Wera Sæther: brev hjem

Hovedsiden | Egne bøker | Oversatte bøker | Essays | Galleri | Brev hjem | Lyd

Fra 2012 kan du følge Weras egen blog: Weras steder

Kolkata, 2. desember 2011
Så skjult sannheten kan være. Eller: så vanskelig det er å se, for ikke å si gjennomskue. Sjelden er den som ser, og sjelden er den som gjør seg synlig.

En kan undres på hva Rabindranath-ji ville tenkt. Han som feires i India, og i Bangladesh dette året; født i 1861. Han ble født i denne byen og gjorde den til et navn i verden.

Jeg tror han ville søkt seg til jungelen. For her er selve hørsels-og synssansen, motet, eller er det evnen, til å skille sant fra usant blitt tilkludret. Jeg tenker mer og mer på Ceaucescus Romania, på nyspråksland og megalomane forestillinger av særdeles trassig karakter. Ingen Ceaucescu i énmanns-form her. Et mangehodet partivesen isteden.

I 2010 ble CPM-partiet fjernet fra makten etter 35 år. Partiet hadde i begynnelsen en solidarisk sans for fattigfolk men fortsatte i en omfavnelse av konsentrert makt og egeninteresse med sannheten som ukjent størrelse.

Hva kan da Trinamul-partiet med Mamota Banerjee, som antagelig prøver å praktisere en "alles verdighet", en elementær sann praksis, politisk sett gjøre. Snakker og handler hun sant, da vil millioner miste statlige fordeler - og antagelig ikke stemme på partiet hennes. For: hvem stemmer mot sin egen økonomiske interesse? Hvor sant kan hun tillate seg å handle; fra hvor mange kan hun, den nøkterne kvinnen som bor i nabolaget her, tillate seg å fjerne privilegier uten, politisk sett, å fjerne seg selv.

Her er sannhet noe en tror en ikke kan tillate seg; det er for farlig. En taper i hvert fall penger, og kanskje posisjon, ære, tilgang til lege, pensjon. Advokathjelp er det best å avstå fra å søke. Advokater bestikkes og bestikker hverandre. Legene er ikke pålitelige, for de driver apoteker, og danner grupperinger der den ene legen henviser til den andre, som henviser til den tredje, slik at mange i samme sirkel blir begunstiget. Sannhet er det en ikke tør, eller kanskje ikke lenger kan gjenkjenne. Samvittigheten her er død, sa Pravash i dag. Den lar seg neppe vekke opp igjen. For de partipolitiske operatørene har skilt mann fra kone og sønn fra far. Han har vurdert å flytte til delstaten Orissa i sør-øst.

Vi satt i offset-trykkeriet. Den lille boken om "Tråden", med engelsk tekst og fotografier fra to veverlandsbyer i Nadia, skulle trykkes; jeg hadde bedt om å få være tilstede da prosessen begynte. Riktig rødt, riktig svarthet, flekkfritt.

Men rødt ble ikke rødt på riktig sted og en meter dyrebart papir, med flekkete rødt, ble liggende på gulvet; en meter i høyden. Jeg vet ikke hva leddet før selve trykkeprosessen heter. Det dreier seg om gjøre trykkeplatene klare. De var klare. Men de var ikke rene. Trykkeriets eier, visstnok ansvarlig for platene, skulle komme. Nitti minutters venting. En teknisk feil, sa han da han kom. Han sa ikke at feilen var hans. Men han sa at seksten nye plater skulle anvendes. Trykkeren Achinto lovet å gjøre sitt aller beste. Jeg drar til Bangladesh. Nå vet de at de må arbeide med presisjon om arbeidet skal bli godtatt. Jeg tenker: så godt at den første siden ikke var "ren", for da ville jeg tillatt meg å tenke at alle plater og alle sider ville bli rene - og tillatt meg å forlate trykkeriet ved Dalhousie ubekymret.

Det er best at det møkkete blir gjenkjent fort. Så kan det kirurgiske snittet gjøres før alle ledd er blitt stive og gamle.

Noen, som Maki Kazumi, baulen født i Osaka, Japan, og "bengalsk født" et steds i Bardhaman, er vidunderlige. Parvathi Baul besøkte ashramen til Sadhan Das Bairagya og Maki Kazumi i forrige uke, dagen før vi var der. Jeg hørte Parvathy Baul synge i Kolkata i desember 2009, og ble beveget. Jeg tenkte da: åh, om Rehana og Sharifa kunne få høre sangen hennes, og sett at en jente har friheten til å la stemmen komme helt ut, i den totale kroppens bevegelse.

I morgen synger Parvathy Baul på samme sted som i desember 2009. Billetter er kjøpt. Maki Kazumi har fortalt Parvathy Baul at jeg kommer for å høre henne. Kanskje blir det et fragment av en samtale, kanskje bare et blikk. Hun er så ung. Men hun har kraften, og kanskje også hjertet.

Du kan høre Parvathy Baul på youtube.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. desember 2011
Nå vet jeg mer om formuesbeskatning i Kolkata. En må skatte ekstra for sydvendte hus og for hus ved brede veier, nær offentlige transportmidler som t-banen. Jeg bor i et slikt hus. Sakuntala sørger for å betale den kvartalsvise skatten, som er høy her på grunn av "sydvendtheten". Mer lys, mer luft; mer skatt. Derfor er husleien ikke lav.

Jeg skulle reist til Dhaka på søndag. Plutselig melding fra Badsha, han som ko-ordinerer sunoarbeidet. Ma, det er erklært generalstreik på søndag, du må komme på mandag isteden. Han som aldri har reist med fly tenkte øyensynlig ikke på at billetter ikke alltid kan omgjøres; han visste at vi har et møte med Den norske Ambassadøren til Bangladesh på mandag. Derfor: ma, kom på mandag isteden!

Hennaen var vasket ut av håret, Binod satt med budsjettarbeidet for turneen i januar, ekstra tallerkener, ulltepper, stort telt, bensin til to biler, mat, invitasjoner, leie av scener, samt titalls av erklæringer til Brannvesen, Politi, politiske myndigheter mm. Rett til Jet Airways-kotoret i Park Street, nå kalt Mother Teresa Sarani. Enda en svær demonstrasjon i byen, lenin-plakater, i regi av SUCI (Communist). Lærere i demonstrasjon mot eksamen for barn opp til 8. klasse. Indiske bengalere er virkelig kyndige hva partipolitiske manifestasjoner angår, minst én daglig. Trafikken var snegleaktig. En skummel lukeparkering, og jeg ut av bilen til et stappfullt kontor, der én kunde var klar over generalstreiken, men ikke de billettansvarlige. Generalstreik inngår ikke i flyselskapets ansvarsområde. Av en eller annen grunn ble et sete klarert for meg, uten ekstra omkostninger.

Det er opposisjonspartiet, BNP, Bangladesh Nationalist Party, som har erklært generalstreik, kanskje for å gjøre regjeringens arbeid enda mer besværlig. Selvfølgelig skal regjeringen-som-er styrtes.

Blir Awami League-partiets regjering styrtet vil arbeidet for sangen bli mer besværlig, jentenes bevegelsesrom antagelig redusert og friheten til i enkelhet å være hindu-og-muslim sammen innskrenket.

Jeg tenker: det er godt at vi ikke på forhånd kjenner konsekvensene av det vi påtar oss av arbeid. Å organisere en 28-dagers turne for tolv barn & voksne "fra utlandet" i en byråkratisert delstat, og dét med svært begrensede økonomiske midler, er - for å si det mildt - krevende. Jeg skulle gjerne slippe å tenke på penger, datoer, viseringer, polititillatelser mm. Jeg må tenke på dette.

Ville så gjerne skrive. Fotografere. Ja, filme. Og bare rusle, eller hva var det han sa, poeten fra Son, bare sitte og se ut i været. Kope, det kalte han det. Når jeg blir gammel, da. Jeg er jo gammel. Jeg blir yngre her.

I går trasket vi syv-åtte kilometer, den vidunderlig fromme, skarpsynte og uutdannede Jamir og jeg; vi fotograferte og kjøpte klær, til musikerne (mennene) denne gangen. Klær til jentene er allerede innkjøpt. Jeg kjøpte sandelolje, dyr og sjelden; litt roseolje også. Kanskje kjøpte jeg roseolje i Bombay i 1980, da jeg reiste tre måneder i India. Duften minner meg om den reisen. Og rosevann, som brukes i sorbot, til å dynke klær, til godsmak i kaker, til å rense hud. Til velsignelser.

På søndag inntraff en underlighet. Et gjensyn med Chris, gandhi-disippel, som i flere år hadde bodd i en dalit-landsby i Tanjavore, i Sør-India, men høsten 1976, da jeg første gang kom til Kolkata, var i India. Hun bodde i et hus for og med psykisk utviklingshemmede, noe også jeg gjorde i Oslo (Mariahuset) i 1976. For ti dager siden kom det over meg et ønske om å gjenfinne Asha Niketan, inne på området for the Missionaries of Charity. Der fikk jeg vite at Chris, som bor i Skottland nå, var i nærheten av Kolkata frem til 2. desember. Jeg etterlot meg et visittkort med lokalt telefonnummer. Hun ringte og på søndag dro vi dit. Chris i blå sari, som i 1976. En gang hadde jeg sett henne igjen, siden 1980: i London i 2001.

Landsbyen der hun bodde i Tanjavore, Keerungudi, var stedet der jeg ble rystet av fattige inderes gjestfrihet. Jeg var syk på leirgulvet og de samlet myntene de så å si ikke hadde, og kjøpte grønnsaker de kokte for meg. Keerungudi er et navn i livsskjebnen min. Så også Chris. Og med ett, i samme by: Kolkata.

Chris fikk høre mye om Rehana og de andre.

Hilsen Wera

Kolkata, 26. november 2011
Jeg skulle så gjerne høre min egen tanke. I det minste ha friheten til å høre hjerterytmen, eller lage en setning. Det skråles i nabolaget. Det er et nesten aldeles vanlig skrål. Det er førvalgs-tider. Byrådsvalg, kanskje. Det er som oftest puja-eller førvalgstider. Denne kvelden er det Mamota Banerjees navn som skråles ut. Mennesket er for mennesket, sier kvinnestemmen. Det er ingen kvinnestemme; det er ingen mannsstemme. Det er, selvsagt, stemmen til et levende vesen - født i menneskeskikkelse.

Hvordan har India mistet India; hvordan er samvittighet, gjestfrihet, stillhet, solidaritet blitt borte fra denne delstaten (Paschim Banga i øst) og andre delstater i India. Politikerne skriker. De skriker sine egnes navn og hva de gjør utenfor mikrofonenes rekkevidde er, selvsagt, uhørt. Men skrålet legger seg dag etter dag over sansene, hjernene, evnen til å tenke; som en kolossal tretthet hos dem som ikke av økonomiske eller andre grunner vil delta i dette spillet.

Det er vanskelig å skjønne at folk kan la dette skrålet pågå i år etter år. At de ikke sier nei. Kanskje er de for trette. Kanskje er det farlig å si nei. De fleste som sa nei til CPM (Communist Party Marxist) sa, formelt sett, ja til Trinamul Congress med Mamota Banerjee. Det kan hende denne "didi" (storesøster) ikke er korrupt. Det kan til og med hende hun tenker solidariske tanker og har en elementær sans for rettferdighet. Men de som skrålet ut navnet hennes nå de skråler på samme heslige vis som de som for atten måneder siden skrålte for kommunistpartiets skyld. Det fins ingen forskjell for øret mellom Trinamul-skrålet og CPM-skrålet.

Hvor kan barna gå. Det er skrål og spetakkel på alle kanter; de fordruknes skrål, de maktgriskes skrål. De satt her og tegnet i dag. De vil gjerne sitte og tegne. Så fikk de kheer, en slags risgrøt. De spiste med lyst. Også jeg gjorde det.

Takk til alle, skriker kvinnestemmen som vil overdøve menneskelyder og enhver motsatt tanke. Hesligheten er blitt normen her.

Og likevel er jeg her. Jeg slipper ikke løs. Jeg er fanget av nødvendigheten. Hvem vet for hvor lenge. Kanskje for alltid.

EarthCare with Art forbereder husly, transport, scener for opptreder, for ikke å nevne budsjetter, for de tolv som skal komme fra Bangladesh 6. januar. Musikerne og barna.

I Bangladesh arbeider Badsha med "master-cd" til CD-2. Take Me Across, som er CD-1, kan skaffes fra suno-norge.org. Jeg skulle snakket med Badsha om Sharifas allergier og nødvendigheten eller ikke-nødvendigheten av å bestille legetime for henne her i Kolkata. Men jeg kan ikke ringe til Bangladesh. For jeg ville ikke hørt hva Badsha sa i telefonen. Jeg ville ikke kunnet formulere min egen tanke på bengali. Den som skråler der ute har inntil videre overtatt hjernen min.

Hjernen er ikke blitt en annens. Den er inntil videre satt ut. Jeg kan såvidt formulere setninger på norsk. Setningene jeg skulle formulert på engelsk lar seg ikke formulere. Engelsk ligger ikke innenfor hjernen i meg, slik morsmålet gjør.

En gang fantes det en vakker blyghet hos indiske kvinner. Det fantes en viten om skammens mulighet hos menn som hos kvinner, samt en selvsagt gjestfrihet. For det fins jo en sann skamfølelse. Alt skal ikke gjøres for alles åsyn. Noe skal være skjult. Det skal jo være skjult. Purdah er ikke (bare) usant. Det er nødvendig. Alle har ikke noe der ute for alles øyne å gjøre. Det er ikke "tømme seg" som er viktig, eksistensielt, seksuelt som kunstnerisk. Å temme seg er like viktig. Det er tider for alt, sa den kloke overlevende fra Utøya. Det er tider for skam.

Folk her er blitt systematisk ribbet for det stille, det tenkende, det lyttende.

Her skal suno-barna synge, her hvor elendige og ikke-elendige bor. Her hvor mennene pisser i veikanten, på ett og samme sted, der de har pisset siden CPM ble til. Det er deres rett å pisse der, tenker de, mens stanken er kvalmende for oss som holder til i første etasje. Kast vann over pisset ditt, sier vi. Noen gjør det. Andre vakler rusa videre. De pisser slik de har pisset før. Bluferdigheten er ikke til stede. Retten til å pisse der en vil, retten til å skråle der en vil, retten til... å ruse deg der en vil.

Elsk, og gjør det du vil sa Augustin for sytten hundre år siden. Den som elsker har, kanskje, rett. Men hvem vet hvem det er som elsker... og hvem kan si om seg selv at det er elske hun gjør.

Jeg vet ikke hva Rehana, Sharifa, Mousumi, Jemi og de andre vil se, lukte og si når de kommer hit. De vil bli forferdet. Menn pisser sjelden rett foran kvinner i Bangladesh. De ruser seg heller ikke offentlig. Heldigvis at det ikke er valgkamp i januar. Ikke puja heller. Det er vinter i januar.

De politiserte kvinnene, hva er det de gjort med seg selv. Måtte de virkelig gjøre seg like avstumpet som politiske menn har gjort seg. Det kan da ikke være slik sannhet vokser og faller som frukt fra treet.

Sannhet, sa du... Sannhet!?

Hilsen Wera

Kolkata, 23. november 2011
En skal ikke dykke i alle vann men velge sine vann med omhu. Jeg har neppe valgt Kolkata med omhu. Byen "tok" meg i 1976. Det er ikke samme by i 2011.

De som trekker kjerre er få her nå. De løper med eller uten sko, med bagasje eller folk i kjerra, og minner om "gamle dager". For fem-seks år siden fotograferte jeg dem med stor konsentrasjon.

Det-som-forsvinner er et tema. Jeg kan ikke holde noe igjen. Vi måtte være millioner av "aktivister" for å holde de gamle formene igjen. Det er neppe barbeinte kjerretrekkere aktivist-millionene ville gå inn for først. Men de tilhører uttrykksmangfoldet og, på et vis, biomangfoldet også; for de forurenser ingen ting. Når det er flom er det bare de som kan kjøre deg hjem. Arbeidet de gjør er langt fra nedrig, og heller ikke møkkete. Det er hardt menneskearbeid, en slags "tjeneste". Å rense kloakken må være langt sørgeligere.

De som demonstrerer er fremdeles mange i denne byen. Bengalere er eksperter i å marsjere taktfast. De blir heslige av å rope som én mann. De er menn og kvinner og roper som én mann. CPM-generasjonen, de mellom 25 og 50, især. I går var det lærerne. De sultestreiket for bedre lønnsbetingelser for deltidsarbeidende lærere. Jeg er (antagelig) ikke imot selve saken. Da jeg snakket med dem, sa jeg at det jo var elevene det hele dreide seg om. Dét morsmålet skjønte de ikke.

Jeg har hørt, men det kan være en annen av delstatens halvsannheter, at CPM, før de mistet den politiske makten i 2010, bedret lønnsbetingelsene for lærere betraktelig - for å kjøpe lærernes politiske gunst. Lærerne tilhører nå delstatens høyt-lønnede og utfører, som mange andre statsansatte, minimalt. De kan være uoppsigelige og trekker latskapen ut over barna. Rabindranath Tagore ville ynket seg.

Men: ingen stor hungersnød ville kunne oversees mer, som den i 1942-43, da maten ble kjøpt opp billig og lagret i store lagre i påvente av høyere priser, eller sendt til fronten på Winston Churchills kommando, mens bengalere ble til skinn og bein utenfor butikkene, uten å utføre ransforsøk.

India er ikke her, tenker jeg der jeg trasker i gatene i Kolkata. Gjestfriheten, smilet, sansen for det som er gratis. India er kanskje ikke noe sted, men som en tilstand i noen bevisstheter, synlig eller usynlig, fremdeles.

India er likevel her. I går dro Binod og jeg til ashramen i Hatgobindapur, og videre til Bardhaman sammen med Sadhan Das Bairagya og Maki Kazumi for å planlegge sunobarnas opptreden der 29. januar. Det blir den siste organiserte opptredenen før de drar østover igjen. Annonsering, hvilke ord og hvilke bilder på plakaten, hvordan skal scenen se ut, hvem skal der si hvilke ord, hvem skal betale for hvilke tjenester, hvor lang opptreden: EarthCare With Art (Kolkata), ashramen Moner Manush (Kenduli) og Arshi Nagar (Lalmonirhat).

Sadhan das Bairagya og Maki Kazumi tjener ingenting på dette. De går den indre veien og er høyt høyt elsket av de som har beholdt sansen for kjærlighet. Vil du at fjernsynet skal lage program med barna, så si fra til meg, sa han. Fjernsynskanaler gjør, uansett, hva de vil. Maki, baulen født i Osaka, Japan, har avslått mangt et tilbud om fjernsynsprogram. Også jeg avslo, for barna. Det er ikke på skjermen de blir sanne og hengivent syngende barn. Dokumentasjonen håper jeg å kunne ta meg av. Og reporterne kommer uinnbudt.

Hilsen Wera

Kolkata, 19. november 2011
Horn, stemmer; ingen kråker akkurat nå. Det er ikke sesong for kråkeunger, ikke noe reir i treet utenfor balkongen. En røkelsespinne er tent. Snart kommer Puspa med sattu: en drikk som består av knuste linser, rødt salt og sitron. Det er slik morgenen begynner fra fordøyelsens side.

I går dro vi til Salt Lake, en ny bydel i Kolkata, for å høre baulers sang. På veien dit, innom kontoret der det statlige kulturbyråkratiet bestemmer over utleie av en sentral scene: Sinshir Mancho, midt i byen. Vi har ventet lenge på 18. november, datoen da en annen dato, den for den store opptredenen i Kolkata, for barna og ungdommene fra Bangladesh skulle erklæres, slik en erklærer eksamensresultater.

Etter kl 18, sa en byråkrat. Byråkrater er stort sett utilsnakkendes. De kan angripes fra smilets side, eller med noe som er så uventet at rollen ikke har vennet seg til å støte det vekk. Uventede tilnærmelser til maktens byråkrater er risikofylte; en kan straffes om byråkraten oppfatter det som æreskrenkelse. Det som i Norge kan rettes opp på fem minutter kan være uopprettelig her; eller meget kostbart og utmattende.

Å betale bilskatt krever flere dager.

Da Bidula ringte til "kulturkontoret" på kvelden ble det sagt at den som skulle kommet med januardatoene ikke var kommet likevel. På mandag eller tirsdag, ble det sagt. Ring igjen da!

Vi dro i retning Sealdah for å kjøpe tegneutstyr til 120 barn. Utenfor Moderkontoret for Barmhjertighetssøstrenene (Mor Teresas orden) stod en flokk mennesker med tente oljelamper og sang. En nonne ble drept i Bihar forleden. Hun hadde i årtier tjent stammefolk i den korrupte delstaten.

På en åpen slette rett ved E-verket skulle baulene fra Hatgobindapur opptre, under en festival for tradisjonshåndverk og folkekunst. Jeg så et bord og åtte-ni navnelapper, for de byråkratisk og politisk sett opphøyde. Guvernøren og andre VIP-er. Alle mottok blomsterdekorasjoner og talte om behovet for å bevare folkekunsten. Noen fattige jenter fra Purulia ble berømmet med statuett fordi de hadde motsatt seg barneekteskap. Etterpå satt de alene på stolene og måtte høre på halvannen time med engelsk tale de selvsagt ikke kunne begripe. Hedret, og glemt en gang til. En non-governmental organization mottok en sum på 5 lakh for å kunne fortsette å ta vare på folkekunsten. Talene tok slutt. Guvernøren og alle tok blomstene sine og ble geleidet ut, i et veldig blitzstyr.

Da var baulene, de som virkelig, og med alt det de er, tar vare på den innerste folkekunnskapen, nesten alene igjen. Ingen sørget for te eller vann til dem. De prominentene som hadde talt om betydningen av folkekunst, var blitt fotografert og hyllet, neppe for det de sa men for sin status i et statusridd samfunn, og gikk et annet sted. Med dem forlot nesten samtlige som var kommet, for å delta i "denne verdens" virak.

Maki Kazumi, presentert som "den japanske baulen" var den første som sang. En baul kan ikke være japansk. Maki er baul. Tout court. Halim Fakir. Bhojon Bairagya. Asok Das Baul. Vi kjenner dem. Og Sadhan Das Bairagya/Fakir Sadhan Darbesh, i hvitt, virvlet over scenen med totalt alvor og total glede, en stemme fra klodens innside, og alt dette foran ti-femten personer, publikummere som ikke hadde forlatt stedet sammen med de prominente. For et mot! Å leve slikt offer, slik kunnskap, og dét på en scene i en bydel, Salt Lake, for de ganske velstående, tilsynelatende ikke-affisert av nitti minutter med ubegripelig engelsk og den totale respektløsheten fra folk som sier de vil bevare folkekunsten og marsjerer ut når det ikke lenger har noen prestisjehensikt å bli sittende, for å motta og lære.

Jeg sørger over Norge. Jeg kjenner ikke Norge og sørger, ikke så mye over det at jeg ikke kjenner, altså Norge, men over at Norge er blitt så innkrøkt i penger, utseende og trender. Norsk samfunn er ikke infernalsk, som jeg av og til tenker at det bengalske samfunnet er; det er bare glorete og glatt.

Baulene er lærere. Læremestere, kunne en si. Men tørsten etter indre kunnskap er gjemt bakenfor prestisjens - eller fattigdommens - blåner. Selvsagt ikke bare hér. Men hér var kunnskapen lenge så sterk. Nå lever den i små lommer, som de urkristne i katakombenes tid, hvis det jeg vet om forfølgelsene de første tiårene etter Jesu fødsel er sant.

Det er ikke bokstavelig talt drepe mestrene folk vil. De vil bare ha noe annet enn det sanne mestere alltid har villet gi - en viten om selverkjennelsen, motet og offeret som behøves for den som vil "bli menneske".

Hilsen Wera

Kolkata, 15. november 2011
De fattige får sjelden pass. Og de får i hvert fall ikke visa. Jeg vet dette nå, på en hard og svært praktisk måte. Sunobarna og musikerne, tolv i alt, er invitert til å opptre i India. Kopier av togbilletter er sendt, invitasjonsbrev er sendt. Først måtte de selvsagt søke om pass som borgere av Folkerepublikken Bangladesh. For å få pass måtte alle skaffe papirene knyttet til fødselsregistrering. Barna måtte ha foreldrenes samtykkebrev. Alle foreldre kan ikke skrive. Men alle de tolv har i to-tre måneder hatt pass.

Visumprosedyren har pågått i mer enn en måned. Jeg som strever med egne visumsøknader må koordinere søknadene til de tolv, nå fra Kolkata. Ikke noe som har administrativ karakter her, postvesen, bankvesen, mm er lett. En dag i kø, to dager i kø - for det som vest i Europa er en fem-minutters prosedyre.

Badsha Alam, koordinatoren vår, strever med visumpapirene. Ni timer unna The Indian High Commission i Dhaka. Selvsagt er alle formelle papirer skrevet på engelsk. Ekspertise må tilkalles av språklige grunner. Enda en gang må fødselsregistreringspapirene vedlegges, denne gang visum-, søknaden. 150 USD per visumsøknad må betales; det er en sum den reisende mottar ved retur til Bangladesh. Kanskje må alle de tolv reise ni timer frem og tilbake til Dhaka med buss + et uant antall timer innad i den trafikk-skrekkelige byen Dhaka med et eller annet transportmiddel - for å levere søknadene. Eller kanskje, slik tilfelle er med meg når jeg i Kolkata søker visum til Bangladesh, for å intervjues et par dager etter at søknadene er levert inn. Nå som det er høysesong for eksamener.

Den Norske Ambassaden i Dhaka har lovet å skrive et anbefalingsbrev for truppen. Uten et slikt brev er det høyst usannsynlig at truppen ville få innvilget visum.

Et fattig menneske, som ikke kan fremskaffe de 150 USD og som ingen skriver anbefalingsbrev for, må holde seg der hun er. Hva har dette fattige menneske i et annet land å gjøre - i globaliseringens tidsalder.

Til uken må jeg søke visum for egen reise til og opphold i Bangladesh. Fremdeles er det usikkert om jeg, som skal reise med truppen landeveien fra Bangladesh til India, får tillatelse til å reise med fly til Dhaka. Billetten er betalt. Men: den som krysser grensen i Buri-Mari nord på vei ut, må kanskje krysse samme grense på vei inn i landet. Derfor er det ikke utelukket at jeg må reise med toget til New Jalpaiguri en natt tidlig i desember - av byråkratiske grunner. Shamsidul Amim, den visaansvarlige i Kolkata, åpner muligens veien for meg.

Jeg tenker ofte på Badsha, koordinatoren av sunoarbeidet. Selvsagt tenker jeg på det trofaste menesket han er. Ikke har han gitt opp troen på Rehana, som har vært en påkjenning av en ungjente. Han blir stående hos Sharifa med allergiene, i enhver storm, for enhver ekteskapstruet (!) jentunge og enhver liten gutt som kunne behøve en geit for å få spise litt mer... en geit som får killing, en geit å følge dag etter dag. Alle behøver noe å se etter. Og dette kan være en geit.

Sharifa er oppe til eksamen i 8. klasse for tiden. A+, sa hun på telefonen. Den til å begynne med underernærte jentungen, denne hengivne stemmen, gir seg ikke. Hun lovet oss å "gi alt" til eksamen. Ingen har grunn til å klage. 8. klasseeksamen er ikke den siste. Med der åpner veiene seg. Vår Sharifa kan gå langt.

Her arbeides det for Kolkata-organisasjonens egne arbeidsfelt: utrydningstruede kunst-og håndverksformer og fattige landsbyers og nabolags barn, ti tillegg til arbeidet for truppen for Bangladesh. Denne delstaten er, administrativt sett, radikalt korrumpert etter tiårs vanstyre.

For øyeblikket reiser Binod og Bidula rundt for å levere invitasjonsbrev til utstillingen Om Ganga som åpner 21. februar i Chitrakoot Gallery. Brev til pressen blir også levert. Frimerker er blitt tilført lim og klebet på konvolutter. Et frimerke har ikke nok lim til å kunne klebes direkte på konvolutten.

I går da Bidulas bilder og mine fotografier fylte det største rommet i kontoret kom 7-8 av barna i maleklassen inn for å se. De så og så, i stor årvåkenhet.

Hilsen Wera

Kolkata 12. 11.2011
I går var dagen "auspicious": 11.11.2011. Da ønsket mange indere at barnet deres skulle bli født. Et tusentalls keisersnitt berammet. Her fins strie strømmer av penger som flyter dit en velsignelse antas å være: en betaler, og venter seg gjenytelser fra "guden".

Jeg gikk forbi Nirmal Hriday, Det Rene Hjertet, i Kalighat i dag. Home for the Dying Destitutes, det første opprettede Huset for Døende av the Missionaries of Charity på femtitallet. Ikke én sari eller annet klesplagg flagret i vinden på taket. Jerngitre foran inngangsdøren. Ute av drift. Kanskje pusses det opp.

Mor Teresa er for lengst død. Alle velsignelsesvinder blåser ikke til alle tider. Jeg er ikke i tvil om at Barmhjertighetssøstrene fremdeles arbeider, i og utenfor India. Kanskje arbeider de smalere og spedere, i et India der "krigen" mellom tradisjonene og hengivenheten som var og de harde og voldelige uttrykksformene - som også var -nå blander seg med det globaliserte markedets kommersdrevne forvirringsangrep, denne "krigen" blir råere og råere.

Dette er et rart sted i verden. Mens jeg skriver slås det heftig på trommer der nede. Jeg bor i fjerde etasje. Lørdag er Mor Kalis dag. Hun feires med fromhetsuttrykk i gester og lyd.

Det er ikke jég som vet hva lyd innerst inne er i dette landet. Jeg vet at den er voldsom og at den ikke gir seg - og at det som er en påkjenning for sansene mine åpenbart for lengst er en vane for sansene deres. Slik noen blir beruset av en centimeters vin i et glass og en annen kan tømme fem glass før det blir merkbart.

Hva som gjøres i organisasjonen her? I dag: maleklasse med sang, yoga og annen undervisning. Før dette: en samling i slummen i Chetla der EarthCare with Art siden sommeren 2009 har drevet en førskole, med engelskundervisning, for svært små og svært fattige barn.

Jeg hadde hørt at andre gjerne ville drive denne skolen. Staten støtter jo skoledrift... Det hender at de som gir først og fremst ønsker å motta mer enn de gir. Jeg spurte de fem mennene som snakket på nabolagets vegne: om folk skulle komme utenfra og si at de kan repare skolen, sørge for enda bedre skolemat og undervisning, hva svarer dere da. Da hadde jeg allerede sagt at der folks hjerte og sinn kan kjøpes og selges, der kan ikke jeg være.

Chotka, nabolagets "overhode", som både tar seg av en moské og et tempel, svarte: da svarer vi at så lenge EarthCare with Art vil drive skolen, så lenge skal den drives av EarthCare with Art. Litt etterpå sa han: vi vil så gjerne drive en madrasa også. Ingen her lærer urdu! Kunne EarthCare with Art drive en madrasa...?

Jeg, en madrasa!!!? Til Binod sa jeg: Om noen synger quawwali og noen lærer å synge quawwali der, da kan tenke madrasa-tanken. Jeg som ikke har mer penger enn det en norsk statsstipendiat, som neste år blir "pensjonert", har... Blir leiligheten i Budapest brukt av enda flere, vil pengene derfra kunne omdannes, om ikke til en madrasa, så til undervisning av fattige barn og styrking av sårbare lokale kunst- og håndverkstradisjoner i denne indiske delstaten.

Sunobarna kommer hit i januar. Da må vi leie bil med sjåfør. Det blir nødvendigvis kostbart. Den blå bilen, tusen ganger reparert, nærmer seg femtenårsgrensen. Den repareres og repareres og repareres. Den var billig å kjøpe men er dyr i drift. Reisebudsjettet i januar vil beløpe seg til 8-10000 kroner. Om vi nå kjøpte en varsomt brukt bil, ville den bilen koste (minst) 30-40000 kroner. Leie-eie leie-eie. EarthCare with Art vil ikke slippe unna å eie en bil. Jeg hadde tenkt at den blå bilen fra 1997 kunne trekke lasset i ett år til. Den er blitt en gammel kjær hest. Binod holder av den. Også Binod vet at den behøver en yngling som ikke kan svime av når som helst.

Jeg sa: denne organisasjonen har jeg ikke kunnet slippe tak i. En tynn tynn tråd har bundet meg fast i den. Jute, silke, eller noe annet nesten usynlig. Jeg har ikke hatt full tillit, eller: jeg har hatt en såret tillit, til arbeiderne; jeg har hatt tillit til visjonen - til tradisjonene og til barna. Først nå kan den bli fast og tydelig. Nå er det feid i huset. I dag blir det store navneskiltet spikret opp foran inngangsdøren. Jeg kan høre hammerslagene her oppefra.

I morgen, søndag, drar Binod og jeg ut for å filme.

Det blir en nødvendig avstand fra den hardt arbeidende "hjernen".

Hilsen Wera

Kolkata 10. november 2011
Her, av alle steder, er det vidunderlige aller vidunderligst. Og det skrekkelige minner om helvetesbeskrivelser. Jeg har skrevet dette før. Det gir seg ikke med å være sant. Ganga renser alle, sier hindutradisjonen. Hvem renser Ganga, spør baulen. Ingen av oss kan svare. Og baulen, som har båret svaret i seg lenge, svarer på sitt eget spørsmål: et menneske som i sannhet er ydmyk og rører ved vannet i Ganga, dét mennesket renser Ganga.

Det plutselige her er plutselig på en langt mer "materiell" måte enn i Europa. De sannferdige er uendelig sannferdige. De som prøver å ødelegge "alt" gjør dette med eiendommelig og oppfinnsom utholdenhet.

I dette landet har jeg truffet to eller tre som er rene av hjertet, fattige i ånden. De er grunn nok til å tro på kjærligheten. Jeg vet om dem og kan bevege meg i mørket. Plutselig lyser det fra bunnen av mørket. Mørket er selvsagt også i meg. Den som har med penger å gjøre har nødvendigvis med mørket å gjøre.

Det engelske navnet på organisasjonen vår er EarthCare with Art. I to dager var fire av oss i vevernes landsby i Fulia, i distriktet Nadia. Også dér skal sangerne fra Bangladesh synge. I to landsbyer driver Bidula Basu tegne - og maleundervisning med 40 + 40 jenter. Det er tre kilometer gangavstand fra den ene landsbyen til den andre. I den ene bor hinduer, i den andre er flertallet muslimer.

Den 8. november, dagen etter eid-al-adha, ville innbyggerne i den ene landsbyen lage festival. Tegnekonkurranse, sang, litt dans, quiz (!), fortellinger (natok) fra scenen. Mødrene satt på gresset, noen i skjul. De ble så å si dratt frem, og frydet seg over døtrenes kunnskaper og mot. Døtrene, mellom 7 og 15, deres skjulte seg ikke. Nitai, veveren vi for to-tre år siden spurte om veien til min første veverlandsby - som jeg ikke engang visste hva hette - var konferansier. Han er en hengiven arbeider for jentene i landsbyer som ikke er hans egen. Ikke før på tirsdag hadde han holdt i en mikrofon. Og da var han konferansier.

Et steds ved Ranaghat lette et tyvetalls kvinner etter fisk i gjørma. Jeg, som må lære å filme for å kunne dokumentere reisen fra Bangladesh, laget min første "kortfilm", eller video. 2 min og 36 sek med kvinner som lette etter fisk i gjørma. En av de gamle åpnet sarisnippen. Der lå birien. Det er den lokale sigaretten. Hun trakk noen drag og naboen i gjørma gjorde det samme. Plutselig dro en ung kvinnen en fisk på ti centimeter opp fra forekleet for å vise den til oss som balanserte i gjørma mellom vand og land. En liten lykke, en underlighet midt i strabasene. Lykken det er å skape.

Sadhan Das Baul drar til Bangladesh i dag. Fakirene samles i Faridpur utenfor Dhaka. De venter på ham. Han er guru, eller pir, for dem. Det er han som har invitert suno-barna til Jay Deb-festivalen nord for Kolkata i januar. Han er nærmere frihet enn noen annen jeg har sett. Det var under Jay Deb-festivalen i 2011 at han ble "synlig" for meg.

Bli en måned, minst en måned, i ashramen hos oss, sier han. Ja, har jeg svart. Men først må EarthCare with Art være sterkere enn den er nå. Sannferdig og solid. Jeg skal ikke gi den opp, eller forlate den på noe som helst vis. Men kanskje får jeg også av og til være i en annen enkelhet, skrivende eller ikke-skrivende, i en ashram.

Vinden blåser så underlig noen ganger. Et menneske ser et annet menneske og blir sett. Plutselig åpnes en "reiserute" for syngende barn fra et land og til nabolandet - som en frukt av et slikt syn. Ingen av oss vet hva som kan åpnes etter denne store åpningen; dvs barnas og musikernes reise. De som aldri før har reist utenfor sine egne trakter.

Rehana gikk med geita på elvebredden i 2002. Så ble hun bedt om å synge for den fremmede på øya i Brahmaputra. Den fremmede skriver dette brevet. Det er lenge siden hun var fremmed her. I januar 2012 skal Rehana synge på scenen på pilegrimsstedet der jeg i 1992 ble fanget inn av den bengalske sangen.

Det er Sadhan das Baul som har invitert henne og de andre.

Hilsen Wera

Kolkata, 6. november 2011
Kråkene driver på. Det er søndag. Kråkene har en annen tidsregning. Bilhorn. Gudinnefest etter gudinnefest med prosesjoner og ofringer er, kanskje, forbi for i år. For alle hinduer, for bengalske hinduer, for hinduer med hindi som morsmål. Men eid-al-adha for alle muslimer, offerfesten til minne om Ibrahams villighet til å ofre Ismael, men isteden ble en kamel ofret, blir feiret i morgen. Dette ifølge Koranen. Dvs ifølge det lille jeg vet.

Da vil en ku bli slaktet i Arshi Nagar, i år som i fjor. En geit også. Kua er antagelig slaktet og kjøttet delt ut. Blant sangerne og barna våre er det mange som bare får spise kjøtt denne ene gangen i året. Den som slakter dyret skal gi bort (minst) en tredel. Ifølge Koranen.

Her er jeg, på samme seng som forrige gang, i fjerde etasje der vinden er god å ha. Klærne er vasket etter tre dager i en ashram nord for Kolkata. Sannferdige Puspa, adibasi-jenta, som ble enke som toogtyveåring, har vasket dem. Det var Puspa som var næreste vitne i januar da jeg - etter mange mange år borte - igjen fikk komme inn i baulenes hjerte-univers under Jay Deb-festivalen i Kenduli under vintersolverv. Det var da og der at Sadhan Das Bairagi, ashramens guru, gjenkjente selve understrømmen i meg - og fikk vite om Arshi Nagar. Barn og musikere er for lengst invitert til Jay Deb-festivalen i 2012 av ashramen Moner Manush.

Det er et stort arbeid å forberede reise, opphold og opptredener for fem voksne og syv barn og ungdommer. Scener og høyttalere må leies, plakater og invitasjonsbrev lages. Så skal alle kle seg, spise, sove. I beste fall blir ingen syke, vrange eller triste på første lange reise hjemmefra. Barn fra øst skal møte barn fra vest, epar og opar blandes som noen sier her. Opar = den andre siden av Padma-elven. Epar= denne siden, altså vest.

Sadhan Das Bairagi er en sterk skikkelse, en av de siste som holder på den yogiske veien blant baulene i Vest Bengal. Der han er blir sangen ikke kjøpt og solgt. Det blir sunget når hjertet sier. Syng! Det blir sunget når noen kommer som virkelig vil høre. Disiplene er mange. De er ikke alltid trofaste. Når disippelen er disippel, sier guruen, da blir guruen disippelens tjener.

Rehana snakket med Sadhan Das Bairagi og Maki Kazumi, hans guru-ma, på telefon på fredag. Maki kom til India for tyve år siden. Hun hadde hørt Sadhan Das Bairagi synge i Osaka. Hun ankom Barddhaman, satte igjen bagasjen i en lodge og bega seg ut på leting, på sølete veier, etter en fjerntliggende landsby. Der planla en trupp bauler en "turnering" nord i Bengal. Maki ble med. Hun dro ikke tilbake for å begynne det organiske jordbruket hun hadde tenkt å begynne med i fjellene i Japan. Maki ble værende i ashramen i landsbyen. Maki blir værende der Sadhan das Bairagi er. Begge vet at baulenes sanne kjærlighetspraksis nesten er oppløst og borte. Fjernsyn overalt, mobiltelefoner plagsomt pågående. Hvem vil høre offersangen...

Så kommer Rehana, Mousumi, Sharifa, Jemi, Ripon, Sumon og Anando for å gi sitt der Sadhan Das Bairagi, Maki og noen japanere til åpner veien for dem. Hvem vet, kanskje kan sunobarna våre gi noe til et blasert og forvirret publikum i en indisk delstat som har vært korrupt i mange tiår og der folk ikke lenger gjenkjenner de gamle hjerteordene. Sunobarna har lært noe dyrebart. Så får de gi det.

Jeg håper at de får gi det. At de tør. At vinden kommer til å blåse slik. Det fins ingen garantier. Ennå er det ikke søkt om visum. Invitasjonsbrev er sendt og blir sendt. Kopier av togbilletter også. Jeg reiser til Dhaka og deretter nordover i Bangladesh 4. desember. Krysser grensen over til India med truppen 5. januar. Til New Jalpaiguri kommer tre personer fra Kolkata for å ta oss i mot. Deretter natt-tog gjennom vestlige Bengal.

Jeg øver på å videofotografere. Det er en liten lek. Jeg kunne blitt meget fascinert og ikke villet gjøre noe annet! Så må jeg følge med på penger, visumsøknader osv. Og 8. november blir det avholdt en stor "tegnekonkurranse" i de to veverlandsbyene der jentene lærer å tegne å male i regi av Swapnabhoomi/EarthCare with Art. Der er Bidula kunstner-lærer.

Før det må de gamle blå bilen repareres. Motoroljen lekker ut.. Å, gamle kjære bil. Den skulle vært byttet ut. Organisasjonen er fattig. Den kan ikke bli byttet ut nå. En laptop ble innkjøpt på fredag.

I går kom 22 barn fra nærmeste nesten-slum for å tegne på kontoret. Der de er der er Bidula, Binod - og Puspa. Der barna bor der er kontoret vårt. Barna vet at de kan komme hit når de vil.

Hilsen Wera

Kolkata, 14. august 2010
Sitter under viften med tung henna i håret. Norske tanker tenkes, avslutningstanker. Så snart hennamassen er vasket ut, drar jeg til markedet for å kjøpe sarier og lungier å gi fra meg før jeg reiser tilbake til Europa.

Det har vært fem krevende dager. Frem og tilbake til Naya i Medinipur, frem og tilbake til Panagarh i Bardhaman. Og fra Bardhaman til Kenduli. Elven Ajay, den hellige, som bauler og andre pilegrimer bader i 14/15.januar, er nesten tørr nå i regntiden. Den skulle flytt over. Det blir lite vann å bade i i januar. Regnet er ikke kommet til Bardhaman. Hva skal de fattige spise, sier Manuara, Shamins kone. Og hva skal bøndene leve av. Halvveis uteblitt monsun i Indias mest fruktbare trakter, Bengal.

Den som skal utføre noe ikke-privat i Bengal må tåle byråkratiets syttisyv-leddede papirkvern. Vi skal "utføre" noe på et stykke land i fattige trakter ved Panagarh. Plante trær, drive organisk jordbruk, la barn - og gjerne foreldrene - lære bokstaver. Og må tåle den langsomme kvernen.

Bokstaver har ikke samme letthet (for meg) her som i Europa. I Europa blir ingenting skadet av bokstavene. Her fins det fremdeles en bred og saftig muntlig tradisjon. Mekaniserte kunnskapsformer tørker den ut. De som hadde saften mister saften. Og alle som ikke kan fortelle og synge, slutter å savne sangen og den lange muntlige fortellingen; ingen synger der ingen vil høre.

De færreste synger bare for sin egen sjel.

Vi ankom landsbyen i Panagarh første dag i ramadan. Jeg ringte til Badsha og snakket også med Rehana. Flere av "sønnene" snakket med dem; de her sa de hadde hørt sangen fra "suno-land" og at cd-er ville bli solgt også her. Rehana, min første bengalske (og bangladeshiske) datter, seksten år nå, sa hun var lykkelig. Eksamen var ferdig, hun hadde klart engelsk eksamen til og med! Skoleferie, og hun og de andre fra internatet besøkte stedet der trær blir plantet og fisk "dyrket", på jordstykket Badsha har arvet og siden gitt til organisasjonen Arshi Nagar.

Er Rehana lykkelig, er jeg også lykkelig. Hun overholdt fasten, sa hun. Å, sa jeg med forbløffelse. Hvorfor det? For deg, sa ungjenta. Å overholde fasten for meg... Shamin nikket. Slik er det, maa, sa han. Og slik skal det være. Eleven avstår for lærerens skyld.

For Rehana er jeg mor, men også "lærer".

I panchayatkontoret, som jeg besøkte fordi EarthCare with Art skal arbeide sammen med panchayat, det folkevalgte kommunestyret i disse trakter, fortalte en for meg ny person om den norske som var kommet dit under flommen i 1978, og også hadde vært til stede under bryllupet hans. Da han sa navnet, trakk jeg frem mobilen og ringte til Ellen. Basudev og Ellen snakket sammen mens byråkratene gjorde sitt, eller så på oss med forundring.

Papirer ble undertegnet, bankkonto (nesten) åpnet. Jeg kjenner ikke alle detaljene, for sammen med Neel dro jeg til Kenduli, gjennom jungelen med rådyr, påfugler og stammefolks landsbyer. I Kenduli satt jeg under bodhitreet med utsyn over den spede elven Ajay og tenkte på ingenting, eller var befridd til ikke å tenke. En hvitkledd sadhu vi drakk te med sa at det er et langt og stort arbeid å gjøre sinn og munn til ett og det samme.

I dag har jeg tenkt på Kenaram Das Baul, hans kone og datteren Uma på sytten år i traktene ved Tarapith. Jeg har lest ut William Darlymples bok Nine Lives. Folk og steder jeg kjenner er med. Sangen jeg holder av, og som bandt meg med sterk bevissthetssnor til disse trakter i 1992 utgjør siste kapittel, "det niende livet", i boken.

Kanskje får jeg igjen komme inn i baulenes direkte tale og blikk.

Neste år. I Kenduli?

Hilsen Wera

Kolkata, 10. august 2010
Europa gjør seg virksomt. Jeg leser bok. Nine Lives. In Search of the Sacred in Modern India, av William Dalrymple. Den siste livshistorien i boken, jeg har nemlig juksebladd, dreier seg om en blind baul jeg kjenner, i Tarapith.

I alle de østlige månedene mine hvert år, fire eller fem, er jeg ikke-boklig. I Kolkata leser jeg avisene The Times of India og The Telegraph daglig. Jeg er uten fjernsyn, og uten nett-nyheter. Og, som nevnt, uten å lese bok. Nå leser jeg. Tilbakereisen til Europa er, menntalt sett, påbegynt. Ankomst Gardermoen 13.20 torsdag 19. august.

Dragningen mot skogen, sjøen og kysten er merkbar. Jeg tenker på maten som skal lages, og manuskriptet som skal bli til bok. Og cd-omslaget med teksthefte til den første cd-en produsert av Arshi nagar, Bangladesh. Og på utstillingen med bilder av gude- og gudinnemakere i tronsmovarianten av en bokhandel, EarthCare Bookstore, her i Kolkata, samt på den lille boken om vevere og spinnere som skal tenkes og formes, alt dette før neste tilbakereise til Kolkata 13. desember.

Det har vært kvelende hett i dag og jeg har trasket og trasket, på jakt etter gamle tesjapper i byen. Det er noe eget med tesjappene i Kolkata, noe gammelt og nesten-hellig. Der står de, mennene, ja nesten bare menn, og nyter den sukrede melketeen, tilsatt krydder eller ikke, men alltid sukret; i beste fall, og hvis jeg ber om det, med knust ingefær. Den krokete telagersken i dag knuste ingefær og laget den deiligste te gitt meg i leirkrus; da hadde jeg fotografert henne lenge. Og fordi jeg hadde fotografert henne, ville hun gi meg te uten betaling.

En dag, slik tenker jeg, en utstilling med bilder av temakere, og tenytere; denne offentlig lykken i all enkelhet, på gatehjørnene. Alle gestene som foretas av de ordentlige temakerne, de som folk strømmer til. I Bangladesh er te te, og lages med to-tre grep. I Kolkata er prosedyren grundig, tidkrevende og andaktsfull. Jeg vet at jeg ikke vet nok om dette, og trasker i kilometer for å se. Det jeg ser tar jeg med meg videre, i bildets skikkelse.

Denne byen har sine meditative punkter. Gatetemplene, selvsagt. Og tesjappene for sekulære og for fromme, uten forskjell.

I denne byen, der disiplinert arbeid, i hvert fall i statlig sammenheng, er en sjeldenhet, kan demonstrasjoner organiseres og gjennomføres med forbløffende disiplin, som utenfor verandaen "min" nettopp nå. To rekker av folk med vimpler: Trinamul Congress, og i midten en rickshaw-syklist med ropert. Refrenget blir gjentatt av alle, rytmisk. Kvinnene marsjerer forrest. Alle er i alvor. Mamata Banerjee, partiets leder, besøkte Lalgarh, der "maobadi", de såkalte maoistene, har slått i hjel mange statlig ansatte personer i løpet av sommermånedene i 2010. Var hun i går blitt drept, fryktet man borgerkrig i delstaten. Men hun ble ikke drept. Det kan ha kommet en vind av ro til Lalgarh i West-Medinipur dit også vi reiser i morgen. Men vi skal til Naya lenger sør i fylket, og har ikke politisk ærend. Det gjelder en gurugriha, en skole for tradisjonsmalernes barn.

Det jeg har lært i løpet av fem-seks års arbeid for tradisjonsmusikken i Bangladesh, om å organisere sangskoler i landsbyene, vil antagelig bli anvendt i Naya i Medinipur. Men de malende foreldrene må godta premisser, metoder og formål. I nedbørsrike Medinipur må det bygges et sterkt hus der barn kan sitte og male. En kan synge ute i regnet, men en kan ikke male ute i regnet. Det er kostbart å bygge hus, om det så er av leire og murstein.

De tre arbeidsmånedene fullføres i løpet av denne siste uken. Ramadan begynner på torsdag. Da drar vi til Panagarh, til en landsby med et flertall muslimer. Jeg som gjerne ville fotografere matlaging i landsbyen får ikke fotografere matlaging denne gangen. Men jeg har aldri skjønt betydningen av "fastemåneden" og fasten, her kalt roza. For det spises nytelsesfullt sent på kvelden og ved tre-tiden om morgenen. Døgnets vaner blir omsnudd; men hvilken faste er dette.

Kanskje får jeg fra Panagarh dra til Kenduli der min bengalske reise begynte, som i en ny "fødsel", da baulene sang natten mellom 14. og 15. januar 1992. Jeg er her, altså i West Bengal, ennå fordi jeg ble tatt av sangen i 1992.

En gurugriha i Kenduli... Men baulmesteren velger sin disippel og disippelen velger sin mester på en uforutsigbar og ikke-organiserbar måte.

Hilsen Wera

Kolkata, 5. august 2010
Jeg skriver brev-hjem av behov. De dunete skjære- eller kråkeungene i neeemtreet ved verandaen har vokst siden sist. Nebbet er vendt rett opp; ungene venter på mat. Jeg vet ikke om de er kråker, skjærer eller noe tredje. Jeg har aldri lært mange fuglesorters navn.

Lenge trodde jeg at slike navn måtte kommet fra en pappa. Men pappaen som var til stede i jentungens liv på en særdeles beskjeden måte ga aldri fra seg trærnes og fuglenes navn.

Kanskje er det ikke en fars gamle plikt å gi fuglenes navn videre. Men datteren savnet navnene slik hun savnet ham. Og hun lærte seg ikke de navnene "han" skulle lært henne. Slik sett forble hun uopplyst. Og hun sluttet ikke å skrive, i romaners form, om faren-og-datteren, i mange kjærlighetsversjoner.

Men om jeg hadde lært fuglenes navn i Europa er det slett ikke sikkert at jeg ville kjent navnene på de i neemtreet mitt. Det er så vakkert, neemtreet, når det skinner i de våte bladene. Regnet vasker treet og solen tørker det rett etterpå. Sol regn sol regn, i monsunens mangeformede skikkelse.

Jeg skulle skrevet om deltalandet. Det har satt seg som påminnelse og tiltrekning et steds i kropp/følelsen. Det er så gammelt, deltalandet. Jeg vet at det ikke er uberørt. Det er tvert imot berørt av farer jeg delvis kjenner. I det globaliserte økonomiske menasjeriet kan "uberørte" livsformer, slik som leirhus og fiskegarn som må bøtes på nytt og på nytt, ikke annet enn skylle vekk eller sulte vekk - med tiden.

Jeg vil tilbake dit, og jeg må tilbake. På organisatorisk plan, forpliktet; på et annet og mer unevnelig plan det samme. Dette er et for-jævlig samfunn. Så fins det likevel skikkelser av en underlig og totalt bevegende stillhet, smerte, verdighet, styrke. Ja tilbake til trærne, urfolks sang, barna og dette totalt bevegende.

Senere.
Kameraet med objektivlokk som ikke lot seg åpne ble tatt med til Radiant Photo Shop, og deretter til Kamera Werke, i Dharmatala, også kalt Lenin Sarani. I den mørke butikken sa mannen bak skranken: bare vent litt, til elektrikeren har reparert det elektriske anlegget. For Leica-ets skyld vil jeg alltid kunne vente. I hyllene var gamle Rolleiflex-kameraer utstilt. Det må finnes en tysk forbindelse.... Elektrikeren gjorde sitt og kamerareparatøren åpnet objektivet slik at hånd og redskap fikk tak. Med Devendra og Kanai foran skranken satt jeg der, med forventning. Reparatøren klarte med sitt eiendommelige redskap å skille objektiv fra uv-filter og fastlåst lokk. Deretter skilte han de to sistnevnte fra hverandre, og rettet opp uv-filteret som var blitt en millimeter skakt i fallet fra kjerra i går. Reparatøren strålte sammen med oss tre da alle skader var reparert. Det kostet ca femten kroner. Og i Oslo, for ikke å nevne om alt var blitt sent til Tyskland? Ti tusen?

Devendra og Kanai dro videre til NGO-registreringsbyråket. Men derfra var antagelig alle dratt til de siste seremonier ved en høytstående byråkrat og CPM-politikers plutselige død. Død skjer, strømbrudd skjer. Jeg planlegger ikke mer, sa en jeg kjenner. For det jeg tenker, skjer likevel ikke. Det uplanlagte skjer. For ikke å nevne alle konsekvensene av rus. Og bilen, da. Den er til ettersyn. Vi drar til veverlandsbyen i morgen tidlig. Det er en farlig veistrekning. Swapan våker over bilen. Jeg håper han holder seg ved bilen. Her tør ingen overlevere en bil til en reparatør. For en reparatør kan la være å arbeide, eller erstatte originale og kostbare bildeler med juksedeler. Men Swapan er ikke alltid våken...

Sultan sitter med regnskapet. Han er den mest våkne. Rismåltidet stod kaldt på gulvet da jeg kom tilbake med reparert objektiv. Sultan var oppslukt. Maa, hva kostet klærne du kjøpte til barn i Sunderban? 390 rps. Penger er blitt borte fra kontoret. Sultan krever full undersøkelse.

Ingen har rene hender. Også møkkete hender kan gjøre godt arbeid. Men ikke alle møkkete hender kan gjøre alt slags arbeid. Den som mer enn tre ganger kommer ruset og ringer på ved midnattstider, kan ikke slippes inn flere ganger. Det gavner ikke; heller ikke den rusede - som kunne tro han er konge.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. august 2010
Hva kan jeg skrive om de malende barna og Bidulas blikk på dem. Bidula sitter i hjørnet og veileder hver og en. De kaller henne auntie, madam, didi. I dag sa Bidula: tegn en elvebredd. Ikke før var ordet, nadir par, sagt, så fløy blyantene over nitten blanke papirark. Rahit, den eldste gutten, var som en vind i fingrene. Og Shiva med stort krusifiks om halsen, tegnet med stor tyngde båt og da fargene kom var det lysende rød-oransje ildformasjoner å se på arket. Monica, antagelig med kinesiske gener iblandet de sør-asiatiske, tegnet vidunderlig. Lille Puja tegnet hva som helst. Hun er fem år og får alltid lov til å tegne hva som helst. Da alle tegninger var levert og Subonkol var storfornøyd, sa han: jeg går i 2. klasse, og likevel kan jeg tegne slik. En time senere var han å se på utsiden av vinduet; Bidula og jeg satt i hjørnet og drakk te som Soumu hadde laget, med ingefær som han vet jeg liker. Swapan leverte bilen til ettersyn, Sultan drev med budsjettet, Soumu sorterte tegninger og Rina, hun som lager mat, sov; for sist natt satt hun og Devendra oppe og oversatte til bengali arbeidstekster jeg hadde skrevet på engelsk om kommende og såvidt påbegynte "prosjekter". Da hadde Jamir og to-tre andre renskurt inngangskontoret der barnetegninger og fotografier henger. Det begynner å arte seg som en vital arbeidscelle her etter tusen harde tak, for ikke å nevne utallige timer i forsøk på å forstå hva vi skal, hvem som kan hva, hvem som ødelegger hva osv. Selv Swapan, den glade vandrer, tar nå tak i hverdagspliktene.

Ale har harde, tildels svært sørgelige, livshistorier. En stor undergraver av sørgelige liv er rusmidlene. Det jeg ikke har måttet lære i Norge, er jeg her nødt til å se inn i, og ikke bare se, men forholde meg tenkende og problemløsende til.

I morgen tidlig drar en stor flokk til Sunderban. Buss, kjerre båt kjerre kjerre kjerre båt. Vi skal se på mangroveplantene. Kanskje blir det også en samling med stammefolk, tribals, både om bevaringen av de små mangrovebuskene og om bevaring av gamle sanger.

5. august Tilbake fra en av de ytterste øyene i indisk Sunderban. Mangrovefrø er blitt plantet og begynnelsen til noen busker er synlige. Saltvannsfrukttrær skal plantes i løpet av august. I stammefolkslandsbyen ønsker de seg en "skole" for sang&tegning/maling. Kanskje får de den. Pottemakerne arbeider ikke med leire i regntiden. I fiskernes landsby vandret jeg med to ledsagere og fotograferte - søvn. På en veranda sov to barn og en mor. Da jeg nærmet meg med kamera, kom en mann gående og hilste svært høflig. Han sa at barnas far, hans egen yngre bror, var blitt "gal" i Chennai (Madras), der han hadde arbeidet. De hadde ikke hatt penger til "å skanne hjernen hans". Nå gikk han naken omkring og ødela alt han kunnne.

I et anneks til huset med veranda lå en naken mann på en briks. Han stod opp, så på meg og sa: jeg vet ikke.

Så la han seg ned igjen. Han kan ha inntatt giftige rusmidler i Chennai med ødelagt "hjerne" som konsekvens. Rus rus rus. Fire små barn, tre jenter og en gutt, samt moren deres, må se det. En gang var det intimitet og nå er det sjokk hvert minutt, for ikke å nevne fattigdommen. Moren har innrettet en liten sjappe på markedet der hun lager rotier og te. Der drakk vi te neste morgen og eldstejenta på ni vasket teglass og ga glass med te til kundene.

Tilbake til Kolkata på kjerre kjerre kjerre, i båt og buss i går. Reisevesken min falt ned fra kjerra. I vesken lå Leica-et. Jeg åpnet momentant fotovesken som lå regnbeskyttet i vesken som hadde falt ned. Linselokket på vidvinkelen lot seg ikke åpne. Det lar seg fremdeles ikke åpne og må til mekaniker i dag. For i morgen drar vi igjen til veverlandsbyen i Nadia.

Hilsen Wera

Kolkata, 31. juli 2010
Jeg har nettopp gått løs på en appelsin. Saften var ikke overveldende. Men appelsinsaft og tastatur skal ikke bo sammen. Servanten på verandaen, den Sakuntala har sagt jeg kan bruke nå, var dekket med plast holdt på plass av steiner. Hun er et ordensmenneske, Sakuntala. Hun holder orden på gjenstandene mine her. Elektriker Malay har sørget for nye ledninger i dag, ikke minst for at jeg kan bruke en liten pære som gir tynt gult lys istedenfor lysrøret, som gir intenst lys og sikkert spiser mer elektrisitet.

Lommelykten og sveitserkniven som lå på sengen la Sakuntala i skapet. Slike små gjenstander, maa, sa Sakuntala. Slike små stjelbare gjenstander. Klipper jeg en negl her er det sannynlig at Sakuntala vil finne den avklipte biten.

Sakuntala og broren foretar seg det de må med bruk av minst mulig elektrisitet; de sparer. Men når hun lager te til meg, er det melk i teen. Når hun lager krydret potet, er det potet i poteten. Hun er tynn som en kvist og seig som seljekvisten. Hun er et unikum som bare en taus bror kan leve sammen med; broren og hunden Godlukt. Godlukt er så svaksynt at den gjør fra seg på steder der slikt ikke skulle skje.

Slik er det her. Utenfor trommes det. Pujaprosesjoner trasker forbi gang på gang. En diger shivalingam ble fraktet gjennom gatene, antagelig til Kalitemplet, kanskje til Ganga ved templet i dag. En shivalingam av meget lett materiale trukket på en kjerre med folk i prosesjon. Slik er det her.

De som kaller meg "maa" og er knyttet til kolkata-kontoret for EarthCare with Art har alle sine skrøpeligheter. Stillfarende Rina har en uspesifisert nevrologisk skade, Devendra har for øyeblikket en åpen kong i hodebunnen og stor smerte; i dag klippet jeg håret rundt kongen med sveitserkniven, renset hendene med Dettol, presset gulhvit væske ut av kongen til blodet rant og vasket såret med aktibakteriell gele fra Oslo. Swapan, som kjører bilen, og var en vandrer uten fast punkt til han kom til oss i juni, falt ned fra et tak for noen måneder siden. I dag ble ryggen hans røntgenfotografert og det er brister å se på røntgenbildet. Legens tekst var engelsk-latin. Bare de som er innvidd og skjønner medisinerspråk kan skjønne den. Soumu, han som samler barna og fotograferer dem idet de maler, som tar vare på tegningene og er vakker med de minste, sliter med sitt. Marihuana er en slitsom vane. Dessuten har han en kul på ryggen, diagnostisert i dag. En ansamling fettvev, og ufarlig. Men kulen presser kan hende på en nerve i ryggen og Soumu har migrenelignende hodepine.

Jamir som trasket med meg til markedet der vi kjøpte en reiseveske for to-dagersutflukter prutet slik at vesken ble kjøpt for under halvparten av opprinnelig pris. To malende søstre får nye klær i morgen. Og Jamir fortalte meg om datteren på seks år som blir svartere og svartere i huden. Ingen lege forstår det. Leger har fotografert jentebarnet for å vise bildene til andre leger. Jamir har sluttet å lete etter behandlere. Men jentas mamma hadde ikke brystmelk til henne, og spebarnet drakk kumelk. Det kan skyldes kumelken, sier Jamir.

I dette øyeblikket runder neste prosesjon gatehjørnet med voldsom kraft i stummende mørke.

De fleste her vet lite om klokketid og den nødvendige (!) respekten for denne. Men ingen avstår fra puja, offerhandlingen, som har sin gamle, faste og hellige tid. Hver mandag i måneden sravan, osv. Hellige tidspunkter overholdes. Det fins en riktig sekvens for å blåse i konkylier, og ingen grunn til å tenke på andres mulige behov for stillhet.

Kanskje dreier det der nede seg om bryllup. For denne gangen beveger ikke prosesjonen seg nordover. Den holder seg under verandaen, på motsatt siden av gaten. Men en gang tar også disse trommene slutt.

Jeg ville ikke vært ulykkelig om noen tilbød meg en europeisk fjernynskanal, eller en god bengalsk kanal. Nei, ikke ulykkelig. Kroppen siger sammen tidlig på kvelden. Klimaet gjør sitt. I dag har jeg hørt på alle cd-opptakene fra Bangladesh, og sett gjennom de digitale bildene fra veverlandsbyen i Fulia. Plutselig orker jeg ikke lenger å konsentrere meg om å høre, se eller skrive. Der "sønnene" er behøves jeg ikke på kveldstid. Her jeg er er bare gatens lyder, viften - lommelykten, batteriene som må lades, neste dags klær. Og telefonen.

Nå ble det med ett helt stille.

Hilsen Wera

Kolkata, 30. juli 2010
Høyvann og lavvann er vesentlige variabler; fullmåne og nymåne likedan. Jeg lærer om vann og måne, i tillegg til om Lovens store nærvær i byråkratiserte trakter som disse.

Vi drar ut mot Bengalbukta under første fullmåne, eller i hvert fall når tidevannet er slik, fjære antagelig, at mangrovebuskene er tydeligst for den som kan se. Det er visstnok på søndag om to døgn. På grunn av maleklassen på søndager her på kontoret, må vi vente til mandag morgen.

Igjen buss, kjerre, båt, kjerre kjerre kjerre til en av de mest utsatte øyene ikke langt fra grensen til Bangladesh. Der er Kanai lærer. Kanai er en av våre. Braman og skolemester. Fra skolen hans er det visstnok blitt stjålet tre tonn ris gitt av Sentralregjeringen; ris som skulle vært, eller bli, delt ut som mellommåltid til skolebarna. Siden syklonen Aila i mai i fjor, da saltvannet la seg over risåkrene slik at rishøsten uteble på grunn av saltet, har folk nesten-sultet. Ingen bistand til dem fra delstatsregjeringen. Slik forklares det massive ristyveriet. Og Kanai, som vi trenger i Kolkata, for han kjenner det politiserte byråkratiets smale ganger, må hamle opp med utspørringene på øya. Kanai har ikke tatt skolebarns ris. Kanai gir alt han kan, og av og til mer enn det Falguni, hans kone, ønsker...

Sultan kom ikke til kontoret i dag, for en gammel og fjern slektning døde brått. Dødsarbeidet må gjøres av de etterlatte på samme dag. Prakash kom fra Panagarh med nyheter derfra, og må dra til Durgapur grytidlig neste morgen, til "high court". Hvorfor high court, spør jeg. Sønnens kone har anlagt sak mot sønnen og all hans slekt. Mishandling, sier hun og hennes slekt. Men landsbyens menn og kvinner vet noe helt annet. Randhir, som har gitt oss det dyrebare jordstykket midt i byen og sørget for at det, rent juridisk, kan brukes "kommersielt" (og ikke bare som jordbruksland) har dratt til sin syke mor i Bihar. Slektninger er en kolossal eksistensvariabel.

Jeg har et enkelt liv.

I dag har jeg trasket langt, fra Mahatma Gandhi-gatens begynnelse og helt til metrostasjonen Central. Det regnet og jeg smatt inn i en søtsakesjappe i engstelse for vann på Leica-et. Fuktighet gjorde det jo ubrukelig i Bangladesh. Men kameraet har "tørket opp" innvendig! Jeg kan igjen leke kunstnerisk i smugene.

I søtsakesjappa støtte jeg på to vaishnavaer med tiggerspann, tilreisende fra Shantipur. To dager i uken drar de, tiggende, med toget til Kolkata. Fire timer hver vei. Velg søtsak, sa jeg til dem. Men jeg som fremdeles vet lite om søtsaker måtte velge for dem. Slik er vaishnavaers livsnorm. De skal ikke ønske seg. Så stod vi i ly for regnet og spiste hver vår søtsak. Rett etterpå kjøpte jeg ankelbjeller til syngende barn, eller voksne sangere, i "suno-land", i Bangladesh. Små bjeller fra Manipur. De er vanskelige å få tak i øst for grensen, dvs i Bangladesh.

En temaker ga alle det meste han hadde. En kopp te, dessverre i plastkrus, for to rupier, dvs tjuefem øre, og bar kruset til en stol flere meter fra sjappa for meg. Han lykkelig, og jeg det samme. Kolkata er fremdeles en gammel by; byen er gammel der den er gammel og noe annet der den er noe annet. Som alle byer, og enda mer ekstremt.

En jente sa til en gutt: hele familien min, bramaner, dreper seg om jeg ikke får deg. Da var den unge gutten nettopp blitt ansatt i "staten", og sikret fast utkomme i alle sine dager. Jentas familie giftet de to i et Kali-tempel. Da var hun seksten år. Få dager etterpå begynte beskyldningene om mishandling. Det fins en paragraf i indisk lov som sier at en mishandlet kvinne kan kreve halvparten av mannens inntekt i alle hans arbeidsdager. I fire år har anklagene pågått med tiltagende intensitet; de er blitt til selve livshistorien og en alminnelig families mareritt. Derfor high court i Durgapur.

Vi hørte "suno"-musikken i går og så noen utvalgte bilder fra veverlandsbyen i Fulia. Med ett fikk jeg vite at min sadhuvenn fra i fjor og de to-tre årene før, er i Delhi. At han er sadhu fremdeles. Samme veldige hår. Oransje klær. Og briller. Noen har gitt ham briller etter de som ble knust.

Sist søndag mottok jeg en oppringning på den norske mobilen fra ukjent indisk nummer. Jeg ringte opp nummeret. I Delhi. Han som tok telefonen visste ingenting om saken. Lånt telefon. Noe, kall det telepatisk eller ganske vanlig, visste hvem som hadde ringt.

Hilsen Wera

Kolkata, 26. juli 2010
Hvor intrikat jævlig kan et menneske være, og likevel være lykkelig. Og hva med en kunstner... Så kan en selvsagt spørre hvem som kan veie jævelskap, eller lykke, og dømme om den.

Jeg har min plass under viften i fjerde etasje. I går hadde nabolagets nitten malende barn plassen sin under en annen vifte, i førsteetasjen. Malerklassen begynner klokken fire. Rett etter tre, dvs etter middagsrisen, stormer de mot ytterdøren vår. Også Bidula kommer. Hun synger, barna synger. Hun er barnas menneske i alt det hun er.

Den som er vant til å "lese i klær" skjønner at disse barna er fattige barn. Den aller yngste, cirka fem år, er Puja. Hun vet lite om å sitte stille. Men plutselig er Puja som overtatt av streken, for ikke å si fargene, og sitter aldeles urørlig. I syv, åtte, ni minutter. Puja legger bildet sitt på Bidulas fang og hører nøye etter. Bijoy har satt seg i hjørnet og hoster med jevne tak. Det er en hoste fra solar plexus. Bronkitt, tenker jeg. Bijoy hoster og maler, hoster og maler. Han kan være åtte-ni år. Han maler så den som ser blir bevet. Bijoy er et barn begavet med blikk for farger.

Samme morgen holdt jeg Jhoba i fanget. Hun er ennå ikke en måned gammel. Niranjans datter. Niranjan og Apurna giftet seg i februar i fjor. Da var jeg der, som Niranjans "mor". Niranjan tilber Maa Kali. Niranjan kjenner fattige barns tanker og er deres første beskytter. Han er ikke lenger med oss i EarthCare with Art. For han må tjene mer enn vi kan stille opp med. Vi er en organisasjon som arbeider hardt - uten ennå å være registrert, og uten utvendige pengekilder.

Matprisene stiger. Utgifter ved skolegang, sykdom og livsritene er en annen og nesten grusom historie. Monsunregnet var altfor knapt i 2009; det er til nå knapt i 2010 også.

29. juli
Sutinagar heter prosjektet vårt i veverlandsbyen i Nadia. "Trådbyen". Hvert prosjekt har et eget navn. I Sunderban er navnet Jibnagar: "de levende skapningers by". Der plantes mangrovebusker, for at jorda kan bli holdt fast selv når vannet slår hardt mot øya. Det sentrale prosjektet midt i Kolkata, som for øyeblikket mest av alt fortoner seg som et papirprosjekt, idet det det innhenter byråkratiske tillatelser fra alle nødvendige hold, heter Sabuj nagar: "den grønne byen".

Men sabuj nagar er navnet på et sentralt og helt faktisk stykke land midt i Kolkata. Jordstykket har vi fått i gave. Det skal måles opp og litt etter litt bebygges.

I veverlandsbyen er det dannet en gruppe på tyve jenter mellom 11 og 14. De er veveres og spinneres døtre. De tenker og de tegner. Bidula skal tegne med dem en gang i måneden. Da vi nå nettopp var i landsbyen i to dager fikk jentene fargestifter i hendene. De hadde antagelig aldri brukt fargestifter før. Jeg bad dem tegne den vakreste sarisnippen de kunne tenke seg. Anjuna, Jhasna og Surmila la seg mot det hvite arket og tegnet uten stans. Kanskje vil de en gang kunne bruke et kamera og dokumentere mødrenes, fedrenes og besteforeldrenes arbeid. De er den første generasjonen som lærer å lese og skrive i landsbyen.

En blind sanger sang og bak oss ble måltidet laget. Alle jentene + åtti mindre barn og noen gamle fikk spise. Noen tok maten med seg i det sammenbrettede bananbladet og gikk hjem. Bananplantene står frodige i veverlandsbyen.

Den dagen så jeg rokk av tre, hespetre; jeg så vevens renning bli tilberedt. Og flere av trådens stadier. Det er et gammelt arbeid. Mange hender må gi sitt for at "rå tråd" skal kunne bli til brukbar tråd. Tråden må "kokes", for å skrive det med den persiske mystikeren Rumi. Også menneskesinnet må "kokes" på en smal vei av bevisstgjøring og forsakelse.

Det dreier seg om trådens "saregamma", eller skalaer, kan en tenke seg. Trådens note for note, bokstav for bokstav. Jeg vil svært gjerne lage et langt dokumentarisk billeddikt om dette. I den lille muslimske veverlandsbyen rett ved jentenes landsby brukte spinnerne eldre redskaper enn jeg har sett i andre landsbyer. Det var dagen etter natten da muslimer (alle?) tenker at forferdrenes ånder kommer til gravlunden; derfor oppholder de levende seg på gravlunden, med stearinlys, den natten. Åndenes fest, en Alle Dødes dag av svært konkret kaliber.

De muslimske kvinnene lot meg fotografere og ta opp små videosnutter. Da vi satt sammen med de tyve jentene senere på dagen var vevskyttelen hørbar. Jeg kalte lyden en av mine aller kjæreste lyder.

Hilsen Wera

Ps: en annen dag vil jeg skrive om Shahnawaz på fjorten år og moren hans som tenker store og svært bevegende tanker i bordellet på den andre siden av Ganga. Vi har tatt Shahnawaz til oss. Moren sier: han kan ikke bli her hos meg, ta han med til kontoret deres nå. Men Shahnawaz tør ikke forlate henne. Og vi kan ikke dra ham med oss og tjore ham fast.

Jeg venter på at bevisstheten i Shahnawaz skal modne - ørlite grann.

Kolkata, 24. juli 2010
I Vesten leser vi om kinesiske og indiske økomiske mirakler. Slagordet var for litt siden "India Shining". Militære og økonomiske avtaler mellom den ganske nye indiske giganten og us-amerikanske, israelske, kanskje brasilianske og sikkert europeiske forretningsforetak og stater opprettes med pomp&prakt. Reklamen for UniNor er et mektig innslag i synsfeltet i Kolkata; nesten ved hvert eneste trafikklys. TeleNor tjener eller taper, her som i Bangladesh.

India skinner for pengenes fedre, mødre, sønner og døtre. De kan kjøpe alt, også det som rent prinsipielt ikke skulle være kjøpbart. For cirka atten år siden åpnet India seg for "markedet". Nå er det blitt til marked. Utenfor det gigantiske markedet faller de det slett ikke skinner på, og som ikke har annet skinn i seg enn det som er sannhetens eller det som er forbundet med å være født til menneske. Der går, sitter eller står de og venter på gudinnens velsignelser, på en forbipasserendes barnmhjertighet; de klorer seg fast i eksistensen - eller gir opp. På dette kontinentet, der det før kanskje var mulig å være fattig og likevel fredfull, er det neppe mulig lenger. De rike er forrået, de fattige også. Og over alle summer multinasjonale giganter. I nord smelter isbreene uten å varsle om fare, for isbreer varsler ikke. Forskerne vet det - og bor kanskje langt unna.

Det fins et særeget, og særdeles vakkert, sannhetens skinn i mange fattige indere. Og det fins gavmilde rike.

I disse tider avholdes inngangseksamener for høyere studier. Inngangssjemaer må kjøpes og fylles ut. Det er kostbart og tidsslukende. Det er et "pengespill". Antagelig fins det en luke for gratis skjemaer for de som er klassifisert som SC og ST, Sceduled Castes og Scheduled Tribes; de kan muligens få studere, uten å kjøpe seg inn, ja også uten tilstrekkelig forhåndsutdannelse, ut fra besværlige konstitusjonelle kriterier - som ikke dreier seg om fattigdom, men om kaste/stamme-identitet.

De som er rike nok kjøper seg skjemaer og veiledning; de kan sikkert kjøpe selve studieplassen. De ikke-rike med sønner og døtre som vil og kan studere, leter etter veien. Noen kjenner ikke bestikkelsens metoder og noen kan ikke tenke seg å bruke slike. Hva skal sønnene og døtrene da gjøre... før de gifter seg. Og vil de noensinne kunne gifte seg? Uten medgift, ikke noe ekteskap for jenta. Og har ikke gutten inntekt, vil jentas mor og far ikke gi datteren til ham.

Regjeringsmaskineriet ligger klamt over alle som eier noe eller ønsker å gjøre noe. Som om selve "staten" ønsket en forlengelse av ingenting eller ikke-noe-nytt. En må sprenge seg gjennom byråkratisk fjell på nytt og på nytt. Advokater danser med banditter. Den som ikke kjenner lovverket og kravet om dokumentasjon og underskrifter, risikerer å bli grepet i feil, selv om feilen er vakker. Slik som et stykke godt arbeid. Som "staten" ennå ikke, rent byråkratisk sett, har velsignet.

Siden stat og parti i denne delstaten har identifisert seg med hverandre, og det 33-år gamle partiet har mistet folkets allmenne gunst, er "staten" blitt en utydelig skikkelse. Og alle byråkratiske prosesser forsinkes og gjøres enda mer besværlige pga valget i mai, der CPMs oppslutning var drastisk redusert.

Vi venter på NGO-registrering.

Jeg har aldri ønsket å opprette ngo-er. Det er den eneste kjente byråkratiske formen og det eneste kjente byråkratiske navnet jeg kjenner på hardt og ikke-statlig arbeid. Min skarve viten faller sammen med andres. En må kjøpe seg registrering. Det er ikke rart, siden alle goder må kjøpes. Instansen som skal ta vare på riktige prosedyrer, undergraver prinsippet om riktige prosedyrer ved å være bestikkbar.

Vi, dvs EarthCare with Art, ønsker byråkratisk tillatelse til å utføre arbeid på flere steder for å bidra til at tradisjonskunnskap ikke dør ut og trær kan plantes. Byråkratiet sier: en ting av gangen. Kom tilbake, og tilbake, og tilbake. Slik blir arbeidet forsinket og redusert mens papirmengden øker.

Jeg vet ikke hva Eva Joly ville sagt. Kanskje hvisket meg i øret at dette er ugjennomtrengelige trakter, gå herifra.

Bare ett ord fra Shamim, og jeg vet at jeg ikke kan stikke av.

Hilsen Wera

Kolkata, 22. juli 2010 (2)
Raju, han som kjørte den blå bilen vår i mai/juni, men ikke kjører den lenger, dukket opp med hovne kinn. Hvilken hovenhet er dette, Raju. Raju skjønte ikke spørsmålet mitt. Så viste det seg at han hadde sittet i baksetet i en buss under en mindre ulykke; kanskje kom hovenheten derfra. Og så hadde han nettopp sovet. Og så, og så... hadde han villle hente meg på flyplassen, slik han hadde kjørt meg til flyplassen i juni, men den blå bilen med Swapan ved rattet stanset ikke for å plukke ham opp slik det var lovet; derfor trodde Raju at alle hadde glemt ham. Raju kan ha grått hovne øyne på seg.

Slik binder et menneske seg til et annet her; også derfor kommer jeg tilbake og tilbake. Her lærer jeg om båndene mellom oss og her blir jeg nær-undervist i atskillelsens mange klimaer og nødvendigheter.

Sultan, regnskapsføreren, utfører sine fem bønner, men kan ikke utføre dem her inne, for det er ikke rent nok. Det er rent nok overalt, sier Shamim. Men Sultan har lært om en annen slags renhet, den som hører moskeen til. Der fem troende er samlet er moskeeen til stede, sier Shamim. Som Jesus sier: der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dere.

Men Shamin sa ikke at Mohammads navn måtte nevnes, eller tilbes, for at moskeen skulle bli til. Shamim, han som vokste opp med urdu og Koranen, sønn av en far som ikke gikk inn for skoleundervisning; denne kjære Shamin, far til tre, giver av et stort jordstykke der førti fattige barn hver dag blir privatundervist gratis i det lille huset som ble bygd for at jeg skulle ha et sted å sove i nærheten av trær som ennå ikke er plantet, mango, guava, litchu, kokos, og nær landsbyen vi skal ta oss av: ShyamSundarPur.

Rina gikk opp trappen til fjerde etasje med rotier, stekte potetskiver og linsestuing. Rina som falt og slo seg rett etter at ekteskapskontrakten mellom to familier var inngått. Ble bevisstløs og ufør, forble ugift, og har tjent familien sin i de ti årene etter fallet. Nå lager Rina mat til oss, vasker klærne våre og er et mildt nærvær. Hun kom hit svekket og med liten stemme. Nå kan hun nesten rope... men ennå ikke handle inn grønnsaker på torget. Det gjør Sultan, den frommeste.

Devendra beveger seg mellom offentlige kontorer for at alle papirer skal være som de bør, og underskrives av de riktige menneskene. Det er en stor og nesten ugjennomførlig oppgave i en vanstyrt delstat som denne. Devendra sier han ikke har noen utgang herifra, og at Swapnabhoomi nå er familien hans. Mor, bror, datter, hustru sukker. Men de vet hvor han er og at han er uregjerlig. Jeg sier at det var han, Devendra, som bad om Swapnabhoomi i februar i fjor. Han svarer at han ikke visste hva han bad om, men klager ikke over det.

Brahminen Devendra S fra Kashmir er lykkelig i alle slags dager. Slik fasthet hos en bidrar til fasthet hos mange. Men fasthet kan bli påståelig: han lot ingen spørre meg hvilken dag jeg kom tilbake fra Bangladesh og alle ventet i fire timer på flyplassen dagen før - inntil jeg, fra bilen til Dhaka, sendte en sms der jeg bad dem ikke glemme meg dagen etter.

Da dro alle hjem fra flyplassen og hjem, dvs til kontoret, for å sove.

Momina ringte fra Naya. Hun spiser, leser, sykler til skolen. Men sover lite, sa hun. Og maler lite på grunn av eksamen. Det var på grunn av fargebruken hennes jeg så henne, slik det var ved sangen jeg første gang så, og "fikk", Rehana for åtte år siden. Så trenger hun regnfrakk, for hun kan ikke sykle med paraply. Jeg vet ikke om det er lurt å sykle i søle.

Tradisjonskunstnerne i Naya, Medinipur, blir forsøkt markedstilpasset av ngo-er med partipolitisk innflytelse. Det bygges gjestehus for utlendinger på jordstykket deres. Utlendingene kommer i flokker til durga puja, gudinnefestivalen i oktober, sies det. Og kunstnerne tror på de mektige som har penger og bygger hus hos dem. Noen, antagelig et velmenende kulturdepartement i Delhi, ønsker at kunstformen skal bestå og pøser inn midler til instanser i Vest-Bengal.

Vi har ingenting å pøse ut, ikke annet enn vennskapet og troen på fargene som kommer fra kull, insekter, planter og frukter og formene som hører sangfortellingen til.

Jeg håper Momina kan male så snart eksamen er over.

Hilsen Wera

Kolkata, 22. juli 2010
Tilbake i den ville byen. Det var "Martyrenes dag" i går, 21. juli. På den dagen, i 1993, ble tretten ungdomspolitikere fra Kongresspartiet skutt av politiet... av, for meg, ukjent grunn. Hendelsen og datoen er blitt enda en grunn til å lage en politisk massesammenkomst, og glemme annet arbeid, i denne byen der mange holder av å streike. Visstnok to millioner fremmøtte, i busslaster fra vest-bengalske landsbyer, i går. Mamata Bannerjee, kommunevalgets "seierherre" i Vest-Bengal i mai i år, talte. Ned med det trettitre-år gamle kommunistregimet, skal hun ha sagt. Lovet være folket! Og: Vi vil ha utvikling, ikke ødeleggelse.

Mamata Banerjee er Jernbaneminister i Sentralregjeringen i Delhi. Mandag kveld kolliderte to tog i Birbhum, nær Sainthia, i Vest-Bengal. Fornyelse av skinne-nettet og kontrollsystemer er blitt neglisjert, i India som i andre land, i mange år. 63 døde i Sainthia. En har spekulert i om det var blitt tilført bedøvelsesmidler i te solgt på perrongen og drukket av de to togførerne, men også på om det var blitt manipulert med signalystemet - for å gjøre det mulig å laste forbudt last, med bestikkelser, på toget som så ble forsinket. Ingen "maoist-anklage" denne gang. Birbhum, baulenes område, er ikke et naxalitt-område.

Jeg ble hentet på flyplassen, etter hjemkomst fra Dhaka, og så busslastene av TMC (Trinamul-Congress-aktivister) med bannere. Noe må alltid feires. Gudinnen som beskytter mot kopper, Sitala-Ma, blir feiret i dagesvis i templer ved Ganga denne måneden.

Morgenlydene fra gate og fortau ruller opp mot fjerdeetasjen. Den feiteste kråka jeg har sett satt lenge i neemtreet utenfor verandaen for litt siden. Baderommet på verandaen er nesten ferdig. Teppeimitasjoner, som er virkelige tepper, dekker seng og gulv her oppe. Det er blitt et rom å bebo. Det er ikke lenger en mini-transitthall. Jeg prøver meg uten vifte og svetter. Klokken er 7.a.m. Jeg svetter, vi svetter. Det riktige regnet er ikke kommet, sies det. Regnet er kommet til nord-Bangladesh. Der beveget jeg meg overveldet i den full-frodige grønnheten med korrekt råtnende juteplanter i dammene og tørket fiberrik jute i veikanten. Den grønne juteplanten ligger i tyve dager i vann, råtner med en særegen lukt og fibrene blir så trukket ut - og brukt til alt det jute kan brukes til. Det er en vakker transformasjon av plante til sterkt tau.

Badsha, musikklærer Shyamul og jeg dro de førti milene til Dhaka fra nor-Bangladesh i forgårs, snakket om sang, om jentenes sårbarhet og også om treplanting, sov i et gjestehus for bibelstudenter, kjøpte et Canon digital-kamera til Arshi Nagar, snakket med lydekspert Shamin om cd-en som skal lages med jentenes sang, før jeg ble kjørt til flyplassen i Dhaka.

På flyplassen her ble jeg tatt imot av de som "avleverte" meg der 20. juni. Sakuntala er som hun var. Vill, gal og pertentlig. Da jeg midt på natten behøvde det lille rommet og banken på døren, som skulle vært åpen men var låst, sa hun at hun måtte snakke med meg tidlig neste morgen. Kl. 6 kom hun opp. Jeg hadde lagt igjen et futteral med penger, ulåst her i dette rommet. Ikke hadde jeg sagt det til henne, og ikke hadde jeg ringt fra Bangladesh om saken. På verandaen her har murere holdt til.

Sakuntala har vært bekymret i en måned, dvs. siden jeg reiste. Tell pengene og bekreft at summen stemmer, sa Sakuntala. Men jeg telte ikke pengene i juni, så hvordan skulle jeg kunne bekrefte at det er riktig sum.

Det stemmer, Sakuntala. Takk, sier jeg jeg. Ikke si takk, sier hun. Du er min mamma. En mamma må ikke si takk. Jeg skal aldri gjøre det igjen, sier jeg. Nå ligger pengene i laptop-vesken. Skjult, men ikke innelåst..

Det fins indere av det uhyre pertentlig ærlige slaget. Sakuntalaer fins fremdeles. Antallet reduseres i den globaliserte og rå økonomien. Sakuntalaer blir oversett i den.

Og nå har jeg sett kråkas reir. Jeg har skimtet ungene der. Kråka vokter over sine egne. Regnet kan komme i dag. Utenfor rommet mitt øver ingen i skalaer. Ingen Rehana å trøste, ingen Anna å se. Som de skriver dikt, barna våre i Bangladesh. Forunderlige dikt om elv, flom og regn. Skriv skriv, Rehana. Skriv, Sarifa. Skriv, Ripon. Skriv alle.

Det bor en dikter i deg, Rehana, sa jeg. Å, maa, sa hun da.

Hilsen Wera

Kolkata, 19. juni 2010
Kali tenker på broren sin. Han er ni-ti år og ville ikke bli med henne til oss. Han røyker biris, drikker billig alkohol og sniffer lim. Vi ville neppe kunnet holde ham her. Så vil han gå under der han er. Der blir han slått for store og små utidigheter. Kali la seg ned på hardt gulv i går; der lå hun og tenkte. Også jeg måtte tenke harde tanker.

Ett barn kan ikke få ødelegge for titalls barn. Suchdev er det ulykkeligste barnet. Selv ikke det ulykkeligste barnet, som ikke vil kunne annet enn rase ut over oss alle, hvis han ikke på uventet vis "overgir seg", kan få ødelegge for titalls barn, for ikke å si: en hel organisasjon. Det fins ingen rett til å ødelegge. Ikke for israelere, og heller ikke for palestinere. Det fins åpenbart forskjellige definisjoner av ødeleggelse.

Barn kan antagelig sies å ha rett til barndom. Men hva betyr slik tale. De færreste barn på kloden har en vestlig form for lang barndom. Hvis rettighetsdiskursen gavner barn, eller sørger for at de ikke blir misbrukt, bøyer jeg meg for den. Du skal ikke misbruke barn; ja. Alle barn er det eneste barnet; ja. Rike barn og fattige barn er barn; ja. Alle som er født behøver vann, mat og omsorg; ja. De færreste får det de behøver. Hvis alt dette er rettigheter, som sjelden innfris, da bor vi på en planet med ikke-innfridde løfter og rettighetsord som kanskje gavner og kanskje er vill-ledende.

Suchdev sniffer videre. Antagelig må vi si nei hvis han plutselig ber om å få komme der storesøsteren er. Å redde Suchdev er et uoversiktelig stort arbeid. Ved inngangsdøren til kontoret sover voksne menn ut rusen rett som det er. Vi kan ikke binde Suchdev i en snor. Stikker han av, blir det politisak - hvis han på det tidspunktet allerede er overført til oss. Det krever mange voksnes fulle konsentrasjon å redde ett ødelagt barn. To timers konsentrert skapende/veiledende nærvær i uken kan gavne ikke-ødelagte barn som ikke er bortskjemt.

Før midnatt reiser jeg til flyplassen. På den andre siden av grensen, i Dhaka, venter andre barn. Det er ikke utelukket at Rehana, Sharifa, Liza, Ripon og BuddhiNur, Badshas sønn, blir med Badsha og sjåføren fra Lalmonirhat til Dhaka i ni reisetimer for å plukke meg opp. Det blir kostbart, sa jeg som tenkte på overnattingsutgiftene. Ma, vi sover i bilen, sa Badsha på telefon i går. Antatt ankomst for Jet Airways Kolkata-Dhaka er 8.10. a.m.

Etterpå fikk jeg vite at bilen med Badsha og regnskapsføreren var blitt påkjørt i mørke og regn dagen før. Sjåføren i den andre bilen stakk av. Badsha ville dødd om det hadde vært frontkollisjon. Bilen ble påkjørt fra siden. La oss tenne et stearinlys og røkelsespinner, sa jeg til Soumu, Kanai, regnskapsfører Sultan og Devendra da jeg hadde fått vite dette. Så satte vi oss på gulvet og tenkte på kjærligheten og det skjøre livet. Det var fredag og den fromme muslimen Sultan var kledt i hvitt.

Hit kommer en sjåfør, Rakesh, fra nabostaten Jharkhand. Han er vant til langdistansekjøring. Forsiktighet forsiktighet forsiktighet. I tillegg må en vite nok om andre sjåførerers uforsiktighet og kunne avlese trafikk-kartet mht. til kjøreregler og mange sjåførers vettløshet.

Jeg har ikke valgt å la være å dikte. Jeg er her i sør-øst, i en dobblet felle som er stor og åpen, den indiske og den bangladeshiske. Jeg skal dikte. Men jeg får ikke dikte nå. Nå får jeg bare lære, lære bort og skrive små brevreportasjer. Øynene savner kameraet. Øynene må nå avstå fra kameraet for å bruke seg organisatorisk og veiledende, samt kriseforebyggende. Det lages, forsøksvis, et fundament for et grasrotarbeid for trær, sårbare barn og folkekunst.

I nord-Bangladesh blir det sunget i år som for seks, fem, fire, tre, to og ett år siden.

Hilsen Wera

Kolkata, 18. juni 2010
Halvannet døgn før reisen til Dhaka og videre til den nordlige regionen av landet. Jeg har ikke kunnet skrive på flere dager; jeg har simpelthen ikke vært i skrivende modus. Som så mange ganger før betyr det - utarming. Å skrive fyller det tomme. Det kan være viktig at det tomme får være tomt for en stund. Å skrive lager bevissthetsform. Det lager en form for "jeg" som ikke er drepende men - lykkelig.

Jeg kunne i tre døgn ikke skrive simpelthen fordi jeg var på en krevende reise. Buss, båt, tre ganger motorsykkelkjerre, båt, igjen motorsykkelkjerre. Til en av de ytterste øyene i Sunderban i Bengalbukta. Der gjorde syklonen Aila rismarkene salte og trærne døde for et år siden, dvs 25. mai 2009. Mange menn har utvandret for å tjene noen slanter. De kommer hjem for å dyrkene jordene hvis monsunen gir nytt vann. Monsunen, som ikke ga nytt vann i 2009, forstyrret som monsunen ble av syklonen, har til nå gitt litt nytt vann men langt fra nok. De som kan spise spiser. Barna i fiskerlandsbyen spiser ris en gang midt på dagen. De har fillete klær og underernæringen ligger i kinnene som budbærer om noe uopprettelig.

Vi planter små mangrovebusker for å demme opp for nytt stormvann. Kuene er radmagre. Geitene har nesten ikke noe å spise. Geitene kunne komme til å spise mangrovesmåbuskene. Det er kvinnene i en av stammelandsbyene på øya som er blitt bedt om å passe på geitene. Men kan kvinnene velge småbuskene, som plantes for alles skyld, fremfor egne geiters føde; kan så fattige mennesker virkelig være så solidariske.

Mange tanker å tenke. Om busker. Om underernærte barn som danser. Og underernærte barn som er altfor underernærte til å danse. Om barneskolen i slummen som behøver nytt tak. Naboer i Oslo sørger for måltid til barna der. Det er vi som må organiserere matutdelingen og sørge for at maten blir gitt til de som behøver, og ikke rappet av de som er sluere enn barn er. Om skoler skulle bygges: blant veverne, blant folkekunstnerne, i stammelandsbyen i Chotomullakhali i Sunderban.

I et siderom til kontoret her i Tollygunge har vi tatt imot Kali på fjorten. Moren døde da lillebroren, nå ti år, ble født. Kali har vært et arbeidende barn. Hun vil så gjerne lære seg bokstaver og tall. Rina ble med oss fra Sunderban for å se etter Kali og lillebroren Suchdev, lage mat og undervise dem.

Jeg vet ikke hvor pengene til alt dette skal komme fra. De må jo komme. Folk vil gi når de ser hva vi gjør, får jeg vite. Men for at folk skal se må synlige frukter, eller arbeid, være å se. Det blir ikke synlig uten penger.

Folkekunstnerne er blitt lovet et bygg til gurugriha. Det jeg har lært i Bangladesh, om arbeidet for den gamle og utdøende sangtradisjonen, vil bli anvendt i Medinipur. Sang behøver ikke hus slik bilder på papir limt på tøy behøver beskyttelse av et hus.

Leire med murstein. Et slikt hus ble bygd for en baul i Birbhum for noen år siden. Kostnadene er større i Medinipur. Det er lenger vei til sand, leire og mursteinsfabrikker derfra og større fraktkostnader.

Jeg har lært å gi avkall på lettvint tillit. Tillit er en tynn tynn tråd i de fattiges og brutalisertes trakter som denne, underminert som området er av korrupsjon og demagogi.

De atten jentene i vevernes landsby kalt "krishna-landsbyen" har skrevet hvert sitt brev til meg. De har en rar barnetillit der de bor i en grønn landsby og vet lite om byen. De vil så gjerne få lære mer og mer, plante trær og male og studere studere studere.

Jeg vet ikke hvor mange magre jenter jeg kan ta til meg - og fremdeles dikte.

Hilsen Wera

Kolkata, 12. juni 2010
Søk først guds rike, sier det i meg. Søk først guds rike, søk bare dét. Og det du i sannhet behøver vil da komme, om du helhjertet og uten å se til høyre og venstre bare ber.

Det er tolv år siden kvinnene på en sandøy i Brahmaputra satt i en klynge foran meg, med småbarn på alle kanter, og sang gamle sanger hvis tekster jeg ikke skjønte ett ord av. Hva synger de, spurte jeg tolken, Mozammel. Storesøster, det siste de sang var: du skal be gud om gud selv, og bare om gud, svarte Mozammel.

Hvorfor skriver jeg dette, kan en leser spørre. Jeg er ribbet; derfor. Jeg skjønner at jeg til nå ikke har skjønt, selv ikke etter mer enn seks tiår i menneskenes samfunn og mange lange reiser, mange opphold i nord, sør, vest og øst i verden, ikke minst her i sør-øst, at jeg fremdeles vet veldig lite om menneskenes infamiteter. Jeg kjenner oss ikke. Jeg er en av oss. Jeg kjenner ikke meg selv.

Jeg ser og ser det jeg ikke vil se, og ikke vil at skal finnes. Mine egne mennesker ødelegger mine egne mennesker. De jeg har kalt mine egne, og som jeg har lang fartstid med på jorden, knuser hverandre. Han jeg har kalt min bror, er en fremmed.

Dette er gammel kunnskap blant baulene. Sorgen som kommer når ens egen, apan jan, vender seg mot deg, eller viser deg forræderiets mulighet - og praksis.

Hva får et menneske til å knuse et annet; hva knuser et menneske en annet menneske for. Mann knuser hustru, bror bror, far sønn; jeg ser det. Jeg har hatt dem i hjertet; i femten år, i to år. Jeg har dem i hjertet og er ikke i stand til å lage fred.

Er det slik at alle følelser er råere og hardere, mer totale og mer drepende her, i sør-øst, enn i våre nordlige trakter. Eller er det jeg som, fordi jeg ikke har stiftet egen familie, blir forskånet for grovere nordiske varianter av jævelskap; jeg har ikke noe pengeforhold til noe familiemedlem i Norge og inngår ikke i noe misunnelseskretsløp der; er det virkelig derfor jeg får fred - mens jeg her hører om og ser småligheter og hesligheter; ikke inne i det lille kretsløpet av EarthCare with Art der jeg nå befinner meg, men en liten meter utenfor.

Kolkata, 10. juni 2010
Monsunen melder seg her i elvelbyen. Krishnatreet med de røde blomstene vaier. De feite kråkene søker ly på verandaen. Nebbene er store som spurver. Tordenen skraller. Slik skraller det aldri i nordlandet vårt. Slikt regn kjenner vi ikke der.

Det var så hett for to timer siden at alt kunne skjedd; vi kunnet bli hengende fast i asfalten. Bilsetet var en glødeovn. Vi spiste masala dosa fra en liten tralle etter å ha kjøpt inn enda flere oljekritt til lørdagens malekonkurranse for nabolagsbarna. Kanai har reist tilbake til øya i Sunderban. Om fire dager reiser vi andre etter. Nå er jeg her. Nå får jeg regnet. Lindringen, kroppens forvandlede tilstand. Det sies at alle dikt i Bengal er forbundet med årstidene, og kjærlighetsdiktene forbinder seg som oftest med monsunen.

I boken The City of Joy fins det scener av fryd; det kommer, det kommer kommer! Og det som kommer er regnet. For alt jeg vet, kan det finnes en stor frykt i mange - for at regnet aldri mer vil komme, og at alt er slutt. Slik hete som dette minner oss på slutten. Den vanlige bengaler har neppe et kyndig språk om klimaforandringer. Men hun vet hva som er riktig hete og hva som er dødsens; hva som gavner og hva som såvidt er til å tåle.

11. juni
Leggene mine er ikke heftig hovne, ikke total-heslige heller. De er bare to uelegante og absolutt bevegbare stokker. Jeg vandret i formiddagshete fra Lal Bazar til Maidan i dag. Alene, utbrøt Sakuntala forskrekket. Det hadde ikke falt meg inn at det ikke skulle være alene. Hvem ville ellers ha vandret et halvt dusin kilometer i 36 tunge celsiusgrader. Ingen jeg kjenner, ikke den frommeste eller mest arbeidshengivne. Jeg har en lue, sa Sakuntala da jeg nevnte ferden. Jeg holdt smilet inne. Skulle jeg vandre midt i byen med lue.

Advokat-faren hennes, nøktern og sannferdig, føyde etasje til etasje på huset, etter at slekten hadde etterlatt alt og flyktet fra i Dhaka i 1947. Drapstruede hinduer i Øst-Bengal. Faren ble advokat. Han, eller faren hans, må ha kjøpt et ettetasjes hus, altså der kontoret vårt er nå. Så ble nye etasjer føyd til, den andre til den første. Nå er det fem, eller kanskje seks, etasjer. Jeg har ennå ikke sett ut over byen fra taket. Hele byen å se, sier Sakuntala. Men, maa, sier hun: det eneste menesket behøver er vind og vann.

Nå er moren og faren døde. En lillebror saboterer alt han kan, og er staselig å se til. Sakuntala sparer. Hun bor i huset hun arvet. Å eie noe i Kolkata er kostbart. Alle mulige eiendomsskatter. Og den som har leieboer må skatte for leieinntekter. EarthCare with Art leier hos Sakuntala. Av leieinntektene pluss storebrorens faste lille lønn lever de. Et gammelt hus er et pengesluk.

Sakuntala og den magre storebroren sitter i mørke. Jeg har ikke skjønt før i dag hva alt dette mørket gavner til. Nå skjønner jeg at det er et sparetiltak. Sakuntala sparer for å betale skatt og livspolise i tilfelle noe ondt skulle skje. Sparer hun nå, er hun berget om ti år. Noen kan ha rådet henne til dette og blitt betalt for drepende råd.

To menn i nabogaten slo seg sammen da Sakuntala, 40+, ble foreldreløs. De sa at de har kjent henne alltid og vet hva hun behøver. Nå prøver de å ødelegge tilliten Sakuntala har til oss.

I januar skrev jeg et lite e-brev til Sakuntala. Devendra printet det ut og ga henne det. Hun må ha blitt fra seg av en glede jeg ikke fatter. Så sa hun til de to nabomennene at ma har skrevet et brev til meg. Hun viste dem brevet. De sa: hvor er signaturen og håndskriften til maa. Enhver kan ha skrevet det brevet. Du sier maa maa, men vi har kjent deg siden du var jentunge. Hvorfor stoler du på nye mennesker. Hvorfor tror du at maa har skrevet til deg. Da sa storebroren: spør maa når hun kommer.

Jeg minnes det spede spørsmålet. Heldigvis at jeg husket det lille e-brevet og bekreftet at jeg hadde skrevet det.

Da jeg hørte dette, kom tårene. Denne jævelskapen, dette heftige ønsket om å gjøre en annens fred umulig. Denne misunnelsesenergien. Den ligner på jævelskapen vi måtte handskes med i "Suno" i Bangladesh 2008. Maa, sa Ripon den gangen. Her ønsker ingen andre noe godt. Ripon var tretten år og visste altfor mye.

Kan de to nabomennene virkelig skade deg, spurte jeg Sakuntala. De kan melde fra til skattevesenet om at jeg har langt større leieinntekter enn jeg har, hundretusener gitt av en europeer! Jeg, europeeren, bor jo i Sakuntalas fjerdeetasje. Klosettet og dusjen på verandaen blir installert for meg. Mens Sakuntala ligger på sengen i mørke og sitter på gulvet sammen med storebroren i mørke for å spare elektrisitet. Jeg vet ikke om viften er på. Og heller ikke hva de spiser.

Vi har gitt henne styrkemedisin. Hun har ikke drukket den. For begynner hun, må hun fortsette. På grunn av utgifter til livspolisene kan hun ikke unne seg slik styrkedrikk som øker matlysten. Sakuntala vet ikke hva hun skal gjøre, og legger seg. Så passer hun på at det ikke er vått der det ikke skal være vått i huset. Hun ligger, sitter, står og går med et hus på ryggen. Det er farsgaven. Den er tung. Den gavner oss. Ville det gavnet Sakuntala om vi ikke var her.

Da måtte hun leiet ut til andre. Vi betaler det vi skal, og har fornyet førsteetasjen. Det aller nærmeste nabolaget er ikke spesielt vakkert. Det pisses i rennestenen og drosjene vaskes rett utenfor inngangsdøren. Bilvaskerne ruser seg og legger seg tvert ned. Det hender de må vekkes, og er meget tunge å vekke.

Sakuntala går ikke ut, for hun må passe på tak og vegger her inne. Så stoler hun ikke på naboene.

Hilsen Wera

Kolkata, 9. juni 2010
Hadde jeg drømt om å ha elegante legger, ville jeg nå vært sønderknust. Leggene mine er tykke, anklene også. Ingenting er vakkert å se på. Utslettet, som bredte seg over venstre arm for ti-tolv dagers tid siden, kurert av en bestemt form for talkum, brer seg nå over begge legger sammen med hovenheten. Leggene er heldekket av tekstiler; det uelegante er usynlig for andre enn meg. Hovenheten skyldes heten, utslettet også. Hadde de som kaller meg maa visst dette, ville dokumenter og arbeidsplaner blitt forstyrret, om ikke skrinlagt, og all konsentrasjon knyttet seg til de sørgelig tunge og rødprikkete leggene som kanskje ikke lenger kan bære maa. Den dagen det ikke lenger er plass til føttene i sandalene, vil sannheten eksplodere!

Vi har vært i veverlandsbyen i Phulia, i Nadia-distrikten. To dødsulykker hadde inntruffet på veien dit samme morgen. Det fikk meg til å fortelle Devendra i hvilken oransje lomme i den svarte ryggsekken reiseforsikringspapirene befant seg; han ville nødig vite dette. Nå som vi igjen er tilbake i Kolkata, og jeg igjen nyter kveldsvinden fra trærne og selve elvelandet, med åpen verandadør ut mot byen, har jeg nettopp sett et nytt lyseblått klosett oppført på verandaen. For meg! Også en dusj er installert. Ingenting er brukbart ennå, siden det ikke fins vegg mellom klosettet&dusjen og byen. Jeg har mao et klosett i Kolkata, antagelig for resten av mine levedager. Det er en pussig egenerklæring. Snart vil Sakuntala og broren i etasjen under igjen kunne låse døren om natten. I en hete som denne er kroppenes største trøst rennende vann, litt kaldere enn lufttemperaturen.

I vevernes landsby i Phulia der dialekter fra øst-Bengal (Bangladesh) er rådende, vandret jeg med kamera som før. Denne gangen skulle vi også sitte og snakke med tolv-tretten jenter på mellom elleve og fjorten år. Veverdøtre, spinnehjulsdøtre. Skolejenter som spinner når de kan. Men de lager ikke tråd. Tråden kommer ufarget fra Bangalore i sør-India for så å bli kjemisk farget i Phulia. Naturfarge tåler ikke vask og er ikke holdbar, sier veverne.

Det de kaller charka er neppe samme manuelle redskap som Mahatma Gandhi brukte i løsrivelseskampen fra britenes regime i India. En norsk brukskunstner kalte det, ut fra bildene mine, for hespetre. Spinnehjulet var et vesentlig element i Gandhis forståelse av og kamp for indisk verdighet og autonomi. Ikke britisk lagde klær men hjemmespunne og hjemmevevde!

Som før og for alltid bøyer jeg meg for tråden. Fremmedtråden fra Bangalore må bearbeides. Ingen kan veve med "rå" eller "ukokt" tråd. Å "koke" eller forberede tråden er kvinners arbeid mens mennene vever. En prosess i de mange trådprosessene er å mate tråden med rismasse; bare slik blir den slitesterk og myk. Plutselig hadde kamerafilteret mitt merker etter fykende rismasse! En mor og to døtre satt ved spinnehjulet/hespetreet og matet tråden.

Overført kunnskap, fingrenes presise kyndighet, betydningen av hvert eneste setningsledd. Det er uendelig vakkert - som kunnskap, konsentrasjon og stillhet. En helt annen, kall det førmoderne, måte å bruke hjernen på. Det lønner seg overhodet ikke. De som heller vil kjøpe "handloom" enn fabrikkproduserte tekstiler av bomull eller silke, er få. Levekostnadene øker i India. Spinnere og vevere er fattige og kan ikke bli annet enn enda fattigere. Hvis noen tjener på det håndvevde, er det mellommenn og butikkinnehavere. Slik bare bokhandlere tjener på en vanlig diktbok. Selv bokhandlere tjener lite på en diktbok sammenlignet med hva de tjener på en bestselger.

De atten jentene som kom, med uindisk punktlighet, for å snakke og tegne charka, ville arbeide med tråd for alltid. Så ville de sitte sammen, snakke og tegne. Tre ganger kom de, i løpet av tjuefire timer, for å sitte, tegne og snakke. De hadde aldri sittet slik før, bare for sin egen skyld. Antagelig hadde ingen spurt etter tankene og ønskene deres. Det mørknet der vi satt. Skyene ble svarte. Regn, sa jentene henrykt. De leste i himmelen: kort regn, langt regn. Jeg kunne se besteforeldrene for meg, med små barn på fanget og ord om regnet, samt de små beskyttelseshandlingene som må utføres for at alt ikke skal bli vått. Jentene sørget for at jeg ikke ble våt.

Jeg vet ikke hva EarthCare with Art kan gjøre for vevernes døtre. Å redde vevernes samfunn fra total arbeidsløshet i en globalisert og kinastyrt tekstiløkonomi er umulig.

Hilsen Wera

Kolkata, 7. juni 2010
Jeg vil skrive om Shahnawaz. Han er cirka fjorten år. Faren stakk av fra moren og tre barn for ti-tolv år siden. To av barna ble etterlatt hos morens foreldre nord for Kolkata. Shahnawaz ble med moren til den store byen. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge moren har bodd i bordellet ved Ganga nær Kalighat; det dreier seg om mange år. I samme rom som moren der har også sønnen bodd. Sønnen har vært morens øyesten; det hun har gjort har hun gjort for sønnen og sin egen mor samt barna i landsbyen.

Det var i mars 2009 at noen tok meg med til bordellstrøket og sa: ma, snakk med kvinnene her. Da snakket jeg også med moren til Shahnawaz. Gutten med de store øynene dukket med ett opp. Tatt ut av skolen, for moren klarte ikke å holde ham der lenger. Han arbeidet gratis i et bilverksted, for at han ikke skulle reke rundt og foreta seg tåpelige ting.

Shahnawaz er for lengst tilbake på skolen. Han har privatlærer nå og ble den første i klassen i Kalighat High School. Han kan ikke bo her hos meg lenger, sier moren; han er stor gutt nå. Nå er du hans far og hans mor, sier hun henvendt til meg. Og Shahnawaz sier han vil studere og arbeide slik at han kan ta mammaen vekk fra bordellet.

Vi leter i og utenfor Kolkata etter et internat med skole for Shahnawaz. Drevet av hinduer, muslimer eller kristne? Slik spør vi oss. Og spør også Shahnawaz. Gud er en, sier Shahnawaz. Han har aldri lært om rituell eller dogmatisk renhet. En hindu-ashram med bare vegetarisk mat? Det er i orden, sier Shahnawaz. Bare skolen er god og lærerne gjør det de skal.

Forleden dag, da han fikk ny skolesekk, kom Shahnawaz til kontoret for EarthCare with Art. Ingeniør er det han vil bli. Hva slags ingeniør, slik spør Devendra som selv er ingeniørutdannet. Dadu, bestefar, jeg vet ikke, svarer Shahnawaz, som antagelig bare vet at ingeniøryrket er respektabelt. Gutten har antagelig aldri tenkt på de forskjellige formene for ingeniørkunst. Devendra legger ut om hus, biler og veier. Du må ta matematikk, fysikk og kjemi svært alvorlig heretter, føyer Malay til. Soumu sier: Shahnawaz, du må ikke glemme at den veien som nå åpnes for deg, ikke var åpen for noen av oss som sitter her (med unntak av Devendra, som opprinnelig er fra Kashmir).

Shahnawaz nikker. Kanskje har han mot og visjon til å gå hele den lange veien. Moren hans kommer seg ikke ut fra det lille rommet ved Ganga. Det er for sent for meg, sier hun med fem av oss til stede, en ettermiddag før kundene kommer. Mor tjener sønn for at sønn skal tjene mor, sier Shamin etterpå. I dag spurte jeg kristne Lawrence om han kjenner til internater. Han skal forhøre seg i bispedømmet. Shahnawaz våkner og sover foran et stort jesusbilde.

Jeg fylte ut det krevende visumskjemaet og kommenterte ikke spørsmålet om bangladeshiske visumstempler i pass før det nåværende passet. Jeg krysset av på "NGO-works" i skjemaruten. Men førstesekretær S.A. Amin erklærte at jeg ikke hadde et godkjenninningsbrev fra NGO-Bureau i Dhaka. Hadde jeg hatt det, ville jeg ikke måtte komme hit til The High Commission igjen og igjen, sa han. Et dokument er et dokument, sa han, og tilføyde at han ga meg turistvisum som forrige gang. Han noterte seg det indiske telefonnummeret mitt i tilfelle noen av barna i Arshi Nagar kunne inviteres til å synge i The High Commission. Ingen sjel ville bli skadet av det.

Bare et dokument er et dokument. Den bengalske byråkratiske er en dokumentkultur. Jeg forsøker å begripe hva det er som gjør det så ubeskrivelig vanskelig å gjøre grasrotarbeid her. En må investere store summer og tusen timer for å skaffe seg tillatelse til å sette opp et gjerde på egen tomt mm. Byråkratene er ikke der når de skal, på grunn av en kones sykdom, te hos naboen, eller hodeverk, og gjør litt av gangen så de må bestikkes for å gjøre litt til, og litt til, og litt til. Gjøre?! Dvs. flytte på et papir, skrive første bokstav i signaturen.

De offentlig ansatte er livstidsansatte; dvs. uoppsigelige. De slipper unna med å gjøre ingenting. Det som skal gjøres, ja virkelig gjøres, må gjøres utenfor det offentlige, som er et kaos av intrikat byråkrati. Men for å få utføre noe i frihet må byåkratene, de som helst ikke vil gjøre noe, av personlig letargi eller av politisk motstand, signere et tillatelsesdokument. Om dette er en britisk rest infisert med CPS' sære areiderrettigheter eller noe helt annet, kan jeg ikke utgrunne.

Det var en påkjenning å bli registrerrt som NGO i Bangladesh. Mens papirer ble utfylt, hørte jeg barna synge. Jeg ble slik sett skånet. Og papirhaugen var heller ikke så støvete tung.

Noen hamrer i veggen her. Det bygges baderom for meg på verandaen. Noen utfører noe! Som om mine gamle dager skulle tilbringes her, dvs. i en lediggang som gjør meg, frihetsbortskjemte norsking, uendelig mismodig. Alle de andre er vant til hindringene og ventemånedene. Jeg har laget meg en europeisk livsform med radikal autonomi, og den norske staten har velsignet meg med et statsstipend slik at jeg kan arbeide uten annen grense enn den egne kraftens. Dvs: når jeg ikke er her og det ikke er hett eller politisk vold.

Det er ikke bare det monstrøse offentlige apparatet som stanser bevegelse, men også folks utsatthet for pengemangel, sykdom - og eksamener. For oss i EarthCare with Art er det av og til en påkjenning at så å si alle de gode arbeiderne er uskolerte og fremmede for det monstrøse byråkratiet, med et stort ubehag ved Partiet. De vil nødig være i det byråkratisk-politiske fremmedlandet og har ikke lært å hamle opp med det. En skolert bengaler ville kunnet snike seg frem der våre hengivne ikke kan. Men en skolert bengaler ville ikke ønsket å arbeide så hardt "uten lønn".

Da regnet varte i en ettermiddagstime i går, løp folk ut for å bli våte. Vi er jo også selve jorden.

Hilsen Wera

Kolkata, 4. juni 2010 (2)
En historie om heten er denne: noen har tak, andre har ikke; noen har tak med vifte, andre har bare tak. Noen har utelukkende sol, skygge og natt, mens andre har et svalere innerom uten vifte, og andre igjen et enda svalere innerom, som dette: viften er pålitelig; den surrer og surrer. I denne delen av Kolkata har det ennå ikke vært strømbrudd i min tid, ikke før kommunevalget og ikke etter det heller.

Jeg er i en viss forstand arbeidsløs men har et svalt rom med vifte.

Jeg skal reise til Bangladesh 20. juni. En kolossal brann har herjet den gamle bydelen i Dhaka. Ganske nye høyhus har slått sprekker etter en storm i forrige uke. Heten er neppe tropisk/subtropisk i Dhaka.

I dag kom visaskjemaene til meg. De er ikke som de var i fjor. Nå må alt bevises. Alt som må bevises er, for meg, ikke bevisbart. En visumsøker blir bedt om å levere gamle pass dersom gamle pass inneholder visumstempel til Bangladesh. Gamle pass har jeg ikke her; de ligger i en skuff i Oslo, med visumstempler til Bangladesh. Gammelt yrke, nytt yrke må nevnes. Alt lar seg gjøre, i anstendighet; det er bare de to gamle passene som mangler. Hvem bærer med seg ugyldige pass på en lang reise. Det gjør den som vet at de må vedlegges en visumsøknad.

Den som søker bangladeshisk visum fra ambassaden i Stockholm er, såvidt jeg vet, ikke nødt til å vedlegge alt dette. En skandinav er en skandinav, en inder en inder. Blir en skandinav i India vurdert som inder eller som skandinav; det er spørsmålet.

Så er det bare å håpe at han som var førstesekretær i fjor ved The High Commission of the People´s Republic of Bangladesh i Kolkata også i år er det, for da vil han gjenkjenne meg. Enhver gjenkjennelse er selvsagt ikke det beste i byråkratiets sammenheng. Han kunne komme til å si at hun drar mistenkelig ofte til Bangladesh.

Plutselig drar en høyttaler med en stemme av forbløffende alminnelige dimensjoner forbi. Det kan være Trinamulpartiets folk som nå drar rundt i gatene og takker for stemmene som ble avgitt og som sikret partiets seier.

5. juni. I dag kan det bli gatebråk. Ikke gå ut, sa Devendra. Noe i meg, den lille resten av "journalist", vil gjerne ut og se. Så tung og het som luften er, er alle lyster blitt små.

I etasjen under meg har søsteren stått opp mens broren sover. De er hverandres. Den ene lager mat og passer på gården, som er templet, og den andre drar hver dag to timer hver vei til kontoret der han er regnskapsfører. Jeg bruker brorens og søsterens bad og ser dem tusle i halvmørke gjennom gangen og rommene eller ligge på sengen. Nettopp nå så jeg Sakuntala ta frem poteter mens broren fremdeles lå og sov. Slik er søndagen. Langsøvn.

Dette er min "langsøvns-sommer". Min sommer for harde tanker i uhyggelig hete. Det er ikke nordboeren som sier uhyggelig. Stedets små og store mennesker sier det. Journalistene skriver det. Ingen fare, sa klimaforandringsskeptikerne på den nordlige halvkule sist vinter: se snøen, det er kaldt!

Det var kaldt hjemme hos dem, altså var det kaldt. Nå er det hett her. Dermed er det selvsagt ikke sagt at det er hett overalt. Det er hett der det fra før var aller hetest. Og regnskyene er usynlige her jeg bor og ser ut.

Hilsen Wera

Kolkata, 4. juni 2010
I går vandret jeg mellom trær tunge av frukt. Tropisk og bugnende Bengal. Det var som å bevege seg inne i eventyret, i myten om alle tings begynnelse, edens hage og fraværet av enhver mangel. Jeg spiste den lille blåsvarte frukten jam og det bløte hvitrosaaktige fruktkjøtt fra daddelpalmen. Jeg kjenner ikke navnet på alle fruktene som ble lagt i hendene mine, med eller uten skall. Syrlige, bitre og bengalsk søte. Det er jo søtt bengalere vil ha. Unevnelige nyanser i søtt. En frukt lignet blåbær og er visstnok meget sjelden. Vi i EarthCare with Art skal få minst én stikling av planten med blåfiolette bær. (Heter det stikling, eller er navnet stikling forbeholdt blomster? Jeg er jo ingen gartner.) Fire forskjellige slags mango, en med navn som snøhavet og rosafrukt ble satt frem for meg, oppskåret. Nyanser av søtt, av sursøtt og litt surere enn det. Jackfruktens store kjerne ble jeg sittende lenge og smatte på. Det var nytelse. Spis flere, sa de, og hentet flere. Jeg spiste videre. En aldeles sanselig fruktkjøtt-nytelse. Guava er av et hardere slag. Den som spiser guava spiser vitaminer. Mens kjøttet rundt jackfruktens kjerne er sensuelt.

Da alle frukter, eller så mange som jeg orket fortære, var fortært, ble en liten skål med en eneste kokt reke, dyrket frem i sør-Bengal, lagt fremfor meg; reke med kryddersaus, kokosmelk, jheera, løk, koriander mm.

Guavafruktene var innsnørt i plast som beskytter mot fugler, insekter og aper, samt for å bli store og gule for markedets skyld. Markedet sies å ønske seg store og lyse frukter. Som de store blanke eplene som i sin tid kom fra USA. Markedet ønsker ikke å se spor av et insekt eller et fuglenebb. Heller blankt og vitaminfattig enn flekkete og vitaminrikt. Det var Zita i Budapest som fortalte meg at det fins eu-regler for agurkenes form. Ungarske agurker pleide å være vridde, saftige og unormerte. Slike agurker vil eu ikke ha.

I 1992 fikk jeg tomater fra en hage sør for Bucuresti. Det ble en reise inn i tidlig barndom, inn i eventyret om den gangen tomat var tomat og smakte som slike, nærmest velsignende. Reke og tomat var barndomsdelikatessene, sjeldne, så sjeldne. Det er lenge siden tomatene mistet smaken av sol.

Vi dro langt i går. Sørover, østover, nordover. Telenor, her kalt UniNor, i samarbeid med en eller fere indisk(e) partner(e), annonserer eksplosivt, med lys og navnevimpler. På en benk satt en eldre mann og forberedte blader til å legge paan, betelnøtt, i. Jeg merket at den gamle hadde noe annet, noe helt eget, i seg. En litt yngre mann ga ham vind, altså viftet med en stråvifte bak hodet på den gamle. Det er en gest av respekt.

Den gamle ble sagt å være baul og baulers guru. I britenes tid, sa han, da kunne en baul være baul. Men Partiet, CPM, har "spist opp" alle baulene. Som om tiden mellom 1947 og 1976/77, da CPM ble enerådende i delstaten, var fraværende for den gamle; en guru som nå er henvist til å brette ut blader å legge betelnøtter i.

Monsunen skal komme om seks-åtte dager. En syklon forstyrrer for øyeblikket. Det dreier seg om et særdeles sammensatt værsystem.

Senere. Alle sier at denne heten er altfor heftig. Gatene er halvtomme. Folk tør ikke gå ut eller søker ly i den smule skygge som fins. Jeg har ikke vært her i mai/juni, altså i førmonsuntiden, på lenge. Jeg var her i 1980. Men jeg husker ingen kvelende hete fra mai/juni 1980. Hva om regnet ikke kommer, eller kommer slik at dråpene kan telles, altså aldeles smålåtent eller måteholdent. Da mister jorden grøden. Og kroppene mister navigasjonsevnen. De teller nå metrene som må tilbakelegges og velger med varsomhet når de går ut; dvs de som ikke er overmodige, uvitende eller er henvist til å trekke varer og folk.

Fravær av synlig sol er en lise.

Oslo nå. Bygdøy, Sognsvann og Maridalen. En sol som er til å tåle. Et bad, en vandring mellom trærne, og inn for å skrive, lese, tenke.

Hilsen Wera

Kolkata, 3. juni 2010
Jeg gjør ingenting. Ikke skriver jeg, ikke leser jeg, ikke lager jeg mat, vasker gulv eller klær. Jeg fotograferer i mindre enn ett minutt hver dag. Kanskje ett sekund, og slett ikke hver dag. Likevel siger jeg sammen. Dusjer tre ganger i løpet av dagen, svetter litervis, drikker enda mer. Jeg drikker kostbart.

Fragmentet som fins, også i meg, av puritansk samvittighet skammer seg. Ikke fordi jeg drikker kostbart men på grunn av lediggangen. Ja vi snakker. Vi snakker om enkeltbarn, snakker om prosjekter, om frukttrær, alfabetisering og stammefolks sang, den som er ved å dø ut. Det som sies blir notert og arkivert. Men alle disse ordene etterlater seg ennå ingen skikkelse av jord og synbarhet.

En dag skal alle gjerninger måles. Det fins en sannhetsvekt, en gjerningenes summasummarum eller kanskje "essens", som den dagen, kall det Sannhetens dag, blir sett og som hele tiden blir det.

Fordi de kaller meg ma får jeg si uhørt direkte ord og fordi bengalikunnskapen min er og blir begrenset, blir ordene mine rå og skarpe. Min vilje til forsiktighet er sped. Viljen til harde handlingsord er langt større.

Hvor ble dikteren av.

I flere timer hver dag, slik er det i denne uken, oppholder jeg meg under viften i fjerde-etasjen, på en hard seng, tar til meg gatelydene, annerledes i dag enn i går, for nå er valgresultatet klart: CPM er slått ut i Kolkata. Ikke i hele Bengal men i delstatens hovedstad. Mamota Banerjee, kalt didi, storesøster, blir overhode i denne delstaten etter 34 år med CPM-styre.

Didi har sagt nei til økonomiske frisoner. Det er et godt nei. Hva hun for øvrig, i maktens posisjon, vil si ja eller nei til er ukjent.

Jeg har noen ganger oppsøkt tyrkisk bad i Budapest. Kaldt vann temperert vann varmt vann, og igjen det kalde. Her er alt "luftvann", ca 36 grader varmt hvert minutt mellom kl 10 og kl 17; før og etter det ca 33 grader. Er det derfor jeg går og bærer på søvnighet og ett eneste stort ønske: søvn. Hvis det er slik, tross et til nå svært pålitelig ønske om å arbeide, da måles herved, i hvert fall eksempelvis, konsekvensene av dette klimaet for millioner av levende vesener og varselsklokkene, de rent menneske-kroppslige, av klimaendringer ringer. Blir det for hett, slutter mennesket å ønske seg annet enn søvn og vann, for ikke å nevne vifte - og tynt bomullstøy. Jeg blir det som heten er. Europeeren i meg sier: jeg er. Men det meste går i ett med heten og har ingen kontur.

Likevel løper bærere av alle slag med tunge varer og rickshawtrekkerne gir seg ikke. De bærer stor svetteklut, løper, bærer - og sover.

Siden jeg ikke kan gå ut som jeg har kunnet og ønsket i andre årstider i denne byen, kunne jeg skrevet. Men det vidunderlig skapende har lagt seg søvnig ned der inne i hjernebarken og kan ikke det det vil. I tillegg vil det svært lite.

Jeg kunne villet skrive. Dette er en konjunktivform. Jeg kunne villet ville skrive.

Så er jeg her for å gjøre en organisasjon, EarthCare with Art, mulig. Den gjøres mulig, time for time. Andre arbeider mer enn meg, langt mer. Lokalene er ryddet. Soumu feier gulvet. Så vakkert det er å se Soumu feie gulvet. Sultan ser bekymret på meg hver gang jeg ikke spiser full bengalsk porsjon. Kanai skriver møtereferater. Mangrovebusker blir plantet på en øy i Sunderban. Devendra sørger for alle juridiske og andre dokumenter til alle feltfremstøt. Malay sier at han, hvis vi vil, vil drive alfabetiseringsarbeid i landsbyene ved jordstykket i Bardhamam som vi har fått i gave. Frukttrær skal plantes der før 15. juni. Det sies at monsunen vil komme 6. juni. "Klimafeberen" er, i beste forstand, ordinær.

Men det har vært førmonsunhett siden mars. En bitteliten vinter, et pust av vår og deretter kolossal sommer.

Området i Bardhaman-distriktet er en grop av ikke-utdannelse. Malay sier: skal barna ønske skolegang, må foreldrene i hvert fall kunne signere. De må skjønne at en bokstav er noe annet enn alt annet og at lys kan komme slik.

Slik kommer bokstavene og innhenter meg. De er langt unna diktet, eller romanen. Landsbybokstaver, fattigfolks verdighetsfragment, for ikke å si håp. Et bittelite "jeg" i jungelen.

Jeg går ikke inn for ordet "jeg". Det kan likevel hende jeg går inn for de fattigstes evne til å si... også jeg.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. juni 2010 (2)
Åpen verandadør, vind. Mørke skyer. Kanskje kommer den til natten. Antagelig ikke. Jeg svetter. Som alle andre må jeg vente på alle ting. Alle venter på monsunen. Likevel går jeg, standhaftig og ganske tåpelig, inn for at arbeid skal gjøres som om verken hete eller monsun fins. Elektrikeren er ikke kommet for å installere viften. Det gjelder å kvitte seg med forestillingen om at den som sier han skal komme faktisk kommer. Det gjelder i tillegg å kvitte seg med sin egen bagasje av kontrollforsøk og tidsplaner.

Malplassert europeer. Kolkata ble ikke laget for meg. Kolkata er ikke laget. Soppartet sveller byen opp i sumpen ved Bengalbukten.

Det som skal komme er monsunen. Jeg innprenter forsøksvis puritanske dyder, som den om tidsplanlegging. Men elektrikeren kommer når elektrikeren kan og vil. Elektrikeren vet ingenting om meg og ingenting om at en avtale er til for å holdes. Elektrikeren har en viten jeg behøver; elektrikeren er sterkest. Elektrikeren gjør ingenting, sier de, hvis ingen står og er vitne til arbeidet. Den som skal betale må være der hele dagen og dagen etter. Bilmekanikeren bytter ikke en bildel uten at bileieren har kjøpt inn delen og er vitne til at delen settes på plass. Vitnet må vite nok om elektrikerens arbeid og bilmekanikerens arbeid, for ikke å nevne rørleggerens.

Nå er vinden større og himmelen enda mørkere. Jeg har fjerde-etasjen for meg selv. I kontoret i første venter Sultan på elektrikeren. Skaff en stor planleggingsbok, har jeg sagt. Jeg lager et eksperimentelt "europa". Det er ikke sant at indere er late. Eiendomsskatt inndrives og strømmålere avleses også i denne delstaten. Det er vanskelig å få lov til å arbeide oppfinnsomt eller skapende. Byråkratiet har smeltet sammen med det lenge enerådende Partiet (CPM). Nå er Partiet i ferd med å miste folkets gunst. Byråkratiet vakler og er porøst.

Det var kommunevalg 30. mai. Opptellingen foregår nå.

Jeg har en følelse av uendelig lediggang, nemlig min egen. Vi venter alle på elektrikeren. Så venter vi på Kanai fra øya i Sunderban. Innstilt båt på grunn av storm. Vi venter på software-eksperten, på rørleggeren; på bilens forsikringspapirer.

Venter på presis viten om hva som foregår i patua-landsbyen Naya, der en NGO opprettet av et eks-parlamentsmedlem fra CPM-partiet, en viss Malini, later til å kjøpe kunstnerne - slik at de kan synge partisanger og male selgbart. Jeg vil så gjerne opprette en gurugriha der, uten byråkrati/parti-penger, bare for at barna skal lære å synge som generasjonene før og male slik, med plantefarger. CPM-medlemmet vet om meg og har fabrikkert en historie om en britisk kvinne med titusener av kroner hun vil strø ut over landsbyen for å lage galleri og gjestehus for besøkende utlendinger.

Ingen har sett den britiske kvinnen. Eks-parlamentsmedlemmet er utdannet og mektig - og mottar NGO-penger fra Delhi som hun lett kan kjøpe kjøpbare sjeler med.

NGO-er opprettes av ledende partimedlemmer her; de later til å være en av korrupsjonens, i hvert fall smøringens, kanaler. En tilsynelatende anstendig måte å besgunstige politikere på. En NGO i nabolaget her betaler en fjerdedel av penger mottatt fra Frankrike og Spania direkte til de lokale CPM-kadrene.

Også vi oppretter en NGO, utemom alle kadre. Uten partilojalitet. Det sies å være umulig. Vi går inn for å plante trær og la barn utfolde seg og lære. Umulig?

Alle svetter og ingen har kalender. Jeg fotograferte en mann som dro seg fremover på en planke med en skål til mynter foran seg og en liten treboks med sprekk i til sedler, han sa: gi til Allah, gi til Allah i meg. Jeg ga til Allah og fotograferte. Ingen sa nei. Han er lam, sa de. Han jukser ikke.

2. juni
De som ikke må går ikke ut i denne heten og i det mulige politiske rabalderet nå som stemmene er i ferd med å bli endegyldig talt opp. Jeg sitter inne og tenker små tanker, også om å organiserer fire rom + kjøkken og bad. Hvor skal datamaskinene stå, hvor skal nabolagets barn sitte og male, hvor skal de to av oss "adopterte" barna, Kali og Suchdev, samt kvinnen, den nye "moren", sove. Devandra ordner med "adopsjonspapirer" i den lokale retten, Soumu kjøper madrasser og annet nødvendig utstyr. Sultan, regnskapsansvarlig, sletter unyttig nedlastet stoff på en av datamaskinene.

Stemmene telles opp fra kommunevalget. Det hojes der nede. Jeg går ut på verandaen og ser en Trinamul-vimpel fra en forbikjørende motorsykkel. Etter trettifem år med CPM-styre kan det bli et, partipolitisk sett, nytt styre her. Men hvor nytt kan det nye bli der hele administrasjonen er innsatt med CPM-kadre eller med en svært massiv og gammel bevissthetsform som bare er vant til seg selv. Nye kadre blir kanskje som de gamle i et korrupsjonsstyrt byråkrati.

"EarthCare with Art" beveger oss i små sirkler der det dreier seg om barn, trær, sang, farger. Jeg lærer om guava og mango, hvordan de skal plantes, hvor stor avstand mellom tre (stikling?) og tre. Det lille treet heter chara, ikke gach. Men akkurat nå er det bo- og kontorarealet som ryddes og organiseres, med tanke på en mimimum-skjønnhet og en slags arbeidets logikk. Før viften plasseres i det nye kontortaket kan ingen arbeide der.

Lastebiler fulle av Trinamul-tilhengere kjører forbi. Jeg er i Kolkata på dagen da det gamle røde Partiet ser ut til å veltes. Jeg trekker et lettelsens sukk. Men det gamle vil ikke gi seg lett og kan ikke slutte å være soppaktig svellende, i tillegg til den mulige volden som kan slå ut i dag, i morgen, i denne uken og den neste.

Det er veldig lett å drepe.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. juni 2010
Monsunen har fra gammelt av fast dato. Den kommer i bølger over det indiske subkontinentet. Først nå skjønner jeg at 1. juni er riktig dato for første monsunbølge; men riktig ifølge hvilken regel? Det kan være flere år siden monsunen faktisk satte inn da den skulle, med riktig kraft og varighet. Dette er en fatal "klimaforandring". I disse trakter er maten kortreist. Maten blir slik monsunen er.

Dette er selvsagt ikke den fulle sannhet. For kjøpere og selgere av patenter og industriell kunnskap om manipuleringsmuligheter av mat gjør sitt med indiske og andre matvarer for å gjøre maten tørkeresistent, insektresistent osv.

For første gang, i Kolkata-utgaven av Tronsmo-bokhandel, EarthCare BookStore, hørte jeg igår om et stort landbrukspolitisk ønske om å vaksinere eller forgifte alle auberginer, som den første av planter, for å gjøre auberginen frastøtende for insekter. Men, altså, holdbar, vakker å se til, som menneskers mat. Ja, kanskje nettopp dét: holdbar og glatt. Så råtner den ikke, så tåler den heten. For den er blitt noe annet enn en plante; et monstrum som insekter ikke vil nærme seg. Her frykter mange insekter mer enn de frykter kjemikalier. Og noen tjener på planter med riktig glatt overflate, om de så er uten næring.

Til nå har bønder og andre kunnet mobilisere seg for å si nei til "forgiftningen". Monsanto har heftige økonomiske interesser i indisk landbruk og indiske politikere har lite imot bestikkelsespenger.

Storm og regn er kommet, også til Bengalbukta. Telefon kl 6 a.m. fra en av de ytterste øyene i Sunderban, den som syklonen Aila slo innover med saltvann i fjor. Saltvannet har gjort trærne visne og drept ferskvannsfisken i dammene. Kanai som skulle kommet til Kolkata i dag sammen med en enke, en mulig "mor" for de to foreldreløse søskenene Kali og Suchdev som skal bo i et anneks til kontoret vårt, kan neppe reise på grunn av regnstormen.

Monsunen er visstnok kommet til Kerala i dag. Her i Kolkata venter vi, svettende. Jeg rekte ute kl 8 a.m. Drakk sukkerrørsaft som ble presset mens jeg satt ved en trestamme. På den andre siden av veien satt slangetemmeren med blåseinstrument og to kobraer.

Badstutilværelse i uterommet. Jeg orker å tenke under viften kl 7 om morgenen. De samme tankene er ikke tilgjengelig uten vifte, eller senere på dagen. Stiger gjennomsnittstemperaturen her med 2-5 centigrader, vet jeg ikke hva som vil skje med landbruket; jeg vet altfor lite om landbruk. Det som vil skje med alle levende vesener er utmattelse og sykdommer. Heteutslettet mitt er en bagatell.

Jeg kom tilbake med nattog fra Benaras i går. Mahindar, hjelperen fra Benaras 2004, var med meg helt til riktig sete i riktig togvogn i Doon Express, to dager etter en fryktelig mord-ulykke med et avsporet tog vest for Kolkata. Maoisters verk, sies det. Morderes verk, sier jeg. Kanskje knyttet til kommunevalgene i Vest-Bengal i går, 31. mai.

Jeg kastet meg rundt på brisken til jeg omsider sovnet og sov til en eldre kvinne vekket meg for at jeg, våken, kunne se etter bagasjen vår mens hun pusset tenner ved vasken noen meter borte. Indere tar ikke søvnen fra hverandre uten grunn. Den eldre hadde lenket fast en av veskene sine med metallkjede. Kanskje var det bagasjen min hun hadde omtanke for, og ikke sin egen.

Den som bar reisevesken min til autorickshawen i Benares var en ung og rik nord-inder, en dannet muslim med litterære ambisjoner som neppe noen gang hadde båret andres bagasje. Gifte seg nå, ikke-gifte seg nå; det er Zinchans spørsmål, forelsket som han er i en rik fashiondesigner-jente. Hun er hindu, elsker ham visstnok blindt og har aldri beveget seg uten a/c (air conditioning). Mens Zinchan bar reisevesken i middagsheten i balansegang mellom kulort, geitelort og et uendelig antall kategorier søppel.

Jeg satt og spiste i Ganpati Guesthouset da samtalen med Zinchan begynte. En farløs tyveåring som tror at han kan skrive seg til rikdom, om han bare får treffe Indias statsminister først! En karikert utgave av et pinlig faktum: med riktig navn og referanse åpner portene seg. Så sa jeg: gift deg ikke før du vet at du har egen grunn å stå på, ikke bare din fars mangohage; ikke bare en rikjentes blinde kjærlighet.

Zinchan kunne en dag skrive en roman som Vestens lesere med appetitt på det eksotiske gjerne vil lese, fra India med de riktige markedsingredienser av hindu/muslim, rik/fattig, call center, mangohager og en breddfull Ganga. Denne gangen satt sammen av en muslim, solid redigert av en litterær "monsanto-agent".

Hilsen Wera

Benares, 27. mai 2010
En hund gjør. Det er fullmåne. Jeg har sett månen over Ganga mens Bapu rodde og rodde. Der dobiene, klesvaskerne, slo klærne mot steinene i dag morges, satt menn på huk og fisket. De satt der som om en liten fisk, eller forestillingen om en fisk, og det stille samværet med elven er viktigere enn alt annet. Kanskje er det det.

Jeg gjenfinner i små lykkelige stunder det jeg en gang hadde i syn og tanke langs badetrappene her. Noe er ugjenkallelig borte, som den sterke stillheten og alle offerhandlingene ved Assi ghat. Pengeveldet har overtatt den sydligste, eller er det kanskje den nordligste, badetrappen. Det var dit jeg kom i 1994.

Der jeg den gangen bodde i all enkelhet er det nå oppført et luksushotell med minst én uniformert portvakt. Det var i dag, i morgenavisen, jeg leste om dammene som skulle omdannes til svømmebassenger i traktene ved Benares slik at barn ikke mer skal drukne. Det er godt at barn ikke drukner. Det er ikke godt at de levende dammene med fisk og lotus og muligheten til å vaske klær og kar blir omgjort til noe aldeles rettlinjet og "moderne".

Barna plasker i Ganga når den hardeste heten har gitt seg, tidlig på ettermiddagen. En tom parafinkanne blir rett som det er brukt til svømmevest. Barna plasker og hojer og vet lite om ærbødigheten i det hellige vannet. Der noen ber, leker andre. Der noen fisker, blir likene brent. Og Bapu som ror meg sier at menneskene karrer til seg hus og biler men alle drar nakne herifra. Bapu som savner turister å ro nå i hetetiden da indiafarere fra andre land drar nordover, til en mulig lise, en tålelig temperatur, i fjellene.

28. mai
Helt uventet kom det første regnet her siden januar i natt. Jeg forstod ikke hvor kjøligheten kom fra da jeg stod opp kl 4.30 for sammen med Mahindar å dra på leting etter pottemakere. Glatt og sølete i smugene. Det var Mahindar fra 2004 som dro sammen med meg på leting. Lenge før han hadde bedt og før han hadde spist stod han ved rekkverket utenfor rommet der jeg bor, punktlig som den aller punktligste.

Jeg stoler på Mahindar. Han følger meg til riktig perrong, riktig tog, riktig vogn og riktig køye i over i morgen.

Vi fant ikke pottemakere. De kunne ikke kna og dreie og forme pottene, sa de, for det var ikke tørt i dag.

Ved likbrenningsstedet stod en temaker. Lite søt te, sa jeg. Han smilte. Så hentet han vann; så kokte han vannet; så helte han melk, sukker, kardemomme i vannet og passet på glørne. Han hentet seg paan fra nabosjappa og hadde all verdens tid. Foran meg lå veden til likbålene stablet opp. Jeg vet ikke hva slags tid jeg har.

Den som kommer til Benares må kunne sitte. Jeg både sitter og trasker. Hver gang jeg ser en gul- og oransjekledt sadhu komme gående med stav husker jeg vennen jeg ikke vet hvor er. Han ga meg til dette landet på nytt. Jeg fikk det for første gang da jeg var pur-ung, for andre, eller kanskje tredje, gang ved baulenes sang i Kenduli i Birbhum i 1992, og deretter av den villeste av vandrere, vill i rus og vill i offerevne, og med et lidenskapelig ønske om et India for alle, uten utelukkelser av muslimer eller fattige.

Uten ham ville jeg neppe kommet tilbake. Fordi han sa: vær hos menneskene her, er jeg her. Han kunne ikke gi opp rusen for eget vedkommende. Men han kunne si: når jeg er død, lever du fremdeles - og slik gi meg til India.

Hilsen Wera

Varanasi, 26. mai 2010 (2)
Min venn sa han ville dø i vannet. Jeg sitter her ved floden Ganga. Min venn sa han ville dø i floden, eller aller helst i vannet utenfor Orissa-kysten, i Bengalbukten. Det er et større vann enn Ganga. Jeg kjente min venn. Han sa han ville gå ut i vannet, eller be om å bli båret dit, den dagen eller timen da han merket at det nå var det døden som kom. Slik ville en inkarnasjon bli fullført; den neste er alltid ukjent.

Min venn er meg ukjent. Vi dro i ukevis i skogområdene i Sentral-India sammen, i geriljaområder, i urfolkslandsbyer. Han ventet i den røde bilen og jeg trasket med kamera fra tun til tun der barn og voksne ikke hadde sett en ikke-inder før. Fremdeles er jeg ikke-inder.

Så dro vi videre. Jeg vil aldri kunne komme tilbake til disse skogområdene. Bare fordi min venn var modig, kanskje overmodig, kom jeg meg dit. Ingen andre ville gitt meg den gaven.

Det hender jeg tenker at han, min sadhuvenn, har sett inn i Indias store forunderlighet, det jævligste og det vidunderligste, som ingen andre jeg har kjent. Sist gang jeg hørte stemmen hans, i telefonen, sa han at han nå holdt til ved den største badetrappen i Benares. Ennå ikke død. Etter alle slags farer, fremdeles en stemme som kom til øret mitt og sa at det som er, det er.

Et mer vanvittig menneske har jeg aldri sett og aldri kjent. Når jeg ved elvebredden i Benares ser de oransjekledte sadhuene, de som har forlatt familiens og tingenes kretsløp, traske med stav, håndkle, med eller uten tiggerbolle, merker jeg den treårige og særdeles inngripende historien vår som skulle oppløse seg i rus på hans side og i stor sorg på min. Det var i februar i 2009.

Jeg er ikke i tvil om at min ville sadhuvenn som for min skyld kjørte innover i jungelen i Orissa, Jharkhand og Chhattisgarh, er velsignet.

På grunn av ham vet jeg langt mer enn før om rus. Fordi jeg har sett rus på nært hold, og i lange perioder hatt jungelen på den ene siden og en "sjåfør" i rus ved rattet, vet jeg mer enn før om meg selv. Jeg hadde ingen vei ut fra bilen, for utenfor strakte den farlige skogen seg. Og all forstandig tale prellet av "sjåføren" slik den preller av de som har søkt ly i rusen på et tidlig tidspunkt i vandringens og smertens historie.

Kanskje får han virkelig dø i vannet. Da han sa dette sitt ønske til meg til meg under fjellene i Himalaya i mars 2007, rant tårene mine. Nå ser jeg ut på Ganga. Det var der han satt under den spede telefonsamtalen i september 2009 da jeg for lengst trodde han var død på en eller annen oppløst måte, og slett ikke i vannet.

Kanskje er jeg kommet hit til Benares også for å legge fra meg den rareste kjærligheten i mitt liv, dvs for å legge den enda lenger inn - for en forvandlings skyld.

Nå gjør jeg mitt beste for å tenke og opprette skoler for fattige og forlatte barn i Vest-Bengal. (Reisen til Benares er en sløyfe, en slags parentes, en pause fra organisatorisk feltarbeid.) Slik var arbeidet i Kolkata i fjor, slik er det i år - og slik vil det kunne bli så lenge jeg kan pendle mellom kontinenter og metafysiske og sosiale virkelighetshorisonter: Norge og det østlige India, for ikke å nevne Bangladesh.

Slik det her er skrevet forløp ettertanken før hun som nå har massert meg ayurvedisk kom inn i rommet. En kriger må ta seg av instrumentet, som denne gangen ikke er pil & bue eller metall men bastob, den elementære virkeligheten, altså kroppen og kroppens kraft. Jeg tror ikke på en kroppsløs eller kroppsfiendtlig guds- eller hengivenhetsvei.

Se risen og bøy deg for den. Slik også med hvert spedbarns finger. Og med alt som er deg selv.

Hilsen Wera

Varanasi, 26. mai 2010
Jeg sitter med to store vinduer åpne ut mot Ganga ved Meer Ghat i Varanasi. I rom 3 i Ganpati Guest House som for seks, eller er det åtte, år siden. Viften gjør sitt; heten gjør enda mer. Den er stikkende, sviende, for ikke å si total. Det fins ikke noe sted utenfor denne heten. I smugene er det stille; folk utfører minst mulig. Det er ikke nå de nysgjerrige av alle kategorier søker seg til Varanasi.

Den spedalske ligger på knærne i samme lille gatehjørne som forrige gang. Kroppen hans fikserte med ett tiden i meg.

Jeg leter etter mitt Benares. Det jeg får, nå som før, er floden. Det er neppe sant at den renner uberørt. Men den er det eldste her. Det er den som gjør at Varanasi er noe annet enn andre nord-indiske byer. Templene har ikke samme kraft som floden; ikke for meg.

Så hvorfor er jeg her, og ikke i Kolkata. Dragningen mot Benares har vært sterk lenge. I dag er jeg riktignok bare trett etter nattoget fra Kolkata, og merker ingen dragning til noe som helst; dessuten blir også jeg mindre, i enhver forstand, av heten. Følelser ligger uten å føles.

Jeg sitter på den store sengen der en grønn og to oransje puter ligger på innbydende laken. Bidula, billdkunstneren, skulle vært her. Men sønnen Agni ble liggende i gulsot. Så dro jeg alene uten lyst til å dra alene. Alle tog er voldsomt fulle nå i skoleferien. Jeg fikk en nedrekøye i vanlig kupe på en VIP-kvote; Soumu, en av de arbeidende "sønnene" mine i "EarthCare with Art" i Kolkata, har en søster som er gift med broren til Mamata Bannerjee, Jernbaneministeren. En slags nettverkets "frynsegode".

Ingen ber meg om noe. Floden renner evig. Bittesmå maur kryper på det norske tastaturet. Ikke ett menneske å se. Jesu Små Søstre, de som lever nazaret-livet, som arbeidere blant arbeidere, sigøynere blant sigøynere, palestinere blant palestinere, og også ved en av badetrappene ned til Ganga, oppsøker jeg i morgen.

Lyset blir mindre og mindre, fuglenes lyder større. Det summer i menneskestemmer noen timeter borte. Dette er timen da de som ikke har orket å bevege seg i de stikkende lystimene igjen kan røre på seg.

Ramu kjente meg igjen her i gjestehuset. Du som snakker bengali, sa han. Den gamle kvinnen som skal massere meg ayurvedisk har visstnok spurt etter meg siden sist. Meg... hvordan kunne hun spørre etter meg... Forrige gang sparte hun og mannen til en pilegrimsreise til Haridwar, eller Uttarkashi, i fjellene der Ganga renner forunderlig grønn og er ett med selve begynnelsen.

Det er nesten fem år siden jeg lå naken under de kyndige hendene hennes forrige gang. Hun er gift med en dom, eller er det kanskje en barberer. Dom=likbrenner. Men jeg tror det er barbererens kvinne som rent kastemessig er knyttet til det å massere.

Men hvorfor er jeg så redd for toget. Der jeg sitter ved togvinduet og fyker forbi landskapene er jeg langt fra redd. Men det er noe med perrongen, dette med inngangen og utgangen, altså av toget. Dette må virkelig være et barnetema. Noe med frykten for å bli stående igjen på perrongen idet toget jeg skulle vært med fyker videre, eller ikke å komme meg ut av kupeen på riktig stasjon.

Det eneste jeg da kan bruke er barnets evne til å be nabo-togpassasjeren om hjelp. Kjære medpassasjer, jeg kan ikke se. Kunne du, bare et lite minutt, se for meg.

Hilsen Wera

Kolkata, 24. mai 2010
Jeg har til nå ikke visst hva partipolitisk skrål er. Jeg lærer det her. Det medfører umiddelbart "hjernesvinn". Og, i meg, et skarpt nei til de nåværende partipolitisk ytringsformene i dette landet. Som om det dreier seg om å installere et heslighetens prinsipp slik at all glede blir borte, og med gleden enhver fornyende tanke, for ikke å nevne selve håpet. Alle ledere, her kalt neta, later til å snakke like øredøvende.

Ingen kan høre seg selv, og heller ikke en annen. Det er lenge, lenge siden Gandhi. Snakket også han på netaers maner. Ingen grunn til å helliggjøre Gandhi. Men han visste noe om nakne føtter og om å spinne i taushet.

Noen må ha foretatt en fordeling av ettermiddager og kvelder til parti etter parti. Trinamul-partiet i dag. I går var det CPM. I morgen kanskje Congress. Men da vil jeg være på vei til jernbanestasjonen Howrah, for derfra å dra til Benares. Jeg skulle reist med billedkunstneren Bidula Basu. Så reiser jeg alene. For sønnen hennes er blitt diagnostisert med alvorlig gulsot. Hvit mat og hvile. Syttenåringer ønsker seg alt annet enn det. Noen syttenåringer lærer om begrensninger bare ved å falle - i sykdom eller annen form for tap.

Det gjelder selvsagt ikke bare syttenåringer.

Håpet om politisk taushet i dag som igår, ca 21.30, har falt fra meg. Klokken er 22. Han som nå skråler gjør det som om han må si alt dette før han skal dø, eller fordi katastrofen har tatt stedet han snakker fra, og nå må alle overlevende ofre alt. For en energi, for en kanalisering av eksistens i munnen. Men snart, snart skal alle hjem og spise. Fremmedgjorte hustruer venter i ikke-altfor-fattige hus for å mette menn som ikke har mer igjen å si.

Jeg har ikke vært i Benares siden januar 2006. Jeg skal se alt jeg kan og sitte i badetrappen ned til Ganga for å huske alt og holde hjertets hver minste sans åpen. Det kan være hvit tørr hete i Benares, tynn elv Ganga, eller kanskje plutselige regnskyll, som i Kolkata i dag: himmelen mørknet og alle dekket hver frukt, hver avis og hvert tøystykke, gatene ble med ett tomme der jeg hastet av sted mot en cybersjappe for å ekspedere to brev hjem. Det tordnet og lyn flerret den mørke himmelen der jeg satt og tenkte at nå, akkurat nå ryker strømnettet. Da var jeg alene kunde i en ellers meget travelt besøkt cybersjappe. Syklon, sa Devendra bekymret i telefonen. En bitteliten syklon, i så tilfelle. Da jeg igjen sprang mot bilen med paraplyen fra Claes Ohlsson var regnet av alminnelig europeisk format. Det ble ikke min første erfaring av syklon men noe atskillig mindre fortellingsverdig... regn, bare regn.

I kveld regner det ikke.

Nå sier politikeren dhanyabad, takk. Jeg håper han er den siste som sier takk så det er hørbart fra fortau til fjerde denne dagen. Nå sier en annen ashirbad, som betyr velsignelse. Da er det egentlig ikke mer igjen å si. Men nå inntar en tynn kvinnestemme podiet med et atskillig mindre invaderende refreng. Det er lettere å sitte på sengen i fjerde og skrive med en tynn kvinnestemme i øret.

På alle plakater ser politikerne rett på "deg" med hendene i namaskar-hilsen, ærbødig. Og etter det, sier de ironiske, må alle velgere, for ikke å nevne befolkningen, hilse politikerne med namaskar-hilsen i fire, eller er det fem, år, frem til neste kommunevalg. Nå roper noen titalls menesker sammen, nå har de ropt ferdig; så nå er det håp for stillheten.

Jeg trasket ved Ganga i dag. Palash er død, meddelte en ung mann. Da jeg kom til Kolkata i januar 1992, til gudemakernes bydel, uten å vite hvor jeg skulle gå og uten å kunne bengali, nærmet jeg meg en kerosin-kø. Der spurte jeg på engelsk om noen kunne ledsage meg til gudemakernes område. Jeg, sa Palash. La meg bare fylle parafinflasken først og sette den fra meg. Så vandret Palash, to kamerater og jeg ved Ganga til gudemakerne. Den gangen, i januar, ble Saraswatis skikkelse med sitar på svane laget.

Nå er Palash død. Gudemakernes små sjapper er delvis knust, det kunne jeg i dag se, i Utviklingens navn.

Hilsen Wera

Kolkata, 23. mai 2010
Krishnatrærne med de røde blomsterklasene utenfor vinduet mitt er stille. De er det nærmeste jeg har i fjerde-etasjen der jeg sitter på sengen med åpen dør ut mot en veranda. I mer enn tre timer har partipolitikerne buldret og skreket på gatehjørnet rett nedenfor. Som om de ønsket og ønsker at ingen på de utplasserte stolene skal høre sin egen tanke; ja som om de aller helst ville blåst selve hjernen ut på hvert eneste levende vesen i nabolaget og erstatte den med en partihjerne.

Jeg har aldri vært nærmere det fanatisk totalitære enn her. Her som det samtidig myldrer så mangfoldig. Også derfor er Kolkata en forbløffende by. Her kan alle ville og rare tanker tenkes og alle former utfolde seg. Og her fins det samtidig et pågående forsøk på hjerneutblåsning. Fordi motstanden mot ensretting er så sterk i Bengal, blir forsøket på politisk ensretting så heftig og stemmevolumet hos Partiets politikere nærmest krakilsk. Jeg som sitter i fjerde-etasjen og hører, tenker: hva har han stemme til å si når denne massive talen er ferdig; hvordan kan han etter dette lytte til en kvinne eller et barn.

Det er en uke til kommunevalget og plakater er for lengst spikret inn i trær og klebet til mange templer, for ikke å nevne sjapper av ulikt slag. Billaster med vimpelvinkende og skrålende folk fraktes fra møte til møte og demonstrasjon til demonstrasjon. Jeg drar til Benares om to dager, og kommer tilbake etter valgdagen. Det kan bli hissig her rett før og i løpet av den dagen. Dette er en voldelig flekk på kartet. Politiske og kriminelle gjerninger blander seg.

Bengalere bøyer seg for måltidet. Jeg har sittet på sengen, renset kamera, overført dagens bilder av pottemakere og søvn til den eksterne harddisken og lest aviser, side opp og side ned med rapporter om flybrannen i Mangalore i Sør-India. Brente døde, hjemkomne fra Dubai. Umulig å skrive en setning under den politiske støyen fra gatehjørnet. Nå har alle omsider gått hver til sitt for å spise. Alt har sin slutt. Og jeg kan skrive litt.

Kanai, en av våre, en skolelærer fra Sunderban, er her nå. Han har vært CPM-politiker i mange år. Communist Party Marxist. Nå vil han ut av partipolitikken. Kameratene spør ham: har du forlatt os. De kan tenke at han er avløper og heretter vil avsløre partihemmeligheter til andre partiers ledere. Dette er grunn nok til drap.

Kanai har sagt: der EarthCare with Art er, der vil jeg være.

Mye er uskrevet. Men dagen sitter i kroppen som behovet for søvn, bare søvn. 39 veldig fuktige grader Celsius i dag, der jeg trasket over søppelplassen på leting etter pottemakere. Siden fotograferte jeg gatesøvn. Og etter traskingen gatelangs dro vi til bordell-området der en av kvinnene i fjor ga meg sin sønn, Shahnawaz, den gangen tretten år. I dag har Angura Begum gjentatt "gaven". Hun vet at hun ikke har noen vei ut av bordellen. Ta gutten til deg. Vær hans far og hans mor.

Angura er muslim. Når hinduer faster foran store festivaler, faster også hun. Alt hun gjør blir gjort under et stort kristuskors. Slik er Angura. Shanawaz ble den første i klassen. Send meg bort herifra, sier han. Han vil lære noe ordentlig og bli noe ordentlig og ta moren sin med til et annet sted enn dette.

Vi leter etter et internat. Om ikke i Kolkata, så kanskje i Sunderban. Vi kunne ikke gjøre dette i fjor. I fjor visste vi ikke at Shahnawaz virkelig ville lære og virkelig ville ut av nabolaget han har vært henvist til så lenge. Som mange indiske unggutter og ungjenter har også han en "slumdog millionaire"-drøm; han lærer å danse.

I nord-Bangladesh er listen over de ti jentene hvis sanger skal tas opp til cd-en klar: Rehana, Sharifa, Nilima, Succhittra, Mukta, Shyamuli, Rasheda, Mousumi, Nupur og Harimoni. Fire hinduer og seks muslimer. Det er en cd som også vil kunne kjøpes i Norge.

Hilsen Wera

Kolkata, 18. mai 2010 (2)
Under viften, like ved trærne. Krishnatrær med store rød-oransje blomsterklaser, lysende, som et vidunderlig innslag av noe annet enn "denne byen", samt andre trær, lyder fra kjøretøy, tusen ganger flere lyder fra mennesker. Jeg bor i fjerde etasje. Jeg kunne ikke bodd mer skjermet og samtidig midt i byens gamle kjerne. Rickshawbjeller, bilhorn, kolossale støt av utålmodige bevisstheter og hender. Jeg er her. Det er hér jeg her.

Hun som eier hele gården med unntak av én leilighet oppholder seg alltid innendørs og låser dører, også et jerngitter midt i trappen. Hun er en akademisk skolert kvinne som har mistet kraften, pint av en tyrannisk bror som eier en leilighet i samme gård, og utmattet, ja som besatt av tap, etter å ha pleid syke foreldre til døden. Hun holder orden på eiendomsskatt og forsikring men ikke på egen helse. Kolkata er full av skjebner. Noen av disse har med selvfornektelse å gjøre. Magre kropper fra en annen tid, en slags siste rest av britenes "utdannelse", eller kanskje av selvfornektelseselementet i indisk visdomstradisjon.

Denne gården er farsarven til Sakuntala. Historien og kjærligheten har en gårdskropp; hun bor i den.

I nord-Bangladesh pågår prøveopptak i lydstudioet. Rehana, Sharifa, Liza, Anna, Ripon og andre synger for en annen mikrofon enn min håndbårne. Eksperter er kommet fra Dhaka. I juni/juli skal det bli cd-opptak. Badsha, koordinatoren av det hele, er lykkelig når jeg snakker med ham på telefon.

Å reke rundt med kamera har jeg ennå ikke kunnet i Kolkata. Også den dagen vil komme. Nå er jeg organisator og "ma", dvs mor. En organisjon, EarthCare with Art, skal gjøres sterk, motstandsdyktig og sannferdig. Trær skal plantes, skoler opprettes, gamle sang- og bildende kunsttradisjoner skal, forsøksvis, bevares..

Etter tusen "prøvelser" og påfølgende undersøkelser vet jeg mer enn før om hvem som er hva blant de jeg i femten måneder har kalt mine egne, og langt mer enn før om løgn. Hva det skyldes at intrigemakeri eller - for mitt øye - besynderlige sammesvergelsesnett blir så tette, voldelige og løgnaktige akkurat hér, i Bengal, vet jeg ikke. Og jeg vet jo heller ikke at de faktisk er heftigere her enn andre steder.

En turist får ikke vite slikt; en-som-holder-av-India får slett ikke vite det. Dette får bare den vite som er nødt til vite det for å gå videre, dvs: en som akkurat hér har noe å dø for.

For mer enn et år siden ble jeg "holdt fast" i Kolkata for tredje gang: noen ville arbeide med meg. Før har jeg arbeidet med billedkunstnere og en sadhu. Denne gang for trær, barn og utdøende tradisjoner sammen med noen som kaller meg "ma" og tror jeg kan veilede dem. Det er fremdeles slik at en i India, ikke minst i Bengal, kan ha en forbløffende tillit til europeere.

I fjor visste jeg mindre enn nå om den systemiske "sykdommen" her, det politiske forvirringsregimet i staten Vest-Bengal. Jeg hadde ikke sett særlig langt inn i byråkratiets ugjennomtrengelige og temmelig korrupte univers. For å utføre et arbeid her på en byråkratisk korrekt måte må en sluke mange kameler og ha en aldeles ikke-skandinavisk tålmodighet.

Fromt språk kan ligge som et dekke over sannheten. Dette er banaliteter. Det fromme språket med hengivenhetsgester ligger ugjennomtrengelig over infamiteter mange steder. Mange som ikke lever i og av en gudstro vet dette. De som lever i og ved en gudstro kan også vite det. I Den katolske kirken vet vi det nå på en rå måte.

Hilsen Wera

Kolkata, 18. mai 2010
Jeg merket ikke 17. mai i går. Men jeg måtte fortelle om midnattssolen. Skolelærer Kanai fra en øy i Sunderban var vitebegjærlig. Det jeg forteller ham sier han til barna. Kanai kjøpte mango og skrellet den til meg. En søt og en sur. Jeg spiste mango, banan, yogurt og roti. Snart kommer den digre mangoen til markedet.

Mangoene i går hadde egennavn. Det var som å spise rett fra bakken. Grøde og gavmildhet. En helt annen mat enn den som kommer i plast.

Hvor forskjellig mat er fra mat må en kanskje hit, eller til Middelhavsregionen, for å merke. Det er i mer enn en forstand så lite mat i det vi kaller mat og som kjøpes i de store butikkene i Vesten. Kanskje er det også derfor den er så lett å kaste. Og derfor er jordbrukspolitikk blitt en underlighet sett fra byboeres side. Forståelsen av mat er grunn. Delikatesse-spaltene samt matbok etter matbok er skraper i lakken. Mat skal nære, mat skal forbinde og kanskje helbrede oss. Alt det andre er - noe annet.

På et marked i Budapest, Lehel tér heter det, i mars i år kjøpte jeg hjemmelaget ost og yoghurt av to søstre som hadde laget den. Det var mat. Det var som virkelige tekstiler og virkelige farger. Ikke utvannet, ikke tilsatt kjemikalier. Der ved yoghurtdisken kom ideen om en essaysamling om tråden, maten, krukken, Lalan fakir, vevermystikeren Kabir - og Patti Smith.

I morgen drar vi med buss noen timer nordover. Der dyrkes det mat på jord gitt av Shamim. Shamim er en av arbeiderne i EarthCare with Art. Det har vært hett og tørt i Panagarh-regionen. 47 C i april. Så kom noen merkbare regnskyll. Det som nesten hadde visnet ble grønt igjen.

Fins det pottemakere i nærheten, spør jeg Shamim. Ja, ma. Ta meg med til pottemakerne. Og Savana, datteren til Shamim, sier i telefonen: bestemor kom; når du kommer kan vi gå fra sted til sted. Savana vil gjerne gå fra sted til sted, si hei til folk hun så i fjor eller aldri før har sett.

De som kalles maoister har lagt en landmine under grusveien sør i Chattisgarh slik at en buss med lokale anti-maoister (regjeringsansatte) og vanlige landsbyfolk eksploderte. 44 døde. Arundhati Roy, Mahasvati Devi og andre kunstner-intellektuelle sier og skriver at "maoistenes" gjerninger gjenspeiler forsømmelsen av stammefolk i de sentrale indiske skogregionene gjennom flere tiår. Forsømmelse, fordriving og utbytting. Stammefolks jord i eller nær skogene har mineralforekomster enhver kapitalist kunne ønske seg. Men det fins ingen rett til å drepe, heller ikke for de utbyttede. Det fins selvsagt heller ingen rett til å utbytte, fordrive og rane, Verken den "logiske" sentralmakten eller de rasende eier sannheten; de feiler begge.

Det er cirka to år siden jeg dro rundt på små og store veier i en rød bil vi kalte "kjerremor" i disse traktene. Alt ondt kunne skjedd, kidnapping, fryktet han jeg reiste med; ingenting ondt skjedde. Kvinneansiktene og barneansiktene derfra ligger i erindringen; digitalisert på harddisken også. Jeg skulle gjerne lage en utstilling med dem. I Oslo, New Delhi eller der det fins øyne og klangbunn. Disse barna som altfor tidlig har sett altfor mye - og som ikke kan be om noe.

Hilsen Wera

Kolkata, 16. mai 2010
Det er årets viktigste puja, eller offerdag, sier de. Enhver ofring er hver eneste gang den viktigste. Denne heter akrayatirtthi. Det er et sanskrit-ord og har med det ubeseirlige å gjøre.

Her faller gudene ned og stiger opp. Krigen er i mange tings midte. Guder blir slått og guder slår guder; jeg hører fortellingene, bare en sjelden gang blir jeg beveget. En purahit, en thakur masai, altså en prest, kommer visstnok til kontoret for å velsigne kontoret og alle dets gjerninger i dag. Umulig å si nei til velsignelser eller til selve nødvendigheten av velsignelse. Du tar imot gaver. Merker du at gaver binder eller forgifter, går du et annet sted.

En thakur masai kan verken binde eller forgifte oss. Men tjenestene han yter, sanskrit-mantraene, kan være kostbare.

Ble hentet på flyplassen. De var ni som kom ved midnattstider. "Sønnene mine". De er seende og blinde, syke og friske i ukjente blandingsforhold. En hadde lest om flyulykken for få dager siden, den i Tripoli. Jeg tror han har stått og sett opp mot himmelen for å spørre himmelen hva som var hendt med ma, altså meg.

Jeg var en av de sene i passasjerflokken. Bagasjebåndet i Kolkata har sin gamle rytme og lyd. Den solide sekken min fra Tsjekkia lignet ingen annen sekk. Den kom rullende sent. Uten en skrape, ulåst som før; ingenting stjålet.

Da vi ankom Tollyganj i natt, lå fem menn og sov på fortauet utenfor kontoret. En var hvithåret. De hadde hvert sitt allbrukshåndkle under hodet og ingenting over seg. Ingenting der å stjele.

Sakuntala, hun som eier gården der vi, EarthCare with Art, har kontor på bakkenivå, har lånt meg rommet sitt. Her er det guder, dukker og fotografier i en egenartet blanding. Dada, storebror, bor en etasje nærmere fuglene. Det er dit jeg skal fra imorgen av. Der er det grønt og vind og fugler. Den som har reist langt og skal arbeide disiplinert har små og distinkte ønsker: vann, stikkontakter for ledninger, et fast sted for klær og kameraer. Sønnen tenker at det jeg først og fremst behøver er mat.

Vandrere har sine vaner og rytmer, sine distinkte nødvendigheter. Nomadeteltet, på et vis. Eller en markering av himmelretninger. Ja jeg behøver å vite hvor sør, nord, øst og vest er. At batteriene er ladet og klærne rene og vannflasken på plass.

Noen nomader sover i sanden bare med stjernene. Denne ufullkomne nomaden behøver et større men ganske banalt kart.

Ingen batterilader å se i Sakuntalas rom. Talkumbokser, ja. Små dyrefigurer og guden Ganesh med blomsterkrans av plast. Sakuntala lånte meg den gode harde sengen hun kanskje har brukt i hele sitt voksne liv. Ugift søster, ugift bror. Ukjente historier. Skulle hun giftet seg? Men hvem skulle da fulgt foreldrene hennes hele veien. Spør meg om alt og jeg gir deg det, sier Sakuntala. Men hun er ikke elektriker.

Hun pleide sin mor til hun døde, sin far til han døde. Ingenting er viktigere enn det, ikke for Sakuntala. Nå pleier Sakuntala gården hun har arvet. Hun er alltid inne. Morning walk, Sakuntala, sier jeg. Ma, jeg har ikke tid, svarer Sakuntala.

Vi har leid enda et rom på bakkenivå hos Sakuntala. Kanskje kommer to foreldreløse barn for å bo der, med en kvinne fra en øy i Sunderban. Øya som syklonen Aila gjorde karrig i mai i fjor. Etter det har folk emigrert derifra. Ferksvannet ble til salt vann på øya.

Kommer Kali og Suchdev fra slummen der vi driver Green Peace-skolen hit, blir kontoret også et hjem.

Hilsen Wera

Kolkata lillejulaften 2009
Om et par dager flyr jeg igjen nord-vestover. Kan LuftHansa-flyet lande i Frankfurt, da blir det slik. Jeg er klar over snøstormene over det kontinentale Europa. Sko kjøpt for å beskytte føttene mine mot slanger i Sunderban, og som ikke har vært i bruk til nå, vil antagelig erstatte sandalene som har vært i bruk i tre måneder, samt i månedene før det, i Oslo og Budapest.

Her merkes vinteren nå. Vinter kom, vinter blåste vekk, vinter kom tilbake. Nå blåser vinden inn fra nord-vest, det indo-gangetiske deltaet.

Jeg har lest morgenavisene. Våtmarkene i byen vanskjøttes; det bygges høyblokker og kjøpesentra med kapitalistisk blindhet. Det ledende partiet CP(M), Communist Party (Marxist) appellerer til de fattige, og bygger og bygger. For de fattige, sies det. Opposisjonspartier er antagelig ikke prinsipielt forskjellige fra maktpartiet. Det mobiliseres i forhold til delstatsvalget her i mars/april.

Jeg hører og hører om kjøp og salg av samvittigheter. Der jeg er, kjøpes og selges det ikke, sang mystikeren Kabir, mitt livs første vever, på femtenhundretallet. La Kabir synge, la Kabir synge: jeg er der det ikke kjøpes og selges.

I går kveld satt "sønnene", også kalt "ville hester", og hørte sang fra nord-Bangladesh i mer enn en time. Denne kjære MacBook-en har "alt". Men de innebygde høyttalerne er små. Lyden ble svak. Da Subho sang, og Rashida, og lille Ankhi, lukket de ville hestene øynene. Binod sa at han hørte slik sang for tjuefem år siden. At han "ble menneske" med den sangen.

Slik en i Vest-Bengal sluttet med engelskundervisning på åttitallet (?), slik ble også den gamle sangen sjelden å høre fra da av. Det skulle ikke være utenlandsk, men herfra. Men det som kom hit, eller var herfra, og vokste og vokste, var propagandistisk: maktspråk i alle kanaler. Fjernsynet kom styrtende. Indere kan ikke motstå bildet. Det må ha begynt med det hellige gudebildet de har tilbedt i århundrer.

Fjernsynet kom styrtende og det som hadde høy lyd, slo ut alt annet.

Slik sang som guruer og barn synger i nord-Bangladesh, høres ikke her mer. Ja vi skal lage cd-er. Også her skal de selges, dvs: lyttes til. For cd-ene vi skal lage i Arshi Nagar, Lalmonirhat (se: www.suno-norge.org), de må jo selges.

En natt og to halve dager var Binod, Soumu og jeg i Fulia, en klynge av veverlandsbyer. Devendra strevde med ngo-registreringspapirene i Kolkata. Nesten alle ngo-er blitt til i skyggen av CP(M). Byråkrater bestikkes osv. Det tillatte språket er et språk som tillater Partiet å kontrollere enhver bevegelse ngo-en gjør. Det betyr ikke at byråkratiets/partiets "sikkerhetspoliti" faktisk ser og hører alt. Men det betyr at det er byråkratiets rett å forby det som, i de offisielle papirene, ikke er nevnt, om Byråkratiet så skulle ønske.

Derfor har "EarthCare with Art" vært presise med ordlyden. Derfor har ordlyden blitt forkastet av byråkratene to-tre ganger. Nå gjenstår det stavefeil og en smule syntaktisk uorden. Så blir registreringspapirene innlevert, og jeg drar nordover, i bønn om at "de ville hestene" kan temme seg selv tilstrekkelig.

I min gamle veverlandsby i Fulia har Partiet infiltrert hver eneste mann ved hver vevstol og kanskje også kvinnene ved hespetre og rokk, noen ganger med dødstrusler. Veverne er kommet, lutfattige, fra Bangladesh, og har behøvd Vest-Bengals materielle "velsignelser", slik som rasjoneringskort, velgerkort mm. Partiet gir og Partiet sikrer seg stemmer. Partiet stemmer gjerne for de som er "forhindret". De som får blekk på tommelen, får tommelen vasket, slik at de kan avgi en stemme til, og enda en stemme.

I det nærmeste tettstedet til veverlandsbyene var det politisk møte. Stalins fødselsdag kan være 21. desember. Slik Stalin velsignet Russlands bønder, slik vil Partiet velsigne Bengals bønder, tordnet det fra høyttalerne.

Min gamle Pariskar Sarkar, blind og skrukkete, hadde hørt at jeg var kommet til landsbyen. Jeg ga henne en femhundrerupi-seddel i oktober i år. Den har hun tviholdt på. Da hun hørte jeg kom, ville hun gi seddelen til sønnen, slik at vi som var kommet langveisfra kunne spise den dagen. Vi avslo invitasjonen til stort måltid, og spiste puffa ris med te. Pariskar har liggesår og stor stormende intelligens. Hun tåler neppe en vinter til, tenkte vi. Veveren Sanatan sørget for salve og sjal, fra sjapper ved toglinjene der Stalins fødselsdag minnes, til mitt første menneske i veverlandsbyen.

Etterpå var det tråd jeg så. Den kommer hvit og hardstampet fra Chennai eller Kolkata. Det er i Fulia den får farge, og en tråd blir skilt fra en annen. Tråden blir gjort myk og håndterlig ved å ligge i en masse av kokt ris og risskall.

Trådens eget ragasystem, alt dette vi som bruker klær ikke vet. Bare veverne vet. De lager tråd og vever med den tråden. De betales ynkelig. Kvinnene ved hespetre og rokk betales enda ynkeligere. Så vakkert som arbeidet er. Det har en gammel grammatikalsk struktur.

Hilsen Wera

Kolkata 20. desember
Jeg har vært i Stalkers land. Andrej Tarkovskij laget for mer enn tjuefem år siden en film jeg husker på grunn av uhyggen i vannet, mørket i vannet, vann forvandlet fra livsens til dødsens; dødsens ukjent. Det var et barn der; det var kanskje to barn.

Jeg har vært ved slikt vann, i Sunderban. Den 25. mai i 2009 slo syklonen Aila til i de trakter. Kjempebølger fra Den bengalske bukt dro inn over flere øyer. Det var dagslys. Folk kunne se vannet, og løpe. Derfor var det få som døde i samme stund. Hus ble knust, mat ødelagt, de fattiges få gjenstander omgjort til ingenting. Men, altså: få døde.

Nå er det sju måneder siden. Knuste hus er fremdeles knuste hus. Noen jordhus er bygd opp igjen. Saltvann har lagt seg til i det som var risåkre. Monsunen var svak i år. Regnvannet renset ikke opp etter Aila. I dammene der folk pleide å bade og fiske er det dystert saltvann nå. Dammene, det bengalske særtrekket, ligger øde, til ingen bruk. Det er i dammene folk pleier å vaske kropper, klær og kokekar. Samt at de fisker der.

Nå er dammene verre enn forgjeves; de er truende. Og trærne, med unntak av saltvannstrær, slike som kokospalmer, dør ut: fort eller sakte. Det er et spøkelseslandskap; derfor erindringskoblingen til Stalker. Det barn har å se er det de ser: spøkelseslandskap. Elektrisitetsforsyning noen timer hver kveld. Noen fjernsyn er antagelig i bruk, i sementhusene nærmest markedet. Barn som bor der får se fjernsynsbilder også.

Jeg blir syklet og dratt lange veier på kjerre. Til urfolksnabolag, til muslimenes nabolag der det fins en fattigslig koranskole. Se det, se det. De ber ikke om annet. Se, der er rismarken død, sier de. Noen har prøvd å plante. Tørre gule stubber å se. Dyrene er magre. Det fins ikke fôr til dem.

Da ser og ser jeg. Et og annet hvitt klesplagg henger mellom døde greiner rett ved saltvannet som ligger gammelt på aldeles feil sted. Det er havet som er saltvannets sted. Det jeg ser i løpet av noen formiddagstimer ser de hver eneste dag. Vi vil ikke ha noenting, sier de; vi vil bare overleve.

Kvelden før omvisningen på øya var det organisert et folkemøte på øya Choto Moahkhali om "klimaforandringer". Jeg tegnet verdenskart på skolens tavle. Folk var mer enn vanlig skolert. Det spesifikt vestbengalske kampspråket var merkbart hos flere: vi må slåss! Vi må skjønne, sa jeg. Så må vi holde av trærne.

Hold av trærne, sa jeg som et barn. Jeg hadde ikke sett spøkelseslandskapet da jeg på fredag snakket om gamle og nye trær. Spøkelseslandskapet så jeg dagen etter. Trær for dem, det er tapte trær. Mangroveskogen hadde ikke beskyttet øya. Tett mangroveskog kunne beskyttet da stormbølgene slo inn.

Hold av trærne, sa jeg altså til de to-tre hundre årvåkne menneskene. Dagen etter kunne jeg ikke si det. Bladløse trær over mørkt gammelt vann. Dette må barna se. Og: dette må gamle som har sett noe annet i årtier, se den tiden de har igjen.

De i byen (eller "staten") vet ikke at vi fins, sier folk. The Royal Bengal Tiger vet de om. Men ikke at det bor folk på disse øyene.

Selvsagt vet de at det bor folk som kan avgi stemmer ved valgene her. Folk er med jevne mellomrom ensbetydende med folk-som-kan-stemme. De kan være "profitable" om de ikke har annet enn tommelen igjen, den de avgir stemme med om de ikke kan skrive signaturen.

Hva var det Presidenten for Maldivene sa under klimamøtet i København. Noe om at klodens klimatilstand ikke kan være et "forhandlingstema"...

Hilsen Wera

Kolkata 15. desember
På fjernsynsskjermen: klimatemøtet i København og terskelen på enten to eller halvannen centigrad hva "global oppvarming" angår. Halvannen centigrad skal være tillatelig sett fra klodens og øybeboernes side; to centigrader er oppnåelig for utslipperne hva utslippsreduksjoner angår, men drepende.

Københavnfarerne slåss altså om forskjellen på halvannen og to centigrader. Jeg er for sliten til å ta inn flere ord og sette sammen flere bokstaver. Men jeg må skrive en hendelse i nabolaget her, nå mens en vis brasilianer sier at halvparten av alle dyr antagelig vil forsvinne med to oppvarmingsgrader. Og at millioner av mennesker da vil måtte flykte fra forsvinnende livsunderlag.

Jeg gikk ut av den røde bilen, for arbeiderne laget ny vei. Soumu og jeg vandret til fots, etter besøket hos Angura Begum og sønnen Shahnawaz. Med ett kom en ganske gammel og snauklipt kvinne gående med et stykke møkkete tøy som slett ikke dekket kroppen. Tøyet var gjennomsiktig og kjønnet var synlig. Illeluktende og tannløs og aldeles rasende fortapt så kvinnen ut til å være.

Sett deg ned, sa jeg. Hun sa maa maa maa og satte seg ned. Soumu, gå og kjøp et stykke tøy, en sari. Hun kan ikke gå på veien uten beskyttelsen av klær. Kjære Soumu dro ut på leting etter billig sari. Kvinnen satt og jeg satt. Folk samlet seg. Folk sa at denne kvinnen hadde alt, hus, sønn, datter, mat. Men hun gikk bare ute og drakk. Ga vi henne noe, ville hun selge det og kjøpe drikkevarer. Da hadde jeg for lengst tenkt at det ikke ville vært nok, enn si riktig, å kle kvinnen i en splitterny sari; hun måtte vaske seg først. Hvor skulle vi kunne vaske henne; ville jeg orke å vaske henne.

Soumu kom med sarien. Sarien ble ikke gitt. Kvinnen gikk videre. På kontoret ligger det nå en sari som kan gis vekk en vakker dag.

Samu, Nil Utpal og Siraj kom fra Panagarh med buss. Jordstykket på åtte bigga er nå gitt tilbake til Samu. Jordstykket vil han gi til Swapnabhoomi. Det er tørt land. Må inngjerdes og registreres - og vannes. En bonde hadde dyrket det i tjue år. Bonden fikk fem bigga og ville ha mer.

CP(M)-partiet, som har "eid" distriktet Bardhhaman i tretti år, får ikke lenger utøve totalt eierskap. Partiet prøver å holde på dem de kan: slik som jord- og fabrikkarbeidere. Se hva vi gjør for de fattige! Fem bigga.

Jeg sukker under budsjett, regnskap og utgifter. Å lage en stor tegnekonkurranse med femti tegnende barn, foreldre, andre gjester og litt mat til alle, samt trær og utstilling, videoopptak mm, er en stor "investering".

Det er tidlig morgen. Kvinnen fra sexarbeider-strøket i Kalighat har strøket henna inn i hvert hårstrå på meg. Det er svalende. Men det er ikke hett her nå. Måtte gjødselen tørke, slik at jeg kan vaske den av og gå ut i de andres verden. Et par ensomme dagstimer er en forunderlighet. Norge begynner å virke. Om ni dager, osv.

I morgen drar vi til Sunderban. Det skal organiseres et seminar om klimaforandringer der det er forventet at jeg skal snakke. Hva kan sies til de som må drukne. Plant trær, kan jeg si. Ja, plant trær som vi sørger for å skaffe. Drukner Sunderban, synker også Kolkata.

Tre måneder i sør-Asia. Til nå har norske tanker vært utenkt. Nå kommer de. Men de er bare norske i den grad de dreier seg om å arbeide kunstnerisk på norsk. Jeg savner allerede den norske sommeren. For mellom 15. mai og 15. august vil det igjen være her jeg er.

Hilsen Wera

Kolkata, 15. desember 2009
Om et par dager drar vi til deltalandet Sunderban. Det er druknende. De i København, indere eller andre, har kanskje nevnt Sunderban, kanskje ikke. Maldivene og Salomon-øynene kan, hva drukningsfare angår, ha samme økologiske status. Men Sunderban er et meget stort landområde med spredte øyer i Den bengalske bukt, i Bangladesh som i India.

Hva de heftige og de diplomatiske har kunnet beslutte i København vet jeg ikke. De diplomatiske har antagelig besluttet lite. Hvilke forsakelser kan en politiker våge å pålegge folket... Utstasjonering av soldater, kan hende. Soldater blir høyt lønnet. De som skal forurense mindre, blir neppe lønnet for det. Det vi alle kan få tilbake er stille og umerkelig. De visjonære og offervillige lederne mangler.

Det er mulig at Barack Obama er visjonær og modig hva ikke-spredning av kjernefysiske våpen angår. Og det er godt.

Folk her leser aviser inntil det siste synet er borte. Enheten mellom mannen og morgenavisen er betagende i byen. Jeg vet delvis hva de leser om "København".

I går var jeg i Green Peace-skolen vår. Det var bebudet helsesjekk av alle elevene. Min sadhuvenns mer enn åtti år gamle mor skulle komme. Ungene, som virkelig er tynne og små, hadde pugget bokstaver og rim i nitti minutter. Legen var ennå ikke kommet. La oss dikte opp en historie, foreslo jeg. For læreren var utmattet.

Det ble historien om fisken Kalpana, som betyr Fantasi. Det var en politimann som fanget fisken i selveste havet. Han tok fisken Kalpana med seg til Bihar, i innlandet. Så drepte han den i en elv, og ble fengslet. I fengslet i Bihar satt politimannen inne i ti år uten vått eller tørt på grunn av drapet på fisken Kalpana. Så kom en lege. Og legen gjenoppvekket den døde fisken. Dermed slapp politimannen ut av fengslet.

Det var Puja, den eldste jenta, og Sukh Dev, den nest-eldste gutten, som var de villeste historiefortellerne. Hva de minste forstod aner jeg ikke. Men de var mye stillere enn da de lærte bokstaver! Kanskje bare utmattet, og veldig sultne.

Such Dev, foreldreløs, hang på meg. Maa, sier Such Dev. Det sier alle. Men de andre har egen mamma. Hans døde da han ble født.

Legen kom med søtsaker. De fleste mødrene fulgte med konsentrasjon med på målingen av høyde og vekt. Den gamle legen noterte alle mål. Such Dev sa han hostet blod noen ganger. Da barna var ferdig målt og ferdig veid, dukket en fakir fra mazaren opp. Han klaget over en bronkittligende tilstand. Hostesaft, sa legen. Jeg stakk til fakiren en halvstor seddel, og fakiren gikk ut.

Vi dro til kontoret for Swapnabhoomi og der satt ShyamSundar og Rani Chitrakar. Ja, de vil ha en gurugriha med primærskole i Naya. De sier de vil ha oss, og ikke de politiserte ngo-ene.

Devendra og jeg leverte laptopen, innkjøpt til min sadhuvenn for to-tre år siden, hos Lenovos Service Center: inn et tynt smug og opp en smal trapp. Laptopens startknapp fungerer ikke. Kanskje fins en gammel nok startknapp å få tak i. En seks måneder gammel laptop er en gammel laptop, sa service-mannen.

Devendra er en lang historie, underligere enn de fleste. Briljant, med idiosynkratiske pussigheter. Mens Binod og Soumu organiserte den store sit&draw-konkurransen, med femti barn og et ukjent antall gjester, i Kalighat High School søndag 20. desember, hentet han en stor sjekk som i dag skal leveres på et kontor for lærvareprodukter. Jeg får antagelig fotografere på selve produksjonsstedet for lærvarer.

Jeg som snur meg vekk hver gang jeg passerer en slakter nå.

Hilsen Wera

Kolkata, 13. desember 2009
Det var i går, en lørdag, som alltid er gudinnens dag, jeg vadret i vinterlyset, så stille det er, svakt tåket, gjennom det nedre Kalighat-området, mellom templet og Ur-Ganga. Hvorfor kommer du så sent, spurte avisselgersken som holdt på å pakke sammen de usolgte morgenavisene kl 8. Og hvorfor drikker du ikke te i dag, spurte teselgeren bestyrtet. Grunnen var enkel og ikke til å utsi: Binod som alltid kommer med en enkel frokost ved halvåtte-tiden hadde ikke dukket opp. Han klarte ikke å karre seg ut av sengen på grunn av feber. Og jeg vandret alene. Noe underlig eller helt alminnelig gikk opp for meg: alt var med ett så vakkert. De som selger små ting, samt blomsterkranser, solgte små ting og blomsterkranser. Noen halvsov, noen var vidunderlig våkne. Noen smilte, noen snakket, noen spurte. Det var en stor vennlighet. Og jeg tenkte på oktober måned her; det kom sørgelige tanker i brev hjem den måneden: Kolkata som var forsvinningen nær. Mitt tap av en stor kjærlighet, nemlig kjærligheten til denne byen. Men byen er ikke tapt og kjærligheten er det heller ikke.

Jeg gikk der og tok alt til meg, i enkel og lett glede. Den gamle satt ved treet og voktet over templet for Sitala-Ma, gudinnen som beskytter mot koppesykdom. Her sitter jeg nå, sa den gamle. Og etterpå går jeg hjem.

Da hadde jeg kvelden før fått vite at min sadhuvenn, som det aller meste gikk i stykker for mellom forrige november og sist februar, fremdeles er i live; i pilegrimsbyen Puri, i Orissa. Ingen her hadde hørt fra ham siden juli, ingen uten jeg mens jeg ennå var i Oslo, i september. I Bangladesh oppdaget jeg på telefonen med det medbrakte norske simkortet at jeg var blitt oppringt fra et ukjent nummer i India 9. november. I forgårs ringte vi det nummeret. Og anelsen ble bekreftet: den som hadde ringt meg 9. november fra en annens telefon var min omflakkende sadhuvenn. Og telefonens innehaver sa at denne sadhuen ennå lever, der ved havet i Puri.

Jeg vet det er der han ønsker å dø, for å bli ett med havet. Men jeg kan ikke vite at det er et slikt siste forberedelsesarbeid han nå foretar. Hadde han levd med enkelt hjerte ville han ringt det norske nummeret på nytt, om han husket det fremdeles. Det indiske kjenner han ikke.

En medpassasjer på Rajdhani Express Kolkata/Delhi i april har ringt det indiske nummeret mitt. Den pensjonerte professoren Arun Basu blir invitert til den store tegnekonkurransen vår i Kalighat High School 20. desember. Dit kommer femti barn for å tegne og et ukjent antall andre barn og voksne for å se.

Binods datter bor på et "pikehjem" for sexarbeideres døtre. Binods kone er ikke sexarbeider, men hans mor var det; og også hans svigermor. Sriti bor i det store huset i Regent Park. Pengene til kjøp av huset er kommet fra Spania. Et sykehus for aidssyke blir visstnok også bygd, med penger fra samme sted.

Vi besøkte pikehjemmet i går. Sriti viste meg alle rom og presenterte meg som sin fars maa, helt til en jente spurte om jeg ikke var dida. Mors mor, hos hinduene. Eller dadi, som er både mors og fars mor blant muslimene. Eller kanskje thakur-maa. Fars mor, hos hinduene. Binod, faren, måtte sitte nede. Fedre og andre indiske menn må det. Utenlandske menn får komme inn i alle rom. Det kommer mange utlendinger til sexarbeidernes barn. Prosjekter blir støttet med store vestlige midler. Huset skal ha kostet førti lakh, som er seks millioner norske kroner. To unge skotter underviste ungene i yoga.

Jeg fikk se store køyesenger, samt biblioteket og taket. Alt fantes, men kanskje ikke tingenes og gestenes hverdagslige ømhet. Sriti hylte da vi dro.

I dag kjørte Binod og jeg til Hooghly, på leting etter pottemakerne på vestsiden av Ganga. Da kom jeg inn i India slik jeg husker det fra tidlig nittitall; ennå ikke "globalisert". Vinterlyset gir sitt. Og selvsagt pottemakernes gester, som jeg holder så inderlig av. Jeg vil tilbake til Serampore og stedet jeg ikke husker navnet på, øst for jernbaneskinnene.

Hilsen Wera

Kolkata, 12. desember 2009
Jeg hører kråkene. Stemmen ligger nede. Etter utekonserten sist søndag kom forkjølelsen. Underlig at den ikke er kommet før. Rehanas far kan komme til å ringe fra øya i Brahmaputra i dag. Han kaller på Rehana i ett sett. Hva skal jeg gjøre, maa. Slik spør hun meg. Det kan hende at faren er syk og vil se henne - til slutt. For det kan jo hende han tror det er slutt for ham.

Han er i alle fall slu. Mens jeg var i Bangladesh var han tilbakeholdende.

Jeg har sagt til Rehana at jeg fra nå av gjerne tar over. Syng du, studer du. Hjelp til i achin pakhi, internatet. Og jeg skal snakke med din far. Mannen jeg fra nå av kaller Shahnaras far. Akkurat dét vet ikke Rehana. Barn skal ikke vite alle ting. Selv en femtenåring er barn.

Shahnara er Rehanas eldste søster. Hun er gift med Darbesh Ali som Rehana rømte hjemmefra sammen med i mars. Darbesh Ali vil ungjenta vel. Shahnara var yngre enn Rehana er nå da de to giftet seg. De er kloke sammen. Dyrker og selger grønnsaker, og har nå tre geiter å ha omsorg for.

Hvis Rehanas far ringer i dag, som jeg har sagt at han kan, har jeg en ynkelig stemme å stille opp med. Umulig å være sint med den stemmen. Med slik stemme er jeg henvist til å høre.

I gjestehuset er det morgenstille. Det var kvelds- og nattstille også. Før dette har det vært lurveleven i naborommene. Det er bryllupssesong i byen. Alle gjestehus og hotell er fulle. Bryllupsgjester lager lyd, sammen med durende fjernsyn som de glemmer, især hvis de drikker alkohol. Men i går kveld hysjet jeg ikke på noen.

Jeg blir hjertelig tatt vare på av de som arbeider her. Forleden dag ble alle flisene på badet vasket. Jeg skjønte ikke hva den unge mannen holdt på med på badet så lenge mens jeg satt på dobbeltsengen og skrev; han vasket fliser.

Vi dro til Naya i Medinipur. På plastflak på et tun ble det store møtet avholdt. En komite ble nedsatt. En som holdt av pat-kunstnernes arbeid testamenterte for femten år siden et stykke jord midt i landsbyen til dem, og bare dem. Dette jorstykket ligger urørt. På grunn av flom under monsunet behøves høyere land, altså lass på lass med jord, før det kan bygges hus. Alle ønsker seg hus. Som skrevet før: til en pat-kunstnerskole for barn, samt til en grunnskole. Dette er antagelig mulig. Mange ville være med i komiteen. De må ordne med eiendomspapirene samt skaffe oversikt over kunsternes barn, deres antall og alder: mellom sju og femten. Cirka hundre ble det sagt. Jeg antar at det er færre. Gurugriha-arbeidet i nord-Bangladesh er en støtte for tanken min her.

Naturfarger, gammel sang, samt skjerping av det billedskapende blikket, sa jeg. Det er dette jeg ønsker å bidra til. Alle sa ja. De sa at mange var kommet til dem med forskjellige hensikter. Med slik hensikt som dette hadde ingen før kommet. Jeg fikk en hårete frukt i hånden. Den ble åpnet og de røde frøene kom frem. Rødfargen i bildene kommer fra slike knuste frø. Treet har visstnok "staten" gitt. Kunstnerne strever med blåfargen. Og sier at de har fargene i nærheten, og det er derfor de bruker de kostnadsfrie fargene.

Så fikk jeg se en bestilt video som en ganske politisert ngo har laget. Likte du den, spurte de. Da sa jeg at jeg hadde likt alt jeg hadde sett den dagen, men ikke videoen. Det kom frem at alle medvirkende hadde tjent to tusen rupier hver på å være med. Vi må spise, sa de. Ngo-en får penger fra kulturdepartementet og kan dokumentere arbeidet de gjør med en slik video.

De færreste har øyne å se den gamle kunsten med. Byråkratene her gjør lite og flytter helst gamle papirer fra bunke til bunke. Selv er de ansatt til pensjonsalder, uten frykt for oppsigelse. Det er en sørgelig historie for kunsten og friheten.

Heretter kan jeg ikke kjøpe bilder i landsbyen. Nå må jeg være alles i stor enkelhet. Der folk er blitt lurt mange ganger, må en bevege seg tydelig og forutsigbart. Vi er alles i denne landsbyen, og spiste kokt papaya fra treet og fisk fisket i dammen.

Momina, "datteren min" der bor i utkanten. Hun kom springende over marken helt til slutt. Vakre radmagre Momina med hodepine. Tyfoid-feberen er borte etter grundige undersøkelser m/behandling i oktober. Men jeg vet ikke om hun nå klarer å spise.

I bilen tilbake til Kolkata organiserte vi kommende mandag med helsesjekk og foreldremøte for ungene i Green Peace-skolen i Chetla samt "sit and draw", med nesten femti barn, i Kalighat High School neste søndag. Det må kjøpes inn vekt- og høydemåler, samt sitteunderlag til Green Peace.

Det er vinter her nå. Jeg vil så gjerne til veverlandsbyen "min" i Fulia før jeg drar til Oslo 26. desember. Seminaret i deltalandet Sunderban ser ut til å utgå. Høye herrer som der skulle være med tør visstnok ikke å vise seg hos kystfolket. For de har ikke delt ut nødhjelpen de skulle dele ut etter syklonen Aila 25. mai. Viser de seg, kommer raseriet. I Vest-Bengal har fattigfolk tilgang til raseri.

Hilsen Wera

Kolkata, 10. desember 2009
Jeg skriver datoen, og husker at det er i dag Nobels fredspris blir delt ut i Oslo. Jeg begriper ikke tildelingen; ikke som annet enn "strategi". Så får det være slik. I dag spurte jeg to nord-indere om Mahatma Gandhis India. Det fins ikke lenger, svarte de. Kanskje hos fem av hundre, la de til. Men fem av hundre betyr mer enn femti millioner mennesker her. Det er mange mennesker. Og hvis det er sant, da har ikke frøet tørket vekk.

En kan selvsagt undres på om det gandhianske frøet er et fruktbringende frø. Også det spørsmålet har tankens rett. Jeg lar det være skrevet, og beveger meg videre i brevet.

Håret er vasket og en liten vinterkulde er merkbar. Vi drar til pat-kunstnernes landsby Naya i Medinipur i morgen. De to nord-inderne ble forferdet da de hørte om den utfarten. Lalgarh, sa de. Lalgarh er blitt en term for vilkårlig drap, især på statstjenestemenn. De som dreper kalles "maobadi", maoister. Jeg vet ikke i hvilket navn de dreper. Noen dreper for å stjele, andre for å skremme. Og noen for å lage kaos i statsbyråkratiet.

I oktober lot vi være å dra til Naya, for jeg kunne bli kidnappet. Slik lød frykten. I morgen drar vi dit. Jeg tar kopiet av passet, men ikke selve passet, med meg.

Det blir holdt et landsbymøte på et eller annet tun hos pat-kunstnerne i morgen. Vi vil gjøre vårt for å bevare og styrke den gamle bilde/sang-tradisjonen. Kanskje blir det en dag etablert en gurugriha, en "kunstskole", for pat-kunstnernes barn. For at de skal lære av de gamle som ennå lever - og husker. Ett anneks bilde/sang, ett anneks grunnskole. Det kan bli vakkert. Om mange måneder, og kanskje om et år eller to.

Green Peace-skolen for småunger i slummen i Chetla er i drift. Foreldreløse Sukh Dev resiterte rim og regler i dag. Femåringene har lært to alfabeter i løpet av høstmånedene. Men de har ennå ikke lært å sitte. De kryper og står og vandrer.

Det fins få nærværende voksne med ro i kropp, stemme og tanke for disse ungene. De er ganske sikkert feil- eller underernærte. I dag kom vi med melk. Den ble varmet opp. Hvert eneste barn drakk melken med stor konsentrasjon. De drikker antagelig meget sjelden et stort krus med melk. De grønne skoleuniformene er vakre. Læreren, en eldre didimoni, har all nødvendig ømhet. Mer enn hun gjør kan ingen be om. Det er selvsagt ikke nok.

På mandag blir alle helseundersøkt. Jeg kjenner den gamle legen. Hun gleder seg over å få gjøre noe ordentlig etter mange år som "mater familias" i et stort hus sør i byen. Soumu har laget et registreringshefte med alle barnas navn til legens bruk. Høyde, vekt, syn, hudsykdommer; alt dette. Den gamle barnelegen vil få nye tanker å tenke i det store huset i sør-Kolkata. Hun er et elskelig menneske. Hun vil bli utfordret til å tenke igjen de tankene hun tenkte som barnelege i utkantstrøk øst i dette store landet.

Shahnawaz pugger og pugger, i femte klasse. Han får privatlærer snart. Han sover på samme seng som moren. Når kunden kommer til moren i kveldingen, og ser den store gutten, snur han nok rett som det er. Angura Begum har mye å gi. Derfor kan det hende at kunden er mer enn vanlig tålmodig. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at elleveåringen vet hva morens arbeid består i. Jeg kan ikke vite hva mor har sagt til sønn og sønn til mor.

Angura Begum er en sterk kvinne. Hun har fortalt livshistorien sin til andre før. Den er visstnok blitt publisert. Jeg er ikke ute etter sexarbeiderens historie, og kjenner den bare i fragmenter. Det var gutten som rørte ved en streng hos meg i april. Tatt ut av skolen, for å vaske biler i en garasje. En oppvakt gutt med stor lærelyst. Nå er han tilbake i skolesystemet. Han gjør sitt beste. Men matematikk er vanskelig.

Angura bruker fellesbadet i bordellet kl 4 hver morgen. Hun tenner lys og røkelsespinner etter å ha vasket seg. På veggen hos henne og sønnen henger samme store jesusbilde som i oktober. Nå har hun også festet et krusifiks der. Av tradisjon er hun muslim. I skumringen kommer en braman hver eneste dag for å utføre hinduenes kveldsseremoni. Angura er gudfryktig. Gud har ingen form. Gud er kanskje et endeløst hjerte. Jeg vet ikke annet å tenke.

20. desember blir det "tegnekonkurranse" for nesten femti barn fra forskjellige fattige nabolag i denne delen av byen. Angura Begum og Shahnawaz er invitert. Angura lyste opp da hun hørte om dette. En annen "verden", sa hun. Og hun vil gjerne gå inn gjennom den døren.

Jeg er ikke jurist, og ikke jordeier heller, sa jeg i dag til nord-inderen, som har gitt oss et kostbart jordstykke midt i byen. Det fins noe jeg vet litt eller litt mer om, og svært mye jeg er helt uvitende om. Nå er jeg nødt til å lære om jordtransaksjoner og forskjellige former for jordbeskatning og eiendomsregler. Det jeg lærer i Bangladesh er nyttig i Vest-Bengal, og vice versa.

Jeg gir denne gaven, sier jordeieren. Da spør jeg hva han ønsker seg tilbake. Og han svarer at han ønsker at jorstykket skal bli brukt slik "EarthCare with Art" ønsker å bruke det. Til å plante trær. Til å bygge leirhus. Til pat-kunstnere. Og kanskje til et dokumentassjonssenter angående den store, store drukningsfaren for disse trakter. Sammen med Shanghai, leste jeg i avisen i dag, er Kolkata den aller mest drukningsutsatte storbyen.

Jeg går på denne veien, og kan ikke snu. Statsstipendiet er i en underlig form for bruk. Det blir til bøker og bilder også.

Kolkata, 9. desember 2009
I sør-asiatiske trakter blir noen dødsdager husket og markert med røkelse, blomster og sterke ord.

De fattiges død skjer, selvsagt, nesten umerkelig.

Dette er datoen for min fars død. Jeg var sytten år og spurte med Marmeladov hos Dotostojevskij hvor jeg skulle gå.

Så er jeg her, i Sør-Asia. Og i går kom jeg, uten å ha ønsket det eller forestilt meg muligheten et sekund, til pilegrimsstedet Kenduli ved elven Ajay, der baulene samler seg under pous sankranti, i januar hvert år.

Det er fødestedet mitt i Sør-Asia. Det var gjennom den gamle, harde "opp/ned"-sangen jeg hørte i januar 1992 at jeg kom til verden i disse trakter, nær urgamle banyantrær, ved templet som ifølge legenden er reist der sangpoeten og mystikeren Jaydeb på tolvhundretallet skrev Gitagobinda.

For tre dager siden leste jeg i The Times of India at det samme dag skulle være "ekstatisk sang og musikk" i Tollygunge Club, som er en golfklubb fra britenes tid; en kolonial rest av stort format. Blant de opptredende var Parvathy Baul. I årene da jeg ganske ofte besøkte Kenduli og andre steder i Birbhum der bauler holder til, nevnte ingen Parvathy Baul.

Men også jeg har snikt meg til å se videosnutter via YouTube. Slik visste jeg om Parvathy Baul.

Der satt Binod og jeg langt fremme i den eksklusive forsamlingen av sosietet og innvidde. Ørkenmusikk, qawwali. Og Parvathi Baul. Alene på scenen. Sadhu på scenen. Hår til knærne, i sadhuenes knuter. Dansende kvinne med bengali-ord i munnen, ektara og baulenes "baya", liten tromme, festet i livet. Virvlende, med total kraft og disiplin. Hun hedret de to guruene, Sanatan Das Baul i Bankura-distriktet og en avdød Goswami.

En dag må jeg finne Parvathy Baul.

Dagen etter dro vi alle i "kjerremor", den røde bruktbilen jeg har reist i jungeltrakter med før, til landsbyen ved Panagarh. Samu, fakirens sønn, organiserte urus, minnedag for den døde fakir eller pir, slik hans far gjorde til han døde. Og faren ga, før han døde, plikten videre til sønnen. Vi bad ved farens grav i rommet ved siden av enkens rom.

Chillumen ble gitt fra den ene til den andre ved ildstedet der også jeg satt en stund. Alle visste at chillumen ikke skulle gis til meg, og ikke engang være synlig for meg. Selv en skjult schillum er merkbar, ved lukt og øynenes endringer hos dem som inhalerer. Han jeg en gang trodde jeg skulle gå en vei med, ut av rusen, befinner seg nå på ukjent sted. Ingen av oss her vet hvor.

De som inhalerte gjorde det uten å å "innta" meg. Jeg visste og vet at fakirer som røyker, de røyker, så å si i sitt eget univers. Det er blitt en virvel i ryggraden, en hjernemodus.

Fakirer kom, ble bespist og sangerne kom, ble bespist og sang. Samu ga mat til alle og glemte ingen. Et rom var innredet til meg. Men jeg sov i et annet rom, lenger unna høyttaleren. I det huset var morens mor nettopp død. Moren satte seg stille på sengen som var gitt meg for natten. Kunne jeg sove der, kunne jeg spise den enkle maten hun hadde laget. Ja til alt dette.

Og tre av "de ville hestene" sov i bilen utenfor, for å være et annet sted enn høyttalerne. Det fikk jeg vite neste morgen.

Mens Samu sov ut, dro vi til santallandsbyer i nærheten. Et vidunderlig fotografi av en mann med vannbøtte i midten og en ku på hver side. Men da jeg ville vise mannen bildet, sa han at han ikke lenger hadde synet å se med.

Hvor langt er det til Kenduli? Åtte kilometer, svarte Nil Utpal, som betyr Blå lotus. La oss dra dit. Vi krysset Ajay på en vei laget med tanke på festivalen neste måned. Under neste monsun blir veien igjen tatt av vannet.

Så dro vi til de gamle banyantrærne og det gamle templet. Noen unger, som bahurupier, bemalt i ansiktet for at giverne skulle gi, gikk rundt med blikkfat for mynter. De fikk spise.

En barneskole i Kenduli, tenkte jeg. Men først må "de ville hestene" i Panagarh ha plantet trær en lang, lang stund.

Hilsen Wera

Kolkata, 5. desember 2009
Tesjappemannen på fortauet her, han som fikk "forskudd" i går, var bekymret i dag. Han hadde sedlene klare for å betale gjelden: trettiåtte rupier tilbake til meg. Jeg hadde klusset til livets økonomi for ham: de femti rupiene han fikk i går hadde han jo ikke tjent i går.

Han sa han førte regnskap over pengene jeg hadde gitt og pengene jeg hadde drukket for. Jeg bor der borte, i ett leid rom, uten elektrisitet og vifte, la han til. Kom dit. Og jeg skal gi deg te aldeles gratis!

Så arbeider han hver dag, i tesjappa i Hazra Road, og spiser for det han tjener. I en viss forstand eier han bare ansiktet sitt. På grunn av det klare ansiktet hans er det hos ham jeg drikker te når jeg ved halvsju-tiden går ut for å kjøpe morgenavisene. Det fins mange tesjapper i dette området. På avsatsen der jeg satt i dag ble marihuana knust til bruk for to unge menn. De så at jeg så de knuste tørre brune bladene, og gikk bort.

Binod kommer med frokost. Antagelig linsepulver med sitron og rødt salt blandet med vann. Jeg hører skrittene hans i gangen nå.

Samme kveld Etter en sørgelig ikke-samtale samtale med Riti i Bangladesh. Jeg vil hjem, sier Riti. Hindujenta som kom for ti dager siden, til internatet achin pakhi i nord-Bangladesh. Ikke kunne hun spise og ikke kjøpe bøker i skogbrynet der hun bodde før. Hun bar skolebøkene i en bylt under armen og kom til internatet. Siden har hun lest, ledd, sunget, grått. Og med ett sier hun: jeg kan ikke bli her. Noen kan ha sagt skremmende ord til henne mens Badsha fulgte meg til Dhaka. Da han kom tilbake, hadde hun bare en setning i munnen: bort herifra. Men moren og farens ord er klart: de har gitt Riti fra seg til "oss".

Bengaleres tilknytningsevne er heftig; de ser seg tilbake og ser aller helst det de alltid har sett. Alle barn på alle klodens steder holder av det de har holdt av før. Hvor skal de gå i et aldeles nytt univers og hvor skal de lene hodet. Den første kjærligheten forblir, og den skal forbli. De aller fattigstes kjærlighet kan være den aller største kjærligheten. Så er det også sant at det er vanskelig å spise godt og samtidig vite at mor, far og lillesøster spiser ris, chili, salt og litt spinat; ikke mer.

Jeg vet ikke hva Badsha kan gjøre for Riti. Alt jeg kan be om er at Riti ikke ødelegger sin egen livsvei og ikke forstyrrer de andre jentene som alle har gammel sorg i seg. I Kolkata der jeg nå er kan jeg ikke gjøre annet enn å holde henne i hjertet.

Telefonsamtalen i dag tilsvarte, i kostnader, to dagslønner for en fattig arbeider i Kolkata eller Dhaka.

Badsha ringte, "missed call", da jeg satt i Sakuntalas stue. Ja stue. En hvit puddel er hennes nærmeste. På veggene henger bilder av vakre Sakuntala for ti og tjue år siden. Hun er ugift, og vil alltid bli det. Storebroren er ugift, og vil forbli det. Før faren døde, sa han: Sakuntala, se etter broren din. Ingen er noen gang blitt bedt om å se etter Sakuntala.

En annen bror bosatt i samme gård, er gift. Han har prøvd å drepe søsteren. Da ville hele bygården blitt hans etter foreldrenes død. Han gjør ingenting, for han vil leve lenge, og tror at han da må drive dank. Til slutt vil hele gården bli hans. For Sakuntala gjør alt hun kan for den andre ugifte broren. Han er regnskapsansvarlig i et firma, men kuet tvers gjennom hele kropp og vilje. Dør Sakuntala, vil gården tilfalle "morderbroren", såfremt hun ikke har laget et gyldig testamente. Og da vil også kontrakten "Earthcare with Art" har med Sakuntala bli oppsagt. Spis, sier jeg. Og gå ut.

Nå har jeg en "mor" sier hun om meg. Nå er gården full, ikke tom; for nå er "min mor", som var bortreist, igjen tilbake. Slik snakker den kuede. Og jeg som hører må gi avkall på ønsket om at Sakuntala skal lage et dokument der hun testamenter rommene vi nå har leid som kontor til oss. Det er beskjedne rom. Men det er det vi behøver.

Kontoret er blitt vakkert. Forheng skiller rom fra rom. Stikkontaktene er mange og nye. Plassen foran kjøkkenet blir stedet der utvalgte barn, i to grupper på ti-tolv barn, skal få male en gang i uken. Jeg har gjort et utvalg av førtiåtte tegninger/barn etter elleve tegneomganger siden april. Den 20. desember skal de førtiåtte få sitte og tegne en gang til. Kanskje blir Ellen og Johanna fra Oslo med oss den dagen. Etter det blir de tjue-tjuefire valgt ut.

Før det skal mange tanker tenkes og steder besøkes. Avveininger. Beslutninger. Det store klimamøtet i København åpner om et par døgn. Noen dager etter det drar vi fire, Devendra, Binod, Soumu og jeg, kanskje også regnskapsfører Sultan, til Sunderban. Der skal vi også besøke en øy som ennå ikke har druknet. Devendra, som trodde at planet Jord kunne reddes, tror ikke lenger det. Men vi kan redde noe og noen. Neppe en øy. Men vi skal få plantet trær. Mangrovetrær, eller noe annet.

I nyhetene i dag så jeg, som i et fragment, et bilde med billedtekst fra Bangladesh: "hardføre" land må være villige til å ta imot millioner av klimaflyktninger fra Bangladesh. Det ønsker hardføre land, som Norge, selvsagt ikke.

Hilsen Wera

Kolkata, 4. desember 2009
I samme gjestehus som før. Morgen. Tåke nå. Et lite bitt av kulde. Jeg kom hjem da han som våknet for å åpne ytterdøren kl 6.25 sa at heretter skulle det være vann i springen hver morgen, for nå var jeg kommet tilbake. Det må kjøpes inn vann fra store tanker som kommer på lastebil hver eneste dag.

I Mumbai har det vært "vannkrig" i flere døgn. Mumbais millioner av mennesker får ikke (nok) vann. Jeg vet ikke hvem folk gjør opprør mot. Værendringer har ikke ansikt. At vannrørene ikke er blitt fornyet siden Uavhengigheten i 1947 er, selvsagt, en annen, og også politisk, historie.

Jeg kom hjem for annen gang da avisselgersken smilte gjestfritt og gjenkjennende mot meg på fortauet kl 6.30, og teselgeren likedan. Han laget vidunderlig ingefærte med lite sukker. Jeg ga ham femti rupier. Et slags forskudd. Det tilsvarer tjue små og ti store kopper te. Jeg sa: jeg kommer igjen og igjen for å drikke. Men han ville heller at jeg skulle drikke og drikke hver dag, og betale etter at alt var drukket. Da ville jeg tatt opp lån; nå bad jeg ham ta opp lån. Jeg la igjen de femti. Han kommer til å holde en pinlig orden på tekoppene og en og annen kjeks.

En og annen vil heller gi enn ta.

Nå er det kveld. Det har vært en lang arbeidsdag, stillesittende. Kontoret er blitt ordentlig innredet siden sist. To elektrikere trakk ledninger og satte opp stikkontakter, også jordet: for datamaskin, i ettermiddag. Det ble oppdaget en ledning inn til naboens leilighet. Det er derfor måleren har vist høye tall hos oss; naboen har forsynt seg usett. Forbindelsen er nå brutt. Kanskje blir det mørkt inne hos naboen etter dette.

Før jeg visste bedre, bad jeg elektrikerne gjøre godt arbeid, og uten å jukse. Da sa den ene at Binod var vennen hans og den andre at Devendra var "hans far". Det følelsesmessige limet gjør korrupsjon mulig. Men det gjør også at arbeid kan bli ordentlig gjort: En snyter ikke sin far.

To naboer kom. Den ene eier jord i deltalandet og vil gi oss jord; et lite hus også; samt arbeidsfolk. Der kan trær bli plantet. Vi kan lage en liten geitefarm, tenker jeg. I Bangladesh har jeg lært mye om hva en geit kan gjøre for et barn og en familie: selve stigen ut av elendigheten.

Vi har planlagt de kommende dagene: til Panagarh der dødsdagen for Samus far, fakir, blir helligholdt 7 & 8. desember. Der skal vi også møte "kommunestyret" med tanke på hage, dyrehold og kanskje skole knyttet til en lutfattig landsby: Shyamsundarpur. Det betyr "Krishnas vakre by". Vi drar etter det til patkunstnernes landsby Naya i Medinipur for å snakke med de som lager bilder med plantefarger og tradisjonssang.

Kanskje blir det en "gurugriha" & en liten folkeskole der om et år eller to. I gurugrihaen skal barna lære den gamle malekunsten og den gamle sangtradisjonen.

Til vevernes landsbyer i Fulia drar vi også. Der får jeg være fotograf. Men vi tenker på jentene der, slik jeg hver dag tenker på de lutfattige jentene mellom tolv og atten år i Bangladesh. Utsatte for mishandling og misbruk som de er.

Som om ikke dette var nok, ser det ut til at et seminar for lengst er planlagt i Sunderban ved Den bengalske bukt. Tjuefem øyer på indisk side av grensen, tjueni i Bangladesh. Syklonen Aila i mai 2009 raste over deltalandet og slukte store landområder, husdyr og hus. Folk vet lite om globale klimaendringer. Jeg må være lærer. På bengali.

Jeg har sittet lenge og sett på to-tre hundre barnetegninger i dag. Førtiåtte er utvalgt. Førtiåtte barn skal få sitte og tegne igjen. Antagelig 20. desember. Av disse vil cirka halvparten, i to grupper, få tegne og male i kontoret til EarthCare with Art i Tollygunge hver eneste uke hvis de og foreldrene vil. Og jeg tror de vil.

Den lille barneskolen i slummen i Chetla er visstnok en lykke. Jeg fikk høre at penger til å male figurer på veggene var gitt. Mickey Mus og Donald Duck, sa vår Soumu. Nei, sa jeg. Dyr, fugler, planter; noe vakkert. Bare ikke Donald Duck. Da ringte Soumu til aktivisten bak barneskolen som heter Green Peace. Det blir ikke Donald Duck på de veggene. Og jeg har hørt at den foreldreløse gutten Kalwa, som i Norge ville blitt diagnostisert med ADHD, resiterte dikt i Green Peace på Barnas dag i november.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 29. november 2009
Det er dagen etter eid. Korbani-eid. Korbani er et bengali (?) ord for slaktoffer. Den muslimske varianten av fortellingen om Abraham og Isaak, her Ibrahim og Ismael, iscenesettes. Geit og/eller ku ofres.

Alle kan ikke kjøpe geit, enn si ku. De som kjøper, og får dyret slaktet, parterer kjøttet eller får det partert ved huset. Det fins en fordelingsregel, nedfelt i tradisjonens tekster. Kjøttet skal deles i tre: en del til "seg selv", en del til slektninger, en del til de fattige.

De fattige går fra hus til hus, der dyr er blitt slaktet, og de får en kilo kjøtt eller mer.

Vi har kjøpt både geit og ku. Det er jentene i achin pakhi som, rituelt sett, er givere av kua. Den ble ofret i deres navn. Ripon, gutten vår på fjorten, er med. Men Riti, den nye jenta, kan umulig være med på å ofre ei ku. Riti er hindu. Gårsdagen var en påkjenning for mange.

Alt det harde parteringsarbeidet, alt det kjøttet! Påkjenningen kan ha vært størst for nyankomne Riti, som aldri før har feiret eid. Hun holdt seg inne i huset. På sengen sin sa hun at alle levende vesener, også dyr, kan kjenne smerte. Da jeg spurte hvem som hadde lært henne dette, sa hun at hun hadde skjønt det selv. Heretter ville hun aldri spise kjøtt.

Jeg blir forundret om hun overholder det. Hønsekjøtt har hun spist før. En og annen sjelden gang. I hennes hus var det svært lite mat. Og ikke lys til å gjøre lekser, annet enn ute på tunet om morgenen. Men dét er en annen historie.

Å se geit bli slaktet, ku bli partert. Jeg hadde ikke sett det før. Det eneste formildende var at kjøttet skulle gis bort og bli til mat. En hel ku blir mye mat. En bøtte med tarmer. Jeg vil nødig måtte se det igjen. De færreste vest i verden vet hva de spiser; vi ser ikke hva dyr spiser og ser ikke dyret bli drept. Dyrs sorg begynner selvsagt ikke med det siste drapet. Det fins mange hønsefarmer også i dette området; det stinker. Stinker det for meg, da stinker det selvsagt også for hønene.

Vi ser selvsagt heller ikke hvordan tomaten blir tomat og spinaten spinat, eller hva som har skjedd med de glinsende eplene som aldri råtner.

Siden forrige brev hjem har jeg vært i båt og sand en gang til. Rehana var med. For første gang siden hun rømte hit i mars har hun krysset floden i båt. Hun var redd. Faren hadde ringt og fått vite hvor hun skulle. Han kunne sende folk for å hente henne eller lage spetakkel, tenkte hun. Hold deg der jeg er, sa jeg. Og sov sammen med Rezia, fakirens kone.

Da vi nesten to døgn senere krysset floden på vei tilbake til Arsi Nagar, Lalmonirhat, satt hun på båttaket og sang. Hun skulle hjem. Hjemme var blitt her. Hun satt på båttaket, skjærte opp båtmannens grønnsaker, og sang. Båtmannen var henrykt. Jeg fotograferte en båt lastet med halm og passasjerer. Shyamul, sangguruen som var med, spurte når vi skulle se hans førstefødte.

Nå har vi sett Shyamuls førstefødte som hylte i armene mine. Han hylte ikke hos de andre. Men fireåringen til Rubina, hun som sammen med Jasmin, Badshas kone, lager mat til oss alle her, er ikke redd for dadi, bestemor. I går var også jentungen stivpyntet. Hals, håndledd, fingre, hår: pynt pynt pynt.

De største jentene på Den sørlige bønnens øy har holdt rådslagning. De vil synge og de vil gå på skolen. Rashida skrev slutt-teksten. Klarer vi ikke å holde dem der blir de giftet bort. De vet det selv. De må "holde seg". I praktisk forstand: holde "jentestien sin" ren.

Vi klarte ikke å holde på Bulbuli. Hun sluttet å synge en gang sist vinter. For cirka tre uker siden var jeg på øya. Da skjønte jeg at ekteskapsforhandlinger kunne være i gang for Bulbuli. Farmoren hennes har jeg kjent fra 1998. Hun er halvt blind og får ikke engang mat av Bulbulis far. Bulbuli har fullført femte klasse.

Vi tilbød henne å komme til achin pakhi. Det ble avslått av faren. Ekteskapet var allerede bestemt. Det er utenfor loven. Jenta er cirka tolv, og slett ikke atten. Ingen vil anlegge sak. Hvis du sier vi skal, da gjør vi det, sier de til meg. Jeg kan ikke si at de skal det. Ikke på det stedet. Folks sinn er så forgiftet der. Jeg ønsker Badsha fred. Det er ikke jég som ville måttet handskes med konsekvensene, men Bulbuli, gurugrihaens folk på øya - og Badsha.

Det er dagen etter eid. I dag kommer guruer og andre fra samtlige steder, de nære og de fjerne. Folk er "ansatt" for å lage mat til kanskje sytti-åtti sangere. Det vil bli mye sang i dag.

Det er få dager igjen til oppbruddet herfra. Jeg skulle så gjerne få snike meg ut i mørke, usett. Jeg kan ikke det. Så blir det gråt, også min. Men før det: sang.

Det nye håpet er å dyrke mat. Og å lage et ly for de eldste av sangerne. Det gamle håpet er sang sang sang.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 22. november 2009
Nå er Riti her. Hun er kommet fra den nye sangskolen i Panga og skal bo i internatet achin pakhi. Vi hentet henne i går. Slik vi/jeg hentet henne, har jeg ikke hentet noen før.

Faren til Riti kjører kjerre. Kjerra hans var gått i stykker. Ingen kunne gi eller låne ham penger til å reparere jernstengene i kjerra. Da dro han til søsterens hus. Søsteren sa: jeg har et tre. Ta treet, hugg det opp og selg veden på markedet. Det har han nå gjort. Kjerra som stod på tunet da vi kom dit er hel igjen.

Men faren var ikke hjemme da Riti ble hentet.

Riti er cirka tolv år, og hindu. Fattigere hus har jeg knapt sett. Da vi kom dit var tre stoler satt frem på tunet. Antagelig de eneste stolene i den grenda. Moren kastet seg hulkende i armene mine. Lillesøsteren til Riti satte i å hyle. Riti dukket opp etter badet ved vannstedet. Hun begynte også å gråte. Så kom Mukul, en gutt fra sangskolen i Panga, han Riti har gått frem og tilbake til sangskolen med. Mukul gråt stille, for hvem skulle han nå gå sammen med. Da sa en nabokvinne på tunet at hun hadde en sønn som skulle begynne å synge.

Mor og datter ble skilt fra hverandre. En kvinne på tunet var sterkere i ordene enn de andre. Jeg bad henne se etter Ritis amma. Hun nikket samtykkende. Te ble laget og servert. Riti hentet det hun skulle ha med seg. Det var skolebøker. Andre klær enn kjolen hun hadde på seg, hadde hun ikke. Og ingen veske å legge skolebøkene i. Alle skolefagenes hefter.

Så gikk vi på stien. Ritis mor gikk et stykke. Det var best at hun snudde og gikk tilbake. Riti satt allerede i bilen. Farmoren gikk lenger enn moren. Hun sa mens hun gråt at vi måtte tilgi Riti om hun begikk feil, for alle kan gjøre feil. Det var ikke annet for meg å gjøre enn å si at alt det hun sa var sant.

Så besøkte vi pottemakerens tun. Krukker og kar ble laget av én pottemaker, bare. De manglet leire. Der satt den ene pottemakeren i hullete hvit trøye og laget krukker på den aller eldste måten, med hendenes første kunnskap. Å, som jeg holder av pottemakerens håndverk. Også det er utdøende.

På et jorde så jeg noe jeg ikke før hadde sett: kvinner og barn stod eller satt bøyd og plukket opp ris som ikke var høstet inn. Restene etter innhøstingen, som Rut i Ruts Bok i Bibelen. Det var en bibelsk scene, uår. Jeg gikk ut på jordet og fotograferte. Kvinnene sa at de manglet alt. Jeg holdt meg fast i kameraet og i blikket.

Neste dag
Jeg husker ikke navnene på dagene. Hver dag går opp i den andre, med feltarbeid, dvs å lytte, fotografere, gjøre musikkopptak, høre folks klager & ønsker, la være å høre noen av klagene og ønskene - for så å komme tilbake til den store sengen, arbeidsseng og soveseng, for der å overføre bildene, de som ikke blir slettet ved første ettersyn, og dagens musikkopptak til den eksterne harddisken, samt å lade batteriene; samt, når det er mulig, å skrive brev hjem. Oppladbare batterier en er god ting! Men de må lades hver eneste kveld.

I to dager er det gjort musikkopptak i studiorommet. Det rene orkester! Mine to gamle og kjære, Videshi og Madhu Sudan fra Ulipur, dukket opp med khamak og ektara. Madhu Sudan ville sunget hele natten. En vidunderlig stemning. Sujan satt med khol, den store trommen, og sang. Jeg gjorde opptak av Sujans sang om mannen som sitter ved den døde konas dødsleie og vil synge henne levende.

Utenfor vinduet synger Rehana en lalan-sang. I natt drømte jeg at hun og Sarifa gikk seg vill i den store byen. Rehana kunne jeg finne igjen, for hun hadde den blå&hvite skoleuniformen på seg...

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 19. november 2009
I dag begynner rettssaken mot dem som i 1975 myrdet Bangabandhu Sheikh Mujibur Rahman, som kalles "nasjonens far". Av morderne kalles han ganske sikkert noe annet. En av familiens overlevende er datteren Sheikh Hasina, den nåværende Presidenten. Det er ventet uro i landet. Det er uro i landet. De som ikke vil ha "farens datter" og det relativt sekulære Awami League-partiet, organiserer seg. Som alltid er det de fattigste som blir fratatt håp og ris når et lands infrastruktur blir forstyrret gang på gang eller blir holdt nede i kronisk forstyrret tilstand.

I The Daily Star, avisen jeg nå kan lese hver dag, er rapportene om havstigning og medfølgende ødelagt jord og jordbruk mange. Tjue millioner bostedsløse bangladeshere (til) innen få år. Klimamøtet i København i desember er et gjennomgående tema i avisen.

I går så jeg rå fattigdom. Alle barna som synger i sangskolene våre her er fattige. De fleste kan likevel spise. Om ikke tre, så to ganger om dagen. Om ikke kjøtt eller fisk, så ris og belgfrukter.

Alle kan ikke spise, alle har ikke egne klær. Disse kalles, i ngo-språket, ultra-poor.

I mars ble det åpnet en ny sangskole i Panga, som er navnet på en konge. Sangskolen ligger i et liten grend der de fleste er hinduer. Nesten alle som bor utenfor denne grenda er muslimer. Seksti barn vil synge i Panga, de fleste med hindubakgrunn. Blant hinduer fins ikke noe hat mot sang, ikke noe sted. Blant muslimer fins dette hatet. Men slett ikke hos alle.

Vi kan ikke drive en sangskole med så mange som seksti barn. Maksimum tretti. En jente på cirka tolv år heter Riti. Hun er den aller fattigste.

Rehana og Liza var med i bilen til Panga. Riti sang for mikrofonen. Riti snakket med Rehana, Liza og Badsha mens jeg snakket med andre. Jeg så Badsha og Rehana gråte. Det gjaldt Riti: ikke klær, ikke mat, ikke skolepenger, ikke skolebøker, ikke eksamenspenger.

Riti ble med oss i bilen. Vi dro hjem til henne. Ved stien satt fire kvinner og sydde; en av dem var Ritis mor. Hun tok oss med til huset. Der lå det en fem år gammel jente og sov. For øvrig var huset tomt. Faren var ikke hjemme. Faren til Riti kjører kjerre. Jernstengene i kjerra var ødelagt. Ingen i grenda ville eller kunne gi eller låne ham penger. Han dro til søsterens hus. Søsteren hadde et tre. Ta treet og hogg det opp, sa søsteren. Selg veden, bruk pengene til å reparere kjerra.

Ta Riti, sa moren og la jentungens hånd i min, slik Rehanas mor for nesten åtte år siden la Rehanas hånd i min. Rehana så det og husket alt. Nabokonene samlet seg og så alt. Jeg kan ikke gi henne mat, klaget moren. Riti gjør av og til arbeid i andre folks hus og får litt mat på den måten. Hun kan komme til oss i achin pakhi (internatet der Liza, Rehana, Sarifa og Anna bor) hvis alle er enige, sa Badsha. Snakk med Riti, snakk med mannen din når han kommer.

Samme kveld kom Liza og Rehana inn til meg. Dadi, sa Liza. Maa, sa Rehana. La Riti komme hit. Vi vet alt om Riti, sa de. Vi vil så gjerne ha Riti hos oss. Hun kan lære og hun kan synge. Vi har sett håndskriften hennes!

Så kom Rehanas ord om barndommen, enda mer utførlig enn forrige gang. Om eid uten mat. (Tenk deg julaften uten mat.) Om den ene og kjære geita som ble solgt. Om kone nummer to som lå på samme matte eller benk som Rehanas amma, seks barn og far. Om hvordan moren ble slått helseløs uten tilgang til lindrende salve. Om å være den eneste som ikke fikk gå på skolen, og ikke å ha noen å si sorgen sin til.

Dagen etter
Om to dager kommer Riti for å bo i achin pakhi. Beskjeden kom per telefon fra mesterelæreren i Panga.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 18. november 2009
I går satt jeg en times tid i et kafkaesk univers, på politistasjonen. Bilens papirer er stjålet fra bilen vår.

Der satt overbetjenten foran meg. Rapporten om de stjålne papirene ble skrevet i et annet rom. I det rommet var Badsha og sjåføren. Jeg ble plassert foran overbetjenten i det viktige rommet, og forlatt der. Der fikk jeg te og to riskaker. Ved veggene satt de som ventet på å fremsi klagene sine. En kvinne kom forstyrret inn med et skriv i hånden. Det gjaldt hennes sak. Skrivet var laget av en annen og det var ikke signert. Kvinnen visste ikke dette da hun kom, for hun kunne ikke lese. Gå og få skrivet signert, sa overbetjenten. Og kvinnen med ledsager gikk uten motstand ut. Overbetjenten bad en tjener om stempelpute og stempler. Stempelputen kom. Det var en tørr stempelpute. Hent den nye, var ordren. Den nye stempelputen ble hentet. Men skulle han bruke stemplet med latinsk (engelsk, sier de her) eller bengaliskrift. Bengali ble valgt. Telefonen ringte. Det var en privat telefonsamtale. Der satt overbetjenten og spiste riskaker. Han snakket med "sin bror" i telefonen mens de alvorstunge satt ved hver sin vegg og ventet på å få fremsagt diverse klager. Ingen leet på seg. Den mektige gjorde sitt. Når de mektige på kontorene gjør sitt, leer ingen på seg. Jeg satt fortsatt i midten og ventet på Badsha og sjåføren, Lablu.

Lablu er knust. Jeg er død, sier han. For en sjåfør som har gjort det mulig for en eller annen å stjele bilens papirer blir uten videre oppsagt i dette landet med en arbeidsløshet som ingen i Norge kan fatte. Det fins alltid en ny sjåfør.

Jeg vet hvordan papirene ble stjålet, av hvem og med hvilket forsett. Det har jeg fått vite som "maa" og kan verken si eller skrive. Lablu skulle straffes for valg han har gjort for lenge siden. I går var hele landsbyen hans opptatt av å fremdrive de stjålne papirene. Badshas onkel dro dit. Fremdeles pågår det forhandlinger.

Å få nye papirer laget i Dhaka der bilen ble kjøpt i mai dette året er mulig men besværlig og kostbart. Bestikkelser, bestikkelser. Men nå som saken er innrapportert på politistasjonen kan vi uten engstelse bruke bilen som er solid og et ordentlig arbeidsredskap. En inntjeningskilde også.

Vi kom fra Nageshvari og krysset elven med bil på flåte. Det var mørkt. Mer enn en bil har kjørt utfor den lille flåten. Jeg ville ta kamera- og lydutstyr med meg og gå ut av bilen. Maa, bli sittende, sa Lablu. Jeg tenkte: bilen kan styrte utfor. Jeg kan svømme. Kamera- og lydutstyr kan ikke det. Men jeg ble sittende og ingenting ble vått.

For litt siden kom Anna, førsteklassing, hjem, dvs til achin pakhi, med et stort grønt&rødt blad i hånden. Det er vakkert og ble lagt på laptopen min. Jentungen hadde klart hvert eneste eksamensspørsmål. I min skoletid ville karakteren vært SG, Særdeles godt. Sadharan biggaen, som betyr allmenn-kunnskap. Litt historie, litt geografi. Den første eksamenen i Annas liv.

På fergestedet i går stod onkelen hennes og sa at han ikke engang kunne gi den mor- og farløse jentungen klær. Han har to egne døtre. Tenk på døtrene dine, sa Badsha. Anna har klær nok nå.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 16. november 2009
Det er ikke alle steder i verden en kan se stjernene. I landsbyen nord i Bangladesh kan en se dem. Der er natten gammeldags og svart.

Dhorla-elven er ikke som den var. Båten kan ikke stakes fremover på grunn av opphopningene av sand her og der. Små sandøyer dannes. En unggutt balanserer i stupmørke på båtkanten; han er ikke redd for å falle. Det er vi som ser på som skjelver. Det er altfor lite vann i elven. Båten stakes tilbake til fergestedet. Der ligger flåten, et stort "brett" plassert på to båter med motor. Slik krysser vi elven, og drar videre på to motorsykler.

Ingen elv her er som den var. Elvene skifter leie og størrelse i hver årstid. De som bor ved elven vet ikke hvor de vil bo etter neste regntid. Heller ikke årstidene er som de var. Lite regn, dårlig rishøst i år. Og karrigere vil det bli her, med eller uten en solid klimaavtale i København.

Jeg er utenfor nyhetens sfære. Det fins et fjernsyn plassert i kontoret her. Det hender at andre ser et fragment av en nyhetssending; jeg har ikke gjort det. Etter 11 om kvelden er jeg utslått. Da er det søvn som gjelder. Men det store møtet i København blir neppe et praktisk gjennombrudd for den praktiske omsorgen for land, sjø og luft. Maktstrukturene er tunge, og kortsiktige økonomiske interesser teller mer for bedrestilte middelaldrende menn (og kvinner) enn elve- og kystland i Afrika og Asia, for ikke å nevne ørkenen som brer seg nord og sentralt i Afrika.

De som bor her sier ofte at "India" stjeler vannet. Når det er mye vann i elven åpnes slusene på indisk side av grensen, i Coch Bihar; da blir det oversvømmelse lenger sør. Lenger sør, det er her. Er det lite vann på indisk side, blir det vannmangel i våre trakter. Den største og mektigste tar. Og den største er India.

Da tenker jeg på Israel og de palestinske territoriene. Der er det "Israel" som tar vannet. Tar vannet, og mer enn vannet.

Jentungene synger utenfor vinduet mitt. Det er morgen. De største har ikke eksamen i dag. I går kveld, etter tilbakekomsten fra sangskolen på den andre siden av Dhorla-elven, sang de en times tid i lydstudiorommet. Det var et lykkelig gjenhør med Rehanas kraft. Hun satt med den lille røde trommen og ga fra seg alt. Rehana er det første sangbarnet mitt her. På grunn av henne har Badsha vært villig til å tåle mange påkjenninger; han har villet tåle dem. Hvorfor har han tålt så mye? Fordi jeg i 2005 sa til ham at Rehana er søsteren din. Så har han også helt fra begynnelsen av trodd at hun har stemmen, kraften og hengivenheten som behøves for å synge og synge; også for å synge offentlig i dette landet.

Stemmen til Rehana har vært uten mesterlærer i to-tre år. I tillegg ble den misbrukt som salgsvare i opptredener her og der på øya der hun bodde. Så rømte hun hit.

Rehana blir voktet over nå. Stemmen hennes blir "oppdratt". Hun lærer nye sanger, samt skalaer og rytme. Hun lærer skoleting også. I dag så hun meg sårvaske store skrubbsår etter Shahiduls fall fra en motorsykkel. Da satte hun se på huk ved siden av meg. For å lære, sa hun. Og akkurat nå pugger hun til biologieksamen i morgen.

I dag morges var hun ikke der. Hvor er Rehana, hvor er Rehana. Da hadde hun gått til dammen sammen med Badshas datter på sju år. Så kom de tilbake med en fiolett blomst, en til Kari-didi (Kari Løvaas), og en til meg. Hun må få se dam, trær, blomster, stjerner, geiter og stjerner av og til.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 14. november 2009
Nå pugger de største til engelsk del II. De må lære tekstene utenat og skrive dem, på engelsk. Hva slags tekster det er? En tekst dreier seg om teplanten, om store og ville teplanter og om små hageplanter, om plantenes størrelse og dyrkingsmetode; og om hvordan tedrikken lages. Teblad og varmt vann, litt sukker og melk; det er alt. Enhver tesjappeinnehaver i Kolkata ville blitt fornærmet om han hørte det; for ham er det å lage te en langsom og meditativ prosedyre. En annen engelsk-tekst dreier seg om betydningen av å bevege kroppens lemmer for fordøyelsens og det sunne sinnets skyld. "Sunn sjel i sunt legeme". Med blodsirkulasjon, muskler og det hele.

Neste morgen
Rehana, Ripon, Sarifa og Liza må ha pugget det meste av natten. De pugger nå også. Klokken er åtte om morgenen. Hadde det ikke skadet studentene, ville jeg revet i stykker tekstheftet deres. Engelsk fra imperiets tid, med atskillige stavefeil i tillegg. De i internatet behøver ekstra engelsklærer og en pedagogisk metode som ikke utelukker gleden. Det blir skaffet slik lærer.

Badsha sier at det største ødeleggelsesarbeidet fra regjeringshold, og i tolv-femten år, er blitt gjort mot og i skolene. Det er blitt pinefullt å lære. Samtidig er vi i Arshi Nagar nødt til å holde jentene på skolen. Skole eller ekteskap, slik er jentenes tilværelse strukturert.

I forgårs dro Badsha og jeg til Dhaka for å hente den første norske gjesten til Arshi Nagar. 410 kilometer hver vei. Alle har gledet seg lenge. Kari-didi kommer, Kari-didi kommer! Og Kari-didi kom. Det er Kari Løvaas som har vært med oss, dvs folkesang-prosjektet, helt fra begynnelsen av.

Det var svart mørke da vi ankom Lalmonirhat. Alle sangbarna i achin pakhi kom løpende mot den asfalterte veien. Ingenting igjen å bære for Kari og for meg. Barna bar det som var.

Nabiar falt av motorsykkelen i går. En kalv kom løpende ut i veien. Nabiar må ha bråstoppet og veltet. Alt for å redde kalven. Han har store sår på hender, føtter og i ansiktet. Heldigvis brukte han hjelm. Stivkrampesprøyte er gitt. Visstnok også antibiotika. Mine bevisstgjøringsforøk hva antibiotika angår, er ganske forgjeves her. Vi har spist antibiotika fra vi var bittesmå, sier Badsha. Som om de av den grunn måtte fortsette med det... Nettopp derfor virker det ikke lenger, sier jeg. Selv Badsha, som pleier å høre på meg, tviler når jeg sier dette.

Din kropp er annerledes, maa, sier han.

Selvsagt har jeg kunnet spisere sunnere enn dem, og antagelig drukket renenere vannn. (Men jeg har vokst opp rett ved en eternittfabrikk med giftig asbest i store mengder.) De tror at kroppen min er som fjellet. Den er ikke som fjellet. Og om et par år vil det kunne bli besværlig for meg å reise meg opp igjen, især i mørket, og uten en kvist å holde meg fast i, på de forskjellige utedoene, dvs hullene i bakken. Å bøye seg ned og å sitte der er enkelt. Men opp igjen... det kan kreve en viss anstrengelse.

Legene fortsetter å foreskrive antibiotika i en eller annen variant. En full kur koster det en hardtarbeidende rickshawsyklist kan tjene inn på en uke. Foran eller ved siden av et legekontor fins det som oftest en medisinsjappe som legen eier, eller eier en andel av.

En av sanguttene våre dukket plutselig opp med én arm bare. Hvor var den andre armen. Gutten hadde klatret opp i et tre, falt ned og slått seg. Infeksjon i såret. Armen ble amputert. Den som kunne ha gjort noe i tide, nemlig Badsha, fikk ikke vite om skaden i tide. Og Minja, som gutten heter, er nødt til å synge nå. Hva skulle han ellers gjøre i voksen alder. Synge i veikanten eller på markedet, og kanskje bli gitt noen slanter.

China på ti-elleve år synger på marked etter marked sammen med faren. De er "ansatt" av medisinselgere. Disse selger lokale remedier, helbredende røtter, kanskje neemkvister, og kanskje også allopatisk (skole)medisin. Jeg har sagt at jeg gjerne vil se hva China, som er tatt ut av skolen, er nødt til å gjøre nå. China har en klokkeklar stemme. Det er mulig vi har mistet China. Det er også mulig at noe ennå kan gjøres for jentungen som er den største av fire døtre. Ris, og ris. Og medgiftsmarerittet for den fattige faren.

Fra i morgen av og to dager fremover vil det være unntakstilstand i byen. Det skyldes den "politiske" håndgemengen, drapene og drapstruslene som har vært. Vi, som jo drar til landsbyer, får antagelig gjøre nå det vi gjorde før.

Sarifa har sittet på sengen og sunget. Etter eksamen vil hun skrive dikt igjen. Akkurat nå viser hun Kari hagen de har laget, og der hun er hovedgartner.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 12. november 2009
Nå har jeg vært engelsklærer med Liza og Rehana som har slutteksamen i engelsk del 1, i syvende klasse i morgen. Det er vanskelig. Setninger som: Bangladesh er et lite land med stort folketall, varmt klima, stadige oversvømmelser, og forholdsvis fattig, langt fattigere enn utviklede land. Mens vi pugger gloser og lyder, forteller Rehana Liza om den gangen hun tok seg av geita bare, og ikke kunne en eneste bokstav. Oh, God! utbryter Liza. Mens lille-Anna, som kanskje ikke er så liten som vi har trodd, gråter, for Chand Miah, guruen ved elvebredden, som i mars i år laget broen for henne til achin pakhi, internatet, har nettopp gått herifra. Chand Miah har vært redningsmann for den morløse jentungen som ikke er morløs lenger, i hvert fall ikke i praktisk forstand. Men ethvert barn, også de som i mer enn en forstand er blitt reddet fra det som langt verre er, har minner om godheten som befant seg på det første stedet, om så sammen med sulten.

Badsha, Nabiar og jeg har tilbrakt tre dager på sandøyene i den store floden. Der har folk minner om meg fra 1998, og jeg har minner fra år etter år. På den sørlige bønnens øy har jeg vært vitne til jævelskap, fattigdom, fromhet og mot. Ingenting av dette kan glemmes. Tre sangskoler har vi besøkt, med båt og på motorsykkel gjennom sanden. På et sted ved veien så jeg svært mange kvinner lempe sand. Jeg spurte en formann hvor mange de var. 250. For å utføre veiarbeid får de hundre taka om dagen. Det er nok til cirka tre kilo ris. Dette er arbeid organisert for de fattigste, som oftest kvinner, i regjeringens navn, og betalt av den. Kvinnene lemper bøtter med sand, av og til med barn ved brystet, fra soloppgang til solnedgang. Til de jordløse kommer det ikke matpenger på annet vis. Noen menn er arbeidsuføre, ansvarsløse, døde eller fraværende av andre grunner, og barn er født av kvinnen.

Etter ti måneder og ti dager og netter i kvinnens buk kommer barnet ut, sier sangene her. Det er moren som vet.

Regjeringen, prinsipielt sekulær, strever. Motkreftene samler seg i Allahs navn. Mens vi var på sandøyene var det slåsskamp mellom regjeringens og opposisjonens støttespillere i Lalmonirhat. Tre hus ble satt i brann og en person drept, flere såret. Av den grunn kan det hende vi ikke kan lage festival dette året. Politiet kan komme til å nedlegge forbud. Mange tror at Allah ikke vil ha sang.

Lalbanu, som antagelig er yngre enn meg, enke etter Siraj Fakir og bestemor til Bulbuli, sangjente, er nesten blind nå. Hun er en av 1998-kvinnene mine. Hun har ventet på meg, for forrige gang jeg var her, i mars dette året, ga jeg henne 500 taka. Hun kjøpte ris for de pengene. En tidlig morgen, og i stor hemmelighet, forteller hun meg at eldstesønnen, som hun bor i nærheten av, ikke gir henne ris, dvs: mat. Hun har tre sauer. Det er den "sikkerheten" hun har i verden.

Sønnedatteren Bulbuli er tatt ut av sangskolen. Faren vil gifte henne bort. Hun er tolv år. Blir hun giftet bort nå, er medgiften minimal. Jeg antar at de planlegger ekteskap etter avgitt eksamen i femte klasse. Det vil si i kommende desember/januar. Jeg spør Bulbuli hva hun ønsker. Bulbuli greier ikke å la være å gråte. Bulbuli vil gå på skolen og Bulbuli vil synge. Den kvelden tar den nesten halvblinde Lalbanu med seg sønnedatteren til tunet der barna synger. Bulbuli synger for opptaksmaskinen. Bulbuli sitter sammen med de andre jentene og meg etter sangen. Vi snakker om jentenes harde liv, om de som trakasserer dem fordi de vil synge. Jentene sier de ønsker seg frihet. Jeg vet at jenter som søker frihet blir trakassert. Den kvelden må jeg si til Mausumi og Jamuna at de er nødt til å søke frihet i sangen og i skolearbeidet, ellers må vi sende dem vekk fra sangskolen. De får en frist til juni/juli 2010. Da kommer jeg tilbake hit.

De frie gestene til Mausumi og Jamuna oppildner det verste i de mest plagsomme guttene og mennene i landsbyen. Alle sangbarna blir skadelidende av den grunn.

Selvsagt skjønner jeg jentenes ønske om frihet. Men de bor der de bor.

I dag har jeg fått vite at ti unge menn bevæpnet på landsbyvis nærmet seg stedet der vi sang og jentene og jeg etterpå snakket sammen. Med oss var Meher Ali, guru i en ny gurugriha i nabobygda på øya. Han er overlærer på barneskolen der. Da de unge mennene med våpen i hendene, hakker og spett, kan hende, så Meher Ali, bøyde de seg i skam. Heldige var vi alle som akkurat den kvelden hadde Meher Ali med oss.

Dette er restene etter "krigen" i fjor. Selvsagt er de ungene mennene oppildnet og bestukket av dem som er eldre og pengesterke.

Jeg skal slåss for jentene, for at de ikke skal bli giftet bort i tolvårsalderen, sier jeg til Liza og Rehana og Sarifa etter engelsktimen. Maa, vi også! sier de. Vi slåss sammen med deg. Badsha slåss mer enn noen. Dette dreier seg om en gammel motstandsbevegelse, mot barneekteskap, fra hans side. Jeg håper vi kan "redde" Bulbuli. Om hun bare kunne komme hit og lære å synge sammen med jentene i achin pakhi!

Mohammad Ali kom fra Hatibandha i går. Han er den eldste av våre, født i samme år som jeg. Alltid med fela som guruen ga ham da han var cirka tjue år. Flyktning fra indisk Assam etter Delingen i 1947. Som unggutt ble han "solgt" for et år av gangen for å arbeide på andre folks jorder. Livshistorien hørte jeg i fragmenter på kontoret i går. Etterpå sang han i LydStudiorommet. Da kom achin pakhi-barna løpende. Jeg så Rehanas fryd og deltagelse i "den gamle"s sang.

Da tenkte jeg på fiolinen til Rehana, den jeg bar med meg fra Kolkata i februar dette året. Om Rehana kunne lære av Mohammad Ali, som ikke har andre ønsker nå enn å gi det han vet videre. En gang i måneden, foreslo jeg. Vil du det... Han nikket. Sarifa, Rehana, Anna og Ripon sa at også de ville lære.

Vi får se.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 6. november 2009
Det er fredag og helg i landet. Jentene pugger før den årlige slutteksamen som begynner mandag. I lydstudiorommet har jeg nettopp vekket Dayal og Madhu Sudan, to av mine "gamle" sangere i disse trakter. På hjemmesiden min, ved inngangen til "et folkemusikkprosjekt i Bangladesh", er de to avbildet idet de lytter til opptak av egen sang. Det fant sted i 2005.

Gurugrihaen de soknet til i Ulipur ble nedlagt i fjor. De to gamle har ikke noe sted å synge lenger; de har ikke lenger barn å gi sangen videre til. Madhu Sudan sa at han nå bare venter på å "bli kalt hjem", altså: å dø.

Moren døde for to år siden. Madhu Sudan er langt yngre enn meg, hvor hvitt skjegget hans enn er. Men uten sang er han jo død.

Så kom de hit i går og sa: ikke glem oss, ikke send oss bort. De er aldri blitt sendt bort av oss. Jeg håper de kan bli med til Hatibandha, Mohammad Alis sted i dag. Mohammad Ali fakir er en annen av mine gamle, langt "villere" enn de to.

I går besøkte vi to sangskoler, en ved fergestedet, i lutfattig land, og en i innlandet. Det fins steder der ngo-er i liten grad har forsynt folk med bruktklær fra Europa eller genmodifisert mat. Khularghat kan være et slikt sted. To søstre sang sterkt. De er to av seks søstre faren har forlatt. Moren flytter stein eller leirjord fra et sted til et annet, i regjeringens tjeneste, for å risfø de sju; hun kan umulig klare det. Asraphul, en vakker og uvasket guttunge sang med øyfolks energi. Den gamle faren satt der og hørte. Jeg skjønte at han hadde to koner og at Asraphul er det yngste barnet. Asraphul i rød genser tråklet sammen med tykk hvit tråd. Påskrift: Born to be Free. En bruktgenser fra USA, antagelig.

Jeg har vekket de to gamle sangerne og sett jentene sitte og pugge. På Rehanas seng satt høna. Ja Rehana har fått sin egen høne! Den verper rett som det er. Der Rehana er må det være levende vesener og trær. Nå vet vi at ekteskapet hennes var planlagt på øya hun rømte derfra i mars. (Det hender også hun ønsker å rømme herfra...) Begge familiene skal ha vært enige hva ekteskap og medgift angikk. Det er ikke helt utenkelig at gutten lot være å kreve medgift siden Rehana er vakker.

Fremdeles pågår "Rehanas eksamen". Kan hun virkelig tåle å være her, uten å nyte alles selvsagte aktelse og være øyestein og oppmerksomhetens sentrum? Her er hun den første blant flere. Hun må følge regler og kan ikke plutselig lage sine egne.

I gift tilstand ville hun slett ikke kunnet lage regler mer. Med ett: bundet. Bundet og med barn. Bundet, uten sang. Uten lærer, uten sang. Kanskje lykkelig med mannen, kanskje uten kraft til å være vakker med barn og mann. Kanskje sulten bestandig.

Sarifa leser med størst konsentrasjon. Sarifa, som i mars ikke kunne holde seg i ro i to minutter, bortsett fra når hun sang, sitter nå med engelsk, bengali, historie og alle de andre fagene, uten å vike. Sarifa er ikke lenger underernært. Hun ble ikke engang lokket opp til LydStudiorommet i går da de gamle sang. De andre ungene kom løpende så snart de hørte sangen. Anna satte seg til med ektaraen og Buddhinur, Badshas sønn, med den store trommen. Rehana satt som et lykkelig lys og sang med de gamle.

Det plantes mange trær. Guava, litchu, kul, som jeg ikke vet hva skal oversettes med, appelsin. Det blir en inntektskilde. Badsha og Nabiar har snakket om hønsefarm. Jeg vil ikke ha "hønsefabrikk" der alle høner må holde seg inne. Vi aler frem geiter og lager et system der den som får geit gir et kidd tilbake til oss når to eller tre kidd er født. Bilen, som ble kjøpt i mai, klarer ikke å tjene inn nok penger til å drive "achin pakhi", internatet. Bensinen er dyr. Bilen vår kan drives med gass. I Lalmonirhat kan det ikke kjøpes gass på noen bensinstasjon. Vi behøver en gass-sylinder til. Jeg vet ingenting om gass-sylindre.

I avisen Pratham Alo, Første Lys, var det i går en liten reportasje om Arshi Nagar med bilde av alles veldig kjære Anna på cirka ni år. Hun er det stille lyset. Hun har ingen bak seg. Mor død, far på ukjent sted. Anna er et lykkelig barn som på seks måneder har lært å lese og skrive to alfabeter, det bengalske og det latinske, samt akkompagnere seg selv med ektara.

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 4. november 2009
I naborommet synger Sarifa. Øvelse, før opptreden midt i byen senere i dag. En avis, "Nytt Lys", fyller 11 år. Vi, det vil si barna som bor og synger i "lyet", kalt Ukjent Fugl, som er laget ved LydStudioHuset, er invitert til å opptre under fødselsfeiringen foran en av de folkevalgte herfra, en MP. Member of Parlament.

Jeg er tilbake i det gamle sanglandet mitt. Noen av dere kan, på grunn av "harde" brev hjem fra India, ha trodd at Kolkata har sluppet taket i meg og jeg sluppet taket i Kolkata. Taket er ikke sluppet. Jeg er bare blitt mer edruelig. Kolkata har ikke ømheten og melodien og rausheten byen hadde før. Globalisering, fattiggjøring samt terrortrussel og mottiltak fordummer og undertrykker folk. Kolkata skiller seg ikke lenger ut fra andre megabyer med et eget lykkelig skinn.

Og jeg har mer å gjøre der enn jeg hadde før. Jeg får ikke lenger være vagabonden som ser og ser, ganske så uforpliktet.

5. november
Og nå er jeg her. På tunet små lyder av arbeid, latter og førskole-bevegelser. De sang på scenen midt i byen i går. Å, som de sang med mot og kraft foran folk som satt og satt, eller beveget seg rundt. En rickshawsyklist kom syklende. Jeg satt på scenen blant ungene og var vitne til mannen som parkerte sykkelen og kom farende i retning sangen. Som en sulten som plutselig fikk øye på en stor gavmild frukt.

Her tiltar arbeidet. En offisiell styrke er gitt oss i og med registreringen som ngo, med eget registreringsnummer. I bilen fra Dhaka fikk jeg vite om sjikaneringene og dødstruslene mot Badsha og "alt hans folk". Han skånte meg mot denne kunnskapen da jeg var langt borte. Regjeringen som styrer landet nå, med utgangspunkt i det sekulære Awami League-partiet, er antagelig den beste regjeringen som er tenkelig her. Motkreftene organiserer seg skarpt; de vil bare ha islam og jihad. Antagelig vil de ikke ha hinduer i landet. Ikke musikk, ikke tone, ikke lesende jenter, ikke synlige jenter på veiene.

Foran huset der jeg bor, og foran Ukjent fugl, er det satt opp gitter. Badsha nevnte dødstruslene for DC, ordføreren. Gitter, sa ordføreren. På grunn av jentene, og også for å beskytte meg om natten.

Vi holder Rehana fast. Hun er blitt stor og hun er vakker. Gråt og tenners gnissel har det vært her. Moren på øya har vært syk, faren har (kanskje) gjort seg syk for å fange Rehana. Uten henne er farens saman, respekt, i landsbyen redusert. Hun var hans skjold og verge, ja selve navnet hans. Så rømte Rehana til achin pakhi i mars. Moren fra øya var her i oktober, for sitt livs første gang utenfor øya. Lesende og syngende datter er blitt velsignet av moren som blir slått fordi hun ikke "krever" datteren tilbake.

Du må aldri komme tilbake, har moren sagt. Nå er du her hvor du har "egen seng". Du får lese, du får synge. Bli her.

Derfor kan jeg med myndighet holde Rehana her. Jeg er den andre moren. Den gangen Rehanas mor ga meg datteren, bodde faren i et annet hus, i nytt ekteskap. Jeg etterlot meg penger til familien med fire små barn og enslig lutfattig mor. Det ble kjøpt kyr og geiter. Faren kom tilbake. Han har gjort det han kunne for de små; han har gjort mye han ikke skulle gjort.

Flere av sangjentene våre er blitt store. Skolepengekravet øker, skolebøker må kjøpes. Så lenge de går på skolen, blir de ikke giftet bort. Suchitra, hindu, gråt foran meg i forgårs. Hun vil synge. Men hun får ikke gå til sangskolestedet så lenge hun ikke går på skolen. Hva gavner sang, sier faren og storebroren. Hva gavner all denne puggingen, kunne jeg sagt. Moren hakker opp jord og flytter den fra et sted til et annet; hun tjener fem kroner dagen på det. De kan spise. Vi må sørge for skolebøker til Suchitra. Jeg kjøpte litt gull i Kolkata. Det er til jenters bryllup.

På veien blir jentene trakassert. Suchitra og Nilima er hinduer i et område der islamistene styrker seg for å ødelegge det de ikke ønsker å ha: undervisning av jenter, synlige jenter, andre tanker enn deres egne.

Hva med medgiften, spør jeg Badsha i bilen. Femti tusen pluss gull, klær, bryllupsfeiring, svarer han. Så får jeg vite at flere jenter ikke blir giftet bort på grunn av medgiftsbyrden, og det er en enda større frykt enn frykten for å bli giftet bort: å være i foreldrenes hus hele livet, usynlig, ufruktbar.

Hilsen Wera

Kolkata, 29. oktober 2009
Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det jeg nå ser her. Jeg vet ikke engang om jeg ser. Men jeg ser ikke det jeg så før. Jeg får ikke det jeg fikk før, ikke fra synet, ikke fra den stilltiende respekten eller fromheten mellom folk. De stille gestene har så å si forsvunnet. En og annen bestemor og bestefar bevarer erindringer og bevarer seg selv i seg selv, ennå ikke invadert av det utbredte spetakkelet.

Det som slår meg er en, i India, ganske ny skamløshet. En ganske så global variant av skamløsheten. Den indiske skyheten, ikke bare mellom kjønnene men også der, var vakker. Nå gjøres hva som helst hvor som helst. Det er ikke vakkert.

Sadhuens sekstende dag etter døden ble markert i dag. Det var ikke vakkert. En sadhu er en som holder oppe Indias viten om seg selv, dvs den indre kunnskapen. Slike sadhuer er få. De som kan gjenkjenne virkelige sadhuer blir antagelig færre og færre, slik lysende sadhuer blir færre og færre.

Jeg la blomsterkransen over sadhuens bilde på et hvitt klede på en snekret seng, jeg tente stearinlysene og svingte røkelsespinnene. Jeg var nesten alene i det lille templet ved Ganga i det øyeblikket. Da jeg kom tilbake til templet flere timer senere, var det for å spise. Etter måltidet var dagslyset vakkert. Jeg ville så gjerne få fotografere pottemakerne i det lyset. Maa, ikke gå i den retningen i dag, sier Niranjan. Der satt mennene og drakk, på minnenes dag for den døde sadhuen. Det kunne ikke skjedd for tjue år siden; det skulle ikke skje i noe som helst år.

Det er en alvorlig overtredelse å vanære en sadhu.

Alt søppelet i Ganga og søppelet ved templet vanærer Ganga og vanærer templet. Menneskets sanser er ikke "gitt". Mennesket ser det hun kan se, eller det hun ikke kan la være å se. Jeg kan ikke la være å se søppelet. Det brekker seg i meg. Også jeg går forbi. Jeg har ikke gjort renholdsarbeid her til mitt arbeidsanliggende. Ikke kan jeg delegere det heller. Det ville vært mange menneskers fulltidsarbeid og nonsjalansen er meget stor. Gud, sier folk og legger gult pulver på steinen. La shivasteinen bli hedret. Se søppelet utenfor også.

EarthCare with Art skal registreres, antagelig, som en ngo. Papirene forberedes nå. Alt som kanskje skal gjøres, om tre eller fem eller sju år, må skrives i registreringspapirene. Jeg har tenkt og skrevet, og tenkt og skrevet igjen. Det er soleklart, kanskje for alle, at nesten alle registreringer her kan bli både lettere og tyngre via CPM-partiet, det som ennå er styrende i West Bengal. Jeg har med ettertrykk sagt at vi skal være partiuavhengige. Der vi er skal ingen sjel selges eller kjøpes.

Den rare tristheten som alltid kommer når jeg i mer enn to dager har vært slukt av ikke-skapende arbeid har satt inn. Den som skaper, det være seg en setning eller et bilde, skyver på mørket eller lager en strime lys av energi og retning uansett hvor forsøplet sjel&verden er. Mens jeg er nødt til å tenke på penger, registreringspapirer samt på planleggingen av november i Kolkata i mitt fravær og desember i mitt nærvær.

I november skal jeg være i Bangladesh.

I november skal de to bilene bli reparert og den ene malt. Devendra skal besøke landsbyen ShyamSundarPur, der Samu har gitt et stort stykke land til EarthCare with Art, slik at brønn kan bores, trær plantes, grønnsaker dyrkes (organisk) og sterke geiter ales opp. Alle "sønnene" i Kolkata skal besøke pat-kunstnernes landsby i Medinipur, dit de for øyeblikket ikke vil at jeg skal dra på grunn av kidnappingsfaren. Da jeg snakket med en av pat-kunstnerne på telefon i går var lyden eiendommelig. Nå vet jeg at telefonlinjene i Medinipur blir "tappet". India har "maoister" på hjernen for øyeblikket. USA har utstedt en reiseadvarsel for innbyggerne sine på grunn av økende "terrortrusel".

Kunnskapen om stammefolks kår er meget begrenset. Det er i stammefolks skoger "maoistene" rekrutterer og skolerer. Den som vil tenke lange tanker om det som i dette landet, eller subkontinentet, er utdøende skulle tenke på stammefolk.

Hilsen Wera

Kolkata, 28. oktober 2009
En liten mus piler over gulvet her. Det er det enkleste av alt. Det må være det samme lille vesenet som for tre og fire uker sammen. De som drakk whisky i naborommet i går og dagen før det, drikker ikke whisky mer. Nå er høstens festivaler forbi. Gjestene er få. Inntektene som kommer inn fra den ene gjesten, hun som skriver dette, og ikke engang bestiller mat, kan neppe dekke lønnsutgiftene for hotellets sju-åtte ansatte. En kvinne tar seg av papirene og er meget pertentlig. Mennene kaller meg maa. For henne er jeg madame. Hun tar seg av regnskapet og kan umulig be en "maa" betale... Men betales må det; også derfor madame.

I morgen er det seksten dager siden Kumar Giri Babaji døde i Soumus armer mens alle sykeplerne sov på det statlige sykehuset. Jeg hører av og til at sykehus er til for rikfolk. At kreft er en rikmanns sykdom, så dyre som sprøytene, for ikke å nevne operasjonene, er.

En sadhu har ingen og er alles. Soumu er merket av de sykehusansattes bortvendthet i sadhuens dødsøyeblikk. Alle "sønnene", de som kaller meg maa, er ansvarlige for at de siste ritene blir ordentlig gjennomført: ti sadhuer, tjue barn eller bramaner (prester) skal bespises. Samtlige sadhuer skal motta en "dakkhina", en liten pengesum. 51 rupier, tror jeg.

Niranjan har ligget i feber i dag. Av "sønnene" er han mer ansvarlig enn de andre for alt som foregår i TriNath-templet ved Ganga. Etter mange omganger med malaria og gulsot er Niranjan svekket. Nå er han også svekket av sorgen, og kanskje av det store ansvaret for alle disse som skal spise... Åh, alle pengene som hele tiden må samles inn, for festivaler og rituelle handlinger. For ikke å nevne matutgiftene, de som er blitt fordoblet siden april, da jeg var her sist.

Jeg kjøper klær; Devendra prutter. Jeg går til rommet der Shahnawaz bor med moren; han er skolegutt nå. Men han behøver ekstratimer i matematikk; vi leter etter privatlærer. Bittesmå plikter, større plikter. Feber her, feber der; en og annen kong på innsiden av låret hos en av "sønnene". Sultan, regnskapsansvarlig, leide meg som om jeg var hundre år og aldeles skrøpelig på båten i Sunderban i går; Sultan har en sykelig mor. Ja vi var i deltalandet og gjennomførte to "sit-and-draw", med tretti barn i hver, i går. Jeg fikk styre båten over elven som heter Mathal, "fordrukken". Shyam, han som lager mat til oss, har fått nye briller; han fryder seg. Etter at konen døde for fem år siden har han vært en veiløs alkoholmisbruker. Misbrukere utgjør et flertall av fortapte og ikke-så-fortapte menn. Logo for Swapnabhoomi/EarthCare with Art lages: et digert banyantre med et lite menneske, og en rokk (charka).

Om få dager drar jeg til Bangladesh. Offisielle papirer må fullføres for ngo-registreringen i Kolkata før jeg drar. Jeg må tenke langt mer på penger enn jeg ønsker. Slik har det vært i seks-sju år nå; jeg teller og teller. Gir, og lar være å gi. Er bred vannrik elv men er også aldeles tørr, hva penger angår.

Penger åpner veier. Og penger villeder. Fordi penger mangler hos de fleste, er de forbundet med alle sterke følelser: kraft og kraftløshet, selvrespekt og skam. Penger er ramme alvor. Soumu tåler ikke at jeg snytes for et øre. Da jeg for to dager siden fortalte hva jeg (trodde jeg) hadde betalt for hundre gram te, ble han så bestyrtet at han ringte butikken i Rabindra Sarani. Glem det, sa jeg. Det er en svær ting for oss, sa Soumu. Hver rupi ligger på plass hos Soumu.

Jeg skulle så gjerne dratt tilbake til landsbyen Naya i Medinipur i denne måneden. Soumu sa nei. Maa, sa han. Du kunne bli kidnappet. Vi har gransket kartet. Kidnappinger skjer av de folk kaller "maoister" i de trakter. I går ble det mest prestisjefylte toget, Rajdhani Express, fra Bhubaneswar til New Delhi, stanset i Jhargram i Medinipur. Rødt flagg, stokker og stenger på jernbaneskinnene. Togføreren ble visstnok "kidnappet". De nesten fem hundre passasjerene, som ikke ble truet, var dødsredde. Hvem var det som stanset toget? "Maoister", sier noen. Stammefolk, løselig organisert. De utbyttede slår tilbake; slik kan det vurderes. Sentralregjeringen har et annet syn. Den vest-bengalske regjeringen også.

Kolkata, 29. oktober 2009
En liten faste før sraddha-ritualet i templet. Alle som var på kremeringsplassen for seksten dager siden, da også jeg la en blomsterkrans om den dødes hals, må faste til seremoniene er over. I dag skal blomsterkransen legges om den avdødes bilde. Slik blir det tydelig hva et fotografi er.

Jeg har hentet avisene hos avisdamen på fortauet utenfor hotellet. Nattevakten blir vekket, jeg piler ut. Forbi teselgeren og noen meter videre. Teselgeren forbereder morgenteen min. Damen rekker meg The Telegraph og The Times of India og smiler stort. Det aller beste er morgener, sier hun.

Jeg drikker forbudt te. Jeg var jo på kremeringsstedet den dagen og skulle ha fastet.

Hilsen Wera

Kolkata, 26. oktober 2009
Nå har alle som bor her, men ikke er bengalere, feiret sin chatpuja også. Det er en tredagersfeiring/ofring, visstnok den vanskeligste av alle, for den innebærer full faste.

I går stod kvinnene i det møkkete vannet i ur-Ganga med fat fulle av bananer, søtsaker, kokos mm, vendt mot solen; de la fargepulver, eller var det halud, gurkemeie, i hverandres midtskill og panne og helte melk over det som skulle ofres; dette er en rituell ofring til solen.

Det gjenstår én feiring til, til en annen form av gudinnemoren Durga. Når den er ferdig, om en dag eller to, da er denne sesongens feiringer ferdig. Da består tiden igjen av hverdager, helt frem til muslimenes eid-al-adha (bakri), som er feiringen etter hajj, pilegrimsferden til Mekka. Og da vil jeg være i Bangladesh.

Maa, sier Devendra. Om du kan, så kom hit i en annen årstid.

Alle årstider har sine plager i disse trakter. Mars/april er de asketiske månedene. Da kan det være at en eller to av "sønnene" ønsker å være sadhu for en måned, kledt i oransje og ikke-spisende før en gang etter midnatt, et bittelite måltid tilberedt med egne hender. Fra april til monsunen i juni/juli er det enda hetere enn det har vært nå i oktober, og etter det kommer regnet. Regnet er i seg selv ingen plage. Regnet er bare en plage for fotografen, samt for enhver bevegelse utomhus.

Jeg kunne vært i Bangladesh i oktober.

I går ble Arshi Nagar, organisasjonen vår for tradisjonsmusikk i nord-Bangladesh, registrert med registreringsnummer 2501/25-10-2009 fra NGO Registration Bureau. Badsha Alam, fra en liten landsby nord i landet, oppsøkte the Cabinet Minister for et å få en "attest". Lederen av NGO Regisitration Bureau torte ikke å fullføre registreringen uten godkjennelse fra absolutt høyeste nivå. Alle registreringer av frivillige organisasjoner er stanset i Bangladesh etter regjeringssskiftet der for ca atten måneder siden. Altfor mange ngo-er er blitt drevet som "forretningstiltak" eller med underslag og bestikkelser. Heretter skal alle ngo-er være "rene". At regjeringen selv antagelig er gjennomsyrt av korrupsjon er en annen og minst like stor historie.

Regjeringen kan ha titalls ministre. Kabinettet består av de aller viktigste blant disse. Og en av dem var det at Badsha fremla sitt ærend for. Han som for sytten måneder siden ble trakassert på det mest infame innenfor en av de aller største ngo-ene i Bangladesh. Han er sliten nå, og lykkelig. Hvor store summer som har rent ut av Arshi Nagar på grunn av gjentatte reiser ni timer med buss til hovedstaden, overnattinger og "søtsaker", en mild form for bestikkelse, som ikke noe arbeid blir gjort foruten, vet jeg ikke. Det heter ghus og er systemisk i sør-Asia.

I Kolkata kjenner Devendra systemet. Registrering her vil bli langt mindre komplisert enn i det østlige nabolandet. Folk behøver arbeid. Det to kunne gjort blir gjort av femti. EarthCare with Art har en klar klimaprofil. Det er ønsket her, om ikke av andre grunner, så for syns skyld. I morgen drar vi til Sunderban, der trær ble revet opp i og med syklonen Aila i mai. Der skal barn i to landsbyer få tegne, under de trærne som er igjen.

I går tegnet 32 barn i kontoret i Tollygange. Barn fra slummen. Men de hadde hele klær og hendene deres var rene. Det summet i rommene. Utenfor stod en og annen lykkelig mamma.

Hilsen Wera

Kolkata, 24. oktober 2009
Hva er billig i landet ditt, spør damen i resepsjonen. Jeg tenker meg om, og svarer: poteter. Siden jeg har bodd her før, og antas å komme tilbake, tenkte hun nok at jeg kunne ta noe med til henne neste gang. Men ikke poteter...

Her er alle matvarer, og kanskje andre varer også, brått blitt dobbelt så dyre som de var for få måneder siden. Om et år vil halve befolkningen i Vest-Bengal sulte, sier Niranjan. Blant "sønnene" mine her er han den som vet mest om nesten-sult. Barn kan ikke lære noe uten mat, sier han om og om igjen.

Vi må lage noe sammen med vevernes barn i Fulia, det sier de alle. Veverne... de holder tråden hellig. De lever av tråden. Den gamle manuelle teknologien er vakker. Veverne her kjenner ikke annet arbeid enn dette. Middelmennene lager mønster og utbytter veverne, som tjener minst. Kvinnene ved hespetreet/rokken tjener aller minst. Aller minst er bedre enn... ingenting. Håndvevde sarier er ettertraktet. Masseproduksjonen vil overta snart. Og så, om noen år, antyder Binod, vil folk savne det håndvevde.

Jeg vet ikke hva vi kan gjøre, bortsett fra å dokumentere. Jeg kan lage en liten bok med bilder av vevere og hespetre etter hespetre, eller er det rokk. En bok om tråden i en landsby av flyktninger fra Bangladesh.

Kabir, femtenhundretalls-poeten i Benares, mystikeren med en bauls blikk, han som sang at "der kjøperne er der er jeg ikke", var vever.

Ingen ville ha noe fra deg i Fulia, sier "sønnene". Der kan vi lage noe i fred. Husk jentene, sier Niranjan. Maa, så du jenta som ikke engang hadde en brukbar kjole. Ja, jeg så den jenta. Jeg ser så mange småunger, uskikkelige guttunger og fortapte jenter i byen hver dag. I veverlandsbyen min i Fulia... kanskje, kanskje en tegneklasse pluss engelskundervisning.

Fra Benares ringte min aller "galeste" venn i september. Her sitter jeg ved Dasaswamedh ghat, sa han. Jeg spiser nå, la han til. Han ville gi meg ro. Siden det har jeg ingenting hørt fra ham. Å dra dit i desember... å gå ved badetrappene, fotografere... og, noen timer før returen til Kolkata, å se etter ham i nærheten av den store badetrappen..... ikke for å gå til verdens ende i tanke eller smerte, bare for å se en det er blitt gitt meg å se inn i for så å miste av syne, i den Hellige. Hva mer kan jeg si.

De vet det, sønnene i Kolkata og de fra landsbyen ved Panagarh. Vi bor i ødelagt landskap og i ødelagte politiske og mentale strukturer. Det vi alle en gang holdt av her, de små lydene, de gamle gestene, skyheten, sangen, skyggen fra banyantreet, respekten for det lille barnet, respekten for de aller eldste, det er borte; det er antagelig borte for godt, herfra som fra alle steder. Dette borte blir enda større her, i hvert fall for meg. Og kanskje er faktisk fraværet, eller ødeleggelsen, aller størst her. For her fantes det så mye, og derfor så mye som kunne ødelegges. Som i førkrigens øst-Europa med jødisk visdom, sang, lukt, blikk, mat. Kom Rabindranath Tagore tilbake, eller filmskaperen Satyajit Ray, han med sansen for lyden i de små gestene, undertonene, ville de kunne trodd at det bengalske området var blitt djevelbesatt.

Kanskje er fjernsynet den største ødeleggelseskraften. Der fjernsynet durer, er ingen sang mulig. Heller ingen bok, eller samtale. Og ingen lang tanke. Det aller mest vulgære av vestlig sjargong spres. Jeg ser det i klærne. Og hver eneste gang jeg går inn i undergrunnsbanen. De gamle får ikke sitte. De slitneste blir oversett. Ungdommen i vestlig klesdrakt gjør som den vil her som andre steder.

Dette er ingen klage. Det er selvsagt et ord om sorg. Det er en form for død i meg. Gammel kjærlighet oppløser seg. Jeg har aldri elsket "Norge" slik jeg har elsket "Bengal". Men et landområde skal ikke elskes.

Så har jeg disse "sønnene". De vil gå innover og de vil tjene det som hører til den gamle jorden. De kjenner banyantreet, det underligste av trær. Treet som en gang ble sådd (eller plantet?) dør. Men "trådene", jhuri, som daler ned fra greinene og fester seg i jorden og fester jorden, slik at det ikke lenger blir mulig å se hva som er treets (døde) stamme og hva som er disse "trådene", i slektledd etter slektledd, de blir igjen. Dette treet rommer en stor historie om offer.

En gang var jeg yngre enn nå. Året var 1992. Jeg oppholdt meg et par døgn på pilegrimsstedet Bakreshwar og vandret mellom urgamle shivatempler og banyantrær. "Trådene" fra trærne likesom vokste inn i de gamle steinene. Disse trådene er villige til alt. Det var det året Bengal bandt meg fast til seg, i det gamle treet og den gamle sangen. Baulen og banyantreet, slik kom jeg hjem.

Samu gir tretten bigga land til Swapnabhoomi ved en landsby som heter Shyamsundarpur i Panagarh. Der skal det bores etter vann, settes opp innhegning av trær, bygges leirhus, antagelig med murstein. Ellers vil regnet kunne ta huset. Det bor santaler, urfolk, i nærheten. Slik de bygger skal vi bygge. Det skal plantes, geiter og sauer skal gresse. Gjødsel skal komme på gammelt vis. Grønnsaker skal ha smak. Folk skal få en "hage" å minnes.

Kanskje er dette mulig.

Hilsen Wera

Kolkata, 23. oktober 2009
På sørgelige veier, der dro vi til veverlandsbyen i Fulia. Ti mil, fire timer.

Jeg besøkte Fulia fire-fem ganger mellom 2003 og våren 2007. Saphan-da, min lillebror av en drosjesjåfør, tok seg av navigeringen de gangene. Saphan-da er ikke lenger der jeg er.

Det fins mange landsbyer her i Fulia, sier folk i veikanten. Hva heter den du skal til, hva er adressen. Jeg beskriver topografien, nevner en urgammel tiggende enke og en syngende kvinne midt i livet. Samt jernbaneskinner som måtte krysses. Så tar jeg frem visittkortet mitt. Det har bildet av en vever med et pikebarn som står utenfor vevhuset og ser ut i været; hun er døv og stum får jeg vite siden.

Nitai, en av mennene i veikanten, blir med oss. Mannen på visittkortet blir gjenkjent. Vi kjører innover mot landsbyene mine. Husene ved hovedveien er blitt større siden sist. Kanskje er landsbyen min borte som bhab, stemning. Kanskje lages det ikke lenger tråd. La oss parkere her, sier jeg til Binod. Herfra kan vi gå til fots. Da blir jeg gjenkjent. Kvinnene sitter på tunet med charka nå som før. Men etter gudinnefestivalen er veveroppdragene færre. Alle nye klær er for lengst kjøpt inn.

Jeg spør etter den gamle enken og kvinnen som er gift med den gamles sønnesønn. Med bilder av Shivani laget jeg en fotoreportasje i 2006. Shivani sitter i fiolett sari og hesper fiolett tråd på tunet.

Shivani står med ett foran meg. Jeg har vært syk, sier hun. Om hun ikke hadde sagt det, ville jeg likevel sett det. Kinnene er likesom oppsvulmet. Huset er blitt merkbart dårligere siden sist. Shivani holder seg i meg. Spis ris og dal hos oss, sier hun.

Vi er fire personer. Niranjan gir henne matpenger. Mat blir laget. Vi vandrer videre. Den gamle, som heter Parishkar (som betyr ren), er nå helt blind og bor hos den eldste sønnen, han hun bar ved brystet da familien i 1947 flyktet fra drepingene i Bangladesh. Den blinde er svekket i hørsel også; hun er svekket i alle ting. Der ligger hun foran huset. Nå er hun kommet tilbake, sier folk til henne. Hun som ga deg hundre rupier den gangen. Den gamle er forvirret. Det tar flere minutter før hendene hennes begynner å lete. Hendene hennes finner meg. Jeg gir henne fem hundre og ber henne gi dem til sønnen. Hun kan jo ikke se en seddel som faller ned, og som vinden kan ta. Vi går fra Parishkar. Sitt hos henne, sier Devendra til svigerdatteren. Eller faller hun utfor benken, for hun kommer til å lete og leter etter hånden som ga.

Da finner vi Jhasna, som betyr Måne. Vakre Jhasna ved rokken, eller er det hespetreet. En slags Momina, en slags Rehana. De viktigste bildene fra denne dagen er av Jhasna. Niranjan vil ikke kunne glemme Jhasna.

Shivana har laget den deiligste mat. Plutselig nevner hun datteren, Mallika. Hun er så mørk, sier moren. Det vil koste mye å gifte henne bort. Tretti tusen, sikkert. Bare fordi hun er så mørk. Hun er liten, sier jeg. Seks år allerede, sier Shivana, som ble giftet bort som tolvåring. Ellers ville de solgt meg, sier hun. For faren hennes var død.

Da jeg i bilen tilbake spurte Devendra hva som for ham hadde vært viktigst i Fulia, svarte han baulen som sang med en gammel ektara. Først satt han ved hespetreet/rokken, siden sang han sanger om kroppens flyktighet. Jeg hadde gitt ham et lite bilde i 2005. Det er rammet inn og bevart. Jeg hadde for lengst glemt dette.

Jeg dør snart, sa baulen, kalt "sadhu" her. Fotografer meg nå. Så blir bildet værende igjen på graven min her. Der er også min fars grav, samadhi.

Jeg har vasket av meg trykksverten etter å ha bladd og lest i dagens to aviser: The Telegraph og The Times of India. De som kaller seg maoister har erklært "krig" mot regjeringen i Vest-Bengal, som fremdeles styres av CPM, Communist Party Marxist. Det planlegges fra sentralt hold i Delhi en storstilt antiterror-aksjon mot "maoistene", fra luften om nødvendig. Det vil bli en sørgelig krig mot luft, jord, skog og gamle livsformer.

"Maoistene" gjemmer seg i de store skogene i de sentrale og østlige delstatene og rekrutterer fra adivasi-landsbyer: de som bodde her først. Indias mange urfolksstammer. De som Regjeringen har oversett og kanskje slett ikke ønsker seg. Adivasiene bor der store mineralforekomster, olje og gass fins i jordsmonnet. Adivasiene er neppe ønsket. Men de store mineralrikdommene er det. Det drepes fra alle hold og ingen ser ut til å ha stort nok blikk til å se både Regjeringens og "maoistenes" misgjerninger.

Landsbyen Naya der pat-kunsterne bor er infisert av propaganda og splittelsesteknikker. Jeg visste ikke før i denne måneden at familien jeg har besøkt siden 2005 er en liten CPM-bastion. I nærheten av landsbyen stormet "maoister" for tre dager siden politistasjonen, drepte to politioffiserer og kidnappet den tredje. Kidnapperne krevde at fjorten militante og fengslete adivasikvinner skulle bli frigitt mot at den kidnappede politioffiseren ble frigitt. Blant pat-kunstnerne våre fins det visstnok også "maoist"-sympatisører.

Vi skulle besøkt Naya med tanke på å lage en gurugriha der i neste uke. I bilen fra Fulia sier "sønnene": maa, du kan ikke reise dit. De vet om deg, og vil kunne kidnappe deg, legge press på Den norske Ambassaden i Delhi, som så legger press på den indiske regjeringen for at du skal bli løslatt - mot at deres ("maoistenes") egne fengslede ledere blir løslatt.

Utdøende kunstformer i et politisk infisert system. Kanskje fins det enda en grunn til at pat-kunstnerne maler adivasier: det er lett å male dansende og trommende kropper, det er lett å selge det samme. Samt at denne presentasjonen ufarliggjør adivasienes drastisk pinte eksistens i India og gjør den til dekorasjon. Også dét kan ha en ideologisk komponent.

Barn som maler vet ikke dette.

Nå er det sent neste dag. Det gjenstår mye å skrive. Bare dette akkurat nå: en mann kom til oss fra Sunderban, deltalandet som ble rammet av syklonen Aila i slutten av mai. Der er alle risåkre ødelagt og saltvannet har blandet seg med ferskvannet i elver og dammer (og brønner). Ingenting er dyrkbart lenger. Det folk spiser er det som blir sendt dem utenfra. Tirsdag drar vi dit. I to landsbyer får barn tegne. Syklonen, om de vil. Under et tre, foreslå jeg for Gokul fra Sunderbarn. Maa, det er ikke tre igjen der folk bor, svarte Gokul.

Trærne i jungelen er igjen, som et sent håp. Å, den som kunne plante trær der folk bor, i Sunderban.

Hilsen Wera

Kolkata, 21. oktober 2009
EarthCare with Art har, som nevnt før, fått et stort jordstykke midt i byen. Det er fredet, og skal ikke brukes kommersielt. Der kan det bygges leirhus. Det kan lages et dokumentasjonssenter som har med den overhengende klimatruselen i dette deltalandet å gjøre. Der kan barn male, der kan barn lære. Han som har gitt jordstykket mot en ganske symbolsk sum bor i nabolaget. Det er et nabolag med meget rike og meget fattige. I dag hadde han, Randhir, laget et deilig måltid til Devendra og meg. Det bor lutfattige og også foreldreløse barn i nabolaget. Kan hende ønsker Randhir seg en "skole" for barna han ser og ikke selv kan gjøre noe systematisk for.

Til nå er dette jordstykket et nesten tomt land. Blomkål dyrkes der. I dag ble det lovet meg at landet vil ha demarkasjonspunkter, et slags "gjerde", før jeg kommer tilbake hit fra Bangladesh den 3. desember. Og Devendra, som blir ansvarlig for fundraising her, mener at dette jordstykke også kan bli en inntektskilde for EarthCare with Art. Vi behøver en logo. For Arshi Nagar i Bangladesh er logoen en ektara, det enstrengete instrumentet. Her kan det være et barn under et tre. Hvilket tre, spør Devendra meg. Kanskje banyantre, svarer jeg. Det er det gamle gamle treet der dyr, gjetere, sadhuer har søkt ly i århundrer; der landsbydramaer pleide å bli opppført. Beskyttelsestreet. Vitne-treet. Har du et fotografi av banyantreet, spør Devendra. Jeg har svart/hvitt-fotografier fra pilegrimsstedet Bakreshwar i Birbhum. De hengende luftrøttene fra greiner og ned mot jord.

Disse fotografiene er ikke her. Men barnet beskyttet av treet. Barnet som selv skal plante og beskytte treet. Trær kan neppe redde dette deltalandet. Uten trær kan landet ikke reddes. Vi skal plante trær.

Da jeg var sju-åtte år gammel var min kjæreste venn et tre. Jeg måtte gå gjennom skogen for å komme til treet mitt. Det var et alminnelig tre. Jeg vannet det. Det hendte jeg gikk alene, syngende, gjennom skogen etter å ha besøkt treet samt noen barn som bodde i nærheten. En vårdag da snøen hadde smeltet, en gang tidlig på femtitallet, fant jeg en hundrekroneseddel under et nabotre. Jeg hadde knapt sett en så stor penge før, og lurte på hvem eieren var. Eieren kunne ikke oppdrives. Eieren ble min mor. Det var en rar og lykkelig hendelse ved treet.

Etter samtalen om jordstykket ble jeg tatt med til en tidligere kaptein i den indiske hæren. Han er en høytstående direktør med stort hjerte. Jeg vet ikke hva han ellers kan skjønne. Men han skjønner betydningen av trær. Han har tilgang til folk med store penger. EarthCare with Art trenger ikke store store penger. Det trengs penger nok. Organisasjonen bør bli selvforsørgende i India.

De ville hestene av noen "sønner" er mindre ville nå. Niranjan er i stor sorg etter sadhuen som døde men han tar seg av Green Peace-skolen i slummen og guttungen Shahnawaz som vi på et vis har adoptert. Soumu sørger for orden i alle papirsaker. Det skal lages førstehjelpsskrin med nødvendig utstyr for alle steder der EarthCare with Art slår rot. Sultan, den altfor-fromme muslimen som går til moskeen to ganger om dagen for å be, blir innstendig bedt om å be i retning Mekka på et rent sted på kontoret. Binod har sitt svare strev med å kjøpe deler til bilen som repareres. Binod er den villeste "sønnen". Jeg tror på Binod. Foran meg er han tam. Han er ikke tam foran de andre. Kanskje forstod han ordene mine i dag om at han respekterer meg ved å respektere alle (og ikke bare meg).

En gang for lenge lenge siden, i Benares, dukket en polsk religionsforsker opp i mitt liv. Gud elsker sine villeste barn, sa Margarita.

I morgen kl 5 drar vi til Fulia, der vevere som flyktet fra Bangladesh etter Delingen i 1947 og etter Frigjøringen fra Pakistan i 1971, samt i alle årene siden, holder til. Det er nesten tre år siden forrige gang jeg var i Fulia. Jeg vet ikke om kvinnene fremdeles spinner og bruker rokken. Om tråden som jeg der virkelig så med mer enn øynene er den gamle viktige tråden.

Jeg håper det. Men India blir tappet for gammel substans hele tiden.

Pottemakerne lager krukker, kopper og kar fremdeles. Jeg var hos noen som har slått seg ned bak et gammelt tempel i nabolaget i dag. Spis hos oss, sa de. Men vi skulle spise hos Randhir.

Hilsen Wera

Kolkata, 20. oktober 2009
Jeg trodde, i Oslo, at jeg skulle skrive skjønnlitterært i Kolkata denne gangen. Jeg skriver ikke skjønnlitterært. Noen skarve "brev hjem" som kanskje blir lest av en eller tre. Små rapporter om små hendelser i en by en skandinav ikke kan tenke seg.

Det drønner der ute. Folk i Kalighat har ennå ikke sluttet å herje med stillheten. Det ville vært godt, tenker jeg, om nabolaget kunne bli post festum igjen. De haler festivalen ut. Festivalen har dessuten sin egen kalender. Gudinnen lages, hentes og drar tilbake til vannet, på lasteplan gjennom byen med dans og trommeslag. Alle blir støyens undersåtter. De som ber om stillhet ber stillest.

Det er mulig jeg laget et virkelig fotografi i dag. En urgammel kvinne satt og sov foran en mann som lå og sov. Det er i stor grad bilder av søvn jeg kan lage. Jeg savner det jeg en gang så i denne byen: skinnet i blikket, ønsket om å forene seg med den fremmede. Where did all the flowers go... Er jeg blitt en tåpe av en nostalgiker, eller er det virkelig sant at Kolkata, druknende, totalt vanskjøttet, med tusentalls av unger rekende veiløst omkring og gamle, menn som kvinner, samt galninger, med rester av klær som anvendes slik at ikke all selvrespekt faller sammen på ett øyeblikk, er det virkelig sant at Kolkata, gamle storsinnede Kolkata oppløser seg foran øynene på oss i søppel, rester av hus pluss nye betonghuskasser uten farge.

Å pile vekk herifra, eller å insistere på å lage en ørliten skjønnhet; det må være slik.

Jeg har vært i de rikes boliger. Heller ikke de er vakre. Det er maten og forbindelsen mellom menneskene som er viktig. Veggene har bare én betydning: å være holdbare.

Å skrive et brev hjem er ganske enkelt. Å sende det er vanskelig. I flere dager har alle cybersjapper vært stengt på grunn av festivalen. I forgårs leverte jeg passet i The High Commission of Bangladesh. Jeg gikk i dag til en cybersjappe der jeg var registrert og ikke skulle behøvd å dra passet frem. Men politiet hadde slettet alle gamle data og krevde at alt ble gjort på nytt. Da viste jeg nølende pressekortet. Det ble godtatt.

Så bisarrt det er. Bygen mugner, folk går under. Men frykten er forbundet med "terrorisme" i form av cyberkriminalitet.

Jeg skulle altså så gjerne skrevet skjønnlitterært. Jeg er her. Jeg kan ikke drømme om Oslo og stillheten ved StHanshaugen nå.

I årenes løp har jeg i flere omganger prøvd å gi blikk, energi og tid, for ikke å nevne pengene, til skapende grasrotarbeid i Bengal. To ganger har forsøket falt sammen. Jeg prøver for tredje gang. Med mine tidligere nevnte "ville hester" og noen andre. Et stort jordstykke er visstnok gitt til "Earthcare With Art", ennå ikke registrert, på et svært sentralt sted i byen. Jordbruksland, rett ved våtmarkene. Og rett ved Science City. Jeg skjønner ikke konsekvensene av dette stykket land. Hva vil du bruke det til, slik blir jeg spurt. Jeg vet ingenting om jordverdier, enn si om matjord.

Spiser du reker, spurte han som har med jordstykket å gjøre. Han har invitert to av oss hjem til seg i morgen. Da skal vi kanskje snakke om dette jordstykket.

Neste morgen
Kanskje er klodens store byer, især de ved vannet, maken til Kolkata. De mugner. Alle store byer er for lengst overfylt, uten en eneste byplanlegger i sikte. Ingen byplanlegger er påtenkt her. Ingen kunne fantasere om et slikt fag. De færreste fantaserer. Men kanskje er gudinnefestivalen en kolossal kollektiv fantasi der det som i den pinte hverdagen er borte for en stund forbindes; for mennene med alkohol. I alkoholden forbindes og oppløses de i samme stund.

Kvinnene spiser søtsaker hos hverandre, for det gjør alle. Hva de fortapte ungene gjør, bortsett fra å sove og holde i en lillesøster, kan jeg tenke meg. De venter på noen til de helt slutter å vente på noe som helst.

Trofaste Badsha, som organiserer alt sangarbeidet i nord-Bangladesh, har dratt til Dhaka for å skaffe et registreringsnummer til Arshi Nagar, som en ngo (non-governmental organization). De store kontoristene har ennå ikke villet signere, selv om mange måneders granskning av virksomheten for lengst er sluttført. Kan de, om nødvendig, ringe deg, spør Badsha. Ja, svarer jeg, i tekstmeldings form. Ja, babuene kan ringe meg. Det er Badsha som vet alt. Jeg er bare ma, mor. Så har jeg med de skjebnesvangre pengene å gjøre.

Norge i denne verden....

Hilsen Wera

Kolkata, 19. oktober 2009
Jeg har skrevet om Sakuntala før. Hun eier gården der det lille kontoret vårt holder til i første etasje. Selv bor hun i tredje. Der pleide hun syk mor og syk far i åtte år. I den tiden var hun ikke utendørs. Sakuntala ble et halvt menneske. Hun må ha holdt seg fast i kunnskapen om at hun gjorde det hun skulle: tjene. Fremdeles fins det indere som lever av hjerte. I denne byen, bisarr og forferdende som den er, fins det sanne tjenere som holder en stor gammel kunnskap oppe.

Sakuntala bor nå alene bak en meget låst dør. I samme gård bor en bror som har prøvd å drepe henne med jernstang to ganger. En annen ugift bror bor også der. Når den yngre broren slår ham på ett kinn, sier han: du har ikke slått meg på dette. Så vender han det andre kinnet til. Som en utmarget jesus i Kolkata.

Spis, Sakuntala, har jeg sagt. Og Sakuntala spiser. Gå ut, Sakuntala, har jeg sagt. Heretter skal hun gå ut. Det ligger en hund på gulvet i rommet med dukker og fotografier av alle slag. Faren: dommer i dommerkostyme.

Først skjønner jeg ikke om den nesten hvithårede hunden kan puste. Om den er en hund, eller en etterligning. Det er en virkelig gammel hund. Den har et øye som er gulhvitt av stær. Det andre er visstnok seende. Sakuntala har alltid hatt hund. Noe må alle ha. En gang var hun vakker. For bare tolv år siden, sier hun. Da så hun ut som en tjueåring. Hun må ha vært eldre enn det. Meget vakker, det var hun. Og hun ble værende hos moren og faren. De giftet henne aldri bort. Den voldelige broren og den sju ganger milde broren kunne antagelig ikke giftes bort og bo, tjenende, med en gammel mor og far. Sakuntala kunne det. Og da kunne hun jo ikke giftes bort. For den gifte datteren drar til annen manns hus.

Senere samme dag
De feirer, å som de feirer. Obotonene. Trommeslagerne. Fyrverkeriet. Bang bang bang. Gaten ble vasket i ettermiddag, for nå reiser Ma, den svarte Kali, gjennom byen til elven der hun igjen går opp i vann; hun er jo laget av leire. Bhaipotha. Søster velsigner bror. Lev lenge, bror. Hver bror drar til sin ene søster eller til sine mange. Siden morens og farens brødre og søstres døtre også er søstre, kan det bli mange. Det tar en hel dag å besøke alle og bli bespist av dem. Butikkene, kontorene er lukket. Bare de som vasker gaten for gudinnen, samt teselgerne, arbeider. Noen muslimer arbeider alltid.

I morgen begynner en slags hverdag. En lang lang blåmandag etter tusen brennevinsflasker, kilovis med søtsaker, kjøtt og fisk i alle bengalske utgaver. Forgjeldete fattige.

Det var Lawrence, den kristne fra en slum i nærheten, som kjørte meg til the Bangladeshi High Commission i dag morges. Han gjorde det samme i januar. Visum må til. Skjemaer ble levert inn, passkopi, kopi av indisk visum, tre passbilder, invitasjonsbrev fra Badsha i Arshi Nagar (suno), kopi av billetten Kolkata/Dhaka/Kolkata. Kom til intervju 11.30 sa mannen i luken. Lawrence og jeg dro til den gamle kristne gravlunden som ikke var som før. Jeg gikk en stund og var en smule perpleks. Hva hadde skjedd. Renovasjon! Nedhugging av trærne. Jungelen som var er ikke mer. Den jungelen som gjorde det så frydefullt å fotografere gammel stein og lyset i vegetasjonen er borte. Vaktene var så stolte. Jeg har sett deg før, sier en med britisk aksent. Nå er det blitt helt annerledes her!

Til College street, til en gammel bokhandel med åpen dør. Inn gikk jeg og spurte etter den gamle boken, femti år siden utgivelse, den beste av alle samlinger av baulsanger. Jeg vet hva du mener, sa innehaveren. Sitt her og vent. Så sendte han hjelpegutten til et lager. Etter tjue minutter kom hjelpegutten tilbake etter penger. En dyr dyr bok. Jeg ga ham 800 rupier. Og ventet i nye tjue minutter. Boken lå under alle andre bøker, i ett eneste eksemplar. Den boken skal videre til Arshi Nagar, nord-Bangladesh. Det er en lærebok for dem som virkelig vil lære de gamle sangene, av Lalan Fakir og andre.

Det er mer enn dette å skrive. Men det smeller så sterkt i ett sett der ute i Hazra-gaten. Gudinnen kommer og jeg ser henne ikke.

I det lille templet ved elven der Kumar Giri Babji var, han som døde sist torsdag, blir det ofret til Shiva i dag. Det skjer hver eneste mandag. Det er første mandag siden Kumar Giri Babaji døde. Gode Devendra, som har forlatt en høy stilling i Forsvarsdepartementet for å være fattig med de fattige og bruke sin intelligens for barn og planter, setter seg hver mandag i det beskjedne templet hvorfra han kan se tidevannet i Ur-Ganga. Han er en sadhu i helt vanlige klær.

Hilsen Wera

Kolkata, 18. oktober 2009
Gammel kjærlighet ruster nå. Var den da laget av jern, eller av et mindre motstandsdyktig stoff, fra begynnelsen av. Det gjelder kjærligheten til Kolkata. Den er ikke som den var. Den var så lett og selvsagt i år etter år. Lett, selvsagt; og vedvarende. Den kom og kom til meg og kostet nesten ingenting. Jeg vandret og satte meg ned, drakk en kopp te, vandret videre og så både skrekk og lykke ved føttene mine på fortauet. Alt hendte med stor fred. Jeg mottok en helt ny viten om mennesket fra denne byen.

Byen er blitt gammel. Den faller fra hverandre og den rives ned. Penger tar, og penger tar. Det fins ingen slutt på hva pengene tar. Hva ikke-pengene tar er en annen historie. Siden jeg begynte å komme hit regelmessig, i 1992, har det indiske markedet åpnet seg mot alle kanter. Kapitalisme og "globalisering".

På nabohusets tak leker ungene akkurat nå med fyrverkeri og roper Happy Diwali i ett sett. Det var karneval og lysfest i byen i natt. I dag er dagen derpå og en ganske så tafatt dag.

Det eneste lykkelige bildet fra denne dagen er det av de sju unge mennene og et guttebarn som satt og smeltet et eller annet syntetisk materiale for å lage armbånd, bangles, og legge ørsmå liksom-diamanter i materialet med gammel presisjon. Guttebarnet, en åtteåring med lette og tynne fingre, satt konsentrert ved glødende kull som fikk det syntetiske materialet til å smelte. De var muslimer, og utenfor karnevalet.

De laget noe. Det er gleden. Muslimske håndverkere ivaretar en konsentrasjon i denne byen.

Jeg vandret ned til det gamle templet ved råtnende Ganga. Der ravet en jeg kjenner fordrukken etter natten som hadde vært. Han er ikke av de ville hestene. Men han kjenner dem alle. Slipp meg, maa, sa han. Jeg slipper deg ikke. Men slipp meg, du. For jeg er en dårlig gutt. Jeg så tårene dine i går, sa han. Igjen og igjen det samme: tårene dine, tårene dine.

Tårer kom i går. Jeg satt på stedet der den døde sadhuen satt for tre-fire dager siden. På samme sted satt en annen sadhu, han som "så" meg for snart fire år siden. Det hender erindringstårer kommer, selv her hvor en "maa" ikke skal gråte. Sønnen som ser en "maa" gråte, drukner i anger. Sønnen vil heller omkomme enn påføre "maa" sorg.

Slipp meg, maa. Men jeg slipper deg aldri.

Ingen arbeider nå. Ingen vil tenke arbeidstanker nå. Nå skal det sløses og drikkes og spises; alle som har med hverandre å gjøre, skal se hverandre. Byråkratiets kvern maler og maler også i Bengal. Under Kali Puja/Diwali er arbeidstanker fremmedelementer. Heller ikke byråkratiets kvern maler nå. I morgen skal brødre velsignes av søstre. Alle ser hverandre i disse dager. Om ikke ellers, så denne ene dagen i året.

De fattige bruker alle penger på gudinnefester, sier Devendra. Bare Gud vet hvordan dette landet kan bestå.

Hilsen Wera

Kolkata, 17. oktober 2009
Kali puja. Bilde etter bilde av den svarte Hellige, samt tente lys. Hellig mat ble bragt til meg. Den var velsignet av brahmanen i Binods lille rom i bordell-området.

En blomsterkrans hang rundt bildet av Binods mor. Brahmanen sa og gjorde det jeg aldri vil forstå. Ingrediensene på golvet var jordens egne. Nøtter, urter, frukter. Blomster. Ma, sier Binod. Resitasjonen vil vare lenge. Gå til rommet ditt, du. Så tar jeg med den velsignede maten dit.

Da satt jeg med datteren hans på fanget. Hun bor på internat. Hun skal slippe å se hva kvinnene her gjør, for ikke å nevne mennene. De to sønnene ser det de ikke kan unngå. Der jeg forlot smuget som munner ut i Kalighat Road, satt de ventende sminkede kvinnene, mange nepalesiske. De gjør det de må, også i den store natten som jeg ikke lenger vet hva betyr. Gudinnefiguren er mangarmet og med hodeskaller, med gulldiadem og forferdende tunge.

Utenfor hver minste beskjedne bolig: stearinlys, små oljelamper, eller elektriske lys som minner om julepynten i Ullevålsveien. For folk vest i India begynner det nye året i natt. Da åpner forretningsmenn nye regnskapsbøker. Bengalere begynner regnskapsåret midt i april. Det sies at bengalerne har sugd opp i seg muslimske kaldenderskikker. Jeg vet ikke nok om dette.

Slik brukes pengene, de som fins og de som er lånt. De brennes av. Fyrverkeri, kinaputter. Det smeller i natten. Det kjøpt søtsaker, og nye klær. Og gudinnestatuer, noe som gjør at gudinnemakerne i mitt stamsted Kumartuli nord i byen fremdeles har betalt arbeid. Andre håndverk dør ut. Gudinnefigurer lages. Det er ofte ikke mer enn ti meter mellom hvert provisoriske tempel, selv i nesten-slummen. Nabolaget punger ut. Om to-tre dager blir gudinnen igjen til jord. Ganga, den rause og ødelagte floden, tar opp i seg det hun må. Det er en gammel gammel historie, som også jeg har skrevet mange ganger.

Feiring av forferdende Mor. Og av Shiva, asket-ektemannen. Det er en slags forunderlig feiring av selve flyktigheten. Dødningeskallene er med. Kali minner oss på knoklene som en dag skal skilles fra pusten.

Min bangladeshiske første datter Rehana ringte i dag. Hun bor i internatet Ukjent Fugl ved LydStudioHuset i Lalmonirhat. Familien bor på øya i Brahmaputra. Abba er veldig syk, sier Rehana. Moren på øya sier ektemannen ikke kan snakke. Badsha, storebroren, sier til meg at Rehana gråter og bærer seg. Men storesøsteren hennes på øya sier at så syk er faren slett ikke. Folk lager dramaer som har en agenda. Så fins det noen syke som faktisk er dødssyke. Rehanas samvittighet er blitt brukt tusenfoldig.

Jeg tenker. Og ringer tilbake for å be Rehana merke ut et sted mellom internatet og LydstudioHuset der vi kan bygge et lite "gråteskur". Der skal det bare gråtes. Og andre steder skal det slett ikke gråtes. Da ler hun selvsagt. Jeg vet ikke om det jeg har sagt er forstandig, eller det motsatte. Så sier jeg: jeg kommer snart, og hvis du vil, da tar jeg deg sporenstreks med tilbake til øya. (Hun rømte i mars sammen med storesøsterens ektemann). Nei, maa, sier Rehana. Jeg vil ikke tilbake. Ikke legg byrder på storebroren din, sier jeg. Han har nok å bære.

Her i Kolkata er de ville hestene mine, "sønnene", fremdeles ville. Og det hender ofte at jeg lurer på om jeg har noe å skape her. Dette må være et av klodens mest bisarre samfunn med et fordummende og voldelig kommunistisk partisystem, en avsindig gudinnefeiring i flere etapper, et ubegripelig intrikat skolesystem, en intelligentsia som fremdeles består og alle ting som går i stykker i ett sett, siden folk bestikkes for å gjøre dårlig arbeid.

Pat-kunstnerne, de med plantefargene, de gamle billedrullene og sangene tigger ikke mer. De vil ikke lenger tigge. Nå vil de selge bilder slik andre billedkunstnere selger. De har glemt hva de er, og er ikke lenger det de er. Noen i ngo-systemet vil bistå pat-kunstnerne hva markedsføring angår. Mal "adivasier", urfolk, sier de. For slike bilder er det lett å male og lett å selge. Bruk syntetiske farger, for det er lett å kjøpe og billig å bruke. Slik råder de offisielle veiviserne, som vil folkekunstnerne vel.

Å lage en gurugriha i landsbyen der, har vi i EarthCare with Art tenkt. Slik at barna kan lære om begynnelsen og beholde begynnelsen i seg, i sang, plantefarge og bilde. Denne begynnelsen er nesten glemt.

Det lønner seg ikke å huske begynnelsen. Det lønner seg, kanskje, å neie for markedet. At tradisjonen da vil dø ut, tenker bare de som elsker tradisjonen. Og: kanskje de som ikke er altfor sultne.

Hilsen Wera

Kolkata, 15. oktober 2009
Kumar Giri Babaji, sadhuen som har holdt til i det lille templet ved Ur-Ganga i flere årtier, er død. Vi dro til kremeringsstedet. Binod kjøpte en blomsterkrans jeg skulle legge om den dødes hals.

Tok av meg sandalene. La den hvite kransen om halsen på sadhuen i oransje. Brillene jeg ga ham i april hadde han på seg.

Han pustet for siste gang i Soumus armer på sykehuset der alle pleierskene sov. Det var i sprekken mellom dag- og nattskift. Legene var reddere for å bli anklaget for forsømmelse enn for at pasienten skulle lide unødig. Rigor mortis. Jeg tror det er det det heter. Soumu ble så kald at kulden slo innover hele det gode arbeidssomme mennesket han er.

Jeg har sagt mange morsord til disse unge og ikke-så-unge mennene. Mange ord om å ta vare på mat og søvn. Ord de behøver og ord de ikke behøver. I dag kjøpte jeg ayurvedisk styrkemedisin til Devendra. Han er "hodet" vårt og nesten like gammel som den døde.

Fra Binod var bitteliten gutt har sadhuen holdt til i templet. Og Niranjan har sørget for bevaringen av templet på alle mulige måter. Nå bor det ingen der. I kveld sa Devendra at han ville gå dit og tenne en røkelsespinne.

Han som døde ønsket "EarthCare with Art" alt godt. Jeg tror han har vært med på alle de ti tegnekonkurransene for barn som er blitt organisert i slum etter slum. Den som blir organisert i morgen vil være uten Kumar Giri Babaji.

Utmattede unge menn. Men de avstod fra søvnen for å tenke videre. Niranjan kunne nesten ikke sitte. Han hadde ikke spist siden dagen i forveien. Likevel gikk han de par kilometrene til kontoret. Soumu vasket natten ut av øynene og gjorde sekretærarbeidet. Binod er ansvarlig for de to bruktbilene som begge behøver renovasjon. Den gamle røde "kjerremor" som jeg med min sadhuvenn har dratt i geriljaområder i og nilima, "blåmor", som ble kjøpt i april. (Både Kali og Krishna er blå. Guden Shivas hals blir blå når han drikker verdens gift.) Jeg lærer om plagene ved å eie brukte biler. Jeg vil ikke tenke på brems og ratt og vindusviskere og motorolje mer. Nå har jeg sagt fra. Tenk på bilene, dere, og det med forstand.

Budsjett blir laget. Å, om alle ungene, de 32, i Green Peace-skolen kunne få skolemat til to kroner hver om dagen. Om Shahnawash, elleveåringen i bordell-området, kunne bli ordentlig undervist i engelsk og matematikk.

Jeg tenker slik, i denne byen der de solid utdannede står i daglange køer for kanskje kanskje en dag å bli ansatt som postbud eller billett-kontrollør i Staten. Skjemaer blir delt ut i disse dager. Visstnok en million søkere til fire tusen ganske lave stillinger. Mange kan være universitetsutdannet. De som bare har grunnskole, som tre av "mine", vil aldri kunne bli ansatt noe sted.

Lille Momina, den tynne vakre jentungen som ble så grundig undersøkt her for to dager siden har tyfoid-feber. Skolen har hun visstnok ikke skulket. Jeg håper leveren ikke er skadet for alltid. Og takker Devendra, den eldste av "mine egne" her, for at han tråkket opp trappene til leger og laboratorier med jentungen.

Det begynner å smelle før Kali Puja, neste store gudinnefest som alltid medfører spetakkel. I morgen, har jeg hørt, vil trommeslagerne, dhak-wallaene, sitte i gaten utenfor gjestehuset og vente på å bli utvalgt til å tromme til festen i ett eller flere av de improviserte templene.

Det er i september og oktober penger kan komme til gudemakere, trommere og gullselgere. I de store butikkene selges og kjøpes det som aldri før. Der skinner India, og alltid til disco-musikk. Det er et kapitalistisk skinn.

Men hvorfor går alle mekaniske og motoriserte ting i stykker hele tiden. Vifter, rør, bildeler. Og hvorfor ligger så mange servere nede i cyberkafeene.

Likevel er det den døde sadhuen og det syke barnet jeg tenker på.

Hilsen Wera

Kolkata, 15. oktober 2009
En sadhu døde i natt. Han holdt til i Trinath-templet ved Ur-Ganga. I det templet har jeg sittet mange ganger siden 2006. Ved forrige fullmånenatt ble det sunget og bedt i det templet. Sadhuen var forsanger. Han ga meg prasad, velsignet mat. For fem dager siden fikk jeg vite at han var syk. Leverskade, dysenteri...

Så døde han i natt, mens han ventet på seng i det statlige sykehuset. Det var "sønnene" mine, de ville og vidunderlige, som var hos ham. Hvem skulle ellers være hos ham. Alle sykepleierne lå og sov. Så fort han frisettes fra likhuset, blir han hentet - og brent.

Her er det viktig å være hos de døde. Legg en blomsterkrans om halsen på ham, ma, sier Devendra.

I går sa jeg til Binod, den villeste blant våre: et menneske har bare én lever. Ta vare på den, ikke drikk alkohol. Aldri, ma? spurte Binod. Jeg kunne ikke svare. Sier jeg aldri, mens svaret ikke kan utføres, gavner det ingen. Nå kan svaret ha kommet fra en helt annen kant.

En arbeidsdag er "stjålet" fra oss, sier Devendra. For den dødes dag er den dødes, og bare den dødes. I hvert fall de fire-fem timene sraddha-ritualene utføres og helt til kroppen er vasket og nye klær tatt på.

Selvsagt tenker jeg på det villeste mennesket øynene mine har sett, det mennesket som har sagt de rareste og råeste ordene ørene mine har hørt. Han kan være i Benares. Jeg hørte fra ham derfra, mens jeg ennå var i Oslo. I Benares, hellig blant byer, er inntak av alkohol forbudt. I dette landet gjøres absolutt alt som er forbudt.

Den villeste av alle er med i hjerteslagene mine. Uten ham, ikke noe "EarthCare with Art".

Viften ruser i taket. Håndkledet flagrer foran vinduet. Det er medio oktober og 35 grader hver dag. Som i april, sier folk. Som rett før monsunen. Plastblomstene, de gule, holder seg lenge. Alle batterier er ladet nå. Jeg må gå til den døde når han igjen er kommet til Kalighat.

Binod kom hit i går kveld. Vi snakket arbeidsord, sykdomsord. Arbeidsordene gjaldt Naya, der pat-kunstnerne bor, i et nabolag infisert av jævlig partipolitikk og misunnelse. Andre pat-kunstnere bor i andre landsbyer, som Nandigram. Det var i Nandigram regjeringen i Vest-Bengal for nesten tre år siden, i januar 2007, tror jeg, ville opprette en SEZ, Special Economic Zone, og inndra bøndenes land for deretter å selge det, tror jeg, til en sør-koreansk eller japansk kjemikaliebedrift.

Bøndene ville ikke skilles fra jorda. Leiebanditter gikk løs på bøndene. Noen titalls ble drept. Indisk skandale.

Skandaler skjer ustoppelig. Det gamle India som jeg har holdt av så lenge fins som rester, eller spor. Det nye vulgære ligger i klærne og gestene. Unggutter blir sittende mens gamle såvidt kan stå. Den ene tråkker på den andres tær uten å utføre den gamle unnskyldningsgesten. En aldeles ny skamløshet. Gudinneskikkelsene lages. Foran skjermene sitter ungguttene og lager virtuelle bilkollisjoner og leser småporno i smug.

Jeg merker gjennom hele meg at nabolagets sadhu er død.

Hilsen Wera

Kolkata, 14. oktober 2009
I den smale veien foran gjesthuset blir leirfigurer av voldsomme Mor Kali laget ferdig. Om tre dager blir den mørke Kraften feiret. Jeg holder til i Kalighat. Gath er en trapp ned til elven. Elven er Adi-Ganga. Ur-Ganga.

De ville hestene, mine fire "sønner", ønsker å la seg temme og temme seg selv. Vi arbeider videre. Arbeidet har én rot men forskjellige blad- og blomsterformer. Jeg er i ro nå. Men roen i Bengal kan alltid bli avbrutt. Klimaet, inklusive menneskesinnene, er i enhver forstand tropisk/subtropisk(e). De som er pålitelige er som fjell å regne.

En pussighet: fra Oslo hadde jeg utstyrt meg med omega 3-, tran- og multivitamintabletter. De var ment for underernærte bangladeshiske barn. "Sønnene" her ønsker seg slike tabletter mer enn alt annet. Da skal vi slutte å røyke, lover de. De har fått hver sin boks. En tablett om dagen, med stort alvor.

Momina har dratt tilbake til Naya med tog og buss. Hun og broren bar på et lite apotek, 240 omega 3-tabletter, ayurvedisk medisin mot anemi, øyendråper, antibiotika (mot infeksjon i tarmene) etc. Så grundig som Momina nå er blitt undersøkt her, blir få bengalske landsbybarn undersøkt. Hennes livs første blodprøve ble tatt. Da hylte hun, så Devendra, ledsageren, sa at de måtte ta henne med til politistasjonen... Han, av kashmiri brahmanslekt, kjenner de beste legene, har en mild intelligent form for humor og jentungen begynte å le. Hun var inne hos øyenlegen i førti minutter. Alt i alt kostet undersøkelsene 1300 rupier. Det er en halv månedslønn for de som har lavtlønnet fast arbeid her. Det fins gratislege for de fattigste. Da er køene lange lange, utmattende. Og legene vet i liten grad hva de gjør. Dvs: de vet at de tjener det samme om de arbeider dårlig som når de arbeider godt. Det er ikke engang sikkert at de er i stand til å arbeide godt.

Det er visstnok arsenikk i grunnvannet i Naya der Momina bor. Jeg mistenker leverskade hos jentungen.

Shahnawaz er også cirka elleve år. Han bor på ett rom i bordell-området med moren, en vidunderlig våken og øm kvinne. Jeg begynner å bli gammel nå, sier hun. Mennene vil ha unge jenter. I nesten en time satt jeg i går på sengen hennes, den som blir brukt til så mangt. Shahnawaz hadde måttet slutte skolen da han ble "funnet" av oss i april i år. Nå går han i femte klasse. Han greier seg godt og kan greie seg enda bedre. Han maler som en kunstner, sier moren stolt.

Moren fortalte at gutten må sove ute når kundene er hos henne om natten. Hvor skulle han ellers sove, hvilke penger skulle de ellers kjøpe mat for. Gutten hørte alt moren sa. Hun fortalte om landsbyen, om moren som lager bidis, lokale sigaretter. Om lillesøsteren som ennå ikke er gift. Om den ytterste fattigdom. Hun kunne sendt gutten dit. Men det fins ikke mat der. Før reiste hun til landsbyen med klær og mat. Nå reiser hun sjelden, for inntekten hennes har skrumpet inn.

Du er her. Jeg har fred, sier Angura. Og jeg kan skjønne det. For hun vet at jeg ikke vil kunne glemme sønnen hennes om noe fatalt skulle skje med henne. Han ville ikke bli morløs og forlatt. Han har flere storebrødre, Niranjan, Soumu og Binod. Devendra kalles dadu, bestefar. Logisk sett skulle jeg da være oldemor, siden Devendra kaller meg ma.

Jesusbildene hang på samme plass på veggen som før. Men krusifikset dinglet ikke om guttens hals.

Mørket falt på. På broen over Adi-Ganga stod jente etter jente og ventet på kunde = penger = mat og husly. Midt i byen, åpenlyst. Så mange de er. Niranjan og jeg gikk til cyberkafeen der guttungene satt og spilte ved hver sin skjerm. Et lurveleven av virtuelle bilkollisjoner. Jeg sendte to brev hjem.

Du glemmer morsmålet ditt, sier de her. Den som snakker bengali er bengaler, sier de.

Jeg glemmer ikke morsmålet.

Jeg så indiske nyheter i går kveld. Kolossale bestikkelser er blitt avslørt på høyeste administrative plan i Delhi. Det "alle" vet skjer, er blitt avslørt, i USA. "Babuer", høytstående tjenestemenn i Elektrisitetsverket, Jernbanen, Marinen osv. har mottatt bestikkelsespenger fra us-amerikanske firmaer. Navnene deres må offentliggjøres, sier politikere, journalister osv. i nyhetssendingen. Indisk ære er rammet. Ingenting er som ære. Vanære er til å dø av.

Nå er det dagen etter besøket hos Shahnawas og Mominas retur til landsbyen. Jeg gikk for en liten time siden ut i de smale gatene foran gjesthuset, forbi en mann som murer i naborommene i gjesthuset og satt i trappen for å puste. Ma, sa han, jeg får ikke puste. Kjemikaliestanken fra løsemidlene slo mot meg. Der satt han med sementstøv blant murerpøser. De fattige her er gamle før de fyller femti. Jeg ga ham et par drops mot hoste, og gikk ut.

Alle gudefigurer var dekket med plast. Jeg så på himmelen. Så mørk den var. Svartmørk. Leire oppløser seg i vann. Alle som arbeider med leire vet det. Ingenting å gjøre mot himmelen, sa gudemakeren under plastdekket. Jeg skyndte meg tilbake til gjesthuset der murerarbeidet pågår.

Slik det pøser ned nå, kan ingen høre en fugl. Om mureren skrapte på veggene i naborommet, ville jeg ikke kunne høre det.

Da det fremdeles var morgen og tørt, og jeg vandret i den største gudemaker-kolonien kalt Kumartuli, spurte en av de unge gudemakerne, naboen til Vishwanath Pal, gudemakeren som døde i 2004, om jeg virkelig kom til å lage den boken jeg hadde nevnt for lenge lenge siden.

Ja jeg håper at det kan bli bok. Laget her. Om en håndverksform, som er hengivelse, presisjon og tradisjon. Kanskje den mest langlivede av håndverksformene her. For bengalere vil ha gudinnen i ville farger hos seg. Hun, om ingen annen, må da kunne beskytte dem.

Hilsen Wera

Kolkata, 12. oktober 2009
Grasrotorganisering. Økonomiske beregninger. Et barn, et barn til, et tredje barn. Nøkterne ord om det ødelagte og ødeleggende politiske "systemet" i denne delstaten. De få gangene jeg i Norge har nevnt det korrupte kommunistparti-regimet i Vest-Bengal har ingen villet ta ordene mine til seg. Men jeg skriver det igjen: her er selve infrastrukturen gjennomsyrt av bestikkelser, forvirringsstrategier og "duplikater". Urent vann selges som rent vann; leger gjør latterlig arbeid og foreskriver medisiner som ikke har noe med barnet å gjøre. Kommunistpartiet som har regjeringsposisjon har formet bandittgjenger som sendes ut for å gjøre det skitneste arbeidet. Ildspåsettelser, drap.

Jeg fotograferer ikke nå. Jeg prøver å lage en slags "prosjektbeskrivelse" med kostnader og feltanalyse. Jeg har gjort dette før. I Norge for lenge siden, i Bangladesh kontinuerlig i fem år. Dikteren gjør ikke-dikterens arbeid. Kanskje er jeg både dikter og ikke-dikter. Kanskje er det virkelig dikteren som gjør ikke-dikterens arbeid.

Jeg har en datter i landsbyen Naya i Vest-Medinipur. Momina på elleve-tolv år er pat-shilpi: hun maler med plantefarger på papir som så limes på tekstil. Hun går i sjette klasse. En begavet mager unge som har vondt i hode og øyne og er blottet for matlyst. Hun er min indiske "rehana". (Rehana er en syngende jente i nord-Bangladesh).

Nå er Momina i Kolkata sammen med storebror Rajop. Hun gjennomgår en grundigst mulig helseundersøkelse. Malaria har hun ikke. Legen har sagt det samme som jeg med alminnelig kunnskap kunne si: jentungen er underernært. Derfra kommer hode- og øyesmertene, samt kraftløsheten. Hun vil ikke spise, sier storebroren. Er det mat nok i huset, spør jeg. Ja, svarer Rajop. Linser, spinat, ris. Og egg og fisk til Momina, i tillegg. Jeg har ikke lyst på mat, sier Momina.

Er det fred i huset, spør jeg.

I Medinipur herjer politiske banditter voldsomt for tiden. CPM (Communist Party Marxist) har vært selve landeieren der som i andre distrikter. Jord staten eier, eier det ledende partiet. Mominas familie har fått jord og leirhus av Partiet. Familien skylder Partiet alt. Den kan miste alt om Partiet vil at den skal miste alt. Alle familiemedlemmer som har stemmerett må stemme på Partiet.

Før fantes det stemmeurner. For to-tre år siden ble stemmeurnene erstattet av en "valgmaskin". Forstår jeg det rett, ivaretar denne maskinen ikke stemmenes integritet. Det vil fremgå hvilket parti en borger har stemt på. Belønninger eller avstraffelser følger. Våpen og kuler er lagret i landsbyen. En "terroristgruppe", som ikke er naxalittene, beskrives for meg. Den herjer i Medinipur og dreper især politifolk. (Det gjør naxalittene i andre delstater).

Alles sinn og dagligliv er blitt infisert av intriger og misunnelse i Naya, der vi har et spedt ønske om å lage en "gurugriha" der barn kan lære den gamle kunnskapen om fargene, bildene og sangen. Om ikke Partiet straffer oss, kan vi bli straffet av misunnelseskreftene og grådigheten i landsbyen. Det har vært utlendinger her før jeg kom. Pat-kunstnere fra Naya har besøkt fjerne land: Australia, New Zealand osv. Gylne hus er blitt reist etter ukene i utlandet. De som bor i leirhus tenker sitt.

Det snakkes bare om penger, sier Rajop. Lenge før han sier det, spør jeg: Rajop, hvorfor blir familien din sett på med ondt blikk. Da svarer nittenåringen at familien hans er muslimer. Både faren og moren het Khan før. Det er et muslimsk navn. Nå er "tittelen", eller etternavnet Chitrakar, billedmaker; som de fleste andre i landsbyen. Men de andre landsbyboerne sier at de ikke er billedmakere, for de har ikke vært det i generasjoner. Som om de har stjålet navnet, og dermed stjålet ære eller penger. I et indisk kaste/klassesystem er Khan "høyere" enn Chitrakar.

Rajop sier at familien hans er muslimer. De andre familiene er ikke det.

Nå vet jeg at løgner, intriger, misunnelsesenergier ikke kan sies å være mindre svarte i indisk Bengal enn i Bangladesh. I hvert fall ikke i Medinipur. Og i hvert fall ikke blant kunstnere.

Hilsen Wera

Kolkata, 11. oktober 2009
Her sitter jeg på den harde brede sengen og er aldeles grønn i ansiktet. Det skyldes verken sykdom eller misunnelse, men et forfeilet kjøp i Cottage Emporium: et sted for ekte varer, kunsthåndverk, håndvevde tekstiler, ayurvediske hudkremer. Jeg ville kjøpe ayurvedisk hudkrem, og valgte en kostbar boks. Selgeren roste produktet. Kan hende er det virkelig fornyende. Det er ikke krem men en slags maske. Grønn. Neem, fra bladene på det hellige rensende neemtreet. Vask den av, helst med melk og deretter vann, står det skrevet på boksen. Med lesebriller kunne jeg se det. Men ikke i butikken, uten briller.

Nå er kremen vasket av. Hotellets gode hjelpegutt henter en bitteliten matrett til meg. Det er søndag. Singara, eller samosa, lages ikke på søndager. Noe annet, potet&løk, foreslo jeg. En hjelpegutt så spørrende på en annen. Kanskje går de nå ut på leting sammen. Viljen til å skaffe meg det best tenkelige er stor og jeg sier ikke nei til å ta imot. Noen dager, som denne, er harde, som å balansere på en egg der noe vidunderlig kan bli sådd og vokse, eller det kan løsne fra jordsmonnet og oppløse seg i det tomme rommet.

I disse dager vil vi skjønne om det er pålitelig nok substans i kjernegruppen av EarthCare with Art, eller ikke. De som er med må kjenne seg selv grundig nok, inklusive det mørke hovmotet som er i de fleste samt ønsket om å være den viktigste, og innse hva det er som skader og hva som kan gavne et felles arbeid.

Jeg er alene nå. De fire er sammen. Den eldste har nettopp sagt at de er som øst, vest, nord og sør; alle fire himmelretninger, så forskjellige. Derfor kan vi stupe; derfor kan noe vidunderlig skje. Den eldste skjelver. Uten ham kan de motstridende energiene ikke samles og slett ikke bli skapende. Det er heller ikke opplagt at det kan skje med ham.

Det er et sterkt ønske.

Vi har "adoptert" en barneskole i slummen der muslimer og hinduer lever sammen. I dag var det foreldremøte med læreren til stede. Hun er en mild og beskjeden kvinne på vel femti år. At hun holder av barna kan alle se. Tre firedeler av mødrene, to bestemødre samt to fedre kom. Den ene sa at den største lykken for henne var å ha en skole som nabo. En sa at jenta hennes ikke ville gå dit, en annen at jenta bare gråt; hun ville være der mammaen er. Barna er mellom tre og seks, med to som er eldre. Alle de andre sa utelukkende ord om lykke.

Hvorfor er du barbeint, spurte en av mødrene. Jeg sa at dette er en skole. Et slags tempel, en slags moské, sa Devendra. Da tok mødrene skoene av seg og plasserte dem ved inngangen. Da jeg senere foreslo at barna skulle ta skoene av seg før timen, sa mødrene at skoene kunne bli stjålet. For døren måtte stå åpen siden barna av og til måtte bruke doen.

Hver eneste mor sa navnet sitt, samt barnets navn, og nevnte gleden over at barnet fikk lære. Selv hadde de ikke fått det. De fleste arbeider visstnok som hushjelper. Etter halvannen time sa en av mødrene at nå måtte vi avslutte møtet; ellers ville de ikke få vann den dagen. Det er vann i springen bare til visse tider på dagen. Da hadde de snakket i munnen på hverandre, slik at jeg til slutt sa at jeg håpet at jeg neste gang ville snakke en og en slik at jeg kunne skjønne hva de sa. De lovet det.

Gode Chotka, som har satset penger og arbeidstimer på å lage og drive denne skolen, kom med ett eneste ønske: at nabolagets barn skulle få melk hver dag. Vi må gå på leting etter en ku, sa jeg. Nå er det moderne tider og Mother Dairy, sa han. Vi behøver ingen ku! Men vi håper i sannhet en form for "ku".

Det eneste vi lovet var tegnetime en gang i uken og mat samme dag.

Idet vi satte oss i bilen, kom Kalua. Møkkete Kalua som arbeider i sykkelverkstedet. Han så meg og øynene ble store. Jeg hadde besøkte skolen seks dager før. Kom Kalua, sa jeg og tok den foreldreløse gutten på fanget. Moren hans døde rett etter Kaluas fødsel. Han er uten konsentrasjon og har hender som beveger seg i ett sett. Liker du å arbeide i sykkelverkstedet, Kalua. Ikke noe svar fra gutten. Han bare satt på fanget mitt og satt der. Etter noen minutter gikk han ned. Var han redd, spurte jeg de fire. Nei, ikke redd. Sjenert, foreslo jeg. Ja, kanskje sjenert. Maa, han har aldri før sittet på noe fang, sa Niranjan.

Hilsen Wera

Kolkata, 11. oktober 2009
Det er ikke sikkert vi klarer å skape det vi ønsker her. Menneskenes hjerter er ikke rene og visdommen er sjelden stor. Det er så mye jeg ikke vet om nabolaget og villskapen. Både fordi jeg ikke har sett det og fordi sansene mine er blitt formet et annet sted, under langt mildere kår.

Jeg kan ønske å plante et tre. Kjenner jeg ikke jordsmonnet og vet jeg ikke hvilket frø, eller hvilken plante, som behøves i et gitt jordsmonn, samt gartnerens navn og vanningsmetode, da vil dette treet aldri vokse.

Og hvorfor skulle jeg ønske å plante et tre akkurat her. Jordsmonnet her er så vanskelig. Kunnskapen min om frø er særdeles begrenset og gartnerne er ville hester.

Jeg har jo andre trær å vanne og andre å vanne det treet med. Dagene på jorden er få.

Det er viktig å avstå i tide. Børste støvet av klærne og gå videre. Det er viktig å bli lenge nok på stedet og merke vindretningene, strømføringene - og ikke forlate før tiden er inne. Å gå i tide. Men ikke før det.

Jeg sonderer og sorterer. Om det er jeg ikke alene om.

De hører på meg. Derfor må jeg åpne øyne jeg bare såvidt har og se lenge før jeg sier store ord. Det er en veldig øvelse som må utføres hver eneste dag. Det jeg sier blir bevart i dem. Jeg sier det på bengali. Det er en særegen form for risikosport.

Jeg har sagt at det er eksamenstid. Første "eksamen" pågår i måneden oktober. Så drar jeg til Bangladesh, til sangerne og sangbarna.

Å lage gjerder. Å holde "hestene" på riktig innhegning med stor nok åpning mellom innhegning og innhegning og felles arenaer for oss alle. Selvsagt vet de mer enn jeg. Den ene kan vite mer enn den andre. Arroganse kommer, misunnelse kommer, krenkelser kommer; alt som fins i det av sangeren Rumi kalt det ukokte mennesket kommer ut.

Det er en stor stor kunst, en slags offerkunst, i menneskelivet å kjenne egne proporsjoner og egen "innhegning" med selvrespekt og respekt for de andres blikk, ryggrad og bestrebelser.

Jeg vet ennå ikke om de vil: a) arbeide med meg; b) arbeide, tout court; eller c) arbeide for "EarthCare with Art". En bengalsk sønn vil aldri kunne gå fra sin mor; moren kan heller ikke gå fra sønnen. Å få arbeide er i disse trakter en stor ting. Det betales store bestikkelser for alt som ligner en "ansettelse".

Vi i EarthCare with Art skal selvsagt aldri ansette noen. Spørsmålet nå er om vi har dekning for å knytte til oss og gi håp til folk som er enda fattigere enn mine ville hester.

Det alle skjønner er barn. At barn behøver mat, klær, skole, farger, glede. Dette er enkelt. Vi har adoptert en skole i slummen.

Om et par timer skal vi samles der med de tretti barnas mødre og fedre. Mødrene og fedrene, hvis de kommer, vil be om skolemat. Jeg tør ikke love skolemat hver dag. En dag i uken. Tegning/maling + skolemat. Dét tør jeg påta meg.

Alt arbeid har også en økonomisk side.

Binod er den villeste hesten. Han kunne gå til verdens ende for meg. Jeg ber ham ikke om det. Jeg ber ham, tvert imot, om å holde seg innenfor innhegningen. Jeg er ikke alene om å be ham. Noe i ham ønsker å være overalt. Plutselig får han lov til å bruke store talenter som har vært ubrukt, i hvert fall utemmet, til nå. Med den plutselige åpningen kommer ønsket om større og større plass. Det er lett å begripe. Det er vanskelig å tåle for dem som ønsker samme plass for alle.

Dette arbeidet er mitt, altså EarthCare with Art, kan han si. Det er hans. Men aller først er det alles, og vårt.

De som er blitt oppskaket og krenket av den enes store ord sparer ikke krenkeren. Krenkeren blir krenket, og så videre, og så videre. Alt dette på bengali, nær det store Kalitemplet, og der Mor Teresa begynte sitt første arbeid for de døende. Det er et hardt og meget vilt sted.

Det henger en skygge fra sist vinter over oss. Over meg henger skyggen lavt, likesom over hjerte og føtter. Min sadhuvenn, som disse "sønnene" hadde kjent i mange mange år og kalt baba, far, ble til en annen foran alles øyne, etter å ha lovet dem stjerner. Det kan ikke glemmes. Vi beveger oss med skyggen og sorgen. Alt dette må omformes.

Jeg vet ikke hvor stor viljen og evnen til omforming er og kjenner slett ikke min egen evne til å temme hester. Ville hester er lettere å temme når de ikke ruser seg. Men ville hester er ville hester. Jeg hadde aldri tenkt at det er temme hester jeg skal gjøre på jorden, selv ikke sanne arbeidshester.

Sacred Heart Church er langt borte herfra. Den er ikke vakker. Går du inn i kapellet utenom messetid, kan du sette deg på en benk eller stol i stillhet, rett ved trafikkerte Lenin Sarani. Foran deg et gitter, til venstre en figur av hellige Antonius i brun fransiskanerkappe. I halvmørke en liten oljelampe ved tabernaklet.

Jeg kan ikke gå dit i dag; jeg må gå andre steder. Sultan, som gjør regnskapsarbeid med oss, utfører namaz, bønnen ifølge Koranen, fem ganger om dagen. En dag sa jeg til Sultan at han ikke behøvde å utføre namaz i moskeen, han kunne gjøre det i rommet innenfor kontoret.

Jeg vet ikke hva vidunderlige Sultan kunne forstå. Men jeg må nå si til meg selv det jeg den dagen sa til Sultan.

Hilsen Wera

Kolkata, 10. oktober 2009
Satt lenge på trammen rett ved fakirens grav. Enken har nettopp har sagt at pengene som var spart til sønnedatterens bryllup (medgiften) ble brukt til å betale for mannens operasjoner og medisiner. Slik ble livet hans kanskje forlenget med to år.

Sønnedatteren blir atten snart. På grunn av farfarens sykdom måtte jenta med stor leseiver slutte på skolen. Nå leter de etter ektemann til henne. Det fins en familie i nærmeste større by som gjerne vil ha denne jenta. Guttens mor, enke, krever medgift. Tretti tusen rupier, tretti gram gull mm. Ifølge min dømmekraft er det mye. Et par årslønner, minst. Det er visstnok ikke mye ifølge kravene blant dette samfunnets nest-fattigste. Denne familien tilhører de nest-fattigste. Familien eier land og leier ut bittesmå boliger til de som er enda fattigere, men har et sted å bo.

På samme tram sitter en annen enke. Hun er leietager og har fire små barn. Barnas far omkom i bilulykke i fjor. Enken henter en plastpose. Der ligger bildene av den døde og enken, barna og den dødes mor og far.

Den yngste gutten er to-tre år. Han tror at pappaen er i himmelen og henter godterier. Enken er mager som en kvist.

Det fins mer enn dette å skrive om Panagarh. Jeg vandret i landsbyen for å fotografere "fattiges kjøkken" sammen med Savana, hun som skal giftes bort. Den blå bilen ble vasket før retur til Kolkata. Bilen må ha blitt meget solid vasket, for da mørket begynte å falle på og frontlysene skulle brukes på highway´en, fungerte de ikke. Ledningen var slett ikke som den skulle. En mann fra en garasje skiftet den gamle ledningen ut med en ny. Etter en stund ble det kortslutning. Midt på highway´en, Vest-Bengals E 6, uten frontlys, der stod vi. Der kjørte vi også. For elektroingeniør Myhre, som inspiserte sikringsboks og stikkontakter i leiligheten min i Oslo i fjor, fortalte om elektrikeres spesielt kraftige hodelykt. En slik lykt kunne han kjøpe til meg, med rabatt. Og jeg sa ja til det kjøpet.

For en som reiser i landskap der elektrisitet ikke fins, eller er meget upålitelig, er lommelykt en av reisens basisgjenstander. Jeg gjør musikkopptak i mørke og må kunne se knapper jeg skal trykke på, minidisker og alle digitale tings beskaffenhet. Det er lurt å kunne vite hva klokken er når en våkner i mørke. Derfor: lommelykt. Og gode batterier, ladere mm.

Den solide hodelykten ble med til Panagarh. Med den lyste jeg opp veien foran bilen i tolv-femten kilometer. En mekaniker ble tilkalt fra en spisesjappe ved veien. De vi hadde vært hos i Panagarh, 150 kilometer nord for Kolkata, hadde satt seg i bil for å komme til åsedet og anvende sin mekaniske intelligens. Mekanikeren tilkalt av spisesjappas innehaver hadde satt seg på motorsykkel. Men Binod, sjåføren i den blå bilen, ville selv undersøke ledningenes beskaffenhet og koblinger. Med den profesjonelle lykten holdt av meg gransket han de minste ting mens batterikammeret hang i ledningen fra lykten. Koblingen virket i noen kilometer. Igjen ble det svart. Jeg så Binod bruke den ustø enden av en røkelsespinne for å støtte en bitteliten ledning, og foreslo bruk av tannpirker isteden.

Den som reiser må vite hvor i bagasjen den minste ting befinner seg. Jeg trakk tannpirkerboksen frem. Slik nærmet vi oss Kolkata, med ledning støttet av tannpirker. Uten den kraftige lykten fra elektroingeniør Myhre ville vi ikke nådd byen i går.

Det er morgen etter. Nå har Binod kommet til meg med sattu, knuste kikerter, iblandet sitron og salt. Det er den bengalske frokostblandingen som lager mild ro i magen. Enda en gang må bilen plasseres i garasjen. Garasjens folk er med oss.

Hilsen Wera

Kolkata, 8. oktober 2009
Jeg har vært her før. Det er grunn til å tro at jeg vil komme hit igjen. Dette er Samus sted. Det er selvsagt manges sted. I min historie er det Samus og hans døde fakir-fars sted. Her er et viktig pir-sted. En pir er en hellig mann i islam. Dan Baba heter den døde piren. Den-hellige-som-gir. Tre dager i mars kommer pilegrimer til Dan Babas grav. Samu og Siraj tar imot pilegrimer; sadhuer og fakirer også. Det er en stor plikt. De bøyer seg under den.

Men de vil gjøre mer enn det. Så snart frokosten er spist, knuste kikerter med svart salt og vann, drar vi for å se jordstykket der frø kan såes og trær plantes. Der en skole, eller en liten "ashram" for foreldreløse barn, med tiden kan lages.

I går kom to baul-vaishnavaer med ektara og harmonium. Sangene de ga oss var store og gamle. Sang er sjelden så stor som dette i Bangladesh. I Bangladesh hadde de gamle så å si sluttet å synge da "suno" begynte arbeidet for å bevare den gamle sangen, i 2004.

Her i Vest-Bengal har sangen aldri opphørt. Bauler her blir berømte, drar utenlands for å opptre og slutter som oftest å være "sanne". Men noen synger for sin sjels skyld, for barna og de andre fattige i landsbyen. Gårsdagens to var av det slaget. Å, om det kunne bli laget en liten "skole" her, også for sangens skyld. Og for at noen barn skal få gå videre med ordentlig næring.

Her, sier de, er muslimer og hinduer samme menneske. Muslimer og hinduer er underlagt samme byrde når døtre skal giftes bort. Tre døtre, sukket en farmor i går. Se, sa hun og tenkte på småjentene foran meg. Fra barnet kommer ut i dagslyset og kjønn blir tydelig, vet alle i familien om det blir de som må gi eller de som vil få. Guttens familie får, jentas familie gir. Det siste utgjør et veldig press. Bauler imellom er bryllupet en enkel og billig hendelse. For alle andre jentefedre og jentemødre begynner sukket på livets første dag.

De fattige kan ikke spare. De kan tigge i hele nabolaget for sitt jentebarns bryllup. De kan kanskje ta opp lån. Jenta vet alt dette. Det er umulig å vite hvordan det er å pålegge moren, faren, broren og alle nære en slik byrde - som hun jo ikke kan gjøre til intet. Jente = jente. Savana, hva ønsker du, spurte jeg. Savana er datteren Samu leter etter brudgom til. Det de vil, vil jeg også, svarer hun. Vil de gifte meg bort, blir jeg giftet bort. Vil de ikke, da skjer det ikke. Manuara, moren, så på meg. Maa, hva sier du vi skal gjøre, spør hun. Og jeg må si at min kunnskap om medgift er begrenset. Så sier jeg at vår Niranjan, som giftet seg i februar, ikke krevde medgift. Slike gutter er få, sier Manuara. Kanskje en av hundre. Maa, gi oss en slik gutt.

Det er guttens mor og far, kanskje især moren, som forlanger stor medgift. Noen gutter er dyre, andre billige. Gode gutter er dyre, sies det. Mens jeg tenker at en god gutt aldri ville forlange medgift. En "god gutt" her = en som arbeider og ikke bruker rusmidler.

En full årsinntekt, hvis slikt kan tenkes, pluss gull pluss alle kjøkkenting; alt dette må jentas far og mor gi.

De er så fattige, de er så fromme. De gjør for meg alt jeg ikke vet at jeg behøver. For to-tre år siden kan jeg ha sagt at jeg liker sur youghurt. Det er aldri blitt glemt. Sent i går kveld kom sur youghurt.

Der vi er fins det en seng. Hard ved. Sengen fikk jeg. Og ti-tolv unge og litt eldre menn sov på sementgulvet i naborommet. I dag morges kom en sadhu. Ta disse guttene og bruk dem, sa han.

Jeg får alt. Og må gi tanke og "velsignelse". Samt en begynnelseskapital.

I går kom tekstmeldingen fra Bangladesh. Pengene som ble sendt fra "suno-norge" til musikkskolene (arshi nagar) for en måned siden har Badsha omsider kunnet ta ut. Lange og mange bussreiser til banken tre-fire timer unna. Dagen før jeg dro til Kolkata, skrev jeg et brev til the bank manager i Bogra om at pengene var gitt av maa til Badsha Alam, hennes sønn. Byråkratiets kvern ble smurt av ordet maa. Det er løsensordet i disse trakter.

Hilsen Wera

Kolkata, 6. oktober 2009
Det gjelder Sakuntala. Navnet kommer fra Kalidasas gamle dikt. Min Sakuntala bor i Tollygunge. Hun eier leiligheten Swapnabhoomi/EarthCare with Art leier. I går kom hun ned fra tredjeetasjen der hun bor til første etasje som hun leier ut til oss. Faren overdro førsteetasjen til henne. Det var tre dager før han døde. Da visste han at hun ville motta en månedlig leie, sier Devendra. Og da kunne han dø i fred.

Navnet mitt betyr smerte, sier Sakuntala. Bare den som kjenner smerte kan vite hva lykke er. Bare der skyggen fins er lyset merkbart. Der det bare er lykke lykke lykke, fins ingen lykke.

Dette er gammel visdom. En gang var Sakuntala en arbeidende kvinne. Ugift da som nå. Så ble moren syk og sengeliggende. Deretter ble faren syk og sengeliggende. De lå likesom i to etasjer i samme rom, i seng over seng; eller en i seng og en på gulvet. Sakuntala tenkte: penger kan ikke redde sjelen. Hun leide ingen pleierske. For moren og faren er det første. Faren kommer og går; moren er blivende.

Sakuntala ga opp arbeidet for det store reklamefirmaet og pleide moren, deretter begge. I åtte år. Så åpnet hun døren da postbudet kom og behøvde en underskrift, sier hun. Og tok telefonen da den ringte. Først mor, så far, så gud, sier Sakuntala. Og hun vil leve slik at de som lever når hun er død kan si at hun var et menneske som levde slik.

Sørgende bror sitter i rommet. To måneder etter farens død. Han sier nesten ingenting. I august ble hodet hans glattraket. Sønners hoder blir det når mødre eller fedre dør. Sakuntala har stort svart hår fremdeles. Før hun går omfavner hun meg. Eller jeg henne. Hun er bare knokler. Kom opp til meg ett minutt, tre minutter, sier hun. Bare ring og kom. Jeg kaller deg mother. Jeg har ingen annen mor.

Hun skulle hatt medalje, sier Binod. Jeg vet at han pleide sin døende mor. Før det hadde han aldri bodd sammen med moren. For hun satte ham bort til en kvinne den lille gutten skulle kalle pisi, fars søster.

Om få minutter drar vi til den lille barneskolen i Chetla. Den åpner etter festivalferien i dag. Hva skal ungene i den lille skolen i Chetla kalle meg. Mors mor, foreslo en. Dadu-ma.

Dadi, sier Liza i Lalmonirhat. Den lungesyke sangjenta vår der, i nord-Bangladesh. Dadi er fars mor.

I går satt vi sammen med to menn, Chotka og Bappa, fra slummen i Chetla. Det er de som ser etter skolen. Den er lyserød og grønn og en glede. Mennene ønsker seg morgenmat til de tretti ungene. Ingen kan lære uten protein, sier Bappa. Det er sant; det ville koste 125 kroner i uken. Fem hundre kroner i måneden. Det er ingen stor sum. Jeg må handskes med et tjuetalls slike summer. Vær tålmodige, sa jeg. Og: alle som sitter i dette rommet ønsker at barn skal få spise.

Etterpå besøkte vi skolen. Plutselig sitter ni år gamle Kali på skolebenken. Jeg kjenner deg, sa foreldreløse Kali, som arbeider i annen kvinnes hus, og til nå er blitt nektet skolegang fordi hun må arbeide i huset. Lillebroren hennes får gå på skolen. Moren døde rett etter fødselen. Faren drakk seg i hjel. Kali og Kalua, broren, er uvanlig vakre. Kalua luktet garasje i går. Han er sju år og visstnok den perfekte sykkelreparatør. Fingrene leer seg i ett sett og håndterer klinkekuler som en klovn. Fra garasjen kommer det inn en mynt eller to hver dag, når skolen er stengt eller når den er ferdig for dagen.

Fra i dag av får også Kali gå på skole. Husmoren ble overtalt.

Nå er pliktene mine over, sier Chotka. Nå har jeg giftet bort fire døtre. Nå kan jeg vandre fritt på veiene som "babaji" gjør. Min sadhuvenn som gikk seg vill i egen hjerne og rus i begynnelsen av dette året. Der vi er er han ikke lenger. Men han vet at vi tar oss av den grønne og rosa skolen han drømte om.

Jeg kunne ikke gå med ham ut av rusavhengighetens univers. Han kunne ikke gå ut derifra med meg og andre. Hvem vet hvordan hjerner og selve cellestrukturen blir ødelagt av tretti år med stoffer. I januar i år ble det tydelig at han ikke ville eller kunne gå ut av det universet. Og at jeg ikke kunne være der med ham. Det gavnet ikke. Det kunne ikke lenger omskapes til energi, erkjennelse og kjærlighet.

Det var da han nesten slo meg foran et barn at jeg skjønte at nå het veien: ut herifra. Barnet er Sahil i Panagarh, Samus sønn. Da jeg dro fra Kolkata til Dhaka 7. februar, rett etter Niranjans bryllupp, var guttungen Sahil i bilen med min sadhuvenn. Og Samu, faren, ringte meg i nord-Bangladesh for å spørre hvor Sahil kunne tenkes å være. Jeg ringte Binod i Kolkata for å be ham lete etter "babaji" og Sahil.

Sahil ble hentet i Kolkata. Nå vet jeg at Sahil har overholdt fasten en hel måned og er bønneutroper i moskeen. Fromme Sahil som sa at han hadde spist selv om han må ha vært råsulten, for han hadde jo ikke spist.

Til Samu, Sahil og de andre i Panagarh nord for Bardhaman drar vi i morgen. Plant trær på jordstykket jeg har arvet, sier Samu. Og, om det er mulig: lag skole for de aller fattigste barna her. Med leire og bambus, sier Binod. Kanskje er det mulig, kanskje ikke.

Han som ikke er her ville blitt meget lykkelig om han visste at det ble laget skole på et av hans aller kjæreste steder som er fakirers sted.

Hilsen Wera

Kolkata, 4. oktober 2009
Nå har hotellets hjelpegutt gått ut herfra. Jeg har i fire dager bedt om BBC World News. De indiske fjernsynskanalene er fordummende. Noen ganger greier jeg bare å sitte og motta. Nyheter. Det kunne være musikk.

Skriver jo også. Det er beskjedent. Fragmenter av brev hjem, samt tanker for den lille organisasjonen EarthCare with Art. Et og annet ørlite bilde-i-tekst, en bevegelse i bokstaver som overskrider denne dagen. De samles i en egen mappe som jeg ikke fra meg.

Hjelpegutten spurte etter barberblad der han fiklet med fjernsynsledningen. Kabelmannen hadde ringt og sagt at nå var BBC tilgjengelig. Jeg sa at jeg ikke var mann og ikke brukte barberblad. Da smilte han beskjemmet. Jeg rakte ham den røde swiss-kniven, som alltid er med meg. Bare ikke inn i metroen. For der kunne alarmlappen lyse rødt om en slik kniv ble avslørt. Sikkerhetssystemet i metroen er antagelig mest for syns skyld.

Hjelpegutten fiklet og fiklet og sa at det var en dårlig ledning. Hvorfor bruker de dårlige ledninger, spør jeg. Dårlige bildeler, dårlige ledninger. På grunn av "kontraktene", sier han. Her lages falsk coca cola, har jeg hørt. Og flaskevannet jeg drakk for seks dager siden, var slett ikke mineralvann. Noen vasker og ferdiggjør brukte flasker, heller vanlig vann i dem og selger det som flaskevann. Ja, tarmene mine vet mye om dette.

For første gang har jeg vært opprådd midt i byen. Tarmen kan nesten alltid lystre og "lukke seg". Og hva gjør en "åpnet stakkar" på Karl Johan. Til slutt gikk jeg til en vakt utenfor et hotell og sa det som det var. Inn den døren, opp en trapp og inn til venstre, sa han. Hvis noen spør hva du skal, så si det.

Tre dager senere balanserte jeg på en smal sølevei, ca. tretti centimeter bred, over rismarkene i Naya, på vei til en samling med et tjuetalls patkunstnere. Da var det som skulle vært lukket, åpnet. Det var min plikt å være samlingens midtpunkt.

Til venstre og høyre stod risplantene i vann. Rajop, sa jeg. En do. Maa, det fins ikke do her. Jeg så et hus og sa det. Jeg kjenner dem ikke, sa Rajop. Jeg sier det som må sies, sa jeg. Fort!

Jeg sa det jeg måtte, fort, til en ung mann. Han hentet en bøtte vann og fulgte meg til et halvåpent skur. Momina på elleve var vokter. Så vasket jeg det som måtte vaskes og skyndte meg til samlingen. Det er alltid mer å lære. Men jeg kunne ikke begripe hva galt jeg hadde spist. Det var "sønnene" som skjønte at det var ombyttet eller forfalsket vann. De kjøpte et pulver etter oppskrift fra WHO for å opprette væskebalansen og blandet det ut for meg. En maa skal ikke være syk i disse trakter. Jeg har jo ikke vært syk. Jeg har lært "nedenifra", en gammel gammel lekse om sårbarheten. Sendte en sms til fastlegen, som svarte med stort alvor. Binod laget mat til meg igår. Mild og hjelpsom mat for en syk. Magen har kunnet beholde den. Fastlegen i Oslo vet det.

Maten er dyr her nå. Prisøkning på 28% siden august i fjor. Potetprisen har steget fra 8 til 22 rupier i denne byen.

5. oktober
Det er ennå ikke vann i springen. Ingen lyd å høre fra vannpumpen. De i resepsjonen sover. Jeg vil skrive om en liten skole i slummen i Chetla. Det var ikke skole der før. Alle indiske barn har rett til skole. For de minste og fattigste er det en rett som ikke har gjennomslagskraft. Hvordan skal de komme seg dit hvis skolen ligger flere trafikkerte kilometer borte; de kan ikke gå alene. Hvem skulle følge dem, og betale for bussbilletten.

Derfor ble det bygd en skole i slummen. Jeg fikk være med på det. Nabolaget ga sitt, andre sitt. Skolen er malt i rosa og grønt. Drømmen hos de voksne var at barna, flest muslimer, skulle få lære engelsk. Men hvem skulle drive skolen?

EarthCare with Art "adopterte" den i april. Lærer skulle vi ta oss av. En lærer og en "aia" er blitt honorert siden juli. Hundre barn ville på skole. Jeg var brysk og sa tredve, ikke fler. Det ble trukket lodd. De fleste barna er tre-fire år. To-tre tiåringer også. I går bladde jeg i det store heftet med bilder av barna, fødselsattester, foreldrenes navn osv. Og om halvannen time kommer skolekomiteens folk til kontoret vårt. Dit kommer også en engelsklærer.

Jeg besøkte slummen for en uke siden. Det var bryllupsfeiring. Vi satt i skolehuset og spiste. Huset lignet ikke en skole. De fattige bruker alle ting og steder på alle måter. Jeg må disiplinere ønsket i meg om at skole skal være skole, og ingenting annet.

Hilsen Wera

Kolkata, 3. oktober 2009
Jeg blir jo værende her. Det vil si i Kolkata, eller: i Vest-Bengal. Det fins ingen delete-knapp for dette. Men hva skal jeg kalle dette båndet. Å bryte det ville være å såre "gud". Gud kan ikke såres. Likevel ville det være å såre gud.

Slik er jeg bundet, slik har jeg latt meg binde. Jeg har vært blind, eller halvblind før i livet, og blitt gjennomristet etter et år eller syv. Dette er ikke en temperert sone. Denne sonen er tropisk.

Å gå og gå på smal vei, med oppmerksomhet.

Jeg kommer hit, blir her en stund, reiser til Bangladesh, kommer tilbake fra Bangladesh, blir her en stund til, drar til Oslo. Og reiser etter noen måneder tilbake hit. Neste reisedato Oslo/Frankfurt/Kolkata: 14. mai 2010.

I har vi sittet i timevis, de fire "sønnene" og jeg, i kollektiv ettertanke etter besøket hos patkunstnerne i Medinipur, de som med plantefarger maler de gamle visdomsfortellingene om det Gode og Onde på jorden. De fire kjenner arbeidet, organisert på norsk side i suno-norge.org og i Bangladesh som arshi nagar, for de gamle sangtradisjonene i Bangladesh.

Det var ikke jég som i ettermiddag brukte navnet gurugriha, guru=mesterlærer, griha=hus, om et mulig systematisk forsøk på å bevare den eldste kjernen i bilde&sangtradisjonen i Medinipur; det var Soumu, en av de fire. Soumu er skriveren vår. Det lages rapporter etter hvert besøk i feltet og referater fra møter.

Jeg sa: vi må vite hvilke "djevler" eller hva slags djevelskap vi vil kunne få med å gjøre i landsbyen i Medinipur. Jeg ville aldri sagt det om jeg ikke hadde sett smådjevler, drevet av misunnelse og rent ødeleggelsesbegjær, i bengalske trakter før.

I fjor var forsøkene på å sabotere og forvirre arbeidet for den gamle sangen i nord-Bangladesh infame og kolossale. Folk har lite å gjøre og gjør det jævlige, om de blir betalt for det. Noen, selv blant de aller fattigste, har moralske sperrer. I andre er penger det eneste som har kraft. Kan penger skaffes er det eo ipso i orden. Om ikke annet, så ris. Om ikke annet, så en flaske brennevin til.

Det siste gjelder i størst grad på indisk side av grensen.

Den som nesten har bukket under i mørke energier en gang eller to, mister all lyst til å prøve å gjøre noe en gang til; eller hun/han blir edruelig. Det er mulig jeg blir mer edruelig av å oppholde meg i Kolkata. Denne sonen er, som nevnt, ikke temperert. Den øvre middelklassen, som er begrenset i antall, holder seg selv oppe ved rituelle gester og gjennomførte høflighetsnormer. De som er lenger nede er utsatt for plutselige stormer og tap.

Her hvor festen for gudinnens seier over det Onde feires hver år, som nå i september/oktober, her setter regjeringen opp så mange brennevinssjapper som mulig. For profittens skyld, selvsagt. Og, kanskje, for å holde folk nede i sanseløshet og ikke-tanke. Det kan kalles "ondt". Når et system som feirer Gudinnens seier over det Onde i samme stund gjør sitt ytterste for å holde folk nede i lediggang og rus og utnytte maktesløsheten, da er det - ondt.

Det er selvsagt ikke Systemet/Partiet som lager gudinnefesten. Den er langt eldre enn Partiet.

Brennevinsjapper på hvert minste sted, gatetempler på de samme stedene. Og fjernsynskanaler der tåpeligheter, reklame, skandaler og tusen timer cricket, serveres i det store bildet, med voldsomme kollektive nyheter i en tynn tekstlinje som beveger seg fortløpende aller nederst. Fjernsynsbildet deler seerens bevissthet på en gjennomført måte. Den som ser vet ikke hva hun skal forholde seg til: våset eller alvoret. I lys av alvoret blir våset en del av det Ondes kategori.

India er en stormakt med atomubåter, reaktorer og raketter. Der det nå er flom befinner det seg mer enn en kjernefysisk reaktor.

I en time har jeg prøvd å få vite mer om den voldsomme flommen i sør-India. Fire delstater er oversvømmet: Andre Pradesh, Karnataka, Maharashtra og, tror jeg, Goa. I Vest-Bengal har naxalittene sprengt jernbanespor i Purulia i dag. I dag leser jeg at the Home Minisry foreslår en slags brent jords taktikk i naxalittenes jungler og landsbyer. (Det er der jeg har gjort to lange reiser og fotografert de som aldri før var blitt fotografert.) En slags war against terror på indisk, mot indere. De beste avisene her er gode.

I går ble seksten fattigbønder massakrert i nabostaten Bihar. Først leste jeg, i The Times of India, at det var menn av en "kaste" som fanger og spiser rotter som hadde drept fattige muslimer. Etterpå leste jeg, i The Telegraph, at drapsmennene sympatiserte med "naxalittene". Det er, uansett, voldelig.

Det er Mahatma Gandhis fødselsdag i dag, eller kanskje var det i går. Et og annet bilde av en rokk, charka, er å se i avisene. Museumsaktig. Kanskje ville Mahatma Gandhi, som nasjonalist, ha hedret Pokhran I og II: kjernefysiske tester i ørkenen i Rajasthan. Yes we can! Kanskje ville han tenkt at alt det der er blendverk, bare blendverk.

Hva er ikke blendverk?

Patkunstnerne i Naya, Medinipur er, som baulene lenger øst i delstaten, forvirret i moderniteten. Landsbyfolk som pleide å gi ris eller belgfrukter, eller en mynt, når patkunstnerne sang, gir langt mindre nå. Sangene er lange og ingen vil høre lange sanger. Den lykkelige tålmodigheten i landsbyen er for lengst smadret. Unger og gamle suges mot fjernsynet med skingrende bollywood-pop. Også patbildene er lange, og pleide å bli rullet sammen for så å rulles ut, vers for vers. Lange bilder = mye papir og mye farge og mye tekstil å lime bakpå = store kostnader. Kjøper vil heller ha små og billigere bilder. Kunstnerne lager det folk vil betale for. Markedets forferdelige lov.

Slik blir både tradisjon og den første hengivenheten forsømt og fortapt. Det som gjenstår er et håndverk. Fremdeles fins det kunnskap om å lage farger fra blader, insekter, urter og kull. Denne kunnskapen anvendes. Det er det underlige, i markedets hegemoniske tid.

Jeg ville så gjerne få være med på å lage en sprekk i markedsmakten, et håp for det som ennå fins og, i all sin ulønnsomhet, er aldeles enestående: bilde, sang og meditasjon overført fra far til sønn, fra mor til datter i slektledd etter slektledd.

Hilsen Wera

Kolkata, 3. oktober 2009
Vest-Bengal ligger nede. Det gamle regimet er et mafiost halvdødt legeme som sparker i vilske eller lar være å lee på seg, i letargi.

Dette skulle jeg ikke skrive. Det er jo ikke slik at jeg med en slags sosiologisk presisjon vet det. Valgobservatører må komme med meget åpne øyne hit til neste gang om et år eller to. Det er ikke utelukket at det plagede flertallet simpelthen vil la være å stemme; det er blitt lurt så mange ganger.

Det er grunn til å tro at Partiet har opprettet mafiose partitro bevæpnede gjenger som stjeler, saboterer anstendig arbeid og dreper når det anses for å være hensiktsmessig. Staten styres av Partiet. Offisielle stillinger i byråkratiet innehas av Partiets folk. Delstatens infrastruktur er porøs eller upålitelig. Det er for eksempel bygd sykehus. Kanskje er kostbart utstyr kjøpt inn med penger fra Verdensbanken eller Sentralregjeringen i Delhi. Penger til å drive sykehuset fins ikke. Sykehuset står og forfaller uten en eneste pasient. Partiet er CPM. Communist Party Marxist.

Det er en meget sørgelig utsuging og fordumming som har pågått i tiår etter tiår. De som er kloke kan ikke annet enn sørge og rase. De som er kloke er mange.

Vi dro i bil til Naya i West Medinipur i går. Vi = de fire "sønnene" og jeg. Opp før 5. Fjernsynet stod og durte i naborommet. Gjesten der hadde for lengst sovnet med en storm av fjernsynsdrama inntil øret. Han må være ganske døv. Jeg satt ved resepsjonen da vannbilen kom kjørende. To slanger ble lagt ut på gulvet i resepsjonen. Små hull i den ene, vann piplet på hotellgulvet. Vannet fra bilens tank fylte hotellets vanntank. Hvor kommer vannet fra, spurte jeg. Fra Sealdah. Og før det? For Sealdah er en bydel. Jeg gjenkjente ikke navnet på vannets opprinnelsessted, antagelig et distrikt i Bengal. Men vannet kommer fra et annet sted og må kjøpes; fra agenten, som kan være statlig - og selge eller holde tilbake, som det gavner ham.

I Naya har cirka tretti husholdninger "tittelen" chitrakar. Billedmakere. Noen lager statuer. De fleste maler, med naturfarger, på papir som så limes på bomullsstøy. Det heter pat. Og de som gjør det er patua. De kjøper og klipper opp slitte sarier, har jeg hørt før. I går hørte jeg at tøyet må være ubrukt; ellers vil gudinnen bli krenket.

Han som sa dette, stedets guru, har ikke dør i huset sitt. Han har ikke hatt penger å kjøpe dør for. Hvordan skal han kunne kjøpe nye sarier å lime bildene sine på.

Det gjenstår mye for meg å lære om patua. Enda en utdøende kunstform i omforming. Folk vil ikke lenger se og kjøpe de gamle bildene, eller høre de gamle tradisjons- og erkjennelsessangene som ble sunget hver gang en patua rullet opp den lange rullen sin av bilde etter bilde, kanskje tre-fire meter lang. Ingen patua uten sang, sa guruen.

Når de gamle som kjenner kunstformen dør ut, vil bildene bli igjen. Men ikke sangen. Sangen har ingen materiell form som kan bevares. Sangopptak kan gjøres. Og: barn kan lære sangene.

Det fins fire former for sang sier guruen: fakirenes sang, baulenes sang, folkesang og patuasang. I Bangladesh har jeg med de tre første formene å gjøre. Patuasang vil kunne bli min fjerde.

Jeg har besøkt Naya to-tre ganger før og har, på bengalsk vis, en datter i Naya. Momina på ca elleve. En begavet sjetteklassing, mager som de færreste og blottet for matlyst. Momina skal helsesjekkes i Kolkata. Har jeg en datter i Naya, da har jeg det. Momina får trantabletter fra Europa når hun kommer til byen.

Familiens hus ble tatt av vannet i år. Heldigvis var det kjøpt inn en stor metallboks å legge bildene i. De er det eneste den lille familien eier. Jeg har ikke spurt hvor forgjeldet familien er. Nå er Mominas mormor nyoperert for en diger kul i magen. Kjørt av sted i drosje. Sykdom, og gjeld. Jeg har ikke spurt hva operasjonen koster. Det er familien som må betale for operasjon og sørge for mat: 100 rupier (rps) om dagen. Slik inntekt kommer ikke inn hver dag. De er "ultra-fattige".

Jeg så sykehuset, som er privat, fra utsiden. Som et digert nybygd skur inndelt i flere rom, med lys i noen få. Det fins "pleiersker". De har ingenting med pleie å gjøre, men bistår ved operasjoner. En "aia" betalt av slektningene tar seg av maten. Den er antagelig sørgelig. Aia kjøper inn. Men skal det bli igjen noen tiører til henne, må hun kjøpe lite og billig.

På fortauene i Kolkata bygges det templer. Lure folk i nabolaget inntar et par kvadratmeters plass og stiller opp en gudestatue med pengeboks. Lite kan være mer lønnsomt enn dette. Muslimene holder sin tro ren, sier Binod. Men hinduene her tjener penger på folks fromhet når de kan.

Hilsen Wera

Kolkata, 1. oktober 2009
Jeg har drukket sattu. Det er vandreres morgendrikk. Knuste kikerter med sitron, svart salt og vann. Fremdeles flaskevann for meg. Etter så mange opphold i India, flaskevann. Malariaprofylakse også. Dyre dyre tabletter. Den daglige "forsikringen" jeg er alene om å kunne unne meg. Antagelig er jeg også mer utsatt enn de som bor her. Jeg unner meg denne forsikringen uten det minste samvittighetsbitt. Sukker i apoteket på StHanshaugen over malariatabletter for nesten to tusen kroner, og betaler. Jeg kan jo betale.

Her skriver jeg på hotellsengen. Betaler for hotellrommet, og behøver tilbaketrekningen fra byen og arbeidets utfordringer. Batterier må lades. Fjernsynet står der. I våres kunne jeg se BBC World-nyheter. Nå er BBC borte. Fjernsynskanalene som er igjen bråker. Cricket & cricket. Det eneste jeg har oppfattet er at det indiske teamet ikke har seiret. Det er flygerstreik i det nasjonale flyselskapet, Air India. Pilotene vil ha høyere lønn. Passasjerene sitter i Delhi, Mumbai, Bangalore og Kolkata og venter. Kolossale underslag blir avslørt i AI. På fjernsynsskjermen står det: hvem drepte maharaja (den store kongen). Maharaja = Air India. Jeg skjønte ikke det med det samme. SAS ville neppe blitt kalt "den store kongen" i Skandinavia.

Niranjan og jeg vandret i Kidderpor i går. Gamle hus, sa jeg til Niranjan. Det er det vi ser etter. Ja, maa, sa Niranjan. Han hadde aldri før rekt rundt med meg med kamera. Vi fikk se gamle hus. Stall med hest og ku også, midt inne i byen. Poetens store hus med gudinnetempel. Får jeg fotografere deg, bad jeg en kvinne på altanen. Men jeg er kommet rett ut fra baderommet, sa hun. Og derfor vakker, sa jeg. Der stod hun omgitt av klesvask. En annen kvinne som lente seg til rekkverket et annet sted på samme altan ville også fotograferes. En lett akt.

En kvinne rystet ned noe jeg ikke kunne se fra en grein. Det er blader fra shiulitreet, forklarte Niranjan. Han vet mer om urter enn de andre. En masse av knuste blader, eller er det kanskje et avkok, er visstnok en effektiv malariamedisin. Niranjan var en gang sykehusinnlagt med malaria. På begge sider av ham døde malariapasienter. Niranjan er redd for malaria.

Shiulibladene er store. Og kvinnen strålte med kurv der hun samlet blader fra sitt eget store tre midt i byen. Da hadde jeg nettopp drukket deilig te fra en sjappe dit en kvinne, halvt vestlig kledd, kom strålende mot meg med engelske ord på tungen. Jeg er katolikk, så jeg kan snakke engelsk, forklarte hun. Hvor kommer du fra? Fra alle steder, svarte jeg. Fra alle stater, sa hun og nikket.

Selv kom hun fra sør-India men hadde alltid bodd i Kidderpor i Kolkata. Hun og jeg var det samme: vi kom fra alle steder, eller er det kanskje stater.

Gamle hus, sa vi. Kom og vis oss det. Der borte ved lotusdammen, sa en mann. En annen mann fulgte oss rett inn. I porten stod en atten-nittenåring. Kom, sa hun. Jeg er katolikk, så jeg kan snakke engelsk. Et kolossalt og svært gammelt hus. Toppetasjen ble tatt av stormen, sa den unge som heter Sandra. Derfor flyttet de som bodde der ut. Løsstein og trerøtter, litt vegetasjon og grus igjen. Samt utsikt. Alt dette er mitt, sa Sandras mormor. Hun er hundre år, sa Sandra. Det ble bekreftet under folketellingen. Men var hun hundre år, da måtte hun ha vært ca femti da Sandras mor ble født. Fra Nepal, sa den gamle. Mannen min også. Her er vi nepalesere. Vi er døpt, sa Sandra. Og morsmålet ditt, spurte jeg. Engelsk, svarte hun. Hun var elev ved Loreto-skolen i Dharmtala. Det er en kjent skole drevet av nonner, for bedrestilte barn. Mor Teresa underviste der til ca 1950. Nå studerer Sandra i Calcutta Girls´ College, også dét anerkjent. Morsmålet ditt, spurte jeg igjen. Det er tamil, svarte Sandra. Det er språket faren vokste opp i. Kan du tamil? Nei, ingenting. Og likevel morsmålet!

Men morsmålet må ha vært nepali hindi. Nå må dere spise søtsaker, sa hundreåringen. Ikke søtsaker, sa jeg. En banan, foreslo hundreåringen. Ja, kanskje en banan. Så satte jeg meg på en plastdekket sofa med søt banan i hånden. Sandra fortalte at hun absolutt ville dra utenlands. Dit ville hun invitere moren og faren også. Vanskelig, sa jeg. Vanskelig, sa hun. Men det er det hun vil.

Suria, gutten med sot overalt, vil ikke lære bokstaver. Jeg så ham i Kidderpor i mars og ble berørt av det oppvakte blikket i det sotete ansiktet. I en sølesklie gikk Niranjan og jeg til Surias hus. Dvs rommet der moren, enke, bor med sine egne fem ganske små barn samt et foreldreløst nabobarn. Suria arbeidet i garasjen, som før. Jeg ville han skulle lære, sa moren. Men han har tjent penger fra han var liten. Kanskje fem-seks år. Han er vant til penger. Det kunne jeg ikke se i rommet der åtte mennesker sover uten annet enn en sementbrisk.

Moren bad ikke om noe, klaget ikke over noe. Kårene er slik kårene er.

Shahnawaz, elleveåringen som bor i bordell-området, går omkring med et digert krusifiks. Han har kjøpt det selv. I rommet der moren tar imot kunder henger fargete bilder av Jesus på Korset og Moren med Barnet. Jeg har kjøpt dem på New Market, sa moren. Sønnen min tror på gud og jeg tror på gud, sa hun. Muslim. Vis meg skolebøkene dine, Shahnawaz. Ranselen ligger i det lukkbare skapet, forklarte moren. For her inne spiser musene alt.

Så leste Shahnawas en regle på bengali og de første engelske ordene han har lært, bokstav for bokstav. M a n, man. W o m a n, woman. S o n, son.

Jeg forklarte forskjellen på sun og son.

Hilsen Wera

Kolkata, 29. september 2009
Ingen kan telle gestene som har med guddom å gjøre her. Jeg landet inn i den store gudinnefesten. Durga Ma kommer fra fjellene, blir hos menneskene sine på lavlandet noen dager hvert år, og reiser på tiende dagen, dassami, tilbake til Shiva i fjellene.

Nå har hun reist. I går samlet de etterlatte seg med nye klær og søtsaker. Kvinner stod i kø ventende på å få se gudinnen i de provisoriske templene, og "bli kledt i" rød sindur. Panne og kinn merket. Vi er gudinnens døtre.

Gudemakerne har laget smykker, øyne, fingre, skuldre, gudinnens klær. Nå skal de lage Kali Ma, som er blåsvart og forferdelig. Ingen enkel barmhjertighet å skue i henne. Hun kalles maa, mor. Det må finnes en annen barmhjertighet i skikkelsen hennes.

To dager i året kommer ingen avis ut i Bengal. Den ene er dagen etter Bijaya, avskjedsfesten med gudinnen, og den andre er dagen etter Jesu fødsel: 25. desember.

Jeg har ikke feiret. Først i går vandret jeg et par kilometer i den store gaten med de feststemte, og deretter innover til venstre mot sexarbeidernes smug. Med meg var Binod som ble født akkurat her. Kvinnene satt slik de har sittet andre sesonger. Ventende. Jeg gikk inn i smug og ut av de samme smugene. Vinsjapper og sexsalg. Ribbet menneske, mennesker som ikke har andre lysninger. Alle holder seg oppe som best de kan. Binod leier det rommet moren leide til hun døde her. Jeg må bo her til en mann som skal dø er død, sier Binod. Mannen lå på et teppe på bakken for å dø, like ved en liten gangvei utenfor smugene. Der lå han, med kreft i bukspyttkjertelen, midt blant forbipassende. Så kom det i hvert fall luft, så kom det i hvert fall fottrinn. Deretter fulgte Binod meg til Asha Hotel, der jeg bodde også i april. Der har jeg ikke engang måttet dra frem passet. De har jo kopien for lengst, sier de der, og ønsker meg lykkelig fest.

Gudinnen har enda engang seiret over demonen, asura; det er derfor hun kommer. A-sur; demon. sur betyr melodi; a er en nektelsespartikkel. Demonen er ikke-melodi!!!

Nei, jeg har slett ikke feiret, men lyttet og prøvd å veilede. Et frø til et prosjekt for barn, gammel kunst, økologisk bevisstgjøring og trær ble akkurat her sådd på ettervintereren i 2009. Noen har arbeidet med det siden april, i mitt fravær. Kontor er leid i en gammel leilighet på gateplan. Jeg skjønte ikke hva som gjorde det så vanskelig å skaffe kontor. Nå er det lett å skjønne. Utleiere tror at de som leier ut til en "ngo" må betale 23 % skatt av leieinntekter til "regjeringen". Men det er visstnok ikke sant.

Snakk ikke til meg om byråkrati, bestikkelsespenger og utsuging. Men du kan jo snakke med meg om det. Jeg er brent barn i bengalske trakter. Først i Dhaka, så i Kolkata. Brent og en smule kunnskapsrikt barn hva infamiteter og forviklinger og kravet om bestikkelsespenger angår. Grunnene til at jeg likevel kommer tilbake hit er av et annet slag.

Det er fjerde morgen i Kolkata. Første morgen hørte jeg om potetene. For ikke lenge siden, kanskje sist ettervinter, var potetgrøden rikelig i Vest-Bengal. Markedsprisen var så lav, kanskje to-tre rupier (ca. 30 øre) per kilo på markedet, at mange potetbønder strammet en løkke om halsen og drepte seg. Da hang de for lengst i gjeldsløkka. Det sies at regjeringens håndlangere kjøpte opp og lagret tonnevis med poteter på det tidspunktet. Nå koster en kilo poteter, den forrige avlingens, nesten tjue rupier. Gamle, skrukkete og altfor dyre poteter.

Den store bengalske hungersnøden fra senhøsten 1943 og gjennom 1944 skyldtes, ikke minst, storfolks lagring av mat med en eneste hensikt: høyest mulig salgspris. Ingen ris var å se på markedet, ingen ris å spise. Mer enn tre millioner sies å ha omkommet av hunger og hungerens sykdommer. Det er et uomtalt "folkemord". De allierte militære troppene ble selvsagt forsynt med mat. En kolossal syklon ødela avling og livsvilkår i distriktet Mednipur i oktober 1943.

Det er der, i en eller flere landsbyer i Mednipur, jeg håper at den såvidt fødte eller ennå ikke fødte organisasjonen "Earthcare with Art", på bengali: Swapnabhoomi, kan gjøre litt for å styrke og inspirere en utdøende kunstform, patua, som oppstod i Kalighat der jeg nå bor. Hvordan den "utvandret" til nettopp Mednipur vet jeg (ennå) ikke.

I Mednipur er den politiske uroen stor for øyeblikket. Det er "naxalitters" område. I tidligere brev hjem (2007 og 2008) har jeg skrevet om naxalitter, som av sentralregjeringen i Delhi vurderes som den største indrepolitiske faren i India. Våpen blir smuglet til dem utenfra. Det antydes nå: fra Burma via Bangladesh. I hvilken valuta Indias naxalitter betaler for våpnene vet jeg ikke.

Samu kom fra Panagarh, ca fem togtimer fra Kolkata, dagen etter at jeg landet. Samu, fakirens sønn. Faren, Kabir-bhai, døde for cirka tre år siden. Samu hedrer farens minne på alle måter han kan. Faren etterlot seg et stort jordstykke en bonde har dyrket til nå. Samu sier: jeg har gitt en tredel av jordstykket til den fattige bonden og resten vil jeg til gi til Swapnabhoomi hvis "maa" vil ta imot.

Hva kan vi, innenfor rammen av den ikke-fullfødte organisasjonens formålsparagraf, gjøre på et tomt jordstykke. Plante frukttrær, selvsagt, Samu sier: maa, det ligger atten landsbyer i nærheten av dette jordstykket, nesten ti tusen barn, hvorav noen er foreldreløse og andre så fattige at foreldrene ikke har et pengestykke å bruke på dem.

I samme trakter har regjeringen satt opp vinsjapper... å holde folk nede i ruståke, det kan være en politisk strategi.

En skole, maa, for de aller fattigste og for de foreldreløse barna, sier Samu. Jamir Uddin, som er kommet sammen med ham, nikker.

Jeg kan ikke la være å tenke på baulene. Panagarh ligger nær et av baulenes kjerneområder, svært kort fra Santiniketan. Dit kommer utlendinger for å studere sanskrit, klassisk musikk, malerkunst. Baulenes sang i Santiniketan er i stor grad kommersialisert.

Let etter en landsbysanger eller to, helst gammel; let etter etter en eller to som maler eller har et blikk for farger, sier jeg til Samu.

Skal veldig fattige barn gå på en skole i Swapnabhoomis navn, da må det være en annen slags skole. Musikk og farge... Vi, "sønnene dine", kan bygge skolen, maa, sier Samu. Men vi har ikke penger.

Der Samu og Jamir Uddin bor broderer kvinnene. Det fins en lederkvinne som lager mønstrene og skaffer silke, bomull og tråd. Broder slik, sier hun og forklarer. Det er hun som bor i det store huset i landsbyen. Jeg har sett jenter og kvinner i små grupper på tunet, i time etter time, med tråden. Det er vakkert å se. Hva de kan tjene på det? En krone om dagen, kanskje. Til en kvart kilo ris.

Hilsen Wera

Siste kveld i Kolkata for denne gang, Påskedag
Jeg vet ikke om dette kan bli et sendbart brev. Det kan bli, eller få være, et brev til meg selv. Da vet jeg ikke hvem som skriver til hvem.

Jeg ville til kirken, men kom «bare» til det unnselige templet ved Adi-Ganga der store hendelser har hendt, i 2006, i mellomtiden – og nå. Det lille Tri Nath-templet er en navlestreng til denne byen. Kolkata som er min «ur-ganga»: et sted for å miste seg og bli til ingen, et sted å bli til mange.

Å bli til ingen, akkurat her. Akkurat hér, som ikke er kartlagt.

En sari ble kjøpt til «te-masi» ved Ganga i nord. Hun har dukket opp i flere omganger i mine brev hjem fra Kolkata. Hun lå med magesmerter og sov da jeg kom. Den rusa sønnen og barnebarnet, en trettenåring som lager tråd i en fabrikk i nærheten, var der. Se etter mor, se etter farmor, sa jeg. Uten henne ville de ikke kunnet spise. Guttungen ville ikke hatt noen adresse.

Guttunger. Shahnawaz heter en ny guttunge i mitt bengalske liv, en forunderlig tolvåring, på den andre siden av Adi-Ganga. Moren er sexarbeider. De er mange, sexarbeiderne her. Er de virkelig så mange i andre byer. Er det fordi jeg kjenner folk som kjenner dem, som sønner og naboer, at jeg ser disse kvinnene hver dag.

Der, sier Binad. I det smuget, i det nabolaget, osv.

Jeg snakket med Angura og fire andre sexarbeidere før reisen til Sunderban. Da lovet jeg å komme tilbake til dem om det ble mulig. Jeg krysset elven på fredag. Det var ikke mye å si til de fem. Jeg hadde ingenting å love. Satt tomhendt på stolen. Plutselig dukket tolvåringen til Angura opp. Han har sluttet på skolen, sa Angura. Nå arbeider han i en garasje. Fem år uten lønn. Men han gjør i hvert fall ikke uskikkeligheter.

(Jeg hadde fått vite at gutten må sitte ute i regnet hvis kundene kommer til Angura i regnet. Og selvsagt i heten også.)

Guttungen sitter med urørlig ansikt. Han har fullført fjerde klasse og klart eksamen, uten privatlærer. Det er uvanlig. Det er ikke penger til mer skole. Jeg spør forsiktig hva han ønsker seg. Skole, sier han. Og å tegne! Jeg ser på gutten og tenker på Rehena, Ripon og de andre i SUNO/ArshiNagar. Det er ikke mulig å la være å sørge for en slik årvåken guttunges grunnskole. Niranjan, Soumu, Devendra og Binad var i rommet. De så på meg og jeg på dem. Du skal få gå på skole, sa jeg. Jeg drar herfra og kommer tilbake sent i september. Niranjan, Soumu, Devendra og Binad ser etter deg.

Gutten så ned. Gutten så på de andre. Han så på moren. Han så på meg. Han trodde det. Men han kunne ikke tro det. I dag, to dager senere, har jeg snakket med ham i telefonen. Får jeg se deg før du drar, spør Shahnawaz. Kan jeg se deg i morgen. Og så har jeg kjøpt en tegnebok. Jeg har laget tegneserier.

Han kommer i morgen.

En sadhu blir med oss i Sapnabhumi, Earthcare With Art. Han heter Kumar Giri Mahanta, og holder til i TriNath-templet, der han ber i stillhet. Brillene hans er stjålet. Briller skal skaffes.

Alt er forberedt for offentlig registrering. Et realistisk men spartansk budsjett er laget: bil, kontor, internett, telefon, reise, skolepenger, det som skal til for at tolv tegne/male-konkurranser kan avholdes og de tolv–femten barna vi tar til oss, i tegne/male-sammenheng, bli plukket ut.

Vi har tatt til oss en liten barneskole i en slum med hinduer&muslimer, men flest muslimer. Skolehuset er reist. Det er malt i grønt og rosa. Det står ubrukt. Der vil frivillige undervise i engelsk, matematikk osv. Ungene skal få tegne. Det skal plantes blomsterbusker. Kanskje blir skolen hetende Green Peace. Ildsjelen i nabolaget sa: jeg har aldri gått på skole og nå har jeg laget en skole. Men han vet ingenting om å skaffe lærere og det fins ikke penger til lærere. Vi skal drive den lille skolen i tett samarbeid med nabolagets folk. En lærer-koordinator må lønnes, eller honoreres, som vi sier i SUNO/ArshiNagar.

På tre små uker er dette gjort. Da vi skiltes kl 23 Påskedag var alle slitne og forbauset. Jeg hadde ikke tenkt å gå så langt – og forpliktet – inn i Kolkatas hverdag. Jeg har rekt rundt med kamera til nå. Og skrevet «brev hjem». Samt stått ved min sadhuvenns side i hans bestrebelser på å åpne «kanaler» mellom hinduer og muslimer. Den vakre harde drømmen som var for stor for ham.

Suria heter gutten som dukket opp foran ansiktet mitt i Kidderpor. Han har aldri gått på skole. Binad skal lete ham opp. Niranjan og Soumi blir med for å vurdere om han ønsker seg ut av garasjen, der han arbeider nå. Det er budsjettert med skolegang for ham.

Suria (sol) vet ingenting om at navnet hans er nevnt mangfoldige ganger mellom oss fem.

Hilsen Wera

Ps: det er mandag. Jeg drar med tog til Delhi i dag. Der har jeg ingen. British Airways har lagt ned flyruten London/Kolkata. Derfor denne omveien. Jeg kommer til Oslo på fredag 17. april.

Tirsdag i den stille uke i deltalandet Sunderban
Jeg vet ikke hva sundet mellom øy og øy heter. I dag har jeg snakket med to–tre enker etter ektemenn som ble fortært av tigre for lenge siden. Men det er svært få dager siden en mann ble tatt av en tiger i landsbyen vi besøkte i dag. En ST-landsby. Scheduled Tribes. Stammefolk transportert fra Sibir på den britiske Sir Daniel Hamiltons tid. Han ville befolke øyene i deltaet i Den bengalske bukt. Britene bygde «diker».

Jeg snakket med enker, jeg snakket med menn som visste om havets stigning og konsekvensene. Vi kan ikke gjøre noe, sa de. Og vi har ikke noe annet sted å gjøre av oss. Ikke noe annet sted å fiske... Fisken lå fersk og sprellet i spann etter spann, små brislinglignende fisker, samt en «catfish»-variant.

WWF har satt opp solpaneler på flere hus i urfolkslandsbyen. Det kan ikke være feil. Men det er kanskje feil at jeg, i delta-stillheten der transformatoren durer i noen minutter til, slik at de som steller med båten vi bor i skal kunne se tv og vi skal kunne lade opp batteriene til mobiler og annet, samt se nok til å skrive, at jeg bad dem skru av disko-«musikken» som herjer med India. Indere og ikke-indere herjer med India, som ikke får fred til å være vakkert. Det fins ikke vakrere «sted» og det fins ikke heftigere heslighet; ikke noe sted der heslighet får ture frem og herje med under etter under i menneskeskikkelse.

Jeg får ikke forlate dette kontinentet som ikke har lært moderasjonens dyder. Jeg er skrevet inn i det. Og det vil si: skrevet inn i heslighet og i under på under. Jeg er skrevet inn i denne volden og tror ikke lenger på noen rømmingsvei.

Ja overgitt.

Presten som skrev et kors av grå gjørme på pannen min i går gjorde det beste en prest kunne gjøre for meg, uansett sted. Jeg holdt en akutt forvirret kvinne i venstre hånd mens han la hånden på hodet mitt og en gjørmete finger på pannen min. Alt er som det er.

I denne heten. Vi gikk åtte kilometer i brennende middagshete i dag. På grunn av fjære måtte båten legge inntil på et sted langt borte, og ikke et sted rett ved. Med føttene fikk vi vite hvor stor en øy i deltaet kan være. Det var Binad som fikk en mann med sykkel til å sykle en god halvtime til båtstedet for å be båtføreren komme dit vi var. Da var det flo og båten kom til oss. Jeg gikk ned i bunnetasjen og ble kalt opp for å vinke. Der stod de alle og vinket.

Langfredag, i Kolkata Den eldre mannen gjør yogaøvelser på taket rett under meg. Jeg har fått øverste og stilleste rom i Asha Hotel. Det er morgen. Kråkene lager de største lydene. Andre lyder er spede. Den eldre mannen er lydløs. Jon L er død. Det kom en tekstmelding om det. Kjære kjære Jon med den lange historien. Hva var det faren hans gjorde under 2. verdenskrig. Politisjef i Oslo. Ansvarlig for transporten av jøder over Østersjø-sundet. Det er ikke mer å tilføye nå. Jeg var veldig ung da historien kom over meg. Jon transporterte ingen. Han var foster i mors liv eller kanskje såvidt født den gangen. Nå er han død. Jeg har ikke sagt adjø og jeg når ikke bisettelsen i Asker 16. april. Det er den tredje dødsmeldingen jeg får i Kolkata.

Jeg fikk se elvehavet og åpningen mot Det bengalske havet. Jeg har elementet vann i meg. Alle har det i fysisk forstand. Jeg har vann i bevisstheten om hva jeg hører til.

Vi dro med buss til Canning. Bar poteter, ris og linser med oss tilbake til Kolkata. Og med tog til Ballygunge Station. I det fjerne hørte jeg sang. Gudssang. Gud jeg er blind og vet ikke hvor jeg skal gå. Den unge mannen kom til kupeen vår. Niranjan ga ham 20 rupier fra meg. Han sang mer. Vi bad ham sette seg. Han satte seg og sang mer og mer. Vi ga ham mer. Han bor på en plattform og har ikke andre instrumenter enn ankelbjeller om høyre fot. Sri Hari Naskar er navnet.

Apurna, som Niranjan giftet seg med i februar, strøk tårer vekk fra kinnet mitt. Det var ikke nødvendig. Men de tåler ikke å se tårer hos meg. Dette var tårer av total tilhørighet. Beviset kom i den blinde sangeren. Jeg har ingen utvei herfra.

Kroppen må tåle reisen fra Europa til sør-Asia, sa jeg så Devendra hørte det. Blir jeg ufør, kan jeg jo ikke reise. Da sa Devendra at det fremdeles fantes «seva bhab» i India. Seva = tjeneste. Bhab = følelse, villighet.

Blir du ufør, vil andre kunne gjøre det du ikke kan. Vær hos oss, om du så er ufør.

Hilsen Wera

I båt ved Gosaba, Sunderban 6. april 2009
Det er mandag i Den stille uke. Det durer i motoren. Jeg får lys og ladde batterier på den måten. Kamerabatteriet er ladet. Nå er det den hvite, denne gamle mac’en som har reist så langt og er mer pålitelig enn andre gjenstander, selv i denne fuktigheten. Også den digitale leica’en har tålt «alt» til nå. Jeg har med meg analoge «søster M6» og god gammeldags svart/hvitt-film også. Et plutselig rykk av et ønske om å fotografere i klassisk svart/hvitt.

Vi gikk i land for å se den siste småbyen før jungelen, for å kjøpe et par glemte gjenstander – samt for å melde vår ankomst i deltalandet. En Sir Daniel Hamilton kom hit for 180 år siden. Han skal ha prøvd å beskytte øya mot vannene. Småbyens største hus er fremdeles det huset Sir Daniel bodde i. Levende fisk sprellet i store spann. I huset innenfor fiskespannene så jeg et alter med tolv-femten Jesu-bilder. Vi er kristne, sa fiskeren. Velsign meg. Som om jeg kom etter Sir Daniel, eller bare fordi jeg har denne huden som noen kan tenkes å forbinde med «kristen hud».

Ja, vi skulle melde oss. Vi er i farlig farvann. Stormer kan komme. De som reiser hit for å se velger seg november, desember og januar. Jeg vil ut i det salte elvehavsvannet. Jeg får ikke lov pga. krokodiller og haier. Fra i morgen av vil vi være i områder uten marked og med drastisk fattigdom. Jeg har hørt om enkelandsbyen.

Ja vi meldte oss. Hos hvem? På partikontoret. Hvilket parti? RSP. Revolutionmary Socialist Parti. Der var det snekret en kasse til telefonen. Ingen kunne uten nøkkel åpne telefonkassen. På en benk satt mor, far og datter. Datteren hadde begått «love marriage» og satt på benken emd sindur i hårskillen, slik gifte hindukvinner gjør. Kristen. Moren og faren sa at hun sluttet skolen og ble torturert av en drukkenbolt av en svigerfar. Vi vil anmelde ham, sa moren. Partifunksjonæren ringte til rette vedkommende på politistasjonen. Da vi to timer senere kom forbi politistasjonen, satt de tre på en benk utenfor politistasjonen og ventet på en betjent som ikke var kommet ennå.

For oss har partisekretæren ringt til MP, Stortingsmedlemmet fra Sunderban (RSP). Når høye herrer vet om oss, vil ingen plage oss med byråkratiske spissfindigheter. Slik er det i sør-Asia.

Det er den stille uke. Jeg ville til en kirke, katolsk. En pastor kom syklende og inviterte oss til Assembly of God. Det er et annet hus. Vi ante ikke at mandager, enhver mandag, er en velsignelsens dag i denne katolske kirken. Mandag er shivas dag i hindukalenderen. Kjerre etter kjerre stod utenfor kirken. Folk strømmet til og fra, de fleste hinduer. De som strømmet fra kirken hadde korstegn i leirefarge i pannen. Det er ikke jeg som ser forskjell på hindu og muslim, bortsett fra sindur i skillen. Men heller ikke sindur er et pålitelig skilletegn; det hadde jeg lært på partikontoret den dagen.

Jeg trakk frem kameraet og fotograferte de fromme i sparsomt lys foran alteret. En kvinne velsignet de troende, som røtter ved føttene hennes. Det var vakkert å se. Plutselig dukket en kvinne opp foran alteret (tabernaklet kunne jeg ikke se) med voldsomme gester. Kanskje la hun seg selv på gulvet, kanskje ble hun bedt om å legge seg ned. Der lå hun med vid-åpne armer i sirkelbevegelser, med foldede hender. Jeg fotograferte i ti–tolv minutter, la kameraet i vesken og bad henne reise seg opp. Hun reiste seg opp. Jeg fikk vite at hun ikke hadde spist på flere dager. Jeg spurte om noen av «hennes egne» var der. Ja ektemannen var der. Kvinnen kysset de fromme bildene og ville legge seg ned igjen. Da kom presten og bad henne si hva som plaget henne. En prest med autoritet og mot. Hun skalv videre. Han snakket til henne som en som kjenner de syke. Det må derfor de strømmer til denne kirken, hvem de enn er. Her er en modig mann som har sett mer enn sitt eget liv. Han velsignet henne. Jeg holdt henne fast. Jeg bad ham velsigne meg også. Velsigne deg... sa han nølende. Så la han hånden på hodet mitt. Det er lenge siden noen la hånden på hodet mitt. Jeg fikk det samme gjørmemerket i pannen, og kvinnen og jeg gikk ut.

Jeg hvisket til Niranjan, som er ansvarlig for alles mat i båten, at denne kvinnen behøver å spise. Niranjan fant et lite spisested, betalte for maten hennes og hun spiste nesten alt som lå på de sammensydde sal-bladene. Så kom ektemannen og tok henne i hånden. Sammen gikk de to inn i kirken. Vårt lille arbeid var gjort. Be for barna mine, sa kvinnen.

Tre av flokken på åtte (hinduer) som vi utgjorde hadde kjøpt krusifikser og bar dem om halsen da vi satte oss på kjerra på vei til markedet, forbi bomullsstreet som ikke lenger blomstrer i rødt men bærer tydelige bomullskokonger.

Jeg hadde bedt om bel, denne vidunderlige (shiva)frukten, som er sesongfrukt nå. Mangoen henger grønn i trærne.

Etter tre krevende måneder er vinden mild. På den andre siden av veggen forberedes aftensmåltidet. Jeg har fått et eget arbeids- og sovested med klare grenser, og vet at ingen vil forstyrre meg. Med disse menneskene er det mulig å oppfinne små rare modell-løse nye veier. Gode Rajap, chitrakar, en av dem som lager pat, tradisjonsbilder, i landsbyen Naya ringte i dag. Og Samu fra Panagarh. Ekstatiske samu som aldri sier nei.

I denne vinden og freden er to sorger merkbare: den store store sorgen er forbundet med at dette landskapet ikke kan annet enn drukne. Et stort flak av isen i Antarktis har, påviselig, revet seg løs fra «moderisbreen» og vil litt etter litt bli til vann.

Den lille store sorgen er forbundet med ham som elsker havet og som ikke er her i båten med oss. Jeg håpet for tolv dager siden at han ville kunne bli med. Nå vet ingen jeg kjenner hvor han er.

Hilsen Wera

Kolkata 4. april 2009
Samu kom fra Panagarh med buss på den heteste av alle årets dager til nå. Samu, fakir. Han var babajis aller fortroligste «sønn». Hans egen nå avdøde far og babaji var som brødre. Fakir og sadhu. Muslim og hindu, dogmatiske skillelinjer glemt. Da Samu kom for å hente meg i går, så jeg den svarte vesten han brukte: med stort brodert hjerte og inne i hjertet davidsstjerne og halvmåne. Farens vest.

Nå tilhører Samu, trebarnsfaren, den indre veien. Å, som han har vokst i alder og visdom siden januar da jeg så ham sist. Nå er han foreldreløs i verden. Babaji er inntil videre, og antagelig for alltid, død fra oss. Jeg ser ingen vei tilbake for ham til fred og kropp.

Det er den stødige moren Samu lener seg til hva familie angår. Moren bor sammen med Manuara, Samus hustru, og de tre barna. Verken moren eller hustruen kan lese eller skrive. Samu vandrer fra pilegrimssted til pilegrimssted.

Det var den yngste sønnen til Samu og Manuara babaji plutselig tok med seg til Kolkata fordi jeg skulle ha bedt ham om det, i begynnelsen av februar. Da Sahil på ti år dukket opp i gjestehuset, ble jeg forferdet. Hva hadde guttungen å gjøre i slike dager og netter. Sahil fikk tegneark og tegnestifter. Så dro jeg fra Kolkata til Dhaka, smuglet ut fra Niranjans bryllupsfeiring til flyplassen, mens babaji og Sahil, guttungen, kjørte rundt, sammen med to sadhuer og andre gjester i bilen. Sahil satt visstnok og tegnet da Samu kom for å hente ham og jeg for lengst befant meg nord i Bangladesh.

Jeg ringte til Devendra og Binad flere ganger for å be dem spore opp Sahil. Samu hadde ikke egen telefon. Han fikk min gamle i går.

Kanskje skulle jeg beholdt den gamle og gitt ham den nye. Men jeg vet ikke om Samu ønsker seg telefon. Penger til bussreisen til Kolkata hadde han plutselig fått dagen før. Til meg hadde han et hellig sjal og hellig spise.

Håpet, ma, sa Samu. Hva skjer med håpet nå. Ingen av de andre her har stilt det spørsmålet. Det måtte komme fra (den muslimske) fakiren.

Vi ga det vi hadde av alt vi hadde, tid, energi, tanke, penger, til et arbeid der sadhuer og fakirer kunne komme sammen for en større anstendighet, for ikke å si for sannhets, skyld.

Håpet ligger nå i vind og jord, sa jeg. Hva annet kunne jeg si. Håpet har, rent arbeidsmessig, falt bort fra oss. Håpet glødet i ham som likevel ikke hadde tyngde og soliditet nok til å fullføre håpets store arbeid. Han trodde aldri han skulle leve lenge. Jeg håpet for få måneder siden at han kunne etterlate seg et fundament. Men det han til nå har etterlatt seg er hundretalls av hengivne som spør hva som skjedde i desember, januar, februar osv. Slike som ble lurt og slått, og likevel ikke har kunnet slutte å holde av ham, og aldri vil slutte å be om at han en dag skal komme tilbake til seg selv.

Samu vet alt om rath-ma, «kjerremor», den røde bilen jeg har sittet, spist, sovet og sunget i i urfolksområder, i naxalittområder, i flere måneder i 2007 og 2008. Ut av den bilen gikk jeg for å fotografere på tun etter tun.

Pantsatte rath-ma, «kjerremor», som ble innløst i går. Innkreveren opererte med meget høye renter. Bilens papirer ble borte i januar. De lå i sadhuvesken som forsvant eller ble stjålet. Papirene må lages på nytt, i Durgapur. Bilen vil tilhøre swapnabhoomi (riktig transkripsjon?) eller Earthcare with Art.

Samu vet alt om rath-mas historie. Den grønne fakirvesken hans, den med edle steiner etter den døde faren, som visste alt om slike, ble borte fra den bilen.

5. april
Det er en liten time til barn skal få tegne i Kalighat High School. Binad organiserer hendelsen. Disse to små ukene i Kolkata har vært harde og hektiske. Overveielser, valg. Babaji rekende på ukjent sted. Alle i usigelig sorg. Likevel: arbeid. Den nye organisasjonens statutter er skrevet, bankkonto opprettet. Reisen til Sunderban er grundig forberedt, med tillatelser, båt, budsjett for vann, gass, elektrisitet, mat for 10–12 personer. Niranjan er ansvarlig for maten, Soumu for vann, gass mm. Devendra er kjenneren av Sunderban. Binad er opptatt med ungene som skal tegne&male i dag. Han blir koordinatoren av alle ting, Badshas indiske bror. (Badsha: Arshinagar/SUNO). Binad låner mitt Ricoh kamera, 21 mm objektiv, i jungelen. Jeg bærer med meg det gamle Leica M6 med svart/hvitt film også. Armbåndsuret kollapset under fuktheten her. At det digitale Leica M8 fremdeles fungerer, må skyldes en tysk bedrift...

Beskyttelsessko er innkjøpt, ekstra lommelyktbatterier er innkjøpt. Devendra tar seg av krisemedikasjon. Jeg parkerer den eksterne harddisken der alle musikkopptak og alle bilder er lagret på tørt land, i Kolkata, og en ny 8 GB pendrive er innkjøpt for jungelens skyld. Den fem år gamle, hvite og holdbare laptopen blir med.

Snakk med matematikklæreren vår, sa Rehena på telefon fra Bangladesh i går. Jeg snakket med matematikklæreren. ArshiNagar er i fred, selv om den gode Mahomeda, enken med en seksåring, ikke kan bli værende. Jentene i lyet vårt ønsker henne ikke. De sier at hun bare ser etter sin egen sønn, og ikke etter dem. Mahomeda har ikke selv mottatt (mors)ømhet og kan ikke gi slik ømhet, i hvert fall ikke til «fremmede». Antagelig skjønner hun ikke at jentene skal få det hun ikke har fått. Ingen kan lage, eller produsere, gavmildhet i seg selv.

Rehena har ikke skrevet i det tykke skriveheftet også hun fikk. Jentene har ikke skrevet. Men Ripon har. Ripon kommer til å lage sanger, og kanskje mer enn det. Kjære fromme Ripon i stemmeskiftet.

Og nå er det laget en slags markedskanal for cd-er produsert i «Arshi Nagar» her i Kolkata. Det er en stor stor åpning.

Hilsen Wera

Kolkata 3. april 2009
Det er så hett at folk ikke lenger er å se sovende der ute. Det er ikke til å tåle å sove, ikke engang å sove, i fukt-heten her. Jeg vet ikke hvor de er de som vanligvis sover på de små avsatsene, på fortauet, ved alle innganger og små trapper. De må ha søkt seg lenger inn.

Kanskje bidrar denne heten til at de som ikke var barmhjertige før er barmhjertige nå - og lar fremmede sove i skyggen, selv om de selv har et slags formelt eierskap til denne skyggen. Det lar seg tenke.

Hva søvn angår har Kolkatas folk stor langmodighet. De lar andres søvn være - søvn. Og de sovende kryper nærmere veggene, nærmere privateiendommene. I dag har også jeg, som ikke er spesielt tander hva hete angår, pustet tungt.

Det er enda hetere i Sunderban lenger sør. Jeg lar være å tenke den tanken. Den slår meg bare. Det blir hetere for oss fra mandag av. Hetere og hetere overalt, sier den unge mannen i Asha-hotellet. Det har ikke regnet på noen dager. Med regnet kom temperaturfall. Nå er alt stigende.

Samu er kommet fra Panagarh fem-seks togtimer nord for Kolkata. Samu var nærmeste vitne til «babajis» økende grad av raseri og forvirring i januar/februar. Jeg vil få høre den lange historien fra den aller frommeste, en fakirs sønn. Et hjertemenneske som knapt kan si nei. Så sa han ja til sadhuens alle nykker. Prøvde han seg på et tynt nei, ble han avvist med raseri.

Hvordan kunne det skje at en som var god ble noe annet, spør Samu. Jeg er svarløs. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært mer svarløs enn nå. Arbeidet var så vakkert. Muslimer og hinduer kom sammen. Identitetskort ble laget med forbløffende praktisk intelligens. Rått talent uten stabilitet, sa Vinita Mansata i går. Rått og vidunderlig talent som ikke kunne la seg selv komme til verden og bli der, vidunderlig. Hvorfor måtte han ødelegge alt.

Jeg har spurt slik før, en presserende gang: kan det i ett og samme menneske være mer enn ett menneske. Jeg hadde jo sett skygger og juv og grusomme plutseligheter, selv om kjærligheten jeg så i de aller fattigste landsbyene i Orissa og Chhattisgarh og visdommen på de aller farligste jungelveiene var større enn alt annet. Jeg valgte å tro på den.

Det vil komme en dag for hard selvransakelse. Jeg er i den dagen nå. Det blir en lang dag. Så lenge jeg er her må jeg tilhøre det organisatoriske arbeidet med Swapnabhoomi: Earthcare with Art. Men på toget Kolkata/Delhi, alene etter mer enn tre måneder i håndgemeng med jord, hete, rått talent og rå fattigdom, da vil jeg måtte ransake meg.

Jeg ber om tilgivelse. Det kan komme et øyeblikk, en lang lang dag&natt, da mennesket ber enhver om tilgivelse. Ja selv gresset blir bedt om tilgivelse på den dagen. Jeg reiser inn dit.

En gang daglig undersøker jeg det norske mobilnummeret mitt. Jeg gjorde det nettopp. Det lå noen ord på mobilsvareren. Jeg kjente stemmen, men kunne ikke tyde ordene. Det kan bety at han har glemt det indiske telefonnummeret mitt men ikke det norske. Snart vil det norske være i bruk. Jeg kan ringe tilbake med billige tellerskritt fra telefonkort kjøpt i kiosken på hjørnet. Vietnamesiske Anton har solgt meg mange slike kort.

Ma, hvorfor bruker du ikke det nye simkortet, spør de forsiktig. De vet jo at det er for ikke å bryte den aller siste forbindelseslinjen – nå som han er et annet sted, utenfor Kolkata, kanskje utenfor delstaten Vest-Bengal.

Hilsen Wera

Kolkata 2. april 2009
Men det er ikke skjærstorsdag i dag. Jeg trodde jeg skrev brev hjem mandag, tirsdag og onsdag i Den stille uke. Den stille uke, i katolsk kalender, er kommende uke. Det blir uken vi skal tilbringe i sumpene i Sunderban.

Jeg husker infeksjonen i foten i Guatemala i 1996. Jeg kunne ha dødd av blodforgiftning. Snarrådige Ragnhild plasserte meg i en drosje, sendte meg rett til Akuttmottaket, der legen sa: este e serio. Det var rett før blodforgiftning. Foten hadde alle farger og var altfor stor. Slik dro jeg til Høylandet, med en fot som fort nærmet seg vanlig størrelse og en heftig antibiotikakur. Foten har hatt sin iboende skrøpelighet siden den gangen.

Skorpionene i Sunderban, sa Devendra og så på de små sandalene mine. Jeg kan ikke bruke annet fottøy enn slike. Jeg er blitt forvent. Sandaler i India, sandaler i Bangladesh, sandaler i Budapest – og i Norge, der jeg sjelden befinner meg midtvinters.

Hva som stakk meg i Guatemala i 1996 er fortsatt ukjent. Jeg hadde vært hos mormonerne den høstdagen rett før De dødes dag 1. november, og var utmattet. Men det kan ikke vært mormonerne i Sentral-Amerika som medførte nesten-død.

Devendra insisterer på store og høye sko. For meg, ikke for de andre. De andre vil ikke ønske å traske så langt som deg innover i jungelen, sier han. De kommer til å ønske seg større avstand. Jeg sier ikke nei til solid fottøy, selv om jeg ikke begriper hvordan høyrefoten min skal kunne tåle det. Jeg bøyer meg likevel - før skorpioner og andre livsformer med livets rett pluss gift kommer.

I dag har jeg vært på sykehus i India. Der har jeg ikke vært før. Calcutta Clinical Research Institute. Noe har plaget mitt høyre øre. Jeg har tenkt: noe er der inne som ikke skal være der, og kan ikke la være å minnes Atwar, sanggutten vår i Bangladesh. Han ble øreoperert i februar i år, etter mange år med stor smerte og nesten-døvhet. La meg undersøke øret før reisen til jungelen, tenkte jeg.

Det var Devendras kone Sulakshmina som fulgte meg til Instituttet i Kidderpor. Jeg var Outdoor patient tilhørende Øre-Nese-halsseksjonen i rom 3. Pasient nr 10 den dagen. Pasienter kom og pasienter gikk. Øret ditt er renere enn ansiktshuden, sa legen og tok meg på leggen. Jeg ville ikke ha hånden hans på leggen min og gjorde det svært tydelig. Han unnskyldte seg, og sa han trodde øresmerten skyldtes ettervirkninger av forkjølelse: altså nesen. Det er tett mellom hals og øre, sa han. Gå til rom 15 og få mellomøret ditt undersøkt. Nå vet jeg mer enn jeg visste før om hørselskurve i høyre og venstre øre. Jeg er født i 1945, og alder ble oppgitt til 45. Det var i orden for meg. Mellomøret var også i orden. Tilbake til Dr Milan Chowdury, han med for lange fingre, og han foreskrev nesedråper mm. Nesedråper ble innkjøpt og den vennlige apotekeren på hjørnet dryppet meg første gang.

Små ting. Som at glidelåsen i kamera/laptop-ryggsekken var i stykker og ble reparert med Binads effektive lokale kunnskap om hva som kan gjøre hva i Kalighat. Det kunne neppe skjedd i Oslo, og hvorfor hadde armbåndsuret som jeg skiftet batteri i i januar i år stanset; slike batterier skal, har jeg hørt, vare i minst ett år. Binad tok med seg armbåndsuret og jeg var henvist til mobilen. Han kom tilbake med uret og svaret: fungus. Fuktighet, for ikke å si «sopp». Det er ikke underlig at hundre år gamle hus er meget forfalne hus i denne byen. Devendra skaffet en 8 GB pendrive.

Jeg bærer meg meg en kraftig ekstern harddisk. Der er alle musikkopptakk og alle bilder oppbevart. Jeg vil nødig ta den med til Sunderban. Noe kan skje i en båt i jungelen. Pirater og vann. Derfor en kraftig pendrive. Om denne gamle kjære hvite laptopen (mac) går under, tåler jeg det. Alt er jo overført til den eksterne. Men bildene som er bevart på den eksterne fins ikke noe annet sted.

Vi går her i halvt vann. Luftfuktigheten er 94%, hva nå det måtte bety. 36 varmegrader. Tung tung hete. Klokken er 22.15. Jeg skriver under vifte. Jeg tåler ikke A/C uansett. Det er ikke bare prisen pr døgn jeg ikke tåler men selve kunstighetssystemet. Viften roterer ganske stille. De som har vokst opp i denne byen stønner i rommet, som også er møterommet vårt. Her sitter vi i vanskelige overveielser ca to timer hver kveld. Det er så mye som må tenkes. Bilreparasjoner, barn, reisen til jungelen; hvem som skal gjøre hva. Dokumenter, underskrifter. Mat, klær, penger. Alt dette i lyset og skyggen fra et menneske som alle vi fem som dag etter dag sitter her har holdt av. Vår «adi-ganga».

Vi vet ikke hvor han er. I går ble jeg oppringt fra en bokhandel hvis innehaver jeg kjenner. Han og jeg har besøkt bokhandelen sammen et par ganger. Han lagrer adresser. Innehaveren sa noen få ord, så overtok «babaji». Det var rørete tale. Han skulle reise langt bort, sa han. Innehaveren sa han bad om penger. Det dreide seg om en beskjeden sum. Jeg sa gi ham det. Og: jeg kommer i morgen.

I dag har jeg vært i EarthCare Bookstore og betalt gjelden. Det er et vidunderlig sted, et slags mildt Tronsmo i Kolkata. Adresse Middleton Rd 10. Oppsøk den og snakk med Vinita Bharat. Forlegger og bokhandler. Hun er en sjeldenhet, datter av en fagforeningsleder i Bombay og gift med økologen, filosofen og fløytespilleren Bharat Mansata.

Der sitter Vinita, rødkledt og tydelig, i samtale med to kvinner. Den ene er gift med en sanger og aktivist i Shantiniketan: Kali Dasgupta. Den andre er japansk født, bengalsk gift. På veggene henger Kolkata-bilder i svart/hvitt av en irsk begavet fotograf hvis navn jeg likevel ikke husker. EaertCare Books vil utgi en bok med bildene hans. Vinita og jeg så på bilde etter bilde. Pressen kom til utstillingen.

Kom og still ut bilder her, sier Vinita. Ja jeg kommer, Vinita.

Men jeg tok ikke med meg stokken min omstreifende venn etterlot seg dagen før. Nei jeg tok ikke med meg stokken. Og det kan hende han husker den og drar tilbake til bokhandelen og ber om penger på nytt. Han har sagt fra seg nesten alt annet.

Hva skal jeg si om han kommer, spør Vinita. Minst mulig, svarer jeg. Spør ham om han vil ha en kopp te.

Han ringte meg i dag. Det er jo simkortet hans jeg bruker fremdeles. Det nummeret kan han utenat. Jeg har et annet simkort, som han ikke kjenner. Med den gamle simkortet opprettholdes en mulig «siste forbindelse».

Jeg ringte tilbake og fikk vite det var et ugyldig nummer.

Hilsen Wera

Kolkata 1. april 2009
Devendra har hentet passet hos meg. Vi drar til Sunderban 6. april. Det er farlige trakter. Pass deg for tigrene, skrev en venn.

En fattig fisker ble faktisk dratt i filler og ett av en tiger på en av øyene i Sunderban i går.

Devendra drar til Canning med toget, med passet mitt, for å forberede reisens «sikkerhetsstruktur». Han frykter ikke tigre men banditter. Det er valgtider, og større villskap en vanlig i landet. Noen krysser grensen fra Bangladesh, andre «banditter» er lokale eller regionale. Menneskebanditter er alltid farligst. Denne gang vil de få se blek hud. Het sol som det er, er jeg likevel blek.

Jeg spør om sandalene mine holder. Devendra sier det fins så mye som kryper i skogbunnen. Det vil si: i jungelen. Han ønsker seg full beskyttelse av føttene. Av alles føtter. Og regjeringsguider, som må betales. Det blir en kostbar reise innover i jungelen. Det sies at vi, om vi reiser med båt ut fra Canning, er avhengig av flo. Vi har bilen «Nilima» nå. Blå mor. Det er blitt navnet på den nye gamle bilen som skal vaskes i dag. Krisna er blå, Kali er blå. Blå er også en hellighetsfarge.

I «Nilima» kan vi dra til et sted som alltid, om det så er fjære, har vann nok. Jeg husker ikke stedsnavnet. Og dit kan den innleide båten komme og hente oss. Vi betaler for fire fulle dager og skal bruke hver time. Niranjan er ansvarlig for matbudsjettet, inklusive gass og kokekar. Ja det blir en kostbar reise. Slike reiser håper jeg vi kan gjøre med malerbarna våre og foreldrene deres siden. Med papir og maling, samt forstudium: av flo, fjære, fugler, folk, for ikke å nevne trærne.

Devendra har for lengst tatt Sunderbans truede livsformer til seg. Vi andre følger etter ham som er læremester.

Søndag skal den første av fire tegne/male-konkurranser holdes i området her. I Kalighat, der Mor Teresa bygde sitt Nirmal Hriday, sitt «rene hjerte-hjem» for døende for femti år siden. Vi har ikke noe sted å være. Likevel vil «sønnene begynne å lete etter «kunstnerbarn» mens jeg er i Kolkata. Jeg sier ja til entusiasmen.

Vi arbeider med et stort smertepunkt i midten. Han som vi ikke ville blitt kjent med hverandre foruten forskrekker alle. Han «dør» og vi får hverandre, samt en rar og sterk arbeidsvisjon. Gud, hva er dette. Han er hvileløs og forvirret mens vi forbereder mat og sko for reisen til Sunderban. Jeg vil aldri kunne annet enn holde ham inntil meg, i all usynlighet. Dit han er kan jeg ikke gå, for han skjeller meg ut for alles åsyn. Det gavner ingen. Han blir mer og mer forhatt. Og jeg mer sørgmodig. Og han... ja, i ham blir selvhatet til en stein. Selv den vanvittigste vet mye. Kanskje de vanvittigste vet mest. Han vet, uansett, mye, hvor skyggelagt det enn er av rusavhengighet og voldshistorie.

Jeg har til nå trodd på åpninger i alle steiner. Men jeg tror ikke at det er jeg som kan åpne steiner. Jeg kan ikke åpne steiner og jeg kan ikke åpne denne steinen.

Folk i området vil få vite om tegne- og malekonkurrransen. Det er sannsynlig at også han vil merke seg den. Vi har gitt malesaker til så mange, vi to. Senere på dagen samme søndag kommer sannyasier, de som i en måned har praktisert den aller strengeste formen for askese, sammen for å spise en frukt i TriNath-templet i Kalighat. Selvsagt kommer han dit. Og der skal jeg fotografere. Han har alltid bøyd seg for meg som «arbeider». Nå kan jeg bare be.

Brillene jeg kjøpte har han ikke fått, og ikke «Frontline», et usedvanlig magasin, som utkommer to ganger i måneden. Abonner på det! Det er et slags Le Monde Diplomatique på engelsk, og med Sør-Asia som studiefelt. Det er meget billig.

I går skrev jeg et lite brev. Det skyldes jo meg at han holder seg i dette området. Jeg som pengekilde; jeg som minne.

Senere. De spiller krigsspill i cyberkafeen. Jeg får ikke sendt brevene hjem. De hoper seg opp. Innehaveren tjener på sju samtidige krigsspill. Jeg betaler ikke mye når jeg plugger inn sanDisken og gjør det mulig for deg å lese.

Binad og jeg dro i felles-autorickshaw til Kidderpor i dag. En sotete guttunge dukket opp på fortauet. Navnet hans betyr «sol». Surja, på bengali. Han kan være en av mine, sa jeg til Binad. Og Bina, som kjenner gateungers liv, spurte en eldre gutt hvor «sol» bor. Lutfattig. Vidunderlig vakker. Men om han kan male... Han må lære å lese og skrive, sier Binad. Men også det koster penger. Jeg trodde det var gratis. Det er ikke gratis. Kanskje kan vi velge oss to-tre vitale lese-og-skrive-barn i tillegg til malerbarna. Jeg vet ikke.

Jeg strever med proporsjonene. 500 kroner her er ensbetydende med reisen fra natt til dag.

Hilsen Wera

Kolkata i Den stille uke, Dag 1, mars 2009
Kom, sa de. I dag skal bilen velsignes. Den blå blå bilen. Av samme form som rath-ma som har vært mobil ashram for meg, for oss i harde omganger. Rath-ma, den burgunderrøde, står parkert. Den er pantsatt og må løses ut. Dvs: jeg ønsker å løse den ut. Den har skjermet meg i så mange netter. Den er ikke levende. Den er laget av jern og metall og det jeg ikke vet. Den har vært mitt indiske ly, og også min indiske fare. Jeg har vært dirrende i mer enn en sving.

Nå står røde rath-ma stille. Den blå ble velsignet i dag. Binad, som ikke har brukt førerkortet sitt på fem-seks år satt ved rattet. Ved hans side satt Raja, sannyasi for en måned. Raja har besindigheten. Den hvite brahmatråden er trukket skrått over brystet hans. Før øvrig: safranfargen. Den som ennå peker mot offer i disse trakter.

I denne måneden kan Raja ikke spise annet enn én frukt, om det så er en drue, i løpet av dagen. Han må som jeg før har skrevet svelge sitt eget spytt. Der sitter han ved rattet og viser Binad veien. Jhobablomster ble kjøpt i riktig butikk, søtsaker også. Samt kokosnøtt. Bilen ble parkert bak templet. De som kan skille sann fra lekende pujari, tempelprest, gikk ut av bilen for å velge. Jeg ble sittende i baksetet. De tre kom tilbake med prest. Setene ble åpnet. Motoren fikk fem blomster samt litt gangavann. En kokosnøtt ble åpnet og hjulene dusjet med kokosvann. Jeg fikk rød sindur i pannen, bare litt, sa de andre. Samt en velsignet søtsak. Så spiste vi frokost sammen, en luchi-variant med dal. I en gammel gammel kafé. Vi skiltes slik. De andre dro for å registerer bilen i nytt navn og lage to ekstra nøkkelsett. Jeg vet «alt» om hvor lett det er å miste bilnøkler.

Med t-banen til Park Street. Ble tigget fra. Det blir aldri rutine. En tigget ikke. Jeg ga til ham. En satt ved husveggen og gråt. Jeg kunne ikke annet. I musikkbutikken dit jeg har gått så mange ganger for å undersøke om det fins cd-er med ikke-fusion folkemusikk, ikke keyboard, ikke polert, kjøpte jeg antagelig samme cd som i fjor. Vi må lage slike cd-er selv, i nord-Bangladesh. Det kan hende «markedet» ikke vil ha rå sang. Men markedet skal få den rå sangen. De som vil høre får høre. Så gjelder det «bare» at de som vil får vite at det fins. Det fins ikke i den beste butikken i Kolkata. Men det kan finnes for liebhabere, i mindre opplag, i mindre butikker.

Jeg trasket. Sult, en sped sult, kom. Madras Tiffin er et enkelt spisested. Sør-indisk. Der satt en hvitkledt «hvit» mann. Jeg satte meg ved et annet bord. Sett deg her, sa han. Jeg gjorde det. Amerikaner fra Georgia. Han har oppholdstillatelse, men kan ikke reise ut i de årene den varer. Gjør han det må den omstendelige byråkratiske prosessen igangsettes på nytt. Han som bistod ham i forrige omgang er død. «Wally» underviser unger og andre i engelsk. Han har Bachelor degree i latin og leser sanskrit. Jeg er fra sørstatene. Som Tennesee Williams. Det spøker der. Av sytten barnebarn er seks, eller var det ti, døde «i voldsom» død. Yngstebroren døde av overdose. Andre drepte seg selv. Moren hadde rødt hår og fregner og brukte voldsomt rød leppestift. Hun døde etter at yngstesønnen var død. Nå er han her, og vet ikke annet. «Fortid er glemt og fremtid har ikke kommet». Kjenner du forresten baulene, spør han.

Jeg kjenner baulene. Ja jeg kjenner baulene for bestandig. Uten dem ville jeg aldri vært «dømt» til denne regionen.

Hvorfor sitter du her når du skulle vært hos ungene dine under den nye Howrah-broen, spør jeg. Jeg behøver underskrift hos Father George, som leder NGO-en vår, sier han. Bess Crawford Seva Niketan. Bess Crawford er morens navn. Seva=tjeneste. Niketan=hus, sted.

Selv var jeg på vei til The Sacred Heart Church i Lenin Sarani. Der ville jeg sitte stille nå i Den stille uke. Jeg helte resten av mineralvannet mitt opp i hans mindre flaske, for min toliters var stor å bære på. Så strenet jeg videre. Bak meg kom «Wally». Father George er prest i kirken «min». Det er ikke slik at jeg følger etter deg, sier han. Men jeg skal sende bilder til gmail-adressen din fra stedet under broen.

Kapelldøren virket låst. Men den var bare omhyggelig lukket. Jeg satte sandalene på øverste trappetrinn og meg selv på en stol. Viften stod stille. Det er 35 grader her nå. Skyggegrader, tror jeg. Alle går rundt med rennende svette.

Neste dag.
Uværet kom i går igjen. Skjønt uvær... selve været er uvær nå; det er rennende. Jeg skulle vandret ute med kamera. Det skyldes ikke heten at jeg sitter inne isteden. Jeg må tenke, jeg må høre. Jeg har et rom i Kalighat. Det må betales for. Men denne roen er ubetalelig. Det bør ikke kalles svalt. Men ingen kommer som ikke skal komme.

Riktignok dukket en forferdet Devendra opp kl 7.15 a.m. Mordtrusler, sa han. Det er lett å si veldige ord. Ingen jeg kjenner skal myrde noen jeg kjenner. Sør-asiater ytrer seg ikke spesielt moderat, kanskje med unntak av buddhistene. Her ligger vold i hver annen bokstav og radikal hengivenhet i hver tredje. Moderasjon er et annet sted.

Jeg har kjøpt gode gensere til de fire. Bilen blir forstandig reparert: speil, setebelter, noe med bremsene. Det var da offerhandlingen (pujaen) ble utført i går at alle tilstedeværende så hvor møkkete selv en ganske ren bil er. Den skal vaskes og bli vakker for ungenes og arbeidernes skyld.

Kom samtidig, sa jeg til Binad.

Nå hører jeg regnet. Cyberkafeen på motsatt side av hotellet er åpen. Jeg skal sende tre brev samtidig. Pendriven lå i Binads bukselomme i et døgn. Han skulle laste ned to dokumenter. Så lastet han ned absolutt alt jeg har skrevet i løpet av et år. Dagen etter var pendriven borte. Den hadde falt ut av bukselommen. Da ble absolutt alt lastet over fra en gammel computer til en ny hvit sandrive - som er meget lett å miste.

Slik lærte han noe nytt om computere og de små tings betydning, samt hvor lett det er å miste. Akkurat dét er stor og viktig kunnskap.

Hilsen Wera

Kolkata Palmesøndag 29. mars 2009
Det er ikke regntid nå. Såvidt jeg vet fins det ikke en stor og en liten regntid i sør-Asia slik som jeg minnes de kalte det i Rwanda. La grande pluie et la petite pluie. Her er regntid - regntid. Den har sin kalender.

Plutselig hørte jeg tordenskrall, og det høljet. Her satt jeg og laget huskeliste for resten av dagene i Kolkata. Det er mye å tenke. Noe må dø, noe som er lite og sårbart som alt nyfødt, fontanelle-nært, må skjøttes om. En som kan være døende måtte, det trodde jeg til i dag, skjøttes om; jeg ville så gjerne få forlate åstedet i en slags forsoning.

Det er ikke alltid forsoning et menneske ønsker seg. Og om det så ønsker seg akkurat dét, altså forsoning, er den slett ikke alltid tilgjengelig. Den ene kan sjelden «lese+ den andre. Få er de som kan lese seg selv.

Her sitter jeg på et Mickey Mus-sengeteppe rett etter regnskuren jeg ikke så. Jeg vet om en som er hvileløs der ute. Jeg vet ikke hvor den hvileløse var i det plutselig styrtregnet. Jeg kan ikke gjøre mer. Det jeg har er for øyeblikket ikke brukbart. Det som er ønsket er det jeg ikke vil gi.

Da han satt foran meg med en håndfull store frø å lage halskrans med, bundet fast i håndklesnippen, som en virkelig sadhu, og åpnet håndklesnippen og la frøene som dyrebarheter i vesken jeg kjøpte til ham i går, frø for frø, da visste jeg hvem som satt foran meg og at det er en jeg har reist så langt med.

I neste sekund rabalder og forsvinning. De som er vitner vil ikke lenger høre og se. Heretter må vitnene skånes. Kanskje kan de ikke slippe å høre vondordene fra et menneske de alle har brydd seg om. Men de kan slippe å være vitne til mitt nærvær under vondordene. De blir krenket ved at jeg blir krenket.

Så la meg stille bevege meg ut av en sirkel jeg ikke kan oppheve. Den jeg ser er en jeg ikke før har sett. Den jeg virkelig har sett dukker opp i små brøkdels-sekunder av himmel, som med de store brunsvarte frøene han hadde samlet til kjente eller ukjente barn. Åh, om dette sadhumennesket jeg en gang fikk se i en stor og for alltid bevegende sannhet igjen kunne bevege seg mot urformen, og være i det AUM, urlyden som er alle tings opphav, der jeg var vitne til ham i den spede begynnelsen for tre år siden.

Det er palmesøndag. Det er lenge siden Jerusalem var i Jerusalem. Jerusalem er i hjertene. Jerusalem er alles mulighet. Den smale veien uten forræderi.

Det er tidlig på dagen. Ma, sier Rehena i telefonen. Hva skal vi gjøre. «Babi» rømte i går kveld. Jeg vil ikke skrive hvem «babi» er. Hun er ikke et barn. Rehena, sier jeg, du skal lese lekser og synge. La de voksne ta seg av de voksne. Tre timer senere ringer jeg til Badsha. De øver seg før en kveldsopptreden. Enda tre timer senere ringer jeg tilbake. Det er rett før de skal opptre. «Babi» er ikke kommet tilbake. Men det er rett før de tre største jentene skal synge. De konsentrerer seg om det. Og jeg får vite at Rehena stryker fiolinen «over halsen» av og til.

Bildet av frøene kommer tilbake og tilbake. Regnet skyller utidsmessig ned. Jeg har også hørt at det kan komme slike regnskyld i mars/april. Hett som det har vært, nesten brennende.

Å avstå. Å avstå fra å ville være noe for noen, eller fra selve det å gi, om så bare et frø. Å innse fra bunnen av at noe er umulig. Også i India, der ikke-lineære forunderligheter hører til dagen og natten.

Og så disse uendelige smilene jeg kan glemme alt i lyset av.

Mitt jerusalem denne palmesøndagen ligger i en tørklesnipp med frø. Sannheten tilhører de fattige.

Kolkata 28. mars 2009
BBC-nyheter durer. I mer enn to måneder manglet jeg ikke-sørasiatiske nyheter. Russland vil utnytte arktiske olje-og gassressurser. Her er det altfor hett. Det skal være varmt i slutten av mars, men ikke brennende.

Jeg lærer om skygge. Hva bedrev geita jeg fotograferte inne i det rustne røret ved Canning i går? Geita reddet seg fra heten. Det er skygge i røret, sa ingeniør Devendra. Ja skygge i røret. Og vi planla firedagers-ferden til deltaområdet: 6-9. April. Utenfor sesongen, og derfor billigere. Men langt fra billig. Det blir en lærereise for oss 5-6 i «Earthcare With Art». Jeg håper det kan bli en reportasjereise for meg. Jeg behøver å kunne «levere stoff», slik som visjonene flyr mellom oss og blir materialisert fortere enn forstandig er her i sør-Asia. Kan det skyldes den allmenne arbeidsløsheten at folk, de jeg «får», er så arbeidssomt hengivne uten å betales med noe som helst: de får være med på noe, de får lære, de får bruke tankemessig og annen energi for «en hensikt».

Han som har det vondt har det vondt. Det fins timer i fred, også for ham. Når han skjønner hva han har «mistet» svir det (kanskje). Instinktet: å flytte seg vekk. Gi meg penger til togbillett! Jeg sier: la meg få kjøpe den billetten. Men penger det gir jeg deg ikke.

Ja jeg vil kjøpe billetten. Ikke med fryd, for fremdeles er vi i samme by og vi har ord å si og høre. Men vil du vekk, da skal jeg kjøpe den billetten.

Jeg får ikke kjøpe den. Han vil jo kjøpe noe annet enn billetten. Og det er ikke usannsynlig at han, tross alle fornedrelser, heller vil være i samme by som meg enn å være i en annen by, eller rekende langs veien. Jeg nekter å ta til meg ordene om penger. Binad tar med seg et sjal, en håndkle og to små gensere fra meg. Ta det. Niranjan lager mat til ham. «Massasje, jeg behøver massasje.» Da sier jeg til Niranjan: fins det massør i Kalighat, så betaler jeg for den massasjen. Ma, jeg skal undersøke, sier Niranjan.

Sadhuer tigger. Men sadhuer skal ikke kreve penger. Sadhuer er overgitt. Som den store fattige sa: bare gud er fullkommen. Ingen sadhu er sadhu, i fullkommenhet. Ingen kan mer enn å gå og gå.

Binad, Niranjan og jeg krysset Adi-Ganga (ur-Ganga) på båtdekket i dag. Treminutters-ferden. En vidunderlig blåfarge og en kvinne med kokekar hun skulle vaske i møkkavannet. Jeg hadde lagt kameraet i vesken for å beskytte det under båtferden. Før jeg rakk å åpne vesken, hadde kvinnet nådd elvebredden med kokekarene. Den uvanlige blåfargen var igjen alene.

Red Light-område. Plutselig satt jeg og snakket med Shampa, Maya, Angura, Baby og enda en Shampa. De hadde aldri sittet slik og snakket før. De er blitt gamle nå. Kundene kommer ikke til dem. Kundene vil ha de unge. Alle var gift, forlatt og mødre før de ble lokket av en agent til Kolkata. De ble stengt inne, og holdt innestengt i fem-seks år. Slik er det ikke lenger. En av dem kom fra Nepal, en fra Bardhamman, en fra Canning. Men jeg vet at mange kommer fra Bangladesh. Det verste, sa de fem, er frykten for ikke å kunne betale husleien. Frykten for sykdom. Og tapet av respekt.

De tok meg med til rommene sine. På Anguras seng sov sønnen på tolv. To eldre sønner bor i morens hus i landsbyen. Alle har barn. Ikke «kundebarn» men ektefellebarn. En NGO arbeider i Red Light-området på «min side» av Adi-Ganga. Den heter New Light og driver skole og internat like ved templet der jeg så ofte, og også i dag, har snakket med ham jeg har reist så langt med og som veksler mellom å begripe hvilket rabalder og hvilken ulykke han har «regissert» de siste månedene og ikke å ane en tøddel men forlenge rabalderet.

Likevel bøyer de frommeste seg for ham. Han er sadhu hva han enn gjør. Og hva han enn gjør nå har han virkelig, om ikke konstant, praktisert selvløs kjærlighet i lange tider. Han har reddet unger, kvinner og gamle fra pogromer. Det kan finnes mange former for sannhet og usannhet i en og samme menneskebevissthet, hvis det da er slik at en menneskebevissthet alltid er én.

Neste dag.
Det kalles «Kina-markedet»: en gros. Det er der mest kan kjøpes aller billigst. Der har vi vært i dag. Vi har kjøpt malesaker: vokskritt, oljekritt, tegneblyanter, tegneark, ganske tykke, loggbok for bruktbilen, kalender for alle ting, permer, stiftemaskin mm; alt dette til bruk for «Eartcare With Art». Men vi har ikke noe sted å være ennå, og vi har ikke valgt ut barn.

I går vandret vi, som nevnt, gatelangs for å krysse Adi-Ganga enda en gang. Gjennom sprekker i en murvegg så jeg søyler og et stort åpent rom: gammelt rikmannshus. En slags lokal adelsfamilie, fikk jeg vite. En gang på 1890-tallet ble alle slike eiendommer konfiskert (?) av staten. Enten konfiskert eller skattelagt, slik at gjeldsbyrden ikke er til å tåle.

Jeg spurte en portner om eiendommen lot seg besiktigtige. Han slapp oss inn. Bakenfor alt det gamle og vakre men forfalne bor de to arvingene; kontorister. Utenfor rekkevidde for oss, i hvert fall i går. Men vi skal undersøke denne eiendommen: om vi kunne la de utvalgte barna få male her! Det ville virkelig vært «magisk», og helt riktig. I slik elde, i slik skjønnhet, og rett ved Adi-Ganga.

Min sadhuvenn, ja jeg kaller ham det fremdeles, sier: gi meg i hvert fall briller, så jeg kan se. Ja, briller, sier jeg. Jeg skal gi deg briller. Det er så lite jeg kan gi deg nå. (Men det sier jeg ikke.) Briller skal du, uansett, få. Å bli takket for dette er ikke til å tåle. Et menneske behøver å se. Fattig og rik, lineær og vanvittig; alle behøver tilgang til øynene sine.

Med ham har jeg reist i urfolkstrakter; han har tatt meg med inn i India, som ingen annen har. Kanskje er det slik at han nå, i hvert fall tidvis, beveger seg ut av forstanden, for altfor mye er sett, hørt og sørget eller nettopp: ikke sorg-fordøyd.

Binad leter etter ham nå. Vi vet at øyenlegen/optikerens kontor er åpent til kl 21 i dag. Nå er klokken 20.15. Han kan være beruset, og ikke skikket til å undersøkes.

Samtidig som vi prøver å etablere et arbeidsfellesskap, og feste det tvers gjennom raseriutbrudd og sorger, må vi ta vare på ham som er begynnelsen til min historie i Kalighat. Den som forråder begynnelsen kan ikke gå i sannhet. Det betyr ikke at den som holder fast på begynnelsen går i sannhet. Men jeg vil bøye meg for begynnelsen, min indre «adi-ganga», i disse trakter.

Gi ham briller. Gi ham mat.

Hilsen Wera

Kolkata 25. mars 2009
Jeg gjør lite annet når jeg er alene inne enn å skrive. Jeg renser kameraet, lagrer dagens bilder. Og skriver. Disse dagene skriver jeg også «prosjektutkast» til Sapnabhumi, eller: EarthCare with Art. Unger skal få bruke farger. Og de veldig fattige patuakunstnerne, som i tillegg synger til bildene sine, denne nesten utdøende gamle gamle kunstformen, skal være med i «EarthCare with Art». Det skal også bevisstheten om Sunderban, deltaområdet i Den bengalske bukt der Ganga renner ut. Flatt land, beskyttelseslandet til byen Kolkata. Drukner deltalandet, vil megabyen Kolkata være radikalt utsatt.

Her er ikke arbeid å få for de uutdannede. Selv for de høyest utdannede er det lite arbeid å få, eller å få gjøre. Disse som kaller meg «ma» er skriveføre. Men den formelle utdannelsen deres er, med ett markant unntak, skrinn. Jeg skriver prosjektutkast på engeslsk i fem punkter. Kanskje legges «visjonsutkastet» inn i et brev hjem siden, når vi har tenkt grundigere enn vi har kunnet til nå. Det hele vil bli oversatt til bengali.

I morgen drar vi med tog til Canning i sør-Bengal for å se på mulige «prosjektsteder». I dag har vi kjøpt en solid om enn brukt Maruti Van. Jeg har vært med på kjøp av bruktbil i India før. Dette er annerledes. Solid, nøkternt. Vyene henger ikke løst. De utprøves rupi for rupi, dvs: øre for øre.

Jeg har nettopp snakket på telefon med Badsha, Bilash, Rehena, Sharifa, Liza, «Anna», Marzina. «Anna», for hun ble omdøpt av oss. Noen av barna kaller meg ma, andre dadi: bestemor. Jeg ringte rett etter sangundervisningen, og sa til Rehena at hun måtte stryke fiolinen over halsen av og til; ellers blir den ulykkelig. Rehena lo. Så fortalte jeg om duene jeg har sett i bur i en sidegate til dette hotellet. Duene har en far. Jeg kalte ham fuglefar i dag da jeg gikk forbi burene; han smilte. Jeg sa til Rehena at jeg ønsket henne en fugl.

Jentungen er vant til å våkne og sovne til fuglelyder på øya hun har forlatt for å lære mer. På øya var hun «dronning» i sang og i klær; i småbyen er hun ikke engang den «beste» sangeren. På øya hadde hun ikke mesterlærer; nå har hun mesterlærer sammen med de andre utvalgte i «lyet» acin pakhi som betyr ukjent fugl.

Om og om igjen fugl.

Min sadhuvenn leter etter meg. Han vet ikke hvor jeg bor. I dag satte han seg i en rickshaw for å undersøke i gater og smug i Kalighat-området. Jeg vil så gjerne snakke med ham. Men jeg vil snakke med ham i en slags stillhet.

Rehena trasket fem timer i sand til båten for å krysse Brahmaputra på vei bort fra løgnen og båndene. Hun sier: jeg har forlatt alt sammen.

Den gamle kunsten: å forlate. Den vanskelige kunsten: å vite når det er sant å forlate og når det er lettvint, og ikke mer enn det. Det er umulig å ønske å forlate en som har «forlatt seg selv», og som jeg kjenner.

Jeg trasket en liten stund ved Ganga i Babu ghat. Den gamle teselgersken fortalte om Tara-Ma, som jeg snakket med i januar, og hvis hus brant ned for ti-tolv dager siden. Det tok fyr i håret hennes. Hun mistet alt. Og hun hadde mer å miste enn de fleste. Brahmin, eks-politikvinne som mottar solid pensjon. De siste årene har hun levd løst, med marihuana. Nå har brødrene sørget for å legge henne inn på et sykehus. Brannsårene skal være store. Det fins langt mer enn dette å skrive om Tara-Ma. Jeg ser henne for meg: stort hjerte, stort vanvidd. Et sluk av kjærlighet som aldri kom.

Binad og jeg trasket i smug i Kalighat. Her er det mye for øyet. Men gamle hus, også gamle templer, henger såvidt sammen. Statseiendom, eller ingens; jeg vet det ikke. Det må inngå i det unnselige prosjektet vårt å kartlegge dette. Det kan være min spesielle plikt: å dokumentere. Som i Bangladesh. Der er det sangopptak. Her er det å fotografere det som såvidt henger sammen. Å lage et lite arkiv.

Så tenker jeg at to-tre unger i området kunne lære å bruke kamera og med kamera dra på leting etter gamle gudshus og menneskehus. Fattige barn er blitt utstyrt med kamera før: i Romania, i Guatemala By, i India. Våre barn skal få male.

Tema: det som nesten har forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne akkurat nå. Det er, i meg, et tema nesten like gammelt som denne kroppen.

Hilsen Wera

Kolkata 24. mars 2009
Det fins ingen grunn til å tro at bare det sannsynlige skjer. Jeg ble oppringt fra Bhubaneswar i går kveld. Flere ganger. Etter andre oppringning tenkte jeg: jeg må reise til Bhubaneswar. Etter femte oppringning tenkte jeg: jeg reiser ikke til Bubaneshwar.

Menneske, jeg vil gjerne høre hva hjertet (ditt) sier. Men hvilke ord kan jeg høre hvis du har begravd, forherdet, eller kanskje forgiftet, ditt eget hjerte.

Niranjan skulle komme til hotellrommet mitt kl 9. Han ringte 9.30. Ma, sier Niranjan. «Babaji» er her. Da satt Devendra foran meg. Ma, sier Devendra. «Babaji» har aldri dratt til Bhubaneswar. Var han der sent i går kveld, kunne han ikke være i Kolkata i dag tidlig. Og han var jo her. Niranjan har øyne å se med.

Løgnene har vært mange i denne byen i min korte tid her. Men jeg trodde virkelig at han ringte fra Bhubaneswar i går. Så hvordan kunne han da være i det lille templet ved Adi-Ganga i Kolkata kl 9.30 i dag. Kledt i et håndkle, bare, sier Niranjan. Han kunne umulig ha sluppet inn på et fly kledt i håndkle. Han kom i drosje fra Howrah, jernbanestasjonen. Sier Nirenjan, som ga drosjesjåføren det han hadde: 100 rupier. Halvparten av takten.

Med ett dukker Somu opp foran meg med kolossale øyne. Somu, sier jeg. Hva har hendt med øynene dine? Er det ganja, legger jeg forsiktig til... Nei, sier Somu. Jeg våknet for litt siden, gikk til templet og der så jeg babaji og trodde ikke mine egne øyne.

Vi fire, med Binad, har arbeid å gjøre. Harde vurderinger. En brukt bil skal vurderes, babaji behøver det han behøver, nærvær og mat, hvor beruset han enn måtte være. Og jeg som har knust hjerte må oppdra hjertet og handle med en nøkternhet jeg mangler: med t-banen til banken for bruktbilens skyld.

Jeg blir fulgt til t-banen, og lover å melde fra når jeg kommer med t-bane tilbake til Jatin Das Park. Jeg kan ikke bevege meg alene i dette området nå. Fullt drama uten meg. Med meg, stillhet – eller enda større drama. Det siste er mest sannsynlig. Veldig mye er knust.

Jeg gjør det jeg kan i banken. Det er omstendelig. Kortene mine blir avvist, og godkjent. Avvist og godkjent. Det fins indiske regler for kortbruk, samt DnbNors egne regler.

Binad og Nirenjan, som har sett på en bil (som kan brukes til det bittelille prosjektet «EarthCare with Art»), kommer til t-banen. Nirenjan henter mat søsteren Ganga har laget. Babaji ringer og ringer, fra ukjent nummer. Han venter, han greier ikke å vente. Jeg vet at han drikker. Jeg vet at jeg må dra dit han er. Så vet jeg at han ikke kan gå inn i templet beruset.

I templet er Raja, sannyasin for en måned. Dette er sannyasinmåneden, etter holi-festen. Mange med familie, sangsar, er asketer i denne måneden. Binad og Nirenjan har vært det flere ganger. Men Nirenjan, som giftet seg i februar, må vente et år. Raja kan ikke spise annet enn én frukt om dagen, og ris tilberedt på spesielt vis klokken 24. Om noen ser ham, og sier «Raja» idet han spiser den risen, må han la være å spise den. Og han må spytte ut spyttet sitt, han kan ikke svelge det.

Jeg går til templet. «Babaji» og jeg har hatt lange samtaler i det templet i løpet av disse tre årene. Jeg har hørt hjerteord og gudsord. De som nå kaller meg ma sokner til templet ved Adi-Ganga, ved pottemakernes sted. Og rett ved et gammelt red light-område. En skole kalt New Light er laget for barn av prostituerte og noen andre. Mange av kvinnene kommer fra Nepal og Bangladesh.

Han er kledt i oransje med shivamala i håret. Han har drukket, som jeg jo vet. Jeg får to-tre hjerteord i et spetakkel av alle slags ord. De andre blir oppskaket av den voldsomme stemmen og de rå ordene. Det fins ingen logisk linje, som jeg jo vet. De andre vil ikke høre mer. Maten kommer. Han vil ikke spise mat han ikke tror på. Han tror bare på kjærlighet, tillit og den som kan få ham til å ti stille. Jeg kan ikke gi det. Han går avsides, og vil ikke ha flere ord. Jeg vet at han tenker at vi tar fra ham alt. Vi har ikke tatt noe fra ham. På en branntomt tar vi asken og prøver å lage et arbeid, ikke annet.

Jeg venter i templet. Maten venter på ham. Jeg skriver et lite brev og går ut, via cyberkafeen til hotellet. Jeg sender to brev hjem samt et lite brev til The Norwegian Embassy i New Delhi. BA har nedlagt ruten London/Kolkata fra 1. april. Jeg har togbillett til Delhi i urolige valgtider. Alle tog blir forsinket, hører jeg. Men har nok med mitt eget hjerte.

«Sønnene» kommer med mat. Vi spiser i hotellrommet. Babaji spiste som om han aldri før hadde spist, sier Niranjan. La ham spise, sier jeg. Det er plikten din. Vil han spise, så la ham spise. Gi ham et sted å sove. Og penger? spør Niranjan. Ikke penger, sier jeg. Mat og søvn. Slik er sadhulivet, slik er det nødvendige livet.

Så bar kan kjærlighet bli at den bare ønsker den andres mat og søvn.

Vi har hatt et lite «møte» i det nye arbeidsprosjektet EarthCare With Art. Jeg arbeider med retningslinjene.

I morgen drar jeg til elvebredden nord i byen alene, sier jeg etter møtet. Med t-bane til Sova Bazar og i rickshaw derfra. Til Niranjan sier jeg: la ham spise og sove. Og si at jeg gjerne vil se ham på ettermiddagen. Har jeg vandret lenge nok alene og laget bilder får jeg kraft til å høre det jeg ikke vil. Gud vet om det gavner.

Men om han holder ut alene, i byen der han har ødelagt så mye. Å, bare de han har «lurt» klarer å temme raseriet sitt. Bare bønnen er sterkere enn det skrøpelige mennesket.

Midt i templet sitter Raja, sannyasin for en måned, med stort og lykkelig blikk. Noe hendte meg som jeg ikke kan si, sier Raja. Etter det vil jeg alltid være lykkelig. Slikt skjer, sier jeg bare. Stor, usigelig og konstant lykke kan skje.

Raja må ikke forakte den som har mistet veien. Det er en unødvendig tanke. Raja kan ikke forakte. Han kan ikke glemme sitt eget harde og farløse liv.

Når alt kommer til alt vet ingen hvem det er som har mistet veien.

Hilsen Wera

Kolkata 23. mars 2009
Ma, hvor er du, spør Somu i telefonen. Akkurat da trasker jeg i Hazra Street på jakt etter Kalighat Fire Brigade og Ganguram Sweet Shop. Finner jeg de to, da finner jeg også Asha Hotel. Jeg spør en ung mann på fortauet hvor jeg er og han svarer som sant er: fem meter fra Fire Brigade. Jeg har nettopp sendt to brev til hjemmesiden fra en cyberkafe, og der måttet oppgi alle passdetaljer. Så strengt er det blitt i India etter diverse former for nettkriminalitet.

Der kommer Somu og Niranjan med hjemmelaget mat til meg: fisk, grønnsaker, ris. Den blir båret inn i hotellet. Niranjans søster Ganga har laget maten. Han som sitter i resepsjonen sier: hjemmelaget mat er best, og kommer med tallerken og skje.

Nå har Rajap ringt fra toget. Han, lillesøster Momena, som jeg på beskjedent vis har «adoptert», moren og faren og andre patuakunstnere fra landsbyen Naya deltar i Brukskunst-festivalen i Kolkata. De er altså ikke i Naya nå. Når kommer du, spør Rajap. I kveldingen, svarer jeg. Hvor er Binad-da, spør Rajap. Binad kjøper telefon. Den brukte nokia-en jeg hadde med til ham fra Oslo ble stjålet.

Jeg venter på «sønnene». De lar meg ikke gå ut alene. Det er fotografiets time i Kolkata. Jeg vil gjerne ut. La Binad komme. La Niranjan komme. Eller Somu. Men helst Binad, for han skjønner det som har med lyset å gjøre.

Binad har lovet å ta meg inn i red light-områdets nest innerste «rom». De andre kan ikke ta deg med dit, sier han. Men han kan. For han har kjent det rommet fra han var liten. Han vil skrive historien sin, og sier at han ikke kan ta den i munnen.

Det er Binad, trebarns-far, som helst vil sove i det lille templet ved Adi-Ganga, Ur-Ganga, dit jeg ble tatt med i januar 2006, da min sadhuvenn nærmest hadde fanget meg og jeg hadde latt meg fange.

Min sadhuvenn har ringt i dag. Jeg er i Bhubaneswar, sa han. Kan du, så ring dette nummeret siden. For et spetakkel han har laget på sted etter sted i Kolkata. Flere enn jeg har tenkt at han må ha fått gift i seg. Mange har holdt av ham, for han kjenner kjærlighet. Med ett ble alt som før hadde vært rett aldeles vrangt. Og det som alltid hadde vært vrangt ble enda vrangere enn det var før.

Lawrence, han som kjørte bilen, «kjerremor», til flyplassen den natten jeg skulle dra til Dhaka, har ringt. Hvilket økonomisk tap han, som andre, har lidd kan jeg bare ane. Lawrence, sa jeg. Jeg kan ikke rette opp det økonomiske tapet ditt. Men jeg kan høre hva du har å fortelle. Ma, sier Lawrence. Jeg får ikke fred før jeg får se deg. Jeg vil bare se deg.

Men jeg vil også høre hva han har sett, hørt og måttet gjennomgå. Som om jeg har en plikt til det. Lawrence ble kastet ut av bilen på flyplassen midt på natten. Så stor skade som dette ville aldri kunnet finne sted om jeg ikke hadde vært ved min sadhuvenns side i tre år, og hatt tillit til ham for alles åsyn. De har hatt tillit til meg og til min tillit til ham. Også derfor, i tillegg til at de fra gammelt av hadde sin egen tillit til ham, kunne han få herje som han gjorde.

«Kjerremor» er parkert. Økonomisk sett kan vi løse den ut. Alle har et følelsesmessig forhold til den røde bilen. Ingen ønsker at den skal selges til hvem som helst. Alle de nettene jeg har ligget, ofte absolutt tildekt, bak i den bilen! Bilens papirer er på ukjent sted, stjålet av hvem som helst eller kanskje beslaglagt av politiet. Nye papirer kan lages. Men bilens formelle eier er min sadhuvenn. Uten hans underskrift kan vi ikke overta bilen, selv om alle vet den ble kjøpt med penger fra meg. Kanskje er politiet bestikkbart her som i Bangladesh. Men jeg vil ikke nøre opp under mer ild, dvs raseri&sorg, i en som kanskje en dag vil dukke opp og ønske å bruke bilen vår. Kjerremor hadde vært vår mobile ashram inntil den store «ulykken», den fullkomne forvirringen, i januar/februar.

Neste morgen
Litt av ettermiddagslyset ble brukt i smugene her i går. En mann matet duer. Han har laget duehus i veikanten. Han kjøper frø til fuglene sine. De kan være hans nærmeste. Slik er Kolkata: uten beregninger. Det fins selvsagt de som regner og beregner. Så fins det de som ikke vil og kan telle.

Vi dro til Brukskunst-festivalen. Det blåste opp til storm. Storm m/regn i mars! Søle ved bodene. Rajap satt på toget fra Mednipur. Binad-da, sa han i telefonen. Jeg kommer. Momina og de andre er der. Festivalen var nesten tom for publikum. Det er eksamenstider i delstaten. Når det er eksamen, er ingenting annet viktigere. Hele livet bestemmes av slike papirer. «Sønnene mine» har dem ikke. Derfor er de, formelt sett, arbeidsløse.

Momina, sa jeg til elleveåringen. Hvorfor er du ikke på skolen? Hun har begynt å male på leire også. Fliser, vaser. Jentungen kan. Nå er jeg «tante», sier moren. Og du er ma. De er lutfattige. Idet jeg gikk, sa Momina med knøttliten stemme noen ord om det ødelagte huset deres. Noen har prøvd å lære henne å tigge fra meg. Hun klarte det ikke. Idet vi gikk ut av festivalområdet, kom Rajap, storebroren. Han bar på ris. Den er billigere i Mednipur enn i Kolkata. Unggutten var svett etter lang dags ferd med tog&buss.

Da hadde min sadhuvenn ringt igjen. Kommer du til Bhubaneswar, spurte han. Eller skal jeg komme til Kolkata. Han var ikke beruset. Jeg tenkte det ville kunne bli det siste gjensynet og de siste ordene. La oss tenke, sa jeg. Hva mer er det å tenke på, sa han. Jeg har gitt fra meg alt.

Den kvelden sa Niranjan at han ville reise med meg til Bhubaneswar. Men senere på kvelden kom flere telefonoppringinger med ord blottet for stille sannhet.

Jeg sier ja til virkelighetssmerte. Men ikke til smerten fra mer uvirkelighet.

Hilsen Wera

Kolkata 23. mars 2009
Jeg er tilbake i min første indiske by. Ustyrlige Kolkata, som fanget meg for så mange år siden. Jeg ble ventet på på flyplassen. Fire menn kaller meg ma. Det gjør alt enkelt. Tre av dem har jeg, i stor respekt og stillhet, kjent i tre år. De kjente min sadhuvenn før jeg kjente ham. Den fjerde, Devendra, er eldre. Brahman og pandit fra Kashmir. Han er gift og bosatt i Kolkata, rett ved Asha-hotellet der jeg nå bor. Devendra er verftsingeniør og har med den indiske marinen å gjøre. De tre yngre har vokst opp i Kalighat, denne byens gamle hjerte. De vet alt om det gamle red light-området her.

Nå arbeider vi post mortem, sa Devendra i går. Han som ga oss til hverandre, min sadhuvenn, er på forferdelig vis «død» for oss. Han er død for seg selv. Ja, vi arbeider post mortem. Men den døde er ikke død. Han har etterlatt seg en stor ubegripelighet. Jeg har hatt mye med ubegripeligheter å gjør i tiår etter tiår. Denne ubegripeligheten overgår alle som har hendt meg før.

Som Samu, min sadhuvenns aller mest hengivne, sufimuslim i Panagarh, sa til meg på telefon i går: ma, hvordan kan det skje at den gode blir ond.

At den gode ble ond er ikke mine ord. Men en som trodde på kjærlighet og bare på kjærlighet ble foran øynene på oss alle «overtatt av» begjær etter rusmidler, blottet for dømmekraft. Han som har reddet muslimske barn inn i ashram etter ashram under pogromer i Gujarat ble borte i raseri og alkohol, og i mer raseri og enda mer alkohol. Det jeg fikk se var begrenset. Han skånte meg slik. Det var likevel mer enn jeg kunne godta å se mer av. Ved månedsskiftet januar/februar antok jeg at min indiske livsetappe var over. For arbeidet jeg i to-tre år har utført med min sadhuvenn smuldret opp på irreparabelt vis.

Jeg kan ikke oppholde meg noe sted lenge uten konsentrert arbeidshengivenhet til stedet og stedets mennesker; jeg er blitt for «gammel» til det.

To dager før reisen til Bangladesh satt fire av oss sammen. Binad, Devendra, Devendras kone og jeg. Nirenjan var ikke der; bryllupet hans ble feiret de dagene. Plutselig dukket det opp en liten arbeidsvisjon: å la ti-tolv barn få hvite ark og fargestifter, eller vannfarger. Binad var henrykt. Visjonen fikk navn: sapnabhumi. Drømmeland, eller drømmejord. Let etter sted og barn, sa jeg før jeg reiste videre. Men husk: jeg har ikke store penger. De bad ikke om penger, de bad om en visjon, de bad om noe å gjøre som også jeg gjorde.

Så dro jeg til Bangladesh, under heftige omstendigheter. Jeg ble smuglet til flyplassen fra siste kveld, bou bhat, i bryllupsfeiringen til Niranjan, en av de fire. Niranjan, hadde jeg sagt før den kvelden. Hva om jeg ikke kommer til bou bhat... for å skåne oss alle for ufred. Men Niranjan, som ikke hadde villet gifte seg uten at jeg var til stede, ble bestyrtet av forslaget. Ma, sa han. Du må være der. Bou bhat, «hustru-ris», er dagen da bruden forlater sin mors og fars hus for godt.

Ja, jeg ble smuglet ut, slik at han jeg har utforsket landsby etter landsby i Orissa, Jharkhand og Cchattisgarh med ikke skulle se meg. Han satt i bilen, «kjerremor», og drakk utenfor bryllupshuset. Jeg ble fraktet til flyplassen. Jeg visste at han visste når flyet mitt ville ta av, at han ville komme til flyplassen og at han var beruset. Jeg som innerst inne ikke ville annet enn snakke med ham visste også at jeg ikke kunne snakket med ham da, for han var ikke «hjemme» og jeg måtte ankomme Bangladesh så uopprevet som mulig. Derfor varslet jeg sikkerhetspersonalet på flyplassen. Sett deg i et hjørne, sa vakten, slik at du er usynlig fra utsiden. Jeg gjorde som vakten sa. Den som ville inn fikk ikke slippe inn. Nå vet jeg at han laget spetakkel hos flyplassvaktene, som var sterkere enn han.

Jeg vet mye mer. Og jeg vet at Niranjan, Binad, Somu og jeg om få minutter drar avsted for å se på et mulig sted for «sapnabhumi».

«Kjerremor» er pantsatt. Vi hadde flere samtaleøkter i går om å løse inn bilen og skaffe kopier av bilens papirer, som enten ble beslaglagt av politiet eller simpelthen stjålet i januar. Pressekortet mitt lå i den bortkomne sadhuvesken.

Vi behøver en bil, sa de fire. Ma, du behøver tilgang til en bil i India. Slik du før reiste med babaji, slik vil vi nå reise med deg.

Ingen kan erstatte en annen. En som bokstavelig talt ble «elsket til døden» kan ikke erstattes. Men de er vakre, de fire. Og de legger ikke sin egen smerte på meg. Deres smerte er stor. For de har hatt stor respekt for ham i mange år og med ett sett det de helst ville sluppet å se, også for å tro på hjertet av sin egen hindutradisjon: sadhuveien. Han er i en annen by nå. I Bangladesh fikk jeg en e-post der han skrev at han neppe kom til å leve lenge.

Jeg vil gjerne få si adjø.

Hilsen Wera

Dhaka 19. mars 2009
Jeg sa: neste gang jeg drar fra Lalmonirhat, sniker jeg meg ut i mørke. Jeg hadde min selviske grunn: så voldsom avskjed er en påkjenning. Jeg har vært i landet lenge denne gangen, i nesten førti dager, som alltid med base i Lalmonirhat.

Nest-siste kveld i Lalmonirhat ble Badshas far brått syk. Jentene i lyet som nå heter acin pakhi, (ukjent fugl) en kjær term fra lalan giti-sanger, så med forskrekkelse på den gamles brekninger og strev med å puste. Lege ble tilkalt. Blodtrykk: 220/100. Da den gamle våknet etter lang natts søvn, sa han til meg: nå går jeg ut av verden, nå må du være hos sønnen min. Hva annet kunne jeg si til en far som kan ha få dager igjen enn: jeg er her.

Likevel dro Badsha, de tre største jentene, Rehena, Sharifa og Liza, og jeg til Dhaka. Vi ble forsinket. Far og sønn hadde ord å si hverandre. Det kunne for alt vi visste være de siste ordene.

Badsha har arvet et jordstykke i landsbyen der han vokste opp. Der skal vi plante frukttrær. Sitron, guava, lichi, kokospalmer mm. Det er et nytt biprosjekt, som med årene blir en inntektskilde.

Jeg skriver dette på en seng i Dhaka. Hvor er nærmeste moske, tenker jeg. For bønneropene vekket meg ikke klokken fire i morgens. Der vi sov natten før, i Dhaka altså, hadde jeg hele morgenbønnen i øret. Og den slapp ikke tak.

Liza, Sharifa og Rehena pugger samfunns- og naturkunnskap på nabosengen. De forklarer hverandre hva salt betyr. Hør, ma, sier Rehena til meg. Så viktig er saltet! Nok salt er viktig, altfor mye er ikke bra, sier jeg. Vet du, ma, sier Rehena på nytt. Jeg kan lage salt. Jeg trodde det var vanskelig, legger hun til. I virkeligheten er det lett. Du må bare ta med litt hav til oss. Så klarer jeg resten.

Akkurat nå har jeg alle tre ved min venstre side. De leser bokstavene mine. Siden de ikke tok med seg engelskbøker i bilen til Dhaka, truet jeg i går med at jeg bare ville snakke engelsk til dem i dag. Men jeg har ikke gjort det jeg sa.

Foran meg ligger dotaraen, det firestrengete instrumentet. Det skal brukes i dag. Vi skal til The Royal Norwegian Embassy, og deretter til «samling» i en organisasjon av radikalt samfunnsbevisste. Det blir sang her og der. Det ble sang på en konferanse organisert av norske FOKUS også. Jentene var henrykt og vil for alltid huske Sissel!

Etter førti dager i nord-Bangladesh: de siste fellesdagene. Jentene våre, mine. De er ikke til å tro. Sharifa strever med toalettet. Hun setter føttene på setet. Rehena er stolt, for hun lærte seg totalettbruken forrige gang hun fulgte meg til flyplassen. Liza har vært ut og inn av sykehus så mange ganger i livet at hun kjenner vestlige toaletter derfra. Vi bruker heis. Sharifa og Liza lukker øynene og legger hodet mot skulderen min. De blir svimle og tør ikke se. Rehena er stor.

Men Rehena er liten på andre måter. Hun har ikke hatt sang-guru på tre år. Sangen hennes, som jeg hørte i 2002, er mindre vital enn de andres nå. Hun har opptrådt på titalls av steder og vært farens stolthet, samt inntekskilde. Men hun har ikke fått lære. Så rømte hun, som lesere av disse brevene mine hjem vil vite. Jeg har lagt alt gammelt bak meg, sa hun i går. Mor, far, søsken. Og fuglene, elva, sandene og veksten, la jeg til.

Badsha, kan Rehena få ha en fugl hos seg, slik spør jeg. For Rehena har tatt seg av fuglunger i flere måneder. Badsha smiler.

Dere må være tålmodige med meg, ber Rehena. Det er så mye jeg ikke har lært. Men jeg kan lære det. Landsbyskolen er ikke så vanskelig som byskolen er. Noen ganger pugget jeg, andre ganger ikke. Noen ganger gikk jeg til skolen, andre ganger ikke.

Hun forteller om rømmingen i gryningen, med sjal over ansiktet for ikke å bli gjenkjent. Om tre-fire timers fort vandring i sand til båten i Roumari. Sammen med Darbesh, svigerbroren. Hva kan jeg gi Darbesh, tenkte jeg i Lalmonirhat. En mobiltelefon! Rehena behøver en pålitelig telefonforbindelse til sandøya Manush Mara.

Så forteller Rehena om hvordan hun var farens og onkelens «stolthet». Hun var redusert til det og ble brukt som det. Nå, etter rømmingen, vet vi ikke hva mennene kan ha pønsket ut, men har hørt at faren ble «syk» da han skjønte at Rehena virkelig hadde rømt. Kanskje er han vis nok til ikke å gjøre noe rettslig. Kanskje er han, tross alt vi har hørt, menneske nok til å la være å slå Rehenas mor, som undertegnet papirene: Rehena skal bo i acin pakhi, og bli undervist derfra.

Kanskje tåler Sharifa at Rehena er større enn henne og har kjent meg i flere år. Kanskje tåler Rehena at Sharifas sang er større enn hennes egen, og at Sharifa av alle i nord-regionen er utvalgt til å delta i en nasjonal sangkonkurranse 27. mars.

Liza, den yngste av de tre, har tålt sykdom til døden i åtte år. Det hun må lære er å spise tilstrekkelig. Faren, en av guruene våre i Patgram, deltok i guruenes tre-dagers «training» 14-16 mars. Der var jeg med hvert minutt. Plutselig fortalte jeg alle hvordan jeg i mars/april 2008 tigget for dem. Det var på det tidspunktet priser på alle ting, inklusive mat og byggevarer, steg. Jeg tigget hos tre av SUNOs solidariske venner om ekstrapenger til ris for de aller fattigste av våre og for å reise LydStudioHuset fort. Løftet om penger kom i løpet av en time.

Men Lizas far ble som knust av å høre at jeg hadde tigget for dem. Etterpå skal han ha sagt til Liza, som kaller meg bestemor, siden faren kaller meg ma, at han ville bli straffet på Dommens Dag om de ikke gjør sitt aller beste for Arshi Nagar, og kanskje måtte hun, Liza, komme tilbake til landsbyen – for ikke å misbruke pengene «mine». Alle vet hvor kostbart det er å holde et barn med god mat, undervisning av alle slag, klær, skoleklær, eksamenspenger. 5000 NOK i året.

Slik ble Liza knust, for hun vil være i acin pakhi. Nå har Lizas far lagt fra seg den pinte samvittigheten. Han sa til meg: jeg gjør det du sier. («Jeg går ikke utenfor ordene dine.»)

Under trainingen sa jeg til Habibur, som Lizas far heter, og alle: en dag så jeg Liza gråte. Jeg spurte hva som var skjedd. Dadi, i dag har jeg gjort noe forferdelig, sa elleveåringen. Liza, hva har du gjort. Jeg tok ikke de tørre klærne mine ned fra taket, sa hun. Et pliktens barn som hadde «glemt» å utføre en bitteliten plikt.

Dette sa jeg til guruene. Som far, så datter. Slik Liza er pliktbevisst, slik er faren også det. Han solgte jo vekk omtrent alt han eide for å betale for Lizas sykehusopphold med behandling i sju–åtte år. Derfor kan han bli knust av å høre at jeg hadde «tigget» for dem, og redd – foran Allah – for å misbruke penger fra SUNO.

Nå er jentene og Badsha tilbake i Lalmonirhat. Jeg er i Kolkata.

Hilsen Wera

Lalmonirhat 12. mars 2009
Jeg vil skrive om det å skrive. Og idet jeg tenker dette, ser jeg opp til høyre. Der, i vindusåpningen, står lille Loveli, glattbarbert, for lusene var altfor mange til at de kunne plukkes ut av håret en for en. Hun står der med nytt navn og ser på meg. Hun heter Anna nå. (Det bor en annen Loveli her.) Hun ble hentet hit i forgårs. Da var vannkoppene borte og vi kom, uansett, på to motorsykler fra et sandøy-sted bortenfor og på den andre siden av Dhorla-elven, langt fra huset der Loveli/Anna har bodd med mormoren sin, men i samme retning, langs samme vei. Og på veien hjem tok vi Loveli/Anna med oss.

I mormorens hus var det ingenting å se. Det var rett før skumringen. Jentungen kom løpende. Hentet to-tre skolehefter samt et sett klær. SUNO ga alle sangbarna et sett klær sist høst. Det er de klærne Anna har å bruke. Så satte hun seg bak på Badshas motorsykkel mens jeg satt på en annen, ikke uten engstelse for at åtte-niåringen skulle falle av. Hold deg hardt fast, sa jeg. Hun holdt hardt om midjen til storebroren sin på sandveien.

Jeg er dagen etter fremdeles lemster av ferden til og fra sandstorm-stedet på den andre siden av mormorens rønne.

Annas mamma druknet i elven en gang for lenge siden. Faren sier hun at hun har sett to ganger i livet. En morbror i Dhaka sender litt penger til mat til moren sin. Det har ikke vært mye mat i det huset. Nå bor Anna her hos oss. Navnet har jeg gitt. Det er et kjært navn. Anna skal ikke noe annet sted på mange, mange år. Jeg ber om kraft og utholdenhet til å følge disse sang- og skolebarna den veien de har å gå frem til moden alder. Anna er den yngste av våre.

Lyet her, det som ble påtenkt på grunn av Rehena, blir fullt. Vi hadde budsjettert til fire barn. Ripon bor utenfor «lyet» fordi han er gutt. Men kostnadene (mat, klær, skolepenger) blir de samme om han så bor utenfor. Cirka 5000 kroner i året for et barn, alt iberegnet. Privatlærer, sangmester, en «storesøster», enken Mahomeda med Mijan på seks, som ser etter dem.

Marjina vil gjerne komme. Hun er den tredje i rekken av seks søstre. Rehena er ikke kommet. Får jeg skrive: Rehena er ennå ikke kommet. Faren og farbroren holder henne i et forferdelig jerngrep. Hun ringte i går kveld for å si at hun ville sette seg i båten sammen med storesøsteren og svigerbroren i morgen (i dag), og komme rett hit. For å se meg før jeg drar, spør jeg forsiktig. Nei, svarer Rehena, for å bli der, i Lalmonirhat.

Men jeg vet hva faren og farbroren har anklaget Badsha for i politiets nærvær. Kommer Rehena med storesøster og svigerbror rett hit, uten at faren har «velsignet» det, vil faren og onkelen kunne anlegge sak mot Badsha. Og alle vil bli pint og skadelidende. Bruk all din forstand, sier jeg til Rehena. Jeg kan ikke si: kom. Men Ripon, Sharifa og Liza sier i telefonrøret: kom, Rehena, kom.

Lille Anna sier ingenting. For hun kjenner ikke Rehena. Fiolinen fra Kolkata står i hjørnet der jeg skriver dette. Den sier sitt.

Men jeg ville jo skrive om å skrive.

For en liten uke siden kjøpte jeg tykke skrivebøker uten linjer til Ripon, Sharifa, Liza og Badshas sønn Bilash. Siden det skriver og skriver de i alle ledige stunder.

Med ett, det er morgen 13. mars, kommer meldingen: Rehena sitter i båten med storesøsteren og mannen hennes. Hun kommer, sier Badsha. Først må Politiet si ja, sier jeg. Jeg er redd for administrativt spetakkel. Å, som jeg har grått for Rehena i disse ukene. Bøtter. Jeg har tenkt: alt dette arbeidet som det var hun, jentungen på syv–åtte, som i 2002 ga meg kraft og «nødvendighet» til å påbegynne for fem år siden, henne må jeg gi fra meg.

Det som ble skapt på grunn av henne og i lys av henne skulle ikke få tilfalle henne fordi patriarkatet og noen menns harde hjertet er som de(t) er.

Rehena er i en viss forstand død for meg, tenkte jeg da jeg for seks dager siden hørte hva faren og farbroren hadde anklaget Badsha for hos det lokale Politiet. Hva Rehena selv sa hadde minimal vekt. Moren ble ikke engang spurt. Og ikke storesøsteren. Jeg må gi henne fra meg, tenkte jeg. Og la penger i en konvolutt. Ta vare på dem, Badsha, sa jeg. De er til Rehena. Og neste gang jeg kommer hit, gir jeg enda en gang det jeg kan.

Ma, sa Rehena i telefonen for seks dager siden. Jeg vil huske deg til jeg dør. Og når jeg er død, da husker jeg deg fremdeles. Og nå, nå skal jeg krige! sa jentungen. I det øyeblikket ga jeg telefonen til Badsha. Ingen her tåler å se at jeg gråter.

Bhaia (bror), sa Rehena til Badsha i telefonen den dagen. Livet mitt blir ikke slik jeg hadde drømt om.

Beviset på at jeg ikke må gråte slik at de ser det kom enda en gang i går: det ble sunget en sang om kjærlighetsfellen, guds egen felle, som en kan bli fanget og limt fast i, etter å ha sluppet tak i alt annet. Badsha sa etter sangen at jeg hadde lagt mye bak meg for å gjøre det jeg kan for dem: Sharifa, Liza, Anna, Ripon og de andre. Da kom tårene mine. Barna så det. Da kom tårene deres. Etterpå sa de at de ikke kan tåle å se at jeg gråter.

Jeg må være freden og fjellet som ikke går i stykker.

Nå sitter Rehena i båten, den farligste ferden i livet hennes til nå. Hun har revet seg løs fra jerntangen. Men jerntangen kan vise seg å være sterkere enn henne. Which side are you on. Det er spørsmålet til politiet og rettens øvrige menn. Jeg vil ikke betale politiet for å la være å anlegge rettssak mot Badsha. Jeg kan ikke risikere at visum til dette landet aldri blir innvilget til meg igjen. Det ville ikke gavne noen. Det ville slett ikke gavne Rehena.

Nå gjør de to søstrene sitt idet de trosser de eldste mennene. De risikerer å bli banket opp om de må vende tilbake til øya. Storesøsteren må, uansett, vende tilbake dit. Men hun er en annen manns nå. Han er Rehenas gode svigerbror. Hva Rehenas mor risikerer vil jeg helst ikke tenke på. Jeg er nødt til å tenke på det.

Også Rehena får, om hun kommer, skrivebok. 320 sider. Hun er neppe like skrivefør som de andre. Rehena kan noe annet. Det har hun lært fra elven, blomstene og månens omskiftelige form. Kommer hun virkelig hit, da må vi feire. Da skal hun få synge. Da skal jeg gi henne fiolinen.

Jeg tar fiolinen med meg i bilen til fergestedet. Så kan hun bære den med seg til PS, Police Super.

De skriver når de kan. Det er vidunderlig å være vitne til hva det å skrive betyr og at landsbybarna våre uten videre har forstått det. Jeg har ikke sagt noe som helst om «tekstens» betydning. Ikke annet enn at nedtegnelsene de gjør nå skal være med dem for bestandig, og at de kan skrive mens jeg er i India eller Norge også, slik at jeg kan lese/høre når jeg kommer tilbake til dem.

Så vet de at jo at jeg er en som skriver. At jeg skriver slik at de kan spise, synge og gå på skolen. Det vet de også.

Nå setter vi oss i bilen som Gopal skal kjøre. Det er en leid bil. Får Arshi Nagar bil, vil jeg være sjåføren, sier Gopal og synger. Gopal er hindu og meget from. Han synger når han kan og sier Jay Guru hver gang vi ser hverandre.

Badshas kone blir med til Police Super. Badsha er anklaget for så mye, for misbruk av penger og annet misbruk. Jasmin vet alt dette.

Hilsen Wera

Ps: Vi hentet Rehena i Kurigram. Snakket i telefon med kommunestyrets formann og med to kommunestyremedlemmer, og tilbrakte nesten to timer hos Politisjefen for hele Distriktet (Kurigram). Rehena sang på Politisjefens kontor. Han lovet å gjøre sitt. Men Rehena er mindreårig.

Planen er at svigerbroren drar tilbake til øya med papirer som Rehenas mor og andre i landsbyen kan underskrive... faren vil ikke. Men rømmingen fra storesøsterens hus er ikke lenger en hemmelighet. Sent i går kveld ringte Rehenas far til Badsha. Sent i går kveld ble Rehena akutt redd for at moren ville bli banket opp av faren om hun undertegnet samtykkeerklæringen. Hun fødte meg, sier Rehena. Guds hjerte går i stykker hvis hjertet hennes går i stykker.

Nå har svigerbroren dratt tilbake til øya med tre sett papirer. Rehenas abba kunne komme til å se ett papir, og rive det i stykker. Derfor: to kopier til. Og i dag skal det nye huset innvies, på kvelden da guruene som kommer hit fra hver sin gurugriha, sangskole, for tre dagers «training». Rehena kom uten skolepapirer og er ikke innskrevet på skolen her. Hun får være sammen med meg og guruene de tre dagene. Deretter reiser jeg til Dhaka. Og om jeg vil, blir Liza, Sharifa og Rehena med til Dhaka. Da kan de synge i Den norske Ambassaden.

Hilsen Wera

Lalmonirhat 7. mars 2009
De vever fremdeles med opprekksgarn på Den sørlige bønnens øy i Brahmaputra. Jeg så det i 1998. Det var kan hende det første jeg så der, nest etter sanden. Sand over alt, i den tørre årstiden. Sand i nesebor, og i kameraet. Inne i øregangene også. Og så vevernes tråd. Den tynne tynne tråden som skiller oss fra nakenheten.

En gang vil jeg så gjerne få skrive om tråd, eller ha tråden som billedtema.

Jeg så den gamle tråden igjen i forgårs. En lyserød gammel genser som ble rekt opp strikkerad for strikkerad. Der satt de på tunet, ikke bare ett tun men flere, og rekte opp hele men gamle gensere, som antagelig var kjøpt, etter kilopris, på et marked for deklasserte gensere i Dhaka.

Mine folk på Den sørlige bønnens øy er vevere som kom dit fra Tangail rett nord for Dhaka for to-tre generasjoner siden fordi det verken var jord eller mat i Tangail. Noen av dem vever på øya fremdeles. Mange vevstoler er nedlagt. Det fins knapt kulde mer. Hva skal de da veve sjal for. De vever myggnett. Mygg fins fremdeles. Håndvevde myggnett, tenk på det.

Plutselig satt jeg igjen i båten på vei til mitt aller første, og på sett og vis skjebnesvangre, sted i Bangladesh. Vi skylder kvinnenes spede sang på øya i 1998 «alt». De fanget meg aller først. Om de ikke hadde «fanget» meg med sang den gangen, da ville jeg aldri blitt fanget. Da ville «sangskolene», kalt gurugrihaer, ikke blitt opprettet; ikke LydStudioHuset bygd; ikke det lille lyet for utvalgte jenter heller. Og da ville jeg ikke tilbrakt ca to av årets tolv måneder her i år etter år, nå som kroppen fremdeles tåler det. Da ville jeg sluppet disse strabasene, denne veldige forpliktelsen av enhver art, også økonomisk. Alle disse barna som, som alle barn på alle klodens steder, trenger mat og bokstaver, for å gå på veien - og, akkurat her, for å synge.

Jeg/vi må holde dem på den vanlige skolen så lenge jeg/vi bare kan. Så lenge de er skolejenter kan de også gå til «sanghuset» og synge. Skole betyr: skolepenger, eksamenspenger, skolebøker, skoleuniform. Skole betyr - at mange må slutte å gå på skolen, så kostbar er den etter 6. klasse.

Hver gang jeg er i nord-Bangladesh er det der, hos sangbarna på den første øya, Den sørlige bønnens øy, jeg tilbringer mest tid. Der må jeg være om natten. Der må jeg være i mer enn en natt. Jeg var der i tre netter denne gangen, og kom tilbake med den aller tidligste båten i går. Fem timer med båt til tettstedet Kurigram. Det er lite vann i Brahmaputra i den tørre årstiden og båten må snike seg frem der det er vann nok. Jeg så en krokodille. Og vidunderlig røde gjess.

Kabir, sanghelgenen, var vever i Varanasi for fem hundre år siden. En av de hellige badetrappene ned til Ganga er viet sangeren&dikteren Kabir. Når får jeg komme tilbake til Varanasi, spør hjertet i hjertet mitt. I mars er heten lysende voldsom i Varanasi. Også her er heten forunderlig. Vi går inn i vårmåneden falgun om få døgn.

En gang vil jeg skrive den lange historien om Den sørlige bønnens øy. Den skal inngå i bok om den strabasiøse og forbløffende prosessen som har med å bevare den gamle sangen her å gjøre. I dette brevet: bare en tynn prøvende stedsbeskrivelse. Den sørlige bønnens øy er, geografisk sett, ingen øy. Det må ha vært en øy. Slammet har leiret seg. Der det var vann er det land. Og der det var land er det nå kanskje bare elv. Øy eller ikke øy, det var uansett dit jeg kom først. Der er sangen hardest, råest, størst. Der er den også mest kollektiv. Sangen er i nesten alle barn. At kvinnene sjelden synger har med underernæring og menns ære å gjøre. Vi er alle pir dhora lok, sier folk. Alle har pir/guru. Alle sier Allah Allah. Og jeg sier, på Den sørlige bønnens øy, at jeg bare tror på det folk gjør. De som kysser føtter kan forråde i neste sekund. Kyss ikke føttene mine mer. Si ikke søte ord. Jeg er for gammel til det.

Vi bygde et hus for sangskolen på Den sørlige bønnens øy. Det ble flyttet fra et fiendtlig sted til et fredelig sted. Så ble tinnhuset «banket opp» for to-tre uker siden. En gjeng menn gikk løs på det. Det må ha vært en anfører med. Tre av våre folk ble banket opp. Vi trodde det ville bli anlagt rettssak. Isteden ble saken avgjort mellom landsbyens menn: de som slo, de som ble slått og «kommunestyrets» folk. Istedenfor rettssak: penger. Det riktige ordet kan være: bestikkelse.

Og jeg sa til «kommunestyrets» folk, uten å kjenne omfanget av det jeg sa, at her på denne øya fins det kjøp og salg av bevisstheter. En kjøper seg til andres taushet om egne ugjerninger, en kjøper seg bort fra straff.

Men selges hjertesangen på verdens marked, blir den litt etter litt flat, uten rytme og pust. Den slutter å være seg selv. Jeg har ingenting å tjene på denne sangen. Det er en befriende tanke.

Hilsen Wera

Lalmonirhat 1. mars 2009
Loveli på ca ni år kom med mormoren og Chand Miah, guruen ved fergestedet Khularghat, i dag. Hun har kopper, fikk jeg høre. Ikke ta på henne. Da hadde jeg allerede holdt henne inntil meg. Tynne morløse Loveli, hvis far har slått seg ned et helt annet sted. Det gjorde han så fort hun var født. Et jentebarn, en stor stor byrde. Slik tenker mange. Tre år senere druknet moren i elva.

Loveli skal få bo i «lyet» som snart er ferdigbygd. Men hun kan ikke flytte hun før byllene er borte. De andre kunne bli smittet. Med feber og koppesykdom sang hun for oss, helt uten blygsel. Tynn som en grein, og uten andre ord enn sangordene.

Legen, som har lovet å undersøke ungene våre for halvt honorar, kom til Arshi Nagar, Lydstudiohus m/kontor i dag. Loveli har chicken pox, altså ikke small pox, sa legen for å berolige meg. Han skrev ut resept. Loveli dro tilbake med medisiner i hånden. Hun sa hun visste hvordan hun skulle spise dem. Legen var med under sangundervisningen også. Så ble han kjørt av Nabiar tilbake legekontoret. Der skal han ha sagt til de ventende pasientene at han ville fortelle dem den gode nyheten om det han hadde hørt og sett før han undersøkte pasientene sine...

De fem barna vi tar imot er underernært og Liza, tidligere diagnostisert med lungesykdom, er for lengst sykelig. At en solidarisk lege er med oss er mer enn en lettelse. Noe av det dyreste som kan skje et menneske her, i tillegg til bryllup, er sykdom.

Ripon kom syklende, lykkelig. Alle de åtte storebrødrene hans skal være lykkelige over at han heretter «tilhører» Arshi Nagar, om han så må sove i et annet hus, bare fordi han er gutt. Det er her han skal lære. Han ga meg kokosnøtt. Det er en hellig handling. Han sa han ville gjøre lekser og synge og meg lykkelig. Vakre vakre Ripon.

Vi har hørt at Sharifa på grunn av sult kan ha «lånt ut» kroppen sin slik ingen skal låne ut kroppen sin. Fattige jenter er utsatt. Nå pugger hun engelsk. Hun må holdes fast. Men faren hennes kom hit den dagen alle hadde hørt (om) kuleregnet i Lalmonirhat fordi BDR, grensepolitiet, gjorde opprør mot dårlig betaling og få goder, sammelingnet med hærens. Sharifas abba ville se om datteren hans var uskadet. Så kom han rett inn i sangen. Han syklet tilbake til landsbyen sin i lettelse. Og for den lille summen penger jeg hadde gitt ham på tunet uken før hadde han kjøpt en vakker grønn lungi. Det gjorde godt å se den.

Den eneste vi venter på er Rehena. Hun er min første og hun blir den siste til å «skrives inn» i Arshi Nagar khedra, det lille huset vårt for fattige syngende barn, om hun i det hele tatt kommer. Den siste til å skrives inn på skolen her også. Lyet ble laget med tanke på nettopp Rehenas behov.

Rehenas families hus er reist på jord eid av en onkel. Han vil ikke ha noe av at Rehenas familie får det hans egen familie ikke har fått. En ekstrem variant av janteloven. En annen onkel tjener på Rehenas opptreden her og der. De to onklene truer med å knuse huset til Rehenas familie om Rehena drar fra øya. Rehena har tre småsøsken og en amma (mamma) hun ikke vil skal lide mer. Rehenas amma lå i fanget mitt og hulket: vi har ingenting, vi har ikke jord, da jeg var på øya for to uker siden.

Rehena er gissel. Hun orker ikke tanken på knust hus. Jeg er for lengst villig til å betale for ny tomt som skal registreres i Rehenas abbas navn. Det vet ingen på øya ennå.

Neste morgen
Sharifa feier gulvene og Liza bretter sammen dyna på sengen min. Jeg er den eneste som får sove alene. Det er en stor bevilgning. Denne gangen ble tre lus og et luseegg oppdaget på tidlig tidspunkt i min næreste nærhet. Det klør ikke mer. Her sitter jeg med morgenlyder på alle kanter og skriver. Det ryker fra tekoppen. Jeg pålegges ikke sukker; jeg blir tatt vare på.

Om litt drar jeg til Rangpur. Til Dutch-Bangla Bank, der visakort kan brukes, samt til en cyberkafe som jeg håper har Adobe, slik at jeg får lastet ned et manuskript med fotografier. Kanskje kjøper jeg lungier til de fem mennene som arbeider i Arshi Nagar. De fortjener langt mer. Det de får som honorar i måneden er mindre enn det det koster å ha et barn i Arshi Nagar kendra, det lille lyet vårt.

Hva heter fuglene, Liza. Og hva heter det treet der. Alle vet at bomullstreet er det aller vakreste for meg. Røde og rød-oransje blomster rett ut fra tørr stamme, uten et blad.

En tenåring kalt Bebi ble plutselig parkert hos oss. Jeg kommer tilbake i ettermiddag, sa faren og viste seg ikke mer den dagen. Bebi fortalte historien om ekteskap og skilsmisser i en lang serie, på morens side, på farens side. Da var det strømbrudd og bekmørkt i huset her. Ungene sov i LydStudioHuset, og jeg ble, i mørke, invitert til bryllup i en landsby i Hatibandha. Kom og velssign bruden, sa hun som inviterte meg.

Disse ordene hørte jeg samme dag som jeg hørte hvordan Rehenas far eer blitt mobbet fordi han lar datteren kalle en «kristen» for Ma.

Hilsen Wera

Lalmonirhat 26. februar 2009
Hva er denne bankelyden. Det kan ikke være slik det lyder når ingefærrot blir knust på steinplaten der maten lages. For litt siden satt Sharifa der og knuste ingefær og gurkemeie. Jeg stjal litt ingefær fra steinplaten hennes. Sharifa bare smilte.

Sharifa sier hun er tolv. Hun kan være tretten. Når hun skriver engelsk er t’en dobbelt så lang som den skal være. Det hender at også i’en er som en liten bjørk midt i ordet av bokstaver med riktig størrelse. Jeg er engelsklærer for Sharifa og Liza i «lyet for jenter», det nye prosjektet vårt, når jeg kan, som oftest ved ti-tiden om kvelden. Liza er elleve. Hun ble stor altfor tidlig. Moren døde da hun var tre-fire år. Slik blir et barn gammelt. Gammelt og ansvarsbevisst, eller fortapt.

Liza ble lungesyk. Liza er langt fra «fortapt».

Lyet er ikke ferdigbygd ennå. Bankelyden jeg hører kommer fra huset som reises, stein for stein. En kvinne sitter og knuser murstein. Antagelig skal de små bitene blandes med vann og bli til bindemateriale. Aldri har jeg tenkt at jeg skulle betale for å få stein knust i Bangladesh. Nå betaler jeg for det. Noen kan spise fordi hun knuser stein hos oss. Jeg vet ikke hva hun ville gjort om hun ikke knuste stein her. Kanskje ville hun knust stein et annet sted, eller sittet på tunet sitt avmektig.

Det kommer en sms fra Kolkata. Ma, jeg er bekymret. Tilstanden i Bangladesh er dårlig. Jeg spør Badsha hva som er hendt. «Krig i Dhaka» sier han. To «greiner» av administrasjonen kriger mot hverandre. Jeg vet ikke mer. Da jeg spurte, hadde han ikke stått opp ennå. Han er politisk skolert. Uten politisk grunnskolering kan ingen grunnlegge en organisasjon i dette landet.

SUNO, «sangfrøet», som lå inne i en stor kokong av en nasjonal organisasjon (NGO) i ca fire år, er nå sin egen, etter «uavhengighetskrigen» i 2008, med eget kontor og budsjett. Det er vi i Norge som «bærer» budsjettet. Jeg håper vi har bæreevne. For det kan ikke bæres herifra. Selvsagt fins det folk med penger i dette landet. Selvsagt sier Koranen at «du skal gi». Men de som har vil ha mer, også her, og de som sier Koranens ord med tunge og lepper, utfører sjelden Koranens ord. Som med Bibelen, så også med Koranen.

Organisasjonen heter Arshi Nagar, «speilbyen». Jeg er på nærest tenkelig hold vitne til «ubehaget i byråkratiet». Papirer sendes til kontor etter kontor. Enogtjue signaturer behøves der jeg med norsk naivitet tenker at en underskrift ville vært nok. Det må skyldes behovet for bestikkelser. Ingenting blir utført uten bestikkelser; ingen byråkrat løfter på et papir, eller leverer det til rette person, uten å bli betalt for det. Han/hun blir statlig eller kommunalt, og meget lavt, lønnet. Resten kommer fra bestikkelser. Også Arshi Nagar har måttet «betale» for å få lov til å arbeide. Men vi har betalt langt mindre enn andre. Misthi, kalles det. Søtsaker. Den ene etter den andre får søtsaker. Deretter: signaturen.

Å etablere en NGO, som vi har måttet, er en kostbar, tidkrevende og ganske besk sak. Den smale smale og sure porten inn til arbeidsro og legalitet. For å gjøre arbeidet legalt har vi måttet utføre mange små illegaliteter (bestikkelser). Unntaksregjeringen, inntil valget 28. desember 2008, gjorde (kanskje) det den kunne for å oppheve bestikkelsesveldet. Det er ikke utelukket at de som arbeidet for å oppheve bestikkelsesveldet måtte bestikke instans etter instans for å få arbeide for å oppheve dette veldet.

Dette er tungt; dette er kostbart; dette er nødvendig. For meg fins det ingen vei ut. Arbeidet med fattige gamle sangere og ungene er bestikkelsesfritt. Det er blitt mer krevende. De fire årene inne i kokongen var en slags forskole. Nå vet jeg langt mer enn før om hva jeg kan stole på og hva som er holdbart.

Jeg håper jeg kan stole på meg selv. Jeg håper at jeg er holdbar.

Vi har friheten nå. På sted for sted må vi vurdere stedets atmosfære, foreldrenes samarbeidsvillighet til å sende sønnen eller datteren til skolen. Det bør være omtrent like mange gutter som jenter. Og vi må være oss aksen hindu/muslim bevisst. Om det er madrasaer i nærheten. Om de to guruene kan samarbeide. Noe av det vanskeligste er forbundet med misunnelsesenergiene i nabolaget.

Mens jeg skriver dette hører jeg med ett kuleskudd. Han som skrev sms-en i Kolkata visste langt mer enn meg. Jeg visste, da jeg våknet i dag, bare det jeg for lengst har lært om den kroniske uroen, karrigheten og raseriet i sultne kropper.

Jeg reiser meg og går ut på tunet: det er krig (juddah) hører jeg med ett, og ser folk løpe i virvar på stien foran porten. Hvilken krig? Mellom hæren og grensestyrkene, innenfor landets grenser. Jeg sier: vi skal til Kurigram i dag. Og dit skulle vi virkelig, for å snakke med politisjefen i distriktet om Rehenas urimelige kår på sandøya Manush Mara. Krigen er større i Kurigram, får jeg vite. For Kurigram er nærmere grensen til India. Grensepolitiet vil ha like store fordeler og like høye lønninger som hærens folk får, forklarer Badsha. Derfor disse kulene.

Jeg vet jo for lengst at slåssing her som oftest har med penger å gjøre. Småfolks misunnelseskrangel og tyverier. Vi har arbeid å gjøre i Kurigram, sier jeg igjen, som en unge. Her har journalistene sagt at du ikke må bevege deg utenfor porten i dag, svarer Badsha. For ingen vet hvem som kan gjemme seg hvor, og hva de kunne tenkes å bruke deg til.

Så er jeg innesperret i et kuleregn jeg bare kan høre. Ingen kule å se her fra lyet vårt. Men jentene er på skolen rett ved leiren for BDF (Bangladesh Rifles: Grensestyrkene). Badsha ringer til rektoren. All telefonforbindelse er brutt fra sentralt hold. Vi går opp på LydStudiotaket. Og ser Liza og Sharifa komme løpende over markene. Krig, sier de i redsel.

Dette er ikke krig, sier jeg. Bruk ikke det ordet. Det er pengeslåssing, som så ofte. Maramari, sier Badsha.

Skriv om denne dagen, sier jeg til Liza og Sharifa. Ja, sier de. Og setter seg sporenstreks ned for å skrive.

Så blir det den lange samtankens dag mellom Badsha og meg. Hva behøver Arshi Nagar. Hvor er de svake punktene. Vi gjennomgår sted for sted. Og bestemmer oss for å avstå fra å lage festival nå. Skolering av guruene er viktigere. La de tretti guruene, små og store, komme hit for skolering for en dag eller to. Det ligger i budsjettet. Og jeg skal og vil delta med all den veiledning som er mulig. Om hensikten: å bevare den gamle sangen, inspirere de gamle musikerne og undervise ungene fra bunnen av.

Jeg får vite hvordan rikfolk i denne byen, de som ikke vil at noen andre skal kunne gjøre eller ha noe de selv ikke gjør eller har, prøvde å bestikke Badsha med 200.00 taka i september 2008 for at han skulle oppgi drømmen om Arshi Nagar. Han sa nei til bestikkelsen. Da ble det lokale registreringskontoret bestukket for at registrering ikke skulle finne sted lokalt. Kontorets folk sa til Badsha: vi mottok bestikkelsespengene. Men Arshi Nagar blir likevel registrert.

Lille Loveli, morløs og farløs, kommer til lyet vårt om en dag eller to. Ripon kommer også om en dag eller to. Det må snekres seng til ham. Han skal bo to hus lenger oppe i veien. Nabiar har skaffet engelskpåklig avis til meg. En overskrift: Mutiny, Bloodshed at BDR HQ.

Hilsen Wera

21. februar
Det er martyrdagen og morsmålsdagen. Den var på denne datoen, 21. februar, i 1952 at studenter i Dhaka ble drept fordi de ikke ville gi opp morsmålet, bengali, for å erstatte det med (Vest)Pakistans offisielle språk urdu. I 1952 het nåværende Pakistan Vest-Pakistan og Bangladesh het Øst-Pakistan. Først i 1971 ble landene skilt fra hverandre, etter voldsomme kamper, der den indiske hæren støttet Bangladesh som egen nasjon. Bangladesh ble egen og selvstendig nasjon det året.

Lalmonirhat 19. februar 2009
Krydder knuses på steinplate i kjøkkenet bak ryggen min. Fra LydStudioHuset lyder saregamma. Lungesyke Liza synger med hele seg. Snart begynner første skoletime. De tre tolvåringene pugger og skriver engelsk, som jeg gjennomleser om kvelden. Sharifa strever med y´en.

Den store oppblåsbare globusen jeg kjøpte hos Norli i desember henger fra taket i kontoret. I går rett før midnatt var jeg geografilærer. Den store forbauselsen kom da jeg sa at alt det blå der er hav og at jeg kan gå til fots til havet fra der jeg bor i Oslo.

Ingen nettforbindelse her for øyeblikket. Det mobile modemet i Arshi Nagar kan være ødelagt. Jeg vet at jeg i går skulle se – og godkjenne – omslaget til romanen En annens navn i munnen som kommer ut mens jeg er her i øst. I dag sendes manus med omslag til trykkeriet: en dags utsettelse fordi jeg er langt borte og skulle se omslaget på skjerm før det ikke lenger fins den minste endring å gjøre.

Filen lå på skjermen foran meg men kunne ikke åpnes. Jeg var i går i nærmeste by, Rangpur, for å bruke nettbank og prøve ut visakortet som ble avslått i tre banker i Dhaka for ni–ti dager siden. Heldigvis for oss alle ble det ikke avslått av Dutch-Bangla Bank i Rangpur.

Den daglige lederen av banken fulgte meg ned trappene og til minibanken rundt gatehjørnet, og telte deretter sedlene. Han byttet egenhendig ut en seddel som var en smule defekt. Uten at jeg bad om det ringte han til banksjefer i Dhaka for å spørre om jeg kunne åpne en bankkonto i Dutch-Bangla Bank i Dhaka, og deretter anvende filialen i Rangpur. Om en ukes tid ringer han meg for å fortelle hva han da vet. Om Foreign Currency-konto.

Jeg vet at det koster like mye å kjøpe bangladeshiske taka nå som det kostet i desember 2008. Det er langt langt dyrere enn det var i august. Alt dette på grunn av underslag, mislighold og grådighet i USA mm.

Java for nettbank ble lastet ned i cyberkafeen i Rangpur. Jeg kunne se saldoer. Da jeg åpnet mail, dukket det opp en diger pdf-fil fra CappelenDamm. Jeg laster den ned mens du gjør bankarbeidet ditt, sier innehaveren av cyberkafeen. Men da jeg etter mer enn en time i banken går tilbake til ham, sier han: dessverre. Denne filen er for stor for datamaskinen her. Omslagsfilen til romanen. Nå er den antagelig sendt til trykkeriet usett.

Håret mitt er innsmurt med kokosolje. Jeg får det jeg ber om. Ber jeg om kokosolje i håret får jeg det fra hvem jeg vil.

Shyamal satt og ventet i fem–seks timer. Jeg var jo i Rangpur og deretter på en liten sykevisitt hos Badshas abba. Hjerteslag i forrige uke. Altfor høyt blodtrykk. Beveg deg, sier jeg til den gamle. Spis ikke søtsaker, og ikke veldig mye ris.

Badshas far er from og lærd. Jeg spør ham om koransurer som har med det å gi å gjøre. Det er påfallende at selv velhavende muslimer, slike som ber tre eller fem ganger om dagen, ikke bryr seg om å gi til sitt eget lands fattige.

Kan hende tenker mange at alt ondt kommer fra «utlandet». Men enda flere tenker at det er «utlandet» som skal ta seg av dette landets trengende.

Badshas far lovet å gi meg tekster om å gi. Han vet hva som er den troendes plikt.

Shyamal er musikk-lærer og vil gjerne gi tid og kunnskap til Arshi Nagar. Det er han som skal være mesterlærer (guru) for jentene som bor fast i lyet vårt her. Liza, Sharifa og, kanskje, Rehena. Litt etter litt, en eller to til. Men Shyamal vil gjerne gjøre feltarbeid også. Landsbyguruene våre behøver en klassisk skolert guru. Arshi Nagar trenger en musikk-kyndig i tillegg til Badsha. Arshi Nagar trenger enda flere. Det fins ikke budsjett til flere. Jeg håper det fins budsjettpenger til Shyamal. Og at slike penger kommer, om de ikke allerede fins. Liza og Sharifa har sagt at de gjerne vil lære hos Shyamlal. At han er hindu er helt i orden..

20. februar
I går morges var jeg i kommunebygget. Der holder DC (District Commissioner) og Etterretningen/Det hemmelige politiet til. De ser etter meg (også). Jeg sa til alle i Det hemmelige politiet, de var nesten ti i tallet, at folk kan utføre de pussigste og mest intrikate handlinger for å så tvil om Arshi Nagar. Det fins misunnelsesfiender, og andre fiender også. Så nevnte jeg Rehena, som kan tenkes å stikke av fra Manush Mara. Etterretningsagentene lot meg forstå at de visste hva som ble sagt under landsbysamlingen sist fredag. Rehena blir på øya, slik ble det sagt.

Dere «får» henne, sier nestsjefen. Da er det jeg som sier at det er hun som må «få» seg selv og sin egen fremtid. Hva skal vi gjøre om hun plutselig, og uten farens velsignelse, dukker opp på tunet, spør jeg. Informer oss med det samme, sier nestsjefen. Men om hun dukker opp, da vet vi det allerede, tilføyer han. Så sier han: her sitter sønnen min. Han er datakyndig. Ta ham med dere.

Forrige brev hjem ble sendt fra en cyberkafé her i småbyen Lalmonirhat. Langsomt, så langsomt. Fastlinje-modem. Filen med omslagsbilde kunne ikke åpnes der heller. Jeg sendte sms til Norge. Om mulig, se omslaget for meg. På kvelden får jeg en melding om at omslaget er som det skal. Da skriver jeg til redaktøren min i CappelenDamm at jeg ikke har sett det. Men jeg har fått vite at det er som det skal.

I Aditmaria gurugriha i går ettermiddag sang Chandona, China og Manjuara og de andre. China på ti fikk en geit av oss i november. Den har fått kidd siden det. Nå har China en månedsgammel lillesøster også. Så syklet faren med China tilbake til landsbyen ved indiagrensen. Ti kilometer borte, sa faren. I hvilken retning, spør jeg. Nord og vest. Kom til oss, sier han. Det er det aller borterste huset, legger Badsha til.

Hilsen Wera

Lalmonirhat 11. februar 2009
Nå har Sharifa vært ute ved dammen og plukket spinatlignende grønt. Hun har feid gulvet her jeg sitter og skriver, hun har feid andre gulv også. Bilash pugger lekser. Liza sover ennå. Mahomeda har laget ingefær-te og fylt en termos med den. Jeg er alene om å drikke ingefær-te. Badsha, som la seg sent, har langsomt kommet seg ut av søvnen.

Jeg er nord i Bangladesh, i sangskole-land. På den andre siden av tunet står LydStudioHuset ferdigbygd. Lyet, den lille «ashramen», for utvalgte jenter blir bygd i disse dager. Sharifa og Liza blir de første til å flytte inn der. Nå sover de i LydStudioHuset og går på skole i nærheten.

Lizas far er en av guruene våre, aller lengst nord og vest, i Patgram ved indiagrensen. Vi besøkte sangskolen i Patgram i går. Da sa Habibar, guru og Lizas far, at han solgte unna nesten alt han hadde for å redde Lizas liv fra hun var fire år. Lungesykdom. Han dro frem røntgenbildene fra sykehuset i Rangpur. Jeg kan ikke lese røntgenbilder. Likevel kunne jeg se at bildet av høyre lunge var helt forskjellig fra bildet av den venstre. Lungesyk, ja. Medisiner til hun blir tolv, sa Habibar at legen hadde sagt. Allergi, sier Liza. Det har hun lært å si. Ingen vet om hun er tolv år ennå.

Nå er jeg gammel og livet mitt er slutt, sier Habibar til datteren. Mens livet ditt begynner. Nå har jeg gitt deg over til Arshi Nagar. Habibar er i fred. Han har funnet et ly for den syke datteren. Så behøver han ikke å selge unna mer for å redde barnet.

Du har mye igjen å gjøre, sier jeg til Habibar. Alle disse barna som vil lære.

Etter besøket ligger Liza på fanget mitt og gråter i bilen. Lillesøsteren har hun båret på hele dagen. Alamgir, lillebroren, har holdt ektaraen og sunget med den. Moren, kvinnen faren giftet seg med etter at Lizas mamma døde da barnet var 3-4 år, stikker en tirupi-seddel i hånden til Liza. Ta vare på den, du, sier Liza til Badsha. Er den hos meg blir den bare borte.

Blant alle barna våre er Liza det «eldste». Hun har vært sykest, hun har mistet mye (en mor) og vet at faren har gitt fra seg mye for hennes skyld. Hun er farens tilbedte barn og farens aller tyngste byrde. Nå er hun her.

Sharifa er sangfuglen. Underernært, hardt-arbeidende og med et forunderlig mot. Hvor langt vil du gå, spurte jeg henne i bilen i går. Veldig langt, sa hun. Tidligere hadde hun sagt at hun ikke vil gifte seg før hun kan «gå» selv. I bilen var Badsha sangguruen. Han sang, Sharifa sang; han rettet på uttalen hennes, eller på melodien; hun sang igjen, likesom utrettelig.

Og jeg innser at sykdom er farligere her enn på andre steder jeg kjenner. Det fins en stor avhengighet av medisiner og minimal kunnskap om bruken av dem. Foreskrives en kur, blir den ikke fullført. Medisinene er altfor dyre. Jeg setter fyr på alle medisinsjappene snart, sier jeg spøkefullt. Legene foreskriver kostbare kurer. Det kan hende det de foreskriver er rett. Men de forklarer neppe at kuren må fullføres. De tenker kanskje ikke på at folk må selge unna rismarkene sine, hvis de har rismarker, for å skaffe penger å betale kuren med. Kan hende er det simpelthen slik at de tenker, men uten å bry seg.

Selvfølgelig blir folk syke. Underernært og uvitende om hva kroppen behøver, som de fleste er. Ingen lege kan «lese» sykdomstegnene deres på et tidlig tidspunkt. For de oppsøker ikke lege på tidlig tidspunkt. Hvor «leseferdige» almenpraktikerne er vet jeg heller ikke.

Den som bor i Norge vet, med mer eller mindre presis kunnskap, hva norske borgere får fra det statlige helsesystemet. Alle vet at «staten» vil gjøre sitt om sykdommen kommer. De færreste behøver å frykte de økonomiske konsekvensene av liten eller stor sykdom.

At farmasøytiske selskaper kjøper opp legers tid og ekspertise er ikke et lokalt fenomen. At det gjennomsyrer dette landets tynne medisinske system fikk jeg vite i går. Vi behøver en lege, sier jeg til Badsha i bilen.

Da får jeg vite at en lokal lege har for lengst sagt at han vil undersøke barna våre for halv pris.

12. februar
Det er neste morgen. Vinden laget spetakkel ved dammen i natt. Strømmen er totalt upålitelig. Å lade batterier er en konsentrasjonsøvelse. Oppladningskø! Bilash på tolv ser etter batteriene mine når jeg ikke er inne, og han ikke er på skolen. Han er Badshas sønn.

I går var vi i Hatibandha, der Mohammad Ali fakir er guru. Tro ikke at dette arbeidet er lett. Mohammad Ali kommer fra gammel tid. Da fantes det bare sangmestere her og der, og verken radio eller fjernsyn. Han oppsøkte én mester og lærte noe, oppsøkte en annen og lærte mer. Når han synger seg innover, kommer gråten. Det tilhører marfati- (sufi)tradisjonen som er hans. Han gråter fritt. Barna som ser det, vet antagelig ikke hva det er de ser. De skal lære melodi, rytme og sang. Så ser de mesterens gråt, som de ikke kan begripe. Min kjære Mohammad Ali må navigere i nye tider.

De gamle sangene har fiender. Noen ler av dem og vil feie dem vekk. Vi vil ha denne tidens sanger, sier barna; og kanskje mødrene og fedrene også. De bøyer seg ikke for mesteren, som blir ulykkelig. Han sier: før visste jeg hva som bodde i meg. Nå er jeg ikke den de vil ha.

Jeg sa til alle: da jeg kom til dette tunet for fire-fem år siden, var det Mohammad Alis sang jeg hørte. Da vi valgte å lage en sunoskole her i Hatibandha, skyldtes det han. Hvis dere vil lære «moderne» sanger, må dere lære dem et annet sted.

Sang, samtale, sangopptak varte i fire-fem tider. Jeg fatter ikke at tiåringer kan sitte rolig så lenge. Der satt de. Og til slutt sa de at ville lære Mohammad Alis sanger. Noen sa de ville lære å spille fiolin, som han. Jeg sa at jeg hørte hva de sa, og skal videreføre det.

Mohammad Ali sa: nå har jeg sagt det jeg har båret på, nå er jeg fornyet. Og da den hvitkledte Ajam-bhai sang: når jeg leter etter deg, mister jeg meg, gråt også jeg. Hvor er Biti, datteren din, spør Badsha. Hun er i Dhaka, for det fins ikke ordentlig skole her, sier Ajam-bhai. Gi henne til oss, sier Badsha. Jeg henter henne i morgen, sier Ajam-bhai. Da gir jeg henne til Arshi Nagar.

Hun er den beste, sier Badsha. Hun, og Rashida. Det er Rashida på dakkhin namazer char, «den sørlige bønnens øy», som fikk en norsk sunovenn til å nevne stemmen til Patti Smith. Den gamle ruheten lengst inne.

Hilsen Wera

Kalighat i Kolkata 7. februar 2009
I dag vet jeg mer enn i går, og langt mer enn dagen før det igjen, om det vakreste begravd i det verste og det verste tildekket av det vakreste. Å lære er hardt. Å åpne øynene, eller rettere sagt: å få øynene åpnet, er et ydmykende og langvarig arbeid.

Noen ganger må øyne presses åpne. En unngår å se så lenge som mulig. En unngår å la være å håpe så lenge som mulig. Så kommer øyeblikket da det synlige blir påtrengende.

Det skjedde i går, i skikkelsen av et barn. Et barn ble brukt som utpressingsmiddel eller som sjakktrekk innenfor en dramaturgi med ukjent dramatisk «linje». Det var foran barnet jeg ble presset til å se det jeg til da, i alle dets konsekvenser, hadde holdt utenfor synsrekkevidde.

Da barnet gråt, løsnet tilliten. Den falt som en meteor uten lys til bakken. Her sitter jeg, mer forferdet enn før. Inne i forferdetheten, en rar ro. Og bønn.

Ingen av oss kan vite hva Jesus visste da han, korsfestet, sa: tilgi dem for de vet ikke hva de gjør. Jeg vet ikke hvem som vet hva det er hun eller han vet at de gjør. Ingen av oss kan be om tilgivelse for annet enn egne gjerninger. For andre... er vi henvist til å be om miskunn, som den russiske pilegrimen, med hjertebønnen: herre Jesus Kristus, miskunn deg over oss.

Dette skriver jeg i Kalighat, Mor Kalis mest fortettede sted i Kolkata.

I livets løp har jeg tenkt mye på tillit. Karin Boye skrev om den «tillit som skapar världen». Tilliten holder verden slik den holder oss. Den eneste holdbare tillit er, åh, for et gammelt ord jeg skriver, tilliten til en annen kjærlighet.

I den tilliten er vi holdt. Den må bli en stein. En slipestein som sliper vekk løgnene.

Plutselig kunne jeg se. Plutselig oppløste en stor tåke seg. Plutselig ble det tydelig for meg at jeg måtte «ofre» en tillit som ikke var holdbar og følge en annen stemme i meg. Gå, gå ut av det brennende huset. Gå ut slik at andre hus kan bli skånet og nye små hus kanskje bygd.

Så gikk jeg ut, fra en som har behøvd meg til verdens ende. Jeg må tåle alt som vil kunne skje på hans side. Men det kan også hende at han da blir befridd fra «verden» og forpliktelsene og kan vende tilbake til jungellivet og alle håp oppløst i røyk; i hasjpipens røyk.

Nytt liv og annet er mulig. Det er ikke jeg som vet hva som kan være mulig.

I kveld er det bou bhat. Bou=hustru. Bhat=ris, livets mat. Niranjans feiring av livets største feiring, som er bryllupet, i disse trakter, og kanskje på alle steder i verden blir stadfestet i kveld.

Jeg må være på Niranjans sted. Da jeg antydet at jeg kanskje ikke kunne være der, så jeg at øynene hans falt ut av den holdbare verden. Jeg måtte jo være der. Han kaller meg maa. Det har jeg skrevet før. Mange kaller meg maa, uten at det har samme totale betydning som det har i Niranjans munn.

Det fredeligste av alle hotellrom ble gitt meg i går, rom 303, dit ingen kan komme hvis ankomst jeg ikke ønsker. Her er et fjernsyn med BBC World. Jeg har kunnet vaske håret i varmt vann; for en forunderlighet. Fiolinen til Rehena ligger på sengen. Gaven til bou bhat ble innkjøpt i går, en skål.

Jeg tenkte: tåreskålen.

Så slående det er, det med tårene her. De blir fra seg om de ser tårer hos meg. Slik var det også i Bangladesh i fjor. En dag, under «krigen» for folkesangprosjektet Suno, under organisasjonen Arshi Nagar, ble jeg krenket av en kvinne som var blitt bestukket for å være med i ødeleggelsen av Suno. Det var totalt uventet og tårene kom. Jeg skyndte meg vekk til et øde sted. Ungene fulgte meg. Tre av dem satte i å hyle. Jeg visste jeg måtte avslutte tårene mine i samme sekund.

Det var en liten dam i nærheten. Jeg tok litt vann fra dammen i hendene og tørket kinnene.

Slik også i går, etter den klare erkjennelsen og redningsaksjonen, ikke av alle, men av meg. Litt søvn før reisen til Dhaka i morgen tidlig, tenkte jeg. Bare litt søvn. Jeg måtte ikke ankomme menneskene mine der utkjørt.

Så ble jeg geleidet til Hotel Asha. Niranjan og tre andre kom til hotellet. De så tårene mine. Jeg forklarte ingenting. En av dem visste. Det er ikke til å tåle, sa Niranjan. Da skjønte jeg at jeg igjen måtte la meg redde av det som alltid kan redde meg: arbeidet.

Jeg grep kameraet og sa jeg ville dra ut i byen og komme tilbake ved seks-tiden, når mørket setter inn.

Det var fredag. Jeg dro til Chandni Chawk, ved den store moskeeen. Aldri har jeg sett så mange tiggere ute, og så mange sovende, med og uten bikkjer som også sov. Så mange kvinner i gatesøvn. Godt fotoarbeid ble gjort.

Som om smerten var formbar leire, eller var blitt til et større blikk jeg kunne bruke på verden.

Tilbake til hotellet. Da kom de igjen. Og plutselig, midt i en samtale mellom Binad, Sharma-ji og hans kone kom ideen om en bitteliten «maleskole» for noen av ungene her, akkurat her i Kalighat. De tre var henrykt. Fattige barn skal få uttrykke seg. Det er ingen stor og ny tanke.

Binad skal velge ut barna, Sharma-jis kone skal kjøpe inn papir og malersaker, wholesale, i Bara Bazaar. Og Sharma-ji, han som i går reddet meg ut av det brennende huset, blir ansvarlig for å finne lokaler og overvåke det hele.

Sapnabhumi blir navnet på skolen, «drømmeland». Vi behøver en eller to billedkunstere med stor og gjestmildt blikk, selv om papir og fargeblyanter er og blir den store læreren.

*

Nå skriver jeg, også for å lade ipoden. Den er med meg for første gang. Andalusisk, korsisk, tyrkisk sufi, klassisk indisk, Bob Dylan, Patti Smith, Keith Jarrett mm. På flyplassen til natten blir dette trøsten; den bærbare hjemkomsten.

Kanskje kommer det te og litt frokost snart. Jeg er blitt mindre siden sist dere så meg. Det skader ikke. Te og litt frokost vil heller ikke skade.

Jeg vet ikke om en venn kan slutte å være venn. Jeg vet ikke om den som har reddet seg ut av et brennende hus, og som vet at den andre ikke er reddet, fremdeles er venn, eller noe helt annet. Jeg har vært oppe til eksamen. Det kan hende jeg «dumpet». Det kan også hende at jeg var oppe til en annen eksamen enn jeg selv trodde. Jeg trodde det var en eksamen i det å tåle. Men det kan ha vært en eksamen i det å se, og nettopp ikke lenger å tåle.

Badsha venter, sammen med Mahomeda, på flyplassen i morgen tidlig. Mahomeda skal ta seg av jentene i det lille skolelyet vi lager, i annekset til LydStudioHuset. Nabiar, Badshas hjelper, ser etter arbeiderne som bygger huset, og drar av den grunn ikke til Dhaka.

Og jeg tenker, her i Kalighat, der et dusin barn skal få male, at vi kanskje kan opprette en forbindelse til patuamalerne i Naya i øst-Mednipur, de som maler og synger slik forfedrene og formødrene malte. Men det blir etter den lange reisen, kanskje den aller lengste reisen, til Bangladesh. Fiolinen ligger lysende på sengen. Og jeg som trodde at jeg, etter en måneds bevegelse langs kanten av det tålbare, måtte gi fra meg «mitt India», er igjen hentet inn: ikke med syngende men med malende barn.

Jeg har fått en «Badsha» her. Han heter Binad, født i redlight-området ved templet. Siden han var barn har han ønsket å male, slik Badsha siden han var barn har villet synge. Badsha fikk synge, Binad har ikke fått male.

Helt til i går, slik uttrykte Binad det i dag, har livet mitt ikke hatt noen retning. Binad, som har sett sadhuer komme og gå, og som har tjent sadhuer fra han var guttunge. Nå skal han få velge ut barn til et bitte-bittelite «maleprosjekt». Og når jeg kommer tilbake fra Bangladesh, da skal vi insh´allah, dra sammen til landsbyen i øst-Mednipur, der Memona, Rajap og de andre bor.

Til Mithila i Bihar, der andre folkekunstnere bor, kommer jeg neppe i løpet av denne reisen. Folkekunstnerne der har «kapital» sa en ansatt i Cottage Emporium, en stor butikk, til meg igår; det var der jeg kjøpte «tåreskålen» til Niranjan og Aporna. Men de i øst-Mednipur har bare tradisjonen.

Hilsen Wera

Kolkata, umulighetenes by, 5. februar 2009
Lille Sahil gir blomstene jeg plutselig mottok vann. Han dukket opp i min sadhuvenns bil, fra Bardhaman. Der har det vært en pirs (åndelig veileder, «hellig mann») urus: årlige minnedag. Jeg antar det er dødsdagen hans som minnes.

Jeg har holdt meg i Kolkata, i gjestehuset ved dammen, og gatelangs, der Niranjan, som i tre år har kalt meg maa, giftet seg ved templet i Kalighat i går. Det er et hardt og konsentrasjonskrevende arbeid å gifte seg på rituelt vis innenfor hindutradisjonen, den noen kaller «sanatana», evig.

Noen vil ikke anvende hindu-navnet. Hindu er et splittelsesord. Navnet hindu ble kraftig som en motsats til islam. Vi er indere, sier min sadhu-venn. Jeg er ikke hindu, sier han.

Han tilhører sanatana dharma, den tusenårgamle tråden av visdom. Og om halsen har han hengt korset jeg ga ham i sadhukjedet. Han er, som tidligere nevnt, også innvidd fakir, i warsi-ordenen.

Niranjan ble omstendelig kledt i dhoti og pajama. Ansiktet var dekorert, nye sko innkjøpt. Jeg var vitne til den omstendelige påkledningen. I den blomsterbrydete bilen til seremoni- og sammenkomststedet satt jeg sammen med brudgommen og hans aller nærmeste.

Denne dagen eies av brudens familie. Det er dagen for konyadan: jentegaven. Jenta, som har vært gjest i sine foreldres hus fra fødselen, ble i går gitt bort. Heretter skal ikke foreldrene be henne om noe. Nå tilhører hun et annet hus.

Med ett er jeg blitt «svigermor». Og i den innleide bryllupshuset ble jeg bedt om å sette meg ved siden av bruden, sosiologistudent, utsøkt pyntet og dekorert, mens gavene ble gitt henne og en lillebror noterte ned alt.

Da jeg så faren sitte ved offerstedet og si de ordene brahmanen hvisket ham i øret, var alvoret merkbart. Datteren, sin eneste, ga han nå bort til en annen familie. Hun skal ikke lenger ønske seg noe som helst av sine første mennesker.

Niranjan, tenkte jeg. Nå må du skjerpe alt du er. For jenta som er valgt for deg, og som du har valgt og som også har valgt deg, hun vet mye du ikke vet. Niranjan har sin store fromhet og rituelle viten. Akademisk skolert er han ikke.

Maa må spise, sa Niranjan til fortrolige venner. Jeg spiste en tiendedel av de andre. De spiste i bøtter og spann. Det var ikke et vegetarisk måltid. Søtsaker strømmet over verden. En sandesh, sa jeg. Jeg kan spise en sandesh, den minst søte søtsaken av alle.

Sharma-ji, en pandit fra Kashmir, satt ved siden av meg. Forklar meg det du kan, sa jeg. Brudens familie fra Asansol nord-vest i Vest-Bengal hadde en brahman (pandit) med seg, Brudgommens hadde en annen. De to panditene gjorde hvert sitt arbeid og tidvis korrigerte de hverandre. Brudgommens offerarbeid ble utført først. Så ble jenta hentet, båret i været. Også brudgommen ble båret i været. Høyt der oppe var de nær hverandre til de sakte ble løftet ned og plassert på hver sin bittelille «skammel», der de satt under resten av det mer enn to-timer lange ritualet, der det enda en gang ble bevist for meg at få indere vet hva taushet er, eller at den er dyrebar.

At mange heller ikke vet at skoene skal taes av på offerstedet er forbausende. Jeg, den fremmede, bad dem ta skoene av. Fotografene tråkket rundt og laget bilder av hver gest. Ingen forstyrret mer enn fotografene. De lot blitzlyset gjøre offerstedet hett og tråkket rundt med store sko. Det brahmanene gjorde ble smått – og veldig gammelt.

Brud og brudgom ble bundet sammen. De gikk sju ganger rundt ildstedet. Sammenbundet helt til ilden på dødens dag brenner opp den ene, og så og den andre. Ilden ble nøret opp med ghee, klarnet smør. Den siste gesten var å legge sindur, rødt pulver, i jentas midtskill. Tre ganger la brudgommen det røde pulveret på sin egen finger og trakk den gjennom jentas skill. Litt av pulveret ble smurt inn på ringen hans.

Og jeg ble til slutt kjørt tilbake til gjesthuset i den blomsterprydete bilen. Da sov gjestehusets eier. Men de to som ledsaget meg vekket ham.

Det er tid for den trettitredje bokfestivalen i Kolkata. Jeg dro dit på dagstid i går. Jeg antok at patuakunstnerne, de som bor i landsbyen Naya i øst-Mednipur, kunne være der. Jeg «adopterte» Momena på cirka ti år i den landsbyen i oktober. Sa: jeg skal ta meg av skolegangen din.

Det har vært stor hurlumhei i dagene mine i januar. Jeg har ikke kunnet dra til Naya. Om to-tre dager flyr jeg til Bangladesh. Å dra til Naya er utelukket nå. Dessuten kunne, som nevnt, patuakunstnerne være her i byen.

Så lette jeg blant de mange hundre bok-utstillingssjappene i Science City. Ingen kunstner å se. Jeg spurte etter dem. De jeg spurte var uvitende. Så spurte jeg en som mente å vite at de holdt til bak paviljongen for Skottland, som er årets utvalgte land. Der, bak den skotske paviljongen, satt små kunstnere, som laget portretter, landskapsbilder mm. Bakenfor de aller aller bakerste, på stedet der få mennesker hadde noen grunn til å bevege seg, satt menneskene mine, femten folkekunstnere fra Naya.

Momena og storebroren Rajap lå og sov og ble dratt ut av søvnen av moren. Momena visste ikke hva verden var der hun sto foran meg. Hun var i søvn. Det tok få sekunder før hun tok tak i meg.

Alle hadde bilder, av naturfarger, kraftfulle, av det gamle slaget. Og ingen kjøpte. Det blir ikke til mat engang, sa Momenas mamma. Da ville jeg kjøpe mat til alle. Nei, sa Rajap. Vi har spist. Jeg vil bare bli et ordentlig menneske, sa han.

Hilsen Wera

Kolkata 3. februar 2009
Kameraet er her, og den lille soveposen. Den gamle hvite og hardføre mac´en er her, og fiolinen jeg snart skal bære med meg til Bangladesh. Som håndbagasje. Absolutt håndbagasje. Jeg har to ekstrasett med strenger med, og fiolinen er gul-oransje. Ingen vet hvem som skal bruke den. Jeg har hørt at en fiolin bare skal brukes av ett menneske.

I går ville ikke mac-en det jeg ville. Den er mitt ly. Jeg går fra byen til den, fra kaos til den. Jeg går fra andres ville visjoner til stillheten hos den.

Det hamrer på taket og jeg har vandret så langt i dag. Fra Bagh Bazar Launch ghat til Free School street. Se på bykartet. En bitteliten busstur midt i forkortet vandringen aldeles minimalt. Jeg kom til The Armenian Street. Det var en anselig armensk befolkning i Kolkata for hundre år siden.

Ved vandringens slutt var den merkede «guatemala-foten» min, den som ble så betent i 1996, i Guatemala By, totalt utkjørt. Og da jeg skulle krysse Lenin Sarani, ja her fins både Lenin Sarani og Ho Chi Minh Sarani, spurte jeg rådløs hvordan jeg skulle kunne krysse den trafikkerte gaten. En mann hørte meg, han sa ikke noe, men grep meg resolutt i venstre hånd og leide meg meget, ja nettopp håndfast, over gaten. Uten ord eller sukk.

Det er også derfor jeg er her. Det fins, midt i terror og terrorfrykt, denne sansen for bittesmå og kolossale gester. Små hjerteslag av praksis. Jeg lot meg leies. Noen ganger lar jeg alt skje.

Mine nærmeste mennesker er i Bardhaman. Der var fakirer samlet sist natt. Min sadhu-venn gjør sitt grasrot- og registreringsarbeid. Jeg valgte å bli alene her ved sykehusene og dammen. Her kan jeg skrive brev hjem samt en bitteliten «enkel» roman som «Leser Søker Bok» kanskje kan bruke - for de som ikke ble født i Norge, og for andre som trives best med hovedsetninger, bare. Det er første gang jeg skriver fiksjon på en reise.

Jeg bør langt sør for sentrum. Jeg kunne dratt med bussen til sentrum, i to hele timer. Så drosjer jeg isteden til nærmeste metrostasjon, drar med t-banen til Sowabazar, og er ikke lenger sky i forhold til å sette meg i en håndtrukket rickshaw.

Han som trakk meg i dag var tynn som en finger, og gammel. Om et år eller to har han neppe verken lungenes eller leggenes kraft. Jeg spurte om han virkelig hadde kraften. Ja, han hadde. Han hadde det jo ikke. Men han brukte restene av en kropp og ingen av oss to ble skadet mellom biler og busser. Da jeg ga ham hundre isteden tjue rupier, så han på seddelen lenge. Spis godt i dag, sa jeg. Men jeg tror ikke han hørte det. Har han en kone i Bihar, blir alt han ikke behøver sendt til henne.

Så satte jeg meg på den gamle krakken og drakk byens beste te-med-ingefær hos den krokete kvinnen som sier at alt som er rett og alt som er kroket er guds gjerninger. Ta henne med deg, sa en mann. Jeg er aldri langt borte, sa jeg. Hun smilte. Så sa jeg det presten-John en gang skrev til meg: at den jeg en gang har begynt å elske vil jeg elske bestandig. Hun så på meg. Jeg vandret videre. En bestemor sa: ta dette barnet. Det er umulig å ta til seg ordene. Denne verden er slik. Ta dette barnet.

Og i dag, der jeg vandret ved Ganga og videre til Bara Bazar, det heftige forretningsstrøket, der alle mat- og teselgere bruker smutthullene mellom fortauet og trafikken og lager det de kan, te, salte saker, krydrete saker, søte saker, og folk bruker noen centimeter luft til å spise, vaske seg, olje seg, sove, og barn ligger der jeg tenker at barn ikke skulle måttet ligge, der tenkte jeg i dag at noen kanskje ikke skulle vært født.

For det fins ikke trær og luft og mat og favn og fred og vei for dem.

Men det er ikke slik at jeg tror på min egen tanke.

Vi lager biris, billige sigaretter, sa mennene. Vi vet det skader kroppen. Vi må spise. En mann laget de vakreste søtsaker mellom trafikk og fortau. Inntil veggen satt en mann med kalott og en kvinne, enten plassert der eller som brukere av et tilfeldig rastested. Jeg fotograferte ytterste forlatthet på sementen. Gi dem mat, sa jeg til ham som laget samosa i en liten sjappe. Og, ja, de ville spise. De kunne spise. De hadde ikke plassert seg der tilfeldig. Jeg er ikke den eneste som sier: gi de menneskene mat. Det er så mye nærere enn å gi fra seg en mynt.

Men den nymalte portugisiske rosenkranskirken var stengt. Jeg lette og lette etter inngang. En ambulanse fra Mor Teresa-søstrene stod parkert foran kirken. En kirke skal ikke være stengt, sa jeg til sjåføren. En kirke skal ikke være stengt, sa han. Men den var og ble stengt. Med mange luksusbiler parkert foran inngangen. Kanskje brukes kirketunet som parkeringsplass, kanskje er det en inntekstskirke for en nymalt kirke i India anno 2009.

Og jeg vandret videre, spiste en halv vakkert oppkuttet ananas med rødt salt, spiste yoghurt med «risskall» og litt sukker hos en av Kolkatas kinesere. Begynte å ha visjoner om ris&fisk. Jeg kunne jo satt meg midt i spisemylderet. Jeg gjorde det ikke. Det var så tett.

I morgen gifter Niranjan seg. Han har valgt dato ut fra astrologens råd og mine muligheter.

Hilsen Wera

Kolkata 31. januar 2009: Saraswati-puja
Saraswati er kunnskapens og kunstens gudinne, hun er ledsaget av en svane. Hennes skikkelser av leire er mange. De lages på nytt hvert år, i Kumartuli, som er gudemakerstrøket. De fleste guder er... gudinner.

I går var det ufremkommelig i byen. Håndtrukne rickshawer, auto-rickshawer, drosjer og privatbiler i stim, og folk holdt fargete og på fantasifullt vis dekorerte leirfigurer av Saraswati med det gamle strengeinstrumentet vina, samt den ovennevnte svanen, inntil brystet eller over hodet. Så skulle leirfiguren(e) kjøres til bønnestedet, offerstedet; til gamle og nye steder for seremonier.

Ve den som bryter eller knuser en finger på gudinnen.

Jeg har vært gjennom ild og vann siden forrige brev. Det er den indre fortellingen. Den skrives ikke. Min sadhu-venn har gått inn i det som kalles mouni, som er en radikal offerhandling, utført av sadhuer gjennom århundrer.

Mouni: taushet. Å ofre det kjæreste, som for noen er å snakke. Ordene hans må nå skrives. Han har snakket så hardt og heftig og krevende gjennom mange måneder - for å overtale sadhuer, for å registrere dem i en organisasjon som også er med og for fakirer, islams radikale vandrere og fattige. Nå er det stille i den munnen. For 41 dager, det er regelen. Og om nødvendig i 90 dager til. Det kan være vi ikke får snakke sammen i tiden jeg er i India denne gangen.

(Men før dette brevet ble sendt, måtte ordfasten brytes.)

Jeg utvider oppholdet i Bangladesh. To måneders oppholdstillatelse er gitt av The High Commissioner. Utvider jeg oppholdet der, skyldes det at jeg må bidra med mitt, i fysisk nærvær, for å gjøre organisasjonen Arshi Nagar sterk. Vi må bygge en struktur som ikke faller, om en blir syk. I flyktighetens univers må vi likevel gjøre dette. Jeg skal også snakke med folk i NGO-registreringskontoret i Dhaka.

Men utvider jeg tiden i nord-Bangladesh, da skyldes det selvsagt Badsha, Rehena, Atwar, Mousumi, Ripon, Sharifa og alle de andre.

Jeg håper også å kunne arbeide med sterkere bevissthet med boken «om sangen på flyktig land».

Min sadhuvenn skriver med fargeblyanter for øyeblikket. Til hvem, det vet jeg ikke. Kanskje til slumskolen, den som i dag skal innvies i Chetla. Jeg har båret fargeblyanter, for det meste innkjøpt i Budapest, til Kolkata. I dag skal de deles ut.

Det jeg lever i nå er så langt fra borgerskapets mer eller mindre «diskrete sjarm» som en nordboer kan komme; i hvert fall som jeg til nå er kommet. Det er en meget stor eksamen. Akademisk embedseksamen krevde ikke hver sansecelle, hver eneste nervecelle, slik som denne eksamenen gjør.

Fjoråret prøvde meg ut til margen i Bangladesh. Små deleksamener gjenstår, selvsagt... Årets indiske eksamen per januar, med forlengelse i februar, 2009 er langt fra bestått. Og i dag kom meldingen fra Badsha, Sunos koordinator, om at vår kjære syngende ti år gamle Atwar på sandøya i Brahmaputra, han med det kronisk betente øret som har vært behandlet i månedsvis, er sykehus-innlagt. Operasjon i dag.

Alle inngrep i hjernen har uhellets mulighet i seg.

Det fins visstnok ingen ekspertise på øreoperasjoner i Bangladesh. Syke som kan det drar til India. Fattige syke kan ikke det.

Alle utgifter knyttet til undersøkelse og behandling av Atwar ble betalt av Suno-venner. Faren sa: jeg vil ikke at gutten skal opereres. Så ble det medikamentell behandling isteden, tross kyndige legers råd.

Jeg er er blitt meget redd for fedre som vil eller ikke-vil, og etter hvis ord det ikke kan lyde noe annet ord.

Kjære dere som leser dette, og ennå ikke er «sunovenner»: bli med, om dere vil. Hver krone blir anvendt, til instrumenter, undervisning, klær, geiter, hus, husreparasjoner, medisiner. Klikk deg inn på SUNO, på hjemmesiden min. Kontonummeret har jeg nå, tåkelagt av Kolkata-larmen som jeg er, glemt.

Nå er Atwar «under kniven». Alle øremerkete penger er oppbrukt. Nå kommer farens anger og bønn. De på sandøya som kan bistå, de bistår med myntene sine for å dekke sykehusutgiftene. Alle ønsker at Atwar skal leve, høre og synge. Slik alle i slummen i Chetla ønsker at barna skal undervises.

Kom til sykehuset i Bogra, sier Atwars far til Badsha. Det er langt fra Lalmonirhat til Bogra. Jeg sier: Badsha, ikke reis. Vi gir det vi kan av penger til å dekke operasjonsutgifter. Men du skal nå være der de fleste er, i Lalmonirhat.

Sharifa, Shalma og Liza er flyttet inn i lydstudiohuset mens annekset blir bygd, og du skal ikke reise til «Atwars øre». Jentene er innskrevet på skolen, har privatlærer og egen sanglærer. Jeg snakket med Sharifa i dag. Hun vet hun er utvalgt. Det var hun som i november sa: Badsha, jeg dør; jeg får ikke mat.

Badsha, du må være der de utsatte jentene er og hvorfra sunoskolene blir organisert.

Du skal heller ikke reise til stedet, der i fiskernes nabolag, hvor noen sies å ha forgrepet seg seksuelt på en av de fineste sangjentene våre, i hjemmet hennes.

Denne hendelsen har ingenting med sangskolen å gjøre. Og likevel har den alt med den å gjøre. Hun som sang Lalan Fakir-git i september er nå blitt en annen... hun må bare synge og synge og synge.

(Jeg har siden fått vite at det verste ikke skjedde. Jenta slo fra seg. Men ryktene om at det virkelig skjedde svirrer rundt. Og jenta skammer seg... et gammelt refreng.)

Det er senere samme dag. Slumskolen er innviet. Ve den lærer som skal undervise disse ungene. Det ble utført puja, brahmanens handling. Jeg holdt fire guttunger fast under hele seremonien. Kroppene deres var som slanger på gulvet. De motsatte seg ikke å bli holdt.

På den andre siden av dammen er spetakkelet stort. Det fins ikke stillhet i denne byen. Jeg har skrevet det før. Lenger borte fra stillhet har jeg aldri vært. Jeg tenker: hvor mange ganger til må jeg tåle det sansene ikke vil ha.

I et annet brev får jeg skrive om det å kjøpe bryllupsklær til en plutselig «sønn». Jeg gjorde det i går. Tok han med meg til butikken og valgte pajama og dhoti. Silke og bomull.

Det skulle vært dobbeltbryllup. Vennens farmor døde. Derfor må hans bryllup utsettes. Enten må det finne sted tretten dager etter farmorens død, eller først om et år.

Gleden i dag var et bilde: instrumentmakeren laget tablas. En kvinne satt totalt inne i seg selv, og i meg, på en benk under instrumentene, uten fakter. Det er den største stillheten jeg har fått i dag.

Jeg fikk lov til å lage et bilde.

Hilsen Wera

Kolkata 28. januar 2009
I dag vil jeg skrive om fiolinen. Jeg så den for første gang for syv-åtte dager siden. Det kan til og med være at jeg har nevnt den i et tidligere brev. Det jeg bare har erfart og det jeg har skrevet i brevene hjem blander seg.

I dag har jeg altså kjøpt en fiolin. Jeg som ikke vet noe om buen og de fire strengene, eller fiolinenes treverk og bro, eller stol; eller hva den underlige tingesten som er spent over strengene heter. Jeg har bare hørselssansen og det i oss som hører fra alle steder i kroppen til å veilede meg.

Jeg ville aldri kjøpt en fiolin i Europa.

Jeg har aldri holdt en fiolin tett inntil meg før. Fiolinens tema kommer kanskje i neste roman. Og antydningsvis i romanen, kalt en annens navn i munnen, som utkommer i løpet av ettervinteren, mens jeg ennå er her øst, altså atskilt fra mitt fysiske nærvær, slik jeg kanskje en smule gammelmodig tenker det skal være med bøker. Det er ikke dikteren i egen skikkelse som skal presentere, for ikke å si «selge», boken. Det er boken som skal presentere boken. Boken selv, samt dens lesende venner, om de nå er forlagsfolk eller kritikere - eller simpelthen lesere.

I romanen etter den ferdigskrevne vil en Annas fiolin være viktig. Men akkurat nå gjelder det fiolinen, visstnok av «sycamore tre» fra Frankrike. «Fra utlandet». Det gjelder treslaget. Håndarbeidet er gjort her. I butikken i Rabindra Saranai 8, hos brødrene Mandal.

De har betatt meg ved hengivenhet, kunnskap og tillit. Slik var det under første besøk, og slik var det også i dag.

Hold av denne fiolinen til meg, sa jeg til dem. Ikke selg den. Legg den på et eget sted, og la den ligge der til jeg kommer tilbake. Ja, sa fiolinmakeren. Ja, sa fiolinmakerens fiolinmaker-bror. Uten at jeg hadde nevnt når jeg kom tilbake. Uten praktisk løfte, eller noen form for depositum. Slik er Bengal fremdeles et vakkert sted for hjertet.

Først måtte visumet være i orden, og lange nok tanker tenkt om hva det å bære en fiolin med seg til SUNOs barn, de syngende i nord-Bangladesh, kunne tenkes å medføre.

Å kjøpe en fiolin er ingen hverdagsgjerning; det er ingen letthet. Det har med penger å gjøre. Det har med langt mer enn penger å gjøre.

Da jeg besøkte verkstedet&butikken i Rabindra Sarani 8 første gang, og hørte med det uskolerte øret jeg har, etter klangfargen, da var det denne fiolinens klang samt den okergule fargen jeg kom hjem i. Umalt, sa de. Lakkert, bare.

Min Rehena, hvis det virkelig er hun som skal lære å spille den, skal få holde et ordentlig instrument inntil seg. Det er Rehena som nå befinner seg på motstridende viljers slagmark. Hun vil ikke lenger det hennes far og fars eldre bror vil. Jeg engster meg for storebrødre. De kan antagelig veilede. Men de kan virkelig ødelegge barn.

Det fins en enorm ødeleggelsesenergi på dette kontinentet. Råskapen er kolossal. Raseriet ligger på begge kjønns tunger. Det som ikke fins er stillhet. Skjønt, kanskje i fjellene.

Før fiolinkjøpet i dag var jeg to ganger hos The High Commissioner of Bangladesh. På formiddagen: til intervju. På ettermiddagen: for å hente passet med innskrevet visum. Å krysse landegrenser er blitt et hardt og konsentrasjonskrevende arbeid for dem som ikke har noe å skjule.

Det var en underlig gjeng som satt og ventet «på intervju» der nede ved resepsjonen: en inder som ønsket arbeidstillatelse i tekstilindustrien; en tysker som «bare» ville reise og reise og skulle østover med buss samme dag; en japaner som ville det samme, samt en annen japaner, en ung kvinne, som ville forske i NGO-systemet i Bangladesh. Viktig, for ikke å si: vanskelig, sa jeg. Hun hadde tilkalt en indisk hjelper til å tale sin sak hos førstekonsulen. Det var mange papirer hun prøvde å holde orden på.

På en krakk satt en afrikaner. Hva ville han? Jo han ville til Bangladesh, slik han hadde villet til India, for det var indiske og bangladeshiske soldater i FN-styrkene som hadde reddet landet hans, Liberia, under borgerkrigen.

I hjørnet satt en hvitkledt europeer, antagelig brite, med turban og tasbit, bønnekrans. Han bad og bad, med åpne eller gjenlukte øyne, skulder til skulder med en like hvitkledt bengaler med kalott. En britisk kvinne som lespet fortalte om broderikunsten i Bogra, som hun ville besøke. Hun lurte på om jeg måtte betale like mye som hun for et visum: 3500 rupier. Nei, sa jeg. Det var 1250 som var blitt nevnt da jeg leverte inn papirene mine: tre passbilder, utfylt skjema, kopi av pass, kopi av indisk visum, kopier av alle gamle visa til Bangladesh, invitasjonsbrev på engelsk og bengali fra Bangladesh.

Første pulje ble kalt opp. Vi andre ble sittende og vente. En apa, «storesøster», sekretæren, snakket råhøyt i resepsjonen, og skjelte ut en og annen utålmodig visumsøker. «Min» pulje ble så loset inn gjennom sikkerhetsporter, opp minst fire etasjer. Alle klarte å gjennomføre klatringen. Og alle var til stede under de førstes intervju. Jeg visste at et månedsvisum var regelen, forutsatt at visum overhodet ble innvilget. Da det ble min tur til å svare på hva og hvorfor og «hvem jeg hadde» i Bangladesh, alt sagt på engelsk, svarte jeg på bengali; en ørliten strategi. Jeg sa jeg hadde mange der, sangere i forskjellig alder, som kaller meg maa, og henviste til invitasjonsbrevene. Ennå ikke NGO-registrert, sa førstesekretæren. Det er en omstendelig prosess, sa jeg. Men den er snart fullført. Jeg gir deg 45 dager, sa han. Du kan forlenge oppholdet i Dhaka. Det er langt fra Lalmonirhat til Dhaka, sa jeg. I Rangpur, da, sa han. Det er ikke langt fra Lalmonirhat til Rangpur.

Jeg bare så på ham. Da gir jeg deg 60 dager, sa han. Så ble han stille, og sa: kan jeg også kalle deg Maa. Selvsagt sa jeg, og svelget lettelsen. Jeg betalte for det hele, fikk bruke stabstoalettet, og fløy ned de fire-fem trappene.

Etter dette, samt et stort fotografisk arbeid, ble fiolinen kjøpt.

Nå har jeg hentet passet, og vet at jeg har 60 dager jeg kan bruke. Jeg kan ikke bruke alle, for jeg er nødt til å oppholde meg en måneds tid i India etter det bangladeshiske sanglandet mitt.

Hilsen Wera

ps: dette brevet er skrevet. Det er ikke sendt, og enda en dags «syner» har lagt seg til den skrivende tanken. Jeg avstår fra lange tillegg. En venn saget et dikt med ordene: her kan ingenting trekkes fra og ingenting legges til.

Likevel legger jeg til synet av den stolte sørindiske dosa(pannekake)makeren som vi hadde bestilt nettopp dosa hos, rett foran Høyesterett. Jeg så ham lage to bittesmå dosaer, og sa jeg aldri hadde sett så små dosaer før. Da fikk jeg vite at de to var gudsmaten, den første som ble laget denne dagen. Mat som ingen hadde bestilt. Først blir gudsmaten, den nødvendig «unødvendige», laget. Og etter den: maten til mennesker, den som også har med penger å gjøre. ds

Panagarh og Kolkata 25.–28. januar
25. januar, i Panagarh
På samme sted, i samme vinterhete og fjernsynssus. Brevet påbegynnes en søndag før Republikkens dag, da opptøyer visstnok er ventet. Statsministeren skal hjerteopereres. Det var siste avisoppslag jeg leste: detalj for detalj om den kommende operasjonen. Jeg har også sett bilder av dansende Barack&Michelle Obama. Og bilvrak på bilvrak på bilvrak. Jeg er der jeg ikke lenger behøver å være. Vennligheten er stor. Sist natt kom full søvn. Maten er god. Kroppen er med meg. Men det er ikke mer å se her, og ingenting mer å gjøre.

Det jeg tror jeg ikke har skrevet i tidligere brev er at alle bilens papirer ble borte i Babu Ghat. Noen kan ha trodd at sadhuvesken inneholdt kostbarheter og store penger. Den inneholdt førerkort mm. Samt pressekortet mitt. Det var i disse trakter den brukte bilen ble kjøpt. Her er alle papirer utstedt, bortsett fra førerkortet. Og her kan papirene utstedes på nytt, på sørasiatisk vis, i den rytmen som her er alminnelig. Den er, som noen vet, langsom.

Mens papirene ligger og venter på å bli utstedt dagen etter to helligdager, og min sadhu-venn nå også bærer et kors om halsen, det er festet i shivamalaen, og kommer bærende på et fjorten måneder gammelt pikebarn, helt annerledes enn andre barn, sier han, skriver jeg dette, mens bønneropet lyder, kvinnene broderer på trammen og bærer inn vann i bøtter og flasker, for snart er det slutt på vannet i pumpen, da tenker jeg også på Pater Hölscher, den kjære fransiskanerpresten, som i år etter år kom for å feire messe i Mariahuset med mennesker med ulike former for hengivenhet, knuste håp, skadde hjerner; nå er han død. Nå er et stykke hengivenhet, et stort stort frø blitt gjort usynlig, og har antatt ukjent form i guds hjerte.

Jeg hører feiekostens rytmer, brutt av de store kvinnestemmene, de som ikke gir seg. Hvorfor er det alltid kvinnene som feier og bærer vann, tenker jeg. Mennene er arbeidsløse, så hvorfor utfører de ikke hverdagsarbeidet.

Her sitter jeg bak ryggen til kvinner som ikke kan lese og skrive, på det harde leirgulvet ved siden av pirens grav, der jeg også sover, og skriver setning for setning. Ingen kan forstå det og ingen kunne fantasere om å klandre meg for at jeg ikke feier men lager bokstaver.

Til tolvåringen Sahil sier jeg: les, les. Det er det som er plikten din nå. Men Sahil vil ikke lese. Storebroren, med navnet Saddam, gutten som blir atten i morgen, leser, især filosofi: darshan. Jeg har erklært at jeg umulig kan kalle ham Saddam og kaller ham isteden Buddhi, intelligens. Han godtar det.

Hva var det min sadhu-venn sa? Jo, at han som barn ikke kunne fordra skolene. Han skjønte at lærerne i de beste skolene ikke brydde seg om annet enn pengene til moren og faren hans, og han stjal penger hjemme for å gi til lærerne, mens han selv gikk et annet sted på ustoppelig leting etter helt andre mestere, guruer: de som har erfaringserkjennelse og ikke følger skjemaer, for ikke å nevne selve grådighetens skjema.

Å som kvinnene kjefter. De har hverandre. Hva mennene gjør er svakt sammenlignet med denne kraften. Men jentungen på fjorten måneder har ennå ikke uttalt en lyd og ikke en eneste tann er kommet.

*

Kolkata 27. januar
Jeg er for sliten til å skrive mye. Bare to episoder, eller kanskje tre, før søvnen, den dyrebare, kan komme. Kanskje komme. Kanskje får komme. Sist natt ble murstein lempet fra en lastebil og ned på bakken. Det skal bygges en etasje til i dette gjestehuset. Da jeg nevnte bråket for eieren neste morgen, bøyde han hodet mot meg, så jeg kunne velsigne gjestehusets «storhet». Jeg kunne bare si, som så ofte, at det ikke er stort men godt som er viktig.

Nå er klærne brettet sammen, omtrentlig vasket av en sliten mor som feier over gulvene her, nærmest som gest. Det har lite med rengjøring å gjøre. Hun vasker klærne for å ha vasket klærne. Jeg begriper det. Det er et hardt arbeid å vaske klær rene for hånd, skitne som klærne er og slitne som alle menneskehender er. Denne byen er en påkjenning. Enhver megaby legger seg på sansene og pusten. Det er ikke til å tåle og menneskene tåler det.

Etter den lange vandringen i gudinnemakerstrøket Kumartuli vandret jeg omkring i Lal Bazar: ett område for trehjulssykler, ett for spiker, ett for klær, ett for sko, for ikke å nevne instrumentene. Jeg så etter søvn, for det var søvnens tid etter rismåltidet (for mange, om ikke for alle). Det lå to sovende barn på et stykke papp. Reklamepapp med kyssende mann og kvinne. Jeg nølte, men fotograferte allikevel. En toåring, en fireåring. En mann, antagelig faren, trakk frem en skammel. Jeg tenkte: ber han meg sitte på den? Men han bøyde seg over den minste og la hodet hans/hennes på en skammel. Barnet ynket seg. Hva skal jeg gjøre, sa han. Etter fire jenter kom det en gutt. Fordi jeg stanset, stanset mange.

Jeg gikk videre til Jesu Hjerte-kirke. To menn, i bønn. En med åpne og utstrakte hender, med en rosenkrans med stort krusifiks av metall i den høyre hånden, som han strakte lenger og lenger ut. Jeg bad en liten bønn mellom mannen med krusifikset og den lesende mannen bak meg. Han med krusifikset var som en fugl i luft, en bønnefugl foran tabernaklet, som riktignok var avsperret med et gitter. Bare når messen feires fins det en smal inngang fra kapellet til kirkerommet. Likevel er Jesu Hjerte-kirken et sted for menneskehjertet.

Men skoene tar de ikke av seg, de som ber der. Så «indiske» vil de ikke være.

Det skal åpnes en skole i Chetla-slummen. Jeg har med den å gjøre. Innvielsen skal finne sted på Saraswati-pujadagen 31. januar. Skolen er malt i lyserødt og lysegrønt. Den har tavler, benker, bokskap og takvifter. Da jeg skulle se den i går kveld, visste ingen hvor nøkkelen var. En rute i vinduet var allerede halvveis knust. Den ble helt knust slik at vinduet kunne åpnes og en spretten unggutt krype inn for å åpne døren innefra. Utenfor stod en politimann. Siden 26/11, terroranslagene i Mumbai, har slummen med muslimsk befolkning hatt politibevoktning. Ingen kan åpne en skole uten at politiet vet hvem som åpner skolen. Frem med papirene. Papirene fins ikke. Han som har alle visjonene kan lage papirer også. Men han vil heller være der fakirer&sadhuer, for ikke å nevne barna, er.

Jeg sitter her skrivende, det er blitt sent. De andre, mine mennesker i naborommet, skal feire en pir, en sufi-mester, hele natten. Fakirer kommer fra Lucknow og andre viktige sufisteder i India.

De tre ser nyheter nå. Plutselig blir jeg bedt om å slå et sjal om meg og komme til fjernsynsnyhetene. Taliban har erobret Pakistan... nyheter på hindi. Men dagen har lagt et beslag av forurensning på meg. Akkurat nå kan jeg ikke vite mer. Jeg har ingen grådighet av det slaget. Jeg vet ikke hvor knust Gaza ble etter at jeg forlot Europa. Det knuste er så utbredt, det knusende er så knusende, utrettelig.

Hilsen Wera

På samme sted som forrige brev, ved Panagarh i Bardhaman, 24. januar
Nå vet jeg at det har krevd et årelangt tillitsarbeid for en (hindu) sadhu å bli godtatt blant de enkle muslimene her. Hinduer og muslimer blander seg ikke, eller nødig, i disse trakter. Her, ved moskeen der bønneropet stjeler søvnen kl 4 hver morgen, bodde en mann kalt Kabir-bhai. Fakir, sies det. Han ga bort alt. Han tok alle med hjem og sa til sin kone: gi dem mat. Hun hadde laget mat til familiens fire. Kabir-bhai tok ti personer med hjem. Maten til fire måtte bli mat til fjorten. Slik ble «babi» værende ved kokekarene. Og Kabir-bhai var den som ga og ga. Han døde 21. desember 2006. Den dagen er en hellig dag her. Jeg har sovet to netter i naborommet til hans samadhi, grav. Over den er er en lampe alltid tent. Som ved Tabernaklet i katolske kirker.

Så enkelt det er for meg å gå inn på trammen, sette meg ned på sengebrisken, delta i de små samtalene. Jeg er kjent. Det kan være fordi min sadhu-venn for lengst har tråkket opp veien og omtalt meg for dem. Men det kan også dreie seg om fruktene av mine mange, mange uker, gjennom flere år, blant marfati-muslimer i Bangladesh. De er for lengst mine og jeg er deres. Trosdogmer har aldri forstyrret arbeidet vi skal gjøre sammen. Gudsnavet er innerst inne unevnelig.

Jeg vil dit. Til Rehena og Atwar og Badsha og Mousumi og Ripon og Nilima og Liza og alle de andre. Fordi en skole skal innvies i en slum i Kolkata Saraswati-pujadagen 31. januar og fordi Niranjan, som kaller meg maa, skal gifte seg 4. februar, må jeg vente. Akkurat nå er det hér jeg venter. Jeg er i etterdønningene av de voldsomme dagene i Babu ghat i Kolkata der sverd kunne bli trukket, så stort var noens raseri mot den «blandingen» av hindu og muslim som felles id-kort innebærer. Han jeg reiser med vet mer om farene enn meg. For ham stod alt på spill. Jeg er et vitne, ikke mer.

Det er ødslig her. Ansikter kan være skinnende. Hender bærer vann til meg dit jeg ønsker meg vann. Mennene flakker omkring eller sitter, med eller uten marihuana; nesten alltid uten arbeid. Og om arbeid byr seg, da vedblir det kanskje en dag eller fem. Kvinner og jenter feier, lager mat, vasker barn, ser etter barn, lager en livssammenheng for alle; kanskje kommer mannen hjem når han skal, kanskje ikke. Så heftig som dette har jeg aldri sett forskjellen mellom menns latskap, eller: utveisløshet, og kvinner utholdenhet, eller: ro i plikten.

Å vaske seg. Det er Savana på seksten som bærer vann til riktig sted. Hun ble tatt ut av skolen etter syvende klasse, for privatlærer-utgiftene var for store. Nå er hun hjemmearbeidende, med usedvanlig mot og intelligens. Hun feier, vasker, bærer vann fra landsbypumpen. Og sier: nå setter jeg døren (den står løst fra veggen) foran baderommet, og du kan bare legge en planke over riktig sted; dette fordi døren er langt fra å være komplett.

Så står jeg der, i vestlig nakenhet, ser en mann gå forbi på tunet, roper Savana Savana. Men Savana sitter og vasker klær på trammen mange timeter borte og kan ikke høre. Og mannen som gikk forbi, han gikk ganske enkelt forbi, og ante ingenting om min posisjon bak den hullete døren.

Kvinnene lager mat. Minst fire timer hver dag. Det er mat av enkleste slag. Ris, potet, roti. Brenselen er blader som guttunger henter fra skogen. Noen kvister også. Ovnen er laget av leire.

Der sitter de, noen med barn ved brystet, på huk som i generasjoner. Nå har jeg vært her i to netter og en dag, og trasket rundt med Savana som sier hva kvinnene skal gjøre foran kameraet: de skal fortsette å gjøre sitt uten å se på meg. Og hun spør den ene etter den andre om det lages mat hos dem akkurat nå.

Bare muslimske kvinner her. Ingen burka å se. Ingen motstand mot å bli fotografert. Ikke fra mennene heller. Kvinnene lager mat og jeg lager bilder. For en befrielse å få gå inn i blikket og det fysiske arbeidet som det å fotografere er! Selve gleden ved å gjøre noe. Å bli befridd fra å vente. Å vente på gud er å vente på gud og det har sin sannhet. Men å være henvist til mennesker som ikke er seg bevisst at noen kunne plages ved å vente... er en påkjenning. Å henge i luft, å drifte fra høyre til venstre i hjernen og ikke tore, eller kunne, eller ville gå inn i sitt eget arbeids vei.

Her hvor arbeid er en sjeldenhet merker jeg hvor formende arbeid er, og hvor forstemmende ikke-arbeid er.

Jeg har fått arbeide. I formiddag: de fattiges kjøkken. Og nå nettopp, i løpet av en liten time, en fortelling med minst fem tydelige episoder:

Jeg vandrer over tørre jorder med Kabir-bhais enke og en tolvåring som ledsagere i retning «math para»: nabolaget ved jordene. Mellom kl 15 og 16 inntreffer:

a) En mann som sier at det er forbudt å fotografere her. Hvem har forbudt det? Det er forbudt av regjeringen som tar seg av alle. Av Partiet, altså? Ja, av Partiet, det som tjener folket, slik at det ikke engang behøver å arbeide men bare kan stille seg i kø og få risen utdelt;

b) to jenter som sitter på benken foran leirhuset og broderer. Det er dét skolejenter og hustruer gjør når de ikke lager mat: på bomull eller silke. To søstre på tolv og femten sitter der, lysende. Hva skal vi gjøre, sier moren; vi har tre jenter og minstemann er gutt. Hvordan skal vi kunne gifte bort jentene. Dét er et gjennomgangstema: jentenes neste livsfase og pengene som behøves for å skaffe en god mann;

c) vi stanser ved tre broderersker, jeg fotograferer mor og datter som broderer på silke: en sari. Litt bortenfor sitter en liten jenteflokk. I midten en som sitter helt annerledes. Jeg ser på føttene hennes og skjønner at de ikke er som andre føtter. Polio, sier de andre. Jenta beveger seg med hendene i sandaler, uten sjenanse foran kamaeraet; hun har ingen annen bevegelsesmetode. Da jeg forsiktig spør hvordan hun sover, forstår jeg det slik at hun sover slik hun nå sitter. Moren kommer og sier: Og sønnene mine kan nesten ikke se. Hun vil vise meg de nesten-blinde sønnene som for øyeblikket er et annet sted. Jeg ber henne ikke om å hente sønnene. For hva skal jeg gjøre med nesten blinde barn...;

d) en funksjonshemmet jente, cirka tolv, hun fyker rundt hushjørnet og lar meg forstå at jeg skal komme etter. Jeg går etter. Hun har øyensverte og er strålende vakker. Så dukker moren opp. Det er min skjebne, sier moren. Hun er førstebarnet mitt og jeg kan ikke foran Allahs åsyn forsømme henne. Nei, det kan du ikke, sier jeg til den oppriktige moren. Får jeg fotografere deg? Og jeg fotograferer moren kledt i rødt i det siste ettermiddagslyset. Da kommer også Rukshina, tolvåringen, og sier papa papa. Jeg fotograferer frydefullt og alle på tunet er med i stemningen;

e) jeg ser fire lappete telt, som kunne være sigøyneres; hvem er det bor der? Mannen kommer frem og sier at snart er de Ganesh, snart antar de en annen gudeform. Nå er de her, men de bor i Bolpur. Baharupi, spør jeg. (Mange-former). Ja, sier mannen. Slik levde min far, og min fars far, og slik skal min sønn leve. Jeg har sett slike på toget til Rampurhat, de maler og kler seg med hinduguders attributter. Og jentene, sier jeg; hva med dem. De passer teltet og lager maten, sier mannen.

Jeg fotograferer ikke.

Hilsen Wera

22. januar, Panagarh i Vest-Bengal
I midtrabatten: ribbede bananplanter med hammer-og-sigdvimpler festet i stammen. Var det noensinne greiner der, er de for lengst borte. Ett for ett tre er ribbet, kanskje til og med små banyantre-barn, dette treet som i de gamle skriftene er det helligste av alle: ribbet for å bli til propaganda.

Ødelagt vegetasjon. Hvem er det som bryr seg om ødelagt vegetasjon i hammer-og-sigd/CPI(M)-bastionen Bardhaman noen tog- eller biltimer nord for Kolkata. Flokker av folk er trommet sammen for å si ja til regjeringspartiet denne dagen. Det stunder mot regjeringsvalg i India.

For partiets folk er hammer-og-sigd selve makttegnet. Men jeg kan ikke vite, og ingen kan vite, om folk, i selve bevissthetens kjerne, hvis noe slikt fins, er forbundet med leninismens hammer-og-sigd... eller om de først og fremst frykter konsekvensene av den gamle, for ikke å si konserverende, for ikke å si «ødeleggelselseskonserverende» maktens forsvinning... for ikke å si hva som kunne skje med dem selv, om de ikke adlød hammer-og-sigd-bossene mens disse bossene fremdeles regjerer over fabrikkene og havnene og jernbanestasjonene og selve luften og vegetasjonen.

Jeg tror ikke, ikke ett eneste sekund, at de som veiver med fanene virkelig tror at fanenes kraft tjener delstaten og dens folk. Det fins ingen (for meg) merkbar troskraft, tjenestevilje eller rettferdighetssans i bærerne av de røde og hvite tegnene. Hvem vet om de etter fanebæringen går til templet og ofrer til morgudinnen og ber, med pannen mot offerstedet, om hennes velsignelse. Det er lenge siden jeg trodde at motsetninger utelukket hverandre.

Dette «røde» er en tung tung tung rest som akkurat denne brøkdelen av klodens befolkning ikke har villet eller våget å riste av seg. Andre store og små brøkdeler av klodens befolkning har latt være å riste av seg andre løgner, eller jernkorsetter.

Enhver som hører, om så bare litt, om skolesystemet utenfor privatskolene, som er kostbare og hører byene til, må forferdes og bli svært sørgmodige på barnas og befolkningens vegne. Etter fire år er det eneste innlærte svært ofte: å skrive sitt eget navn. De som ikke har privatlærer, er «fordømt» til ikke-læring, om de ikke skulle ha en forbløffende og ensom stedighet hva det å lære angår, samt elektrisitet til å lese i de tidlige nettene. En kunne mistenke regjeringspartiene for å ønske å holde flertallet av folk, som er fattige, nede i systematisk uvitenhet.

Det ovennevnte har vært et gjennomgangstema i brevene mine fra Vest-Bengal. Noe har vært så vakkert og vidsynt og vidunderlig vibrerende akkurat her, i denne regionen. Jeg dro til baulfestivalen i Kenduli (Jay Deb) på tidlig nittitall og ble fortryllet. Noen år senere hadde partipampene kuppet sangfestivalen.

Fremdeles fins det befriende; latteren, gjestfriheten, den ekte toleransen. Radikalt uttrykt: som perler på en kolossal dynge. Perlene er mange. Folk klorer seg fast i land som er i ferd med å skli ut i havet; det ligger som gjørmekant. At borgerskapet også her bor i solide hus med voktere og tjenere endrer ikke det ovennevnte.

Mens jeg skriver dette, på en seng med puter og tepper og dyner, sitter et titalls mennesker, to-tre voksne, resten barn, og ser på en Bollywood-film. Jeg har fått rommets seng. På den, som er hard og bred, skal jeg tilbringe natten mens de som ellers bruker sengen, denne natten vil bruke gulvet med sovematte. Jeg sitter og skriver, uforstyrret; de sitter og ser; uforstyrret. Da jeg sa jeg gjerne ville skifte til nattøy, gikk de to guttene ut og forhenget ble trukket for. Vi befinner oss i en landsby der alle, såvidt jeg vet, er muslimer. Flere av barna er madrasa-elever.

Jeg ville aldri kommet meg hit, aldri ønsket det, aldri kunnet gjennomføre det, om ikke min sadhu-venn, også innvidd sufi-fakir, tilhører også dette stedet. Jeg blir tatt med inn i et hus, der landsbyens fakir og indre veileder bodde, og hans enke ennå bor, og plassert på en brisk. Gjør det du kan; gjør det du vil. Ordene ble aldri uttalt. Men slik er ordene. Og deretter er alt gjensidig utforskning mellom de som bor her og meg.

Jeg kunne hyle, for jeg har, fra mitt perspektiv sett, ingenting her å gjøre. Hylte jeg, ville alle bli uendelig såret.

Er det slik, tenker jeg med en viss frykt og beven, at han tar meg med til sine egne steder, fordi han vet fra et sterkt indre punkt at han ikke kommer til å leve lenge (han er yngre enn meg, og liv etter liv eldre) og før han dør vil han skrive alle disse menneskene inn i meg, slik at jeg aldri kan la være å komme tilbake for å gjøre litt av det han ikke rakk, eller kan hende for å minnes ham blant de som var hans egne.

Hilsen Wera

Her jeg er ventende, i samme by: Kolkata, 20. januar 2009
Fra jeg var ungjente har jeg villet ta tidsmaterien og lage former eller andre formålstjenligheter. Siden jeg var seksten har tiden vært leiren jeg, og enhver, hadde fått tildelt. Hvert minutt, hvert time, hver dag var slik leire. Ta den og bruk den.

Det hadde ingenting med penger å gjøre.

Her har jeg ikke engang en bok. Tastaturet på fanget er trøsten; det skiller meg fra ingenting. Det eneste jeg kan lage er setninger. En bitteliten bokidé kom på Gardermoen mens jeg ventet på kveldsflyet til London. Den ble skrevet for hånd i en notisbok som ligger i en jakke i gjestehuset der jeg ikke er; innelåst i et rom uten nøkkel. Nøkkelen lå i den stjålne sadhuvesken. Låsen må brytes opp.

Jeg kan ikke dra inn i byen. En skal komme. Jeg vet ikke når. Et tidspunkt ble nevnt. Spennet mellom det uttalte og det mulige kan være så stort. Her er jeg henvist til byen & andre menneskers forpliktelser og rytmer. Vent. Da hender det ofte jeg vil hjem fra selve det å vente. Ventingen er selve fremmedlandet. Det er stort.

I ventemodus bor millioner på dette kontinentet. Jeg aner ikke hvordan det kjennes. Kanskje slutter det å kjennes; kanskje blir menneskebevisstheten opphevet i ventingens modus. De fleste som venter er sultne i tillegg. Jeg venter på noen, og vet at noen vil komme. Her jeg er får jeg mat. Noen sier navnet mitt, og fester myggnettet over meg før natten.

Det fins dessuten et annet sted der jeg vet at jeg slett ikke må vente, men kan arbeide og lage former og «formålstjenligheter». Det er morsmålslandet. Norge.

*

I gjestehuset, i et annet rom enn det med notatboken; røykstint. Noen leter etter eller lager nøkkel som skal erstatte den tapte romnøkkelen; slik at en annen kan komme til bagasjen sin, slik at jeg kan komme til bagasjen min. En vasker bil, en henter mat, en gjør ingenting, fredfullt. Og en gjør det jeg ikke vet. En gir all sin hengivenhet i det å overrekke meg håndkleet.

Gopal som vasker bilen har innskrumpet, skrukket, mangefarget hud på hele magepartiet, brystet og halsen; forbrenning. Han laget mat og en gasstank, en tinnsylinder, sa han, Jeg kan ikke forestille meg smerten. Storesøstrene samlet penger til behandling. De fattiges behandling, den eneste mulige. Noen har lappet og sydd. Om de har hentet hud fra andre steder på kroppen? De har neppe det. Gopal har hvite pigmentpartier på hendene.

Han vil neppe få gifte seg. Jeg vet ikke om han er den eneste broren, som har giftet bort de tre søstrene. Så kom eksplosjonen og den spolerte muligheten for hans eget vedkommende. Det han ønsker seg er å kjøpe grønnsaker engros og deretter selge i nabolaget. Det er en liten drøm.

Jeg ser på brystet til Gopal, på det som er hud, eller som kan bli hud. Den er grønnlig, rødlig, oransje, brunt. Da gråter jeg ikke. Det er ikke mulig å tillate seg å gråte ned på arr som dette.

Var huden virkelig grønnlig, spør jeg meg etterpå. Og innser at jeg likevel ikke har sett. Smertekollisjoner. Den rå smerten til den fattigste med brannarrene og den tåpelige pinen til en som blir plassert for å vente, nå som et revolusjonært arbeid, det for sadhuer & fakirer, er påbegynt. Den pint ventende er ikke i stand til å se noe annet.

Sadhuer var samlet i går. Der var ikke jeg. Der skal det ha blitt sagt at de eldste ashram-sadhuene, de som blir kjørt omkring i elegante biler, aldri har spurt hva de eiendomsløse sadhuene behøver. De har nytt sine egne hundretusener av taka-paisa (penger). Ikke engang hvor de fattige sadhuenes siste levninger skulle ligge, og vende tilbake til jord, vann og luft har akhra-sadhuene tenkt på. Om kroppen som ikke puster lenger skal senkes i Ganga eller, for eksempel, etterlates på fjellet Kailash. Om noen vil samles og minnes ham da, når den døde har dratt hjem.

Jeg hører dette og sier: jeg vil si deg noe. På et annet og stillere tidspunkt, da vil jeg si deg noe. Om de rwandiske mennene som sa til meg, i 1992, at de lurte på om de «de hadde drukket øl med» ville komme i begravelsen deres; og om romanen jeg skrev litt senere, A for Ansikt, der en gammel mann er besatt av at det virkelig må koste penger å dø og begraves, for han vil ikke bebyrde noen.

Senere i dag, da min sadhuvenn dro til sine steder for å fullføre arbeidet med sadhuregistreringen i Kolkata januar 2009, ble Samu og Gopal igjen i naborommet i gjestehuset, det jeg har skrevet fra før. Låsen er brutt opp. De er her for å gjøre det jeg behøver. Samu er en fakirs sønn. Faren, min sadhuvenns bror, har overført fakirkunnskapen til den unge som i ti dager har tjent sadhuer dag og natt. Og nå: meg. Der satte han seg på nabosengen og viste meg hva han bar med seg i den grønne vesken: tekster om indre kunnskap, den intet øye kan se. Tre øyne har mennesket: det fysiske øyet (to), kunnskapsøyet og så hjerteøyet.

Jeg kunne vært alene her. Men de to unge, Gopal og Samu, er gitt meg. Samu henter mat til meg nå. Gopal med brannarret sover antagelig. Ber jeg om noe, gjør de det. Det er ikke Mekka som er viktig, maa, sier Samu. Det er det indre mennesket. Og når en fakir, eller en sadhu, blir syk, da kommer alle til ham for å gi det han behøver. Andre syke blir bare forlatt.

*

Det er morgen neste dag. Det er ny president i USA. Jeg sitter på samme seng som i går. Han som skulle sovet i den andre dukket ikke opp. Låsen som fantes ble brutt opp. Det fins ikke lås, jeg kan ikke gå ut. Men jeg er der notatblokken med nedtegnelsene til en liten roman lå.

Hva kan et menneske gjøre på en seng sør i Kolkata, med to «sønner» i naborommet. Frokost, maa, sier de. Hva vil du spise? Sattu, sa jeg. Det er chana dal (belgfrukt) i pulverform, til å blande med vann, salt og sitron, om det sistnevnte fins. Nå blir den tilberedt. Samu henter salt. Og når drikken er drukket, kan jeg gå inn i romanen om mannen som ikke får se datteren sin, som han vil gi alt. Hver mynt han kan spare skal til henne. Når han går og går i Oslos gater er det datteren han ser etter i alle ansikter.

Hilsen Wera

Kolkata, 19. januar 2009
Vi befinner oss i den forsvunne vinteren. Folk kler seg tross i gensere, som oftest av syntetisk materiale. Tett, inneklemmende. Vi sitter som en klump kropp i bussen. Er det ikke varmt, spør jeg. Jo, sier en. Nei, sier en annen. For det er jo vinter. Kalenderen har ikke gitt seg.

Jeg vil se på barneklær. Suti, sier jeg. Bomull. Nei, vi har bare cotton, svarer mannen. Jeg går inn i en annen butikk, for å se på salwar kamiz til Mousumi ute på sandøya i Brahmaputra. Med trekvart-lange ermer, sier jeg. I den butikken fins det forunderlig nok salwar kamiz med ermer.

For fem år siden hadde alle kamizer, altså overdeler, lange eller trekvart-lange ermer. Da jeg første gang kom til India, i 1976, berørte ingen mann sin kvinne i offentligheten. Kyss i friluft har jeg ennå ikke sett i Kolkata. Men alle slags enkle berøringer. Og en ung kvinne i svart miniskjørt med matchende tettsittende overdel, uten sjal, spradende i t-banens midtgang. Henne har jeg sett. De færreste så på henne. Kolkata er ikke Mumbai.

Jeg bor for øyeblikket i et middelklassehus mellom et stadion og et Kali-tempel. Med fjernsyn. Det er førvalgstid. Mange frykter BJPs seier. BJP er hindunasjonalist-partiet. 26/11 er et grunntema i nyhetssendingene. BJP nærer seg av selvmordsangrepene den dagen. Men nyheter er ikke et grunntema i nyhetssendingene. Nyheter og reklame blander seg. Den nærmeste naboen til middelklasse- og fjernsyns-India er USA.

The United States of India. Som et belegg over de elementære og sørgelige livsvilkårene til flesteparten. Men smilet er ikke langt unna der ute på gaten. Hos appelsinsaft-selgeren, for eksempel. Appelsinene kommer fra Punjab og koster 6 rupier per stykk. Jeg tømmer glasset, med råsaft ispedd svart salt. Du kommer vel igjen, sier fruktpresseren. Kommer igjen, svarer jeg.

Det er slående at gjesten, kall henne: utlendingen, er så hjertelig velkommen i et eks-kolonisert land. Slik er det ikke bare fordi hun kjøper noe. Det er ikke selgeren som smiler, det er mennesket. Og likevel: da hushjelpen her jeg nå bor fikk hundre rupier kom smilet av en annen verden. Penger er voldsomme - og kan være transformerende.

Jeg hørte i går at denne kvinnen, hushjelpen altså, snek seg over grensen fra Bangladesh med tre sønner, i ly av mørket. Mannen skulle komme etter. Nå vet hun at mannen har giftet seg på nytt, og slett ikke har tenkt å komme etter. Hun må forsørge sønnene og seg selv. Middelklassehusets kvinne her jeg nå bor har skaffet advokat som kan lage indiske fødselsattester til de tre sønnene, slik at de kan gå på skolen her de nå bor og antagelig må/kan/vil fortsette å bo.

Har ikke advokaten skrupler mot det, spør jeg på norsk maner. Advokaten er visstnok uten skrupler. Advokater gjør det de betales for. Men jeg minnes hvordan det ikke var mulig å få 800 bøker satt fri fra havnelageret i Kidderpore i denne byen for fjorten måneder siden; ikke uten solid smøring av diverse agenter og tollpersonal så vel som særs spesielle forbindelser. Den gangen var ikke penger nok. En måtte snakke med en som måtte snakke med en annen som måtte snakke med en tredje, for å smette gjennom ikke-eksisterende hull i byråkratiet.

Noen vet hvordan USA og India har knyttet seg sammen i militære og økonomiske avtaler. Jeg kan ikke annet enn ane. Det dreier seg om et spill med globale konsekvenser. Hvem har solgt seg til hvem. Det offisielle India vil ha stormaktsstatus, og nekter å undertegne Ikkespredningsavtalen hva kjernefysiske våpen angår. India vil bevæpne seg, for ærens skyld, og med den pakistanske faren som alibi. Bildet av den gjenlevende selvmordsbomberen fra Mumbai 26/11 ruller over skjermen, med eller uten avstand til bildet av Osama Bin Laden, i to refrenger som ofte blander seg.

I dagens The Telegraph står det å lese at ingen holder av USA med samme overbevisning som indere. 72 % av alle indere sies å være overbevist om at det er USA som «passer på oss alle». Nest etter indere er det polakker som med minst tvil og færrest spørsmål «tror på» USA. Slik kan folk hjernevaskes. Men hva slags prosentandel er dette; hvem er blitt spurt; hvordan; og: av hvem. Ødeleggelsen av India, det aksepterte gapet mellom befolkningslagene; den aksepterte offentlige fordummingen, med allestedsnærværende reklame, og militariseringen av jordsmonn og økonomi. Genetisk manipulert mat bejubles av mange. Motstandrøstene er ikke svake. Men andre røster har den umiddelbare profittens gjennomslagskraft. Få er de som tenker lange tanker.

*

Nå har jeg sittet hos sufiene. Sadhuer har sittet hos sufiene. En advokat har sittet der. Vi skulle til Høyesterett. Sadhuer, (muslimske) sufier, og jeg: kristen. Hva skulle vi til Høyesterett for å gjøre. Jo, klage over misbruket av gudebildene, og si til nå usagte ord om «terrorisme». Jeg vet ikke hva litigation skal oversettes med; jeg har ikke juristspråket inne. Der satt jeg mellom byråkratiets bunker og ville aller helst fotografere.

Og høyesterettsadvokaten begrep seg ikke på noe av dette, en representant for CPM (Communist Party of India) kan hende; hva kan han ha med gudebilder klistret på toaletter og kastet på gaten å gjøre. Min sadhuvenn gikk ut av advokat-kammeret. Hva gikk han ut for å gjøre. Hør etter, sa han til meg idet han gikk. Høyesterettsadvokaten sa ikke mer.

Han som gikk ut kjøpte bøker om juss for å føre saken selv. Og den andre advokaten, den vennlige, lovet å ta seg av politirapporten over innholdet i den stjålne sadhu-vesken - med førerkort, forsikringsbevis, alle mulige andre bilpapirer, samt det kjære pressekortet mitt. Som ble stjålet for to år siden også, der ute hvor Ganga blander seg med Bengalbukta.

Dit hvor jeg ikke kommer denne gangen, for registreringen av sadhuer og utstedelsen av id-kort har funnet sted ved Babu ghat, i byen Kolkata, isteden.

Hilsen Wera

Kolkata, 17. januar 2009
Dette har jeg tenkt: at jeg skriver for å opprettholde en flåte av normalitet. Der sitter jeg, med all mulig bevegelighet. Jeg vet at flåten kan kantre. Og jeg vet at tasaturet og tastaturets konsekvenser er et ror.

Det er i dagenes manglende normalitet at jeg skriver. Jeg har ikke pleid å be om normalitet. Til et annet sted, en annen farlighet, eller erfaring, dit har jeg villet. Det er dobbelt opp normalitet for de fleste i Norge der jeg bor: effektivt, profittbasert, forsikret. Jeg har villet forstyrres. Men nå: denne nye bønnen om en slags dagenes aldeles enkle normalitet. For å si det pussig: jeg har villet hjem til klærne mine og en slags gjenkjennbar tidsorden. Skulle så gjerne ha en minimumskunnskap om dager som kommer. Dagenes hvor, dagenes hva.

Jeg får ikke komme dit; ikke før jeg får komme dit. Og jeg vet ikke når.

Det er muligens en fåfengt bønn jeg ber. Men jeg ber den jo ikke engang; jeg bare forestiller meg at en slik bønn kunne bli bedt av et menneske og at det mennesket kunne være meg.

Jeg er tross alt der passet mitt er. Uten det kan jeg ikke engang sende mail fra en cybersjappe.

Jeg er ikke der klærne er; jeg vet virkelig ingenting om dagens sted og tidsorden. Den ene nøkkelen til rommet der bagasjen befinner seg er i en annens veske. Jeg vet ikke hvor den vesken er. Veskens eier befinner seg i malstrømmen av en «motstandsbevegelse» mot det religionssplittede India. Jeg er med i denne visjonen på helt praktisk maner.

Id-kortene som ble nevnt i forrige brev, med sadhuers navn, adresse, postkontor, politistasjon, pluss gurunavn, ordensnavn og passfoto, ja til og med nummeret til en slags elemenær ulykkesforsikring i Oriental Insurance; alt dette laminert, festet med sterk klips og og en blå snor til å henge om halsen. Blå som er den ikke-krenkende fargen.

Sadhuer i hindutradisjonen bruker alle farger fra mørkerødt til oransje, og fakirer bruker svart, grønt og hvitt. Derfor: ikke-krenkende blått. Det laminerte kortet er så smalt at det ikke dekker hjertet. Ingenting skal dekke hjertet, for hjertet tilhører bare hjertet.

Jeg vet ikke hvor den visjonære vennen sover ut, eller kanskje arbeider videre. Batteriet til telefonen hans kan umulig ha ladning lenger. Han dukker aldri opp, især ikke nå midt i malstrømmen, ifølge plan eller løfte. Det ville være å praktisere ego, sier han.

Det gjør andre latterlig ventende. De andre får jo sitt tåpelige ego kastet over seg, redusert som de/vi kan bli til slike-som-bare-venter. Han er, uansett, i det som er der han er. Der er ikke jeg. Den røde bilen, «kjerremor», som nesten ble knust av en kolossal buss i november, etter at jeg hadde dratt fra India forrige gang, er i nærheten. Hun er en egen beskyttende skikkelse.

Den hardt arbeidende sadhuen hvis drøm etter tolv ensomme år og deretter tre år i fellestanke, hans og min, er ved å feste seg og bli til en bevegelse i retning av en «plattform» for alle gudselskende på den indiske jorden, sover antagelig ut. Spis, ber det i meg. Du må jo spise nå.

Det må være mer enn ti dager siden et ordentlig måltid for ham. Spis og sov. Så gjør jeg mitt i mellomtiden.

Nå har jeg sendt brev 3 & 4 til hjemmesiden. Jeg har vært i Kalighat der pilegrimene fra Ganga Sagar i dag, på Mor Kalis lørdag, ventet i timesvis på darshan, som er synet av gudinnen.

Dit dro jeg uten å melde fra til noen. Med buss 1A. Ved templet ringte telefonen min. Stemmen til Sharma-ji. Den lærde fra Kashmir, han som igår sa at noen av sadhuene så farligere ut enn Osama Bin Laden. Hvor er du, sa han. I Kalighat, sa jeg. Skal jeg komme, sa han. Vil du, så kom. Maa, sa en forbipasserende mann. Jeg er Krishna. Jeg har sett deg sammen med babaji (min sadhu-venn). Kan jeg gjøre noe for deg. Slipp meg innenfor gjerdet slik at jeg kan fotografere pilegrimene fra innsiden, sa jeg.

Kvinnene i hvitt fra Punjab sang foran kameraet mitt, de bar gule blomster i stor lykke. Gult til gudinnen, hun som kan gi alt. Hvor er du, maa, spurte Sharma-ji i telefonen. Jeg går nå til Nirmal Hriday, sa jeg. Det er Mor Teresas aller første hjem for døende. Det var der jeg vasket en meget syk kvinne i veldig stank i 1976; jeg kjente brekningene komme og måtte velge mellom kan hende å spy på en kropp som lå i sine siste timer, eller gå ut, for en stund eller for bestandig; jeg gikk ut, trakk inn luft - og vendte så tilbake. Da var det mulig å gi den døende vann, uten å spy.

Ta vare på telefonnummeret mitt, sa Krishna. Jeg la det inn i telefonboken. Jeg behøver å se på behala, fioliner, sa jeg. Fins det behala-makere i Kalighat. For jeg husker jeg fotograferte en fiolinmaker i dette strøket i 1998. Krishna trodde det; han skulle undersøke. Telefonen ringte på nytt. Det var Niranjan, han som skal gifte seg 4. februar, og ikke har villet gifte seg uten mitt nærvær. Maa, hvor er du. I Kalighat, sa jeg. Niranjan bor i Kalighat. Kom, sier Niranjan fra sitt sted ved elvebredden. Didi, storesøster, har maten ferdig. Kanskje var det det første måltidet, med ris, siden ankomsten; det første fredelige. Først fotograferer jeg litt, deretter kommer jeg, sa jeg, og vandret gjennom prostitusjonsstrøket dit jentene er kommet fra Bangladesh & Nepal, samt noen fra landsbyer rundt Kolkata.

Jeg ser de eldste. De har ikke stort igjen å tiltrekke menn med.

Binad kommer. Han har registrert id-kort i mer enn ti dager. Han vil gjøre alt for meg nå som sadhu-registreringen er ferdig. Så vil han skrive ned livshistorien sin, slik at jeg kan lese den. Jeg vet hva slags arbeid moren hans gjorde. Han var åtte år da han så henne første gang. Jeg har mye å skrive ned, sier Binad. Jeg kan ikke si det til deg nå. Jeg kan snakke det, så kan Sharma-ji skrive. For håndskriften min er ikke som den skulle være.

Vi leter etter fiolin til Rehena. Ingen fiolin i instrumentsjappene her. Bare tabla og tabla. I Lal Bazar, sier tabla-makeren. Der er de beste fiolinene. Selv lager han tablaer som skal til California. Bikkjer sover mellom gudinneskikkelsene. Jeg lager et bilde. Kjøper salwar kamiz til Niranjans søster og rød sari til bruden. Blir ledsaget til buss 206 og sitter inneklemt blant kvinnekropper som er større enn min en liten stund.

Badsha i Bangladesh, han som koordinerer arbeidet for tradisjonssangen der, har skrevet fire av landsbyjentene våre inn på skolen i småbyen Lalmonirhat. Min Rehena er en av dem. De slipper opptaksprøve, de kommer av andre grunner enn de andre elevene. De er våre utvalgte, og får bo i lydstudiohuset inntil jente-annekset er ferdigbygd.

*

Dagen etter.
Å tåle denne byen. Synet må tåle den, luktesansen, ryggen, for ikke å nevne lungene. Å bære denne byen på ryggen. Jeg gjør ikke det. Den som også kan dra bort og hvile hodet, og så hørselen, for ikke å nevne lungene et annet sted, slipper å tåle byen med hele seg og bestandig; hun kan jo bare dra til flyplassen og så videre.

Å bære denne byen i og med lungene, og sitte, for eksempel i bussen, presset inn til andre skuldre og lår; kvinners. I bussen har kvinnene sin plass, mennene en annen. Å holde seg fast i bussens jernstang for passasjerer som må stå helt frem til destinasjonen, eller inntil en trøst, den eneste tenkbare trøsten i det øyeblikket: et sete. Noen centimeter luft å presse kroppen sin inn i, mellom de andre kroppenes materie. Å tåle all menneskematerie, den jeg ikke har noe med å velge.

Jeg har trasket så langt i dag, og klatret så mange trinn opp og inn i, ned og ut av, busser. Betal, sier konduktøren når han skjønner jeg skal av etter to-tre stopp. Først når jeg får sitte, sier jeg. Først livet, deretter pengene. For jeg kan ikke åpne pengebeltet der også telefonen og passet ligger og risikere å velte, der jeg henger i jernstangen og bussen svinger for-svingende, som en jeg kjente som nå er død en gang sa. Kjære kjære Jostein. Livet, for svingende, sa han. Og bussen kjører halvt-veltende gjennom byen og hver sjåfør har sin egen modus og hver konduktør sin egen modus, fra han som utøver gjestfrihet hvor han enn er til den råeste pengeinnkrever, som er fattig som de fleste.

Vil du ha mat, spurte jeg en kvinne som så mer forkommen ut enn de fleste. Da åpnet hun munnen og viste meg råttent tannkjøtt. Jeg sa ikke mer. Jeg ga henne ikke mat. Ikke en mynt heller. Jeg ga ingenting. Jeg svelget synet: menneskestoffet. Det jeg noen ganger her, akkurat her i denne byen, av og til tenker at ikke er kommet til form. Det er blitt liggende igjen på bakken, for det ble ikke sett og holdt og tiltalt lenge nok, stille nok, ernærende nok. I rå fattigdom blir mye borte. Den som romantiserer er blind. Temakeren med den rakeste ryggen av alle, han som laget te til meg i årstid etter årstid satt ikke lenger i annen etasje, rett over over rotimakeren, i gatekrysset ved gullsmedgaten og Sashi Bhusan Road som før. Hvor er han, spurte jeg. Han dro hjem til Bihar og døde.

Da hadde jeg sittet en stund i kirken Our Lady of all Dolors (?) ved jernbanestasjonen Sealdah. Alene sammen med skrikende gudebilder. Hvor er tabernaklet. All stillhets gud, hvor er tegnet ditt. Jeg så et tabernakel med grønt klede. Men jeg kunne ikke fornemme det Hellige Sakramentet, og tenkte at skrinet antagelig var tomt. Med sandalene ved inngangen og mange bilder av hvit-hvit jesus satt jeg mens guttungene sparket fotball foran kirken og ingen så ut til å drømme om å sette seg inn for å synke inn i hjerte.

Hilsen Wera

Kolkata, 17. januar 2009
Er det dørklokken som ringer, spør jeg i huset i sør-Kolkata. For en dag eller to har jeg flyttet inn her. Under timene ligger en tynn bønn om en smule normalitet, en slags rytme av måltid og hvile og tingenes orden. Hvor skal passet oppbevares, og hva med skittentøyet.

Det er ikke dørklokken; det er isteden shalik pakhi. Kjærlighetsfuglen. Er det kanskje våren den synger om. For været er ikke vintervær; det er temperatur som var det i mars. Vinteren er blitt borte fra øst-India. Noen sier kulda kommer og går. Den er ennå ikke kommet til meg, ikke her. Det var minus 15 da jeg forlot «landet mitt», sier jeg. Vi ville dødd, sier de.

Nå har jeg to shalik pakhi i vinduskarmen her inne. De leter etter spiseligheter.

Jeg dro tilbake til sadhuenes sted i kveldingen i går. Papirarbeid. Advokater satt med sadhuer. Advokater i dress er ikke vant til å sitte i halvlotusposisjon på bakken. De anstrengte seg. De tok imot undertegnede papirer. De fikk te og mat. De glante ut i været. En reiste seg opp og gjorde små fotøvelser. Chillumen ble i noen timer ikke sendt rundt.

De unge mennene, «følgesvennene», fra en landsby ved Panagarh, noen togtimer nord for Kolkata, satt eller lå utmattet bak meg. Mens de, lydige, har vært her, er en av naboene deres blitt begravet, samme dag som han døde. Og et guttebarn, Babus sønn, har vært på sykehuset. Sadhuen sier til dem: bli. Og de blir. De er alle muslimer, i sufitradisjonen. De jeg ikke hadde sett før hvisket navnet sitt til meg. Enhver som hører slike navn, vet det er muslimers. De er ennå i «fremmedland», på vei inn i felleslandet.

Det slår meg at jeg kjenner dem slik jeg ennå ikke kjenner sadhuene, ikke kollektivt. Kjennskapen kommer fra nord-Bangladesh. Det er en kjær kjennskap.

Sharma-ji, en av sadhuens hjelpere, arbeider ellers for den indiske marinen. Jeg vet ikke hvor tett inntil militærhemmelighetene han, den meget intelligente, sitter. Men han vet mer om masseødeleggelsesvåpen enn de andre. Han og jeg gjennomleser for x´te gang en pressemelding. Maa, vi må ikke glemme dyrene, sier Sharma-ji. Hvis alt dør, dør dyrene også. Dyrene har ikke gjort noen fortred.

Der sitter jeg, litt etterpå, med de nesten ferdige id-kortene til sadhuer og fakirer i fanget. Maa, sier Sharma-ji. Jeg har sett på passbildene deres. Mange ser langt farligere ut enn Osama Bin Laden; hva om de ble terrorister! Da tenkte jeg momentant på organisasjonens rykte. Det er jo vi, EarthCareForum, som utsteder id-kortene. Men den gode Sharma-ji, panditen fra Kashmir, tenkte på skadeverket de med så farlig utseende kunne forvolde.

Jeg hadde vært ute i byen på gamlemåten min, med kameraet langs Ganga, og kommet tilbake til huset i sør-Kolkata, da min sadhuvenn ringte. Jeg hadde såvidt rukket å overføre bildene fra kameraet og til eksterne harddisken; ikke mer.

Kom, sa han. Jeg kan ikke si mer her jeg sitter. Ta en drosje fra Kalitemplet. Og kom så fort du kan. Det er bare du som mangler nå.

Det var skumring. Drosjesjåføren sa etter få minutter at han skjønte at han nå hadde en plikt. Hvilken plikt? Jo, å velge den strakeste veien, og undervise meg slik at ingen drosjesjåfør etter dette skulle kunne lure meg ved å forlenge reiseveien, og dermed øke prisen. Han fortalte grundig hvor jeg var, og pekte til høyre: der blir Kolkatas søppel tømt ut. Det som kan resirkuleres, blir resirkulert. Resten blir værende. Og der blir også de som dør uten å ha noen etter seg brent. Der bor de som har arbeid å gjøre blant søppel og likrester. De drikker brennevin for å holde ut stanken. Fedrene drikker, mødrene drikker. Han sa ikke at ungene også drikker.

Og der ligger lærfabrikk etter lærfabrikk, forklarte han videre. Det stinker påtrengende i deler av denne byen.

Pakhi-baba satt, svartkledt som de fleste fakirer, ved ildstedet. Jeg har ingen, sa han. I tredve år har han ikke hatt noen. Han så ikke ut til å kunne leve lenge. Å leve uten at noe blikk som har sett en lenge fremdeles ser en; å leve utenfor alles hukommelse, det er et annet liv.

Samme morgen hadde jeg, som nevnt, dratt til mitt gamle sted ved Ganga. Cha-masi (mors søster) satt bøyd i samme tesjappe som før. Hun blir ikke forbauset da jeg kommer. Jeg hadde jo vært der i går! Hun spør ikke hva slags te hun skal lage. Med lite sukker og ingefær. Hun vil vite det på dødsleiet sitt. Han som passer toalettet på den andre siden av gangveien hoster og peker på brystet sitt. Alt er som det var. I Kumartuli, gudebildemakernes sted, lages saraswati-figurer, lærdommens gudinne, i leire nå. Jeg tror feiringen av Saraswati finner sted 29. januar. Det kan også være den dagen skolen i slummen i Chetla blir innviet. Jeg skal innvie den.

Jeg lager, lykkelig, noen bilder av gudinnemakerne. Lyset faller skrått og mildt inn fra venstre. Fotograferer noen sovende. Forbipasserende skjønner ikke hva jeg driver med. Søvn, sier jeg. Søvnens tema. Søvnens tema, sier de og forstår alt. Men e-post kunne jeg ikke sende fra den gamle cybersjappa i College Street, uten pass eller annet id-bevis som jeg var.

For et år siden ble en cybersjappe i Salt Lake, en bydel i Kolkata, brukt til å organisere terrorvirksomhet. Siden det har alle måttet bevise hvem de er. Datamaskinen åpner seg ikke uten id-info, sier innehaveren. En eller to smugler eksplosiver i væsker fra Heathrow i september 2006. Ingen får ta med seg krem eller vann etter det. En, eller kanskje tre, har misbrukt en datamaskin, og alle må bevise hvem de er. Uoverskuelige konsekvenser for det enkle hverdagslivet der tillit er det første og det siste.

Hilsen Wera

Kolkata, 14. januar 2009
Jeg har allerede, i forrige brev, fortalt om den lutfattige mannen som hadde sett meg gi en mynt fra «mitt eget land» til en sadhu som straks ville henge den i halskjedet sitt. Den dagen hadde jeg ikke flere slike kronestykker med meg. Dagen etter kom jeg meg ikke til sadhuenes & pilegrimenes sted. Og i dag tenkte jeg at mannen med det store ønsket om mynt, aldeles verdiløs mynt, hadde dratt videre til elvemunningen. Likevel tok jeg de resterende kronestykkene med meg.

Ikke før hadde jeg dukket jeg opp på det støvete stedet ved Babu ghat, så stod han der. Og ventet på mynten. Den verdiløse mynten; den uendelig store mynten. Og da han så den i hånden min, og da han deretter så den i hånden sin, åpnet hele ansiktet seg. Som om det kom velsignelse fra den lille mynten, eller kanskje fra selve det å være husket.

Jeg kan ikke vite hvordan han ble velsignet; jeg kan jo ikke vite at det var velsignet han ble. Han satte seg tilbake i støvet på veien for å tigge videre. Han tigget ikke fra meg. Han ga meg ansiktet sitt. Det var som å bli velsignet i et tynt, ja månesigd-tynt og uendelig stort skinn.

Menneskeansiktet er en usigelig hemmelighet. Den fattiges visdom er også det.

Det jeg lærer her, som en pågående bevissthetsrystelse, dreier seg ikke om mild og rettlinjet vennlighet. Jeg kunne fristes til å tenke at det slett ikke er godhet jeg lærer om. Rett ved meg skyller raseribølgene over folk. «Mesteren» skjeller ut den ene etter den andre. Hvem vet om mesteren er mester, hvem vet når mesteren er mester. Jeg er ute av stand til å skjelne. Er en mester, som altså er mester i en gammel visdomstradisjon, alltid det; eller kan han/hun gå ut av den sanne veien.

De bøyer seg, de er små. De blir enda mindre. Den som skjeller dem ut er eldre og de som er yngre, både av alder og av erfart erkjennelse, vet han, mesteren, kunne dø for hver enkelt av dem.

Gjør «følgesvennene» feil spares de ikke; i hvert fall ikke før de innrømmer feilen. Det kan dreie seg om «bevissthetsfeil», altså forglemmelser. De er som oftest av uhyre praktisk art. Hvordan rekkes maten til et menneske; hvordan går en forbi hvem; og hvem går en aldri forbi. Dette bevissthetsuniverset, de indiske sadhuenes, er uhyre intrikat. Innrømmes feil, eller gjøres noe med full og presis bevissthet fra første sekund av, kan mesterens hjerte bre seg over en, som en fuglemors vinge over ungene. Det sekundet kan ingenting ta vekk.

Det hender han skjeller dem ut for feil de slett ikke har begått. De vet at utskjellingen ikke er «rasjonelt» begrunnet. Og mukker likevel ikke. De vet at de bare har å høre. Det er så «udemokratisk» som menneskepraksis kan bli; og har ingenting med ondskap å gjøre. Ikke med undertrykkelse heller; ikke det jeg kan se. Ikke vet jeg om de villeste zenmestrene har praktisert på lignende måter. En brutal bevissthetsmetode som dette kan være fruktbar - og sende følgesvennen ut av tåkelandet. Metode? Nei, det er neppe en utformet metode, av pedagogisk eller annet slag. Guruen har lært hos sin egen guru, sine egne guruer, for de fleste sadhuer har hatt mer enn én guru, gjennom årtier.

Det er guruen som har gått på smale stier, i jungel og høyland og tvers gjennom ild & vann & menneskesmerte som kan tillate seg slikt bråsinn, og som ikke blir alene fordi de andre går bort: de vil ikke skjelles ut mer. De utskjelte blir værende; de blir myndigere og mer skarptseende. Båndet blir tettere mellom disippel & lærer.

Meg kaller de maa. Jeg har ikke annet navn. Det fins ikke vanligere kvinnenavn i Bengal. Når de kaller meg maa, er det likevel stort. De passer på skoene mine, flaskevannet mitt og sittestedet. Og når jeg skal reise i drosje fra pilegrimsstedet til det lille gjestehuset sør i byen, blir to unge menn sendt med meg. De sørger for å kjøpe vann før natten, varme rotier og yoghurt, som alle nå vet at jeg liker å spise. I dag ble det gamle simkortet aktivert: 00919007807275, for den som måtte ønske å ringe direkte mens jeg er i India (til 9. februar, og deretter 1. mars–16. april). Det fins rimelige telefonkort å få i nesten enhver kiosk i Oslo! Men det fins ikke «nettverk» på ethvert sted i India, slik det fins nesten overalt i Bangladesh, der Telenor som antagelig har utbyttet mange, samtidig har utrettet et logistisk telemirakel sammen med Grameen Phone.

Der jeg satt ved sadhuers ildsted kom også en fakir, en av de virkelige. Han går og går, alene, fra tempel til sufihelgeners skrin. Hva skal jeg kalle deg, spurte jeg. Kall meg pakhi-baba, sa han. Direkte oversatt: fugle-far.

Baba er fellesnavnet for alle som har gått ut av verdens ordninger, hinduer som muslimer. Jeg visste instinktivt at denne mannen ikke eier noe, og er guds i den gamle overgittheten. Kanskje fins det rester av slik tillit, slik tillitspraksis, i en og annen ordensbror og ordenssøster i de gamle klosterordnene også i den kristne tradisjonen. Lenge har jeg sett etter den. Jeg har sett lys. Ikke så ofte modig og overskridende lys. Rolig blafrende godhetslys. Så radikal trospraksis som dette, så utsatt for elementene og uten beskyttelsesnett, er antagelig bare mulig utenfor det vestlige regimet, og da især i sør-Asia, der det er en anerkjent trosform.

Ashramer her sikrer mange sadhuer. Det er ikke de med sikkerhet og makt jeg her har prøvd å fortelle om. Det er de andre.

Hilsen Wera

Kolkata, 11. januar 2009
Ved samme vindu som under forrige brev. Dette er enda en av livets rareste sesonger. For første gang er armbåndsuret mitt borte. Jeg har mistet få gjenstander i livet. Hvor er armbåndsuret blitt av. Det er og blir borte. Slik tidsregningen er borte. Selve regne- og datoevnen er redusert. Jeg vet det er søndag. Jeg pleier å redde en vestlig forstand pluss en alminnelig funksjonsevne ved å vite hvor brillene, kameraet, øreproppene og håndkleet er, for ikke å nevne denne hvite sterke lille mac’en som varer i år etter år, uten å bry seg om kontinentskifte. I øvre høyre hjørne er norsk tid angitt. Jeg tar vare på den.

Jeg vet at jeg ikke har gjort det jeg skulle i dag, jeg vet til og med at jeg ikke kunne gjøre det jeg skulle. Må slippe de modale hjelpeverbene.

For tredve år siden, da jeg begynte å leve med autistiske barn, skjønte jeg at modale hjelpeverb måtte slippes. Det var en voldsom viten, likesom fra bunnen av bevisstheten. Jeg hadde bodd i de modale hjelpeverbs fangenskap lenge. Det var innsikten den gangen.

Her, i sadhuers midte, får jeg erfare aldeles kroppslig, i alt som har med bevissthetsstruktur, døgnrytme, planlegging, dagens hvor, når, hva, for ikke å nevne mat, at det jeg tenker bør skje og det jeg tror jeg skal gjøre er noe helt annet enn det som faktisk skjer og det jeg får eller blir pålagt å gjøre.

Det som skjer er nettopp... noe annet.

Den som leser dette vet antagelig ikke hva en sadhu er. Jeg trodde jeg visste noe. Etter en dag, gårsdagen, har jeg gått noen centimeter i retning utvidet kunnskap. De resterende titusen metrene er en distanse jeg ikke vil kunne tilbakelegge. Tross østlige reiser er denne organismen & bevisstheten, altså min, blitt «formet» i Europa.

En sadhu har sluppet alt som kunne minne om linearitet og beregnende forstand og begitt seg inn i et annet bevissthetsunivers, med eller uten rus. Og her er jeg, en slags «tjener» og «mor» i sadhuers sammenheng noen dager før pilegrimsreisen til Ganga Sagar, der Ma Ganga, den store floden, blander seg med havets vann ved øya Sagar i Den bengalske bukt.

Om også jeg skal reise dit er på skrivende tidspunkt uvisst.

Det det nå dreier seg om er, som en sadhu sa i går, da en forbipasserende spurte meg ‘hva landet mitt er’, samme land. For hinduer, muslimer, buddhister, jainer, sikher og kristne: samme land. For første gang noensinne skal sadhuers og (muslimske) fakirers id-kort utstedes, i en første etappe, på pilegrimenes rastestedet ved Babu ghat i Kolkata.

For å bidra med mitt er jeg her. Det er derfor jeg sitter ved ildstedet sammen med nakne og littegrann påkledte sadhuer, med eller uten hasjpipe. For å samle navn, adresse, guruens navn osv.

Dette skjer etter selvmordsangrepene 26. november 2008 i Mumbai. Datoen og hendelsen er sterk. Noen sadhuer enser den, andre ikke. Å samle (muslimske) fakirer og (hindu)sadhuer etter 26. november er viktigere enn noensinne. Vanskeligere, selvsagt. En kan tenke gudstroen og «gud» slik at det er utelukket å ta den andres «gud» inn. En kan også tenke fra enhetens side. Og en kan la andre, mer eller mindre blinde og demagogiske eller seende veiledere tenke for seg.

I dette «navnearbeidet» bidrar jeg med vestlighet, eller skolegang. Uten lineær bevissthetsstruktur er slikt dokumentasjonsarbeid ikke mulig. Her må hvert ord staves riktig. Jeg kan ikke stave dem. Men jeg kan betone at de må staves riktig. Jeg kan si: les korrektur! Hvert id-kort skal ha et fotografi. Det er ikke jeg som lager passfotografiene.

For nesten to år siden opprettet jeg en e-postadresse for en sadhu. Det var en handling med uante konsekvenser. Kroppen må tåle konsekvensene. Den tåler til nå. Det er søvnen som noen ganger ikke tåler. Så lenge bevisstheten skjerpes og det sadhuer kaller niskam prem, kjærlighet uten begjær, kanskje også skjerpes, skal jeg bli i denne sammenhengen.

Det betyr ikke at jeg ikke skal dra til våre syngende barn og gamle i Bangladesh, og heller ikke at jeg ikke skal arbeide litterært i Norge.

Selvsagt visste jeg ikke hva jeg gjorde da jeg, nettopp her, ved Babu ghat før pilegrimenes reise til Ganga Sagar, traff, eller riktigere sagt: ble sett av, sadhuen som er den visjonære i den ovennevnte og grensesprengende, samt svært praktiske, id-kortsammenhengen. Han vet mye om hatets historie i India.

Indiske sadhuer er «langt borte». De er ville, frastøtende, fremmede - inntil synet ser noe annet. De er det aller fjerneste nære eller næreste fjerne. Fjernere fra almenbevisstheten kan ingen være. Min egen bevissthet er, tross gudsøyeblikk, reiser og poesi, fremdeles en del av den ordinære almenbevisstehetn. Ikke mer, ikke smalere, ikke villere, ikke modigere enn enhver annen som kan kalles menneske.

Så er jeg her, utsatt for de fjerneste og mest ulydige av alle i forflatningens tid, den som er vår. Det foregår sammensvergelser av militære, økonomiske og ideologiske interesser som vanlige mennesker ikke får vite om. Menneskenes tanker blir gjort smale og flate og ødeleggerne har skakende makt, ugjennomskuet.

Foran sadhuenes ildsted der jeg sitter når jeg ikke vandrer med kameraet er det laget en hage. Busker og blomster. Et alter, selvsagt. Det utformes en pressemelding for sameksistens og for jorden.

*

Si meg hvilken dato. Men jeg kan ennå si det selv. Det er dagen etter forrige gang jeg skrev 12. januar. Jeg har nettopp vasket sandalene her i gjestehuset. Det var fullmånenatt i går. De andre pilegrimene i gjestehuset har dratt til Sagar-øya. Jeg er fremdeles på samme sted. I samme verden som den som leser dette, med en ny inngang til «en annen verden». Det er ikke overskridelse og hjertets transformasjon jeg sikter til. Det er: å ha sett på nærest tenkelige hold de som har gått ut av ordningene. En sadhu satt og sang sanskrit-slokaer for meg i dag. Aldeles naken. Smilene med enhver hudfold. Han ga meg te som disippelen, chela kalles han, laget over bålet. Melk, teblader, ørlite grann sukker. Special tea. Bare melk, ikke vann.

Som nevnt før, og i fjor, og kanskje året før det igjen er det ved Ganga, også kalt Hugli, på stedet kalt Babu Ghat, i Kolkata at pilegrimer, sadhuer og andre samler seg før reisen videre mot punktet det flod & hav blir ett. Det jeg her får se er antagelig ikke utenfor all forstand men det er utenfor min. Ønsket om å forlate jævelskapens univers og gå, uten frykt for tap, verken av ære, makt, penger, bolig eller vanlig kjærlighet, så nakent som et menneske kan, så rart og utstøtbart og ustyrlig som et menneske kan bli, både tilbedt og forhatt av «vanligfolk» her i India, er begripelig. Men å tore det, å gjøre det, å holde det ut gjennom tiår etter tiår: jeg bøyer meg.

En sadhu ødelegger qua sadhu ikke for noen. Men også en sadhu kan korrumperes og bli brukt som gjenstand i grådighetens sirkel. Der det hellige fins dit kommer også «djevelen». Og denne djevelen kan kle seg i hellighetens kappe slik at små mennesker, og også de med fullt bruktbar skjelningsevne, blir forvirret.

Babu, en navneforkledning, for Babu er muslim, og vil ikke at han skal bli kjent som muslim via navnet, Babu og jeg vandret blant sadhuer og pilegrimer, især de som køer opp foran øyendoktoren, en lang lang lang kø av tålmodige. En av mennene i køen fortalte at han og ti andre hadde gått til fots fra Mumbai og hit. 90 dager tar det. Nattely søkte og fant de i templer langs veien. Kokekar bar de med seg. Og nå var de kommet helt inn i køen til øyenlegen. Det er gratis å bli undersøkt. Til og med briller kan være gratis.

I går bad en sadhu meg inntrengende om en mynt fra «landet mitt». Spør de deg om ‘landet ditt’, så svar at du kommer fra «samme land» hadde, som nevnt, en annen sadhu sagt til meg. Samme land, det er der vi bor. Han med bønnen om mynt visste at landet mitt også er et annet land. Siden spørsmålet om mynt er kommet til meg på mange reiser, og jeg aldri har hatt mynter med meg før, tok jeg denne gangen noen kronestykker med. Jeg ga ham ett. Og han smilte.

En pilegrim må ha sett det, en meget fattig en. Han hang som en klegg på meg i lange tider etterpå. Maa, maa (mor) gi meg, gi meg. Språket han snakket var ikke et språk jeg kunne forstå. Så sa han så Babu begrep det: gi meg en mynt fra landet ditt. Jeg visste jeg hadde to-tre til i rommet, og sa jeg skulle prøve (å huske det til i morgen). Da smilte han og slapp taket, akkurat like sulten som før. Han ville henge mynten «min» i en snor om halsen. Slik kom det ro i den magre kroppen, en stor ubegripelig ro. Og jeg hadde ikke gitt ham noe, for der vandret jeg uten indiske penger. Tør ikke å gi en rupi. Det er ikke mulig å gi til alle. Og ikke mulig å gi rupier og samtidig kunne holde den fotografiske konsentrasjonen når de som ber er tusener.

Nå har jeg renset kameraet og ladet batteriet, tømt minnekortet for 336 råfiler. Det er natt. Det er stille her.

Hilsen Wera

Kolkata, 9. januar 2009
Ved samme dam som ifjor, i det lille gjestehuset for syke og nærstående, ved dammen der jeg hører vaskernes rytmiske slag av tøy mot stein; tøy mot stein, tøy mot stein, rikelig med såpe og dammens vann. Det er gammelt vann. Kanskje mødrene og mødrenes mødre vasket og vasker slik; eller fedre og ektemenn, siden også menn vasker klær, de yrkesvasker i store bylter.

Men her er det lyden fra familieklesvasken eller fra den til gjestene i de små pensjonatene i dammens ytterkant jeg hører. Det er ikke malariasesong nå. I visse strøk av Kolkata er det malariasesong bestandig.

Jeg landet i dag, eller rettere sagt: i natt. Der stod vi ved bagasjebåndet, noen i nitti minutter; jeg må ha stått der i femti. Det er en rar følelse, den ved bagasjebåndet; denne uvante bønnen om at «det egne» må komme, det som forener reisens avreise og foreløpige ankoms: gjenstanden bagasje. I sekken ligger gavene, batteriene, noen få klær. Den behøver ikke å komme fort, bare den kommer. Mens jeg står der og venter får jeg erfare som sjelden ellers hva det egne betyr; eller: hva jeg tillater det egne å få bety. Og om bagasjen slett ikke kom, ikke denne dagen og ikke den neste.

Alle de underlige koffertene som ankommer Kolkata. Ja alt er rarere og mindre lineært på denne strekningen: folk har åpenhjertige samtaler med flysetenaboen sin, med bagasjebåndsnaboen, og strekker hals både for seg selv og for bagasjebåndsnaboene. Mennene sier: si fra til meg når sekken eller kofferten din kommer, så løfter jeg den opp på tralla.

En smule morsk var hun damen ved innsjekkingen i Heathrow, for bagasjen som skulle ha veid maks 23 kilo veide 25. Alle trykksakene, pluss brukt videokamera og batterier, som alltid; alle fargeblyantene og tannbørstene som jeg drar med meg, for ikke å nevne de tre kolossale oppblåsbare globusene jeg skal gi til syngende barn, mine eller våre, i nord-Bangladesh. Det er der de gamle nå synger sangene de hadde sluttet å synge da vi, i 2004, begynte arkiverings- og inspirasjonsarbeidet for folkesangen, og 3-400 barn lærer fra mesterlærerne nå, i dette året, og i det neste, og neste igjen.

For hvor lenge, spurte jeg for et par måneder siden Badsha, han som koordinerer arbeidet for sangerne og sangen. I femten år eller mer, var svaret. Da vil jeg nærme meg åtti år. Det er helt i orden å dø i Bangladesh eller India. Og deretter la restene bli der jeg dør. Men lever jeg til jeg er åtti, da må jeg fremdeles kunne gå, for ikke å si kunne sitte i halvlotusposisjon, for å høre på all denne sangen. En europeisk åttiåring i halvlotusposisjon...?

Det gjør ikke noe at syngende gamle og barn ikke vet hvor langt jeg må reise for å komme til dem, de som bor rett sør for den østlige delen av Himalaya. Og hva kan en diger ball av en globus, der jeg har konstatert at Burmas navn er det offisielle Myanmar, opplyse dem om. Made in Taiwan er den, globusen. En kilo tung, omtrent. Tre globuser=tre kilo. Globusene ville neppe vært en formildende omstendighet for damen i skranken som av en eller annen grunn ikke påla meg bot for to ekstra kilo.

Kveldsflyet til London var nesten tomt. Jeg skulle sove ved Heathrow. Sove, eller ligge; og vaske meg. English Breakfast included. En natt for to år siden, også det i januar, satt jeg på en benk hele natten. Ikke vet jeg hva som er mest tappende: å sitte på en hard benk i de timene det tar eller å hente ut bagasjen, frakte den til en buss, finne riktig buss, finne frem de fire pundene jeg tilfeldigvis hadde på meg, for buss-sjåføren ville bare ha cash, gå av ved Thistle London Heathrow, sjekke inn der, slepe bagasjen gjennom et uår av en korridor til rom 705, med den spesielle tåpeligheten, eller tåpelige frykten, som har vært min siden jeg var middelsstor unge og skulle reise alene: at jeg ikke skal komme meg på toget, i tide. 5.30 a.m.

Thistle Hotel. Det første jeg gjorde ved resepsjonen var å bestille vekking. Men en ståpelig reisende tør ikke, kan ikke stole på at det bestilte virkelig skjer. Derfor: mobilen på, vekkeuret på. I rommet var det hutrende kaldt. En superhygienisk boks med badekar i. Lukk dør når du dusjer så dampen ikke slår ut og igangsetter brannalarmen! Men det kan ikke skje ved tapping i badekar, tenkte jeg, badet, dro ullgenser over nattserken og ullsokker på føttene. Der lå jeg og hørte alle Heathrow-flyenes avganger og ankomster og klarte ikke å forestille meg det slående fysiske landskapet Kolkata, innsnørt som jeg var i den mekaniske reisens skrekk og gru. Det er en skrekk og gru som gjentar seg. Det er ikke engang slik at jeg gjentar den. Den gjentar seg av seg selv i nervesystemet.

En spansk hotellgjest så hvordan jeg slepte den nye tsjekkiske bagasjevesken med trykksaker og globuser i og bar den helt frem til rom 705 og i morges, britisk tid, kom resepsjonens hjertevarme mann med tralle. Rop på meg når bussen kommer, sa han, så skal jeg løfte alt for deg. Er det den bussen, spurte jeg en kvinne. Ikke gjør meg mer forvirret, sa hun som skulle til Miami.

Hilsen Wera

Kolkata, 26. oktober 2008
Det ville undre meg sterkt om dette brevet ikke ble det siste for denne gang. Jeg skrev, i forrige brev, om det tapte leica-objektivet. Det er ikke tapt. Det var ikke engang stjålet. Det ble funnet igjen på feil sted. Dvs: da det ble funnet var stedet riktig, for det var jo funnstedet! Og han som fant det, strålte. Ingenting var blitt mistet på denne lange og farlige reisen, og så skulle en slik dyrebarhet bli mistet rett før returen til Kolkata, i den eneste landsbyen som jeg virkelig hadde villet besøke. Jeg var der i januar 2005, hos patwamakerne. Mer om dem siden.

Objektivet var bare forlagt, eller: det hadde på merkverdig vis veltet ut fra kameravesken. Intakt.

Det regner. Det er to dager før Kali Puja, også kalt divali, lysfest-dagen, da månen er på sitt aller tynneste. Gudemakerne ferdiggjør Kali Ma, den Mørke gudemoren, den Veldige, som drar sverdet når det Onde truer, med dødningeskaller rundt halsen. Nå renner leiren bort, og hvordan skal gudebilde-kundene komme seg inn i de smale smugene for å velge sitt eget tilbedelsesbilde i slik søle, og hvordan skal bærerne, de andektige, kune bære Kalis fulle skikkelse, med hver finger, hver tå, hvert hårstrå laget av en slags bast, samt diademer og hodeskaller, intakt, ut til de ventende kjerrene når det regner slik... det regner aldeles utidsmessig. Folk sier det er kaldt. Det er med ett 25 istedenfor 30 grader celsius.

Det sies at én dags regn er godt for rismarkene, men mange dagers regn nå vil få risplantene til å råtne og grøden blir mager.. i karrige tider som dette, ikke for alle indere, ikke for børsens menn og kvinner, men for de som for lengst er rammet av økte matpriser.

Avisene har side opp og side ned om børskrakk og aksjeprisenes stup; om priser på råolje, om rupiens synkende verdi i forhold til usd etc. Side opp om «terrorens» forskjellige former. «Saffron-terror» er et begrep i omløp nå. Brente kirker i Orissa, en sannyasi, en nonne innenfor hindutradisjonen, skal ha vært delaktig i bombebruk i en by som heter Malegaon, i Maharastra, tror jeg.

Slikt regn. Slik melding fra jord, og vind. Hva annet kan jeg tenke på, innesperret av regnet som jeg er i det lille gjestehuset rett ved et hospital i en stor nasjonal hospitalkjede. Som en bank, ble det sagt til meg. Som vestens hospitaler, altså. Hit kommer pasienter og pårørende fra Bangladesh, og visstnok også fra Pakistan... og kanskje fra afrikanske land.

Her bor jeg, mens jeg venter på returen til Europa og avslutter denne reisens arbeid, det dobbelte, eller kanskje tre-firedobelte: som gjelder folkemusikkprosjektet i Bangladesh, EarthcareForum med base i Bhubaneswar, Orissa, en meget løst og spontant drevet organisasjon for bevisstgjøring av sadhuer & fakirer, hinduer og muslimer, om en felles planet...

Min sadhuvenn fulgte meg til The Church of the Sacred Heart i dag. Jeg gikk inn alene, og var den eneste som hadde tatt sandalene av meg. De kristne i Indias byer markerer sin egenidentitet, også, med å beholde skoene på i hellige rom. Selv har jeg en stor kjærlighet til gesten å ta skoene av seg og gå barføtt lenger inn – uten skoenes egenmarkering.

Jeg vil skrive, om så bare litt, om landsbyen Naya, min eneste gamle tilbakereise-landsby på denne reisen. På bokmessen i Kolkata i januar 2005 så jeg en tolv-trettenåring stå og male innenfor noe som måtte være en tradisjonell, for ikke å si rituell, sammenheng. Han malte på papir som så ble klebet på utvaskede tekstiler, og jeg kjøpte noen bilder som lå der for salg. Moren, ferm og fattig, var der. Kom til oss, sa moren. Og gutten skriblet adressen sin ned i syvende-sansen min.

Sammen med Saphon-da, en drosjesjåfør som «adopterte» meg ved årtusenskiftet, dro jeg med toget fra Howrah ved femtiden en morgen. Vi lette oss frem til Naya i Pingla Politidistrikt. Jeg kjøpte bilder og hørte de sungne historiene knyttet til bildene. Jeg så så mange bilder at jeg ikke lenger kunne se forskjell på det ene og det andre, og visste jeg måtte kjøpe. Kunstnere er alltid i faresonen... for glemsel, men også for sult. Tradisjonskunstnere, ikke minst. Patwakunstnerne er muslimer som lager bilder med utspring i hindutradisjonens historier. Også dansende, syngende og drikkende santaler er med i bildene. Jeg skjønte allerede den gangen at patwakunstnerne hadde oppfattet at folk helst vil kjøpe bilder med dansende santaler. De er mer pittoreske enn noe annet.

Veien til Naya var strabasiøs sist torsdag, som ble fredag også. Men så fort kjerremor hadde nådd landsbyen stod kvinnen fra bokmessen i januar 2005 i veikanten. Rajap, gutten som malte den gangen, ble hentet. Lillesøsteren Memona satte seg straks ned for å male. Hun og broren sørger, ved hjelp av bildene, for familiens livsopphold nå. Faren har aldri malt, bare sunget. Og moren er for trett av fattigdommen til å male mer.

Jeg ble gjemt bort for andre patwakunstnere i andre hus. Så de meg ville de trekke meg til seg. Bli hos oss, var meldingen hos Rajap, moren og fare; de, kanskje, fattigste i malernes landsby.

Det var hos dem jeg ble, så, og kjøpte. Jeg lovet Memona å ta meg av utdannelsen hennes. Slike løfter kan komme på leppene mine. De må ikke komme for ofte. Du skal ikke skuffe et barn. Men Memona er oppvakt og skolebøker kostbare. Til tolvte klasse, sa hun. Så lenge vil hun så gjerne få studere. Madhumik, heter det. Ut videregående, altså. Det har en viss prestisje her.

Noen med innflytelse har oppdaget patwakunstnerne og inviterer dem til Shantiniketan, Rabindranath Tagores universitet i Birbhum, til bokmesser, festivaler, til Delhi, der de forteller om tradisjonen og hvordan fargene blir til. Alle farger kommer rett fra naturen. Hvitt kommer fra elfenbenstøv (?), sterk oransje fra et blad jeg fikk se. Det fins sesonger for alle blader. Brukte sarier blir kjøpt til kilopris. Brukte sarier fins antagelig tolv måneder i året.

Bli her, bli her. Spis. Se, hør. Kjøp. Kom tilbake. Alt, absolutt alt. Lille Sonia i et annet og «hardere» hus sang om tsunamien. Som baulene tar patwakunstnerne de harde realitene, som tsunamien i 2004, de politiske og økologiske kampene i Nandigram og Singur (SEZ: Special Economic Zones), HIV og AIDS inn i bildene og sangtekstene sine, i tillegg til stoff som har legendekarakter: fiskenes bryllup, fuglenes bryllup, dyrenes farlighet, dyrenes forsamling. Dyr er overalt, dyrene og det grønne.

Jeg skal tilbake til Naya.

Dagen etter
De voldsomme regnstormer, nesten for syklon å regne, har opphav i Bengalbukta. Enda en gang ser det ut til at Bangladesh-kysten vil bli hardest rammet, men neppe så knusende som 15. november i fjor, med orkanen Sidr.

I går må gudemakerne i Kumartuli ha gremmet seg. I dag tørket jordsmonnet littegrann opp. Da jeg ankom Kumartuli, gudemakerstrøket, ved to–tre-tiden var de fleste gudinnefigurene solgt og noen ble fraktet vekk foran øynene på meg, under andektighet og spetakkel. Kali Maa, samt demonene, de som er hennes bytter, ble båret av mange menn og stilt opp på kjerrer og lasteplan, som i årene før dette; som i 1994 da jeg så festforberedelsene for første gang. Demonene, rakosha, som de kalles, lages med grinende kjeft og utbulende øyne, ører i alle fasonger og neser uten navn; de blir malt med rå farger. Noen småunger hyler ved synet.

Jeg hadde sittet i flere timer ved et lite tempel i Kalighat, i vinden ved en møkkete Maa Ganga som fløt slik hun alltid flyter, alltid: dvs. til ikke noe vann flyter her mer. Min første sønn i Kolkata, Niranjan, skal gifte seg. Det blir i februar. Og da må jeg være her. Og i dag laget han og storesøsteren hans mat til meg, mens den kommende bruden i stor blyghet ga meg tekstiler til en salwar kamiz med sjal, ohrna.

Tekstilene er levert til skredderen.

Hilsen Wera

Mednipur, 24. oktober 2008
Jeg kjenner ikke dette stedets navn. Motorstopp, derfor er jeg her. Datamaskinen sier det er fredag 3.35 a.m. Det er norsk tid. Jeg har beholdt dette norske tids-innslaget i den ville reisen. Hva slags reise er dette. Dit ingen «utlendinger» før har reist, dit tar denne reisen meg. Der India ikke skinner, og slett ikke kapitalistisk; dit.

I går spurte en kvinne, som tusener før henne, hvor jeg kom fra. Før ble jeg irritert over akkurat dette spørsmålets gjentagelse. Det er et aldeles begripelig spørsmål. Det er ikke tilværelsen-utenfor-India folk kjenner.

Har du sett slike som meg før, spurte jeg varsomt. Om ikke her, så kanskje utenfor landsbyen... Mednipur, det er tumultenes og det partipolitiserte Vest-Bengal. Det er ikke en adivasi-region i Chhattisgarh. Men det er like langt unna Delhi.

Men utenfor landsbyen sin, der hadde kvinnen aldri vært. Så hun hadde aldri før sett en slik en. Og nå kom jeg til dem, nå, rett etter flommen. Hvor kunne det være jeg kom fra.

Fra stedet bortenfor syv hav og tretten elver, svarer jeg, på eventyrspråket som alltid har vært virksomt. Du lyver, svarer kvinnen. For det stedet er Lanka, og der er det Ravana som bor. Ravana er det ondes element i det store eposet Ramayana. Det var Ravana som bortfører Sita, sies det, til det som, ifølge legender, nå er Sri Lanka: til stedet langt langt borte.

Etter dette fortalte jeg ikke mer om stedet jeg kom fra til denne kvinnen. Hvor skal du, spurte hun. Til Pingla, svarte jeg. Det er langt, langt borte, sa hun. Hvor langt spurte jeg, for jeg lurte jo på det. Vi har meget sjelden skullet til et navngitt sted på denne reisen. Men i går nevnte jeg for min sadhuvenn landsbyen Naya i politidistriktet Pingla. For der bor folk som i generasjoner har laget patwaer: de maler scener fra de gamle eposene med naturfarger og kleber deretter papiret på brukte tekstiler. De gjorde det i 2005. Utdøende, som nesten alt som er «indre» i et India som blir stjålet fra India hver dag.

Jeg skal spørre sønnen min hvor langt det er dit, sier kvinnen. Og sønnen som sitter og bøter fiskegarn sa: halvannen time. Så langt borte fra landsbyen har kvinnen aldri vært. Nå som du er kommet, må du bli her, sier en annen. Du må jo snakke med oss. Men hun som visste om reisen til Pingla, sier til den som vil snakke at jeg skulle reise veldig langt.

Du er kommet for å se, men hva har du gitt oss, spør en mann. Da står alle klemt inntil bilen og kvinnen som vet mest, rydder ungene vekk. De må dra nå, sier hun.

Trærne står i vann. Veien blir reparert etter flommen. Åh, for noen veibudsjetter kyststater som Vest-Bengal og Orissa må ha! Eller: for noen veiutgifter. De fattige mottar luselønn for å fylle igjen hull og asfaltere på nytt. Veien i retning Pingla er v-formet. Den er høyest på midten med plutselige hull. Det er fotografiets time. Det er naxalitt-område. På et jorde ser jeg en folkeansamling. Jeg tenker: begravelse. Men det er ikke slik hinduer samler seg når de kremerer sine kjære. Det bor mange muslimer her. Men det kan ikke være begravelse.

Kjerremor rører seg ikke. Det er fullstopp på den v-formede veien, rett ved hanekampen og de berusede mennene. Ja, hanekamp. Et slags hesteløp i miniatyr. Ennå ikke skumring. Jeg har bedt om hus for denne natten etter overnatting i bilen natten før. Bilen er «et telt». Det er et telt uten rennende vann og toalett. Kjerremor rører seg virkelig ikke. Å overnatte her, så utsatt. Kjerremor er alltid blitt omtenksomt plassert før natten.

Det er en vei med sjeldne biler. Noen guttunger samler seg og foreslår at min sadhuvenn tar bussen, henter reparatør og så kommer tilbake. Så kan jeg sitte i bilen så lenge. Der ved hanekampen, på den av begripelige grunner lite brukte veien. Noen må taue oss til et verksted, sa han. Og de må gjøre det nå. For etter mørket vil ingen gjøre noe som helst. Plutselig står en slags doning, en traktorlignende kjerre med ingenting på brettet, samt et langt tau. Jeg så den ikke komme. Jeg vet ikke hva som var doningens opprinnelige ærend. Der stod den aldeles plutselig, med tau og to menn, en som styrte og en som holdt i tauet. Et under av en mann i lungi festet tauet på riktige steder på kjerremor og vi luntet av sted, dvs. vi ble dratt, før mørket.

Da kjerremor ankom verkstedet var det nesten skumringstime. Jeg ble plassert på et myggfritt sted. Mange menn undersøkte alt. De kunne ikke undersøke mer, for det var mørkt. Skitt hadde kommet seg inn på et sted som skulle være skittfritt. For å fjerne skitt behøves lys. Derfor: neste dag. Og garasjens innehaver er også innehaverens av omegnens eneste gjestehus. Dit ble vi fraktet, med bagasje. Klokken seks neste morgen, ble det sagt. Da!

Nå er klokken nesten ni. Jhorna (=fossefall), hun som lager maten kom inn for å snakke. Hva har jeg i de to veskene, og hva gjør jeg egentlig. Klær, sier jeg. Og medisiner. Og så kameraet, da. Gir jeg noe til de fattige, spør hun, og hva skjer med alle bildene. Jeg er en landsens jente, sier Jhorna. Jeg kjenner bare det som er her. Men jeg vet at menn noen ganger er sammen med kvinner de ikke er gift med; kan du gjøre noe med det?

Er det HIV og AIDS hun tenker på; jeg har jo nevnt medisiner. Det hender, fortsetter Jhorna, at mannen ikke klarer å forlate kvinnen han ikke er gift med. Det der er en vanskelig hjertesak, sier jeg. Hun nikker; hun vet mer enn hva hun sier. Så vil hun gjerne bruke klær jeg har brukt. Kom og sov her neste natt, sier hun. Etter Naya i Pingla, som er neste tettsted. Rett frem og til venstre, der ligger Naya. Men i dag er det overskyet, hva kan du gjøre ute når det er så overskyet. Om hun hadde visst at det er da, når det er overskyet, at jeg kan gjøre noe ute mellom kl 9 og kl 15.

På verkstedet der kjerremor står, overgitt, kjenner de dieselbiler og ikke petroleumsbiler, får jeg vite. Reparatør er tilkalt annet-steds-fra.

Hilsen Wera

Kolkata samme dag
Det er mer å skrive. Men et Leica-objektiv er blitt borte fra meg i dag. Det må være i dag. Ingen kan bruke et enslig kameraobjektiv, ingen hér. Det er ikke engang, ikke såvidt jeg vet, salgbart. Det er ingenting, absolutt ingenting for en som ikke bruker et leica, eller i hvert fall bor i Europa eller USA, eller i Japan. Ingenting annet er blitt borte fra meg på denne reisen, bare en kremboks som en kvinne i et fattigslig hus kan ha ønsket seg på en sandøy i Bangladesh. Det har ikke falt ut av kameravesken; noen må ha tatt det da jeg ikke var årvåken, og kanskje hadde satt kamerabagen fra meg for å bruke toalettet...

Bhubaneswar, 18. oktober 2008
Hun henger ved meg, Rezma Tara. Det kan være fordi hun ikke henger fast i noe annet. Så har hun grepet tak i meg, bare fordi jeg aldeles åpenlyst valgte henne fremfor alle andre. Går du inn i en slum, en av det drastiske slaget, og en slum som jeg i dag fikk vite ikke skal få bestå, for jernbanemyndighetene ved selveste jernbaneminister Lalu Prasad, en gang Bihars beryktede delstatsminster, har beordret tømming av slummen...; kan det være derfor, også derfor, at ungene i Slum 3, jernbaneslummen, som også kaller seg selv Shantinagar, fredsbyen, ikke har noe å holde seg i.

Det er her de kom til denne verden og det er dette lille stykket jord de kaller hjem. Mørkt, møkkete, med smug og kumlokk og improvisoriske foranstaltninger å sette føttene på, samt søppelresirkulering i midten av området, under overoppsyn av en mann som har en slags fasthet, en farsmine, ved seg. Det var han som sa til guttungen som holdt i den brukte sprøyten i går at han, gutten, kunne bli smittet både med tuberkulose og kreft om han ikke slapp det han hadde i hendene, slik at guttungen lot alt han holdt i akkurat da, falle ned i samme stund. Og da jeg i dag sa, foran alles åsyn, også for mennene som rett før hadde bøyd seg for Allah i bønnehuset, at jentunger som Rezma Tara lett kunne forville seg, da nikket den skjeggete førtiåringen. Ja, sa han. Ja, nikket de andre.

Ungene er som byttinger uten tau og uten forankringspunkt for sansene. Jeg drar med deg, sa Rezma Tara. For jeg har ingenting. Der satt moren på huk og prøvde å selge noen slitne frukter, akkurat der, ved inngangen til slummen. Du har mammaen din, sa jeg til elleve-åringen. Ja, og en bror, sa hun.

Faren har forsvunnet og bestefaren sør for Kolkata er død. Ingen bokstaver for Rezma Tara.

Ungene hang som i klaser på auto-rickshawen. De smatt inn fra alle kanter, de hadde ingen sans for ord. Antagelig er de blitt skjelt ut bestandig. Du har penger i den lille pungen, sa en sluere jente enn Rezma Tara. Ja, sa jeg. Og så med fasthet på jentungen med pengeblikket. Disse ungene er tjuvradder, sa en ung kvinne som spurte om jeg ville ha te eller kaffe. Gjerne te, svarte jeg. Da teen var drukket, spurte jeg om jeg skulle betale. Han har betalt, sa kvinnen og pekte på mannen sin. Han ble øm i blikket da vi snakket om Kolkata. Park Circus, sa han. Jeg tror ikke det er et sted i Kolkata å bli øm i blikket av.

Kan hende ble han født der. Kan hende behøver han en drøm som består. Ingen jernbaneminister kan ta drømmen fra ham. Huset, ja. Men ikke drømmen. Det var mannen-med-drømmen-om-Kolkata som sa at nå bor de her og om en måned eller to: uten adresse. Både denne slummen og naboslummen skal tømmes, sier han. Hvor skal dere gjøre av dere, spør jeg. Fortauet, svarer kvinnen og holder fast på toåringen sin. Det er han der som er guttens far, sier hun med verdighet og ser på mannen med drømmen om Park Circus.

Jeg ser to mennesker som holder av hverandre, og vil kunne gjøre det på fortauet også.

La oss dra, sa jeg til Sanu som kjørte auto-rickshawen. Vi dro for å kjøpe penn, hefte og salwar kamiz til Rezma Tara, samt god kokosolje til moren hennes samt til kvinnen med teen. Jeg kunne kjøpt snop til alle og det ville blitt et svare spetakkel. Isteden valgte jeg én. Alle visste at hun allerede var valgt. Det skjedde under fotoseansen i går. Hva kjærlighet er... Litt til alle, eller ordentlig til én? Ordentlig til alle, selvsagt. Hvem kan praktisere det, og hvordan.

Jeg valgte den ene, og forestilte meg at det ville bli fredelig, og at det kunne monne en smule. Det kunne etterlate seg et minne, en slags ripe i huden hennes. En annen slags bokstav.

Det ble tomt rundt autorickshawen. Rezma Tara pilte avsted med klærne og venninneflokken. Hun skulle prøve det nye. Moren satt på samme sted som før, men med virvar i fruktene. Mannen med teen stod med kokosoljen i brystlommen og smilte. Jeg dro fra stedet, og tenkte at det var for siste gang.

Redd denne jentungen, sier min sadhuvenn. Ta henne med til søsteren min. Så gjør hun litt arbeid i huset, blir innrullert i skolen og blir værende i min søsters hus til hun giftes bort. Da tenkte jeg at lille Rezma Tara er for vill til å bo i et hus i den poshe delen av Kolkata. Jeg vet ikke om hun har lært å stjele. Jeg vet at moren ikke vet hva hun skal gjøre, og at jentungen sa jeg blir med deg, og at fortauet er neste sted... og sexslaveri, kan hende. Hun er jo vakker, den ville. En selger det en har å selge når sulten tar all plass.

Hilsen Wera
Ps: I dag har jeg snakket med Rehena på telefon. Det var stor sangfest på en av sandøyene i Suno/Arshi Nagar-prosjektet i går. Mer enn titusen mennesker, fortalte Rehena. Med andre ord: mange. Jeg vet at Rehena fikk tre tusen taka av folk som hørte sangen hennes. Tradisjonen er slik: den som hører, og har penger å gi bort, gir til den utvalgte sangeren. De var mange som sang. Jeg vet ikke om min Rehena fikk mest. Da jeg snakket med faren hennes i dag, sa jeg at jenta må «studere». Han vil holde henne på øya med den dårlige skolen. Rehena vil gjerne bo hos «broren sin», Badsha, på fastlandet og bli skikkelig undervist. Fordi hun er utvalgt, og har vært det i seks år, er ikke familien lutfattig lenger. Hun har øya, insektene, bølgene og fuglene, i sangen sin. Jeg tror ikke det kan bli borte om hun tar til seg kunnskap på en bedre skole.

Faren vil helst se henne hver dag. Storebroren også. Moren har for lengst gitt jentungen til meg. Kan jeg si til faren at Rehena må få bla i bedre bøker nå, og få en ordentlig lærer for stemmen sin.

Tamluk, Vest-Bengal 13. oktober 2008
Det er første gang på denne reisen, og noen reise jeg kan huske, at jeg sitter under et jesus-bilde og skriver brev hjem. Jesus på bildet er himmelvendt med langt hår. Kjortelen har folder og solen er på vei ned. Hendene hans ligger, halvt foldet, på en flat stein. Det er natt men det er ikke natt, for han sitter med øynene vendt mot den indre himmelen.

Under dette bildet har jeg sovet. I sengen ved siden av min har sadhuen med det tovete shivahåret sovet, etter at vi enda en gang har forlatt Orissa, delstaten som er hans egen fra fødselen av, den han er hengitt, og som nå er «forstyrret», ikke så sterkt som Gujarat i 2002, da hinduer drepte muslimer og noen muslimer drepte hinduer. Men Orissa er forstyrret og delstatsregjeringen har ikke klart å stanse myrderiene på de lutfattige kristne i de vestlige fylkene.

Det er selvsagt ikke slik at lutfattige kristne er uskyldige fordi de er lutfattige, eller kristne. Det er heller ikke slik at hinduer qua hinduer, enn si alle hinduer, vil drepe kristne om de ustraffet kunne gjøre det.

Der det ikke fantes blodtørstighet før, er det blodtørstighet nå. Min sadhuvenn laget «matpakker» til kristne som hadde rømt til hovedstaden Bhubaneswar mens jeg var i Bangladesh i august/september. Det ble kjevlet ut og stekt rotier, slike flate brød, som deretter ble delt ut sammen med løk, chili mm. De som spiste hadde ikke annet å spise enn dette, og ikke lenger hus, sengebrisk eller kasseroller.

Noen skal ha murret da maten ble tilberedt og delt ut. De mente at ordentlige hinduer ikke kunne lage matpakker til kristne. Da ble det sagt til dem: ta med deg den målestokken som kan måle hvem som er sann hindu og hvem som ikke er det og kom til meg med den.

Ingen vet hva en annen er. Bare den som har det store Øyet, det som ikke er mørklagt av seg selv, kan se hva som er, eller hva en annen er.

Så er jeg i vest-Bengal, i Mednapur-distriktet der jeg bare har vært en gang før, for å oppsøke malere av patuaer; tradisjonsmalere som maler på stoff, og som i gamle dager holdt frem de lange remsene av bilder mens de sang fra de gamle eposene Mahabharata og Ramayana. Da jeg var i landsbyen Naya i 2005, var noen familier hinduer og andre muslimer. Patua-tradisjonen er en utdøende tradisjon.

Det hender jeg fornemmer at selve India er utdøende. Narendra Modi, Slakteren fra Gujarat, kan bli Indias statsminister, sier min sadhuvenn. Han skulle vært stilt for høyeste domstol for forbrytelser mot menneskeheten. Nå kan han, på grunn av sterk BJP-vind i landet, bli statsminister.

Jeg ville ikke vært i Vest-Bengal om ikke Orissa var så forstyrret for tiden. Vest-Bengal er selvsagt kronisk forstyrret. Men forstyrrelsen der er av et annet slag. Den er partipolitisk doktrinær, for ikke å si mental. Det bor få kristne og mange muslimer i Vest-Bengal. Økonomiske flyktninger fra Bangladesh fra de siste to-tre tiårene blir etter all sannsynlighet betalt for å stemme på det regjerende CPM-pariet, det som sier seg å være marxistisk. Hindu og muslim går opp i CPM, der de blir rettroende på en steil og gammelmodig måte. Alt dette er milde ord.

Bhubaneswar 16. oktober
Det er lenge siden forrige skrevne setning. Dag har gått opp i natt og natt i dag. Det kan være at den farlige delen av reisen er over, for denne gang. I Bhubaneswar brukes ikke landminer eller slaktekniver, ikke som jeg vet. Eller: ikke til nå.

Jeg leser ikke heller. Ikke annet enn en og annen avis, når the Times of India er tilgjengelig. Skriftløs, altså. En skriftløs forfatter på tun etter tun, i trakter der «utlendinger» ikke før har vært. Derfor blir hver bevegelse jeg foretar meg gransket og hver eneste farge på huden min. Ser alle der du bor ut som deg, spør en mann. Hun kommer sikkert fra Kina, hører jeg noen si et annet sted. Jeg oppfatter mer oriya, språket i Orissa, enn de vet. For de vet ikke at jeg navigerer med letthet på nabospråket bengali. Det kan jeg ikke avsløre, for bengalerne har vært de mektige og utbyttende i østlige deler av Orissa.

En natt i bilen, neste natt hos en fattig familie ved Nayagarh, der politistasjonen ble ranet av «naxalitter» tidligere i år og et trettitalls politimenn drept. Jeg ble tildelt familiens sengebrisk. Moren og de to små barna lå på gulvet. Ektemannen, leversyk, lå på verandaen. Han kan såvidt krøke seg rundt. Der bor de fire ved siden av fetterens familie, som ikke er fattiggjort på samme drastiske måte. Fetterens familie har både fjernsyn og en ordentlig do. Den fikk jeg bruke i grålysningen. Jeg så på den sykes hustru. Hun gjør alt. Feier og lager mat. Sender de to barna til privatlæreren om morgenen. Hvor skolepengene kommer fra, aner jeg ikke. Pengene har jo ikke noe sted å komme fra. Forsørgeren bare sitter og ligger der. Hun fortrakk ikke en mine, ikke av sorg og heller ikke av lykke, for eksempel da jeg stakk til henne noen sedler. Sari, sa jeg. Hun tok i mot. Så rørte hun ved føttene mine. Når gaven kommer, kommer også berøringen av giverens føtter. Den absolutte verdighet. Ikke en tåre. Men jeg vet at hun vet at når han dør, har hun ingen. Uten barna, da. Hun har jo barna. Han sa: på grunn av henne er jeg i live.

Ikke noe helsenettverk for de fattige, verken i India eller i Bangladesh. De fattige kan ikke spare. De klorer seg fast dag for dag. Når sykdommen kommer, opphører arbeidsevnen. Da blir lege- og medisinutgiftene slukende. Gjeld gjeld gjeld. Mange dreper seg selv på grunn av gjeld. Denne mannen gjør ikke det. Han har fromheten. Men det er ikke folk av hans slag som går ut på veien og tigger, ikke folk av hans kones slag heller. De går sakte opp i skinn og bein. Og det beste de har og det siste de har det er barna som får.

Naboene, som er slektninger, er vitner. De unner neppe slektningene sine noe ondt. Hva de deler med ham vet jeg ikke. Men da jeg sov på samme harde brisk i fjor, fortalte han om to døde brødre, om flommen som hadde slukt jordstykket han eide. Og om moren som ikke lenger er å se på denne jorden. Gud gir og gud tar. Jeg har sett skinn og bein på nært hold i noen øyeblikk. Hans kone gjør det hver eneste dag.

Jeg var i slummen ved jernbanestasjonen i Bhubaneswar i dag. Folk kjente meg igjen fra januar. Men ungene løp ikke løs som i dag. Madrasa. Ja de satt der inne i madrasa-bygningen, svært ivrige etter å se på meg. Læreren var i rommet. Han gjorde ingenting, antagelig ikke før jeg kom, og slett ikke mens jeg var der. Som om det ikke fins, og kan finnes, noe å gjøre.

De fleste i denne slummen er bengalske muslimer. En kvinne sa: Koranen sier at bare Koranen er sann. Sang er ikke sant, bilder er ikke sanne. Ungene mine lærer alt på madrasaen der nede. Hun visste antagelig ikke at læreren der har annet å gjøre enn å undervise. Og det vil antagelig si: ingenting. Han synger ikke med ungene. Men han gjør ikke stort annet heller. De sitter på ett og samme sted, det er alt. Jeg hørte kvinnen si til naboene: hun der tror på sang. Men Allah har sagt: det skal ikke være sang. Og: det fins ikke bilder hos oss.

Hvem betaler læreren i madrasaen og hvem har bygd huset. Hvor saudi-arabisk er det. En mann som stod ved en haug forkastede sko sa at de var samlet sammen fra byen og siden ville bli sendt til Delhi, for slik å bli til nye sko. Det samme med de brukte vannflaskene. En guttunge fiklet med en sprøyte. Jeg sa: gutt, du skal ikke fikle med sprøyter. Og mannen med det store skjegget som stod der ved skoene sa: fikler du med sprøyter kan du få alle slags sykdommer, både tuberkulose og kreft. Gutten slapp sprøyten. Han vet neppe det aller minste om slike sykdommer. Men han må ha fornemmet et stort alvor, for han slapp momentant det han hadde i hendene.

Jeg dro tilbake samme ettermiddag. De tok meg imot. Ikke noe fiendskap, ikke engang unnselighet eller kritiske blikk å spore. I de smale smugene faller lyset fort bort. Jeg ble stående sammen med mødrene. Alle forstod at det var mulig å «ha» andres barn, og ikke å ha født «egne». Og de forstod at det er viktig å lære bokstavene. De fleste er muslimer fra Tamluk-området. Det er et flomutsatt sted. Den store bengalske hungeren i 1943, den europeere vet lite om, hadde også med flom i Midnapor å gjøre, selv om Den annen verdenskrig og britisk arrroganse var utslagsgivende.

Vi dro hit fordi alle behøver å spise, sier en kvinne. Nesten alle kommer fra samme landsby. Her står mennene opp ved femtiden om morgenen. Så drar de ut på jakt etter arbeid. En og annen greier å skrape sammen ti-femten rupier ved å samle og selge brukte ting. Det er hva en halv kilo ris koster. Men risen er sterkt subsidiert for de fattigste i Orissa.

Ingen bad meg gi dem noe. De sa: ta ungene våre med deg. En jentunge skilte seg ut med blikk, hår og klær. Rezma Tara. Hva betyr Rezma, spør jeg. Tara betyr stjerne. Det ble harde bilder. Det ble bilder jeg skal lagre, og kanskje gjøre store. Rezma Tara fra Slum 3, Bhubaneswar. Hun har lært å skrive navnet sitt. Jeg bad henne lære mer. Da jeg satte meg inn i auto-rickshawen kom en kvinne på cirka seksti mot meg og spurte om også hun kunne lære. Selvsagt, sa jeg. Men hvem skal lære meg å lære, spurte hun da.

Hilsen Wera i Bhubaneswar

Baripada, 10. oktober 2008
Nå vet jeg mer om mobben. Men jeg vet ikke om jeg vet mer enn jeg gjorde i dag morges om beveggrunnene for mobbens raseri. Det kan også hende at raseriet slett ikke har noen grunn; ingen annen grunn enn seg selv. Sant er det å si, eller skrive, at jeg ikke vet hva jeg vet etter denne dagens hendelse(r). Til å begynne med hadde dagen, eller dagens arbeid, med lus, det å få lus fjernet fra håret mitt, å gjøre. Vi dro ut for å finne noen som var i stand til å plukke ut hver eneste lusemor, hvert lusebarn og hvert luseegg fra hodebunnen min. Jeg visste jo at de krøp der og spiste av blodet mitt og laget tjuefiretimerskløen.

Jeg er på samme sted som der jeg skrev forrige brev. Politisjefen har sagt: hold deg inne på rommet i Hotel Ambika. Gå ikke ut uten å rapportere til oss. Dette ble sagt øst i Orissa; det blir skrevet øst i Orissa. Det brenner mellom kristne og hinduer i Orissa. Men det er umulig å vite hvem eller hva det er det brenner mellom. Det brenner i fantasiene og i uklare krenkelser. Billig brennevin gjør ilden større. Det er mennene det brenner i og det er ingen vakker brann. Kvinnene er henvist til vitne- eller offerposisjon. De holder hverdagen oppe, mens menn som ikke vet forskjell på nok ris og for lite ris, i hvert fall ikke for kvinnene og barna, raser ut på måter som ikke har form, og som ingen har nytte av.

To menn fra mobben rundt bilen vår ble tatt med i politibilen i dag. Det var min sadhuvenn som tilkalte politiet. Nummer 100. Det er politiets. Og politiet rykket ut med det samme.

Da jeg kom til politistasjonen, lå en fattigfyr på kne. Han holdt om politimannens legger; det er den ytterste form for fornedrelse, eller bønn om nåde. Lenger ned er det ikke mulig å komme, i hvert fall ikke utenfor fengselet. Han som lå der på knærne ble dratt i håret og hevet bort av den samme politimannen. Ingen barmhjertighet å spore. Jeg vet ikke om det var en av mennene fra mobben som gjøv løs på bilen vår som lå der på knærne. Det er umulig å unne noen en slik posisjon, og især ikke de fattigste.

Slik er historien: der jeg satt, på en medbrakt liten pute, på et lite plaststykke ved en rønne i veikanten, der kunne jeg ikke bli sittende. Kom, ble det sagt. Kom nå. Jeg reiste meg, tok vannflasken med og gikk opp skråningen til bilen de forsøkte å rappe nøkkelen til og å bore seg inn i. Vi stod omringet. Jeg sa shanti, fred. Det rørte ved noens ansikter. En mann med kors om halsen var den mest fyrig rasende. Derfor kan jeg ennå ikke forstå at det var meg, «den kristne», mobben gjøv løs på. Det kunne jo være min sadhuvenn med det lange tovete håret, eller kanskje konstellasjonen av oss to. Selve ubegripeligheten.

Jeg hadde en meget presis grunn til å sitte på puten på plaststykket. De som hadde plukket lus etter lus, «en jungel», sa de, ut av håret mitt i formiddagstimene skulle olje det inn med luseolje på ettermiddagen. Om formiddagen var bare kvinnene og jentene på det tunet. Ingen mann å spore. Det var en vakker hendelse. Kvinnene gjorde sitt med stor grundighet. Jeg skjønte at de visste hva de gjorde. Der satt jeg bøyd med hår i alle retninger, jeg en utlending hvis make de aldri før hadde sett, og de kom meg nær. Et arbeidsfellesskap fant sted på det tunet. Vi har ikke engang en stol å tilby deg, sa de. Ta dette plaststykket. Fra bilen ble det hentet en pute. De stod over meg. De var ikke sjenert, jeg var ikke sjenert. Alle var sammen med én hensikt: å fjerne hver minste lus. Og de ville bli betalt. Lutfattige, etter rønna å bedømme. Slik var hendelsen godt for oss alle. De ble rikelig betalt.

Etterpå ble håret vasket og tørket på hotellrommet. Ved tretiden dro vi tilbake til rønna i veikanten. Da var ektemannen der, merkbart beruset. Ektemannen var olm. Han ble bedt av kvinnen om å pelle seg vekk. Kvinnene laget et forheng slik at ikke alle skulle se hendelsen (utlendingen og sadhuenn) i nabolaget. Men en stor rød bil er ikke usynlig for noen, især ikke i slum-veikanten. Vest-bengalsk nummer til og med. Ektemannen ville lage trøbbel. Det kan hende kona, som hadde fått pengene på formiddagen, ikke hadde gitt dem til ham. Hun ville kanskje kjøpe ris til familien for de pengene. Men han visste om pengene. Kjærlighetsfraværet. Umuligheten blant de fattigste. Ikke arbeid, ikke ris. Flommen som har tatt det lille som var der før regntiden. Og alltid tilgang til brennevin. Det er alltid, absolutt alltid tilgang til brennevin.

Og så hadde hun, kvinnen, tatt imot fremmede på hans tun uten hans vilje og velsignelse.

Kom, sa min sadhuvenn. Og jeg satte meg i bilen. Det luet av øynene til en med krusifiks om halsen. Han var ikke beruset. Det luet av en annen også. Heller ikke han var beruset. Han grep etter bilnøkkelen. Jeg bærer alltid en ekstra bilnøkkel sammen med telefonen i en liten pung om halsen. Mannen fikk ikke tak i bilnøkkelen. Raseriluene slo ikke mot meg. De bare var der, farlige.

Politibilen kom. Kvinnene kom opp skråningen og sa hva det hadde dreidd seg om: lusepukking, og deretter luseolje. Da kom tårene i øynene på meg. Kvinnene så tårene. Jeg vet de var med meg. Noen av mennene så det. De ville ikke se en ulykkelig «gjest». Jeg vet hva en gjest er i India og hva den vanlige inder, den gamle inder, den ikke-manipulerte inder ønsker å gi til gjesten; hvor langt han og hun vil gå når en gjest plutselig dukker opp. Det må ha gjort noen vondt å se meg slik.

Politiet banet vei. Og vi dro rett til politistasjonen. Den engelsk-kyndige sjefen irettesatte oss for ikke å ha meldt fra til politiet om at vi var i Baripada, et farlig sted. Han viste meg et papir med et par utlendingers navn. Rapporter, sa han. Hvor du er, hva du skal. Han kan ikke vite hvor vi har vært, og slett ikke at vi meget sjelden vet hvor vi skal. Slik reise som vår kan en politimann ikke forstå seg på. Det lar seg ikke gjøre å forstå seg på den.

Hvor bor du nå. Hotel Ambika. Og passet ditt, hvor er det. På rommet i Hotel Ambika. Her ligger det i en pute. Jeg hadde ikke villet ta den puten med men tenkt at den lå i større sikkerhet på rommet der vi bruker egen lås. Jeg vet ikke om det var rett instinkt. Men hadde pass og visakort vært i bilen, og bilen blitt rundstjålet, eller jeg, eller min sadhuvenn, den av oss som akkurat da bar magebeltet, blitt slått ned og rundstjålet, da ville jeg vært i en annen type byråkratisk trøbbel. Dessuten kan det være godt at politimannen ikke kopierte passet, og innrapporterte hendelsen til andre byråkratiske instanser.

Passet kan alltid hentes fra hotellet, slik tenker jeg. Men politimannen ville gjerne ha sett det. Jeg hadde det internasjonale pressekortet med meg. Det ble kopiert. Da politisjefen hørte Norwegian første gang, sa han at en av det slaget var blitt innlagt på sykehuset kvelden i forveien. Det var ikke meg. Etterpå, en smule roligere, sa han at det var kaldt der jeg kom fra. Ja, kaldt.

Vi takket politiet for fort utrykning. Jeg vet ikke hvilken fare vi/jeg var i. For meg var politistasjonen den største påkjenningen, den og den totale neglisjeringen av kvinnene.

Men det var her, ved eller i Baripada, at Graham Staines og de to små sønnene hans ble drept i en bil for, tror jeg, fire år siden. Halshugd, såvidt jeg kan huske. Politimannen nevnte den hendelsen. Antagelig var han rystet der han satt i all korrekthet.

Min sadhuvenn sa: gå til hotellrommet. Jeg må kjøre bilen, sa han. Jeg må reise tilbake til åstedet og vise meg selv og mobben der at jeg ikke er redd. Og nå, la han til, nå vet du mer om hvilken spenning jeg har reist med i disse tre ukene.

En vet aldri hva som kan antenne en mobb. Det kan ha vært nærværet på tunet, uten ektemannens velsignelse, det kan kan ha vært pengene gitt på ett sted bare, det kan ha vært utlendingen, det kan ha vært sadhuen med uryddig utseende, eller koblingen av de to, den utrolige koblingen. Det kan ha vært en spesiell kobling av bestemte mennesker, bare menn, i samme veikant, med den krenkede ektemannen som anfører.

Antagelig vet ingen hva de raste for. Heller ikke politiet vet. Den politiske og rettslige administrasjonen i Orissa vet ikke hva den skal gjøre med den ganske nye anti-kristne mobben. Men jeg vet ikke at det var anti-kristen den mobben var. Krusifikset om den mest rasende mannens hals, og de svarte øynene hans, har jeg tatt til meg.

Vi har reist gjennom fem delstater, i ukjent landskap. Dette er kjent landskap, om ikke for meg. Det jeg gjorde i dag, å sitte med hodet ned og mange fingre på jakt etter lus i håret mitt, har jeg ikke gjort på noe annet sted. Jeg har fotografert, og deretter reist vekk. Jeg har aldri kommet tilbake en gang til. Jeg har heller ikke betalt noen for å gjøre noe for meg.

De kan ha trodd at du ville «influere» på dem, sa politimannen. Jeg som ikke kan snakke oriya. Jeg som satt der med hodet fullt av lus.

Jeg vet mer om min venns påkjenninger nå. Han har jo visst hva som kunne skje, og av og til nevnt mobben. Den er ikke tilsnakkendes. Norsk naivitet er stor, selv i en som har vært i Rwanda i 1992 og ved grensen til Rwanda rett etter folkemordet i 1994.

Også norsk naivitet kan reduseres.

Hilsen Wera

Baripada, 9. oktober 2008
Det er siste dagen i dussehra, den store morskraft-festivalen hvert år i september/oktober. Gudinnebilde etter gudinnebilde, sanger, tromminger, prosesjoner i by etter by. I dag drar Mor Durga tilbake til fjellene, i dag er menneskene, hennes sønner & døtre, sammen med hverandre: som forlatte. Men den store Mor har enda en gang bevist at hun er sterkere enn demonene. De som sammen er forlatt for et års tid er sterke av hennes styrke. Og hun kommer tilbake, gudinnen. Alle vet det; alle som vil vite.

Jeg har vært i Baripada før; jeg har skrevet brev herfra til hjemmesiden før. Om den kristne legen for spedalske, Graham Staines, som, i 2004, tror jeg, ble drept av en Tara Singh, som i fjor sonte i fengselet jeg besøkte i denne byen. Tara Singh og hans folk ville ikke ha med «omvendelser» å gjøre.

I går kom jeg til en munda-landsby ved Ranchi i Jharkhand. På trammen satt en mann med flere store notathefter. Jeg ble dratt mot trammen, mannens konsentrerte ansikt og alle de notatheftene. Hva var det, hva var det. Jeg vet ennå ikke hva det var han noterte ned. Skriv navnet ditt her, sa han. Jeg skrev navnet mitt. Han spurte hvor jeg kom fra. Jeg sa: Europa. Så spurte han i hvilken retning det stedet lå. I vest, sa jeg. Han så mot vest. Åh, så langt han så. Etter det spurte han hvor jeg hadde vært før jeg kom til landsbyen hans. Jeg nevnte både Chhattisgarh og Orissa. Da sa han at mange kristne ble drept i Orissa for tiden. Jeg sa det var sant. Etter det bad han datteren gi meg te. Jeg drakk en gyllenfarget te og tenkte den ble laget av et teblad eller to, pluss litt sukker. Datteren fulgte meg rundt i landsbyen. Det er skolefri, sa hun. Det er dussehra nå. Jeg spurte om det bodde både hinduer og kristne i landsbyen deres. Ikke hinduer, svarte hun. Da så jeg en jentunge i hvitt, med sjal om seg, en bitteliten jente ved en vegg med en rar tegning risset inn i leirveggen. Ungen var ikke redd. Jeg fotograferte henne. Hun ble ikke reddere av det. Hun bare satt og var til.

I en annen landsby kom en jentunge gående rundt hushjørnet med vannbøtte. Hun så meg, slapp bøtta, så vannet fløt mens hun styrtet inn på tunet.

Morgenen før mannen med heftene kom jeg til en landsby med en stor katolsk kirke bygd i 1994. Jeg kom inn i det hellige rommet uten annet enn mariabilde og kristusbilde. Gulvet, det store tomme gulvet for alle. Ungguttene som fulgte meg rundt sa det var fred i landsbyen deres. I tesjappa ved hovedveien satt fire godt voksne kvinner og drakk te. Også jeg drakk te. Så fikk jeg vite at de satt der og funderte på om jeg var sulten. Like etterpå satt vi fem i sjappa og spiste sammen. De var lutheranere med forbindelse til germani. De vet neppe stort om Tyskland. Å, alle disse kirkene med opprinnelse i misjonærer fra forskjellige land.

Jeg kom til en landsby der en eldre kvinne uten videre slapp meg inn i seg. Hun sa det var bare sorg i livet hennes nå. Ni barn hadde hun født og seks var døde. Mannen var død. Det fins ingenting, ingenting. Også datteren hennes, den mørke i døråpningen sa det. Ingenting, ingenting. Jeg ga den eldre en seddel. Hun kunne omfavnet meg. Hun bandt seddelen inn i sarisnippen og sa at hun ikke engang hadde melk å gi meg. Hun tok meg med rundt og gjorde alt mulig for meg. Ingen ble redde, for hun var med meg. En jentunge sopte sammen løv fra bakken. Moren stod med en unge bundet fast på ryggen og så på meg. Småungene er bundet fast i et tøystykke på ryggen eller ved hoften. Jentungen sopte og sopte, og samlet sammen alt løvet. Til brensel, antagelig. Hun fortsatte å gjøre sitt mens jeg fotograferte. Da jeg satte meg inn i bilen fikk jeg en kam laget av horn. En lusekam, en slik som jeg trenger nå. Lusekuren jeg gjennomførte på eget vis har ikke virket. Tre jentunger satt og plukket lus fra hodebunnen min i dag. De er så små, de lusene. De forandrer alt. Hjernen er ikke lenger i øynene, den er i håret, eller i selve kløen. I morgen skal andre plukke resterende lus. Jeg håper de har godt syn. I morgen blir den store lusedagen. Det har ingenting med skam å gjøre. Det skyldes en seng eller to på sandøyene i Bangladesh.

Og i dag, nei det var i går. Gjeterjenta fra i går. Munda-jenta med det store blikket. De var mange, ungene på stien. Det var henne jeg så først. Jeg ville fotografere henne, og fotograferte først alle. Hun var den skyeste, hun var helt annerledes. Antagelig den eneste som aldri har gått inn i noe skolerom. Geitene, det er de som er der hun er hele dagen. Hun går og står alene med geitene. Til slutt kom hun til veggen der jeg fikk fotografere. Jeg skulle vært med henne i flere timer. Jeg torte ikke å be om mer, for de andre var så mange og hun var så sky. Jeg spurte min sadhuvenn om jeg kunne gi henne noe, dvs. penger, uten at andre ble misunnelige. Han hadde allerede skjønt at hun var den fattigste, og sa: gi. Gi mer enn en hundreseddel, om du kan. Jeg ga en femhundreseddel. Hun kan ikke hindi, bare mundaspråket. Andre på stien oversatte for henne. Jeg vet ikke hva hun forstod, og om faren hennes vil drikke opp det hele. Kjøp klær, sandaler og det du trenger, ble det sagt til henne. Mens hun stod der med det sterke og sky ansiktet med seddelen i hånden. Jeg dro som alltid videre.

Og i dag: luseplukkingen. Etter det, sørover, mot Baripada fra Rairangpur. Tre gamle kvinner satt på en tram. Jeg vet ikke hva som laget latteren. Plutselig fikk jeg fotografere tre svært gamle kvinner av majhifolket som lo og lo. Da jeg også lo ble latteren meget stor. Det ble vidunderlige bilder. Etterpå fikk jeg vite at den en hadde sagt: dette er mitt livs første bilde og det blir mitt siste.

Tre kvinner av munda-stammen malte leirveggen i gult, rødt og svart. Naturfarger, laget av knuste lus eller planter. De laget den største skjønnheten.

Jeg stopper her. Ute er det stille. Mor Durga har dratt tilbake til hemmeligheten.

Hilsen Wera

Khariar Road, 4. oktober
Det innebærer et stort arbeid å være kropp. Jeg aner ikke hva sengens titusener av døde eller levende insekter vet om dette. Jeg er kropp i denne insektverdenen. Slike insekter myldrer ikke i bilen. Likevel er det noen ganger bedre å bo i et rom enn i bilen. Det skyldes vannet og adgangen til en do, samt ladning av batterier.

I går kveld trengte jeg vannet, samt lyspærer. Lusekur. Det har klødd og klødd i hodebunnen i noen dager. Det har klødd søvnen av meg. Ingen lus er observert, ikke et lite egg. Men hvor skulle ellers denne kløen komme fra. Fra Rehenas seng på sandøya i Brahmaputra, antagelig. Eller fra kammen Jamuna gredde meg med. Ti dager etter bruken av kammen sa Jamuna til meg, der hun satt og plukket klus fra Mousumis hår, at selvsagt var det lus i håret deres. Jeg fikk se det millimeter store, eller lille, lusevesenet, og husket avlusingen min i 1980, etter den andre og ganske strabasiøse indiske reisen. Jeg hadde så langt et hår. Det behøvdes rikelig med lusemiddel. Jeg nevnte avlusingen for min mor og lillesøster. Noen dager senere fikk jeg vite at de begge hadde sneket seg til apoteket og sagt, antagelig med tynn og bedrøvet stemme, at de behøvde lusemiddel. Å, så skamfulle de var. Så avluste de seg i komplett unødvendighet. Jeg var allerede avluset da jeg så dem i ansiktet og de hadde ikke delt seng eller kam med meg.

Reisekroppen er annerledes enn den bofaste. Den har sine gamle nødvendigheter og rutiner. Men den har ikke rutinenes steder. Den må oppfinne «løsninger» for det som er påtrengende. Det kan være en sann lykke, inne i en landsby, å be en kvinne om en mugge vann og så be henne vise meg hvor jeg kan sette meg ned. For to dager siden gjorde jeg det. Hun hilste meg namaste namaste namaste, med hendene samlet inntil brystet, både før jeg mottok muggen og etter at jeg hadde gitt den fra meg igjen. Hun kunne gjøre noe for meg: å gi meg det nødvendige vannet. Vi hadde med ett felles erfaring.

I går var stemningen uvennlig i to–tre landsbyer i Orissa. Og jeg var for sliten til å gjøre det pre-kunstneriske forarbeidet: å temme folk, for å si det med den lille prinsen; å temme dem nok til, slik at de kunne la meg gå rundt og se, og kanskje lage et bilde eller to. De ville ikke ha meg der. De hadde ikke engang nysgjerrigheten. Noen leser aviser. Noen leser propaganda-aviser.

Så rømte vi vestover, fra Orissa, i retning Chhattisgarh, enda en gang. Det er ikke jeg som sitter ved rattet i den røde Maruti-stasjonsvognen. Den som vet det jeg ikke vet, og kan lese nyanser i setninger og ansikter med den innfødtes evne, kjørte med ett i motsatt retning. Jeg hadde villet dra inn i opprørsdisttriktet, med reporterens «samvittighet». Men det gavner ingen at jeg dør nå. Rehena fins, Mousumi fins, Jamuna fins, Ripon og Atwar, samt norske Johanna og grandnevøen som kommer ut av morsmagen snart; alle fins. Kari som legger brevene ut i cyberveven fins. Jeg kan ikke gå inn for å gjøre slutt på å se og å skrive nå.

Vi rømte på grunn av myrderier og ildspåsettelser i distriktet i Orissa der vi befant oss. Helt til den siste uken har bevisstheten vår på disse veiene vært knyttet til naxalitt-faren. Nå er tilleggsfaren, den som er knyttet til religionsraseriet, det manipulerte, mellom de som er det de fleste er: hinduer, og de som er det de færreste er: kristne. Det er valgtider i distriktene i Orissa. BJP, det hindunasjonalistiske partiet, er sterkest. Det kan ha behøvd mobben som skremmer kristne og andre vekk fra å stemme på andre partier slik at det kunne fremstå som virkelig sterkt, og sterkt alene. En velkjent sadhu ble drept i august. Det sies at «maoistene» har påtatt seg ansvaret for drapet. Men mange tror det er kristne ledere som har betalt drapsmennene. Det kan ha vært sadhuens egne folk som har betalt noen for å drepe ham, for slik å gjøre mobben «het» rett før distriktsvalgene.

Uansett hvem som drepte Laxmanananda Saraswati og tre–fire andre i ashramen der han holdt til, så er mobben nå het. Ryktene har tatt over hjernene i store deler av landsby-Orissa. Derfor er jeg nå «på feil sted»: altså ikke i Orissa. Jeg må gjøre det uriktige stedet til et riktig sted ved å fotografere med konsentrasjon.

Viften her i Kohinoor-hotellet slamrer. Alle insekter på laknene ser døde ut. Bilen blir vasket utenpå og ved rattet. Den får nye røkelsespinner og blomster. Hotellet har muslimsk eier. Han bøyde seg for meg i går kveld og sa didi, didi. Behøver du noe, storesøster. Jeg behøvde ny lyspære. Jeg behøvde jo å se inn i håret mitt der jeg gned inn den rare oljen. Han skal ha sagt til de to ansatte unguttene at de må sørge for at jeg ikke kan klage på noe i hotellet. Jeg vet ikke om det skyldes «respekt» for farangi, den lyshudede, eller frykt hos en som tilhører den lille muslimske minoriteten i området. Ungguttene ringer på om og om igjen, og kommer med oversøt te. Dette er det første hotellet så langt med klokke på veggen og det første med plastblomster ved hodegjerdet. Det ligger tre møllkuler i servanten. Da jeg løftet ned speilet på grunn av luseoljen, for å se at den virkelig ble gnidd inn overalt, ble gammel veggmøkk tydelig.

En av ungguttene ringer på for å skru av myggoljen som er festet i veggen, for nå er det morgen og ikke tiden for mygg. Hjernemalaria, det kan være hér den blir spredt. Det er nå, etter regntiden og før kulda, hvis ordet kulde i det hele tatt kan anvendes om klimaet her, at malariamyggen er på det heftigste. Det skulle vært begynnende vinter men er 30–35 grader celsius. Det var over 50 C for et par–tre måneder siden. Folk nøyer seg med få bevegelser. Vann, ved, rensing av ris, feiing foran huset, kumøkk på rett sted. Kvinnene utfører det. Mennene sitter og sitter og ligger og ligger. Skygge er det aller vidunderligste.

Men hvor er de to kartene våre. Ikke i min bagasje, og ikke på stedet i baksetet der jeg så dem sist. Kanskje har de nå, i løpet av rydde- og vaskesjauen der nede i bilen, dukket frem bak kasserollene. Vi reiser jo ikke der vi skulle reist, og selv en som vet mye om Indias steder og veier, vet ikke alt. Kart er en god ting å ha.

Å, som han vasker bilen. Jeg kan sitte her lenge og skrive. Det velsignende lyset er overtatt av det harde. Nytt velsignende lys kommer ikke før om åtte timer. Et spørsmål er gjennomgående: hvor er vi i det velsignende lysets time.

Raigarh 5. oktober
Dussehra, i Bengal kalt: Durga puja. Den tilbedte morskraften. Lasteplan stappfulle av feirende på vei til eller fra pilegrimssteder. Ungene er med, selvsagt er ungene med. Jeg leter etter de som er igjen i landsbyene. Sist natt kom vi til broen som lå under vann. Det var ikke mulig å dra den veien innover i Jharkand. Vei etter vei er ubrukbar på grunn av flom. Jeg vet ikke hvor lange strekninger bilen ble kjørt i natt, for jeg lå der bak og sov. Ja, jeg har lært å sove i kjørende bil, uten noe over meg på grunn av heten. Jeg så tordenskyene før søvnen kom. Alt er så moderat på det norske østlandet. Lyn flerret himmelen og månen, den lille sigden, var usynlig. Det øste ned. Så sluttet det å øse ned. En kvinne fulgte meg med vannmugge til et sted langt inne i skogholtet for en av dagens siste handlinger... for mitt vedkommende. Jeg har et eget sted for lommelykt, en av reisens viktigste gjenstander, og etter mørket er det stedet rundt halsen. På en reise som dette er det nødvendig med egne og faste steder for alt som er viktig: såpe, tannbørste, leppepomade, håndkle, minnebrikker, støvbørster, ekstern harddisk, telefon osv.

Laget mat og spiste under banyantreet ved elven i dag. Unge menn stilte seg opp for å se. En far kom med datteren som nettopp var blitt morløs. Ta denne jentungen. Jeg var altfor sendrektig. Jeg skulle gitt faren penger til nye klær for de to morløse døtrene.

Så fort primusen var pakket sammen og tallerkenene vasket, strømmet regnet ned. Da vi kom til en landsby ved grensetraktene mellom Orissa, Chhattisgarh og Jharkand, gikk en liten jentunge på line, med mugge på hodet, sko på en fot og en tallerken under den andre; slik balanserte hun for landsbyens folk og de ga ris, forskjellig slags ris som lå spredt ut på et teppe da jeg forlot landsbyen.

Hilsen Wera

Monigura, Orissa, 1. oktober 2008
Plutselig var skrivelysten borte. Bare tanken på å lage setninger var plagsom. Det er ikke jeg som kan flytte fjell. Det eneste jeg kan gjøre her er å se. Men det hender jeg ikke orker å se. Jeg orker ikke å tenke lys, følelse, komposisjon en gang til, og samtidig gjøre det mulig, eller tillatelig, i det minste ufarlig, å bevege meg i landsbyene. For det er landsbyer, for det meste urfolkslandsbyer, jeg søker meg innover i.

Så går jeg ut av bilen der ingen med min, riktignok brunere og brunere, lyshet noen gang har gått ut av en bil, og deretter kommet gående over tunet. Unger piler bort, unger griper tak i mors sari, unger stirrer på det snodige som uforvarende har skjedd: jeg, den fremmede. Jeg må være langs to akser: den bærende, den som lager forbindelser med folk, samt den pre-kunstneriske. Jeg kan ikke kalle den kunstnerisk; det er et altfor stort ord.

I går var jeg lykkelig, som når en diktstrofe, ja kanskje utkastet til et helt dikt, plutselig hender. Det fotografiske arbeidet har ingen forutsigbarhet. Det krever konsentrert tålmodighet, selv når ingenting hender. Jeg ser og ser: etter ansikter, stier inn mot landsbyer, husenes tak, folk i veikanten. Kanskje her, eller på motsatt side av veien. Det er altfor hett. Lyset er av det drepende slaget. Slikt lys dreper bilder. Jeg venter på klokken 3.30 p.m. Da kommer arbeidslyset silende. Jeg tok imot en liten rest av det siste arbeidslyset.

Det var en liten landsby som hendte meg. Fem-seks hus. Ingen å se til å begynne med. Men han som kjører bilen behøvde å hvile. Vi kom fra kysten, i Andra Pradesh, og hadde overnattet i bilen ved en stor jernbanestasjon. Der hadde jeg tuslet inn på stasjonsområdet med håndkle, såpe og tannbørste, samt en mynt. Det sitter alltid en kvinne der og hun ønsker seg alltid en mynt. Tilbake til parkeringsplassen, den utvalgte; nettopp på grunn av toalettet og høy grad av sikkerhet, selv i mørke. Indiske jernbanestasjoner er alltid åpne. De i Andra Pradesh fungerer antagelig med en type halv-vestlig effektivitet som folk i Orissa aldri har kunnet drømme om. Sammen med Bihar: Indias fattigste delstat.

Så dro vi på jakt etter en brillereparatør, for briller sitter løst med bare én ørehank og sjåfører som ikke ser veien, skulle ikke være sjåfører. Det var tirsdag. På grunn av tirsdag var brillemakerbutikken stengt i en by. Jeg fattet ikke poenget med lukkede brillemakerbutikker på tirsdager. Ingen bryr seg om hva jeg fatter. Alle brillemakere bøyde seg ikke for tirsdagsregelen. Plutselig leste jeg, med stor lykke, Optician, og optikeren satte satte en skrue inn der en skrue behøvdes. Mine gjentatte plastringer med utstyret i førstehjelpsboksen hadde ikke monnet.

Skruen derimot, den monnet.

Nordover, mot Orissa. Og den knøttlille landsbyen med fire nye mødre samt et lys det var mulig å dikte med. Såfjørens føtter strakt ut gjennom den halvåpne bildøren, ingen forstyrrer en sovende, og fotografen vandret langsomt mot de fem-seks husene. Det var som å få. Å få lys, å få skape. De nye mødrene var ikke redde. Ingen menn var fordrukne og halvt truende eller bare skjeve i kroppen og alltid «på feil sted». Ingen menn var å se.

Først så jeg en kvinne med barnebylt. Jeg bad henne, med gester, flytte på et tøystykke og ned falt en vidunderlig vakker rødfarge. Uventet og vidunderlig. Hun satte seg uten å posere, med barnet som ikke hadde lært å være redd. Svigermoren satte seg med alvor på motsatt side av det røde forhenget. Etter det, en flirfull ny mor. Og etter den flirfulle, en grønnøyd sober og underlig kvinne. Jeg skulle vært lenge, lenge der hun satt med barnet hvis ansikt var skjult for meg og er skjult i bildet. Jeg torte eller ville ikke forstyrre tilstanden av felles bhab, følelse, som plutselig var med oss på trammen.

Så kjørte vi videre, mot Raigada. Der trasket jeg rundt i en bustee, en slags slum, med folk fra alle kanter, telugu-talende, oriya-talende; uten slike fulle og hele og underlige hemmeligheter som den nye moren med de grønne øynene spredte om seg, blottet for egosentrisitet.

Lykken da! Så stor lykke, etter så strabasiøse dager og netter med. Hete, geriljafare, bandittfare, humpeveier. Ja, igår slo hodet mitt i biltaket så plastspennen som holder det meste av håret noenlunde på plass ble knust i seks-sju biter, men kameraet, som lå i fanget og festet rundt halsen, var uknust. Hele spetakkelet på grunn av en pedagogisk fartsdemper i veien.

2. oktober
I Bhawanipatna i Kalihandi-distriktet. Jeg sitter på et nystrøket laken i et dormitorium, under kraftig vifte. Ingen innsjekking, bare lån av seng, toalett og vifte for en time eller to. Det er spisetid. Det er naxalområde. Det er RSS-område, hindufundamentalismens kjernetropp. Det er altfor hett til å være oktober.

Det er i dette distriktet den gamle freden nå er brutt. Den er knust krukke. Det sies i grunnloven at India er et sekulært demokrati. Men det fins en «safran-mobb» som tror at India tilhører hinduer, og bare hinduer. At denne jorden er hinduers, og ingen andres. Det politiserte raseriet mot lutfattige kristne, daliter, eller Mahatma Gandhijis «harijans» (såkalt «kasteløse») her i Kalihandi-distriktet er førstesideoppslag i avisene. Hvem vet hvem som er kristne. Men «rekonvertering» blir avkrevd, om de som ikke ble drept av mobben i august/september skal få vende hjem. Hjem til brent hus, brent rismark. De må knuse en kokosnøtt og kanskje utsi et gammelt formular, som opplyser allverden, eller nabolaget, eller mobben, om at det er hinduer de er, om de skal få lov til å bo på jorden der formødrene deres bodde. Søster Nirmala, Mor Teresas etterfølger, oppfordrer til religionsfred.

Kanskje var den forrige freden en slags kompromissenes laissez faire. Folk sa gud gud gud på sin egen måte, og på forskjellige måter. Men de var med på hverandres store feiringer. I dag er det Id Moubarak: det er få muslimer i skogene her. I Bhawanipatna sitter jeg og skriver på den nyoppredde sengen rett ved en klosterskole. Ingen pleide å la seg plage av andres gudsnavn. Nå blir de aller fattigste kristne drept. Men hvem kan vite hva de fattigste er, i tillegg til å være fattige. De var fattige før, og kanskje enda fattigere for tre, fem eller ti år siden, før noen med navnet kristen kom og gav dem noe. Så begynte «safran-mobben» å anvende den brente jords taktikk.

For tre, fem, ti eller flere år siden fikk daliter ris, skolegang og kanskje et grasrot-helsetilbud fra et eller flere kristne kirkesamfunn. Kanskje ble de presset til å uttale et nytt og inntil da fremmed gudsnavn for å få risen og skolebøkene. Kanskje ble de slett ikke presset men som drivved drevet mot den bredden små eller store gaver kom fra. Nå sies det at de hvis hus er blitt brent ned i løpet av den siste måneden og som har mistet det ørlille de eide, bare får komme tilbake om de knuser (hinduenes) kokosnøtt. De få som ikke vil knuse kokosnøtt søker tilflukt i jungelen eller i «leirer».

I skrivende stund: et lite sms-pip i mobiltelefonen min med Kolkata-simkort: Let us follow the path of truth and non-violence shown by Mahatma Gandhi. Ministry of Information and Broadcasting. Som å være avlyttet, eller gjennomskuet, her jeg sitter og tenker gamle tanker om at den som ikke vet at den andre er en selv, verken kjenner seg selv eller gud.

Titlagarh samme kveld
Jeg vet ikke hva landsbyen heter, den store mellom Bhawanipatna og Titlagarh. Jeg ser og ser etter lyset. Det gjør enhver med kamera i fanget i time etter time. Det drepende lyset, det alt-muliggjørende lyset. Det gir seg selv ved firetiden. Og akkurat da stanset bilen ved inngangen til en landsby, en ukjent en. Og jeg skiftet objektiv, fra 35 mm til 21 mm. Det er digitalt oppdaterte objektiver, og tilsvarer kanskje 45 mm og 32 mm. Da kom jeg hjem i lyset og i komposisjonsrammen og landsbyen var vidunderlig sammensatt av hinduer og kristustroende, uten propaganda. Ungene løp med meg gjennom smugene og en ung fredfull mann gjorde alle ting mulig. Kvinnene gjorde sitt, mennene gjorde sitt, ungene gjorde av og til mitt, og rett som det var skøyerstreker. Jeg gjorde mitt. Vi var sammen til det første lille mørket kom og bilen humpet videre gjennom naxalitt-terreng, men uforstyrret.

Jeg har spist youghurt og malariamedisin. Som ofte før: youghurt. Som aldri før: malariamedisin.

Hilsen Wera

Similiguda i Koraput, Orissa, 27. september 2008
På nabo-laptopen: oppslag om kirkebrenning i Orissa. I Kandhamal-distriktet; jeg var der i fjor. Undertrykte stammefolk og lavkaste-hinduer har «omvendt seg», eller latt seg omvende, av New Life-kristne. En hinduaktivist-sadhu, Laxmananda Saraswati, ble myrdet der, i Fulbani, for tre–fire uker siden. Noen sier: av naxalitter; andre sier: av kristne. I løpet av den siste måneden er trettisju kirker og atskillig flere hus blitt brent ned i Orissa. Safranmobben, hinduaktivistene, mobiliserer seg. At de kristne skulle mobilisere seg til voldskampanjer i India forekommer meg å være usannsynlig. De er få, antagelig desorganiserte, og fattige.

Min sadhuvenn sier: la oss reise inn i Kandhamal-distriktet med en jesusfigur, en kalifigur og en mohammadfigur ved frontglasset. Ja, gjerne det. Men en mohammadfigur; hvordan. Det måtte være koransure, på arabisk. Profeten skal ikke avbildes. På samme nabolaptop: beretninger om flommen ved Mahanadi-elven i Orissa. Fire millioner husløse, et lite hundretalls bekreftet døde, vannbårne sykdommer, åkre ødelagt. Gratis ris til folket i noen dager.

Fra Bangladesh får jeg høre at Rehena, min sangdatter på sandøya Manush Mara i Brahmaputra, gråter, for skolen hennes står under vann. Familiens hus og kyr, som var truet av flom i august, er ikke truet lenger. Jeg var der mens latrinen stod i elvevannet. Rehenas hus er tørt. Skolen er ikke mer. Men det kan hende at skolen fins, reddet fra dyndet, og at hele sandøya enda en gang har skiftet form, slik at Rehenas skolevei er blitt umåtelig lang og besværlig. Fordi jeg ikke har tilgang til billige tellerskritt til Bangladesh fra India slik jeg har fra Oslo, nøyer jeg meg med å ringe «arbeidstelefoner» til Badsha, sangskolenes og lydstudioets koordinator.

Å, som vi strevde for å redde de seksten musikkskolene fra «gribbene» i august og september. Før jeg ankom, strevde andre. Etter at jeg forlot åstedet har andre utpønsket arbeidsmetoder, ikkevoldelige og intelligente.

Ja, jeg kaller det «gribber». Men jeg vet ennå ikke hva slags klør som satte seg i musikkskole-«kroppen» sent i mai i år, og spredte løgner, grådighet og forvirring, som i et fingrenet og stort blodårenettverk, ut til alle som kan høre og alle som kan forføres med penger. Alle er ikke forførbare; jeg vet det nå. Mange er forførbare; også dét vet jeg.

Det ble fortalt meg på telefon i går at forvirringens største regissør, en høyt-plassert arbeider i en bistandsorganisasjon, nå har sagt han snart skal dø og derfor vil be om tilgivelse hos den han har krenket aller mest eklatant. Det er for dyrt å betale tellerskrittene herfra for å høre den fullstendige rapporten. Hvem har tilgivelsens kraft eller sannhet, slik spør jeg meg. Og hvilke ugjerninger kan én mann tilgi. Der syndens metode har vært å spre løgn i størst mulig målestokk, kan tilgivelsens metode bare bestå i at den som spredte løgn i første omgang, i neste omgang går fra øre til øre og sier sanne ord. Samt: tilgi meg. Dermed er det ikke sikkert at tilgivelsen skjer. Det er ikke engang opplagt at den som etter måneder med pågående løgnkampanje nå ser ut til å innse at alle tilgjengelige infame knep er oppbrukt, faktisk har innsett at løgnens metode ikke er brukbar; for ikke å si: at løgn er løgn, og vanhellig for Allahs ansikt.

Også bønnen om tilgivelse kan inngå i løgnens og lureriets strategi. Samtidig med at bønnen om barmhjertighet ble utsagt, kom ordene: jeg gir deg penger hvis du går tilbake til stedet, bistandsorganisasjonen, jeg sparket deg ut fra.

Herr direktør, gå til alle og si at du har løyet, tenker jeg. Gå med bøyd hode foran mødrene og fedrene, sangbarna og de aller eldste lutfattige musikerne som vet jeg har adoptert dem i hjertet, gå dit og spis sand.

Når en mann er blitt sagt opp fra en stor bistandsorganisasjon, med all tenkelig vanære, og erklæring er avlagt mot ham på politistasjonen for «utuktig adferd», mens løgnens maskineri pågår og pågår, og det med fantasifull snedighet, i tre måneder, og løgnens store regissør så med ett ber om tilgivelse hos den mest krenkede, da tenker jeg at selv ikke denne bønnen om tilgivelse er tilstrekkelig. Udåd begått i all offentlighet kan bare omgjøres i all offentlighet. Det er ikke nok at udådenes regissør angrer i det skjulte og ønsker å løskjøpe seg i det skjulte. Det er jo ikke engang opplagt at den som ber om tilgivelse faktisk ber om tilgivelse. Ord kan være kinesiske esker. Et annet ord kan ligge inne i munnens forrige ord.

Jeg dro, i august i år, til Bangladesh for å høre det «alle og enhver» hadde å si, samt for å si mitt eget ord; for å redde drømmen av en kjærlighet, kalt SUNO. Heretter er Arshi Nagar navnet. En NGO tok imot frøet av en drøm for fire-fem år siden. Det bittelille prosjektbarnet behøvde en mektig forelderkropp, og fikk det. Det oppholdt seg der i fire år. Etter det: pine. Etter pinen: frihet som – nesten – tør å kalle seg lykkelig.

Alle de tre–fire hundre sangskolebarna får nå nye klær, i fargespektret gult/oransje/burgunder. Hva klær betyr har jeg lært i Bangladesh. Hva farger betyr har jeg lært i India.

Dagenes hendelser blander seg. Jeg utfører en krevende øvelse: å gå fra landsby til landsby for å fotografere. Jeg blir monotoniens vitne og jeg blir søvnig av at det er så lite å se. Av og til, som i går, skjer noe inngripende. Jeg ble tatt imot i den ene landsbyen etter den andre. En elleveåring fugte meg og kommanderte alle de eldre kvinnene til å sette seg ved veggen, for mitt kameras skyld. Da jeg kom til det siste huset i landsbyen, stod en kvinne klar med en liten krukke vann og fulgte meg til doen. Deretter: te. Men vår røde kjerremor, hun harket. Det var som om hun vred seg i pine og peste seg frem meter for meter.

Møkk i tanken, dårlig bensin, antydet min sadhuvenn. Folk og kjøretøyer skvatt vekk fra veien, slikt spetakkel som kjerremor laget. Deretter ble det stille fra tanken eller eksospotta, eller hva det nå heter. Med ett så vi en kvinne ligge i veikanten med et titalls mennesker omkring seg. Jeg satte meg bak i bilen, mens kvinnens «søster» holdt om den skadedes hode i forsetet. De to ble kjørt hjem.

Hun var blitt påkjørt av en motorsykkel rett før vi kom.

I landsbyen ble det oppstyr og all mulig hengivenhet. Deretter: frem med sårvask og salve. Jeg ble plassert på en tram i skyggen og da tiden var inne til å spise ble ris, linser og stekt potet servert på renvaskede bananblader, det mest ærerike av alt. Stekt potet, for jeg hadde nevnt potet for min sadhuvenn dagen før.

Heldigvis er ingenting billigere enn potet.

Hilsen Wera

Bilaspur, 24. september 2008
Reisens piner, tenkte jeg. Her inne på samme hotellrom som da jeg skrev forrige brev. En hel dag, her inne. Ikke-reisen i reisen. Jeg tenkte ordene ‘reisens piner’ og åpnet mac-en på nytt. Den var lagt på plass i sekken for alle elektroniske gjenstander. Der satt jeg, uten annet selskap enn en mus som piler frem og tilbake.

Kjerremor er der kjerremor var for åtte timer siden, under gjennomsyn. Jeg er der jeg var for tjue timer siden, uten en bok. Jeg har lest Chhattisgarh-kartet. Jeg blir mindre og mindre, og butter mot reduksjonen. Det kan være den som er reisens pine.

Etter at de to ordene, altså ‘reisens pine’ hadde dukket opp og mac-en var åpnet på nytt, så jeg for meg en kvinne fra gårsdagens lille rastested. Hadde hun ikke vært kledt i blodrødt, ville jeg neppe fått øye på henne der inne mellom trærne. Hun stod og dengte løs på noe. Jeg nærmet meg langsomt med kameraet og fotograferte på nærmere og nærmere hold. Det hun dengte løs på var et hudfarget tøystykke. Såpepulver-pakken var åpnet. Hun dengte og dengte med en diger trestokk på ett eneste plagg. To rupier, tre rupier for såpen som behøvdes. Såpe har med penger å gjøre. Tid har ingenting med penger å gjøre inne mellom trærne. Det som er møkkete må bli rent. Renhold er kvinners plikt.

Reisens piner består. Kvinnen med trestokken og det gamle plagget rett ved en liten bekk inne i buskaset består på en annen måte. I reisens pine er jeg alene. Noen arbeider mens jeg bare sitter på samme seng som for åtte og ti timer siden. Det arbeides i en viss forstand for min skyld. Med «kjerremor». Jeg er klar over det, og gjør det eneste jeg kan som har med arbeid å gjøre: jeg skriver brev hjem. La enhver liten mus komme. Ikke rotte. Men gjerne en liten mus. Mygg er en plage. Snart er det skumring. Da vil myggen vrimle. Det rødbrune spiralformede preparatet som består av kumøkk blandet med kjemikalier sies å holde myggen borte.

Det er ganske klart at jeg må holde til i denne altfor myke sengen enda en natt. Å dra ut på veiene i mørket gavner verken arbeid eller overlevelse. Slike dager, uten bevegelse og uten ett bilde, utgjør reisens besværlige bestanddeler. Så mye som kunne vært gjort eller laget på en dag. Jeg har dette «vestlige» blikket. Jeg er ikke mindre enn det. Og jeg tror ikke at dette jeg (ikke) foretar meg er «den hellige ikke-handling». I den tåpelige handlingen å sitte på samme seng, med eller uten mac-en i fanget, fins ingen hellighet. Jeg skriver for ikke å grine eller rase over å ha bilen-på-ryggen. Uten bil, ingen reise i dette landskapet. Ingen ville tapt på det. Jeg gir ingen noe ved å bevege meg mellom landsbyene her. Jeg dukker opp fra fremmedheten og gjør det ingen før har gjort: å fotografere uten grunn. Det er ikke id-kort jeg skal lage. Jeg driver på med mitt eget.

Samme sted, neste morgen. Bankstreiken skyldes de ansattes nei til utenlandsoppkjøp av indiske banker, eller til utenlandsk deleierskap. Alle banker stengt i to døgn på subkontinentet. Den indiske statsminsteren Manmohan Singh har undertegnet en avtale med USA angående kjernefysisk «utvikling». Elektrisitet til alle, sier min sadhuvenn. Jeg er fremdeles mot kjernekraft og kjernevåpen. Elektrisitet til alle, og intensivert fare for avfall på avveie. Han som vet at muslimer, hinduer og kristne er av samme menneskestoff, vet ikke at det kjernefysiske materialet kan brukes mot «fienden» eller de som kalles med det navnet. Det han vet om hatet i India, mot muslimer, mot hinduer, mot kristne, vet ikke jeg – i praksis. Vi som ble skolert under den antikjernefysiske kampanjen gjennom åttitallet har lært noe det ikke lar seg gjøre å glemme.

Samme dag, ved Mahanadi utenfor Rajppur. Plutselig, i en ashram. Der blir jeg plassert på en god benk med et fruktfat med kniv. Plutselig kommer ashramens sadhu smilende og lager et tegn, en firkanttegning, i luften. Jeg forstår ikke hva denne firkanten betyr og lar ham forstå at jeg ikke forstår. Det lages kitschouri til oss: ris og linser, samt kanskje grønnsaker, kokt sammen. Sadhuen kommer tilbake med et knøttlite fjernsyn som han plasserer på et gammelt blåfarget kjøleskap. Firkanten = fjernsyn. News, sier sadhuen, og skrur på. Noe som høres ut som et selvmordsangrep i et fly over Islamabad. Der lander Elisabeth og Terje i dag, om de ikke landet i går. Jeg er i farlig landskap. Kan hende er de i Pakistan i enda farligere landskap enn dette.

Fjernsynet durer for meg, fruktfatet bugner for meg. Sadhuenes tjener med hennafarget hår loffer omkring. Sadhuer sitter slik sadhuer ofte sitter... unevnt skal resten være. I dag frydet ungene seg da jeg fotograferte, og dro meg fra hus til hus. Da jeg løftet en tynn jentunge opp i været var forbauselsen total. Alle smilte. Bilen satte seg nesten fast mellom gjørme og spisse steiner. I bilen har jeg hørt mantraer, deler av Bhagavadgita på sanskrit, ord om at den som leser bibelen, koranen og vedaene men ikke gjenkjenner sitt eget hjerte i andre levende veseners livshjerte, ikke vet noen ting. Hvilket menneske er deg kjærest, spurte Arjuna Krishna. Og Krishna sa: den som bryr seg like lite om ære som om krenkelse. Krishna sa mer enn det.

«More banks could collapse, including some in your community,» sier George W. Bush fra den lille skjermen i denne stund.

Ved veien så jeg i dag et korstegn og noen hundre meter borte en kirke som så gammel ut. Jeg nærmet meg kirken med dobbelt-låst port. En ung mann kom ut og åpnet den smale porten. United Church of India. Protestantisk. Der inne så jeg salmenummer og trommer, samt gamle stoler. Kolonitid. Og utenfor: blåmalte graver. Lenger nede i veien små sjapper samt en avislesende ungjente som heter Maria. Jesus loves you stod å lese over døråpningen der en skinnende mann poserte for meg.

26. september, Jabalpur, lenger sør i Chhattisgarh. I et reisebyrå kunne jeg veksle euro i går. Reisebyrået i Raipur var ikke i streik. En mann oppdaget meg ute på gaten og ropte I am a journalist, I am a journalist. Han var middels beruset og ga seg ikke. Han ville gjøre alt for meg. Han skulle ikke gjøre noe for meg. Da kom vi fra en ashramen med sadhuer og sadhuers tjenere og elven som rant gjennom steinlandskapet. Det var kveld og mørkt. De vekslede pengene ble lagt på plass inne i puten sammen med passet og visakortet. Så ble fem liter drikkevann innkjøpt, deretter fem liter til. En dunk med vaske-seg-vann ble fylt. Jeg brukte bensinsstasjonens toalett og bensintanken ble fylt. Bilens bakre del ble innredet slik at jeg kunne legge meg der. Jeg la meg der og lå usett bak i bilen gjennom jungellandskapet. Jeg vet litt mer om salve judum nå, «forsvarsbrigadene», aldeles løselig organisert, hvis de er organisert overhodet, de som ble utstyrt med våpen av BJP-regjeringen. Våpenutdeling, ikke våpentrening. Salve judum skulle være på «statens side», det naxalittene ikke er. Babels forvirring. Jeg sovnet, med ørepropper og slike «skjermbriller» over øynene som mange bruker på langdistansefly. De tilhører reisens nødvendigheter. Så er det om å gjøre å vite hvor lommelykten og hårbørsten er, for det kommer en morgen med dagslys. Der dagslyset er, er det folk. Folk ser på andre folks hår. Jeg må børste håret før jeg går ut i verden. Det fins dager uten speil. Da børster jeg av erfaring.

I dag stod jeg opp, børstet håret, gned litt vann i ansiktet og hørte om te. Satte meg på en krakk. Fotograferte sjappens arbeidere, mor, far og to døtre. Rett fra søvn til å lage bilder.

Senere gikk jeg ut av bilen og fotograferte en rad med kvinner med kurv på hodet. Jeg stod i veikanten aldeles samlet om lysmåling og komposisjon og skvatt da jeg plutselig befant meg blant militære. En lastebil fylt av Sentralregjeringens skolerte militære hadde stanset akkurat der. På mitt sted, tenkte jeg. Hva stod den der for. Da ble jeg var at de militære ville kjøpe grønnsaker kvinnene bar i kurvene sine. Lastebilen hadde stanset på de kurvbærende kvinnenes sted, ikke på mitt. Jeg lot være å fotografere blandingen av santalkvinner og militære.

Det fins mange scener som vedblir å være «ikke-fiksert». De har vært i verden, de er i verden: av verdens flyktige substans.

Hilsen Wera

Bilaspur i Chhattisgarh, 22. september 2008
Åh, om jeg kunne skrive landskaper. Men jeg kan ikke skrive landskaper. I disse landskapene, de i Chhattisgarh, er det såvidt jeg kan tro det jeg ser. At den kan finnes, denne nesten berusende enheten av stein, elv og nyanser i grønt.

Stein, elv og grønt: det kan lyde helt norsk. Dette er ikke norsk. Men en inder som skrev brev hjem til India fra Norge kunne antagelig skrevet like måpende og tafatt som jeg nå gjør.

Jeg pleier ikke å fotografere landskap uten at det fins et tydelig fokuspunkt i landskapet. I dag gikk jeg ut av den røde bilen, vår «kjerremor», samtidig med at en mann, en passasjer, antagelig, gikk ut av en buss som kom kjørende i motsatt retning. Lastebilhjulet knuste så en kokosnøtt, hellig i disse trakter. Mannen plukket opp den knuste kokosnøtten fra veien. En del av den hvite harde kokosnøtten ble gitt til sadhuen som kjører «kjerremor», en annen bit ble gitt til meg. Jeg la min del av kokosnøtten på et rekkverk ved broen der jeg stod et minutt eller to og så inn i vannet, steinen og grønnheten. Så tok jeg min del av kokosmøtten, samt bildet av landskapet, med meg og tenkte en stille ashram-tanke... Her! Her kunne jeg leve de siste livsdagene.

Komikken i tilværelsen melder seg, og er meget stor. For jeg tenkte i samme stund på batteriene, hvordan de skulle kunne lades opp ved elveleiet.

Ja, jeg tenker mye på oppladning av batterier: leica-batteriet bør lades hver dag, laptop-batteriet, mobiltelefon-batteriet, en annens mobiltelefon-batteri, en annens laptop, den som gjør det mulig å sende brev hjem, på grunn av et mobilt modem.

Det fins cybersjapper i byene. Skulle jeg brukt en av disse, måtte jeg begitt meg ut på leting etter en som visste hvor cybersjappa er og når den er åpen, deretter finne sjappa, og til slutt finne veien tilbake til overnattingsstedet, i mørke. Og dét i farefullt terreng. Dessuten fins det ikke mange byer her. Tettsteder, ja. Men ikke byer.

Så fredfullt det er å kunne koble seg til nettet for et par minutter, etter den lange fotodagen: etter aller først å ha kastet halvkaldt vann over kroppen og gredd ut flokene fra et hår som har vært ute i vinden og støvet. Jeg så visstnok farlig ut i dag, slik håret stod viltert om hodet, og slett ikke lå strøket bak ørene. Kvinnehår her skal ligge på plass.

I dag så jeg et dyr som ikke var en hund. Den hadde en hunds skikkelse, med gulbrun-aktige striper. Nekre bagh, fikk jeg vite at det bengalske navnet er. Nekre=rev. Bagh=tiger. En slags hyene. Da søkte jeg ly i døråpningen der jeg nettopp hadde fotografert. Ingen så ut til å engste seg, så jeg sluttet å engste meg.

Oppladningskø er det, når nattely søkes på et billig hotell som dette: 180 rupier for en natt, ca. 25 kroner. Her har jeg fått «tok doi», sur youghurt. Alminnelig vidunderlig youghurt, og iskaldt mineralvann. En stor ananas bør spises i dag. Den ble gitt av frukthandleren, som en gevinst etter innkjøp av epler og pærer. I går fikk jeg en kjempegrønnsak av en landsbykvinne. Hva kan den hete. Ca. førti centimeter lang, gulgrønn og en smule kroket. Navnet er ikke der hjernen er.

Hjernen lærer mer og mer om lastebiler og veier og dumper og motorolje og bensinpumper og blinkende lys der ikke noe lys skulle blinke og ledninger som kan ha røket og bør kobles sammen, samt vinduer som ikke skulle kunne åpnes utenfra men nå kan åpnes utenfra.

Farlige veier, sies det. Vokt dere for motorsykkelgjenger. Ser dere tre-fire unge menn komme farende på motorsykkel, så søk ly i en landsby. Men hva kunne da skje med landsbyens egne folk. Om det ble ingenting nevnt.

Dette er, som nevnt før, geriljaterreng. Det er området for South Eastern Coalmines også. Jeg har sett lyset blinke i jernmalmen på lastebiltaket. De som driver kullminene bestikker antagelig geriljaledere for å kunne arbeide uten fare for drap. Den indiske regjeringen skal ha utstyrt grupper av unge menn&kvinner med våpen til bruk mot naxalittene. Gruppen har et navn: salve.... Alt blander seg. Klare skillelinjer mellom regjering og anti-regjering er for lengst utvisket. I døds- og forvirringssonen klorer vanligfolk seg fast, bestandig.

Jeg var i dette nabolaget ved jule- og nyttårstider i 2007/08, og laget før denne reisen noen små papirbilder til folk jeg tenkte jeg kunne finne igjen langs veien. Fremdeles håper jeg å finne en kvinne som vasket leirgulvet med kumøkk med tre småjenter og en guttunge sittende på huk, i total konsentrasjon; det var som en annen verden.

Jeg skulle så gjerne gi denne kvinnen bilder. Ja, jeg skulle så gjerne komme til den stemningen, det jordgulvet. Men jeg har ingen adresse.

En gang reiste jeg en natt og en halv dag med ekspresstog, uten adresse og telefonnummer, for å oppspore en syk sadhu på stedet Bargarh i nærheten av Sambalpur. Jeg trodde jeg dro til en liten og oversiktelig landsby. Fremmed språkområde, ikke noe sikkerhetsnett. Bargarh er ikke en landsby, men en by med mer enn hundre tusen innbyggere. Likevel kom jeg nærmere og nærmere fokuspunktet, ja, helt til den syke sadhuens guru. Dagen etter ga jeg likevel opp letingen for å dra med buss fra Bargarh til Sambalpur, og, forhåpentligvis, videre med toget til Kolkata, med endret billett. Utlendingskvoter kan gjøre endringer mulig. Jeg satt på bussen, rett før avgang, og noterte små diktfragmenter da mobilen min, den med indisk nummer ringte. Det var syke den sadhuen. Gå ut av bussen og vent på meg på stasjonen, sa han. Det er to år siden nå.

Det er onsdag. Bankstreik i to dager. Flom i Sambalpur og langs Orissa-kysten. En lik(knokkel)bande skal være avdekket i nærheten av Kolkata. Noen har åpent muslimske og kristne graver og stjålet knokler. Hinduer brenner sine døde. Jeg har ennå ikke oppfattet hva dette dreier seg om. Skal knoklene brukes til noe, eller er det likskjendingen som er poenget. Det er skjending av alvorligste slag, og kan inngå i et ugjennomsiktig og kolossalt forsøk på å ødelegge det indiske menneskefellesskapet.

Hilsen Wera

Ps: 23. september
Det skyldes overhaling av den røde bilen at jeg fremdeles sitter her og føyer til dette. Bilen står parkert i en solid garasje. Bremser mm blir overhalt. Det er to-dagers bankstreik. Snart er det slutt på sedler. En kort telefonsamtale til Bangladesh koster 400 rupier: minst fire dagslønner i en alminnelig fattig familie i dette området.

Jeg sitter under viften i det billige hotellet og skriver. Utenfor feier en mann med særdeles milde øyne korridoren. Han vet alt om å kutte opp ananas. Frukten som ble gitt er nå fortært. Jeg er fruktspiser av alle tenkelige grunner. Så glemte jeg å nevne episoden da jeg fotograferte noen eldre kvinner og en yngre plutselig dukket opp. Hva er landsbyen din, spurte hun. Norway, svarte jeg. Midnattssolens land, sa hun strålende. Jeg hadde ingenting å føye til. See you, sa hun. See you, sa jeg. Antagelig en av de skolerte naxalitt-lederne, fikk jeg høre etterpå. Og jeg har også fått vite at der de voksne ikke bryr seg om å se bildene av barna på skjermen, der skal jeg ikke bli værende.

Jeg spør min sadhuvenn om pengene vi har holder. Jeg har aldri lært å regne, svarer han. Gud fins. Han tror med hele seg at gud velsigner vår røde «kjerremor». Mens jeg fremdeles tenker på hva det koster å fylle en bensintank og at de som gir til de fattige, neppe gir til dem som kommer kjørende i en stasjonsvogn. Etter Bilaspur, ingen storby med bank. Og når bankene kanskje åpner, på fredag, vil de være overfylt av frustrerte kunder. Etter det igjen: helg.

Jeg har aldri bedt gud om å fylle bensintanken eller noe som kunne minne om en slik. Be gud bare om gud, lærte jeg på sandøya i Brahmaputra i 1998.

Chattisgarh, september 2008
Brev 11, dato ukjent, et sted i Chhattisgarh, der regnet har gjort elven, Mahanadi, så stor at det ikke var mulig å krysse den i går. Vi prøvde på fire steder. Det er naxalområde, geriljaens, altså. Jeg spurte ikke etter broer. Jeg hadde annet å tenke, eller holde, på der jeg lå ganske så utslått bak i bilen. Men jeg skjønte, eller forestilte meg at jeg skjønte, at broene ikke fantes og at en liten bils hjul, vår kjerremors, ikke ville greie overfarten. Reisens mange, mange bestanddeler. Slik som bensin, bank, regn, mage, klær. Motorolje. Jeg vet ingenting om bilmotorer. Men lokket på «oljetanken» lå ikke der det skulle i går. Oljen lekket ut, laget lukt – og potensiell fare.

Reisens minste bestanddeler. Frøene i granateplet. Jeg har spist ett for ett frø i et granateple i dag. Det er frukt, bare frukt og vann, kroppen ønsker seg nå. Granateplet er «ayurvedisk»; det er ren medisin. Frøene i burgunder er til å bøye seg for. Når magen ikke er med en, forrykkes betydningspunktene i tilværelsen. Blikket blir svært lite. Det ser etter avtreder.

Gårsdagens historie. Jeg satt i bilen og behøvde et hull i bakken, samt vann. Vi drar på en femliters-tank vaske-seg-vann. Det er ikke lett å bære vannbeholderen med seg ut i buskaset og gjøre sitt nødvendige, usett. Av og til er vegger mer enn et gode. Gi meg en bensinstasjon! Ikke før var bønnen formulert i bilen, så lette bensinstasjonens eier etter nøkkelen, pekte på vannet og såpen, og smilte som om han ønsket meg det aller, aller beste i verden, noe jeg virkelig tror at han gjorde. Og det jeg da fikk var virkelig det aller beste.

Jeg lot være å drikke melkete. Men finknuste linser blandet opp med vann, dét. Samt bananer. Jeg drakk linsevann-blandingen, mannen som solgte bananer ga meg en strikk, som han først omstendelig fjernet fra en pakke, til å holde linsepakken sammen med etter at den var åpnet og halvparten blandet opp med vann, og en annen mann vasket glasset jeg hadde drukket fra. Det eneste jeg hadde bedt om var vaskevann.

De kunne gjort alt for meg. Deretter: avtrede, gi meg et avtrede. Plutselig så jeg et skilt med seng. Dér, kanskje der. Og der fikk jeg inngang til et stort vakkert rom hvor røkelsespinnene ga vellukt fra seg og jeg kunne dusje! Dusje etter en natt i bilen, med en times søvn eller to. Ved totiden nattestiden, på grensen mellom Orissa og Chhattisgarh hørte jeg en politimann spørre hva det var i bilen. Det er litt av hvert der, sa min sadhuvenn. Men vekk henne ikke, for hun er «en internasjonal reporter, og vekker en henne, kan hva som helst skje». Politimannen ville ikke at så mye som det skulle skje, og lot kjerremor passere, ukontrollert.

Jeg dusjet. Og mennene som lot meg gjøre det jeg behøvde aller mest, frydet seg. Kom igjen, sa de. Statstjenestemenn kommer hit i dag. Når de har dratt, da kan dere komme hit og sove.

Amarkantak
Samme dag, i de hellige fjellene, på det helligste stedet i Amarkantak, i skumringen. For dette tempelet er gammelt. I ashram-annekset skal jeg sove. Her er det talglys som gir lys når sol og måne ikke gjør det. Batterier må lades. Det ene etter det andre. For kameraet er blitt brukt under oppstigningen til Narmada-elvens utløp i Amarkantak. Bli her i en måned, sier sadhuen. Og jeg skal lære deg hindi, fullt og helt. På bare en måned. En mann lover å ta med seg batterier som må lades til nærmeste oppladningssted, det ene etter det andre. Rundt meg sitter de nå, barn, menn og kvinner, for å se overføringen fra minnedisk til ekstern harddisk, via den hvite gamle mac-en i det gamle klosteret. Først ble en matte brettet ut for meg ute, der jeg satt til noen ganske få regndråper kom. Jeg lot det bli tydelig at elektronisk utstyr ikke tåler regn. Da ble matten lagt ut like ved den store shivalingamen inne i templet.

Du er hos datteren din nå, ble det sagt til meg. Og den røde kjerremor dro av sted ned bakkene for å komme tilbake utstyrt med talglys.

En stemme messser mantraer. De tror jeg er hjemme, og kan glemme meg. Hver og en gjør sitt her og der i mørke. Bærer vann, vasker ris. Tar inn klærne før natten. Jeg prøver å huske dagens timer, og idet jeg ser opp, trasker en ku forbi. Så mange mange kuer. Det må være karrigheten i Bangladesh som gjør at jeg i ett sett blir overrasket over antallet kuer. Der, i nord-Bangladesh, utgjør en ku, en eneste en, selve forskjellen på det å leve i fred og det å måtte klore seg fast. Den som har en ku har noe å selge.

Slik armod har jeg ikke sett her, selv ikke hos fjellstammefolket der jeg i dag fikk agurk og mais, av den lett berusede mannen som rørte ved føttene mine og sa: mata-ji. Mor. Det som kommer nå er en okse og et lyserødt klesplagg ligger på busken, en halvbrun bukse også, og jentungen på ti, som jeg ga et ullteppe sist vinter, står bøyd over mac-en, som hun neppe noen gang har sett maken til. Hun er en som ikke vil ha med skole å gjøre, men, åh, som hun ser på tastaturet.

Det er ikke slik at broer ikke fins over Mahanadi ved Bilashpur. Det var slik at elvevannet stod høyere enn broene. Men det regnet ikke sist natt og vi kom oss over i dag morges, etter at medisin var innkjøpt til meg og jeg kunne klare meg gjennom dagen uten å måtte søke ly bak buskene langs veien eller på bensinstasjoner. I bilen fikk jeg høre om noe av det som hendte i går, der jeg lå utslått bak i bilen: en mann kom med matbrett til meg. Jeg avslo maten. Jeg visste ikke hva slags mat det var jeg avslo. Jeg tålte ikke synet og lukten av mat. Det var en brahmins mat. Det var maten brahminen hadde tilberedt til seg selv og som han ville gi til oss. Mat av reneste slag, som han ikke ville ha penger for. Jeg avslo den uten å se den, for jeg ville ikke han skulle tro at jeg avslo den fordi jeg hadde sett hva maten var.

Bilen stanset ved et veitempel. En sadhu ville fotograferes: først ved ildstedet, deretter ved gudebildet, henrykt over å se på den digitale skjermen etterpå. En kvinne med sønn satt og ventet på bussen som ennå ikke var kommet. Hun ville også gjerne bli fotografert. Hun avslo ikke tilbudet om å sitte på med oss, men visste ikke hvor hun skulle gjøre av føttene, for den bakre delen av bilen har et teppe som gjør det mulig å sove. Hun prøvde å legge føttene under teppet, som for å unngå å skitne det til med seg selv. Da ble hun beordret til å sette seg godt til rette, med føttene på teppet. Guttungen på tre så seg rundt blant bagasjen og fikk en banan innkjøpt til den delikate magen min. Guttungen smattet bananen til seg og vi kjørte kvinnen helt hjem. På hennes landsbys trakter kunne jeg fortsette fjorårets fotografiske tema: barn ved vegg. Mennene sa du er vår mor. Jeg fikk en kolossal agurk. En kvinne lette etter en bitter liten frukt blant buskene sine, viste meg to av dem, taggete, med navn ukjent for meg, og sa med et sukk at det er slutt på fruktsesongen for denne gang. Så så hun rett på meg og sa hun var jungelstammekvinne. For en kraft! Det kunne ha med klærne mine å gjøre ble det sagt, og deretter den store namaste-gesten. Her er klesfarge bestemmende. Salwar-kamizen hadde hudfarge med innslag av burgunder. Ikke kle deg i gult i dag, hadde jeg fått høre om morgenen. For gult er muslimenes farge og vi skulle dra til hinduenes hellige sted. Han som sa det er sadhu (hindu) & fakir (muslim). Men han vet hva slags klær og språk, og hvilket klesspråk som gavner på hvilke steder; han vil alltid snakke stedets eget språk. En mann med hovne føtter etter lang dags gange fikk sette seg inn i bilen. Heller ikke han visste hvor han skulle gjøre av føttene. Også han ble beordret til å sette seg godt, og med føttene på teppet. Den tredje passasjeren, en middelaldrende herre i hvitt, ville slett ikke ta av seg sandalene, men legge dem oppe på teppet, uten å spørre. Han ble beordret til å ta sandalene av seg og legge føttene på teppet..

Hilsen Wera

Orissa, 19. september 2008
Viften slamrer. Den har ikke hastigshetsregulator og stjeler både søvn og ro. Jeg er i Sambalpur nord i Orissa. En by for de vakreste sarier; ja, byen er renommert av den grunn.

Den som reiser som jeg gjør nå behøver ingen sari. Etter at to kortautomater i byen meldte fra om at de «ikke kunne lese» visakortet mitt, ble jeg fristet til å kjøpe en sari i en butikk med oppslag om Visakort godtas! for å prøve ut kortet. Jeg har ikke kjøpt sari. Vi reiser med de pengene vi har. Det er nok til bensin men neppe til store bilutgifter eller andre vidløftigheter.

Visakortet ble brukt i stort monn hos Standard Chartered i Dhaka. Det fins ingen slik bank i Sambalpur. En ung engelskyndig mann i byen fulgte meg fra automat til automat og spurte om han skulle følge meg til enda flere. Jeg sa: gjør ditt eget arbeid, du. Jeg sa det på engelsk. Det er visstnok uklokt å snakke bengali i nabostaten Orissa: krigene har vært mange mellom folk her og folk der selv om språket er et nabospråk. En eldre mann sa: der borte, og så til høyre, der er det bank. Men en annen mann kom og sa at det er valg i byen i dag så alle banker er stengt. Det fins mange grunner til å legge ned det systematiske arbeidet.

Slike kort kan kanskje skades av fuktighet. Jeg har ikke reist i regntiden før.

Jeg prøver å lese «den indre skriften». Ja, det er sant at jeg, på denne reisen, prøver å lese guds skrift. Det er langt enklere i Bangladesh. Der lyser «skriften» i hvert syngende barneansikt og i hver gammel musikers streng. De som har gjenopptatt instrumentene og sangen som nesten hadde sluknet. Jeg vet hva jeg er i Bangladesh for. Den indiske skriften (hva er jeg her for?) er langt mer usynlig og fremdeles, i en viss forstand, ulesbar for meg. Hvor stor ulesbarhet skal et menneske tåle, og når skal hun begynne å se etter reisens/arbeidets frukter. Å lese det lesbare er enkelt, å lese i babels bok eller i mørke, for ikke å si i fremmed kjærlighet, er hardt arbeid.

I det gamle visdomsskriftet Bhagavadgita, slik jeg leste det som tjueåring, og flere ganger siden, er påbudet om å gjøre sitt arbeid i total konsentrasjon uten å ønske å se arbeidets frukter sterkt. Løgnen har hensikter, sannheten har ingen hensikt, sa en mayaprest i Guatemala til meg for tolv år siden.

I går så jeg bare jungel, åser og store og små hull, skrå og bratte, med vann og uten vann, i grusveien. Ja, på de asfalterte strekningene også. Det var ingen hvilken som helst fillelandevei, men den store og eneste highway´en som forbinder Kolkata og Mumbai. En national highway, altså, nå på tampen av regntiden. Indias størrelse er en egen variabel. Ingen bor i denne jungelen, kunne en tenke. En samferdselsministers særdeles lange skam, slik kunne en tenke seg det. Det kan være at India «skinner»... men et annet sted.

Den røde bilen, kalt «kjerremor», tålte det hele. Riktignok lyste det rødt i engine oil-skiltet i mer enn tretti mil. Det fantes hull i veien som små private bilhjul ikke ville kunnet kommet seg opp fra. Sjåføren måtte se og se, både veiens tilstand samt på alle andre sjåførers og bilers brå beslutninger. Det «danset» i alle innvoller og gjenstander. I slike timer er det forførende å be på den letteste måten: å la oss unngå punktering nå.

Ingen til å skyve, for ikke å si å skifte dekk, i så farlig område, især ikke i mørke. Især ikke i naxalittenes kjerneområde i Orissa: Deogarh. Fem hundre kilometer ved rattet. Oppstigninger, nedstigninger. Et sted heter visstnok meghsuli: sky-landsbyen. Ingen bor i denne jungelen, slik kunne en tenke. I landet der langt mer enn en milliard av arten menneske bor fins det kolossale jungelområder der ingen, uten de som behøver radikalt hemmelighold, søker ly. Hit ønsker de færreste statstjenestemenn å beordres, får jeg høre. Akkurat her eksploderte en bil med atten politimenn tidligere i år. Landmine lagt ut, visstnok i en vannpytt, av naxalitter. Mange politimenn skal være statens tjenestemenn i dagslys og naxalitt-soldater i mørke; de er «geriljaens» informanter når det behøves.

Og ble jeg oppdaget, sittende der i vår burgunderrøde «kjerremor», på riktig tidspunkt (sett fra deres side) av riktige mennesker (sett fra deres side), kunne «jeg» blitt anvendt i en utpresningsstrategi. For at vi skal løslate henne må dere (den indiske stat) løslate x antall av våre menn og kvinner. Spør de deg, sier min sadhuvenn, da sier du bare at du er kommet hit for å skjønne hvordan fattigfolk her, stammefolk og andre, er blitt krenket i hundrevis av år og hva de nå holder til i jungelen for. Si du er «på deres, de krenkedes, side».

Da blir jeg i all hemmelighet egosentrisk og tenker på det indiske visumet mitt som må reddes. Det jeg har er gyldig til oktober 2012.

A propos egosentrisk... Jeg sitter og skal spise. De som lager mat, også til meg, har aldri før sett noe slikt som meg. De lager mat i det vide og det brede. Jeg ønsker meg det aller enkleste. En tørr roti eller to, en linsestuing. Jeg sitter på en benk med nettinghull, for eksempel til vannglasset. Der sitter jeg i karikert diamantposisjon og balanserer med matbrettet. Det ligger et fiskestykke der, samt to gule avlangt-runde former som kunne minne om egg eller store mangosteiner. Chutney, får jeg høre. Jeg suger på fruktene. Det er surt og deilig. De ligger i en sterkt krydret masse laget av tomater og hva-vet-jeg. Av den krydrete massen spiser jeg lite.

Sadhuer. Hva er de. Jeg spør meg om dette. I den indiske tradisjonen: de seende, de hellige. De er de ikke-bundne som bare ber om frigjøring. Det er galematias å være forbundet med en sadhu og ville gjøre et arbeid med ham. Plutselig er sadhuen på et annet sted, i en annen stemning. Det er ikke alle steder jeg bare kan ta kameraet med meg og begi meg ut på stiene alene. Det er heller ikke alltid jeg orker å skrive. Og: jeg sitter ikke alltid og humper dagen igjennom på highway´en mellom Kolkata og Mumbay.

Flommen ved kysten har jeg ikke sett. Hadde vi valgt kystveien på helligdagen for alle bilers og bygningsarbeiders gud, Visvakarma, ville bil-vindusglasset blitt forslått av vind og regn. Kanskje ville bilen blitt blåst over ende. Det er ikke godt å være menneske, dyr og plante ved Den bengalske kyst nå.

Hilsen Wera

Kolkata, 17. september 2008
Klokken er ennå ikke 10.15 a.m. Den gamle sa: før det klokkeslettet skal ingen reise begynne. Det er onsdag. På torsdager kan ingen reise foretas, i hvert fall ikke påbegynnes. Og slett ikke på den første dagen i en ny måned, som denne gang vil være den bengalske måneden ashvin. En hellig mann skal en gang ha påbegynt en reise på den dagen og han kom aldri tilbake.

Dere sier det er overtro, sier den gamle til meg. For oss er det vår tro, og hun viser meg den astrologiske kalenderen der alle klokkeslett er innført, de gode, de halvgode og de som for enhver pris må unngås. Tiden er en kompleks substans, med nektar så vel som giftstoffer. Og en reise er ikke en teknisk foranstaltning. Den har pilegrimsbevisstheten i seg.

Jeg befinner meg med ett i et rituelt regelunivers. Når det rituelle innslaget melder seg er det sterkere enn alt annet. Forrige brev ble sendt for en time eller to siden. Jeg har egen og åpen tid innenfor det rituelle tidsuniverset som jeg, hva bevegelse angår, er underlagt. Bilen beveger seg ikke før sjåføren setter seg inn. Jeg kan ikke gå ut med kameraet nå. For plutselig inntreffer avreisetidspunktet: det rituelt fortettet sett beste av alle tenkelige avreisetidspunkter.

Vi skal reise vestover, i retning Orissa og skogene. Det var ikke ufarlig i fjor, og er ikke blitt ufarligere siden. Hinduer myrder kristne og kristne skal ha myrdet hinduer. Jeg vet, i så henseende, ikke hva kristen og hindu betyr.

Den nymalte røde bilen, kalt rath-ma, har fått blomster. Det er offerblomster for den gode reisens skyld. Så viktig er enhver begynnelse. Morgenens første gest, eller ord. Den første teen. Det jeg lærer her er ikke det jeg kan lære i Europa, eller i Bangladesh. Middelklasselæring er noe annet enn dette, landsbylæring er også noe annet. Akademisk læring foregår i aldeles andre rom.

Nå gjelder det å kunne, i hvert fall å ønske, eller å be om motet til å ønske, å navigere i farer, med ekstrem reseptivitet, uten å ville sitt eget. Jeg får det jeg ikke ber om. Jeg får, men som oftest noe helt annet, og det beste kommer ubedt. Ber jeg, får jeg slett ikke... eller noe helt annet enn det jeg behøver, eller i første omgang bad om.

Jeg ber ikke om å vite hvor jeg skal sove kommende natt. Det er en bønn det er slutt på for lengst, med dette reisefølget: en sadhu av radikalt slag. Radikalt modig, seende, blind, rasende, radikalt øm overfor enhver fattig, råredd for å skygge for guds vilje.

Her er jeg, i fare. Og i en tilstand der farer ikke kan eller skal regnes ut; verken før, under eller etter farens time. Akkurat nå er faren en lus i størrelse. Riktig rituelt tidspunkt for første bevegelse; det er alt.

Jeg må vite med noe annet i meg enn jeg pleier å anvende for å vite noe, og la være å ville med alt det som Europa har utstyrt meg med. Slik blir jeg bevissthetsmessig mangeformet. Å holde alt dette, å være alt dette... å bli ingen som kan nevnes eller navngis. Omstyrtet, knust, uformet.

Den som reiser med meg, og som vet det jeg ikke vet, er India absolutt hengiven, med Orissa som sitt første jordsmonn. Alt som har med dogmatiske og rituelle posisjoner og ytringer å gjøre, alt som vil utbre sitt eget og drepe det andre i guds navn er ham kjent. Jeg vet ikke hvor mange drepte og drapsmenn han har sett. Jeg vet det er mange.

Kharagpur, senere samme kveld.
Bilen ble kjørt til Kalitemplet i Kolkata og bedt for der. Dessuten ble en slags anti-forurensningssavgift betalt. Det er alle bilers dag i dag, offerdagen for all metalls gud. Vishvakarma: all ingenørskunsts guddom. Be meg ikke forklare. Men ingeniører har høy status i dette samfunnet. Drosjene kjører rundt med bananplanter festet til panseret, lastebiler med guloransje blomsterkranser. Biler som ikke er nødt til å kjøre rundt står stille i dag, i ærbødighet.

Jeg ville helst reist videre, i retning skogene. Men det er mørkt. Og en kolossal støy i jernbanehotellet. Ingeniørgudens festdager enda en anledning til å støye. Her fins ingen støyavgift, ingen begrensning på retten til å overta andres bevisstheter med spetakkel av hvilket slag som helst. Det er lenge siden Indias gamle sang lå i luften. Stemmen fra jernbanestasjonen, den største i India, melder fra om avgangs- og ankomsttider som om perrongen var her jeg sitter.

Jeg har ingen annen grunn til å være her enn dacoitene, bandene som herjer i skogene vest for Kharagpur. Det er bekmørkt og bandittenes prime time. De sover visstnok fra tidlig morgen av. Det er kan hende slik. De som ikke vil ha «kristne» har ikke faste tider for angrep. Jeg har for øyeblikket nok med å demme opp for støyen, eller med å innse med alle sanser at den nå er min substans. Jeg har ikke annet sted å gå.

Det ville vært stillere på perrongen, uten durende fjernsyn fra hotellresepsjonen og teknokspetakkel fra gudefeiringen, samt alle avgangs- og ankomsttider fra jernbanestasjonen.

India har ingenting med hva jeg ønsker meg å gjøre. Stormen kommer ikke fra Den bengalske bukt i denne omgang.

Hilsen Wera

Kolkata, 17. september 2008
Det er helligdagen for Visva Karma, alt arbeids gud. Alle bilers gud. Den røde, kalt «rath-ma», kjerremor, skal vaskes. Den ble vasket med ganga-vann for to dager siden, og er i verdslig forstand temmelig ren. I dag vaskes den fordi det er vaskedagen for alt som beveger seg på veiene. Jeg får neppe «se syklonen». Men jeg får se rene og prydede biler.

Det er bilpuja-dag. Puja er offerhandlingen, enkel eller ufattelig innfløkt, på riktige dager, eller forut for enhver vesentlig gjerning eller hendelse. Reise er en slik hendelse. Det gavner ikke å si at den rene bilen er ren, for den er (ennå) ikke blitt vasket på dagen for alle bilers vask. Det gavner bare å vente. Det som aldri gavner er utålmodighet. Alt blir forsinket om jeg ikke gir tid... Dessuten fins det astrologiske kalendre for reisetidspunkter. Ikke før kl ni, eller etter klokken ett; eller aller helst akkurat kl 11.13.

Det er hard læring. Men hadde jeg ikke begynt denne læringen, ville jeg aldri kunnet bestå den store «eksamenen» i Bangladesh. Eksamenspapirene derfra er langt fra utlevert; jeg vet jo slett ikke at de som i noen måneder har villet overta, kontrollere og/eller ødelegge de små men så vitale sangskolene i 16 landsbyer har lagt ned våpnene. Det fins mange smugvåpen. Og de som kunne spre løgner sju ganger, kan spre løgner sju eller syttysju ganger til. Den som i fjor strøk støvet fra fotsålene mine over sitt eget ansikt, som en ekstrem fromhetsgest, er i år en av løgnenes ypperste talsmenn. Vokt deg for fromhet. Ulver i fåreklær er de farligste. Synderen som ser ut som en synder og taler som en synder, er i en viss forstand «ren». Eller: av en slik selverklært synder venter en seg ikke solidaritet. For et stort ord: solidaritet. En ganske alminnelig anstendighet.

Så venter jeg her ved dammen, i gjestehuset for pasienter og pårørende fra Bangladesh, like ved Peerless Hospital. Her det vind, og billig å bo. Avisen ligger utslått på den kolossale sengen. Der jeg var i fjor, i skogene i Orissa, sprer myrderiene seg. De aktivistiske «kristne» sektlederne, som har «omvendt» stammefolk og andre blir myrdet eller truet nå, og kirkene smadret. De som ble «kristne» i full fart blir «rekonvertert» i like stor fart.

Jeg ser ut som jeg gjør. De som ikke vet annet vil si at jeg ser «kristen» ut; for jeg har denne huden og øyenfargen. Men jeg ser ikke ut som en «konvertert» stammekvinne. En kunne ta meg for en amerikansk sektaktivist; deri består faren (for meg).

Jeg får ikke «se syklonene». Men det er ikke utelukket at jeg får se de smadrete kirkene i ettertiden.

Hilsen Wera

Kolkata, 16. september 2008
Jeg hørte rykter om syklon i går. Den kunne ramme kystområdene her i løpet av de kommende timene. Jeg vil gjerne se, sa jeg. Hold deg fast isteden, sa de som hørte den tynne bønnen fra den uerfarne. Ingen her har til nå måttet holde seg fast på grunn av 16. september-stormen. Men eksplosjonene i Delhi, samt bankenes fall i USA, fyller avisenes førstesider.

Jeg er tilbake i avisenes land, Vest-Bengal, etter nesten en måned i nord-Bangladesh, i sang og en total mobilisering for å redde et ubendig og kjært «prosjekt» for tradisjonssangens skyld. Det har vært truet, og jeg tillater meg å tro at det både er reddet, styrket og skjerpet; og ikke minst: frisatt fra kontrollerendde maktinstanser. Skygger og snarer vil komme igjen. Noen vil snuble. Kanskje blir det meg. Jeg har ingen garantier.

En kolossal «eksamen» er gjennomført. Avgangspapirer finnes ikke etter en slik eksamen. Den kan bare føre til nye eksamener, dvs. nye etapper på den praktiske erkjennelsens og tillitens felt.

Så langt borte jeg har vært fra enhver middelklassebevissthet. Her i Kolkata er jeg tilbake, men bare midlertidig, i middelklassebevissthetens nabolag. Og her hører jeg om den tillatte formen for «barnemishandling»: et skolesystem med månedlig eksamen, der hvert barn blir nummerert: du er nr 99, 37, 23, 5 i flinkhetens hierarki. Mødrene våker over sønnens eller datterens lekselesing med det blikket de har til rådighet. Mange er enebarn nå. Ingen tid til lek, utforsking, egen tanke, og ofte ingen bror eller søster å betro seg til. Mange sier nei til barnearbeid. Noe organisert nei til skoletortur er ikke å spore.

Jeg ser det på nært hold. Og når hjernen ikke lenger kan tenke eksamenstanker, er tåpelig fjernsyn det som tilbys middelklassebarnet, for ikke å nevne tenåringen. De må lese og lese for karrierens skyld, sier en mor. Det gjelder døtre som sønner. For at medgiftspresset i form av gjenstander skal bli mindre outrert, kanskje. For en datter med prangende eksamener er en form for «gull». I ekteskapets time, eller rett forut, er det antagelig billere med en eksamenssterk datter.

Det er et sørgelig syn som av et gjennomført kvelningssystem. Middelklasse-India har lite med utforskning, lek og opprør å gjøre. Jeg kjenner ikke Kina. Presset på middelklasse-enebarnet kan være enda sterkere der.

Jeg trasket omkring med kameraet i gudemakerbydelen ved Ganga i dag som så mange ganger her, helt siden 1994. Regnet kom. Kom inn, sa folk. Fattige folk. Og jeg stod innenfor dørterskel etter dørterskel, for regnet kom, og sluttet, og kom igjen. Vi bor på et fredelig sted, sa svigerdatteren i det lille men velholdte skuret. Rett ved (elve)mor Ganga og rett ved Shiva-templet. Ungene der slapp skole på grunn av faren for regn. Slike barn kan leke, arbeide, glo, gjøre ingenting, la hjernen puste. De lærer antagelig meget lite. Jeg vandret videre, og nytt regn kom. Kom inn, sa en skiltmaker. Vi kjenner deg jo. Du kan lese på skiltene mine. Og jeg leste på skiltene hans. En mor kom leiende på en niåring, fra skolen. Computer-eksamen, sa niåringen. Eksamen hver måned, sa hun. Når leker du, sa jeg. Jeg kan ikke leke, sa niåreingen. Skiltmakeren sukket og sa det ikke var riktig. Vil du ha te, sa han og sendte en hjelpesvenn ut i regnet med et tomt krus. Hjelpesvennen kom tilbake med kruset der regnet hadde blandet seg med teen. Jeg drakk og fikk påfyll. Kom igjen og snakk mer med meg, sa skiltmakeren. Da var niåringen for lengst gått avsted, for å lese til ny eksamen.

Kanskje er det skolefri i morgen. Det er helligdag. Guden Visva Karmas dag. Jeg kjenner ikke den guden, sa jeg til gudemakeren som dekorerte leirfigur etter leirfigur. Han er guden for fabrikkene, sa gudemakeren. Factory, sa han. Karkhana, spurte jeg. Det er det vanlige ordet for fabrikk. Siden fikk jeg vite at Visva Karma er ingeniørenes gud. Pussig er det, uansett. Jeg tror vi skal ut på veien i morgen, hvis ikke stormvarslene gjør det utilrådelig. Det er begrenset hva jeg kan trumfe igjennom av ønske om «å se syklonen».

Jeg kan ikke ønske å sitte i en bil som blir blåst av veien.

Dhaka, 13. september 2008
I går tilbakela vi de 350 km fra Lalmonirhat til Dhaka. Bilash på ti og Naushin på seks, Badshas to barn, var med. Rehena er storesøster. Ifølge logikken er hun «tante», siden hun kaller meg maa. Bilash og Naushin kaller meg dadi, bestemor. Vi faster ikke, tross ramadan. Nabiar, som også er med meg, faster. Dvs. at han spiser om kvelden og natten.

Vi bor i to rom knyttet til Dhaka University. Rehena og jeg har hver vår seng i det ene rommet. Hun drømte om krig i natt. Det fantes bare de som bombet, bombene og oss to. Jeg holdt henne inntil meg under et tre mens de bombet og bombet. De hadde ikke noe annet å bombe, så de bombet oss. Eller: det var oss de ville bombe. Drømmen kan være større og sannere enn hun vet, enn jeg vet.

Unge Jewel tok oss i mot i går kveld. Da han hørte Rehenas stemme, sa han at det ikke fantes slik sang i Dhaka. Slik «sang fra jorden». Matir gan. Da barna sang, snakket Badsha og jeg om hvem vi skal gi det vi har å gi: en geit til Sujit, en geit til China. Ja, hun heter China, en åtteåring med kolossal kraft i stemmen. Sarifa får huset sitt reparert og ny parafinlampe. En lutfattig guru får to geiter, en annen som får gjester til stadighet får 50 kg ris. Ripon, som bor langt borte fra sangskolen i Chaparhat, får sykkel. Men den tilhører fortsatt Arshi Nagar, og kan brukes av ham så lenge han synger med oss. Laki og Sadek får nytt hus. Tre får legeundersøkelser. I tillegg må restarbeidet på Musikkhuset utføres og betales for... vi beveger oss, som en liten «motkultur» av gammel sang nord i landet.

Rehena har aldri sett byen. I går så hun neonlys. Så vakkert! Så langt som dette har hennes far aldri reist, og slett ikke hennes mor. Bare hun ikke blir tatt av byen, kunne jeg tenke. Men hun må lære, også om byen. Nå tørker hun håret, og har hengt de nyvaskede klærne på sengens moskitonettramme. Jewel har satt seg ned for å se på meg.

Jeg overfører det lille brevet til pendriven og går snart ut i byen, blant annet for å treffe hjemlandets ambassadør. Men vi er nødt til å kjøpe høyttalere...

Hilsen Wera i Dhaka

Lalmonirhat, 11. september 2008
Det er jo slett ikke slik at jeg befinner meg på ett og samme sted, nemlig Lalmonirhat, dag ut og dag inn. Men det er her den bærbare står. Her skriver jeg hver eneste dag på samme seng. Slik vil det være til og med denne kvelden. I morgen tidlig begynner returen til Kolkata via Dhaka. I Dhaka skal høyttaleranlegg for utebruk (melaer) kjøpes. Arshi Nagar (Arsinagar), «Musikkhuset», skal organisere landsbyfestivaler. Før det må den offisielle registreringen som organisasjon være på plass.

Å, som vi har arbeidet for å fylle ut samtlige skjemaer, slik at det statlige byråkratiet skal kunne og ville «velsigne» Arshi Nagar. Registreringen lar seg åpenbart ikke utføre uten små bestikkelser, «smøringer», på minst tre kontorer. Jeg vil ikke bestikke, eller smøre. Men jeg vil jo at registreringen skal bli utført. Ikke kall det bestikkelse, sier Badsha, han som skal koordinere musikkarbeidet. Kall det godterier... små belønninger til ti personer for at de skal arbeide fortere.

I går kveld så jeg tv for første gang siden medio august, bl.a. bilder fra flommen i Bangladesh. Dere som leser dette kan ha sett langt flere slike bilder enn jeg har. Folk holder seg i det som står fast; som oftest i nærmeste hovedvei. Mange hovedveier blitt bygd med bistandspenger. Den gamle motstanden min mot bistandsmidler til land med iboende korrupsjons-«kultur» vokser.

Jeg kan ikke si nei til faste veier; heller ikke til at Arshi Nagar skal bli registrert som en organsisjon som kan utføre sangskole (gurugriha)-arbeidet i to distrikter.

Sarifa er tilbake i det halvknuste huset der hun og lillebroren har lest lekser og sovet på samme sted som geitene i noen år. Rehena var med henne hjem, på Badshas motorsykkel. Da Rehena så Sarifas hus, husket hun hvordan hennes families hus var, bittelite og knusbart, den gangen for seks år siden før jeg med ett dukket opp, hørte sangen hennes og ikke har kunnet slippe henne siden.

Sarifa har en egenartet sangstemme. Unge menn i nabolaget har henvendt seg til faren hennes med formularet: du får tusen taka hvis vi får lage «kasett» med Sarifas sang.

Nå er det lære- og modningstid for stemmene i sangskolene våre. Det er ikke tid for «salg». Det er tvert imot tid for å holde igjen. Studioet vil være ferdig installert i løpet av 2009. Ungjentene er utsatt for mange små og store former for tilnærmelser, løgn og tyveri. Dette rare arbeidet, for den gamle sangen, er også et arbeid for jentenes kraft.

Lalmonirhat, 9. september 2008
Nå er det høst, sier en kvinne. Det er ikke regntid nå, legger hun til. At det ikke er regntid betyr ikke at det ikke regner, her i nord-Bangladesh. Regnet har ikke lenger en egen årstid. Men elvevannet står ikke så høyt i denne uken som det gjorde i forrige.

Det er ramadan. Noen sier at sang er forbudt i fastemåneden. Ja, noen sier at sang alltid er et onde. Noen barn blir holdt borte fra sangskolene våre av den grunn: sang sies å være blasfemisk, forførende.

Så vakker sangen er sammenlignet med det som fins utenfor sangen, slik som alle de onde ordene som uttales om ens neste. Jeg er ingen korankjenner. Men det må finnes bud mot misunnelse, baktalelser og begjær også i den muslimske tradisjonen. I hindutradisjonen fins de neppe utformet i form av enkle bud. I de gamle hinduiske skriftene ligger visdomstradisjonen med de helliges eksempler bevart.

Allah Allah, sies det. Krishna Krishna, sies det. Det er en gammel historie: at hellige navn er blandet med onde gjerninger.

Det slår meg at Norge, tross den kommersielle ensrettingen der, er et enkelt land å bo og arbeide i. Bangladesh er ikke et enkelt land: på den ene siden maktapparatets uendelige byråkrati med iboende bestikkelsesvaner hos dem som skulle arbeidet mot enhver bestikkelse; på den andre siden misunnelsesenergiene hos alminnelige folk (især de nest-fattigste) som sammenligner det de har, eller får, med det andre har eller får.

De aller fattigste sammenligner neppe. De har nok med å anvende og likesom «strekke ut» det de en sjelden gang har, eller får.

Jeg tenker mye nå på hva det er å snakke sant. Hva må være til stede for at et menneske skal ville snakke sant og faktisk kunne utføre sanne ord på en konstant måte. To variabler gjør det vanskelig å snakke sant her: den ene er frykten for straff, den andre er ønsket om å få et eller annet. En snakker helst slik en tror at en må snakke for ikke å blir straffet for ordene sine og/eller slik at en kan få noe igjen for det en sier.

Hvordan skal jeg kunne vite hvem som ikke vil kunne si det motsatte av det som sies nå i neste minutt, time, eller måned. Jeg leter virkelig etter en slags integritetens ryggrad eller «lys» hos den ene etter den andre: hvem er det menneske som snakker med én og samme tunge til enhver tid, uten dulgte hensikter.

Mitt eget øye må skjerpes og skjerpes og skjerpes enda en gang.

Jeg er kommet hit for sangens skyld, og vil fortsette å reise hit for sangens og sangernes skyld. Bare fordi jeg verken kan eller vil gi meg nå, gir jeg meg ikke nå. Det som står på spill er så vakkert. De som kan organisere, gjennomføre og bære det her er få men hengivne. Sangbarna er mange, sangkraften er stor. Men pålitelig anstendighet er en mangelvare i landsbyene. Giftslangene sniker seg inn fra alle mulige kanter, i skikkelser jeg aldri før har sett, og ikke har vært nødt til å forestille meg. Den som har snakket i søte ordelag foran meg, sprer gift bak meg.

Tiden min her er knapp. De som vil synge er mange. Men jeg er nødt til å utføre avsløringsarbeid i time etter time, på et språk jeg selvfølgelig bare delvis «mestrer».

De, altså bangladeshere, sier: vi er de som misunner. Hingsa heter det: sjalusi eller misunnelse. Lobh er: begjær etter å få/eie, eller grådighet. At fattige folk ønsker å få, kan enhver forstå. At mange ikke ser ut til å ønske at andre skal få, er det vanskeligere å begripe. Som om det at en annen får i samme stund er et tyveri fra en selv.

Hva har denne innstillingen med å gjøre, spør jeg. Abhab, svarer de. Altså: mangel, eller fattigdom. Det er jeg som da tenker at også de 44 000 NGO-ene i landet har med dette å gjøre. Fattigdom i seg selv ødelegger neppe folks anstendighet eller anstendighetsevne. Men jeg vet jo i sannhetens navn ikke hva kronisk underernæring kan gjøre med «hjernen».

NGO-ene utgjør et eget stort pengeunivers i landet. Pengene kommer fra land utenfor Bangladesh. NGO-er ansetter folk og sparker dem ut. Det fins ikke mange andre ansettelsesmuligheter i den nordlige regionen der jeg befinner meg. Staten har selvsagt sine ansatte. Underbetalte lærere gjør så godt de kan. Dyrtiden gjør det umulig å spise næringsrikt. Spinat, sier jeg. Noe vokser fremdeles vilt og er gratis. De som har fisket før fisker nå. De som har en jordflekk dyrker den. De som har noe å selge selger det, ikke minst medikamenter.

Arsinagar, Musikkhuset, står og lyser. Alt malingsarbeid er ennå ikke utført. Men huset lyser i landskapet her ved dammen. Huset tilhører sangerne, representert ved en utøvende komité. Noen tror det eies av ham i hvis navn det ble kjøpt. Men han har gitt all eiendom fra seg. Også han er blitt fakir, en som ikke har egen eiendom. Han kaller meg maa. Hans kone er redd for at noen skal kunne skade ham, for han er fritt-talende og Musikkhuset der han og familien bor i et anneks står og lyser.

Vi besøkte en ny landsby i går. Chand Miah ville det. Chand Miah er et rent hjerte og guru i en sangskole ved Dhorlaelven, der så mange hus stod i vann i forrige uke. Landsbyen Megaram er stedet hans kone kommer fra. Folk er fattige, sier Chand Miah til meg. Chand Miah, sier jeg da. Du behøver ikke å nevne det. For jeg vet det jo. Folk i alle landsbyer er fattige (nå). Han sier det for at jeg skal gi dem noe. Han unner de andre alt godt. Slik er Chand Miah sjelden. Han vil jeg skal gi. Slik legger han skygge på meg. Jeg er livredd for å lage vaner: at når jeg kommer, kommer pengene også. At slik hud jeg har skal komme til å bety penger for dem:

En kvinne sitter på tunet og broderer sting for sting, perle på perle. På et ekkelt syntetisk stoff. Ingen har sett en slik som meg før, uten på tv-skjerm. Hvor tv-skjermen er, aner jeg ikke. Her fins ikke elektrisitet. Men mobiltelefoner blir observert.

Vi sitter ved den avdøde pirens hus. De fleste er marfatier og synger, tross ramadan. De har fastet hele dagen. Det er dag, sier en. Men det er jo om natten vi skal synge.

Rehena tar til seg hvert ord jeg sier. Hun er en stor gammel bok. Sarifa er yngre, uten Rehenas tyngde. Stemmen har hun, og motet. Vi satt her, i sang, på sengen min i går. Sarifa sang bhabaya-sanger (bhab, aya: kom, følelse!) og Rehena sang bicched-sanger, atskillelsessanger: paran bandhu ailo na phirie... hjertevennen kom ikke tilbake.

Hilsen Wera

Lalmonirhat 4.–6. september 2008
Så tander den vestlige søvnen min er. Den kan bli forstyrret av alt. Et plutselig lys, en lyd. Men det har hendt, nesten som en hellighet, at ingenting, ikke engang den mest ristende buss, har kunnet forstyrre den. Hva søvn er... vi vet det ikke. Det unndrar seg tanken. Ukartlagt for bestandig, så å si a priori.

Helst vil jeg sove alene. En gang tenkte jeg at jeg aldri ville kunne gå lenger inn i India enn jeg til da hadde gjort, for søvnen min var ikke robust nok. Som et spedbarn, denne søvnen. Ja, som en fontanell. Ikke ta hardt på den.

I flere år har jeg fotografert sovende på sovende, i stille og utsatte posisjoner tett ved trafikken, på benker, trapper, hyller, gress. Som oftest i Kolkata. Jeg kan gå og sitte i klynge, spise i klynge, gå i gjørme. Sove i klynge har jeg ikke kunnet. Og jeg kan det ikke nå heller.

I natt har jeg delt seng med to syngende ungjenter her nord i Bangladesh. Urørlig, slik har Rehena og Sarifa ligget under samme teppe. Legg dere før meg, sa jeg i går kveld. Sov før meg. De legger seg, og plutselig sover de. Jeg ser det og tar det til meg. De bare legger seg og sover når soveposisjonen er inntatt.

Rehena har vært datteren min i seks år. Du er min første mor, sier hun. Det var inne i deg jeg lå før jeg kom til verden. Og moren hennes ute på sandøya i Brahmaputra samtykker. Hun ga meg Rehena den gangen de ikke hadde ris å spise og Rehenas far hadde giftet seg med en annen. Han er for lengst kommet tilbake til til Rehenas amma, skilt fra den andre.

I går la Sarifas mor datterens hånd i min. Jeg vet hva det betyr: nå er hun din. Altså min. Jeg skyndte meg å legge morens hånd sammen med datterens og min, slik at det var en håndklynge av tre, rett ved huset som regnstormen så å si har knust. I huset der moren og faren bor fins det én sengebrisk pluss et par plakater på veggen. Så må det jo finnes klær, selv om jeg ikke kunne se dem. Kanskje to hverdagssett og et klessett til id og andre høytider. Jeg går ut fra at alle klær er gamle. Sarifas familie hadde litt jord. Men da eldstesøsteren hennes skulle gifte seg, ble jordstykket solgt. Medgift.

Tre–fire små hus av bambus og jute; tre–fire eller bare ett. Det er vanlig i disse trakter. Hvis det er mer enn ett hus på tunet bor sønnen med svigerdatter i ett; hvis det altså fins en voksen sønn. I et annet hus lages mat. Så kan det hende at de yngre barna og foreldrene bor i hvert sitt hus. Det fins mange variasjoner over temaet tun med hus. Alle er de variasjoner over temaet lite. Nå er det i tillegg vått. Det lille som fins er vått.

Sarifa myser. Hun er råmager, med hodepine som kommer og går, hver eneste dag. Det kan skyldes underernæringen. Synet er skadet av vitaminmangel. Hun synger Lalan giti som ingen annen. Rehena sier: la meg få lære Lalan giti av deg, så kan jeg lære deg biched-sanger. Atskillelsessanger. I dem dreier det seg om sjelen som vil forenes med kilden, og den elskende som vil forenes med den elskede. De to satt på sengekanten hos meg og sang om Mekka som ligger ved morens føtter, ved farens føtter. Om så moren blir gal, er det denne nå gale moren som fødte deg, og ditt Mekka er, uansett galskap, ved denne morens føtter.

Ungjentene har stått opp. De er blitt bedt om å rydde og feie i rommet jeg bruker og der også de har sovet. Batterilader, ekstern harddisk, kortleser, kamerabatterilader, alt dette som er det jeg omgir meg med, ble flyttet til en stol før hun feiet sengen. Hun har feiet før, Sarifa. Før de sovnet i går, Rehena og Sarifa, sang de gamle sanger for meg. Rehena har tatt med seg sangsamlingen sin, den store boken med blanke ark som jeg ga henne i fjor. Skriv ned sangene, Rehena, sa jeg. Og Rehena har skrevet og skrevet. Egne sanger, også.

Da jeg i går fortalte om fjellene og havet ved norskekysten og den store gravlunden midt i byen min Oslo og kirken av stein som er tusen år gammel (Gamle Aker) var alle øyne store. Fortelle oss mer, og enda mer!

Dager går og dager kommer. Elektrisiteten gjør også det. Tårene til og med. Det er et vanskelig land å arbeide i. Folk klarer ikke å motstå fristelsen til å «lyve» for kanskje å oppnå en gevinst. Alminnelig sannferdighet er en mangelvare. Hvordan kan det ha seg, spør jeg, som denne gangen må gjøre et nytt arbeid her, en slags skjelning på alle nivåer, fordi en ny organisasjon skal opprettes, hvordan kan det ha seg at den ene etter den andre lager nye historieversjoner uten å fortrekke en mine. Hvem kan jeg tro på. De fattige lyver eller «skrøner» av redsel eller for å oppnå noe. De mektige lyver for å oppnå mer og mer, eller for å opprette æren og skjule tidligere løgn.

Jeg har sittet foran en av maktens representanter og hørt hans versjon om den siste sommerens hendelser hva sangarbeidet vårt angår. Da hadde fattige sangere, mødre og sangbarn allerede fortalt meg hva han hadde sagt på møte etter møte. Maktens representant avfeide, foran mitt ansikt, det hele med å si at de (fattige) sier det de tror kan gavne dem. De flagrer med vinden. Til ham sier de ett ord, til meg et annet. Hvem skal jeg tror på. De fattige som, for en gangs skyld, uten frrykt har fortalt meg sitt. Og som ikke ga makten det makten ville ha, den gangen tidlig i juli.

Etter samtalen med maktens mann bad jeg Sarifa og Rehena sette seg ned foran meg og jeg sa: dere er døtrene mine. Dere må vite hva det er å snakke sant og hva det er å snakke løgnord. Vi vet det, maa. Og vi vet at han har sagt at du er en utlending som kanskje kommer, kanskje går, og at du er en «kristen» som ingen som ikke er kristne kan kalle maa. Vi vet at det er sagt.

Til meg hadde han sagt at han aldri hadde sagt de ordene, samt andre ord jeg ikke vil skrive.

Den lille organisasjonen, Arsinagar, som skal registreres her i Lalmonirhat, måtte opprettes, utenfor NGO-universet. Det er ikke bare fattigdommen som skaper «grådighet» her. NGO-ene, visstnok 44 000 bare i dette landet, har laget en ekstraverden som mottar utenlandske penger og lønner slik andre instanser ikke kan lønne sine egne ansatte.

Snart kommer Chand Miah, kjære kjære Chand Miah, og vi skal dra til bhairagienes sted, hinduer som synger tiggende; men ikke der vi var for tre–fire dager siden. Også Chand Mia og hans folk kommer dit. Det blir sang. Muslimene kommer til hinduenes sted, også fordi de nå, under ramadan, ikke kan synge på sitt eget sted. Ingen sang hos muslimer under ramadan.

Hilsen Wera

Lalmonirhat 2. september 2008
Det er første dag i fastemåneden ramadan. Bilash, tiåringen i det lille huset, som er et anneks knyttet til «Musikkhuset» vårt, Arsinagar, det med lydstudio, oppholdt seg lenge i moskeen igår. Han bad. Vi som kom i bil fra Burungamuri i nord, ved grensen til Cooch Behar, sent på kvelden, så de hvitkledte ryggene i moské etter moské og madrasa etter madrasa langs veien... en lang bønn kvelden før første dag i fastetiden.

Det fysiske arbeidet med Musikkhuset har stanset opp på grunn av regnet. Det gjenstår noe murarbeid og maling. Huset vil stå der hvitt, med innslag av grønt, rødt, blått og oransje, med kontor og samlingsrom i førsteetasje, to lydisolerte studiorom, et lite og et stort i andre etasje, trær og vekster på alle kanter, og i annekset der jeg bor: tre rom, hvorav et gjesterom. Alt dette for musikken og musikerne her i nord-Bangladesh. Bauler, fakirer, marfatier, folkemusikere.

Musikkhuset og den kommende organisasjonen, som må registreres ifølge alle de reglene britene etterlot seg på det indiske subkontinentet, samt alle de ekstra forsiktighetsreglene knyttet til «antikorrupsjonsbegjæret» som pågår under denne interimsregjeringen, heter altså Arsinagar: speilbyen. Det er et stort navn og viser til gud-i-mennesket. Hjertemennesket. Det mystiske mennesket. Lalan, tomar arsinagar ar koto dur, ar koto dur, heter det i en sang. Lalan, hvor langt er det igjen å gå til speilbyen din.

Det er Lalan Fakir som laget og sang sangen for mer enn hundre år siden. Skrive, det kunne han ikke. Disiplene skrev: Å, hvor langt er det dit inn. Den lille organisasjonen som skal registreres får samme navn. Jeg som er vitne til papirene som må utfylles, komiteene som må opprettes, alles farsnavn med adresser som må nedtegnes, bankarbeidet som må gjøres... ja, jeg tenker at det er sannelig rart at det er dette jeg skal gjøre nå, ganske sent i livet.

Rehena er her i Musikkhuset sammen med meg. Vi reiser rundt og besøker gurugrhas, sang-og musikkskolene, de som drives med beskjedne norske midler. Rehena er blitt stor. Da hun satt der i den bittelille buksa og sang for meg i november 2002 var hun et «elve-barn» som hadde hørt en gammel sangers sanger og tatt dem til seg, før hun så ga dem fra seg, også foran mitt ansikt. Dette hendte på sandøya Manush Mara: Mannedreperen. Hadde det ikke hendt, ville Rehena for lengst vært giftet bort, uten å kunne en eneste bokstav.

Det er kanskje ikke det verste i verden å være gift uten å kunne gjenkjenne en eneste bokstav. For et sangerbarn å være gift og ikke få synge, med eller uten burka, det ville vært mer enn sørgelig. En gang under britenes herredømme gjorde folk på fergestedet i Chilmari opprør mot britene og de døde sies å ha blitt dumpet på øya som så ble hetende «Mannedreperen». Det må ha vært en annen øy, for disse sandøyene forblir aldri som de var før, og de blir til noe annet, en helt annen form, under neste regntid.

Nå, i september 2008, står vannet et par meter unna Rehenas hus, på tre kanter. Jeg sov i huset en natt. Det er fastland på sørsiden, og bare der. Jeg ble staket halvveis rundt øya, som en slags rekognosering. Det fasteste som var å se var latriner. En bistansorganisasjon har spesialisert seg på slike. Hus i vann og latriner på det høyeste punktet. Et pussig syn. Jeg tenkte: når alt har druknet vil latrinene laget av blikk være igjen. Og her, ble det sagt, her var kontoret der du sov i 2002, her langt ute i vannet. Foranderlighet, forgjengelighet.

I manges hus er sengebrisket flyttet en meter høyere opp langs veggen. Der, rett over vannet, sover de. De er ikke redde, har jeg hørt. Vannet gir og vannet tar. Barnestemmene på sandøyene er sterkere og råere enn fastlandsstemmene. Hva er det som slår meg... noe med det aldeles ufiltrerte, den direkte forbindelsen til det-det-dreier-seg-om. Rehena forteller om den gamle guruen som ga henne varmt tøy hvis han fikk varmt tøy, og kom med en bit av en høne til henne om han selv fikk hønsekjøtt i huset, og som plutselig døde... slik at tårene renner nedover kinnene hennes og hun ser ham for seg når hun synger sanger han lærte henne den gangen... der froskene kvekker og vinden er sterk.

Det er sangen og sangerne jeg er her for. Det fire år gamle sangprosjektet inngikk frem til sommeren 2008 som en «aparte» og autonom del inne i, eller under, en stor bistandsorganisasjon, men har nå revet seg løs for å bli «seg selv», lite, sårbar og kanskje sterk, med Musikkhuset Arsinagar som adresse.

I fire år har arbeidet pågått. Det var et ørlite frø og er blitt til flere synlige planter. De gamle, som for lengst hadde sluttet å synge, synger på nytt. De som ikke hadde lært å synge men har «stemmens råmateriale» lærer. I går måtte vi vente på bilflåten ved fergestedet ved elven Dhorla der hus etter hus står i vann og folk holder seg til veien, og småsjappene nå har forheng (purdah), for det er ramadan, slik at de som vil drikke te og spise en kjeksbit, går inn bak forhenget og drikker eller spiser der, uten innsyn. Jeg kjøpte en kjekspakke til Khulsum, en av sangjentene våre. I kveld etter at fasten er bruttt, sa jeg; da kan du spise kjeksen.

Jeg vet ikke hvordan det er for dem som i beste fall kan spise ris en gang om dagen, ris og litt salt, å være pålagt ikke å spise noe så lenge det er lyst. Khulsum bruker klær lånt av andre. En tiåring, en gutt, fra gurugrihaen vår dukket opp ved fergestedet. Han sa: storebroren min kan også synge. Storebroren stod der og sang noen strofer for meg. Ta med deg storebroren din til guruens hus, sa jeg. Guttenes far var også der. Han bar på en rød plastbøtte med små pakker vannrensemiddel. En NGO har delt ut slike. Noen tror vannrensemiddelet er sjampo. Jeg kunne se i denne farens og i mange andres ansikter at en ny rød plastbøtte er en stor stor ting.

Hva en gurugrha, sanglæring på en sangers tun betyr, i form av selvrespekt, for folk, kan jeg ikke fatte. Det at språket deres er «utvalgt»; at de, som kanskje ikke har kjent seg utvalgt før, nå er det, altså utvalgt, har konsekvenser jeg vet at jeg ikke kan overskue. Ungene får ingenting annet av oss. Men de får lære gratis. En og annen av de fattigste får klær. Noen har fått reparert huset sitt etter flommen, eller skolepenger. En og annen syk får penger til undersøkelse og medisin.

Da jeg kom hit denne gangen var det fare på ferde. En lang og intrikat historie, som består av hat mot sangen, forakt for de fattigste, grådighet, misunnelse og intriger. Min reise til nord-Bangladesh var/er denne gangen en slags «redningsreise». Seksten «skoler» var laget, med guruer, komiteer mm. Nå vet vi at ett frø ikke er blitt plante og at en liten plante har vokst sammen med ugress. Ugresset har ikke latt seg røske vekk og har ikke dødd vekk av seg selv. Vi må se bort fra sangskolen på Rehenas øy. Det er ingen guru der.

Vi er få. Pengene er begrenset, tiden og energien også. Stirrer vi for lenge på umulighetene innebærer det å se bort fra mulighetene. Barna som vil synge og foreldrene som vil ha sangen er mange. Mange går i kilometer på kilometer for å lære. Hinduen ser ikke forskjell på seg selv og muslimen. Jeg vet ikke hvilken forskjell de ser på seg selv og meg, bortsett fra at jeg er maa.

Hilsen Wera

Lalmonirhat 26. august 2008
Ingen kan skrive uten lyskilde i tropemørket noe sted. Dette skrives langt nord i Bangladesh.

E-verket «tar» elektrisiteten en lang times tid hver kveld. Det er ungenes leksetid. Det kunne vært skrivetiden min, for om dagen er jeg ute i landsbyene. Det det er er sangtid, snakketid, tenketid; oppklaringstid etter tusen løgner. Jeg er ikke ny i disse trakter. Mange kaller meg maa, for andre er jeg blitt «fiende».

Jeg har aldri gjort annet enn å gå inn for den gamle sangen, den som er i ferd med å forsvinne. Seksten små sangskoler er laget, en i hver kommune i to fylker. Men alle vil ikke at denne sangen skal videreføres. Jeg vet langt mer om dette i august 2008 enn jeg visste i november 2007, da jeg var her forrige gang.

Noen vil ikke ha sang, slik de heller ikke vil ha bilder. Og noen vil ha kontroll over de fattige. Sangen er gammel. Den er alles. Siden de fleste er fattige er den aller først deres; også fordi det er de som ikke har noe annet. De som har noe annet, fra Vesten eller fra Bollywood, bruker det.

Sangen er erindring, sangen er medisin. Noen vil bestemme hva slags medisin som spises, og de vil det skal være deres medisin. Eller: ingen medisin overhodet.

Et nett av løgner som det jeg nå må navigere i har jeg aldri før navigert i. Jeg er ikke alene om å navigere med flere sanser enn jeg har av meg selv. Mange her er sangen hengiven, og de vil ikke glemme det fedrene og mødrene husket. De er utholdende. Jeg vil gjøre dette arbeidet til jeg dør, sa en. Og fordi jeg gjør det, kommer jeg til å leve lenger enn jeg ellers ville gjort.

Det er varmt, nesten hett, her. Jeg trodde jeg reiste inn i regnet, for det er jo regntid. Regnet har skylt ned noen steder i noen få dager. Men det regner ikke nå, i hvert fall ikke her jeg er. De store svarte søppelposene jeg har båret med meg fra Norge til India og deretter til Bangladesh har ikke vært i bruk hittil. De skulle beskytte lydopptaks- og kamerautstyr mot fuktighet. Selv uten regn er fuktigheten stor. Batterivarigheten er langt kortere enn i tørrere strøk. Jeg lader batterier alt jeg kan. For i morgen drar vi ut til sandøyene, med båt, selvsagt. Det var på en av disse øyene jeg hørte kvinnenes sang første gang.

Det kan være mens jeg er der at regnet kommer til å skylle over oss.

Der jeg sitter, nesten alltid for å lytte, der sitter noen og lager luft for meg. Iforgårs var det Salma. De sitter med vifte, en, eller to, og gir det de kan som er luft. De gir meg langt mer som de ikke vet at de gir. De tror det er jeg som gir. Men det er de som bor her bestandig som gir – til seg selv, til neste slektledd, til de som er eldre, til Tradisjonen.

Det er her jeg har lært om tradisjonen som tar vare på det indre menneske. Men jeg lærte om dette hos Guatemalas mayaindianere aller først.

Den som leser dette brevet og ikke har lest brevene om folkesang-prosjektet vårt i nord-Bangladesh kan neppe følge brevets «historie». Jeg kan ikke fatte feltet jeg inngår i og hva det er mellom «dem» og «meg»; jeg inngår i dette feltet for bestandig. Her har jeg beveget meg i ti år, med større og større intimitet, den som har med gjensyn på gjensyn på gjensyn å gjøre, og med det bengalske ordforrådet mitt som utvider seg, høreevnen som skjerpes, evnen til å tolke kjærlighetstegnene som gradvis blir større...

I forgårs hørte jeg en sang om, eller til, kråka. Jenta er giftet bort, og bor i svigerforeldrenes hus. Hun sier: kråke, å kråke, jeg kan ikke dra til min mors hus, min fars hus. Dra dit du, og se om alt der står bra til. Men si ingenting til dem om smerten min, kråke, å kråke.

Smerten skyldes atskillelsen.

Mens jeg skriver dette kommer Bilash inn i rommet. Han kaller meg bestemor. En skarp niåring, som kom inn i rommet for å hente bønnekalotten fra en av skuffene i rommet som nå er forbeholdt meg, den lille bærbare og søvnen. Hva skal du Bilash. Jeg skal be. Ber du hver dag. Nei, ikke hver dag. Men snart kommer fastetiden.

Snart kommer fastetiden. Også derfor må vi skynde oss ut til sandøyene. Under ramadan er det umulig å synge der. I hinduenes nabolag på fastlandet er det mulig. Slående er det at folk ikke ser ut til å være opptatt av «jat»: religion. En venn er en venn og en fiende er en fiende. Det er de som for lengst har politisk og økonomisk makt som forkludrer de fattiges bevissthet med harde og lukkende «jat»-kategorier.

Ja jeg har vært her før. Jeg er her hele tiden, hvor jeg enn er. I går kom Kumari på ca elleve haltende over tunet til sangguruens hus. Kumari så jeg første gang i februar 2004, sammen med bestemoren som sang manasa-mangals: bønnesanger til slangegudinnen Manasa, med veldig kraft. Hinduer, altså. Kumari bare satt der. Så ga jeg henne en geit. Jeg kan fremdeles se jentungen for meg idet vi kommer til tunet med en geit i bånd. Den er din, Kumari. Jentungen sa til meg at geita skulle bli stor, så stor. Da jeg kom tilbake året etter sa hun med sorg at to kje var døde. Men det var et eller to kje igjen. Så ble Kumari med i en av gurugrhaene, sangskolene som ble opprettet med beskjedne norske vennepenger og fremdeles drives med slike penger. Instrumenter er innkjøpt og repareres, festivaler lages, guruer honoreres.

Da jeg kom tilbake to år senere var Kumari ikke å se. Så kom hun, i går, i en diger blå sari, antagelig det aller fineste kledet som finnes i huset der hun bort, haltende. Og Kumari sang, hun sang tårer på meg. Kumari, sa jeg: du er den første datteren min i dette området. Jeg så deg, så ble du borte, og så kom du tilbake. Da svarte jentungen: jeg måtte jo passe på geitene dine. Da sa jeg: først sang, deretter geiter. Men hva skjer om geitene ikke spiser, sa hun. Jeg må jo gå på skolen også.

Skole, sang og geiter, slik er Kumaris liv. Hun holdt i meg som om jeg var et håndtak. En gammel gammel ømhet. Og Nilima sa: du kommer vel igjen, maa. Ja jeg kommer. Og Salma sa: du kommer vel igjen, maa. Ja jeg kommer, Salma.

I går sang Khulsum, og Adam, og Loveli. To av dem, fikk jeg vite etterpå, sang i lånte klær. De kommer løpende til sangtimene. Men de har ikke egne klær å løpe i. Så løper de i lånte. De synger for selve himmelen. Jeg gjorde opptak. Ingen sjenanse i de ungene. Ni, ti, tolv år. Så fikk jeg ris og fisk. Sangerens mor fulgte meg til doen, et par stykker murstein å sette føttene på og et slags bananblad-skjermbrett på alle sider.

Vi krysset elven på en slags flåte. Bortenfor den ødelagte veien har en mor åpnet tunet og huset sitt for en sangskole. Så lenge jeg lever, sa hun. Så lenge kan ungene synge her. Og ungene sang. Noe hendte som jeg ikke fattet. Iti er kanskje ti år. Jeg så tårevannet i øynene hennes, det kom og kom. Kinnet ble vått. Men Iti holdt konsentrasjonen og sang. Hva gråter du for Iti, spurte jeg. Emni, svarte hun. Det bare er slik.

Så løp jentungen bort til vannkranen og vasket ansiktet.

Hilsen Wera

Kolkata 17. august 2008
Det er siste dag i måneden sravan, regnmåneden. Eller en av de tre regnmånedene, som er den bengalske kjærlighetspoesiens store tema, eller tid; eller kanskje bhab, som betyr følelse. Poesi og årstid har «alt» med hverandre å gjøre i Bengal. Årstiden er i kroppene.

Slik er det kanskje også i blaserte europeiske bevisstheter og kropper. Og likevel tør jeg tenke, og skrive, at årstiden er en langt mer maktfull størrelse her. Mennesket er ikke i verden på samme måten i tørr som i våt årstid.

Jeg vet ingenting om kjærlighetspoesien her jeg sitter ved raden av sykehus. Her er det bare fuktig og hett, her inne i gjestehus-rommet, der jeg nettopp har spist mango og der det er full-stopp for viften i strømbruddstider.

Mangoen har på sett og vis mistet «sitt salt» nå som mango kan spises, om ikke når som helst, så på mange, mange steder. Noe i meg tenker, men ikke uten stor dissonans, at mango bare skulle spises der mango vokser.

Fremdeles fins det årstider for mangofrukten. Men mat har ikke sted slik den hadde før. Jeg vet ikke hva eller hvem den ganske nye og så store frakten av mat gavner. Men den gavner ikke følelsen av at mat er mat, nærende ned til føtter og inn til hver celle, og til ryggmargen. Hva frakten og selve «hensikten: frakt» gjør med matens næringshold er det ikke jég som vet.

Fra krydderkysten i sør-India ble krydder frakten på kolonimaktens skip for århundrer siden. Varen mat er ikke ny.

Fuglene sier sitt her ved dammen nå ved skumringstider. Dette er strømbruddstiden. Det kan være en lokal eller en vest-bengalsk vane. Det er neppe et økologisk fremstøt. Det er, uansett, hett her jeg sitter. Men ikke uten regntidsbris. Torden kan skralle når som helst og det som var fuktig bli til flytende gjørme.

Det som nå følger er en innrømmelse. En norsk forfatter sitter under en ubevegelig vifte i Kolkata og skriver, ikke uten hengivenhet, brev hjem 2. Hun ankom i forgårs. Det er ikke hjemlengsel som driver henne til å skrive. Hun er like mye hjemme som ikke-hjemme her som der. Hun skriver til morsmålets lesere, der i cyberspace; til dem med det lille språket, det norske, som er gitt oss. De kan være veldig få, eller simpelthen få, eller ganske mange som bryr seg om å lese slikt, og som finner veien.

Kanskje er det ikke et brev jeg skriver. For det jeg ser for meg er ikke ett ansikt. Jeg lager bare orden, eller eget-rom, eller en norsk tanke, i fragment på fragment; jeg spinner en tråd, spinner tre eller fem tråder og vever dem aldeles løst og ikke-hierarkisk sammen. Det er ikke som å skrive et manuskript, for denne gang fins verken redaktør eller forlag; verken litterær vurdering eller økonomisk gevinst. Det er bare dette - et brev fra en til flere. Hvis det altså bør kalles brev siden det ikke fins ett konkret henvendelses-du.

I den uryddige formen for askese som en slik reise utgjør, uten komfort, riktignok med tekoppen i vinduskarmen, ja, denne søte melketeen, her hvor ikke én bok blir lest, altså av meg, for dette er virkelig den bokløse tiden, her blir brevet hjem både en liten lykke og enda en form for askese: den som tilhører formarbeidet. Du skal skrive brevet, slik sier det i meg. Ikke fordi noen ber meg, ikke fordi lysten er uovervinnelig, men bare fordi jeg skal.

Jeg kan jo ikke skrive noe annet her jeg sitter i heten langt utenfor bysentrum, i transitt mellom Norge og Bangladesh; så skriver jeg da dette aldeles upretensiøse som holder meg på plass. Jeg ser ikke bort fra at det også har med «ego» å gjøre. Å ha en plass, å huske sitt navn, eller det at jeg kan jo gjøre noe, her hvor det å utføre et arbeid er det minst selvsagte av alt.

Det kan dreie seg om selve skriftens nødvendighet. Skriftens nødvendighet er ikke den samme som henvendelsens nødvendighet. Det er sant at jeg ‘gir deg disse ordene’. Men aller først er det sant at jeg føyer ord til ord som et slags ordensforsøk mens sirissene sier sitt der ute. Det er ikke sirissenes summing jeg blander meg i. Men kanskje dreier det seg om noe så nedrig som å skape seg et lite utsiktspunkt, eller til og med et kontrollpunkt. Å opprette et rom der ingen kan rokke ved gjerningen jeg utfører: å skrive.

Alt annet er det andre som gjør eller lar være å gjøre. Her har jeg jo ikke «kontroll» over noe. Den som kommer gjør det i sin egen tid, heller sent enn tidlig, like ofte aldri som sent.

Men beskriver jeg det slik, da reduserer jeg i samme stund reisens skrift, her: brev hjem, til et kontrollforsøk, et kontrollpunkt-forsøk. Det er ingenting å rose seg av. Jeg har ennå med kontroll og tidspunkter å gjøre. Ja jeg har ennå med tidspunkter og steder og penger og bagasje, for ikke å nevne meg selv, å gjøre.

I dag har jeg ikke vandre