsregning. Bilhorn. Gudinnefest etter gudinnefest med prosesjoner og ofringer er, kanskje, forbi for i år. For alle hinduer, for bengalske hinduer, for hinduer med hindi som morsmål. Men eid-al-adha for alle muslimer, offerfesten til minne om Ibrahams villighet til å ofre Ismael, men isteden ble en kamel ofret, blir feiret i morgen. Dette ifølge Koranen. Dvs ifølge det lille jeg vet.

Da vil en ku bli slaktet i Arshi Nagar, i år som i fjor. En geit også. Kua er antagelig slaktet og kjøttet delt ut. Blant sangerne og barna våre er det mange som bare får spise kjøtt denne ene gangen i året. Den som slakter dyret skal gi bort (minst) en tredel. Ifølge Koranen.

Her er jeg, på samme seng som forrige gang, i fjerde etasje der vinden er god å ha. Klærne er vasket etter tre dager i en ashram nord for Kolkata. Sannferdige Puspa, adibasi-jenta, som ble enke som toogtyveåring, har vasket dem. Det var Puspa som var næreste vitne i januar da jeg - etter mange mange år borte - igjen fikk komme inn i baulenes hjerte-univers under Jay Deb-festivalen i Kenduli under vintersolverv. Det var da og der at Sadhan Das Bairagi, ashramens guru, gjenkjente selve understrømmen i meg - og fikk vite om Arshi Nagar. Barn og musikere er for lengst invitert til Jay Deb-festivalen i 2012 av ashramen Moner Manush.

Det er et stort arbeid å forberede reise, opphold og opptredener for fem voksne og syv barn og ungdommer. Scener og høyttalere må leies, plakater og invitasjonsbrev lages. Så skal alle kle seg, spise, sove. I beste fall blir ingen syke, vrange eller triste på første lange reise hjemmefra. Barn fra øst skal møte barn fra vest, epar og opar blandes som noen sier her. Opar = den andre siden av Padma-elven. Epar= denne siden, altså vest.

Sadhan Das Bairagi er en sterk skikkelse, en av de siste som holder på den yogiske veien blant baulene i Vest Bengal. Der han er blir sangen ikke kjøpt og solgt. Det blir sunget når hjertet sier. Syng! Det blir sunget når noen kommer som virkelig vil høre. Disiplene er mange. De er ikke alltid trofaste. Når disippelen er disippel, sier guruen, da blir guruen disippelens tjener.

Rehana snakket med Sadhan Das Bairagi og Maki Kazumi, hans guru-ma, på telefon på fredag. Maki kom til India for tyve år siden. Hun hadde hørt Sadhan Das Bairagi synge i Osaka. Hun ankom Barddhaman, satte igjen bagasjen i en lodge og bega seg ut på leting, på sølete veier, etter en fjerntliggende landsby. Der planla en trupp bauler en "turnering" nord i Bengal. Maki ble med. Hun dro ikke tilbake for å begynne det organiske jordbruket hun hadde tenkt å begynne med i fjellene i Japan. Maki ble værende i ashramen i landsbyen. Maki blir værende der Sadhan das Bairagi er. Begge vet at baulenes sanne kjærlighetspraksis nesten er oppløst og borte. Fjernsyn overalt, mobiltelefoner plagsomt pågående. Hvem vil høre offersangen...

Så kommer Rehana, Mousumi, Sharifa, Jemi, Ripon, Sumon og Anando for å gi sitt der Sadhan Das Bairagi, Maki og noen japanere til åpner veien for dem. Hvem vet, kanskje kan sunobarna våre gi noe til et blasert og forvirret publikum i en indisk delstat som har vært korrupt i mange tiår og der folk ikke lenger gjenkjenner de gamle hjerteordene. Sunobarna har lært noe dyrebart. Så får de gi det.

Jeg håper at de får gi det. At de tør. At vinden kommer til å blåse slik. Det fins ingen garantier. Ennå er det ikke søkt om visum. Invitasjonsbrev er sendt og blir sendt. Kopier av togbilletter også. Jeg reiser til Dhaka og deretter nordover i Bangladesh 4. desember. Krysser grensen over til India med truppen 5. januar. Til New Jalpaiguri kommer tre personer fra Kolkata for å ta oss i mot. Deretter natt-tog gjennom vestlige Bengal.

Jeg øver på å videofotografere. Det er en liten lek. Jeg kunne blitt meget fascinert og ikke villet gjøre noe annet! Så må jeg følge med på penger, visumsøknader osv. Og 8. november blir det avholdt en stor "tegnekonkurranse" i de to veverlandsbyene der jentene lærer å tegne å male i regi av Swapnabhoomi/EarthCare with Art. Der er Bidula kunstner-lærer.

Før det må de gamle blå bilen repareres. Motoroljen lekker ut.. Å, gamle kjære bil. Den skulle vært byttet ut. Organisasjonen er fattig. Den kan ikke bli byttet ut nå. En laptop ble innkjøpt på fredag.

I går kom 22 barn fra nærmeste nesten-slum for å tegne på kontoret. Der de er der er Bidula, Binod - og Puspa. Der barna bor der er kontoret vårt. Barna vet at de kan komme hit når de vil.

Hilsen Wera

Kolkata, 14. august 2010
Sitter under viften med tung henna i håret. Norske tanker tenkes, avslutningstanker. Så snart hennamassen er vasket ut, drar jeg til markedet for å kjøpe sarier og lungier å gi fra meg før jeg reiser tilbake til Europa.

Det har vært fem krevende dager. Frem og tilbake til Naya i Medinipur, frem og tilbake til Panagarh i Bardhaman. Og fra Bardhaman til Kenduli. Elven Ajay, den hellige, som bauler og andre pilegrimer bader i 14/15.januar, er nesten tørr nå i regntiden. Den skulle flytt over. Det blir lite vann å bade i i januar. Regnet er ikke kommet til Bardhaman. Hva skal de fattige spise, sier Manuara, Shamins kone. Og hva skal bøndene leve av. Halvveis uteblitt monsun i Indias mest fruktbare trakter, Bengal.

Den som skal utføre noe ikke-privat i Bengal må tåle byråkratiets syttisyv-leddede papirkvern. Vi skal "utføre" noe på et stykke land i fattige trakter ved Panagarh. Plante trær, drive organisk jordbruk, la barn - og gjerne foreldrene - lære bokstaver. Og må tåle den langsomme kvernen.

Bokstaver har ikke samme letthet (for meg) her som i Europa. I Europa blir ingenting skadet av bokstavene. Her fins det fremdeles en bred og saftig muntlig tradisjon. Mekaniserte kunnskapsformer tørker den ut. De som hadde saften mister saften. Og alle som ikke kan fortelle og synge, slutter å savne sangen og den lange muntlige fortellingen; ingen synger der ingen vil høre.

De færreste synger bare for sin egen sjel.

Vi ankom landsbyen i Panagarh første dag i ramadan. Jeg ringte til Badsha og snakket også med Rehana. Flere av "sønnene" snakket med dem; de her sa de hadde hørt sangen fra "suno-land" og at cd-er ville bli solgt også her. Rehana, min første bengalske (og bangladeshiske) datter, seksten år nå, sa hun var lykkelig. Eksamen var ferdig, hun hadde klart engelsk eksamen til og med! Skoleferie, og hun og de andre fra internatet besøkte stedet der trær blir plantet og fisk "dyrket", på jordstykket Badsha har arvet og siden gitt til organisasjonen Arshi Nagar.

Er Rehana lykkelig, er jeg også lykkelig. Hun overholdt fasten, sa hun. Å, sa jeg med forbløffelse. Hvorfor det? For deg, sa ungjenta. Å overholde fasten for meg... Shamin nikket. Slik er det, maa, sa han. Og slik skal det være. Eleven avstår for lærerens skyld.

For Rehana er jeg mor, men også "lærer".

I panchayatkontoret, som jeg besøkte fordi EarthCare with Art skal arbeide sammen med panchayat, det folkevalgte kommunestyret i disse trakter, fortalte en for meg ny person om den norske som var kommet dit under flommen i 1978, og også hadde vært til stede under bryllupet hans. Da han sa navnet, trakk jeg frem mobilen og ringte til Ellen. Basudev og Ellen snakket sammen mens byråkratene gjorde sitt, eller så på oss med forundring.

Papirer ble undertegnet, bankkonto (nesten) åpnet. Jeg kjenner ikke alle detaljene, for sammen med Neel dro jeg til Kenduli, gjennom jungelen med rådyr, påfugler og stammefolks landsbyer. I Kenduli satt jeg under bodhitreet med utsyn over den spede elven Ajay og tenkte på ingenting, eller var befridd til ikke å tenke. En hvitkledd sadhu vi drakk te med sa at det er et langt og stort arbeid å gjøre sinn og munn til ett og det samme.

I dag har jeg tenkt på Kenaram Das Baul, hans kone og datteren Uma på sytten år i traktene ved Tarapith. Jeg har lest ut William Darlymples bok Nine Lives. Folk og steder jeg kjenner er med. Sangen jeg holder av, og som bandt meg med sterk bevissthetssnor til disse trakter i 1992 utgjør siste kapittel, "det niende livet", i boken.

Kanskje får jeg igjen komme inn i baulenes direkte tale og blikk.

Neste år. I Kenduli?

Hilsen Wera

Kolkata, 10. august 2010
Europa gjør seg virksomt. Jeg leser bok. Nine Lives. In Search of the Sacred in Modern India, av William Dalrymple. Den siste livshistorien i boken, jeg har nemlig juksebladd, dreier seg om en blind baul jeg kjenner, i Tarapith.

I alle de østlige månedene mine hvert år, fire eller fem, er jeg ikke-boklig. I Kolkata leser jeg avisene The Times of India og The Telegraph daglig. Jeg er uten fjernsyn, og uten nett-nyheter. Og, som nevnt, uten å lese bok. Nå leser jeg. Tilbakereisen til Europa er, menntalt sett, påbegynt. Ankomst Gardermoen 13.20 torsdag 19. august.

Dragningen mot skogen, sjøen og kysten er merkbar. Jeg tenker på maten som skal lages, og manuskriptet som skal bli til bok. Og cd-omslaget med teksthefte til den første cd-en produsert av Arshi nagar, Bangladesh. Og på utstillingen med bilder av gude- og gudinnemakere i tronsmovarianten av en bokhandel, EarthCare Bookstore, her i Kolkata, samt på den lille boken om vevere og spinnere som skal tenkes og formes, alt dette før neste tilbakereise til Kolkata 13. desember.

Det har vært kvelende hett i dag og jeg har trasket og trasket, på jakt etter gamle tesjapper i byen. Det er noe eget med tesjappene i Kolkata, noe gammelt og nesten-hellig. Der står de, mennene, ja nesten bare menn, og nyter den sukrede melketeen, tilsatt krydder eller ikke, men alltid sukret; i beste fall, og hvis jeg ber om det, med knust ingefær. Den krokete telagersken i dag knuste ingefær og laget den deiligste te gitt meg i leirkrus; da hadde jeg fotografert henne lenge. Og fordi jeg hadde fotografert henne, ville hun gi meg te uten betaling.

En dag, slik tenker jeg, en utstilling med bilder av temakere, og tenytere; denne offentlig lykken i all enkelhet, på gatehjørnene. Alle gestene som foretas av de ordentlige temakerne, de som folk strømmer til. I Bangladesh er te te, og lages med to-tre grep. I Kolkata er prosedyren grundig, tidkrevende og andaktsfull. Jeg vet at jeg ikke vet nok om dette, og trasker i kilometer for å se. Det jeg ser tar jeg med meg videre, i bildets skikkelse.

Denne byen har sine meditative punkter. Gatetemplene, selvsagt. Og tesjappene for sekulære og for fromme, uten forskjell.

I denne byen, der disiplinert arbeid, i hvert fall i statlig sammenheng, er en sjeldenhet, kan demonstrasjoner organiseres og gjennomføres med forbløffende disiplin, som utenfor verandaen "min" nettopp nå. To rekker av folk med vimpler: Trinamul Congress, og i midten en rickshaw-syklist med ropert. Refrenget blir gjentatt av alle, rytmisk. Kvinnene marsjerer forrest. Alle er i alvor. Mamata Banerjee, partiets leder, besøkte Lalgarh, der "maobadi", de såkalte maoistene, har slått i hjel mange statlig ansatte personer i løpet av sommermånedene i 2010. Var hun i går blitt drept, fryktet man borgerkrig i delstaten. Men hun ble ikke drept. Det kan ha kommet en vind av ro til Lalgarh i West-Medinipur dit også vi reiser i morgen. Men vi skal til Naya lenger sør i fylket, og har ikke politisk ærend. Det gjelder en gurugriha, en skole for tradisjonsmalernes barn.

Det jeg har lært i løpet av fem-seks års arbeid for tradisjonsmusikken i Bangladesh, om å organisere sangskoler i landsbyene, vil antagelig bli anvendt i Naya i Medinipur. Men de malende foreldrene må godta premisser, metoder og formål. I nedbørsrike Medinipur må det bygges et sterkt hus der barn kan sitte og male. En kan synge ute i regnet, men en kan ikke male ute i regnet. Det er kostbart å bygge hus, om det så er av leire og murstein.

De tre arbeidsmånedene fullføres i løpet av denne siste uken. Ramadan begynner på torsdag. Da drar vi til Panagarh, til en landsby med et flertall muslimer. Jeg som gjerne ville fotografere matlaging i landsbyen får ikke fotografere matlaging denne gangen. Men jeg har aldri skjønt betydningen av "fastemåneden" og fasten, her kalt roza. For det spises nytelsesfullt sent på kvelden og ved tre-tiden om morgenen. Døgnets vaner blir omsnudd; men hvilken faste er dette.

Kanskje får jeg fra Panagarh dra til Kenduli der min bengalske reise begynte, som i en ny "fødsel", da baulene sang natten mellom 14. og 15. januar 1992. Jeg er her, altså i West Bengal, ennå fordi jeg ble tatt av sangen i 1992.

En gurugriha i Kenduli... Men baulmesteren velger sin disippel og disippelen velger sin mester på en uforutsigbar og ikke-organiserbar måte.

Hilsen Wera

Kolkata, 5. august 2010
Jeg skriver brev-hjem av behov. De dunete skjære- eller kråkeungene i neeemtreet ved verandaen har vokst siden sist. Nebbet er vendt rett opp; ungene venter på mat. Jeg vet ikke om de er kråker, skjærer eller noe tredje. Jeg har aldri lært mange fuglesorters navn.

Lenge trodde jeg at slike navn måtte kommet fra en pappa. Men pappaen som var til stede i jentungens liv på en særdeles beskjeden måte ga aldri fra seg trærnes og fuglenes navn.

Kanskje er det ikke en fars gamle plikt å gi fuglenes navn videre. Men datteren savnet navnene slik hun savnet ham. Og hun lærte seg ikke de navnene "han" skulle lært henne. Slik sett forble hun uopplyst. Og hun sluttet ikke å skrive, i romaners form, om faren-og-datteren, i mange kjærlighetsversjoner.

Men om jeg hadde lært fuglenes navn i Europa er det slett ikke sikkert at jeg ville kjent navnene på de i neemtreet mitt. Det er så vakkert, neemtreet, når det skinner i de våte bladene. Regnet vasker treet og solen tørker det rett etterpå. Sol regn sol regn, i monsunens mangeformede skikkelse.

Jeg skulle skrevet om deltalandet. Det har satt seg som påminnelse og tiltrekning et steds i kropp/følelsen. Det er så gammelt, deltalandet. Jeg vet at det ikke er uberørt. Det er tvert imot berørt av farer jeg delvis kjenner. I det globaliserte økonomiske menasjeriet kan "uberørte" livsformer, slik som leirhus og fiskegarn som må bøtes på nytt og på nytt, ikke annet enn skylle vekk eller sulte vekk - med tiden.

Jeg vil tilbake dit, og jeg må tilbake. På organisatorisk plan, forpliktet; på et annet og mer unevnelig plan det samme. Dette er et for-jævlig samfunn. Så fins det likevel skikkelser av en underlig og totalt bevegende stillhet, smerte, verdighet, styrke. Ja tilbake til trærne, urfolks sang, barna og dette totalt bevegende.

Senere.
Kameraet med objektivlokk som ikke lot seg åpne ble tatt med til Radiant Photo Shop, og deretter til Kamera Werke, i Dharmatala, også kalt Lenin Sarani. I den mørke butikken sa mannen bak skranken: bare vent litt, til elektrikeren har reparert det elektriske anlegget. For Leica-ets skyld vil jeg alltid kunne vente. I hyllene var gamle Rolleiflex-kameraer utstilt. Det må finnes en tysk forbindelse.... Elektrikeren gjorde sitt og kamerareparatøren åpnet objektivet slik at hånd og redskap fikk tak. Med Devendra og Kanai foran skranken satt jeg der, med forventning. Reparatøren klarte med sitt eiendommelige redskap å skille objektiv fra uv-filter og fastlåst lokk. Deretter skilte han de to sistnevnte fra hverandre, og rettet opp uv-filteret som var blitt en millimeter skakt i fallet fra kjerra i går. Reparatøren strålte sammen med oss tre da alle skader var reparert. Det kostet ca femten kroner. Og i Oslo, for ikke å nevne om alt var blitt sent til Tyskland? Ti tusen?

Devendra og Kanai dro videre til NGO-registreringsbyråket. Men derfra var antagelig alle dratt til de siste seremonier ved en høytstående byråkrat og CPM-politikers plutselige død. Død skjer, strømbrudd skjer. Jeg planlegger ikke mer, sa en jeg kjenner. For det jeg tenker, skjer likevel ikke. Det uplanlagte skjer. For ikke å nevne alle konsekvensene av rus. Og bilen, da. Den er til ettersyn. Vi drar til veverlandsbyen i morgen tidlig. Det er en farlig veistrekning. Swapan våker over bilen. Jeg håper han holder seg ved bilen. Her tør ingen overlevere en bil til en reparatør. For en reparatør kan la være å arbeide, eller erstatte originale og kostbare bildeler med juksedeler. Men Swapan er ikke alltid våken...

Sultan sitter med regnskapet. Han er den mest våkne. Rismåltidet stod kaldt på gulvet da jeg kom tilbake med reparert objektiv. Sultan var oppslukt. Maa, hva kostet klærne du kjøpte til barn i Sunderban? 390 rps. Penger er blitt borte fra kontoret. Sultan krever full undersøkelse.

Ingen har rene hender. Også møkkete hender kan gjøre godt arbeid. Men ikke alle møkkete hender kan gjøre alt slags arbeid. Den som mer enn tre ganger kommer ruset og ringer på ved midnattstider, kan ikke slippes inn flere ganger. Det gavner ikke; heller ikke den rusede - som kunne tro han er konge.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. august 2010
Hva kan jeg skrive om de malende barna og Bidulas blikk på dem. Bidula sitter i hjørnet og veileder hver og en. De kaller henne auntie, madam, didi. I dag sa Bidula: tegn en elvebredd. Ikke før var ordet, nadir par, sagt, så fløy blyantene over nitten blanke papirark. Rahit, den eldste gutten, var som en vind i fingrene. Og Shiva med stort krusifiks om halsen, tegnet med stor tyngde båt og da fargene kom var det lysende rød-oransje ildformasjoner å se på arket. Monica, antagelig med kinesiske gener iblandet de sør-asiatiske, tegnet vidunderlig. Lille Puja tegnet hva som helst. Hun er fem år og får alltid lov til å tegne hva som helst. Da alle tegninger var levert og Subonkol var storfornøyd, sa han: jeg går i 2. klasse, og likevel kan jeg tegne slik. En time senere var han å se på utsiden av vinduet; Bidula og jeg satt i hjørnet og drakk te som Soumu hadde laget, med ingefær som han vet jeg liker. Swapan leverte bilen til ettersyn, Sultan drev med budsjettet, Soumu sorterte tegninger og Rina, hun som lager mat, sov; for sist natt satt hun og Devendra oppe og oversatte til bengali arbeidstekster jeg hadde skrevet på engelsk om kommende og såvidt påbegynte "prosjekter". Da hadde Jamir og to-tre andre renskurt inngangskontoret der barnetegninger og fotografier henger. Det begynner å arte seg som en vital arbeidscelle her etter tusen harde tak, for ikke å nevne utallige timer i forsøk på å forstå hva vi skal, hvem som kan hva, hvem som ødelegger hva osv. Selv Swapan, den glade vandrer, tar nå tak i hverdagspliktene.

Ale har harde, tildels svært sørgelige, livshistorier. En stor undergraver av sørgelige liv er rusmidlene. Det jeg ikke har måttet lære i Norge, er jeg her nødt til å se inn i, og ikke bare se, men forholde meg tenkende og problemløsende til.

I morgen tidlig drar en stor flokk til Sunderban. Buss, kjerre båt kjerre kjerre kjerre båt. Vi skal se på mangroveplantene. Kanskje blir det også en samling med stammefolk, tribals, både om bevaringen av de små mangrovebuskene og om bevaring av gamle sanger.

5. august Tilbake fra en av de ytterste øyene i indisk Sunderban. Mangrovefrø er blitt plantet og begynnelsen til noen busker er synlige. Saltvannsfrukttrær skal plantes i løpet av august. I stammefolkslandsbyen ønsker de seg en "skole" for sang&tegning/maling. Kanskje får de den. Pottemakerne arbeider ikke med leire i regntiden. I fiskernes landsby vandret jeg med to ledsagere og fotograferte - søvn. På en veranda sov to barn og en mor. Da jeg nærmet meg med kamera, kom en mann gående og hilste svært høflig. Han sa at barnas far, hans egen yngre bror, var blitt "gal" i Chennai (Madras), der han hadde arbeidet. De hadde ikke hatt penger til "å skanne hjernen hans". Nå gikk han naken omkring og ødela alt han kunnne.

I et anneks til huset med veranda lå en naken mann på en briks. Han stod opp, så på meg og sa: jeg vet ikke.

Så la han seg ned igjen. Han kan ha inntatt giftige rusmidler i Chennai med ødelagt "hjerne" som konsekvens. Rus rus rus. Fire små barn, tre jenter og en gutt, samt moren deres, må se det. En gang var det intimitet og nå er det sjokk hvert minutt, for ikke å nevne fattigdommen. Moren har innrettet en liten sjappe på markedet der hun lager rotier og te. Der drakk vi te neste morgen og eldstejenta på ni vasket teglass og ga glass med te til kundene.

Tilbake til Kolkata på kjerre kjerre kjerre, i båt og buss i går. Reisevesken min falt ned fra kjerra. I vesken lå Leica-et. Jeg åpnet momentant fotovesken som lå regnbeskyttet i vesken som hadde falt ned. Linselokket på vidvinkelen lot seg ikke åpne. Det lar seg fremdeles ikke åpne og må til mekaniker i dag. For i morgen drar vi igjen til veverlandsbyen i Nadia.

Hilsen Wera

Kolkata, 31. juli 2010
Jeg har nettopp gått løs på en appelsin. Saften var ikke overveldende. Men appelsinsaft og tastatur skal ikke bo sammen. Servanten på verandaen, den Sakuntala har sagt jeg kan bruke nå, var dekket med plast holdt på plass av steiner. Hun er et ordensmenneske, Sakuntala. Hun holder orden på gjenstandene mine her. Elektriker Malay har sørget for nye ledninger i dag, ikke minst for at jeg kan bruke en liten pære som gir tynt gult lys istedenfor lysrøret, som gir intenst lys og sikkert spiser mer elektrisitet.

Lommelykten og sveitserkniven som lå på sengen la Sakuntala i skapet. Slike små gjenstander, maa, sa Sakuntala. Slike små stjelbare gjenstander. Klipper jeg en negl her er det sannynlig at Sakuntala vil finne den avklipte biten.

Sakuntala og broren foretar seg det de må med bruk av minst mulig elektrisitet; de sparer. Men når hun lager te til meg, er det melk i teen. Når hun lager krydret potet, er det potet i poteten. Hun er tynn som en kvist og seig som seljekvisten. Hun er et unikum som bare en taus bror kan leve sammen med; broren og hunden Godlukt. Godlukt er så svaksynt at den gjør fra seg på steder der slikt ikke skulle skje.

Slik er det her. Utenfor trommes det. Pujaprosesjoner trasker forbi gang på gang. En diger shivalingam ble fraktet gjennom gatene, antagelig til Kalitemplet, kanskje til Ganga ved templet i dag. En shivalingam av meget lett materiale trukket på en kjerre med folk i prosesjon. Slik er det her.

De som kaller meg "maa" og er knyttet til kolkata-kontoret for EarthCare with Art har alle sine skrøpeligheter. Stillfarende Rina har en uspesifisert nevrologisk skade, Devendra har for øyeblikket en åpen kong i hodebunnen og stor smerte; i dag klippet jeg håret rundt kongen med sveitserkniven, renset hendene med Dettol, presset gulhvit væske ut av kongen til blodet rant og vasket såret med aktibakteriell gele fra Oslo. Swapan, som kjører bilen, og var en vandrer uten fast punkt til han kom til oss i juni, falt ned fra et tak for noen måneder siden. I dag ble ryggen hans røntgenfotografert og det er brister å se på røntgenbildet. Legens tekst var engelsk-latin. Bare de som er innvidd og skjønner medisinerspråk kan skjønne den. Soumu, han som samler barna og fotograferer dem idet de maler, som tar vare på tegningene og er vakker med de minste, sliter med sitt. Marihuana er en slitsom vane. Dessuten har han en kul på ryggen, diagnostisert i dag. En ansamling fettvev, og ufarlig. Men kulen presser kan hende på en nerve i ryggen og Soumu har migrenelignende hodepine.

Jamir som trasket med meg til markedet der vi kjøpte en reiseveske for to-dagersutflukter prutet slik at vesken ble kjøpt for under halvparten av opprinnelig pris. To malende søstre får nye klær i morgen. Og Jamir fortalte meg om datteren på seks år som blir svartere og svartere i huden. Ingen lege forstår det. Leger har fotografert jentebarnet for å vise bildene til andre leger. Jamir har sluttet å lete etter behandlere. Men jentas mamma hadde ikke brystmelk til henne, og spebarnet drakk kumelk. Det kan skyldes kumelken, sier Jamir.

I dette øyeblikket runder neste prosesjon gatehjørnet med voldsom kraft i stummende mørke.

De fleste her vet lite om klokketid og den nødvendige (!) respekten for denne. Men ingen avstår fra puja, offerhandlingen, som har sin gamle, faste og hellige tid. Hver mandag i måneden sravan, osv. Hellige tidspunkter overholdes. Det fins en riktig sekvens for å blåse i konkylier, og ingen grunn til å tenke på andres mulige behov for stillhet.

Kanskje dreier det der nede seg om bryllup. For denne gangen beveger ikke prosesjonen seg nordover. Den holder seg under verandaen, på motsatt siden av gaten. Men en gang tar også disse trommene slutt.

Jeg ville ikke vært ulykkelig om noen tilbød meg en europeisk fjernynskanal, eller en god bengalsk kanal. Nei, ikke ulykkelig. Kroppen siger sammen tidlig på kvelden. Klimaet gjør sitt. I dag har jeg hørt på alle cd-opptakene fra Bangladesh, og sett gjennom de digitale bildene fra veverlandsbyen i Fulia. Plutselig orker jeg ikke lenger å konsentrere meg om å høre, se eller skrive. Der "sønnene" er behøves jeg ikke på kveldstid. Her jeg er er bare gatens lyder, viften - lommelykten, batteriene som må lades, neste dags klær. Og telefonen.

Nå ble det med ett helt stille.

Hilsen Wera

Kolkata, 30. juli 2010
Høyvann og lavvann er vesentlige variabler; fullmåne og nymåne likedan. Jeg lærer om vann og måne, i tillegg til om Lovens store nærvær i byråkratiserte trakter som disse.

Vi drar ut mot Bengalbukta under første fullmåne, eller i hvert fall når tidevannet er slik, fjære antagelig, at mangrovebuskene er tydeligst for den som kan se. Det er visstnok på søndag om to døgn. På grunn av maleklassen på søndager her på kontoret, må vi vente til mandag morgen.

Igjen buss, kjerre, båt, kjerre kjerre kjerre til en av de mest utsatte øyene ikke langt fra grensen til Bangladesh. Der er Kanai lærer. Kanai er en av våre. Braman og skolemester. Fra skolen hans er det visstnok blitt stjålet tre tonn ris gitt av Sentralregjeringen; ris som skulle vært, eller bli, delt ut som mellommåltid til skolebarna. Siden syklonen Aila i mai i fjor, da saltvannet la seg over risåkrene slik at rishøsten uteble på grunn av saltet, har folk nesten-sultet. Ingen bistand til dem fra delstatsregjeringen. Slik forklares det massive ristyveriet. Og Kanai, som vi trenger i Kolkata, for han kjenner det politiserte byråkratiets smale ganger, må hamle opp med utspørringene på øya. Kanai har ikke tatt skolebarns ris. Kanai gir alt han kan, og av og til mer enn det Falguni, hans kone, ønsker...

Sultan kom ikke til kontoret i dag, for en gammel og fjern slektning døde brått. Dødsarbeidet må gjøres av de etterlatte på samme dag. Prakash kom fra Panagarh med nyheter derfra, og må dra til Durgapur grytidlig neste morgen, til "high court". Hvorfor high court, spør jeg. Sønnens kone har anlagt sak mot sønnen og all hans slekt. Mishandling, sier hun og hennes slekt. Men landsbyens menn og kvinner vet noe helt annet. Randhir, som har gitt oss det dyrebare jordstykket midt i byen og sørget for at det, rent juridisk, kan brukes "kommersielt" (og ikke bare som jordbruksland) har dratt til sin syke mor i Bihar. Slektninger er en kolossal eksistensvariabel.

Jeg har et enkelt liv.

I dag har jeg trasket langt, fra Mahatma Gandhi-gatens begynnelse og helt til metrostasjonen Central. Det regnet og jeg smatt inn i en søtsakesjappe i engstelse for vann på Leica-et. Fuktighet gjorde det jo ubrukelig i Bangladesh. Men kameraet har "tørket opp" innvendig! Jeg kan igjen leke kunstnerisk i smugene.

I søtsakesjappa støtte jeg på to vaishnavaer med tiggerspann, tilreisende fra Shantipur. To dager i uken drar de, tiggende, med toget til Kolkata. Fire timer hver vei. Velg søtsak, sa jeg til dem. Men jeg som fremdeles vet lite om søtsaker måtte velge for dem. Slik er vaishnavaers livsnorm. De skal ikke ønske seg. Så stod vi i ly for regnet og spiste hver vår søtsak. Rett etterpå kjøpte jeg ankelbjeller til syngende barn, eller voksne sangere, i "suno-land", i Bangladesh. Små bjeller fra Manipur. De er vanskelige å få tak i øst for grensen, dvs i Bangladesh.

En temaker ga alle det meste han hadde. En kopp te, dessverre i plastkrus, for to rupier, dvs tjuefem øre, og bar kruset til en stol flere meter fra sjappa for meg. Han lykkelig, og jeg det samme. Kolkata er fremdeles en gammel by; byen er gammel der den er gammel og noe annet der den er noe annet. Som alle byer, og enda mer ekstremt.

En jente sa til en gutt: hele familien min, bramaner, dreper seg om jeg ikke får deg. Da var den unge gutten nettopp blitt ansatt i "staten", og sikret fast utkomme i alle sine dager. Jentas familie giftet de to i et Kali-tempel. Da var hun seksten år. Få dager etterpå begynte beskyldningene om mishandling. Det fins en paragraf i indisk lov som sier at en mishandlet kvinne kan kreve halvparten av mannens inntekt i alle hans arbeidsdager. I fire år har anklagene pågått med tiltagende intensitet; de er blitt til selve livshistorien og en alminnelig families mareritt. Derfor high court i Durgapur.

Vi hørte "suno"-musikken i går og så noen utvalgte bilder fra veverlandsbyen i Fulia. Med ett fikk jeg vite at min sadhuvenn fra i fjor og de to-tre årene før, er i Delhi. At han er sadhu fremdeles. Samme veldige hår. Oransje klær. Og briller. Noen har gitt ham briller etter de som ble knust.

Sist søndag mottok jeg en oppringning på den norske mobilen fra ukjent indisk nummer. Jeg ringte opp nummeret. I Delhi. Han som tok telefonen visste ingenting om saken. Lånt telefon. Noe, kall det telepatisk eller ganske vanlig, visste hvem som hadde ringt.

Hilsen Wera

Kolkata, 26. juli 2010
Hvor intrikat jævlig kan et menneske være, og likevel være lykkelig. Og hva med en kunstner... Så kan en selvsagt spørre hvem som kan veie jævelskap, eller lykke, og dømme om den.

Jeg har min plass under viften i fjerde etasje. I går hadde nabolagets nitten malende barn plassen sin under en annen vifte, i førsteetasjen. Malerklassen begynner klokken fire. Rett etter tre, dvs etter middagsrisen, stormer de mot ytterdøren vår. Også Bidula kommer. Hun synger, barna synger. Hun er barnas menneske i alt det hun er.

Den som er vant til å "lese i klær" skjønner at disse barna er fattige barn. Den aller yngste, cirka fem år, er Puja. Hun vet lite om å sitte stille. Men plutselig er Puja som overtatt av streken, for ikke å si fargene, og sitter aldeles urørlig. I syv, åtte, ni minutter. Puja legger bildet sitt på Bidulas fang og hører nøye etter. Bijoy har satt seg i hjørnet og hoster med jevne tak. Det er en hoste fra solar plexus. Bronkitt, tenker jeg. Bijoy hoster og maler, hoster og maler. Han kan være åtte-ni år. Han maler så den som ser blir bevet. Bijoy er et barn begavet med blikk for farger.

Samme morgen holdt jeg Jhoba i fanget. Hun er ennå ikke en måned gammel. Niranjans datter. Niranjan og Apurna giftet seg i februar i fjor. Da var jeg der, som Niranjans "mor". Niranjan tilber Maa Kali. Niranjan kjenner fattige barns tanker og er deres første beskytter. Han er ikke lenger med oss i EarthCare with Art. For han må tjene mer enn vi kan stille opp med. Vi er en organisasjon som arbeider hardt - uten ennå å være registrert, og uten utvendige pengekilder.

Matprisene stiger. Utgifter ved skolegang, sykdom og livsritene er en annen og nesten grusom historie. Monsunregnet var altfor knapt i 2009; det er til nå knapt i 2010 også.

29. juli
Sutinagar heter prosjektet vårt i veverlandsbyen i Nadia. "Trådbyen". Hvert prosjekt har et eget navn. I Sunderban er navnet Jibnagar: "de levende skapningers by". Der plantes mangrovebusker, for at jorda kan bli holdt fast selv når vannet slår hardt mot øya. Det sentrale prosjektet midt i Kolkata, som for øyeblikket mest av alt fortoner seg som et papirprosjekt, idet det det innhenter byråkratiske tillatelser fra alle nødvendige hold, heter Sabuj nagar: "den grønne byen".

Men sabuj nagar er navnet på et sentralt og helt faktisk stykke land midt i Kolkata. Jordstykket har vi fått i gave. Det skal måles opp og litt etter litt bebygges.

I veverlandsbyen er det dannet en gruppe på tyve jenter mellom 11 og 14. De er veveres og spinneres døtre. De tenker og de tegner. Bidula skal tegne med dem en gang i måneden. Da vi nå nettopp var i landsbyen i to dager fikk jentene fargestifter i hendene. De hadde antagelig aldri brukt fargestifter før. Jeg bad dem tegne den vakreste sarisnippen de kunne tenke seg. Anjuna, Jhasna og Surmila la seg mot det hvite arket og tegnet uten stans. Kanskje vil de en gang kunne bruke et kamera og dokumentere mødrenes, fedrenes og besteforeldrenes arbeid. De er den første generasjonen som lærer å lese og skrive i landsbyen.

En blind sanger sang og bak oss ble måltidet laget. Alle jentene + åtti mindre barn og noen gamle fikk spise. Noen tok maten med seg i det sammenbrettede bananbladet og gikk hjem. Bananplantene står frodige i veverlandsbyen.

Den dagen så jeg rokk av tre, hespetre; jeg så vevens renning bli tilberedt. Og flere av trådens stadier. Det er et gammelt arbeid. Mange hender må gi sitt for at "rå tråd" skal kunne bli til brukbar tråd. Tråden må "kokes", for å skrive det med den persiske mystikeren Rumi. Også menneskesinnet må "kokes" på en smal vei av bevisstgjøring og forsakelse.

Det dreier seg om trådens "saregamma", eller skalaer, kan en tenke seg. Trådens note for note, bokstav for bokstav. Jeg vil svært gjerne lage et langt dokumentarisk billeddikt om dette. I den lille muslimske veverlandsbyen rett ved jentenes landsby brukte spinnerne eldre redskaper enn jeg har sett i andre landsbyer. Det var dagen etter natten da muslimer (alle?) tenker at forferdrenes ånder kommer til gravlunden; derfor oppholder de levende seg på gravlunden, med stearinlys, den natten. Åndenes fest, en Alle Dødes dag av svært konkret kaliber.

De muslimske kvinnene lot meg fotografere og ta opp små videosnutter. Da vi satt sammen med de tyve jentene senere på dagen var vevskyttelen hørbar. Jeg kalte lyden en av mine aller kjæreste lyder.

Hilsen Wera

Ps: en annen dag vil jeg skrive om Shahnawaz på fjorten år og moren hans som tenker store og svært bevegende tanker i bordellet på den andre siden av Ganga. Vi har tatt Shahnawaz til oss. Moren sier: han kan ikke bli her hos meg, ta han med til kontoret deres nå. Men Shahnawaz tør ikke forlate henne. Og vi kan ikke dra ham med oss og tjore ham fast.

Jeg venter på at bevisstheten i Shahnawaz skal modne - ørlite grann.

Kolkata, 24. juli 2010
I Vesten leser vi om kinesiske og indiske økomiske mirakler. Slagordet var for litt siden "India Shining". Militære og økonomiske avtaler mellom den ganske nye indiske giganten og us-amerikanske, israelske, kanskje brasilianske og sikkert europeiske forretningsforetak og stater opprettes med pomp&prakt. Reklamen for UniNor er et mektig innslag i synsfeltet i Kolkata; nesten ved hvert eneste trafikklys. TeleNor tjener eller taper, her som i Bangladesh.

India skinner for pengenes fedre, mødre, sønner og døtre. De kan kjøpe alt, også det som rent prinsipielt ikke skulle være kjøpbart. For cirka atten år siden åpnet India seg for "markedet". Nå er det blitt til marked. Utenfor det gigantiske markedet faller de det slett ikke skinner på, og som ikke har annet skinn i seg enn det som er sannhetens eller det som er forbundet med å være født til menneske. Der går, sitter eller står de og venter på gudinnens velsignelser, på en forbipasserendes barnmhjertighet; de klorer seg fast i eksistensen - eller gir opp. På dette kontinentet, der det før kanskje var mulig å være fattig og likevel fredfull, er det neppe mulig lenger. De rike er forrået, de fattige også. Og over alle summer multinasjonale giganter. I nord smelter isbreene uten å varsle om fare, for isbreer varsler ikke. Forskerne vet det - og bor kanskje langt unna.

Det fins et særeget, og særdeles vakkert, sannhetens skinn i mange fattige indere. Og det fins gavmilde rike.

I disse tider avholdes inngangseksamener for høyere studier. Inngangssjemaer må kjøpes og fylles ut. Det er kostbart og tidsslukende. Det er et "pengespill". Antagelig fins det en luke for gratis skjemaer for de som er klassifisert som SC og ST, Sceduled Castes og Scheduled Tribes; de kan muligens få studere, uten å kjøpe seg inn, ja også uten tilstrekkelig forhåndsutdannelse, ut fra besværlige konstitusjonelle kriterier - som ikke dreier seg om fattigdom, men om kaste/stamme-identitet.

De som er rike nok kjøper seg skjemaer og veiledning; de kan sikkert kjøpe selve studieplassen. De ikke-rike med sønner og døtre som vil og kan studere, leter etter veien. Noen kjenner ikke bestikkelsens metoder og noen kan ikke tenke seg å bruke slike. Hva skal sønnene og døtrene da gjøre... før de gifter seg. Og vil de noensinne kunne gifte seg? Uten medgift, ikke noe ekteskap for jenta. Og har ikke gutten inntekt, vil jentas mor og far ikke gi datteren til ham.

Regjeringsmaskineriet ligger klamt over alle som eier noe eller ønsker å gjøre noe. Som om selve "staten" ønsket en forlengelse av ingenting eller ikke-noe-nytt. En må sprenge seg gjennom byråkratisk fjell på nytt og på nytt. Advokater danser med banditter. Den som ikke kjenner lovverket og kravet om dokumentasjon og underskrifter, risikerer å bli grepet i feil, selv om feilen er vakker. Slik som et stykke godt arbeid. Som "staten" ennå ikke, rent byråkratisk sett, har velsignet.

Siden stat og parti i denne delstaten har identifisert seg med hverandre, og det 33-år gamle partiet har mistet folkets allmenne gunst, er "staten" blitt en utydelig skikkelse. Og alle byråkratiske prosesser forsinkes og gjøres enda mer besværlige pga valget i mai, der CPMs oppslutning var drastisk redusert.

Vi venter på NGO-registrering.

Jeg har aldri ønsket å opprette ngo-er. Det er den eneste kjente byråkratiske formen og det eneste kjente byråkratiske navnet jeg kjenner på hardt og ikke-statlig arbeid. Min skarve viten faller sammen med andres. En må kjøpe seg registrering. Det er ikke rart, siden alle goder må kjøpes. Instansen som skal ta vare på riktige prosedyrer, undergraver prinsippet om riktige prosedyrer ved å være bestikkbar.

Vi, dvs EarthCare with Art, ønsker byråkratisk tillatelse til å utføre arbeid på flere steder for å bidra til at tradisjonskunnskap ikke dør ut og trær kan plantes. Byråkratiet sier: en ting av gangen. Kom tilbake, og tilbake, og tilbake. Slik blir arbeidet forsinket og redusert mens papirmengden øker.

Jeg vet ikke hva Eva Joly ville sagt. Kanskje hvisket meg i øret at dette er ugjennomtrengelige trakter, gå herifra.

Bare ett ord fra Shamim, og jeg vet at jeg ikke kan stikke av.

Hilsen Wera

Kolkata, 22. juli 2010 (2)
Raju, han som kjørte den blå bilen vår i mai/juni, men ikke kjører den lenger, dukket opp med hovne kinn. Hvilken hovenhet er dette, Raju. Raju skjønte ikke spørsmålet mitt. Så viste det seg at han hadde sittet i baksetet i en buss under en mindre ulykke; kanskje kom hovenheten derfra. Og så hadde han nettopp sovet. Og så, og så... hadde han villle hente meg på flyplassen, slik han hadde kjørt meg til flyplassen i juni, men den blå bilen med Swapan ved rattet stanset ikke for å plukke ham opp slik det var lovet; derfor trodde Raju at alle hadde glemt ham. Raju kan ha grått hovne øyne på seg.

Slik binder et menneske seg til et annet her; også derfor kommer jeg tilbake og tilbake. Her lærer jeg om båndene mellom oss og her blir jeg nær-undervist i atskillelsens mange klimaer og nødvendigheter.

Sultan, regnskapsføreren, utfører sine fem bønner, men kan ikke utføre dem her inne, for det er ikke rent nok. Det er rent nok overalt, sier Shamim. Men Sultan har lært om en annen slags renhet, den som hører moskeen til. Der fem troende er samlet er moskeeen til stede, sier Shamim. Som Jesus sier: der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dere.

Men Shamin sa ikke at Mohammads navn måtte nevnes, eller tilbes, for at moskeen skulle bli til. Shamim, han som vokste opp med urdu og Koranen, sønn av en far som ikke gikk inn for skoleundervisning; denne kjære Shamin, far til tre, giver av et stort jordstykke der førti fattige barn hver dag blir privatundervist gratis i det lille huset som ble bygd for at jeg skulle ha et sted å sove i nærheten av trær som ennå ikke er plantet, mango, guava, litchu, kokos, og nær landsbyen vi skal ta oss av: ShyamSundarPur.

Rina gikk opp trappen til fjerde etasje med rotier, stekte potetskiver og linsestuing. Rina som falt og slo seg rett etter at ekteskapskontrakten mellom to familier var inngått. Ble bevisstløs og ufør, forble ugift, og har tjent familien sin i de ti årene etter fallet. Nå lager Rina mat til oss, vasker klærne våre og er et mildt nærvær. Hun kom hit svekket og med liten stemme. Nå kan hun nesten rope... men ennå ikke handle inn grønnsaker på torget. Det gjør Sultan, den frommeste.

Devendra beveger seg mellom offentlige kontorer for at alle papirer skal være som de bør, og underskrives av de riktige menneskene. Det er en stor og nesten ugjennomførlig oppgave i en vanstyrt delstat som denne. Devendra sier han ikke har noen utgang herifra, og at Swapnabhoomi nå er familien hans. Mor, bror, datter, hustru sukker. Men de vet hvor han er og at han er uregjerlig. Jeg sier at det var han, Devendra, som bad om Swapnabhoomi i februar i fjor. Han svarer at han ikke visste hva han bad om, men klager ikke over det.

Brahminen Devendra S fra Kashmir er lykkelig i alle slags dager. Slik fasthet hos en bidrar til fasthet hos mange. Men fasthet kan bli påståelig: han lot ingen spørre meg hvilken dag jeg kom tilbake fra Bangladesh og alle ventet i fire timer på flyplassen dagen før - inntil jeg, fra bilen til Dhaka, sendte en sms der jeg bad dem ikke glemme meg dagen etter.

Da dro alle hjem fra flyplassen og hjem, dvs til kontoret, for å sove.

Momina ringte fra Naya. Hun spiser, leser, sykler til skolen. Men sover lite, sa hun. Og maler lite på grunn av eksamen. Det var på grunn av fargebruken hennes jeg så henne, slik det var ved sangen jeg første gang så, og "fikk", Rehana for åtte år siden. Så trenger hun regnfrakk, for hun kan ikke sykle med paraply. Jeg vet ikke om det er lurt å sykle i søle.

Tradisjonskunstnerne i Naya, Medinipur, blir forsøkt markedstilpasset av ngo-er med partipolitisk innflytelse. Det bygges gjestehus for utlendinger på jordstykket deres. Utlendingene kommer i flokker til durga puja, gudinnefestivalen i oktober, sies det. Og kunstnerne tror på de mektige som har penger og bygger hus hos dem. Noen, antagelig et velmenende kulturdepartement i Delhi, ønsker at kunstformen skal bestå og pøser inn midler til instanser i Vest-Bengal.

Vi har ingenting å pøse ut, ikke annet enn vennskapet og troen på fargene som kommer fra kull, insekter, planter og frukter og formene som hører sangfortellingen til.

Jeg håper Momina kan male så snart eksamen er over.

Hilsen Wera

Kolkata, 22. juli 2010
Tilbake i den ville byen. Det var "Martyrenes dag" i går, 21. juli. På den dagen, i 1993, ble tretten ungdomspolitikere fra Kongresspartiet skutt av politiet... av, for meg, ukjent grunn. Hendelsen og datoen er blitt enda en grunn til å lage en politisk massesammenkomst, og glemme annet arbeid, i denne byen der mange holder av å streike. Visstnok to millioner fremmøtte, i busslaster fra vest-bengalske landsbyer, i går. Mamata Bannerjee, kommunevalgets "seierherre" i Vest-Bengal i mai i år, talte. Ned med det trettitre-år gamle kommunistregimet, skal hun ha sagt. Lovet være folket! Og: Vi vil ha utvikling, ikke ødeleggelse.

Mamata Banerjee er Jernbaneminister i Sentralregjeringen i Delhi. Mandag kveld kolliderte to tog i Birbhum, nær Sainthia, i Vest-Bengal. Fornyelse av skinne-nettet og kontrollsystemer er blitt neglisjert, i India som i andre land, i mange år. 63 døde i Sainthia. En har spekulert i om det var blitt tilført bedøvelsesmidler i te solgt på perrongen og drukket av de to togførerne, men også på om det var blitt manipulert med signalystemet - for å gjøre det mulig å laste forbudt last, med bestikkelser, på toget som så ble forsinket. Ingen "maoist-anklage" denne gang. Birbhum, baulenes område, er ikke et naxalitt-område.

Jeg ble hentet på flyplassen, etter hjemkomst fra Dhaka, og så busslastene av TMC (Trinamul-Congress-aktivister) med bannere. Noe må alltid feires. Gudinnen som beskytter mot kopper, Sitala-Ma, blir feiret i dagesvis i templer ved Ganga denne måneden.

Morgenlydene fra gate og fortau ruller opp mot fjerdeetasjen. Den feiteste kråka jeg har sett satt lenge i neemtreet utenfor verandaen for litt siden. Baderommet på verandaen er nesten ferdig. Teppeimitasjoner, som er virkelige tepper, dekker seng og gulv her oppe. Det er blitt et rom å bebo. Det er ikke lenger en mini-transitthall. Jeg prøver meg uten vifte og svetter. Klokken er 7.a.m. Jeg svetter, vi svetter. Det riktige regnet er ikke kommet, sies det. Regnet er kommet til nord-Bangladesh. Der beveget jeg meg overveldet i den full-frodige grønnheten med korrekt råtnende juteplanter i dammene og tørket fiberrik jute i veikanten. Den grønne juteplanten ligger i tyve dager i vann, råtner med en særegen lukt og fibrene blir så trukket ut - og brukt til alt det jute kan brukes til. Det er en vakker transformasjon av plante til sterkt tau.

Badsha, musikklærer Shyamul og jeg dro de førti milene til Dhaka fra nor-Bangladesh i forgårs, snakket om sang, om jentenes sårbarhet og også om treplanting, sov i et gjestehus for bibelstudenter, kjøpte et Canon digital-kamera til Arshi Nagar, snakket med lydekspert Shamin om cd-en som skal lages med jentenes sang, før jeg ble kjørt til flyplassen i Dhaka.

På flyplassen her ble jeg tatt imot av de som "avleverte" meg der 20. juni. Sakuntala er som hun var. Vill, gal og pertentlig. Da jeg midt på natten behøvde det lille rommet og banken på døren, som skulle vært åpen men var låst, sa hun at hun måtte snakke med meg tidlig neste morgen. Kl. 6 kom hun opp. Jeg hadde lagt igjen et futteral med penger, ulåst her i dette rommet. Ikke hadde jeg sagt det til henne, og ikke hadde jeg ringt fra Bangladesh om saken. På verandaen her har murere holdt til.

Sakuntala har vært bekymret i en måned, dvs. siden jeg reiste. Tell pengene og bekreft at summen stemmer, sa Sakuntala. Men jeg telte ikke pengene i juni, så hvordan skulle jeg kunne bekrefte at det er riktig sum.

Det stemmer, Sakuntala. Takk, sier jeg jeg. Ikke si takk, sier hun. Du er min mamma. En mamma må ikke si takk. Jeg skal aldri gjøre det igjen, sier jeg. Nå ligger pengene i laptop-vesken. Skjult, men ikke innelåst..

Det fins indere av det uhyre pertentlig ærlige slaget. Sakuntalaer fins fremdeles. Antallet reduseres i den globaliserte og rå økonomien. Sakuntalaer blir oversett i den.

Og nå har jeg sett kråkas reir. Jeg har skimtet ungene der. Kråka vokter over sine egne. Regnet kan komme i dag. Utenfor rommet mitt øver ingen i skalaer. Ingen Rehana å trøste, ingen Anna å se. Som de skriver dikt, barna våre i Bangladesh. Forunderlige dikt om elv, flom og regn. Skriv skriv, Rehana. Skriv, Sarifa. Skriv, Ripon. Skriv alle.

Det bor en dikter i deg, Rehana, sa jeg. Å, maa, sa hun da.

Hilsen Wera

Kolkata, 19. juni 2010
Kali tenker på broren sin. Han er ni-ti år og ville ikke bli med henne til oss. Han røyker biris, drikker billig alkohol og sniffer lim. Vi ville neppe kunnet holde ham her. Så vil han gå under der han er. Der blir han slått for store og små utidigheter. Kali la seg ned på hardt gulv i går; der lå hun og tenkte. Også jeg måtte tenke harde tanker.

Ett barn kan ikke få ødelegge for titalls barn. Suchdev er det ulykkeligste barnet. Selv ikke det ulykkeligste barnet, som ikke vil kunne annet enn rase ut over oss alle, hvis han ikke på uventet vis "overgir seg", kan få ødelegge for titalls barn, for ikke å si: en hel organisasjon. Det fins ingen rett til å ødelegge. Ikke for israelere, og heller ikke for palestinere. Det fins åpenbart forskjellige definisjoner av ødeleggelse.

Barn kan antagelig sies å ha rett til barndom. Men hva betyr slik tale. De færreste barn på kloden har en vestlig form for lang barndom. Hvis rettighetsdiskursen gavner barn, eller sørger for at de ikke blir misbrukt, bøyer jeg meg for den. Du skal ikke misbruke barn; ja. Alle barn er det eneste barnet; ja. Rike barn og fattige barn er barn; ja. Alle som er født behøver vann, mat og omsorg; ja. De færreste får det de behøver. Hvis alt dette er rettigheter, som sjelden innfris, da bor vi på en planet med ikke-innfridde løfter og rettighetsord som kanskje gavner og kanskje er vill-ledende.

Suchdev sniffer videre. Antagelig må vi si nei hvis han plutselig ber om å få komme der storesøsteren er. Å redde Suchdev er et uoversiktelig stort arbeid. Ved inngangsdøren til kontoret sover voksne menn ut rusen rett som det er. Vi kan ikke binde Suchdev i en snor. Stikker han av, blir det politisak - hvis han på det tidspunktet allerede er overført til oss. Det krever mange voksnes fulle konsentrasjon å redde ett ødelagt barn. To timers konsentrert skapende/veiledende nærvær i uken kan gavne ikke-ødelagte barn som ikke er bortskjemt.

Før midnatt reiser jeg til flyplassen. På den andre siden av grensen, i Dhaka, venter andre barn. Det er ikke utelukket at Rehana, Sharifa, Liza, Ripon og BuddhiNur, Badshas sønn, blir med Badsha og sjåføren fra Lalmonirhat til Dhaka i ni reisetimer for å plukke meg opp. Det blir kostbart, sa jeg som tenkte på overnattingsutgiftene. Ma, vi sover i bilen, sa Badsha på telefon i går. Antatt ankomst for Jet Airways Kolkata-Dhaka er 8.10. a.m.

Etterpå fikk jeg vite at bilen med Badsha og regnskapsføreren var blitt påkjørt i mørke og regn dagen før. Sjåføren i den andre bilen stakk av. Badsha ville dødd om det hadde vært frontkollisjon. Bilen ble påkjørt fra siden. La oss tenne et stearinlys og røkelsespinner, sa jeg til Soumu, Kanai, regnskapsfører Sultan og Devendra da jeg hadde fått vite dette. Så satte vi oss på gulvet og tenkte på kjærligheten og det skjøre livet. Det var fredag og den fromme muslimen Sultan var kledt i hvitt.

Hit kommer en sjåfør, Rakesh, fra nabostaten Jharkhand. Han er vant til langdistansekjøring. Forsiktighet forsiktighet forsiktighet. I tillegg må en vite nok om andre sjåførerers uforsiktighet og kunne avlese trafikk-kartet mht. til kjøreregler og mange sjåførers vettløshet.

Jeg har ikke valgt å la være å dikte. Jeg er her i sør-øst, i en dobblet felle som er stor og åpen, den indiske og den bangladeshiske. Jeg skal dikte. Men jeg får ikke dikte nå. Nå får jeg bare lære, lære bort og skrive små brevreportasjer. Øynene savner kameraet. Øynene må nå avstå fra kameraet for å bruke seg organisatorisk og veiledende, samt kriseforebyggende. Det lages, forsøksvis, et fundament for et grasrotarbeid for trær, sårbare barn og folkekunst.

I nord-Bangladesh blir det sunget i år som for seks, fem, fire, tre, to og ett år siden.

Hilsen Wera

Kolkata, 18. juni 2010
Halvannet døgn før reisen til Dhaka og videre til den nordlige regionen av landet. Jeg har ikke kunnet skrive på flere dager; jeg har simpelthen ikke vært i skrivende modus. Som så mange ganger før betyr det - utarming. Å skrive fyller det tomme. Det kan være viktig at det tomme får være tomt for en stund. Å skrive lager bevissthetsform. Det lager en form for "jeg" som ikke er drepende men - lykkelig.

Jeg kunne i tre døgn ikke skrive simpelthen fordi jeg var på en krevende reise. Buss, båt, tre ganger motorsykkelkjerre, båt, igjen motorsykkelkjerre. Til en av de ytterste øyene i Sunderban i Bengalbukta. Der gjorde syklonen Aila rismarkene salte og trærne døde for et år siden, dvs 25. mai 2009. Mange menn har utvandret for å tjene noen slanter. De kommer hjem for å dyrkene jordene hvis monsunen gir nytt vann. Monsunen, som ikke ga nytt vann i 2009, forstyrret som monsunen ble av syklonen, har til nå gitt litt nytt vann men langt fra nok. De som kan spise spiser. Barna i fiskerlandsbyen spiser ris en gang midt på dagen. De har fillete klær og underernæringen ligger i kinnene som budbærer om noe uopprettelig.

Vi planter små mangrovebusker for å demme opp for nytt stormvann. Kuene er radmagre. Geitene har nesten ikke noe å spise. Geitene kunne komme til å spise mangrovesmåbuskene. Det er kvinnene i en av stammelandsbyene på øya som er blitt bedt om å passe på geitene. Men kan kvinnene velge småbuskene, som plantes for alles skyld, fremfor egne geiters føde; kan så fattige mennesker virkelig være så solidariske.

Mange tanker å tenke. Om busker. Om underernærte barn som danser. Og underernærte barn som er altfor underernærte til å danse. Om barneskolen i slummen som behøver nytt tak. Naboer i Oslo sørger for måltid til barna der. Det er vi som må organiserere matutdelingen og sørge for at maten blir gitt til de som behøver, og ikke rappet av de som er sluere enn barn er. Om skoler skulle bygges: blant veverne, blant folkekunstnerne, i stammelandsbyen i Chotomullakhali i Sunderban.

I et siderom til kontoret her i Tollygunge har vi tatt imot Kali på fjorten. Moren døde da lillebroren, nå ti år, ble født. Kali har vært et arbeidende barn. Hun vil så gjerne lære seg bokstaver og tall. Rina ble med oss fra Sunderban for å se etter Kali og lillebroren Suchdev, lage mat og undervise dem.

Jeg vet ikke hvor pengene til alt dette skal komme fra. De må jo komme. Folk vil gi når de ser hva vi gjør, får jeg vite. Men for at folk skal se må synlige frukter, eller arbeid, være å se. Det blir ikke synlig uten penger.

Folkekunstnerne er blitt lovet et bygg til gurugriha. Det jeg har lært i Bangladesh, om arbeidet for den gamle og utdøende sangtradisjonen, vil bli anvendt i Medinipur. Sang behøver ikke hus slik bilder på papir limt på tøy behøver beskyttelse av et hus.

Leire med murstein. Et slikt hus ble bygd for en baul i Birbhum for noen år siden. Kostnadene er større i Medinipur. Det er lenger vei til sand, leire og mursteinsfabrikker derfra og større fraktkostnader.

Jeg har lært å gi avkall på lettvint tillit. Tillit er en tynn tynn tråd i de fattiges og brutalisertes trakter som denne, underminert som området er av korrupsjon og demagogi.

De atten jentene i vevernes landsby kalt "krishna-landsbyen" har skrevet hvert sitt brev til meg. De har en rar barnetillit der de bor i en grønn landsby og vet lite om byen. De vil så gjerne få lære mer og mer, plante trær og male og studere studere studere.

Jeg vet ikke hvor mange magre jenter jeg kan ta til meg - og fremdeles dikte.

Hilsen Wera

Kolkata, 12. juni 2010
Søk først guds rike, sier det i meg. Søk først guds rike, søk bare dét. Og det du i sannhet behøver vil da komme, om du helhjertet og uten å se til høyre og venstre bare ber.

Det er tolv år siden kvinnene på en sandøy i Brahmaputra satt i en klynge foran meg, med småbarn på alle kanter, og sang gamle sanger hvis tekster jeg ikke skjønte ett ord av. Hva synger de, spurte jeg tolken, Mozammel. Storesøster, det siste de sang var: du skal be gud om gud selv, og bare om gud, svarte Mozammel.

Hvorfor skriver jeg dette, kan en leser spørre. Jeg er ribbet; derfor. Jeg skjønner at jeg til nå ikke har skjønt, selv ikke etter mer enn seks tiår i menneskenes samfunn og mange lange reiser, mange opphold i nord, sør, vest og øst i verden, ikke minst her i sør-øst, at jeg fremdeles vet veldig lite om menneskenes infamiteter. Jeg kjenner oss ikke. Jeg er en av oss. Jeg kjenner ikke meg selv.

Jeg ser og ser det jeg ikke vil se, og ikke vil at skal finnes. Mine egne mennesker ødelegger mine egne mennesker. De jeg har kalt mine egne, og som jeg har lang fartstid med på jorden, knuser hverandre. Han jeg har kalt min bror, er en fremmed.

Dette er gammel kunnskap blant baulene. Sorgen som kommer når ens egen, apan jan, vender seg mot deg, eller viser deg forræderiets mulighet - og praksis.

Hva får et menneske til å knuse et annet; hva knuser et menneske en annet menneske for. Mann knuser hustru, bror bror, far sønn; jeg ser det. Jeg har hatt dem i hjertet; i femten år, i to år. Jeg har dem i hjertet og er ikke i stand til å lage fred.

Er det slik at alle følelser er råere og hardere, mer totale og mer drepende her, i sør-øst, enn i våre nordlige trakter. Eller er det jeg som, fordi jeg ikke har stiftet egen familie, blir forskånet for grovere nordiske varianter av jævelskap; jeg har ikke noe pengeforhold til noe familiemedlem i Norge og inngår ikke i noe misunnelseskretsløp der; er det virkelig derfor jeg får fred - mens jeg her hører om og ser småligheter og hesligheter; ikke inne i det lille kretsløpet av EarthCare with Art der jeg nå befinner meg, men en liten meter utenfor.

Kolkata, 10. juni 2010
Monsunen melder seg her i elvelbyen. Krishnatreet med de røde blomstene vaier. De feite kråkene søker ly på verandaen. Nebbene er store som spurver. Tordenen skraller. Slik skraller det aldri i nordlandet vårt. Slikt regn kjenner vi ikke der.

Det var så hett for to timer siden at alt kunne skjedd; vi kunnet bli hengende fast i asfalten. Bilsetet var en glødeovn. Vi spiste masala dosa fra en liten tralle etter å ha kjøpt inn enda flere oljekritt til lørdagens malekonkurranse for nabolagsbarna. Kanai har reist tilbake til øya i Sunderban. Om fire dager reiser vi andre etter. Nå er jeg her. Nå får jeg regnet. Lindringen, kroppens forvandlede tilstand. Det sies at alle dikt i Bengal er forbundet med årstidene, og kjærlighetsdiktene forbinder seg som oftest med monsunen.

I boken The City of Joy fins det scener av fryd; det kommer, det kommer kommer! Og det som kommer er regnet. For alt jeg vet, kan det finnes en stor frykt i mange - for at regnet aldri mer vil komme, og at alt er slutt. Slik hete som dette minner oss på slutten. Den vanlige bengaler har neppe et kyndig språk om klimaforandringer. Men hun vet hva som er riktig hete og hva som er dødsens; hva som gavner og hva som såvidt er til å tåle.

11. juni
Leggene mine er ikke heftig hovne, ikke total-heslige heller. De er bare to uelegante og absolutt bevegbare stokker. Jeg vandret i formiddagshete fra Lal Bazar til Maidan i dag. Alene, utbrøt Sakuntala forskrekket. Det hadde ikke falt meg inn at det ikke skulle være alene. Hvem ville ellers ha vandret et halvt dusin kilometer i 36 tunge celsiusgrader. Ingen jeg kjenner, ikke den frommeste eller mest arbeidshengivne. Jeg har en lue, sa Sakuntala da jeg nevnte ferden. Jeg holdt smilet inne. Skulle jeg vandre midt i byen med lue.

Advokat-faren hennes, nøktern og sannferdig, føyde etasje til etasje på huset, etter at slekten hadde etterlatt alt og flyktet fra i Dhaka i 1947. Drapstruede hinduer i Øst-Bengal. Faren ble advokat. Han, eller faren hans, må ha kjøpt et ettetasjes hus, altså der kontoret vårt er nå. Så ble nye etasjer føyd til, den andre til den første. Nå er det fem, eller kanskje seks, etasjer. Jeg har ennå ikke sett ut over byen fra taket. Hele byen å se, sier Sakuntala. Men, maa, sier hun: det eneste menesket behøver er vind og vann.

Nå er moren og faren døde. En lillebror saboterer alt han kan, og er staselig å se til. Sakuntala sparer. Hun bor i huset hun arvet. Å eie noe i Kolkata er kostbart. Alle mulige eiendomsskatter. Og den som har leieboer må skatte for leieinntekter. EarthCare with Art leier hos Sakuntala. Av leieinntektene pluss storebrorens faste lille lønn lever de. Et gammelt hus er et pengesluk.

Sakuntala og den magre storebroren sitter i mørke. Jeg har ikke skjønt før i dag hva alt dette mørket gavner til. Nå skjønner jeg at det er et sparetiltak. Sakuntala sparer for å betale skatt og livspolise i tilfelle noe ondt skulle skje. Sparer hun nå, er hun berget om ti år. Noen kan ha rådet henne til dette og blitt betalt for drepende råd.

To menn i nabogaten slo seg sammen da Sakuntala, 40+, ble foreldreløs. De sa at de har kjent henne alltid og vet hva hun behøver. Nå prøver de å ødelegge tilliten Sakuntala har til oss.

I januar skrev jeg et lite e-brev til Sakuntala. Devendra printet det ut og ga henne det. Hun må ha blitt fra seg av en glede jeg ikke fatter. Så sa hun til de to nabomennene at ma har skrevet et brev til meg. Hun viste dem brevet. De sa: hvor er signaturen og håndskriften til maa. Enhver kan ha skrevet det brevet. Du sier maa maa, men vi har kjent deg siden du var jentunge. Hvorfor stoler du på nye mennesker. Hvorfor tror du at maa har skrevet til deg. Da sa storebroren: spør maa når hun kommer.

Jeg minnes det spede spørsmålet. Heldigvis at jeg husket det lille e-brevet og bekreftet at jeg hadde skrevet det.

Da jeg hørte dette, kom tårene. Denne jævelskapen, dette heftige ønsket om å gjøre en annens fred umulig. Denne misunnelsesenergien. Den ligner på jævelskapen vi måtte handskes med i "Suno" i Bangladesh 2008. Maa, sa Ripon den gangen. Her ønsker ingen andre noe godt. Ripon var tretten år og visste altfor mye.

Kan de to nabomennene virkelig skade deg, spurte jeg Sakuntala. De kan melde fra til skattevesenet om at jeg har langt større leieinntekter enn jeg har, hundretusener gitt av en europeer! Jeg, europeeren, bor jo i Sakuntalas fjerdeetasje. Klosettet og dusjen på verandaen blir installert for meg. Mens Sakuntala ligger på sengen i mørke og sitter på gulvet sammen med storebroren i mørke for å spare elektrisitet. Jeg vet ikke om viften er på. Og heller ikke hva de spiser.

Vi har gitt henne styrkemedisin. Hun har ikke drukket den. For begynner hun, må hun fortsette. På grunn av utgifter til livspolisene kan hun ikke unne seg slik styrkedrikk som øker matlysten. Sakuntala vet ikke hva hun skal gjøre, og legger seg. Så passer hun på at det ikke er vått der det ikke skal være vått i huset. Hun ligger, sitter, står og går med et hus på ryggen. Det er farsgaven. Den er tung. Den gavner oss. Ville det gavnet Sakuntala om vi ikke var her.

Da måtte hun leiet ut til andre. Vi betaler det vi skal, og har fornyet førsteetasjen. Det aller nærmeste nabolaget er ikke spesielt vakkert. Det pisses i rennestenen og drosjene vaskes rett utenfor inngangsdøren. Bilvaskerne ruser seg og legger seg tvert ned. Det hender de må vekkes, og er meget tunge å vekke.

Sakuntala går ikke ut, for hun må passe på tak og vegger her inne. Så stoler hun ikke på naboene.

Hilsen Wera

Kolkata, 9. juni 2010
Hadde jeg drømt om å ha elegante legger, ville jeg nå vært sønderknust. Leggene mine er tykke, anklene også. Ingenting er vakkert å se på. Utslettet, som bredte seg over venstre arm for ti-tolv dagers tid siden, kurert av en bestemt form for talkum, brer seg nå over begge legger sammen med hovenheten. Leggene er heldekket av tekstiler; det uelegante er usynlig for andre enn meg. Hovenheten skyldes heten, utslettet også. Hadde de som kaller meg maa visst dette, ville dokumenter og arbeidsplaner blitt forstyrret, om ikke skrinlagt, og all konsentrasjon knyttet seg til de sørgelig tunge og rødprikkete leggene som kanskje ikke lenger kan bære maa. Den dagen det ikke lenger er plass til føttene i sandalene, vil sannheten eksplodere!

Vi har vært i veverlandsbyen i Phulia, i Nadia-distrikten. To dødsulykker hadde inntruffet på veien dit samme morgen. Det fikk meg til å fortelle Devendra i hvilken oransje lomme i den svarte ryggsekken reiseforsikringspapirene befant seg; han ville nødig vite dette. Nå som vi igjen er tilbake i Kolkata, og jeg igjen nyter kveldsvinden fra trærne og selve elvelandet, med åpen verandadør ut mot byen, har jeg nettopp sett et nytt lyseblått klosett oppført på verandaen. For meg! Også en dusj er installert. Ingenting er brukbart ennå, siden det ikke fins vegg mellom klosettet&dusjen og byen. Jeg har mao et klosett i Kolkata, antagelig for resten av mine levedager. Det er en pussig egenerklæring. Snart vil Sakuntala og broren i etasjen under igjen kunne låse døren om natten. I en hete som denne er kroppenes største trøst rennende vann, litt kaldere enn lufttemperaturen.

I vevernes landsby i Phulia der dialekter fra øst-Bengal (Bangladesh) er rådende, vandret jeg med kamera som før. Denne gangen skulle vi også sitte og snakke med tolv-tretten jenter på mellom elleve og fjorten år. Veverdøtre, spinnehjulsdøtre. Skolejenter som spinner når de kan. Men de lager ikke tråd. Tråden kommer ufarget fra Bangalore i sør-India for så å bli kjemisk farget i Phulia. Naturfarge tåler ikke vask og er ikke holdbar, sier veverne.

Det de kaller charka er neppe samme manuelle redskap som Mahatma Gandhi brukte i løsrivelseskampen fra britenes regime i India. En norsk brukskunstner kalte det, ut fra bildene mine, for hespetre. Spinnehjulet var et vesentlig element i Gandhis forståelse av og kamp for indisk verdighet og autonomi. Ikke britisk lagde klær men hjemmespunne og hjemmevevde!

Som før og for alltid bøyer jeg meg for tråden. Fremmedtråden fra Bangalore må bearbeides. Ingen kan veve med "rå" eller "ukokt" tråd. Å "koke" eller forberede tråden er kvinners arbeid mens mennene vever. En prosess i de mange trådprosessene er å mate tråden med rismasse; bare slik blir den slitesterk og myk. Plutselig hadde kamerafilteret mitt merker etter fykende rismasse! En mor og to døtre satt ved spinnehjulet/hespetreet og matet tråden.

Overført kunnskap, fingrenes presise kyndighet, betydningen av hvert eneste setningsledd. Det er uendelig vakkert - som kunnskap, konsentrasjon og stillhet. En helt annen, kall det førmoderne, måte å bruke hjernen på. Det lønner seg overhodet ikke. De som heller vil kjøpe "handloom" enn fabrikkproduserte tekstiler av bomull eller silke, er få. Levekostnadene øker i India. Spinnere og vevere er fattige og kan ikke bli annet enn enda fattigere. Hvis noen tjener på det håndvevde, er det mellommenn og butikkinnehavere. Slik bare bokhandlere tjener på en vanlig diktbok. Selv bokhandlere tjener lite på en diktbok sammenlignet med hva de tjener på en bestselger.

De atten jentene som kom, med uindisk punktlighet, for å snakke og tegne charka, ville arbeide med tråd for alltid. Så ville de sitte sammen, snakke og tegne. Tre ganger kom de, i løpet av tjuefire timer, for å sitte, tegne og snakke. De hadde aldri sittet slik før, bare for sin egen skyld. Antagelig hadde ingen spurt etter tankene og ønskene deres. Det mørknet der vi satt. Skyene ble svarte. Regn, sa jentene henrykt. De leste i himmelen: kort regn, langt regn. Jeg kunne se besteforeldrene for meg, med små barn på fanget og ord om regnet, samt de små beskyttelseshandlingene som må utføres for at alt ikke skal bli vått. Jentene sørget for at jeg ikke ble våt.

Jeg vet ikke hva EarthCare with Art kan gjøre for vevernes døtre. Å redde vevernes samfunn fra total arbeidsløshet i en globalisert og kinastyrt tekstiløkonomi er umulig.

Hilsen Wera

Kolkata, 7. juni 2010
Jeg vil skrive om Shahnawaz. Han er cirka fjorten år. Faren stakk av fra moren og tre barn for ti-tolv år siden. To av barna ble etterlatt hos morens foreldre nord for Kolkata. Shahnawaz ble med moren til den store byen. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge moren har bodd i bordellet ved Ganga nær Kalighat; det dreier seg om mange år. I samme rom som moren der har også sønnen bodd. Sønnen har vært morens øyesten; det hun har gjort har hun gjort for sønnen og sin egen mor samt barna i landsbyen.

Det var i mars 2009 at noen tok meg med til bordellstrøket og sa: ma, snakk med kvinnene her. Da snakket jeg også med moren til Shahnawaz. Gutten med de store øynene dukket med ett opp. Tatt ut av skolen, for moren klarte ikke å holde ham der lenger. Han arbeidet gratis i et bilverksted, for at han ikke skulle reke rundt og foreta seg tåpelige ting.

Shahnawaz er for lengst tilbake på skolen. Han har privatlærer nå og ble den første i klassen i Kalighat High School. Han kan ikke bo her hos meg lenger, sier moren; han er stor gutt nå. Nå er du hans far og hans mor, sier hun henvendt til meg. Og Shahnawaz sier han vil studere og arbeide slik at han kan ta mammaen vekk fra bordellet.

Vi leter i og utenfor Kolkata etter et internat med skole for Shahnawaz. Drevet av hinduer, muslimer eller kristne? Slik spør vi oss. Og spør også Shahnawaz. Gud er en, sier Shahnawaz. Han har aldri lært om rituell eller dogmatisk renhet. En hindu-ashram med bare vegetarisk mat? Det er i orden, sier Shahnawaz. Bare skolen er god og lærerne gjør det de skal.

Forleden dag, da han fikk ny skolesekk, kom Shahnawaz til kontoret for EarthCare with Art. Ingeniør er det han vil bli. Hva slags ingeniør, slik spør Devendra som selv er ingeniørutdannet. Dadu, bestefar, jeg vet ikke, svarer Shahnawaz, som antagelig bare vet at ingeniøryrket er respektabelt. Gutten har antagelig aldri tenkt på de forskjellige formene for ingeniørkunst. Devendra legger ut om hus, biler og veier. Du må ta matematikk, fysikk og kjemi svært alvorlig heretter, føyer Malay til. Soumu sier: Shahnawaz, du må ikke glemme at den veien som nå åpnes for deg, ikke var åpen for noen av oss som sitter her (med unntak av Devendra, som opprinnelig er fra Kashmir).

Shahnawaz nikker. Kanskje har han mot og visjon til å gå hele den lange veien. Moren hans kommer seg ikke ut fra det lille rommet ved Ganga. Det er for sent for meg, sier hun med fem av oss til stede, en ettermiddag før kundene kommer. Mor tjener sønn for at sønn skal tjene mor, sier Shamin etterpå. I dag spurte jeg kristne Lawrence om han kjenner til internater. Han skal forhøre seg i bispedømmet. Shahnawaz våkner og sover foran et stort jesusbilde.

Jeg fylte ut det krevende visumskjemaet og kommenterte ikke spørsmålet om bangladeshiske visumstempler i pass før det nåværende passet. Jeg krysset av på "NGO-works" i skjemaruten. Men førstesekretær S.A. Amin erklærte at jeg ikke hadde et godkjenninningsbrev fra NGO-Bureau i Dhaka. Hadde jeg hatt det, ville jeg ikke måtte komme hit til The High Commission igjen og igjen, sa han. Et dokument er et dokument, sa han, og tilføyde at han ga meg turistvisum som forrige gang. Han noterte seg det indiske telefonnummeret mitt i tilfelle noen av barna i Arshi Nagar kunne inviteres til å synge i The High Commission. Ingen sjel ville bli skadet av det.

Bare et dokument er et dokument. Den bengalske byråkratiske er en dokumentkultur. Jeg forsøker å begripe hva det er som gjør det så ubeskrivelig vanskelig å gjøre grasrotarbeid her. En må investere store summer og tusen timer for å skaffe seg tillatelse til å sette opp et gjerde på egen tomt mm. Byråkratene er ikke der når de skal, på grunn av en kones sykdom, te hos naboen, eller hodeverk, og gjør litt av gangen så de må bestikkes for å gjøre litt til, og litt til, og litt til. Gjøre?! Dvs. flytte på et papir, skrive første bokstav i signaturen.

De offentlig ansatte er livstidsansatte; dvs. uoppsigelige. De slipper unna med å gjøre ingenting. Det som skal gjøres, ja virkelig gjøres, må gjøres utenfor det offentlige, som er et kaos av intrikat byråkrati. Men for å få utføre noe i frihet må byåkratene, de som helst ikke vil gjøre noe, av personlig letargi eller av politisk motstand, signere et tillatelsesdokument. Om dette er en britisk rest infisert med CPS' sære areiderrettigheter eller noe helt annet, kan jeg ikke utgrunne.

Det var en påkjenning å bli registrerrt som NGO i Bangladesh. Mens papirer ble utfylt, hørte jeg barna synge. Jeg ble slik sett skånet. Og papirhaugen var heller ikke så støvete tung.

Noen hamrer i veggen her. Det bygges baderom for meg på verandaen. Noen utfører noe! Som om mine gamle dager skulle tilbringes her, dvs. i en lediggang som gjør meg, frihetsbortskjemte norsking, uendelig mismodig. Alle de andre er vant til hindringene og ventemånedene. Jeg har laget meg en europeisk livsform med radikal autonomi, og den norske staten har velsignet meg med et statsstipend slik at jeg kan arbeide uten annen grense enn den egne kraftens. Dvs: når jeg ikke er her og det ikke er hett eller politisk vold.

Det er ikke bare det monstrøse offentlige apparatet som stanser bevegelse, men også folks utsatthet for pengemangel, sykdom - og eksamener. For oss i EarthCare with Art er det av og til en påkjenning at så å si alle de gode arbeiderne er uskolerte og fremmede for det monstrøse byråkratiet, med et stort ubehag ved Partiet. De vil nødig være i det byråkratisk-politiske fremmedlandet og har ikke lært å hamle opp med det. En skolert bengaler ville kunnet snike seg frem der våre hengivne ikke kan. Men en skolert bengaler ville ikke ønsket å arbeide så hardt "uten lønn".

Da regnet varte i en ettermiddagstime i går, løp folk ut for å bli våte. Vi er jo også selve jorden.

Hilsen Wera

Kolkata, 4. juni 2010 (2)
En historie om heten er denne: noen har tak, andre har ikke; noen har tak med vifte, andre har bare tak. Noen har utelukkende sol, skygge og natt, mens andre har et svalere innerom uten vifte, og andre igjen et enda svalere innerom, som dette: viften er pålitelig; den surrer og surrer. I denne delen av Kolkata har det ennå ikke vært strømbrudd i min tid, ikke før kommunevalget og ikke etter det heller.

Jeg er i en viss forstand arbeidsløs men har et svalt rom med vifte.

Jeg skal reise til Bangladesh 20. juni. En kolossal brann har herjet den gamle bydelen i Dhaka. Ganske nye høyhus har slått sprekker etter en storm i forrige uke. Heten er neppe tropisk/subtropisk i Dhaka.

I dag kom visaskjemaene til meg. De er ikke som de var i fjor. Nå må alt bevises. Alt som må bevises er, for meg, ikke bevisbart. En visumsøker blir bedt om å levere gamle pass dersom gamle pass inneholder visumstempel til Bangladesh. Gamle pass har jeg ikke her; de ligger i en skuff i Oslo, med visumstempler til Bangladesh. Gammelt yrke, nytt yrke må nevnes. Alt lar seg gjøre, i anstendighet; det er bare de to gamle passene som mangler. Hvem bærer med seg ugyldige pass på en lang reise. Det gjør den som vet at de må vedlegges en visumsøknad.

Den som søker bangladeshisk visum fra ambassaden i Stockholm er, såvidt jeg vet, ikke nødt til å vedlegge alt dette. En skandinav er en skandinav, en inder en inder. Blir en skandinav i India vurdert som inder eller som skandinav; det er spørsmålet.

Så er det bare å håpe at han som var førstesekretær i fjor ved The High Commission of the People´s Republic of Bangladesh i Kolkata også i år er det, for da vil han gjenkjenne meg. Enhver gjenkjennelse er selvsagt ikke det beste i byråkratiets sammenheng. Han kunne komme til å si at hun drar mistenkelig ofte til Bangladesh.

Plutselig drar en høyttaler med en stemme av forbløffende alminnelige dimensjoner forbi. Det kan være Trinamulpartiets folk som nå drar rundt i gatene og takker for stemmene som ble avgitt og som sikret partiets seier.

5. juni. I dag kan det bli gatebråk. Ikke gå ut, sa Devendra. Noe i meg, den lille resten av "journalist", vil gjerne ut og se. Så tung og het som luften er, er alle lyster blitt små.

I etasjen under meg har søsteren stått opp mens broren sover. De er hverandres. Den ene lager mat og passer på gården, som er templet, og den andre drar hver dag to timer hver vei til kontoret der han er regnskapsfører. Jeg bruker brorens og søsterens bad og ser dem tusle i halvmørke gjennom gangen og rommene eller ligge på sengen. Nettopp nå så jeg Sakuntala ta frem poteter mens broren fremdeles lå og sov. Slik er søndagen. Langsøvn.

Dette er min "langsøvns-sommer". Min sommer for harde tanker i uhyggelig hete. Det er ikke nordboeren som sier uhyggelig. Stedets små og store mennesker sier det. Journalistene skriver det. Ingen fare, sa klimaforandringsskeptikerne på den nordlige halvkule sist vinter: se snøen, det er kaldt!

Det var kaldt hjemme hos dem, altså var det kaldt. Nå er det hett her. Dermed er det selvsagt ikke sagt at det er hett overalt. Det er hett der det fra før var aller hetest. Og regnskyene er usynlige her jeg bor og ser ut.

Hilsen Wera

Kolkata, 4. juni 2010
I går vandret jeg mellom trær tunge av frukt. Tropisk og bugnende Bengal. Det var som å bevege seg inne i eventyret, i myten om alle tings begynnelse, edens hage og fraværet av enhver mangel. Jeg spiste den lille blåsvarte frukten jam og det bløte hvitrosaaktige fruktkjøtt fra daddelpalmen. Jeg kjenner ikke navnet på alle fruktene som ble lagt i hendene mine, med eller uten skall. Syrlige, bitre og bengalsk søte. Det er jo søtt bengalere vil ha. Unevnelige nyanser i søtt. En frukt lignet blåbær og er visstnok meget sjelden. Vi i EarthCare with Art skal få minst én stikling av planten med blåfiolette bær. (Heter det stikling, eller er navnet stikling forbeholdt blomster? Jeg er jo ingen gartner.) Fire forskjellige slags mango, en med navn som snøhavet og rosafrukt ble satt frem for meg, oppskåret. Nyanser av søtt, av sursøtt og litt surere enn det. Jackfruktens store kjerne ble jeg sittende lenge og smatte på. Det var nytelse. Spis flere, sa de, og hentet flere. Jeg spiste videre. En aldeles sanselig fruktkjøtt-nytelse. Guava er av et hardere slag. Den som spiser guava spiser vitaminer. Mens kjøttet rundt jackfruktens kjerne er sensuelt.

Da alle frukter, eller så mange som jeg orket fortære, var fortært, ble en liten skål med en eneste kokt reke, dyrket frem i sør-Bengal, lagt fremfor meg; reke med kryddersaus, kokosmelk, jheera, løk, koriander mm.

Guavafruktene var innsnørt i plast som beskytter mot fugler, insekter og aper, samt for å bli store og gule for markedets skyld. Markedet sies å ønske seg store og lyse frukter. Som de store blanke eplene som i sin tid kom fra USA. Markedet ønsker ikke å se spor av et insekt eller et fuglenebb. Heller blankt og vitaminfattig enn flekkete og vitaminrikt. Det var Zita i Budapest som fortalte meg at det fins eu-regler for agurkenes form. Ungarske agurker pleide å være vridde, saftige og unormerte. Slike agurker vil eu ikke ha.

I 1992 fikk jeg tomater fra en hage sør for Bucuresti. Det ble en reise inn i tidlig barndom, inn i eventyret om den gangen tomat var tomat og smakte som slike, nærmest velsignende. Reke og tomat var barndomsdelikatessene, sjeldne, så sjeldne. Det er lenge siden tomatene mistet smaken av sol.

Vi dro langt i går. Sørover, østover, nordover. Telenor, her kalt UniNor, i samarbeid med en eller fere indisk(e) partner(e), annonserer eksplosivt, med lys og navnevimpler. På en benk satt en eldre mann og forberedte blader til å legge paan, betelnøtt, i. Jeg merket at den gamle hadde noe annet, noe helt eget, i seg. En litt yngre mann ga ham vind, altså viftet med en stråvifte bak hodet på den gamle. Det er en gest av respekt.

Den gamle ble sagt å være baul og baulers guru. I britenes tid, sa han, da kunne en baul være baul. Men Partiet, CPM, har "spist opp" alle baulene. Som om tiden mellom 1947 og 1976/77, da CPM ble enerådende i delstaten, var fraværende for den gamle; en guru som nå er henvist til å brette ut blader å legge betelnøtter i.

Monsunen skal komme om seks-åtte dager. En syklon forstyrrer for øyeblikket. Det dreier seg om et særdeles sammensatt værsystem.

Senere. Alle sier at denne heten er altfor heftig. Gatene er halvtomme. Folk tør ikke gå ut eller søker ly i den smule skygge som fins. Jeg har ikke vært her i mai/juni, altså i førmonsuntiden, på lenge. Jeg var her i 1980. Men jeg husker ingen kvelende hete fra mai/juni 1980. Hva om regnet ikke kommer, eller kommer slik at dråpene kan telles, altså aldeles smålåtent eller måteholdent. Da mister jorden grøden. Og kroppene mister navigasjonsevnen. De teller nå metrene som må tilbakelegges og velger med varsomhet når de går ut; dvs de som ikke er overmodige, uvitende eller er henvist til å trekke varer og folk.

Fravær av synlig sol er en lise.

Oslo nå. Bygdøy, Sognsvann og Maridalen. En sol som er til å tåle. Et bad, en vandring mellom trærne, og inn for å skrive, lese, tenke.

Hilsen Wera

Kolkata, 3. juni 2010
Jeg gjør ingenting. Ikke skriver jeg, ikke leser jeg, ikke lager jeg mat, vasker gulv eller klær. Jeg fotograferer i mindre enn ett minutt hver dag. Kanskje ett sekund, og slett ikke hver dag. Likevel siger jeg sammen. Dusjer tre ganger i løpet av dagen, svetter litervis, drikker enda mer. Jeg drikker kostbart.

Fragmentet som fins, også i meg, av puritansk samvittighet skammer seg. Ikke fordi jeg drikker kostbart men på grunn av lediggangen. Ja vi snakker. Vi snakker om enkeltbarn, snakker om prosjekter, om frukttrær, alfabetisering og stammefolks sang, den som er ved å dø ut. Det som sies blir notert og arkivert. Men alle disse ordene etterlater seg ennå ingen skikkelse av jord og synbarhet.

En dag skal alle gjerninger måles. Det fins en sannhetsvekt, en gjerningenes summasummarum eller kanskje "essens", som den dagen, kall det Sannhetens dag, blir sett og som hele tiden blir det.

Fordi de kaller meg ma får jeg si uhørt direkte ord og fordi bengalikunnskapen min er og blir begrenset, blir ordene mine rå og skarpe. Min vilje til forsiktighet er sped. Viljen til harde handlingsord er langt større.

Hvor ble dikteren av.

I flere timer hver dag, slik er det i denne uken, oppholder jeg meg under viften i fjerde-etasjen, på en hard seng, tar til meg gatelydene, annerledes i dag enn i går, for nå er valgresultatet klart: CPM er slått ut i Kolkata. Ikke i hele Bengal men i delstatens hovedstad. Mamota Banerjee, kalt didi, storesøster, blir overhode i denne delstaten etter 34 år med CPM-styre.

Didi har sagt nei til økonomiske frisoner. Det er et godt nei. Hva hun for øvrig, i maktens posisjon, vil si ja eller nei til er ukjent.

Jeg har noen ganger oppsøkt tyrkisk bad i Budapest. Kaldt vann temperert vann varmt vann, og igjen det kalde. Her er alt "luftvann", ca 36 grader varmt hvert minutt mellom kl 10 og kl 17; før og etter det ca 33 grader. Er det derfor jeg går og bærer på søvnighet og ett eneste stort ønske: søvn. Hvis det er slik, tross et til nå svært pålitelig ønske om å arbeide, da måles herved, i hvert fall eksempelvis, konsekvensene av dette klimaet for millioner av levende vesener og varselsklokkene, de rent menneske-kroppslige, av klimaendringer ringer. Blir det for hett, slutter mennesket å ønske seg annet enn søvn og vann, for ikke å nevne vifte - og tynt bomullstøy. Jeg blir det som heten er. Europeeren i meg sier: jeg er. Men det meste går i ett med heten og har ingen kontur.

Likevel løper bærere av alle slag med tunge varer og rickshawtrekkerne gir seg ikke. De bærer stor svetteklut, løper, bærer - og sover.

Siden jeg ikke kan gå ut som jeg har kunnet og ønsket i andre årstider i denne byen, kunne jeg skrevet. Men det vidunderlig skapende har lagt seg søvnig ned der inne i hjernebarken og kan ikke det det vil. I tillegg vil det svært lite.

Jeg kunne villet skrive. Dette er en konjunktivform. Jeg kunne villet ville skrive.

Så er jeg her for å gjøre en organisasjon, EarthCare with Art, mulig. Den gjøres mulig, time for time. Andre arbeider mer enn meg, langt mer. Lokalene er ryddet. Soumu feier gulvet. Så vakkert det er å se Soumu feie gulvet. Sultan ser bekymret på meg hver gang jeg ikke spiser full bengalsk porsjon. Kanai skriver møtereferater. Mangrovebusker blir plantet på en øy i Sunderban. Devendra sørger for alle juridiske og andre dokumenter til alle feltfremstøt. Malay sier at han, hvis vi vil, vil drive alfabetiseringsarbeid i landsbyene ved jordstykket i Bardhamam som vi har fått i gave. Frukttrær skal plantes der før 15. juni. Det sies at monsunen vil komme 6. juni. "Klimafeberen" er, i beste forstand, ordinær.

Men det har vært førmonsunhett siden mars. En bitteliten vinter, et pust av vår og deretter kolossal sommer.

Området i Bardhaman-distriktet er en grop av ikke-utdannelse. Malay sier: skal barna ønske skolegang, må foreldrene i hvert fall kunne signere. De må skjønne at en bokstav er noe annet enn alt annet og at lys kan komme slik.

Slik kommer bokstavene og innhenter meg. De er langt unna diktet, eller romanen. Landsbybokstaver, fattigfolks verdighetsfragment, for ikke å si håp. Et bittelite "jeg" i jungelen.

Jeg går ikke inn for ordet "jeg". Det kan likevel hende jeg går inn for de fattigstes evne til å si... også jeg.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. juni 2010 (2)
Åpen verandadør, vind. Mørke skyer. Kanskje kommer den til natten. Antagelig ikke. Jeg svetter. Som alle andre må jeg vente på alle ting. Alle venter på monsunen. Likevel går jeg, standhaftig og ganske tåpelig, inn for at arbeid skal gjøres som om verken hete eller monsun fins. Elektrikeren er ikke kommet for å installere viften. Det gjelder å kvitte seg med forestillingen om at den som sier han skal komme faktisk kommer. Det gjelder i tillegg å kvitte seg med sin egen bagasje av kontrollforsøk og tidsplaner.

Malplassert europeer. Kolkata ble ikke laget for meg. Kolkata er ikke laget. Soppartet sveller byen opp i sumpen ved Bengalbukten.

Det som skal komme er monsunen. Jeg innprenter forsøksvis puritanske dyder, som den om tidsplanlegging. Men elektrikeren kommer når elektrikeren kan og vil. Elektrikeren vet ingenting om meg og ingenting om at en avtale er til for å holdes. Elektrikeren har en viten jeg behøver; elektrikeren er sterkest. Elektrikeren gjør ingenting, sier de, hvis ingen står og er vitne til arbeidet. Den som skal betale må være der hele dagen og dagen etter. Bilmekanikeren bytter ikke en bildel uten at bileieren har kjøpt inn delen og er vitne til at delen settes på plass. Vitnet må vite nok om elektrikerens arbeid og bilmekanikerens arbeid, for ikke å nevne rørleggerens.

Nå er vinden større og himmelen enda mørkere. Jeg har fjerde-etasjen for meg selv. I kontoret i første venter Sultan på elektrikeren. Skaff en stor planleggingsbok, har jeg sagt. Jeg lager et eksperimentelt "europa". Det er ikke sant at indere er late. Eiendomsskatt inndrives og strømmålere avleses også i denne delstaten. Det er vanskelig å få lov til å arbeide oppfinnsomt eller skapende. Byråkratiet har smeltet sammen med det lenge enerådende Partiet (CPM). Nå er Partiet i ferd med å miste folkets gunst. Byråkratiet vakler og er porøst.

Det var kommunevalg 30. mai. Opptellingen foregår nå.

Jeg har en følelse av uendelig lediggang, nemlig min egen. Vi venter alle på elektrikeren. Så venter vi på Kanai fra øya i Sunderban. Innstilt båt på grunn av storm. Vi venter på software-eksperten, på rørleggeren; på bilens forsikringspapirer.

Venter på presis viten om hva som foregår i patua-landsbyen Naya, der en NGO opprettet av et eks-parlamentsmedlem fra CPM-partiet, en viss Malini, later til å kjøpe kunstnerne - slik at de kan synge partisanger og male selgbart. Jeg vil så gjerne opprette en gurugriha der, uten byråkrati/parti-penger, bare for at barna skal lære å synge som generasjonene før og male slik, med plantefarger. CPM-medlemmet vet om meg og har fabrikkert en historie om en britisk kvinne med titusener av kroner hun vil strø ut over landsbyen for å lage galleri og gjestehus for besøkende utlendinger.

Ingen har sett den britiske kvinnen. Eks-parlamentsmedlemmet er utdannet og mektig - og mottar NGO-penger fra Delhi som hun lett kan kjøpe kjøpbare sjeler med.

NGO-er opprettes av ledende partimedlemmer her; de later til å være en av korrupsjonens, i hvert fall smøringens, kanaler. En tilsynelatende anstendig måte å besgunstige politikere på. En NGO i nabolaget her betaler en fjerdedel av penger mottatt fra Frankrike og Spania direkte til de lokale CPM-kadrene.

Også vi oppretter en NGO, utemom alle kadre. Uten partilojalitet. Det sies å være umulig. Vi går inn for å plante trær og la barn utfolde seg og lære. Umulig?

Alle svetter og ingen har kalender. Jeg fotograferte en mann som dro seg fremover på en planke med en skål til mynter foran seg og en liten treboks med sprekk i til sedler, han sa: gi til Allah, gi til Allah i meg. Jeg ga til Allah og fotograferte. Ingen sa nei. Han er lam, sa de. Han jukser ikke.

2. juni
De som ikke må går ikke ut i denne heten og i det mulige politiske rabalderet nå som stemmene er i ferd med å bli endegyldig talt opp. Jeg sitter inne og tenker små tanker, også om å organiserer fire rom + kjøkken og bad. Hvor skal datamaskinene stå, hvor skal nabolagets barn sitte og male, hvor skal de to av oss "adopterte" barna, Kali og Suchdev, samt kvinnen, den nye "moren", sove. Devandra ordner med "adopsjonspapirer" i den lokale retten, Soumu kjøper madrasser og annet nødvendig utstyr. Sultan, regnskapsansvarlig, sletter unyttig nedlastet stoff på en av datamaskinene.

Stemmene telles opp fra kommunevalget. Det hojes der nede. Jeg går ut på verandaen og ser en Trinamul-vimpel fra en forbikjørende motorsykkel. Etter trettifem år med CPM-styre kan det bli et, partipolitisk sett, nytt styre her. Men hvor nytt kan det nye bli der hele administrasjonen er innsatt med CPM-kadre eller med en svært massiv og gammel bevissthetsform som bare er vant til seg selv. Nye kadre blir kanskje som de gamle i et korrupsjonsstyrt byråkrati.

"EarthCare with Art" beveger oss i små sirkler der det dreier seg om barn, trær, sang, farger. Jeg lærer om guava og mango, hvordan de skal plantes, hvor stor avstand mellom tre (stikling?) og tre. Det lille treet heter chara, ikke gach. Men akkurat nå er det bo- og kontorarealet som ryddes og organiseres, med tanke på en mimimum-skjønnhet og en slags arbeidets logikk. Før viften plasseres i det nye kontortaket kan ingen arbeide der.

Lastebiler fulle av Trinamul-tilhengere kjører forbi. Jeg er i Kolkata på dagen da det gamle røde Partiet ser ut til å veltes. Jeg trekker et lettelsens sukk. Men det gamle vil ikke gi seg lett og kan ikke slutte å være soppaktig svellende, i tillegg til den mulige volden som kan slå ut i dag, i morgen, i denne uken og den neste.

Det er veldig lett å drepe.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. juni 2010
Monsunen har fra gammelt av fast dato. Den kommer i bølger over det indiske subkontinentet. Først nå skjønner jeg at 1. juni er riktig dato for første monsunbølge; men riktig ifølge hvilken regel? Det kan være flere år siden monsunen faktisk satte inn da den skulle, med riktig kraft og varighet. Dette er en fatal "klimaforandring". I disse trakter er maten kortreist. Maten blir slik monsunen er.

Dette er selvsagt ikke den fulle sannhet. For kjøpere og selgere av patenter og industriell kunnskap om manipuleringsmuligheter av mat gjør sitt med indiske og andre matvarer for å gjøre maten tørkeresistent, insektresistent osv.

For første gang, i Kolkata-utgaven av Tronsmo-bokhandel, EarthCare BookStore, hørte jeg igår om et stort landbrukspolitisk ønske om å vaksinere eller forgifte alle auberginer, som den første av planter, for å gjøre auberginen frastøtende for insekter. Men, altså, holdbar, vakker å se til, som menneskers mat. Ja, kanskje nettopp dét: holdbar og glatt. Så råtner den ikke, så tåler den heten. For den er blitt noe annet enn en plante; et monstrum som insekter ikke vil nærme seg. Her frykter mange insekter mer enn de frykter kjemikalier. Og noen tjener på planter med riktig glatt overflate, om de så er uten næring.

Til nå har bønder og andre kunnet mobilisere seg for å si nei til "forgiftningen". Monsanto har heftige økonomiske interesser i indisk landbruk og indiske politikere har lite imot bestikkelsespenger.

Storm og regn er kommet, også til Bengalbukta. Telefon kl 6 a.m. fra en av de ytterste øyene i Sunderban, den som syklonen Aila slo innover med saltvann i fjor. Saltvannet har gjort trærne visne og drept ferskvannsfisken i dammene. Kanai som skulle kommet til Kolkata i dag sammen med en enke, en mulig "mor" for de to foreldreløse søskenene Kali og Suchdev som skal bo i et anneks til kontoret vårt, kan neppe reise på grunn av regnstormen.

Monsunen er visstnok kommet til Kerala i dag. Her i Kolkata venter vi, svettende. Jeg rekte ute kl 8 a.m. Drakk sukkerrørsaft som ble presset mens jeg satt ved en trestamme. På den andre siden av veien satt slangetemmeren med blåseinstrument og to kobraer.

Badstutilværelse i uterommet. Jeg orker å tenke under viften kl 7 om morgenen. De samme tankene er ikke tilgjengelig uten vifte, eller senere på dagen. Stiger gjennomsnittstemperaturen her med 2-5 centigrader, vet jeg ikke hva som vil skje med landbruket; jeg vet altfor lite om landbruk. Det som vil skje med alle levende vesener er utmattelse og sykdommer. Heteutslettet mitt er en bagatell.

Jeg kom tilbake med nattog fra Benaras i går. Mahindar, hjelperen fra Benaras 2004, var med meg helt til riktig sete i riktig togvogn i Doon Express, to dager etter en fryktelig mord-ulykke med et avsporet tog vest for Kolkata. Maoisters verk, sies det. Morderes verk, sier jeg. Kanskje knyttet til kommunevalgene i Vest-Bengal i går, 31. mai.

Jeg kastet meg rundt på brisken til jeg omsider sovnet og sov til en eldre kvinne vekket meg for at jeg, våken, kunne se etter bagasjen vår mens hun pusset tenner ved vasken noen meter borte. Indere tar ikke søvnen fra hverandre uten grunn. Den eldre hadde lenket fast en av veskene sine med metallkjede. Kanskje var det bagasjen min hun hadde omtanke for, og ikke sin egen.

Den som bar reisevesken min til autorickshawen i Benares var en ung og rik nord-inder, en dannet muslim med litterære ambisjoner som neppe noen gang hadde båret andres bagasje. Gifte seg nå, ikke-gifte seg nå; det er Zinchans spørsmål, forelsket som han er i en rik fashiondesigner-jente. Hun er hindu, elsker ham visstnok blindt og har aldri beveget seg uten a/c (air conditioning). Mens Zinchan bar reisevesken i middagsheten i balansegang mellom kulort, geitelort og et uendelig antall kategorier søppel.

Jeg satt og spiste i Ganpati Guesthouset da samtalen med Zinchan begynte. En farløs tyveåring som tror at han kan skrive seg til rikdom, om han bare får treffe Indias statsminister først! En karikert utgave av et pinlig faktum: med riktig navn og referanse åpner portene seg. Så sa jeg: gift deg ikke før du vet at du har egen grunn å stå på, ikke bare din fars mangohage; ikke bare en rikjentes blinde kjærlighet.

Zinchan kunne en dag skrive en roman som Vestens lesere med appetitt på det eksotiske gjerne vil lese, fra India med de riktige markedsingredienser av hindu/muslim, rik/fattig, call center, mangohager og en breddfull Ganga. Denne gangen satt sammen av en muslim, solid redigert av en litterær "monsanto-agent".

Hilsen Wera

Benares, 27. mai 2010
En hund gjør. Det er fullmåne. Jeg har sett månen over Ganga mens Bapu rodde og rodde. Der dobiene, klesvaskerne, slo klærne mot steinene i dag morges, satt menn på huk og fisket. De satt der som om en liten fisk, eller forestillingen om en fisk, og det stille samværet med elven er viktigere enn alt annet. Kanskje er det det.

Jeg gjenfinner i små lykkelige stunder det jeg en gang hadde i syn og tanke langs badetrappene her. Noe er ugjenkallelig borte, som den sterke stillheten og alle offerhandlingene ved Assi ghat. Pengeveldet har overtatt den sydligste, eller er det kanskje den nordligste, badetrappen. Det var dit jeg kom i 1994.

Der jeg den gangen bodde i all enkelhet er det nå oppført et luksushotell med minst én uniformert portvakt. Det var i dag, i morgenavisen, jeg leste om dammene som skulle omdannes til svømmebassenger i traktene ved Benares slik at barn ikke mer skal drukne. Det er godt at barn ikke drukner. Det er ikke godt at de levende dammene med fisk og lotus og muligheten til å vaske klær og kar blir omgjort til noe aldeles rettlinjet og "moderne".

Barna plasker i Ganga når den hardeste heten har gitt seg, tidlig på ettermiddagen. En tom parafinkanne blir rett som det er brukt til svømmevest. Barna plasker og hojer og vet lite om ærbødigheten i det hellige vannet. Der noen ber, leker andre. Der noen fisker, blir likene brent. Og Bapu som ror meg sier at menneskene karrer til seg hus og biler men alle drar nakne herifra. Bapu som savner turister å ro nå i hetetiden da indiafarere fra andre land drar nordover, til en mulig lise, en tålelig temperatur, i fjellene.

28. mai
Helt uventet kom det første regnet her siden januar i natt. Jeg forstod ikke hvor kjøligheten kom fra da jeg stod opp kl 4.30 for sammen med Mahindar å dra på leting etter pottemakere. Glatt og sølete i smugene. Det var Mahindar fra 2004 som dro sammen med meg på leting. Lenge før han hadde bedt og før han hadde spist stod han ved rekkverket utenfor rommet der jeg bor, punktlig som den aller punktligste.

Jeg stoler på Mahindar. Han følger meg til riktig perrong, riktig tog, riktig vogn og riktig køye i over i morgen.

Vi fant ikke pottemakere. De kunne ikke kna og dreie og forme pottene, sa de, for det var ikke tørt i dag.

Ved likbrenningsstedet stod en temaker. Lite søt te, sa jeg. Han smilte. Så hentet han vann; så kokte han vannet; så helte han melk, sukker, kardemomme i vannet og passet på glørne. Han hentet seg paan fra nabosjappa og hadde all verdens tid. Foran meg lå veden til likbålene stablet opp. Jeg vet ikke hva slags tid jeg har.

Den som kommer til Benares må kunne sitte. Jeg både sitter og trasker. Hver gang jeg ser en gul- og oransjekledt sadhu komme gående med stav husker jeg vennen jeg ikke vet hvor er. Han ga meg til dette landet på nytt. Jeg fikk det for første gang da jeg var pur-ung, for andre, eller kanskje tredje, gang ved baulenes sang i Kenduli i Birbhum i 1992, og deretter av den villeste av vandrere, vill i rus og vill i offerevne, og med et lidenskapelig ønske om et India for alle, uten utelukkelser av muslimer eller fattige.

Uten ham ville jeg neppe kommet tilbake. Fordi han sa: vær hos menneskene her, er jeg her. Han kunne ikke gi opp rusen for eget vedkommende. Men han kunne si: når jeg er død, lever du fremdeles - og slik gi meg til India.

Hilsen Wera

Varanasi, 26. mai 2010 (2)
Min venn sa han ville dø i vannet. Jeg sitter her ved floden Ganga. Min venn sa han ville dø i floden, eller aller helst i vannet utenfor Orissa-kysten, i Bengalbukten. Det er et større vann enn Ganga. Jeg kjente min venn. Han sa han ville gå ut i vannet, eller be om å bli båret dit, den dagen eller timen da han merket at det nå var det døden som kom. Slik ville en inkarnasjon bli fullført; den neste er alltid ukjent.

Min venn er meg ukjent. Vi dro i ukevis i skogområdene i Sentral-India sammen, i geriljaområder, i urfolkslandsbyer. Han ventet i den røde bilen og jeg trasket med kamera fra tun til tun der barn og voksne ikke hadde sett en ikke-inder før. Fremdeles er jeg ikke-inder.

Så dro vi videre. Jeg vil aldri kunne komme tilbake til disse skogområdene. Bare fordi min venn var modig, kanskje overmodig, kom jeg meg dit. Ingen andre ville gitt meg den gaven.

Det hender jeg tenker at han, min sadhuvenn, har sett inn i Indias store forunderlighet, det jævligste og det vidunderligste, som ingen andre jeg har kjent. Sist gang jeg hørte stemmen hans, i telefonen, sa han at han nå holdt til ved den største badetrappen i Benares. Ennå ikke død. Etter alle slags farer, fremdeles en stemme som kom til øret mitt og sa at det som er, det er.

Et mer vanvittig menneske har jeg aldri sett og aldri kjent. Når jeg ved elvebredden i Benares ser de oransjekledte sadhuene, de som har forlatt familiens og tingenes kretsløp, traske med stav, håndkle, med eller uten tiggerbolle, merker jeg den treårige og særdeles inngripende historien vår som skulle oppløse seg i rus på hans side og i stor sorg på min. Det var i februar i 2009.

Jeg er ikke i tvil om at min ville sadhuvenn som for min skyld kjørte innover i jungelen i Orissa, Jharkhand og Chhattisgarh, er velsignet.

På grunn av ham vet jeg langt mer enn før om rus. Fordi jeg har sett rus på nært hold, og i lange perioder hatt jungelen på den ene siden og en "sjåfør" i rus ved rattet, vet jeg mer enn før om meg selv. Jeg hadde ingen vei ut fra bilen, for utenfor strakte den farlige skogen seg. Og all forstandig tale prellet av "sjåføren" slik den preller av de som har søkt ly i rusen på et tidlig tidspunkt i vandringens og smertens historie.

Kanskje får han virkelig dø i vannet. Da han sa dette sitt ønske til meg til meg under fjellene i Himalaya i mars 2007, rant tårene mine. Nå ser jeg ut på Ganga. Det var der han satt under den spede telefonsamtalen i september 2009 da jeg for lengst trodde han var død på en eller annen oppløst måte, og slett ikke i vannet.

Kanskje er jeg kommet hit til Benares også for å legge fra meg den rareste kjærligheten i mitt liv, dvs for å legge den enda lenger inn - for en forvandlings skyld.

Nå gjør jeg mitt beste for å tenke og opprette skoler for fattige og forlatte barn i Vest-Bengal. (Reisen til Benares er en sløyfe, en slags parentes, en pause fra organisatorisk feltarbeid.) Slik var arbeidet i Kolkata i fjor, slik er det i år - og slik vil det kunne bli så lenge jeg kan pendle mellom kontinenter og metafysiske og sosiale virkelighetshorisonter: Norge og det østlige India, for ikke å nevne Bangladesh.

Slik det her er skrevet forløp ettertanken før hun som nå har massert meg ayurvedisk kom inn i rommet. En kriger må ta seg av instrumentet, som denne gangen ikke er pil & bue eller metall men bastob, den elementære virkeligheten, altså kroppen og kroppens kraft. Jeg tror ikke på en kroppsløs eller kroppsfiendtlig guds- eller hengivenhetsvei.

Se risen og bøy deg for den. Slik også med hvert spedbarns finger. Og med alt som er deg selv.

Hilsen Wera

Varanasi, 26. mai 2010
Jeg sitter med to store vinduer åpne ut mot Ganga ved Meer Ghat i Varanasi. I rom 3 i Ganpati Guest House som for seks, eller er det åtte, år siden. Viften gjør sitt; heten gjør enda mer. Den er stikkende, sviende, for ikke å si total. Det fins ikke noe sted utenfor denne heten. I smugene er det stille; folk utfører minst mulig. Det er ikke nå de nysgjerrige av alle kategorier søker seg til Varanasi.

Den spedalske ligger på knærne i samme lille gatehjørne som forrige gang. Kroppen hans fikserte med ett tiden i meg.

Jeg leter etter mitt Benares. Det jeg får, nå som før, er floden. Det er neppe sant at den renner uberørt. Men den er det eldste her. Det er den som gjør at Varanasi er noe annet enn andre nord-indiske byer. Templene har ikke samme kraft som floden; ikke for meg.

Så hvorfor er jeg her, og ikke i Kolkata. Dragningen mot Benares har vært sterk lenge. I dag er jeg riktignok bare trett etter nattoget fra Kolkata, og merker ingen dragning til noe som helst; dessuten blir også jeg mindre, i enhver forstand, av heten. Følelser ligger uten å føles.

Jeg sitter på den store sengen der en grønn og to oransje puter ligger på innbydende laken. Bidula, billdkunstneren, skulle vært her. Men sønnen Agni ble liggende i gulsot. Så dro jeg alene uten lyst til å dra alene. Alle tog er voldsomt fulle nå i skoleferien. Jeg fikk en nedrekøye i vanlig kupe på en VIP-kvote; Soumu, en av de arbeidende "sønnene" mine i "EarthCare with Art" i Kolkata, har en søster som er gift med broren til Mamata Bannerjee, Jernbaneministeren. En slags nettverkets "frynsegode".

Ingen ber meg om noe. Floden renner evig. Bittesmå maur kryper på det norske tastaturet. Ikke ett menneske å se. Jesu Små Søstre, de som lever nazaret-livet, som arbeidere blant arbeidere, sigøynere blant sigøynere, palestinere blant palestinere, og også ved en av badetrappene ned til Ganga, oppsøker jeg i morgen.

Lyset blir mindre og mindre, fuglenes lyder større. Det summer i menneskestemmer noen timeter borte. Dette er timen da de som ikke har orket å bevege seg i de stikkende lystimene igjen kan røre på seg.

Ramu kjente meg igjen her i gjestehuset. Du som snakker bengali, sa han. Den gamle kvinnen som skal massere meg ayurvedisk har visstnok spurt etter meg siden sist. Meg... hvordan kunne hun spørre etter meg... Forrige gang sparte hun og mannen til en pilegrimsreise til Haridwar, eller Uttarkashi, i fjellene der Ganga renner forunderlig grønn og er ett med selve begynnelsen.

Det er nesten fem år siden jeg lå naken under de kyndige hendene hennes forrige gang. Hun er gift med en dom, eller er det kanskje en barberer. Dom=likbrenner. Men jeg tror det er barbererens kvinne som rent kastemessig er knyttet til det å massere.

Men hvorfor er jeg så redd for toget. Der jeg sitter ved togvinduet og fyker forbi landskapene er jeg langt fra redd. Men det er noe med perrongen, dette med inngangen og utgangen, altså av toget. Dette må virkelig være et barnetema. Noe med frykten for å bli stående igjen på perrongen idet toget jeg skulle vært med fyker videre, eller ikke å komme meg ut av kupeen på riktig stasjon.

Det eneste jeg da kan bruke er barnets evne til å be nabo-togpassasjeren om hjelp. Kjære medpassasjer, jeg kan ikke se. Kunne du, bare et lite minutt, se for meg.

Hilsen Wera

Kolkata, 24. mai 2010
Jeg har til nå ikke visst hva partipolitisk skrål er. Jeg lærer det her. Det medfører umiddelbart "hjernesvinn". Og, i meg, et skarpt nei til de nåværende partipolitisk ytringsformene i dette landet. Som om det dreier seg om å installere et heslighetens prinsipp slik at all glede blir borte, og med gleden enhver fornyende tanke, for ikke å nevne selve håpet. Alle ledere, her kalt neta, later til å snakke like øredøvende.

Ingen kan høre seg selv, og heller ikke en annen. Det er lenge, lenge siden Gandhi. Snakket også han på netaers maner. Ingen grunn til å helliggjøre Gandhi. Men han visste noe om nakne føtter og om å spinne i taushet.

Noen må ha foretatt en fordeling av ettermiddager og kvelder til parti etter parti. Trinamul-partiet i dag. I går var det CPM. I morgen kanskje Congress. Men da vil jeg være på vei til jernbanestasjonen Howrah, for derfra å dra til Benares. Jeg skulle reist med billedkunstneren Bidula Basu. Så reiser jeg alene. For sønnen hennes er blitt diagnostisert med alvorlig gulsot. Hvit mat og hvile. Syttenåringer ønsker seg alt annet enn det. Noen syttenåringer lærer om begrensninger bare ved å falle - i sykdom eller annen form for tap.

Det gjelder selvsagt ikke bare syttenåringer.

Håpet om politisk taushet i dag som igår, ca 21.30, har falt fra meg. Klokken er 22. Han som nå skråler gjør det som om han må si alt dette før han skal dø, eller fordi katastrofen har tatt stedet han snakker fra, og nå må alle overlevende ofre alt. For en energi, for en kanalisering av eksistens i munnen. Men snart, snart skal alle hjem og spise. Fremmedgjorte hustruer venter i ikke-altfor-fattige hus for å mette menn som ikke har mer igjen å si.

Jeg har ikke vært i Benares siden januar 2006. Jeg skal se alt jeg kan og sitte i badetrappen ned til Ganga for å huske alt og holde hjertets hver minste sans åpen. Det kan være hvit tørr hete i Benares, tynn elv Ganga, eller kanskje plutselige regnskyll, som i Kolkata i dag: himmelen mørknet og alle dekket hver frukt, hver avis og hvert tøystykke, gatene ble med ett tomme der jeg hastet av sted mot en cybersjappe for å ekspedere to brev hjem. Det tordnet og lyn flerret den mørke himmelen der jeg satt og tenkte at nå, akkurat nå ryker strømnettet. Da var jeg alene kunde i en ellers meget travelt besøkt cybersjappe. Syklon, sa Devendra bekymret i telefonen. En bitteliten syklon, i så tilfelle. Da jeg igjen sprang mot bilen med paraplyen fra Claes Ohlsson var regnet av alminnelig europeisk format. Det ble ikke min første erfaring av syklon men noe atskillig mindre fortellingsverdig... regn, bare regn.

I kveld regner det ikke.

Nå sier politikeren dhanyabad, takk. Jeg håper han er den siste som sier takk så det er hørbart fra fortau til fjerde denne dagen. Nå sier en annen ashirbad, som betyr velsignelse. Da er det egentlig ikke mer igjen å si. Men nå inntar en tynn kvinnestemme podiet med et atskillig mindre invaderende refreng. Det er lettere å sitte på sengen i fjerde og skrive med en tynn kvinnestemme i øret.

På alle plakater ser politikerne rett på "deg" med hendene i namaskar-hilsen, ærbødig. Og etter det, sier de ironiske, må alle velgere, for ikke å nevne befolkningen, hilse politikerne med namaskar-hilsen i fire, eller er det fem, år, frem til neste kommunevalg. Nå roper noen titalls menesker sammen, nå har de ropt ferdig; så nå er det håp for stillheten.

Jeg trasket ved Ganga i dag. Palash er død, meddelte en ung mann. Da jeg kom til Kolkata i januar 1992, til gudemakernes bydel, uten å vite hvor jeg skulle gå og uten å kunne bengali, nærmet jeg meg en kerosin-kø. Der spurte jeg på engelsk om noen kunne ledsage meg til gudemakernes område. Jeg, sa Palash. La meg bare fylle parafinflasken først og sette den fra meg. Så vandret Palash, to kamerater og jeg ved Ganga til gudemakerne. Den gangen, i januar, ble Saraswatis skikkelse med sitar på svane laget.

Nå er Palash død. Gudemakernes små sjapper er delvis knust, det kunne jeg i dag se, i Utviklingens navn.

Hilsen Wera

Kolkata, 23. mai 2010
Krishnatrærne med de røde blomsterklasene utenfor vinduet mitt er stille. De er det nærmeste jeg har i fjerde-etasjen der jeg sitter på sengen med åpen dør ut mot en veranda. I mer enn tre timer har partipolitikerne buldret og skreket på gatehjørnet rett nedenfor. Som om de ønsket og ønsker at ingen på de utplasserte stolene skal høre sin egen tanke; ja som om de aller helst ville blåst selve hjernen ut på hvert eneste levende vesen i nabolaget og erstatte den med en partihjerne.

Jeg har aldri vært nærmere det fanatisk totalitære enn her. Her som det samtidig myldrer så mangfoldig. Også derfor er Kolkata en forbløffende by. Her kan alle ville og rare tanker tenkes og alle former utfolde seg. Og her fins det samtidig et pågående forsøk på hjerneutblåsning. Fordi motstanden mot ensretting er så sterk i Bengal, blir forsøket på politisk ensretting så heftig og stemmevolumet hos Partiets politikere nærmest krakilsk. Jeg som sitter i fjerde-etasjen og hører, tenker: hva har han stemme til å si når denne massive talen er ferdig; hvordan kan han etter dette lytte til en kvinne eller et barn.

Det er en uke til kommunevalget og plakater er for lengst spikret inn i trær og klebet til mange templer, for ikke å nevne sjapper av ulikt slag. Billaster med vimpelvinkende og skrålende folk fraktes fra møte til møte og demonstrasjon til demonstrasjon. Jeg drar til Benares om to dager, og kommer tilbake etter valgdagen. Det kan bli hissig her rett før og i løpet av den dagen. Dette er en voldelig flekk på kartet. Politiske og kriminelle gjerninger blander seg.

Bengalere bøyer seg for måltidet. Jeg har sittet på sengen, renset kamera, overført dagens bilder av pottemakere og søvn til den eksterne harddisken og lest aviser, side opp og side ned med rapporter om flybrannen i Mangalore i Sør-India. Brente døde, hjemkomne fra Dubai. Umulig å skrive en setning under den politiske støyen fra gatehjørnet. Nå har alle omsider gått hver til sitt for å spise. Alt har sin slutt. Og jeg kan skrive litt.

Kanai, en av våre, en skolelærer fra Sunderban, er her nå. Han har vært CPM-politiker i mange år. Communist Party Marxist. Nå vil han ut av partipolitikken. Kameratene spør ham: har du forlatt os. De kan tenke at han er avløper og heretter vil avsløre partihemmeligheter til andre partiers ledere. Dette er grunn nok til drap.

Kanai har sagt: der EarthCare with Art er, der vil jeg være.

Mye er uskrevet. Men dagen sitter i kroppen som behovet for søvn, bare søvn. 39 veldig fuktige grader Celsius i dag, der jeg trasket over søppelplassen på leting etter pottemakere. Siden fotograferte jeg gatesøvn. Og etter traskingen gatelangs dro vi til bordell-området der en av kvinnene i fjor ga meg sin sønn, Shahnawaz, den gangen tretten år. I dag har Angura Begum gjentatt "gaven". Hun vet at hun ikke har noen vei ut av bordellen. Ta gutten til deg. Vær hans far og hans mor.

Angura er muslim. Når hinduer faster foran store festivaler, faster også hun. Alt hun gjør blir gjort under et stort kristuskors. Slik er Angura. Shanawaz ble den første i klassen. Send meg bort herifra, sier han. Han vil lære noe ordentlig og bli noe ordentlig og ta moren sin med til et annet sted enn dette.

Vi leter etter et internat. Om ikke i Kolkata, så kanskje i Sunderban. Vi kunne ikke gjøre dette i fjor. I fjor visste vi ikke at Shahnawaz virkelig ville lære og virkelig ville ut av nabolaget han har vært henvist til så lenge. Som mange indiske unggutter og ungjenter har også han en "slumdog millionaire"-drøm; han lærer å danse.

I nord-Bangladesh er listen over de ti jentene hvis sanger skal tas opp til cd-en klar: Rehana, Sharifa, Nilima, Succhittra, Mukta, Shyamuli, Rasheda, Mousumi, Nupur og Harimoni. Fire hinduer og seks muslimer. Det er en cd som også vil kunne kjøpes i Norge.

Hilsen Wera

Kolkata, 18. mai 2010 (2)
Under viften, like ved trærne. Krishnatrær med store rød-oransje blomsterklaser, lysende, som et vidunderlig innslag av noe annet enn "denne byen", samt andre trær, lyder fra kjøretøy, tusen ganger flere lyder fra mennesker. Jeg bor i fjerde etasje. Jeg kunne ikke bodd mer skjermet og samtidig midt i byens gamle kjerne. Rickshawbjeller, bilhorn, kolossale støt av utålmodige bevisstheter og hender. Jeg er her. Det er hér jeg her.

Hun som eier hele gården med unntak av én leilighet oppholder seg alltid innendørs og låser dører, også et jerngitter midt i trappen. Hun er en akademisk skolert kvinne som har mistet kraften, pint av en tyrannisk bror som eier en leilighet i samme gård, og utmattet, ja som besatt av tap, etter å ha pleid syke foreldre til døden. Hun holder orden på eiendomsskatt og forsikring men ikke på egen helse. Kolkata er full av skjebner. Noen av disse har med selvfornektelse å gjøre. Magre kropper fra en annen tid, en slags siste rest av britenes "utdannelse", eller kanskje av selvfornektelseselementet i indisk visdomstradisjon.

Denne gården er farsarven til Sakuntala. Historien og kjærligheten har en gårdskropp; hun bor i den.

I nord-Bangladesh pågår prøveopptak i lydstudioet. Rehana, Sharifa, Liza, Anna, Ripon og andre synger for en annen mikrofon enn min håndbårne. Eksperter er kommet fra Dhaka. I juni/juli skal det bli cd-opptak. Badsha, koordinatoren av det hele, er lykkelig når jeg snakker med ham på telefon.

Å reke rundt med kamera har jeg ennå ikke kunnet i Kolkata. Også den dagen vil komme. Nå er jeg organisator og "ma", dvs mor. En organisjon, EarthCare with Art, skal gjøres sterk, motstandsdyktig og sannferdig. Trær skal plantes, skoler opprettes, gamle sang- og bildende kunsttradisjoner skal, forsøksvis, bevares..

Etter tusen "prøvelser" og påfølgende undersøkelser vet jeg mer enn før om hvem som er hva blant de jeg i femten måneder har kalt mine egne, og langt mer enn før om løgn. Hva det skyldes at intrigemakeri eller - for mitt øye - besynderlige sammesvergelsesnett blir så tette, voldelige og løgnaktige akkurat hér, i Bengal, vet jeg ikke. Og jeg vet jo heller ikke at de faktisk er heftigere her enn andre steder.

En turist får ikke vite slikt; en-som-holder-av-India får slett ikke vite det. Dette får bare den vite som er nødt til vite det for å gå videre, dvs: en som akkurat hér har noe å dø for.

For mer enn et år siden ble jeg "holdt fast" i Kolkata for tredje gang: noen ville arbeide med meg. Før har jeg arbeidet med billedkunstnere og en sadhu. Denne gang for trær, barn og utdøende tradisjoner sammen med noen som kaller meg "ma" og tror jeg kan veilede dem. Det er fremdeles slik at en i India, ikke minst i Bengal, kan ha en forbløffende tillit til europeere.

I fjor visste jeg mindre enn nå om den systemiske "sykdommen" her, det politiske forvirringsregimet i staten Vest-Bengal. Jeg hadde ikke sett særlig langt inn i byråkratiets ugjennomtrengelige og temmelig korrupte univers. For å utføre et arbeid her på en byråkratisk korrekt måte må en sluke mange kameler og ha en aldeles ikke-skandinavisk tålmodighet.

Fromt språk kan ligge som et dekke over sannheten. Dette er banaliteter. Det fromme språket med hengivenhetsgester ligger ugjennomtrengelig over infamiteter mange steder. Mange som ikke lever i og av en gudstro vet dette. De som lever i og ved en gudstro kan også vite det. I Den katolske kirken vet vi det nå på en rå måte.

Hilsen Wera

Kolkata, 18. mai 2010
Jeg merket ikke 17. mai i går. Men jeg måtte fortelle om midnattssolen. Skolelærer Kanai fra en øy i Sunderban var vitebegjærlig. Det jeg forteller ham sier han til barna. Kanai kjøpte mango og skrellet den til meg. En søt og en sur. Jeg spiste mango, banan, yogurt og roti. Snart kommer den digre mangoen til markedet.

Mangoene i går hadde egennavn. Det var som å spise rett fra bakken. Grøde og gavmildhet. En helt annen mat enn den som kommer i plast.

Hvor forskjellig mat er fra mat må en kanskje hit, eller til Middelhavsregionen, for å merke. Det er i mer enn en forstand så lite mat i det vi kaller mat og som kjøpes i de store butikkene i Vesten. Kanskje er det også derfor den er så lett å kaste. Og derfor er jordbrukspolitikk blitt en underlighet sett fra byboeres side. Forståelsen av mat er grunn. Delikatesse-spaltene samt matbok etter matbok er skraper i lakken. Mat skal nære, mat skal forbinde og kanskje helbrede oss. Alt det andre er - noe annet.

På et marked i Budapest, Lehel tér heter det, i mars i år kjøpte jeg hjemmelaget ost og yoghurt av to søstre som hadde laget den. Det var mat. Det var som virkelige tekstiler og virkelige farger. Ikke utvannet, ikke tilsatt kjemikalier. Der ved yoghurtdisken kom ideen om en essaysamling om tråden, maten, krukken, Lalan fakir, vevermystikeren Kabir - og Patti Smith.

I morgen drar vi med buss noen timer nordover. Der dyrkes det mat på jord gitt av Shamim. Shamim er en av arbeiderne i EarthCare with Art. Det har vært hett og tørt i Panagarh-regionen. 47 C i april. Så kom noen merkbare regnskyll. Det som nesten hadde visnet ble grønt igjen.

Fins det pottemakere i nærheten, spør jeg Shamim. Ja, ma. Ta meg med til pottemakerne. Og Savana, datteren til Shamim, sier i telefonen: bestemor kom; når du kommer kan vi gå fra sted til sted. Savana vil gjerne gå fra sted til sted, si hei til folk hun så i fjor eller aldri før har sett.

De som kalles maoister har lagt en landmine under grusveien sør i Chattisgarh slik at en buss med lokale anti-maoister (regjeringsansatte) og vanlige landsbyfolk eksploderte. 44 døde. Arundhati Roy, Mahasvati Devi og andre kunstner-intellektuelle sier og skriver at "maoistenes" gjerninger gjenspeiler forsømmelsen av stammefolk i de sentrale indiske skogregionene gjennom flere tiår. Forsømmelse, fordriving og utbytting. Stammefolks jord i eller nær skogene har mineralforekomster enhver kapitalist kunne ønske seg. Men det fins ingen rett til å drepe, heller ikke for de utbyttede. Det fins selvsagt heller ingen rett til å utbytte, fordrive og rane, Verken den "logiske" sentralmakten eller de rasende eier sannheten; de feiler begge.

Det er cirka to år siden jeg dro rundt på små og store veier i en rød bil vi kalte "kjerremor" i disse traktene. Alt ondt kunne skjedd, kidnapping, fryktet han jeg reiste med; ingenting ondt skjedde. Kvinneansiktene og barneansiktene derfra ligger i erindringen; digitalisert på harddisken også. Jeg skulle gjerne lage en utstilling med dem. I Oslo, New Delhi eller der det fins øyne og klangbunn. Disse barna som altfor tidlig har sett altfor mye - og som ikke kan be om noe.

Hilsen Wera

Kolkata, 16. mai 2010
Det er årets viktigste puja, eller offerdag, sier de. Enhver ofring er hver eneste gang den viktigste. Denne heter akrayatirtthi. Det er et sanskrit-ord og har med det ubeseirlige å gjøre.

Her faller gudene ned og stiger opp. Krigen er i mange tings midte. Guder blir slått og guder slår guder; jeg hører fortellingene, bare en sjelden gang blir jeg beveget. En purahit, en thakur masai, altså en prest, kommer visstnok til kontoret for å velsigne kontoret og alle dets gjerninger i dag. Umulig å si nei til velsignelser eller til selve nødvendigheten av velsignelse. Du tar imot gaver. Merker du at gaver binder eller forgifter, går du et annet sted.

En thakur masai kan verken binde eller forgifte oss. Men tjenestene han yter, sanskrit-mantraene, kan være kostbare.

Ble hentet på flyplassen. De var ni som kom ved midnattstider. "Sønnene mine". De er seende og blinde, syke og friske i ukjente blandingsforhold. En hadde lest om flyulykken for få dager siden, den i Tripoli. Jeg tror han har stått og sett opp mot himmelen for å spørre himmelen hva som var hendt med ma, altså meg.

Jeg var en av de sene i passasjerflokken. Bagasjebåndet i Kolkata har sin gamle rytme og lyd. Den solide sekken min fra Tsjekkia lignet ingen annen sekk. Den kom rullende sent. Uten en skrape, ulåst som før; ingenting stjålet.

Da vi ankom Tollyganj i natt, lå fem menn og sov på fortauet utenfor kontoret. En var hvithåret. De hadde hvert sitt allbrukshåndkle under hodet og ingenting over seg. Ingenting der å stjele.

Sakuntala, hun som eier gården der vi, EarthCare with Art, har kontor på bakkenivå, har lånt meg rommet sitt. Her er det guder, dukker og fotografier i en egenartet blanding. Dada, storebror, bor en etasje nærmere fuglene. Det er dit jeg skal fra imorgen av. Der er det grønt og vind og fugler. Den som har reist langt og skal arbeide disiplinert har små og distinkte ønsker: vann, stikkontakter for ledninger, et fast sted for klær og kameraer. Sønnen tenker at det jeg først og fremst behøver er mat.

Vandrere har sine vaner og rytmer, sine distinkte nødvendigheter. Nomadeteltet, på et vis. Eller en markering av himmelretninger. Ja jeg behøver å vite hvor sør, nord, øst og vest er. At batteriene er ladet og klærne rene og vannflasken på plass.

Noen nomader sover i sanden bare med stjernene. Denne ufullkomne nomaden behøver et større men ganske banalt kart.

Ingen batterilader å se i Sakuntalas rom. Talkumbokser, ja. Små dyrefigurer og guden Ganesh med blomsterkrans av plast. Sakuntala lånte meg den gode harde sengen hun kanskje har brukt i hele sitt voksne liv. Ugift søster, ugift bror. Ukjente historier. Skulle hun giftet seg? Men hvem skulle da fulgt foreldrene hennes hele veien. Spør meg om alt og jeg gir deg det, sier Sakuntala. Men hun er ikke elektriker.

Hun pleide sin mor til hun døde, sin far til han døde. Ingenting er viktigere enn det, ikke for Sakuntala. Nå pleier Sakuntala gården hun har arvet. Hun er alltid inne. Morning walk, Sakuntala, sier jeg. Ma, jeg har ikke tid, svarer Sakuntala.

Vi har leid enda et rom på bakkenivå hos Sakuntala. Kanskje kommer to foreldreløse barn for å bo der, med en kvinne fra en øy i Sunderban. Øya som syklonen Aila gjorde karrig i mai i fjor. Etter det har folk emigrert derifra. Ferksvannet ble til salt vann på øya.

Kommer Kali og Suchdev fra slummen der vi driver Green Peace-skolen hit, blir kontoret også et hjem.

Hilsen Wera

Kolkata lillejulaften 2009
Om et par dager flyr jeg igjen nord-vestover. Kan LuftHansa-flyet lande i Frankfurt, da blir det slik. Jeg er klar over snøstormene over det kontinentale Europa. Sko kjøpt for å beskytte føttene mine mot slanger i Sunderban, og som ikke har vært i bruk til nå, vil antagelig erstatte sandalene som har vært i bruk i tre måneder, samt i månedene før det, i Oslo og Budapest.

Her merkes vinteren nå. Vinter kom, vinter blåste vekk, vinter kom tilbake. Nå blåser vinden inn fra nord-vest, det indo-gangetiske deltaet.

Jeg har lest morgenavisene. Våtmarkene i byen vanskjøttes; det bygges høyblokker og kjøpesentra med kapitalistisk blindhet. Det ledende partiet CP(M), Communist Party (Marxist) appellerer til de fattige, og bygger og bygger. For de fattige, sies det. Opposisjonspartier er antagelig ikke prinsipielt forskjellige fra maktpartiet. Det mobiliseres i forhold til delstatsvalget her i mars/april.

Jeg hører og hører om kjøp og salg av samvittigheter. Der jeg er, kjøpes og selges det ikke, sang mystikeren Kabir, mitt livs første vever, på femtenhundretallet. La Kabir synge, la Kabir synge: jeg er der det ikke kjøpes og selges.

I går kveld satt "sønnene", også kalt "ville hester", og hørte sang fra nord-Bangladesh i mer enn en time. Denne kjære MacBook-en har "alt". Men de innebygde høyttalerne er små. Lyden ble svak. Da Subho sang, og Rashida, og lille Ankhi, lukket de ville hestene øynene. Binod sa at han hørte slik sang for tjuefem år siden. At han "ble menneske" med den sangen.

Slik en i Vest-Bengal sluttet med engelskundervisning på åttitallet (?), slik ble også den gamle sangen sjelden å høre fra da av. Det skulle ikke være utenlandsk, men herfra. Men det som kom hit, eller var herfra, og vokste og vokste, var propagandistisk: maktspråk i alle kanaler. Fjernsynet kom styrtende. Indere kan ikke motstå bildet. Det må ha begynt med det hellige gudebildet de har tilbedt i århundrer.

Fjernsynet kom styrtende og det som hadde høy lyd, slo ut alt annet.

Slik sang som guruer og barn synger i nord-Bangladesh, høres ikke her mer. Ja vi skal lage cd-er. Også her skal de selges, dvs: lyttes til. For cd-ene vi skal lage i Arshi Nagar, Lalmonirhat (se: www.suno-norge.org), de må jo selges.

En natt og to halve dager var Binod, Soumu og jeg i Fulia, en klynge av veverlandsbyer. Devendra strevde med ngo-registreringspapirene i Kolkata. Nesten alle ngo-er blitt til i skyggen av CP(M). Byråkrater bestikkes osv. Det tillatte språket er et språk som tillater Partiet å kontrollere enhver bevegelse ngo-en gjør. Det betyr ikke at byråkratiets/partiets "sikkerhetspoliti" faktisk ser og hører alt. Men det betyr at det er byråkratiets rett å forby det som, i de offisielle papirene, ikke er nevnt, om Byråkratiet så skulle ønske.

Derfor har "EarthCare with Art" vært presise med ordlyden. Derfor har ordlyden blitt forkastet av byråkratene to-tre ganger. Nå gjenstår det stavefeil og en smule syntaktisk uorden. Så blir registreringspapirene innlevert, og jeg drar nordover, i bønn om at "de ville hestene" kan temme seg selv tilstrekkelig.

I min gamle veverlandsby i Fulia har Partiet infiltrert hver eneste mann ved hver vevstol og kanskje også kvinnene ved hespetre og rokk, noen ganger med dødstrusler. Veverne er kommet, lutfattige, fra Bangladesh, og har behøvd Vest-Bengals materielle "velsignelser", slik som rasjoneringskort, velgerkort mm. Partiet gir og Partiet sikrer seg stemmer. Partiet stemmer gjerne for de som er "forhindret". De som får blekk på tommelen, får tommelen vasket, slik at de kan avgi en stemme til, og enda en stemme.

I det nærmeste tettstedet til veverlandsbyene var det politisk møte. Stalins fødselsdag kan være 21. desember. Slik Stalin velsignet Russlands bønder, slik vil Partiet velsigne Bengals bønder, tordnet det fra høyttalerne.

Min gamle Pariskar Sarkar, blind og skrukkete, hadde hørt at jeg var kommet til landsbyen. Jeg ga henne en femhundrerupi-seddel i oktober i år. Den har hun tviholdt på. Da hun hørte jeg kom, ville hun gi seddelen til sønnen, slik at vi som var kommet langveisfra kunne spise den dagen. Vi avslo invitasjonen til stort måltid, og spiste puffa ris med te. Pariskar har liggesår og stor stormende intelligens. Hun tåler neppe en vinter til, tenkte vi. Veveren Sanatan sørget for salve og sjal, fra sjapper ved toglinjene der Stalins fødselsdag minnes, til mitt første menneske i veverlandsbyen.

Etterpå var det tråd jeg så. Den kommer hvit og hardstampet fra Chennai eller Kolkata. Det er i Fulia den får farge, og en tråd blir skilt fra en annen. Tråden blir gjort myk og håndterlig ved å ligge i en masse av kokt ris og risskall.

Trådens eget ragasystem, alt dette vi som bruker klær ikke vet. Bare veverne vet. De lager tråd og vever med den tråden. De betales ynkelig. Kvinnene ved hespetre og rokk betales enda ynkeligere. Så vakkert som arbeidet er. Det har en gammel grammatikalsk struktur.

Hilsen Wera

Kolkata 20. desember
Jeg har vært i Stalkers land. Andrej Tarkovskij laget for mer enn tjuefem år siden en film jeg husker på grunn av uhyggen i vannet, mørket i vannet, vann forvandlet fra livsens til dødsens; dødsens ukjent. Det var et barn der; det var kanskje to barn.

Jeg har vært ved slikt vann, i Sunderban. Den 25. mai i 2009 slo syklonen Aila til i de trakter. Kjempebølger fra Den bengalske bukt dro inn over flere øyer. Det var dagslys. Folk kunne se vannet, og løpe. Derfor var det få som døde i samme stund. Hus ble knust, mat ødelagt, de fattiges få gjenstander omgjort til ingenting. Men, altså: få døde.

Nå er det sju måneder siden. Knuste hus er fremdeles knuste hus. Noen jordhus er bygd opp igjen. Saltvann har lagt seg til i det som var risåkre. Monsunen var svak i år. Regnvannet renset ikke opp etter Aila. I dammene der folk pleide å bade og fiske er det dystert saltvann nå. Dammene, det bengalske særtrekket, ligger øde, til ingen bruk. Det er i dammene folk pleier å vaske kropper, klær og kokekar. Samt at de fisker der.

Nå er dammene verre enn forgjeves; de er truende. Og trærne, med unntak av saltvannstrær, slike som kokospalmer, dør ut: fort eller sakte. Det er et spøkelseslandskap; derfor erindringskoblingen til Stalker. Det barn har å se er det de ser: spøkelseslandskap. Elektrisitetsforsyning noen timer hver kveld. Noen fjernsyn er antagelig i bruk, i sementhusene nærmest markedet. Barn som bor der får se fjernsynsbilder også.

Jeg blir syklet og dratt lange veier på kjerre. Til urfolksnabolag, til muslimenes nabolag der det fins en fattigslig koranskole. Se det, se det. De ber ikke om annet. Se, der er rismarken død, sier de. Noen har prøvd å plante. Tørre gule stubber å se. Dyrene er magre. Det fins ikke fôr til dem.

Da ser og ser jeg. Et og annet hvitt klesplagg henger mellom døde greiner rett ved saltvannet som ligger gammelt på aldeles feil sted. Det er havet som er saltvannets sted. Det jeg ser i løpet av noen formiddagstimer ser de hver eneste dag. Vi vil ikke ha noenting, sier de; vi vil bare overleve.

Kvelden før omvisningen på øya var det organisert et folkemøte på øya Choto Moahkhali om "klimaforandringer". Jeg tegnet verdenskart på skolens tavle. Folk var mer enn vanlig skolert. Det spesifikt vestbengalske kampspråket var merkbart hos flere: vi må slåss! Vi må skjønne, sa jeg. Så må vi holde av trærne.

Hold av trærne, sa jeg som et barn. Jeg hadde ikke sett spøkelseslandskapet da jeg på fredag snakket om gamle og nye trær. Spøkelseslandskapet så jeg dagen etter. Trær for dem, det er tapte trær. Mangroveskogen hadde ikke beskyttet øya. Tett mangroveskog kunne beskyttet da stormbølgene slo inn.

Hold av trærne, sa jeg altså til de to-tre hundre årvåkne menneskene. Dagen etter kunne jeg ikke si det. Bladløse trær over mørkt gammelt vann. Dette må barna se. Og: dette må gamle som har sett noe annet i årtier, se den tiden de har igjen.

De i byen (eller "staten") vet ikke at vi fins, sier folk. The Royal Bengal Tiger vet de om. Men ikke at det bor folk på disse øyene.

Selvsagt vet de at det bor folk som kan avgi stemmer ved valgene her. Folk er med jevne mellomrom ensbetydende med folk-som-kan-stemme. De kan være "profitable" om de ikke har annet enn tommelen igjen, den de avgir stemme med om de ikke kan skrive signaturen.

Hva var det Presidenten for Maldivene sa under klimamøtet i København. Noe om at klodens klimatilstand ikke kan være et "forhandlingstema"...

Hilsen Wera

Kolkata 15. desember
På fjernsynsskjermen: klimatemøtet i København og terskelen på enten to eller halvannen centigrad hva "global oppvarming" angår. Halvannen centigrad skal være tillatelig sett fra klodens og øybeboernes side; to centigrader er oppnåelig for utslipperne hva utslippsreduksjoner angår, men drepende.

Københavnfarerne slåss altså om forskjellen på halvannen og to centigrader. Jeg er for sliten til å ta inn flere ord og sette sammen flere bokstaver. Men jeg må skrive en hendelse i nabolaget her, nå mens en vis brasilianer sier at halvparten av alle dyr antagelig vil forsvinne med to oppvarmingsgrader. Og at millioner av mennesker da vil måtte flykte fra forsvinnende livsunderlag.

Jeg gikk ut av den røde bilen, for arbeiderne laget ny vei. Soumu og jeg vandret til fots, etter besøket hos Angura Begum og sønnen Shahnawaz. Med ett kom en ganske gammel og snauklipt kvinne gående med et stykke møkkete tøy som slett ikke dekket kroppen. Tøyet var gjennomsiktig og kjønnet var synlig. Illeluktende og tannløs og aldeles rasende fortapt så kvinnen ut til å være.

Sett deg ned, sa jeg. Hun sa maa maa maa og satte seg ned. Soumu, gå og kjøp et stykke tøy, en sari. Hun kan ikke gå på veien uten beskyttelsen av klær. Kjære Soumu dro ut på leting etter billig sari. Kvinnen satt og jeg satt. Folk samlet seg. Folk sa at denne kvinnen hadde alt, hus, sønn, datter, mat. Men hun gikk bare ute og drakk. Ga vi henne noe, ville hun selge det og kjøpe drikkevarer. Da hadde jeg for lengst tenkt at det ikke ville vært nok, enn si riktig, å kle kvinnen i en splitterny sari; hun måtte vaske seg først. Hvor skulle vi kunne vaske henne; ville jeg orke å vaske henne.

Soumu kom med sarien. Sarien ble ikke gitt. Kvinnen gikk videre. På kontoret ligger det nå en sari som kan gis vekk en vakker dag.

Samu, Nil Utpal og Siraj kom fra Panagarh med buss. Jordstykket på åtte bigga er nå gitt tilbake til Samu. Jordstykket vil han gi til Swapnabhoomi. Det er tørt land. Må inngjerdes og registreres - og vannes. En bonde hadde dyrket det i tjue år. Bonden fikk fem bigga og ville ha mer.

CP(M)-partiet, som har "eid" distriktet Bardhhaman i tretti år, får ikke lenger utøve totalt eierskap. Partiet prøver å holde på dem de kan: slik som jord- og fabrikkarbeidere. Se hva vi gjør for de fattige! Fem bigga.

Jeg sukker under budsjett, regnskap og utgifter. Å lage en stor tegnekonkurranse med femti tegnende barn, foreldre, andre gjester og litt mat til alle, samt trær og utstilling, videoopptak mm, er en stor "investering".

Det er tidlig morgen. Kvinnen fra sexarbeider-strøket i Kalighat har strøket henna inn i hvert hårstrå på meg. Det er svalende. Men det er ikke hett her nå. Måtte gjødselen tørke, slik at jeg kan vaske den av og gå ut i de andres verden. Et par ensomme dagstimer er en forunderlighet. Norge begynner å virke. Om ni dager, osv.

I morgen drar vi til Sunderban. Det skal organiseres et seminar om klimaforandringer der det er forventet at jeg skal snakke. Hva kan sies til de som må drukne. Plant trær, kan jeg si. Ja, plant trær som vi sørger for å skaffe. Drukner Sunderban, synker også Kolkata.

Tre måneder i sør-Asia. Til nå har norske tanker vært utenkt. Nå kommer de. Men de er bare norske i den grad de dreier seg om å arbeide kunstnerisk på norsk. Jeg savner allerede den norske sommeren. For mellom 15. mai og 15. august vil det igjen være her jeg er.

Hilsen Wera

Kolkata, 15. desember 2009
Om et par dager drar vi til deltalandet Sunderban. Det er druknende. De i København, indere eller andre, har kanskje nevnt Sunderban, kanskje ikke. Maldivene og Salomon-øynene kan, hva drukningsfare angår, ha samme økologiske status. Men Sunderban er et meget stort landområde med spredte øyer i Den bengalske bukt, i Bangladesh som i India.

Hva de heftige og de diplomatiske har kunnet beslutte i København vet jeg ikke. De diplomatiske har antagelig besluttet lite. Hvilke forsakelser kan en politiker våge å pålegge folket... Utstasjonering av soldater, kan hende. Soldater blir høyt lønnet. De som skal forurense mindre, blir neppe lønnet for det. Det vi alle kan få tilbake er stille og umerkelig. De visjonære og offervillige lederne mangler.

Det er mulig at Barack Obama er visjonær og modig hva ikke-spredning av kjernefysiske våpen angår. Og det er godt.

Folk her leser aviser inntil det siste synet er borte. Enheten mellom mannen og morgenavisen er betagende i byen. Jeg vet delvis hva de leser om "København".

I går var jeg i Green Peace-skolen vår. Det var bebudet helsesjekk av alle elevene. Min sadhuvenns mer enn åtti år gamle mor skulle komme. Ungene, som virkelig er tynne og små, hadde pugget bokstaver og rim i nitti minutter. Legen var ennå ikke kommet. La oss dikte opp en historie, foreslo jeg. For læreren var utmattet.

Det ble historien om fisken Kalpana, som betyr Fantasi. Det var en politimann som fanget fisken i selveste havet. Han tok fisken Kalpana med seg til Bihar, i innlandet. Så drepte han den i en elv, og ble fengslet. I fengslet i Bihar satt politimannen inne i ti år uten vått eller tørt på grunn av drapet på fisken Kalpana. Så kom en lege. Og legen gjenoppvekket den døde fisken. Dermed slapp politimannen ut av fengslet.

Det var Puja, den eldste jenta, og Sukh Dev, den nest-eldste gutten, som var de villeste historiefortellerne. Hva de minste forstod aner jeg ikke. Men de var mye stillere enn da de lærte bokstaver! Kanskje bare utmattet, og veldig sultne.

Such Dev, foreldreløs, hang på meg. Maa, sier Such Dev. Det sier alle. Men de andre har egen mamma. Hans døde da han ble født.

Legen kom med søtsaker. De fleste mødrene fulgte med konsentrasjon med på målingen av høyde og vekt. Den gamle legen noterte alle mål. Such Dev sa han hostet blod noen ganger. Da barna var ferdig målt og ferdig veid, dukket en fakir fra mazaren opp. Han klaget over en bronkittligende tilstand. Hostesaft, sa legen. Jeg stakk til fakiren en halvstor seddel, og fakiren gikk ut.

Vi dro til kontoret for Swapnabhoomi og der satt ShyamSundar og Rani Chitrakar. Ja, de vil ha en gurugriha med primærskole i Naya. De sier de vil ha oss, og ikke de politiserte ngo-ene.

Devendra og jeg leverte laptopen, innkjøpt til min sadhuvenn for to-tre år siden, hos Lenovos Service Center: inn et tynt smug og opp en smal trapp. Laptopens startknapp fungerer ikke. Kanskje fins en gammel nok startknapp å få tak i. En seks måneder gammel laptop er en gammel laptop, sa service-mannen.

Devendra er en lang historie, underligere enn de fleste. Briljant, med idiosynkratiske pussigheter. Mens Binod og Soumu organiserte den store sit&draw-konkurransen, med femti barn og et ukjent antall gjester, i Kalighat High School søndag 20. desember, hentet han en stor sjekk som i dag skal leveres på et kontor for lærvareprodukter. Jeg får antagelig fotografere på selve produksjonsstedet for lærvarer.

Jeg som snur meg vekk hver gang jeg passerer en slakter nå.

Hilsen Wera

Kolkata, 13. desember 2009
Det var i går, en lørdag, som alltid er gudinnens dag, jeg vadret i vinterlyset, så stille det er, svakt tåket, gjennom det nedre Kalighat-området, mellom templet og Ur-Ganga. Hvorfor kommer du så sent, spurte avisselgersken som holdt på å pakke sammen de usolgte morgenavisene kl 8. Og hvorfor drikker du ikke te i dag, spurte teselgeren bestyrtet. Grunnen var enkel og ikke til å utsi: Binod som alltid kommer med en enkel frokost ved halvåtte-tiden hadde ikke dukket opp. Han klarte ikke å karre seg ut av sengen på grunn av feber. Og jeg vandret alene. Noe underlig eller helt alminnelig gikk opp for meg: alt var med ett så vakkert. De som selger små ting, samt blomsterkranser, solgte små ting og blomsterkranser. Noen halvsov, noen var vidunderlig våkne. Noen smilte, noen snakket, noen spurte. Det var en stor vennlighet. Og jeg tenkte på oktober måned her; det kom sørgelige tanker i brev hjem den måneden: Kolkata som var forsvinningen nær. Mitt tap av en stor kjærlighet, nemlig kjærligheten til denne byen. Men byen er ikke tapt og kjærligheten er det heller ikke.

Jeg gikk der og tok alt til meg, i enkel og lett glede. Den gamle satt ved treet og voktet over templet for Sitala-Ma, gudinnen som beskytter mot koppesykdom. Her sitter jeg nå, sa den gamle. Og etterpå går jeg hjem.

Da hadde jeg kvelden før fått vite at min sadhuvenn, som det aller meste gikk i stykker for mellom forrige november og sist februar, fremdeles er i live; i pilegrimsbyen Puri, i Orissa. Ingen her hadde hørt fra ham siden juli, ingen uten jeg mens jeg ennå var i Oslo, i september. I Bangladesh oppdaget jeg på telefonen med det medbrakte norske simkortet at jeg var blitt oppringt fra et ukjent nummer i India 9. november. I forgårs ringte vi det nummeret. Og anelsen ble bekreftet: den som hadde ringt meg 9. november fra en annens telefon var min omflakkende sadhuvenn. Og telefonens innehaver sa at denne sadhuen ennå lever, der ved havet i Puri.

Jeg vet det er der han ønsker å dø, for å bli ett med havet. Men jeg kan ikke vite at det er et slikt siste forberedelsesarbeid han nå foretar. Hadde han levd med enkelt hjerte ville han ringt det norske nummeret på nytt, om han husket det fremdeles. Det indiske kjenner han ikke.

En medpassasjer på Rajdhani Express Kolkata/Delhi i april har ringt det indiske nummeret mitt. Den pensjonerte professoren Arun Basu blir invitert til den store tegnekonkurransen vår i Kalighat High School 20. desember. Dit kommer femti barn for å tegne og et ukjent antall andre barn og voksne for å se.

Binods datter bor på et "pikehjem" for sexarbeideres døtre. Binods kone er ikke sexarbeider, men hans mor var det; og også hans svigermor. Sriti bor i det store huset i Regent Park. Pengene til kjøp av huset er kommet fra Spania. Et sykehus for aidssyke blir visstnok også bygd, med penger fra samme sted.

Vi besøkte pikehjemmet i går. Sriti viste meg alle rom og presenterte meg som sin fars maa, helt til en jente spurte om jeg ikke var dida. Mors mor, hos hinduene. Eller dadi, som er både mors og fars mor blant muslimene. Eller kanskje thakur-maa. Fars mor, hos hinduene. Binod, faren, måtte sitte nede. Fedre og andre indiske menn må det. Utenlandske menn får komme inn i alle rom. Det kommer mange utlendinger til sexarbeidernes barn. Prosjekter blir støttet med store vestlige midler. Huset skal ha kostet førti lakh, som er seks millioner norske kroner. To unge skotter underviste ungene i yoga.

Jeg fikk se store køyesenger, samt biblioteket og taket. Alt fantes, men kanskje ikke tingenes og gestenes hverdagslige ømhet. Sriti hylte da vi dro.

I dag kjørte Binod og jeg til Hooghly, på leting etter pottemakerne på vestsiden av Ganga. Da kom jeg inn i India slik jeg husker det fra tidlig nittitall; ennå ikke "globalisert". Vinterlyset gir sitt. Og selvsagt pottemakernes gester, som jeg holder så inderlig av. Jeg vil tilbake til Serampore og stedet jeg ikke husker navnet på, øst for jernbaneskinnene.

Hilsen Wera

Kolkata, 12. desember 2009
Jeg hører kråkene. Stemmen ligger nede. Etter utekonserten sist søndag kom forkjølelsen. Underlig at den ikke er kommet før. Rehanas far kan komme til å ringe fra øya i Brahmaputra i dag. Han kaller på Rehana i ett sett. Hva skal jeg gjøre, maa. Slik spør hun meg. Det kan hende at faren er syk og vil se henne - til slutt. For det kan jo hende han tror det er slutt for ham.

Han er i alle fall slu. Mens jeg var i Bangladesh var han tilbakeholdende.

Jeg har sagt til Rehana at jeg fra nå av gjerne tar over. Syng du, studer du. Hjelp til i achin pakhi, internatet. Og jeg skal snakke med din far. Mannen jeg fra nå av kaller Shahnaras far. Akkurat dét vet ikke Rehana. Barn skal ikke vite alle ting. Selv en femtenåring er barn.

Shahnara er Rehanas eldste søster. Hun er gift med Darbesh Ali som Rehana rømte hjemmefra sammen med i mars. Darbesh Ali vil ungjenta vel. Shahnara var yngre enn Rehana er nå da de to giftet seg. De er kloke sammen. Dyrker og selger grønnsaker, og har nå tre geiter å ha omsorg for.

Hvis Rehanas far ringer i dag, som jeg har sagt at han kan, har jeg en ynkelig stemme å stille opp med. Umulig å være sint med den stemmen. Med slik stemme er jeg henvist til å høre.

I gjestehuset er det morgenstille. Det var kvelds- og nattstille også. Før dette har det vært lurveleven i naborommene. Det er bryllupssesong i byen. Alle gjestehus og hotell er fulle. Bryllupsgjester lager lyd, sammen med durende fjernsyn som de glemmer, især hvis de drikker alkohol. Men i går kveld hysjet jeg ikke på noen.

Jeg blir hjertelig tatt vare på av de som arbeider her. Forleden dag ble alle flisene på badet vasket. Jeg skjønte ikke hva den unge mannen holdt på med på badet så lenge mens jeg satt på dobbeltsengen og skrev; han vasket fliser.

Vi dro til Naya i Medinipur. På plastflak på et tun ble det store møtet avholdt. En komite ble nedsatt. En som holdt av pat-kunstnernes arbeid testamenterte for femten år siden et stykke jord midt i landsbyen til dem, og bare dem. Dette jorstykket ligger urørt. På grunn av flom under monsunet behøves høyere land, altså lass på lass med jord, før det kan bygges hus. Alle ønsker seg hus. Som skrevet før: til en pat-kunstnerskole for barn, samt til en grunnskole. Dette er antagelig mulig. Mange ville være med i komiteen. De må ordne med eiendomspapirene samt skaffe oversikt over kunsternes barn, deres antall og alder: mellom sju og femten. Cirka hundre ble det sagt. Jeg antar at det er færre. Gurugriha-arbeidet i nord-Bangladesh er en støtte for tanken min her.

Naturfarger, gammel sang, samt skjerping av det billedskapende blikket, sa jeg. Det er dette jeg ønsker å bidra til. Alle sa ja. De sa at mange var kommet til dem med forskjellige hensikter. Med slik hensikt som dette hadde ingen før kommet. Jeg fikk en hårete frukt i hånden. Den ble åpnet og de røde frøene kom frem. Rødfargen i bildene kommer fra slike knuste frø. Treet har visstnok "staten" gitt. Kunstnerne strever med blåfargen. Og sier at de har fargene i nærheten, og det er derfor de bruker de kostnadsfrie fargene.

Så fikk jeg se en bestilt video som en ganske politisert ngo har laget. Likte du den, spurte de. Da sa jeg at jeg hadde likt alt jeg hadde sett den dagen, men ikke videoen. Det kom frem at alle medvirkende hadde tjent to tusen rupier hver på å være med. Vi må spise, sa de. Ngo-en får penger fra kulturdepartementet og kan dokumentere arbeidet de gjør med en slik video.

De færreste har øyne å se den gamle kunsten med. Byråkratene her gjør lite og flytter helst gamle papirer fra bunke til bunke. Selv er de ansatt til pensjonsalder, uten frykt for oppsigelse. Det er en sørgelig historie for kunsten og friheten.

Heretter kan jeg ikke kjøpe bilder i landsbyen. Nå må jeg være alles i stor enkelhet. Der folk er blitt lurt mange ganger, må en bevege seg tydelig og forutsigbart. Vi er alles i denne landsbyen, og spiste kokt papaya fra treet og fisk fisket i dammen.

Momina, "datteren min" der bor i utkanten. Hun kom springende over marken helt til slutt. Vakre radmagre Momina med hodepine. Tyfoid-feberen er borte etter grundige undersøkelser m/behandling i oktober. Men jeg vet ikke om hun nå klarer å spise.

I bilen tilbake til Kolkata organiserte vi kommende mandag med helsesjekk og foreldremøte for ungene i Green Peace-skolen i Chetla samt "sit and draw", med nesten femti barn, i Kalighat High School neste søndag. Det må kjøpes inn vekt- og høydemåler, samt sitteunderlag til Green Peace.

Det er vinter her nå. Jeg vil så gjerne til veverlandsbyen "min" i Fulia før jeg drar til Oslo 26. desember. Seminaret i deltalandet Sunderban ser ut til å utgå. Høye herrer som der skulle være med tør visstnok ikke å vise seg hos kystfolket. For de har ikke delt ut nødhjelpen de skulle dele ut etter syklonen Aila 25. mai. Viser de seg, kommer raseriet. I Vest-Bengal har fattigfolk tilgang til raseri.

Hilsen Wera

Kolkata, 10. desember 2009
Jeg skriver datoen, og husker at det er i dag Nobels fredspris blir delt ut i Oslo. Jeg begriper ikke tildelingen; ikke som annet enn "strategi". Så får det være slik. I dag spurte jeg to nord-indere om Mahatma Gandhis India. Det fins ikke lenger, svarte de. Kanskje hos fem av hundre, la de til. Men fem av hundre betyr mer enn femti millioner mennesker her. Det er mange mennesker. Og hvis det er sant, da har ikke frøet tørket vekk.

En kan selvsagt undres på om det gandhianske frøet er et fruktbringende frø. Også det spørsmålet har tankens rett. Jeg lar det være skrevet, og beveger meg videre i brevet.

Håret er vasket og en liten vinterkulde er merkbar. Vi drar til pat-kunstnernes landsby Naya i Medinipur i morgen. De to nord-inderne ble forferdet da de hørte om den utfarten. Lalgarh, sa de. Lalgarh er blitt en term for vilkårlig drap, især på statstjenestemenn. De som dreper kalles "maobadi", maoister. Jeg vet ikke i hvilket navn de dreper. Noen dreper for å stjele, andre for å skremme. Og noen for å lage kaos i statsbyråkratiet.

I oktober lot vi være å dra til Naya, for jeg kunne bli kidnappet. Slik lød frykten. I morgen drar vi dit. Jeg tar kopiet av passet, men ikke selve passet, med meg.

Det blir holdt et landsbymøte på et eller annet tun hos pat-kunstnerne i morgen. Vi vil gjøre vårt for å bevare og styrke den gamle bilde/sang-tradisjonen. Kanskje blir det en dag etablert en gurugriha, en "kunstskole", for pat-kunstnernes barn. For at de skal lære av de gamle som ennå lever - og husker. Ett anneks bilde/sang, ett anneks grunnskole. Det kan bli vakkert. Om mange måneder, og kanskje om et år eller to.

Green Peace-skolen for småunger i slummen i Chetla er i drift. Foreldreløse Sukh Dev resiterte rim og regler i dag. Femåringene har lært to alfabeter i løpet av høstmånedene. Men de har ennå ikke lært å sitte. De kryper og står og vandrer.

Det fins få nærværende voksne med ro i kropp, stemme og tanke for disse ungene. De er ganske sikkert feil- eller underernærte. I dag kom vi med melk. Den ble varmet opp. Hvert eneste barn drakk melken med stor konsentrasjon. De drikker antagelig meget sjelden et stort krus med melk. De grønne skoleuniformene er vakre. Læreren, en eldre didimoni, har all nødvendig ømhet. Mer enn hun gjør kan ingen be om. Det er selvsagt ikke nok.

På mandag blir alle helseundersøkt. Jeg kjenner den gamle legen. Hun gleder seg over å få gjøre noe ordentlig etter mange år som "mater familias" i et stort hus sør i byen. Soumu har laget et registreringshefte med alle barnas navn til legens bruk. Høyde, vekt, syn, hudsykdommer; alt dette. Den gamle barnelegen vil få nye tanker å tenke i det store huset i sør-Kolkata. Hun er et elskelig menneske. Hun vil bli utfordret til å tenke igjen de tankene hun tenkte som barnelege i utkantstrøk øst i dette store landet.

Shahnawaz pugger og pugger, i femte klasse. Han får privatlærer snart. Han sover på samme seng som moren. Når kunden kommer til moren i kveldingen, og ser den store gutten, snur han nok rett som det er. Angura Begum har mye å gi. Derfor kan det hende at kunden er mer enn vanlig tålmodig. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at elleveåringen vet hva morens arbeid består i. Jeg kan ikke vite hva mor har sagt til sønn og sønn til mor.

Angura Begum er en sterk kvinne. Hun har fortalt livshistorien sin til andre før. Den er visstnok blitt publisert. Jeg er ikke ute etter sexarbeiderens historie, og kjenner den bare i fragmenter. Det var gutten som rørte ved en streng hos meg i april. Tatt ut av skolen, for å vaske biler i en garasje. En oppvakt gutt med stor lærelyst. Nå er han tilbake i skolesystemet. Han gjør sitt beste. Men matematikk er vanskelig.

Angura bruker fellesbadet i bordellet kl 4 hver morgen. Hun tenner lys og røkelsespinner etter å ha vasket seg. På veggen hos henne og sønnen henger samme store jesusbilde som i oktober. Nå har hun også festet et krusifiks der. Av tradisjon er hun muslim. I skumringen kommer en braman hver eneste dag for å utføre hinduenes kveldsseremoni. Angura er gudfryktig. Gud har ingen form. Gud er kanskje et endeløst hjerte. Jeg vet ikke annet å tenke.

20. desember blir det "tegnekonkurranse" for nesten femti barn fra forskjellige fattige nabolag i denne delen av byen. Angura Begum og Shahnawaz er invitert. Angura lyste opp da hun hørte om dette. En annen "verden", sa hun. Og hun vil gjerne gå inn gjennom den døren.

Jeg er ikke jurist, og ikke jordeier heller, sa jeg i dag til nord-inderen, som har gitt oss et kostbart jordstykke midt i byen. Det fins noe jeg vet litt eller litt mer om, og svært mye jeg er helt uvitende om. Nå er jeg nødt til å lære om jordtransaksjoner og forskjellige former for jordbeskatning og eiendomsregler. Det jeg lærer i Bangladesh er nyttig i Vest-Bengal, og vice versa.

Jeg gir denne gaven, sier jordeieren. Da spør jeg hva han ønsker seg tilbake. Og han svarer at han ønsker at jorstykket skal bli brukt slik "EarthCare with Art" ønsker å bruke det. Til å plante trær. Til å bygge leirhus. Til pat-kunstnere. Og kanskje til et dokumentassjonssenter angående den store, store drukningsfaren for disse trakter. Sammen med Shanghai, leste jeg i avisen i dag, er Kolkata den aller mest drukningsutsatte storbyen.

Jeg går på denne veien, og kan ikke snu. Statsstipendiet er i en underlig form for bruk. Det blir til bøker og bilder også.

Kolkata, 9. desember 2009
I sør-asiatiske trakter blir noen dødsdager husket og markert med røkelse, blomster og sterke ord.

De fattiges død skjer, selvsagt, nesten umerkelig.

Dette er datoen for min fars død. Jeg var sytten år og spurte med Marmeladov hos Dotostojevskij hvor jeg skulle gå.

Så er jeg her, i Sør-Asia. Og i går kom jeg, uten å ha ønsket det eller forestilt meg muligheten et sekund, til pilegrimsstedet Kenduli ved elven Ajay, der baulene samler seg under pous sankranti, i januar hvert år.

Det er fødestedet mitt i Sør-Asia. Det var gjennom den gamle, harde "opp/ned"-sangen jeg hørte i januar 1992 at jeg kom til verden i disse trakter, nær urgamle banyantrær, ved templet som ifølge legenden er reist der sangpoeten og mystikeren Jaydeb på tolvhundretallet skrev Gitagobinda.

For tre dager siden leste jeg i The Times of India at det samme dag skulle være "ekstatisk sang og musikk" i Tollygunge Club, som er en golfklubb fra britenes tid; en kolonial rest av stort format. Blant de opptredende var Parvathy Baul. I årene da jeg ganske ofte besøkte Kenduli og andre steder i Birbhum der bauler holder til, nevnte ingen Parvathy Baul.

Men også jeg har snikt meg til å se videosnutter via YouTube. Slik visste jeg om Parvathy Baul.

Der satt Binod og jeg langt fremme i den eksklusive forsamlingen av sosietet og innvidde. Ørkenmusikk, qawwali. Og Parvathi Baul. Alene på scenen. Sadhu på scenen. Hår til knærne, i sadhuenes knuter. Dansende kvinne med bengali-ord i munnen, ektara og baulenes "baya", liten tromme, festet i livet. Virvlende, med total kraft og disiplin. Hun hedret de to guruene, Sanatan Das Baul i Bankura-distriktet og en avdød Goswami.

En dag må jeg finne Parvathy Baul.

Dagen etter dro vi alle i "kjerremor", den røde bruktbilen jeg har reist i jungeltrakter med før, til landsbyen ved Panagarh. Samu, fakirens sønn, organiserte urus, minnedag for den døde fakir eller pir, slik hans far gjorde til han døde. Og faren ga, før han døde, plikten videre til sønnen. Vi bad ved farens grav i rommet ved siden av enkens rom.

Chillumen ble gitt fra den ene til den andre ved ildstedet der også jeg satt en stund. Alle visste at chillumen ikke skulle gis til meg, og ikke engang være synlig for meg. Selv en skjult schillum er merkbar, ved lukt og øynenes endringer hos dem som inhalerer. Han jeg en gang trodde jeg skulle gå en vei med, ut av rusen, befinner seg nå på ukjent sted. Ingen av oss her vet hvor.

De som inhalerte gjorde det uten å å "innta" meg. Jeg visste og vet at fakirer som røyker, de røyker, så å si i sitt eget univers. Det er blitt en virvel i ryggraden, en hjernemodus.

Fakirer kom, ble bespist og sangerne kom, ble bespist og sang. Samu ga mat til alle og glemte ingen. Et rom var innredet til meg. Men jeg sov i et annet rom, lenger unna høyttaleren. I det huset var morens mor nettopp død. Moren satte seg stille på sengen som var gitt meg for natten. Kunne jeg sove der, kunne jeg spise den enkle maten hun hadde laget. Ja til alt dette.

Og tre av "de ville hestene" sov i bilen utenfor, for å være et annet sted enn høyttalerne. Det fikk jeg vite neste morgen.

Mens Samu sov ut, dro vi til santallandsbyer i nærheten. Et vidunderlig fotografi av en mann med vannbøtte i midten og en ku på hver side. Men da jeg ville vise mannen bildet, sa han at han ikke lenger hadde synet å se med.

Hvor langt er det til Kenduli? Åtte kilometer, svarte Nil Utpal, som betyr Blå lotus. La oss dra dit. Vi krysset Ajay på en vei laget med tanke på festivalen neste måned. Under neste monsun blir veien igjen tatt av vannet.

Så dro vi til de gamle banyantrærne og det gamle templet. Noen unger, som bahurupier, bemalt i ansiktet for at giverne skulle gi, gikk rundt med blikkfat for mynter. De fikk spise.

En barneskole i Kenduli, tenkte jeg. Men først må "de ville hestene" i Panagarh ha plantet trær en lang, lang stund.

Hilsen Wera

Kolkata, 5. desember 2009
Tesjappemannen på fortauet her, han som fikk "forskudd" i går, var bekymret i dag. Han hadde sedlene klare for å betale gjelden: trettiåtte rupier tilbake til meg. Jeg hadde klusset til livets økonomi for ham: de femti rupiene han fikk i går hadde han jo ikke tjent i går.

Han sa han førte regnskap over pengene jeg hadde gitt og pengene jeg hadde drukket for. Jeg bor der borte, i ett leid rom, uten elektrisitet og vifte, la han til. Kom dit. Og jeg skal gi deg te aldeles gratis!

Så arbeider han hver dag, i tesjappa i Hazra Road, og spiser for det han tjener. I en viss forstand eier han bare ansiktet sitt. På grunn av det klare ansiktet hans er det hos ham jeg drikker te når jeg ved halvsju-tiden går ut for å kjøpe morgenavisene. Det fins mange tesjapper i dette området. På avsatsen der jeg satt i dag ble marihuana knust til bruk for to unge menn. De så at jeg så de knuste tørre brune bladene, og gikk bort.

Binod kommer med frokost. Antagelig linsepulver med sitron og rødt salt blandet med vann. Jeg hører skrittene hans i gangen nå.

Samme kveld Etter en sørgelig ikke-samtale samtale med Riti i Bangladesh. Jeg vil hjem, sier Riti. Hindujenta som kom for ti dager siden, til internatet achin pakhi i nord-Bangladesh. Ikke kunne hun spise og ikke kjøpe bøker i skogbrynet der hun bodde før. Hun bar skolebøkene i en bylt under armen og kom til internatet. Siden har hun lest, ledd, sunget, grått. Og med ett sier hun: jeg kan ikke bli her. Noen kan ha sagt skremmende ord til henne mens Badsha fulgte meg til Dhaka. Da han kom tilbake, hadde hun bare en setning i munnen: bort herifra. Men moren og farens ord er klart: de har gitt Riti fra seg til "oss".

Bengaleres tilknytningsevne er heftig; de ser seg tilbake og ser aller helst det de alltid har sett. Alle barn på alle klodens steder holder av det de har holdt av før. Hvor skal de gå i et aldeles nytt univers og hvor skal de lene hodet. Den første kjærligheten forblir, og den skal forbli. De aller fattigstes kjærlighet kan være den aller største kjærligheten. Så er det også sant at det er vanskelig å spise godt og samtidig vite at mor, far og lillesøster spiser ris, chili, salt og litt spinat; ikke mer.

Jeg vet ikke hva Badsha kan gjøre for Riti. Alt jeg kan be om er at Riti ikke ødelegger sin egen livsvei og ikke forstyrrer de andre jentene som alle har gammel sorg i seg. I Kolkata der jeg nå er kan jeg ikke gjøre annet enn å holde henne i hjertet.

Telefonsamtalen i dag tilsvarte, i kostnader, to dagslønner for en fattig arbeider i Kolkata eller Dhaka.

Badsha ringte, "missed call", da jeg satt i Sakuntalas stue. Ja stue. En hvit puddel er hennes nærmeste. På veggene henger bilder av vakre Sakuntala for ti og tjue år siden. Hun er ugift, og vil alltid bli det. Storebroren er ugift, og vil forbli det. Før faren døde, sa han: Sakuntala, se etter broren din. Ingen er noen gang blitt bedt om å se etter Sakuntala.

En annen bror bosatt i samme gård, er gift. Han har prøvd å drepe søsteren. Da ville hele bygården blitt hans etter foreldrenes død. Han gjør ingenting, for han vil leve lenge, og tror at han da må drive dank. Til slutt vil hele gården bli hans. For Sakuntala gjør alt hun kan for den andre ugifte broren. Han er regnskapsansvarlig i et firma, men kuet tvers gjennom hele kropp og vilje. Dør Sakuntala, vil gården tilfalle "morderbroren", såfremt hun ikke har laget et gyldig testamente. Og da vil også kontrakten "Earthcare with Art" har med Sakuntala bli oppsagt. Spis, sier jeg. Og gå ut.

Nå har jeg en "mor" sier hun om meg. Nå er gården full, ikke tom; for nå er "min mor", som var bortreist, igjen tilbake. Slik snakker den kuede. Og jeg som hører må gi avkall på ønsket om at Sakuntala skal lage et dokument der hun testamenter rommene vi nå har leid som kontor til oss. Det er beskjedne rom. Men det er det vi behøver.

Kontoret er blitt vakkert. Forheng skiller rom fra rom. Stikkontaktene er mange og nye. Plassen foran kjøkkenet blir stedet der utvalgte barn, i to grupper på ti-tolv barn, skal få male en gang i uken. Jeg har gjort et utvalg av førtiåtte tegninger/barn etter elleve tegneomganger siden april. Den 20. desember skal de førtiåtte få sitte og tegne en gang til. Kanskje blir Ellen og Johanna fra Oslo med oss den dagen. Etter det blir de tjue-tjuefire valgt ut.

Før det skal mange tanker tenkes og steder besøkes. Avveininger. Beslutninger. Det store klimamøtet i København åpner om et par døgn. Noen dager etter det drar vi fire, Devendra, Binod, Soumu og jeg, kanskje også regnskapsfører Sultan, til Sunderban. Der skal vi også besøke en øy som ennå ikke har druknet. Devendra, som trodde at planet Jord kunne reddes, tror ikke lenger det. Men vi kan redde noe og noen. Neppe en øy. Men vi skal få plantet trær. Mangrovetrær, eller noe annet.

I nyhetene i dag så jeg, som i et fragment, et bilde med billedtekst fra Bangladesh: "hardføre" land må være villige til å ta imot millioner av klimaflyktninger fra Bangladesh. Det ønsker hardføre land, som Norge, selvsagt ikke.

Hilsen Wera

Kolkata, 4. desember 2009
I samme gjestehus som før. Morgen. Tåke nå. Et lite bitt av kulde. Jeg kom hjem da han som våknet for å åpne ytterdøren kl 6.25 sa at heretter skulle det være vann i springen hver morgen, for nå var jeg kommet tilbake. Det må kjøpes inn vann fra store tanker som kommer på lastebil hver eneste dag.

I Mumbai har det vært "vannkrig" i flere døgn. Mumbais millioner av mennesker får ikke (nok) vann. Jeg vet ikke hvem folk gjør opprør mot. Værendringer har ikke ansikt. At vannrørene ikke er blitt fornyet siden Uavhengigheten i 1947 er, selvsagt, en annen, og også politisk, historie.

Jeg kom hjem for annen gang da avisselgersken smilte gjestfritt og gjenkjennende mot meg på fortauet kl 6.30, og teselgeren likedan. Han laget vidunderlig ingefærte med lite sukker. Jeg ga ham femti rupier. Et slags forskudd. Det tilsvarer tjue små og ti store kopper te. Jeg sa: jeg kommer igjen og igjen for å drikke. Men han ville heller at jeg skulle drikke og drikke hver dag, og betale etter at alt var drukket. Da ville jeg tatt opp lån; nå bad jeg ham ta opp lån. Jeg la igjen de femti. Han kommer til å holde en pinlig orden på tekoppene og en og annen kjeks.

En og annen vil heller gi enn ta.

Nå er det kveld. Det har vært en lang arbeidsdag, stillesittende. Kontoret er blitt ordentlig innredet siden sist. To elektrikere trakk ledninger og satte opp stikkontakter, også jordet: for datamaskin, i ettermiddag. Det ble oppdaget en ledning inn til naboens leilighet. Det er derfor måleren har vist høye tall hos oss; naboen har forsynt seg usett. Forbindelsen er nå brutt. Kanskje blir det mørkt inne hos naboen etter dette.

Før jeg visste bedre, bad jeg elektrikerne gjøre godt arbeid, og uten å jukse. Da sa den ene at Binod var vennen hans og den andre at Devendra var "hans far". Det følelsesmessige limet gjør korrupsjon mulig. Men det gjør også at arbeid kan bli ordentlig gjort: En snyter ikke sin far.

To naboer kom. Den ene eier jord i deltalandet og vil gi oss jord; et lite hus også; samt arbeidsfolk. Der kan trær bli plantet. Vi kan lage en liten geitefarm, tenker jeg. I Bangladesh har jeg lært mye om hva en geit kan gjøre for et barn og en familie: selve stigen ut av elendigheten.

Vi har planlagt de kommende dagene: til Panagarh der dødsdagen for Samus far, fakir, blir helligholdt 7 & 8. desember. Der skal vi også møte "kommunestyret" med tanke på hage, dyrehold og kanskje skole knyttet til en lutfattig landsby: Shyamsundarpur. Det betyr "Krishnas vakre by". Vi drar etter det til patkunstnernes landsby Naya i Medinipur for å snakke med de som lager bilder med plantefarger og tradisjonssang.

Kanskje blir det en "gurugriha" & en liten folkeskole der om et år eller to. I gurugrihaen skal barna lære den gamle malekunsten og den gamle sangtradisjonen.

Til vevernes landsbyer i Fulia drar vi også. Der får jeg være fotograf. Men vi tenker på jentene der, slik jeg hver dag tenker på de lutfattige jentene mellom tolv og atten år i Bangladesh. Utsatte for mishandling og misbruk som de er.

Som om ikke dette var nok, ser det ut til at et seminar for lengst er planlagt i Sunderban ved Den bengalske bukt. Tjuefem øyer på indisk side av grensen, tjueni i Bangladesh. Syklonen Aila i mai 2009 raste over deltalandet og slukte store landområder, husdyr og hus. Folk vet lite om globale klimaendringer. Jeg må være lærer. På bengali.

Jeg har sittet lenge og sett på to-tre hundre barnetegninger i dag. Førtiåtte er utvalgt. Førtiåtte barn skal få sitte og tegne igjen. Antagelig 20. desember. Av disse vil cirka halvparten, i to grupper, få tegne og male i kontoret til EarthCare with Art i Tollygunge hver eneste uke hvis de og foreldrene vil. Og jeg tror de vil.

Den lille barneskolen i slummen i Chetla er visstnok en lykke. Jeg fikk høre at penger til å male figurer på veggene var gitt. Mickey Mus og Donald Duck, sa vår Soumu. Nei, sa jeg. Dyr, fugler, planter; noe vakkert. Bare ikke Donald Duck. Da ringte Soumu til aktivisten bak barneskolen som heter Green Peace. Det blir ikke Donald Duck på de veggene. Og jeg har hørt at den foreldreløse gutten Kalwa, som i Norge ville blitt diagnostisert med ADHD, resiterte dikt i Green Peace på Barnas dag i november.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 29. november 2009
Det er dagen etter eid. Korbani-eid. Korbani er et bengali (?) ord for slaktoffer. Den muslimske varianten av fortellingen om Abraham og Isaak, her Ibrahim og Ismael, iscenesettes. Geit og/eller ku ofres.

Alle kan ikke kjøpe geit, enn si ku. De som kjøper, og får dyret slaktet, parterer kjøttet eller får det partert ved huset. Det fins en fordelingsregel, nedfelt i tradisjonens tekster. Kjøttet skal deles i tre: en del til "seg selv", en del til slektninger, en del til de fattige.

De fattige går fra hus til hus, der dyr er blitt slaktet, og de får en kilo kjøtt eller mer.

Vi har kjøpt både geit og ku. Det er jentene i achin pakhi som, rituelt sett, er givere av kua. Den ble ofret i deres navn. Ripon, gutten vår på fjorten, er med. Men Riti, den nye jenta, kan umulig være med på å ofre ei ku. Riti er hindu. Gårsdagen var en påkjenning for mange.

Alt det harde parteringsarbeidet, alt det kjøttet! Påkjenningen kan ha vært størst for nyankomne Riti, som aldri før har feiret eid. Hun holdt seg inne i huset. På sengen sin sa hun at alle levende vesener, også dyr, kan kjenne smerte. Da jeg spurte hvem som hadde lært henne dette, sa hun at hun hadde skjønt det selv. Heretter ville hun aldri spise kjøtt.

Jeg blir forundret om hun overholder det. Hønsekjøtt har hun spist før. En og annen sjelden gang. I hennes hus var det svært lite mat. Og ikke lys til å gjøre lekser, annet enn ute på tunet om morgenen. Men dét er en annen historie.

Å se geit bli slaktet, ku bli partert. Jeg hadde ikke sett det før. Det eneste formildende var at kjøttet skulle gis bort og bli til mat. En hel ku blir mye mat. En bøtte med tarmer. Jeg vil nødig måtte se det igjen. De færreste vest i verden vet hva de spiser; vi ser ikke hva dyr spiser og ser ikke dyret bli drept. Dyrs sorg begynner selvsagt ikke med det siste drapet. Det fins mange hønsefarmer også i dette området; det stinker. Stinker det for meg, da stinker det selvsagt også for hønene.

Vi ser selvsagt heller ikke hvordan tomaten blir tomat og spinaten spinat, eller hva som har skjedd med de glinsende eplene som aldri råtner.

Siden forrige brev hjem har jeg vært i båt og sand en gang til. Rehana var med. For første gang siden hun rømte hit i mars har hun krysset floden i båt. Hun var redd. Faren hadde ringt og fått vite hvor hun skulle. Han kunne sende folk for å hente henne eller lage spetakkel, tenkte hun. Hold deg der jeg er, sa jeg. Og sov sammen med Rezia, fakirens kone.

Da vi nesten to døgn senere krysset floden på vei tilbake til Arsi Nagar, Lalmonirhat, satt hun på båttaket og sang. Hun skulle hjem. Hjemme var blitt her. Hun satt på båttaket, skjærte opp båtmannens grønnsaker, og sang. Båtmannen var henrykt. Jeg fotograferte en båt lastet med halm og passasjerer. Shyamul, sangguruen som var med, spurte når vi skulle se hans førstefødte.

Nå har vi sett Shyamuls førstefødte som hylte i armene mine. Han hylte ikke hos de andre. Men fireåringen til Rubina, hun som sammen med Jasmin, Badshas kone, lager mat til oss alle her, er ikke redd for dadi, bestemor. I går var også jentungen stivpyntet. Hals, håndledd, fingre, hår: pynt pynt pynt.

De største jentene på Den sørlige bønnens øy har holdt rådslagning. De vil synge og de vil gå på skolen. Rashida skrev slutt-teksten. Klarer vi ikke å holde dem der blir de giftet bort. De vet det selv. De må "holde seg". I praktisk forstand: holde "jentestien sin" ren.

Vi klarte ikke å holde på Bulbuli. Hun sluttet å synge en gang sist vinter. For cirka tre uker siden var jeg på øya. Da skjønte jeg at ekteskapsforhandlinger kunne være i gang for Bulbuli. Farmoren hennes har jeg kjent fra 1998. Hun er halvt blind og får ikke engang mat av Bulbulis far. Bulbuli har fullført femte klasse.

Vi tilbød henne å komme til achin pakhi. Det ble avslått av faren. Ekteskapet var allerede bestemt. Det er utenfor loven. Jenta er cirka tolv, og slett ikke atten. Ingen vil anlegge sak. Hvis du sier vi skal, da gjør vi det, sier de til meg. Jeg kan ikke si at de skal det. Ikke på det stedet. Folks sinn er så forgiftet der. Jeg ønsker Badsha fred. Det er ikke jég som ville måttet handskes med konsekvensene, men Bulbuli, gurugrihaens folk på øya - og Badsha.

Det er dagen etter eid. I dag kommer guruer og andre fra samtlige steder, de nære og de fjerne. Folk er "ansatt" for å lage mat til kanskje sytti-åtti sangere. Det vil bli mye sang i dag.

Det er få dager igjen til oppbruddet herfra. Jeg skulle så gjerne få snike meg ut i mørke, usett. Jeg kan ikke det. Så blir det gråt, også min. Men før det: sang.

Det nye håpet er å dyrke mat. Og å lage et ly for de eldste av sangerne. Det gamle håpet er sang sang sang.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 22. november 2009
Nå er Riti her. Hun er kommet fra den nye sangskolen i Panga og skal bo i internatet achin pakhi. Vi hentet henne i går. Slik vi/jeg hentet henne, har jeg ikke hentet noen før.

Faren til Riti kjører kjerre. Kjerra hans var gått i stykker. Ingen kunne gi eller låne ham penger til å reparere jernstengene i kjerra. Da dro han til søsterens hus. Søsteren sa: jeg har et tre. Ta treet, hugg det opp og selg veden på markedet. Det har han nå gjort. Kjerra som stod på tunet da vi kom dit er hel igjen.

Men faren var ikke hjemme da Riti ble hentet.

Riti er cirka tolv år, og hindu. Fattigere hus har jeg knapt sett. Da vi kom dit var tre stoler satt frem på tunet. Antagelig de eneste stolene i den grenda. Moren kastet seg hulkende i armene mine. Lillesøsteren til Riti satte i å hyle. Riti dukket opp etter badet ved vannstedet. Hun begynte også å gråte. Så kom Mukul, en gutt fra sangskolen i Panga, han Riti har gått frem og tilbake til sangskolen med. Mukul gråt stille, for hvem skulle han nå gå sammen med. Da sa en nabokvinne på tunet at hun hadde en sønn som skulle begynne å synge.

Mor og datter ble skilt fra hverandre. En kvinne på tunet var sterkere i ordene enn de andre. Jeg bad henne se etter Ritis amma. Hun nikket samtykkende. Te ble laget og servert. Riti hentet det hun skulle ha med seg. Det var skolebøker. Andre klær enn kjolen hun hadde på seg, hadde hun ikke. Og ingen veske å legge skolebøkene i. Alle skolefagenes hefter.

Så gikk vi på stien. Ritis mor gikk et stykke. Det var best at hun snudde og gikk tilbake. Riti satt allerede i bilen. Farmoren gikk lenger enn moren. Hun sa mens hun gråt at vi måtte tilgi Riti om hun begikk feil, for alle kan gjøre feil. Det var ikke annet for meg å gjøre enn å si at alt det hun sa var sant.

Så besøkte vi pottemakerens tun. Krukker og kar ble laget av én pottemaker, bare. De manglet leire. Der satt den ene pottemakeren i hullete hvit trøye og laget krukker på den aller eldste måten, med hendenes første kunnskap. Å, som jeg holder av pottemakerens håndverk. Også det er utdøende.

På et jorde så jeg noe jeg ikke før hadde sett: kvinner og barn stod eller satt bøyd og plukket opp ris som ikke var høstet inn. Restene etter innhøstingen, som Rut i Ruts Bok i Bibelen. Det var en bibelsk scene, uår. Jeg gikk ut på jordet og fotograferte. Kvinnene sa at de manglet alt. Jeg holdt meg fast i kameraet og i blikket.

Neste dag
Jeg husker ikke navnene på dagene. Hver dag går opp i den andre, med feltarbeid, dvs å lytte, fotografere, gjøre musikkopptak, høre folks klager & ønsker, la være å høre noen av klagene og ønskene - for så å komme tilbake til den store sengen, arbeidsseng og soveseng, for der å overføre bildene, de som ikke blir slettet ved første ettersyn, og dagens musikkopptak til den eksterne harddisken, samt å lade batteriene; samt, når det er mulig, å skrive brev hjem. Oppladbare batterier en er god ting! Men de må lades hver eneste kveld.

I to dager er det gjort musikkopptak i studiorommet. Det rene orkester! Mine to gamle og kjære, Videshi og Madhu Sudan fra Ulipur, dukket opp med khamak og ektara. Madhu Sudan ville sunget hele natten. En vidunderlig stemning. Sujan satt med khol, den store trommen, og sang. Jeg gjorde opptak av Sujans sang om mannen som sitter ved den døde konas dødsleie og vil synge henne levende.

Utenfor vinduet synger Rehana en lalan-sang. I natt drømte jeg at hun og Sarifa gikk seg vill i den store byen. Rehana kunne jeg finne igjen, for hun hadde den blå&hvite skoleuniformen på seg...

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 19. november 2009
I dag begynner rettssaken mot dem som i 1975 myrdet Bangabandhu Sheikh Mujibur Rahman, som kalles "nasjonens far". Av morderne kalles han ganske sikkert noe annet. En av familiens overlevende er datteren Sheikh Hasina, den nåværende Presidenten. Det er ventet uro i landet. Det er uro i landet. De som ikke vil ha "farens datter" og det relativt sekulære Awami League-partiet, organiserer seg. Som alltid er det de fattigste som blir fratatt håp og ris når et lands infrastruktur blir forstyrret gang på gang eller blir holdt nede i kronisk forstyrret tilstand.

I The Daily Star, avisen jeg nå kan lese hver dag, er rapportene om havstigning og medfølgende ødelagt jord og jordbruk mange. Tjue millioner bostedsløse bangladeshere (til) innen få år. Klimamøtet i København i desember er et gjennomgående tema i avisen.

I går så jeg rå fattigdom. Alle barna som synger i sangskolene våre her er fattige. De fleste kan likevel spise. Om ikke tre, så to ganger om dagen. Om ikke kjøtt eller fisk, så ris og belgfrukter.

Alle kan ikke spise, alle har ikke egne klær. Disse kalles, i ngo-språket, ultra-poor.

I mars ble det åpnet en ny sangskole i Panga, som er navnet på en konge. Sangskolen ligger i et liten grend der de fleste er hinduer. Nesten alle som bor utenfor denne grenda er muslimer. Seksti barn vil synge i Panga, de fleste med hindubakgrunn. Blant hinduer fins ikke noe hat mot sang, ikke noe sted. Blant muslimer fins dette hatet. Men slett ikke hos alle.

Vi kan ikke drive en sangskole med så mange som seksti barn. Maksimum tretti. En jente på cirka tolv år heter Riti. Hun er den aller fattigste.

Rehana og Liza var med i bilen til Panga. Riti sang for mikrofonen. Riti snakket med Rehana, Liza og Badsha mens jeg snakket med andre. Jeg så Badsha og Rehana gråte. Det gjaldt Riti: ikke klær, ikke mat, ikke skolepenger, ikke skolebøker, ikke eksamenspenger.

Riti ble med oss i bilen. Vi dro hjem til henne. Ved stien satt fire kvinner og sydde; en av dem var Ritis mor. Hun tok oss med til huset. Der lå det en fem år gammel jente og sov. For øvrig var huset tomt. Faren var ikke hjemme. Faren til Riti kjører kjerre. Jernstengene i kjerra var ødelagt. Ingen i grenda ville eller kunne gi eller låne ham penger. Han dro til søsterens hus. Søsteren hadde et tre. Ta treet og hogg det opp, sa søsteren. Selg veden, bruk pengene til å reparere kjerra.

Ta Riti, sa moren og la jentungens hånd i min, slik Rehanas mor for nesten åtte år siden la Rehanas hånd i min. Rehana så det og husket alt. Nabokonene samlet seg og så alt. Jeg kan ikke gi henne mat, klaget moren. Riti gjør av og til arbeid i andre folks hus og får litt mat på den måten. Hun kan komme til oss i achin pakhi (internatet der Liza, Rehana, Sarifa og Anna bor) hvis alle er enige, sa Badsha. Snakk med Riti, snakk med mannen din når han kommer.

Samme kveld kom Liza og Rehana inn til meg. Dadi, sa Liza. Maa, sa Rehana. La Riti komme hit. Vi vet alt om Riti, sa de. Vi vil så gjerne ha Riti hos oss. Hun kan lære og hun kan synge. Vi har sett håndskriften hennes!

Så kom Rehanas ord om barndommen, enda mer utførlig enn forrige gang. Om eid uten mat. (Tenk deg julaften uten mat.) Om den ene og kjære geita som ble solgt. Om kone nummer to som lå på samme matte eller benk som Rehanas amma, seks barn og far. Om hvordan moren ble slått helseløs uten tilgang til lindrende salve. Om å være den eneste som ikke fikk gå på skolen, og ikke å ha noen å si sorgen sin til.

Dagen etter
Om to dager kommer Riti for å bo i achin pakhi. Beskjeden kom per telefon fra mesterelæreren i Panga.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 18. november 2009
I går satt jeg en times tid i et kafkaesk univers, på politistasjonen. Bilens papirer er stjålet fra bilen vår.

Der satt overbetjenten foran meg. Rapporten om de stjålne papirene ble skrevet i et annet rom. I det rommet var Badsha og sjåføren. Jeg ble plassert foran overbetjenten i det viktige rommet, og forlatt der. Der fikk jeg te og to riskaker. Ved veggene satt de som ventet på å fremsi klagene sine. En kvinne kom forstyrret inn med et skriv i hånden. Det gjaldt hennes sak. Skrivet var laget av en annen og det var ikke signert. Kvinnen visste ikke dette da hun kom, for hun kunne ikke lese. Gå og få skrivet signert, sa overbetjenten. Og kvinnen med ledsager gikk uten motstand ut. Overbetjenten bad en tjener om stempelpute og stempler. Stempelputen kom. Det var en tørr stempelpute. Hent den nye, var ordren. Den nye stempelputen ble hentet. Men skulle han bruke stemplet med latinsk (engelsk, sier de her) eller bengaliskrift. Bengali ble valgt. Telefonen ringte. Det var en privat telefonsamtale. Der satt overbetjenten og spiste riskaker. Han snakket med "sin bror" i telefonen mens de alvorstunge satt ved hver sin vegg og ventet på å få fremsagt diverse klager. Ingen leet på seg. Den mektige gjorde sitt. Når de mektige på kontorene gjør sitt, leer ingen på seg. Jeg satt fortsatt i midten og ventet på Badsha og sjåføren, Lablu.

Lablu er knust. Jeg er død, sier han. For en sjåfør som har gjort det mulig for en eller annen å stjele bilens papirer blir uten videre oppsagt i dette landet med en arbeidsløshet som ingen i Norge kan fatte. Det fins alltid en ny sjåfør.

Jeg vet hvordan papirene ble stjålet, av hvem og med hvilket forsett. Det har jeg fått vite som "maa" og kan verken si eller skrive. Lablu skulle straffes for valg han har gjort for lenge siden. I går var hele landsbyen hans opptatt av å fremdrive de stjålne papirene. Badshas onkel dro dit. Fremdeles pågår det forhandlinger.

Å få nye papirer laget i Dhaka der bilen ble kjøpt i mai dette året er mulig men besværlig og kostbart. Bestikkelser, bestikkelser. Men nå som saken er innrapportert på politistasjonen kan vi uten engstelse bruke bilen som er solid og et ordentlig arbeidsredskap. En inntjeningskilde også.

Vi kom fra Nageshvari og krysset elven med bil på flåte. Det var mørkt. Mer enn en bil har kjørt utfor den lille flåten. Jeg ville ta kamera- og lydutstyr med meg og gå ut av bilen. Maa, bli sittende, sa Lablu. Jeg tenkte: bilen kan styrte utfor. Jeg kan svømme. Kamera- og lydutstyr kan ikke det. Men jeg ble sittende og ingenting ble vått.

For litt siden kom Anna, førsteklassing, hjem, dvs til achin pakhi, med et stort grønt&rødt blad i hånden. Det er vakkert og ble lagt på laptopen min. Jentungen hadde klart hvert eneste eksamensspørsmål. I min skoletid ville karakteren vært SG, Særdeles godt. Sadharan biggaen, som betyr allmenn-kunnskap. Litt historie, litt geografi. Den første eksamenen i Annas liv.

På fergestedet i går stod onkelen hennes og sa at han ikke engang kunne gi den mor- og farløse jentungen klær. Han har to egne døtre. Tenk på døtrene dine, sa Badsha. Anna har klær nok nå.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 16. november 2009
Det er ikke alle steder i verden en kan se stjernene. I landsbyen nord i Bangladesh kan en se dem. Der er natten gammeldags og svart.

Dhorla-elven er ikke som den var. Båten kan ikke stakes fremover på grunn av opphopningene av sand her og der. Små sandøyer dannes. En unggutt balanserer i stupmørke på båtkanten; han er ikke redd for å falle. Det er vi som ser på som skjelver. Det er altfor lite vann i elven. Båten stakes tilbake til fergestedet. Der ligger flåten, et stort "brett" plassert på to båter med motor. Slik krysser vi elven, og drar videre på to motorsykler.

Ingen elv her er som den var. Elvene skifter leie og størrelse i hver årstid. De som bor ved elven vet ikke hvor de vil bo etter neste regntid. Heller ikke årstidene er som de var. Lite regn, dårlig rishøst i år. Og karrigere vil det bli her, med eller uten en solid klimaavtale i København.

Jeg er utenfor nyhetens sfære. Det fins et fjernsyn plassert i kontoret her. Det hender at andre ser et fragment av en nyhetssending; jeg har ikke gjort det. Etter 11 om kvelden er jeg utslått. Da er det søvn som gjelder. Men det store møtet i København blir neppe et praktisk gjennombrudd for den praktiske omsorgen for land, sjø og luft. Maktstrukturene er tunge, og kortsiktige økonomiske interesser teller mer for bedrestilte middelaldrende menn (og kvinner) enn elve- og kystland i Afrika og Asia, for ikke å nevne ørkenen som brer seg nord og sentralt i Afrika.

De som bor her sier ofte at "India" stjeler vannet. Når det er mye vann i elven åpnes slusene på indisk side av grensen, i Coch Bihar; da blir det oversvømmelse lenger sør. Lenger sør, det er her. Er det lite vann på indisk side, blir det vannmangel i våre trakter. Den største og mektigste tar. Og den største er India.

Da tenker jeg på Israel og de palestinske territoriene. Der er det "Israel" som tar vannet. Tar vannet, og mer enn vannet.

Jentungene synger utenfor vinduet mitt. Det er morgen. De største har ikke eksamen i dag. I går kveld, etter tilbakekomsten fra sangskolen på den andre siden av Dhorla-elven, sang de en times tid i lydstudiorommet. Det var et lykkelig gjenhør med Rehanas kraft. Hun satt med den lille røde trommen og ga fra seg alt. Rehana er det første sangbarnet mitt her. På grunn av henne har Badsha vært villig til å tåle mange påkjenninger; han har villet tåle dem. Hvorfor har han tålt så mye? Fordi jeg i 2005 sa til ham at Rehana er søsteren din. Så har han også helt fra begynnelsen av trodd at hun har stemmen, kraften og hengivenheten som behøves for å synge og synge; også for å synge offentlig i dette landet.

Stemmen til Rehana har vært uten mesterlærer i to-tre år. I tillegg ble den misbrukt som salgsvare i opptredener her og der på øya der hun bodde. Så rømte hun hit.

Rehana blir voktet over nå. Stemmen hennes blir "oppdratt". Hun lærer nye sanger, samt skalaer og rytme. Hun lærer skoleting også. I dag så hun meg sårvaske store skrubbsår etter Shahiduls fall fra en motorsykkel. Da satte hun se på huk ved siden av meg. For å lære, sa hun. Og akkurat nå pugger hun til biologieksamen i morgen.

I dag morges var hun ikke der. Hvor er Rehana, hvor er Rehana. Da hadde hun gått til dammen sammen med Badshas datter på sju år. Så kom de tilbake med en fiolett blomst, en til Kari-didi (Kari Løvaas), og en til meg. Hun må få se dam, trær, blomster, stjerner, geiter og stjerner av og til.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 14. november 2009
Nå pugger de største til engelsk del II. De må lære tekstene utenat og skrive dem, på engelsk. Hva slags tekster det er? En tekst dreier seg om teplanten, om store og ville teplanter og om små hageplanter, om plantenes størrelse og dyrkingsmetode; og om hvordan tedrikken lages. Teblad og varmt vann, litt sukker og melk; det er alt. Enhver tesjappeinnehaver i Kolkata ville blitt fornærmet om han hørte det; for ham er det å lage te en langsom og meditativ prosedyre. En annen engelsk-tekst dreier seg om betydningen av å bevege kroppens lemmer for fordøyelsens og det sunne sinnets skyld. "Sunn sjel i sunt legeme". Med blodsirkulasjon, muskler og det hele.

Neste morgen
Rehana, Ripon, Sarifa og Liza må ha pugget det meste av natten. De pugger nå også. Klokken er åtte om morgenen. Hadde det ikke skadet studentene, ville jeg revet i stykker tekstheftet deres. Engelsk fra imperiets tid, med atskillige stavefeil i tillegg. De i internatet behøver ekstra engelsklærer og en pedagogisk metode som ikke utelukker gleden. Det blir skaffet slik lærer.

Badsha sier at det største ødeleggelsesarbeidet fra regjeringshold, og i tolv-femten år, er blitt gjort mot og i skolene. Det er blitt pinefullt å lære. Samtidig er vi i Arshi Nagar nødt til å holde jentene på skolen. Skole eller ekteskap, slik er jentenes tilværelse strukturert.

I forgårs dro Badsha og jeg til Dhaka for å hente den første norske gjesten til Arshi Nagar. 410 kilometer hver vei. Alle har gledet seg lenge. Kari-didi kommer, Kari-didi kommer! Og Kari-didi kom. Det er Kari Løvaas som har vært med oss, dvs folkesang-prosjektet, helt fra begynnelsen av.

Det var svart mørke da vi ankom Lalmonirhat. Alle sangbarna i achin pakhi kom løpende mot den asfalterte veien. Ingenting igjen å bære for Kari og for meg. Barna bar det som var.

Nabiar falt av motorsykkelen i går. En kalv kom løpende ut i veien. Nabiar må ha bråstoppet og veltet. Alt for å redde kalven. Han har store sår på hender, føtter og i ansiktet. Heldigvis brukte han hjelm. Stivkrampesprøyte er gitt. Visstnok også antibiotika. Mine bevisstgjøringsforøk hva antibiotika angår, er ganske forgjeves her. Vi har spist antibiotika fra vi var bittesmå, sier Badsha. Som om de av den grunn måtte fortsette med det... Nettopp derfor virker det ikke lenger, sier jeg. Selv Badsha, som pleier å høre på meg, tviler når jeg sier dette.

Din kropp er annerledes, maa, sier han.

Selvsagt har jeg kunnet spisere sunnere enn dem, og antagelig drukket renenere vannn. (Men jeg har vokst opp rett ved en eternittfabrikk med giftig asbest i store mengder.) De tror at kroppen min er som fjellet. Den er ikke som fjellet. Og om et par år vil det kunne bli besværlig for meg å reise meg opp igjen, især i mørket, og uten en kvist å holde meg fast i, på de forskjellige utedoene, dvs hullene i bakken. Å bøye seg ned og å sitte der er enkelt. Men opp igjen... det kan kreve en viss anstrengelse.

Legene fortsetter å foreskrive antibiotika i en eller annen variant. En full kur koster det en hardtarbeidende rickshawsyklist kan tjene inn på en uke. Foran eller ved siden av et legekontor fins det som oftest en medisinsjappe som legen eier, eller eier en andel av.

En av sanguttene våre dukket plutselig opp med én arm bare. Hvor var den andre armen. Gutten hadde klatret opp i et tre, falt ned og slått seg. Infeksjon i såret. Armen ble amputert. Den som kunne ha gjort noe i tide, nemlig Badsha, fikk ikke vite om skaden i tide. Og Minja, som gutten heter, er nødt til å synge nå. Hva skulle han ellers gjøre i voksen alder. Synge i veikanten eller på markedet, og kanskje bli gitt noen slanter.

China på ti-elleve år synger på marked etter marked sammen med faren. De er "ansatt" av medisinselgere. Disse selger lokale remedier, helbredende røtter, kanskje neemkvister, og kanskje også allopatisk (skole)medisin. Jeg har sagt at jeg gjerne vil se hva China, som er tatt ut av skolen, er nødt til å gjøre nå. China har en klokkeklar stemme. Det er mulig vi har mistet China. Det er også mulig at noe ennå kan gjøres for jentungen som er den største av fire døtre. Ris, og ris. Og medgiftsmarerittet for den fattige faren.

Fra i morgen av og to dager fremover vil det være unntakstilstand i byen. Det skyldes den "politiske" håndgemengen, drapene og drapstruslene som har vært. Vi, som jo drar til landsbyer, får antagelig gjøre nå det vi gjorde før.

Sarifa har sittet på sengen og sunget. Etter eksamen vil hun skrive dikt igjen. Akkurat nå viser hun Kari hagen de har laget, og der hun er hovedgartner.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 12. november 2009
Nå har jeg vært engelsklærer med Liza og Rehana som har slutteksamen i engelsk del 1, i syvende klasse i morgen. Det er vanskelig. Setninger som: Bangladesh er et lite land med stort folketall, varmt klima, stadige oversvømmelser, og forholdsvis fattig, langt fattigere enn utviklede land. Mens vi pugger gloser og lyder, forteller Rehana Liza om den gangen hun tok seg av geita bare, og ikke kunne en eneste bokstav. Oh, God! utbryter Liza. Mens lille-Anna, som kanskje ikke er så liten som vi har trodd, gråter, for Chand Miah, guruen ved elvebredden, som i mars i år laget broen for henne til achin pakhi, internatet, har nettopp gått herifra. Chand Miah har vært redningsmann for den morløse jentungen som ikke er morløs lenger, i hvert fall ikke i praktisk forstand. Men ethvert barn, også de som i mer enn en forstand er blitt reddet fra det som langt verre er, har minner om godheten som befant seg på det første stedet, om så sammen med sulten.

Badsha, Nabiar og jeg har tilbrakt tre dager på sandøyene i den store floden. Der har folk minner om meg fra 1998, og jeg har minner fra år etter år. På den sørlige bønnens øy har jeg vært vitne til jævelskap, fattigdom, fromhet og mot. Ingenting av dette kan glemmes. Tre sangskoler har vi besøkt, med båt og på motorsykkel gjennom sanden. På et sted ved veien så jeg svært mange kvinner lempe sand. Jeg spurte en formann hvor mange de var. 250. For å utføre veiarbeid får de hundre taka om dagen. Det er nok til cirka tre kilo ris. Dette er arbeid organisert for de fattigste, som oftest kvinner, i regjeringens navn, og betalt av den. Kvinnene lemper bøtter med sand, av og til med barn ved brystet, fra soloppgang til solnedgang. Til de jordløse kommer det ikke matpenger på annet vis. Noen menn er arbeidsuføre, ansvarsløse, døde eller fraværende av andre grunner, og barn er født av kvinnen.

Etter ti måneder og ti dager og netter i kvinnens buk kommer barnet ut, sier sangene her. Det er moren som vet.

Regjeringen, prinsipielt sekulær, strever. Motkreftene samler seg i Allahs navn. Mens vi var på sandøyene var det slåsskamp mellom regjeringens og opposisjonens støttespillere i Lalmonirhat. Tre hus ble satt i brann og en person drept, flere såret. Av den grunn kan det hende vi ikke kan lage festival dette året. Politiet kan komme til å nedlegge forbud. Mange tror at Allah ikke vil ha sang.

Lalbanu, som antagelig er yngre enn meg, enke etter Siraj Fakir og bestemor til Bulbuli, sangjente, er nesten blind nå. Hun er en av 1998-kvinnene mine. Hun har ventet på meg, for forrige gang jeg var her, i mars dette året, ga jeg henne 500 taka. Hun kjøpte ris for de pengene. En tidlig morgen, og i stor hemmelighet, forteller hun meg at eldstesønnen, som hun bor i nærheten av, ikke gir henne ris, dvs: mat. Hun har tre sauer. Det er den "sikkerheten" hun har i verden.

Sønnedatteren Bulbuli er tatt ut av sangskolen. Faren vil gifte henne bort. Hun er tolv år. Blir hun giftet bort nå, er medgiften minimal. Jeg antar at de planlegger ekteskap etter avgitt eksamen i femte klasse. Det vil si i kommende desember/januar. Jeg spør Bulbuli hva hun ønsker. Bulbuli greier ikke å la være å gråte. Bulbuli vil gå på skolen og Bulbuli vil synge. Den kvelden tar den nesten halvblinde Lalbanu med seg sønnedatteren til tunet der barna synger. Bulbuli synger for opptaksmaskinen. Bulbuli sitter sammen med de andre jentene og meg etter sangen. Vi snakker om jentenes harde liv, om de som trakasserer dem fordi de vil synge. Jentene sier de ønsker seg frihet. Jeg vet at jenter som søker frihet blir trakassert. Den kvelden må jeg si til Mausumi og Jamuna at de er nødt til å søke frihet i sangen og i skolearbeidet, ellers må vi sende dem vekk fra sangskolen. De får en frist til juni/juli 2010. Da kommer jeg tilbake hit.

De frie gestene til Mausumi og Jamuna oppildner det verste i de mest plagsomme guttene og mennene i landsbyen. Alle sangbarna blir skadelidende av den grunn.

Selvsagt skjønner jeg jentenes ønske om frihet. Men de bor der de bor.

I dag har jeg fått vite at ti unge menn bevæpnet på landsbyvis nærmet seg stedet der vi sang og jentene og jeg etterpå snakket sammen. Med oss var Meher Ali, guru i en ny gurugriha i nabobygda på øya. Han er overlærer på barneskolen der. Da de unge mennene med våpen i hendene, hakker og spett, kan hende, så Meher Ali, bøyde de seg i skam. Heldige var vi alle som akkurat den kvelden hadde Meher Ali med oss.

Dette er restene etter "krigen" i fjor. Selvsagt er de ungene mennene oppildnet og bestukket av dem som er eldre og pengesterke.

Jeg skal slåss for jentene, for at de ikke skal bli giftet bort i tolvårsalderen, sier jeg til Liza og Rehana og Sarifa etter engelsktimen. Maa, vi også! sier de. Vi slåss sammen med deg. Badsha slåss mer enn noen. Dette dreier seg om en gammel motstandsbevegelse, mot barneekteskap, fra hans side. Jeg håper vi kan "redde" Bulbuli. Om hun bare kunne komme hit og lære å synge sammen med jentene i achin pakhi!

Mohammad Ali kom fra Hatibandha i går. Han er den eldste av våre, født i samme år som jeg. Alltid med fela som guruen ga ham da han var cirka tjue år. Flyktning fra indisk Assam etter Delingen i 1947. Som unggutt ble han "solgt" for et år av gangen for å arbeide på andre folks jorder. Livshistorien hørte jeg i fragmenter på kontoret i går. Etterpå sang han i LydStudiorommet. Da kom achin pakhi-barna løpende. Jeg så Rehanas fryd og deltagelse i "den gamle"s sang.

Da tenkte jeg på fiolinen til Rehana, den jeg bar med meg fra Kolkata i februar dette året. Om Rehana kunne lære av Mohammad Ali, som ikke har andre ønsker nå enn å gi det han vet videre. En gang i måneden, foreslo jeg. Vil du det... Han nikket. Sarifa, Rehana, Anna og Ripon sa at også de ville lære.

Vi får se.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 6. november 2009
Det er fredag og helg i landet. Jentene pugger før den årlige slutteksamen som begynner mandag. I lydstudiorommet har jeg nettopp vekket Dayal og Madhu Sudan, to av mine "gamle" sangere i disse trakter. På hjemmesiden min, ved inngangen til "et folkemusikkprosjekt i Bangladesh", er de to avbildet idet de lytter til opptak av egen sang. Det fant sted i 2005.

Gurugrihaen de soknet til i Ulipur ble nedlagt i fjor. De to gamle har ikke noe sted å synge lenger; de har ikke lenger barn å gi sangen videre til. Madhu Sudan sa at han nå bare venter på å "bli kalt hjem", altså: å dø.

Moren døde for to år siden. Madhu Sudan er langt yngre enn meg, hvor hvitt skjegget hans enn er. Men uten sang er han jo død.

Så kom de hit i går og sa: ikke glem oss, ikke send oss bort. De er aldri blitt sendt bort av oss. Jeg håper de kan bli med til Hatibandha, Mohammad Alis sted i dag. Mohammad Ali fakir er en annen av mine gamle, langt "villere" enn de to.

I går besøkte vi to sangskoler, en ved fergestedet, i lutfattig land, og en i innlandet. Det fins steder der ngo-er i liten grad har forsynt folk med bruktklær fra Europa eller genmodifisert mat. Khularghat kan være et slikt sted. To søstre sang sterkt. De er to av seks søstre faren har forlatt. Moren flytter stein eller leirjord fra et sted til et annet, i regjeringens tjeneste, for å risfø de sju; hun kan umulig klare det. Asraphul, en vakker og uvasket guttunge sang med øyfolks energi. Den gamle faren satt der og hørte. Jeg skjønte at han hadde to koner og at Asraphul er det yngste barnet. Asraphul i rød genser tråklet sammen med tykk hvit tråd. Påskrift: Born to be Free. En bruktgenser fra USA, antagelig.

Jeg har vekket de to gamle sangerne og sett jentene sitte og pugge. På Rehanas seng satt høna. Ja Rehana har fått sin egen høne! Den verper rett som det er. Der Rehana er må det være levende vesener og trær. Nå vet vi at ekteskapet hennes var planlagt på øya hun rømte derfra i mars. (Det hender også hun ønsker å rømme herfra...) Begge familiene skal ha vært enige hva ekteskap og medgift angikk. Det er ikke helt utenkelig at gutten lot være å kreve medgift siden Rehana er vakker.

Fremdeles pågår "Rehanas eksamen". Kan hun virkelig tåle å være her, uten å nyte alles selvsagte aktelse og være øyestein og oppmerksomhetens sentrum? Her er hun den første blant flere. Hun må følge regler og kan ikke plutselig lage sine egne.

I gift tilstand ville hun slett ikke kunnet lage regler mer. Med ett: bundet. Bundet og med barn. Bundet, uten sang. Uten lærer, uten sang. Kanskje lykkelig med mannen, kanskje uten kraft til å være vakker med barn og mann. Kanskje sulten bestandig.

Sarifa leser med størst konsentrasjon. Sarifa, som i mars ikke kunne holde seg i ro i to minutter, bortsett fra når hun sang, sitter nå med engelsk, bengali, historie og alle de andre fagene, uten å vike. Sarifa er ikke lenger underernært. Hun ble ikke engang lokket opp til LydStudiorommet i går da de gamle sang. De andre ungene kom løpende så snart de hørte sangen. Anna satte seg til med ektaraen og Buddhinur, Badshas sønn, med den store trommen. Rehana satt som et lykkelig lys og sang med de gamle.

Det plantes mange trær. Guava, litchu, kul, som jeg ikke vet hva skal oversettes med, appelsin. Det blir en inntektskilde. Badsha og Nabiar har snakket om hønsefarm. Jeg vil ikke ha "hønsefabrikk" der alle høner må holde seg inne. Vi aler frem geiter og lager et system der den som får geit gir et kidd tilbake til oss når to eller tre kidd er født. Bilen, som ble kjøpt i mai, klarer ikke å tjene inn nok penger til å drive "achin pakhi", internatet. Bensinen er dyr. Bilen vår kan drives med gass. I Lalmonirhat kan det ikke kjøpes gass på noen bensinstasjon. Vi behøver en gass-sylinder til. Jeg vet ingenting om gass-sylindre.

I avisen Pratham Alo, Første Lys, var det i går en liten reportasje om Arshi Nagar med bilde av alles veldig kjære Anna på cirka ni år. Hun er det stille lyset. Hun har ingen bak seg. Mor død, far på ukjent sted. Anna er et lykkelig barn som på seks måneder har lært å lese og skrive to alfabeter, det bengalske og det latinske, samt akkompagnere seg selv med ektara.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 4. november 2009
I naborommet synger Sarifa. Øvelse, før opptreden midt i byen senere i dag. En avis, "Nytt Lys", fyller 11 år. Vi, det vil si barna som bor og synger i "lyet", kalt Ukjent Fugl, som er laget ved LydStudioHuset, er invitert til å opptre under fødselsfeiringen foran en av de folkevalgte herfra, en MP. Member of Parlament.

Jeg er tilbake i det gamle sanglandet mitt. Noen av dere kan, på grunn av "harde" brev hjem fra India, ha trodd at Kolkata har sluppet taket i meg og jeg sluppet taket i Kolkata. Taket er ikke sluppet. Jeg er bare blitt mer edruelig. Kolkata har ikke ømheten og melodien og rausheten byen hadde før. Globalisering, fattiggjøring samt terrortrussel og mottiltak fordummer og undertrykker folk. Kolkata skiller seg ikke lenger ut fra andre megabyer med et eget lykkelig skinn.

Og jeg har mer å gjøre der enn jeg hadde før. Jeg får ikke lenger være vagabonden som ser og ser, ganske så uforpliktet.

5. november
Og nå er jeg her. På tunet små lyder av arbeid, latter og førskole-bevegelser. De sang på scenen midt i byen i går. Å, som de sang med mot og kraft foran folk som satt og satt, eller beveget seg rundt. En rickshawsyklist kom syklende. Jeg satt på scenen blant ungene og var vitne til mannen som parkerte sykkelen og kom farende i retning sangen. Som en sulten som plutselig fikk øye på en stor gavmild frukt.

Her tiltar arbeidet. En offisiell styrke er gitt oss i og med registreringen som ngo, med eget registreringsnummer. I bilen fra Dhaka fikk jeg vite om sjikaneringene og dødstruslene mot Badsha og "alt hans folk". Han skånte meg mot denne kunnskapen da jeg var langt borte. Regjeringen som styrer landet nå, med utgangspunkt i det sekulære Awami League-partiet, er antagelig den beste regjeringen som er tenkelig her. Motkreftene organiserer seg skarpt; de vil bare ha islam og jihad. Antagelig vil de ikke ha hinduer i landet. Ikke musikk, ikke tone, ikke lesende jenter, ikke synlige jenter på veiene.

Foran huset der jeg bor, og foran Ukjent fugl, er det satt opp gitter. Badsha nevnte dødstruslene for DC, ordføreren. Gitter, sa ordføreren. På grunn av jentene, og også for å beskytte meg om natten.

Vi holder Rehana fast. Hun er blitt stor og hun er vakker. Gråt og tenners gnissel har det vært her. Moren på øya har vært syk, faren har (kanskje) gjort seg syk for å fange Rehana. Uten henne er farens saman, respekt, i landsbyen redusert. Hun var hans skjold og verge, ja selve navnet hans. Så rømte Rehana til achin pakhi i mars. Moren fra øya var her i oktober, for sitt livs første gang utenfor øya. Lesende og syngende datter er blitt velsignet av moren som blir slått fordi hun ikke "krever" datteren tilbake.

Du må aldri komme tilbake, har moren sagt. Nå er du her hvor du har "egen seng". Du får lese, du får synge. Bli her.

Derfor kan jeg med myndighet holde Rehana her. Jeg er den andre moren. Den gangen Rehanas mor ga meg datteren, bodde faren i et annet hus, i nytt ekteskap. Jeg etterlot meg penger til familien med fire små barn og enslig lutfattig mor. Det ble kjøpt kyr og geiter. Faren kom tilbake. Han har gjort det han kunne for de små; han har gjort mye han ikke skulle gjort.

Flere av sangjentene våre er blitt store. Skolepengekravet øker, skolebøker må kjøpes. Så lenge de går på skolen, blir de ikke giftet bort. Suchitra, hindu, gråt foran meg i forgårs. Hun vil synge. Men hun får ikke gå til sangskolestedet så lenge hun ikke går på skolen. Hva gavner sang, sier faren og storebroren. Hva gavner all denne puggingen, kunne jeg sagt. Moren hakker opp jord og flytter den fra et sted til et annet; hun tjener fem kroner dagen på det. De kan spise. Vi må sørge for skolebøker til Suchitra. Jeg kjøpte litt gull i Kolkata. Det er til jenters bryllup.

På veien blir jentene trakassert. Suchitra og Nilima er hinduer i et område der islamistene styrker seg for å ødelegge det de ikke ønsker å ha: undervisning av jenter, synlige jenter, andre tanker enn deres egne.

Hva med medgiften, spør jeg Badsha i bilen. Femti tusen pluss gull, klær, bryllupsfeiring, svarer han. Så får jeg vite at flere jenter ikke blir giftet bort på grunn av medgiftsbyrden, og det er en enda større frykt enn frykten for å bli giftet bort: å være i foreldrenes hus hele livet, usynlig, ufruktbar.

Hilsen Wera

Kolkata, 29. oktober 2009
Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det jeg nå ser her. Jeg vet ikke engang om jeg ser. Men jeg ser ikke det jeg så før. Jeg får ikke det jeg fikk før, ikke fra synet, ikke fra den stilltiende respekten eller fromheten mellom folk. De stille gestene har så å si forsvunnet. En og annen bestemor og bestefar bevarer erindringer og bevarer seg selv i seg selv, ennå ikke invadert av det utbredte spetakkelet.

Det som slår meg er en, i India, ganske ny skamløshet. En ganske så global variant av skamløsheten. Den indiske skyheten, ikke bare mellom kjønnene men også der, var vakker. Nå gjøres hva som helst hvor som helst. Det er ikke vakkert.

Sadhuens sekstende dag etter døden ble markert i dag. Det var ikke vakkert. En sadhu er en som holder oppe Indias viten om seg selv, dvs den indre kunnskapen. Slike sadhuer er få. De som kan gjenkjenne virkelige sadhuer blir antagelig færre og færre, slik lysende sadhuer blir færre og færre.

Jeg la blomsterkransen over sadhuens bilde på et hvitt klede på en snekret seng, jeg tente stearinlysene og svingte røkelsespinnene. Jeg var nesten alene i det lille templet ved Ganga i det øyeblikket. Da jeg kom tilbake til templet flere timer senere, var det for å spise. Etter måltidet var dagslyset vakkert. Jeg ville så gjerne få fotografere pottemakerne i det lyset. Maa, ikke gå i den retningen i dag, sier Niranjan. Der satt mennene og drakk, på minnenes dag for den døde sadhuen. Det kunne ikke skjedd for tjue år siden; det skulle ikke skje i noe som helst år.

Det er en alvorlig overtredelse å vanære en sadhu.

Alt søppelet i Ganga og søppelet ved templet vanærer Ganga og vanærer templet. Menneskets sanser er ikke "gitt". Mennesket ser det hun kan se, eller det hun ikke kan la være å se. Jeg kan ikke la være å se søppelet. Det brekker seg i meg. Også jeg går forbi. Jeg har ikke gjort renholdsarbeid her til mitt arbeidsanliggende. Ikke kan jeg delegere det heller. Det ville vært mange menneskers fulltidsarbeid og nonsjalansen er meget stor. Gud, sier folk og legger gult pulver på steinen. La shivasteinen bli hedret. Se søppelet utenfor også.

EarthCare with Art skal registreres, antagelig, som en ngo. Papirene forberedes nå. Alt som kanskje skal gjøres, om tre eller fem eller sju år, må skrives i registreringspapirene. Jeg har tenkt og skrevet, og tenkt og skrevet igjen. Det er soleklart, kanskje for alle, at nesten alle registreringer her kan bli både lettere og tyngre via CPM-partiet, det som ennå er styrende i West Bengal. Jeg har med ettertrykk sagt at vi skal være partiuavhengige. Der vi er skal ingen sjel selges eller kjøpes.

Den rare tristheten som alltid kommer når jeg i mer enn to dager har vært slukt av ikke-skapende arbeid har satt inn. Den som skaper, det være seg en setning eller et bilde, skyver på mørket eller lager en strime lys av energi og retning uansett hvor forsøplet sjel&verden er. Mens jeg er nødt til å tenke på penger, registreringspapirer samt på planleggingen av november i Kolkata i mitt fravær og desember i mitt nærvær.

I november skal jeg være i Bangladesh.

I november skal de to bilene bli reparert og den ene malt. Devendra skal besøke landsbyen ShyamSundarPur, der Samu har gitt et stort stykke land til EarthCare with Art, slik at brønn kan bores, trær plantes, grønnsaker dyrkes (organisk) og sterke geiter ales opp. Alle "sønnene" i Kolkata skal besøke pat-kunstnernes landsby i Medinipur, dit de for øyeblikket ikke vil at jeg skal dra på grunn av kidnappingsfaren. Da jeg snakket med en av pat-kunstnerne på telefon i går var lyden eiendommelig. Nå vet jeg at telefonlinjene i Medinipur blir "tappet". India har "maoister" på hjernen for øyeblikket. USA har utstedt en reiseadvarsel for innbyggerne sine på grunn av økende "terrortrusel".

Kunnskapen om stammefolks kår er meget begrenset. Det er i stammefolks skoger "maoistene" rekrutterer og skolerer. Den som vil tenke lange tanker om det som i dette landet, eller subkontinentet, er utdøende skulle tenke på stammefolk.

Hilsen Wera

Kolkata, 28. oktober 2009
En liten mus piler over gulvet her. Det er det enkleste av alt. Det må være det samme lille vesenet som for tre og fire uker sammen. De som drakk whisky i naborommet i går og dagen før det, drikker ikke whisky mer. Nå er høstens festivaler forbi. Gjestene er få. Inntektene som kommer inn fra den ene gjesten, hun som skriver dette, og ikke engang bestiller mat, kan neppe dekke lønnsutgiftene for hotellets sju-åtte ansatte. En kvinne tar seg av papirene og er meget pertentlig. Mennene kaller meg maa. For henne er jeg madame. Hun tar seg av regnskapet og kan umulig be en "maa" betale... Men betales må det; også derfor madame.

I morgen er det seksten dager siden Kumar Giri Babaji døde i Soumus armer mens alle sykeplerne sov på det statlige sykehuset. Jeg hører av og til at sykehus er til for rikfolk. At kreft er en rikmanns sykdom, så dyre som sprøytene, for ikke å nevne operasjonene, er.

En sadhu har ingen og er alles. Soumu er merket av de sykehusansattes bortvendthet i sadhuens dødsøyeblikk. Alle "sønnene", de som kaller meg maa, er ansvarlige for at de siste ritene blir ordentlig gjennomført: ti sadhuer, tjue barn eller bramaner (prester) skal bespises. Samtlige sadhuer skal motta en "dakkhina", en liten pengesum. 51 rupier, tror jeg.

Niranjan har ligget i feber i dag. Av "sønnene" er han mer ansvarlig enn de andre for alt som foregår i TriNath-templet ved Ganga. Etter mange omganger med malaria og gulsot er Niranjan svekket. Nå er han også svekket av sorgen, og kanskje av det store ansvaret for alle disse som skal spise... Åh, alle pengene som hele tiden må samles inn, for festivaler og rituelle handlinger. For ikke å nevne matutgiftene, de som er blitt fordoblet siden april, da jeg var her sist.

Jeg kjøper klær; Devendra prutter. Jeg går til rommet der Shahnawaz bor med moren; han er skolegutt nå. Men han behøver ekstratimer i matematikk; vi leter etter privatlærer. Bittesmå plikter, større plikter. Feber her, feber der; en og annen kong på innsiden av låret hos en av "sønnene". Sultan, regnskapsansvarlig, leide meg som om jeg var hundre år og aldeles skrøpelig på båten i Sunderban i går; Sultan har en sykelig mor. Ja vi var i deltalandet og gjennomførte to "sit-and-draw", med tretti barn i hver, i går. Jeg fikk styre båten over elven som heter Mathal, "fordrukken". Shyam, han som lager mat til oss, har fått nye briller; han fryder seg. Etter at konen døde for fem år siden har han vært en veiløs alkoholmisbruker. Misbrukere utgjør et flertall av fortapte og ikke-så-fortapte menn. Logo for Swapnabhoomi/EarthCare with Art lages: et digert banyantre med et lite menneske, og en rokk (charka).

Om få dager drar jeg til Bangladesh. Offisielle papirer må fullføres for ngo-registreringen i Kolkata før jeg drar. Jeg må tenke langt mer på penger enn jeg ønsker. Slik har det vært i seks-sju år nå; jeg teller og teller. Gir, og lar være å gi. Er bred vannrik elv men er også aldeles tørr, hva penger angår.

Penger åpner veier. Og penger villeder. Fordi penger mangler hos de fleste, er de forbundet med alle sterke følelser: kraft og kraftløshet, selvrespekt og skam. Penger er ramme alvor. Soumu tåler ikke at jeg snytes for et øre. Da jeg for to dager siden fortalte hva jeg (trodde jeg) hadde betalt for hundre gram te, ble han så bestyrtet at han ringte butikken i Rabindra Sarani. Glem det, sa jeg. Det er en svær ting for oss, sa Soumu. Hver rupi ligger på plass hos Soumu.

Jeg skulle så gjerne dratt tilbake til landsbyen Naya i Medinipur i denne måneden. Soumu sa nei. Maa, sa han. Du kunne bli kidnappet. Vi har gransket kartet. Kidnappinger skjer av de folk kaller "maoister" i de trakter. I går ble det mest prestisjefylte toget, Rajdhani Express, fra Bhubaneswar til New Delhi, stanset i Jhargram i Medinipur. Rødt flagg, stokker og stenger på jernbaneskinnene. Togføreren ble visstnok "kidnappet". De nesten fem hundre passasjerene, som ikke ble truet, var dødsredde. Hvem var det som stanset toget? "Maoister", sier noen. Stammefolk, løselig organisert. De utbyttede slår tilbake; slik kan det vurderes. Sentralregjeringen har et annet syn. Den vest-bengalske regjeringen også.

Kolkata, 29. oktober 2009
En liten faste før sraddha-ritualet i templet. Alle som var på kremeringsplassen for seksten dager siden, da også jeg la en blomsterkrans om den dødes hals, må faste til seremoniene er over. I dag skal blomsterkransen legges om den avdødes bilde. Slik blir det tydelig hva et fotografi er.

Jeg har hentet avisene hos avisdamen på fortauet utenfor hotellet. Nattevakten blir vekket, jeg piler ut. Forbi teselgeren og noen meter videre. Teselgeren forbereder morgenteen min. Damen rekker meg The Telegraph og The Times of India og smiler stort. Det aller beste er morgener, sier hun.

Jeg drikker forbudt te. Jeg var jo på kremeringsstedet den dagen og skulle ha fastet.

Hilsen Wera

Kolkata, 26. oktober 2009
Nå har alle som bor her, men ikke er bengalere, feiret sin chatpuja også. Det er en tredagersfeiring/ofring, visstnok den vanskeligste av alle, for den innebærer full faste.

I går stod kvinnene i det møkkete vannet i ur-Ganga med fat fulle av bananer, søtsaker, kokos mm, vendt mot solen; de la fargepulver, eller var det halud, gurkemeie, i hverandres midtskill og panne og helte melk over det som skulle ofres; dette er en rituell ofring til solen.

Det gjenstår én feiring til, til en annen form av gudinnemoren Durga. Når den er ferdig, om en dag eller to, da er denne sesongens feiringer ferdig. Da består tiden igjen av hverdager, helt frem til muslimenes eid-al-adha (bakri), som er feiringen etter hajj, pilegrimsferden til Mekka. Og da vil jeg være i Bangladesh.

Maa, sier Devendra. Om du kan, så kom hit i en annen årstid.

Alle årstider har sine plager i disse trakter. Mars/april er de asketiske månedene. Da kan det være at en eller to av "sønnene" ønsker å være sadhu for en måned, kledt i oransje og ikke-spisende før en gang etter midnatt, et bittelite måltid tilberedt med egne hender. Fra april til monsunen i juni/juli er det enda hetere enn det har vært nå i oktober, og etter det kommer regnet. Regnet er i seg selv ingen plage. Regnet er bare en plage for fotografen, samt for enhver bevegelse utomhus.

Jeg kunne vært i Bangladesh i oktober.

I går ble Arshi Nagar, organisasjonen vår for tradisjonsmusikk i nord-Bangladesh, registrert med registreringsnummer 2501/25-10-2009 fra NGO Registration Bureau. Badsha Alam, fra en liten landsby nord i landet, oppsøkte the Cabinet Minister for et å få en "attest". Lederen av NGO Regisitration Bureau torte ikke å fullføre registreringen uten godkjennelse fra absolutt høyeste nivå. Alle registreringer av frivillige organisasjoner er stanset i Bangladesh etter regjeringssskiftet der for ca atten måneder siden. Altfor mange ngo-er er blitt drevet som "forretningstiltak" eller med underslag og bestikkelser. Heretter skal alle ngo-er være "rene". At regjeringen selv antagelig er gjennomsyrt av korrupsjon er en annen og minst like stor historie.

Regjeringen kan ha titalls ministre. Kabinettet består av de aller viktigste blant disse. Og en av dem var det at Badsha fremla sitt ærend for. Han som for sytten måneder siden ble trakassert på det mest infame innenfor en av de aller største ngo-ene i Bangladesh. Han er sliten nå, og lykkelig. Hvor store summer som har rent ut av Arshi Nagar på grunn av gjentatte reiser ni timer med buss til hovedstaden, overnattinger og "søtsaker", en mild form for bestikkelse, som ikke noe arbeid blir gjort foruten, vet jeg ikke. Det heter ghus og er systemisk i sør-Asia.

I Kolkata kjenner Devendra systemet. Registrering her vil bli langt mindre komplisert enn i det østlige nabolandet. Folk behøver arbeid. Det to kunne gjort blir gjort av femti. EarthCare with Art har en klar klimaprofil. Det er ønsket her, om ikke av andre grunner, så for syns skyld. I morgen drar vi til Sunderban, der trær ble revet opp i og med syklonen Aila i mai. Der skal barn i to landsbyer få tegne, under de trærne som er igjen.

I går tegnet 32 barn i kontoret i Tollygange. Barn fra slummen. Men de hadde hele klær og hendene deres var rene. Det summet i rommene. Utenfor stod en og annen lykkelig mamma.

Hilsen Wera

Kolkata, 24. oktober 2009
Hva er billig i landet ditt, spør damen i resepsjonen. Jeg tenker meg om, og svarer: poteter. Siden jeg har bodd her før, og antas å komme tilbake, tenkte hun nok at jeg kunne ta noe med til henne neste gang. Men ikke poteter...

Her er alle matvarer, og kanskje andre varer også, brått blitt dobbelt så dyre som de var for få måneder siden. Om et år vil halve befolkningen i Vest-Bengal sulte, sier Niranjan. Blant "sønnene" mine her er han den som vet mest om nesten-sult. Barn kan ikke lære noe uten mat, sier han om og om igjen.

Vi må lage noe sammen med vevernes barn i Fulia, det sier de alle. Veverne... de holder tråden hellig. De lever av tråden. Den gamle manuelle teknologien er vakker. Veverne her kjenner ikke annet arbeid enn dette. Middelmennene lager mønster og utbytter veverne, som tjener minst. Kvinnene ved hespetreet/rokken tjener aller minst. Aller minst er bedre enn... ingenting. Håndvevde sarier er ettertraktet. Masseproduksjonen vil overta snart. Og så, om noen år, antyder Binod, vil folk savne det håndvevde.

Jeg vet ikke hva vi kan gjøre, bortsett fra å dokumentere. Jeg kan lage en liten bok med bilder av vevere og hespetre etter hespetre, eller er det rokk. En bok om tråden i en landsby av flyktninger fra Bangladesh.

Kabir, femtenhundretalls-poeten i Benares, mystikeren med en bauls blikk, han som sang at "der kjøperne er der er jeg ikke", var vever.

Ingen ville ha noe fra deg i Fulia, sier "sønnene". Der kan vi lage noe i fred. Husk jentene, sier Niranjan. Maa, så du jenta som ikke engang hadde en brukbar kjole. Ja, jeg så den jenta. Jeg ser så mange småunger, uskikkelige guttunger og fortapte jenter i byen hver dag. I veverlandsbyen min i Fulia... kanskje, kanskje en tegneklasse pluss engelskundervisning.

Fra Benares ringte min aller "galeste" venn i september. Her sitter jeg ved Dasaswamedh ghat, sa han. Jeg spiser nå, la han til. Han ville gi meg ro. Siden det har jeg ingenting hørt fra ham. Å dra dit i desember... å gå ved badetrappene, fotografere... og, noen timer før returen til Kolkata, å se etter ham i nærheten av den store badetrappen..... ikke for å gå til verdens ende i tanke eller smerte, bare for å se en det er blitt gitt meg å se inn i for så å miste av syne, i den Hellige. Hva mer kan jeg si.

De vet det, sønnene i Kolkata og de fra landsbyen ved Panagarh. Vi bor i ødelagt landskap og i ødelagte politiske og mentale strukturer. Det vi alle en gang holdt av her, de små lydene, de gamle gestene, skyheten, sangen, skyggen fra banyantreet, respekten for det lille barnet, respekten for de aller eldste, det er borte; det er antagelig borte for godt, herfra som fra alle steder. Dette borte blir enda større her, i hvert fall for meg. Og kanskje er faktisk fraværet, eller ødeleggelsen, aller størst her. For her fantes det så mye, og derfor så mye som kunne ødelegges. Som i førkrigens øst-Europa med jødisk visdom, sang, lukt, blikk, mat. Kom Rabindranath Tagore tilbake, eller filmskaperen Satyajit Ray, han med sansen for lyden i de små gestene, undertonene, ville de kunne trodd at det bengalske området var blitt djevelbesatt.

Kanskje er fjernsynet den største ødeleggelseskraften. Der fjernsynet durer, er ingen sang mulig. Heller ingen bok, eller samtale. Og ingen lang tanke. Det aller mest vulgære av vestlig sjargong spres. Jeg ser det i klærne. Og hver eneste gang jeg går inn i undergrunnsbanen. De gamle får ikke sitte. De slitneste blir oversett. Ungdommen i vestlig klesdrakt gjør som den vil her som andre steder.

Dette er ingen klage. Det er selvsagt et ord om sorg. Det er en form for død i meg. Gammel kjærlighet oppløser seg. Jeg har aldri elsket "Norge" slik jeg har elsket "Bengal". Men et landområde skal ikke elskes.

Så har jeg disse "sønnene". De vil gå innover og de vil tjene det som hører til den gamle jorden. De kjenner banyantreet, det underligste av trær. Treet som en gang ble sådd (eller plantet?) dør. Men "trådene", jhuri, som daler ned fra greinene og fester seg i jorden og fester jorden, slik at det ikke lenger blir mulig å se hva som er treets (døde) stamme og hva som er disse "trådene", i slektledd etter slektledd, de blir igjen. Dette treet rommer en stor historie om offer.

En gang var jeg yngre enn nå. Året var 1992. Jeg oppholdt meg et par døgn på pilegrimsstedet Bakreshwar og vandret mellom urgamle shivatempler og banyantrær. "Trådene" fra trærne likesom vokste inn i de gamle steinene. Disse trådene er villige til alt. Det var det året Bengal bandt meg fast til seg, i det gamle treet og den gamle sangen. Baulen og banyantreet, slik kom jeg hjem.

Samu gir tretten bigga land til Swapnabhoomi ved en landsby som heter Shyamsundarpur i Panagarh. Der skal det bores etter vann, settes opp innhegning av trær, bygges leirhus, antagelig med murstein. Ellers vil regnet kunne ta huset. Det bor santaler, urfolk, i nærheten. Slik de bygger skal vi bygge. Det skal plantes, geiter og sauer skal gresse. Gjødsel skal komme på gammelt vis. Grønnsaker skal ha smak. Folk skal få en "hage" å minnes.

Kanskje er dette mulig.

Hilsen Wera

Kolkata, 23. oktober 2009
På sørgelige veier, der dro vi til veverlandsbyen i Fulia. Ti mil, fire timer.

Jeg besøkte Fulia fire-fem ganger mellom 2003 og våren 2007. Saphan-da, min lillebror av en drosjesjåfør, tok seg av navigeringen de gangene. Saphan-da er ikke lenger der jeg er.

Det fins mange landsbyer her i Fulia, sier folk i veikanten. Hva heter den du skal til, hva er adressen. Jeg beskriver topografien, nevner en urgammel tiggende enke og en syngende kvinne midt i livet. Samt jernbaneskinner som måtte krysses. Så tar jeg frem visittkortet mitt. Det har bildet av en vever med et pikebarn som står utenfor vevhuset og ser ut i været; hun er døv og stum får jeg vite siden.

Nitai, en av mennene i veikanten, blir med oss. Mannen på visittkortet blir gjenkjent. Vi kjører innover mot landsbyene mine. Husene ved hovedveien er blitt større siden sist. Kanskje er landsbyen min borte som bhab, stemning. Kanskje lages det ikke lenger tråd. La oss parkere her, sier jeg til Binod. Herfra kan vi gå til fots. Da blir jeg gjenkjent. Kvinnene sitter på tunet med charka nå som før. Men etter gudinnefestivalen er veveroppdragene færre. Alle nye klær er for lengst kjøpt inn.

Jeg spør etter den gamle enken og kvinnen som er gift med den gamles sønnesønn. Med bilder av Shivani laget jeg en fotoreportasje i 2006. Shivani sitter i fiolett sari og hesper fiolett tråd på tunet.

Shivani står med ett foran meg. Jeg har vært syk, sier hun. Om hun ikke hadde sagt det, ville jeg likevel sett det. Kinnene er likesom oppsvulmet. Huset er blitt merkbart dårligere siden sist. Shivani holder seg i meg. Spis ris og dal hos oss, sier hun.

Vi er fire personer. Niranjan gir henne matpenger. Mat blir laget. Vi vandrer videre. Den gamle, som heter Parishkar (som betyr ren), er nå helt blind og bor hos den eldste sønnen, han hun bar ved brystet da familien i 1947 flyktet fra drepingene i Bangladesh. Den blinde er svekket i hørsel også; hun er svekket i alle ting. Der ligger hun foran huset. Nå er hun kommet tilbake, sier folk til henne. Hun som ga deg hundre rupier den gangen. Den gamle er forvirret. Det tar flere minutter før hendene hennes begynner å lete. Hendene hennes finner meg. Jeg gir henne fem hundre og ber henne gi dem til sønnen. Hun kan jo ikke se en seddel som faller ned, og som vinden kan ta. Vi går fra Parishkar. Sitt hos henne, sier Devendra til svigerdatteren. Eller faller hun utfor benken, for hun kommer til å lete og leter etter hånden som ga.

Da finner vi Jhasna, som betyr Måne. Vakre Jhasna ved rokken, eller er det hespetreet. En slags Momina, en slags Rehana. De viktigste bildene fra denne dagen er av Jhasna. Niranjan vil ikke kunne glemme Jhasna.

Shivana har laget den deiligste mat. Plutselig nevner hun datteren, Mallika. Hun er så mørk, sier moren. Det vil koste mye å gifte henne bort. Tretti tusen, sikkert. Bare fordi hun er så mørk. Hun er liten, sier jeg. Seks år allerede, sier Shivana, som ble giftet bort som tolvåring. Ellers ville de solgt meg, sier hun. For faren hennes var død.

Da jeg i bilen tilbake spurte Devendra hva som for ham hadde vært viktigst i Fulia, svarte han baulen som sang med en gammel ektara. Først satt han ved hespetreet/rokken, siden sang han sanger om kroppens flyktighet. Jeg hadde gitt ham et lite bilde i 2005. Det er rammet inn og bevart. Jeg hadde for lengst glemt dette.

Jeg dør snart, sa baulen, kalt "sadhu" her. Fotografer meg nå. Så blir bildet værende igjen på graven min her. Der er også min fars grav, samadhi.

Jeg har vasket av meg trykksverten etter å ha bladd og lest i dagens to aviser: The Telegraph og The Times of India. De som kaller seg maoister har erklært "krig" mot regjeringen i Vest-Bengal, som fremdeles styres av CPM, Communist Party Marxist. Det planlegges fra sentralt hold i Delhi en storstilt antiterror-aksjon mot "maoistene", fra luften om nødvendig. Det vil bli en sørgelig krig mot luft, jord, skog og gamle livsformer.

"Maoistene" gjemmer seg i de store skogene i de sentrale og østlige delstatene og rekrutterer fra adivasi-landsbyer: de som bodde her først. Indias mange urfolksstammer. De som Regjeringen har oversett og kanskje slett ikke ønsker seg. Adivasiene bor der store mineralforekomster, olje og gass fins i jordsmonnet. Adivasiene er neppe ønsket. Men de store mineralrikdommene er det. Det drepes fra alle hold og ingen ser ut til å ha stort nok blikk til å se både Regjeringens og "maoistenes" misgjerninger.

Landsbyen Naya der pat-kunsterne bor er infisert av propaganda og splittelsesteknikker. Jeg visste ikke før i denne måneden at familien jeg har besøkt siden 2005 er en liten CPM-bastion. I nærheten av landsbyen stormet "maoister" for tre dager siden politistasjonen, drepte to politioffiserer og kidnappet den tredje. Kidnapperne krevde at fjorten militante og fengslete adivasikvinner skulle bli frigitt mot at den kidnappede politioffiseren ble frigitt. Blant pat-kunstnerne våre fins det visstnok også "maoist"-sympatisører.

Vi skulle besøkt Naya med tanke på å lage en gurugriha der i neste uke. I bilen fra Fulia sier "sønnene": maa, du kan ikke reise dit. De vet om deg, og vil kunne kidnappe deg, legge press på Den norske Ambassaden i Delhi, som så legger press på den indiske regjeringen for at du skal bli løslatt - mot at deres ("maoistenes") egne fengslede ledere blir løslatt.

Utdøende kunstformer i et politisk infisert system. Kanskje fins det enda en grunn til at pat-kunstnerne maler adivasier: det er lett å male dansende og trommende kropper, det er lett å selge det samme. Samt at denne presentasjonen ufarliggjør adivasienes drastisk pinte eksistens i India og gjør den til dekorasjon. Også dét kan ha en ideologisk komponent.

Barn som maler vet ikke dette.

Nå er det sent neste dag. Det gjenstår mye å skrive. Bare dette akkurat nå: en mann kom til oss fra Sunderban, deltalandet som ble rammet av syklonen Aila i slutten av mai. Der er alle risåkre ødelagt og saltvannet har blandet seg med ferskvannet i elver og dammer (og brønner). Ingenting er dyrkbart lenger. Det folk spiser er det som blir sendt dem utenfra. Tirsdag drar vi dit. I to landsbyer får barn tegne. Syklonen, om de vil. Under et tre, foreslå jeg for Gokul fra Sunderbarn. Maa, det er ikke tre igjen der folk bor, svarte Gokul.

Trærne i jungelen er igjen, som et sent håp. Å, den som kunne plante trær der folk bor, i Sunderban.

Hilsen Wera

Kolkata, 21. oktober 2009
EarthCare with Art har, som nevnt før, fått et stort jordstykke midt i byen. Det er fredet, og skal ikke brukes kommersielt. Der kan det bygges leirhus. Det kan lages et dokumentasjonssenter som har med den overhengende klimatruselen i dette deltalandet å gjøre. Der kan barn male, der kan barn lære. Han som har gitt jordstykket mot en ganske symbolsk sum bor i nabolaget. Det er et nabolag med meget rike og meget fattige. I dag hadde han, Randhir, laget et deilig måltid til Devendra og meg. Det bor lutfattige og også foreldreløse barn i nabolaget. Kan hende ønsker Randhir seg en "skole" for barna han ser og ikke selv kan gjøre noe systematisk for.

Til nå er dette jordstykket et nesten tomt land. Blomkål dyrkes der. I dag ble det lovet meg at landet vil ha demarkasjonspunkter, et slags "gjerde", før jeg kommer tilbake hit fra Bangladesh den 3. desember. Og Devendra, som blir ansvarlig for fundraising her, mener at dette jordstykke også kan bli en inntektskilde for EarthCare with Art. Vi behøver en logo. For Arshi Nagar i Bangladesh er logoen en ektara, det enstrengete instrumentet. Her kan det være et barn under et tre. Hvilket tre, spør Devendra meg. Kanskje banyantre, svarer jeg. Det er det gamle gamle treet der dyr, gjetere, sadhuer har søkt ly i århundrer; der landsbydramaer pleide å bli opppført. Beskyttelsestreet. Vitne-treet. Har du et fotografi av banyantreet, spør Devendra. Jeg har svart/hvitt-fotografier fra pilegrimsstedet Bakreshwar i Birbhum. De hengende luftrøttene fra greiner og ned mot jord.

Disse fotografiene er ikke her. Men barnet beskyttet av treet. Barnet som selv skal plante og beskytte treet. Trær kan neppe redde dette deltalandet. Uten trær kan landet ikke reddes. Vi skal plante trær.

Da jeg var sju-åtte år gammel var min kjæreste venn et tre. Jeg måtte gå gjennom skogen for å komme til treet mitt. Det var et alminnelig tre. Jeg vannet det. Det hendte jeg gikk alene, syngende, gjennom skogen etter å ha besøkt treet samt noen barn som bodde i nærheten. En vårdag da snøen hadde smeltet, en gang tidlig på femtitallet, fant jeg en hundrekroneseddel under et nabotre. Jeg hadde knapt sett en så stor penge før, og lurte på hvem eieren var. Eieren kunne ikke oppdrives. Eieren ble min mor. Det var en rar og lykkelig hendelse ved treet.

Etter samtalen om jordstykket ble jeg tatt med til en tidligere kaptein i den indiske hæren. Han er en høytstående direktør med stort hjerte. Jeg vet ikke hva han ellers kan skjønne. Men han skjønner betydningen av trær. Han har tilgang til folk med store penger. EarthCare with Art trenger ikke store store penger. Det trengs penger nok. Organisasjonen bør bli selvforsørgende i India.

De ville hestene av noen "sønner" er mindre ville nå. Niranjan er i stor sorg etter sadhuen som døde men han tar seg av Green Peace-skolen i slummen og guttungen Shahnawaz som vi på et vis har adoptert. Soumu sørger for orden i alle papirsaker. Det skal lages førstehjelpsskrin med nødvendig utstyr for alle steder der EarthCare with Art slår rot. Sultan, den altfor-fromme muslimen som går til moskeen to ganger om dagen for å be, blir innstendig bedt om å be i retning Mekka på et rent sted på kontoret. Binod har sitt svare strev med å kjøpe deler til bilen som repareres. Binod er den villeste "sønnen". Jeg tror på Binod. Foran meg er han tam. Han er ikke tam foran de andre. Kanskje forstod han ordene mine i dag om at han respekterer meg ved å respektere alle (og ikke bare meg).

En gang for lenge lenge siden, i Benares, dukket en polsk religionsforsker opp i mitt liv. Gud elsker sine villeste barn, sa Margarita.

I morgen kl 5 drar vi til Fulia, der vevere som flyktet fra Bangladesh etter Delingen i 1947 og etter Frigjøringen fra Pakistan i 1971, samt i alle årene siden, holder til. Det er nesten tre år siden forrige gang jeg var i Fulia. Jeg vet ikke om kvinnene fremdeles spinner og bruker rokken. Om tråden som jeg der virkelig så med mer enn øynene er den gamle viktige tråden.

Jeg håper det. Men India blir tappet for gammel substans hele tiden.

Pottemakerne lager krukker, kopper og kar fremdeles. Jeg var hos noen som har slått seg ned bak et gammelt tempel i nabolaget i dag. Spis hos oss, sa de. Men vi skulle spise hos Randhir.

Hilsen Wera

Kolkata, 20. oktober 2009
Jeg trodde, i Oslo, at jeg skulle skrive skjønnlitterært i Kolkata denne gangen. Jeg skriver ikke skjønnlitterært. Noen skarve "brev hjem" som kanskje blir lest av en eller tre. Små rapporter om små hendelser i en by en skandinav ikke kan tenke seg.

Det drønner der ute. Folk i Kalighat har ennå ikke sluttet å herje med stillheten. Det ville vært godt, tenker jeg, om nabolaget kunne bli post festum igjen. De haler festivalen ut. Festivalen har dessuten sin egen kalender. Gudinnen lages, hentes og drar tilbake til vannet, på lasteplan gjennom byen med dans og trommeslag. Alle blir støyens undersåtter. De som ber om stillhet ber stillest.

Det er mulig jeg laget et virkelig fotografi i dag. En urgammel kvinne satt og sov foran en mann som lå og sov. Det er i stor grad bilder av søvn jeg kan lage. Jeg savner det jeg en gang så i denne byen: skinnet i blikket, ønsket om å forene seg med den fremmede. Where did all the flowers go... Er jeg blitt en tåpe av en nostalgiker, eller er det virkelig sant at Kolkata, druknende, totalt vanskjøttet, med tusentalls av unger rekende veiløst omkring og gamle, menn som kvinner, samt galninger, med rester av klær som anvendes slik at ikke all selvrespekt faller sammen på ett øyeblikk, er det virkelig sant at Kolkata, gamle storsinnede Kolkata oppløser seg foran øynene på oss i søppel, rester av hus pluss nye betonghuskasser uten farge.

Å pile vekk herifra, eller å insistere på å lage en ørliten skjønnhet; det må være slik.

Jeg har vært i de rikes boliger. Heller ikke de er vakre. Det er maten og forbindelsen mellom menneskene som er viktig. Veggene har bare én betydning: å være holdbare.

Å skrive et brev hjem er ganske enkelt. Å sende det er vanskelig. I flere dager har alle cybersjapper vært stengt på grunn av festivalen. I forgårs leverte jeg passet i The High Commission of Bangladesh. Jeg gikk i dag til en cybersjappe der jeg var registrert og ikke skulle behøvd å dra passet frem. Men politiet hadde slettet alle gamle data og krevde at alt ble gjort på nytt. Da viste jeg nølende pressekortet. Det ble godtatt.

Så bisarrt det er. Bygen mugner, folk går under. Men frykten er forbundet med "terrorisme" i form av cyberkriminalitet.

Jeg skulle altså så gjerne skrevet skjønnlitterært. Jeg er her. Jeg kan ikke drømme om Oslo og stillheten ved StHanshaugen nå.

I årenes løp har jeg i flere omganger prøvd å gi blikk, energi og tid, for ikke å nevne pengene, til skapende grasrotarbeid i Bengal. To ganger har forsøket falt sammen. Jeg prøver for tredje gang. Med mine tidligere nevnte "ville hester" og noen andre. Et stort jordstykke er visstnok gitt til "Earthcare With Art", ennå ikke registrert, på et svært sentralt sted i byen. Jordbruksland, rett ved våtmarkene. Og rett ved Science City. Jeg skjønner ikke konsekvensene av dette stykket land. Hva vil du bruke det til, slik blir jeg spurt. Jeg vet ingenting om jordverdier, enn si om matjord.

Spiser du reker, spurte han som har med jordstykket å gjøre. Han har invitert to av oss hjem til seg i morgen. Da skal vi kanskje snakke om dette jordstykket.

Neste morgen
Kanskje er klodens store byer, især de ved vannet, maken til Kolkata. De mugner. Alle store byer er for lengst overfylt, uten en eneste byplanlegger i sikte. Ingen byplanlegger er påtenkt her. Ingen kunne fantasere om et slikt fag. De færreste fantaserer. Men kanskje er gudinnefestivalen en kolossal kollektiv fantasi der det som i den pinte hverdagen er borte for en stund forbindes; for mennene med alkohol. I alkoholden forbindes og oppløses de i samme stund.

Kvinnene spiser søtsaker hos hverandre, for det gjør alle. Hva de fortapte ungene gjør, bortsett fra å sove og holde i en lillesøster, kan jeg tenke meg. De venter på noen til de helt slutter å vente på noe som helst.

Trofaste Badsha, som organiserer alt sangarbeidet i nord-Bangladesh, har dratt til Dhaka for å skaffe et registreringsnummer til Arshi Nagar, som en ngo (non-governmental organization). De store kontoristene har ennå ikke villet signere, selv om mange måneders granskning av virksomheten for lengst er sluttført. Kan de, om nødvendig, ringe deg, spør Badsha. Ja, svarer jeg, i tekstmeldings form. Ja, babuene kan ringe meg. Det er Badsha som vet alt. Jeg er bare ma, mor. Så har jeg med de skjebnesvangre pengene å gjøre.

Norge i denne verden....

Hilsen Wera

Kolkata, 19. oktober 2009
Jeg har skrevet om Sakuntala før. Hun eier gården der det lille kontoret vårt holder til i første etasje. Selv bor hun i tredje. Der pleide hun syk mor og syk far i åtte år. I den tiden var hun ikke utendørs. Sakuntala ble et halvt menneske. Hun må ha holdt seg fast i kunnskapen om at hun gjorde det hun skulle: tjene. Fremdeles fins det indere som lever av hjerte. I denne byen, bisarr og forferdende som den er, fins det sanne tjenere som holder en stor gammel kunnskap oppe.

Sakuntala bor nå alene bak en meget låst dør. I samme gård bor en bror som har prøvd å drepe henne med jernstang to ganger. En annen ugift bror bor også der. Når den yngre broren slår ham på ett kinn, sier han: du har ikke slått meg på dette. Så vender han det andre kinnet til. Som en utmarget jesus i Kolkata.

Spis, Sakuntala, har jeg sagt. Og Sakuntala spiser. Gå ut, Sakuntala, har jeg sagt. Heretter skal hun gå ut. Det ligger en hund på gulvet i rommet med dukker og fotografier av alle slag. Faren: dommer i dommerkostyme.

Først skjønner jeg ikke om den nesten hvithårede hunden kan puste. Om den er en hund, eller en etterligning. Det er en virkelig gammel hund. Den har et øye som er gulhvitt av stær. Det andre er visstnok seende. Sakuntala har alltid hatt hund. Noe må alle ha. En gang var hun vakker. For bare tolv år siden, sier hun. Da så hun ut som en tjueåring. Hun må ha vært eldre enn det. Meget vakker, det var hun. Og hun ble værende hos moren og faren. De giftet henne aldri bort. Den voldelige broren og den sju ganger milde broren kunne antagelig ikke giftes bort og bo, tjenende, med en gammel mor og far. Sakuntala kunne det. Og da kunne hun jo ikke giftes bort. For den gifte datteren drar til annen manns hus.

Senere samme dag
De feirer, å som de feirer. Obotonene. Trommeslagerne. Fyrverkeriet. Bang bang bang. Gaten ble vasket i ettermiddag, for nå reiser Ma, den svarte Kali, gjennom byen til elven der hun igjen går opp i vann; hun er jo laget av leire. Bhaipotha. Søster velsigner bror. Lev lenge, bror. Hver bror drar til sin ene søster eller til sine mange. Siden morens og farens brødre og søstres døtre også er søstre, kan det bli mange. Det tar en hel dag å besøke alle og bli bespist av dem. Butikkene, kontorene er lukket. Bare de som vasker gaten for gudinnen, samt teselgerne, arbeider. Noen muslimer arbeider alltid.

I morgen begynner en slags hverdag. En lang lang blåmandag etter tusen brennevinsflasker, kilovis med søtsaker, kjøtt og fisk i alle bengalske utgaver. Forgjeldete fattige.

Det var Lawrence, den kristne fra en slum i nærheten, som kjørte meg til the Bangladeshi High Commission i dag morges. Han gjorde det samme i januar. Visum må til. Skjemaer ble levert inn, passkopi, kopi av indisk visum, tre passbilder, invitasjonsbrev fra Badsha i Arshi Nagar (suno), kopi av billetten Kolkata/Dhaka/Kolkata. Kom til intervju 11.30 sa mannen i luken. Lawrence og jeg dro til den gamle kristne gravlunden som ikke var som før. Jeg gikk en stund og var en smule perpleks. Hva hadde skjedd. Renovasjon! Nedhugging av trærne. Jungelen som var er ikke mer. Den jungelen som gjorde det så frydefullt å fotografere gammel stein og lyset i vegetasjonen er borte. Vaktene var så stolte. Jeg har sett deg før, sier en med britisk aksent. Nå er det blitt helt annerledes her!

Til College street, til en gammel bokhandel med åpen dør. Inn gikk jeg og spurte etter den gamle boken, femti år siden utgivelse, den beste av alle samlinger av baulsanger. Jeg vet hva du mener, sa innehaveren. Sitt her og vent. Så sendte han hjelpegutten til et lager. Etter tjue minutter kom hjelpegutten tilbake etter penger. En dyr dyr bok. Jeg ga ham 800 rupier. Og ventet i nye tjue minutter. Boken lå under alle andre bøker, i ett eneste eksemplar. Den boken skal videre til Arshi Nagar, nord-Bangladesh. Det er en lærebok for dem som virkelig vil lære de gamle sangene, av Lalan Fakir og andre.

Det er mer enn dette å skrive. Men det smeller så sterkt i ett sett der ute i Hazra-gaten. Gudinnen kommer og jeg ser henne ikke.

I det lille templet ved elven der Kumar Giri Babji var, han som døde sist torsdag, blir det ofret til Shiva i dag. Det skjer hver eneste mandag. Det er første mandag siden Kumar Giri Babaji døde. Gode Devendra, som har forlatt en høy stilling i Forsvarsdepartementet for å være fattig med de fattige og bruke sin intelligens for barn og planter, setter seg hver mandag i det beskjedne templet hvorfra han kan se tidevannet i Ur-Ganga. Han er en sadhu i helt vanlige klær.

Hilsen Wera

Kolkata, 18. oktober 2009
Gammel kjærlighet ruster nå. Var den da laget av jern, eller av et mindre motstandsdyktig stoff, fra begynnelsen av. Det gjelder kjærligheten til Kolkata. Den er ikke som den var. Den var så lett og selvsagt i år etter år. Lett, selvsagt; og vedvarende. Den kom og kom til meg og kostet nesten ingenting. Jeg vandret og satte meg ned, drakk en kopp te, vandret videre og så både skrekk og lykke ved føttene mine på fortauet. Alt hendte med stor fred. Jeg mottok en helt ny viten om mennesket fra denne byen.

Byen er blitt gammel. Den faller fra hverandre og den rives ned. Penger tar, og penger tar. Det fins ingen slutt på hva pengene tar. Hva ikke-pengene tar er en annen historie. Siden jeg begynte å komme hit regelmessig, i 1992, har det indiske markedet åpnet seg mot alle kanter. Kapitalisme og "globalisering".

På nabohusets tak leker ungene akkurat nå med fyrverkeri og roper Happy Diwali i ett sett. Det var karneval og lysfest i byen i natt. I dag er dagen derpå og en ganske så tafatt dag.

Det eneste lykkelige bildet fra denne dagen er det av de sju unge mennene og et guttebarn som satt og smeltet et eller annet syntetisk materiale for å lage armbånd, bangles, og legge ørsmå liksom-diamanter i materialet med gammel presisjon. Guttebarnet, en åtteåring med lette og tynne fingre, satt konsentrert ved glødende kull som fikk det syntetiske materialet til å smelte. De var muslimer, og utenfor karnevalet.

De laget noe. Det er gleden. Muslimske håndverkere ivaretar en konsentrasjon i denne byen.

Jeg vandret ned til det gamle templet ved råtnende Ganga. Der ravet en jeg kjenner fordrukken etter natten som hadde vært. Han er ikke av de ville hestene. Men han kjenner dem alle. Slipp meg, maa, sa han. Jeg slipper deg ikke. Men slipp meg, du. For jeg er en dårlig gutt. Jeg så tårene dine i går, sa han. Igjen og igjen det samme: tårene dine, tårene dine.

Tårer kom i går. Jeg satt på stedet der den døde sadhuen satt for tre-fire dager siden. På samme sted satt en annen sadhu, han som "så" meg for snart fire år siden. Det hender erindringstårer kommer, selv her hvor en "maa" ikke skal gråte. Sønnen som ser en "maa" gråte, drukner i anger. Sønnen vil heller omkomme enn påføre "maa" sorg.

Slipp meg, maa. Men jeg slipper deg aldri.

Ingen arbeider nå. Ingen vil tenke arbeidstanker nå. Nå skal det sløses og drikkes og spises; alle som har med hverandre å gjøre, skal se hverandre. Byråkratiets kvern maler og maler også i Bengal. Under Kali Puja/Diwali er arbeidstanker fremmedelementer. Heller ikke byråkratiets kvern maler nå. I morgen skal brødre velsignes av søstre. Alle ser hverandre i disse dager. Om ikke ellers, så denne ene dagen i året.

De fattige bruker alle penger på gudinnefester, sier Devendra. Bare Gud vet hvordan dette landet kan bestå.

Hilsen Wera

Kolkata, 17. oktober 2009
Kali puja. Bilde etter bilde av den svarte Hellige, samt tente lys. Hellig mat ble bragt til meg. Den var velsignet av brahmanen i Binods lille rom i bordell-området.

En blomsterkrans hang rundt bildet av Binods mor. Brahmanen sa og gjorde det jeg aldri vil forstå. Ingrediensene på golvet var jordens egne. Nøtter, urter, frukter. Blomster. Ma, sier Binod. Resitasjonen vil vare lenge. Gå til rommet ditt, du. Så tar jeg med den velsignede maten dit.

Da satt jeg med datteren hans på fanget. Hun bor på internat. Hun skal slippe å se hva kvinnene her gjør, for ikke å nevne mennene. De to sønnene ser det de ikke kan unngå. Der jeg forlot smuget som munner ut i Kalighat Road, satt de ventende sminkede kvinnene, mange nepalesiske. De gjør det de må, også i den store natten som jeg ikke lenger vet hva betyr. Gudinnefiguren er mangarmet og med hodeskaller, med gulldiadem og forferdende tunge.

Utenfor hver minste beskjedne bolig: stearinlys, små oljelamper, eller elektriske lys som minner om julepynten i Ullevålsveien. For folk vest i India begynner det nye året i natt. Da åpner forretningsmenn nye regnskapsbøker. Bengalere begynner regnskapsåret midt i april. Det sies at bengalerne har sugd opp i seg muslimske kaldenderskikker. Jeg vet ikke nok om dette.

Slik brukes pengene, de som fins og de som er lånt. De brennes av. Fyrverkeri, kinaputter. Det smeller i natten. Det kjøpt søtsaker, og nye klær. Og gudinnestatuer, noe som gjør at gudinnemakerne i mitt stamsted Kumartuli nord i byen fremdeles har betalt arbeid. Andre håndverk dør ut. Gudinnefigurer lages. Det er ofte ikke mer enn ti meter mellom hvert provisoriske tempel, selv i nesten-slummen. Nabolaget punger ut. Om to-tre dager blir gudinnen igjen til jord. Ganga, den rause og ødelagte floden, tar opp i seg det hun må. Det er en gammel gammel historie, som også jeg har skrevet mange ganger.

Feiring av forferdende Mor. Og av Shiva, asket-ektemannen. Det er en slags forunderlig feiring av selve flyktigheten. Dødningeskallene er med. Kali minner oss på knoklene som en dag skal skilles fra pusten.

Min bangladeshiske første datter Rehana ringte i dag. Hun bor i internatet Ukjent Fugl ved LydStudioHuset i Lalmonirhat. Familien bor på øya i Brahmaputra. Abba er veldig syk, sier Rehana. Moren på øya sier ektemannen ikke kan snakke. Badsha, storebroren, sier til meg at Rehana gråter og bærer seg. Men storesøsteren hennes på øya sier at så syk er faren slett ikke. Folk lager dramaer som har en agenda. Så fins det noen syke som faktisk er dødssyke. Rehanas samvittighet er blitt brukt tusenfoldig.

Jeg tenker. Og ringer tilbake for å be Rehana merke ut et sted mellom internatet og LydstudioHuset der vi kan bygge et lite "gråteskur". Der skal det bare gråtes. Og andre steder skal det slett ikke gråtes. Da ler hun selvsagt. Jeg vet ikke om det jeg har sagt er forstandig, eller det motsatte. Så sier jeg: jeg kommer snart, og hvis du vil, da tar jeg deg sporenstreks med tilbake til øya. (Hun rømte i mars sammen med storesøsterens ektemann). Nei, maa, sier Rehana. Jeg vil ikke tilbake. Ikke legg byrder på storebroren din, sier jeg. Han har nok å bære.

Her i Kolkata er de ville hestene mine, "sønnene", fremdeles ville. Og det hender ofte at jeg lurer på om jeg har noe å skape her. Dette må være et av klodens mest bisarre samfunn med et fordummende og voldelig kommunistisk partisystem, en avsindig gudinnefeiring i flere etapper, et ubegripelig intrikat skolesystem, en intelligentsia som fremdeles består og alle ting som går i stykker i ett sett, siden folk bestikkes for å gjøre dårlig arbeid.

Pat-kunstnerne, de med plantefargene, de gamle billedrullene og sangene tigger ikke mer. De vil ikke lenger tigge. Nå vil de selge bilder slik andre billedkunstnere selger. De har glemt hva de er, og er ikke lenger det de er. Noen i ngo-systemet vil bistå pat-kunstnerne hva markedsføring angår. Mal "adivasier", urfolk, sier de. For slike bilder er det lett å male og lett å selge. Bruk syntetiske farger, for det er lett å kjøpe og billig å bruke. Slik råder de offisielle veiviserne, som vil folkekunstnerne vel.

Å lage en gurugriha i landsbyen der, har vi i EarthCare with Art tenkt. Slik at barna kan lære om begynnelsen og beholde begynnelsen i seg, i sang, plantefarge og bilde. Denne begynnelsen er nesten glemt.

Det lønner seg ikke å huske begynnelsen. Det lønner seg, kanskje, å neie for markedet. At tradisjonen da vil dø ut, tenker bare de som elsker tradisjonen. Og: kanskje de som ikke er altfor sultne.

Hilsen Wera

Kolkata, 15. oktober 2009
Kumar Giri Babaji, sadhuen som har holdt til i det lille templet ved Ur-Ganga i flere årtier, er død. Vi dro til kremeringsstedet. Binod kjøpte en blomsterkrans jeg skulle legge om den dødes hals.

Tok av meg sandalene. La den hvite kransen om halsen på sadhuen i oransje. Brillene jeg ga ham i april hadde han på seg.

Han pustet for siste gang i Soumus armer på sykehuset der alle pleierskene sov. Det var i sprekken mellom dag- og nattskift. Legene var reddere for å bli anklaget for forsømmelse enn for at pasienten skulle lide unødig. Rigor mortis. Jeg tror det er det det heter. Soumu ble så kald at kulden slo innover hele det gode arbeidssomme mennesket han er.

Jeg har sagt mange morsord til disse unge og ikke-så-unge mennene. Mange ord om å ta vare på mat og søvn. Ord de behøver og ord de ikke behøver. I dag kjøpte jeg ayurvedisk styrkemedisin til Devendra. Han er "hodet" vårt og nesten like gammel som den døde.

Fra Binod var bitteliten gutt har sadhuen holdt til i templet. Og Niranjan har sørget for bevaringen av templet på alle mulige måter. Nå bor det ingen der. I kveld sa Devendra at han ville gå dit og tenne en røkelsespinne.

Han som døde ønsket "EarthCare with Art" alt godt. Jeg tror han har vært med på alle de ti tegnekonkurransene for barn som er blitt organisert i slum etter slum. Den som blir organisert i morgen vil være uten Kumar Giri Babaji.

Utmattede unge menn. Men de avstod fra søvnen for å tenke videre. Niranjan kunne nesten ikke sitte. Han hadde ikke spist siden dagen i forveien. Likevel gikk han de par kilometrene til kontoret. Soumu vasket natten ut av øynene og gjorde sekretærarbeidet. Binod er ansvarlig for de to bruktbilene som begge behøver renovasjon. Den gamle røde "kjerremor" som jeg med min sadhuvenn har dratt i geriljaområder i og nilima, "blåmor", som ble kjøpt i april. (Både Kali og Krishna er blå. Guden Shivas hals blir blå når han drikker verdens gift.) Jeg lærer om plagene ved å eie brukte biler. Jeg vil ikke tenke på brems og ratt og vindusviskere og motorolje mer. Nå har jeg sagt fra. Tenk på bilene, dere, og det med forstand.

Budsjett blir laget. Å, om alle ungene, de 32, i Green Peace-skolen kunne få skolemat til to kroner hver om dagen. Om Shahnawash, elleveåringen i bordell-området, kunne bli ordentlig undervist i engelsk og matematikk.

Jeg tenker slik, i denne byen der de solid utdannede står i daglange køer for kanskje kanskje en dag å bli ansatt som postbud eller billett-kontrollør i Staten. Skjemaer blir delt ut i disse dager. Visstnok en million søkere til fire tusen ganske lave stillinger. Mange kan være universitetsutdannet. De som bare har grunnskole, som tre av "mine", vil aldri kunne bli ansatt noe sted.

Lille Momina, den tynne vakre jentungen som ble så grundig undersøkt her for to dager siden har tyfoid-feber. Skolen har hun visstnok ikke skulket. Jeg håper leveren ikke er skadet for alltid. Og takker Devendra, den eldste av "mine egne" her, for at han tråkket opp trappene til leger og laboratorier med jentungen.

Det begynner å smelle før Kali Puja, neste store gudinnefest som alltid medfører spetakkel. I morgen, har jeg hørt, vil trommeslagerne, dhak-wallaene, sitte i gaten utenfor gjestehuset og vente på å bli utvalgt til å tromme til festen i ett eller flere av de improviserte templene.

Det er i september og oktober penger kan komme til gudemakere, trommere og gullselgere. I de store butikkene selges og kjøpes det som aldri før. Der skinner India, og alltid til disco-musikk. Det er et kapitalistisk skinn.

Men hvorfor går alle mekaniske og motoriserte ting i stykker hele tiden. Vifter, rør, bildeler. Og hvorfor ligger så mange servere nede i cyberkafeene.

Likevel er det den døde sadhuen og det syke barnet jeg tenker på.

Hilsen Wera

Kolkata, 15. oktober 2009
En sadhu døde i natt. Han holdt til i Trinath-templet ved Ur-Ganga. I det templet har jeg sittet mange ganger siden 2006. Ved forrige fullmånenatt ble det sunget og bedt i det templet. Sadhuen var forsanger. Han ga meg prasad, velsignet mat. For fem dager siden fikk jeg vite at han var syk. Leverskade, dysenteri...

Så døde han i natt, mens han ventet på seng i det statlige sykehuset. Det var "sønnene" mine, de ville og vidunderlige, som var hos ham. Hvem skulle ellers være hos ham. Alle sykepleierne lå og sov. Så fort han frisettes fra likhuset, blir han hentet - og brent.

Her er det viktig å være hos de døde. Legg en blomsterkrans om halsen på ham, ma, sier Devendra.

I går sa jeg til Binod, den villeste blant våre: et menneske har bare én lever. Ta vare på den, ikke drikk alkohol. Aldri, ma? spurte Binod. Jeg kunne ikke svare. Sier jeg aldri, mens svaret ikke kan utføres, gavner det ingen. Nå kan svaret ha kommet fra en helt annen kant.

En arbeidsdag er "stjålet" fra oss, sier Devendra. For den dødes dag er den dødes, og bare den dødes. I hvert fall de fire-fem timene sraddha-ritualene utføres og helt til kroppen er vasket og nye klær tatt på.

Selvsagt tenker jeg på det villeste mennesket øynene mine har sett, det mennesket som har sagt de rareste og råeste ordene ørene mine har hørt. Han kan være i Benares. Jeg hørte fra ham derfra, mens jeg ennå var i Oslo. I Benares, hellig blant byer, er inntak av alkohol forbudt. I dette landet gjøres absolutt alt som er forbudt.

Den villeste av alle er med i hjerteslagene mine. Uten ham, ikke noe "EarthCare with Art".

Viften ruser i taket. Håndkledet flagrer foran vinduet. Det er medio oktober og 35 grader hver dag. Som i april, sier folk. Som rett før monsunen. Plastblomstene, de gule, holder seg lenge. Alle batterier er ladet nå. Jeg må gå til den døde når han igjen er kommet til Kalighat.

Binod kom hit i går kveld. Vi snakket arbeidsord, sykdomsord. Arbeidsordene gjaldt Naya, der pat-kunstnerne bor, i et nabolag infisert av jævlig partipolitikk og misunnelse. Andre pat-kunstnere bor i andre landsbyer, som Nandigram. Det var i Nandigram regjeringen i Vest-Bengal for nesten tre år siden, i januar 2007, tror jeg, ville opprette en SEZ, Special Economic Zone, og inndra bøndenes land for deretter å selge det, tror jeg, til en sør-koreansk eller japansk kjemikaliebedrift.

Bøndene ville ikke skilles fra jorda. Leiebanditter gikk løs på bøndene. Noen titalls ble drept. Indisk skandale.

Skandaler skjer ustoppelig. Det gamle India som jeg har holdt av så lenge fins som rester, eller spor. Det nye vulgære ligger i klærne og gestene. Unggutter blir sittende mens gamle såvidt kan stå. Den ene tråkker på den andres tær uten å utføre den gamle unnskyldningsgesten. En aldeles ny skamløshet. Gudinneskikkelsene lages. Foran skjermene sitter ungguttene og lager virtuelle bilkollisjoner og leser småporno i smug.

Jeg merker gjennom hele meg at nabolagets sadhu er død.

Hilsen Wera

Kolkata, 14. oktober 2009
I den smale veien foran gjesthuset blir leirfigurer av voldsomme Mor Kali laget ferdig. Om tre dager blir den mørke Kraften feiret. Jeg holder til i Kalighat. Gath er en trapp ned til elven. Elven er Adi-Ganga. Ur-Ganga.

De ville hestene, mine fire "sønner", ønsker å la seg temme og temme seg selv. Vi arbeider videre. Arbeidet har én rot men forskjellige blad- og blomsterformer. Jeg er i ro nå. Men roen i Bengal kan alltid bli avbrutt. Klimaet, inklusive menneskesinnene, er i enhver forstand tropisk/subtropisk(e). De som er pålitelige er som fjell å regne.

En pussighet: fra Oslo hadde jeg utstyrt meg med omega 3-, tran- og multivitamintabletter. De var ment for underernærte bangladeshiske barn. "Sønnene" her ønsker seg slike tabletter mer enn alt annet. Da skal vi slutte å røyke, lover de. De har fått hver sin boks. En tablett om dagen, med stort alvor.

Momina har dratt tilbake til Naya med tog og buss. Hun og broren bar på et lite apotek, 240 omega 3-tabletter, ayurvedisk medisin mot anemi, øyendråper, antibiotika (mot infeksjon i tarmene) etc. Så grundig som Momina nå er blitt undersøkt her, blir få bengalske landsbybarn undersøkt. Hennes livs første blodprøve ble tatt. Da hylte hun, så Devendra, ledsageren, sa at de måtte ta henne med til politistasjonen... Han, av kashmiri brahmanslekt, kjenner de beste legene, har en mild intelligent form for humor og jentungen begynte å le. Hun var inne hos øyenlegen i førti minutter. Alt i alt kostet undersøkelsene 1300 rupier. Det er en halv månedslønn for de som har lavtlønnet fast arbeid her. Det fins gratislege for de fattigste. Da er køene lange lange, utmattende. Og legene vet i liten grad hva de gjør. Dvs: de vet at de tjener det samme om de arbeider dårlig som når de arbeider godt. Det er ikke engang sikkert at de er i stand til å arbeide godt.

Det er visstnok arsenikk i grunnvannet i Naya der Momina bor. Jeg mistenker leverskade hos jentungen.

Shahnawaz er også cirka elleve år. Han bor på ett rom i bordell-området med moren, en vidunderlig våken og øm kvinne. Jeg begynner å bli gammel nå, sier hun. Mennene vil ha unge jenter. I nesten en time satt jeg i går på sengen hennes, den som blir brukt til så mangt. Shahnawaz hadde måttet slutte skolen da han ble "funnet" av oss i april i år. Nå går han i femte klasse. Han greier seg godt og kan greie seg enda bedre. Han maler som en kunstner, sier moren stolt.

Moren fortalte at gutten må sove ute når kundene er hos henne om natten. Hvor skulle han ellers sove, hvilke penger skulle de ellers kjøpe mat for. Gutten hørte alt moren sa. Hun fortalte om landsbyen, om moren som lager bidis, lokale sigaretter. Om lillesøsteren som ennå ikke er gift. Om den ytterste fattigdom. Hun kunne sendt gutten dit. Men det fins ikke mat der. Før reiste hun til landsbyen med klær og mat. Nå reiser hun sjelden, for inntekten hennes har skrumpet inn.

Du er her. Jeg har fred, sier Angura. Og jeg kan skjønne det. For hun vet at jeg ikke vil kunne glemme sønnen hennes om noe fatalt skulle skje med henne. Han ville ikke bli morløs og forlatt. Han har flere storebrødre, Niranjan, Soumu og Binod. Devendra kalles dadu, bestefar. Logisk sett skulle jeg da være oldemor, siden Devendra kaller meg ma.

Jesusbildene hang på samme plass på veggen som før. Men krusifikset dinglet ikke om guttens hals.

Mørket falt på. På broen over Adi-Ganga stod jente etter jente og ventet på kunde = penger = mat og husly. Midt i byen, åpenlyst. Så mange de er. Niranjan og jeg gikk til cyberkafeen der guttungene satt og spilte ved hver sin skjerm. Et lurveleven av virtuelle bilkollisjoner. Jeg sendte to brev hjem.

Du glemmer morsmålet ditt, sier de her. Den som snakker bengali er bengaler, sier de.

Jeg glemmer ikke morsmålet.

Jeg så indiske nyheter i går kveld. Kolossale bestikkelser er blitt avslørt på høyeste administrative plan i Delhi. Det "alle" vet skjer, er blitt avslørt, i USA. "Babuer", høytstående tjenestemenn i Elektrisitetsverket, Jernbanen, Marinen osv. har mottatt bestikkelsespenger fra us-amerikanske firmaer. Navnene deres må offentliggjøres, sier politikere, journalister osv. i nyhetssendingen. Indisk ære er rammet. Ingenting er som ære. Vanære er til å dø av.

Nå er det dagen etter besøket hos Shahnawas og Mominas retur til landsbyen. Jeg gikk for en liten time siden ut i de smale gatene foran gjesthuset, forbi en mann som murer i naborommene i gjesthuset og satt i trappen for å puste. Ma, sa han, jeg får ikke puste. Kjemikaliestanken fra løsemidlene slo mot meg. Der satt han med sementstøv blant murerpøser. De fattige her er gamle før de fyller femti. Jeg ga ham et par drops mot hoste, og gikk ut.

Alle gudefigurer var dekket med plast. Jeg så på himmelen. Så mørk den var. Svartmørk. Leire oppløser seg i vann. Alle som arbeider med leire vet det. Ingenting å gjøre mot himmelen, sa gudemakeren under plastdekket. Jeg skyndte meg tilbake til gjesthuset der murerarbeidet pågår.

Slik det pøser ned nå, kan ingen høre en fugl. Om mureren skrapte på veggene i naborommet, ville jeg ikke kunne høre det.

Da det fremdeles var morgen og tørt, og jeg vandret i den største gudemaker-kolonien kalt Kumartuli, spurte en av de unge gudemakerne, naboen til Vishwanath Pal, gudemakeren som døde i 2004, om jeg virkelig kom til å lage den boken jeg hadde nevnt for lenge lenge siden.

Ja jeg håper at det kan bli bok. Laget her. Om en håndverksform, som er hengivelse, presisjon og tradisjon. Kanskje den mest langlivede av håndverksformene her. For bengalere vil ha gudinnen i ville farger hos seg. Hun, om ingen annen, må da kunne beskytte dem.

Hilsen Wera

Kolkata, 12. oktober 2009
Grasrotorganisering. Økonomiske beregninger. Et barn, et barn til, et tredje barn. Nøkterne ord om det ødelagte og ødeleggende politiske "systemet" i denne delstaten. De få gangene jeg i Norge har nevnt det korrupte kommunistparti-regimet i Vest-Bengal har ingen villet ta ordene mine til seg. Men jeg skriver det igjen: her er selve infrastrukturen gjennomsyrt av bestikkelser, forvirringsstrategier og "duplikater". Urent vann selges som rent vann; leger gjør latterlig arbeid og foreskriver medisiner som ikke har noe med barnet å gjøre. Kommunistpartiet som har regjeringsposisjon har formet bandittgjenger som sendes ut for å gjøre det skitneste arbeidet. Ildspåsettelser, drap.

Jeg fotograferer ikke nå. Jeg prøver å lage en slags "prosjektbeskrivelse" med kostnader og feltanalyse. Jeg har gjort dette før. I Norge for lenge siden, i Bangladesh kontinuerlig i fem år. Dikteren gjør ikke-dikterens arbeid. Kanskje er jeg både dikter og ikke-dikter. Kanskje er det virkelig dikteren som gjør ikke-dikterens arbeid.

Jeg har en datter i landsbyen Naya i Vest-Medinipur. Momina på elleve-tolv år er pat-shilpi: hun maler med plantefarger på papir som så limes på tekstil. Hun går i sjette klasse. En begavet mager unge som har vondt i hode og øyne og er blottet for matlyst. Hun er min indiske "rehana". (Rehana er en syngende jente i nord-Bangladesh).

Nå er Momina i Kolkata sammen med storebror Rajop. Hun gjennomgår en grundigst mulig helseundersøkelse. Malaria har hun ikke. Legen har sagt det samme som jeg med alminnelig kunnskap kunne si: jentungen er underernært. Derfra kommer hode- og øyesmertene, samt kraftløsheten. Hun vil ikke spise, sier storebroren. Er det mat nok i huset, spør jeg. Ja, svarer Rajop. Linser, spinat, ris. Og egg og fisk til Momina, i tillegg. Jeg har ikke lyst på mat, sier Momina.

Er det fred i huset, spør jeg.

I Medinipur herjer politiske banditter voldsomt for tiden. CPM (Communist Party Marxist) har vært selve landeieren der som i andre distrikter. Jord staten eier, eier det ledende partiet. Mominas familie har fått jord og leirhus av Partiet. Familien skylder Partiet alt. Den kan miste alt om Partiet vil at den skal miste alt. Alle familiemedlemmer som har stemmerett må stemme på Partiet.

Før fantes det stemmeurner. For to-tre år siden ble stemmeurnene erstattet av en "valgmaskin". Forstår jeg det rett, ivaretar denne maskinen ikke stemmenes integritet. Det vil fremgå hvilket parti en borger har stemt på. Belønninger eller avstraffelser følger. Våpen og kuler er lagret i landsbyen. En "terroristgruppe", som ikke er naxalittene, beskrives for meg. Den herjer i Medinipur og dreper især politifolk. (Det gjør naxalittene i andre delstater).

Alles sinn og dagligliv er blitt infisert av intriger og misunnelse i Naya, der vi har et spedt ønske om å lage en "gurugriha" der barn kan lære den gamle kunnskapen om fargene, bildene og sangen. Om ikke Partiet straffer oss, kan vi bli straffet av misunnelseskreftene og grådigheten i landsbyen. Det har vært utlendinger her før jeg kom. Pat-kunstnere fra Naya har besøkt fjerne land: Australia, New Zealand osv. Gylne hus er blitt reist etter ukene i utlandet. De som bor i leirhus tenker sitt.

Det snakkes bare om penger, sier Rajop. Lenge før han sier det, spør jeg: Rajop, hvorfor blir familien din sett på med ondt blikk. Da svarer nittenåringen at familien hans er muslimer. Både faren og moren het Khan før. Det er et muslimsk navn. Nå er "tittelen", eller etternavnet Chitrakar, billedmaker; som de fleste andre i landsbyen. Men de andre landsbyboerne sier at de ikke er billedmakere, for de har ikke vært det i generasjoner. Som om de har stjålet navnet, og dermed stjålet ære eller penger. I et indisk kaste/klassesystem er Khan "høyere" enn Chitrakar.

Rajop sier at familien hans er muslimer. De andre familiene er ikke det.

Nå vet jeg at løgner, intriger, misunnelsesenergier ikke kan sies å være mindre svarte i indisk Bengal enn i Bangladesh. I hvert fall ikke i Medinipur. Og i hvert fall ikke blant kunstnere.

Hilsen Wera

Kolkata, 11. oktober 2009
Her sitter jeg på den harde brede sengen og er aldeles grønn i ansiktet. Det skyldes verken sykdom eller misunnelse, men et forfeilet kjøp i Cottage Emporium: et sted for ekte varer, kunsthåndverk, håndvevde tekstiler, ayurvediske hudkremer. Jeg ville kjøpe ayurvedisk hudkrem, og valgte en kostbar boks. Selgeren roste produktet. Kan hende er det virkelig fornyende. Det er ikke krem men en slags maske. Grønn. Neem, fra bladene på det hellige rensende neemtreet. Vask den av, helst med melk og deretter vann, står det skrevet på boksen. Med lesebriller kunne jeg se det. Men ikke i butikken, uten briller.

Nå er kremen vasket av. Hotellets gode hjelpegutt henter en bitteliten matrett til meg. Det er søndag. Singara, eller samosa, lages ikke på søndager. Noe annet, potet&løk, foreslo jeg. En hjelpegutt så spørrende på en annen. Kanskje går de nå ut på leting sammen. Viljen til å skaffe meg det best tenkelige er stor og jeg sier ikke nei til å ta imot. Noen dager, som denne, er harde, som å balansere på en egg der noe vidunderlig kan bli sådd og vokse, eller det kan løsne fra jordsmonnet og oppløse seg i det tomme rommet.

I disse dager vil vi skjønne om det er pålitelig nok substans i kjernegruppen av EarthCare with Art, eller ikke. De som er med må kjenne seg selv grundig nok, inklusive det mørke hovmotet som er i de fleste samt ønsket om å være den viktigste, og innse hva det er som skader og hva som kan gavne et felles arbeid.

Jeg er alene nå. De fire er sammen. Den eldste har nettopp sagt at de er som øst, vest, nord og sør; alle fire himmelretninger, så forskjellige. Derfor kan vi stupe; derfor kan noe vidunderlig skje. Den eldste skjelver. Uten ham kan de motstridende energiene ikke samles og slett ikke bli skapende. Det er heller ikke opplagt at det kan skje med ham.

Det er et sterkt ønske.

Vi har "adoptert" en barneskole i slummen der muslimer og hinduer lever sammen. I dag var det foreldremøte med læreren til stede. Hun er en mild og beskjeden kvinne på vel femti år. At hun holder av barna kan alle se. Tre firedeler av mødrene, to bestemødre samt to fedre kom. Den ene sa at den største lykken for henne var å ha en skole som nabo. En sa at jenta hennes ikke ville gå dit, en annen at jenta bare gråt; hun ville være der mammaen er. Barna er mellom tre og seks, med to som er eldre. Alle de andre sa utelukkende ord om lykke.

Hvorfor er du barbeint, spurte en av mødrene. Jeg sa at dette er en skole. Et slags tempel, en slags moské, sa Devendra. Da tok mødrene skoene av seg og plasserte dem ved inngangen. Da jeg senere foreslo at barna skulle ta skoene av seg før timen, sa mødrene at skoene kunne bli stjålet. For døren måtte stå åpen siden barna av og til måtte bruke doen.

Hver eneste mor sa navnet sitt, samt barnets navn, og nevnte gleden over at barnet fikk lære. Selv hadde de ikke fått det. De fleste arbeider visstnok som hushjelper. Etter halvannen time sa en av mødrene at nå måtte vi avslutte møtet; ellers ville de ikke få vann den dagen. Det er vann i springen bare til visse tider på dagen. Da hadde de snakket i munnen på hverandre, slik at jeg til slutt sa at jeg håpet at jeg neste gang ville snakke en og en slik at jeg kunne skjønne hva de sa. De lovet det.

Gode Chotka, som har satset penger og arbeidstimer på å lage og drive denne skolen, kom med ett eneste ønske: at nabolagets barn skulle få melk hver dag. Vi må gå på leting etter en ku, sa jeg. Nå er det moderne tider og Mother Dairy, sa han. Vi behøver ingen ku! Men vi håper i sannhet en form for "ku".

Det eneste vi lovet var tegnetime en gang i uken og mat samme dag.

Idet vi satte oss i bilen, kom Kalua. Møkkete Kalua som arbeider i sykkelverkstedet. Han så meg og øynene ble store. Jeg hadde besøkte skolen seks dager før. Kom Kalua, sa jeg og tok den foreldreløse gutten på fanget. Moren hans døde rett etter Kaluas fødsel. Han er uten konsentrasjon og har hender som beveger seg i ett sett. Liker du å arbeide i sykkelverkstedet, Kalua. Ikke noe svar fra gutten. Han bare satt på fanget mitt og satt der. Etter noen minutter gikk han ned. Var han redd, spurte jeg de fire. Nei, ikke redd. Sjenert, foreslo jeg. Ja, kanskje sjenert. Maa, han har aldri før sittet på noe fang, sa Niranjan.

Hilsen Wera

Kolkata, 11. oktober 2009
Det er ikke sikkert vi klarer å skape det vi ønsker her. Menneskenes hjerter er ikke rene og visdommen er sjelden stor. Det er så mye jeg ikke vet om nabolaget og villskapen. Både fordi jeg ikke har sett det og fordi sansene mine er blitt formet et annet sted, under langt mildere kår.

Jeg kan ønske å plante et tre. Kjenner jeg ikke jordsmonnet og vet jeg ikke hvilket frø, eller hvilken plante, som behøves i et gitt jordsmonn, samt gartnerens navn og vanningsmetode, da vil dette treet aldri vokse.

Og hvorfor skulle jeg ønske å plante et tre akkurat her. Jordsmonnet her er så vanskelig. Kunnskapen min om frø er særdeles begrenset og gartnerne er ville hester.

Jeg har jo andre trær å vanne og andre å vanne det treet med. Dagene på jorden er få.

Det er viktig å avstå i tide. Børste støvet av klærne og gå videre. Det er viktig å bli lenge nok på stedet og merke vindretningene, strømføringene - og ikke forlate før tiden er inne. Å gå i tide. Men ikke før det.

Jeg sonderer og sorterer. Om det er jeg ikke alene om.

De hører på meg. Derfor må jeg åpne øyne jeg bare såvidt har og se lenge før jeg sier store ord. Det er en veldig øvelse som må utføres hver eneste dag. Det jeg sier blir bevart i dem. Jeg sier det på bengali. Det er en særegen form for risikosport.

Jeg har sagt at det er eksamenstid. Første "eksamen" pågår i måneden oktober. Så drar jeg til Bangladesh, til sangerne og sangbarna.

Å lage gjerder. Å holde "hestene" på riktig innhegning med stor nok åpning mellom innhegning og innhegning og felles arenaer for oss alle. Selvsagt vet de mer enn jeg. Den ene kan vite mer enn den andre. Arroganse kommer, misunnelse kommer, krenkelser kommer; alt som fins i det av sangeren Rumi kalt det ukokte mennesket kommer ut.

Det er en stor stor kunst, en slags offerkunst, i menneskelivet å kjenne egne proporsjoner og egen "innhegning" med selvrespekt og respekt for de andres blikk, ryggrad og bestrebelser.

Jeg vet ennå ikke om de vil: a) arbeide med meg; b) arbeide, tout court; eller c) arbeide for "EarthCare with Art". En bengalsk sønn vil aldri kunne gå fra sin mor; moren kan heller ikke gå fra sønnen. Å få arbeide er i disse trakter en stor ting. Det betales store bestikkelser for alt som ligner en "ansettelse".

Vi i EarthCare with Art skal selvsagt aldri ansette noen. Spørsmålet nå er om vi har dekning for å knytte til oss og gi håp til folk som er enda fattigere enn mine ville hester.

Det alle skjønner er barn. At barn behøver mat, klær, skole, farger, glede. Dette er enkelt. Vi har adoptert en skole i slummen.

Om et par timer skal vi samles der med de tretti barnas mødre og fedre. Mødrene og fedrene, hvis de kommer, vil be om skolemat. Jeg tør ikke love skolemat hver dag. En dag i uken. Tegning/maling + skolemat. Dét tør jeg påta meg.

Alt arbeid har også en økonomisk side.

Binod er den villeste hesten. Han kunne gå til verdens ende for meg. Jeg ber ham ikke om det. Jeg ber ham, tvert imot, om å holde seg innenfor innhegningen. Jeg er ikke alene om å be ham. Noe i ham ønsker å være overalt. Plutselig får han lov til å bruke store talenter som har vært ubrukt, i hvert fall utemmet, til nå. Med den plutselige åpningen kommer ønsket om større og større plass. Det er lett å begripe. Det er vanskelig å tåle for dem som ønsker samme plass for alle.

Dette arbeidet er mitt, altså EarthCare with Art, kan han si. Det er hans. Men aller først er det alles, og vårt.

De som er blitt oppskaket og krenket av den enes store ord sparer ikke krenkeren. Krenkeren blir krenket, og så videre, og så videre. Alt dette på bengali, nær det store Kalitemplet, og der Mor Teresa begynte sitt første arbeid for de døende. Det er et hardt og meget vilt sted.

Det henger en skygge fra sist vinter over oss. Over meg henger skyggen lavt, likesom over hjerte og føtter. Min sadhuvenn, som disse "sønnene" hadde kjent i mange mange år og kalt baba, far, ble til en annen foran alles øyne, etter å ha lovet dem stjerner. Det kan ikke glemmes. Vi beveger oss med skyggen og sorgen. Alt dette må omformes.

Jeg vet ikke hvor stor viljen og evnen til omforming er og kjenner slett ikke min egen evne til å temme hester. Ville hester er lettere å temme når de ikke ruser seg. Men ville hester er ville hester. Jeg hadde aldri tenkt at det er temme hester jeg skal gjøre på jorden, selv ikke sanne arbeidshester.

Sacred Heart Church er langt borte herfra. Den er ikke vakker. Går du inn i kapellet utenom messetid, kan du sette deg på en benk eller stol i stillhet, rett ved trafikkerte Lenin Sarani. Foran deg et gitter, til venstre en figur av hellige Antonius i brun fransiskanerkappe. I halvmørke en liten oljelampe ved tabernaklet.

Jeg kan ikke gå dit i dag; jeg må gå andre steder. Sultan, som gjør regnskapsarbeid med oss, utfører namaz, bønnen ifølge Koranen, fem ganger om dagen. En dag sa jeg til Sultan at han ikke behøvde å utføre namaz i moskeen, han kunne gjøre det i rommet innenfor kontoret.

Jeg vet ikke hva vidunderlige Sultan kunne forstå. Men jeg må nå si til meg selv det jeg den dagen sa til Sultan.

Hilsen Wera

Kolkata, 10. oktober 2009
Satt lenge på trammen rett ved fakirens grav. Enken har nettopp har sagt at pengene som var spart til sønnedatterens bryllup (medgiften) ble brukt til å betale for mannens operasjoner og medisiner. Slik ble livet hans kanskje forlenget med to år.

Sønnedatteren blir atten snart. På grunn av farfarens sykdom måtte jenta med stor leseiver slutte på skolen. Nå leter de etter ektemann til henne. Det fins en familie i nærmeste større by som gjerne vil ha denne jenta. Guttens mor, enke, krever medgift. Tretti tusen rupier, tretti gram gull mm. Ifølge min dømmekraft er det mye. Et par årslønner, minst. Det er visstnok ikke mye ifølge kravene blant dette samfunnets nest-fattigste. Denne familien tilhører de nest-fattigste. Familien eier land og leier ut bittesmå boliger til de som er enda fattigere, men har et sted å bo.

På samme tram sitter en annen enke. Hun er leietager og har fire små barn. Barnas far omkom i bilulykke i fjor. Enken henter en plastpose. Der ligger bildene av den døde og enken, barna og den dødes mor og far.

Den yngste gutten er to-tre år. Han tror at pappaen er i himmelen og henter godterier. Enken er mager som en kvist.

Det fins mer enn dette å skrive om Panagarh. Jeg vandret i landsbyen for å fotografere "fattiges kjøkken" sammen med Savana, hun som skal giftes bort. Den blå bilen ble vasket før retur til Kolkata. Bilen må ha blitt meget solid vasket, for da mørket begynte å falle på og frontlysene skulle brukes på highway´en, fungerte de ikke. Ledningen var slett ikke som den skulle. En mann fra en garasje skiftet den gamle ledningen ut med en ny. Etter en stund ble det kortslutning. Midt på highway´en, Vest-Bengals E 6, uten frontlys, der stod vi. Der kjørte vi også. For elektroingeniør Myhre, som inspiserte sikringsboks og stikkontakter i leiligheten min i Oslo i fjor, fortalte om elektrikeres spesielt kraftige hodelykt. En slik lykt kunne han kjøpe til meg, med rabatt. Og jeg sa ja til det kjøpet.

For en som reiser i landskap der elektrisitet ikke fins, eller er meget upålitelig, er lommelykt en av reisens basisgjenstander. Jeg gjør musikkopptak i mørke og må kunne se knapper jeg skal trykke på, minidisker og alle digitale tings beskaffenhet. Det er lurt å kunne vite hva klokken er når en våkner i mørke. Derfor: lommelykt. Og gode batterier, ladere mm.

Den solide hodelykten ble med til Panagarh. Med den lyste jeg opp veien foran bilen i tolv-femten kilometer. En mekaniker ble tilkalt fra en spisesjappe ved veien. De vi hadde vært hos i Panagarh, 150 kilometer nord for Kolkata, hadde satt seg i bil for å komme til åsedet og anvende sin mekaniske intelligens. Mekanikeren tilkalt av spisesjappas innehaver hadde satt seg på motorsykkel. Men Binod, sjåføren i den blå bilen, ville selv undersøke ledningenes beskaffenhet og koblinger. Med den profesjonelle lykten holdt av meg gransket han de minste ting mens batterikammeret hang i ledningen fra lykten. Koblingen virket i noen kilometer. Igjen ble det svart. Jeg så Binod bruke den ustø enden av en røkelsespinne for å støtte en bitteliten ledning, og foreslo bruk av tannpirker isteden.

Den som reiser må vite hvor i bagasjen den minste ting befinner seg. Jeg trakk tannpirkerboksen frem. Slik nærmet vi oss Kolkata, med ledning støttet av tannpirker. Uten den kraftige lykten fra elektroingeniør Myhre ville vi ikke nådd byen i går.

Det er morgen etter. Nå har Binod kommet til meg med sattu, knuste kikerter, iblandet sitron og salt. Det er den bengalske frokostblandingen som lager mild ro i magen. Enda en gang må bilen plasseres i garasjen. Garasjens folk er med oss.

Hilsen Wera

Kolkata, 8. oktober 2009
Jeg har vært her før. Det er grunn til å tro at jeg vil komme hit igjen. Dette er Samus sted. Det er selvsagt manges sted. I min historie er det Samus og hans døde fakir-fars sted. Her er et viktig pir-sted. En pir er en hellig mann i islam. Dan Baba heter den døde piren. Den-hellige-som-gir. Tre dager i mars kommer pilegrimer til Dan Babas grav. Samu og Siraj tar imot pilegrimer; sadhuer og fakirer også. Det er en stor plikt. De bøyer seg under den.

Men de vil gjøre mer enn det. Så snart frokosten er spist, knuste kikerter med svart salt og vann, drar vi for å se jordstykket der frø kan såes og trær plantes. Der en skole, eller en liten "ashram" for foreldreløse barn, med tiden kan lages.

I går kom to baul-vaishnavaer med ektara og harmonium. Sangene de ga oss var store og gamle. Sang er sjelden så stor som dette i Bangladesh. I Bangladesh hadde de gamle så å si sluttet å synge da "suno" begynte arbeidet for å bevare den gamle sangen, i 2004.

Her i Vest-Bengal har sangen aldri opphørt. Bauler her blir berømte, drar utenlands for å opptre og slutter som oftest å være "sanne". Men noen synger for sin sjels skyld, for barna og de andre fattige i landsbyen. Gårsdagens to var av det slaget. Å, om det kunne bli laget en liten "skole" her, også for sangens skyld. Og for at noen barn skal få gå videre med ordentlig næring.

Her, sier de, er muslimer og hinduer samme menneske. Muslimer og hinduer er underlagt samme byrde når døtre skal giftes bort. Tre døtre, sukket en farmor i går. Se, sa hun og tenkte på småjentene foran meg. Fra barnet kommer ut i dagslyset og kjønn blir tydelig, vet alle i familien om det blir de som må gi eller de som vil få. Guttens familie får, jentas familie gir. Det siste utgjør et veldig press. Bauler imellom er bryllupet en enkel og billig hendelse. For alle andre jentefedre og jentemødre begynner sukket på livets første dag.

De fattige kan ikke spare. De kan tigge i hele nabolaget for sitt jentebarns bryllup. De kan kanskje ta opp lån. Jenta vet alt dette. Det er umulig å vite hvordan det er å pålegge moren, faren, broren og alle nære en slik byrde - som hun jo ikke kan gjøre til intet. Jente = jente. Savana, hva ønsker du, spurte jeg. Savana er datteren Samu leter etter brudgom til. Det de vil, vil jeg også, svarer hun. Vil de gifte meg bort, blir jeg giftet bort. Vil de ikke, da skjer det ikke. Manuara, moren, så på meg. Maa, hva sier du vi skal gjøre, spør hun. Og jeg må si at min kunnskap om medgift er begrenset. Så sier jeg at vår Niranjan, som giftet seg i februar, ikke krevde medgift. Slike gutter er få, sier Manuara. Kanskje en av hundre. Maa, gi oss en slik gutt.

Det er guttens mor og far, kanskje især moren, som forlanger stor medgift. Noen gutter er dyre, andre billige. Gode gutter er dyre, sies det. Mens jeg tenker at en god gutt aldri ville forlange medgift. En "god gutt" her = en som arbeider og ikke bruker rusmidler.

En full årsinntekt, hvis slikt kan tenkes, pluss gull pluss alle kjøkkenting; alt dette må jentas far og mor gi.

De er så fattige, de er så fromme. De gjør for meg alt jeg ikke vet at jeg behøver. For to-tre år siden kan jeg ha sagt at jeg liker sur youghurt. Det er aldri blitt glemt. Sent i går kveld kom sur youghurt.

Der vi er fins det en seng. Hard ved. Sengen fikk jeg. Og ti-tolv unge og litt eldre menn sov på sementgulvet i naborommet. I dag morges kom en sadhu. Ta disse guttene og bruk dem, sa han.

Jeg får alt. Og må gi tanke og "velsignelse". Samt en begynnelseskapital.

I går kom tekstmeldingen fra Bangladesh. Pengene som ble sendt fra "suno-norge" til musikkskolene (arshi nagar) for en måned siden har Badsha omsider kunnet ta ut. Lange og mange bussreiser til banken tre-fire timer unna. Dagen før jeg dro til Kolkata, skrev jeg et brev til the bank manager i Bogra om at pengene var gitt av maa til Badsha Alam, hennes sønn. Byråkratiets kvern ble smurt av ordet maa. Det er løsensordet i disse trakter.

Hilsen Wera

Kolkata, 6. oktober 2009
Det gjelder Sakuntala. Navnet kommer fra Kalidasas gamle dikt. Min Sakuntala bor i Tollygunge. Hun eier leiligheten Swapnabhoomi/EarthCare with Art leier. I går kom hun ned fra tredjeetasjen der hun bor til første etasje som hun leier ut til oss. Faren overdro førsteetasjen til henne. Det var tre dager før han døde. Da visste han at hun ville motta en månedlig leie, sier Devendra. Og da kunne han dø i fred.

Navnet mitt betyr smerte, sier Sakuntala. Bare den som kjenner smerte kan vite hva lykke er. Bare der skyggen fins er lyset merkbart. Der det bare er lykke lykke lykke, fins ingen lykke.

Dette er gammel visdom. En gang var Sakuntala en arbeidende kvinne. Ugift da som nå. Så ble moren syk og sengeliggende. Deretter ble faren syk og sengeliggende. De lå likesom i to etasjer i samme rom, i seng over seng; eller en i seng og en på gulvet. Sakuntala tenkte: penger kan ikke redde sjelen. Hun leide ingen pleierske. For moren og faren er det første. Faren kommer og går; moren er blivende.

Sakuntala ga opp arbeidet for det store reklamefirmaet og pleide moren, deretter begge. I åtte år. Så åpnet hun døren da postbudet kom og behøvde en underskrift, sier hun. Og tok telefonen da den ringte. Først mor, så far, så gud, sier Sakuntala. Og hun vil leve slik at de som lever når hun er død kan si at hun var et menneske som levde slik.

Sørgende bror sitter i rommet. To måneder etter farens død. Han sier nesten ingenting. I august ble hodet hans glattraket. Sønners hoder blir det når mødre eller fedre dør. Sakuntala har stort svart hår fremdeles. Før hun går omfavner hun meg. Eller jeg henne. Hun er bare knokler. Kom opp til meg ett minutt, tre minutter, sier hun. Bare ring og kom. Jeg kaller deg mother. Jeg har ingen annen mor.

Hun skulle hatt medalje, sier Binod. Jeg vet at han pleide sin døende mor. Før det hadde han aldri bodd sammen med moren. For hun satte ham bort til en kvinne den lille gutten skulle kalle pisi, fars søster.

Om få minutter drar vi til den lille barneskolen i Chetla. Den åpner etter festivalferien i dag. Hva skal ungene i den lille skolen i Chetla kalle meg. Mors mor, foreslo en. Dadu-ma.

Dadi, sier Liza i Lalmonirhat. Den lungesyke sangjenta vår der, i nord-Bangladesh. Dadi er fars mor.

I går satt vi sammen med to menn, Chotka og Bappa, fra slummen i Chetla. Det er de som ser etter skolen. Den er lyserød og grønn og en glede. Mennene ønsker seg morgenmat til de tretti ungene. Ingen kan lære uten protein, sier Bappa. Det er sant; det ville koste 125 kroner i uken. Fem hundre kroner i måneden. Det er ingen stor sum. Jeg må handskes med et tjuetalls slike summer. Vær tålmodige, sa jeg. Og: alle som sitter i dette rommet ønsker at barn skal få spise.

Etterpå besøkte vi skolen. Plutselig sitter ni år gamle Kali på skolebenken. Jeg kjenner deg, sa foreldreløse Kali, som arbeider i annen kvinnes hus, og til nå er blitt nektet skolegang fordi hun må arbeide i huset. Lillebroren hennes får gå på skolen. Moren døde rett etter fødselen. Faren drakk seg i hjel. Kali og Kalua, broren, er uvanlig vakre. Kalua luktet garasje i går. Han er sju år og visstnok den perfekte sykkelreparatør. Fingrene leer seg i ett sett og håndterer klinkekuler som en klovn. Fra garasjen kommer det inn en mynt eller to hver dag, når skolen er stengt eller når den er ferdig for dagen.

Fra i dag av får også Kali gå på skole. Husmoren ble overtalt.

Nå er pliktene mine over, sier Chotka. Nå har jeg giftet bort fire døtre. Nå kan jeg vandre fritt på veiene som "babaji" gjør. Min sadhuvenn som gikk seg vill i egen hjerne og rus i begynnelsen av dette året. Der vi er er han ikke lenger. Men han vet at vi tar oss av den grønne og rosa skolen han drømte om.

Jeg kunne ikke gå med ham ut av rusavhengighetens univers. Han kunne ikke gå ut derifra med meg og andre. Hvem vet hvordan hjerner og selve cellestrukturen blir ødelagt av tretti år med stoffer. I januar i år ble det tydelig at han ikke ville eller kunne gå ut av det universet. Og at jeg ikke kunne være der med ham. Det gavnet ikke. Det kunne ikke lenger omskapes til energi, erkjennelse og kjærlighet.

Det var da han nesten slo meg foran et barn at jeg skjønte at nå het veien: ut herifra. Barnet er Sahil i Panagarh, Samus sønn. Da jeg dro fra Kolkata til Dhaka 7. februar, rett etter Niranjans bryllupp, var guttungen Sahil i bilen med min sadhuvenn. Og Samu, faren, ringte meg i nord-Bangladesh for å spørre hvor Sahil kunne tenkes å være. Jeg ringte Binod i Kolkata for å be ham lete etter "babaji" og Sahil.

Sahil ble hentet i Kolkata. Nå vet jeg at Sahil har overholdt fasten en hel måned og er bønneutroper i moskeen. Fromme Sahil som sa at han hadde spist selv om han må ha vært råsulten, for han hadde jo ikke spist.

Til Samu, Sahil og de andre i Panagarh nord for Bardhaman drar vi i morgen. Plant trær på jordstykket jeg har arvet, sier Samu. Og, om det er mulig: lag skole for de aller fattigste barna her. Med leire og bambus, sier Binod. Kanskje er det mulig, kanskje ikke.

Han som ikke er her ville blitt meget lykkelig om han visste at det ble laget skole på et av hans aller kjæreste steder som er fakirers sted.

Hilsen Wera

Kolkata, 4. oktober 2009
Nå har hotellets hjelpegutt gått ut herfra. Jeg har i fire dager bedt om BBC World News. De indiske fjernsynskanalene er fordummende. Noen ganger greier jeg bare å sitte og motta. Nyheter. Det kunne være musikk.

Skriver jo også. Det er beskjedent. Fragmenter av brev hjem, samt tanker for den lille organisasjonen EarthCare with Art. Et og annet ørlite bilde-i-tekst, en bevegelse i bokstaver som overskrider denne dagen. De samles i en egen mappe som jeg ikke fra meg.

Hjelpegutten spurte etter barberblad der han fiklet med fjernsynsledningen. Kabelmannen hadde ringt og sagt at nå var BBC tilgjengelig. Jeg sa at jeg ikke var mann og ikke brukte barberblad. Da smilte han beskjemmet. Jeg rakte ham den røde swiss-kniven, som alltid er med meg. Bare ikke inn i metroen. For der kunne alarmlappen lyse rødt om en slik kniv ble avslørt. Sikkerhetssystemet i metroen er antagelig mest for syns skyld.

Hjelpegutten fiklet og fiklet og sa at det var en dårlig ledning. Hvorfor bruker de dårlige ledninger, spør jeg. Dårlige bildeler, dårlige ledninger. På grunn av "kontraktene", sier han. Her lages falsk coca cola, har jeg hørt. Og flaskevannet jeg drakk for seks dager siden, var slett ikke mineralvann. Noen vasker og ferdiggjør brukte flasker, heller vanlig vann i dem og selger det som flaskevann. Ja, tarmene mine vet mye om dette.

For første gang har jeg vært opprådd midt i byen. Tarmen kan nesten alltid lystre og "lukke seg". Og hva gjør en "åpnet stakkar" på Karl Johan. Til slutt gikk jeg til en vakt utenfor et hotell og sa det som det var. Inn den døren, opp en trapp og inn til venstre, sa han. Hvis noen spør hva du skal, så si det.

Tre dager senere balanserte jeg på en smal sølevei, ca. tretti centimeter bred, over rismarkene i Naya, på vei til en samling med et tjuetalls patkunstnere. Da var det som skulle vært lukket, åpnet. Det var min plikt å være samlingens midtpunkt.

Til venstre og høyre stod risplantene i vann. Rajop, sa jeg. En do. Maa, det fins ikke do her. Jeg så et hus og sa det. Jeg kjenner dem ikke, sa Rajop. Jeg sier det som må sies, sa jeg. Fort!

Jeg sa det jeg måtte, fort, til en ung mann. Han hentet en bøtte vann og fulgte meg til et halvåpent skur. Momina på elleve var vokter. Så vasket jeg det som måtte vaskes og skyndte meg til samlingen. Det er alltid mer å lære. Men jeg kunne ikke begripe hva galt jeg hadde spist. Det var "sønnene" som skjønte at det var ombyttet eller forfalsket vann. De kjøpte et pulver etter oppskrift fra WHO for å opprette væskebalansen og blandet det ut for meg. En maa skal ikke være syk i disse trakter. Jeg har jo ikke vært syk. Jeg har lært "nedenifra", en gammel gammel lekse om sårbarheten. Sendte en sms til fastlegen, som svarte med stort alvor. Binod laget mat til meg igår. Mild og hjelpsom mat for en syk. Magen har kunnet beholde den. Fastlegen i Oslo vet det.

Maten er dyr her nå. Prisøkning på 28% siden august i fjor. Potetprisen har steget fra 8 til 22 rupier i denne byen.

5. oktober
Det er ennå ikke vann i springen. Ingen lyd å høre fra vannpumpen. De i resepsjonen sover. Jeg vil skrive om en liten skole i slummen i Chetla. Det var ikke skole der før. Alle indiske barn har rett til skole. For de minste og fattigste er det en rett som ikke har gjennomslagskraft. Hvordan skal de komme seg dit hvis skolen ligger flere trafikkerte kilometer borte; de kan ikke gå alene. Hvem skulle følge dem, og betale for bussbilletten.

Derfor ble det bygd en skole i slummen. Jeg fikk være med på det. Nabolaget ga sitt, andre sitt. Skolen er malt i rosa og grønt. Drømmen hos de voksne var at barna, flest muslimer, skulle få lære engelsk. Men hvem skulle drive skolen?

EarthCare with Art "adopterte" den i april. Lærer skulle vi ta oss av. En lærer og en "aia" er blitt honorert siden juli. Hundre barn ville på skole. Jeg var brysk og sa tredve, ikke fler. Det ble trukket lodd. De fleste barna er tre-fire år. To-tre tiåringer også. I går bladde jeg i det store heftet med bilder av barna, fødselsattester, foreldrenes navn osv. Og om halvannen time kommer skolekomiteens folk til kontoret vårt. Dit kommer også en engelsklærer.

Jeg besøkte slummen for en uke siden. Det var bryllupsfeiring. Vi satt i skolehuset og spiste. Huset lignet ikke en skole. De fattige bruker alle ting og steder på alle måter. Jeg må disiplinere ønsket i meg om at skole skal være skole, og ingenting annet.

Hilsen Wera

Kolkata, 3. oktober 2009
Jeg blir jo værende her. Det vil si i Kolkata, eller: i Vest-Bengal. Det fins ingen delete-knapp for dette. Men hva skal jeg kalle dette båndet. Å bryte det ville være å såre "gud". Gud kan ikke såres. Likevel ville det være å såre gud.

Slik er jeg bundet, slik har jeg latt meg binde. Jeg har vært blind, eller halvblind før i livet, og blitt gjennomristet etter et år eller syv. Dette er ikke en temperert sone. Denne sonen er tropisk.

Å gå og gå på smal vei, med oppmerksomhet.

Jeg kommer hit, blir her en stund, reiser til Bangladesh, kommer tilbake fra Bangladesh, blir her en stund til, drar til Oslo. Og reiser etter noen måneder tilbake hit. Neste reisedato Oslo/Frankfurt/Kolkata: 14. mai 2010.

I har vi sittet i timevis, de fire "sønnene" og jeg, i kollektiv ettertanke etter besøket hos patkunstnerne i Medinipur, de som med plantefarger maler de gamle visdomsfortellingene om det Gode og Onde på jorden. De fire kjenner arbeidet, organisert på norsk side i suno-norge.org og i Bangladesh som arshi nagar, for de gamle sangtradisjonene i Bangladesh.

Det var ikke jég som i ettermiddag brukte navnet gurugriha, guru=mesterlærer, griha=hus, om et mulig systematisk forsøk på å bevare den eldste kjernen i bilde&sangtradisjonen i Medinipur; det var Soumu, en av de fire. Soumu er skriveren vår. Det lages rapporter etter hvert besøk i feltet og referater fra møter.

Jeg sa: vi må vite hvilke "djevler" eller hva slags djevelskap vi vil kunne få med å gjøre i landsbyen i Medinipur. Jeg ville aldri sagt det om jeg ikke hadde sett smådjevler, drevet av misunnelse og rent ødeleggelsesbegjær, i bengalske trakter før.

I fjor var forsøkene på å sabotere og forvirre arbeidet for den gamle sangen i nord-Bangladesh infame og kolossale. Folk har lite å gjøre og gjør det jævlige, om de blir betalt for det. Noen, selv blant de aller fattigste, har moralske sperrer. I andre er penger det eneste som har kraft. Kan penger skaffes er det eo ipso i orden. Om ikke annet, så ris. Om ikke annet, så en flaske brennevin til.

Det siste gjelder i størst grad på indisk side av grensen.

Den som nesten har bukket under i mørke energier en gang eller to, mister all lyst til å prøve å gjøre noe en gang til; eller hun/han blir edruelig. Det er mulig jeg blir mer edruelig av å oppholde meg i Kolkata. Denne sonen er, som nevnt, ikke temperert. Den øvre middelklassen, som er begrenset i antall, holder seg selv oppe ved rituelle gester og gjennomførte høflighetsnormer. De som er lenger nede er utsatt for plutselige stormer og tap.

Her hvor festen for gudinnens seier over det Onde feires hver år, som nå i september/oktober, her setter regjeringen opp så mange brennevinssjapper som mulig. For profittens skyld, selvsagt. Og, kanskje, for å holde folk nede i sanseløshet og ikke-tanke. Det kan kalles "ondt". Når et system som feirer Gudinnens seier over det Onde i samme stund gjør sitt ytterste for å holde folk nede i lediggang og rus og utnytte maktesløsheten, da er det - ondt.

Det er selvsagt ikke Systemet/Partiet som lager gudinnefesten. Den er langt eldre enn Partiet.

Brennevinsjapper på hvert minste sted, gatetempler på de samme stedene. Og fjernsynskanaler der tåpeligheter, reklame, skandaler og tusen timer cricket, serveres i det store bildet, med voldsomme kollektive nyheter i en tynn tekstlinje som beveger seg fortløpende aller nederst. Fjernsynsbildet deler seerens bevissthet på en gjennomført måte. Den som ser vet ikke hva hun skal forholde seg til: våset eller alvoret. I lys av alvoret blir våset en del av det Ondes kategori.

India er en stormakt med atomubåter, reaktorer og raketter. Der det nå er flom befinner det seg mer enn en kjernefysisk reaktor.

I en time har jeg prøvd å få vite mer om den voldsomme flommen i sør-India. Fire delstater er oversvømmet: Andre Pradesh, Karnataka, Maharashtra og, tror jeg, Goa. I Vest-Bengal har naxalittene sprengt jernbanespor i Purulia i dag. I dag leser jeg at the Home Minisry foreslår en slags brent jords taktikk i naxalittenes jungler og landsbyer. (Det er der jeg har gjort to lange reiser og fotografert de som aldri før var blitt fotografert.) En slags war against terror på indisk, mot indere. De beste avisene her er gode.

I går ble seksten fattigbønder massakrert i nabostaten Bihar. Først leste jeg, i The Times of India, at det var menn av en "kaste" som fanger og spiser rotter som hadde drept fattige muslimer. Etterpå leste jeg, i The Telegraph, at drapsmennene sympatiserte med "naxalittene". Det er, uansett, voldelig.

Det er Mahatma Gandhis fødselsdag i dag, eller kanskje var det i går. Et og annet bilde av en rokk, charka, er å se i avisene. Museumsaktig. Kanskje ville Mahatma Gandhi, som nasjonalist, ha hedret Pokhran I og II: kjernefysiske tester i ørkenen i Rajasthan. Yes we can! Kanskje ville han tenkt at alt det der er blendverk, bare blendverk.

Hva er ikke blendverk?

Patkunstnerne i Naya, Medinipur er, som baulene lenger øst i delstaten, forvirret i moderniteten. Landsbyfolk som pleide å gi ris eller belgfrukter, eller en mynt, når patkunstnerne sang, gir langt mindre nå. Sangene er lange og ingen vil høre lange sanger. Den lykkelige tålmodigheten i landsbyen er for lengst smadret. Unger og gamle suges mot fjernsynet med skingrende bollywood-pop. Også patbildene er lange, og pleide å bli rullet sammen for så å rulles ut, vers for vers. Lange bilder = mye papir og mye farge og mye tekstil å lime bakpå = store kostnader. Kjøper vil heller ha små og billigere bilder. Kunstnerne lager det folk vil betale for. Markedets forferdelige lov.

Slik blir både tradisjon og den første hengivenheten forsømt og fortapt. Det som gjenstår er et håndverk. Fremdeles fins det kunnskap om å lage farger fra blader, insekter, urter og kull. Denne kunnskapen anvendes. Det er det underlige, i markedets hegemoniske tid.

Jeg ville så gjerne få være med på å lage en sprekk i markedsmakten, et håp for det som ennå fins og, i all sin ulønnsomhet, er aldeles enestående: bilde, sang og meditasjon overført fra far til sønn, fra mor til datter i slektledd etter slektledd.

Hilsen Wera

Kolkata, 3. oktober 2009
Vest-Bengal ligger nede. Det gamle regimet er et mafiost halvdødt legeme som sparker i vilske eller lar være å lee på seg, i letargi.

Dette skulle jeg ikke skrive. Det er jo ikke slik at jeg med en slags sosiologisk presisjon vet det. Valgobservatører må komme med meget åpne øyne hit til neste gang om et år eller to. Det er ikke utelukket at det plagede flertallet simpelthen vil la være å stemme; det er blitt lurt så mange ganger.

Det er grunn til å tro at Partiet har opprettet mafiose partitro bevæpnede gjenger som stjeler, saboterer anstendig arbeid og dreper når det anses for å være hensiktsmessig. Staten styres av Partiet. Offisielle stillinger i byråkratiet innehas av Partiets folk. Delstatens infrastruktur er porøs eller upålitelig. Det er for eksempel bygd sykehus. Kanskje er kostbart utstyr kjøpt inn med penger fra Verdensbanken eller Sentralregjeringen i Delhi. Penger til å drive sykehuset fins ikke. Sykehuset står og forfaller uten en eneste pasient. Partiet er CPM. Communist Party Marxist.

Det er en meget sørgelig utsuging og fordumming som har pågått i tiår etter tiår. De som er kloke kan ikke annet enn sørge og rase. De som er kloke er mange.

Vi dro i bil til Naya i West Medinipur i går. Vi = de fire "sønnene" og jeg. Opp før 5. Fjernsynet stod og durte i naborommet. Gjesten der hadde for lengst sovnet med en storm av fjernsynsdrama inntil øret. Han må være ganske døv. Jeg satt ved resepsjonen da vannbilen kom kjørende. To slanger ble lagt ut på gulvet i resepsjonen. Små hull i den ene, vann piplet på hotellgulvet. Vannet fra bilens tank fylte hotellets vanntank. Hvor kommer vannet fra, spurte jeg. Fra Sealdah. Og før det? For Sealdah er en bydel. Jeg gjenkjente ikke navnet på vannets opprinnelsessted, antagelig et distrikt i Bengal. Men vannet kommer fra et annet sted og må kjøpes; fra agenten, som kan være statlig - og selge eller holde tilbake, som det gavner ham.

I Naya har cirka tretti husholdninger "tittelen" chitrakar. Billedmakere. Noen lager statuer. De fleste maler, med naturfarger, på papir som så limes på bomullsstøy. Det heter pat. Og de som gjør det er patua. De kjøper og klipper opp slitte sarier, har jeg hørt før. I går hørte jeg at tøyet må være ubrukt; ellers vil gudinnen bli krenket.

Han som sa dette, stedets guru, har ikke dør i huset sitt. Han har ikke hatt penger å kjøpe dør for. Hvordan skal han kunne kjøpe nye sarier å lime bildene sine på.

Det gjenstår mye for meg å lære om patua. Enda en utdøende kunstform i omforming. Folk vil ikke lenger se og kjøpe de gamle bildene, eller høre de gamle tradisjons- og erkjennelsessangene som ble sunget hver gang en patua rullet opp den lange rullen sin av bilde etter bilde, kanskje tre-fire meter lang. Ingen patua uten sang, sa guruen.

Når de gamle som kjenner kunstformen dør ut, vil bildene bli igjen. Men ikke sangen. Sangen har ingen materiell form som kan bevares. Sangopptak kan gjøres. Og: barn kan lære sangene.

Det fins fire former for sang sier guruen: fakirenes sang, baulenes sang, folkesang og patuasang. I Bangladesh har jeg med de tre første formene å gjøre. Patuasang vil kunne bli min fjerde.

Jeg har besøkt Naya to-tre ganger før og har, på bengalsk vis, en datter i Naya. Momina på ca elleve. En begavet sjetteklassing, mager som de færreste og blottet for matlyst. Momina skal helsesjekkes i Kolkata. Har jeg en datter i Naya, da har jeg det. Momina får trantabletter fra Europa når hun kommer til byen.

Familiens hus ble tatt av vannet i år. Heldigvis var det kjøpt inn en stor metallboks å legge bildene i. De er det eneste den lille familien eier. Jeg har ikke spurt hvor forgjeldet familien er. Nå er Mominas mormor nyoperert for en diger kul i magen. Kjørt av sted i drosje. Sykdom, og gjeld. Jeg har ikke spurt hva operasjonen koster. Det er familien som må betale for operasjon og sørge for mat: 100 rupier (rps) om dagen. Slik inntekt kommer ikke inn hver dag. De er "ultra-fattige".

Jeg så sykehuset, som er privat, fra utsiden. Som et digert nybygd skur inndelt i flere rom, med lys i noen få. Det fins "pleiersker". De har ingenting med pleie å gjøre, men bistår ved operasjoner. En "aia" betalt av slektningene tar seg av maten. Den er antagelig sørgelig. Aia kjøper inn. Men skal det bli igjen noen tiører til henne, må hun kjøpe lite og billig.

På fortauene i Kolkata bygges det templer. Lure folk i nabolaget inntar et par kvadratmeters plass og stiller opp en gudestatue med pengeboks. Lite kan være mer lønnsomt enn dette. Muslimene holder sin tro ren, sier Binod. Men hinduene her tjener penger på folks fromhet når de kan.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. oktober 2009
Jeg har drukket sattu. Det er vandreres morgendrikk. Knuste kikerter med sitron, svart salt og vann. Fremdeles flaskevann for meg. Etter så mange opphold i India, flaskevann. Malariaprofylakse også. Dyre dyre tabletter. Den daglige "forsikringen" jeg er alene om å kunne unne meg. Antagelig er jeg også mer utsatt enn de som bor her. Jeg unner meg denne forsikringen uten det minste samvittighetsbitt. Sukker i apoteket på StHanshaugen over malariatabletter for nesten to tusen kroner, og betaler. Jeg kan jo betale.

Her skriver jeg på hotellsengen. Betaler for hotellrommet, og behøver tilbaketrekningen fra byen og arbeidets utfordringer. Batterier må lades. Fjernsynet står der. I våres kunne jeg se BBC World-nyheter. Nå er BBC borte. Fjernsynskanalene som er igjen bråker. Cricket & cricket. Det eneste jeg har oppfattet er at det indiske teamet ikke har seiret. Det er flygerstreik i det nasjonale flyselskapet, Air India. Pilotene vil ha høyere lønn. Passasjerene sitter i Delhi, Mumbai, Bangalore og Kolkata og venter. Kolossale underslag blir avslørt i AI. På fjernsynsskjermen står det: hvem drepte maharaja (den store kongen). Maharaja = Air India. Jeg skjønte ikke det med det samme. SAS ville neppe blitt kalt "den store kongen" i Skandinavia.

Niranjan og jeg vandret i Kidderpor i går. Gamle hus, sa jeg til Niranjan. Det er det vi ser etter. Ja, maa, sa Niranjan. Han hadde aldri før rekt rundt med meg med kamera. Vi fikk se gamle hus. Stall med hest og ku også, midt inne i byen. Poetens store hus med gudinnetempel. Får jeg fotografere deg, bad jeg en kvinne på altanen. Men jeg er kommet rett ut fra baderommet, sa hun. Og derfor vakker, sa jeg. Der stod hun omgitt av klesvask. En annen kvinne som lente seg til rekkverket et annet sted på samme altan ville også fotograferes. En lett akt.

En kvinne rystet ned noe jeg ikke kunne se fra en grein. Det er blader fra shiulitreet, forklarte Niranjan. Han vet mer om urter enn de andre. En masse av knuste blader, eller er det kanskje et avkok, er visstnok en effektiv malariamedisin. Niranjan var en gang sykehusinnlagt med malaria. På begge sider av ham døde malariapasienter. Niranjan er redd for malaria.

Shiulibladene er store. Og kvinnen strålte med kurv der hun samlet blader fra sitt eget store tre midt i byen. Da hadde jeg nettopp drukket deilig te fra en sjappe dit en kvinne, halvt vestlig kledd, kom strålende mot meg med engelske ord på tungen. Jeg er katolikk, så jeg kan snakke engelsk, forklarte hun. Hvor kommer du fra? Fra alle steder, svarte jeg. Fra alle stater, sa hun og nikket.

Selv kom hun fra sør-India men hadde alltid bodd i Kidderpor i Kolkata. Hun og jeg var det samme: vi kom fra alle steder, eller er det kanskje stater.

Gamle hus, sa vi. Kom og vis oss det. Der borte ved lotusdammen, sa en mann. En annen mann fulgte oss rett inn. I porten stod en atten-nittenåring. Kom, sa hun. Jeg er katolikk, så jeg kan snakke engelsk. Et kolossalt og svært gammelt hus. Toppetasjen ble tatt av stormen, sa den unge som heter Sandra. Derfor flyttet de som bodde der ut. Løsstein og trerøtter, litt vegetasjon og grus igjen. Samt utsikt. Alt dette er mitt, sa Sandras mormor. Hun er hundre år, sa Sandra. Det ble bekreftet under folketellingen. Men var hun hundre år, da måtte hun ha vært ca femti da Sandras mor ble født. Fra Nepal, sa den gamle. Mannen min også. Her er vi nepalesere. Vi er døpt, sa Sandra. Og morsmålet ditt, spurte jeg. Engelsk, svarte hun. Hun var elev ved Loreto-skolen i Dharmtala. Det er en kjent skole drevet av nonner, for bedrestilte barn. Mor Teresa underviste der til ca 1950. Nå studerer Sandra i Calcutta Girls´ College, også dét anerkjent. Morsmålet ditt, spurte jeg igjen. Det er tamil, svarte Sandra. Det er språket faren vokste opp i. Kan du tamil? Nei, ingenting. Og likevel morsmålet!

Men morsmålet må ha vært nepali hindi. Nå må dere spise søtsaker, sa hundreåringen. Ikke søtsaker, sa jeg. En banan, foreslo hundreåringen. Ja, kanskje en banan. Så satte jeg meg på en plastdekket sofa med søt banan i hånden. Sandra fortalte at hun absolutt ville dra utenlands. Dit ville hun invitere moren og faren også. Vanskelig, sa jeg. Vanskelig, sa hun. Men det er det hun vil.

Suria, gutten med sot overalt, vil ikke lære bokstaver. Jeg så ham i Kidderpor i mars og ble berørt av det oppvakte blikket i det sotete ansiktet. I en sølesklie gikk Niranjan og jeg til Surias hus. Dvs rommet der moren, enke, bor med sine egne fem ganske små barn samt et foreldreløst nabobarn. Suria arbeidet i garasjen, som før. Jeg ville han skulle lære, sa moren. Men han har tjent penger fra han var liten. Kanskje fem-seks år. Han er vant til penger. Det kunne jeg ikke se i rommet der åtte mennesker sover uten annet enn en sementbrisk.

Moren bad ikke om noe, klaget ikke over noe. Kårene er slik kårene er.

Shahnawaz, elleveåringen som bor i bordell-området, går omkring med et digert krusifiks. Han har kjøpt det selv. I rommet der moren tar imot kunder henger fargete bilder av Jesus på Korset og Moren med Barnet. Jeg har kjøpt dem på New Market, sa moren. Sønnen min tror på gud og jeg tror på gud, sa hun. Muslim. Vis meg skolebøkene dine, Shahnawaz. Ranselen ligger i det lukkbare skapet, forklarte moren. For her inne spiser musene alt.

Så leste Shahnawas en regle på bengali og de første engelske ordene han har lært, bokstav for bokstav. M a n, man. W o m a n, woman. S o n, son.

Jeg forklarte forskjellen på sun og son.

Hilsen Wera

Kolkata, 29. september 2009
Ingen kan telle gestene som har med guddom å gjøre her. Jeg landet inn i den store gudinnefesten. Durga Ma kommer fra fjellene, blir hos menneskene sine på lavlandet noen dager hvert år, og reiser på tiende dagen, dassami, tilbake til Shiva i fjellene.

Nå har hun reist. I går samlet de etterlatte seg med nye klær og søtsaker. Kvinner stod i kø ventende på å få se gudinnen i de provisoriske templene, og "bli kledt i" rød sindur. Panne og kinn merket. Vi er gudinnens døtre.

Gudemakerne har laget smykker, øyne, fingre, skuldre, gudinnens klær. Nå skal de lage Kali Ma, som er blåsvart og forferdelig. Ingen enkel barmhjertighet å skue i henne. Hun kalles maa, mor. Det må finnes en annen barmhjertighet i skikkelsen hennes.

To dager i året kommer ingen avis ut i Bengal. Den ene er dagen etter Bijaya, avskjedsfesten med gudinnen, og den andre er dagen etter Jesu fødsel: 25. desember.

Jeg har ikke feiret. Først i går vandret jeg et par kilometer i den store gaten med de feststemte, og deretter innover til venstre mot sexarbeidernes smug. Med meg var Binod som ble født akkurat her. Kvinnene satt slik de har sittet andre sesonger. Ventende. Jeg gikk inn i smug og ut av de samme smugene. Vinsjapper og sexsalg. Ribbet menneske, mennesker som ikke har andre lysninger. Alle holder seg oppe som best de kan. Binod leier det rommet moren leide til hun døde her. Jeg må bo her til en mann som skal dø er død, sier Binod. Mannen lå på et teppe på bakken for å dø, like ved en liten gangvei utenfor smugene. Der lå han, med kreft i bukspyttkjertelen, midt blant forbipassende. Så kom det i hvert fall luft, så kom det i hvert fall fottrinn. Deretter fulgte Binod meg til Asha Hotel, der jeg bodde også i april. Der har jeg ikke engang måttet dra frem passet. De har jo kopien for lengst, sier de der, og ønsker meg lykkelig fest.

Gudinnen har enda engang seiret over demonen, asura; det er derfor hun kommer. A-sur; demon. sur betyr melodi; a er en nektelsespartikkel. Demonen er ikke-melodi!!!

Nei, jeg har slett ikke feiret, men lyttet og prøvd å veilede. Et frø til et prosjekt for barn, gammel kunst, økologisk bevisstgjøring og trær ble akkurat her sådd på ettervintereren i 2009. Noen har arbeidet med det siden april, i mitt fravær. Kontor er leid i en gammel leilighet på gateplan. Jeg skjønte ikke hva som gjorde det så vanskelig å skaffe kontor. Nå er det lett å skjønne. Utleiere tror at de som leier ut til en "ngo" må betale 23 % skatt av leieinntekter til "regjeringen". Men det er visstnok ikke sant.

Snakk ikke til meg om byråkrati, bestikkelsespenger og utsuging. Men du kan jo snakke med meg om det. Jeg er brent barn i bengalske trakter. Først i Dhaka, så i Kolkata. Brent og en smule kunnskapsrikt barn hva infamiteter og forviklinger og kravet om bestikkelsespenger angår. Grunnene til at jeg likevel kommer tilbake hit er av et annet slag.

Det er fjerde morgen i Kolkata. Første morgen hørte jeg om potetene. For ikke lenge siden, kanskje sist ettervinter, var potetgrøden rikelig i Vest-Bengal. Markedsprisen var så lav, kanskje to-tre rupier (ca. 30 øre) per kilo på markedet, at mange potetbønder strammet en løkke om halsen og drepte seg. Da hang de for lengst i gjeldsløkka. Det sies at regjeringens håndlangere kjøpte opp og lagret tonnevis med poteter på det tidspunktet. Nå koster en kilo poteter, den forrige avlingens, nesten tjue rupier. Gamle, skrukkete og altfor dyre poteter.

Den store bengalske hungersnøden fra senhøsten 1943 og gjennom 1944 skyldtes, ikke minst, storfolks lagring av mat med en eneste hensikt: høyest mulig salgspris. Ingen ris var å se på markedet, ingen ris å spise. Mer enn tre millioner sies å ha omkommet av hunger og hungerens sykdommer. Det er et uomtalt "folkemord". De allierte militære troppene ble selvsagt forsynt med mat. En kolossal syklon ødela avling og livsvilkår i distriktet Mednipur i oktober 1943.

Det er der, i en eller flere landsbyer i Mednipur, jeg håper at den såvidt fødte eller ennå ikke fødte organisasjonen "Earthcare with Art", på bengali: Swapnabhoomi, kan gjøre litt for å styrke og inspirere en utdøende kunstform, patua, som oppstod i Kalighat der jeg nå bor. Hvordan den "utvandret" til nettopp Mednipur vet jeg (ennå) ikke.

I Mednipur er den politiske uroen stor for øyeblikket. Det er "naxalitters" område. I tidligere brev hjem (2007 og 2008) har jeg skrevet om naxalitter, som av sentralregjeringen i Delhi vurderes som den største indrepolitiske faren i India. Våpen blir smuglet til dem utenfra. Det antydes nå: fra Burma via Bangladesh. I hvilken valuta Indias naxalitter betaler for våpnene vet jeg ikke.

Samu kom fra Panagarh, ca fem togtimer fra Kolkata, dagen etter at jeg landet. Samu, fakirens sønn. Faren, Kabir-bhai, døde for cirka tre år siden. Samu hedrer farens minne på alle måter han kan. Faren etterlot seg et stort jordstykke en bonde har dyrket til nå. Samu sier: jeg har gitt en tredel av jordstykket til den fattige bonden og resten vil jeg til gi til Swapnabhoomi hvis "maa" vil ta imot.

Hva kan vi, innenfor rammen av den ikke-fullfødte organisasjonens formålsparagraf, gjøre på et tomt jordstykke. Plante frukttrær, selvsagt, Samu sier: maa, det ligger atten landsbyer i nærheten av dette jordstykket, nesten ti tusen barn, hvorav noen er foreldreløse og andre så fattige at foreldrene ikke har et pengestykke å bruke på dem.

I samme trakter har regjeringen satt opp vinsjapper... å holde folk nede i ruståke, det kan være en politisk strategi.

En skole, maa, for de aller fattigste og for de foreldreløse barna, sier Samu. Jamir Uddin, som er kommet sammen med ham, nikker.

Jeg kan ikke la være å tenke på baulene. Panagarh ligger nær et av baulenes kjerneområder, svært kort fra Santiniketan. Dit kommer utlendinger for å studere sanskrit, klassisk musikk, malerkunst. Baulenes sang i Santiniketan er i stor grad kommersialisert.

Let etter en landsbysanger eller to, helst gammel; let etter etter en eller to som maler eller har et blikk for farger, sier jeg til Samu.

Skal veldig fattige barn gå på en skole i Swapnabhoomis navn, da må det være en annen slags skole. Musikk og farge... Vi, "sønnene dine", kan bygge skolen, maa, sier Samu. Men vi har ikke penger.

Der Samu og Jamir Uddin bor broderer kvinnene. Det fins en lederkvinne som lager mønstrene og skaffer silke, bomull og tråd. Broder slik, sier hun og forklarer. Det er hun som bor i det store huset i landsbyen. Jeg har sett jenter og kvinner i små grupper på tunet, i time etter time, med tråden. Det er vakkert å se. Hva de kan tjene på det? En krone om dagen, kanskje. Til en kvart kilo ris.

Hilsen Wera