
Kolkata, 2. desember 2011
Kolkata, 1. desember
2011
Kolkata, 26. november
2011
Kolkata, 23. november
2011
Kolkata, 19. november
2011
Kolkata, 15. november
2011
Kolkata, 12. november
2011
Kolkata, 10. november
2011
Kolkata, 6. november
2011
Kolkata, 14. august
2010
Kolkata, 10. august
2010
Kolkata, 5. august 2010
Kolkata, 1. august 2010
Kolkata, 31. juli 2010
Kolkata, 30. juli 2010
Kolkata, 26. juli 2010
Kolkata, 24. juli 2010
Kolkata, 22. juli 2010
(2)
Kolkata, 22. juli 2010
Kolkata, 19. juni 2010
Kolkata, 18. juni 2010
Kolkata, 12. juni 2010
Kolkata, 10. juni 2010
Kolkata, 9. juni 2010
Kolkata, 7. juni 2010
Kolkata, 4. juni 2010
(2)
Kolkata, 4. juni 2010
Kolkata, 3. juni 2010
Kolkata, 1. juni 2010
(2)
Kolkata, 1. juni 2010
Benares, 27. mai 2010
Varanasi, 26. mai 2010
(2)
Varanasi, 26. mai 2010
Kolkata, 24. mai 2010
Kolkata, 23. mai 2010
Kolkata, 18. mai 2010
(2)
Kolkata, 18. mai 2010
Kolkata, 16. mai 2010
Kolkata, 20. desember
2009
Kolkata, 15. desember
2009
Kolkata, 15. desember
2009
Kolkata, 13. desember
2009
Kolkata, 12. desember
2009
Kolkata, 10. desember
2009
Kolkata, 9. desember
2009
Kolkata, 5. desember
2009
Kolkata, 4. desember
2009
Lalmonirhat, 29. november
2009
Lalmonirhat, 19. november
2009
Lalmonirhat, 12. november
2009
Lalmonirhat, 6. november
2009
Lalmonirhat, 4. november
2009
Kolkata, 29. oktober
2009
Kolkata, 28. oktober
2009
Kolkata, 26. oktober
2009
Kolkata, 23. oktober
2009
Kolkata, 21. oktober
2009
Kolkata, 20. oktober
2009
Kolkata, 19. oktober
2009
Kolkata, 18. oktober
2009
Kolkata, 17. oktober
2009
Kolkata, 15. oktober
2009
Kolkata, 15. oktober
2009
Kolkata, 14. oktober
2009
Kolkata, 12. oktober
2009
Kolkata, 11. oktober
2009
Kolkata, 11. oktober
2009
Kolkata, 10. oktober
2009
Kolkata, 8. oktober
2009
Kolkata, 6. oktober
2009
Kolkata, 4. oktober
2009
Kolkata, 3. oktober
2009
Kolkata, 3. oktober
2009
Kolkata, 1. oktober
2009
Kolkata, 29. september
2009
Tirsdag i den stille uke i
deltalandet Sunderban
I båt ved Gosaba,
Sunderban 6. april 2009
Kolkata 4. april 2009
Kolkata 3. april 2009
Kolkata 2. april 2009
Kolkata 1. april 2009
Kolkata i Den stille uke, Dag
1, mars 2009
Kolkata Palmesøndag 29.
mars 2009
Kolkata 28. mars 2009
Kolkata 25. mars 2009
Kolkata 24. mars 2009
Kolkata 23. mars 2009
Dhaka 19. mars 2009
Lalmonirhat 12. mars
2009
Lalmonirhat 7. mars
2009
Lalmonirhat 1. mars
2009
Lalmonirhat 26. februar
2009
Lalmonirhat 19. februar
2009
Lalmonirhat 11. februar
2009
Kalighat i Kolkata 7. februar
2009
Kolkata 3. februar 2009
Kolkata 31. januar 2009:
Saraswati-puja
Kolkata 28. januar 2009
Panagarh og Kolkata
25.–28. januar
Panagarh i Bardhaman, 24.
januar
22. januar, Panagarh i
Vest-Bengal
Kolkata, 20. januar
2009
Kolkata, 19. januar
2009
Kolkata, 17. januar
2009
Kolkata, 17. januar
2009
Kolkata, 14. januar
2009
Kolkata, 11. januar
2009
Kolkata, 9. januar 2009
Kolkata, 26. oktober
2008
Mednipur, 24. oktober
2008
Bhubaneswar, 18. oktober
2008
Tamluk, Vest-Bengal 13. oktober
2008
Baripada, 10. oktober
2008
Baripada, 9. oktober
2008
Khariar Road, 4. oktober
2008
Monigura, Orissa, 1. oktober
2008
Similiguda i Koraput, Orissa,
27. september 2008
Bilaspur, 24. september
2008
Bilaspur i Chhattisgarh, 22.
september 2008
Chattisgarh, september
2008
Orissa, 19. september
2008
Kolkata, 17. september
2008
Kolkata, 17. september
2008
Kolkata, 16. september
2008
Dhaka, 13. september
2008
Lalmonirhat, 11. september
2008
Lalmonirhat, 9. september
2008
Lalmonirhat 4.–6.
september 2008
Lalmonirhat 2. september
2008
Lalmonirhat 26. august
2008
Kolkata 17. august 2008
Kolkata 15. august 2008
Budapest, 18. mai 2008
Bhubaneshwar 4. januar
2008
Amarkantak 31. desember
2007
Bhawanipatna, 26. desember
2007
Kolkata, 18. desember
2007
Baripada, 5. desember
2007
Baripada, 4. desember
2007
Bhubaneschwar, 26. november
2007
Bhubaneschwar, 23. november
2007
Bhubaneschwar, 20. november
2007
Bhubaneschwar, 19. november
2007
Kolkata, 14. november
2007
Kolkata, 13. november
2007
Dhaka, 10. november
2007
Bhubaneswhar, Orissa 18.
oktober 2007
Kolkata, 8. oktober
2007
Kolkata, 7. oktober
2007
Kolkata, 10. april 2007
Kullu, 28. mars
Haridwar, 20. mars 2007
Srinagar i Uttaranchal, 14.
mars 2007
Haridwar, 10. mars 2007
Pushkar 2, 7. mars
2007
Pushkar, 7. mars 2007
Surat i Gujarat, 25. februar
2007
Bilaspur, Chattisgarh, 20.
februar 2007
Bargarh i Orissa, 17. februar
2007
Kolkata, 12. februar
2007
Kolkata, 28. januar
2007
Kolkata, 21. januar
2007
Kolkata, 11. januar
2007
Kolkata, 8. november
2006
Kolkata, 31. oktober
2006
Kolkata, 25. oktober
2006
Kolkata, 15. februar
2006
Kolkata, 19. januar
2006
Kolkata, 10. januar
2006
Benares, 6. januar 2006
Varanasi, 3. januar
2006
Kolkata, 29. desember
2005
Kolkata, 26. desember
2005
Kolkata, 17. desember
2005
Budapest, 31. mai 2005
Budapest, 23. mai 2005
Kolkata, 9. mai 2005
Benares, 6. mars 2005
Benares, 3. mars 2005
Benares, 2. mars 2005
Kolkata, 23. februar 2005
Kolkata, 25. januar 2005
Kolkata, 21. januar 2005
Kolkata, 10. januar 2005
Kolkata, 7. januar 2005
Budapest, 2. november
2004
|
Hovedsiden | Egne bøker | Oversatte bøker | Essays | Galleri | Brev
hjem | Lyd
Fra 2012 kan du følge Weras egen blog: Weras steder
Kolkata,
2. desember 2011
Så skjult sannheten kan være. Eller:
så vanskelig det er å se, for ikke å
si gjennomskue. Sjelden er den som ser, og sjelden er
den som gjør seg synlig.
En kan undres på hva Rabindranath-ji ville
tenkt. Han som feires i India, og i Bangladesh dette
året; født i 1861. Han ble født i
denne byen og gjorde den til et navn i verden.
Jeg tror han ville søkt seg til jungelen. For
her er selve hørsels-og synssansen, motet, eller
er det evnen, til å skille sant fra usant blitt
tilkludret. Jeg tenker mer og mer på Ceaucescus
Romania, på nyspråksland og megalomane
forestillinger av særdeles trassig karakter.
Ingen Ceaucescu i énmanns-form her. Et
mangehodet partivesen isteden.
I 2010 ble CPM-partiet fjernet fra makten etter 35
år. Partiet hadde i begynnelsen en solidarisk
sans for fattigfolk men fortsatte i en omfavnelse av
konsentrert makt og egeninteresse med sannheten som
ukjent størrelse.
Hva kan da Trinamul-partiet med Mamota Banerjee, som
antagelig prøver å praktisere en "alles
verdighet", en elementær sann praksis, politisk
sett gjøre. Snakker og handler hun sant, da vil
millioner miste statlige fordeler - og antagelig ikke
stemme på partiet hennes. For: hvem stemmer mot
sin egen økonomiske interesse? Hvor sant kan hun
tillate seg å handle; fra hvor mange kan hun,
den nøkterne kvinnen som bor i nabolaget her,
tillate seg å fjerne privilegier uten, politisk
sett, å fjerne seg selv.
Her er sannhet noe en tror en ikke kan tillate seg;
det er for farlig. En taper i hvert fall penger, og
kanskje posisjon, ære, tilgang til lege,
pensjon. Advokathjelp er det best å avstå
fra å søke. Advokater bestikkes og
bestikker hverandre. Legene er ikke pålitelige,
for de driver apoteker, og danner grupperinger der
den ene legen henviser til den andre, som henviser
til den tredje, slik at mange i samme sirkel blir
begunstiget. Sannhet er det en ikke tør, eller
kanskje ikke lenger kan gjenkjenne. Samvittigheten
her er død, sa Pravash i dag. Den lar seg neppe
vekke opp igjen. For de partipolitiske
operatørene har skilt mann fra kone og sønn
fra far. Han har vurdert å flytte til delstaten
Orissa i sør-øst.
Vi satt i offset-trykkeriet. Den lille boken om
"Tråden", med engelsk tekst og fotografier fra
to veverlandsbyer i Nadia, skulle trykkes; jeg hadde
bedt om å få være tilstede da
prosessen begynte. Riktig rødt, riktig svarthet,
flekkfritt.
Men rødt ble ikke rødt på riktig sted
og en meter dyrebart papir, med flekkete rødt,
ble liggende på gulvet; en meter i høyden.
Jeg vet ikke hva leddet før selve
trykkeprosessen heter. Det dreier seg om gjøre
trykkeplatene klare. De var klare. Men de var ikke
rene. Trykkeriets eier, visstnok ansvarlig for
platene, skulle komme. Nitti minutters venting. En
teknisk feil, sa han da han kom. Han sa ikke at
feilen var hans. Men han sa at seksten nye plater
skulle anvendes. Trykkeren Achinto lovet å
gjøre sitt aller beste. Jeg drar til Bangladesh.
Nå vet de at de må arbeide med presisjon om
arbeidet skal bli godtatt. Jeg tenker: så godt
at den første siden ikke var "ren", for da ville
jeg tillatt meg å tenke at alle plater og alle
sider ville bli rene - og tillatt meg å forlate
trykkeriet ved Dalhousie ubekymret.
Det er best at det møkkete blir gjenkjent fort.
Så kan det kirurgiske snittet gjøres
før alle ledd er blitt stive og gamle.
Noen, som Maki Kazumi, baulen født i Osaka,
Japan, og "bengalsk født" et steds i Bardhaman,
er vidunderlige. Parvathi Baul besøkte ashramen
til Sadhan Das Bairagya og Maki Kazumi i forrige uke,
dagen før vi var der. Jeg hørte Parvathy
Baul synge i Kolkata i desember 2009, og ble beveget.
Jeg tenkte da: åh, om Rehana og Sharifa kunne
få høre sangen hennes, og sett at en jente
har friheten til å la stemmen komme helt ut, i
den totale kroppens bevegelse.
I morgen synger Parvathy Baul på samme sted som
i desember 2009. Billetter er kjøpt. Maki Kazumi
har fortalt Parvathy Baul at jeg kommer for å
høre henne. Kanskje blir det et fragment av en
samtale, kanskje bare et blikk. Hun er så ung.
Men hun har kraften, og kanskje også
hjertet.
Du kan høre Parvathy Baul på youtube.
Hilsen Wera
Kolkata,
1. desember 2011
Nå vet jeg mer om formuesbeskatning i Kolkata.
En må skatte ekstra for sydvendte hus og for hus
ved brede veier, nær offentlige transportmidler
som t-banen. Jeg bor i et slikt hus. Sakuntala
sørger for å betale den kvartalsvise
skatten, som er høy her på grunn av
"sydvendtheten". Mer lys, mer luft; mer skatt. Derfor
er husleien ikke lav.
Jeg skulle reist til Dhaka på søndag.
Plutselig melding fra Badsha, han som ko-ordinerer
sunoarbeidet. Ma, det er erklært generalstreik
på søndag, du må komme på mandag
isteden. Han som aldri har reist med fly tenkte
øyensynlig ikke på at billetter ikke alltid
kan omgjøres; han visste at vi har et møte
med Den norske Ambassadøren til Bangladesh
på mandag. Derfor: ma, kom på mandag
isteden!
Hennaen var vasket ut av håret, Binod satt med
budsjettarbeidet for turneen i januar, ekstra
tallerkener, ulltepper, stort telt, bensin til to
biler, mat, invitasjoner, leie av scener, samt
titalls av erklæringer til Brannvesen, Politi,
politiske myndigheter mm. Rett til Jet
Airways-kotoret i Park Street, nå kalt Mother
Teresa Sarani. Enda en svær demonstrasjon i
byen, lenin-plakater, i regi av SUCI (Communist).
Lærere i demonstrasjon mot eksamen for barn opp
til 8. klasse. Indiske bengalere er virkelig kyndige
hva partipolitiske manifestasjoner angår, minst
én daglig. Trafikken var snegleaktig. En skummel
lukeparkering, og jeg ut av bilen til et stappfullt
kontor, der én kunde var klar over
generalstreiken, men ikke de billettansvarlige.
Generalstreik inngår ikke i flyselskapets
ansvarsområde. Av en eller annen grunn ble et
sete klarert for meg, uten ekstra omkostninger.
Det er opposisjonspartiet, BNP, Bangladesh
Nationalist Party, som har erklært
generalstreik, kanskje for å gjøre
regjeringens arbeid enda mer besværlig.
Selvfølgelig skal regjeringen-som-er
styrtes.
Blir Awami League-partiets regjering styrtet vil
arbeidet for sangen bli mer besværlig, jentenes
bevegelsesrom antagelig redusert og friheten til i
enkelhet å være hindu-og-muslim sammen
innskrenket.
Jeg tenker: det er godt at vi ikke på
forhånd kjenner konsekvensene av det vi
påtar oss av arbeid. Å organisere en
28-dagers turne for tolv barn & voksne "fra utlandet"
i en byråkratisert delstat, og dét med
svært begrensede økonomiske midler, er -
for å si det mildt - krevende. Jeg skulle gjerne
slippe å tenke på penger, datoer,
viseringer, polititillatelser mm. Jeg må tenke
på dette.
Ville så gjerne skrive. Fotografere. Ja, filme.
Og bare rusle, eller hva var det han sa, poeten fra
Son, bare sitte og se ut i været. Kope, det
kalte han det. Når jeg blir gammel, da. Jeg er
jo gammel. Jeg blir yngre her.
I går trasket vi syv-åtte kilometer, den
vidunderlig fromme, skarpsynte og uutdannede Jamir og
jeg; vi fotograferte og kjøpte klær, til
musikerne (mennene) denne gangen. Klær til
jentene er allerede innkjøpt. Jeg kjøpte
sandelolje, dyr og sjelden; litt roseolje også.
Kanskje kjøpte jeg roseolje i Bombay i 1980, da
jeg reiste tre måneder i India. Duften minner
meg om den reisen. Og rosevann, som brukes i sorbot,
til å dynke klær, til godsmak i kaker, til
å rense hud. Til velsignelser.
På søndag inntraff en underlighet. Et
gjensyn med Chris, gandhi-disippel, som i flere
år hadde bodd i en dalit-landsby i Tanjavore, i
Sør-India, men høsten 1976, da jeg
første gang kom til Kolkata, var i India. Hun
bodde i et hus for og med psykisk utviklingshemmede,
noe også jeg gjorde i Oslo (Mariahuset) i 1976.
For ti dager siden kom det over meg et ønske om
å gjenfinne Asha Niketan, inne på
området for the Missionaries of Charity. Der
fikk jeg vite at Chris, som bor i Skottland nå,
var i nærheten av Kolkata frem til 2. desember.
Jeg etterlot meg et visittkort med lokalt
telefonnummer. Hun ringte og på søndag dro
vi dit. Chris i blå sari, som i 1976. En gang
hadde jeg sett henne igjen, siden 1980: i London i
2001.
Landsbyen der hun bodde i Tanjavore, Keerungudi, var
stedet der jeg ble rystet av fattige inderes
gjestfrihet. Jeg var syk på leirgulvet og de
samlet myntene de så å si ikke hadde, og
kjøpte grønnsaker de kokte for meg.
Keerungudi er et navn i livsskjebnen min. Så
også Chris. Og med ett, i samme by: Kolkata.
Chris fikk høre mye om Rehana og de andre.
Hilsen Wera
Kolkata,
26. november 2011
Jeg skulle så gjerne høre min egen tanke. I
det minste ha friheten til å høre
hjerterytmen, eller lage en setning. Det skråles
i nabolaget. Det er et nesten aldeles vanlig
skrål. Det er førvalgs-tider.
Byrådsvalg, kanskje. Det er som oftest
puja-eller førvalgstider. Denne kvelden er det
Mamota Banerjees navn som skråles ut. Mennesket
er for mennesket, sier kvinnestemmen. Det er ingen
kvinnestemme; det er ingen mannsstemme. Det er,
selvsagt, stemmen til et levende vesen - født i
menneskeskikkelse.
Hvordan har India mistet India; hvordan er
samvittighet, gjestfrihet, stillhet, solidaritet
blitt borte fra denne delstaten (Paschim Banga i
øst) og andre delstater i India. Politikerne
skriker. De skriker sine egnes navn og hva de
gjør utenfor mikrofonenes rekkevidde er,
selvsagt, uhørt. Men skrålet legger seg dag
etter dag over sansene, hjernene, evnen til å
tenke; som en kolossal tretthet hos dem som ikke av
økonomiske eller andre grunner vil delta i dette
spillet.
Det er vanskelig å skjønne at folk kan la
dette skrålet pågå i år etter
år. At de ikke sier nei. Kanskje er de for
trette. Kanskje er det farlig å si nei. De
fleste som sa nei til CPM (Communist Party Marxist)
sa, formelt sett, ja til Trinamul Congress med Mamota
Banerjee. Det kan hende denne "didi"
(storesøster) ikke er korrupt. Det kan til og
med hende hun tenker solidariske tanker og har en
elementær sans for rettferdighet. Men de som
skrålet ut navnet hennes nå de skråler
på samme heslige vis som de som for atten
måneder siden skrålte for kommunistpartiets
skyld. Det fins ingen forskjell for øret mellom
Trinamul-skrålet og CPM-skrålet.
Hvor kan barna gå. Det er skrål og
spetakkel på alle kanter; de fordruknes
skrål, de maktgriskes skrål. De satt her og
tegnet i dag. De vil gjerne sitte og tegne. Så
fikk de kheer, en slags risgrøt. De spiste med
lyst. Også jeg gjorde det.
Takk til alle, skriker kvinnestemmen som vil
overdøve menneskelyder og enhver motsatt tanke.
Hesligheten er blitt normen her.
Og likevel er jeg her. Jeg slipper ikke løs. Jeg
er fanget av nødvendigheten. Hvem vet for hvor
lenge. Kanskje for alltid.
EarthCare with Art forbereder husly, transport,
scener for opptreder, for ikke å nevne
budsjetter, for de tolv som skal komme fra Bangladesh
6. januar. Musikerne og barna.
I Bangladesh arbeider Badsha med "master-cd" til
CD-2. Take Me Across, som er CD-1, kan skaffes fra
suno-norge.org. Jeg skulle snakket med Badsha om
Sharifas allergier og nødvendigheten eller
ikke-nødvendigheten av å bestille legetime
for henne her i Kolkata. Men jeg kan ikke ringe til
Bangladesh. For jeg ville ikke hørt hva Badsha
sa i telefonen. Jeg ville ikke kunnet formulere min
egen tanke på bengali. Den som skråler der
ute har inntil videre overtatt hjernen min.
Hjernen er ikke blitt en annens. Den er inntil videre
satt ut. Jeg kan såvidt formulere setninger
på norsk. Setningene jeg skulle formulert
på engelsk lar seg ikke formulere. Engelsk
ligger ikke innenfor hjernen i meg, slik
morsmålet gjør.
En gang fantes det en vakker blyghet hos indiske
kvinner. Det fantes en viten om skammens mulighet hos
menn som hos kvinner, samt en selvsagt gjestfrihet.
For det fins jo en sann skamfølelse. Alt skal
ikke gjøres for alles åsyn. Noe skal
være skjult. Det skal jo være skjult.
Purdah er ikke (bare) usant. Det er nødvendig.
Alle har ikke noe der ute for alles øyne å
gjøre. Det er ikke "tømme seg" som er
viktig, eksistensielt, seksuelt som kunstnerisk.
Å temme seg er like viktig. Det er tider for
alt, sa den kloke overlevende fra Utøya. Det er
tider for skam.
Folk her er blitt systematisk ribbet for det stille,
det tenkende, det lyttende.
Her skal suno-barna synge, her hvor elendige og
ikke-elendige bor. Her hvor mennene pisser i
veikanten, på ett og samme sted, der de har
pisset siden CPM ble til. Det er deres rett å
pisse der, tenker de, mens stanken er kvalmende for
oss som holder til i første etasje. Kast vann
over pisset ditt, sier vi. Noen gjør det. Andre
vakler rusa videre. De pisser slik de har pisset
før. Bluferdigheten er ikke til stede. Retten
til å pisse der en vil, retten til å
skråle der en vil, retten til... å ruse deg
der en vil.
Elsk, og gjør det du vil sa Augustin for sytten
hundre år siden. Den som elsker har, kanskje,
rett. Men hvem vet hvem det er som elsker... og hvem
kan si om seg selv at det er elske hun gjør.
Jeg vet ikke hva Rehana, Sharifa, Mousumi, Jemi og de
andre vil se, lukte og si når de kommer hit. De
vil bli forferdet. Menn pisser sjelden rett foran
kvinner i Bangladesh. De ruser seg heller ikke
offentlig. Heldigvis at det ikke er valgkamp i
januar. Ikke puja heller. Det er vinter i januar.
De politiserte kvinnene, hva er det de gjort med seg
selv. Måtte de virkelig gjøre seg like
avstumpet som politiske menn har gjort seg. Det kan
da ikke være slik sannhet vokser og faller som
frukt fra treet.
Sannhet, sa du... Sannhet!?
Hilsen Wera
Kolkata,
23. november 2011
En skal ikke dykke i alle vann men velge sine vann
med omhu. Jeg har neppe valgt Kolkata med omhu. Byen
"tok" meg i 1976. Det er ikke samme by i 2011.
De som trekker kjerre er få her nå. De
løper med eller uten sko, med bagasje eller folk
i kjerra, og minner om "gamle dager". For fem-seks
år siden fotograferte jeg dem med stor
konsentrasjon.
Det-som-forsvinner er et tema. Jeg kan ikke holde noe
igjen. Vi måtte være millioner av
"aktivister" for å holde de gamle formene igjen.
Det er neppe barbeinte kjerretrekkere
aktivist-millionene ville gå inn for først.
Men de tilhører uttrykksmangfoldet og, på
et vis, biomangfoldet også; for de forurenser
ingen ting. Når det er flom er det bare de som
kan kjøre deg hjem. Arbeidet de gjør er
langt fra nedrig, og heller ikke møkkete. Det er
hardt menneskearbeid, en slags "tjeneste". Å
rense kloakken må være langt
sørgeligere.
De som demonstrerer er fremdeles mange i denne byen.
Bengalere er eksperter i å marsjere taktfast. De
blir heslige av å rope som én mann. De er
menn og kvinner og roper som én mann.
CPM-generasjonen, de mellom 25 og 50, især. I
går var det lærerne. De sultestreiket for
bedre lønnsbetingelser for deltidsarbeidende
lærere. Jeg er (antagelig) ikke imot selve
saken. Da jeg snakket med dem, sa jeg at det jo var
elevene det hele dreide seg om. Dét
morsmålet skjønte de ikke.
Jeg har hørt, men det kan være en annen av
delstatens halvsannheter, at CPM, før de mistet
den politiske makten i 2010, bedret
lønnsbetingelsene for lærere betraktelig -
for å kjøpe lærernes politiske gunst.
Lærerne tilhører nå delstatens
høyt-lønnede og utfører, som mange
andre statsansatte, minimalt. De kan være
uoppsigelige og trekker latskapen ut over barna.
Rabindranath Tagore ville ynket seg.
Men: ingen stor hungersnød ville kunne oversees
mer, som den i 1942-43, da maten ble kjøpt opp
billig og lagret i store lagre i påvente av
høyere priser, eller sendt til fronten på
Winston Churchills kommando, mens bengalere ble til
skinn og bein utenfor butikkene, uten å
utføre ransforsøk.
India er ikke her, tenker jeg der jeg trasker i
gatene i Kolkata. Gjestfriheten, smilet, sansen for
det som er gratis. India er kanskje ikke noe sted,
men som en tilstand i noen bevisstheter, synlig eller
usynlig, fremdeles.
India er likevel her. I går dro Binod og jeg til
ashramen i Hatgobindapur, og videre til Bardhaman
sammen med Sadhan Das Bairagya og Maki Kazumi for
å planlegge sunobarnas opptreden der 29. januar.
Det blir den siste organiserte opptredenen før
de drar østover igjen. Annonsering, hvilke ord
og hvilke bilder på plakaten, hvordan skal
scenen se ut, hvem skal der si hvilke ord, hvem skal
betale for hvilke tjenester, hvor lang opptreden:
EarthCare With Art (Kolkata), ashramen Moner Manush
(Kenduli) og Arshi Nagar (Lalmonirhat).
Sadhan das Bairagya og Maki Kazumi tjener ingenting
på dette. De går den indre veien og er
høyt høyt elsket av de som har beholdt
sansen for kjærlighet. Vil du at fjernsynet skal
lage program med barna, så si fra til meg, sa
han. Fjernsynskanaler gjør, uansett, hva de vil.
Maki, baulen født i Osaka, Japan, har
avslått mangt et tilbud om fjernsynsprogram.
Også jeg avslo, for barna. Det er ikke på
skjermen de blir sanne og hengivent syngende barn.
Dokumentasjonen håper jeg å kunne ta meg
av. Og reporterne kommer uinnbudt.
Hilsen Wera
Kolkata,
19. november 2011
Horn, stemmer; ingen kråker akkurat nå. Det
er ikke sesong for kråkeunger, ikke noe reir i
treet utenfor balkongen. En røkelsespinne er
tent. Snart kommer Puspa med sattu: en drikk som
består av knuste linser, rødt salt og
sitron. Det er slik morgenen begynner fra
fordøyelsens side.
I går dro vi til Salt Lake, en ny bydel i
Kolkata, for å høre baulers sang. På
veien dit, innom kontoret der det statlige
kulturbyråkratiet bestemmer over utleie av en
sentral scene: Sinshir Mancho, midt i byen. Vi har
ventet lenge på 18. november, datoen da en annen
dato, den for den store opptredenen i Kolkata, for
barna og ungdommene fra Bangladesh skulle
erklæres, slik en erklærer
eksamensresultater.
Etter kl 18, sa en byråkrat. Byråkrater er
stort sett utilsnakkendes. De kan angripes fra
smilets side, eller med noe som er så uventet at
rollen ikke har vennet seg til å støte det
vekk. Uventede tilnærmelser til maktens
byråkrater er risikofylte; en kan straffes om
byråkraten oppfatter det som æreskrenkelse.
Det som i Norge kan rettes opp på fem minutter
kan være uopprettelig her; eller meget kostbart
og utmattende.
Å betale bilskatt krever flere dager.
Da Bidula ringte til "kulturkontoret" på kvelden
ble det sagt at den som skulle kommet med
januardatoene ikke var kommet likevel. På mandag
eller tirsdag, ble det sagt. Ring igjen da!
Vi dro i retning Sealdah for å kjøpe
tegneutstyr til 120 barn. Utenfor Moderkontoret for
Barmhjertighetssøstrenene (Mor Teresas orden)
stod en flokk mennesker med tente oljelamper og sang.
En nonne ble drept i Bihar forleden. Hun hadde i
årtier tjent stammefolk i den korrupte
delstaten.
På en åpen slette rett ved E-verket skulle
baulene fra Hatgobindapur opptre, under en festival
for tradisjonshåndverk og folkekunst. Jeg
så et bord og åtte-ni navnelapper, for de
byråkratisk og politisk sett opphøyde.
Guvernøren og andre VIP-er. Alle mottok
blomsterdekorasjoner og talte om behovet for å
bevare folkekunsten. Noen fattige jenter fra Purulia
ble berømmet med statuett fordi de hadde motsatt
seg barneekteskap. Etterpå satt de alene på
stolene og måtte høre på halvannen
time med engelsk tale de selvsagt ikke kunne begripe.
Hedret, og glemt en gang til. En non-governmental
organization mottok en sum på 5 lakh for å
kunne fortsette å ta vare på folkekunsten.
Talene tok slutt. Guvernøren og alle tok
blomstene sine og ble geleidet ut, i et veldig
blitzstyr.
Da var baulene, de som virkelig, og med alt det de
er, tar vare på den innerste folkekunnskapen,
nesten alene igjen. Ingen sørget for te eller
vann til dem. De prominentene som hadde talt om
betydningen av folkekunst, var blitt fotografert og
hyllet, neppe for det de sa men for sin status i et
statusridd samfunn, og gikk et annet sted. Med dem
forlot nesten samtlige som var kommet, for å
delta i "denne verdens" virak.
Maki Kazumi, presentert som "den japanske baulen" var
den første som sang. En baul kan ikke være
japansk. Maki er baul. Tout court. Halim Fakir.
Bhojon Bairagya. Asok Das Baul. Vi kjenner dem. Og
Sadhan Das Bairagya/Fakir Sadhan Darbesh, i hvitt,
virvlet over scenen med totalt alvor og total glede,
en stemme fra klodens innside, og alt dette foran
ti-femten personer, publikummere som ikke hadde
forlatt stedet sammen med de prominente. For et mot!
Å leve slikt offer, slik kunnskap, og dét
på en scene i en bydel, Salt Lake, for de ganske
velstående, tilsynelatende ikke-affisert av
nitti minutter med ubegripelig engelsk og den totale
respektløsheten fra folk som sier de vil bevare
folkekunsten og marsjerer ut når det ikke lenger
har noen prestisjehensikt å bli sittende, for
å motta og lære.
Jeg sørger over Norge. Jeg kjenner ikke Norge og
sørger, ikke så mye over det at jeg ikke
kjenner, altså Norge, men over at Norge er blitt
så innkrøkt i penger, utseende og trender.
Norsk samfunn er ikke infernalsk, som jeg av og til
tenker at det bengalske samfunnet er; det er bare
glorete og glatt.
Baulene er lærere. Læremestere, kunne en
si. Men tørsten etter indre kunnskap er gjemt
bakenfor prestisjens - eller fattigdommens -
blåner. Selvsagt ikke bare hér. Men
hér var kunnskapen lenge så sterk. Nå
lever den i små lommer, som de urkristne i
katakombenes tid, hvis det jeg vet om
forfølgelsene de første tiårene etter
Jesu fødsel er sant.
Det er ikke bokstavelig talt drepe mestrene folk vil.
De vil bare ha noe annet enn det sanne mestere alltid
har villet gi - en viten om selverkjennelsen, motet
og offeret som behøves for den som vil "bli
menneske".
Hilsen Wera
Kolkata,
15. november 2011
De fattige får sjelden pass. Og de får i
hvert fall ikke visa. Jeg vet dette nå, på
en hard og svært praktisk måte. Sunobarna
og musikerne, tolv i alt, er invitert til å
opptre i India. Kopier av togbilletter er sendt,
invitasjonsbrev er sendt. Først måtte de
selvsagt søke om pass som borgere av
Folkerepublikken Bangladesh. For å få pass
måtte alle skaffe papirene knyttet til
fødselsregistrering. Barna måtte ha
foreldrenes samtykkebrev. Alle foreldre kan ikke
skrive. Men alle de tolv har i to-tre måneder
hatt pass.
Visumprosedyren har pågått i mer enn en
måned. Jeg som strever med egne
visumsøknader må koordinere søknadene
til de tolv, nå fra Kolkata. Ikke noe som har
administrativ karakter her, postvesen, bankvesen, mm
er lett. En dag i kø, to dager i kø - for
det som vest i Europa er en fem-minutters
prosedyre.
Badsha Alam, koordinatoren vår, strever med
visumpapirene. Ni timer unna The Indian High
Commission i Dhaka. Selvsagt er alle formelle papirer
skrevet på engelsk. Ekspertise må tilkalles
av språklige grunner. Enda en gang må
fødselsregistreringspapirene vedlegges, denne
gang visum-, søknaden. 150 USD per
visumsøknad må betales; det er en sum den
reisende mottar ved retur til Bangladesh. Kanskje
må alle de tolv reise ni timer frem og tilbake
til Dhaka med buss + et uant antall timer innad i den
trafikk-skrekkelige byen Dhaka med et eller annet
transportmiddel - for å levere søknadene.
Eller kanskje, slik tilfelle er med meg når jeg
i Kolkata søker visum til Bangladesh, for å
intervjues et par dager etter at søknadene er
levert inn. Nå som det er høysesong for
eksamener.
Den Norske Ambassaden i Dhaka har lovet å skrive
et anbefalingsbrev for truppen. Uten et slikt brev er
det høyst usannsynlig at truppen ville få
innvilget visum.
Et fattig menneske, som ikke kan fremskaffe de 150
USD og som ingen skriver anbefalingsbrev for, må
holde seg der hun er. Hva har dette fattige menneske
i et annet land å gjøre - i
globaliseringens tidsalder.
Til uken må jeg søke visum for egen reise
til og opphold i Bangladesh. Fremdeles er det
usikkert om jeg, som skal reise med truppen
landeveien fra Bangladesh til India, får
tillatelse til å reise med fly til Dhaka.
Billetten er betalt. Men: den som krysser grensen i
Buri-Mari nord på vei ut, må kanskje krysse
samme grense på vei inn i landet. Derfor er det
ikke utelukket at jeg må reise med toget til New
Jalpaiguri en natt tidlig i desember - av
byråkratiske grunner. Shamsidul Amim, den
visaansvarlige i Kolkata, åpner muligens veien
for meg.
Jeg tenker ofte på Badsha, koordinatoren av
sunoarbeidet. Selvsagt tenker jeg på det
trofaste menesket han er. Ikke har han gitt opp troen
på Rehana, som har vært en påkjenning
av en ungjente. Han blir stående hos Sharifa med
allergiene, i enhver storm, for enhver ekteskapstruet
(!) jentunge og enhver liten gutt som kunne
behøve en geit for å få spise litt
mer... en geit som får killing, en geit å
følge dag etter dag. Alle behøver noe
å se etter. Og dette kan være en geit.
Sharifa er oppe til eksamen i 8. klasse for tiden.
A+, sa hun på telefonen. Den til å begynne
med underernærte jentungen, denne hengivne
stemmen, gir seg ikke. Hun lovet oss å "gi alt"
til eksamen. Ingen har grunn til å klage. 8.
klasseeksamen er ikke den siste. Med der åpner
veiene seg. Vår Sharifa kan gå langt.
Her arbeides det for Kolkata-organisasjonens egne
arbeidsfelt: utrydningstruede kunst-og
håndverksformer og fattige landsbyers og
nabolags barn, ti tillegg til arbeidet for truppen
for Bangladesh. Denne delstaten er, administrativt
sett, radikalt korrumpert etter tiårs
vanstyre.
For øyeblikket reiser Binod og Bidula rundt for
å levere invitasjonsbrev til utstillingen Om
Ganga som åpner 21. februar i Chitrakoot
Gallery. Brev til pressen blir også levert.
Frimerker er blitt tilført lim og klebet på
konvolutter. Et frimerke har ikke nok lim til å
kunne klebes direkte på konvolutten.
I går da Bidulas bilder og mine fotografier
fylte det største rommet i kontoret kom 7-8 av
barna i maleklassen inn for å se. De så og
så, i stor årvåkenhet.
Hilsen Wera
Kolkata
12. 11.2011
I går var dagen "auspicious": 11.11.2011. Da
ønsket mange indere at barnet deres skulle bli
født. Et tusentalls keisersnitt berammet. Her
fins strie strømmer av penger som flyter dit en
velsignelse antas å være: en betaler, og
venter seg gjenytelser fra "guden".
Jeg gikk forbi Nirmal Hriday, Det Rene Hjertet, i
Kalighat i dag. Home for the Dying Destitutes, det
første opprettede Huset for Døende av the
Missionaries of Charity på femtitallet. Ikke
én sari eller annet klesplagg flagret i vinden
på taket. Jerngitre foran inngangsdøren.
Ute av drift. Kanskje pusses det opp.
Mor Teresa er for lengst død. Alle
velsignelsesvinder blåser ikke til alle tider.
Jeg er ikke i tvil om at Barmhjertighetssøstrene
fremdeles arbeider, i og utenfor India. Kanskje
arbeider de smalere og spedere, i et India der
"krigen" mellom tradisjonene og hengivenheten som var
og de harde og voldelige uttrykksformene - som
også var -nå blander seg med det
globaliserte markedets kommersdrevne
forvirringsangrep, denne "krigen" blir råere og
råere.
Dette er et rart sted i verden. Mens jeg skriver
slås det heftig på trommer der nede. Jeg
bor i fjerde etasje. Lørdag er Mor Kalis dag.
Hun feires med fromhetsuttrykk i gester og lyd.
Det er ikke jég som vet hva lyd innerst inne er
i dette landet. Jeg vet at den er voldsom og at den
ikke gir seg - og at det som er en påkjenning
for sansene mine åpenbart for lengst er en vane
for sansene deres. Slik noen blir beruset av en
centimeters vin i et glass og en annen kan tømme
fem glass før det blir merkbart.
Hva som gjøres i organisasjonen her? I dag:
maleklasse med sang, yoga og annen undervisning.
Før dette: en samling i slummen i Chetla der
EarthCare with Art siden sommeren 2009 har drevet en
førskole, med engelskundervisning, for
svært små og svært fattige barn.
Jeg hadde hørt at andre gjerne ville drive denne
skolen. Staten støtter jo skoledrift... Det
hender at de som gir først og fremst ønsker
å motta mer enn de gir. Jeg spurte de fem
mennene som snakket på nabolagets vegne: om folk
skulle komme utenfra og si at de kan repare skolen,
sørge for enda bedre skolemat og undervisning,
hva svarer dere da. Da hadde jeg allerede sagt at der
folks hjerte og sinn kan kjøpes og selges, der
kan ikke jeg være.
Chotka, nabolagets "overhode", som både tar seg
av en moské og et tempel, svarte: da svarer vi
at så lenge EarthCare with Art vil drive skolen,
så lenge skal den drives av EarthCare with Art.
Litt etterpå sa han: vi vil så gjerne drive
en madrasa også. Ingen her lærer urdu!
Kunne EarthCare with Art drive en madrasa...?
Jeg, en madrasa!!!? Til Binod sa jeg: Om noen synger
quawwali og noen lærer å synge quawwali
der, da kan tenke madrasa-tanken. Jeg som ikke har
mer penger enn det en norsk statsstipendiat, som
neste år blir "pensjonert", har... Blir
leiligheten i Budapest brukt av enda flere, vil
pengene derfra kunne omdannes, om ikke til en
madrasa, så til undervisning av fattige barn og
styrking av sårbare lokale kunst- og
håndverkstradisjoner i denne indiske
delstaten.
Sunobarna kommer hit i januar. Da må vi leie bil
med sjåfør. Det blir nødvendigvis
kostbart. Den blå bilen, tusen ganger reparert,
nærmer seg femtenårsgrensen. Den repareres
og repareres og repareres. Den var billig å
kjøpe men er dyr i drift. Reisebudsjettet i
januar vil beløpe seg til 8-10000 kroner. Om vi
nå kjøpte en varsomt brukt bil, ville den
bilen koste (minst) 30-40000 kroner. Leie-eie
leie-eie. EarthCare with Art vil ikke slippe unna
å eie en bil. Jeg hadde tenkt at den blå
bilen fra 1997 kunne trekke lasset i ett år til.
Den er blitt en gammel kjær hest. Binod holder
av den. Også Binod vet at den behøver en
yngling som ikke kan svime av når som helst.
Jeg sa: denne organisasjonen har jeg ikke kunnet
slippe tak i. En tynn tynn tråd har bundet meg
fast i den. Jute, silke, eller noe annet nesten
usynlig. Jeg har ikke hatt full tillit, eller: jeg
har hatt en såret tillit, til arbeiderne; jeg
har hatt tillit til visjonen - til tradisjonene og
til barna. Først nå kan den bli fast og
tydelig. Nå er det feid i huset. I dag blir det
store navneskiltet spikret opp foran
inngangsdøren. Jeg kan høre hammerslagene
her oppefra.
I morgen, søndag, drar Binod og jeg ut for
å filme.
Det blir en nødvendig avstand fra den hardt
arbeidende "hjernen".
Hilsen Wera
Kolkata
10. november 2011
Her, av alle steder, er det vidunderlige aller
vidunderligst. Og det skrekkelige minner om
helvetesbeskrivelser. Jeg har skrevet dette før.
Det gir seg ikke med å være sant. Ganga
renser alle, sier hindutradisjonen. Hvem renser
Ganga, spør baulen. Ingen av oss kan svare. Og
baulen, som har båret svaret i seg lenge, svarer
på sitt eget spørsmål: et menneske som
i sannhet er ydmyk og rører ved vannet i Ganga,
dét mennesket renser Ganga.
Det plutselige her er plutselig på en langt mer
"materiell" måte enn i Europa. De sannferdige er
uendelig sannferdige. De som prøver å
ødelegge "alt" gjør dette med eiendommelig
og oppfinnsom utholdenhet.
I dette landet har jeg truffet to eller tre som er
rene av hjertet, fattige i ånden. De er grunn
nok til å tro på kjærligheten. Jeg vet
om dem og kan bevege meg i mørket. Plutselig
lyser det fra bunnen av mørket. Mørket er
selvsagt også i meg. Den som har med penger
å gjøre har nødvendigvis med
mørket å gjøre.
Det engelske navnet på organisasjonen vår
er EarthCare with Art. I to dager var fire av oss i
vevernes landsby i Fulia, i distriktet Nadia.
Også dér skal sangerne fra Bangladesh
synge. I to landsbyer driver Bidula Basu tegne - og
maleundervisning med 40 + 40 jenter. Det er tre
kilometer gangavstand fra den ene landsbyen til den
andre. I den ene bor hinduer, i den andre er
flertallet muslimer.
Den 8. november, dagen etter eid-al-adha, ville
innbyggerne i den ene landsbyen lage festival.
Tegnekonkurranse, sang, litt dans, quiz (!),
fortellinger (natok) fra scenen. Mødrene satt
på gresset, noen i skjul. De ble så å
si dratt frem, og frydet seg over døtrenes
kunnskaper og mot. Døtrene, mellom 7 og 15,
deres skjulte seg ikke. Nitai, veveren vi for to-tre
år siden spurte om veien til min første
veverlandsby - som jeg ikke engang visste hva hette -
var konferansier. Han er en hengiven arbeider for
jentene i landsbyer som ikke er hans egen. Ikke
før på tirsdag hadde han holdt i en
mikrofon. Og da var han konferansier.
Et steds ved Ranaghat lette et tyvetalls kvinner
etter fisk i gjørma. Jeg, som må lære
å filme for å kunne dokumentere reisen fra
Bangladesh, laget min første "kortfilm", eller
video. 2 min og 36 sek med kvinner som lette etter
fisk i gjørma. En av de gamle åpnet
sarisnippen. Der lå birien. Det er den lokale
sigaretten. Hun trakk noen drag og naboen i
gjørma gjorde det samme. Plutselig dro en ung
kvinnen en fisk på ti centimeter opp fra
forekleet for å vise den til oss som balanserte
i gjørma mellom vand og land. En liten lykke, en
underlighet midt i strabasene. Lykken det er å
skape.
Sadhan Das Baul drar til Bangladesh i dag. Fakirene
samles i Faridpur utenfor Dhaka. De venter på
ham. Han er guru, eller pir, for dem. Det er han som
har invitert suno-barna til Jay Deb-festivalen nord
for Kolkata i januar. Han er nærmere frihet enn
noen annen jeg har sett. Det var under Jay
Deb-festivalen i 2011 at han ble "synlig" for
meg.
Bli en måned, minst en måned, i ashramen
hos oss, sier han. Ja, har jeg svart. Men først
må EarthCare with Art være sterkere enn den
er nå. Sannferdig og solid. Jeg skal ikke gi den
opp, eller forlate den på noe som helst vis. Men
kanskje får jeg også av og til være i
en annen enkelhet, skrivende eller ikke-skrivende, i
en ashram.
Vinden blåser så underlig noen ganger. Et
menneske ser et annet menneske og blir sett.
Plutselig åpnes en "reiserute" for syngende barn
fra et land og til nabolandet - som en frukt av et
slikt syn. Ingen av oss vet hva som kan åpnes
etter denne store åpningen; dvs barnas og
musikernes reise. De som aldri før har reist
utenfor sine egne trakter.
Rehana gikk med geita på elvebredden i 2002.
Så ble hun bedt om å synge for den fremmede
på øya i Brahmaputra. Den fremmede skriver
dette brevet. Det er lenge siden hun var fremmed her.
I januar 2012 skal Rehana synge på scenen
på pilegrimsstedet der jeg i 1992 ble fanget inn
av den bengalske sangen.
Det er Sadhan das Baul som har invitert henne og de
andre.
Hilsen Wera
Kolkata,
6. november 2011
Kråkene driver på. Det er søndag.
Kråkene har en annen tidsregning. Bilhorn.
Gudinnefest etter gudinnefest med prosesjoner og
ofringer er, kanskje, forbi for i år. For alle
hinduer, for bengalske hinduer, for hinduer med hindi
som morsmål. Men eid-al-adha for alle muslimer,
offerfesten til minne om Ibrahams villighet til
å ofre Ismael, men isteden ble en kamel ofret,
blir feiret i morgen. Dette ifølge Koranen. Dvs
ifølge det lille jeg vet.
Da vil en ku bli slaktet i Arshi Nagar, i år som
i fjor. En geit også. Kua er antagelig slaktet
og kjøttet delt ut. Blant sangerne og barna
våre er det mange som bare får spise
kjøtt denne ene gangen i året. Den som
slakter dyret skal gi bort (minst) en tredel.
Ifølge Koranen.
Her er jeg, på samme seng som forrige gang, i
fjerde etasje der vinden er god å ha.
Klærne er vasket etter tre dager i en ashram
nord for Kolkata. Sannferdige Puspa, adibasi-jenta,
som ble enke som toogtyveåring, har vasket dem.
Det var Puspa som var næreste vitne i januar da
jeg - etter mange mange år borte - igjen fikk
komme inn i baulenes hjerte-univers under Jay
Deb-festivalen i Kenduli under vintersolverv. Det var
da og der at Sadhan Das Bairagi, ashramens guru,
gjenkjente selve understrømmen i meg - og fikk
vite om Arshi Nagar. Barn og musikere er for lengst
invitert til Jay Deb-festivalen i 2012 av ashramen
Moner Manush.
Det er et stort arbeid å forberede reise,
opphold og opptredener for fem voksne og syv barn og
ungdommer. Scener og høyttalere må leies,
plakater og invitasjonsbrev lages. Så skal alle
kle seg, spise, sove. I beste fall blir ingen syke,
vrange eller triste på første lange reise
hjemmefra. Barn fra øst skal møte barn fra
vest, epar og opar blandes som noen sier her. Opar =
den andre siden av Padma-elven. Epar= denne siden,
altså vest.
Sadhan Das Bairagi er en sterk skikkelse, en av de
siste som holder på den yogiske veien blant
baulene i Vest Bengal. Der han er blir sangen ikke
kjøpt og solgt. Det blir sunget når hjertet
sier. Syng! Det blir sunget når noen kommer som
virkelig vil høre. Disiplene er mange. De er
ikke alltid trofaste. Når disippelen er
disippel, sier guruen, da blir guruen disippelens
tjener.
Rehana snakket med Sadhan Das Bairagi og Maki Kazumi,
hans guru-ma, på telefon på fredag. Maki
kom til India for tyve år siden. Hun hadde
hørt Sadhan Das Bairagi synge i Osaka. Hun ankom
Barddhaman, satte igjen bagasjen i en lodge og bega
seg ut på leting, på sølete veier,
etter en fjerntliggende landsby. Der planla en trupp
bauler en "turnering" nord i Bengal. Maki ble med.
Hun dro ikke tilbake for å begynne det organiske
jordbruket hun hadde tenkt å begynne med i
fjellene i Japan. Maki ble værende i ashramen i
landsbyen. Maki blir værende der Sadhan das
Bairagi er. Begge vet at baulenes sanne
kjærlighetspraksis nesten er oppløst og
borte. Fjernsyn overalt, mobiltelefoner plagsomt
pågående. Hvem vil høre
offersangen...
Så kommer Rehana, Mousumi, Sharifa, Jemi, Ripon,
Sumon og Anando for å gi sitt der Sadhan Das
Bairagi, Maki og noen japanere til åpner veien
for dem. Hvem vet, kanskje kan sunobarna våre gi
noe til et blasert og forvirret publikum i en indisk
delstat som har vært korrupt i mange tiår
og der folk ikke lenger gjenkjenner de gamle
hjerteordene. Sunobarna har lært noe dyrebart.
Så får de gi det.
Jeg håper at de får gi det. At de tør.
At vinden kommer til å blåse slik. Det fins
ingen garantier. Ennå er det ikke søkt om
visum. Invitasjonsbrev er sendt og blir sendt. Kopier
av togbilletter også. Jeg reiser til Dhaka og
deretter nordover i Bangladesh 4. desember. Krysser
grensen over til India med truppen 5. januar. Til New
Jalpaiguri kommer tre personer fra Kolkata for å
ta oss i mot. Deretter natt-tog gjennom vestlige
Bengal.
Jeg øver på å videofotografere. Det er
en liten lek. Jeg kunne blitt meget fascinert og ikke
villet gjøre noe annet! Så må jeg
følge med på penger, visumsøknader
osv. Og 8. november blir det avholdt en stor
"tegnekonkurranse" i de to veverlandsbyene der
jentene lærer å tegne å male i regi av
Swapnabhoomi/EarthCare with Art. Der er Bidula
kunstner-lærer.
Før det må de gamle blå bilen
repareres. Motoroljen lekker ut.. Å, gamle
kjære bil. Den skulle vært byttet ut.
Organisasjonen er fattig. Den kan ikke bli byttet ut
nå. En laptop ble innkjøpt på
fredag.
I går kom 22 barn fra nærmeste nesten-slum
for å tegne på kontoret. Der de er der er
Bidula, Binod - og Puspa. Der barna bor der er
kontoret vårt. Barna vet at de kan komme hit
når de vil.
Hilsen Wera
Kolkata,
14. august 2010
Sitter under viften med tung henna i håret.
Norske tanker tenkes, avslutningstanker. Så
snart hennamassen er vasket ut, drar jeg til markedet
for å kjøpe sarier og lungier å gi fra
meg før jeg reiser tilbake til Europa.
Det har vært fem krevende dager. Frem og tilbake
til Naya i Medinipur, frem og tilbake til Panagarh i
Bardhaman. Og fra Bardhaman til Kenduli. Elven Ajay,
den hellige, som bauler og andre pilegrimer bader i
14/15.januar, er nesten tørr nå i
regntiden. Den skulle flytt over. Det blir lite vann
å bade i i januar. Regnet er ikke kommet til
Bardhaman. Hva skal de fattige spise, sier Manuara,
Shamins kone. Og hva skal bøndene leve av.
Halvveis uteblitt monsun i Indias mest fruktbare
trakter, Bengal.
Den som skal utføre noe ikke-privat i Bengal
må tåle byråkratiets syttisyv-leddede
papirkvern. Vi skal "utføre" noe på et
stykke land i fattige trakter ved Panagarh. Plante
trær, drive organisk jordbruk, la barn - og
gjerne foreldrene - lære bokstaver. Og må
tåle den langsomme kvernen.
Bokstaver har ikke samme letthet (for meg) her som i
Europa. I Europa blir ingenting skadet av bokstavene.
Her fins det fremdeles en bred og saftig muntlig
tradisjon. Mekaniserte kunnskapsformer tørker
den ut. De som hadde saften mister saften. Og alle
som ikke kan fortelle og synge, slutter å savne
sangen og den lange muntlige fortellingen; ingen
synger der ingen vil høre.
De færreste synger bare for sin egen sjel.
Vi ankom landsbyen i Panagarh første dag i
ramadan. Jeg ringte til Badsha og snakket også
med Rehana. Flere av "sønnene" snakket med dem;
de her sa de hadde hørt sangen fra "suno-land"
og at cd-er ville bli solgt også her. Rehana,
min første bengalske (og bangladeshiske) datter,
seksten år nå, sa hun var lykkelig. Eksamen
var ferdig, hun hadde klart engelsk eksamen til og
med! Skoleferie, og hun og de andre fra internatet
besøkte stedet der trær blir plantet og
fisk "dyrket", på jordstykket Badsha har arvet
og siden gitt til organisasjonen Arshi Nagar.
Er Rehana lykkelig, er jeg også lykkelig. Hun
overholdt fasten, sa hun. Å, sa jeg med
forbløffelse. Hvorfor det? For deg, sa ungjenta.
Å overholde fasten for meg... Shamin nikket.
Slik er det, maa, sa han. Og slik skal det være.
Eleven avstår for lærerens skyld.
For Rehana er jeg mor, men også
"lærer".
I panchayatkontoret, som jeg besøkte fordi
EarthCare with Art skal arbeide sammen med panchayat,
det folkevalgte kommunestyret i disse trakter,
fortalte en for meg ny person om den norske som var
kommet dit under flommen i 1978, og også hadde
vært til stede under bryllupet hans. Da han sa
navnet, trakk jeg frem mobilen og ringte til Ellen.
Basudev og Ellen snakket sammen mens byråkratene
gjorde sitt, eller så på oss med
forundring.
Papirer ble undertegnet, bankkonto (nesten)
åpnet. Jeg kjenner ikke alle detaljene, for
sammen med Neel dro jeg til Kenduli, gjennom jungelen
med rådyr, påfugler og stammefolks
landsbyer. I Kenduli satt jeg under bodhitreet med
utsyn over den spede elven Ajay og tenkte på
ingenting, eller var befridd til ikke å tenke.
En hvitkledd sadhu vi drakk te med sa at det er et
langt og stort arbeid å gjøre sinn og munn
til ett og det samme.
I dag har jeg tenkt på Kenaram Das Baul, hans
kone og datteren Uma på sytten år i
traktene ved Tarapith. Jeg har lest ut William
Darlymples bok Nine Lives. Folk og steder jeg
kjenner er med. Sangen jeg holder av, og som bandt
meg med sterk bevissthetssnor til disse trakter i
1992 utgjør siste kapittel, "det niende livet",
i boken.
Kanskje får jeg igjen komme inn i baulenes
direkte tale og blikk.
Neste år. I Kenduli?
Hilsen Wera
Kolkata,
10. august 2010
Europa gjør seg virksomt. Jeg leser bok. Nine
Lives. In Search of the Sacred in Modern India,
av William Dalrymple. Den siste livshistorien i
boken, jeg har nemlig juksebladd, dreier seg om en
blind baul jeg kjenner, i Tarapith.
I alle de østlige månedene mine hvert
år, fire eller fem, er jeg ikke-boklig. I
Kolkata leser jeg avisene The Times of India og The
Telegraph daglig. Jeg er uten fjernsyn, og uten
nett-nyheter. Og, som nevnt, uten å lese bok.
Nå leser jeg. Tilbakereisen til Europa er,
menntalt sett, påbegynt. Ankomst Gardermoen
13.20 torsdag 19. august.
Dragningen mot skogen, sjøen og kysten er
merkbar. Jeg tenker på maten som skal lages, og
manuskriptet som skal bli til bok. Og cd-omslaget med
teksthefte til den første cd-en produsert av
Arshi nagar, Bangladesh. Og på utstillingen med
bilder av gude- og gudinnemakere i tronsmovarianten
av en bokhandel, EarthCare Bookstore, her i Kolkata,
samt på den lille boken om vevere og spinnere
som skal tenkes og formes, alt dette før neste
tilbakereise til Kolkata 13. desember.
Det har vært kvelende hett i dag og jeg har
trasket og trasket, på jakt etter gamle
tesjapper i byen. Det er noe eget med tesjappene i
Kolkata, noe gammelt og nesten-hellig. Der står
de, mennene, ja nesten bare menn, og nyter den
sukrede melketeen, tilsatt krydder eller ikke, men
alltid sukret; i beste fall, og hvis jeg ber om det,
med knust ingefær. Den krokete telagersken i dag
knuste ingefær og laget den deiligste te gitt
meg i leirkrus; da hadde jeg fotografert henne lenge.
Og fordi jeg hadde fotografert henne, ville hun gi
meg te uten betaling.
En dag, slik tenker jeg, en utstilling med bilder av
temakere, og tenytere; denne offentlig lykken i all
enkelhet, på gatehjørnene. Alle gestene som
foretas av de ordentlige temakerne, de som folk
strømmer til. I Bangladesh er te te, og lages
med to-tre grep. I Kolkata er prosedyren grundig,
tidkrevende og andaktsfull. Jeg vet at jeg ikke vet
nok om dette, og trasker i kilometer for å se.
Det jeg ser tar jeg med meg videre, i bildets
skikkelse.
Denne byen har sine meditative punkter. Gatetemplene,
selvsagt. Og tesjappene for sekulære og for
fromme, uten forskjell.
I denne byen, der disiplinert arbeid, i hvert fall i
statlig sammenheng, er en sjeldenhet, kan
demonstrasjoner organiseres og gjennomføres med
forbløffende disiplin, som utenfor verandaen
"min" nettopp nå. To rekker av folk med vimpler:
Trinamul Congress, og i midten en rickshaw-syklist
med ropert. Refrenget blir gjentatt av alle, rytmisk.
Kvinnene marsjerer forrest. Alle er i alvor. Mamata
Banerjee, partiets leder, besøkte Lalgarh, der
"maobadi", de såkalte maoistene, har slått
i hjel mange statlig ansatte personer i løpet av
sommermånedene i 2010. Var hun i går blitt
drept, fryktet man borgerkrig i delstaten. Men hun
ble ikke drept. Det kan ha kommet en vind av ro til
Lalgarh i West-Medinipur dit også vi reiser i
morgen. Men vi skal til Naya lenger sør i
fylket, og har ikke politisk ærend. Det gjelder
en gurugriha, en skole for tradisjonsmalernes
barn.
Det jeg har lært i løpet av fem-seks
års arbeid for tradisjonsmusikken i Bangladesh,
om å organisere sangskoler i landsbyene, vil
antagelig bli anvendt i Naya i Medinipur. Men de
malende foreldrene må godta premisser, metoder
og formål. I nedbørsrike Medinipur må
det bygges et sterkt hus der barn kan sitte og male.
En kan synge ute i regnet, men en kan ikke male ute i
regnet. Det er kostbart å bygge hus, om det
så er av leire og murstein.
De tre arbeidsmånedene fullføres i
løpet av denne siste uken. Ramadan begynner
på torsdag. Da drar vi til Panagarh, til en
landsby med et flertall muslimer. Jeg som gjerne
ville fotografere matlaging i landsbyen får ikke
fotografere matlaging denne gangen. Men jeg har aldri
skjønt betydningen av "fastemåneden" og
fasten, her kalt roza. For det spises nytelsesfullt
sent på kvelden og ved tre-tiden om morgenen.
Døgnets vaner blir omsnudd; men hvilken faste er
dette.
Kanskje får jeg fra Panagarh dra til Kenduli der
min bengalske reise begynte, som i en ny
"fødsel", da baulene sang natten mellom 14. og
15. januar 1992. Jeg er her, altså i West
Bengal, ennå fordi jeg ble tatt av sangen i
1992.
En gurugriha i Kenduli... Men baulmesteren velger sin
disippel og disippelen velger sin mester på en
uforutsigbar og ikke-organiserbar måte.
Hilsen Wera
Kolkata,
5. august 2010
Jeg skriver brev-hjem av behov. De dunete
skjære- eller kråkeungene i neeemtreet ved
verandaen har vokst siden sist. Nebbet er vendt rett
opp; ungene venter på mat. Jeg vet ikke om de er
kråker, skjærer eller noe tredje. Jeg har
aldri lært mange fuglesorters navn.
Lenge trodde jeg at slike navn måtte kommet fra
en pappa. Men pappaen som var til stede i jentungens
liv på en særdeles beskjeden måte ga
aldri fra seg trærnes og fuglenes navn.
Kanskje er det ikke en fars gamle plikt å gi
fuglenes navn videre. Men datteren savnet navnene
slik hun savnet ham. Og hun lærte seg ikke de
navnene "han" skulle lært henne. Slik sett
forble hun uopplyst. Og hun sluttet ikke å
skrive, i romaners form, om faren-og-datteren, i
mange kjærlighetsversjoner.
Men om jeg hadde lært fuglenes navn i Europa er
det slett ikke sikkert at jeg ville kjent navnene
på de i neemtreet mitt. Det er så vakkert,
neemtreet, når det skinner i de våte
bladene. Regnet vasker treet og solen tørker det
rett etterpå. Sol regn sol regn, i monsunens
mangeformede skikkelse.
Jeg skulle skrevet om deltalandet. Det har satt seg
som påminnelse og tiltrekning et steds i
kropp/følelsen. Det er så gammelt,
deltalandet. Jeg vet at det ikke er uberørt. Det
er tvert imot berørt av farer jeg delvis
kjenner. I det globaliserte økonomiske
menasjeriet kan "uberørte" livsformer, slik som
leirhus og fiskegarn som må bøtes på
nytt og på nytt, ikke annet enn skylle vekk
eller sulte vekk - med tiden.
Jeg vil tilbake dit, og jeg må tilbake. På
organisatorisk plan, forpliktet; på et annet og
mer unevnelig plan det samme. Dette er et
for-jævlig samfunn. Så fins det likevel
skikkelser av en underlig og totalt bevegende
stillhet, smerte, verdighet, styrke. Ja tilbake til
trærne, urfolks sang, barna og dette totalt
bevegende.
Senere.
Kameraet med objektivlokk som ikke lot seg åpne
ble tatt med til Radiant Photo Shop, og deretter til
Kamera Werke, i Dharmatala, også kalt Lenin
Sarani. I den mørke butikken sa mannen bak
skranken: bare vent litt, til elektrikeren har
reparert det elektriske anlegget. For Leica-ets skyld
vil jeg alltid kunne vente. I hyllene var gamle
Rolleiflex-kameraer utstilt. Det må finnes en
tysk forbindelse.... Elektrikeren gjorde sitt og
kamerareparatøren åpnet objektivet slik at
hånd og redskap fikk tak. Med Devendra og Kanai
foran skranken satt jeg der, med forventning.
Reparatøren klarte med sitt eiendommelige
redskap å skille objektiv fra uv-filter og
fastlåst lokk. Deretter skilte han de to
sistnevnte fra hverandre, og rettet opp uv-filteret
som var blitt en millimeter skakt i fallet fra kjerra
i går. Reparatøren strålte sammen med
oss tre da alle skader var reparert. Det kostet ca
femten kroner. Og i Oslo, for ikke å nevne om
alt var blitt sent til Tyskland? Ti tusen?
Devendra og Kanai dro videre til
NGO-registreringsbyråket. Men derfra var
antagelig alle dratt til de siste seremonier ved en
høytstående byråkrat og CPM-politikers
plutselige død. Død skjer, strømbrudd
skjer. Jeg planlegger ikke mer, sa en jeg kjenner.
For det jeg tenker, skjer likevel ikke. Det
uplanlagte skjer. For ikke å nevne alle
konsekvensene av rus. Og bilen, da. Den er til
ettersyn. Vi drar til veverlandsbyen i morgen tidlig.
Det er en farlig veistrekning. Swapan våker over
bilen. Jeg håper han holder seg ved bilen. Her
tør ingen overlevere en bil til en
reparatør. For en reparatør kan la
være å arbeide, eller erstatte originale og
kostbare bildeler med juksedeler. Men Swapan er ikke
alltid våken...
Sultan sitter med regnskapet. Han er den mest
våkne. Rismåltidet stod kaldt på
gulvet da jeg kom tilbake med reparert objektiv.
Sultan var oppslukt. Maa, hva kostet klærne du
kjøpte til barn i Sunderban? 390 rps. Penger er
blitt borte fra kontoret. Sultan krever full
undersøkelse.
Ingen har rene hender. Også møkkete hender
kan gjøre godt arbeid. Men ikke alle
møkkete hender kan gjøre alt slags arbeid.
Den som mer enn tre ganger kommer ruset og ringer
på ved midnattstider, kan ikke slippes inn flere
ganger. Det gavner ikke; heller ikke den rusede - som
kunne tro han er konge.
Hilsen Wera
Kolkata,
1. august 2010
Hva kan jeg skrive om de malende barna og Bidulas
blikk på dem. Bidula sitter i hjørnet og
veileder hver og en. De kaller henne auntie, madam,
didi. I dag sa Bidula: tegn en elvebredd. Ikke
før var ordet, nadir par, sagt, så
fløy blyantene over nitten blanke papirark.
Rahit, den eldste gutten, var som en vind i fingrene.
Og Shiva med stort krusifiks om halsen, tegnet med
stor tyngde båt og da fargene kom var det
lysende rød-oransje ildformasjoner å se
på arket. Monica, antagelig med kinesiske gener
iblandet de sør-asiatiske, tegnet vidunderlig.
Lille Puja tegnet hva som helst. Hun er fem år
og får alltid lov til å tegne hva som
helst. Da alle tegninger var levert og Subonkol var
storfornøyd, sa han: jeg går i 2. klasse,
og likevel kan jeg tegne slik. En time senere var han
å se på utsiden av vinduet; Bidula og jeg
satt i hjørnet og drakk te som Soumu hadde
laget, med ingefær som han vet jeg liker. Swapan
leverte bilen til ettersyn, Sultan drev med
budsjettet, Soumu sorterte tegninger og Rina, hun som
lager mat, sov; for sist natt satt hun og Devendra
oppe og oversatte til bengali arbeidstekster jeg
hadde skrevet på engelsk om kommende og
såvidt påbegynte "prosjekter". Da hadde
Jamir og to-tre andre renskurt inngangskontoret der
barnetegninger og fotografier henger. Det begynner
å arte seg som en vital arbeidscelle her etter
tusen harde tak, for ikke å nevne utallige timer
i forsøk på å forstå hva vi skal,
hvem som kan hva, hvem som ødelegger hva osv.
Selv Swapan, den glade vandrer, tar nå tak i
hverdagspliktene.
Ale har harde, tildels svært sørgelige,
livshistorier. En stor undergraver av sørgelige
liv er rusmidlene. Det jeg ikke har måttet
lære i Norge, er jeg her nødt til å se
inn i, og ikke bare se, men forholde meg tenkende og
problemløsende til.
I morgen tidlig drar en stor flokk til Sunderban.
Buss, kjerre båt kjerre kjerre kjerre båt.
Vi skal se på mangroveplantene. Kanskje blir det
også en samling med stammefolk, tribals,
både om bevaringen av de små
mangrovebuskene og om bevaring av gamle sanger.
5. august Tilbake fra en av de ytterste
øyene i indisk Sunderban. Mangrovefrø er
blitt plantet og begynnelsen til noen busker er
synlige. Saltvannsfrukttrær skal plantes i
løpet av august. I stammefolkslandsbyen
ønsker de seg en "skole" for
sang&tegning/maling. Kanskje får de den.
Pottemakerne arbeider ikke med leire i regntiden. I
fiskernes landsby vandret jeg med to ledsagere og
fotograferte - søvn. På en veranda sov to
barn og en mor. Da jeg nærmet meg med kamera,
kom en mann gående og hilste svært
høflig. Han sa at barnas far, hans egen yngre
bror, var blitt "gal" i Chennai (Madras), der han
hadde arbeidet. De hadde ikke hatt penger til "å
skanne hjernen hans". Nå gikk han naken omkring
og ødela alt han kunnne.
I et anneks til huset med veranda lå en naken
mann på en briks. Han stod opp, så på
meg og sa: jeg vet ikke.
Så la han seg ned igjen. Han kan ha inntatt
giftige rusmidler i Chennai med ødelagt "hjerne"
som konsekvens. Rus rus rus. Fire små barn, tre
jenter og en gutt, samt moren deres, må se det.
En gang var det intimitet og nå er det sjokk
hvert minutt, for ikke å nevne fattigdommen.
Moren har innrettet en liten sjappe på markedet
der hun lager rotier og te. Der drakk vi te neste
morgen og eldstejenta på ni vasket teglass og ga
glass med te til kundene.
Tilbake til Kolkata på kjerre kjerre kjerre, i
båt og buss i går. Reisevesken min falt ned
fra kjerra. I vesken lå Leica-et. Jeg åpnet
momentant fotovesken som lå regnbeskyttet i
vesken som hadde falt ned. Linselokket på
vidvinkelen lot seg ikke åpne. Det lar seg
fremdeles ikke åpne og må til mekaniker i
dag. For i morgen drar vi igjen til veverlandsbyen i
Nadia.
Hilsen Wera
Kolkata,
31. juli 2010
Jeg har nettopp gått løs på en
appelsin. Saften var ikke overveldende. Men
appelsinsaft og tastatur skal ikke bo sammen.
Servanten på verandaen, den Sakuntala har sagt
jeg kan bruke nå, var dekket med plast holdt
på plass av steiner. Hun er et ordensmenneske,
Sakuntala. Hun holder orden på gjenstandene mine
her. Elektriker Malay har sørget for nye
ledninger i dag, ikke minst for at jeg kan bruke en
liten pære som gir tynt gult lys istedenfor
lysrøret, som gir intenst lys og sikkert spiser
mer elektrisitet.
Lommelykten og sveitserkniven som lå på
sengen la Sakuntala i skapet. Slike små
gjenstander, maa, sa Sakuntala. Slike små
stjelbare gjenstander. Klipper jeg en negl her er det
sannynlig at Sakuntala vil finne den avklipte
biten.
Sakuntala og broren foretar seg det de må med
bruk av minst mulig elektrisitet; de sparer. Men
når hun lager te til meg, er det melk i teen.
Når hun lager krydret potet, er det potet i
poteten. Hun er tynn som en kvist og seig som
seljekvisten. Hun er et unikum som bare en taus bror
kan leve sammen med; broren og hunden Godlukt.
Godlukt er så svaksynt at den gjør fra seg
på steder der slikt ikke skulle skje.
Slik er det her. Utenfor trommes det. Pujaprosesjoner
trasker forbi gang på gang. En diger shivalingam
ble fraktet gjennom gatene, antagelig til
Kalitemplet, kanskje til Ganga ved templet i dag. En
shivalingam av meget lett materiale trukket på
en kjerre med folk i prosesjon. Slik er det her.
De som kaller meg "maa" og er knyttet til
kolkata-kontoret for EarthCare with Art har alle sine
skrøpeligheter. Stillfarende Rina har en
uspesifisert nevrologisk skade, Devendra har for
øyeblikket en åpen kong i hodebunnen og
stor smerte; i dag klippet jeg håret rundt
kongen med sveitserkniven, renset hendene med Dettol,
presset gulhvit væske ut av kongen til blodet
rant og vasket såret med aktibakteriell gele fra
Oslo. Swapan, som kjører bilen, og var en
vandrer uten fast punkt til han kom til oss i juni,
falt ned fra et tak for noen måneder siden. I
dag ble ryggen hans røntgenfotografert og det er
brister å se på røntgenbildet. Legens
tekst var engelsk-latin. Bare de som er innvidd og
skjønner medisinerspråk kan skjønne
den. Soumu, han som samler barna og fotograferer dem
idet de maler, som tar vare på tegningene og er
vakker med de minste, sliter med sitt. Marihuana er
en slitsom vane. Dessuten har han en kul på
ryggen, diagnostisert i dag. En ansamling fettvev, og
ufarlig. Men kulen presser kan hende på en nerve
i ryggen og Soumu har migrenelignende hodepine.
Jamir som trasket med meg til markedet der vi
kjøpte en reiseveske for to-dagersutflukter
prutet slik at vesken ble kjøpt for under
halvparten av opprinnelig pris. To malende
søstre får nye klær i morgen. Og Jamir
fortalte meg om datteren på seks år som
blir svartere og svartere i huden. Ingen lege
forstår det. Leger har fotografert jentebarnet
for å vise bildene til andre leger. Jamir har
sluttet å lete etter behandlere. Men jentas
mamma hadde ikke brystmelk til henne, og spebarnet
drakk kumelk. Det kan skyldes kumelken, sier
Jamir.
I dette øyeblikket runder neste prosesjon
gatehjørnet med voldsom kraft i stummende
mørke.
De fleste her vet lite om klokketid og den
nødvendige (!) respekten for denne. Men ingen
avstår fra puja, offerhandlingen, som har sin
gamle, faste og hellige tid. Hver mandag i
måneden sravan, osv. Hellige tidspunkter
overholdes. Det fins en riktig sekvens for å
blåse i konkylier, og ingen grunn til å
tenke på andres mulige behov for stillhet.
Kanskje dreier det der nede seg om bryllup. For denne
gangen beveger ikke prosesjonen seg nordover. Den
holder seg under verandaen, på motsatt siden av
gaten. Men en gang tar også disse trommene
slutt.
Jeg ville ikke vært ulykkelig om noen
tilbød meg en europeisk fjernynskanal, eller en
god bengalsk kanal. Nei, ikke ulykkelig. Kroppen
siger sammen tidlig på kvelden. Klimaet
gjør sitt. I dag har jeg hørt på alle
cd-opptakene fra Bangladesh, og sett gjennom de
digitale bildene fra veverlandsbyen i Fulia.
Plutselig orker jeg ikke lenger å konsentrere
meg om å høre, se eller skrive. Der
"sønnene" er behøves jeg ikke på
kveldstid. Her jeg er er bare gatens lyder, viften -
lommelykten, batteriene som må lades, neste dags
klær. Og telefonen.
Nå ble det med ett helt stille.
Hilsen Wera
Kolkata,
30. juli 2010
Høyvann og lavvann er vesentlige variabler;
fullmåne og nymåne likedan. Jeg lærer
om vann og måne, i tillegg til om Lovens store
nærvær i byråkratiserte trakter som
disse.
Vi drar ut mot Bengalbukta under første
fullmåne, eller i hvert fall når tidevannet
er slik, fjære antagelig, at mangrovebuskene er
tydeligst for den som kan se. Det er visstnok på
søndag om to døgn. På grunn av
maleklassen på søndager her på
kontoret, må vi vente til mandag morgen.
Igjen buss, kjerre, båt, kjerre kjerre kjerre
til en av de mest utsatte øyene ikke langt fra
grensen til Bangladesh. Der er Kanai lærer.
Kanai er en av våre. Braman og skolemester. Fra
skolen hans er det visstnok blitt stjålet tre
tonn ris gitt av Sentralregjeringen; ris som skulle
vært, eller bli, delt ut som mellommåltid
til skolebarna. Siden syklonen Aila i mai i fjor, da
saltvannet la seg over risåkrene slik at
rishøsten uteble på grunn av saltet, har
folk nesten-sultet. Ingen bistand til dem fra
delstatsregjeringen. Slik forklares det massive
ristyveriet. Og Kanai, som vi trenger i Kolkata, for
han kjenner det politiserte byråkratiets smale
ganger, må hamle opp med utspørringene
på øya. Kanai har ikke tatt skolebarns ris.
Kanai gir alt han kan, og av og til mer enn det
Falguni, hans kone, ønsker...
Sultan kom ikke til kontoret i dag, for en gammel og
fjern slektning døde brått.
Dødsarbeidet må gjøres av de
etterlatte på samme dag. Prakash kom fra
Panagarh med nyheter derfra, og må dra til
Durgapur grytidlig neste morgen, til "high court".
Hvorfor high court, spør jeg. Sønnens kone
har anlagt sak mot sønnen og all hans slekt.
Mishandling, sier hun og hennes slekt. Men landsbyens
menn og kvinner vet noe helt annet. Randhir, som har
gitt oss det dyrebare jordstykket midt i byen og
sørget for at det, rent juridisk, kan brukes
"kommersielt" (og ikke bare som jordbruksland) har
dratt til sin syke mor i Bihar. Slektninger er en
kolossal eksistensvariabel.
Jeg har et enkelt liv.
I dag har jeg trasket langt, fra Mahatma
Gandhi-gatens begynnelse og helt til metrostasjonen
Central. Det regnet og jeg smatt inn i en
søtsakesjappe i engstelse for vann på
Leica-et. Fuktighet gjorde det jo ubrukelig i
Bangladesh. Men kameraet har "tørket opp"
innvendig! Jeg kan igjen leke kunstnerisk i
smugene.
I søtsakesjappa støtte jeg på to
vaishnavaer med tiggerspann, tilreisende fra
Shantipur. To dager i uken drar de, tiggende, med
toget til Kolkata. Fire timer hver vei. Velg
søtsak, sa jeg til dem. Men jeg som fremdeles
vet lite om søtsaker måtte velge for dem.
Slik er vaishnavaers livsnorm. De skal ikke
ønske seg. Så stod vi i ly for regnet og
spiste hver vår søtsak. Rett etterpå
kjøpte jeg ankelbjeller til syngende barn, eller
voksne sangere, i "suno-land", i Bangladesh. Små
bjeller fra Manipur. De er vanskelige å få
tak i øst for grensen, dvs i Bangladesh.
En temaker ga alle det meste han hadde. En kopp te,
dessverre i plastkrus, for to rupier, dvs tjuefem
øre, og bar kruset til en stol flere meter fra
sjappa for meg. Han lykkelig, og jeg det samme.
Kolkata er fremdeles en gammel by; byen er gammel der
den er gammel og noe annet der den er noe annet. Som
alle byer, og enda mer ekstremt.
En jente sa til en gutt: hele familien min, bramaner,
dreper seg om jeg ikke får deg. Da var den unge
gutten nettopp blitt ansatt i "staten", og sikret
fast utkomme i alle sine dager. Jentas familie giftet
de to i et Kali-tempel. Da var hun seksten år.
Få dager etterpå begynte beskyldningene om
mishandling. Det fins en paragraf i indisk lov som
sier at en mishandlet kvinne kan kreve halvparten av
mannens inntekt i alle hans arbeidsdager. I fire
år har anklagene pågått med tiltagende
intensitet; de er blitt til selve livshistorien og en
alminnelig families mareritt. Derfor high court i
Durgapur.
Vi hørte "suno"-musikken i går og så
noen utvalgte bilder fra veverlandsbyen i Fulia. Med
ett fikk jeg vite at min sadhuvenn fra i fjor og de
to-tre årene før, er i Delhi. At han er
sadhu fremdeles. Samme veldige hår. Oransje
klær. Og briller. Noen har gitt ham briller
etter de som ble knust.
Sist søndag mottok jeg en oppringning på
den norske mobilen fra ukjent indisk nummer. Jeg
ringte opp nummeret. I Delhi. Han som tok telefonen
visste ingenting om saken. Lånt telefon. Noe,
kall det telepatisk eller ganske vanlig, visste hvem
som hadde ringt.
Hilsen Wera
Kolkata,
26. juli 2010
Hvor intrikat jævlig kan et menneske være,
og likevel være lykkelig. Og hva med en
kunstner... Så kan en selvsagt spørre hvem
som kan veie jævelskap, eller lykke, og
dømme om den.
Jeg har min plass under viften i fjerde etasje. I
går hadde nabolagets nitten malende barn plassen
sin under en annen vifte, i førsteetasjen.
Malerklassen begynner klokken fire. Rett etter tre,
dvs etter middagsrisen, stormer de mot
ytterdøren vår. Også Bidula kommer.
Hun synger, barna synger. Hun er barnas menneske i
alt det hun er.
Den som er vant til å "lese i klær"
skjønner at disse barna er fattige barn. Den
aller yngste, cirka fem år, er Puja. Hun vet
lite om å sitte stille. Men plutselig er Puja
som overtatt av streken, for ikke å si fargene,
og sitter aldeles urørlig. I syv, åtte, ni
minutter. Puja legger bildet sitt på Bidulas
fang og hører nøye etter. Bijoy har satt
seg i hjørnet og hoster med jevne tak. Det er en
hoste fra solar plexus. Bronkitt, tenker jeg. Bijoy
hoster og maler, hoster og maler. Han kan være
åtte-ni år. Han maler så den som ser
blir bevet. Bijoy er et barn begavet med blikk for
farger.
Samme morgen holdt jeg Jhoba i fanget. Hun er
ennå ikke en måned gammel. Niranjans
datter. Niranjan og Apurna giftet seg i februar i
fjor. Da var jeg der, som Niranjans "mor". Niranjan
tilber Maa Kali. Niranjan kjenner fattige barns
tanker og er deres første beskytter. Han er ikke
lenger med oss i EarthCare with Art. For han må
tjene mer enn vi kan stille opp med. Vi er en
organisasjon som arbeider hardt - uten ennå
å være registrert, og uten utvendige
pengekilder.
Matprisene stiger. Utgifter ved skolegang, sykdom og
livsritene er en annen og nesten grusom historie.
Monsunregnet var altfor knapt i 2009; det er til
nå knapt i 2010 også.
29. juli
Sutinagar heter prosjektet vårt i veverlandsbyen
i Nadia. "Trådbyen". Hvert prosjekt har et eget
navn. I Sunderban er navnet Jibnagar: "de levende
skapningers by". Der plantes mangrovebusker, for at
jorda kan bli holdt fast selv når vannet
slår hardt mot øya. Det sentrale prosjektet
midt i Kolkata, som for øyeblikket mest av alt
fortoner seg som et papirprosjekt, idet det det
innhenter byråkratiske tillatelser fra alle
nødvendige hold, heter Sabuj nagar: "den
grønne byen".
Men sabuj nagar er navnet på et sentralt og helt
faktisk stykke land midt i Kolkata. Jordstykket har
vi fått i gave. Det skal måles opp og litt
etter litt bebygges.
I veverlandsbyen er det dannet en gruppe på tyve
jenter mellom 11 og 14. De er veveres og spinneres
døtre. De tenker og de tegner. Bidula skal tegne
med dem en gang i måneden. Da vi nå nettopp
var i landsbyen i to dager fikk jentene fargestifter
i hendene. De hadde antagelig aldri brukt
fargestifter før. Jeg bad dem tegne den vakreste
sarisnippen de kunne tenke seg. Anjuna, Jhasna og
Surmila la seg mot det hvite arket og tegnet uten
stans. Kanskje vil de en gang kunne bruke et kamera
og dokumentere mødrenes, fedrenes og
besteforeldrenes arbeid. De er den første
generasjonen som lærer å lese og skrive i
landsbyen.
En blind sanger sang og bak oss ble måltidet
laget. Alle jentene + åtti mindre barn og noen
gamle fikk spise. Noen tok maten med seg i det
sammenbrettede bananbladet og gikk hjem.
Bananplantene står frodige i veverlandsbyen.
Den dagen så jeg rokk av tre, hespetre; jeg
så vevens renning bli tilberedt. Og flere av
trådens stadier. Det er et gammelt arbeid. Mange
hender må gi sitt for at "rå tråd"
skal kunne bli til brukbar tråd. Tråden
må "kokes", for å skrive det med den
persiske mystikeren Rumi. Også menneskesinnet
må "kokes" på en smal vei av
bevisstgjøring og forsakelse.
Det dreier seg om trådens "saregamma", eller
skalaer, kan en tenke seg. Trådens note for
note, bokstav for bokstav. Jeg vil svært gjerne
lage et langt dokumentarisk billeddikt om dette. I
den lille muslimske veverlandsbyen rett ved jentenes
landsby brukte spinnerne eldre redskaper enn jeg har
sett i andre landsbyer. Det var dagen etter natten da
muslimer (alle?) tenker at forferdrenes ånder
kommer til gravlunden; derfor oppholder de levende
seg på gravlunden, med stearinlys, den natten.
Åndenes fest, en Alle Dødes dag av
svært konkret kaliber.
De muslimske kvinnene lot meg fotografere og ta opp
små videosnutter. Da vi satt sammen med de tyve
jentene senere på dagen var vevskyttelen
hørbar. Jeg kalte lyden en av mine aller
kjæreste lyder.
Hilsen Wera
Ps: en annen dag vil jeg skrive om Shahnawaz på
fjorten år og moren hans som tenker store og
svært bevegende tanker i bordellet på den
andre siden av Ganga. Vi har tatt Shahnawaz til oss.
Moren sier: han kan ikke bli her hos meg, ta han med
til kontoret deres nå. Men Shahnawaz tør
ikke forlate henne. Og vi kan ikke dra ham med oss og
tjore ham fast.
Jeg venter på at bevisstheten i Shahnawaz skal
modne - ørlite grann.
Kolkata,
24. juli 2010
I Vesten leser vi om kinesiske og indiske
økomiske mirakler. Slagordet var for litt siden
"India Shining". Militære og økonomiske
avtaler mellom den ganske nye indiske giganten og
us-amerikanske, israelske, kanskje brasilianske og
sikkert europeiske forretningsforetak og stater
opprettes med pomp&prakt. Reklamen for UniNor er et
mektig innslag i synsfeltet i Kolkata; nesten ved
hvert eneste trafikklys. TeleNor tjener eller taper,
her som i Bangladesh.
India skinner for pengenes fedre, mødre,
sønner og døtre. De kan kjøpe alt,
også det som rent prinsipielt ikke skulle
være kjøpbart. For cirka atten år
siden åpnet India seg for "markedet". Nå er
det blitt til marked. Utenfor det gigantiske markedet
faller de det slett ikke skinner på, og som ikke
har annet skinn i seg enn det som er sannhetens eller
det som er forbundet med å være født
til menneske. Der går, sitter eller står de
og venter på gudinnens velsignelser, på en
forbipasserendes barnmhjertighet; de klorer seg fast
i eksistensen - eller gir opp. På dette
kontinentet, der det før kanskje var mulig
å være fattig og likevel fredfull, er det
neppe mulig lenger. De rike er forrået, de
fattige også. Og over alle summer multinasjonale
giganter. I nord smelter isbreene uten å varsle
om fare, for isbreer varsler ikke. Forskerne vet det
- og bor kanskje langt unna.
Det fins et særeget, og særdeles vakkert,
sannhetens skinn i mange fattige indere. Og det fins
gavmilde rike.
I disse tider avholdes inngangseksamener for
høyere studier. Inngangssjemaer må
kjøpes og fylles ut. Det er kostbart og
tidsslukende. Det er et "pengespill". Antagelig fins
det en luke for gratis skjemaer for de som er
klassifisert som SC og ST, Sceduled Castes og
Scheduled Tribes; de kan muligens få studere,
uten å kjøpe seg inn, ja også uten
tilstrekkelig forhåndsutdannelse, ut fra
besværlige konstitusjonelle kriterier - som ikke
dreier seg om fattigdom, men om
kaste/stamme-identitet.
De som er rike nok kjøper seg skjemaer og
veiledning; de kan sikkert kjøpe selve
studieplassen. De ikke-rike med sønner og
døtre som vil og kan studere, leter etter veien.
Noen kjenner ikke bestikkelsens metoder og noen kan
ikke tenke seg å bruke slike. Hva skal
sønnene og døtrene da gjøre...
før de gifter seg. Og vil de noensinne kunne
gifte seg? Uten medgift, ikke noe ekteskap for jenta.
Og har ikke gutten inntekt, vil jentas mor og far
ikke gi datteren til ham.
Regjeringsmaskineriet ligger klamt over alle som eier
noe eller ønsker å gjøre noe. Som om
selve "staten" ønsket en forlengelse av
ingenting eller ikke-noe-nytt. En må sprenge seg
gjennom byråkratisk fjell på nytt og
på nytt. Advokater danser med banditter. Den som
ikke kjenner lovverket og kravet om dokumentasjon og
underskrifter, risikerer å bli grepet i feil,
selv om feilen er vakker. Slik som et stykke godt
arbeid. Som "staten" ennå ikke, rent
byråkratisk sett, har velsignet.
Siden stat og parti i denne delstaten har
identifisert seg med hverandre, og det 33-år
gamle partiet har mistet folkets allmenne gunst, er
"staten" blitt en utydelig skikkelse. Og alle
byråkratiske prosesser forsinkes og gjøres
enda mer besværlige pga valget i mai, der CPMs
oppslutning var drastisk redusert.
Vi venter på NGO-registrering.
Jeg har aldri ønsket å opprette ngo-er. Det
er den eneste kjente byråkratiske formen og det
eneste kjente byråkratiske navnet jeg kjenner
på hardt og ikke-statlig arbeid. Min skarve
viten faller sammen med andres. En må kjøpe
seg registrering. Det er ikke rart, siden alle goder
må kjøpes. Instansen som skal ta vare
på riktige prosedyrer, undergraver prinsippet om
riktige prosedyrer ved å være
bestikkbar.
Vi, dvs EarthCare with Art, ønsker
byråkratisk tillatelse til å utføre
arbeid på flere steder for å bidra til at
tradisjonskunnskap ikke dør ut og trær kan
plantes. Byråkratiet sier: en ting av gangen.
Kom tilbake, og tilbake, og tilbake. Slik blir
arbeidet forsinket og redusert mens papirmengden
øker.
Jeg vet ikke hva Eva Joly ville sagt. Kanskje hvisket
meg i øret at dette er ugjennomtrengelige
trakter, gå herifra.
Bare ett ord fra Shamim, og jeg vet at jeg ikke kan
stikke av.
Hilsen Wera
Kolkata, 22. juli 2010
(2)
Raju, han som kjørte den blå bilen vår
i mai/juni, men ikke kjører den lenger, dukket
opp med hovne kinn. Hvilken hovenhet er dette, Raju.
Raju skjønte ikke spørsmålet mitt.
Så viste det seg at han hadde sittet i baksetet
i en buss under en mindre ulykke; kanskje kom
hovenheten derfra. Og så hadde han nettopp
sovet. Og så, og så... hadde han villle
hente meg på flyplassen, slik han hadde
kjørt meg til flyplassen i juni, men den
blå bilen med Swapan ved rattet stanset ikke for
å plukke ham opp slik det var lovet; derfor
trodde Raju at alle hadde glemt ham. Raju kan ha
grått hovne øyne på seg.
Slik binder et menneske seg til et annet her;
også derfor kommer jeg tilbake og tilbake. Her
lærer jeg om båndene mellom oss og her blir
jeg nær-undervist i atskillelsens mange klimaer
og nødvendigheter.
Sultan, regnskapsføreren, utfører sine fem
bønner, men kan ikke utføre dem her inne,
for det er ikke rent nok. Det er rent nok overalt,
sier Shamim. Men Sultan har lært om en annen
slags renhet, den som hører moskeen til. Der fem
troende er samlet er moskeeen til stede, sier Shamim.
Som Jesus sier: der to eller tre er samlet i mitt
navn, der er jeg midt i blant dere.
Men Shamin sa ikke at Mohammads navn måtte
nevnes, eller tilbes, for at moskeen skulle bli til.
Shamim, han som vokste opp med urdu og Koranen,
sønn av en far som ikke gikk inn for
skoleundervisning; denne kjære Shamin, far til
tre, giver av et stort jordstykke der førti
fattige barn hver dag blir privatundervist gratis i
det lille huset som ble bygd for at jeg skulle ha et
sted å sove i nærheten av trær som
ennå ikke er plantet, mango, guava, litchu,
kokos, og nær landsbyen vi skal ta oss av:
ShyamSundarPur.
Rina gikk opp trappen til fjerde etasje med rotier,
stekte potetskiver og linsestuing. Rina som falt og
slo seg rett etter at ekteskapskontrakten mellom to
familier var inngått. Ble bevisstløs og
ufør, forble ugift, og har tjent familien sin i
de ti årene etter fallet. Nå lager Rina mat
til oss, vasker klærne våre og er et mildt
nærvær. Hun kom hit svekket og med liten
stemme. Nå kan hun nesten rope... men ennå
ikke handle inn grønnsaker på torget. Det
gjør Sultan, den frommeste.
Devendra beveger seg mellom offentlige kontorer for
at alle papirer skal være som de bør, og
underskrives av de riktige menneskene. Det er en stor
og nesten ugjennomførlig oppgave i en vanstyrt
delstat som denne. Devendra sier han ikke har noen
utgang herifra, og at Swapnabhoomi nå er
familien hans. Mor, bror, datter, hustru sukker. Men
de vet hvor han er og at han er uregjerlig. Jeg sier
at det var han, Devendra, som bad om Swapnabhoomi i
februar i fjor. Han svarer at han ikke visste hva han
bad om, men klager ikke over det.
Brahminen Devendra S fra Kashmir er lykkelig i alle
slags dager. Slik fasthet hos en bidrar til fasthet
hos mange. Men fasthet kan bli påståelig:
han lot ingen spørre meg hvilken dag jeg kom
tilbake fra Bangladesh og alle ventet i fire timer
på flyplassen dagen før - inntil jeg, fra
bilen til Dhaka, sendte en sms der jeg bad dem ikke
glemme meg dagen etter.
Da dro alle hjem fra flyplassen og hjem, dvs til
kontoret, for å sove.
Momina ringte fra Naya. Hun spiser, leser, sykler til
skolen. Men sover lite, sa hun. Og maler lite på
grunn av eksamen. Det var på grunn av
fargebruken hennes jeg så henne, slik det var
ved sangen jeg første gang så, og "fikk",
Rehana for åtte år siden. Så trenger
hun regnfrakk, for hun kan ikke sykle med paraply.
Jeg vet ikke om det er lurt å sykle i
søle.
Tradisjonskunstnerne i Naya, Medinipur, blir
forsøkt markedstilpasset av ngo-er med
partipolitisk innflytelse. Det bygges gjestehus for
utlendinger på jordstykket deres. Utlendingene
kommer i flokker til durga puja, gudinnefestivalen i
oktober, sies det. Og kunstnerne tror på de
mektige som har penger og bygger hus hos dem. Noen,
antagelig et velmenende kulturdepartement i Delhi,
ønsker at kunstformen skal bestå og
pøser inn midler til instanser i
Vest-Bengal.
Vi har ingenting å pøse ut, ikke annet enn
vennskapet og troen på fargene som kommer fra
kull, insekter, planter og frukter og formene som
hører sangfortellingen til.
Jeg håper Momina kan male så snart eksamen
er over.
Hilsen Wera
Kolkata,
22. juli 2010
Tilbake i den ville byen. Det var "Martyrenes dag" i
går, 21. juli. På den dagen, i 1993, ble
tretten ungdomspolitikere fra Kongresspartiet skutt
av politiet... av, for meg, ukjent grunn. Hendelsen
og datoen er blitt enda en grunn til å lage en
politisk massesammenkomst, og glemme annet arbeid, i
denne byen der mange holder av å streike.
Visstnok to millioner fremmøtte, i busslaster
fra vest-bengalske landsbyer, i går. Mamata
Bannerjee, kommunevalgets "seierherre" i Vest-Bengal
i mai i år, talte. Ned med det trettitre-år
gamle kommunistregimet, skal hun ha sagt. Lovet
være folket! Og: Vi vil ha utvikling, ikke
ødeleggelse.
Mamata Banerjee er Jernbaneminister i
Sentralregjeringen i Delhi. Mandag kveld kolliderte
to tog i Birbhum, nær Sainthia, i Vest-Bengal.
Fornyelse av skinne-nettet og kontrollsystemer er
blitt neglisjert, i India som i andre land, i mange
år. 63 døde i Sainthia. En har spekulert i
om det var blitt tilført bedøvelsesmidler i
te solgt på perrongen og drukket av de to
togførerne, men også på om det var
blitt manipulert med signalystemet - for å
gjøre det mulig å laste forbudt last, med
bestikkelser, på toget som så ble
forsinket. Ingen "maoist-anklage" denne gang.
Birbhum, baulenes område, er ikke et
naxalitt-område.
Jeg ble hentet på flyplassen, etter hjemkomst
fra Dhaka, og så busslastene av TMC
(Trinamul-Congress-aktivister) med bannere. Noe
må alltid feires. Gudinnen som beskytter mot
kopper, Sitala-Ma, blir feiret i dagesvis i templer
ved Ganga denne måneden.
Morgenlydene fra gate og fortau ruller opp mot
fjerdeetasjen. Den feiteste kråka jeg har sett
satt lenge i neemtreet utenfor verandaen for litt
siden. Baderommet på verandaen er nesten ferdig.
Teppeimitasjoner, som er virkelige tepper, dekker
seng og gulv her oppe. Det er blitt et rom å
bebo. Det er ikke lenger en mini-transitthall. Jeg
prøver meg uten vifte og svetter. Klokken er
7.a.m. Jeg svetter, vi svetter. Det riktige regnet er
ikke kommet, sies det. Regnet er kommet til
nord-Bangladesh. Der beveget jeg meg overveldet i den
full-frodige grønnheten med korrekt
råtnende juteplanter i dammene og tørket
fiberrik jute i veikanten. Den grønne
juteplanten ligger i tyve dager i vann, råtner
med en særegen lukt og fibrene blir så
trukket ut - og brukt til alt det jute kan brukes
til. Det er en vakker transformasjon av plante til
sterkt tau.
Badsha, musikklærer Shyamul og jeg dro de
førti milene til Dhaka fra nor-Bangladesh i
forgårs, snakket om sang, om jentenes
sårbarhet og også om treplanting, sov i et
gjestehus for bibelstudenter, kjøpte et Canon
digital-kamera til Arshi Nagar, snakket med
lydekspert Shamin om cd-en som skal lages med
jentenes sang, før jeg ble kjørt til
flyplassen i Dhaka.
På flyplassen her ble jeg tatt imot av de som
"avleverte" meg der 20. juni. Sakuntala er som hun
var. Vill, gal og pertentlig. Da jeg midt på
natten behøvde det lille rommet og banken
på døren, som skulle vært åpen
men var låst, sa hun at hun måtte snakke
med meg tidlig neste morgen. Kl. 6 kom hun opp. Jeg
hadde lagt igjen et futteral med penger, ulåst
her i dette rommet. Ikke hadde jeg sagt det til
henne, og ikke hadde jeg ringt fra Bangladesh om
saken. På verandaen her har murere holdt
til.
Sakuntala har vært bekymret i en måned,
dvs. siden jeg reiste. Tell pengene og bekreft at
summen stemmer, sa Sakuntala. Men jeg telte ikke
pengene i juni, så hvordan skulle jeg kunne
bekrefte at det er riktig sum.
Det stemmer, Sakuntala. Takk, sier jeg jeg. Ikke si
takk, sier hun. Du er min mamma. En mamma må
ikke si takk. Jeg skal aldri gjøre det igjen,
sier jeg. Nå ligger pengene i laptop-vesken.
Skjult, men ikke innelåst..
Det fins indere av det uhyre pertentlig ærlige
slaget. Sakuntalaer fins fremdeles. Antallet
reduseres i den globaliserte og rå
økonomien. Sakuntalaer blir oversett i den.
Og nå har jeg sett kråkas reir. Jeg har
skimtet ungene der. Kråka vokter over sine egne.
Regnet kan komme i dag. Utenfor rommet mitt øver
ingen i skalaer. Ingen Rehana å trøste,
ingen Anna å se. Som de skriver dikt, barna
våre i Bangladesh. Forunderlige dikt om elv,
flom og regn. Skriv skriv, Rehana. Skriv, Sarifa.
Skriv, Ripon. Skriv alle.
Det bor en dikter i deg, Rehana, sa jeg. Å, maa,
sa hun da.
Hilsen Wera
Kolkata,
19. juni 2010
Kali tenker på broren sin. Han er ni-ti år
og ville ikke bli med henne til oss. Han røyker
biris, drikker billig alkohol og sniffer lim. Vi
ville neppe kunnet holde ham her. Så vil han
gå under der han er. Der blir han slått for
store og små utidigheter. Kali la seg ned
på hardt gulv i går; der lå hun og
tenkte. Også jeg måtte tenke harde
tanker.
Ett barn kan ikke få ødelegge for titalls
barn. Suchdev er det ulykkeligste barnet. Selv ikke
det ulykkeligste barnet, som ikke vil kunne annet enn
rase ut over oss alle, hvis han ikke på uventet
vis "overgir seg", kan få ødelegge for
titalls barn, for ikke å si: en hel
organisasjon. Det fins ingen rett til å
ødelegge. Ikke for israelere, og heller ikke for
palestinere. Det fins åpenbart forskjellige
definisjoner av ødeleggelse.
Barn kan antagelig sies å ha rett til barndom.
Men hva betyr slik tale. De færreste barn
på kloden har en vestlig form for lang barndom.
Hvis rettighetsdiskursen gavner barn, eller
sørger for at de ikke blir misbrukt, bøyer
jeg meg for den. Du skal ikke misbruke barn; ja. Alle
barn er det eneste barnet; ja. Rike barn og fattige
barn er barn; ja. Alle som er født behøver
vann, mat og omsorg; ja. De færreste får
det de behøver. Hvis alt dette er rettigheter,
som sjelden innfris, da bor vi på en planet med
ikke-innfridde løfter og rettighetsord som
kanskje gavner og kanskje er vill-ledende.
Suchdev sniffer videre. Antagelig må vi si nei
hvis han plutselig ber om å få komme der
storesøsteren er. Å redde Suchdev er et
uoversiktelig stort arbeid. Ved inngangsdøren
til kontoret sover voksne menn ut rusen rett som det
er. Vi kan ikke binde Suchdev i en snor. Stikker han
av, blir det politisak - hvis han på det
tidspunktet allerede er overført til oss. Det
krever mange voksnes fulle konsentrasjon å redde
ett ødelagt barn. To timers konsentrert
skapende/veiledende nærvær i uken kan gavne
ikke-ødelagte barn som ikke er bortskjemt.
Før midnatt reiser jeg til flyplassen. På
den andre siden av grensen, i Dhaka, venter andre
barn. Det er ikke utelukket at Rehana, Sharifa, Liza,
Ripon og BuddhiNur, Badshas sønn, blir med
Badsha og sjåføren fra Lalmonirhat til
Dhaka i ni reisetimer for å plukke meg opp. Det
blir kostbart, sa jeg som tenkte på
overnattingsutgiftene. Ma, vi sover i bilen, sa
Badsha på telefon i går. Antatt ankomst for
Jet Airways Kolkata-Dhaka er 8.10. a.m.
Etterpå fikk jeg vite at bilen med Badsha og
regnskapsføreren var blitt påkjørt i
mørke og regn dagen før. Sjåføren
i den andre bilen stakk av. Badsha ville dødd om
det hadde vært frontkollisjon. Bilen ble
påkjørt fra siden. La oss tenne et
stearinlys og røkelsespinner, sa jeg til Soumu,
Kanai, regnskapsfører Sultan og Devendra da jeg
hadde fått vite dette. Så satte vi oss
på gulvet og tenkte på kjærligheten og
det skjøre livet. Det var fredag og den fromme
muslimen Sultan var kledt i hvitt.
Hit kommer en sjåfør, Rakesh, fra
nabostaten Jharkhand. Han er vant til
langdistansekjøring. Forsiktighet forsiktighet
forsiktighet. I tillegg må en vite nok om andre
sjåførerers uforsiktighet og kunne avlese
trafikk-kartet mht. til kjøreregler og mange
sjåførers vettløshet.
Jeg har ikke valgt å la være å dikte.
Jeg er her i sør-øst, i en dobblet felle
som er stor og åpen, den indiske og den
bangladeshiske. Jeg skal dikte. Men jeg får ikke
dikte nå. Nå får jeg bare lære,
lære bort og skrive små brevreportasjer.
Øynene savner kameraet. Øynene må
nå avstå fra kameraet for å bruke seg
organisatorisk og veiledende, samt kriseforebyggende.
Det lages, forsøksvis, et fundament for et
grasrotarbeid for trær, sårbare barn og
folkekunst.
I nord-Bangladesh blir det sunget i år som for
seks, fem, fire, tre, to og ett år siden.
Hilsen Wera
Kolkata,
18. juni 2010
Halvannet døgn før reisen til Dhaka og
videre til den nordlige regionen av landet. Jeg har
ikke kunnet skrive på flere dager; jeg har
simpelthen ikke vært i skrivende modus. Som
så mange ganger før betyr det - utarming.
Å skrive fyller det tomme. Det kan være
viktig at det tomme får være tomt for en
stund. Å skrive lager bevissthetsform. Det lager
en form for "jeg" som ikke er drepende men -
lykkelig.
Jeg kunne i tre døgn ikke skrive simpelthen
fordi jeg var på en krevende reise. Buss,
båt, tre ganger motorsykkelkjerre, båt,
igjen motorsykkelkjerre. Til en av de ytterste
øyene i Sunderban i Bengalbukta. Der gjorde
syklonen Aila rismarkene salte og trærne
døde for et år siden, dvs 25. mai 2009.
Mange menn har utvandret for å tjene noen
slanter. De kommer hjem for å dyrkene jordene
hvis monsunen gir nytt vann. Monsunen, som ikke ga
nytt vann i 2009, forstyrret som monsunen ble av
syklonen, har til nå gitt litt nytt vann men
langt fra nok. De som kan spise spiser. Barna i
fiskerlandsbyen spiser ris en gang midt på
dagen. De har fillete klær og
underernæringen ligger i kinnene som
budbærer om noe uopprettelig.
Vi planter små mangrovebusker for å demme
opp for nytt stormvann. Kuene er radmagre. Geitene
har nesten ikke noe å spise. Geitene kunne komme
til å spise mangrovesmåbuskene. Det er
kvinnene i en av stammelandsbyene på øya
som er blitt bedt om å passe på geitene.
Men kan kvinnene velge småbuskene, som plantes
for alles skyld, fremfor egne geiters føde; kan
så fattige mennesker virkelig være så
solidariske.
Mange tanker å tenke. Om busker. Om
underernærte barn som danser. Og
underernærte barn som er altfor
underernærte til å danse. Om barneskolen i
slummen som behøver nytt tak. Naboer i Oslo
sørger for måltid til barna der. Det er vi
som må organiserere matutdelingen og sørge
for at maten blir gitt til de som behøver, og
ikke rappet av de som er sluere enn barn er. Om
skoler skulle bygges: blant veverne, blant
folkekunstnerne, i stammelandsbyen i Chotomullakhali
i Sunderban.
I et siderom til kontoret her i Tollygunge har vi
tatt imot Kali på fjorten. Moren døde da
lillebroren, nå ti år, ble født. Kali
har vært et arbeidende barn. Hun vil så
gjerne lære seg bokstaver og tall. Rina ble med
oss fra Sunderban for å se etter Kali og
lillebroren Suchdev, lage mat og undervise dem.
Jeg vet ikke hvor pengene til alt dette skal komme
fra. De må jo komme. Folk vil gi når de ser
hva vi gjør, får jeg vite. Men for at folk
skal se må synlige frukter, eller arbeid,
være å se. Det blir ikke synlig uten
penger.
Folkekunstnerne er blitt lovet et bygg til gurugriha.
Det jeg har lært i Bangladesh, om arbeidet for
den gamle og utdøende sangtradisjonen, vil bli
anvendt i Medinipur. Sang behøver ikke hus slik
bilder på papir limt på tøy
behøver beskyttelse av et hus.
Leire med murstein. Et slikt hus ble bygd for en baul
i Birbhum for noen år siden. Kostnadene er
større i Medinipur. Det er lenger vei til sand,
leire og mursteinsfabrikker derfra og større
fraktkostnader.
Jeg har lært å gi avkall på lettvint
tillit. Tillit er en tynn tynn tråd i de
fattiges og brutalisertes trakter som denne,
underminert som området er av korrupsjon og
demagogi.
De atten jentene i vevernes landsby kalt
"krishna-landsbyen" har skrevet hvert sitt brev til
meg. De har en rar barnetillit der de bor i en
grønn landsby og vet lite om byen. De vil
så gjerne få lære mer og mer, plante
trær og male og studere studere studere.
Jeg vet ikke hvor mange magre jenter jeg kan ta til
meg - og fremdeles dikte.
Hilsen Wera
Kolkata,
12. juni 2010
Søk først guds rike, sier det i meg.
Søk først guds rike, søk bare
dét. Og det du i sannhet behøver vil da
komme, om du helhjertet og uten å se til
høyre og venstre bare ber.
Det er tolv år siden kvinnene på en
sandøy i Brahmaputra satt i en klynge foran meg,
med småbarn på alle kanter, og sang gamle
sanger hvis tekster jeg ikke skjønte ett ord av.
Hva synger de, spurte jeg tolken, Mozammel.
Storesøster, det siste de sang var: du skal be
gud om gud selv, og bare om gud, svarte Mozammel.
Hvorfor skriver jeg dette, kan en leser spørre.
Jeg er ribbet; derfor. Jeg skjønner at jeg til
nå ikke har skjønt, selv ikke etter mer enn
seks tiår i menneskenes samfunn og mange lange
reiser, mange opphold i nord, sør, vest og
øst i verden, ikke minst her i
sør-øst, at jeg fremdeles vet veldig lite
om menneskenes infamiteter. Jeg kjenner oss ikke. Jeg
er en av oss. Jeg kjenner ikke meg selv.
Jeg ser og ser det jeg ikke vil se, og ikke vil at
skal finnes. Mine egne mennesker ødelegger mine
egne mennesker. De jeg har kalt mine egne, og som jeg
har lang fartstid med på jorden, knuser
hverandre. Han jeg har kalt min bror, er en
fremmed.
Dette er gammel kunnskap blant baulene. Sorgen som
kommer når ens egen, apan jan, vender seg
mot deg, eller viser deg forræderiets mulighet -
og praksis.
Hva får et menneske til å knuse et annet;
hva knuser et menneske en annet menneske for. Mann
knuser hustru, bror bror, far sønn; jeg ser det.
Jeg har hatt dem i hjertet; i femten år, i to
år. Jeg har dem i hjertet og er ikke i stand til
å lage fred.
Er det slik at alle følelser er råere og
hardere, mer totale og mer drepende her, i
sør-øst, enn i våre nordlige trakter.
Eller er det jeg som, fordi jeg ikke har stiftet egen
familie, blir forskånet for grovere nordiske
varianter av jævelskap; jeg har ikke noe
pengeforhold til noe familiemedlem i Norge og
inngår ikke i noe misunnelseskretsløp der;
er det virkelig derfor jeg får fred - mens jeg
her hører om og ser småligheter og
hesligheter; ikke inne i det lille kretsløpet av
EarthCare with Art der jeg nå befinner meg, men
en liten meter utenfor.
Kolkata,
10. juni 2010
Monsunen melder seg her i elvelbyen. Krishnatreet med
de røde blomstene vaier. De feite kråkene
søker ly på verandaen. Nebbene er store som
spurver. Tordenen skraller. Slik skraller det aldri i
nordlandet vårt. Slikt regn kjenner vi ikke
der.
Det var så hett for to timer siden at alt kunne
skjedd; vi kunnet bli hengende fast i asfalten.
Bilsetet var en glødeovn. Vi spiste masala dosa
fra en liten tralle etter å ha kjøpt inn
enda flere oljekritt til lørdagens
malekonkurranse for nabolagsbarna. Kanai har reist
tilbake til øya i Sunderban. Om fire dager
reiser vi andre etter. Nå er jeg her. Nå
får jeg regnet. Lindringen, kroppens forvandlede
tilstand. Det sies at alle dikt i Bengal er forbundet
med årstidene, og kjærlighetsdiktene
forbinder seg som oftest med monsunen.
I boken The City of Joy fins det scener av
fryd; det kommer, det kommer kommer! Og det som
kommer er regnet. For alt jeg vet, kan det finnes en
stor frykt i mange - for at regnet aldri mer vil
komme, og at alt er slutt. Slik hete som dette minner
oss på slutten. Den vanlige bengaler har neppe
et kyndig språk om klimaforandringer. Men hun
vet hva som er riktig hete og hva som er
dødsens; hva som gavner og hva som såvidt
er til å tåle.
11. juni
Leggene mine er ikke heftig hovne, ikke total-heslige
heller. De er bare to uelegante og absolutt bevegbare
stokker. Jeg vandret i formiddagshete fra Lal Bazar
til Maidan i dag. Alene, utbrøt Sakuntala
forskrekket. Det hadde ikke falt meg inn at det ikke
skulle være alene. Hvem ville ellers ha vandret
et halvt dusin kilometer i 36 tunge celsiusgrader.
Ingen jeg kjenner, ikke den frommeste eller mest
arbeidshengivne. Jeg har en lue, sa Sakuntala da jeg
nevnte ferden. Jeg holdt smilet inne. Skulle jeg
vandre midt i byen med lue.
Advokat-faren hennes, nøktern og sannferdig,
føyde etasje til etasje på huset, etter at
slekten hadde etterlatt alt og flyktet fra i Dhaka i
1947. Drapstruede hinduer i Øst-Bengal. Faren
ble advokat. Han, eller faren hans, må ha
kjøpt et ettetasjes hus, altså der kontoret
vårt er nå. Så ble nye etasjer
føyd til, den andre til den første. Nå
er det fem, eller kanskje seks, etasjer. Jeg har
ennå ikke sett ut over byen fra taket. Hele byen
å se, sier Sakuntala. Men, maa, sier hun: det
eneste menesket behøver er vind og vann.
Nå er moren og faren døde. En lillebror
saboterer alt han kan, og er staselig å se til.
Sakuntala sparer. Hun bor i huset hun arvet. Å
eie noe i Kolkata er kostbart. Alle mulige
eiendomsskatter. Og den som har leieboer må
skatte for leieinntekter. EarthCare with Art leier
hos Sakuntala. Av leieinntektene pluss storebrorens
faste lille lønn lever de. Et gammelt hus er et
pengesluk.
Sakuntala og den magre storebroren sitter i
mørke. Jeg har ikke skjønt før i dag
hva alt dette mørket gavner til. Nå
skjønner jeg at det er et sparetiltak. Sakuntala
sparer for å betale skatt og livspolise i
tilfelle noe ondt skulle skje. Sparer hun nå, er
hun berget om ti år. Noen kan ha rådet
henne til dette og blitt betalt for drepende
råd.
To menn i nabogaten slo seg sammen da Sakuntala, 40+,
ble foreldreløs. De sa at de har kjent henne
alltid og vet hva hun behøver. Nå
prøver de å ødelegge tilliten
Sakuntala har til oss.
I januar skrev jeg et lite e-brev til Sakuntala.
Devendra printet det ut og ga henne det. Hun må
ha blitt fra seg av en glede jeg ikke fatter. Så
sa hun til de to nabomennene at ma har skrevet et
brev til meg. Hun viste dem brevet. De sa: hvor er
signaturen og håndskriften til maa. Enhver kan
ha skrevet det brevet. Du sier maa maa, men vi har
kjent deg siden du var jentunge. Hvorfor stoler du
på nye mennesker. Hvorfor tror du at maa har
skrevet til deg. Da sa storebroren: spør maa
når hun kommer.
Jeg minnes det spede spørsmålet. Heldigvis
at jeg husket det lille e-brevet og bekreftet at jeg
hadde skrevet det.
Da jeg hørte dette, kom tårene. Denne
jævelskapen, dette heftige ønsket om å
gjøre en annens fred umulig. Denne
misunnelsesenergien. Den ligner på
jævelskapen vi måtte handskes med i "Suno"
i Bangladesh 2008. Maa, sa Ripon den gangen. Her
ønsker ingen andre noe godt. Ripon var tretten
år og visste altfor mye.
Kan de to nabomennene virkelig skade deg, spurte jeg
Sakuntala. De kan melde fra til skattevesenet om at
jeg har langt større leieinntekter enn jeg har,
hundretusener gitt av en europeer! Jeg, europeeren,
bor jo i Sakuntalas fjerdeetasje. Klosettet og dusjen
på verandaen blir installert for meg. Mens
Sakuntala ligger på sengen i mørke og
sitter på gulvet sammen med storebroren i
mørke for å spare elektrisitet. Jeg vet
ikke om viften er på. Og heller ikke hva de
spiser.
Vi har gitt henne styrkemedisin. Hun har ikke drukket
den. For begynner hun, må hun fortsette. På
grunn av utgifter til livspolisene kan hun ikke unne
seg slik styrkedrikk som øker matlysten.
Sakuntala vet ikke hva hun skal gjøre, og legger
seg. Så passer hun på at det ikke er
vått der det ikke skal være vått i
huset. Hun ligger, sitter, står og går med
et hus på ryggen. Det er farsgaven. Den er tung.
Den gavner oss. Ville det gavnet Sakuntala om vi ikke
var her.
Da måtte hun leiet ut til andre. Vi betaler det
vi skal, og har fornyet førsteetasjen. Det aller
nærmeste nabolaget er ikke spesielt vakkert. Det
pisses i rennestenen og drosjene vaskes rett utenfor
inngangsdøren. Bilvaskerne ruser seg og legger
seg tvert ned. Det hender de må vekkes, og er
meget tunge å vekke.
Sakuntala går ikke ut, for hun må passe
på tak og vegger her inne. Så stoler hun
ikke på naboene.
Hilsen Wera
Kolkata,
9. juni 2010
Hadde jeg drømt om å ha elegante legger,
ville jeg nå vært sønderknust. Leggene
mine er tykke, anklene også. Ingenting er
vakkert å se på. Utslettet, som bredte seg
over venstre arm for ti-tolv dagers tid siden, kurert
av en bestemt form for talkum, brer seg nå over
begge legger sammen med hovenheten. Leggene er
heldekket av tekstiler; det uelegante er usynlig for
andre enn meg. Hovenheten skyldes heten, utslettet
også. Hadde de som kaller meg maa visst dette,
ville dokumenter og arbeidsplaner blitt forstyrret,
om ikke skrinlagt, og all konsentrasjon knyttet seg
til de sørgelig tunge og rødprikkete
leggene som kanskje ikke lenger kan bære maa.
Den dagen det ikke lenger er plass til føttene i
sandalene, vil sannheten eksplodere!
Vi har vært i veverlandsbyen i Phulia, i
Nadia-distrikten. To dødsulykker hadde
inntruffet på veien dit samme morgen. Det fikk
meg til å fortelle Devendra i hvilken oransje
lomme i den svarte ryggsekken
reiseforsikringspapirene befant seg; han ville
nødig vite dette. Nå som vi igjen er
tilbake i Kolkata, og jeg igjen nyter kveldsvinden
fra trærne og selve elvelandet, med åpen
verandadør ut mot byen, har jeg nettopp sett et
nytt lyseblått klosett oppført på
verandaen. For meg! Også en dusj er installert.
Ingenting er brukbart ennå, siden det ikke fins
vegg mellom klosettet&dusjen og byen. Jeg har mao et
klosett i Kolkata, antagelig for resten av mine
levedager. Det er en pussig egenerklæring. Snart
vil Sakuntala og broren i etasjen under igjen kunne
låse døren om natten. I en hete som denne
er kroppenes største trøst rennende vann,
litt kaldere enn lufttemperaturen.
I vevernes landsby i Phulia der dialekter fra
øst-Bengal (Bangladesh) er rådende, vandret
jeg med kamera som før. Denne gangen skulle vi
også sitte og snakke med tolv-tretten jenter
på mellom elleve og fjorten år.
Veverdøtre, spinnehjulsdøtre. Skolejenter
som spinner når de kan. Men de lager ikke
tråd. Tråden kommer ufarget fra Bangalore i
sør-India for så å bli kjemisk farget
i Phulia. Naturfarge tåler ikke vask og er ikke
holdbar, sier veverne.
Det de kaller charka er neppe samme manuelle redskap
som Mahatma Gandhi brukte i løsrivelseskampen
fra britenes regime i India. En norsk brukskunstner
kalte det, ut fra bildene mine, for hespetre.
Spinnehjulet var et vesentlig element i Gandhis
forståelse av og kamp for indisk verdighet og
autonomi. Ikke britisk lagde klær men
hjemmespunne og hjemmevevde!
Som før og for alltid bøyer jeg meg for
tråden. Fremmedtråden fra Bangalore må
bearbeides. Ingen kan veve med "rå" eller
"ukokt" tråd. Å "koke" eller forberede
tråden er kvinners arbeid mens mennene vever. En
prosess i de mange trådprosessene er å mate
tråden med rismasse; bare slik blir den
slitesterk og myk. Plutselig hadde kamerafilteret
mitt merker etter fykende rismasse! En mor og to
døtre satt ved spinnehjulet/hespetreet og matet
tråden.
Overført kunnskap, fingrenes presise kyndighet,
betydningen av hvert eneste setningsledd. Det er
uendelig vakkert - som kunnskap, konsentrasjon og
stillhet. En helt annen, kall det førmoderne,
måte å bruke hjernen på. Det
lønner seg overhodet ikke. De som heller vil
kjøpe "handloom" enn fabrikkproduserte tekstiler
av bomull eller silke, er få. Levekostnadene
øker i India. Spinnere og vevere er fattige og
kan ikke bli annet enn enda fattigere. Hvis noen
tjener på det håndvevde, er det mellommenn
og butikkinnehavere. Slik bare bokhandlere tjener
på en vanlig diktbok. Selv bokhandlere tjener
lite på en diktbok sammenlignet med hva de
tjener på en bestselger.
De atten jentene som kom, med uindisk punktlighet,
for å snakke og tegne charka, ville arbeide med
tråd for alltid. Så ville de sitte sammen,
snakke og tegne. Tre ganger kom de, i løpet av
tjuefire timer, for å sitte, tegne og snakke. De
hadde aldri sittet slik før, bare for sin egen
skyld. Antagelig hadde ingen spurt etter tankene og
ønskene deres. Det mørknet der vi satt.
Skyene ble svarte. Regn, sa jentene henrykt. De leste
i himmelen: kort regn, langt regn. Jeg kunne se
besteforeldrene for meg, med små barn på
fanget og ord om regnet, samt de små
beskyttelseshandlingene som må utføres for
at alt ikke skal bli vått. Jentene sørget
for at jeg ikke ble våt.
Jeg vet ikke hva EarthCare with Art kan gjøre
for vevernes døtre. Å redde vevernes
samfunn fra total arbeidsløshet i en globalisert
og kinastyrt tekstiløkonomi er umulig.
Hilsen Wera
Kolkata,
7. juni 2010
Jeg vil skrive om Shahnawaz. Han er cirka fjorten
år. Faren stakk av fra moren og tre barn for
ti-tolv år siden. To av barna ble etterlatt hos
morens foreldre nord for Kolkata. Shahnawaz ble med
moren til den store byen. Jeg vet ikke nøyaktig
hvor lenge moren har bodd i bordellet ved Ganga
nær Kalighat; det dreier seg om mange år. I
samme rom som moren der har også sønnen
bodd. Sønnen har vært morens øyesten;
det hun har gjort har hun gjort for sønnen og
sin egen mor samt barna i landsbyen.
Det var i mars 2009 at noen tok meg med til
bordellstrøket og sa: ma, snakk med kvinnene
her. Da snakket jeg også med moren til
Shahnawaz. Gutten med de store øynene dukket med
ett opp. Tatt ut av skolen, for moren klarte ikke
å holde ham der lenger. Han arbeidet gratis i et
bilverksted, for at han ikke skulle reke rundt og
foreta seg tåpelige ting.
Shahnawaz er for lengst tilbake på skolen. Han
har privatlærer nå og ble den første i
klassen i Kalighat High School. Han kan ikke bo her
hos meg lenger, sier moren; han er stor gutt nå.
Nå er du hans far og hans mor, sier hun henvendt
til meg. Og Shahnawaz sier han vil studere og arbeide
slik at han kan ta mammaen vekk fra bordellet.
Vi leter i og utenfor Kolkata etter et internat med
skole for Shahnawaz. Drevet av hinduer, muslimer
eller kristne? Slik spør vi oss. Og spør
også Shahnawaz. Gud er en, sier Shahnawaz. Han
har aldri lært om rituell eller dogmatisk
renhet. En hindu-ashram med bare vegetarisk mat? Det
er i orden, sier Shahnawaz. Bare skolen er god og
lærerne gjør det de skal.
Forleden dag, da han fikk ny skolesekk, kom Shahnawaz
til kontoret for EarthCare with Art. Ingeniør er
det han vil bli. Hva slags ingeniør, slik
spør Devendra som selv er ingeniørutdannet.
Dadu, bestefar, jeg vet ikke, svarer Shahnawaz, som
antagelig bare vet at ingeniøryrket er
respektabelt. Gutten har antagelig aldri tenkt
på de forskjellige formene for
ingeniørkunst. Devendra legger ut om hus, biler
og veier. Du må ta matematikk, fysikk og kjemi
svært alvorlig heretter, føyer Malay til.
Soumu sier: Shahnawaz, du må ikke glemme at den
veien som nå åpnes for deg, ikke var
åpen for noen av oss som sitter her (med unntak
av Devendra, som opprinnelig er fra Kashmir).
Shahnawaz nikker. Kanskje har han mot og visjon til
å gå hele den lange veien. Moren hans
kommer seg ikke ut fra det lille rommet ved Ganga.
Det er for sent for meg, sier hun med fem av oss til
stede, en ettermiddag før kundene kommer. Mor
tjener sønn for at sønn skal tjene mor,
sier Shamin etterpå. I dag spurte jeg kristne
Lawrence om han kjenner til internater. Han skal
forhøre seg i bispedømmet. Shahnawaz
våkner og sover foran et stort jesusbilde.
Jeg fylte ut det krevende visumskjemaet og
kommenterte ikke spørsmålet om
bangladeshiske visumstempler i pass før det
nåværende passet. Jeg krysset av på
"NGO-works" i skjemaruten. Men
førstesekretær S.A. Amin erklærte at
jeg ikke hadde et godkjenninningsbrev fra NGO-Bureau
i Dhaka. Hadde jeg hatt det, ville jeg ikke
måtte komme hit til The High Commission igjen og
igjen, sa han. Et dokument er et dokument, sa han, og
tilføyde at han ga meg turistvisum som forrige
gang. Han noterte seg det indiske telefonnummeret
mitt i tilfelle noen av barna i Arshi Nagar kunne
inviteres til å synge i The High Commission.
Ingen sjel ville bli skadet av det.
Bare et dokument er et dokument. Den bengalske
byråkratiske er en dokumentkultur. Jeg
forsøker å begripe hva det er som gjør
det så ubeskrivelig vanskelig å gjøre
grasrotarbeid her. En må investere store summer
og tusen timer for å skaffe seg tillatelse til
å sette opp et gjerde på egen tomt mm.
Byråkratene er ikke der når de skal,
på grunn av en kones sykdom, te hos naboen,
eller hodeverk, og gjør litt av gangen så
de må bestikkes for å gjøre litt til,
og litt til, og litt til. Gjøre?! Dvs. flytte
på et papir, skrive første bokstav i
signaturen.
De offentlig ansatte er livstidsansatte; dvs.
uoppsigelige. De slipper unna med å gjøre
ingenting. Det som skal gjøres, ja virkelig
gjøres, må gjøres utenfor det
offentlige, som er et kaos av intrikat
byråkrati. Men for å få utføre
noe i frihet må byåkratene, de som helst
ikke vil gjøre noe, av personlig letargi eller
av politisk motstand, signere et tillatelsesdokument.
Om dette er en britisk rest infisert med CPS'
sære areiderrettigheter eller noe helt annet,
kan jeg ikke utgrunne.
Det var en påkjenning å bli registrerrt som
NGO i Bangladesh. Mens papirer ble utfylt, hørte
jeg barna synge. Jeg ble slik sett skånet. Og
papirhaugen var heller ikke så støvete
tung.
Noen hamrer i veggen her. Det bygges baderom for meg
på verandaen. Noen utfører noe! Som om mine
gamle dager skulle tilbringes her, dvs. i en
lediggang som gjør meg, frihetsbortskjemte
norsking, uendelig mismodig. Alle de andre er vant
til hindringene og ventemånedene. Jeg har laget
meg en europeisk livsform med radikal autonomi, og
den norske staten har velsignet meg med et
statsstipend slik at jeg kan arbeide uten annen
grense enn den egne kraftens. Dvs: når jeg ikke
er her og det ikke er hett eller politisk vold.
Det er ikke bare det monstrøse offentlige
apparatet som stanser bevegelse, men også folks
utsatthet for pengemangel, sykdom - og eksamener. For
oss i EarthCare with Art er det av og til en
påkjenning at så å si alle de gode
arbeiderne er uskolerte og fremmede for det
monstrøse byråkratiet, med et stort ubehag
ved Partiet. De vil nødig være i det
byråkratisk-politiske fremmedlandet og har ikke
lært å hamle opp med det. En skolert
bengaler ville kunnet snike seg frem der våre
hengivne ikke kan. Men en skolert bengaler ville ikke
ønsket å arbeide så hardt "uten
lønn".
Da regnet varte i en ettermiddagstime i går,
løp folk ut for å bli våte. Vi er jo
også selve jorden.
Hilsen Wera
Kolkata, 4. juni 2010
(2)
En historie om heten er denne: noen har tak, andre
har ikke; noen har tak med vifte, andre har bare tak.
Noen har utelukkende sol, skygge og natt, mens andre
har et svalere innerom uten vifte, og andre igjen et
enda svalere innerom, som dette: viften er
pålitelig; den surrer og surrer. I denne delen
av Kolkata har det ennå ikke vært
strømbrudd i min tid, ikke før
kommunevalget og ikke etter det heller.
Jeg er i en viss forstand arbeidsløs men har et
svalt rom med vifte.
Jeg skal reise til Bangladesh 20. juni. En kolossal
brann har herjet den gamle bydelen i Dhaka. Ganske
nye høyhus har slått sprekker etter en
storm i forrige uke. Heten er neppe
tropisk/subtropisk i Dhaka.
I dag kom visaskjemaene til meg. De er ikke som de
var i fjor. Nå må alt bevises. Alt som
må bevises er, for meg, ikke bevisbart. En
visumsøker blir bedt om å levere gamle pass
dersom gamle pass inneholder visumstempel til
Bangladesh. Gamle pass har jeg ikke her; de ligger i
en skuff i Oslo, med visumstempler til Bangladesh.
Gammelt yrke, nytt yrke må nevnes. Alt lar seg
gjøre, i anstendighet; det er bare de to gamle
passene som mangler. Hvem bærer med seg ugyldige
pass på en lang reise. Det gjør den som vet
at de må vedlegges en visumsøknad.
Den som søker bangladeshisk visum fra ambassaden
i Stockholm er, såvidt jeg vet, ikke nødt
til å vedlegge alt dette. En skandinav er en
skandinav, en inder en inder. Blir en skandinav i
India vurdert som inder eller som skandinav; det er
spørsmålet.
Så er det bare å håpe at han som var
førstesekretær i fjor ved The High
Commission of the People´s Republic of
Bangladesh i Kolkata også i år er det, for
da vil han gjenkjenne meg. Enhver gjenkjennelse er
selvsagt ikke det beste i byråkratiets
sammenheng. Han kunne komme til å si at hun drar
mistenkelig ofte til Bangladesh.
Plutselig drar en høyttaler med en stemme av
forbløffende alminnelige dimensjoner forbi. Det
kan være Trinamulpartiets folk som nå drar
rundt i gatene og takker for stemmene som ble avgitt
og som sikret partiets seier.
5. juni. I dag kan det bli gatebråk. Ikke
gå ut, sa Devendra. Noe i meg, den lille resten
av "journalist", vil gjerne ut og se. Så tung og
het som luften er, er alle lyster blitt små.
I etasjen under meg har søsteren stått opp
mens broren sover. De er hverandres. Den ene lager
mat og passer på gården, som er templet, og
den andre drar hver dag to timer hver vei til
kontoret der han er regnskapsfører. Jeg bruker
brorens og søsterens bad og ser dem tusle i
halvmørke gjennom gangen og rommene eller ligge
på sengen. Nettopp nå så jeg Sakuntala
ta frem poteter mens broren fremdeles lå og sov.
Slik er søndagen. Langsøvn.
Dette er min "langsøvns-sommer". Min sommer for
harde tanker i uhyggelig hete. Det er ikke nordboeren
som sier uhyggelig. Stedets små og store
mennesker sier det. Journalistene skriver det. Ingen
fare, sa klimaforandringsskeptikerne på den
nordlige halvkule sist vinter: se snøen, det er
kaldt!
Det var kaldt hjemme hos dem, altså var det
kaldt. Nå er det hett her. Dermed er det
selvsagt ikke sagt at det er hett overalt. Det er
hett der det fra før var aller hetest. Og
regnskyene er usynlige her jeg bor og ser ut.
Hilsen Wera
Kolkata,
4. juni 2010
I går vandret jeg mellom trær tunge av
frukt. Tropisk og bugnende Bengal. Det var som å
bevege seg inne i eventyret, i myten om alle tings
begynnelse, edens hage og fraværet av enhver
mangel. Jeg spiste den lille blåsvarte frukten
jam og det bløte hvitrosaaktige fruktkjøtt
fra daddelpalmen. Jeg kjenner ikke navnet på
alle fruktene som ble lagt i hendene mine, med eller
uten skall. Syrlige, bitre og bengalsk søte. Det
er jo søtt bengalere vil ha. Unevnelige nyanser
i søtt. En frukt lignet blåbær og er
visstnok meget sjelden. Vi i EarthCare with Art skal
få minst én stikling av planten med
blåfiolette bær. (Heter det stikling, eller
er navnet stikling forbeholdt blomster? Jeg er jo
ingen gartner.) Fire forskjellige slags mango, en med
navn som snøhavet og rosafrukt ble satt frem for
meg, oppskåret. Nyanser av søtt, av
sursøtt og litt surere enn det. Jackfruktens
store kjerne ble jeg sittende lenge og smatte
på. Det var nytelse. Spis flere, sa de, og
hentet flere. Jeg spiste videre. En aldeles sanselig
fruktkjøtt-nytelse. Guava er av et hardere slag.
Den som spiser guava spiser vitaminer. Mens
kjøttet rundt jackfruktens kjerne er
sensuelt.
Da alle frukter, eller så mange som jeg orket
fortære, var fortært, ble en liten
skål med en eneste kokt reke, dyrket frem i
sør-Bengal, lagt fremfor meg; reke med
kryddersaus, kokosmelk, jheera, løk, koriander
mm.
Guavafruktene var innsnørt i plast som beskytter
mot fugler, insekter og aper, samt for å bli
store og gule for markedets skyld. Markedet sies
å ønske seg store og lyse frukter. Som de
store blanke eplene som i sin tid kom fra USA.
Markedet ønsker ikke å se spor av et insekt
eller et fuglenebb. Heller blankt og vitaminfattig
enn flekkete og vitaminrikt. Det var Zita i Budapest
som fortalte meg at det fins eu-regler for agurkenes
form. Ungarske agurker pleide å være
vridde, saftige og unormerte. Slike agurker vil eu
ikke ha.
I 1992 fikk jeg tomater fra en hage sør for
Bucuresti. Det ble en reise inn i tidlig barndom, inn
i eventyret om den gangen tomat var tomat og smakte
som slike, nærmest velsignende. Reke og tomat
var barndomsdelikatessene, sjeldne, så sjeldne.
Det er lenge siden tomatene mistet smaken av sol.
Vi dro langt i går. Sørover, østover,
nordover. Telenor, her kalt UniNor, i samarbeid med
en eller fere indisk(e) partner(e), annonserer
eksplosivt, med lys og navnevimpler. På en benk
satt en eldre mann og forberedte blader til å
legge paan, betelnøtt, i. Jeg merket at den
gamle hadde noe annet, noe helt eget, i seg. En litt
yngre mann ga ham vind, altså viftet med en
stråvifte bak hodet på den gamle. Det er en
gest av respekt.
Den gamle ble sagt å være baul og baulers
guru. I britenes tid, sa han, da kunne en baul
være baul. Men Partiet, CPM, har "spist opp"
alle baulene. Som om tiden mellom 1947 og 1976/77, da
CPM ble enerådende i delstaten, var
fraværende for den gamle; en guru som nå er
henvist til å brette ut blader å legge
betelnøtter i.
Monsunen skal komme om seks-åtte dager. En
syklon forstyrrer for øyeblikket. Det dreier seg
om et særdeles sammensatt værsystem.
Senere. Alle sier at denne heten er altfor
heftig. Gatene er halvtomme. Folk tør ikke
gå ut eller søker ly i den smule skygge som
fins. Jeg har ikke vært her i mai/juni,
altså i førmonsuntiden, på lenge. Jeg
var her i 1980. Men jeg husker ingen kvelende hete
fra mai/juni 1980. Hva om regnet ikke kommer, eller
kommer slik at dråpene kan telles, altså
aldeles smålåtent eller måteholdent.
Da mister jorden grøden. Og kroppene mister
navigasjonsevnen. De teller nå metrene som
må tilbakelegges og velger med varsomhet
når de går ut; dvs de som ikke er
overmodige, uvitende eller er henvist til å
trekke varer og folk.
Fravær av synlig sol er en lise.
Oslo nå. Bygdøy, Sognsvann og Maridalen. En
sol som er til å tåle. Et bad, en vandring
mellom trærne, og inn for å skrive, lese,
tenke.
Hilsen Wera
Kolkata,
3. juni 2010
Jeg gjør ingenting. Ikke skriver jeg, ikke leser
jeg, ikke lager jeg mat, vasker gulv eller klær.
Jeg fotograferer i mindre enn ett minutt hver dag.
Kanskje ett sekund, og slett ikke hver dag. Likevel
siger jeg sammen. Dusjer tre ganger i løpet av
dagen, svetter litervis, drikker enda mer. Jeg
drikker kostbart.
Fragmentet som fins, også i meg, av puritansk
samvittighet skammer seg. Ikke fordi jeg drikker
kostbart men på grunn av lediggangen. Ja vi
snakker. Vi snakker om enkeltbarn, snakker om
prosjekter, om frukttrær, alfabetisering og
stammefolks sang, den som er ved å dø ut.
Det som sies blir notert og arkivert. Men alle disse
ordene etterlater seg ennå ingen skikkelse av
jord og synbarhet.
En dag skal alle gjerninger måles. Det fins en
sannhetsvekt, en gjerningenes summasummarum eller
kanskje "essens", som den dagen, kall det Sannhetens
dag, blir sett og som hele tiden blir det.
Fordi de kaller meg ma får jeg si uhørt
direkte ord og fordi bengalikunnskapen min er og blir
begrenset, blir ordene mine rå og skarpe. Min
vilje til forsiktighet er sped. Viljen til harde
handlingsord er langt større.
Hvor ble dikteren av.
I flere timer hver dag, slik er det i denne uken,
oppholder jeg meg under viften i fjerde-etasjen,
på en hard seng, tar til meg gatelydene,
annerledes i dag enn i går, for nå er
valgresultatet klart: CPM er slått ut i Kolkata.
Ikke i hele Bengal men i delstatens hovedstad. Mamota
Banerjee, kalt didi, storesøster, blir overhode
i denne delstaten etter 34 år med CPM-styre.
Didi har sagt nei til økonomiske frisoner. Det
er et godt nei. Hva hun for øvrig, i maktens
posisjon, vil si ja eller nei til er ukjent.
Jeg har noen ganger oppsøkt tyrkisk bad i
Budapest. Kaldt vann temperert vann varmt vann, og
igjen det kalde. Her er alt "luftvann", ca 36 grader
varmt hvert minutt mellom kl 10 og kl 17; før og
etter det ca 33 grader. Er det derfor jeg går og
bærer på søvnighet og ett eneste stort
ønske: søvn. Hvis det er slik, tross et til
nå svært pålitelig ønske om
å arbeide, da måles herved, i hvert fall
eksempelvis, konsekvensene av dette klimaet for
millioner av levende vesener og varselsklokkene, de
rent menneske-kroppslige, av klimaendringer ringer.
Blir det for hett, slutter mennesket å
ønske seg annet enn søvn og vann, for ikke
å nevne vifte - og tynt bomullstøy. Jeg
blir det som heten er. Europeeren i meg sier: jeg er.
Men det meste går i ett med heten og har ingen
kontur.
Likevel løper bærere av alle slag med tunge
varer og rickshawtrekkerne gir seg ikke. De
bærer stor svetteklut, løper, bærer -
og sover.
Siden jeg ikke kan gå ut som jeg har kunnet og
ønsket i andre årstider i denne byen, kunne
jeg skrevet. Men det vidunderlig skapende har lagt
seg søvnig ned der inne i hjernebarken og kan
ikke det det vil. I tillegg vil det svært
lite.
Jeg kunne villet skrive. Dette er en konjunktivform.
Jeg kunne villet ville skrive.
Så er jeg her for å gjøre en
organisasjon, EarthCare with Art, mulig. Den
gjøres mulig, time for time. Andre arbeider mer
enn meg, langt mer. Lokalene er ryddet. Soumu feier
gulvet. Så vakkert det er å se Soumu feie
gulvet. Sultan ser bekymret på meg hver gang jeg
ikke spiser full bengalsk porsjon. Kanai skriver
møtereferater. Mangrovebusker blir plantet
på en øy i Sunderban. Devendra sørger
for alle juridiske og andre dokumenter til alle
feltfremstøt. Malay sier at han, hvis vi vil,
vil drive alfabetiseringsarbeid i landsbyene ved
jordstykket i Bardhamam som vi har fått i gave.
Frukttrær skal plantes der før 15. juni.
Det sies at monsunen vil komme 6. juni.
"Klimafeberen" er, i beste forstand,
ordinær.
Men det har vært førmonsunhett siden mars.
En bitteliten vinter, et pust av vår og deretter
kolossal sommer.
Området i Bardhaman-distriktet er en grop av
ikke-utdannelse. Malay sier: skal barna ønske
skolegang, må foreldrene i hvert fall kunne
signere. De må skjønne at en bokstav er noe
annet enn alt annet og at lys kan komme slik.
Slik kommer bokstavene og innhenter meg. De er langt
unna diktet, eller romanen. Landsbybokstaver,
fattigfolks verdighetsfragment, for ikke å si
håp. Et bittelite "jeg" i jungelen.
Jeg går ikke inn for ordet "jeg". Det kan
likevel hende jeg går inn for de fattigstes evne
til å si... også jeg.
Hilsen Wera
Kolkata, 1. juni 2010
(2)
Åpen verandadør, vind. Mørke skyer.
Kanskje kommer den til natten. Antagelig ikke. Jeg
svetter. Som alle andre må jeg vente på
alle ting. Alle venter på monsunen. Likevel
går jeg, standhaftig og ganske tåpelig, inn
for at arbeid skal gjøres som om verken hete
eller monsun fins. Elektrikeren er ikke kommet for
å installere viften. Det gjelder å kvitte
seg med forestillingen om at den som sier han skal
komme faktisk kommer. Det gjelder i tillegg å
kvitte seg med sin egen bagasje av
kontrollforsøk og tidsplaner.
Malplassert europeer. Kolkata ble ikke laget for meg.
Kolkata er ikke laget. Soppartet sveller byen opp i
sumpen ved Bengalbukten.
Det som skal komme er monsunen. Jeg innprenter
forsøksvis puritanske dyder, som den om
tidsplanlegging. Men elektrikeren kommer når
elektrikeren kan og vil. Elektrikeren vet ingenting
om meg og ingenting om at en avtale er til for å
holdes. Elektrikeren har en viten jeg behøver;
elektrikeren er sterkest. Elektrikeren gjør
ingenting, sier de, hvis ingen står og er vitne
til arbeidet. Den som skal betale må være
der hele dagen og dagen etter. Bilmekanikeren bytter
ikke en bildel uten at bileieren har kjøpt inn
delen og er vitne til at delen settes på plass.
Vitnet må vite nok om elektrikerens arbeid og
bilmekanikerens arbeid, for ikke å nevne
rørleggerens.
Nå er vinden større og himmelen enda
mørkere. Jeg har fjerde-etasjen for meg selv. I
kontoret i første venter Sultan på
elektrikeren. Skaff en stor planleggingsbok, har jeg
sagt. Jeg lager et eksperimentelt "europa". Det er
ikke sant at indere er late. Eiendomsskatt inndrives
og strømmålere avleses også i denne
delstaten. Det er vanskelig å få lov til
å arbeide oppfinnsomt eller skapende.
Byråkratiet har smeltet sammen med det lenge
enerådende Partiet (CPM). Nå er Partiet i
ferd med å miste folkets gunst. Byråkratiet
vakler og er porøst.
Det var kommunevalg 30. mai. Opptellingen
foregår nå.
Jeg har en følelse av uendelig lediggang, nemlig
min egen. Vi venter alle på elektrikeren.
Så venter vi på Kanai fra øya i
Sunderban. Innstilt båt på grunn av storm.
Vi venter på software-eksperten, på
rørleggeren; på bilens
forsikringspapirer.
Venter på presis viten om hva som foregår i
patua-landsbyen Naya, der en NGO opprettet av et
eks-parlamentsmedlem fra CPM-partiet, en viss Malini,
later til å kjøpe kunstnerne - slik at de
kan synge partisanger og male selgbart. Jeg vil
så gjerne opprette en gurugriha der, uten
byråkrati/parti-penger, bare for at barna skal
lære å synge som generasjonene før og
male slik, med plantefarger. CPM-medlemmet vet om meg
og har fabrikkert en historie om en britisk kvinne
med titusener av kroner hun vil strø ut over
landsbyen for å lage galleri og gjestehus for
besøkende utlendinger.
Ingen har sett den britiske kvinnen.
Eks-parlamentsmedlemmet er utdannet og mektig - og
mottar NGO-penger fra Delhi som hun lett kan
kjøpe kjøpbare sjeler med.
NGO-er opprettes av ledende partimedlemmer her; de
later til å være en av korrupsjonens, i
hvert fall smøringens, kanaler. En
tilsynelatende anstendig måte å besgunstige
politikere på. En NGO i nabolaget her betaler en
fjerdedel av penger mottatt fra Frankrike og Spania
direkte til de lokale CPM-kadrene.
Også vi oppretter en NGO, utemom alle kadre.
Uten partilojalitet. Det sies å være
umulig. Vi går inn for å plante trær
og la barn utfolde seg og lære. Umulig?
Alle svetter og ingen har kalender. Jeg fotograferte
en mann som dro seg fremover på en planke med en
skål til mynter foran seg og en liten treboks
med sprekk i til sedler, han sa: gi til Allah, gi til
Allah i meg. Jeg ga til Allah og fotograferte. Ingen
sa nei. Han er lam, sa de. Han jukser ikke.
2. juni
De som ikke må går ikke ut i denne heten og
i det mulige politiske rabalderet nå som
stemmene er i ferd med å bli endegyldig talt
opp. Jeg sitter inne og tenker små tanker,
også om å organiserer fire rom +
kjøkken og bad. Hvor skal datamaskinene
stå, hvor skal nabolagets barn sitte og male,
hvor skal de to av oss "adopterte" barna, Kali og
Suchdev, samt kvinnen, den nye "moren", sove.
Devandra ordner med "adopsjonspapirer" i den lokale
retten, Soumu kjøper madrasser og annet
nødvendig utstyr. Sultan, regnskapsansvarlig,
sletter unyttig nedlastet stoff på en av
datamaskinene.
Stemmene telles opp fra kommunevalget. Det hojes der
nede. Jeg går ut på verandaen og ser en
Trinamul-vimpel fra en forbikjørende
motorsykkel. Etter trettifem år med CPM-styre
kan det bli et, partipolitisk sett, nytt styre her.
Men hvor nytt kan det nye bli der hele
administrasjonen er innsatt med CPM-kadre eller med
en svært massiv og gammel bevissthetsform som
bare er vant til seg selv. Nye kadre blir kanskje som
de gamle i et korrupsjonsstyrt byråkrati.
"EarthCare with Art" beveger oss i små sirkler
der det dreier seg om barn, trær, sang, farger.
Jeg lærer om guava og mango, hvordan de skal
plantes, hvor stor avstand mellom tre (stikling?) og
tre. Det lille treet heter chara, ikke gach. Men
akkurat nå er det bo- og kontorarealet som
ryddes og organiseres, med tanke på en
mimimum-skjønnhet og en slags arbeidets logikk.
Før viften plasseres i det nye kontortaket kan
ingen arbeide der.
Lastebiler fulle av Trinamul-tilhengere kjører
forbi. Jeg er i Kolkata på dagen da det gamle
røde Partiet ser ut til å veltes. Jeg
trekker et lettelsens sukk. Men det gamle vil ikke gi
seg lett og kan ikke slutte å være
soppaktig svellende, i tillegg til den mulige volden
som kan slå ut i dag, i morgen, i denne uken og
den neste.
Det er veldig lett å drepe.
Hilsen Wera
Kolkata,
1. juni 2010
Monsunen har fra gammelt av fast dato. Den kommer i
bølger over det indiske subkontinentet.
Først nå skjønner jeg at 1. juni er
riktig dato for første monsunbølge; men
riktig ifølge hvilken regel? Det kan være
flere år siden monsunen faktisk satte inn da den
skulle, med riktig kraft og varighet. Dette er en
fatal "klimaforandring". I disse trakter er maten
kortreist. Maten blir slik monsunen er.
Dette er selvsagt ikke den fulle sannhet. For
kjøpere og selgere av patenter og industriell
kunnskap om manipuleringsmuligheter av mat gjør
sitt med indiske og andre matvarer for å
gjøre maten tørkeresistent, insektresistent
osv.
For første gang, i Kolkata-utgaven av
Tronsmo-bokhandel, EarthCare BookStore, hørte
jeg igår om et stort landbrukspolitisk
ønske om å vaksinere eller forgifte alle
auberginer, som den første av planter, for
å gjøre auberginen frastøtende for
insekter. Men, altså, holdbar, vakker å se
til, som menneskers mat. Ja, kanskje nettopp
dét: holdbar og glatt. Så råtner den
ikke, så tåler den heten. For den er blitt
noe annet enn en plante; et monstrum som insekter
ikke vil nærme seg. Her frykter mange insekter
mer enn de frykter kjemikalier. Og noen tjener
på planter med riktig glatt overflate, om de
så er uten næring.
Til nå har bønder og andre kunnet
mobilisere seg for å si nei til "forgiftningen".
Monsanto har heftige økonomiske interesser i
indisk landbruk og indiske politikere har lite imot
bestikkelsespenger.
Storm og regn er kommet, også til Bengalbukta.
Telefon kl 6 a.m. fra en av de ytterste øyene i
Sunderban, den som syklonen Aila slo innover med
saltvann i fjor. Saltvannet har gjort trærne
visne og drept ferskvannsfisken i dammene. Kanai som
skulle kommet til Kolkata i dag sammen med en enke,
en mulig "mor" for de to foreldreløse
søskenene Kali og Suchdev som skal bo i et
anneks til kontoret vårt, kan neppe reise
på grunn av regnstormen.
Monsunen er visstnok kommet til Kerala i dag. Her i
Kolkata venter vi, svettende. Jeg rekte ute kl 8 a.m.
Drakk sukkerrørsaft som ble presset mens jeg
satt ved en trestamme. På den andre siden av
veien satt slangetemmeren med blåseinstrument og
to kobraer.
Badstutilværelse i uterommet. Jeg orker å
tenke under viften kl 7 om morgenen. De samme tankene
er ikke tilgjengelig uten vifte, eller senere på
dagen. Stiger gjennomsnittstemperaturen her med 2-5
centigrader, vet jeg ikke hva som vil skje med
landbruket; jeg vet altfor lite om landbruk. Det som
vil skje med alle levende vesener er utmattelse og
sykdommer. Heteutslettet mitt er en bagatell.
Jeg kom tilbake med nattog fra Benaras i går.
Mahindar, hjelperen fra Benaras 2004, var med meg
helt til riktig sete i riktig togvogn i Doon Express,
to dager etter en fryktelig mord-ulykke med et
avsporet tog vest for Kolkata. Maoisters verk, sies
det. Morderes verk, sier jeg. Kanskje knyttet til
kommunevalgene i Vest-Bengal i går, 31. mai.
Jeg kastet meg rundt på brisken til jeg omsider
sovnet og sov til en eldre kvinne vekket meg for at
jeg, våken, kunne se etter bagasjen vår
mens hun pusset tenner ved vasken noen meter borte.
Indere tar ikke søvnen fra hverandre uten grunn.
Den eldre hadde lenket fast en av veskene sine med
metallkjede. Kanskje var det bagasjen min hun hadde
omtanke for, og ikke sin egen.
Den som bar reisevesken min til autorickshawen i
Benares var en ung og rik nord-inder, en dannet
muslim med litterære ambisjoner som neppe noen
gang hadde båret andres bagasje. Gifte seg
nå, ikke-gifte seg nå; det er Zinchans
spørsmål, forelsket som han er i en rik
fashiondesigner-jente. Hun er hindu, elsker ham
visstnok blindt og har aldri beveget seg uten a/c
(air conditioning). Mens Zinchan bar reisevesken i
middagsheten i balansegang mellom kulort, geitelort
og et uendelig antall kategorier søppel.
Jeg satt og spiste i Ganpati Guesthouset da samtalen
med Zinchan begynte. En farløs tyveåring
som tror at han kan skrive seg til rikdom, om han
bare får treffe Indias statsminister først!
En karikert utgave av et pinlig faktum: med riktig
navn og referanse åpner portene seg. Så sa
jeg: gift deg ikke før du vet at du har egen
grunn å stå på, ikke bare din fars
mangohage; ikke bare en rikjentes blinde
kjærlighet.
Zinchan kunne en dag skrive en roman som Vestens
lesere med appetitt på det eksotiske gjerne vil
lese, fra India med de riktige markedsingredienser av
hindu/muslim, rik/fattig, call center, mangohager og
en breddfull Ganga. Denne gangen satt sammen av en
muslim, solid redigert av en litterær
"monsanto-agent".
Hilsen Wera
Benares,
27. mai 2010
En hund gjør. Det er fullmåne. Jeg har sett
månen over Ganga mens Bapu rodde og rodde. Der
dobiene, klesvaskerne, slo klærne mot steinene i
dag morges, satt menn på huk og fisket. De satt
der som om en liten fisk, eller forestillingen om en
fisk, og det stille samværet med elven er
viktigere enn alt annet. Kanskje er det det.
Jeg gjenfinner i små lykkelige stunder det jeg
en gang hadde i syn og tanke langs badetrappene her.
Noe er ugjenkallelig borte, som den sterke stillheten
og alle offerhandlingene ved Assi ghat. Pengeveldet
har overtatt den sydligste, eller er det kanskje den
nordligste, badetrappen. Det var dit jeg kom i
1994.
Der jeg den gangen bodde i all enkelhet er det
nå oppført et luksushotell med minst
én uniformert portvakt. Det var i dag, i
morgenavisen, jeg leste om dammene som skulle
omdannes til svømmebassenger i traktene ved
Benares slik at barn ikke mer skal drukne. Det er
godt at barn ikke drukner. Det er ikke godt at de
levende dammene med fisk og lotus og muligheten til
å vaske klær og kar blir omgjort til noe
aldeles rettlinjet og "moderne".
Barna plasker i Ganga når den hardeste heten har
gitt seg, tidlig på ettermiddagen. En tom
parafinkanne blir rett som det er brukt til
svømmevest. Barna plasker og hojer og vet lite
om ærbødigheten i det hellige vannet. Der
noen ber, leker andre. Der noen fisker, blir likene
brent. Og Bapu som ror meg sier at menneskene karrer
til seg hus og biler men alle drar nakne herifra.
Bapu som savner turister å ro nå i
hetetiden da indiafarere fra andre land drar
nordover, til en mulig lise, en tålelig
temperatur, i fjellene.
28. mai
Helt uventet kom det første regnet her siden
januar i natt. Jeg forstod ikke hvor kjøligheten
kom fra da jeg stod opp kl 4.30 for sammen med
Mahindar å dra på leting etter pottemakere.
Glatt og sølete i smugene. Det var Mahindar fra
2004 som dro sammen med meg på leting. Lenge
før han hadde bedt og før han hadde spist
stod han ved rekkverket utenfor rommet der jeg bor,
punktlig som den aller punktligste.
Jeg stoler på Mahindar. Han følger meg til
riktig perrong, riktig tog, riktig vogn og riktig
køye i over i morgen.
Vi fant ikke pottemakere. De kunne ikke kna og dreie
og forme pottene, sa de, for det var ikke tørt i
dag.
Ved likbrenningsstedet stod en temaker. Lite søt
te, sa jeg. Han smilte. Så hentet han vann;
så kokte han vannet; så helte han melk,
sukker, kardemomme i vannet og passet på
glørne. Han hentet seg paan fra nabosjappa og
hadde all verdens tid. Foran meg lå veden til
likbålene stablet opp. Jeg vet ikke hva slags
tid jeg har.
Den som kommer til Benares må kunne sitte. Jeg
både sitter og trasker. Hver gang jeg ser en
gul- og oransjekledt sadhu komme gående med stav
husker jeg vennen jeg ikke vet hvor er. Han ga meg
til dette landet på nytt. Jeg fikk det for
første gang da jeg var pur-ung, for andre, eller
kanskje tredje, gang ved baulenes sang i Kenduli i
Birbhum i 1992, og deretter av den villeste av
vandrere, vill i rus og vill i offerevne, og med et
lidenskapelig ønske om et India for alle, uten
utelukkelser av muslimer eller fattige.
Uten ham ville jeg neppe kommet tilbake. Fordi han
sa: vær hos menneskene her, er jeg her. Han
kunne ikke gi opp rusen for eget vedkommende. Men han
kunne si: når jeg er død, lever du
fremdeles - og slik gi meg til India.
Hilsen Wera
Varanasi, 26. mai 2010
(2)
Min venn sa han ville dø i vannet. Jeg sitter
her ved floden Ganga. Min venn sa han ville dø i
floden, eller aller helst i vannet utenfor
Orissa-kysten, i Bengalbukten. Det er et større
vann enn Ganga. Jeg kjente min venn. Han sa han ville
gå ut i vannet, eller be om å bli
båret dit, den dagen eller timen da han merket
at det nå var det døden som kom. Slik ville
en inkarnasjon bli fullført; den neste er alltid
ukjent.
Min venn er meg ukjent. Vi dro i ukevis i
skogområdene i Sentral-India sammen, i
geriljaområder, i urfolkslandsbyer. Han ventet i
den røde bilen og jeg trasket med kamera fra tun
til tun der barn og voksne ikke hadde sett en
ikke-inder før. Fremdeles er jeg ikke-inder.
Så dro vi videre. Jeg vil aldri kunne komme
tilbake til disse skogområdene. Bare fordi min
venn var modig, kanskje overmodig, kom jeg meg dit.
Ingen andre ville gitt meg den gaven.
Det hender jeg tenker at han, min sadhuvenn, har sett
inn i Indias store forunderlighet, det jævligste
og det vidunderligste, som ingen andre jeg har kjent.
Sist gang jeg hørte stemmen hans, i telefonen,
sa han at han nå holdt til ved den største
badetrappen i Benares. Ennå ikke død. Etter
alle slags farer, fremdeles en stemme som kom til
øret mitt og sa at det som er, det er.
Et mer vanvittig menneske har jeg aldri sett og aldri
kjent. Når jeg ved elvebredden i Benares ser de
oransjekledte sadhuene, de som har forlatt familiens
og tingenes kretsløp, traske med stav,
håndkle, med eller uten tiggerbolle, merker jeg
den treårige og særdeles inngripende
historien vår som skulle oppløse seg i rus
på hans side og i stor sorg på min. Det var
i februar i 2009.
Jeg er ikke i tvil om at min ville sadhuvenn som for
min skyld kjørte innover i jungelen i Orissa,
Jharkhand og Chhattisgarh, er velsignet.
På grunn av ham vet jeg langt mer enn før
om rus. Fordi jeg har sett rus på nært
hold, og i lange perioder hatt jungelen på den
ene siden og en "sjåfør" i rus ved rattet,
vet jeg mer enn før om meg selv. Jeg hadde ingen
vei ut fra bilen, for utenfor strakte den farlige
skogen seg. Og all forstandig tale prellet av
"sjåføren" slik den preller av de som har
søkt ly i rusen på et tidlig tidspunkt i
vandringens og smertens historie.
Kanskje får han virkelig dø i vannet. Da
han sa dette sitt ønske til meg til meg under
fjellene i Himalaya i mars 2007, rant tårene
mine. Nå ser jeg ut på Ganga. Det var der
han satt under den spede telefonsamtalen i september
2009 da jeg for lengst trodde han var død
på en eller annen oppløst måte, og
slett ikke i vannet.
Kanskje er jeg kommet hit til Benares også for
å legge fra meg den rareste kjærligheten i
mitt liv, dvs for å legge den enda lenger inn -
for en forvandlings skyld.
Nå gjør jeg mitt beste for å tenke og
opprette skoler for fattige og forlatte barn i
Vest-Bengal. (Reisen til Benares er en sløyfe,
en slags parentes, en pause fra organisatorisk
feltarbeid.) Slik var arbeidet i Kolkata i fjor, slik
er det i år - og slik vil det kunne bli så
lenge jeg kan pendle mellom kontinenter og
metafysiske og sosiale virkelighetshorisonter: Norge
og det østlige India, for ikke å nevne
Bangladesh.
Slik det her er skrevet forløp ettertanken
før hun som nå har massert meg ayurvedisk
kom inn i rommet. En kriger må ta seg av
instrumentet, som denne gangen ikke er pil & bue
eller metall men bastob, den elementære
virkeligheten, altså kroppen og kroppens kraft.
Jeg tror ikke på en kroppsløs eller
kroppsfiendtlig guds- eller hengivenhetsvei.
Se risen og bøy deg for den. Slik også med
hvert spedbarns finger. Og med alt som er deg
selv.
Hilsen Wera
Varanasi,
26. mai 2010
Jeg sitter med to store vinduer åpne ut mot
Ganga ved Meer Ghat i Varanasi. I rom 3 i Ganpati
Guest House som for seks, eller er det åtte,
år siden. Viften gjør sitt; heten gjør
enda mer. Den er stikkende, sviende, for ikke å
si total. Det fins ikke noe sted utenfor denne heten.
I smugene er det stille; folk utfører minst
mulig. Det er ikke nå de nysgjerrige av alle
kategorier søker seg til Varanasi.
Den spedalske ligger på knærne i samme
lille gatehjørne som forrige gang. Kroppen hans
fikserte med ett tiden i meg.
Jeg leter etter mitt Benares. Det jeg får,
nå som før, er floden. Det er neppe sant at
den renner uberørt. Men den er det eldste her.
Det er den som gjør at Varanasi er noe annet enn
andre nord-indiske byer. Templene har ikke samme
kraft som floden; ikke for meg.
Så hvorfor er jeg her, og ikke i Kolkata.
Dragningen mot Benares har vært sterk lenge. I
dag er jeg riktignok bare trett etter nattoget fra
Kolkata, og merker ingen dragning til noe som helst;
dessuten blir også jeg mindre, i enhver
forstand, av heten. Følelser ligger uten å
føles.
Jeg sitter på den store sengen der en grønn
og to oransje puter ligger på innbydende laken.
Bidula, billdkunstneren, skulle vært her. Men
sønnen Agni ble liggende i gulsot. Så dro
jeg alene uten lyst til å dra alene. Alle tog er
voldsomt fulle nå i skoleferien. Jeg fikk en
nedrekøye i vanlig kupe på en VIP-kvote;
Soumu, en av de arbeidende "sønnene" mine i
"EarthCare with Art" i Kolkata, har en søster
som er gift med broren til Mamata Bannerjee,
Jernbaneministeren. En slags nettverkets
"frynsegode".
Ingen ber meg om noe. Floden renner evig.
Bittesmå maur kryper på det norske
tastaturet. Ikke ett menneske å se. Jesu
Små Søstre, de som lever nazaret-livet, som
arbeidere blant arbeidere, sigøynere blant
sigøynere, palestinere blant palestinere, og
også ved en av badetrappene ned til Ganga,
oppsøker jeg i morgen.
Lyset blir mindre og mindre, fuglenes lyder
større. Det summer i menneskestemmer noen
timeter borte. Dette er timen da de som ikke har
orket å bevege seg i de stikkende lystimene
igjen kan røre på seg.
Ramu kjente meg igjen her i gjestehuset. Du som
snakker bengali, sa han. Den gamle kvinnen som skal
massere meg ayurvedisk har visstnok spurt etter meg
siden sist. Meg... hvordan kunne hun spørre
etter meg... Forrige gang sparte hun og mannen til en
pilegrimsreise til Haridwar, eller Uttarkashi, i
fjellene der Ganga renner forunderlig grønn og
er ett med selve begynnelsen.
Det er nesten fem år siden jeg lå naken
under de kyndige hendene hennes forrige gang. Hun er
gift med en dom, eller er det kanskje en barberer.
Dom=likbrenner. Men jeg tror det er barbererens
kvinne som rent kastemessig er knyttet til det å
massere.
Men hvorfor er jeg så redd for toget. Der jeg
sitter ved togvinduet og fyker forbi landskapene er
jeg langt fra redd. Men det er noe med perrongen,
dette med inngangen og utgangen, altså av toget.
Dette må virkelig være et barnetema. Noe
med frykten for å bli stående igjen på
perrongen idet toget jeg skulle vært med fyker
videre, eller ikke å komme meg ut av kupeen
på riktig stasjon.
Det eneste jeg da kan bruke er barnets evne til
å be nabo-togpassasjeren om hjelp. Kjære
medpassasjer, jeg kan ikke se. Kunne du, bare et lite
minutt, se for meg.
Hilsen Wera
Kolkata,
24. mai 2010
Jeg har til nå ikke visst hva partipolitisk
skrål er. Jeg lærer det her. Det
medfører umiddelbart "hjernesvinn". Og, i meg,
et skarpt nei til de nåværende
partipolitisk ytringsformene i dette landet. Som om
det dreier seg om å installere et heslighetens
prinsipp slik at all glede blir borte, og med gleden
enhver fornyende tanke, for ikke å nevne selve
håpet. Alle ledere, her kalt neta, later til
å snakke like øredøvende.
Ingen kan høre seg selv, og heller ikke en
annen. Det er lenge, lenge siden Gandhi. Snakket
også han på netaers maner. Ingen grunn til
å helliggjøre Gandhi. Men han visste noe om
nakne føtter og om å spinne i taushet.
Noen må ha foretatt en fordeling av
ettermiddager og kvelder til parti etter parti.
Trinamul-partiet i dag. I går var det CPM. I
morgen kanskje Congress. Men da vil jeg være
på vei til jernbanestasjonen Howrah, for derfra
å dra til Benares. Jeg skulle reist med
billedkunstneren Bidula Basu. Så reiser jeg
alene. For sønnen hennes er blitt diagnostisert
med alvorlig gulsot. Hvit mat og hvile.
Syttenåringer ønsker seg alt annet enn det.
Noen syttenåringer lærer om begrensninger
bare ved å falle - i sykdom eller annen form for
tap.
Det gjelder selvsagt ikke bare
syttenåringer.
Håpet om politisk taushet i dag som igår,
ca 21.30, har falt fra meg. Klokken er 22. Han som
nå skråler gjør det som om han må
si alt dette før han skal dø, eller fordi
katastrofen har tatt stedet han snakker fra, og
nå må alle overlevende ofre alt. For en
energi, for en kanalisering av eksistens i munnen.
Men snart, snart skal alle hjem og spise.
Fremmedgjorte hustruer venter i ikke-altfor-fattige
hus for å mette menn som ikke har mer igjen
å si.
Jeg har ikke vært i Benares siden januar 2006.
Jeg skal se alt jeg kan og sitte i badetrappen ned
til Ganga for å huske alt og holde hjertets hver
minste sans åpen. Det kan være hvit
tørr hete i Benares, tynn elv Ganga, eller
kanskje plutselige regnskyll, som i Kolkata i dag:
himmelen mørknet og alle dekket hver frukt, hver
avis og hvert tøystykke, gatene ble med ett
tomme der jeg hastet av sted mot en cybersjappe for
å ekspedere to brev hjem. Det tordnet og lyn
flerret den mørke himmelen der jeg satt og
tenkte at nå, akkurat nå ryker
strømnettet. Da var jeg alene kunde i en ellers
meget travelt besøkt cybersjappe. Syklon, sa
Devendra bekymret i telefonen. En bitteliten syklon,
i så tilfelle. Da jeg igjen sprang mot bilen med
paraplyen fra Claes Ohlsson var regnet av alminnelig
europeisk format. Det ble ikke min første
erfaring av syklon men noe atskillig mindre
fortellingsverdig... regn, bare regn.
I kveld regner det ikke.
Nå sier politikeren dhanyabad, takk. Jeg
håper han er den siste som sier takk så det
er hørbart fra fortau til fjerde denne dagen.
Nå sier en annen ashirbad, som betyr
velsignelse. Da er det egentlig ikke mer igjen å
si. Men nå inntar en tynn kvinnestemme podiet
med et atskillig mindre invaderende refreng. Det er
lettere å sitte på sengen i fjerde og
skrive med en tynn kvinnestemme i øret.
På alle plakater ser politikerne rett på
"deg" med hendene i namaskar-hilsen,
ærbødig. Og etter det, sier de ironiske,
må alle velgere, for ikke å nevne
befolkningen, hilse politikerne med namaskar-hilsen i
fire, eller er det fem, år, frem til neste
kommunevalg. Nå roper noen titalls menesker
sammen, nå har de ropt ferdig; så nå
er det håp for stillheten.
Jeg trasket ved Ganga i dag. Palash er død,
meddelte en ung mann. Da jeg kom til Kolkata i januar
1992, til gudemakernes bydel, uten å vite hvor
jeg skulle gå og uten å kunne bengali,
nærmet jeg meg en kerosin-kø. Der spurte
jeg på engelsk om noen kunne ledsage meg til
gudemakernes område. Jeg, sa Palash. La meg bare
fylle parafinflasken først og sette den fra meg.
Så vandret Palash, to kamerater og jeg ved Ganga
til gudemakerne. Den gangen, i januar, ble Saraswatis
skikkelse med sitar på svane laget.
Nå er Palash død. Gudemakernes små
sjapper er delvis knust, det kunne jeg i dag se, i
Utviklingens navn.
Hilsen Wera
Kolkata,
23. mai 2010
Krishnatrærne med de røde blomsterklasene
utenfor vinduet mitt er stille. De er det
nærmeste jeg har i fjerde-etasjen der jeg sitter
på sengen med åpen dør ut mot en
veranda. I mer enn tre timer har partipolitikerne
buldret og skreket på gatehjørnet rett
nedenfor. Som om de ønsket og ønsker at
ingen på de utplasserte stolene skal høre
sin egen tanke; ja som om de aller helst ville
blåst selve hjernen ut på hvert eneste
levende vesen i nabolaget og erstatte den med en
partihjerne.
Jeg har aldri vært nærmere det fanatisk
totalitære enn her. Her som det samtidig myldrer
så mangfoldig. Også derfor er Kolkata en
forbløffende by. Her kan alle ville og rare
tanker tenkes og alle former utfolde seg. Og her fins
det samtidig et pågående forsøk
på hjerneutblåsning. Fordi motstanden mot
ensretting er så sterk i Bengal, blir
forsøket på politisk ensretting så
heftig og stemmevolumet hos Partiets politikere
nærmest krakilsk. Jeg som sitter i
fjerde-etasjen og hører, tenker: hva har han
stemme til å si når denne massive talen er
ferdig; hvordan kan han etter dette lytte til en
kvinne eller et barn.
Det er en uke til kommunevalget og plakater er for
lengst spikret inn i trær og klebet til mange
templer, for ikke å nevne sjapper av ulikt slag.
Billaster med vimpelvinkende og skrålende folk
fraktes fra møte til møte og demonstrasjon
til demonstrasjon. Jeg drar til Benares om to dager,
og kommer tilbake etter valgdagen. Det kan bli hissig
her rett før og i løpet av den dagen. Dette
er en voldelig flekk på kartet. Politiske og
kriminelle gjerninger blander seg.
Bengalere bøyer seg for måltidet. Jeg har
sittet på sengen, renset kamera, overført
dagens bilder av pottemakere og søvn til den
eksterne harddisken og lest aviser, side opp og side
ned med rapporter om flybrannen i Mangalore i
Sør-India. Brente døde, hjemkomne fra
Dubai. Umulig å skrive en setning under den
politiske støyen fra gatehjørnet. Nå
har alle omsider gått hver til sitt for å
spise. Alt har sin slutt. Og jeg kan skrive litt.
Kanai, en av våre, en skolelærer fra
Sunderban, er her nå. Han har vært
CPM-politiker i mange år. Communist Party
Marxist. Nå vil han ut av partipolitikken.
Kameratene spør ham: har du forlatt os. De kan
tenke at han er avløper og heretter vil
avsløre partihemmeligheter til andre partiers
ledere. Dette er grunn nok til drap.
Kanai har sagt: der EarthCare with Art er, der vil
jeg være.
Mye er uskrevet. Men dagen sitter i kroppen som
behovet for søvn, bare søvn. 39 veldig
fuktige grader Celsius i dag, der jeg trasket over
søppelplassen på leting etter pottemakere.
Siden fotograferte jeg gatesøvn. Og etter
traskingen gatelangs dro vi til bordell-området
der en av kvinnene i fjor ga meg sin sønn,
Shahnawaz, den gangen tretten år. I dag har
Angura Begum gjentatt "gaven". Hun vet at hun ikke
har noen vei ut av bordellen. Ta gutten til deg.
Vær hans far og hans mor.
Angura er muslim. Når hinduer faster foran store
festivaler, faster også hun. Alt hun gjør
blir gjort under et stort kristuskors. Slik er
Angura. Shanawaz ble den første i klassen. Send
meg bort herifra, sier han. Han vil lære noe
ordentlig og bli noe ordentlig og ta moren sin med
til et annet sted enn dette.
Vi leter etter et internat. Om ikke i Kolkata,
så kanskje i Sunderban. Vi kunne ikke gjøre
dette i fjor. I fjor visste vi ikke at Shahnawaz
virkelig ville lære og virkelig ville ut av
nabolaget han har vært henvist til så
lenge. Som mange indiske unggutter og ungjenter har
også han en "slumdog millionaire"-drøm; han
lærer å danse.
I nord-Bangladesh er listen over de ti jentene hvis
sanger skal tas opp til cd-en klar: Rehana, Sharifa,
Nilima, Succhittra, Mukta, Shyamuli, Rasheda,
Mousumi, Nupur og Harimoni. Fire hinduer og seks
muslimer. Det er en cd som også vil kunne
kjøpes i Norge.
Hilsen Wera
Kolkata, 18. mai 2010
(2)
Under viften, like ved trærne. Krishnatrær
med store rød-oransje blomsterklaser, lysende,
som et vidunderlig innslag av noe annet enn "denne
byen", samt andre trær, lyder fra
kjøretøy, tusen ganger flere lyder fra
mennesker. Jeg bor i fjerde etasje. Jeg kunne ikke
bodd mer skjermet og samtidig midt i byens gamle
kjerne. Rickshawbjeller, bilhorn, kolossale støt
av utålmodige bevisstheter og hender. Jeg er
her. Det er hér jeg her.
Hun som eier hele gården med unntak av én
leilighet oppholder seg alltid innendørs og
låser dører, også et jerngitter midt i
trappen. Hun er en akademisk skolert kvinne som har
mistet kraften, pint av en tyrannisk bror som eier en
leilighet i samme gård, og utmattet, ja som
besatt av tap, etter å ha pleid syke foreldre
til døden. Hun holder orden på
eiendomsskatt og forsikring men ikke på egen
helse. Kolkata er full av skjebner. Noen av disse har
med selvfornektelse å gjøre. Magre kropper
fra en annen tid, en slags siste rest av britenes
"utdannelse", eller kanskje av
selvfornektelseselementet i indisk
visdomstradisjon.
Denne gården er farsarven til Sakuntala.
Historien og kjærligheten har en
gårdskropp; hun bor i den.
I nord-Bangladesh pågår prøveopptak i
lydstudioet. Rehana, Sharifa, Liza, Anna, Ripon og
andre synger for en annen mikrofon enn min
håndbårne. Eksperter er kommet fra Dhaka. I
juni/juli skal det bli cd-opptak. Badsha,
koordinatoren av det hele, er lykkelig når jeg
snakker med ham på telefon.
Å reke rundt med kamera har jeg ennå ikke
kunnet i Kolkata. Også den dagen vil komme.
Nå er jeg organisator og "ma", dvs mor. En
organisjon, EarthCare with Art, skal gjøres
sterk, motstandsdyktig og sannferdig. Trær skal
plantes, skoler opprettes, gamle sang- og bildende
kunsttradisjoner skal, forsøksvis, bevares..
Etter tusen "prøvelser" og påfølgende
undersøkelser vet jeg mer enn før om hvem
som er hva blant de jeg i femten måneder har
kalt mine egne, og langt mer enn før om
løgn. Hva det skyldes at intrigemakeri eller -
for mitt øye - besynderlige sammesvergelsesnett
blir så tette, voldelige og løgnaktige
akkurat hér, i Bengal, vet jeg ikke. Og jeg vet
jo heller ikke at de faktisk er heftigere her enn
andre steder.
En turist får ikke vite slikt;
en-som-holder-av-India får slett ikke vite det.
Dette får bare den vite som er nødt til
vite det for å gå videre, dvs: en som
akkurat hér har noe å dø for.
For mer enn et år siden ble jeg "holdt fast" i
Kolkata for tredje gang: noen ville arbeide med meg.
Før har jeg arbeidet med billedkunstnere og en
sadhu. Denne gang for trær, barn og
utdøende tradisjoner sammen med noen som kaller
meg "ma" og tror jeg kan veilede dem. Det er
fremdeles slik at en i India, ikke minst i Bengal,
kan ha en forbløffende tillit til europeere.
I fjor visste jeg mindre enn nå om den
systemiske "sykdommen" her, det politiske
forvirringsregimet i staten Vest-Bengal. Jeg hadde
ikke sett særlig langt inn i byråkratiets
ugjennomtrengelige og temmelig korrupte univers. For
å utføre et arbeid her på en
byråkratisk korrekt måte må en sluke
mange kameler og ha en aldeles ikke-skandinavisk
tålmodighet.
Fromt språk kan ligge som et dekke over
sannheten. Dette er banaliteter. Det fromme
språket med hengivenhetsgester ligger
ugjennomtrengelig over infamiteter mange steder.
Mange som ikke lever i og av en gudstro vet dette. De
som lever i og ved en gudstro kan også vite det.
I Den katolske kirken vet vi det nå på en
rå måte.
Hilsen Wera
Kolkata,
18. mai 2010
Jeg merket ikke 17. mai i går. Men jeg
måtte fortelle om midnattssolen. Skolelærer
Kanai fra en øy i Sunderban var
vitebegjærlig. Det jeg forteller ham sier han
til barna. Kanai kjøpte mango og skrellet den
til meg. En søt og en sur. Jeg spiste mango,
banan, yogurt og roti. Snart kommer den digre mangoen
til markedet.
Mangoene i går hadde egennavn. Det var som
å spise rett fra bakken. Grøde og
gavmildhet. En helt annen mat enn den som kommer i
plast.
Hvor forskjellig mat er fra mat må en kanskje
hit, eller til Middelhavsregionen, for å merke.
Det er i mer enn en forstand så lite mat i det
vi kaller mat og som kjøpes i de store butikkene
i Vesten. Kanskje er det også derfor den er
så lett å kaste. Og derfor er
jordbrukspolitikk blitt en underlighet sett fra
byboeres side. Forståelsen av mat er grunn.
Delikatesse-spaltene samt matbok etter matbok er
skraper i lakken. Mat skal nære, mat skal
forbinde og kanskje helbrede oss. Alt det andre er -
noe annet.
På et marked i Budapest, Lehel tér heter
det, i mars i år kjøpte jeg hjemmelaget ost
og yoghurt av to søstre som hadde laget den. Det
var mat. Det var som virkelige tekstiler og virkelige
farger. Ikke utvannet, ikke tilsatt kjemikalier. Der
ved yoghurtdisken kom ideen om en essaysamling om
tråden, maten, krukken, Lalan fakir,
vevermystikeren Kabir - og Patti Smith.
I morgen drar vi med buss noen timer nordover. Der
dyrkes det mat på jord gitt av Shamim. Shamim er
en av arbeiderne i EarthCare with Art. Det har
vært hett og tørt i Panagarh-regionen. 47 C
i april. Så kom noen merkbare regnskyll. Det som
nesten hadde visnet ble grønt igjen.
Fins det pottemakere i nærheten, spør jeg
Shamim. Ja, ma. Ta meg med til pottemakerne. Og
Savana, datteren til Shamim, sier i telefonen:
bestemor kom; når du kommer kan vi gå fra
sted til sted. Savana vil gjerne gå fra sted til
sted, si hei til folk hun så i fjor eller aldri
før har sett.
De som kalles maoister har lagt en landmine under
grusveien sør i Chattisgarh slik at en buss med
lokale anti-maoister (regjeringsansatte) og vanlige
landsbyfolk eksploderte. 44 døde. Arundhati Roy,
Mahasvati Devi og andre kunstner-intellektuelle sier
og skriver at "maoistenes" gjerninger gjenspeiler
forsømmelsen av stammefolk i de sentrale indiske
skogregionene gjennom flere tiår.
Forsømmelse, fordriving og utbytting.
Stammefolks jord i eller nær skogene har
mineralforekomster enhver kapitalist kunne ønske
seg. Men det fins ingen rett til å drepe, heller
ikke for de utbyttede. Det fins selvsagt heller ingen
rett til å utbytte, fordrive og rane, Verken den
"logiske" sentralmakten eller de rasende eier
sannheten; de feiler begge.
Det er cirka to år siden jeg dro rundt på
små og store veier i en rød bil vi kalte
"kjerremor" i disse traktene. Alt ondt kunne skjedd,
kidnapping, fryktet han jeg reiste med; ingenting
ondt skjedde. Kvinneansiktene og barneansiktene
derfra ligger i erindringen; digitalisert på
harddisken også. Jeg skulle gjerne lage en
utstilling med dem. I Oslo, New Delhi eller der det
fins øyne og klangbunn. Disse barna som altfor
tidlig har sett altfor mye - og som ikke kan be om
noe.
Hilsen Wera
Kolkata,
16. mai 2010
Det er årets viktigste puja, eller offerdag,
sier de. Enhver ofring er hver eneste gang den
viktigste. Denne heter akrayatirtthi. Det er et
sanskrit-ord og har med det ubeseirlige å
gjøre.
Her faller gudene ned og stiger opp. Krigen er i
mange tings midte. Guder blir slått og guder
slår guder; jeg hører fortellingene, bare
en sjelden gang blir jeg beveget. En purahit, en
thakur masai, altså en prest, kommer visstnok
til kontoret for å velsigne kontoret og alle
dets gjerninger i dag. Umulig å si nei til
velsignelser eller til selve nødvendigheten av
velsignelse. Du tar imot gaver. Merker du at gaver
binder eller forgifter, går du et annet
sted.
En thakur masai kan verken binde eller forgifte oss.
Men tjenestene han yter, sanskrit-mantraene, kan
være kostbare.
Ble hentet på flyplassen. De var ni som kom ved
midnattstider. "Sønnene mine". De er seende og
blinde, syke og friske i ukjente blandingsforhold. En
hadde lest om flyulykken for få dager siden, den
i Tripoli. Jeg tror han har stått og sett opp
mot himmelen for å spørre himmelen hva som
var hendt med ma, altså meg.
Jeg var en av de sene i passasjerflokken.
Bagasjebåndet i Kolkata har sin gamle rytme og
lyd. Den solide sekken min fra Tsjekkia lignet ingen
annen sekk. Den kom rullende sent. Uten en skrape,
ulåst som før; ingenting stjålet.
Da vi ankom Tollyganj i natt, lå fem menn og sov
på fortauet utenfor kontoret. En var
hvithåret. De hadde hvert sitt
allbrukshåndkle under hodet og ingenting over
seg. Ingenting der å stjele.
Sakuntala, hun som eier gården der vi, EarthCare
with Art, har kontor på bakkenivå, har
lånt meg rommet sitt. Her er det guder, dukker
og fotografier i en egenartet blanding. Dada,
storebror, bor en etasje nærmere fuglene. Det er
dit jeg skal fra imorgen av. Der er det grønt og
vind og fugler. Den som har reist langt og skal
arbeide disiplinert har små og distinkte
ønsker: vann, stikkontakter for ledninger, et
fast sted for klær og kameraer. Sønnen
tenker at det jeg først og fremst behøver
er mat.
Vandrere har sine vaner og rytmer, sine distinkte
nødvendigheter. Nomadeteltet, på et vis.
Eller en markering av himmelretninger. Ja jeg
behøver å vite hvor sør, nord,
øst og vest er. At batteriene er ladet og
klærne rene og vannflasken på plass.
Noen nomader sover i sanden bare med stjernene. Denne
ufullkomne nomaden behøver et større men
ganske banalt kart.
Ingen batterilader å se i Sakuntalas rom.
Talkumbokser, ja. Små dyrefigurer og guden
Ganesh med blomsterkrans av plast. Sakuntala
lånte meg den gode harde sengen hun kanskje har
brukt i hele sitt voksne liv. Ugift søster,
ugift bror. Ukjente historier. Skulle hun giftet seg?
Men hvem skulle da fulgt foreldrene hennes hele
veien. Spør meg om alt og jeg gir deg det, sier
Sakuntala. Men hun er ikke elektriker.
Hun pleide sin mor til hun døde, sin far til han
døde. Ingenting er viktigere enn det, ikke for
Sakuntala. Nå pleier Sakuntala gården hun
har arvet. Hun er alltid inne. Morning walk,
Sakuntala, sier jeg. Ma, jeg har ikke tid, svarer
Sakuntala.
Vi har leid enda et rom på bakkenivå hos
Sakuntala. Kanskje kommer to foreldreløse barn
for å bo der, med en kvinne fra en øy i
Sunderban. Øya som syklonen Aila gjorde karrig i
mai i fjor. Etter det har folk emigrert derifra.
Ferksvannet ble til salt vann på øya.
Kommer Kali og Suchdev fra slummen der vi driver
Green Peace-skolen hit, blir kontoret også et
hjem.
Hilsen Wera
Kolkata
lillejulaften 2009
Om et par dager flyr jeg igjen nord-vestover. Kan
LuftHansa-flyet lande i Frankfurt, da blir det slik.
Jeg er klar over snøstormene over det
kontinentale Europa. Sko kjøpt for å
beskytte føttene mine mot slanger i Sunderban,
og som ikke har vært i bruk til nå, vil
antagelig erstatte sandalene som har vært i bruk
i tre måneder, samt i månedene før
det, i Oslo og Budapest.
Her merkes vinteren nå. Vinter kom, vinter
blåste vekk, vinter kom tilbake. Nå
blåser vinden inn fra nord-vest, det
indo-gangetiske deltaet.
Jeg har lest morgenavisene. Våtmarkene i byen
vanskjøttes; det bygges høyblokker og
kjøpesentra med kapitalistisk blindhet. Det
ledende partiet CP(M), Communist Party (Marxist)
appellerer til de fattige, og bygger og bygger. For
de fattige, sies det. Opposisjonspartier er antagelig
ikke prinsipielt forskjellige fra maktpartiet. Det
mobiliseres i forhold til delstatsvalget her i
mars/april.
Jeg hører og hører om kjøp og salg av
samvittigheter. Der jeg er, kjøpes og selges det
ikke, sang mystikeren Kabir, mitt livs første
vever, på femtenhundretallet. La Kabir synge, la
Kabir synge: jeg er der det ikke kjøpes og
selges.
I går kveld satt "sønnene", også kalt
"ville hester", og hørte sang fra
nord-Bangladesh i mer enn en time. Denne kjære
MacBook-en har "alt". Men de innebygde
høyttalerne er små. Lyden ble svak. Da
Subho sang, og Rashida, og lille Ankhi, lukket de
ville hestene øynene. Binod sa at han hørte
slik sang for tjuefem år siden. At han "ble
menneske" med den sangen.
Slik en i Vest-Bengal sluttet med engelskundervisning
på åttitallet (?), slik ble også den
gamle sangen sjelden å høre fra da av. Det
skulle ikke være utenlandsk, men herfra. Men det
som kom hit, eller var herfra, og vokste og vokste,
var propagandistisk: maktspråk i alle kanaler.
Fjernsynet kom styrtende. Indere kan ikke motstå
bildet. Det må ha begynt med det hellige
gudebildet de har tilbedt i århundrer.
Fjernsynet kom styrtende og det som hadde høy
lyd, slo ut alt annet.
Slik sang som guruer og barn synger i
nord-Bangladesh, høres ikke her mer. Ja vi skal
lage cd-er. Også her skal de selges, dvs: lyttes
til. For cd-ene vi skal lage i Arshi Nagar,
Lalmonirhat (se: www.suno-norge.org), de må jo
selges.
En natt og to halve dager var Binod, Soumu og jeg i
Fulia, en klynge av veverlandsbyer. Devendra strevde
med ngo-registreringspapirene i Kolkata. Nesten alle
ngo-er blitt til i skyggen av CP(M). Byråkrater
bestikkes osv. Det tillatte språket er et
språk som tillater Partiet å kontrollere
enhver bevegelse ngo-en gjør. Det betyr ikke at
byråkratiets/partiets "sikkerhetspoliti" faktisk
ser og hører alt. Men det betyr at det er
byråkratiets rett å forby det som, i de
offisielle papirene, ikke er nevnt, om
Byråkratiet så skulle ønske.
Derfor har "EarthCare with Art" vært presise med
ordlyden. Derfor har ordlyden blitt forkastet av
byråkratene to-tre ganger. Nå gjenstår
det stavefeil og en smule syntaktisk uorden. Så
blir registreringspapirene innlevert, og jeg drar
nordover, i bønn om at "de ville hestene" kan
temme seg selv tilstrekkelig.
I min gamle veverlandsby i Fulia har Partiet
infiltrert hver eneste mann ved hver vevstol og
kanskje også kvinnene ved hespetre og rokk, noen
ganger med dødstrusler. Veverne er kommet,
lutfattige, fra Bangladesh, og har behøvd
Vest-Bengals materielle "velsignelser", slik som
rasjoneringskort, velgerkort mm. Partiet gir og
Partiet sikrer seg stemmer. Partiet stemmer gjerne
for de som er "forhindret". De som får blekk
på tommelen, får tommelen vasket, slik at
de kan avgi en stemme til, og enda en stemme.
I det nærmeste tettstedet til veverlandsbyene
var det politisk møte. Stalins fødselsdag
kan være 21. desember. Slik Stalin velsignet
Russlands bønder, slik vil Partiet velsigne
Bengals bønder, tordnet det fra
høyttalerne.
Min gamle Pariskar Sarkar, blind og skrukkete, hadde
hørt at jeg var kommet til landsbyen. Jeg ga
henne en femhundrerupi-seddel i oktober i år.
Den har hun tviholdt på. Da hun hørte jeg
kom, ville hun gi seddelen til sønnen, slik at
vi som var kommet langveisfra kunne spise den dagen.
Vi avslo invitasjonen til stort måltid, og
spiste puffa ris med te. Pariskar har liggesår
og stor stormende intelligens. Hun tåler neppe
en vinter til, tenkte vi. Veveren Sanatan sørget
for salve og sjal, fra sjapper ved toglinjene der
Stalins fødselsdag minnes, til mitt første
menneske i veverlandsbyen.
Etterpå var det tråd jeg så. Den
kommer hvit og hardstampet fra Chennai eller Kolkata.
Det er i Fulia den får farge, og en tråd
blir skilt fra en annen. Tråden blir gjort myk
og håndterlig ved å ligge i en masse av
kokt ris og risskall.
Trådens eget ragasystem, alt dette vi som bruker
klær ikke vet. Bare veverne vet. De lager
tråd og vever med den tråden. De betales
ynkelig. Kvinnene ved hespetre og rokk betales enda
ynkeligere. Så vakkert som arbeidet er. Det har
en gammel grammatikalsk struktur.
Hilsen Wera
Kolkata
20. desember
Jeg har vært i Stalkers land. Andrej Tarkovskij
laget for mer enn tjuefem år siden en film jeg
husker på grunn av uhyggen i vannet, mørket
i vannet, vann forvandlet fra livsens til
dødsens; dødsens ukjent. Det var et barn
der; det var kanskje to barn.
Jeg har vært ved slikt vann, i Sunderban. Den
25. mai i 2009 slo syklonen Aila til i de trakter.
Kjempebølger fra Den bengalske bukt dro inn over
flere øyer. Det var dagslys. Folk kunne se
vannet, og løpe. Derfor var det få som
døde i samme stund. Hus ble knust, mat
ødelagt, de fattiges få gjenstander omgjort
til ingenting. Men, altså: få
døde.
Nå er det sju måneder siden. Knuste hus er
fremdeles knuste hus. Noen jordhus er bygd opp igjen.
Saltvann har lagt seg til i det som var risåkre.
Monsunen var svak i år. Regnvannet renset ikke
opp etter Aila. I dammene der folk pleide å bade
og fiske er det dystert saltvann nå. Dammene,
det bengalske særtrekket, ligger øde, til
ingen bruk. Det er i dammene folk pleier å vaske
kropper, klær og kokekar. Samt at de fisker
der.
Nå er dammene verre enn forgjeves; de er
truende. Og trærne, med unntak av
saltvannstrær, slike som kokospalmer, dør
ut: fort eller sakte. Det er et
spøkelseslandskap; derfor erindringskoblingen
til Stalker. Det barn har å se er det de ser:
spøkelseslandskap. Elektrisitetsforsyning noen
timer hver kveld. Noen fjernsyn er antagelig i bruk,
i sementhusene nærmest markedet. Barn som bor
der får se fjernsynsbilder også.
Jeg blir syklet og dratt lange veier på kjerre.
Til urfolksnabolag, til muslimenes nabolag der det
fins en fattigslig koranskole. Se det, se det. De ber
ikke om annet. Se, der er rismarken død, sier
de. Noen har prøvd å plante. Tørre
gule stubber å se. Dyrene er magre. Det fins
ikke fôr til dem.
Da ser og ser jeg. Et og annet hvitt klesplagg henger
mellom døde greiner rett ved saltvannet som
ligger gammelt på aldeles feil sted. Det er
havet som er saltvannets sted. Det jeg ser i
løpet av noen formiddagstimer ser de hver eneste
dag. Vi vil ikke ha noenting, sier de; vi vil bare
overleve.
Kvelden før omvisningen på øya var det
organisert et folkemøte på øya Choto
Moahkhali om "klimaforandringer". Jeg tegnet
verdenskart på skolens tavle. Folk var mer enn
vanlig skolert. Det spesifikt vestbengalske
kampspråket var merkbart hos flere: vi må
slåss! Vi må skjønne, sa jeg. Så
må vi holde av trærne.
Hold av trærne, sa jeg som et barn. Jeg hadde
ikke sett spøkelseslandskapet da jeg på
fredag snakket om gamle og nye trær.
Spøkelseslandskapet så jeg dagen etter.
Trær for dem, det er tapte trær.
Mangroveskogen hadde ikke beskyttet øya. Tett
mangroveskog kunne beskyttet da stormbølgene slo
inn.
Hold av trærne, sa jeg altså til de to-tre
hundre årvåkne menneskene. Dagen etter
kunne jeg ikke si det. Bladløse trær over
mørkt gammelt vann. Dette må barna se. Og:
dette må gamle som har sett noe annet i
årtier, se den tiden de har igjen.
De i byen (eller "staten") vet ikke at vi fins, sier
folk. The Royal Bengal Tiger vet de om. Men ikke at
det bor folk på disse øyene.
Selvsagt vet de at det bor folk som kan avgi stemmer
ved valgene her. Folk er med jevne mellomrom
ensbetydende med folk-som-kan-stemme. De kan
være "profitable" om de ikke har annet enn
tommelen igjen, den de avgir stemme med om de ikke
kan skrive signaturen.
Hva var det Presidenten for Maldivene sa under
klimamøtet i København. Noe om at klodens
klimatilstand ikke kan være et
"forhandlingstema"...
Hilsen Wera
Kolkata
15. desember
På fjernsynsskjermen: klimatemøtet i
København og terskelen på enten to eller
halvannen centigrad hva "global oppvarming"
angår. Halvannen centigrad skal være
tillatelig sett fra klodens og øybeboernes side;
to centigrader er oppnåelig for utslipperne hva
utslippsreduksjoner angår, men drepende.
Københavnfarerne slåss altså om
forskjellen på halvannen og to centigrader. Jeg
er for sliten til å ta inn flere ord og sette
sammen flere bokstaver. Men jeg må skrive en
hendelse i nabolaget her, nå mens en vis
brasilianer sier at halvparten av alle dyr antagelig
vil forsvinne med to oppvarmingsgrader. Og at
millioner av mennesker da vil måtte flykte fra
forsvinnende livsunderlag.
Jeg gikk ut av den røde bilen, for arbeiderne
laget ny vei. Soumu og jeg vandret til fots, etter
besøket hos Angura Begum og sønnen
Shahnawaz. Med ett kom en ganske gammel og snauklipt
kvinne gående med et stykke møkkete
tøy som slett ikke dekket kroppen. Tøyet
var gjennomsiktig og kjønnet var synlig.
Illeluktende og tannløs og aldeles rasende
fortapt så kvinnen ut til å være.
Sett deg ned, sa jeg. Hun sa maa maa maa og satte seg
ned. Soumu, gå og kjøp et stykke tøy,
en sari. Hun kan ikke gå på veien uten
beskyttelsen av klær. Kjære Soumu dro ut
på leting etter billig sari. Kvinnen satt og jeg
satt. Folk samlet seg. Folk sa at denne kvinnen hadde
alt, hus, sønn, datter, mat. Men hun gikk bare
ute og drakk. Ga vi henne noe, ville hun selge det og
kjøpe drikkevarer. Da hadde jeg for lengst tenkt
at det ikke ville vært nok, enn si riktig,
å kle kvinnen i en splitterny sari; hun
måtte vaske seg først. Hvor skulle vi kunne
vaske henne; ville jeg orke å vaske henne.
Soumu kom med sarien. Sarien ble ikke gitt. Kvinnen
gikk videre. På kontoret ligger det nå en
sari som kan gis vekk en vakker dag.
Samu, Nil Utpal og Siraj kom fra Panagarh med buss.
Jordstykket på åtte bigga er nå gitt
tilbake til Samu. Jordstykket vil han gi til
Swapnabhoomi. Det er tørt land. Må
inngjerdes og registreres - og vannes. En bonde hadde
dyrket det i tjue år. Bonden fikk fem bigga og
ville ha mer.
CP(M)-partiet, som har "eid" distriktet Bardhhaman i
tretti år, får ikke lenger utøve
totalt eierskap. Partiet prøver å holde
på dem de kan: slik som jord- og
fabrikkarbeidere. Se hva vi gjør for de fattige!
Fem bigga.
Jeg sukker under budsjett, regnskap og utgifter.
Å lage en stor tegnekonkurranse med femti
tegnende barn, foreldre, andre gjester og litt mat
til alle, samt trær og utstilling, videoopptak
mm, er en stor "investering".
Det er tidlig morgen. Kvinnen fra
sexarbeider-strøket i Kalighat har strøket
henna inn i hvert hårstrå på meg. Det
er svalende. Men det er ikke hett her nå.
Måtte gjødselen tørke, slik at jeg kan
vaske den av og gå ut i de andres verden. Et par
ensomme dagstimer er en forunderlighet. Norge
begynner å virke. Om ni dager, osv.
I morgen drar vi til Sunderban. Det skal organiseres
et seminar om klimaforandringer der det er forventet
at jeg skal snakke. Hva kan sies til de som må
drukne. Plant trær, kan jeg si. Ja, plant
trær som vi sørger for å skaffe.
Drukner Sunderban, synker også Kolkata.
Tre måneder i sør-Asia. Til nå har
norske tanker vært utenkt. Nå kommer de.
Men de er bare norske i den grad de dreier seg om
å arbeide kunstnerisk på norsk. Jeg savner
allerede den norske sommeren. For mellom 15. mai og
15. august vil det igjen være her jeg er.
Hilsen Wera
Kolkata, 15. desember
2009
Om et par dager drar vi til deltalandet Sunderban.
Det er druknende. De i København, indere eller
andre, har kanskje nevnt Sunderban, kanskje ikke.
Maldivene og Salomon-øynene kan, hva
drukningsfare angår, ha samme økologiske
status. Men Sunderban er et meget stort
landområde med spredte øyer i Den bengalske
bukt, i Bangladesh som i India.
Hva de heftige og de diplomatiske har kunnet beslutte
i København vet jeg ikke. De diplomatiske har
antagelig besluttet lite. Hvilke forsakelser kan en
politiker våge å pålegge folket...
Utstasjonering av soldater, kan hende. Soldater blir
høyt lønnet. De som skal forurense mindre,
blir neppe lønnet for det. Det vi alle kan
få tilbake er stille og umerkelig. De
visjonære og offervillige lederne mangler.
Det er mulig at Barack Obama er visjonær og
modig hva ikke-spredning av kjernefysiske våpen
angår. Og det er godt.
Folk her leser aviser inntil det siste synet er
borte. Enheten mellom mannen og morgenavisen er
betagende i byen. Jeg vet delvis hva de leser om
"København".
I går var jeg i Green Peace-skolen vår. Det
var bebudet helsesjekk av alle elevene. Min
sadhuvenns mer enn åtti år gamle mor skulle
komme. Ungene, som virkelig er tynne og små,
hadde pugget bokstaver og rim i nitti minutter. Legen
var ennå ikke kommet. La oss dikte opp en
historie, foreslo jeg. For læreren var
utmattet.
Det ble historien om fisken Kalpana, som betyr
Fantasi. Det var en politimann som fanget fisken i
selveste havet. Han tok fisken Kalpana med seg til
Bihar, i innlandet. Så drepte han den i en elv,
og ble fengslet. I fengslet i Bihar satt politimannen
inne i ti år uten vått eller tørt
på grunn av drapet på fisken Kalpana.
Så kom en lege. Og legen gjenoppvekket den
døde fisken. Dermed slapp politimannen ut av
fengslet.
Det var Puja, den eldste jenta, og Sukh Dev, den
nest-eldste gutten, som var de villeste
historiefortellerne. Hva de minste forstod aner jeg
ikke. Men de var mye stillere enn da de lærte
bokstaver! Kanskje bare utmattet, og veldig
sultne.
Such Dev, foreldreløs, hang på meg. Maa,
sier Such Dev. Det sier alle. Men de andre har egen
mamma. Hans døde da han ble født.
Legen kom med søtsaker. De fleste mødrene
fulgte med konsentrasjon med på målingen av
høyde og vekt. Den gamle legen noterte alle
mål. Such Dev sa han hostet blod noen ganger. Da
barna var ferdig målt og ferdig veid, dukket en
fakir fra mazaren opp. Han klaget over en
bronkittligende tilstand. Hostesaft, sa legen. Jeg
stakk til fakiren en halvstor seddel, og fakiren gikk
ut.
Vi dro til kontoret for Swapnabhoomi og der satt
ShyamSundar og Rani Chitrakar. Ja, de vil ha en
gurugriha med primærskole i Naya. De sier de vil
ha oss, og ikke de politiserte ngo-ene.
Devendra og jeg leverte laptopen, innkjøpt til
min sadhuvenn for to-tre år siden, hos Lenovos
Service Center: inn et tynt smug og opp en smal
trapp. Laptopens startknapp fungerer ikke. Kanskje
fins en gammel nok startknapp å få tak i.
En seks måneder gammel laptop er en gammel
laptop, sa service-mannen.
Devendra er en lang historie, underligere enn de
fleste. Briljant, med idiosynkratiske pussigheter.
Mens Binod og Soumu organiserte den store
sit&draw-konkurransen, med femti barn og et ukjent
antall gjester, i Kalighat High School søndag
20. desember, hentet han en stor sjekk som i dag skal
leveres på et kontor for lærvareprodukter.
Jeg får antagelig fotografere på selve
produksjonsstedet for lærvarer.
Jeg som snur meg vekk hver gang jeg passerer en
slakter nå.
Hilsen Wera
Kolkata,
13. desember 2009
Det var i går, en lørdag, som alltid er
gudinnens dag, jeg vadret i vinterlyset, så
stille det er, svakt tåket, gjennom det nedre
Kalighat-området, mellom templet og Ur-Ganga.
Hvorfor kommer du så sent, spurte avisselgersken
som holdt på å pakke sammen de usolgte
morgenavisene kl 8. Og hvorfor drikker du ikke te i
dag, spurte teselgeren bestyrtet. Grunnen var enkel
og ikke til å utsi: Binod som alltid kommer med
en enkel frokost ved halvåtte-tiden hadde ikke
dukket opp. Han klarte ikke å karre seg ut av
sengen på grunn av feber. Og jeg vandret alene.
Noe underlig eller helt alminnelig gikk opp for meg:
alt var med ett så vakkert. De som selger
små ting, samt blomsterkranser, solgte små
ting og blomsterkranser. Noen halvsov, noen var
vidunderlig våkne. Noen smilte, noen snakket,
noen spurte. Det var en stor vennlighet. Og jeg
tenkte på oktober måned her; det kom
sørgelige tanker i brev hjem den måneden:
Kolkata som var forsvinningen nær. Mitt tap av
en stor kjærlighet, nemlig kjærligheten til
denne byen. Men byen er ikke tapt og
kjærligheten er det heller ikke.
Jeg gikk der og tok alt til meg, i enkel og lett
glede. Den gamle satt ved treet og voktet over
templet for Sitala-Ma, gudinnen som beskytter mot
koppesykdom. Her sitter jeg nå, sa den gamle. Og
etterpå går jeg hjem.
Da hadde jeg kvelden før fått vite at min
sadhuvenn, som det aller meste gikk i stykker for
mellom forrige november og sist februar, fremdeles er
i live; i pilegrimsbyen Puri, i Orissa. Ingen her
hadde hørt fra ham siden juli, ingen uten jeg
mens jeg ennå var i Oslo, i september. I
Bangladesh oppdaget jeg på telefonen med det
medbrakte norske simkortet at jeg var blitt oppringt
fra et ukjent nummer i India 9. november. I
forgårs ringte vi det nummeret. Og anelsen ble
bekreftet: den som hadde ringt meg 9. november fra en
annens telefon var min omflakkende sadhuvenn. Og
telefonens innehaver sa at denne sadhuen ennå
lever, der ved havet i Puri.
Jeg vet det er der han ønsker å dø,
for å bli ett med havet. Men jeg kan ikke vite
at det er et slikt siste forberedelsesarbeid han
nå foretar. Hadde han levd med enkelt hjerte
ville han ringt det norske nummeret på nytt, om
han husket det fremdeles. Det indiske kjenner han
ikke.
En medpassasjer på Rajdhani Express
Kolkata/Delhi i april har ringt det indiske nummeret
mitt. Den pensjonerte professoren Arun Basu blir
invitert til den store tegnekonkurransen vår i
Kalighat High School 20. desember. Dit kommer femti
barn for å tegne og et ukjent antall andre barn
og voksne for å se.
Binods datter bor på et "pikehjem" for
sexarbeideres døtre. Binods kone er ikke
sexarbeider, men hans mor var det; og også hans
svigermor. Sriti bor i det store huset i Regent Park.
Pengene til kjøp av huset er kommet fra Spania.
Et sykehus for aidssyke blir visstnok også bygd,
med penger fra samme sted.
Vi besøkte pikehjemmet i går. Sriti viste
meg alle rom og presenterte meg som sin fars maa,
helt til en jente spurte om jeg ikke var dida. Mors
mor, hos hinduene. Eller dadi, som er både mors
og fars mor blant muslimene. Eller kanskje
thakur-maa. Fars mor, hos hinduene. Binod, faren,
måtte sitte nede. Fedre og andre indiske menn
må det. Utenlandske menn får komme inn i
alle rom. Det kommer mange utlendinger til
sexarbeidernes barn. Prosjekter blir støttet med
store vestlige midler. Huset skal ha kostet
førti lakh, som er seks millioner norske kroner.
To unge skotter underviste ungene i yoga.
Jeg fikk se store køyesenger, samt biblioteket
og taket. Alt fantes, men kanskje ikke tingenes og
gestenes hverdagslige ømhet. Sriti hylte da vi
dro.
I dag kjørte Binod og jeg til Hooghly, på
leting etter pottemakerne på vestsiden av Ganga.
Da kom jeg inn i India slik jeg husker det fra tidlig
nittitall; ennå ikke "globalisert". Vinterlyset
gir sitt. Og selvsagt pottemakernes gester, som jeg
holder så inderlig av. Jeg vil tilbake til
Serampore og stedet jeg ikke husker navnet på,
øst for jernbaneskinnene.
Hilsen Wera
Kolkata,
12. desember 2009
Jeg hører kråkene. Stemmen ligger nede.
Etter utekonserten sist søndag kom
forkjølelsen. Underlig at den ikke er kommet
før. Rehanas far kan komme til å ringe fra
øya i Brahmaputra i dag. Han kaller på
Rehana i ett sett. Hva skal jeg gjøre, maa. Slik
spør hun meg. Det kan hende at faren er syk og
vil se henne - til slutt. For det kan jo hende han
tror det er slutt for ham.
Han er i alle fall slu. Mens jeg var i Bangladesh var
han tilbakeholdende.
Jeg har sagt til Rehana at jeg fra nå av gjerne
tar over. Syng du, studer du. Hjelp til i achin
pakhi, internatet. Og jeg skal snakke med din far.
Mannen jeg fra nå av kaller Shahnaras far.
Akkurat dét vet ikke Rehana. Barn skal ikke vite
alle ting. Selv en femtenåring er barn.
Shahnara er Rehanas eldste søster. Hun er gift
med Darbesh Ali som Rehana rømte hjemmefra
sammen med i mars. Darbesh Ali vil ungjenta vel.
Shahnara var yngre enn Rehana er nå da de to
giftet seg. De er kloke sammen. Dyrker og selger
grønnsaker, og har nå tre geiter å ha
omsorg for.
Hvis Rehanas far ringer i dag, som jeg har sagt at
han kan, har jeg en ynkelig stemme å stille opp
med. Umulig å være sint med den stemmen.
Med slik stemme er jeg henvist til å
høre.
I gjestehuset er det morgenstille. Det var kvelds- og
nattstille også. Før dette har det
vært lurveleven i naborommene. Det er
bryllupssesong i byen. Alle gjestehus og hotell er
fulle. Bryllupsgjester lager lyd, sammen med durende
fjernsyn som de glemmer, især hvis de drikker
alkohol. Men i går kveld hysjet jeg ikke på
noen.
Jeg blir hjertelig tatt vare på av de som
arbeider her. Forleden dag ble alle flisene på
badet vasket. Jeg skjønte ikke hva den unge
mannen holdt på med på badet så lenge
mens jeg satt på dobbeltsengen og skrev; han
vasket fliser.
Vi dro til Naya i Medinipur. På plastflak
på et tun ble det store møtet avholdt. En
komite ble nedsatt. En som holdt av pat-kunstnernes
arbeid testamenterte for femten år siden et
stykke jord midt i landsbyen til dem, og bare dem.
Dette jorstykket ligger urørt. På grunn av
flom under monsunet behøves høyere land,
altså lass på lass med jord, før det
kan bygges hus. Alle ønsker seg hus. Som skrevet
før: til en pat-kunstnerskole for barn, samt til
en grunnskole. Dette er antagelig mulig. Mange ville
være med i komiteen. De må ordne med
eiendomspapirene samt skaffe oversikt over kunsternes
barn, deres antall og alder: mellom sju og femten.
Cirka hundre ble det sagt. Jeg antar at det er
færre. Gurugriha-arbeidet i nord-Bangladesh er
en støtte for tanken min her.
Naturfarger, gammel sang, samt skjerping av det
billedskapende blikket, sa jeg. Det er dette jeg
ønsker å bidra til. Alle sa ja. De sa at
mange var kommet til dem med forskjellige hensikter.
Med slik hensikt som dette hadde ingen før
kommet. Jeg fikk en hårete frukt i hånden.
Den ble åpnet og de røde frøene kom
frem. Rødfargen i bildene kommer fra slike
knuste frø. Treet har visstnok "staten" gitt.
Kunstnerne strever med blåfargen. Og sier at de
har fargene i nærheten, og det er derfor de
bruker de kostnadsfrie fargene.
Så fikk jeg se en bestilt video som en ganske
politisert ngo har laget. Likte du den, spurte de. Da
sa jeg at jeg hadde likt alt jeg hadde sett den
dagen, men ikke videoen. Det kom frem at alle
medvirkende hadde tjent to tusen rupier hver på
å være med. Vi må spise, sa de. Ngo-en
får penger fra kulturdepartementet og kan
dokumentere arbeidet de gjør med en slik
video.
De færreste har øyne å se den gamle
kunsten med. Byråkratene her gjør lite og
flytter helst gamle papirer fra bunke til bunke. Selv
er de ansatt til pensjonsalder, uten frykt for
oppsigelse. Det er en sørgelig historie for
kunsten og friheten.
Heretter kan jeg ikke kjøpe bilder i landsbyen.
Nå må jeg være alles i stor enkelhet.
Der folk er blitt lurt mange ganger, må en
bevege seg tydelig og forutsigbart. Vi er alles i
denne landsbyen, og spiste kokt papaya fra treet og
fisk fisket i dammen.
Momina, "datteren min" der bor i utkanten. Hun kom
springende over marken helt til slutt. Vakre radmagre
Momina med hodepine. Tyfoid-feberen er borte etter
grundige undersøkelser m/behandling i oktober.
Men jeg vet ikke om hun nå klarer å
spise.
I bilen tilbake til Kolkata organiserte vi kommende
mandag med helsesjekk og foreldremøte for ungene
i Green Peace-skolen i Chetla samt "sit and draw",
med nesten femti barn, i Kalighat High School neste
søndag. Det må kjøpes inn vekt- og
høydemåler, samt sitteunderlag til Green
Peace.
Det er vinter her nå. Jeg vil så gjerne til
veverlandsbyen "min" i Fulia før jeg drar til
Oslo 26. desember. Seminaret i deltalandet Sunderban
ser ut til å utgå. Høye herrer som der
skulle være med tør visstnok ikke å
vise seg hos kystfolket. For de har ikke delt ut
nødhjelpen de skulle dele ut etter syklonen Aila
25. mai. Viser de seg, kommer raseriet. I Vest-Bengal
har fattigfolk tilgang til raseri.
Hilsen Wera
Kolkata,
10. desember 2009
Jeg skriver datoen, og husker at det er i dag Nobels
fredspris blir delt ut i Oslo. Jeg begriper ikke
tildelingen; ikke som annet enn "strategi". Så
får det være slik. I dag spurte jeg to
nord-indere om Mahatma Gandhis India. Det fins ikke
lenger, svarte de. Kanskje hos fem av hundre, la de
til. Men fem av hundre betyr mer enn femti millioner
mennesker her. Det er mange mennesker. Og hvis det er
sant, da har ikke frøet tørket vekk.
En kan selvsagt undres på om det gandhianske
frøet er et fruktbringende frø. Også
det spørsmålet har tankens rett. Jeg lar
det være skrevet, og beveger meg videre i
brevet.
Håret er vasket og en liten vinterkulde er
merkbar. Vi drar til pat-kunstnernes landsby Naya i
Medinipur i morgen. De to nord-inderne ble forferdet
da de hørte om den utfarten. Lalgarh, sa de.
Lalgarh er blitt en term for vilkårlig drap,
især på statstjenestemenn. De som dreper
kalles "maobadi", maoister. Jeg vet ikke i hvilket
navn de dreper. Noen dreper for å stjele, andre
for å skremme. Og noen for å lage kaos i
statsbyråkratiet.
I oktober lot vi være å dra til Naya, for
jeg kunne bli kidnappet. Slik lød frykten. I
morgen drar vi dit. Jeg tar kopiet av passet, men
ikke selve passet, med meg.
Det blir holdt et landsbymøte på et eller
annet tun hos pat-kunstnerne i morgen. Vi vil
gjøre vårt for å bevare og styrke den
gamle bilde/sang-tradisjonen. Kanskje blir det en dag
etablert en gurugriha, en "kunstskole", for
pat-kunstnernes barn. For at de skal lære av de
gamle som ennå lever - og husker. Ett anneks
bilde/sang, ett anneks grunnskole. Det kan bli
vakkert. Om mange måneder, og kanskje om et
år eller to.
Green Peace-skolen for småunger i slummen i
Chetla er i drift. Foreldreløse Sukh Dev
resiterte rim og regler i dag. Femåringene har
lært to alfabeter i løpet av
høstmånedene. Men de har ennå ikke
lært å sitte. De kryper og står og
vandrer.
Det fins få nærværende voksne med ro i
kropp, stemme og tanke for disse ungene. De er ganske
sikkert feil- eller underernærte. I dag kom vi
med melk. Den ble varmet opp. Hvert eneste barn drakk
melken med stor konsentrasjon. De drikker antagelig
meget sjelden et stort krus med melk. De grønne
skoleuniformene er vakre. Læreren, en eldre
didimoni, har all nødvendig ømhet. Mer enn
hun gjør kan ingen be om. Det er selvsagt ikke
nok.
På mandag blir alle helseundersøkt. Jeg
kjenner den gamle legen. Hun gleder seg over å
få gjøre noe ordentlig etter mange år
som "mater familias" i et stort hus sør i byen.
Soumu har laget et registreringshefte med alle barnas
navn til legens bruk. Høyde, vekt, syn,
hudsykdommer; alt dette. Den gamle barnelegen vil
få nye tanker å tenke i det store huset i
sør-Kolkata. Hun er et elskelig menneske. Hun
vil bli utfordret til å tenke igjen de tankene
hun tenkte som barnelege i utkantstrøk øst
i dette store landet.
Shahnawaz pugger og pugger, i femte klasse. Han
får privatlærer snart. Han sover på
samme seng som moren. Når kunden kommer til
moren i kveldingen, og ser den store gutten, snur han
nok rett som det er. Angura Begum har mye å gi.
Derfor kan det hende at kunden er mer enn vanlig
tålmodig. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at
elleveåringen vet hva morens arbeid består
i. Jeg kan ikke vite hva mor har sagt til sønn
og sønn til mor.
Angura Begum er en sterk kvinne. Hun har fortalt
livshistorien sin til andre før. Den er visstnok
blitt publisert. Jeg er ikke ute etter sexarbeiderens
historie, og kjenner den bare i fragmenter. Det var
gutten som rørte ved en streng hos meg i april.
Tatt ut av skolen, for å vaske biler i en
garasje. En oppvakt gutt med stor lærelyst.
Nå er han tilbake i skolesystemet. Han gjør
sitt beste. Men matematikk er vanskelig.
Angura bruker fellesbadet i bordellet kl 4 hver
morgen. Hun tenner lys og røkelsespinner etter
å ha vasket seg. På veggen hos henne og
sønnen henger samme store jesusbilde som i
oktober. Nå har hun også festet et
krusifiks der. Av tradisjon er hun muslim. I
skumringen kommer en braman hver eneste dag for
å utføre hinduenes kveldsseremoni. Angura
er gudfryktig. Gud har ingen form. Gud er kanskje et
endeløst hjerte. Jeg vet ikke annet å
tenke.
20. desember blir det "tegnekonkurranse" for nesten
femti barn fra forskjellige fattige nabolag i denne
delen av byen. Angura Begum og Shahnawaz er invitert.
Angura lyste opp da hun hørte om dette. En annen
"verden", sa hun. Og hun vil gjerne gå inn
gjennom den døren.
Jeg er ikke jurist, og ikke jordeier heller, sa jeg i
dag til nord-inderen, som har gitt oss et kostbart
jordstykke midt i byen. Det fins noe jeg vet litt
eller litt mer om, og svært mye jeg er helt
uvitende om. Nå er jeg nødt til å
lære om jordtransaksjoner og forskjellige former
for jordbeskatning og eiendomsregler. Det jeg
lærer i Bangladesh er nyttig i Vest-Bengal, og
vice versa.
Jeg gir denne gaven, sier jordeieren. Da spør
jeg hva han ønsker seg tilbake. Og han svarer at
han ønsker at jorstykket skal bli brukt slik
"EarthCare with Art" ønsker å bruke det.
Til å plante trær. Til å bygge
leirhus. Til pat-kunstnere. Og kanskje til et
dokumentassjonssenter angående den store, store
drukningsfaren for disse trakter. Sammen med
Shanghai, leste jeg i avisen i dag, er Kolkata den
aller mest drukningsutsatte storbyen.
Jeg går på denne veien, og kan ikke snu.
Statsstipendiet er i en underlig form for bruk. Det
blir til bøker og bilder også.
Kolkata,
9. desember 2009
I sør-asiatiske trakter blir noen dødsdager
husket og markert med røkelse, blomster og
sterke ord.
De fattiges død skjer, selvsagt, nesten
umerkelig.
Dette er datoen for min fars død. Jeg var sytten
år og spurte med Marmeladov hos Dotostojevskij
hvor jeg skulle gå.
Så er jeg her, i Sør-Asia. Og i går
kom jeg, uten å ha ønsket det eller
forestilt meg muligheten et sekund, til
pilegrimsstedet Kenduli ved elven Ajay, der baulene
samler seg under pous sankranti, i januar hvert
år.
Det er fødestedet mitt i Sør-Asia. Det var
gjennom den gamle, harde "opp/ned"-sangen jeg
hørte i januar 1992 at jeg kom til verden i
disse trakter, nær urgamle banyantrær, ved
templet som ifølge legenden er reist der
sangpoeten og mystikeren Jaydeb på
tolvhundretallet skrev Gitagobinda.
For tre dager siden leste jeg i The Times of India at
det samme dag skulle være "ekstatisk sang og
musikk" i Tollygunge Club, som er en golfklubb fra
britenes tid; en kolonial rest av stort format. Blant
de opptredende var Parvathy Baul. I årene da jeg
ganske ofte besøkte Kenduli og andre steder i
Birbhum der bauler holder til, nevnte ingen Parvathy
Baul.
Men også jeg har snikt meg til å se
videosnutter via YouTube. Slik visste jeg om Parvathy
Baul.
Der satt Binod og jeg langt fremme i den eksklusive
forsamlingen av sosietet og innvidde.
Ørkenmusikk, qawwali. Og Parvathi Baul. Alene
på scenen. Sadhu på scenen. Hår til
knærne, i sadhuenes knuter. Dansende kvinne med
bengali-ord i munnen, ektara og baulenes "baya",
liten tromme, festet i livet. Virvlende, med total
kraft og disiplin. Hun hedret de to guruene, Sanatan
Das Baul i Bankura-distriktet og en avdød
Goswami.
En dag må jeg finne Parvathy Baul.
Dagen etter dro vi alle i "kjerremor", den røde
bruktbilen jeg har reist i jungeltrakter med
før, til landsbyen ved Panagarh. Samu, fakirens
sønn, organiserte urus, minnedag for den
døde fakir eller pir, slik hans far gjorde til
han døde. Og faren ga, før han døde,
plikten videre til sønnen. Vi bad ved farens
grav i rommet ved siden av enkens rom.
Chillumen ble gitt fra den ene til den andre ved
ildstedet der også jeg satt en stund. Alle
visste at chillumen ikke skulle gis til meg, og ikke
engang være synlig for meg. Selv en skjult
schillum er merkbar, ved lukt og øynenes
endringer hos dem som inhalerer. Han jeg en gang
trodde jeg skulle gå en vei med, ut av rusen,
befinner seg nå på ukjent sted. Ingen av
oss her vet hvor.
De som inhalerte gjorde det uten å å
"innta" meg. Jeg visste og vet at fakirer som
røyker, de røyker, så å si i sitt
eget univers. Det er blitt en virvel i ryggraden, en
hjernemodus.
Fakirer kom, ble bespist og sangerne kom, ble bespist
og sang. Samu ga mat til alle og glemte ingen. Et rom
var innredet til meg. Men jeg sov i et annet rom,
lenger unna høyttaleren. I det huset var morens
mor nettopp død. Moren satte seg stille på
sengen som var gitt meg for natten. Kunne jeg sove
der, kunne jeg spise den enkle maten hun hadde laget.
Ja til alt dette.
Og tre av "de ville hestene" sov i bilen utenfor, for
å være et annet sted enn høyttalerne.
Det fikk jeg vite neste morgen.
Mens Samu sov ut, dro vi til santallandsbyer i
nærheten. Et vidunderlig fotografi av en mann
med vannbøtte i midten og en ku på hver
side. Men da jeg ville vise mannen bildet, sa han at
han ikke lenger hadde synet å se med.
Hvor langt er det til Kenduli? Åtte kilometer,
svarte Nil Utpal, som betyr Blå lotus. La oss
dra dit. Vi krysset Ajay på en vei laget med
tanke på festivalen neste måned. Under
neste monsun blir veien igjen tatt av vannet.
Så dro vi til de gamle banyantrærne og det
gamle templet. Noen unger, som bahurupier, bemalt i
ansiktet for at giverne skulle gi, gikk rundt med
blikkfat for mynter. De fikk spise.
En barneskole i Kenduli, tenkte jeg. Men først
må "de ville hestene" i Panagarh ha plantet
trær en lang, lang stund.
Hilsen Wera
Kolkata,
5. desember 2009
Tesjappemannen på fortauet her, han som fikk
"forskudd" i går, var bekymret i dag. Han hadde
sedlene klare for å betale gjelden:
trettiåtte rupier tilbake til meg. Jeg hadde
klusset til livets økonomi for ham: de femti
rupiene han fikk i går hadde han jo ikke tjent i
går.
Han sa han førte regnskap over pengene jeg hadde
gitt og pengene jeg hadde drukket for. Jeg bor der
borte, i ett leid rom, uten elektrisitet og vifte, la
han til. Kom dit. Og jeg skal gi deg te aldeles
gratis!
Så arbeider han hver dag, i tesjappa i Hazra
Road, og spiser for det han tjener. I en viss
forstand eier han bare ansiktet sitt. På grunn
av det klare ansiktet hans er det hos ham jeg drikker
te når jeg ved halvsju-tiden går ut for
å kjøpe morgenavisene. Det fins mange
tesjapper i dette området. På avsatsen der
jeg satt i dag ble marihuana knust til bruk for to
unge menn. De så at jeg så de knuste
tørre brune bladene, og gikk bort.
Binod kommer med frokost. Antagelig linsepulver med
sitron og rødt salt blandet med vann. Jeg
hører skrittene hans i gangen nå.
Samme kveld Etter en sørgelig
ikke-samtale samtale med Riti i Bangladesh. Jeg vil
hjem, sier Riti. Hindujenta som kom for ti dager
siden, til internatet achin pakhi i nord-Bangladesh.
Ikke kunne hun spise og ikke kjøpe bøker i
skogbrynet der hun bodde før. Hun bar
skolebøkene i en bylt under armen og kom til
internatet. Siden har hun lest, ledd, sunget,
grått. Og med ett sier hun: jeg kan ikke bli
her. Noen kan ha sagt skremmende ord til henne mens
Badsha fulgte meg til Dhaka. Da han kom tilbake,
hadde hun bare en setning i munnen: bort herifra. Men
moren og farens ord er klart: de har gitt Riti fra
seg til "oss".
Bengaleres tilknytningsevne er heftig; de ser seg
tilbake og ser aller helst det de alltid har sett.
Alle barn på alle klodens steder holder av det
de har holdt av før. Hvor skal de gå i et
aldeles nytt univers og hvor skal de lene hodet. Den
første kjærligheten forblir, og den skal
forbli. De aller fattigstes kjærlighet kan
være den aller største kjærligheten.
Så er det også sant at det er vanskelig
å spise godt og samtidig vite at mor, far og
lillesøster spiser ris, chili, salt og litt
spinat; ikke mer.
Jeg vet ikke hva Badsha kan gjøre for Riti. Alt
jeg kan be om er at Riti ikke ødelegger sin egen
livsvei og ikke forstyrrer de andre jentene som alle
har gammel sorg i seg. I Kolkata der jeg nå er
kan jeg ikke gjøre annet enn å holde henne
i hjertet.
Telefonsamtalen i dag tilsvarte, i kostnader, to
dagslønner for en fattig arbeider i Kolkata
eller Dhaka.
Badsha ringte, "missed call", da jeg satt i
Sakuntalas stue. Ja stue. En hvit puddel er hennes
nærmeste. På veggene henger bilder av vakre
Sakuntala for ti og tjue år siden. Hun er ugift,
og vil alltid bli det. Storebroren er ugift, og vil
forbli det. Før faren døde, sa han:
Sakuntala, se etter broren din. Ingen er noen gang
blitt bedt om å se etter Sakuntala.
En annen bror bosatt i samme gård, er gift. Han
har prøvd å drepe søsteren. Da ville
hele bygården blitt hans etter foreldrenes
død. Han gjør ingenting, for han vil leve
lenge, og tror at han da må drive dank. Til
slutt vil hele gården bli hans. For Sakuntala
gjør alt hun kan for den andre ugifte broren.
Han er regnskapsansvarlig i et firma, men kuet tvers
gjennom hele kropp og vilje. Dør Sakuntala, vil
gården tilfalle "morderbroren", såfremt hun
ikke har laget et gyldig testamente. Og da vil
også kontrakten "Earthcare with Art" har med
Sakuntala bli oppsagt. Spis, sier jeg. Og gå
ut.
Nå har jeg en "mor" sier hun om meg. Nå er
gården full, ikke tom; for nå er "min mor",
som var bortreist, igjen tilbake. Slik snakker den
kuede. Og jeg som hører må gi avkall
på ønsket om at Sakuntala skal lage et
dokument der hun testamenter rommene vi nå har
leid som kontor til oss. Det er beskjedne rom. Men
det er det vi behøver.
Kontoret er blitt vakkert. Forheng skiller rom fra
rom. Stikkontaktene er mange og nye. Plassen foran
kjøkkenet blir stedet der utvalgte barn, i to
grupper på ti-tolv barn, skal få male en
gang i uken. Jeg har gjort et utvalg av
førtiåtte tegninger/barn etter elleve
tegneomganger siden april. Den 20. desember skal de
førtiåtte få sitte og tegne en gang
til. Kanskje blir Ellen og Johanna fra Oslo med oss
den dagen. Etter det blir de tjue-tjuefire valgt
ut.
Før det skal mange tanker tenkes og steder
besøkes. Avveininger. Beslutninger. Det store
klimamøtet i København åpner om et par
døgn. Noen dager etter det drar vi fire,
Devendra, Binod, Soumu og jeg, kanskje også
regnskapsfører Sultan, til Sunderban. Der skal
vi også besøke en øy som ennå
ikke har druknet. Devendra, som trodde at planet Jord
kunne reddes, tror ikke lenger det. Men vi kan redde
noe og noen. Neppe en øy. Men vi skal få
plantet trær. Mangrovetrær, eller noe
annet.
I nyhetene i dag så jeg, som i et fragment, et
bilde med billedtekst fra Bangladesh: "hardføre"
land må være villige til å ta imot
millioner av klimaflyktninger fra Bangladesh. Det
ønsker hardføre land, som Norge, selvsagt
ikke.
Hilsen Wera
Kolkata,
4. desember 2009
I samme gjestehus som før. Morgen. Tåke
nå. Et lite bitt av kulde. Jeg kom hjem da han
som våknet for å åpne ytterdøren
kl 6.25 sa at heretter skulle det være vann i
springen hver morgen, for nå var jeg kommet
tilbake. Det må kjøpes inn vann fra store
tanker som kommer på lastebil hver eneste
dag.
I Mumbai har det vært "vannkrig" i flere
døgn. Mumbais millioner av mennesker får
ikke (nok) vann. Jeg vet ikke hvem folk gjør
opprør mot. Værendringer har ikke ansikt.
At vannrørene ikke er blitt fornyet siden
Uavhengigheten i 1947 er, selvsagt, en annen, og
også politisk, historie.
Jeg kom hjem for annen gang da avisselgersken smilte
gjestfritt og gjenkjennende mot meg på fortauet
kl 6.30, og teselgeren likedan. Han laget vidunderlig
ingefærte med lite sukker. Jeg ga ham femti
rupier. Et slags forskudd. Det tilsvarer tjue
små og ti store kopper te. Jeg sa: jeg kommer
igjen og igjen for å drikke. Men han ville
heller at jeg skulle drikke og drikke hver dag, og
betale etter at alt var drukket. Da ville jeg tatt
opp lån; nå bad jeg ham ta opp lån.
Jeg la igjen de femti. Han kommer til å holde en
pinlig orden på tekoppene og en og annen
kjeks.
En og annen vil heller gi enn ta.
Nå er det kveld. Det har vært en lang
arbeidsdag, stillesittende. Kontoret er blitt
ordentlig innredet siden sist. To elektrikere trakk
ledninger og satte opp stikkontakter, også
jordet: for datamaskin, i ettermiddag. Det ble
oppdaget en ledning inn til naboens leilighet. Det er
derfor måleren har vist høye tall hos oss;
naboen har forsynt seg usett. Forbindelsen er nå
brutt. Kanskje blir det mørkt inne hos naboen
etter dette.
Før jeg visste bedre, bad jeg elektrikerne
gjøre godt arbeid, og uten å jukse. Da sa
den ene at Binod var vennen hans og den andre at
Devendra var "hans far". Det følelsesmessige
limet gjør korrupsjon mulig. Men det gjør
også at arbeid kan bli ordentlig gjort: En
snyter ikke sin far.
To naboer kom. Den ene eier jord i deltalandet og vil
gi oss jord; et lite hus også; samt arbeidsfolk.
Der kan trær bli plantet. Vi kan lage en liten
geitefarm, tenker jeg. I Bangladesh har jeg lært
mye om hva en geit kan gjøre for et barn og en
familie: selve stigen ut av elendigheten.
Vi har planlagt de kommende dagene: til Panagarh der
dødsdagen for Samus far, fakir, blir helligholdt
7 & 8. desember. Der skal vi også møte
"kommunestyret" med tanke på hage, dyrehold og
kanskje skole knyttet til en lutfattig landsby:
Shyamsundarpur. Det betyr "Krishnas vakre by". Vi
drar etter det til patkunstnernes landsby Naya i
Medinipur for å snakke med de som lager bilder
med plantefarger og tradisjonssang.
Kanskje blir det en "gurugriha" & en liten folkeskole
der om et år eller to. I gurugrihaen skal barna
lære den gamle malekunsten og den gamle
sangtradisjonen.
Til vevernes landsbyer i Fulia drar vi også. Der
får jeg være fotograf. Men vi tenker
på jentene der, slik jeg hver dag tenker på
de lutfattige jentene mellom tolv og atten år i
Bangladesh. Utsatte for mishandling og misbruk som de
er.
Som om ikke dette var nok, ser det ut til at et
seminar for lengst er planlagt i Sunderban ved Den
bengalske bukt. Tjuefem øyer på indisk side
av grensen, tjueni i Bangladesh. Syklonen Aila i mai
2009 raste over deltalandet og slukte store
landområder, husdyr og hus. Folk vet lite om
globale klimaendringer. Jeg må være
lærer. På bengali.
Jeg har sittet lenge og sett på to-tre hundre
barnetegninger i dag. Førtiåtte er utvalgt.
Førtiåtte barn skal få sitte og tegne
igjen. Antagelig 20. desember. Av disse vil cirka
halvparten, i to grupper, få tegne og male i
kontoret til EarthCare with Art i Tollygunge hver
eneste uke hvis de og foreldrene vil. Og jeg tror de
vil.
Den lille barneskolen i slummen i Chetla er visstnok
en lykke. Jeg fikk høre at penger til å
male figurer på veggene var gitt. Mickey Mus og
Donald Duck, sa vår Soumu. Nei, sa jeg. Dyr,
fugler, planter; noe vakkert. Bare ikke Donald Duck.
Da ringte Soumu til aktivisten bak barneskolen som
heter Green Peace. Det blir ikke Donald Duck på
de veggene. Og jeg har hørt at den
foreldreløse gutten Kalwa, som i Norge ville
blitt diagnostisert med ADHD, resiterte dikt i Green
Peace på Barnas dag i november.
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 29. november
2009
Det er dagen etter eid. Korbani-eid. Korbani er et
bengali (?) ord for slaktoffer. Den muslimske
varianten av fortellingen om Abraham og Isaak, her
Ibrahim og Ismael, iscenesettes. Geit og/eller ku
ofres.
Alle kan ikke kjøpe geit, enn si ku. De som
kjøper, og får dyret slaktet, parterer
kjøttet eller får det partert ved huset.
Det fins en fordelingsregel, nedfelt i tradisjonens
tekster. Kjøttet skal deles i tre: en del til
"seg selv", en del til slektninger, en del til de
fattige.
De fattige går fra hus til hus, der dyr er blitt
slaktet, og de får en kilo kjøtt eller
mer.
Vi har kjøpt både geit og ku. Det er
jentene i achin pakhi som, rituelt sett, er givere av
kua. Den ble ofret i deres navn. Ripon, gutten
vår på fjorten, er med. Men Riti, den nye
jenta, kan umulig være med på å ofre
ei ku. Riti er hindu. Gårsdagen var en
påkjenning for mange.
Alt det harde parteringsarbeidet, alt det
kjøttet! Påkjenningen kan ha vært
størst for nyankomne Riti, som aldri før
har feiret eid. Hun holdt seg inne i huset. På
sengen sin sa hun at alle levende vesener, også
dyr, kan kjenne smerte. Da jeg spurte hvem som hadde
lært henne dette, sa hun at hun hadde
skjønt det selv. Heretter ville hun aldri spise
kjøtt.
Jeg blir forundret om hun overholder det.
Hønsekjøtt har hun spist før. En og
annen sjelden gang. I hennes hus var det svært
lite mat. Og ikke lys til å gjøre lekser,
annet enn ute på tunet om morgenen. Men dét
er en annen historie.
Å se geit bli slaktet, ku bli partert. Jeg hadde
ikke sett det før. Det eneste formildende var at
kjøttet skulle gis bort og bli til mat. En hel
ku blir mye mat. En bøtte med tarmer. Jeg vil
nødig måtte se det igjen. De færreste
vest i verden vet hva de spiser; vi ser ikke hva dyr
spiser og ser ikke dyret bli drept. Dyrs sorg
begynner selvsagt ikke med det siste drapet. Det fins
mange hønsefarmer også i dette
området; det stinker. Stinker det for meg, da
stinker det selvsagt også for hønene.
Vi ser selvsagt heller ikke hvordan tomaten blir
tomat og spinaten spinat, eller hva som har skjedd
med de glinsende eplene som aldri råtner.
Siden forrige brev hjem har jeg vært i båt
og sand en gang til. Rehana var med. For første
gang siden hun rømte hit i mars har hun krysset
floden i båt. Hun var redd. Faren hadde ringt og
fått vite hvor hun skulle. Han kunne sende folk
for å hente henne eller lage spetakkel, tenkte
hun. Hold deg der jeg er, sa jeg. Og sov sammen med
Rezia, fakirens kone.
Da vi nesten to døgn senere krysset floden
på vei tilbake til Arsi Nagar, Lalmonirhat, satt
hun på båttaket og sang. Hun skulle hjem.
Hjemme var blitt her. Hun satt på båttaket,
skjærte opp båtmannens grønnsaker, og
sang. Båtmannen var henrykt. Jeg fotograferte en
båt lastet med halm og passasjerer. Shyamul,
sangguruen som var med, spurte når vi skulle se
hans førstefødte.
Nå har vi sett Shyamuls førstefødte
som hylte i armene mine. Han hylte ikke hos de andre.
Men fireåringen til Rubina, hun som sammen med
Jasmin, Badshas kone, lager mat til oss alle her, er
ikke redd for dadi, bestemor. I går var
også jentungen stivpyntet. Hals, håndledd,
fingre, hår: pynt pynt pynt.
De største jentene på Den sørlige
bønnens øy har holdt rådslagning. De
vil synge og de vil gå på skolen. Rashida
skrev slutt-teksten. Klarer vi ikke å holde dem
der blir de giftet bort. De vet det selv. De må
"holde seg". I praktisk forstand: holde "jentestien
sin" ren.
Vi klarte ikke å holde på Bulbuli. Hun
sluttet å synge en gang sist vinter. For cirka
tre uker siden var jeg på øya. Da
skjønte jeg at ekteskapsforhandlinger kunne
være i gang for Bulbuli. Farmoren hennes har jeg
kjent fra 1998. Hun er halvt blind og får ikke
engang mat av Bulbulis far. Bulbuli har fullført
femte klasse.
Vi tilbød henne å komme til achin pakhi.
Det ble avslått av faren. Ekteskapet var
allerede bestemt. Det er utenfor loven. Jenta er
cirka tolv, og slett ikke atten. Ingen vil anlegge
sak. Hvis du sier vi skal, da gjør vi det, sier
de til meg. Jeg kan ikke si at de skal det. Ikke
på det stedet. Folks sinn er så forgiftet
der. Jeg ønsker Badsha fred. Det er ikke
jég som ville måttet handskes med
konsekvensene, men Bulbuli, gurugrihaens folk på
øya - og Badsha.
Det er dagen etter eid. I dag kommer guruer og andre
fra samtlige steder, de nære og de fjerne. Folk
er "ansatt" for å lage mat til kanskje
sytti-åtti sangere. Det vil bli mye sang i
dag.
Det er få dager igjen til oppbruddet herfra. Jeg
skulle så gjerne få snike meg ut i
mørke, usett. Jeg kan ikke det. Så blir det
gråt, også min. Men før det: sang.
Det nye håpet er å dyrke mat. Og å
lage et ly for de eldste av sangerne. Det gamle
håpet er sang sang sang.
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 22. november
2009
Nå er Riti her. Hun er kommet fra den nye
sangskolen i Panga og skal bo i internatet achin
pakhi. Vi hentet henne i går. Slik vi/jeg hentet
henne, har jeg ikke hentet noen før.
Faren til Riti kjører kjerre. Kjerra hans var
gått i stykker. Ingen kunne gi eller låne
ham penger til å reparere jernstengene i kjerra.
Da dro han til søsterens hus. Søsteren sa:
jeg har et tre. Ta treet, hugg det opp og selg veden
på markedet. Det har han nå gjort. Kjerra
som stod på tunet da vi kom dit er hel
igjen.
Men faren var ikke hjemme da Riti ble hentet.
Riti er cirka tolv år, og hindu. Fattigere hus
har jeg knapt sett. Da vi kom dit var tre stoler satt
frem på tunet. Antagelig de eneste stolene i den
grenda. Moren kastet seg hulkende i armene mine.
Lillesøsteren til Riti satte i å hyle. Riti
dukket opp etter badet ved vannstedet. Hun begynte
også å gråte. Så kom Mukul, en
gutt fra sangskolen i Panga, han Riti har gått
frem og tilbake til sangskolen med. Mukul gråt
stille, for hvem skulle han nå gå sammen
med. Da sa en nabokvinne på tunet at hun hadde
en sønn som skulle begynne å synge.
Mor og datter ble skilt fra hverandre. En kvinne
på tunet var sterkere i ordene enn de andre. Jeg
bad henne se etter Ritis amma. Hun nikket
samtykkende. Te ble laget og servert. Riti hentet det
hun skulle ha med seg. Det var skolebøker. Andre
klær enn kjolen hun hadde på seg, hadde hun
ikke. Og ingen veske å legge skolebøkene i.
Alle skolefagenes hefter.
Så gikk vi på stien. Ritis mor gikk et
stykke. Det var best at hun snudde og gikk tilbake.
Riti satt allerede i bilen. Farmoren gikk lenger enn
moren. Hun sa mens hun gråt at vi måtte
tilgi Riti om hun begikk feil, for alle kan
gjøre feil. Det var ikke annet for meg å
gjøre enn å si at alt det hun sa var
sant.
Så besøkte vi pottemakerens tun. Krukker og
kar ble laget av én pottemaker, bare. De manglet
leire. Der satt den ene pottemakeren i hullete hvit
trøye og laget krukker på den aller eldste
måten, med hendenes første kunnskap.
Å, som jeg holder av pottemakerens
håndverk. Også det er utdøende.
På et jorde så jeg noe jeg ikke før
hadde sett: kvinner og barn stod eller satt bøyd
og plukket opp ris som ikke var høstet inn.
Restene etter innhøstingen, som Rut i Ruts Bok i
Bibelen. Det var en bibelsk scene, uår. Jeg gikk
ut på jordet og fotograferte. Kvinnene sa at de
manglet alt. Jeg holdt meg fast i kameraet og i
blikket.
Neste dag
Jeg husker ikke navnene på dagene. Hver dag
går opp i den andre, med feltarbeid, dvs å
lytte, fotografere, gjøre musikkopptak,
høre folks klager & ønsker, la være
å høre noen av klagene og ønskene -
for så å komme tilbake til den store
sengen, arbeidsseng og soveseng, for der å
overføre bildene, de som ikke blir slettet ved
første ettersyn, og dagens musikkopptak til den
eksterne harddisken, samt å lade batteriene;
samt, når det er mulig, å skrive brev hjem.
Oppladbare batterier en er god ting! Men de må
lades hver eneste kveld.
I to dager er det gjort musikkopptak i studiorommet.
Det rene orkester! Mine to gamle og kjære,
Videshi og Madhu Sudan fra Ulipur, dukket opp med
khamak og ektara. Madhu Sudan ville sunget hele
natten. En vidunderlig stemning. Sujan satt med khol,
den store trommen, og sang. Jeg gjorde opptak av
Sujans sang om mannen som sitter ved den døde
konas dødsleie og vil synge henne levende.
Utenfor vinduet synger Rehana en lalan-sang. I natt
drømte jeg at hun og Sarifa gikk seg vill i den
store byen. Rehana kunne jeg finne igjen, for hun
hadde den blå&hvite skoleuniformen på
seg...
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 19. november
2009
I dag begynner rettssaken mot dem som i 1975 myrdet
Bangabandhu Sheikh Mujibur Rahman, som kalles
"nasjonens far". Av morderne kalles han ganske
sikkert noe annet. En av familiens overlevende er
datteren Sheikh Hasina, den nåværende
Presidenten. Det er ventet uro i landet. Det er uro i
landet. De som ikke vil ha "farens datter" og det
relativt sekulære Awami League-partiet,
organiserer seg. Som alltid er det de fattigste som
blir fratatt håp og ris når et lands
infrastruktur blir forstyrret gang på gang eller
blir holdt nede i kronisk forstyrret tilstand.
I The Daily Star, avisen jeg nå kan lese hver
dag, er rapportene om havstigning og medfølgende
ødelagt jord og jordbruk mange. Tjue millioner
bostedsløse bangladeshere (til) innen få
år. Klimamøtet i København i desember
er et gjennomgående tema i avisen.
I går så jeg rå fattigdom. Alle barna
som synger i sangskolene våre her er fattige. De
fleste kan likevel spise. Om ikke tre, så to
ganger om dagen. Om ikke kjøtt eller fisk,
så ris og belgfrukter.
Alle kan ikke spise, alle har ikke egne klær.
Disse kalles, i ngo-språket, ultra-poor.
I mars ble det åpnet en ny sangskole i Panga,
som er navnet på en konge. Sangskolen ligger i
et liten grend der de fleste er hinduer. Nesten alle
som bor utenfor denne grenda er muslimer. Seksti barn
vil synge i Panga, de fleste med hindubakgrunn. Blant
hinduer fins ikke noe hat mot sang, ikke noe sted.
Blant muslimer fins dette hatet. Men slett ikke hos
alle.
Vi kan ikke drive en sangskole med så mange som
seksti barn. Maksimum tretti. En jente på cirka
tolv år heter Riti. Hun er den aller
fattigste.
Rehana og Liza var med i bilen til Panga. Riti sang
for mikrofonen. Riti snakket med Rehana, Liza og
Badsha mens jeg snakket med andre. Jeg så Badsha
og Rehana gråte. Det gjaldt Riti: ikke
klær, ikke mat, ikke skolepenger, ikke
skolebøker, ikke eksamenspenger.
Riti ble med oss i bilen. Vi dro hjem til henne. Ved
stien satt fire kvinner og sydde; en av dem var Ritis
mor. Hun tok oss med til huset. Der lå det en
fem år gammel jente og sov. For øvrig var
huset tomt. Faren var ikke hjemme. Faren til Riti
kjører kjerre. Jernstengene i kjerra var
ødelagt. Ingen i grenda ville eller kunne gi
eller låne ham penger. Han dro til
søsterens hus. Søsteren hadde et tre. Ta
treet og hogg det opp, sa søsteren. Selg veden,
bruk pengene til å reparere kjerra.
Ta Riti, sa moren og la jentungens hånd i min,
slik Rehanas mor for nesten åtte år siden
la Rehanas hånd i min. Rehana så det og
husket alt. Nabokonene samlet seg og så alt. Jeg
kan ikke gi henne mat, klaget moren. Riti gjør
av og til arbeid i andre folks hus og får litt
mat på den måten. Hun kan komme til oss i
achin pakhi (internatet der Liza, Rehana, Sarifa og
Anna bor) hvis alle er enige, sa Badsha. Snakk med
Riti, snakk med mannen din når han kommer.
Samme kveld kom Liza og Rehana inn til meg. Dadi, sa
Liza. Maa, sa Rehana. La Riti komme hit. Vi vet alt
om Riti, sa de. Vi vil så gjerne ha Riti hos
oss. Hun kan lære og hun kan synge. Vi har sett
håndskriften hennes!
Så kom Rehanas ord om barndommen, enda mer
utførlig enn forrige gang. Om eid uten mat.
(Tenk deg julaften uten mat.) Om den ene og
kjære geita som ble solgt. Om kone nummer to som
lå på samme matte eller benk som Rehanas
amma, seks barn og far. Om hvordan moren ble
slått helseløs uten tilgang til lindrende
salve. Om å være den eneste som ikke fikk
gå på skolen, og ikke å ha noen å
si sorgen sin til.
Dagen etter
Om to dager kommer Riti for å bo i achin pakhi.
Beskjeden kom per telefon fra mesterelæreren i
Panga.
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 18. november
2009
I går satt jeg en times tid i et kafkaesk
univers, på politistasjonen. Bilens papirer er
stjålet fra bilen vår.
Der satt overbetjenten foran meg. Rapporten om de
stjålne papirene ble skrevet i et annet rom. I
det rommet var Badsha og sjåføren. Jeg ble
plassert foran overbetjenten i det viktige rommet, og
forlatt der. Der fikk jeg te og to riskaker. Ved
veggene satt de som ventet på å fremsi
klagene sine. En kvinne kom forstyrret inn med et
skriv i hånden. Det gjaldt hennes sak. Skrivet
var laget av en annen og det var ikke signert.
Kvinnen visste ikke dette da hun kom, for hun kunne
ikke lese. Gå og få skrivet signert, sa
overbetjenten. Og kvinnen med ledsager gikk uten
motstand ut. Overbetjenten bad en tjener om
stempelpute og stempler. Stempelputen kom. Det var en
tørr stempelpute. Hent den nye, var ordren. Den
nye stempelputen ble hentet. Men skulle han bruke
stemplet med latinsk (engelsk, sier de her) eller
bengaliskrift. Bengali ble valgt. Telefonen ringte.
Det var en privat telefonsamtale. Der satt
overbetjenten og spiste riskaker. Han snakket med
"sin bror" i telefonen mens de alvorstunge satt ved
hver sin vegg og ventet på å få
fremsagt diverse klager. Ingen leet på seg. Den
mektige gjorde sitt. Når de mektige på
kontorene gjør sitt, leer ingen på seg. Jeg
satt fortsatt i midten og ventet på Badsha og
sjåføren, Lablu.
Lablu er knust. Jeg er død, sier han. For en
sjåfør som har gjort det mulig for en eller
annen å stjele bilens papirer blir uten videre
oppsagt i dette landet med en arbeidsløshet som
ingen i Norge kan fatte. Det fins alltid en ny
sjåfør.
Jeg vet hvordan papirene ble stjålet, av hvem og
med hvilket forsett. Det har jeg fått vite som
"maa" og kan verken si eller skrive. Lablu skulle
straffes for valg han har gjort for lenge siden. I
går var hele landsbyen hans opptatt av å
fremdrive de stjålne papirene. Badshas onkel dro
dit. Fremdeles pågår det forhandlinger.
Å få nye papirer laget i Dhaka der bilen
ble kjøpt i mai dette året er mulig men
besværlig og kostbart. Bestikkelser,
bestikkelser. Men nå som saken er innrapportert
på politistasjonen kan vi uten engstelse bruke
bilen som er solid og et ordentlig arbeidsredskap. En
inntjeningskilde også.
Vi kom fra Nageshvari og krysset elven med bil
på flåte. Det var mørkt. Mer enn en
bil har kjørt utfor den lille flåten. Jeg
ville ta kamera- og lydutstyr med meg og gå ut
av bilen. Maa, bli sittende, sa Lablu. Jeg tenkte:
bilen kan styrte utfor. Jeg kan svømme. Kamera-
og lydutstyr kan ikke det. Men jeg ble sittende og
ingenting ble vått.
For litt siden kom Anna, førsteklassing, hjem,
dvs til achin pakhi, med et stort
grønt&rødt blad i hånden. Det er
vakkert og ble lagt på laptopen min. Jentungen
hadde klart hvert eneste eksamensspørsmål.
I min skoletid ville karakteren vært SG,
Særdeles godt. Sadharan biggaen, som betyr
allmenn-kunnskap. Litt historie, litt geografi. Den
første eksamenen i Annas liv.
På fergestedet i går stod onkelen hennes og
sa at han ikke engang kunne gi den mor- og
farløse jentungen klær. Han har to egne
døtre. Tenk på døtrene dine, sa
Badsha. Anna har klær nok nå.
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 16. november
2009
Det er ikke alle steder i verden en kan se stjernene.
I landsbyen nord i Bangladesh kan en se dem. Der er
natten gammeldags og svart.
Dhorla-elven er ikke som den var. Båten kan ikke
stakes fremover på grunn av opphopningene av
sand her og der. Små sandøyer dannes. En
unggutt balanserer i stupmørke på
båtkanten; han er ikke redd for å falle.
Det er vi som ser på som skjelver. Det er altfor
lite vann i elven. Båten stakes tilbake til
fergestedet. Der ligger flåten, et stort "brett"
plassert på to båter med motor. Slik
krysser vi elven, og drar videre på to
motorsykler.
Ingen elv her er som den var. Elvene skifter leie og
størrelse i hver årstid. De som bor ved
elven vet ikke hvor de vil bo etter neste regntid.
Heller ikke årstidene er som de var. Lite regn,
dårlig rishøst i år. Og karrigere vil
det bli her, med eller uten en solid klimaavtale i
København.
Jeg er utenfor nyhetens sfære. Det fins et
fjernsyn plassert i kontoret her. Det hender at andre
ser et fragment av en nyhetssending; jeg har ikke
gjort det. Etter 11 om kvelden er jeg utslått.
Da er det søvn som gjelder. Men det store
møtet i København blir neppe et praktisk
gjennombrudd for den praktiske omsorgen for land,
sjø og luft. Maktstrukturene er tunge, og
kortsiktige økonomiske interesser teller mer for
bedrestilte middelaldrende menn (og kvinner) enn
elve- og kystland i Afrika og Asia, for ikke å
nevne ørkenen som brer seg nord og sentralt i
Afrika.
De som bor her sier ofte at "India" stjeler vannet.
Når det er mye vann i elven åpnes slusene
på indisk side av grensen, i Coch Bihar; da blir
det oversvømmelse lenger sør. Lenger
sør, det er her. Er det lite vann på indisk
side, blir det vannmangel i våre trakter. Den
største og mektigste tar. Og den største er
India.
Da tenker jeg på Israel og de palestinske
territoriene. Der er det "Israel" som tar vannet. Tar
vannet, og mer enn vannet.
Jentungene synger utenfor vinduet mitt. Det er
morgen. De største har ikke eksamen i dag. I
går kveld, etter tilbakekomsten fra sangskolen
på den andre siden av Dhorla-elven, sang de en
times tid i lydstudiorommet. Det var et lykkelig
gjenhør med Rehanas kraft. Hun satt med den
lille røde trommen og ga fra seg alt. Rehana er
det første sangbarnet mitt her. På grunn av
henne har Badsha vært villig til å
tåle mange påkjenninger; han har villet
tåle dem. Hvorfor har han tålt så mye?
Fordi jeg i 2005 sa til ham at Rehana er
søsteren din. Så har han også helt fra
begynnelsen av trodd at hun har stemmen, kraften og
hengivenheten som behøves for å synge og
synge; også for å synge offentlig i dette
landet.
Stemmen til Rehana har vært uten
mesterlærer i to-tre år. I tillegg ble den
misbrukt som salgsvare i opptredener her og der
på øya der hun bodde. Så rømte
hun hit.
Rehana blir voktet over nå. Stemmen hennes blir
"oppdratt". Hun lærer nye sanger, samt skalaer
og rytme. Hun lærer skoleting også. I dag
så hun meg sårvaske store skrubbsår
etter Shahiduls fall fra en motorsykkel. Da satte hun
se på huk ved siden av meg. For å
lære, sa hun. Og akkurat nå pugger hun til
biologieksamen i morgen.
I dag morges var hun ikke der. Hvor er Rehana, hvor
er Rehana. Da hadde hun gått til dammen sammen
med Badshas datter på sju år. Så kom
de tilbake med en fiolett blomst, en til Kari-didi
(Kari Løvaas), og en til meg. Hun må
få se dam, trær, blomster, stjerner, geiter
og stjerner av og til.
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 14. november
2009
Nå pugger de største til engelsk del II. De
må lære tekstene utenat og skrive dem,
på engelsk. Hva slags tekster det er? En tekst
dreier seg om teplanten, om store og ville teplanter
og om små hageplanter, om plantenes
størrelse og dyrkingsmetode; og om hvordan
tedrikken lages. Teblad og varmt vann, litt sukker og
melk; det er alt. Enhver tesjappeinnehaver i Kolkata
ville blitt fornærmet om han hørte det; for
ham er det å lage te en langsom og meditativ
prosedyre. En annen engelsk-tekst dreier seg om
betydningen av å bevege kroppens lemmer for
fordøyelsens og det sunne sinnets skyld. "Sunn
sjel i sunt legeme". Med blodsirkulasjon, muskler og
det hele.
Neste morgen
Rehana, Ripon, Sarifa og Liza må ha pugget det
meste av natten. De pugger nå også. Klokken
er åtte om morgenen. Hadde det ikke skadet
studentene, ville jeg revet i stykker tekstheftet
deres. Engelsk fra imperiets tid, med atskillige
stavefeil i tillegg. De i internatet behøver
ekstra engelsklærer og en pedagogisk metode som
ikke utelukker gleden. Det blir skaffet slik
lærer.
Badsha sier at det største
ødeleggelsesarbeidet fra regjeringshold, og i
tolv-femten år, er blitt gjort mot og i skolene.
Det er blitt pinefullt å lære. Samtidig er
vi i Arshi Nagar nødt til å holde jentene
på skolen. Skole eller ekteskap, slik er
jentenes tilværelse strukturert.
I forgårs dro Badsha og jeg til Dhaka for å
hente den første norske gjesten til Arshi Nagar.
410 kilometer hver vei. Alle har gledet seg lenge.
Kari-didi kommer, Kari-didi kommer! Og Kari-didi kom.
Det er Kari Løvaas som har vært med oss,
dvs folkesang-prosjektet, helt fra begynnelsen
av.
Det var svart mørke da vi ankom Lalmonirhat.
Alle sangbarna i achin pakhi kom løpende mot den
asfalterte veien. Ingenting igjen å bære
for Kari og for meg. Barna bar det som var.
Nabiar falt av motorsykkelen i går. En kalv kom
løpende ut i veien. Nabiar må ha
bråstoppet og veltet. Alt for å redde
kalven. Han har store sår på hender,
føtter og i ansiktet. Heldigvis brukte han
hjelm. Stivkrampesprøyte er gitt. Visstnok
også antibiotika. Mine
bevisstgjøringsforøk hva antibiotika
angår, er ganske forgjeves her. Vi har spist
antibiotika fra vi var bittesmå, sier Badsha.
Som om de av den grunn måtte fortsette med
det... Nettopp derfor virker det ikke lenger, sier
jeg. Selv Badsha, som pleier å høre på
meg, tviler når jeg sier dette.
Din kropp er annerledes, maa, sier han.
Selvsagt har jeg kunnet spisere sunnere enn dem, og
antagelig drukket renenere vannn. (Men jeg har vokst
opp rett ved en eternittfabrikk med giftig asbest i
store mengder.) De tror at kroppen min er som
fjellet. Den er ikke som fjellet. Og om et par
år vil det kunne bli besværlig for meg
å reise meg opp igjen, især i mørket,
og uten en kvist å holde meg fast i, på de
forskjellige utedoene, dvs hullene i bakken. Å
bøye seg ned og å sitte der er enkelt. Men
opp igjen... det kan kreve en viss anstrengelse.
Legene fortsetter å foreskrive antibiotika i en
eller annen variant. En full kur koster det en
hardtarbeidende rickshawsyklist kan tjene inn på
en uke. Foran eller ved siden av et legekontor fins
det som oftest en medisinsjappe som legen eier, eller
eier en andel av.
En av sanguttene våre dukket plutselig opp med
én arm bare. Hvor var den andre armen. Gutten
hadde klatret opp i et tre, falt ned og slått
seg. Infeksjon i såret. Armen ble amputert. Den
som kunne ha gjort noe i tide, nemlig Badsha, fikk
ikke vite om skaden i tide. Og Minja, som gutten
heter, er nødt til å synge nå. Hva
skulle han ellers gjøre i voksen alder. Synge i
veikanten eller på markedet, og kanskje bli gitt
noen slanter.
China på ti-elleve år synger på marked
etter marked sammen med faren. De er "ansatt" av
medisinselgere. Disse selger lokale remedier,
helbredende røtter, kanskje neemkvister, og
kanskje også allopatisk (skole)medisin. Jeg har
sagt at jeg gjerne vil se hva China, som er tatt ut
av skolen, er nødt til å gjøre
nå. China har en klokkeklar stemme. Det er mulig
vi har mistet China. Det er også mulig at noe
ennå kan gjøres for jentungen som er den
største av fire døtre. Ris, og ris. Og
medgiftsmarerittet for den fattige faren.
Fra i morgen av og to dager fremover vil det
være unntakstilstand i byen. Det skyldes den
"politiske" håndgemengen, drapene og
drapstruslene som har vært. Vi, som jo drar til
landsbyer, får antagelig gjøre nå det
vi gjorde før.
Sarifa har sittet på sengen og sunget. Etter
eksamen vil hun skrive dikt igjen. Akkurat nå
viser hun Kari hagen de har laget, og der hun er
hovedgartner.
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 12. november
2009
Nå har jeg vært engelsklærer med Liza
og Rehana som har slutteksamen i engelsk del 1, i
syvende klasse i morgen. Det er vanskelig. Setninger
som: Bangladesh er et lite land med stort folketall,
varmt klima, stadige oversvømmelser, og
forholdsvis fattig, langt fattigere enn utviklede
land. Mens vi pugger gloser og lyder, forteller
Rehana Liza om den gangen hun tok seg av geita bare,
og ikke kunne en eneste bokstav. Oh, God! utbryter
Liza. Mens lille-Anna, som kanskje ikke er så
liten som vi har trodd, gråter, for Chand Miah,
guruen ved elvebredden, som i mars i år laget
broen for henne til achin pakhi, internatet, har
nettopp gått herifra. Chand Miah har vært
redningsmann for den morløse jentungen som ikke
er morløs lenger, i hvert fall ikke i praktisk
forstand. Men ethvert barn, også de som i mer
enn en forstand er blitt reddet fra det som langt
verre er, har minner om godheten som befant seg
på det første stedet, om så sammen med
sulten.
Badsha, Nabiar og jeg har tilbrakt tre dager på
sandøyene i den store floden. Der har folk
minner om meg fra 1998, og jeg har minner fra år
etter år. På den sørlige bønnens
øy har jeg vært vitne til jævelskap,
fattigdom, fromhet og mot. Ingenting av dette kan
glemmes. Tre sangskoler har vi besøkt, med
båt og på motorsykkel gjennom sanden.
På et sted ved veien så jeg svært
mange kvinner lempe sand. Jeg spurte en formann hvor
mange de var. 250. For å utføre veiarbeid
får de hundre taka om dagen. Det er nok til
cirka tre kilo ris. Dette er arbeid organisert for de
fattigste, som oftest kvinner, i regjeringens navn,
og betalt av den. Kvinnene lemper bøtter med
sand, av og til med barn ved brystet, fra soloppgang
til solnedgang. Til de jordløse kommer det ikke
matpenger på annet vis. Noen menn er
arbeidsuføre, ansvarsløse, døde eller
fraværende av andre grunner, og barn er
født av kvinnen.
Etter ti måneder og ti dager og netter i
kvinnens buk kommer barnet ut, sier sangene her. Det
er moren som vet.
Regjeringen, prinsipielt sekulær, strever.
Motkreftene samler seg i Allahs navn. Mens vi var
på sandøyene var det slåsskamp mellom
regjeringens og opposisjonens støttespillere i
Lalmonirhat. Tre hus ble satt i brann og en person
drept, flere såret. Av den grunn kan det hende
vi ikke kan lage festival dette året. Politiet
kan komme til å nedlegge forbud. Mange tror at
Allah ikke vil ha sang.
Lalbanu, som antagelig er yngre enn meg, enke etter
Siraj Fakir og bestemor til Bulbuli, sangjente, er
nesten blind nå. Hun er en av 1998-kvinnene
mine. Hun har ventet på meg, for forrige gang
jeg var her, i mars dette året, ga jeg henne 500
taka. Hun kjøpte ris for de pengene. En tidlig
morgen, og i stor hemmelighet, forteller hun meg at
eldstesønnen, som hun bor i nærheten av,
ikke gir henne ris, dvs: mat. Hun har tre sauer. Det
er den "sikkerheten" hun har i verden.
Sønnedatteren Bulbuli er tatt ut av sangskolen.
Faren vil gifte henne bort. Hun er tolv år. Blir
hun giftet bort nå, er medgiften minimal. Jeg
antar at de planlegger ekteskap etter avgitt eksamen
i femte klasse. Det vil si i kommende
desember/januar. Jeg spør Bulbuli hva hun
ønsker. Bulbuli greier ikke å la være
å gråte. Bulbuli vil gå på skolen
og Bulbuli vil synge. Den kvelden tar den nesten
halvblinde Lalbanu med seg sønnedatteren til
tunet der barna synger. Bulbuli synger for
opptaksmaskinen. Bulbuli sitter sammen med de andre
jentene og meg etter sangen. Vi snakker om jentenes
harde liv, om de som trakasserer dem fordi de vil
synge. Jentene sier de ønsker seg frihet. Jeg
vet at jenter som søker frihet blir trakassert.
Den kvelden må jeg si til Mausumi og Jamuna at
de er nødt til å søke frihet i sangen
og i skolearbeidet, ellers må vi sende dem vekk
fra sangskolen. De får en frist til juni/juli
2010. Da kommer jeg tilbake hit.
De frie gestene til Mausumi og Jamuna oppildner det
verste i de mest plagsomme guttene og mennene i
landsbyen. Alle sangbarna blir skadelidende av den
grunn.
Selvsagt skjønner jeg jentenes ønske om
frihet. Men de bor der de bor.
I dag har jeg fått vite at ti unge menn
bevæpnet på landsbyvis nærmet seg
stedet der vi sang og jentene og jeg etterpå
snakket sammen. Med oss var Meher Ali, guru i en ny
gurugriha i nabobygda på øya. Han er
overlærer på barneskolen der. Da de unge
mennene med våpen i hendene, hakker og spett,
kan hende, så Meher Ali, bøyde de seg i
skam. Heldige var vi alle som akkurat den kvelden
hadde Meher Ali med oss.
Dette er restene etter "krigen" i fjor. Selvsagt er
de ungene mennene oppildnet og bestukket av dem som
er eldre og pengesterke.
Jeg skal slåss for jentene, for at de ikke skal
bli giftet bort i tolvårsalderen, sier jeg til
Liza og Rehana og Sarifa etter engelsktimen. Maa, vi
også! sier de. Vi slåss sammen med deg.
Badsha slåss mer enn noen. Dette dreier seg om
en gammel motstandsbevegelse, mot barneekteskap, fra
hans side. Jeg håper vi kan "redde" Bulbuli. Om
hun bare kunne komme hit og lære å synge
sammen med jentene i achin pakhi!
Mohammad Ali kom fra Hatibandha i går. Han er
den eldste av våre, født i samme år
som jeg. Alltid med fela som guruen ga ham da han var
cirka tjue år. Flyktning fra indisk Assam etter
Delingen i 1947. Som unggutt ble han "solgt" for et
år av gangen for å arbeide på andre
folks jorder. Livshistorien hørte jeg i
fragmenter på kontoret i går. Etterpå
sang han i LydStudiorommet. Da kom achin pakhi-barna
løpende. Jeg så Rehanas fryd og deltagelse
i "den gamle"s sang.
Da tenkte jeg på fiolinen til Rehana, den jeg
bar med meg fra Kolkata i februar dette året. Om
Rehana kunne lære av Mohammad Ali, som ikke har
andre ønsker nå enn å gi det han vet
videre. En gang i måneden, foreslo jeg. Vil du
det... Han nikket. Sarifa, Rehana, Anna og Ripon sa
at også de ville lære.
Vi får se.
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 6. november
2009
Det er fredag og helg i landet. Jentene pugger
før den årlige slutteksamen som begynner
mandag. I lydstudiorommet har jeg nettopp vekket
Dayal og Madhu Sudan, to av mine "gamle" sangere i
disse trakter. På hjemmesiden min, ved inngangen
til "et folkemusikkprosjekt i Bangladesh", er de to
avbildet idet de lytter til opptak av egen sang. Det
fant sted i 2005.
Gurugrihaen de soknet til i Ulipur ble nedlagt i
fjor. De to gamle har ikke noe sted å synge
lenger; de har ikke lenger barn å gi sangen
videre til. Madhu Sudan sa at han nå bare venter
på å "bli kalt hjem", altså: å
dø.
Moren døde for to år siden. Madhu Sudan er
langt yngre enn meg, hvor hvitt skjegget hans enn er.
Men uten sang er han jo død.
Så kom de hit i går og sa: ikke glem oss,
ikke send oss bort. De er aldri blitt sendt bort av
oss. Jeg håper de kan bli med til Hatibandha,
Mohammad Alis sted i dag. Mohammad Ali fakir er en
annen av mine gamle, langt "villere" enn de to.
I går besøkte vi to sangskoler, en ved
fergestedet, i lutfattig land, og en i innlandet. Det
fins steder der ngo-er i liten grad har forsynt folk
med bruktklær fra Europa eller genmodifisert
mat. Khularghat kan være et slikt sted. To
søstre sang sterkt. De er to av seks søstre
faren har forlatt. Moren flytter stein eller leirjord
fra et sted til et annet, i regjeringens tjeneste,
for å risfø de sju; hun kan umulig klare
det. Asraphul, en vakker og uvasket guttunge sang med
øyfolks energi. Den gamle faren satt der og
hørte. Jeg skjønte at han hadde to koner og
at Asraphul er det yngste barnet. Asraphul i rød
genser tråklet sammen med tykk hvit tråd.
Påskrift: Born to be Free. En bruktgenser fra
USA, antagelig.
Jeg har vekket de to gamle sangerne og sett jentene
sitte og pugge. På Rehanas seng satt høna.
Ja Rehana har fått sin egen høne! Den
verper rett som det er. Der Rehana er må det
være levende vesener og trær. Nå vet
vi at ekteskapet hennes var planlagt på øya
hun rømte derfra i mars. (Det hender også
hun ønsker å rømme herfra...) Begge
familiene skal ha vært enige hva ekteskap og
medgift angikk. Det er ikke helt utenkelig at gutten
lot være å kreve medgift siden Rehana er
vakker.
Fremdeles pågår "Rehanas eksamen". Kan hun
virkelig tåle å være her, uten å
nyte alles selvsagte aktelse og være
øyestein og oppmerksomhetens sentrum? Her er hun
den første blant flere. Hun må følge
regler og kan ikke plutselig lage sine egne.
I gift tilstand ville hun slett ikke kunnet lage
regler mer. Med ett: bundet. Bundet og med barn.
Bundet, uten sang. Uten lærer, uten sang.
Kanskje lykkelig med mannen, kanskje uten kraft til
å være vakker med barn og mann. Kanskje
sulten bestandig.
Sarifa leser med størst konsentrasjon. Sarifa,
som i mars ikke kunne holde seg i ro i to minutter,
bortsett fra når hun sang, sitter nå med
engelsk, bengali, historie og alle de andre fagene,
uten å vike. Sarifa er ikke lenger
underernært. Hun ble ikke engang lokket opp til
LydStudiorommet i går da de gamle sang. De andre
ungene kom løpende så snart de hørte
sangen. Anna satte seg til med ektaraen og Buddhinur,
Badshas sønn, med den store trommen. Rehana satt
som et lykkelig lys og sang med de gamle.
Det plantes mange trær. Guava, litchu, kul, som
jeg ikke vet hva skal oversettes med, appelsin. Det
blir en inntektskilde. Badsha og Nabiar har snakket
om hønsefarm. Jeg vil ikke ha
"hønsefabrikk" der alle høner må holde
seg inne. Vi aler frem geiter og lager et system der
den som får geit gir et kidd tilbake til oss
når to eller tre kidd er født. Bilen, som
ble kjøpt i mai, klarer ikke å tjene inn
nok penger til å drive "achin pakhi",
internatet. Bensinen er dyr. Bilen vår kan
drives med gass. I Lalmonirhat kan det ikke
kjøpes gass på noen bensinstasjon. Vi
behøver en gass-sylinder til. Jeg vet ingenting
om gass-sylindre.
I avisen Pratham Alo, Første Lys, var det i
går en liten reportasje om Arshi Nagar med bilde
av alles veldig kjære Anna på cirka ni
år. Hun er det stille lyset. Hun har ingen bak
seg. Mor død, far på ukjent sted. Anna er
et lykkelig barn som på seks måneder har
lært å lese og skrive to alfabeter, det
bengalske og det latinske, samt akkompagnere seg selv
med ektara.
Hilsen Wera
Lalmonirhat, 4. november
2009
I naborommet synger Sarifa. Øvelse, før
opptreden midt i byen senere i dag. En avis, "Nytt
Lys", fyller 11 år. Vi, det vil si barna som bor
og synger i "lyet", kalt Ukjent Fugl, som er laget
ved LydStudioHuset, er invitert til å opptre
under fødselsfeiringen foran en av de
folkevalgte herfra, en MP. Member of Parlament.
Jeg er tilbake i det gamle sanglandet mitt. Noen av
dere kan, på grunn av "harde" brev hjem fra
India, ha trodd at Kolkata har sluppet taket i meg og
jeg sluppet taket i Kolkata. Taket er ikke sluppet.
Jeg er bare blitt mer edruelig. Kolkata har ikke
ømheten og melodien og rausheten byen hadde
før. Globalisering, fattiggjøring samt
terrortrussel og mottiltak fordummer og undertrykker
folk. Kolkata skiller seg ikke lenger ut fra andre
megabyer med et eget lykkelig skinn.
Og jeg har mer å gjøre der enn jeg hadde
før. Jeg får ikke lenger være
vagabonden som ser og ser, ganske så
uforpliktet.
5. november
Og nå er jeg her. På tunet små lyder
av arbeid, latter og førskole-bevegelser. De
sang på scenen midt i byen i går. Å,
som de sang med mot og kraft foran folk som satt og
satt, eller beveget seg rundt. En rickshawsyklist kom
syklende. Jeg satt på scenen blant ungene og var
vitne til mannen som parkerte sykkelen og kom farende
i retning sangen. Som en sulten som plutselig fikk
øye på en stor gavmild frukt.
Her tiltar arbeidet. En offisiell styrke er gitt oss
i og med registreringen som ngo, med eget
registreringsnummer. I bilen fra Dhaka fikk jeg vite
om sjikaneringene og dødstruslene mot Badsha og
"alt hans folk". Han skånte meg mot denne
kunnskapen da jeg var langt borte. Regjeringen som
styrer landet nå, med utgangspunkt i det
sekulære Awami League-partiet, er antagelig den
beste regjeringen som er tenkelig her. Motkreftene
organiserer seg skarpt; de vil bare ha islam og
jihad. Antagelig vil de ikke ha hinduer i landet.
Ikke musikk, ikke tone, ikke lesende jenter, ikke
synlige jenter på veiene.
Foran huset der jeg bor, og foran Ukjent fugl, er det
satt opp gitter. Badsha nevnte dødstruslene for
DC, ordføreren. Gitter, sa ordføreren.
På grunn av jentene, og også for å
beskytte meg om natten.
Vi holder Rehana fast. Hun er blitt stor og hun er
vakker. Gråt og tenners gnissel har det
vært her. Moren på øya har vært
syk, faren har (kanskje) gjort seg syk for å
fange Rehana. Uten henne er farens saman, respekt, i
landsbyen redusert. Hun var hans skjold og verge, ja
selve navnet hans. Så rømte Rehana til
achin pakhi i mars. Moren fra øya var her i
oktober, for sitt livs første gang utenfor
øya. Lesende og syngende datter er blitt
velsignet av moren som blir slått fordi hun ikke
"krever" datteren tilbake.
Du må aldri komme tilbake, har moren sagt.
Nå er du her hvor du har "egen seng". Du
får lese, du får synge. Bli her.
Derfor kan jeg med myndighet holde Rehana her. Jeg er
den andre moren. Den gangen Rehanas mor ga meg
datteren, bodde faren i et annet hus, i nytt
ekteskap. Jeg etterlot meg penger til familien med
fire små barn og enslig lutfattig mor. Det ble
kjøpt kyr og geiter. Faren kom tilbake. Han har
gjort det han kunne for de små; han har gjort
mye han ikke skulle gjort.
Flere av sangjentene våre er blitt store.
Skolepengekravet øker, skolebøker må
kjøpes. Så lenge de går på
skolen, blir de ikke giftet bort. Suchitra, hindu,
gråt foran meg i forgårs. Hun vil synge.
Men hun får ikke gå til sangskolestedet
så lenge hun ikke går på skolen. Hva
gavner sang, sier faren og storebroren. Hva gavner
all denne puggingen, kunne jeg sagt. Moren hakker opp
jord og flytter den fra et sted til et annet; hun
tjener fem kroner dagen på det. De kan spise. Vi
må sørge for skolebøker til Suchitra.
Jeg kjøpte litt gull i Kolkata. Det er til
jenters bryllup.
På veien blir jentene trakassert. Suchitra og
Nilima er hinduer i et område der islamistene
styrker seg for å ødelegge det de ikke
ønsker å ha: undervisning av jenter,
synlige jenter, andre tanker enn deres egne.
Hva med medgiften, spør jeg Badsha i bilen.
Femti tusen pluss gull, klær, bryllupsfeiring,
svarer han. Så får jeg vite at flere jenter
ikke blir giftet bort på grunn av
medgiftsbyrden, og det er en enda større frykt
enn frykten for å bli giftet bort: å
være i foreldrenes hus hele livet, usynlig,
ufruktbar.
Hilsen Wera
Kolkata,
29. oktober 2009
Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det jeg nå ser
her. Jeg vet ikke engang om jeg ser. Men jeg ser ikke
det jeg så før. Jeg får ikke det jeg
fikk før, ikke fra synet, ikke fra den
stilltiende respekten eller fromheten mellom folk. De
stille gestene har så å si forsvunnet. En
og annen bestemor og bestefar bevarer erindringer og
bevarer seg selv i seg selv, ennå ikke invadert
av det utbredte spetakkelet.
Det som slår meg er en, i India, ganske ny
skamløshet. En ganske så global variant av
skamløsheten. Den indiske skyheten, ikke bare
mellom kjønnene men også der, var vakker.
Nå gjøres hva som helst hvor som helst. Det
er ikke vakkert.
Sadhuens sekstende dag etter døden ble markert i
dag. Det var ikke vakkert. En sadhu er en som holder
oppe Indias viten om seg selv, dvs den indre
kunnskapen. Slike sadhuer er få. De som kan
gjenkjenne virkelige sadhuer blir antagelig
færre og færre, slik lysende sadhuer blir
færre og færre.
Jeg la blomsterkransen over sadhuens bilde på et
hvitt klede på en snekret seng, jeg tente
stearinlysene og svingte røkelsespinnene. Jeg
var nesten alene i det lille templet ved Ganga i det
øyeblikket. Da jeg kom tilbake til templet flere
timer senere, var det for å spise. Etter
måltidet var dagslyset vakkert. Jeg ville
så gjerne få fotografere pottemakerne i det
lyset. Maa, ikke gå i den retningen i dag, sier
Niranjan. Der satt mennene og drakk, på minnenes
dag for den døde sadhuen. Det kunne ikke skjedd
for tjue år siden; det skulle ikke skje i noe
som helst år.
Det er en alvorlig overtredelse å vanære en
sadhu.
Alt søppelet i Ganga og søppelet ved
templet vanærer Ganga og vanærer templet.
Menneskets sanser er ikke "gitt". Mennesket ser det
hun kan se, eller det hun ikke kan la være
å se. Jeg kan ikke la være å se
søppelet. Det brekker seg i meg. Også jeg
går forbi. Jeg har ikke gjort renholdsarbeid her
til mitt arbeidsanliggende. Ikke kan jeg delegere det
heller. Det ville vært mange menneskers
fulltidsarbeid og nonsjalansen er meget stor. Gud,
sier folk og legger gult pulver på steinen. La
shivasteinen bli hedret. Se søppelet utenfor
også.
EarthCare with Art skal registreres, antagelig, som
en ngo. Papirene forberedes nå. Alt som kanskje
skal gjøres, om tre eller fem eller sju år,
må skrives i registreringspapirene. Jeg har
tenkt og skrevet, og tenkt og skrevet igjen. Det er
soleklart, kanskje for alle, at nesten alle
registreringer her kan bli både lettere og
tyngre via CPM-partiet, det som ennå er styrende
i West Bengal. Jeg har med ettertrykk sagt at vi skal
være partiuavhengige. Der vi er skal ingen sjel
selges eller kjøpes.
Den rare tristheten som alltid kommer når jeg i
mer enn to dager har vært slukt av ikke-skapende
arbeid har satt inn. Den som skaper, det være
seg en setning eller et bilde, skyver på
mørket eller lager en strime lys av energi og
retning uansett hvor forsøplet sjel&verden er.
Mens jeg er nødt til å tenke på
penger, registreringspapirer samt på
planleggingen av november i Kolkata i mitt
fravær og desember i mitt nærvær.
I november skal jeg være i Bangladesh.
I november skal de to bilene bli reparert og den ene
malt. Devendra skal besøke landsbyen
ShyamSundarPur, der Samu har gitt et stort stykke
land til EarthCare with Art, slik at brønn kan
bores, trær plantes, grønnsaker dyrkes
(organisk) og sterke geiter ales opp. Alle
"sønnene" i Kolkata skal besøke
pat-kunstnernes landsby i Medinipur, dit de for
øyeblikket ikke vil at jeg skal dra på
grunn av kidnappingsfaren. Da jeg snakket med en av
pat-kunstnerne på telefon i går var lyden
eiendommelig. Nå vet jeg at telefonlinjene i
Medinipur blir "tappet". India har "maoister" på
hjernen for øyeblikket. USA har utstedt en
reiseadvarsel for innbyggerne sine på grunn av
økende "terrortrusel".
Kunnskapen om stammefolks kår er meget
begrenset. Det er i stammefolks skoger "maoistene"
rekrutterer og skolerer. Den som vil tenke lange
tanker om det som i dette landet, eller
subkontinentet, er utdøende skulle tenke på
stammefolk.
Hilsen Wera
Kolkata,
28. oktober 2009
En liten mus piler over gulvet her. Det er det
enkleste av alt. Det må være det samme
lille vesenet som for tre og fire uker sammen. De som
drakk whisky i naborommet i går og dagen
før det, drikker ikke whisky mer. Nå er
høstens festivaler forbi. Gjestene er få.
Inntektene som kommer inn fra den ene gjesten, hun
som skriver dette, og ikke engang bestiller mat, kan
neppe dekke lønnsutgiftene for hotellets
sju-åtte ansatte. En kvinne tar seg av papirene
og er meget pertentlig. Mennene kaller meg maa. For
henne er jeg madame. Hun tar seg av regnskapet og kan
umulig be en "maa" betale... Men betales må det;
også derfor madame.
I morgen er det seksten dager siden Kumar Giri Babaji
døde i Soumus armer mens alle sykeplerne sov
på det statlige sykehuset. Jeg hører av og
til at sykehus er til for rikfolk. At kreft er en
rikmanns sykdom, så dyre som sprøytene, for
ikke å nevne operasjonene, er.
En sadhu har ingen og er alles. Soumu er merket av de
sykehusansattes bortvendthet i sadhuens
dødsøyeblikk. Alle "sønnene", de som
kaller meg maa, er ansvarlige for at de siste ritene
blir ordentlig gjennomført: ti sadhuer, tjue
barn eller bramaner (prester) skal bespises. Samtlige
sadhuer skal motta en "dakkhina", en liten pengesum.
51 rupier, tror jeg.
Niranjan har ligget i feber i dag. Av "sønnene"
er han mer ansvarlig enn de andre for alt som
foregår i TriNath-templet ved Ganga. Etter mange
omganger med malaria og gulsot er Niranjan svekket.
Nå er han også svekket av sorgen, og
kanskje av det store ansvaret for alle disse som skal
spise... Åh, alle pengene som hele tiden må
samles inn, for festivaler og rituelle handlinger.
For ikke å nevne matutgiftene, de som er blitt
fordoblet siden april, da jeg var her sist.
Jeg kjøper klær; Devendra prutter. Jeg
går til rommet der Shahnawaz bor med moren; han
er skolegutt nå. Men han behøver
ekstratimer i matematikk; vi leter etter
privatlærer. Bittesmå plikter, større
plikter. Feber her, feber der; en og annen kong
på innsiden av låret hos en av
"sønnene". Sultan, regnskapsansvarlig, leide meg
som om jeg var hundre år og aldeles
skrøpelig på båten i Sunderban i
går; Sultan har en sykelig mor. Ja vi var i
deltalandet og gjennomførte to "sit-and-draw",
med tretti barn i hver, i går. Jeg fikk styre
båten over elven som heter Mathal, "fordrukken".
Shyam, han som lager mat til oss, har fått nye
briller; han fryder seg. Etter at konen døde for
fem år siden har han vært en veiløs
alkoholmisbruker. Misbrukere utgjør et flertall
av fortapte og ikke-så-fortapte menn. Logo for
Swapnabhoomi/EarthCare with Art lages: et digert
banyantre med et lite menneske, og en rokk
(charka).
Om få dager drar jeg til Bangladesh. Offisielle
papirer må fullføres for ngo-registreringen
i Kolkata før jeg drar. Jeg må tenke langt
mer på penger enn jeg ønsker. Slik har det
vært i seks-sju år nå; jeg teller og
teller. Gir, og lar være å gi. Er bred
vannrik elv men er også aldeles tørr, hva
penger angår.
Penger åpner veier. Og penger villeder. Fordi
penger mangler hos de fleste, er de forbundet med
alle sterke følelser: kraft og kraftløshet,
selvrespekt og skam. Penger er ramme alvor. Soumu
tåler ikke at jeg snytes for et øre. Da jeg
for to dager siden fortalte hva jeg (trodde jeg)
hadde betalt for hundre gram te, ble han så
bestyrtet at han ringte butikken i Rabindra Sarani.
Glem det, sa jeg. Det er en svær ting for oss,
sa Soumu. Hver rupi ligger på plass hos
Soumu.
Jeg skulle så gjerne dratt tilbake til landsbyen
Naya i Medinipur i denne måneden. Soumu sa nei.
Maa, sa han. Du kunne bli kidnappet. Vi har gransket
kartet. Kidnappinger skjer av de folk kaller
"maoister" i de trakter. I går ble det mest
prestisjefylte toget, Rajdhani Express, fra
Bhubaneswar til New Delhi, stanset i Jhargram i
Medinipur. Rødt flagg, stokker og stenger
på jernbaneskinnene. Togføreren ble
visstnok "kidnappet". De nesten fem hundre
passasjerene, som ikke ble truet, var dødsredde.
Hvem var det som stanset toget? "Maoister", sier
noen. Stammefolk, løselig organisert. De
utbyttede slår tilbake; slik kan det vurderes.
Sentralregjeringen har et annet syn. Den
vest-bengalske regjeringen også.
Kolkata, 29. oktober 2009
En liten faste før sraddha-ritualet i templet.
Alle som var på kremeringsplassen for seksten
dager siden, da også jeg la en blomsterkrans om
den dødes hals, må faste til seremoniene er
over. I dag skal blomsterkransen legges om den
avdødes bilde. Slik blir det tydelig hva et
fotografi er.
Jeg har hentet avisene hos avisdamen på fortauet
utenfor hotellet. Nattevakten blir vekket, jeg piler
ut. Forbi teselgeren og noen meter videre. Teselgeren
forbereder morgenteen min. Damen rekker meg The
Telegraph og The Times of India og smiler stort. Det
aller beste er morgener, sier hun.
Jeg drikker forbudt te. Jeg var jo på
kremeringsstedet den dagen og skulle ha fastet.
Hilsen Wera
Kolkata,
26. oktober 2009
Nå har alle som bor her, men ikke er bengalere,
feiret sin chatpuja også. Det er en
tredagersfeiring/ofring, visstnok den vanskeligste av
alle, for den innebærer full faste.
I går stod kvinnene i det møkkete vannet i
ur-Ganga med fat fulle av bananer, søtsaker,
kokos mm, vendt mot solen; de la fargepulver, eller
var det halud, gurkemeie, i hverandres midtskill og
panne og helte melk over det som skulle ofres; dette
er en rituell ofring til solen.
Det gjenstår én feiring til, til en annen
form av gudinnemoren Durga. Når den er ferdig,
om en dag eller to, da er denne sesongens feiringer
ferdig. Da består tiden igjen av hverdager, helt
frem til muslimenes eid-al-adha (bakri), som er
feiringen etter hajj, pilegrimsferden til Mekka. Og
da vil jeg være i Bangladesh.
Maa, sier Devendra. Om du kan, så kom hit i en
annen årstid.
Alle årstider har sine plager i disse trakter.
Mars/april er de asketiske månedene. Da kan det
være at en eller to av "sønnene"
ønsker å være sadhu for en måned,
kledt i oransje og ikke-spisende før en gang
etter midnatt, et bittelite måltid tilberedt med
egne hender. Fra april til monsunen i juni/juli er
det enda hetere enn det har vært nå i
oktober, og etter det kommer regnet. Regnet er i seg
selv ingen plage. Regnet er bare en plage for
fotografen, samt for enhver bevegelse utomhus.
Jeg kunne vært i Bangladesh i oktober.
I går ble Arshi Nagar, organisasjonen vår
for tradisjonsmusikk i nord-Bangladesh, registrert
med registreringsnummer 2501/25-10-2009 fra NGO
Registration Bureau. Badsha Alam, fra en liten
landsby nord i landet, oppsøkte the Cabinet
Minister for et å få en "attest". Lederen
av NGO Regisitration Bureau torte ikke å
fullføre registreringen uten godkjennelse fra
absolutt høyeste nivå. Alle registreringer
av frivillige organisasjoner er stanset i Bangladesh
etter regjeringssskiftet der for ca atten
måneder siden. Altfor mange ngo-er er blitt
drevet som "forretningstiltak" eller med underslag og
bestikkelser. Heretter skal alle ngo-er være
"rene". At regjeringen selv antagelig er gjennomsyrt
av korrupsjon er en annen og minst like stor
historie.
Regjeringen kan ha titalls ministre. Kabinettet
består av de aller viktigste blant disse. Og en
av dem var det at Badsha fremla sitt ærend for.
Han som for sytten måneder siden ble trakassert
på det mest infame innenfor en av de aller
største ngo-ene i Bangladesh. Han er sliten
nå, og lykkelig. Hvor store summer som har rent
ut av Arshi Nagar på grunn av gjentatte reiser
ni timer med buss til hovedstaden, overnattinger og
"søtsaker", en mild form for bestikkelse, som
ikke noe arbeid blir gjort foruten, vet jeg ikke. Det
heter ghus og er systemisk i
sør-Asia.
I Kolkata kjenner Devendra systemet. Registrering her
vil bli langt mindre komplisert enn i det
østlige nabolandet. Folk behøver arbeid.
Det to kunne gjort blir gjort av femti. EarthCare
with Art har en klar klimaprofil. Det er ønsket
her, om ikke av andre grunner, så for syns
skyld. I morgen drar vi til Sunderban, der trær
ble revet opp i og med syklonen Aila i mai. Der skal
barn i to landsbyer få tegne, under de
trærne som er igjen.
I går tegnet 32 barn i kontoret i Tollygange.
Barn fra slummen. Men de hadde hele klær og
hendene deres var rene. Det summet i rommene. Utenfor
stod en og annen lykkelig mamma.
Hilsen Wera
Kolkata,
24. oktober 2009
Hva er billig i landet ditt, spør damen i
resepsjonen. Jeg tenker meg om, og svarer: poteter.
Siden jeg har bodd her før, og antas å
komme tilbake, tenkte hun nok at jeg kunne ta noe med
til henne neste gang. Men ikke poteter...
Her er alle matvarer, og kanskje andre varer
også, brått blitt dobbelt så dyre som
de var for få måneder siden. Om et år
vil halve befolkningen i Vest-Bengal sulte, sier
Niranjan. Blant "sønnene" mine her er han den
som vet mest om nesten-sult. Barn kan ikke lære
noe uten mat, sier han om og om igjen.
Vi må lage noe sammen med vevernes barn i Fulia,
det sier de alle. Veverne... de holder tråden
hellig. De lever av tråden. Den gamle manuelle
teknologien er vakker. Veverne her kjenner ikke annet
arbeid enn dette. Middelmennene lager mønster og
utbytter veverne, som tjener minst. Kvinnene ved
hespetreet/rokken tjener aller minst. Aller minst er
bedre enn... ingenting. Håndvevde sarier er
ettertraktet. Masseproduksjonen vil overta snart. Og
så, om noen år, antyder Binod, vil folk
savne det håndvevde.
Jeg vet ikke hva vi kan gjøre, bortsett fra
å dokumentere. Jeg kan lage en liten bok med
bilder av vevere og hespetre etter hespetre, eller er
det rokk. En bok om tråden i en landsby av
flyktninger fra Bangladesh.
Kabir, femtenhundretalls-poeten i Benares, mystikeren
med en bauls blikk, han som sang at "der
kjøperne er der er jeg ikke", var vever.
Ingen ville ha noe fra deg i Fulia, sier
"sønnene". Der kan vi lage noe i fred. Husk
jentene, sier Niranjan. Maa, så du jenta som
ikke engang hadde en brukbar kjole. Ja, jeg så
den jenta. Jeg ser så mange småunger,
uskikkelige guttunger og fortapte jenter i byen hver
dag. I veverlandsbyen min i Fulia... kanskje, kanskje
en tegneklasse pluss engelskundervisning.
Fra Benares ringte min aller "galeste" venn i
september. Her sitter jeg ved Dasaswamedh ghat, sa
han. Jeg spiser nå, la han til. Han ville gi meg
ro. Siden det har jeg ingenting hørt fra ham.
Å dra dit i desember... å gå ved
badetrappene, fotografere... og, noen timer før
returen til Kolkata, å se etter ham i
nærheten av den store badetrappen..... ikke for
å gå til verdens ende i tanke eller smerte,
bare for å se en det er blitt gitt meg å se
inn i for så å miste av syne, i den
Hellige. Hva mer kan jeg si.
De vet det, sønnene i Kolkata og de fra
landsbyen ved Panagarh. Vi bor i ødelagt
landskap og i ødelagte politiske og mentale
strukturer. Det vi alle en gang holdt av her, de
små lydene, de gamle gestene, skyheten, sangen,
skyggen fra banyantreet, respekten for det lille
barnet, respekten for de aller eldste, det er borte;
det er antagelig borte for godt, herfra som fra alle
steder. Dette borte blir enda større her, i
hvert fall for meg. Og kanskje er faktisk
fraværet, eller ødeleggelsen, aller
størst her. For her fantes det så mye, og
derfor så mye som kunne ødelegges. Som i
førkrigens øst-Europa med jødisk
visdom, sang, lukt, blikk, mat. Kom Rabindranath
Tagore tilbake, eller filmskaperen Satyajit Ray, han
med sansen for lyden i de små gestene,
undertonene, ville de kunne trodd at det bengalske
området var blitt djevelbesatt.
Kanskje er fjernsynet den største
ødeleggelseskraften. Der fjernsynet durer, er
ingen sang mulig. Heller ingen bok, eller samtale. Og
ingen lang tanke. Det aller mest vulgære av
vestlig sjargong spres. Jeg ser det i klærne. Og
hver eneste gang jeg går inn i undergrunnsbanen.
De gamle får ikke sitte. De slitneste blir
oversett. Ungdommen i vestlig klesdrakt gjør som
den vil her som andre steder.
Dette er ingen klage. Det er selvsagt et ord om sorg.
Det er en form for død i meg. Gammel
kjærlighet oppløser seg. Jeg har aldri
elsket "Norge" slik jeg har elsket "Bengal". Men et
landområde skal ikke elskes.
Så har jeg disse "sønnene". De vil gå
innover og de vil tjene det som hører til den
gamle jorden. De kjenner banyantreet, det underligste
av trær. Treet som en gang ble sådd (eller
plantet?) dør. Men "trådene", jhuri, som
daler ned fra greinene og fester seg i jorden og
fester jorden, slik at det ikke lenger blir mulig
å se hva som er treets (døde) stamme og hva
som er disse "trådene", i slektledd etter
slektledd, de blir igjen. Dette treet rommer en stor
historie om offer.
En gang var jeg yngre enn nå. Året var
1992. Jeg oppholdt meg et par døgn på
pilegrimsstedet Bakreshwar og vandret mellom urgamle
shivatempler og banyantrær. "Trådene" fra
trærne likesom vokste inn i de gamle steinene.
Disse trådene er villige til alt. Det var det
året Bengal bandt meg fast til seg, i det gamle
treet og den gamle sangen. Baulen og banyantreet,
slik kom jeg hjem.
Samu gir tretten bigga land til Swapnabhoomi ved en
landsby som heter Shyamsundarpur i Panagarh. Der skal
det bores etter vann, settes opp innhegning av
trær, bygges leirhus, antagelig med murstein.
Ellers vil regnet kunne ta huset. Det bor santaler,
urfolk, i nærheten. Slik de bygger skal vi
bygge. Det skal plantes, geiter og sauer skal gresse.
Gjødsel skal komme på gammelt vis.
Grønnsaker skal ha smak. Folk skal få en
"hage" å minnes.
Kanskje er dette mulig.
Hilsen Wera
Kolkata,
23. oktober 2009
På sørgelige veier, der dro vi til
veverlandsbyen i Fulia. Ti mil, fire timer.
Jeg besøkte Fulia fire-fem ganger mellom 2003 og
våren 2007. Saphan-da, min lillebror av en
drosjesjåfør, tok seg av navigeringen de
gangene. Saphan-da er ikke lenger der jeg er.
Det fins mange landsbyer her i Fulia, sier folk i
veikanten. Hva heter den du skal til, hva er
adressen. Jeg beskriver topografien, nevner en
urgammel tiggende enke og en syngende kvinne midt i
livet. Samt jernbaneskinner som måtte krysses.
Så tar jeg frem visittkortet mitt. Det har
bildet av en vever med et pikebarn som står
utenfor vevhuset og ser ut i været; hun er
døv og stum får jeg vite siden.
Nitai, en av mennene i veikanten, blir med oss.
Mannen på visittkortet blir gjenkjent. Vi
kjører innover mot landsbyene mine. Husene ved
hovedveien er blitt større siden sist. Kanskje
er landsbyen min borte som bhab, stemning. Kanskje
lages det ikke lenger tråd. La oss parkere her,
sier jeg til Binod. Herfra kan vi gå til fots.
Da blir jeg gjenkjent. Kvinnene sitter på tunet
med charka nå som før. Men etter
gudinnefestivalen er veveroppdragene færre. Alle
nye klær er for lengst kjøpt inn.
Jeg spør etter den gamle enken og kvinnen som er
gift med den gamles sønnesønn. Med bilder
av Shivani laget jeg en fotoreportasje i 2006.
Shivani sitter i fiolett sari og hesper fiolett
tråd på tunet.
Shivani står med ett foran meg. Jeg har
vært syk, sier hun. Om hun ikke hadde sagt det,
ville jeg likevel sett det. Kinnene er likesom
oppsvulmet. Huset er blitt merkbart dårligere
siden sist. Shivani holder seg i meg. Spis ris og dal
hos oss, sier hun.
Vi er fire personer. Niranjan gir henne matpenger.
Mat blir laget. Vi vandrer videre. Den gamle, som
heter Parishkar (som betyr ren), er nå helt
blind og bor hos den eldste sønnen, han hun bar
ved brystet da familien i 1947 flyktet fra drepingene
i Bangladesh. Den blinde er svekket i hørsel
også; hun er svekket i alle ting. Der ligger hun
foran huset. Nå er hun kommet tilbake, sier folk
til henne. Hun som ga deg hundre rupier den gangen.
Den gamle er forvirret. Det tar flere minutter
før hendene hennes begynner å lete. Hendene
hennes finner meg. Jeg gir henne fem hundre og ber
henne gi dem til sønnen. Hun kan jo ikke se en
seddel som faller ned, og som vinden kan ta. Vi
går fra Parishkar. Sitt hos henne, sier Devendra
til svigerdatteren. Eller faller hun utfor benken,
for hun kommer til å lete og leter etter
hånden som ga.
Da finner vi Jhasna, som betyr Måne. Vakre
Jhasna ved rokken, eller er det hespetreet. En slags
Momina, en slags Rehana. De viktigste bildene fra
denne dagen er av Jhasna. Niranjan vil ikke kunne
glemme Jhasna.
Shivana har laget den deiligste mat. Plutselig nevner
hun datteren, Mallika. Hun er så mørk, sier
moren. Det vil koste mye å gifte henne bort.
Tretti tusen, sikkert. Bare fordi hun er så
mørk. Hun er liten, sier jeg. Seks år
allerede, sier Shivana, som ble giftet bort som
tolvåring. Ellers ville de solgt meg, sier hun.
For faren hennes var død.
Da jeg i bilen tilbake spurte Devendra hva som for
ham hadde vært viktigst i Fulia, svarte han
baulen som sang med en gammel ektara. Først satt
han ved hespetreet/rokken, siden sang han sanger om
kroppens flyktighet. Jeg hadde gitt ham et lite bilde
i 2005. Det er rammet inn og bevart. Jeg hadde for
lengst glemt dette.
Jeg dør snart, sa baulen, kalt "sadhu" her.
Fotografer meg nå. Så blir bildet
værende igjen på graven min her. Der er
også min fars grav, samadhi.
Jeg har vasket av meg trykksverten etter å ha
bladd og lest i dagens to aviser: The Telegraph og
The Times of India. De som kaller seg maoister har
erklært "krig" mot regjeringen i Vest-Bengal,
som fremdeles styres av CPM, Communist Party Marxist.
Det planlegges fra sentralt hold i Delhi en storstilt
antiterror-aksjon mot "maoistene", fra luften om
nødvendig. Det vil bli en sørgelig krig mot
luft, jord, skog og gamle livsformer.
"Maoistene" gjemmer seg i de store skogene i de
sentrale og østlige delstatene og rekrutterer
fra adivasi-landsbyer: de som bodde her først.
Indias mange urfolksstammer. De som Regjeringen har
oversett og kanskje slett ikke ønsker seg.
Adivasiene bor der store mineralforekomster, olje og
gass fins i jordsmonnet. Adivasiene er neppe
ønsket. Men de store mineralrikdommene er det.
Det drepes fra alle hold og ingen ser ut til å
ha stort nok blikk til å se både
Regjeringens og "maoistenes" misgjerninger.
Landsbyen Naya der pat-kunsterne bor er infisert av
propaganda og splittelsesteknikker. Jeg visste ikke
før i denne måneden at familien jeg har
besøkt siden 2005 er en liten CPM-bastion. I
nærheten av landsbyen stormet "maoister" for tre
dager siden politistasjonen, drepte to
politioffiserer og kidnappet den tredje. Kidnapperne
krevde at fjorten militante og fengslete
adivasikvinner skulle bli frigitt mot at den
kidnappede politioffiseren ble frigitt. Blant
pat-kunstnerne våre fins det visstnok også
"maoist"-sympatisører.
Vi skulle besøkt Naya med tanke på å
lage en gurugriha der i neste uke. I bilen fra Fulia
sier "sønnene": maa, du kan ikke reise dit. De
vet om deg, og vil kunne kidnappe deg, legge press
på Den norske Ambassaden i Delhi, som så
legger press på den indiske regjeringen for at
du skal bli løslatt - mot at deres
("maoistenes") egne fengslede ledere blir
løslatt.
Utdøende kunstformer i et politisk infisert
system. Kanskje fins det enda en grunn til at
pat-kunstnerne maler adivasier: det er lett å
male dansende og trommende kropper, det er lett
å selge det samme. Samt at denne presentasjonen
ufarliggjør adivasienes drastisk pinte eksistens
i India og gjør den til dekorasjon. Også
dét kan ha en ideologisk komponent.
Barn som maler vet ikke dette.
Nå er det sent neste dag. Det gjenstår mye
å skrive. Bare dette akkurat nå: en mann
kom til oss fra Sunderban, deltalandet som ble rammet
av syklonen Aila i slutten av mai. Der er alle
risåkre ødelagt og saltvannet har blandet
seg med ferskvannet i elver og dammer (og
brønner). Ingenting er dyrkbart lenger. Det folk
spiser er det som blir sendt dem utenfra. Tirsdag
drar vi dit. I to landsbyer får barn tegne.
Syklonen, om de vil. Under et tre, foreslå jeg
for Gokul fra Sunderbarn. Maa, det er ikke tre igjen
der folk bor, svarte Gokul.
Trærne i jungelen er igjen, som et sent
håp. Å, den som kunne plante trær der
folk bor, i Sunderban.
Hilsen Wera
Kolkata,
21. oktober 2009
EarthCare with Art har, som nevnt før, fått
et stort jordstykke midt i byen. Det er fredet, og
skal ikke brukes kommersielt. Der kan det bygges
leirhus. Det kan lages et dokumentasjonssenter som
har med den overhengende klimatruselen i dette
deltalandet å gjøre. Der kan barn male, der
kan barn lære. Han som har gitt jordstykket mot
en ganske symbolsk sum bor i nabolaget. Det er et
nabolag med meget rike og meget fattige. I dag hadde
han, Randhir, laget et deilig måltid til
Devendra og meg. Det bor lutfattige og også
foreldreløse barn i nabolaget. Kan hende
ønsker Randhir seg en "skole" for barna han ser
og ikke selv kan gjøre noe systematisk for.
Til nå er dette jordstykket et nesten tomt land.
Blomkål dyrkes der. I dag ble det lovet meg at
landet vil ha demarkasjonspunkter, et slags "gjerde",
før jeg kommer tilbake hit fra Bangladesh den 3.
desember. Og Devendra, som blir ansvarlig for
fundraising her, mener at dette jordstykke også
kan bli en inntektskilde for EarthCare with Art. Vi
behøver en logo. For Arshi Nagar i Bangladesh er
logoen en ektara, det enstrengete instrumentet. Her
kan det være et barn under et tre. Hvilket tre,
spør Devendra meg. Kanskje banyantre, svarer
jeg. Det er det gamle gamle treet der dyr, gjetere,
sadhuer har søkt ly i århundrer; der
landsbydramaer pleide å bli opppført.
Beskyttelsestreet. Vitne-treet. Har du et fotografi
av banyantreet, spør Devendra. Jeg har
svart/hvitt-fotografier fra pilegrimsstedet
Bakreshwar i Birbhum. De hengende luftrøttene
fra greiner og ned mot jord.
Disse fotografiene er ikke her. Men barnet beskyttet
av treet. Barnet som selv skal plante og beskytte
treet. Trær kan neppe redde dette deltalandet.
Uten trær kan landet ikke reddes. Vi skal plante
trær.
Da jeg var sju-åtte år gammel var min
kjæreste venn et tre. Jeg måtte gå
gjennom skogen for å komme til treet mitt. Det
var et alminnelig tre. Jeg vannet det. Det hendte jeg
gikk alene, syngende, gjennom skogen etter å ha
besøkt treet samt noen barn som bodde i
nærheten. En vårdag da snøen hadde
smeltet, en gang tidlig på femtitallet, fant jeg
en hundrekroneseddel under et nabotre. Jeg hadde
knapt sett en så stor penge før, og lurte
på hvem eieren var. Eieren kunne ikke oppdrives.
Eieren ble min mor. Det var en rar og lykkelig
hendelse ved treet.
Etter samtalen om jordstykket ble jeg tatt med til en
tidligere kaptein i den indiske hæren. Han er en
høytstående direktør med stort hjerte.
Jeg vet ikke hva han ellers kan skjønne. Men han
skjønner betydningen av trær. Han har
tilgang til folk med store penger. EarthCare with Art
trenger ikke store store penger. Det trengs penger
nok. Organisasjonen bør bli selvforsørgende
i India.
De ville hestene av noen "sønner" er mindre
ville nå. Niranjan er i stor sorg etter sadhuen
som døde men han tar seg av Green Peace-skolen i
slummen og guttungen Shahnawaz som vi på et vis
har adoptert. Soumu sørger for orden i alle
papirsaker. Det skal lages førstehjelpsskrin med
nødvendig utstyr for alle steder der EarthCare
with Art slår rot. Sultan, den altfor-fromme
muslimen som går til moskeen to ganger om dagen
for å be, blir innstendig bedt om å be i
retning Mekka på et rent sted på kontoret.
Binod har sitt svare strev med å kjøpe
deler til bilen som repareres. Binod er den villeste
"sønnen". Jeg tror på Binod. Foran meg er
han tam. Han er ikke tam foran de andre. Kanskje
forstod han ordene mine i dag om at han respekterer
meg ved å respektere alle (og ikke bare
meg).
En gang for lenge lenge siden, i Benares, dukket en
polsk religionsforsker opp i mitt liv. Gud elsker
sine villeste barn, sa Margarita.
I morgen kl 5 drar vi til Fulia, der vevere som
flyktet fra Bangladesh etter Delingen i 1947 og etter
Frigjøringen fra Pakistan i 1971, samt i alle
årene siden, holder til. Det er nesten tre
år siden forrige gang jeg var i Fulia. Jeg vet
ikke om kvinnene fremdeles spinner og bruker rokken.
Om tråden som jeg der virkelig så med mer
enn øynene er den gamle viktige tråden.
Jeg håper det. Men India blir tappet for gammel
substans hele tiden.
Pottemakerne lager krukker, kopper og kar fremdeles.
Jeg var hos noen som har slått seg ned bak et
gammelt tempel i nabolaget i dag. Spis hos oss, sa
de. Men vi skulle spise hos Randhir.
Hilsen Wera
Kolkata,
20. oktober 2009
Jeg trodde, i Oslo, at jeg skulle skrive
skjønnlitterært i Kolkata denne gangen. Jeg
skriver ikke skjønnlitterært. Noen skarve
"brev hjem" som kanskje blir lest av en eller tre.
Små rapporter om små hendelser i en by en
skandinav ikke kan tenke seg.
Det drønner der ute. Folk i Kalighat har
ennå ikke sluttet å herje med stillheten.
Det ville vært godt, tenker jeg, om nabolaget
kunne bli post festum igjen. De haler festivalen ut.
Festivalen har dessuten sin egen kalender. Gudinnen
lages, hentes og drar tilbake til vannet, på
lasteplan gjennom byen med dans og trommeslag. Alle
blir støyens undersåtter. De som ber om
stillhet ber stillest.
Det er mulig jeg laget et virkelig fotografi i dag.
En urgammel kvinne satt og sov foran en mann som
lå og sov. Det er i stor grad bilder av
søvn jeg kan lage. Jeg savner det jeg en gang
så i denne byen: skinnet i blikket, ønsket
om å forene seg med den fremmede. Where did all
the flowers go... Er jeg blitt en tåpe av en
nostalgiker, eller er det virkelig sant at Kolkata,
druknende, totalt vanskjøttet, med tusentalls av
unger rekende veiløst omkring og gamle, menn som
kvinner, samt galninger, med rester av klær som
anvendes slik at ikke all selvrespekt faller sammen
på ett øyeblikk, er det virkelig sant at
Kolkata, gamle storsinnede Kolkata oppløser seg
foran øynene på oss i søppel, rester
av hus pluss nye betonghuskasser uten farge.
Å pile vekk herifra, eller å insistere
på å lage en ørliten skjønnhet;
det må være slik.
Jeg har vært i de rikes boliger. Heller ikke de
er vakre. Det er maten og forbindelsen mellom
menneskene som er viktig. Veggene har bare én
betydning: å være holdbare.
Å skrive et brev hjem er ganske enkelt. Å
sende det er vanskelig. I flere dager har alle
cybersjapper vært stengt på grunn av
festivalen. I forgårs leverte jeg passet i The
High Commission of Bangladesh. Jeg gikk i dag til en
cybersjappe der jeg var registrert og ikke skulle
behøvd å dra passet frem. Men politiet
hadde slettet alle gamle data og krevde at alt ble
gjort på nytt. Da viste jeg nølende
pressekortet. Det ble godtatt.
Så bisarrt det er. Bygen mugner, folk går
under. Men frykten er forbundet med "terrorisme" i
form av cyberkriminalitet.
Jeg skulle altså så gjerne skrevet
skjønnlitterært. Jeg er her. Jeg kan ikke
drømme om Oslo og stillheten ved StHanshaugen
nå.
I årenes løp har jeg i flere omganger
prøvd å gi blikk, energi og tid, for ikke
å nevne pengene, til skapende grasrotarbeid i
Bengal. To ganger har forsøket falt sammen. Jeg
prøver for tredje gang. Med mine tidligere
nevnte "ville hester" og noen andre. Et stort
jordstykke er visstnok gitt til "Earthcare With Art",
ennå ikke registrert, på et svært
sentralt sted i byen. Jordbruksland, rett ved
våtmarkene. Og rett ved Science City. Jeg
skjønner ikke konsekvensene av dette stykket
land. Hva vil du bruke det til, slik blir jeg spurt.
Jeg vet ingenting om jordverdier, enn si om
matjord.
Spiser du reker, spurte han som har med jordstykket
å gjøre. Han har invitert to av oss hjem
til seg i morgen. Da skal vi kanskje snakke om dette
jordstykket.
Neste morgen
Kanskje er klodens store byer, især de ved
vannet, maken til Kolkata. De mugner. Alle store byer
er for lengst overfylt, uten en eneste byplanlegger i
sikte. Ingen byplanlegger er påtenkt her. Ingen
kunne fantasere om et slikt fag. De færreste
fantaserer. Men kanskje er gudinnefestivalen en
kolossal kollektiv fantasi der det som i den pinte
hverdagen er borte for en stund forbindes; for
mennene med alkohol. I alkoholden forbindes og
oppløses de i samme stund.
Kvinnene spiser søtsaker hos hverandre, for det
gjør alle. Hva de fortapte ungene gjør,
bortsett fra å sove og holde i en
lillesøster, kan jeg tenke meg. De venter
på noen til de helt slutter å vente på
noe som helst.
Trofaste Badsha, som organiserer alt sangarbeidet i
nord-Bangladesh, har dratt til Dhaka for å
skaffe et registreringsnummer til Arshi Nagar, som en
ngo (non-governmental organization). De store
kontoristene har ennå ikke villet signere, selv
om mange måneders granskning av virksomheten for
lengst er sluttført. Kan de, om nødvendig,
ringe deg, spør Badsha. Ja, svarer jeg, i
tekstmeldings form. Ja, babuene kan ringe meg. Det er
Badsha som vet alt. Jeg er bare ma, mor. Så har
jeg med de skjebnesvangre pengene å
gjøre.
Norge i denne verden....
Hilsen Wera
Kolkata,
19. oktober 2009
Jeg har skrevet om Sakuntala før. Hun eier
gården der det lille kontoret vårt holder
til i første etasje. Selv bor hun i tredje. Der
pleide hun syk mor og syk far i åtte år. I
den tiden var hun ikke utendørs. Sakuntala ble
et halvt menneske. Hun må ha holdt seg fast i
kunnskapen om at hun gjorde det hun skulle: tjene.
Fremdeles fins det indere som lever av hjerte. I
denne byen, bisarr og forferdende som den er, fins
det sanne tjenere som holder en stor gammel kunnskap
oppe.
Sakuntala bor nå alene bak en meget låst
dør. I samme gård bor en bror som har
prøvd å drepe henne med jernstang to
ganger. En annen ugift bror bor også der.
Når den yngre broren slår ham på ett
kinn, sier han: du har ikke slått meg på
dette. Så vender han det andre kinnet til. Som
en utmarget jesus i Kolkata.
Spis, Sakuntala, har jeg sagt. Og Sakuntala spiser.
Gå ut, Sakuntala, har jeg sagt. Heretter skal
hun gå ut. Det ligger en hund på gulvet i
rommet med dukker og fotografier av alle slag. Faren:
dommer i dommerkostyme.
Først skjønner jeg ikke om den nesten
hvithårede hunden kan puste. Om den er en hund,
eller en etterligning. Det er en virkelig gammel
hund. Den har et øye som er gulhvitt av
stær. Det andre er visstnok seende. Sakuntala
har alltid hatt hund. Noe må alle ha. En gang
var hun vakker. For bare tolv år siden, sier
hun. Da så hun ut som en tjueåring. Hun
må ha vært eldre enn det. Meget vakker, det
var hun. Og hun ble værende hos moren og faren.
De giftet henne aldri bort. Den voldelige broren og
den sju ganger milde broren kunne antagelig ikke
giftes bort og bo, tjenende, med en gammel mor og
far. Sakuntala kunne det. Og da kunne hun jo ikke
giftes bort. For den gifte datteren drar til annen
manns hus.
Senere samme dag
De feirer, å som de feirer. Obotonene.
Trommeslagerne. Fyrverkeriet. Bang bang bang. Gaten
ble vasket i ettermiddag, for nå reiser Ma, den
svarte Kali, gjennom byen til elven der hun igjen
går opp i vann; hun er jo laget av leire.
Bhaipotha. Søster velsigner bror. Lev lenge,
bror. Hver bror drar til sin ene søster eller
til sine mange. Siden morens og farens brødre og
søstres døtre også er søstre, kan
det bli mange. Det tar en hel dag å besøke
alle og bli bespist av dem. Butikkene, kontorene er
lukket. Bare de som vasker gaten for gudinnen, samt
teselgerne, arbeider. Noen muslimer arbeider
alltid.
I morgen begynner en slags hverdag. En lang lang
blåmandag etter tusen brennevinsflasker, kilovis
med søtsaker, kjøtt og fisk i alle
bengalske utgaver. Forgjeldete fattige.
Det var Lawrence, den kristne fra en slum i
nærheten, som kjørte meg til the
Bangladeshi High Commission i dag morges. Han gjorde
det samme i januar. Visum må til. Skjemaer ble
levert inn, passkopi, kopi av indisk visum, tre
passbilder, invitasjonsbrev fra Badsha i Arshi Nagar
(suno), kopi av billetten Kolkata/Dhaka/Kolkata. Kom
til intervju 11.30 sa mannen i luken. Lawrence og jeg
dro til den gamle kristne gravlunden som ikke var som
før. Jeg gikk en stund og var en smule perpleks.
Hva hadde skjedd. Renovasjon! Nedhugging av
trærne. Jungelen som var er ikke mer. Den
jungelen som gjorde det så frydefullt å
fotografere gammel stein og lyset i vegetasjonen er
borte. Vaktene var så stolte. Jeg har sett deg
før, sier en med britisk aksent. Nå er det
blitt helt annerledes her!
Til College street, til en gammel bokhandel med
åpen dør. Inn gikk jeg og spurte etter den
gamle boken, femti år siden utgivelse, den beste
av alle samlinger av baulsanger. Jeg vet hva du
mener, sa innehaveren. Sitt her og vent. Så
sendte han hjelpegutten til et lager. Etter tjue
minutter kom hjelpegutten tilbake etter penger. En
dyr dyr bok. Jeg ga ham 800 rupier. Og ventet i nye
tjue minutter. Boken lå under alle andre
bøker, i ett eneste eksemplar. Den boken skal
videre til Arshi Nagar, nord-Bangladesh. Det er en
lærebok for dem som virkelig vil lære de
gamle sangene, av Lalan Fakir og andre.
Det er mer enn dette å skrive. Men det smeller
så sterkt i ett sett der ute i Hazra-gaten.
Gudinnen kommer og jeg ser henne ikke.
I det lille templet ved elven der Kumar Giri Babji
var, han som døde sist torsdag, blir det ofret
til Shiva i dag. Det skjer hver eneste mandag. Det er
første mandag siden Kumar Giri Babaji døde.
Gode Devendra, som har forlatt en høy stilling i
Forsvarsdepartementet for å være fattig med
de fattige og bruke sin intelligens for barn og
planter, setter seg hver mandag i det beskjedne
templet hvorfra han kan se tidevannet i Ur-Ganga. Han
er en sadhu i helt vanlige klær.
Hilsen Wera
Kolkata,
18. oktober 2009
Gammel kjærlighet ruster nå. Var den da
laget av jern, eller av et mindre motstandsdyktig
stoff, fra begynnelsen av. Det gjelder
kjærligheten til Kolkata. Den er ikke som den
var. Den var så lett og selvsagt i år etter
år. Lett, selvsagt; og vedvarende. Den kom og
kom til meg og kostet nesten ingenting. Jeg vandret
og satte meg ned, drakk en kopp te, vandret videre og
så både skrekk og lykke ved føttene
mine på fortauet. Alt hendte med stor fred. Jeg
mottok en helt ny viten om mennesket fra denne
byen.
Byen er blitt gammel. Den faller fra hverandre og den
rives ned. Penger tar, og penger tar. Det fins ingen
slutt på hva pengene tar. Hva ikke-pengene tar
er en annen historie. Siden jeg begynte å komme
hit regelmessig, i 1992, har det indiske markedet
åpnet seg mot alle kanter. Kapitalisme og
"globalisering".
På nabohusets tak leker ungene akkurat nå
med fyrverkeri og roper Happy Diwali i ett sett. Det
var karneval og lysfest i byen i natt. I dag er dagen
derpå og en ganske så tafatt dag.
Det eneste lykkelige bildet fra denne dagen er det av
de sju unge mennene og et guttebarn som satt og
smeltet et eller annet syntetisk materiale for å
lage armbånd, bangles, og legge ørsmå
liksom-diamanter i materialet med gammel presisjon.
Guttebarnet, en åtteåring med lette og
tynne fingre, satt konsentrert ved glødende kull
som fikk det syntetiske materialet til å smelte.
De var muslimer, og utenfor karnevalet.
De laget noe. Det er gleden. Muslimske
håndverkere ivaretar en konsentrasjon i denne
byen.
Jeg vandret ned til det gamle templet ved
råtnende Ganga. Der ravet en jeg kjenner
fordrukken etter natten som hadde vært. Han er
ikke av de ville hestene. Men han kjenner dem alle.
Slipp meg, maa, sa han. Jeg slipper deg ikke. Men
slipp meg, du. For jeg er en dårlig gutt. Jeg
så tårene dine i går, sa han. Igjen og
igjen det samme: tårene dine, tårene
dine.
Tårer kom i går. Jeg satt på stedet
der den døde sadhuen satt for tre-fire dager
siden. På samme sted satt en annen sadhu, han
som "så" meg for snart fire år siden. Det
hender erindringstårer kommer, selv her hvor en
"maa" ikke skal gråte. Sønnen som ser en
"maa" gråte, drukner i anger. Sønnen vil
heller omkomme enn påføre "maa" sorg.
Slipp meg, maa. Men jeg slipper deg aldri.
Ingen arbeider nå. Ingen vil tenke arbeidstanker
nå. Nå skal det sløses og drikkes og
spises; alle som har med hverandre å gjøre,
skal se hverandre. Byråkratiets kvern maler og
maler også i Bengal. Under Kali Puja/Diwali er
arbeidstanker fremmedelementer. Heller ikke
byråkratiets kvern maler nå. I morgen skal
brødre velsignes av søstre. Alle ser
hverandre i disse dager. Om ikke ellers, så
denne ene dagen i året.
De fattige bruker alle penger på gudinnefester,
sier Devendra. Bare Gud vet hvordan dette landet kan
bestå.
Hilsen Wera
Kolkata,
17. oktober 2009
Kali puja. Bilde etter bilde av den svarte Hellige,
samt tente lys. Hellig mat ble bragt til meg. Den var
velsignet av brahmanen i Binods lille rom i
bordell-området.
En blomsterkrans hang rundt bildet av Binods mor.
Brahmanen sa og gjorde det jeg aldri vil forstå.
Ingrediensene på golvet var jordens egne.
Nøtter, urter, frukter. Blomster. Ma, sier
Binod. Resitasjonen vil vare lenge. Gå til
rommet ditt, du. Så tar jeg med den velsignede
maten dit.
Da satt jeg med datteren hans på fanget. Hun bor
på internat. Hun skal slippe å se hva
kvinnene her gjør, for ikke å nevne
mennene. De to sønnene ser det de ikke kan
unngå. Der jeg forlot smuget som munner ut i
Kalighat Road, satt de ventende sminkede kvinnene,
mange nepalesiske. De gjør det de må,
også i den store natten som jeg ikke lenger vet
hva betyr. Gudinnefiguren er mangarmet og med
hodeskaller, med gulldiadem og forferdende tunge.
Utenfor hver minste beskjedne bolig: stearinlys,
små oljelamper, eller elektriske lys som minner
om julepynten i Ullevålsveien. For folk vest i
India begynner det nye året i natt. Da
åpner forretningsmenn nye regnskapsbøker.
Bengalere begynner regnskapsåret midt i april.
Det sies at bengalerne har sugd opp i seg muslimske
kaldenderskikker. Jeg vet ikke nok om dette.
Slik brukes pengene, de som fins og de som er
lånt. De brennes av. Fyrverkeri, kinaputter. Det
smeller i natten. Det kjøpt søtsaker, og
nye klær. Og gudinnestatuer, noe som gjør
at gudinnemakerne i mitt stamsted Kumartuli nord i
byen fremdeles har betalt arbeid. Andre håndverk
dør ut. Gudinnefigurer lages. Det er ofte ikke
mer enn ti meter mellom hvert provisoriske tempel,
selv i nesten-slummen. Nabolaget punger ut. Om to-tre
dager blir gudinnen igjen til jord. Ganga, den rause
og ødelagte floden, tar opp i seg det hun
må. Det er en gammel gammel historie, som
også jeg har skrevet mange ganger.
Feiring av forferdende Mor. Og av Shiva,
asket-ektemannen. Det er en slags forunderlig feiring
av selve flyktigheten. Dødningeskallene er med.
Kali minner oss på knoklene som en dag skal
skilles fra pusten.
Min bangladeshiske første datter Rehana ringte i
dag. Hun bor i internatet Ukjent Fugl ved
LydStudioHuset i Lalmonirhat. Familien bor på
øya i Brahmaputra. Abba er veldig syk, sier
Rehana. Moren på øya sier ektemannen ikke
kan snakke. Badsha, storebroren, sier til meg at
Rehana gråter og bærer seg. Men
storesøsteren hennes på øya sier at
så syk er faren slett ikke. Folk lager dramaer
som har en agenda. Så fins det noen syke som
faktisk er dødssyke. Rehanas samvittighet er
blitt brukt tusenfoldig.
Jeg tenker. Og ringer tilbake for å be Rehana
merke ut et sted mellom internatet og LydstudioHuset
der vi kan bygge et lite "gråteskur". Der skal
det bare gråtes. Og andre steder skal det slett
ikke gråtes. Da ler hun selvsagt. Jeg vet ikke
om det jeg har sagt er forstandig, eller det
motsatte. Så sier jeg: jeg kommer snart, og hvis
du vil, da tar jeg deg sporenstreks med tilbake til
øya. (Hun rømte i mars sammen med
storesøsterens ektemann). Nei, maa, sier Rehana.
Jeg vil ikke tilbake. Ikke legg byrder på
storebroren din, sier jeg. Han har nok å
bære.
Her i Kolkata er de ville hestene mine,
"sønnene", fremdeles ville. Og det hender ofte
at jeg lurer på om jeg har noe å skape her.
Dette må være et av klodens mest bisarre
samfunn med et fordummende og voldelig kommunistisk
partisystem, en avsindig gudinnefeiring i flere
etapper, et ubegripelig intrikat skolesystem, en
intelligentsia som fremdeles består og alle ting
som går i stykker i ett sett, siden folk
bestikkes for å gjøre dårlig
arbeid.
Pat-kunstnerne, de med plantefargene, de gamle
billedrullene og sangene tigger ikke mer. De vil ikke
lenger tigge. Nå vil de selge bilder slik andre
billedkunstnere selger. De har glemt hva de er, og er
ikke lenger det de er. Noen i ngo-systemet vil
bistå pat-kunstnerne hva markedsføring
angår. Mal "adivasier", urfolk, sier de. For
slike bilder er det lett å male og lett å
selge. Bruk syntetiske farger, for det er lett å
kjøpe og billig å bruke. Slik råder de
offisielle veiviserne, som vil folkekunstnerne
vel.
Å lage en gurugriha i landsbyen der, har vi i
EarthCare with Art tenkt. Slik at barna kan lære
om begynnelsen og beholde begynnelsen i seg, i sang,
plantefarge og bilde. Denne begynnelsen er nesten
glemt.
Det lønner seg ikke å huske begynnelsen.
Det lønner seg, kanskje, å neie for
markedet. At tradisjonen da vil dø ut, tenker
bare de som elsker tradisjonen. Og: kanskje de som
ikke er altfor sultne.
Hilsen Wera
Kolkata, 15. oktober
2009
Kumar Giri Babaji, sadhuen som har holdt til i det
lille templet ved Ur-Ganga i flere årtier, er
død. Vi dro til kremeringsstedet. Binod
kjøpte en blomsterkrans jeg skulle legge om den
dødes hals.
Tok av meg sandalene. La den hvite kransen om halsen
på sadhuen i oransje. Brillene jeg ga ham i
april hadde han på seg.
Han pustet for siste gang i Soumus armer på
sykehuset der alle pleierskene sov. Det var i
sprekken mellom dag- og nattskift. Legene var reddere
for å bli anklaget for forsømmelse enn for
at pasienten skulle lide unødig. Rigor mortis.
Jeg tror det er det det heter. Soumu ble så kald
at kulden slo innover hele det gode arbeidssomme
mennesket han er.
Jeg har sagt mange morsord til disse unge og
ikke-så-unge mennene. Mange ord om å ta
vare på mat og søvn. Ord de behøver og
ord de ikke behøver. I dag kjøpte jeg
ayurvedisk styrkemedisin til Devendra. Han er "hodet"
vårt og nesten like gammel som den
døde.
Fra Binod var bitteliten gutt har sadhuen holdt til i
templet. Og Niranjan har sørget for bevaringen
av templet på alle mulige måter. Nå
bor det ingen der. I kveld sa Devendra at han ville
gå dit og tenne en røkelsespinne.
Han som døde ønsket "EarthCare with Art"
alt godt. Jeg tror han har vært med på alle
de ti tegnekonkurransene for barn som er blitt
organisert i slum etter slum. Den som blir organisert
i morgen vil være uten Kumar Giri Babaji.
Utmattede unge menn. Men de avstod fra søvnen
for å tenke videre. Niranjan kunne nesten ikke
sitte. Han hadde ikke spist siden dagen i forveien.
Likevel gikk han de par kilometrene til kontoret.
Soumu vasket natten ut av øynene og gjorde
sekretærarbeidet. Binod er ansvarlig for de to
bruktbilene som begge behøver renovasjon. Den
gamle røde "kjerremor" som jeg med min sadhuvenn
har dratt i geriljaområder i og nilima,
"blåmor", som ble kjøpt i april. (Både
Kali og Krishna er blå. Guden Shivas hals blir
blå når han drikker verdens gift.) Jeg
lærer om plagene ved å eie brukte biler.
Jeg vil ikke tenke på brems og ratt og
vindusviskere og motorolje mer. Nå har jeg sagt
fra. Tenk på bilene, dere, og det med
forstand.
Budsjett blir laget. Å, om alle ungene, de 32, i
Green Peace-skolen kunne få skolemat til to
kroner hver om dagen. Om Shahnawash,
elleveåringen i bordell-området, kunne bli
ordentlig undervist i engelsk og matematikk.
Jeg tenker slik, i denne byen der de solid utdannede
står i daglange køer for kanskje kanskje en
dag å bli ansatt som postbud eller
billett-kontrollør i Staten. Skjemaer blir delt
ut i disse dager. Visstnok en million søkere til
fire tusen ganske lave stillinger. Mange kan
være universitetsutdannet. De som bare har
grunnskole, som tre av "mine", vil aldri kunne bli
ansatt noe sted.
Lille Momina, den tynne vakre jentungen som ble
så grundig undersøkt her for to dager siden
har tyfoid-feber. Skolen har hun visstnok ikke
skulket. Jeg håper leveren ikke er skadet for
alltid. Og takker Devendra, den eldste av "mine egne"
her, for at han tråkket opp trappene til leger
og laboratorier med jentungen.
Det begynner å smelle før Kali Puja, neste
store gudinnefest som alltid medfører spetakkel.
I morgen, har jeg hørt, vil trommeslagerne,
dhak-wallaene, sitte i gaten utenfor gjestehuset og
vente på å bli utvalgt til å tromme
til festen i ett eller flere av de improviserte
templene.
Det er i september og oktober penger kan komme til
gudemakere, trommere og gullselgere. I de store
butikkene selges og kjøpes det som aldri
før. Der skinner India, og alltid til
disco-musikk. Det er et kapitalistisk skinn.
Men hvorfor går alle mekaniske og motoriserte
ting i stykker hele tiden. Vifter, rør,
bildeler. Og hvorfor ligger så mange servere
nede i cyberkafeene.
Likevel er det den døde sadhuen og det syke
barnet jeg tenker på.
Hilsen Wera
Kolkata,
15. oktober 2009
En sadhu døde i natt. Han holdt til i
Trinath-templet ved Ur-Ganga. I det templet har jeg
sittet mange ganger siden 2006. Ved forrige
fullmånenatt ble det sunget og bedt i det
templet. Sadhuen var forsanger. Han ga meg prasad,
velsignet mat. For fem dager siden fikk jeg vite at
han var syk. Leverskade, dysenteri...
Så døde han i natt, mens han ventet på
seng i det statlige sykehuset. Det var "sønnene"
mine, de ville og vidunderlige, som var hos ham. Hvem
skulle ellers være hos ham. Alle sykepleierne
lå og sov. Så fort han frisettes fra
likhuset, blir han hentet - og brent.
Her er det viktig å være hos de døde.
Legg en blomsterkrans om halsen på ham, ma, sier
Devendra.
I går sa jeg til Binod, den villeste blant
våre: et menneske har bare én lever. Ta
vare på den, ikke drikk alkohol. Aldri, ma?
spurte Binod. Jeg kunne ikke svare. Sier jeg aldri,
mens svaret ikke kan utføres, gavner det ingen.
Nå kan svaret ha kommet fra en helt annen
kant.
En arbeidsdag er "stjålet" fra oss, sier
Devendra. For den dødes dag er den dødes,
og bare den dødes. I hvert fall de fire-fem
timene sraddha-ritualene utføres og helt til
kroppen er vasket og nye klær tatt på.
Selvsagt tenker jeg på det villeste mennesket
øynene mine har sett, det mennesket som har sagt
de rareste og råeste ordene ørene mine har
hørt. Han kan være i Benares. Jeg
hørte fra ham derfra, mens jeg ennå var i
Oslo. I Benares, hellig blant byer, er inntak av
alkohol forbudt. I dette landet gjøres absolutt
alt som er forbudt.
Den villeste av alle er med i hjerteslagene mine.
Uten ham, ikke noe "EarthCare with Art".
Viften ruser i taket. Håndkledet flagrer foran
vinduet. Det er medio oktober og 35 grader hver dag.
Som i april, sier folk. Som rett før monsunen.
Plastblomstene, de gule, holder seg lenge. Alle
batterier er ladet nå. Jeg må gå til
den døde når han igjen er kommet til
Kalighat.
Binod kom hit i går kveld. Vi snakket
arbeidsord, sykdomsord. Arbeidsordene gjaldt Naya,
der pat-kunstnerne bor, i et nabolag infisert av
jævlig partipolitikk og misunnelse. Andre
pat-kunstnere bor i andre landsbyer, som Nandigram.
Det var i Nandigram regjeringen i Vest-Bengal for
nesten tre år siden, i januar 2007, tror jeg,
ville opprette en SEZ, Special Economic Zone, og
inndra bøndenes land for deretter å selge
det, tror jeg, til en sør-koreansk eller japansk
kjemikaliebedrift.
Bøndene ville ikke skilles fra jorda.
Leiebanditter gikk løs på bøndene.
Noen titalls ble drept. Indisk skandale.
Skandaler skjer ustoppelig. Det gamle India som jeg
har holdt av så lenge fins som rester, eller
spor. Det nye vulgære ligger i klærne og
gestene. Unggutter blir sittende mens gamle
såvidt kan stå. Den ene tråkker
på den andres tær uten å utføre
den gamle unnskyldningsgesten. En aldeles ny
skamløshet. Gudinneskikkelsene lages. Foran
skjermene sitter ungguttene og lager virtuelle
bilkollisjoner og leser småporno i smug.
Jeg merker gjennom hele meg at nabolagets sadhu er
død.
Hilsen Wera
Kolkata,
14. oktober 2009
I den smale veien foran gjesthuset blir leirfigurer
av voldsomme Mor Kali laget ferdig. Om tre dager blir
den mørke Kraften feiret. Jeg holder til i
Kalighat. Gath er en trapp ned til elven. Elven er
Adi-Ganga. Ur-Ganga.
De ville hestene, mine fire "sønner",
ønsker å la seg temme og temme seg selv. Vi
arbeider videre. Arbeidet har én rot men
forskjellige blad- og blomsterformer. Jeg er i ro
nå. Men roen i Bengal kan alltid bli avbrutt.
Klimaet, inklusive menneskesinnene, er i enhver
forstand tropisk/subtropisk(e). De som er
pålitelige er som fjell å regne.
En pussighet: fra Oslo hadde jeg utstyrt meg med
omega 3-, tran- og multivitamintabletter. De var ment
for underernærte bangladeshiske barn.
"Sønnene" her ønsker seg slike tabletter
mer enn alt annet. Da skal vi slutte å
røyke, lover de. De har fått hver sin boks.
En tablett om dagen, med stort alvor.
Momina har dratt tilbake til Naya med tog og buss.
Hun og broren bar på et lite apotek, 240 omega
3-tabletter, ayurvedisk medisin mot anemi,
øyendråper, antibiotika (mot infeksjon i
tarmene) etc. Så grundig som Momina nå er
blitt undersøkt her, blir få bengalske
landsbybarn undersøkt. Hennes livs første
blodprøve ble tatt. Da hylte hun, så
Devendra, ledsageren, sa at de måtte ta henne
med til politistasjonen... Han, av kashmiri
brahmanslekt, kjenner de beste legene, har en mild
intelligent form for humor og jentungen begynte
å le. Hun var inne hos øyenlegen i
førti minutter. Alt i alt kostet
undersøkelsene 1300 rupier. Det er en halv
månedslønn for de som har lavtlønnet
fast arbeid her. Det fins gratislege for de
fattigste. Da er køene lange lange, utmattende.
Og legene vet i liten grad hva de gjør. Dvs: de
vet at de tjener det samme om de arbeider dårlig
som når de arbeider godt. Det er ikke engang
sikkert at de er i stand til å arbeide godt.
Det er visstnok arsenikk i grunnvannet i Naya der
Momina bor. Jeg mistenker leverskade hos
jentungen.
Shahnawaz er også cirka elleve år. Han bor
på ett rom i bordell-området med moren, en
vidunderlig våken og øm kvinne. Jeg
begynner å bli gammel nå, sier hun. Mennene
vil ha unge jenter. I nesten en time satt jeg i
går på sengen hennes, den som blir brukt
til så mangt. Shahnawaz hadde måttet slutte
skolen da han ble "funnet" av oss i april i år.
Nå går han i femte klasse. Han greier seg
godt og kan greie seg enda bedre. Han maler som en
kunstner, sier moren stolt.
Moren fortalte at gutten må sove ute når
kundene er hos henne om natten. Hvor skulle han
ellers sove, hvilke penger skulle de ellers
kjøpe mat for. Gutten hørte alt moren sa.
Hun fortalte om landsbyen, om moren som lager bidis,
lokale sigaretter. Om lillesøsteren som
ennå ikke er gift. Om den ytterste fattigdom.
Hun kunne sendt gutten dit. Men det fins ikke mat
der. Før reiste hun til landsbyen med klær
og mat. Nå reiser hun sjelden, for inntekten
hennes har skrumpet inn.
Du er her. Jeg har fred, sier Angura. Og jeg kan
skjønne det. For hun vet at jeg ikke vil kunne
glemme sønnen hennes om noe fatalt skulle skje
med henne. Han ville ikke bli morløs og forlatt.
Han har flere storebrødre, Niranjan, Soumu og
Binod. Devendra kalles dadu, bestefar. Logisk sett
skulle jeg da være oldemor, siden Devendra
kaller meg ma.
Jesusbildene hang på samme plass på veggen
som før. Men krusifikset dinglet ikke om guttens
hals.
Mørket falt på. På broen over
Adi-Ganga stod jente etter jente og ventet på
kunde = penger = mat og husly. Midt i byen,
åpenlyst. Så mange de er. Niranjan og jeg
gikk til cyberkafeen der guttungene satt og spilte
ved hver sin skjerm. Et lurveleven av virtuelle
bilkollisjoner. Jeg sendte to brev hjem.
Du glemmer morsmålet ditt, sier de her. Den som
snakker bengali er bengaler, sier de.
Jeg glemmer ikke morsmålet.
Jeg så indiske nyheter i går kveld.
Kolossale bestikkelser er blitt avslørt på
høyeste administrative plan i Delhi. Det "alle"
vet skjer, er blitt avslørt, i USA. "Babuer",
høytstående tjenestemenn i
Elektrisitetsverket, Jernbanen, Marinen osv. har
mottatt bestikkelsespenger fra us-amerikanske
firmaer. Navnene deres må offentliggjøres,
sier politikere, journalister osv. i nyhetssendingen.
Indisk ære er rammet. Ingenting er som ære.
Vanære er til å dø av.
Nå er det dagen etter besøket hos Shahnawas
og Mominas retur til landsbyen. Jeg gikk for en liten
time siden ut i de smale gatene foran gjesthuset,
forbi en mann som murer i naborommene i gjesthuset og
satt i trappen for å puste. Ma, sa han, jeg
får ikke puste. Kjemikaliestanken fra
løsemidlene slo mot meg. Der satt han med
sementstøv blant murerpøser. De fattige her
er gamle før de fyller femti. Jeg ga ham et par
drops mot hoste, og gikk ut.
Alle gudefigurer var dekket med plast. Jeg så
på himmelen. Så mørk den var.
Svartmørk. Leire oppløser seg i vann. Alle
som arbeider med leire vet det. Ingenting å
gjøre mot himmelen, sa gudemakeren under
plastdekket. Jeg skyndte meg tilbake til gjesthuset
der murerarbeidet pågår.
Slik det pøser ned nå, kan ingen høre
en fugl. Om mureren skrapte på veggene i
naborommet, ville jeg ikke kunne høre det.
Da det fremdeles var morgen og tørt, og jeg
vandret i den største gudemaker-kolonien kalt
Kumartuli, spurte en av de unge gudemakerne, naboen
til Vishwanath Pal, gudemakeren som døde i 2004,
om jeg virkelig kom til å lage den boken jeg
hadde nevnt for lenge lenge siden.
Ja jeg håper at det kan bli bok. Laget her. Om
en håndverksform, som er hengivelse, presisjon
og tradisjon. Kanskje den mest langlivede av
håndverksformene her. For bengalere vil ha
gudinnen i ville farger hos seg. Hun, om ingen annen,
må da kunne beskytte dem.
Hilsen Wera
Kolkata,
12. oktober 2009
Grasrotorganisering. Økonomiske beregninger. Et
barn, et barn til, et tredje barn. Nøkterne ord
om det ødelagte og ødeleggende politiske
"systemet" i denne delstaten. De få gangene jeg
i Norge har nevnt det korrupte kommunistparti-regimet
i Vest-Bengal har ingen villet ta ordene mine til
seg. Men jeg skriver det igjen: her er selve
infrastrukturen gjennomsyrt av bestikkelser,
forvirringsstrategier og "duplikater". Urent vann
selges som rent vann; leger gjør latterlig
arbeid og foreskriver medisiner som ikke har noe med
barnet å gjøre. Kommunistpartiet som har
regjeringsposisjon har formet bandittgjenger som
sendes ut for å gjøre det skitneste
arbeidet. Ildspåsettelser, drap.
Jeg fotograferer ikke nå. Jeg prøver å
lage en slags "prosjektbeskrivelse" med kostnader og
feltanalyse. Jeg har gjort dette før. I Norge
for lenge siden, i Bangladesh kontinuerlig i fem
år. Dikteren gjør ikke-dikterens arbeid.
Kanskje er jeg både dikter og ikke-dikter.
Kanskje er det virkelig dikteren som gjør
ikke-dikterens arbeid.
Jeg har en datter i landsbyen Naya i Vest-Medinipur.
Momina på elleve-tolv år er pat-shilpi: hun
maler med plantefarger på papir som så
limes på tekstil. Hun går i sjette klasse.
En begavet mager unge som har vondt i hode og
øyne og er blottet for matlyst. Hun er min
indiske "rehana". (Rehana er en syngende jente i
nord-Bangladesh).
Nå er Momina i Kolkata sammen med storebror
Rajop. Hun gjennomgår en grundigst mulig
helseundersøkelse. Malaria har hun ikke. Legen
har sagt det samme som jeg med alminnelig kunnskap
kunne si: jentungen er underernært. Derfra
kommer hode- og øyesmertene, samt
kraftløsheten. Hun vil ikke spise, sier
storebroren. Er det mat nok i huset, spør jeg.
Ja, svarer Rajop. Linser, spinat, ris. Og egg og fisk
til Momina, i tillegg. Jeg har ikke lyst på mat,
sier Momina.
Er det fred i huset, spør jeg.
I Medinipur herjer politiske banditter voldsomt for
tiden. CPM (Communist Party Marxist) har vært
selve landeieren der som i andre distrikter. Jord
staten eier, eier det ledende partiet. Mominas
familie har fått jord og leirhus av Partiet.
Familien skylder Partiet alt. Den kan miste alt om
Partiet vil at den skal miste alt. Alle
familiemedlemmer som har stemmerett må stemme
på Partiet.
Før fantes det stemmeurner. For to-tre år
siden ble stemmeurnene erstattet av en "valgmaskin".
Forstår jeg det rett, ivaretar denne maskinen
ikke stemmenes integritet. Det vil fremgå
hvilket parti en borger har stemt på.
Belønninger eller avstraffelser følger.
Våpen og kuler er lagret i landsbyen. En
"terroristgruppe", som ikke er naxalittene, beskrives
for meg. Den herjer i Medinipur og dreper især
politifolk. (Det gjør naxalittene i andre
delstater).
Alles sinn og dagligliv er blitt infisert av intriger
og misunnelse i Naya, der vi har et spedt ønske
om å lage en "gurugriha" der barn kan lære
den gamle kunnskapen om fargene, bildene og sangen.
Om ikke Partiet straffer oss, kan vi bli straffet av
misunnelseskreftene og grådigheten i landsbyen.
Det har vært utlendinger her før jeg kom.
Pat-kunstnere fra Naya har besøkt fjerne land:
Australia, New Zealand osv. Gylne hus er blitt reist
etter ukene i utlandet. De som bor i leirhus tenker
sitt.
Det snakkes bare om penger, sier Rajop. Lenge
før han sier det, spør jeg: Rajop, hvorfor
blir familien din sett på med ondt blikk. Da
svarer nittenåringen at familien hans er
muslimer. Både faren og moren het Khan før.
Det er et muslimsk navn. Nå er "tittelen", eller
etternavnet Chitrakar, billedmaker; som de fleste
andre i landsbyen. Men de andre landsbyboerne sier at
de ikke er billedmakere, for de har ikke vært
det i generasjoner. Som om de har stjålet
navnet, og dermed stjålet ære eller penger.
I et indisk kaste/klassesystem er Khan "høyere"
enn Chitrakar.
Rajop sier at familien hans er muslimer. De andre
familiene er ikke det.
Nå vet jeg at løgner, intriger,
misunnelsesenergier ikke kan sies å være
mindre svarte i indisk Bengal enn i Bangladesh. I
hvert fall ikke i Medinipur. Og i hvert fall ikke
blant kunstnere.
Hilsen Wera
Kolkata, 11. oktober
2009
Her sitter jeg på den harde brede sengen og er
aldeles grønn i ansiktet. Det skyldes verken
sykdom eller misunnelse, men et forfeilet kjøp i
Cottage Emporium: et sted for ekte varer,
kunsthåndverk, håndvevde tekstiler,
ayurvediske hudkremer. Jeg ville kjøpe
ayurvedisk hudkrem, og valgte en kostbar boks.
Selgeren roste produktet. Kan hende er det virkelig
fornyende. Det er ikke krem men en slags maske.
Grønn. Neem, fra bladene på det hellige
rensende neemtreet. Vask den av, helst med melk og
deretter vann, står det skrevet på boksen.
Med lesebriller kunne jeg se det. Men ikke i
butikken, uten briller.
Nå er kremen vasket av. Hotellets gode
hjelpegutt henter en bitteliten matrett til meg. Det
er søndag. Singara, eller samosa, lages ikke
på søndager. Noe annet, potet&løk,
foreslo jeg. En hjelpegutt så spørrende
på en annen. Kanskje går de nå ut
på leting sammen. Viljen til å skaffe meg
det best tenkelige er stor og jeg sier ikke nei til
å ta imot. Noen dager, som denne, er harde, som
å balansere på en egg der noe vidunderlig
kan bli sådd og vokse, eller det kan løsne
fra jordsmonnet og oppløse seg i det tomme
rommet.
I disse dager vil vi skjønne om det er
pålitelig nok substans i kjernegruppen av
EarthCare with Art, eller ikke. De som er med må
kjenne seg selv grundig nok, inklusive det mørke
hovmotet som er i de fleste samt ønsket om
å være den viktigste, og innse hva det er
som skader og hva som kan gavne et felles arbeid.
Jeg er alene nå. De fire er sammen. Den eldste
har nettopp sagt at de er som øst, vest, nord og
sør; alle fire himmelretninger, så
forskjellige. Derfor kan vi stupe; derfor kan noe
vidunderlig skje. Den eldste skjelver. Uten ham kan
de motstridende energiene ikke samles og slett ikke
bli skapende. Det er heller ikke opplagt at det kan
skje med ham.
Det er et sterkt ønske.
Vi har "adoptert" en barneskole i slummen der
muslimer og hinduer lever sammen. I dag var det
foreldremøte med læreren til stede. Hun er
en mild og beskjeden kvinne på vel femti
år. At hun holder av barna kan alle se. Tre
firedeler av mødrene, to bestemødre samt to
fedre kom. Den ene sa at den største lykken for
henne var å ha en skole som nabo. En sa at jenta
hennes ikke ville gå dit, en annen at jenta bare
gråt; hun ville være der mammaen er. Barna
er mellom tre og seks, med to som er eldre. Alle de
andre sa utelukkende ord om lykke.
Hvorfor er du barbeint, spurte en av mødrene.
Jeg sa at dette er en skole. Et slags tempel, en
slags moské, sa Devendra. Da tok mødrene
skoene av seg og plasserte dem ved inngangen. Da jeg
senere foreslo at barna skulle ta skoene av seg
før timen, sa mødrene at skoene kunne bli
stjålet. For døren måtte stå
åpen siden barna av og til måtte bruke
doen.
Hver eneste mor sa navnet sitt, samt barnets navn, og
nevnte gleden over at barnet fikk lære. Selv
hadde de ikke fått det. De fleste arbeider
visstnok som hushjelper. Etter halvannen time sa en
av mødrene at nå måtte vi avslutte
møtet; ellers ville de ikke få vann den
dagen. Det er vann i springen bare til visse tider
på dagen. Da hadde de snakket i munnen på
hverandre, slik at jeg til slutt sa at jeg håpet
at jeg neste gang ville snakke en og en slik at jeg
kunne skjønne hva de sa. De lovet det.
Gode Chotka, som har satset penger og arbeidstimer
på å lage og drive denne skolen, kom med
ett eneste ønske: at nabolagets barn skulle
få melk hver dag. Vi må gå på
leting etter en ku, sa jeg. Nå er det moderne
tider og Mother Dairy, sa han. Vi behøver ingen
ku! Men vi håper i sannhet en form for "ku".
Det eneste vi lovet var tegnetime en gang i uken og
mat samme dag.
Idet vi satte oss i bilen, kom Kalua. Møkkete
Kalua som arbeider i sykkelverkstedet. Han så
meg og øynene ble store. Jeg hadde besøkte
skolen seks dager før. Kom Kalua, sa jeg og tok
den foreldreløse gutten på fanget. Moren
hans døde rett etter Kaluas fødsel. Han er
uten konsentrasjon og har hender som beveger seg i
ett sett. Liker du å arbeide i sykkelverkstedet,
Kalua. Ikke noe svar fra gutten. Han bare satt
på fanget mitt og satt der. Etter noen minutter
gikk han ned. Var han redd, spurte jeg de fire. Nei,
ikke redd. Sjenert, foreslo jeg. Ja, kanskje sjenert.
Maa, han har aldri før sittet på noe fang,
sa Niranjan.
Hilsen Wera
Kolkata,
11. oktober 2009
Det er ikke sikkert vi klarer å skape det vi
ønsker her. Menneskenes hjerter er ikke rene og
visdommen er sjelden stor. Det er så mye jeg
ikke vet om nabolaget og villskapen. Både fordi
jeg ikke har sett det og fordi sansene mine er blitt
formet et annet sted, under langt mildere
kår.
Jeg kan ønske å plante et tre. Kjenner jeg
ikke jordsmonnet og vet jeg ikke hvilket frø,
eller hvilken plante, som behøves i et gitt
jordsmonn, samt gartnerens navn og vanningsmetode, da
vil dette treet aldri vokse.
Og hvorfor skulle jeg ønske å plante et tre
akkurat her. Jordsmonnet her er så vanskelig.
Kunnskapen min om frø er særdeles begrenset
og gartnerne er ville hester.
Jeg har jo andre trær å vanne og andre
å vanne det treet med. Dagene på jorden er
få.
Det er viktig å avstå i tide. Børste
støvet av klærne og gå videre. Det er
viktig å bli lenge nok på stedet og merke
vindretningene, strømføringene - og ikke
forlate før tiden er inne. Å gå i
tide. Men ikke før det.
Jeg sonderer og sorterer. Om det er jeg ikke alene
om.
De hører på meg. Derfor må jeg
åpne øyne jeg bare såvidt har og se
lenge før jeg sier store ord. Det er en veldig
øvelse som må utføres hver eneste dag.
Det jeg sier blir bevart i dem. Jeg sier det på
bengali. Det er en særegen form for
risikosport.
Jeg har sagt at det er eksamenstid. Første
"eksamen" pågår i måneden oktober.
Så drar jeg til Bangladesh, til sangerne og
sangbarna.
Å lage gjerder. Å holde "hestene" på
riktig innhegning med stor nok åpning mellom
innhegning og innhegning og felles arenaer for oss
alle. Selvsagt vet de mer enn jeg. Den ene kan vite
mer enn den andre. Arroganse kommer, misunnelse
kommer, krenkelser kommer; alt som fins i det av
sangeren Rumi kalt det ukokte mennesket kommer
ut.
Det er en stor stor kunst, en slags offerkunst, i
menneskelivet å kjenne egne proporsjoner og egen
"innhegning" med selvrespekt og respekt for de andres
blikk, ryggrad og bestrebelser.
Jeg vet ennå ikke om de vil: a) arbeide med meg;
b) arbeide, tout court; eller c) arbeide for
"EarthCare with Art". En bengalsk sønn vil aldri
kunne gå fra sin mor; moren kan heller ikke
gå fra sønnen. Å få arbeide er i
disse trakter en stor ting. Det betales store
bestikkelser for alt som ligner en "ansettelse".
Vi i EarthCare with Art skal selvsagt aldri ansette
noen. Spørsmålet nå er om vi har
dekning for å knytte til oss og gi håp til
folk som er enda fattigere enn mine ville hester.
Det alle skjønner er barn. At barn behøver
mat, klær, skole, farger, glede. Dette er
enkelt. Vi har adoptert en skole i slummen.
Om et par timer skal vi samles der med de tretti
barnas mødre og fedre. Mødrene og fedrene,
hvis de kommer, vil be om skolemat. Jeg tør ikke
love skolemat hver dag. En dag i uken. Tegning/maling
+ skolemat. Dét tør jeg påta meg.
Alt arbeid har også en økonomisk side.
Binod er den villeste hesten. Han kunne gå til
verdens ende for meg. Jeg ber ham ikke om det. Jeg
ber ham, tvert imot, om å holde seg innenfor
innhegningen. Jeg er ikke alene om å be ham. Noe
i ham ønsker å være overalt. Plutselig
får han lov til å bruke store talenter som
har vært ubrukt, i hvert fall utemmet, til
nå. Med den plutselige åpningen kommer
ønsket om større og større plass. Det
er lett å begripe. Det er vanskelig å
tåle for dem som ønsker samme plass for
alle.
Dette arbeidet er mitt, altså EarthCare with
Art, kan han si. Det er hans. Men aller først er
det alles, og vårt.
De som er blitt oppskaket og krenket av den enes
store ord sparer ikke krenkeren. Krenkeren blir
krenket, og så videre, og så videre. Alt
dette på bengali, nær det store
Kalitemplet, og der Mor Teresa begynte sitt
første arbeid for de døende. Det er et
hardt og meget vilt sted.
Det henger en skygge fra sist vinter over oss. Over
meg henger skyggen lavt, likesom over hjerte og
føtter. Min sadhuvenn, som disse "sønnene"
hadde kjent i mange mange år og kalt baba, far,
ble til en annen foran alles øyne, etter å
ha lovet dem stjerner. Det kan ikke glemmes. Vi
beveger oss med skyggen og sorgen. Alt dette må
omformes.
Jeg vet ikke hvor stor viljen og evnen til omforming
er og kjenner slett ikke min egen evne til å
temme hester. Ville hester er lettere å temme
når de ikke ruser seg. Men ville hester er ville
hester. Jeg hadde aldri tenkt at det er temme hester
jeg skal gjøre på jorden, selv ikke sanne
arbeidshester.
Sacred Heart Church er langt borte herfra. Den er
ikke vakker. Går du inn i kapellet utenom
messetid, kan du sette deg på en benk eller stol
i stillhet, rett ved trafikkerte Lenin Sarani. Foran
deg et gitter, til venstre en figur av hellige
Antonius i brun fransiskanerkappe. I halvmørke
en liten oljelampe ved tabernaklet.
Jeg kan ikke gå dit i dag; jeg må gå
andre steder. Sultan, som gjør regnskapsarbeid
med oss, utfører namaz, bønnen ifølge
Koranen, fem ganger om dagen. En dag sa jeg til
Sultan at han ikke behøvde å utføre
namaz i moskeen, han kunne gjøre det i rommet
innenfor kontoret.
Jeg vet ikke hva vidunderlige Sultan kunne
forstå. Men jeg må nå si til meg selv
det jeg den dagen sa til Sultan.
Hilsen Wera
Kolkata,
10. oktober 2009
Satt lenge på trammen rett ved fakirens grav.
Enken har nettopp har sagt at pengene som var spart
til sønnedatterens bryllup (medgiften) ble brukt
til å betale for mannens operasjoner og
medisiner. Slik ble livet hans kanskje forlenget med
to år.
Sønnedatteren blir atten snart. På grunn av
farfarens sykdom måtte jenta med stor leseiver
slutte på skolen. Nå leter de etter
ektemann til henne. Det fins en familie i
nærmeste større by som gjerne vil ha denne
jenta. Guttens mor, enke, krever medgift. Tretti
tusen rupier, tretti gram gull mm. Ifølge min
dømmekraft er det mye. Et par
årslønner, minst. Det er visstnok ikke mye
ifølge kravene blant dette samfunnets
nest-fattigste. Denne familien tilhører de
nest-fattigste. Familien eier land og leier ut
bittesmå boliger til de som er enda fattigere,
men har et sted å bo.
På samme tram sitter en annen enke. Hun er
leietager og har fire små barn. Barnas far omkom
i bilulykke i fjor. Enken henter en plastpose. Der
ligger bildene av den døde og enken, barna og
den dødes mor og far.
Den yngste gutten er to-tre år. Han tror at
pappaen er i himmelen og henter godterier. Enken er
mager som en kvist.
Det fins mer enn dette å skrive om Panagarh. Jeg
vandret i landsbyen for å fotografere "fattiges
kjøkken" sammen med Savana, hun som skal giftes
bort. Den blå bilen ble vasket før retur
til Kolkata. Bilen må ha blitt meget solid
vasket, for da mørket begynte å falle
på og frontlysene skulle brukes på
highway´en, fungerte de ikke. Ledningen var
slett ikke som den skulle. En mann fra en garasje
skiftet den gamle ledningen ut med en ny. Etter en
stund ble det kortslutning. Midt på
highway´en, Vest-Bengals E 6, uten frontlys, der
stod vi. Der kjørte vi også. For
elektroingeniør Myhre, som inspiserte
sikringsboks og stikkontakter i leiligheten min i
Oslo i fjor, fortalte om elektrikeres spesielt
kraftige hodelykt. En slik lykt kunne han kjøpe
til meg, med rabatt. Og jeg sa ja til det
kjøpet.
For en som reiser i landskap der elektrisitet ikke
fins, eller er meget upålitelig, er lommelykt en
av reisens basisgjenstander. Jeg gjør
musikkopptak i mørke og må kunne se knapper
jeg skal trykke på, minidisker og alle digitale
tings beskaffenhet. Det er lurt å kunne vite hva
klokken er når en våkner i mørke.
Derfor: lommelykt. Og gode batterier, ladere mm.
Den solide hodelykten ble med til Panagarh. Med den
lyste jeg opp veien foran bilen i tolv-femten
kilometer. En mekaniker ble tilkalt fra en
spisesjappe ved veien. De vi hadde vært hos i
Panagarh, 150 kilometer nord for Kolkata, hadde satt
seg i bil for å komme til åsedet og anvende
sin mekaniske intelligens. Mekanikeren tilkalt av
spisesjappas innehaver hadde satt seg på
motorsykkel. Men Binod, sjåføren i den
blå bilen, ville selv undersøke ledningenes
beskaffenhet og koblinger. Med den profesjonelle
lykten holdt av meg gransket han de minste ting mens
batterikammeret hang i ledningen fra lykten.
Koblingen virket i noen kilometer. Igjen ble det
svart. Jeg så Binod bruke den ustø enden av
en røkelsespinne for å støtte en
bitteliten ledning, og foreslo bruk av tannpirker
isteden.
Den som reiser må vite hvor i bagasjen den
minste ting befinner seg. Jeg trakk tannpirkerboksen
frem. Slik nærmet vi oss Kolkata, med ledning
støttet av tannpirker. Uten den kraftige lykten
fra elektroingeniør Myhre ville vi ikke
nådd byen i går.
Det er morgen etter. Nå har Binod kommet til meg
med sattu, knuste kikerter, iblandet sitron og salt.
Det er den bengalske frokostblandingen som lager mild
ro i magen. Enda en gang må bilen plasseres i
garasjen. Garasjens folk er med oss.
Hilsen Wera
Kolkata,
8. oktober 2009
Jeg har vært her før. Det er grunn til
å tro at jeg vil komme hit igjen. Dette er Samus
sted. Det er selvsagt manges sted. I min historie er
det Samus og hans døde fakir-fars sted. Her er
et viktig pir-sted. En pir er en hellig mann i islam.
Dan Baba heter den døde piren.
Den-hellige-som-gir. Tre dager i mars kommer
pilegrimer til Dan Babas grav. Samu og Siraj tar imot
pilegrimer; sadhuer og fakirer også. Det er en
stor plikt. De bøyer seg under den.
Men de vil gjøre mer enn det. Så snart
frokosten er spist, knuste kikerter med svart salt og
vann, drar vi for å se jordstykket der frø
kan såes og trær plantes. Der en skole,
eller en liten "ashram" for foreldreløse barn,
med tiden kan lages.
I går kom to baul-vaishnavaer med ektara og
harmonium. Sangene de ga oss var store og gamle. Sang
er sjelden så stor som dette i Bangladesh. I
Bangladesh hadde de gamle så å si sluttet
å synge da "suno" begynte arbeidet for å
bevare den gamle sangen, i 2004.
Her i Vest-Bengal har sangen aldri opphørt.
Bauler her blir berømte, drar utenlands for
å opptre og slutter som oftest å være
"sanne". Men noen synger for sin sjels skyld, for
barna og de andre fattige i landsbyen.
Gårsdagens to var av det slaget. Å, om det
kunne bli laget en liten "skole" her, også for
sangens skyld. Og for at noen barn skal få
gå videre med ordentlig næring.
Her, sier de, er muslimer og hinduer samme menneske.
Muslimer og hinduer er underlagt samme byrde når
døtre skal giftes bort. Tre døtre, sukket
en farmor i går. Se, sa hun og tenkte på
småjentene foran meg. Fra barnet kommer ut i
dagslyset og kjønn blir tydelig, vet alle i
familien om det blir de som må gi eller de som
vil få. Guttens familie får, jentas familie
gir. Det siste utgjør et veldig press. Bauler
imellom er bryllupet en enkel og billig hendelse. For
alle andre jentefedre og jentemødre begynner
sukket på livets første dag.
De fattige kan ikke spare. De kan tigge i hele
nabolaget for sitt jentebarns bryllup. De kan kanskje
ta opp lån. Jenta vet alt dette. Det er umulig
å vite hvordan det er å pålegge moren,
faren, broren og alle nære en slik byrde - som
hun jo ikke kan gjøre til intet. Jente = jente.
Savana, hva ønsker du, spurte jeg. Savana er
datteren Samu leter etter brudgom til. Det de vil,
vil jeg også, svarer hun. Vil de gifte meg bort,
blir jeg giftet bort. Vil de ikke, da skjer det ikke.
Manuara, moren, så på meg. Maa, hva sier du
vi skal gjøre, spør hun. Og jeg må si
at min kunnskap om medgift er begrenset. Så sier
jeg at vår Niranjan, som giftet seg i februar,
ikke krevde medgift. Slike gutter er få, sier
Manuara. Kanskje en av hundre. Maa, gi oss en slik
gutt.
Det er guttens mor og far, kanskje især moren,
som forlanger stor medgift. Noen gutter er dyre,
andre billige. Gode gutter er dyre, sies det. Mens
jeg tenker at en god gutt aldri ville forlange
medgift. En "god gutt" her = en som arbeider og ikke
bruker rusmidler.
En full årsinntekt, hvis slikt kan tenkes, pluss
gull pluss alle kjøkkenting; alt dette må
jentas far og mor gi.
De er så fattige, de er så fromme. De
gjør for meg alt jeg ikke vet at jeg
behøver. For to-tre år siden kan jeg ha
sagt at jeg liker sur youghurt. Det er aldri blitt
glemt. Sent i går kveld kom sur youghurt.
Der vi er fins det en seng. Hard ved. Sengen fikk
jeg. Og ti-tolv unge og litt eldre menn sov på
sementgulvet i naborommet. I dag morges kom en sadhu.
Ta disse guttene og bruk dem, sa han.
Jeg får alt. Og må gi tanke og
"velsignelse". Samt en begynnelseskapital.
I går kom tekstmeldingen fra Bangladesh. Pengene
som ble sendt fra "suno-norge" til musikkskolene
(arshi nagar) for en måned siden har Badsha
omsider kunnet ta ut. Lange og mange bussreiser til
banken tre-fire timer unna. Dagen før jeg dro
til Kolkata, skrev jeg et brev til the bank manager i
Bogra om at pengene var gitt av maa til Badsha Alam,
hennes sønn. Byråkratiets kvern ble smurt
av ordet maa. Det er løsensordet i disse
trakter.
Hilsen Wera
Kolkata,
6. oktober 2009
Det gjelder Sakuntala. Navnet kommer fra Kalidasas
gamle dikt. Min Sakuntala bor i Tollygunge. Hun eier
leiligheten Swapnabhoomi/EarthCare with Art leier. I
går kom hun ned fra tredjeetasjen der hun bor
til første etasje som hun leier ut til oss.
Faren overdro førsteetasjen til henne. Det var
tre dager før han døde. Da visste han at
hun ville motta en månedlig leie, sier Devendra.
Og da kunne han dø i fred.
Navnet mitt betyr smerte, sier Sakuntala. Bare den
som kjenner smerte kan vite hva lykke er. Bare der
skyggen fins er lyset merkbart. Der det bare er lykke
lykke lykke, fins ingen lykke.
Dette er gammel visdom. En gang var Sakuntala en
arbeidende kvinne. Ugift da som nå. Så ble
moren syk og sengeliggende. Deretter ble faren syk og
sengeliggende. De lå likesom i to etasjer i
samme rom, i seng over seng; eller en i seng og en
på gulvet. Sakuntala tenkte: penger kan ikke
redde sjelen. Hun leide ingen pleierske. For moren og
faren er det første. Faren kommer og går;
moren er blivende.
Sakuntala ga opp arbeidet for det store
reklamefirmaet og pleide moren, deretter begge. I
åtte år. Så åpnet hun døren
da postbudet kom og behøvde en underskrift, sier
hun. Og tok telefonen da den ringte. Først mor,
så far, så gud, sier Sakuntala. Og hun vil
leve slik at de som lever når hun er død
kan si at hun var et menneske som levde slik.
Sørgende bror sitter i rommet. To måneder
etter farens død. Han sier nesten ingenting. I
august ble hodet hans glattraket. Sønners hoder
blir det når mødre eller fedre dør.
Sakuntala har stort svart hår fremdeles.
Før hun går omfavner hun meg. Eller jeg
henne. Hun er bare knokler. Kom opp til meg ett
minutt, tre minutter, sier hun. Bare ring og kom. Jeg
kaller deg mother. Jeg har ingen annen mor.
Hun skulle hatt medalje, sier Binod. Jeg vet at han
pleide sin døende mor. Før det hadde han
aldri bodd sammen med moren. For hun satte ham bort
til en kvinne den lille gutten skulle kalle pisi,
fars søster.
Om få minutter drar vi til den lille barneskolen
i Chetla. Den åpner etter festivalferien i dag.
Hva skal ungene i den lille skolen i Chetla kalle
meg. Mors mor, foreslo en. Dadu-ma.
Dadi, sier Liza i Lalmonirhat. Den lungesyke
sangjenta vår der, i nord-Bangladesh. Dadi er
fars mor.
I går satt vi sammen med to menn, Chotka og
Bappa, fra slummen i Chetla. Det er de som ser etter
skolen. Den er lyserød og grønn og en
glede. Mennene ønsker seg morgenmat til de
tretti ungene. Ingen kan lære uten protein, sier
Bappa. Det er sant; det ville koste 125 kroner i
uken. Fem hundre kroner i måneden. Det er ingen
stor sum. Jeg må handskes med et tjuetalls slike
summer. Vær tålmodige, sa jeg. Og: alle som
sitter i dette rommet ønsker at barn skal
få spise.
Etterpå besøkte vi skolen. Plutselig sitter
ni år gamle Kali på skolebenken. Jeg
kjenner deg, sa foreldreløse Kali, som arbeider
i annen kvinnes hus, og til nå er blitt nektet
skolegang fordi hun må arbeide i huset.
Lillebroren hennes får gå på skolen.
Moren døde rett etter fødselen. Faren drakk
seg i hjel. Kali og Kalua, broren, er uvanlig vakre.
Kalua luktet garasje i går. Han er sju år
og visstnok den perfekte sykkelreparatør.
Fingrene leer seg i ett sett og håndterer
klinkekuler som en klovn. Fra garasjen kommer det inn
en mynt eller to hver dag, når skolen er stengt
eller når den er ferdig for dagen.
Fra i dag av får også Kali gå på
skole. Husmoren ble overtalt.
Nå er pliktene mine over, sier Chotka. Nå
har jeg giftet bort fire døtre. Nå kan jeg
vandre fritt på veiene som "babaji" gjør.
Min sadhuvenn som gikk seg vill i egen hjerne og rus
i begynnelsen av dette året. Der vi er er han
ikke lenger. Men han vet at vi tar oss av den
grønne og rosa skolen han drømte om.
Jeg kunne ikke gå med ham ut av
rusavhengighetens univers. Han kunne ikke gå ut
derifra med meg og andre. Hvem vet hvordan hjerner og
selve cellestrukturen blir ødelagt av tretti
år med stoffer. I januar i år ble det
tydelig at han ikke ville eller kunne gå ut av
det universet. Og at jeg ikke kunne være der med
ham. Det gavnet ikke. Det kunne ikke lenger omskapes
til energi, erkjennelse og kjærlighet.
Det var da han nesten slo meg foran et barn at jeg
skjønte at nå het veien: ut herifra. Barnet
er Sahil i Panagarh, Samus sønn. Da jeg dro fra
Kolkata til Dhaka 7. februar, rett etter Niranjans
bryllupp, var guttungen Sahil i bilen med min
sadhuvenn. Og Samu, faren, ringte meg i
nord-Bangladesh for å spørre hvor Sahil
kunne tenkes å være. Jeg ringte Binod i
Kolkata for å be ham lete etter "babaji" og
Sahil.
Sahil ble hentet i Kolkata. Nå vet jeg at Sahil
har overholdt fasten en hel måned og er
bønneutroper i moskeen. Fromme Sahil som sa at
han hadde spist selv om han må ha vært
råsulten, for han hadde jo ikke spist.
Til Samu, Sahil og de andre i Panagarh nord for
Bardhaman drar vi i morgen. Plant trær på
jordstykket jeg har arvet, sier Samu. Og, om det er
mulig: lag skole for de aller fattigste barna her.
Med leire og bambus, sier Binod. Kanskje er det
mulig, kanskje ikke.
Han som ikke er her ville blitt meget lykkelig om han
visste at det ble laget skole på et av hans
aller kjæreste steder som er fakirers sted.
Hilsen Wera
Kolkata,
4. oktober 2009
Nå har hotellets hjelpegutt gått ut herfra.
Jeg har i fire dager bedt om BBC World News. De
indiske fjernsynskanalene er fordummende. Noen ganger
greier jeg bare å sitte og motta. Nyheter. Det
kunne være musikk.
Skriver jo også. Det er beskjedent. Fragmenter
av brev hjem, samt tanker for den lille
organisasjonen EarthCare with Art. Et og annet
ørlite bilde-i-tekst, en bevegelse i bokstaver
som overskrider denne dagen. De samles i en egen
mappe som jeg ikke fra meg.
Hjelpegutten spurte etter barberblad der han fiklet
med fjernsynsledningen. Kabelmannen hadde ringt og
sagt at nå var BBC tilgjengelig. Jeg sa at jeg
ikke var mann og ikke brukte barberblad. Da smilte
han beskjemmet. Jeg rakte ham den røde
swiss-kniven, som alltid er med meg. Bare ikke inn i
metroen. For der kunne alarmlappen lyse rødt om
en slik kniv ble avslørt. Sikkerhetssystemet i
metroen er antagelig mest for syns skyld.
Hjelpegutten fiklet og fiklet og sa at det var en
dårlig ledning. Hvorfor bruker de dårlige
ledninger, spør jeg. Dårlige bildeler,
dårlige ledninger. På grunn av
"kontraktene", sier han. Her lages falsk coca cola,
har jeg hørt. Og flaskevannet jeg drakk for seks
dager siden, var slett ikke mineralvann. Noen vasker
og ferdiggjør brukte flasker, heller vanlig vann
i dem og selger det som flaskevann. Ja, tarmene mine
vet mye om dette.
For første gang har jeg vært opprådd
midt i byen. Tarmen kan nesten alltid lystre og
"lukke seg". Og hva gjør en "åpnet stakkar"
på Karl Johan. Til slutt gikk jeg til en vakt
utenfor et hotell og sa det som det var. Inn den
døren, opp en trapp og inn til venstre, sa han.
Hvis noen spør hva du skal, så si det.
Tre dager senere balanserte jeg på en smal
sølevei, ca. tretti centimeter bred, over
rismarkene i Naya, på vei til en samling med et
tjuetalls patkunstnere. Da var det som skulle
vært lukket, åpnet. Det var min plikt
å være samlingens midtpunkt.
Til venstre og høyre stod risplantene i vann.
Rajop, sa jeg. En do. Maa, det fins ikke do her. Jeg
så et hus og sa det. Jeg kjenner dem ikke, sa
Rajop. Jeg sier det som må sies, sa jeg.
Fort!
Jeg sa det jeg måtte, fort, til en ung mann. Han
hentet en bøtte vann og fulgte meg til et
halvåpent skur. Momina på elleve var
vokter. Så vasket jeg det som måtte vaskes
og skyndte meg til samlingen. Det er alltid mer
å lære. Men jeg kunne ikke begripe hva galt
jeg hadde spist. Det var "sønnene" som
skjønte at det var ombyttet eller forfalsket
vann. De kjøpte et pulver etter oppskrift fra
WHO for å opprette væskebalansen og blandet
det ut for meg. En maa skal ikke være syk i
disse trakter. Jeg har jo ikke vært syk. Jeg har
lært "nedenifra", en gammel gammel lekse om
sårbarheten. Sendte en sms til fastlegen, som
svarte med stort alvor. Binod laget mat til meg
igår. Mild og hjelpsom mat for en syk. Magen har
kunnet beholde den. Fastlegen i Oslo vet det.
Maten er dyr her nå. Prisøkning på 28%
siden august i fjor. Potetprisen har steget fra 8 til
22 rupier i denne byen.
5. oktober
Det er ennå ikke vann i springen. Ingen lyd
å høre fra vannpumpen. De i resepsjonen
sover. Jeg vil skrive om en liten skole i slummen i
Chetla. Det var ikke skole der før. Alle indiske
barn har rett til skole. For de minste og fattigste
er det en rett som ikke har gjennomslagskraft.
Hvordan skal de komme seg dit hvis skolen ligger
flere trafikkerte kilometer borte; de kan ikke
gå alene. Hvem skulle følge dem, og betale
for bussbilletten.
Derfor ble det bygd en skole i slummen. Jeg fikk
være med på det. Nabolaget ga sitt, andre
sitt. Skolen er malt i rosa og grønt.
Drømmen hos de voksne var at barna, flest
muslimer, skulle få lære engelsk. Men hvem
skulle drive skolen?
EarthCare with Art "adopterte" den i april.
Lærer skulle vi ta oss av. En lærer og en
"aia" er blitt honorert siden juli. Hundre barn ville
på skole. Jeg var brysk og sa tredve, ikke fler.
Det ble trukket lodd. De fleste barna er tre-fire
år. To-tre tiåringer også. I går
bladde jeg i det store heftet med bilder av barna,
fødselsattester, foreldrenes navn osv. Og om
halvannen time kommer skolekomiteens folk til
kontoret vårt. Dit kommer også en
engelsklærer.
Jeg besøkte slummen for en uke siden. Det var
bryllupsfeiring. Vi satt i skolehuset og spiste.
Huset lignet ikke en skole. De fattige bruker alle
ting og steder på alle måter. Jeg må
disiplinere ønsket i meg om at skole skal
være skole, og ingenting annet.
Hilsen Wera
Kolkata, 3. oktober
2009
Jeg blir jo værende her. Det vil si i Kolkata,
eller: i Vest-Bengal. Det fins ingen delete-knapp for
dette. Men hva skal jeg kalle dette båndet.
Å bryte det ville være å såre
"gud". Gud kan ikke såres. Likevel ville det
være å såre gud.
Slik er jeg bundet, slik har jeg latt meg binde. Jeg
har vært blind, eller halvblind før i
livet, og blitt gjennomristet etter et år eller
syv. Dette er ikke en temperert sone. Denne sonen er
tropisk.
Å gå og gå på smal vei, med
oppmerksomhet.
Jeg kommer hit, blir her en stund, reiser til
Bangladesh, kommer tilbake fra Bangladesh, blir her
en stund til, drar til Oslo. Og reiser etter noen
måneder tilbake hit. Neste reisedato
Oslo/Frankfurt/Kolkata: 14. mai 2010.
I har vi sittet i timevis, de fire "sønnene" og
jeg, i kollektiv ettertanke etter besøket hos
patkunstnerne i Medinipur, de som med plantefarger
maler de gamle visdomsfortellingene om det Gode og
Onde på jorden. De fire kjenner arbeidet,
organisert på norsk side i suno-norge.org og i
Bangladesh som arshi nagar, for de gamle
sangtradisjonene i Bangladesh.
Det var ikke jég som i ettermiddag brukte navnet
gurugriha, guru=mesterlærer, griha=hus, om et
mulig systematisk forsøk på å bevare
den eldste kjernen i bilde&sangtradisjonen i
Medinipur; det var Soumu, en av de fire. Soumu er
skriveren vår. Det lages rapporter etter hvert
besøk i feltet og referater fra møter.
Jeg sa: vi må vite hvilke "djevler" eller hva
slags djevelskap vi vil kunne få med å
gjøre i landsbyen i Medinipur. Jeg ville aldri
sagt det om jeg ikke hadde sett smådjevler,
drevet av misunnelse og rent
ødeleggelsesbegjær, i bengalske trakter
før.
I fjor var forsøkene på å sabotere og
forvirre arbeidet for den gamle sangen i
nord-Bangladesh infame og kolossale. Folk har lite
å gjøre og gjør det jævlige, om
de blir betalt for det. Noen, selv blant de aller
fattigste, har moralske sperrer. I andre er penger
det eneste som har kraft. Kan penger skaffes er det
eo ipso i orden. Om ikke annet, så ris. Om ikke
annet, så en flaske brennevin til.
Det siste gjelder i størst grad på indisk
side av grensen.
Den som nesten har bukket under i mørke energier
en gang eller to, mister all lyst til å
prøve å gjøre noe en gang til; eller
hun/han blir edruelig. Det er mulig jeg blir mer
edruelig av å oppholde meg i Kolkata. Denne
sonen er, som nevnt, ikke temperert. Den øvre
middelklassen, som er begrenset i antall, holder seg
selv oppe ved rituelle gester og gjennomførte
høflighetsnormer. De som er lenger nede er
utsatt for plutselige stormer og tap.
Her hvor festen for gudinnens seier over det Onde
feires hver år, som nå i september/oktober,
her setter regjeringen opp så mange
brennevinssjapper som mulig. For profittens skyld,
selvsagt. Og, kanskje, for å holde folk nede i
sanseløshet og ikke-tanke. Det kan kalles
"ondt". Når et system som feirer Gudinnens seier
over det Onde i samme stund gjør sitt ytterste
for å holde folk nede i lediggang og rus og
utnytte maktesløsheten, da er det - ondt.
Det er selvsagt ikke Systemet/Partiet som lager
gudinnefesten. Den er langt eldre enn Partiet.
Brennevinsjapper på hvert minste sted,
gatetempler på de samme stedene. Og
fjernsynskanaler der tåpeligheter, reklame,
skandaler og tusen timer cricket, serveres i det
store bildet, med voldsomme kollektive nyheter i en
tynn tekstlinje som beveger seg fortløpende
aller nederst. Fjernsynsbildet deler seerens
bevissthet på en gjennomført måte. Den
som ser vet ikke hva hun skal forholde seg til:
våset eller alvoret. I lys av alvoret blir
våset en del av det Ondes kategori.
India er en stormakt med atomubåter, reaktorer
og raketter. Der det nå er flom befinner det seg
mer enn en kjernefysisk reaktor.
I en time har jeg prøvd å få vite mer
om den voldsomme flommen i sør-India. Fire
delstater er oversvømmet: Andre Pradesh,
Karnataka, Maharashtra og, tror jeg, Goa. I
Vest-Bengal har naxalittene sprengt jernbanespor i
Purulia i dag. I dag leser jeg at the Home Minisry
foreslår en slags brent jords taktikk i
naxalittenes jungler og landsbyer. (Det er der jeg
har gjort to lange reiser og fotografert de som aldri
før var blitt fotografert.) En slags war
against terror på indisk, mot indere. De
beste avisene her er gode.
I går ble seksten fattigbønder massakrert i
nabostaten Bihar. Først leste jeg, i The Times
of India, at det var menn av en "kaste" som fanger og
spiser rotter som hadde drept fattige muslimer.
Etterpå leste jeg, i The Telegraph, at
drapsmennene sympatiserte med "naxalittene". Det er,
uansett, voldelig.
Det er Mahatma Gandhis fødselsdag i dag, eller
kanskje var det i går. Et og annet bilde av en
rokk, charka, er å se i avisene. Museumsaktig.
Kanskje ville Mahatma Gandhi, som nasjonalist, ha
hedret Pokhran I og II: kjernefysiske tester i
ørkenen i Rajasthan. Yes we can! Kanskje
ville han tenkt at alt det der er blendverk, bare
blendverk.
Hva er ikke blendverk?
Patkunstnerne i Naya, Medinipur er, som baulene
lenger øst i delstaten, forvirret i
moderniteten. Landsbyfolk som pleide å gi ris
eller belgfrukter, eller en mynt, når
patkunstnerne sang, gir langt mindre nå. Sangene
er lange og ingen vil høre lange sanger. Den
lykkelige tålmodigheten i landsbyen er for
lengst smadret. Unger og gamle suges mot fjernsynet
med skingrende bollywood-pop. Også patbildene er
lange, og pleide å bli rullet sammen for så
å rulles ut, vers for vers. Lange bilder = mye
papir og mye farge og mye tekstil å lime
bakpå = store kostnader. Kjøper vil heller
ha små og billigere bilder. Kunstnerne lager det
folk vil betale for. Markedets forferdelige lov.
Slik blir både tradisjon og den første
hengivenheten forsømt og fortapt. Det som
gjenstår er et håndverk. Fremdeles fins det
kunnskap om å lage farger fra blader, insekter,
urter og kull. Denne kunnskapen anvendes. Det er det
underlige, i markedets hegemoniske tid.
Jeg ville så gjerne få være med
på å lage en sprekk i markedsmakten, et
håp for det som ennå fins og, i all sin
ulønnsomhet, er aldeles enestående: bilde,
sang og meditasjon overført fra far til
sønn, fra mor til datter i slektledd etter
slektledd.
Hilsen Wera
Kolkata,
3. oktober 2009
Vest-Bengal ligger nede. Det gamle regimet er et
mafiost halvdødt legeme som sparker i vilske
eller lar være å lee på seg, i
letargi.
Dette skulle jeg ikke skrive. Det er jo ikke slik at
jeg med en slags sosiologisk presisjon vet det.
Valgobservatører må komme med meget
åpne øyne hit til neste gang om et år
eller to. Det er ikke utelukket at det plagede
flertallet simpelthen vil la være å stemme;
det er blitt lurt så mange ganger.
Det er grunn til å tro at Partiet har opprettet
mafiose partitro bevæpnede gjenger som stjeler,
saboterer anstendig arbeid og dreper når det
anses for å være hensiktsmessig. Staten
styres av Partiet. Offisielle stillinger i
byråkratiet innehas av Partiets folk. Delstatens
infrastruktur er porøs eller upålitelig.
Det er for eksempel bygd sykehus. Kanskje er kostbart
utstyr kjøpt inn med penger fra Verdensbanken
eller Sentralregjeringen i Delhi. Penger til å
drive sykehuset fins ikke. Sykehuset står og
forfaller uten en eneste pasient. Partiet er CPM.
Communist Party Marxist.
Det er en meget sørgelig utsuging og fordumming
som har pågått i tiår etter tiår.
De som er kloke kan ikke annet enn sørge og
rase. De som er kloke er mange.
Vi dro i bil til Naya i West Medinipur i går. Vi
= de fire "sønnene" og jeg. Opp før 5.
Fjernsynet stod og durte i naborommet. Gjesten der
hadde for lengst sovnet med en storm av
fjernsynsdrama inntil øret. Han må
være ganske døv. Jeg satt ved resepsjonen
da vannbilen kom kjørende. To slanger ble lagt
ut på gulvet i resepsjonen. Små hull i den
ene, vann piplet på hotellgulvet. Vannet fra
bilens tank fylte hotellets vanntank. Hvor kommer
vannet fra, spurte jeg. Fra Sealdah. Og før det?
For Sealdah er en bydel. Jeg gjenkjente ikke navnet
på vannets opprinnelsessted, antagelig et
distrikt i Bengal. Men vannet kommer fra et annet
sted og må kjøpes; fra agenten, som kan
være statlig - og selge eller holde tilbake, som
det gavner ham.
I Naya har cirka tretti husholdninger "tittelen"
chitrakar. Billedmakere. Noen lager statuer.
De fleste maler, med naturfarger, på papir som
så limes på bomullsstøy. Det heter
pat. Og de som gjør det er patua.
De kjøper og klipper opp slitte sarier, har jeg
hørt før. I går hørte jeg at
tøyet må være ubrukt; ellers vil
gudinnen bli krenket.
Han som sa dette, stedets guru, har ikke dør i
huset sitt. Han har ikke hatt penger å
kjøpe dør for. Hvordan skal han kunne
kjøpe nye sarier å lime bildene sine
på.
Det gjenstår mye for meg å lære om
patua. Enda en utdøende kunstform i omforming.
Folk vil ikke lenger se og kjøpe de gamle
bildene, eller høre de gamle tradisjons- og
erkjennelsessangene som ble sunget hver gang en patua
rullet opp den lange rullen sin av bilde etter bilde,
kanskje tre-fire meter lang. Ingen patua uten sang,
sa guruen.
Når de gamle som kjenner kunstformen dør
ut, vil bildene bli igjen. Men ikke sangen. Sangen
har ingen materiell form som kan bevares. Sangopptak
kan gjøres. Og: barn kan lære sangene.
Det fins fire former for sang sier guruen: fakirenes
sang, baulenes sang, folkesang og patuasang. I
Bangladesh har jeg med de tre første formene
å gjøre. Patuasang vil kunne bli min
fjerde.
Jeg har besøkt Naya to-tre ganger før og
har, på bengalsk vis, en datter i Naya. Momina
på ca elleve. En begavet sjetteklassing, mager
som de færreste og blottet for matlyst. Momina
skal helsesjekkes i Kolkata. Har jeg en datter i
Naya, da har jeg det. Momina får trantabletter
fra Europa når hun kommer til byen.
Familiens hus ble tatt av vannet i år. Heldigvis
var det kjøpt inn en stor metallboks å
legge bildene i. De er det eneste den lille familien
eier. Jeg har ikke spurt hvor forgjeldet familien er.
Nå er Mominas mormor nyoperert for en diger kul
i magen. Kjørt av sted i drosje. Sykdom, og
gjeld. Jeg har ikke spurt hva operasjonen koster. Det
er familien som må betale for operasjon og
sørge for mat: 100 rupier (rps) om dagen. Slik
inntekt kommer ikke inn hver dag. De er
"ultra-fattige".
Jeg så sykehuset, som er privat, fra utsiden.
Som et digert nybygd skur inndelt i flere rom, med
lys i noen få. Det fins "pleiersker". De har
ingenting med pleie å gjøre, men
bistår ved operasjoner. En "aia" betalt av
slektningene tar seg av maten. Den er antagelig
sørgelig. Aia kjøper inn. Men skal det bli
igjen noen tiører til henne, må hun
kjøpe lite og billig.
På fortauene i Kolkata bygges det templer. Lure
folk i nabolaget inntar et par kvadratmeters plass og
stiller opp en gudestatue med pengeboks. Lite kan
være mer lønnsomt enn dette. Muslimene
holder sin tro ren, sier Binod. Men hinduene her
tjener penger på folks fromhet når de
kan.
Hilsen Wera
Kolkata,
1. oktober 2009
Jeg har drukket sattu. Det er vandreres morgendrikk.
Knuste kikerter med sitron, svart salt og vann.
Fremdeles flaskevann for meg. Etter så mange
opphold i India, flaskevann. Malariaprofylakse
også. Dyre dyre tabletter. Den daglige
"forsikringen" jeg er alene om å kunne unne meg.
Antagelig er jeg også mer utsatt enn de som bor
her. Jeg unner meg denne forsikringen uten det minste
samvittighetsbitt. Sukker i apoteket på
StHanshaugen over malariatabletter for nesten to
tusen kroner, og betaler. Jeg kan jo betale.
Her skriver jeg på hotellsengen. Betaler for
hotellrommet, og behøver tilbaketrekningen fra
byen og arbeidets utfordringer. Batterier må
lades. Fjernsynet står der. I våres kunne
jeg se BBC World-nyheter. Nå er BBC borte.
Fjernsynskanalene som er igjen bråker. Cricket &
cricket. Det eneste jeg har oppfattet er at det
indiske teamet ikke har seiret. Det er flygerstreik i
det nasjonale flyselskapet, Air India. Pilotene vil
ha høyere lønn. Passasjerene sitter i
Delhi, Mumbai, Bangalore og Kolkata og venter.
Kolossale underslag blir avslørt i AI. På
fjernsynsskjermen står det: hvem drepte maharaja
(den store kongen). Maharaja = Air India. Jeg
skjønte ikke det med det samme. SAS ville neppe
blitt kalt "den store kongen" i Skandinavia.
Niranjan og jeg vandret i Kidderpor i går. Gamle
hus, sa jeg til Niranjan. Det er det vi ser etter.
Ja, maa, sa Niranjan. Han hadde aldri før rekt
rundt med meg med kamera. Vi fikk se gamle hus. Stall
med hest og ku også, midt inne i byen. Poetens
store hus med gudinnetempel. Får jeg fotografere
deg, bad jeg en kvinne på altanen. Men jeg er
kommet rett ut fra baderommet, sa hun. Og derfor
vakker, sa jeg. Der stod hun omgitt av klesvask. En
annen kvinne som lente seg til rekkverket et annet
sted på samme altan ville også
fotograferes. En lett akt.
En kvinne rystet ned noe jeg ikke kunne se fra en
grein. Det er blader fra shiulitreet, forklarte
Niranjan. Han vet mer om urter enn de andre. En masse
av knuste blader, eller er det kanskje et avkok, er
visstnok en effektiv malariamedisin. Niranjan var en
gang sykehusinnlagt med malaria. På begge sider
av ham døde malariapasienter. Niranjan er redd
for malaria.
Shiulibladene er store. Og kvinnen strålte med
kurv der hun samlet blader fra sitt eget store tre
midt i byen. Da hadde jeg nettopp drukket deilig te
fra en sjappe dit en kvinne, halvt vestlig kledd, kom
strålende mot meg med engelske ord på
tungen. Jeg er katolikk, så jeg kan snakke
engelsk, forklarte hun. Hvor kommer du fra? Fra alle
steder, svarte jeg. Fra alle stater, sa hun og
nikket.
Selv kom hun fra sør-India men hadde alltid bodd
i Kidderpor i Kolkata. Hun og jeg var det samme: vi
kom fra alle steder, eller er det kanskje stater.
Gamle hus, sa vi. Kom og vis oss det. Der borte ved
lotusdammen, sa en mann. En annen mann fulgte oss
rett inn. I porten stod en atten-nittenåring.
Kom, sa hun. Jeg er katolikk, så jeg kan snakke
engelsk. Et kolossalt og svært gammelt hus.
Toppetasjen ble tatt av stormen, sa den unge som
heter Sandra. Derfor flyttet de som bodde der ut.
Løsstein og trerøtter, litt vegetasjon og
grus igjen. Samt utsikt. Alt dette er mitt, sa
Sandras mormor. Hun er hundre år, sa Sandra. Det
ble bekreftet under folketellingen. Men var hun
hundre år, da måtte hun ha vært ca
femti da Sandras mor ble født. Fra Nepal, sa den
gamle. Mannen min også. Her er vi nepalesere. Vi
er døpt, sa Sandra. Og morsmålet ditt,
spurte jeg. Engelsk, svarte hun. Hun var elev ved
Loreto-skolen i Dharmtala. Det er en kjent skole
drevet av nonner, for bedrestilte barn. Mor Teresa
underviste der til ca 1950. Nå studerer Sandra i
Calcutta Girls´ College, også dét
anerkjent. Morsmålet ditt, spurte jeg igjen. Det
er tamil, svarte Sandra. Det er språket faren
vokste opp i. Kan du tamil? Nei, ingenting. Og
likevel morsmålet!
Men morsmålet må ha vært nepali hindi.
Nå må dere spise søtsaker, sa
hundreåringen. Ikke søtsaker, sa jeg. En
banan, foreslo hundreåringen. Ja, kanskje en
banan. Så satte jeg meg på en plastdekket
sofa med søt banan i hånden. Sandra
fortalte at hun absolutt ville dra utenlands. Dit
ville hun invitere moren og faren også.
Vanskelig, sa jeg. Vanskelig, sa hun. Men det er det
hun vil.
Suria, gutten med sot overalt, vil ikke lære
bokstaver. Jeg så ham i Kidderpor i mars og ble
berørt av det oppvakte blikket i det sotete
ansiktet. I en sølesklie gikk Niranjan og jeg
til Surias hus. Dvs rommet der moren, enke, bor med
sine egne fem ganske små barn samt et
foreldreløst nabobarn. Suria arbeidet i
garasjen, som før. Jeg ville han skulle
lære, sa moren. Men han har tjent penger fra han
var liten. Kanskje fem-seks år. Han er vant til
penger. Det kunne jeg ikke se i rommet der åtte
mennesker sover uten annet enn en sementbrisk.
Moren bad ikke om noe, klaget ikke over noe.
Kårene er slik kårene er.
Shahnawaz, elleveåringen som bor i
bordell-området, går omkring med et digert
krusifiks. Han har kjøpt det selv. I rommet der
moren tar imot kunder henger fargete bilder av Jesus
på Korset og Moren med Barnet. Jeg har
kjøpt dem på New Market, sa moren.
Sønnen min tror på gud og jeg tror på
gud, sa hun. Muslim. Vis meg skolebøkene dine,
Shahnawaz. Ranselen ligger i det lukkbare skapet,
forklarte moren. For her inne spiser musene alt.
Så leste Shahnawas en regle på bengali og
de første engelske ordene han har lært,
bokstav for bokstav. M a n, man. W o m a n, woman. S
o n, son.
Jeg forklarte forskjellen på sun og son.
Hilsen Wera
Kolkata,
29. september 2009
Ingen kan telle gestene som har med guddom å
gjøre her. Jeg landet inn i den store
gudinnefesten. Durga Ma kommer fra fjellene, blir hos
menneskene sine på lavlandet noen dager hvert
år, og reiser på tiende dagen, dassami,
tilbake til Shiva i fjellene.
Nå har hun reist. I går samlet de
etterlatte seg med nye klær og søtsaker.
Kvinner stod i kø ventende på å
få se gudinnen i de provisoriske templene, og
"bli kledt i" rød sindur. Panne og kinn merket.
Vi er gudinnens døtre.
Gudemakerne har laget smykker, øyne, fingre,
skuldre, gudinnens klær. Nå skal de lage
Kali Ma, som er blåsvart og forferdelig. Ingen
enkel barmhjertighet å skue i henne. Hun kalles
maa, mor. Det må finnes en annen barmhjertighet
i skikkelsen hennes.
To dager i året kommer ingen avis ut i Bengal.
Den ene er dagen etter Bijaya, avskjedsfesten med
gudinnen, og den andre er dagen etter Jesu
fødsel: 25. desember.
Jeg har ikke feiret. Først i går vandret
jeg et par kilometer i den store gaten med de
feststemte, og deretter innover til venstre mot
sexarbeidernes smug. Med meg var Binod som ble
født akkurat her. Kvinnene satt slik de har
sittet andre sesonger. Ventende. Jeg gikk inn i smug
og ut av de samme smugene. Vinsjapper og sexsalg.
Ribbet menneske, mennesker som ikke har andre
lysninger. Alle holder seg oppe som best de kan.
Binod leier det rommet moren leide til hun døde
her. Jeg må bo her til en mann som skal dø
er død, sier Binod. Mannen lå på et
teppe på bakken for å dø, like ved en
liten gangvei utenfor smugene. Der lå han, med
kreft i bukspyttkjertelen, midt blant forbipassende.
Så kom det i hvert fall luft, så kom det i
hvert fall fottrinn. Deretter fulgte Binod meg til
Asha Hotel, der jeg bodde også i april. Der har
jeg ikke engang måttet dra frem passet. De har
jo kopien for lengst, sier de der, og ønsker meg
lykkelig fest.
Gudinnen har enda engang seiret over demonen, asura;
det er derfor hun kommer. A-sur; demon. sur betyr
melodi; a er en nektelsespartikkel. Demonen er
ikke-melodi!!!
Nei, jeg har slett ikke feiret, men lyttet og
prøvd å veilede. Et frø til et
prosjekt for barn, gammel kunst, økologisk
bevisstgjøring og trær ble akkurat her
sådd på ettervintereren i 2009. Noen har
arbeidet med det siden april, i mitt fravær.
Kontor er leid i en gammel leilighet på
gateplan. Jeg skjønte ikke hva som gjorde det
så vanskelig å skaffe kontor. Nå er
det lett å skjønne. Utleiere tror at de som
leier ut til en "ngo" må betale 23 % skatt av
leieinntekter til "regjeringen". Men det er visstnok
ikke sant.
Snakk ikke til meg om byråkrati,
bestikkelsespenger og utsuging. Men du kan jo snakke
med meg om det. Jeg er brent barn i bengalske
trakter. Først i Dhaka, så i Kolkata. Brent
og en smule kunnskapsrikt barn hva infamiteter og
forviklinger og kravet om bestikkelsespenger
angår. Grunnene til at jeg likevel kommer
tilbake hit er av et annet slag.
Det er fjerde morgen i Kolkata. Første morgen
hørte jeg om potetene. For ikke lenge siden,
kanskje sist ettervinter, var potetgrøden
rikelig i Vest-Bengal. Markedsprisen var så lav,
kanskje to-tre rupier (ca. 30 øre) per kilo
på markedet, at mange potetbønder strammet
en løkke om halsen og drepte seg. Da hang de for
lengst i gjeldsløkka. Det sies at regjeringens
håndlangere kjøpte opp og lagret tonnevis
med poteter på det tidspunktet. Nå koster
en kilo poteter, den forrige avlingens, nesten tjue
rupier. Gamle, skrukkete og altfor dyre poteter.
Den store bengalske hungersnøden fra
senhøsten 1943 og gjennom 1944 skyldtes, ikke
minst, storfolks lagring av mat med en eneste
hensikt: høyest mulig salgspris. Ingen ris var
å se på markedet, ingen ris å spise.
Mer enn tre millioner sies å ha omkommet av
hunger og hungerens sykdommer. Det er et uomtalt
"folkemord". De allierte militære troppene ble
selvsagt forsynt med mat. En kolossal syklon
ødela avling og livsvilkår i distriktet
Mednipur i oktober 1943.
Det er der, i en eller flere landsbyer i Mednipur,
jeg håper at den såvidt fødte eller
ennå ikke fødte organisasjonen "Earthcare
with Art", på bengali: Swapnabhoomi, kan
gjøre litt for å styrke og inspirere en
utdøende kunstform, patua, som oppstod i
Kalighat der jeg nå bor. Hvordan den "utvandret"
til nettopp Mednipur vet jeg (ennå) ikke.
I Mednipur er den politiske uroen stor for
øyeblikket. Det er "naxalitters" område. I
tidligere brev hjem (2007 og 2008) har jeg skrevet om
naxalitter, som av sentralregjeringen i Delhi
vurderes som den største indrepolitiske faren i
India. Våpen blir smuglet til dem utenfra. Det
antydes nå: fra Burma via Bangladesh. I hvilken
valuta Indias naxalitter betaler for våpnene vet
jeg ikke.
Samu kom fra Panagarh, ca fem togtimer fra Kolkata,
dagen etter at jeg landet. Samu, fakirens sønn.
Faren, Kabir-bhai, døde for cirka tre år
siden. Samu hedrer farens minne på alle
måter han kan. Faren etterlot seg et stort
jordstykke en bonde har dyrket til nå. Samu
sier: jeg har gitt en tredel av jordstykket til den
fattige bonden og resten vil jeg til gi til
Swapnabhoomi hvis "maa" vil ta imot.
Hva kan vi, innenfor rammen av den
ikke-fullfødte organisasjonens
formålsparagraf, gjøre på et tomt
jordstykke. Plante frukttrær, selvsagt, Samu
sier: maa, det ligger atten landsbyer i nærheten
av dette jordstykket, nesten ti tusen barn, hvorav
noen er foreldreløse og andre så fattige at
foreldrene ikke har et pengestykke å bruke
på dem.
I samme trakter har regjeringen satt opp
vinsjapper... å holde folk nede i ruståke,
det kan være en politisk strategi.
En skole, maa, for de aller fattigste og for de
foreldreløse barna, sier Samu. Jamir Uddin, som
er kommet sammen med ham, nikker.
Jeg kan ikke la være å tenke på
baulene. Panagarh ligger nær et av baulenes
kjerneområder, svært kort fra Santiniketan.
Dit kommer utlendinger for å studere sanskrit,
klassisk musikk, malerkunst. Baulenes sang i
Santiniketan er i stor grad kommersialisert.
Let etter en landsbysanger eller to, helst gammel;
let etter etter en eller to som maler eller har et
blikk for farger, sier jeg til Samu.
Skal veldig fattige barn gå på en skole i
Swapnabhoomis navn, da må det være en annen
slags skole. Musikk og farge... Vi, "sønnene
dine", kan bygge skolen, maa, sier Samu. Men vi har
ikke penger.
Der Samu og Jamir Uddin bor broderer kvinnene. Det
fins en lederkvinne som lager mønstrene og
skaffer silke, bomull og tråd. Broder slik, sier
hun og forklarer. Det er hun som bor i det store
huset i landsbyen. Jeg har sett jenter og kvinner i
små grupper på tunet, i time etter time,
med tråden. Det er vakkert å se. Hva de kan
tjene på det? En krone om dagen, kanskje. Til en
kvart kilo ris.
Hilsen Wera
Siste
kveld i Kolkata for denne gang, Påskedag
Jeg vet ikke om dette kan bli et sendbart brev. Det
kan bli, eller få være, et brev til meg
selv. Da vet jeg ikke hvem som skriver til hvem.
Jeg ville til kirken, men kom «bare» til
det unnselige templet ved Adi-Ganga der store
hendelser har hendt, i 2006, i mellomtiden – og
nå. Det lille Tri Nath-templet er en navlestreng
til denne byen. Kolkata som er min
«ur-ganga»: et sted for å miste seg og
bli til ingen, et sted å bli til mange.
Å bli til ingen, akkurat her. Akkurat hér,
som ikke er kartlagt.
En sari ble kjøpt til «te-masi» ved
Ganga i nord. Hun har dukket opp i flere omganger i
mine brev hjem fra Kolkata. Hun lå med
magesmerter og sov da jeg kom. Den rusa sønnen
og barnebarnet, en trettenåring som lager
tråd i en fabrikk i nærheten, var der. Se
etter mor, se etter farmor, sa jeg. Uten henne ville
de ikke kunnet spise. Guttungen ville ikke hatt noen
adresse.
Guttunger. Shahnawaz heter en ny guttunge i mitt
bengalske liv, en forunderlig tolvåring, på
den andre siden av Adi-Ganga. Moren er sexarbeider.
De er mange, sexarbeiderne her. Er de virkelig
så mange i andre byer. Er det fordi jeg kjenner
folk som kjenner dem, som sønner og naboer, at
jeg ser disse kvinnene hver dag.
Der, sier Binad. I det smuget, i det nabolaget,
osv.
Jeg snakket med Angura og fire andre sexarbeidere
før reisen til Sunderban. Da lovet jeg å
komme tilbake til dem om det ble mulig. Jeg krysset
elven på fredag. Det var ikke mye å si til
de fem. Jeg hadde ingenting å love. Satt
tomhendt på stolen. Plutselig dukket
tolvåringen til Angura opp. Han har sluttet
på skolen, sa Angura. Nå arbeider han i en
garasje. Fem år uten lønn. Men han
gjør i hvert fall ikke uskikkeligheter.
(Jeg hadde fått vite at gutten må sitte ute
i regnet hvis kundene kommer til Angura i regnet. Og
selvsagt i heten også.)
Guttungen sitter med urørlig ansikt. Han har
fullført fjerde klasse og klart eksamen, uten
privatlærer. Det er uvanlig. Det er ikke penger
til mer skole. Jeg spør forsiktig hva han
ønsker seg. Skole, sier han. Og å tegne!
Jeg ser på gutten og tenker på Rehena,
Ripon og de andre i SUNO/ArshiNagar. Det er ikke
mulig å la være å sørge for en
slik årvåken guttunges grunnskole.
Niranjan, Soumu, Devendra og Binad var i rommet. De
så på meg og jeg på dem. Du skal
få gå på skole, sa jeg. Jeg drar
herfra og kommer tilbake sent i september. Niranjan,
Soumu, Devendra og Binad ser etter deg.
Gutten så ned. Gutten så på de andre.
Han så på moren. Han så på meg.
Han trodde det. Men han kunne ikke tro det. I dag, to
dager senere, har jeg snakket med ham i telefonen.
Får jeg se deg før du drar, spør
Shahnawaz. Kan jeg se deg i morgen. Og så har
jeg kjøpt en tegnebok. Jeg har laget
tegneserier.
Han kommer i morgen.
En sadhu blir med oss i Sapnabhumi, Earthcare With
Art. Han heter Kumar Giri Mahanta, og holder til i
TriNath-templet, der han ber i stillhet. Brillene
hans er stjålet. Briller skal skaffes.
Alt er forberedt for offentlig registrering. Et
realistisk men spartansk budsjett er laget: bil,
kontor, internett, telefon, reise, skolepenger, det
som skal til for at tolv tegne/male-konkurranser kan
avholdes og de tolv–femten barna vi tar til
oss, i tegne/male-sammenheng, bli plukket ut.
Vi har tatt til oss en liten barneskole i en slum med
hinduer&muslimer, men flest muslimer. Skolehuset er
reist. Det er malt i grønt og rosa. Det
står ubrukt. Der vil frivillige undervise i
engelsk, matematikk osv. Ungene skal få tegne.
Det skal plantes blomsterbusker. Kanskje blir skolen
hetende Green Peace. Ildsjelen i nabolaget sa: jeg
har aldri gått på skole og nå har jeg
laget en skole. Men han vet ingenting om å
skaffe lærere og det fins ikke penger til
lærere. Vi skal drive den lille skolen i tett
samarbeid med nabolagets folk. En
lærer-koordinator må lønnes, eller
honoreres, som vi sier i SUNO/ArshiNagar.
På tre små uker er dette gjort. Da vi
skiltes kl 23 Påskedag var alle slitne og
forbauset. Jeg hadde ikke tenkt å gå
så langt – og forpliktet – inn i
Kolkatas hverdag. Jeg har rekt rundt med kamera til
nå. Og skrevet «brev hjem». Samt
stått ved min sadhuvenns side i hans
bestrebelser på å åpne
«kanaler» mellom hinduer og muslimer. Den
vakre harde drømmen som var for stor for
ham.
Suria heter gutten som dukket opp foran ansiktet mitt
i Kidderpor. Han har aldri gått på skole.
Binad skal lete ham opp. Niranjan og Soumi blir med
for å vurdere om han ønsker seg ut av
garasjen, der han arbeider nå. Det er
budsjettert med skolegang for ham.
Suria (sol) vet ingenting om at navnet hans er nevnt
mangfoldige ganger mellom oss fem.
Hilsen Wera
Ps: det er mandag. Jeg drar med tog til Delhi i dag.
Der har jeg ingen. British Airways har lagt ned
flyruten London/Kolkata. Derfor denne omveien. Jeg
kommer til Oslo på fredag 17. april.
Tirsdag i
den stille uke i deltalandet Sunderban
Jeg vet ikke hva sundet mellom øy og øy
heter. I dag har jeg snakket med to–tre enker
etter ektemenn som ble fortært av tigre for
lenge siden. Men det er svært få dager
siden en mann ble tatt av en tiger i landsbyen vi
besøkte i dag. En ST-landsby. Scheduled Tribes.
Stammefolk transportert fra Sibir på den
britiske Sir Daniel Hamiltons tid. Han ville befolke
øyene i deltaet i Den bengalske bukt. Britene
bygde «diker».
Jeg snakket med enker, jeg snakket med menn som
visste om havets stigning og konsekvensene. Vi kan
ikke gjøre noe, sa de. Og vi har ikke noe annet
sted å gjøre av oss. Ikke noe annet sted
å fiske... Fisken lå fersk og sprellet i
spann etter spann, små brislinglignende fisker,
samt en «catfish»-variant.
WWF har satt opp solpaneler på flere hus i
urfolkslandsbyen. Det kan ikke være feil. Men
det er kanskje feil at jeg, i delta-stillheten der
transformatoren durer i noen minutter til, slik at de
som steller med båten vi bor i skal kunne se tv
og vi skal kunne lade opp batteriene til mobiler og
annet, samt se nok til å skrive, at jeg bad dem
skru av disko-«musikken» som herjer med
India. Indere og ikke-indere herjer med India, som
ikke får fred til å være vakkert. Det
fins ikke vakrere «sted» og det fins ikke
heftigere heslighet; ikke noe sted der heslighet
får ture frem og herje med under etter under i
menneskeskikkelse.
Jeg får ikke forlate dette kontinentet som ikke
har lært moderasjonens dyder. Jeg er skrevet inn
i det. Og det vil si: skrevet inn i heslighet og i
under på under. Jeg er skrevet inn i denne
volden og tror ikke lenger på noen
rømmingsvei.
Ja overgitt.
Presten som skrev et kors av grå gjørme
på pannen min i går gjorde det beste en
prest kunne gjøre for meg, uansett sted. Jeg
holdt en akutt forvirret kvinne i venstre hånd
mens han la hånden på hodet mitt og en
gjørmete finger på pannen min. Alt er som
det er.
I denne heten. Vi gikk åtte kilometer i
brennende middagshete i dag. På grunn av
fjære måtte båten legge inntil på
et sted langt borte, og ikke et sted rett ved. Med
føttene fikk vi vite hvor stor en øy i
deltaet kan være. Det var Binad som fikk en mann
med sykkel til å sykle en god halvtime til
båtstedet for å be båtføreren
komme dit vi var. Da var det flo og båten kom
til oss. Jeg gikk ned i bunnetasjen og ble kalt opp
for å vinke. Der stod de alle og vinket.
Langfredag, i Kolkata Den eldre mannen
gjør yogaøvelser på taket rett under
meg. Jeg har fått øverste og stilleste rom
i Asha Hotel. Det er morgen. Kråkene lager de
største lydene. Andre lyder er spede. Den eldre
mannen er lydløs. Jon L er død. Det kom en
tekstmelding om det. Kjære kjære Jon med
den lange historien. Hva var det faren hans gjorde
under 2. verdenskrig. Politisjef i Oslo. Ansvarlig
for transporten av jøder over
Østersjø-sundet. Det er ikke mer å
tilføye nå. Jeg var veldig ung da historien
kom over meg. Jon transporterte ingen. Han var foster
i mors liv eller kanskje såvidt født den
gangen. Nå er han død. Jeg har ikke sagt
adjø og jeg når ikke bisettelsen i Asker
16. april. Det er den tredje dødsmeldingen jeg
får i Kolkata.
Jeg fikk se elvehavet og åpningen mot Det
bengalske havet. Jeg har elementet vann i meg. Alle
har det i fysisk forstand. Jeg har vann i
bevisstheten om hva jeg hører til.
Vi dro med buss til Canning. Bar poteter, ris og
linser med oss tilbake til Kolkata. Og med tog til
Ballygunge Station. I det fjerne hørte jeg sang.
Gudssang. Gud jeg er blind og vet ikke hvor jeg skal
gå. Den unge mannen kom til kupeen vår.
Niranjan ga ham 20 rupier fra meg. Han sang mer. Vi
bad ham sette seg. Han satte seg og sang mer og mer.
Vi ga ham mer. Han bor på en plattform og har
ikke andre instrumenter enn ankelbjeller om
høyre fot. Sri Hari Naskar er navnet.
Apurna, som Niranjan giftet seg med i februar,
strøk tårer vekk fra kinnet mitt. Det var
ikke nødvendig. Men de tåler ikke å se
tårer hos meg. Dette var tårer av total
tilhørighet. Beviset kom i den blinde sangeren.
Jeg har ingen utvei herfra.
Kroppen må tåle reisen fra Europa til
sør-Asia, sa jeg så Devendra hørte
det. Blir jeg ufør, kan jeg jo ikke reise. Da sa
Devendra at det fremdeles fantes «seva
bhab» i India. Seva = tjeneste. Bhab =
følelse, villighet.
Blir du ufør, vil andre kunne gjøre det du
ikke kan. Vær hos oss, om du så er
ufør.
Hilsen Wera
I
båt ved Gosaba, Sunderban 6. april 2009
Det er mandag i Den stille uke. Det durer i motoren.
Jeg får lys og ladde batterier på den
måten. Kamerabatteriet er ladet. Nå er det
den hvite, denne gamle mac’en som har reist
så langt og er mer pålitelig enn andre
gjenstander, selv i denne fuktigheten. Også den
digitale leica’en har tålt «alt»
til nå. Jeg har med meg analoge
«søster M6» og god gammeldags
svart/hvitt-film også. Et plutselig rykk av et
ønske om å fotografere i klassisk
svart/hvitt.
Vi gikk i land for å se den siste småbyen
før jungelen, for å kjøpe et par
glemte gjenstander – samt for å melde
vår ankomst i deltalandet. En Sir Daniel
Hamilton kom hit for 180 år siden. Han skal ha
prøvd å beskytte øya mot vannene.
Småbyens største hus er fremdeles det huset
Sir Daniel bodde i. Levende fisk sprellet i store
spann. I huset innenfor fiskespannene så jeg et
alter med tolv-femten Jesu-bilder. Vi er kristne, sa
fiskeren. Velsign meg. Som om jeg kom etter Sir
Daniel, eller bare fordi jeg har denne huden som noen
kan tenkes å forbinde med «kristen
hud».
Ja, vi skulle melde oss. Vi er i farlig farvann.
Stormer kan komme. De som reiser hit for å se
velger seg november, desember og januar. Jeg vil ut i
det salte elvehavsvannet. Jeg får ikke lov pga.
krokodiller og haier. Fra i morgen av vil vi
være i områder uten marked og med drastisk
fattigdom. Jeg har hørt om enkelandsbyen.
Ja vi meldte oss. Hos hvem? På partikontoret.
Hvilket parti? RSP. Revolutionmary Socialist Parti.
Der var det snekret en kasse til telefonen. Ingen
kunne uten nøkkel åpne telefonkassen.
På en benk satt mor, far og datter. Datteren
hadde begått «love marriage» og satt
på benken emd sindur i hårskillen, slik
gifte hindukvinner gjør. Kristen. Moren og faren
sa at hun sluttet skolen og ble torturert av en
drukkenbolt av en svigerfar. Vi vil anmelde ham, sa
moren. Partifunksjonæren ringte til rette
vedkommende på politistasjonen. Da vi to timer
senere kom forbi politistasjonen, satt de tre på
en benk utenfor politistasjonen og ventet på en
betjent som ikke var kommet ennå.
For oss har partisekretæren ringt til MP,
Stortingsmedlemmet fra Sunderban (RSP). Når
høye herrer vet om oss, vil ingen plage oss med
byråkratiske spissfindigheter. Slik er det i
sør-Asia.
Det er den stille uke. Jeg ville til en kirke,
katolsk. En pastor kom syklende og inviterte oss til
Assembly of God. Det er et annet hus. Vi ante ikke at
mandager, enhver mandag, er en velsignelsens dag i
denne katolske kirken. Mandag er shivas dag i
hindukalenderen. Kjerre etter kjerre stod utenfor
kirken. Folk strømmet til og fra, de fleste
hinduer. De som strømmet fra kirken hadde
korstegn i leirefarge i pannen. Det er ikke jeg som
ser forskjell på hindu og muslim, bortsett fra
sindur i skillen. Men heller ikke sindur er et
pålitelig skilletegn; det hadde jeg lært
på partikontoret den dagen.
Jeg trakk frem kameraet og fotograferte de fromme i
sparsomt lys foran alteret. En kvinne velsignet de
troende, som røtter ved føttene hennes. Det
var vakkert å se. Plutselig dukket en kvinne opp
foran alteret (tabernaklet kunne jeg ikke se) med
voldsomme gester. Kanskje la hun seg selv på
gulvet, kanskje ble hun bedt om å legge seg ned.
Der lå hun med vid-åpne armer i
sirkelbevegelser, med foldede hender. Jeg
fotograferte i ti–tolv minutter, la kameraet i
vesken og bad henne reise seg opp. Hun reiste seg
opp. Jeg fikk vite at hun ikke hadde spist på
flere dager. Jeg spurte om noen av «hennes
egne» var der. Ja ektemannen var der. Kvinnen
kysset de fromme bildene og ville legge seg ned
igjen. Da kom presten og bad henne si hva som plaget
henne. En prest med autoritet og mot. Hun skalv
videre. Han snakket til henne som en som kjenner de
syke. Det må derfor de strømmer til denne
kirken, hvem de enn er. Her er en modig mann som har
sett mer enn sitt eget liv. Han velsignet henne. Jeg
holdt henne fast. Jeg bad ham velsigne meg også.
Velsigne deg... sa han nølende. Så la han
hånden på hodet mitt. Det er lenge siden
noen la hånden på hodet mitt. Jeg fikk det
samme gjørmemerket i pannen, og kvinnen og jeg
gikk ut.
Jeg hvisket til Niranjan, som er ansvarlig for alles
mat i båten, at denne kvinnen behøver
å spise. Niranjan fant et lite spisested,
betalte for maten hennes og hun spiste nesten alt som
lå på de sammensydde sal-bladene. Så
kom ektemannen og tok henne i hånden. Sammen
gikk de to inn i kirken. Vårt lille arbeid var
gjort. Be for barna mine, sa kvinnen.
Tre av flokken på åtte (hinduer) som vi
utgjorde hadde kjøpt krusifikser og bar dem om
halsen da vi satte oss på kjerra på vei til
markedet, forbi bomullsstreet som ikke lenger
blomstrer i rødt men bærer tydelige
bomullskokonger.
Jeg hadde bedt om bel, denne vidunderlige
(shiva)frukten, som er sesongfrukt nå. Mangoen
henger grønn i trærne.
Etter tre krevende måneder er vinden mild.
På den andre siden av veggen forberedes
aftensmåltidet. Jeg har fått et eget
arbeids- og sovested med klare grenser, og vet at
ingen vil forstyrre meg. Med disse menneskene er det
mulig å oppfinne små rare modell-løse
nye veier. Gode Rajap, chitrakar, en av dem som lager
pat, tradisjonsbilder, i landsbyen Naya ringte i dag.
Og Samu fra Panagarh. Ekstatiske samu som aldri sier
nei.
I denne vinden og freden er to sorger merkbare: den
store store sorgen er forbundet med at dette
landskapet ikke kan annet enn drukne. Et stort flak
av isen i Antarktis har, påviselig, revet seg
løs fra «moderisbreen» og vil litt
etter litt bli til vann.
Den lille store sorgen er forbundet med ham som
elsker havet og som ikke er her i båten med oss.
Jeg håpet for tolv dager siden at han ville
kunne bli med. Nå vet ingen jeg kjenner hvor han
er.
Hilsen Wera
Kolkata
4. april 2009
Samu kom fra Panagarh med buss på den heteste av
alle årets dager til nå. Samu, fakir. Han
var babajis aller fortroligste «sønn».
Hans egen nå avdøde far og babaji var som
brødre. Fakir og sadhu. Muslim og hindu,
dogmatiske skillelinjer glemt. Da Samu kom for å
hente meg i går, så jeg den svarte vesten
han brukte: med stort brodert hjerte og inne i
hjertet davidsstjerne og halvmåne. Farens
vest.
Nå tilhører Samu, trebarnsfaren, den indre
veien. Å, som han har vokst i alder og visdom
siden januar da jeg så ham sist. Nå er han
foreldreløs i verden. Babaji er inntil videre,
og antagelig for alltid, død fra oss. Jeg ser
ingen vei tilbake for ham til fred og kropp.
Det er den stødige moren Samu lener seg til hva
familie angår. Moren bor sammen med Manuara,
Samus hustru, og de tre barna. Verken moren eller
hustruen kan lese eller skrive. Samu vandrer fra
pilegrimssted til pilegrimssted.
Det var den yngste sønnen til Samu og Manuara
babaji plutselig tok med seg til Kolkata fordi jeg
skulle ha bedt ham om det, i begynnelsen av februar.
Da Sahil på ti år dukket opp i gjestehuset,
ble jeg forferdet. Hva hadde guttungen å
gjøre i slike dager og netter. Sahil fikk
tegneark og tegnestifter. Så dro jeg fra Kolkata
til Dhaka, smuglet ut fra Niranjans bryllupsfeiring
til flyplassen, mens babaji og Sahil, guttungen,
kjørte rundt, sammen med to sadhuer og andre
gjester i bilen. Sahil satt visstnok og tegnet da
Samu kom for å hente ham og jeg for lengst
befant meg nord i Bangladesh.
Jeg ringte til Devendra og Binad flere ganger for
å be dem spore opp Sahil. Samu hadde ikke egen
telefon. Han fikk min gamle i går.
Kanskje skulle jeg beholdt den gamle og gitt ham den
nye. Men jeg vet ikke om Samu ønsker seg
telefon. Penger til bussreisen til Kolkata hadde han
plutselig fått dagen før. Til meg hadde han
et hellig sjal og hellig spise.
Håpet, ma, sa Samu. Hva skjer med håpet
nå. Ingen av de andre her har stilt det
spørsmålet. Det måtte komme fra (den
muslimske) fakiren.
Vi ga det vi hadde av alt vi hadde, tid, energi,
tanke, penger, til et arbeid der sadhuer og fakirer
kunne komme sammen for en større anstendighet,
for ikke å si for sannhets, skyld.
Håpet ligger nå i vind og jord, sa jeg. Hva
annet kunne jeg si. Håpet har, rent
arbeidsmessig, falt bort fra oss. Håpet
glødet i ham som likevel ikke hadde tyngde og
soliditet nok til å fullføre håpets
store arbeid. Han trodde aldri han skulle leve lenge.
Jeg håpet for få måneder siden at han
kunne etterlate seg et fundament. Men det han til
nå har etterlatt seg er hundretalls av hengivne
som spør hva som skjedde i desember, januar,
februar osv. Slike som ble lurt og slått, og
likevel ikke har kunnet slutte å holde av ham,
og aldri vil slutte å be om at han en dag skal
komme tilbake til seg selv.
Samu vet alt om rath-ma, «kjerremor», den
røde bilen jeg har sittet, spist, sovet og
sunget i i urfolksområder, i
naxalittområder, i flere måneder i 2007 og
2008. Ut av den bilen gikk jeg for å fotografere
på tun etter tun.
Pantsatte rath-ma, «kjerremor», som ble
innløst i går. Innkreveren opererte med
meget høye renter. Bilens papirer ble borte i
januar. De lå i sadhuvesken som forsvant eller
ble stjålet. Papirene må lages på
nytt, i Durgapur. Bilen vil tilhøre swapnabhoomi
(riktig transkripsjon?) eller Earthcare with Art.
Samu vet alt om rath-mas historie. Den grønne
fakirvesken hans, den med edle steiner etter den
døde faren, som visste alt om slike, ble borte
fra den bilen.
5. april
Det er en liten time til barn skal få tegne i
Kalighat High School. Binad organiserer hendelsen.
Disse to små ukene i Kolkata har vært harde
og hektiske. Overveielser, valg. Babaji rekende
på ukjent sted. Alle i usigelig sorg. Likevel:
arbeid. Den nye organisasjonens statutter er skrevet,
bankkonto opprettet. Reisen til Sunderban er grundig
forberedt, med tillatelser, båt, budsjett for
vann, gass, elektrisitet, mat for 10–12
personer. Niranjan er ansvarlig for maten, Soumu for
vann, gass mm. Devendra er kjenneren av Sunderban.
Binad er opptatt med ungene som skal tegne&male i
dag. Han blir koordinatoren av alle ting, Badshas
indiske bror. (Badsha: Arshinagar/SUNO). Binad
låner mitt Ricoh kamera, 21 mm objektiv, i
jungelen. Jeg bærer med meg det gamle Leica M6
med svart/hvitt film også. Armbåndsuret
kollapset under fuktheten her. At det digitale Leica
M8 fremdeles fungerer, må skyldes en tysk
bedrift...
Beskyttelsessko er innkjøpt, ekstra
lommelyktbatterier er innkjøpt. Devendra tar seg
av krisemedikasjon. Jeg parkerer den eksterne
harddisken der alle musikkopptak og alle bilder er
lagret på tørt land, i Kolkata, og en ny 8
GB pendrive er innkjøpt for jungelens skyld. Den
fem år gamle, hvite og holdbare laptopen blir
med.
Snakk med matematikklæreren vår, sa Rehena
på telefon fra Bangladesh i går. Jeg
snakket med matematikklæreren. ArshiNagar er i
fred, selv om den gode Mahomeda, enken med en
seksåring, ikke kan bli værende. Jentene i
lyet vårt ønsker henne ikke. De sier at hun
bare ser etter sin egen sønn, og ikke etter dem.
Mahomeda har ikke selv mottatt (mors)ømhet og
kan ikke gi slik ømhet, i hvert fall ikke til
«fremmede». Antagelig skjønner hun
ikke at jentene skal få det hun ikke har
fått. Ingen kan lage, eller produsere,
gavmildhet i seg selv.
Rehena har ikke skrevet i det tykke skriveheftet
også hun fikk. Jentene har ikke skrevet. Men
Ripon har. Ripon kommer til å lage sanger, og
kanskje mer enn det. Kjære fromme Ripon i
stemmeskiftet.
Og nå er det laget en slags markedskanal for
cd-er produsert i «Arshi Nagar» her i
Kolkata. Det er en stor stor åpning.
Hilsen Wera
Kolkata
3. april 2009
Det er så hett at folk ikke lenger er å se
sovende der ute. Det er ikke til å tåle
å sove, ikke engang å sove, i fukt-heten
her. Jeg vet ikke hvor de er de som vanligvis sover
på de små avsatsene, på fortauet, ved
alle innganger og små trapper. De må ha
søkt seg lenger inn.
Kanskje bidrar denne heten til at de som ikke var
barmhjertige før er barmhjertige nå - og
lar fremmede sove i skyggen, selv om de selv har et
slags formelt eierskap til denne skyggen. Det lar seg
tenke.
Hva søvn angår har Kolkatas folk stor
langmodighet. De lar andres søvn være -
søvn. Og de sovende kryper nærmere veggene,
nærmere privateiendommene. I dag har også
jeg, som ikke er spesielt tander hva hete angår,
pustet tungt.
Det er enda hetere i Sunderban lenger sør. Jeg
lar være å tenke den tanken. Den slår
meg bare. Det blir hetere for oss fra mandag av.
Hetere og hetere overalt, sier den unge mannen i
Asha-hotellet. Det har ikke regnet på noen
dager. Med regnet kom temperaturfall. Nå er alt
stigende.
Samu er kommet fra Panagarh fem-seks togtimer nord
for Kolkata. Samu var nærmeste vitne til
«babajis» økende grad av raseri og
forvirring i januar/februar. Jeg vil få
høre den lange historien fra den aller
frommeste, en fakirs sønn. Et hjertemenneske som
knapt kan si nei. Så sa han ja til sadhuens alle
nykker. Prøvde han seg på et tynt nei, ble
han avvist med raseri.
Hvordan kunne det skje at en som var god ble noe
annet, spør Samu. Jeg er svarløs. Jeg vet
ikke om jeg noen gang har vært mer svarløs
enn nå. Arbeidet var så vakkert. Muslimer
og hinduer kom sammen. Identitetskort ble laget med
forbløffende praktisk intelligens. Rått
talent uten stabilitet, sa Vinita Mansata i går.
Rått og vidunderlig talent som ikke kunne la seg
selv komme til verden og bli der, vidunderlig.
Hvorfor måtte han ødelegge alt.
Jeg har spurt slik før, en presserende gang: kan
det i ett og samme menneske være mer enn ett
menneske. Jeg hadde jo sett skygger og juv og
grusomme plutseligheter, selv om kjærligheten
jeg så i de aller fattigste landsbyene i Orissa
og Chhattisgarh og visdommen på de aller
farligste jungelveiene var større enn alt annet.
Jeg valgte å tro på den.
Det vil komme en dag for hard selvransakelse. Jeg er
i den dagen nå. Det blir en lang dag. Så
lenge jeg er her må jeg tilhøre det
organisatoriske arbeidet med Swapnabhoomi: Earthcare
with Art. Men på toget Kolkata/Delhi, alene
etter mer enn tre måneder i håndgemeng med
jord, hete, rått talent og rå fattigdom, da
vil jeg måtte ransake meg.
Jeg ber om tilgivelse. Det kan komme et
øyeblikk, en lang lang dag&natt, da mennesket
ber enhver om tilgivelse. Ja selv gresset blir bedt
om tilgivelse på den dagen. Jeg reiser inn
dit.
En gang daglig undersøker jeg det norske
mobilnummeret mitt. Jeg gjorde det nettopp. Det
lå noen ord på mobilsvareren. Jeg kjente
stemmen, men kunne ikke tyde ordene. Det kan bety at
han har glemt det indiske telefonnummeret mitt men
ikke det norske. Snart vil det norske være i
bruk. Jeg kan ringe tilbake med billige tellerskritt
fra telefonkort kjøpt i kiosken på
hjørnet. Vietnamesiske Anton har solgt meg mange
slike kort.
Ma, hvorfor bruker du ikke det nye simkortet,
spør de forsiktig. De vet jo at det er for ikke
å bryte den aller siste forbindelseslinjen
– nå som han er et annet sted, utenfor
Kolkata, kanskje utenfor delstaten Vest-Bengal.
Hilsen Wera
Kolkata
2. april 2009
Men det er ikke skjærstorsdag i dag. Jeg trodde
jeg skrev brev hjem mandag, tirsdag og onsdag i Den
stille uke. Den stille uke, i katolsk kalender, er
kommende uke. Det blir uken vi skal tilbringe i
sumpene i Sunderban.
Jeg husker infeksjonen i foten i Guatemala i 1996.
Jeg kunne ha dødd av blodforgiftning.
Snarrådige Ragnhild plasserte meg i en drosje,
sendte meg rett til Akuttmottaket, der legen sa: este
e serio. Det var rett før blodforgiftning. Foten
hadde alle farger og var altfor stor. Slik dro jeg
til Høylandet, med en fot som fort nærmet
seg vanlig størrelse og en heftig
antibiotikakur. Foten har hatt sin iboende
skrøpelighet siden den gangen.
Skorpionene i Sunderban, sa Devendra og så
på de små sandalene mine. Jeg kan ikke
bruke annet fottøy enn slike. Jeg er blitt
forvent. Sandaler i India, sandaler i Bangladesh,
sandaler i Budapest – og i Norge, der jeg
sjelden befinner meg midtvinters.
Hva som stakk meg i Guatemala i 1996 er fortsatt
ukjent. Jeg hadde vært hos mormonerne den
høstdagen rett før De dødes dag 1.
november, og var utmattet. Men det kan ikke vært
mormonerne i Sentral-Amerika som medførte
nesten-død.
Devendra insisterer på store og høye sko.
For meg, ikke for de andre. De andre vil ikke
ønske å traske så langt som deg
innover i jungelen, sier han. De kommer til å
ønske seg større avstand. Jeg sier ikke nei
til solid fottøy, selv om jeg ikke begriper
hvordan høyrefoten min skal kunne tåle det.
Jeg bøyer meg likevel - før skorpioner og
andre livsformer med livets rett pluss gift
kommer.
I dag har jeg vært på sykehus i India. Der
har jeg ikke vært før. Calcutta Clinical
Research Institute. Noe har plaget mitt høyre
øre. Jeg har tenkt: noe er der inne som ikke
skal være der, og kan ikke la være å
minnes Atwar, sanggutten vår i Bangladesh. Han
ble øreoperert i februar i år, etter mange
år med stor smerte og nesten-døvhet. La meg
undersøke øret før reisen til
jungelen, tenkte jeg.
Det var Devendras kone Sulakshmina som fulgte meg til
Instituttet i Kidderpor. Jeg var Outdoor patient
tilhørende Øre-Nese-halsseksjonen i rom 3.
Pasient nr 10 den dagen. Pasienter kom og pasienter
gikk. Øret ditt er renere enn ansiktshuden, sa
legen og tok meg på leggen. Jeg ville ikke ha
hånden hans på leggen min og gjorde det
svært tydelig. Han unnskyldte seg, og sa han
trodde øresmerten skyldtes ettervirkninger av
forkjølelse: altså nesen. Det er tett
mellom hals og øre, sa han. Gå til rom 15
og få mellomøret ditt undersøkt.
Nå vet jeg mer enn jeg visste før om
hørselskurve i høyre og venstre øre.
Jeg er født i 1945, og alder ble oppgitt til 45.
Det var i orden for meg. Mellomøret var
også i orden. Tilbake til Dr Milan Chowdury, han
med for lange fingre, og han foreskrev
nesedråper mm. Nesedråper ble innkjøpt
og den vennlige apotekeren på hjørnet
dryppet meg første gang.
Små ting. Som at glidelåsen i
kamera/laptop-ryggsekken var i stykker og ble
reparert med Binads effektive lokale kunnskap om hva
som kan gjøre hva i Kalighat. Det kunne neppe
skjedd i Oslo, og hvorfor hadde armbåndsuret som
jeg skiftet batteri i i januar i år stanset;
slike batterier skal, har jeg hørt, vare i minst
ett år. Binad tok med seg armbåndsuret og
jeg var henvist til mobilen. Han kom tilbake med uret
og svaret: fungus. Fuktighet, for ikke å si
«sopp». Det er ikke underlig at hundre
år gamle hus er meget forfalne hus i denne byen.
Devendra skaffet en 8 GB pendrive.
Jeg bærer meg meg en kraftig ekstern harddisk.
Der er alle musikkopptakk og alle bilder oppbevart.
Jeg vil nødig ta den med til Sunderban. Noe kan
skje i en båt i jungelen. Pirater og vann.
Derfor en kraftig pendrive. Om denne gamle kjære
hvite laptopen (mac) går under, tåler jeg
det. Alt er jo overført til den eksterne. Men
bildene som er bevart på den eksterne fins ikke
noe annet sted.
Vi går her i halvt vann. Luftfuktigheten er 94%,
hva nå det måtte bety. 36 varmegrader. Tung
tung hete. Klokken er 22.15. Jeg skriver under vifte.
Jeg tåler ikke A/C uansett. Det er ikke bare
prisen pr døgn jeg ikke tåler men selve
kunstighetssystemet. Viften roterer ganske stille. De
som har vokst opp i denne byen stønner i rommet,
som også er møterommet vårt. Her
sitter vi i vanskelige overveielser ca to timer hver
kveld. Det er så mye som må tenkes.
Bilreparasjoner, barn, reisen til jungelen; hvem som
skal gjøre hva. Dokumenter, underskrifter. Mat,
klær, penger. Alt dette i lyset og skyggen fra
et menneske som alle vi fem som dag etter dag sitter
her har holdt av. Vår «adi-ganga».
Vi vet ikke hvor han er. I går ble jeg oppringt
fra en bokhandel hvis innehaver jeg kjenner. Han og
jeg har besøkt bokhandelen sammen et par ganger.
Han lagrer adresser. Innehaveren sa noen få ord,
så overtok «babaji». Det var
rørete tale. Han skulle reise langt bort, sa
han. Innehaveren sa han bad om penger. Det dreide seg
om en beskjeden sum. Jeg sa gi ham det. Og: jeg
kommer i morgen.
I dag har jeg vært i EarthCare Bookstore og
betalt gjelden. Det er et vidunderlig sted, et slags
mildt Tronsmo i Kolkata. Adresse Middleton Rd 10.
Oppsøk den og snakk med Vinita Bharat. Forlegger
og bokhandler. Hun er en sjeldenhet, datter av en
fagforeningsleder i Bombay og gift med økologen,
filosofen og fløytespilleren Bharat Mansata.
Der sitter Vinita, rødkledt og tydelig, i
samtale med to kvinner. Den ene er gift med en sanger
og aktivist i Shantiniketan: Kali Dasgupta. Den andre
er japansk født, bengalsk gift. På veggene
henger Kolkata-bilder i svart/hvitt av en irsk
begavet fotograf hvis navn jeg likevel ikke husker.
EaertCare Books vil utgi en bok med bildene hans.
Vinita og jeg så på bilde etter bilde.
Pressen kom til utstillingen.
Kom og still ut bilder her, sier Vinita. Ja jeg
kommer, Vinita.
Men jeg tok ikke med meg stokken min omstreifende
venn etterlot seg dagen før. Nei jeg tok ikke
med meg stokken. Og det kan hende han husker den og
drar tilbake til bokhandelen og ber om penger på
nytt. Han har sagt fra seg nesten alt annet.
Hva skal jeg si om han kommer, spør Vinita.
Minst mulig, svarer jeg. Spør ham om han vil ha
en kopp te.
Han ringte meg i dag. Det er jo simkortet hans jeg
bruker fremdeles. Det nummeret kan han utenat. Jeg
har et annet simkort, som han ikke kjenner. Med den
gamle simkortet opprettholdes en mulig «siste
forbindelse».
Jeg ringte tilbake og fikk vite det var et ugyldig
nummer.
Hilsen Wera
Kolkata
1. april 2009
Devendra har hentet passet hos meg. Vi drar til
Sunderban 6. april. Det er farlige trakter. Pass deg
for tigrene, skrev en venn.
En fattig fisker ble faktisk dratt i filler og ett av
en tiger på en av øyene i Sunderban i
går.
Devendra drar til Canning med toget, med passet mitt,
for å forberede reisens
«sikkerhetsstruktur». Han frykter ikke
tigre men banditter. Det er valgtider, og større
villskap en vanlig i landet. Noen krysser grensen fra
Bangladesh, andre «banditter» er lokale
eller regionale. Menneskebanditter er alltid
farligst. Denne gang vil de få se blek hud. Het
sol som det er, er jeg likevel blek.
Jeg spør om sandalene mine holder. Devendra sier
det fins så mye som kryper i skogbunnen. Det vil
si: i jungelen. Han ønsker seg full beskyttelse
av føttene. Av alles føtter. Og
regjeringsguider, som må betales. Det blir en
kostbar reise innover i jungelen. Det sies at vi, om
vi reiser med båt ut fra Canning, er avhengig av
flo. Vi har bilen «Nilima» nå.
Blå mor. Det er blitt navnet på den nye
gamle bilen som skal vaskes i dag. Krisna er
blå, Kali er blå. Blå er også en
hellighetsfarge.
I «Nilima» kan vi dra til et sted som
alltid, om det så er fjære, har vann nok.
Jeg husker ikke stedsnavnet. Og dit kan den innleide
båten komme og hente oss. Vi betaler for fire
fulle dager og skal bruke hver time. Niranjan er
ansvarlig for matbudsjettet, inklusive gass og
kokekar. Ja det blir en kostbar reise. Slike reiser
håper jeg vi kan gjøre med malerbarna
våre og foreldrene deres siden. Med papir og
maling, samt forstudium: av flo, fjære, fugler,
folk, for ikke å nevne trærne.
Devendra har for lengst tatt Sunderbans truede
livsformer til seg. Vi andre følger etter ham
som er læremester.
Søndag skal den første av fire
tegne/male-konkurranser holdes i området her. I
Kalighat, der Mor Teresa bygde sitt Nirmal Hriday,
sitt «rene hjerte-hjem» for døende for
femti år siden. Vi har ikke noe sted å
være. Likevel vil «sønnene begynne
å lete etter «kunstnerbarn» mens jeg
er i Kolkata. Jeg sier ja til entusiasmen.
Vi arbeider med et stort smertepunkt i midten. Han
som vi ikke ville blitt kjent med hverandre foruten
forskrekker alle. Han «dør» og vi
får hverandre, samt en rar og sterk
arbeidsvisjon. Gud, hva er dette. Han er
hvileløs og forvirret mens vi forbereder mat og
sko for reisen til Sunderban. Jeg vil aldri kunne
annet enn holde ham inntil meg, i all usynlighet. Dit
han er kan jeg ikke gå, for han skjeller meg ut
for alles åsyn. Det gavner ingen. Han blir mer
og mer forhatt. Og jeg mer sørgmodig. Og han...
ja, i ham blir selvhatet til en stein. Selv den
vanvittigste vet mye. Kanskje de vanvittigste vet
mest. Han vet, uansett, mye, hvor skyggelagt det enn
er av rusavhengighet og voldshistorie.
Jeg har til nå trodd på åpninger i
alle steiner. Men jeg tror ikke at det er jeg som kan
åpne steiner. Jeg kan ikke åpne steiner og
jeg kan ikke åpne denne steinen.
Folk i området vil få vite om tegne- og
malekonkurrransen. Det er sannsynlig at også han
vil merke seg den. Vi har gitt malesaker til så
mange, vi to. Senere på dagen samme søndag
kommer sannyasier, de som i en måned har
praktisert den aller strengeste formen for askese,
sammen for å spise en frukt i TriNath-templet i
Kalighat. Selvsagt kommer han dit. Og der skal jeg
fotografere. Han har alltid bøyd seg for meg som
«arbeider». Nå kan jeg bare be.
Brillene jeg kjøpte har han ikke fått, og
ikke «Frontline», et usedvanlig magasin,
som utkommer to ganger i måneden. Abonner
på det! Det er et slags Le Monde Diplomatique
på engelsk, og med Sør-Asia som studiefelt.
Det er meget billig.
I går skrev jeg et lite brev. Det skyldes jo meg
at han holder seg i dette området. Jeg som
pengekilde; jeg som minne.
Senere. De spiller krigsspill i cyberkafeen. Jeg
får ikke sendt brevene hjem. De hoper seg opp.
Innehaveren tjener på sju samtidige krigsspill.
Jeg betaler ikke mye når jeg plugger inn
sanDisken og gjør det mulig for deg å
lese.
Binad og jeg dro i felles-autorickshaw til Kidderpor
i dag. En sotete guttunge dukket opp på
fortauet. Navnet hans betyr «sol». Surja,
på bengali. Han kan være en av mine, sa jeg
til Binad. Og Bina, som kjenner gateungers liv,
spurte en eldre gutt hvor «sol» bor.
Lutfattig. Vidunderlig vakker. Men om han kan male...
Han må lære å lese og skrive, sier
Binad. Men også det koster penger. Jeg trodde
det var gratis. Det er ikke gratis. Kanskje kan vi
velge oss to-tre vitale lese-og-skrive-barn i tillegg
til malerbarna. Jeg vet ikke.
Jeg strever med proporsjonene. 500 kroner her er
ensbetydende med reisen fra natt til dag.
Hilsen Wera
Kolkata i
Den stille uke, Dag 1, mars 2009
Kom, sa de. I dag skal bilen velsignes. Den blå
blå bilen. Av samme form som rath-ma som har
vært mobil ashram for meg, for oss i harde
omganger. Rath-ma, den burgunderrøde, står
parkert. Den er pantsatt og må løses ut.
Dvs: jeg ønsker å løse den ut. Den har
skjermet meg i så mange netter. Den er ikke
levende. Den er laget av jern og metall og det jeg
ikke vet. Den har vært mitt indiske ly, og
også min indiske fare. Jeg har vært
dirrende i mer enn en sving.
Nå står røde rath-ma stille. Den
blå ble velsignet i dag. Binad, som ikke har
brukt førerkortet sitt på fem-seks år
satt ved rattet. Ved hans side satt Raja, sannyasi
for en måned. Raja har besindigheten. Den hvite
brahmatråden er trukket skrått over brystet
hans. Før øvrig: safranfargen. Den som
ennå peker mot offer i disse trakter.
I denne måneden kan Raja ikke spise annet enn
én frukt, om det så er en drue, i
løpet av dagen. Han må som jeg før har
skrevet svelge sitt eget spytt. Der sitter han ved
rattet og viser Binad veien. Jhobablomster ble
kjøpt i riktig butikk, søtsaker også.
Samt kokosnøtt. Bilen ble parkert bak templet.
De som kan skille sann fra lekende pujari,
tempelprest, gikk ut av bilen for å velge. Jeg
ble sittende i baksetet. De tre kom tilbake med
prest. Setene ble åpnet. Motoren fikk fem
blomster samt litt gangavann. En kokosnøtt ble
åpnet og hjulene dusjet med kokosvann. Jeg fikk
rød sindur i pannen, bare litt, sa de andre.
Samt en velsignet søtsak. Så spiste vi
frokost sammen, en luchi-variant med dal. I en gammel
gammel kafé. Vi skiltes slik. De andre dro for
å registerer bilen i nytt navn og lage to ekstra
nøkkelsett. Jeg vet «alt» om hvor lett
det er å miste bilnøkler.
Med t-banen til Park Street. Ble tigget fra. Det blir
aldri rutine. En tigget ikke. Jeg ga til ham. En satt
ved husveggen og gråt. Jeg kunne ikke annet. I
musikkbutikken dit jeg har gått så mange
ganger for å undersøke om det fins cd-er
med ikke-fusion folkemusikk, ikke keyboard, ikke
polert, kjøpte jeg antagelig samme cd som i
fjor. Vi må lage slike cd-er selv, i
nord-Bangladesh. Det kan hende «markedet»
ikke vil ha rå sang. Men markedet skal få
den rå sangen. De som vil høre får
høre. Så gjelder det «bare» at de
som vil får vite at det fins. Det fins ikke i
den beste butikken i Kolkata. Men det kan finnes for
liebhabere, i mindre opplag, i mindre butikker.
Jeg trasket. Sult, en sped sult, kom. Madras Tiffin
er et enkelt spisested. Sør-indisk. Der satt en
hvitkledt «hvit» mann. Jeg satte meg ved et
annet bord. Sett deg her, sa han. Jeg gjorde det.
Amerikaner fra Georgia. Han har oppholdstillatelse,
men kan ikke reise ut i de årene den varer.
Gjør han det må den omstendelige
byråkratiske prosessen igangsettes på nytt.
Han som bistod ham i forrige omgang er død.
«Wally» underviser unger og andre i
engelsk. Han har Bachelor degree i latin og leser
sanskrit. Jeg er fra sørstatene. Som Tennesee
Williams. Det spøker der. Av sytten barnebarn er
seks, eller var det ti, døde «i
voldsom» død. Yngstebroren døde av
overdose. Andre drepte seg selv. Moren hadde
rødt hår og fregner og brukte voldsomt
rød leppestift. Hun døde etter at
yngstesønnen var død. Nå er han her,
og vet ikke annet. «Fortid er glemt og fremtid
har ikke kommet». Kjenner du forresten baulene,
spør han.
Jeg kjenner baulene. Ja jeg kjenner baulene for
bestandig. Uten dem ville jeg aldri vært
«dømt» til denne regionen.
Hvorfor sitter du her når du skulle vært
hos ungene dine under den nye Howrah-broen, spør
jeg. Jeg behøver underskrift hos Father George,
som leder NGO-en vår, sier han. Bess Crawford
Seva Niketan. Bess Crawford er morens navn.
Seva=tjeneste. Niketan=hus, sted.
Selv var jeg på vei til The Sacred Heart Church
i Lenin Sarani. Der ville jeg sitte stille nå i
Den stille uke. Jeg helte resten av mineralvannet
mitt opp i hans mindre flaske, for min toliters var
stor å bære på. Så strenet jeg
videre. Bak meg kom «Wally». Father George
er prest i kirken «min». Det er ikke slik
at jeg følger etter deg, sier han. Men jeg skal
sende bilder til gmail-adressen din fra stedet under
broen.
Kapelldøren virket låst. Men den var bare
omhyggelig lukket. Jeg satte sandalene på
øverste trappetrinn og meg selv på en stol.
Viften stod stille. Det er 35 grader her nå.
Skyggegrader, tror jeg. Alle går rundt med
rennende svette.
Neste dag.
Uværet kom i går igjen. Skjønt
uvær... selve været er uvær nå;
det er rennende. Jeg skulle vandret ute med kamera.
Det skyldes ikke heten at jeg sitter inne isteden.
Jeg må tenke, jeg må høre. Jeg har et
rom i Kalighat. Det må betales for. Men denne
roen er ubetalelig. Det bør ikke kalles svalt.
Men ingen kommer som ikke skal komme.
Riktignok dukket en forferdet Devendra opp kl 7.15
a.m. Mordtrusler, sa han. Det er lett å si
veldige ord. Ingen jeg kjenner skal myrde noen jeg
kjenner. Sør-asiater ytrer seg ikke spesielt
moderat, kanskje med unntak av buddhistene. Her
ligger vold i hver annen bokstav og radikal
hengivenhet i hver tredje. Moderasjon er et annet
sted.
Jeg har kjøpt gode gensere til de fire. Bilen
blir forstandig reparert: speil, setebelter, noe med
bremsene. Det var da offerhandlingen (pujaen) ble
utført i går at alle tilstedeværende
så hvor møkkete selv en ganske ren bil er.
Den skal vaskes og bli vakker for ungenes og
arbeidernes skyld.
Kom samtidig, sa jeg til Binad.
Nå hører jeg regnet. Cyberkafeen på
motsatt side av hotellet er åpen. Jeg skal sende
tre brev samtidig. Pendriven lå i Binads
bukselomme i et døgn. Han skulle laste ned to
dokumenter. Så lastet han ned absolutt alt jeg
har skrevet i løpet av et år. Dagen etter
var pendriven borte. Den hadde falt ut av
bukselommen. Da ble absolutt alt lastet over fra en
gammel computer til en ny hvit sandrive - som er
meget lett å miste.
Slik lærte han noe nytt om computere og de
små tings betydning, samt hvor lett det er
å miste. Akkurat dét er stor og viktig
kunnskap.
Hilsen Wera
Kolkata
Palmesøndag 29. mars 2009
Det er ikke regntid nå. Såvidt jeg vet fins
det ikke en stor og en liten regntid i sør-Asia
slik som jeg minnes de kalte det i Rwanda. La grande
pluie et la petite pluie. Her er regntid - regntid.
Den har sin kalender.
Plutselig hørte jeg tordenskrall, og det
høljet. Her satt jeg og laget huskeliste for
resten av dagene i Kolkata. Det er mye å tenke.
Noe må dø, noe som er lite og sårbart
som alt nyfødt, fontanelle-nært, må
skjøttes om. En som kan være døende
måtte, det trodde jeg til i dag, skjøttes
om; jeg ville så gjerne få forlate
åstedet i en slags forsoning.
Det er ikke alltid forsoning et menneske ønsker
seg. Og om det så ønsker seg akkurat
dét, altså forsoning, er den slett ikke
alltid tilgjengelig. Den ene kan sjelden «lese+
den andre. Få er de som kan lese seg selv.
Her sitter jeg på et Mickey Mus-sengeteppe rett
etter regnskuren jeg ikke så. Jeg vet om en som
er hvileløs der ute. Jeg vet ikke hvor den
hvileløse var i det plutselig styrtregnet. Jeg
kan ikke gjøre mer. Det jeg har er for
øyeblikket ikke brukbart. Det som er ønsket
er det jeg ikke vil gi.
Da han satt foran meg med en håndfull store
frø å lage halskrans med, bundet fast i
håndklesnippen, som en virkelig sadhu, og
åpnet håndklesnippen og la frøene som
dyrebarheter i vesken jeg kjøpte til ham i
går, frø for frø, da visste jeg hvem
som satt foran meg og at det er en jeg har reist
så langt med.
I neste sekund rabalder og forsvinning. De som er
vitner vil ikke lenger høre og se. Heretter
må vitnene skånes. Kanskje kan de ikke
slippe å høre vondordene fra et menneske de
alle har brydd seg om. Men de kan slippe å
være vitne til mitt nærvær under
vondordene. De blir krenket ved at jeg blir
krenket.
Så la meg stille bevege meg ut av en sirkel jeg
ikke kan oppheve. Den jeg ser er en jeg ikke før
har sett. Den jeg virkelig har sett dukker opp i
små brøkdels-sekunder av himmel, som med de
store brunsvarte frøene han hadde samlet til
kjente eller ukjente barn. Åh, om dette
sadhumennesket jeg en gang fikk se i en stor og for
alltid bevegende sannhet igjen kunne bevege seg mot
urformen, og være i det AUM, urlyden som er alle
tings opphav, der jeg var vitne til ham i den spede
begynnelsen for tre år siden.
Det er palmesøndag. Det er lenge siden Jerusalem
var i Jerusalem. Jerusalem er i hjertene. Jerusalem
er alles mulighet. Den smale veien uten
forræderi.
Det er tidlig på dagen. Ma, sier Rehena i
telefonen. Hva skal vi gjøre. «Babi»
rømte i går kveld. Jeg vil ikke skrive hvem
«babi» er. Hun er ikke et barn. Rehena,
sier jeg, du skal lese lekser og synge. La de voksne
ta seg av de voksne. Tre timer senere ringer jeg til
Badsha. De øver seg før en kveldsopptreden.
Enda tre timer senere ringer jeg tilbake. Det er rett
før de skal opptre. «Babi» er ikke
kommet tilbake. Men det er rett før de tre
største jentene skal synge. De konsentrerer seg
om det. Og jeg får vite at Rehena stryker
fiolinen «over halsen» av og til.
Bildet av frøene kommer tilbake og tilbake.
Regnet skyller utidsmessig ned. Jeg har også
hørt at det kan komme slike regnskyld i
mars/april. Hett som det har vært, nesten
brennende.
Å avstå. Å avstå fra å ville
være noe for noen, eller fra selve det å
gi, om så bare et frø. Å innse fra
bunnen av at noe er umulig. Også i India, der
ikke-lineære forunderligheter hører til
dagen og natten.
Og så disse uendelige smilene jeg kan glemme alt
i lyset av.
Mitt jerusalem denne palmesøndagen ligger i en
tørklesnipp med frø. Sannheten
tilhører de fattige.
Kolkata
28. mars 2009
BBC-nyheter durer. I mer enn to måneder manglet
jeg ikke-sørasiatiske nyheter. Russland vil
utnytte arktiske olje-og gassressurser. Her er det
altfor hett. Det skal være varmt i slutten av
mars, men ikke brennende.
Jeg lærer om skygge. Hva bedrev geita jeg
fotograferte inne i det rustne røret ved Canning
i går? Geita reddet seg fra heten. Det er skygge
i røret, sa ingeniør Devendra. Ja skygge i
røret. Og vi planla firedagers-ferden til
deltaområdet: 6-9. April. Utenfor sesongen, og
derfor billigere. Men langt fra billig. Det blir en
lærereise for oss 5-6 i «Earthcare With
Art». Jeg håper det kan bli en
reportasjereise for meg. Jeg behøver å
kunne «levere stoff», slik som visjonene
flyr mellom oss og blir materialisert fortere enn
forstandig er her i sør-Asia. Kan det skyldes
den allmenne arbeidsløsheten at folk, de jeg
«får», er så arbeidssomt hengivne
uten å betales med noe som helst: de får
være med på noe, de får lære, de
får bruke tankemessig og annen energi for
«en hensikt».
Han som har det vondt har det vondt. Det fins timer i
fred, også for ham. Når han skjønner
hva han har «mistet» svir det (kanskje).
Instinktet: å flytte seg vekk. Gi meg penger til
togbillett! Jeg sier: la meg få kjøpe den
billetten. Men penger det gir jeg deg ikke.
Ja jeg vil kjøpe billetten. Ikke med fryd, for
fremdeles er vi i samme by og vi har ord å si og
høre. Men vil du vekk, da skal jeg kjøpe
den billetten.
Jeg får ikke kjøpe den. Han vil jo
kjøpe noe annet enn billetten. Og det er ikke
usannsynlig at han, tross alle fornedrelser, heller
vil være i samme by som meg enn å være
i en annen by, eller rekende langs veien. Jeg nekter
å ta til meg ordene om penger. Binad tar med seg
et sjal, en håndkle og to små gensere fra
meg. Ta det. Niranjan lager mat til ham.
«Massasje, jeg behøver massasje.» Da
sier jeg til Niranjan: fins det massør i
Kalighat, så betaler jeg for den massasjen. Ma,
jeg skal undersøke, sier Niranjan.
Sadhuer tigger. Men sadhuer skal ikke kreve penger.
Sadhuer er overgitt. Som den store fattige sa: bare
gud er fullkommen. Ingen sadhu er sadhu, i
fullkommenhet. Ingen kan mer enn å gå og
gå.
Binad, Niranjan og jeg krysset Adi-Ganga (ur-Ganga)
på båtdekket i dag. Treminutters-ferden. En
vidunderlig blåfarge og en kvinne med kokekar
hun skulle vaske i møkkavannet. Jeg hadde lagt
kameraet i vesken for å beskytte det under
båtferden. Før jeg rakk å åpne
vesken, hadde kvinnet nådd elvebredden med
kokekarene. Den uvanlige blåfargen var igjen
alene.
Red Light-område. Plutselig satt jeg og snakket
med Shampa, Maya, Angura, Baby og enda en Shampa. De
hadde aldri sittet slik og snakket før. De er
blitt gamle nå. Kundene kommer ikke til dem.
Kundene vil ha de unge. Alle var gift, forlatt og
mødre før de ble lokket av en agent til
Kolkata. De ble stengt inne, og holdt innestengt i
fem-seks år. Slik er det ikke lenger. En av dem
kom fra Nepal, en fra Bardhamman, en fra Canning. Men
jeg vet at mange kommer fra Bangladesh. Det verste,
sa de fem, er frykten for ikke å kunne betale
husleien. Frykten for sykdom. Og tapet av
respekt.
De tok meg med til rommene sine. På Anguras seng
sov sønnen på tolv. To eldre sønner
bor i morens hus i landsbyen. Alle har barn. Ikke
«kundebarn» men ektefellebarn. En NGO
arbeider i Red Light-området på «min
side» av Adi-Ganga. Den heter New Light og
driver skole og internat like ved templet der jeg
så ofte, og også i dag, har snakket med ham
jeg har reist så langt med og som veksler mellom
å begripe hvilket rabalder og hvilken ulykke han
har «regissert» de siste månedene og
ikke å ane en tøddel men forlenge
rabalderet.
Likevel bøyer de frommeste seg for ham. Han er
sadhu hva han enn gjør. Og hva han enn gjør
nå har han virkelig, om ikke konstant,
praktisert selvløs kjærlighet i lange
tider. Han har reddet unger, kvinner og gamle fra
pogromer. Det kan finnes mange former for sannhet og
usannhet i en og samme menneskebevissthet, hvis det
da er slik at en menneskebevissthet alltid er
én.
Neste dag.
Det kalles «Kina-markedet»: en gros. Det er
der mest kan kjøpes aller billigst. Der har vi
vært i dag. Vi har kjøpt malesaker:
vokskritt, oljekritt, tegneblyanter, tegneark, ganske
tykke, loggbok for bruktbilen, kalender for alle
ting, permer, stiftemaskin mm; alt dette til bruk for
«Eartcare With Art». Men vi har ikke noe
sted å være ennå, og vi har ikke valgt
ut barn.
I går vandret vi, som nevnt, gatelangs for
å krysse Adi-Ganga enda en gang. Gjennom
sprekker i en murvegg så jeg søyler og et
stort åpent rom: gammelt rikmannshus. En slags
lokal adelsfamilie, fikk jeg vite. En gang på
1890-tallet ble alle slike eiendommer konfiskert (?)
av staten. Enten konfiskert eller skattelagt, slik at
gjeldsbyrden ikke er til å tåle.
Jeg spurte en portner om eiendommen lot seg
besiktigtige. Han slapp oss inn. Bakenfor alt det
gamle og vakre men forfalne bor de to arvingene;
kontorister. Utenfor rekkevidde for oss, i hvert fall
i går. Men vi skal undersøke denne
eiendommen: om vi kunne la de utvalgte barna få
male her! Det ville virkelig vært
«magisk», og helt riktig. I slik elde, i
slik skjønnhet, og rett ved Adi-Ganga.
Min sadhuvenn, ja jeg kaller ham det fremdeles, sier:
gi meg i hvert fall briller, så jeg kan se. Ja,
briller, sier jeg. Jeg skal gi deg briller. Det er
så lite jeg kan gi deg nå. (Men det sier
jeg ikke.) Briller skal du, uansett, få. Å
bli takket for dette er ikke til å tåle. Et
menneske behøver å se. Fattig og rik,
lineær og vanvittig; alle behøver tilgang
til øynene sine.
Med ham har jeg reist i urfolkstrakter; han har tatt
meg med inn i India, som ingen annen har. Kanskje er
det slik at han nå, i hvert fall tidvis, beveger
seg ut av forstanden, for altfor mye er sett,
hørt og sørget eller nettopp: ikke
sorg-fordøyd.
Binad leter etter ham nå. Vi vet at
øyenlegen/optikerens kontor er åpent til kl
21 i dag. Nå er klokken 20.15. Han kan være
beruset, og ikke skikket til å
undersøkes.
Samtidig som vi prøver å etablere et
arbeidsfellesskap, og feste det tvers gjennom
raseriutbrudd og sorger, må vi ta vare på
ham som er begynnelsen til min historie i Kalighat.
Den som forråder begynnelsen kan ikke gå i
sannhet. Det betyr ikke at den som holder fast
på begynnelsen går i sannhet. Men jeg vil
bøye meg for begynnelsen, min indre
«adi-ganga», i disse trakter.
Gi ham briller. Gi ham mat.
Hilsen Wera
Kolkata
25. mars 2009
Jeg gjør lite annet når jeg er alene inne
enn å skrive. Jeg renser kameraet, lagrer dagens
bilder. Og skriver. Disse dagene skriver jeg
også «prosjektutkast» til Sapnabhumi,
eller: EarthCare with Art. Unger skal få bruke
farger. Og de veldig fattige patuakunstnerne, som i
tillegg synger til bildene sine, denne nesten
utdøende gamle gamle kunstformen, skal være
med i «EarthCare with Art». Det skal
også bevisstheten om Sunderban,
deltaområdet i Den bengalske bukt der Ganga
renner ut. Flatt land, beskyttelseslandet til byen
Kolkata. Drukner deltalandet, vil megabyen Kolkata
være radikalt utsatt.
Her er ikke arbeid å få for de uutdannede.
Selv for de høyest utdannede er det lite arbeid
å få, eller å få gjøre.
Disse som kaller meg «ma» er
skriveføre. Men den formelle utdannelsen deres
er, med ett markant unntak, skrinn. Jeg skriver
prosjektutkast på engeslsk i fem punkter.
Kanskje legges «visjonsutkastet» inn i et
brev hjem siden, når vi har tenkt grundigere enn
vi har kunnet til nå. Det hele vil bli oversatt
til bengali.
I morgen drar vi med tog til Canning i
sør-Bengal for å se på mulige
«prosjektsteder». I dag har vi kjøpt
en solid om enn brukt Maruti Van. Jeg har vært
med på kjøp av bruktbil i India før.
Dette er annerledes. Solid, nøkternt. Vyene
henger ikke løst. De utprøves rupi for
rupi, dvs: øre for øre.
Jeg har nettopp snakket på telefon med Badsha,
Bilash, Rehena, Sharifa, Liza, «Anna»,
Marzina. «Anna», for hun ble omdøpt av
oss. Noen av barna kaller meg ma, andre dadi:
bestemor. Jeg ringte rett etter sangundervisningen,
og sa til Rehena at hun måtte stryke fiolinen
over halsen av og til; ellers blir den ulykkelig.
Rehena lo. Så fortalte jeg om duene jeg har sett
i bur i en sidegate til dette hotellet. Duene har en
far. Jeg kalte ham fuglefar i dag da jeg gikk forbi
burene; han smilte. Jeg sa til Rehena at jeg
ønsket henne en fugl.
Jentungen er vant til å våkne og sovne til
fuglelyder på øya hun har forlatt for
å lære mer. På øya var hun
«dronning» i sang og i klær; i
småbyen er hun ikke engang den «beste»
sangeren. På øya hadde hun ikke
mesterlærer; nå har hun mesterlærer
sammen med de andre utvalgte i «lyet»
acin pakhi som betyr ukjent fugl.
Om og om igjen fugl.
Min sadhuvenn leter etter meg. Han vet ikke hvor jeg
bor. I dag satte han seg i en rickshaw for å
undersøke i gater og smug i
Kalighat-området. Jeg vil så gjerne snakke
med ham. Men jeg vil snakke med ham i en slags
stillhet.
Rehena trasket fem timer i sand til båten for
å krysse Brahmaputra på vei bort fra
løgnen og båndene. Hun sier: jeg har
forlatt alt sammen.
Den gamle kunsten: å forlate. Den vanskelige
kunsten: å vite når det er sant å
forlate og når det er lettvint, og ikke mer enn
det. Det er umulig å ønske å forlate
en som har «forlatt seg selv», og som jeg
kjenner.
Jeg trasket en liten stund ved Ganga i Babu ghat. Den
gamle teselgersken fortalte om Tara-Ma, som jeg
snakket med i januar, og hvis hus brant ned for
ti-tolv dager siden. Det tok fyr i håret hennes.
Hun mistet alt. Og hun hadde mer å miste enn de
fleste. Brahmin, eks-politikvinne som mottar solid
pensjon. De siste årene har hun levd løst,
med marihuana. Nå har brødrene sørget
for å legge henne inn på et sykehus.
Brannsårene skal være store. Det fins langt
mer enn dette å skrive om Tara-Ma. Jeg ser henne
for meg: stort hjerte, stort vanvidd. Et sluk av
kjærlighet som aldri kom.
Binad og jeg trasket i smug i Kalighat. Her er det
mye for øyet. Men gamle hus, også gamle
templer, henger såvidt sammen. Statseiendom,
eller ingens; jeg vet det ikke. Det må
inngå i det unnselige prosjektet vårt
å kartlegge dette. Det kan være min
spesielle plikt: å dokumentere. Som i
Bangladesh. Der er det sangopptak. Her er det å
fotografere det som såvidt henger sammen. Å
lage et lite arkiv.
Så tenker jeg at to-tre unger i området
kunne lære å bruke kamera og med kamera dra
på leting etter gamle gudshus og menneskehus.
Fattige barn er blitt utstyrt med kamera før: i
Romania, i Guatemala By, i India. Våre barn skal
få male.
Tema: det som nesten har forsvunnet eller er i ferd
med å forsvinne akkurat nå. Det er, i meg,
et tema nesten like gammelt som denne kroppen.
Hilsen Wera
Kolkata
24. mars 2009
Det fins ingen grunn til å tro at bare det
sannsynlige skjer. Jeg ble oppringt fra Bhubaneswar i
går kveld. Flere ganger. Etter andre oppringning
tenkte jeg: jeg må reise til Bhubaneswar. Etter
femte oppringning tenkte jeg: jeg reiser ikke til
Bubaneshwar.
Menneske, jeg vil gjerne høre hva hjertet (ditt)
sier. Men hvilke ord kan jeg høre hvis du har
begravd, forherdet, eller kanskje forgiftet, ditt
eget hjerte.
Niranjan skulle komme til hotellrommet mitt kl 9. Han
ringte 9.30. Ma, sier Niranjan. «Babaji» er
her. Da satt Devendra foran meg. Ma, sier Devendra.
«Babaji» har aldri dratt til Bhubaneswar.
Var han der sent i går kveld, kunne han ikke
være i Kolkata i dag tidlig. Og han var jo her.
Niranjan har øyne å se med.
Løgnene har vært mange i denne byen i min
korte tid her. Men jeg trodde virkelig at han ringte
fra Bhubaneswar i går. Så hvordan kunne han
da være i det lille templet ved Adi-Ganga i
Kolkata kl 9.30 i dag. Kledt i et håndkle, bare,
sier Niranjan. Han kunne umulig ha sluppet inn
på et fly kledt i håndkle. Han kom i drosje
fra Howrah, jernbanestasjonen. Sier Nirenjan, som ga
drosjesjåføren det han hadde: 100 rupier.
Halvparten av takten.
Med ett dukker Somu opp foran meg med kolossale
øyne. Somu, sier jeg. Hva har hendt med
øynene dine? Er det ganja, legger jeg forsiktig
til... Nei, sier Somu. Jeg våknet for litt
siden, gikk til templet og der så jeg babaji og
trodde ikke mine egne øyne.
Vi fire, med Binad, har arbeid å gjøre.
Harde vurderinger. En brukt bil skal vurderes, babaji
behøver det han behøver, nærvær
og mat, hvor beruset han enn måtte være. Og
jeg som har knust hjerte må oppdra hjertet og
handle med en nøkternhet jeg mangler: med
t-banen til banken for bruktbilens skyld.
Jeg blir fulgt til t-banen, og lover å melde fra
når jeg kommer med t-bane tilbake til Jatin Das
Park. Jeg kan ikke bevege meg alene i dette
området nå. Fullt drama uten meg. Med meg,
stillhet – eller enda større drama. Det
siste er mest sannsynlig. Veldig mye er knust.
Jeg gjør det jeg kan i banken. Det er
omstendelig. Kortene mine blir avvist, og godkjent.
Avvist og godkjent. Det fins indiske regler for
kortbruk, samt DnbNors egne regler.
Binad og Nirenjan, som har sett på en bil (som
kan brukes til det bittelille prosjektet
«EarthCare with Art»), kommer til t-banen.
Nirenjan henter mat søsteren Ganga har laget.
Babaji ringer og ringer, fra ukjent nummer. Han
venter, han greier ikke å vente. Jeg vet at han
drikker. Jeg vet at jeg må dra dit han er.
Så vet jeg at han ikke kan gå inn i templet
beruset.
I templet er Raja, sannyasin for en måned. Dette
er sannyasinmåneden, etter holi-festen. Mange
med familie, sangsar, er asketer i denne
måneden. Binad og Nirenjan har vært det
flere ganger. Men Nirenjan, som giftet seg i februar,
må vente et år. Raja kan ikke spise annet
enn én frukt om dagen, og ris tilberedt på
spesielt vis klokken 24. Om noen ser ham, og sier
«Raja» idet han spiser den risen, må
han la være å spise den. Og han må
spytte ut spyttet sitt, han kan ikke svelge det.
Jeg går til templet. «Babaji» og jeg
har hatt lange samtaler i det templet i løpet av
disse tre årene. Jeg har hørt hjerteord og
gudsord. De som nå kaller meg ma sokner til
templet ved Adi-Ganga, ved pottemakernes sted. Og
rett ved et gammelt red light-område. En skole
kalt New Light er laget for barn av prostituerte og
noen andre. Mange av kvinnene kommer fra Nepal og
Bangladesh.
Han er kledt i oransje med shivamala i håret.
Han har drukket, som jeg jo vet. Jeg får to-tre
hjerteord i et spetakkel av alle slags ord. De andre
blir oppskaket av den voldsomme stemmen og de rå
ordene. Det fins ingen logisk linje, som jeg jo vet.
De andre vil ikke høre mer. Maten kommer. Han
vil ikke spise mat han ikke tror på. Han tror
bare på kjærlighet, tillit og den som kan
få ham til å ti stille. Jeg kan ikke gi
det. Han går avsides, og vil ikke ha flere ord.
Jeg vet at han tenker at vi tar fra ham alt. Vi har
ikke tatt noe fra ham. På en branntomt tar vi
asken og prøver å lage et arbeid, ikke
annet.
Jeg venter i templet. Maten venter på ham. Jeg
skriver et lite brev og går ut, via cyberkafeen
til hotellet. Jeg sender to brev hjem samt et lite
brev til The Norwegian Embassy i New Delhi. BA har
nedlagt ruten London/Kolkata fra 1. april. Jeg har
togbillett til Delhi i urolige valgtider. Alle tog
blir forsinket, hører jeg. Men har nok med mitt
eget hjerte.
«Sønnene» kommer med mat. Vi spiser i
hotellrommet. Babaji spiste som om han aldri før
hadde spist, sier Niranjan. La ham spise, sier jeg.
Det er plikten din. Vil han spise, så la ham
spise. Gi ham et sted å sove. Og penger?
spør Niranjan. Ikke penger, sier jeg. Mat og
søvn. Slik er sadhulivet, slik er det
nødvendige livet.
Så bar kan kjærlighet bli at den bare
ønsker den andres mat og søvn.
Vi har hatt et lite «møte» i det nye
arbeidsprosjektet EarthCare With Art. Jeg arbeider
med retningslinjene.
I morgen drar jeg til elvebredden nord i byen alene,
sier jeg etter møtet. Med t-bane til Sova Bazar
og i rickshaw derfra. Til Niranjan sier jeg: la ham
spise og sove. Og si at jeg gjerne vil se ham på
ettermiddagen. Har jeg vandret lenge nok alene og
laget bilder får jeg kraft til å høre
det jeg ikke vil. Gud vet om det gavner.
Men om han holder ut alene, i byen der han har
ødelagt så mye. Å, bare de han har
«lurt» klarer å temme raseriet sitt.
Bare bønnen er sterkere enn det skrøpelige
mennesket.
Midt i templet sitter Raja, sannyasin for en
måned, med stort og lykkelig blikk. Noe hendte
meg som jeg ikke kan si, sier Raja. Etter det vil jeg
alltid være lykkelig. Slikt skjer, sier jeg
bare. Stor, usigelig og konstant lykke kan skje.
Raja må ikke forakte den som har mistet veien.
Det er en unødvendig tanke. Raja kan ikke
forakte. Han kan ikke glemme sitt eget harde og
farløse liv.
Når alt kommer til alt vet ingen hvem det er som
har mistet veien.
Hilsen Wera
Kolkata
23. mars 2009
Ma, hvor er du, spør Somu i telefonen. Akkurat
da trasker jeg i Hazra Street på jakt etter
Kalighat Fire Brigade og Ganguram Sweet Shop. Finner
jeg de to, da finner jeg også Asha Hotel. Jeg
spør en ung mann på fortauet hvor jeg er og
han svarer som sant er: fem meter fra Fire Brigade.
Jeg har nettopp sendt to brev til hjemmesiden fra en
cyberkafe, og der måttet oppgi alle
passdetaljer. Så strengt er det blitt i India
etter diverse former for nettkriminalitet.
Der kommer Somu og Niranjan med hjemmelaget mat til
meg: fisk, grønnsaker, ris. Den blir båret
inn i hotellet. Niranjans søster Ganga har laget
maten. Han som sitter i resepsjonen sier: hjemmelaget
mat er best, og kommer med tallerken og skje.
Nå har Rajap ringt fra toget. Han,
lillesøster Momena, som jeg på beskjedent
vis har «adoptert», moren og faren og andre
patuakunstnere fra landsbyen Naya deltar i
Brukskunst-festivalen i Kolkata. De er altså
ikke i Naya nå. Når kommer du, spør
Rajap. I kveldingen, svarer jeg. Hvor er Binad-da,
spør Rajap. Binad kjøper telefon. Den
brukte nokia-en jeg hadde med til ham fra Oslo ble
stjålet.
Jeg venter på «sønnene». De lar
meg ikke gå ut alene. Det er fotografiets time i
Kolkata. Jeg vil gjerne ut. La Binad komme. La
Niranjan komme. Eller Somu. Men helst Binad, for han
skjønner det som har med lyset å
gjøre.
Binad har lovet å ta meg inn i red
light-områdets nest innerste «rom». De
andre kan ikke ta deg med dit, sier han. Men han kan.
For han har kjent det rommet fra han var liten. Han
vil skrive historien sin, og sier at han ikke kan ta
den i munnen.
Det er Binad, trebarns-far, som helst vil sove i det
lille templet ved Adi-Ganga, Ur-Ganga, dit jeg ble
tatt med i januar 2006, da min sadhuvenn nærmest
hadde fanget meg og jeg hadde latt meg fange.
Min sadhuvenn har ringt i dag. Jeg er i Bhubaneswar,
sa han. Kan du, så ring dette nummeret siden.
For et spetakkel han har laget på sted etter
sted i Kolkata. Flere enn jeg har tenkt at han
må ha fått gift i seg. Mange har holdt av
ham, for han kjenner kjærlighet. Med ett ble alt
som før hadde vært rett aldeles vrangt. Og
det som alltid hadde vært vrangt ble enda
vrangere enn det var før.
Lawrence, han som kjørte bilen,
«kjerremor», til flyplassen den natten jeg
skulle dra til Dhaka, har ringt. Hvilket
økonomisk tap han, som andre, har lidd kan jeg
bare ane. Lawrence, sa jeg. Jeg kan ikke rette opp
det økonomiske tapet ditt. Men jeg kan høre
hva du har å fortelle. Ma, sier Lawrence. Jeg
får ikke fred før jeg får se deg. Jeg
vil bare se deg.
Men jeg vil også høre hva han har sett,
hørt og måttet gjennomgå. Som om jeg
har en plikt til det. Lawrence ble kastet ut av bilen
på flyplassen midt på natten. Så stor
skade som dette ville aldri kunnet finne sted om jeg
ikke hadde vært ved min sadhuvenns side i tre
år, og hatt tillit til ham for alles åsyn.
De har hatt tillit til meg og til min tillit til ham.
Også derfor, i tillegg til at de fra gammelt av
hadde sin egen tillit til ham, kunne han få
herje som han gjorde.
«Kjerremor» er parkert. Økonomisk sett
kan vi løse den ut. Alle har et
følelsesmessig forhold til den røde bilen.
Ingen ønsker at den skal selges til hvem som
helst. Alle de nettene jeg har ligget, ofte absolutt
tildekt, bak i den bilen! Bilens papirer er på
ukjent sted, stjålet av hvem som helst eller
kanskje beslaglagt av politiet. Nye papirer kan
lages. Men bilens formelle eier er min sadhuvenn.
Uten hans underskrift kan vi ikke overta bilen, selv
om alle vet den ble kjøpt med penger fra meg.
Kanskje er politiet bestikkbart her som i Bangladesh.
Men jeg vil ikke nøre opp under mer ild, dvs
raseri&sorg, i en som kanskje en dag vil dukke opp og
ønske å bruke bilen vår. Kjerremor
hadde vært vår mobile ashram inntil den
store «ulykken», den fullkomne
forvirringen, i januar/februar.
Neste morgen
Litt av ettermiddagslyset ble brukt i smugene her i
går. En mann matet duer. Han har laget duehus i
veikanten. Han kjøper frø til fuglene sine.
De kan være hans nærmeste. Slik er Kolkata:
uten beregninger. Det fins selvsagt de som regner og
beregner. Så fins det de som ikke vil og kan
telle.
Vi dro til Brukskunst-festivalen. Det blåste opp
til storm. Storm m/regn i mars! Søle ved bodene.
Rajap satt på toget fra Mednipur. Binad-da, sa
han i telefonen. Jeg kommer. Momina og de andre er
der. Festivalen var nesten tom for publikum. Det er
eksamenstider i delstaten. Når det er eksamen,
er ingenting annet viktigere. Hele livet bestemmes av
slike papirer. «Sønnene mine» har dem
ikke. Derfor er de, formelt sett,
arbeidsløse.
Momina, sa jeg til elleveåringen. Hvorfor er du
ikke på skolen? Hun har begynt å male
på leire også. Fliser, vaser. Jentungen
kan. Nå er jeg «tante», sier moren. Og
du er ma. De er lutfattige. Idet jeg gikk, sa Momina
med knøttliten stemme noen ord om det
ødelagte huset deres. Noen har prøvd å
lære henne å tigge fra meg. Hun klarte det
ikke. Idet vi gikk ut av festivalområdet, kom
Rajap, storebroren. Han bar på ris. Den er
billigere i Mednipur enn i Kolkata. Unggutten var
svett etter lang dags ferd med tog&buss.
Da hadde min sadhuvenn ringt igjen. Kommer du til
Bhubaneswar, spurte han. Eller skal jeg komme til
Kolkata. Han var ikke beruset. Jeg tenkte det ville
kunne bli det siste gjensynet og de siste ordene. La
oss tenke, sa jeg. Hva mer er det å tenke
på, sa han. Jeg har gitt fra meg alt.
Den kvelden sa Niranjan at han ville reise med meg
til Bhubaneswar. Men senere på kvelden kom flere
telefonoppringinger med ord blottet for stille
sannhet.
Jeg sier ja til virkelighetssmerte. Men ikke til
smerten fra mer uvirkelighet.
Hilsen Wera
Kolkata
23. mars 2009
Jeg er tilbake i min første indiske by.
Ustyrlige Kolkata, som fanget meg for så mange
år siden. Jeg ble ventet på på
flyplassen. Fire menn kaller meg ma. Det gjør
alt enkelt. Tre av dem har jeg, i stor respekt og
stillhet, kjent i tre år. De kjente min
sadhuvenn før jeg kjente ham. Den fjerde,
Devendra, er eldre. Brahman og pandit fra Kashmir.
Han er gift og bosatt i Kolkata, rett ved
Asha-hotellet der jeg nå bor. Devendra er
verftsingeniør og har med den indiske marinen
å gjøre. De tre yngre har vokst opp i
Kalighat, denne byens gamle hjerte. De vet alt om det
gamle red light-området her.
Nå arbeider vi post mortem, sa Devendra i
går. Han som ga oss til hverandre, min
sadhuvenn, er på forferdelig vis
«død» for oss. Han er død for seg
selv. Ja, vi arbeider post mortem. Men den døde
er ikke død. Han har etterlatt seg en stor
ubegripelighet. Jeg har hatt mye med ubegripeligheter
å gjør i tiår etter tiår. Denne
ubegripeligheten overgår alle som har hendt meg
før.
Som Samu, min sadhuvenns aller mest hengivne,
sufimuslim i Panagarh, sa til meg på telefon i
går: ma, hvordan kan det skje at den gode blir
ond.
At den gode ble ond er ikke mine ord. Men en som
trodde på kjærlighet og bare på
kjærlighet ble foran øynene på oss
alle «overtatt av» begjær etter
rusmidler, blottet for dømmekraft. Han som har
reddet muslimske barn inn i ashram etter ashram under
pogromer i Gujarat ble borte i raseri og alkohol, og
i mer raseri og enda mer alkohol. Det jeg fikk se var
begrenset. Han skånte meg slik. Det var likevel
mer enn jeg kunne godta å se mer av. Ved
månedsskiftet januar/februar antok jeg at min
indiske livsetappe var over. For arbeidet jeg i
to-tre år har utført med min sadhuvenn
smuldret opp på irreparabelt vis.
Jeg kan ikke oppholde meg noe sted lenge uten
konsentrert arbeidshengivenhet til stedet og stedets
mennesker; jeg er blitt for «gammel» til
det.
To dager før reisen til Bangladesh satt fire av
oss sammen. Binad, Devendra, Devendras kone og jeg.
Nirenjan var ikke der; bryllupet hans ble feiret de
dagene. Plutselig dukket det opp en liten
arbeidsvisjon: å la ti-tolv barn få hvite
ark og fargestifter, eller vannfarger. Binad var
henrykt. Visjonen fikk navn: sapnabhumi.
Drømmeland, eller drømmejord. Let etter
sted og barn, sa jeg før jeg reiste videre. Men
husk: jeg har ikke store penger. De bad ikke om
penger, de bad om en visjon, de bad om noe å
gjøre som også jeg gjorde.
Så dro jeg til Bangladesh, under heftige
omstendigheter. Jeg ble smuglet til flyplassen fra
siste kveld, bou bhat, i bryllupsfeiringen til
Niranjan, en av de fire. Niranjan, hadde jeg sagt
før den kvelden. Hva om jeg ikke kommer til bou
bhat... for å skåne oss alle for ufred. Men
Niranjan, som ikke hadde villet gifte seg uten at jeg
var til stede, ble bestyrtet av forslaget. Ma, sa
han. Du må være der. Bou bhat,
«hustru-ris», er dagen da bruden forlater
sin mors og fars hus for godt.
Ja, jeg ble smuglet ut, slik at han jeg har utforsket
landsby etter landsby i Orissa, Jharkhand og
Cchattisgarh med ikke skulle se meg. Han satt i
bilen, «kjerremor», og drakk utenfor
bryllupshuset. Jeg ble fraktet til flyplassen. Jeg
visste at han visste når flyet mitt ville ta av,
at han ville komme til flyplassen og at han var
beruset. Jeg som innerst inne ikke ville annet enn
snakke med ham visste også at jeg ikke kunne
snakket med ham da, for han var ikke
«hjemme» og jeg måtte ankomme
Bangladesh så uopprevet som mulig. Derfor
varslet jeg sikkerhetspersonalet på flyplassen.
Sett deg i et hjørne, sa vakten, slik at du er
usynlig fra utsiden. Jeg gjorde som vakten sa. Den
som ville inn fikk ikke slippe inn. Nå vet jeg
at han laget spetakkel hos flyplassvaktene, som var
sterkere enn han.
Jeg vet mye mer. Og jeg vet at Niranjan, Binad, Somu
og jeg om få minutter drar avsted for å se
på et mulig sted for «sapnabhumi».
«Kjerremor» er pantsatt. Vi hadde flere
samtaleøkter i går om å løse inn
bilen og skaffe kopier av bilens papirer, som enten
ble beslaglagt av politiet eller simpelthen
stjålet i januar. Pressekortet mitt lå i
den bortkomne sadhuvesken.
Vi behøver en bil, sa de fire. Ma, du
behøver tilgang til en bil i India. Slik du
før reiste med babaji, slik vil vi nå reise
med deg.
Ingen kan erstatte en annen. En som bokstavelig talt
ble «elsket til døden» kan ikke
erstattes. Men de er vakre, de fire. Og de legger
ikke sin egen smerte på meg. Deres smerte er
stor. For de har hatt stor respekt for ham i mange
år og med ett sett det de helst ville sluppet
å se, også for å tro på hjertet
av sin egen hindutradisjon: sadhuveien. Han er i en
annen by nå. I Bangladesh fikk jeg en e-post der
han skrev at han neppe kom til å leve lenge.
Jeg vil gjerne få si adjø.
Hilsen Wera
Dhaka 19.
mars 2009
Jeg sa: neste gang jeg drar fra Lalmonirhat, sniker
jeg meg ut i mørke. Jeg hadde min selviske
grunn: så voldsom avskjed er en påkjenning.
Jeg har vært i landet lenge denne gangen, i
nesten førti dager, som alltid med base i
Lalmonirhat.
Nest-siste kveld i Lalmonirhat ble Badshas far
brått syk. Jentene i lyet som nå heter acin
pakhi, (ukjent fugl) en kjær term fra lalan
giti-sanger, så med forskrekkelse på den
gamles brekninger og strev med å puste. Lege ble
tilkalt. Blodtrykk: 220/100. Da den gamle våknet
etter lang natts søvn, sa han til meg: nå
går jeg ut av verden, nå må du
være hos sønnen min. Hva annet kunne jeg si
til en far som kan ha få dager igjen enn: jeg er
her.
Likevel dro Badsha, de tre største jentene,
Rehena, Sharifa og Liza, og jeg til Dhaka. Vi ble
forsinket. Far og sønn hadde ord å si
hverandre. Det kunne for alt vi visste være de
siste ordene.
Badsha har arvet et jordstykke i landsbyen der han
vokste opp. Der skal vi plante frukttrær.
Sitron, guava, lichi, kokospalmer mm. Det er et nytt
biprosjekt, som med årene blir en
inntektskilde.
Jeg skriver dette på en seng i Dhaka. Hvor er
nærmeste moske, tenker jeg. For bønneropene
vekket meg ikke klokken fire i morgens. Der vi sov
natten før, i Dhaka altså, hadde jeg hele
morgenbønnen i øret. Og den slapp ikke
tak.
Liza, Sharifa og Rehena pugger samfunns- og
naturkunnskap på nabosengen. De forklarer
hverandre hva salt betyr. Hør, ma, sier Rehena
til meg. Så viktig er saltet! Nok salt er
viktig, altfor mye er ikke bra, sier jeg. Vet du, ma,
sier Rehena på nytt. Jeg kan lage salt. Jeg
trodde det var vanskelig, legger hun til. I
virkeligheten er det lett. Du må bare ta med
litt hav til oss. Så klarer jeg resten.
Akkurat nå har jeg alle tre ved min venstre
side. De leser bokstavene mine. Siden de ikke tok med
seg engelskbøker i bilen til Dhaka, truet jeg i
går med at jeg bare ville snakke engelsk til dem
i dag. Men jeg har ikke gjort det jeg sa.
Foran meg ligger dotaraen, det firestrengete
instrumentet. Det skal brukes i dag. Vi skal til The
Royal Norwegian Embassy, og deretter til
«samling» i en organisasjon av radikalt
samfunnsbevisste. Det blir sang her og der. Det ble
sang på en konferanse organisert av norske FOKUS
også. Jentene var henrykt og vil for alltid
huske Sissel!
Etter førti dager i nord-Bangladesh: de siste
fellesdagene. Jentene våre, mine. De er ikke til
å tro. Sharifa strever med toalettet. Hun setter
føttene på setet. Rehena er stolt, for hun
lærte seg totalettbruken forrige gang hun fulgte
meg til flyplassen. Liza har vært ut og inn av
sykehus så mange ganger i livet at hun kjenner
vestlige toaletter derfra. Vi bruker heis. Sharifa og
Liza lukker øynene og legger hodet mot skulderen
min. De blir svimle og tør ikke se. Rehena er
stor.
Men Rehena er liten på andre måter. Hun har
ikke hatt sang-guru på tre år. Sangen
hennes, som jeg hørte i 2002, er mindre vital
enn de andres nå. Hun har opptrådt på
titalls av steder og vært farens stolthet, samt
inntekskilde. Men hun har ikke fått lære.
Så rømte hun, som lesere av disse brevene
mine hjem vil vite. Jeg har lagt alt gammelt bak meg,
sa hun i går. Mor, far, søsken. Og fuglene,
elva, sandene og veksten, la jeg til.
Badsha, kan Rehena få ha en fugl hos seg, slik
spør jeg. For Rehena har tatt seg av fuglunger i
flere måneder. Badsha smiler.
Dere må være tålmodige med meg, ber
Rehena. Det er så mye jeg ikke har lært.
Men jeg kan lære det. Landsbyskolen er ikke
så vanskelig som byskolen er. Noen ganger pugget
jeg, andre ganger ikke. Noen ganger gikk jeg til
skolen, andre ganger ikke.
Hun forteller om rømmingen i gryningen, med sjal
over ansiktet for ikke å bli gjenkjent. Om
tre-fire timers fort vandring i sand til båten i
Roumari. Sammen med Darbesh, svigerbroren. Hva kan
jeg gi Darbesh, tenkte jeg i Lalmonirhat. En
mobiltelefon! Rehena behøver en pålitelig
telefonforbindelse til sandøya Manush Mara.
Så forteller Rehena om hvordan hun var farens og
onkelens «stolthet». Hun var redusert til
det og ble brukt som det. Nå, etter
rømmingen, vet vi ikke hva mennene kan ha
pønsket ut, men har hørt at faren ble
«syk» da han skjønte at Rehena
virkelig hadde rømt. Kanskje er han vis nok til
ikke å gjøre noe rettslig. Kanskje er han,
tross alt vi har hørt, menneske nok til å
la være å slå Rehenas mor, som
undertegnet papirene: Rehena skal bo i acin pakhi, og
bli undervist derfra.
Kanskje tåler Sharifa at Rehena er større
enn henne og har kjent meg i flere år. Kanskje
tåler Rehena at Sharifas sang er større enn
hennes egen, og at Sharifa av alle i nord-regionen er
utvalgt til å delta i en nasjonal
sangkonkurranse 27. mars.
Liza, den yngste av de tre, har tålt sykdom til
døden i åtte år. Det hun må
lære er å spise tilstrekkelig. Faren, en av
guruene våre i Patgram, deltok i guruenes
tre-dagers «training» 14-16 mars. Der var
jeg med hvert minutt. Plutselig fortalte jeg alle
hvordan jeg i mars/april 2008 tigget for dem. Det var
på det tidspunktet priser på alle ting,
inklusive mat og byggevarer, steg. Jeg tigget hos tre
av SUNOs solidariske venner om ekstrapenger til ris
for de aller fattigste av våre og for å
reise LydStudioHuset fort. Løftet om penger kom
i løpet av en time.
Men Lizas far ble som knust av å høre at
jeg hadde tigget for dem. Etterpå skal han ha
sagt til Liza, som kaller meg bestemor, siden faren
kaller meg ma, at han ville bli straffet på
Dommens Dag om de ikke gjør sitt aller beste for
Arshi Nagar, og kanskje måtte hun, Liza, komme
tilbake til landsbyen – for ikke å
misbruke pengene «mine». Alle vet hvor
kostbart det er å holde et barn med god mat,
undervisning av alle slag, klær, skoleklær,
eksamenspenger. 5000 NOK i året.
Slik ble Liza knust, for hun vil være i acin
pakhi. Nå har Lizas far lagt fra seg den pinte
samvittigheten. Han sa til meg: jeg gjør det du
sier. («Jeg går ikke utenfor ordene
dine.»)
Under trainingen sa jeg til Habibur, som Lizas far
heter, og alle: en dag så jeg Liza gråte.
Jeg spurte hva som var skjedd. Dadi, i dag har jeg
gjort noe forferdelig, sa elleveåringen. Liza,
hva har du gjort. Jeg tok ikke de tørre
klærne mine ned fra taket, sa hun. Et pliktens
barn som hadde «glemt» å utføre
en bitteliten plikt.
Dette sa jeg til guruene. Som far, så datter.
Slik Liza er pliktbevisst, slik er faren også
det. Han solgte jo vekk omtrent alt han eide for
å betale for Lizas sykehusopphold med behandling
i sju–åtte år. Derfor kan han bli
knust av å høre at jeg hadde
«tigget» for dem, og redd – foran
Allah – for å misbruke penger fra
SUNO.
Nå er jentene og Badsha tilbake i Lalmonirhat.
Jeg er i Kolkata.
Hilsen Wera
Lalmonirhat 12. mars 2009
Jeg vil skrive om det å skrive. Og idet jeg
tenker dette, ser jeg opp til høyre. Der, i
vindusåpningen, står lille Loveli,
glattbarbert, for lusene var altfor mange til at de
kunne plukkes ut av håret en for en. Hun
står der med nytt navn og ser på meg. Hun
heter Anna nå. (Det bor en annen Loveli her.)
Hun ble hentet hit i forgårs. Da var vannkoppene
borte og vi kom, uansett, på to motorsykler fra
et sandøy-sted bortenfor og på den andre
siden av Dhorla-elven, langt fra huset der
Loveli/Anna har bodd med mormoren sin, men i samme
retning, langs samme vei. Og på veien hjem tok
vi Loveli/Anna med oss.
I mormorens hus var det ingenting å se. Det var
rett før skumringen. Jentungen kom løpende.
Hentet to-tre skolehefter samt et sett klær.
SUNO ga alle sangbarna et sett klær sist
høst. Det er de klærne Anna har å
bruke. Så satte hun seg bak på Badshas
motorsykkel mens jeg satt på en annen, ikke uten
engstelse for at åtte-niåringen skulle
falle av. Hold deg hardt fast, sa jeg. Hun holdt
hardt om midjen til storebroren sin på
sandveien.
Jeg er dagen etter fremdeles lemster av ferden til og
fra sandstorm-stedet på den andre siden av
mormorens rønne.
Annas mamma druknet i elven en gang for lenge siden.
Faren sier hun at hun har sett to ganger i livet. En
morbror i Dhaka sender litt penger til mat til moren
sin. Det har ikke vært mye mat i det huset.
Nå bor Anna her hos oss. Navnet har jeg gitt.
Det er et kjært navn. Anna skal ikke noe annet
sted på mange, mange år. Jeg ber om kraft
og utholdenhet til å følge disse sang- og
skolebarna den veien de har å gå frem til
moden alder. Anna er den yngste av våre.
Lyet her, det som ble påtenkt på grunn av
Rehena, blir fullt. Vi hadde budsjettert til fire
barn. Ripon bor utenfor «lyet» fordi han er
gutt. Men kostnadene (mat, klær, skolepenger)
blir de samme om han så bor utenfor. Cirka 5000
kroner i året for et barn, alt iberegnet.
Privatlærer, sangmester, en
«storesøster», enken Mahomeda med
Mijan på seks, som ser etter dem.
Marjina vil gjerne komme. Hun er den tredje i rekken
av seks søstre. Rehena er ikke kommet. Får
jeg skrive: Rehena er ennå ikke kommet. Faren og
farbroren holder henne i et forferdelig jerngrep. Hun
ringte i går kveld for å si at hun ville
sette seg i båten sammen med storesøsteren
og svigerbroren i morgen (i dag), og komme rett hit.
For å se meg før jeg drar, spør jeg
forsiktig. Nei, svarer Rehena, for å bli der, i
Lalmonirhat.
Men jeg vet hva faren og farbroren har anklaget
Badsha for i politiets nærvær. Kommer
Rehena med storesøster og svigerbror rett hit,
uten at faren har «velsignet» det, vil
faren og onkelen kunne anlegge sak mot Badsha. Og
alle vil bli pint og skadelidende. Bruk all din
forstand, sier jeg til Rehena. Jeg kan ikke si: kom.
Men Ripon, Sharifa og Liza sier i telefonrøret:
kom, Rehena, kom.
Lille Anna sier ingenting. For hun kjenner ikke
Rehena. Fiolinen fra Kolkata står i hjørnet
der jeg skriver dette. Den sier sitt.
Men jeg ville jo skrive om å skrive.
For en liten uke siden kjøpte jeg tykke
skrivebøker uten linjer til Ripon, Sharifa, Liza
og Badshas sønn Bilash. Siden det skriver og
skriver de i alle ledige stunder.
Med ett, det er morgen 13. mars, kommer meldingen:
Rehena sitter i båten med storesøsteren og
mannen hennes. Hun kommer, sier Badsha. Først
må Politiet si ja, sier jeg. Jeg er redd for
administrativt spetakkel. Å, som jeg har
grått for Rehena i disse ukene. Bøtter. Jeg
har tenkt: alt dette arbeidet som det var hun,
jentungen på syv–åtte, som i 2002 ga
meg kraft og «nødvendighet» til å
påbegynne for fem år siden, henne må
jeg gi fra meg.
Det som ble skapt på grunn av henne og i lys av
henne skulle ikke få tilfalle henne fordi
patriarkatet og noen menns harde hjertet er som de(t)
er.
Rehena er i en viss forstand død for meg, tenkte
jeg da jeg for seks dager siden hørte hva faren
og farbroren hadde anklaget Badsha for hos det lokale
Politiet. Hva Rehena selv sa hadde minimal vekt.
Moren ble ikke engang spurt. Og ikke
storesøsteren. Jeg må gi henne fra meg,
tenkte jeg. Og la penger i en konvolutt. Ta vare
på dem, Badsha, sa jeg. De er til Rehena. Og
neste gang jeg kommer hit, gir jeg enda en gang det
jeg kan.
Ma, sa Rehena i telefonen for seks dager siden. Jeg
vil huske deg til jeg dør. Og når jeg er
død, da husker jeg deg fremdeles. Og nå,
nå skal jeg krige! sa jentungen. I det
øyeblikket ga jeg telefonen til Badsha. Ingen
her tåler å se at jeg gråter.
Bhaia (bror), sa Rehena til Badsha i telefonen den
dagen. Livet mitt blir ikke slik jeg hadde drømt
om.
Beviset på at jeg ikke må gråte slik
at de ser det kom enda en gang i går: det ble
sunget en sang om kjærlighetsfellen, guds egen
felle, som en kan bli fanget og limt fast i, etter
å ha sluppet tak i alt annet. Badsha sa etter
sangen at jeg hadde lagt mye bak meg for å
gjøre det jeg kan for dem: Sharifa, Liza, Anna,
Ripon og de andre. Da kom tårene mine. Barna
så det. Da kom tårene deres. Etterpå
sa de at de ikke kan tåle å se at jeg
gråter.
Jeg må være freden og fjellet som ikke
går i stykker.
Nå sitter Rehena i båten, den farligste
ferden i livet hennes til nå. Hun har revet seg
løs fra jerntangen. Men jerntangen kan vise seg
å være sterkere enn henne. Which side are
you on. Det er spørsmålet til politiet og
rettens øvrige menn. Jeg vil ikke betale
politiet for å la være å anlegge
rettssak mot Badsha. Jeg kan ikke risikere at visum
til dette landet aldri blir innvilget til meg igjen.
Det ville ikke gavne noen. Det ville slett ikke gavne
Rehena.
Nå gjør de to søstrene sitt idet de
trosser de eldste mennene. De risikerer å bli
banket opp om de må vende tilbake til øya.
Storesøsteren må, uansett, vende tilbake
dit. Men hun er en annen manns nå. Han er
Rehenas gode svigerbror. Hva Rehenas mor risikerer
vil jeg helst ikke tenke på. Jeg er nødt
til å tenke på det.
Også Rehena får, om hun kommer, skrivebok.
320 sider. Hun er neppe like skrivefør som de
andre. Rehena kan noe annet. Det har hun lært
fra elven, blomstene og månens omskiftelige
form. Kommer hun virkelig hit, da må vi feire.
Da skal hun få synge. Da skal jeg gi henne
fiolinen.
Jeg tar fiolinen med meg i bilen til fergestedet.
Så kan hun bære den med seg til PS, Police
Super.
De skriver når de kan. Det er vidunderlig å
være vitne til hva det å skrive betyr og at
landsbybarna våre uten videre har forstått
det. Jeg har ikke sagt noe som helst om
«tekstens» betydning. Ikke annet enn at
nedtegnelsene de gjør nå skal være med
dem for bestandig, og at de kan skrive mens jeg er i
India eller Norge også, slik at jeg kan
lese/høre når jeg kommer tilbake til
dem.
Så vet de at jo at jeg er en som skriver. At jeg
skriver slik at de kan spise, synge og gå
på skolen. Det vet de også.
Nå setter vi oss i bilen som Gopal skal
kjøre. Det er en leid bil. Får Arshi Nagar
bil, vil jeg være sjåføren, sier Gopal
og synger. Gopal er hindu og meget from. Han synger
når han kan og sier Jay Guru hver gang vi ser
hverandre.
Badshas kone blir med til Police Super. Badsha er
anklaget for så mye, for misbruk av penger og
annet misbruk. Jasmin vet alt dette.
Hilsen Wera
Ps: Vi hentet Rehena i Kurigram. Snakket i telefon
med kommunestyrets formann og med to
kommunestyremedlemmer, og tilbrakte nesten to timer
hos Politisjefen for hele Distriktet (Kurigram).
Rehena sang på Politisjefens kontor. Han lovet
å gjøre sitt. Men Rehena er
mindreårig.
Planen er at svigerbroren drar tilbake til øya
med papirer som Rehenas mor og andre i landsbyen kan
underskrive... faren vil ikke. Men rømmingen fra
storesøsterens hus er ikke lenger en
hemmelighet. Sent i går kveld ringte Rehenas far
til Badsha. Sent i går kveld ble Rehena akutt
redd for at moren ville bli banket opp av faren om
hun undertegnet samtykkeerklæringen. Hun
fødte meg, sier Rehena. Guds hjerte går i
stykker hvis hjertet hennes går i stykker.
Nå har svigerbroren dratt tilbake til øya
med tre sett papirer. Rehenas abba kunne komme til
å se ett papir, og rive det i stykker. Derfor:
to kopier til. Og i dag skal det nye huset innvies,
på kvelden da guruene som kommer hit fra hver
sin gurugriha, sangskole, for tre dagers
«training». Rehena kom uten skolepapirer og
er ikke innskrevet på skolen her. Hun får
være sammen med meg og guruene de tre dagene.
Deretter reiser jeg til Dhaka. Og om jeg vil, blir
Liza, Sharifa og Rehena med til Dhaka. Da kan de
synge i Den norske Ambassaden.
Hilsen Wera
Lalmonirhat 7. mars 2009
De vever fremdeles med opprekksgarn på Den
sørlige bønnens øy i Brahmaputra. Jeg
så det i 1998. Det var kan hende det første
jeg så der, nest etter sanden. Sand over alt, i
den tørre årstiden. Sand i nesebor, og i
kameraet. Inne i øregangene også. Og
så vevernes tråd. Den tynne tynne
tråden som skiller oss fra nakenheten.
En gang vil jeg så gjerne få skrive om
tråd, eller ha tråden som billedtema.
Jeg så den gamle tråden igjen i
forgårs. En lyserød gammel genser som ble
rekt opp strikkerad for strikkerad. Der satt de
på tunet, ikke bare ett tun men flere, og rekte
opp hele men gamle gensere, som antagelig var
kjøpt, etter kilopris, på et marked for
deklasserte gensere i Dhaka.
Mine folk på Den sørlige bønnens
øy er vevere som kom dit fra Tangail rett nord
for Dhaka for to-tre generasjoner siden fordi det
verken var jord eller mat i Tangail. Noen av dem
vever på øya fremdeles. Mange vevstoler er
nedlagt. Det fins knapt kulde mer. Hva skal de da
veve sjal for. De vever myggnett. Mygg fins
fremdeles. Håndvevde myggnett, tenk på
det.
Plutselig satt jeg igjen i båten på vei til
mitt aller første, og på sett og vis
skjebnesvangre, sted i Bangladesh. Vi skylder
kvinnenes spede sang på øya i 1998
«alt». De fanget meg aller først. Om
de ikke hadde «fanget» meg med sang den
gangen, da ville jeg aldri blitt fanget. Da ville
«sangskolene», kalt gurugrihaer, ikke blitt
opprettet; ikke LydStudioHuset bygd; ikke det lille
lyet for utvalgte jenter heller. Og da ville jeg ikke
tilbrakt ca to av årets tolv måneder her i
år etter år, nå som kroppen fremdeles
tåler det. Da ville jeg sluppet disse
strabasene, denne veldige forpliktelsen av enhver
art, også økonomisk. Alle disse barna som,
som alle barn på alle klodens steder, trenger
mat og bokstaver, for å gå på veien -
og, akkurat her, for å synge.
Jeg/vi må holde dem på den vanlige skolen
så lenge jeg/vi bare kan. Så lenge de er
skolejenter kan de også gå til
«sanghuset» og synge. Skole betyr:
skolepenger, eksamenspenger, skolebøker,
skoleuniform. Skole betyr - at mange må slutte
å gå på skolen, så kostbar er den
etter 6. klasse.
Hver gang jeg er i nord-Bangladesh er det der, hos
sangbarna på den første øya, Den
sørlige bønnens øy, jeg tilbringer
mest tid. Der må jeg være om natten. Der
må jeg være i mer enn en natt. Jeg var der
i tre netter denne gangen, og kom tilbake med den
aller tidligste båten i går. Fem timer med
båt til tettstedet Kurigram. Det er lite vann i
Brahmaputra i den tørre årstiden og
båten må snike seg frem der det er vann
nok. Jeg så en krokodille. Og vidunderlig
røde gjess.
Kabir, sanghelgenen, var vever i Varanasi for fem
hundre år siden. En av de hellige badetrappene
ned til Ganga er viet sangeren&dikteren Kabir.
Når får jeg komme tilbake til Varanasi,
spør hjertet i hjertet mitt. I mars er heten
lysende voldsom i Varanasi. Også her er heten
forunderlig. Vi går inn i vårmåneden
falgun om få døgn.
En gang vil jeg skrive den lange historien om Den
sørlige bønnens øy. Den skal
inngå i bok om den strabasiøse og
forbløffende prosessen som har med å bevare
den gamle sangen her å gjøre. I dette
brevet: bare en tynn prøvende stedsbeskrivelse.
Den sørlige bønnens øy er, geografisk
sett, ingen øy. Det må ha vært en
øy. Slammet har leiret seg. Der det var vann er
det land. Og der det var land er det nå kanskje
bare elv. Øy eller ikke øy, det var uansett
dit jeg kom først. Der er sangen hardest,
råest, størst. Der er den også mest
kollektiv. Sangen er i nesten alle barn. At kvinnene
sjelden synger har med underernæring og menns
ære å gjøre. Vi er alle pir dhora
lok, sier folk. Alle har pir/guru. Alle sier
Allah Allah. Og jeg sier, på Den sørlige
bønnens øy, at jeg bare tror på det
folk gjør. De som kysser føtter kan
forråde i neste sekund. Kyss ikke føttene
mine mer. Si ikke søte ord. Jeg er for gammel
til det.
Vi bygde et hus for sangskolen på Den
sørlige bønnens øy. Det ble flyttet
fra et fiendtlig sted til et fredelig sted. Så
ble tinnhuset «banket opp» for to-tre uker
siden. En gjeng menn gikk løs på det. Det
må ha vært en anfører med. Tre av
våre folk ble banket opp. Vi trodde det ville
bli anlagt rettssak. Isteden ble saken avgjort mellom
landsbyens menn: de som slo, de som ble slått og
«kommunestyrets» folk. Istedenfor rettssak:
penger. Det riktige ordet kan være:
bestikkelse.
Og jeg sa til «kommunestyrets» folk, uten
å kjenne omfanget av det jeg sa, at her på
denne øya fins det kjøp og salg av
bevisstheter. En kjøper seg til andres taushet
om egne ugjerninger, en kjøper seg bort fra
straff.
Men selges hjertesangen på verdens marked, blir
den litt etter litt flat, uten rytme og pust. Den
slutter å være seg selv. Jeg har ingenting
å tjene på denne sangen. Det er en
befriende tanke.
Hilsen Wera
Lalmonirhat 1. mars 2009
Loveli på ca ni år kom med mormoren og
Chand Miah, guruen ved fergestedet Khularghat, i dag.
Hun har kopper, fikk jeg høre. Ikke ta på
henne. Da hadde jeg allerede holdt henne inntil meg.
Tynne morløse Loveli, hvis far har slått
seg ned et helt annet sted. Det gjorde han så
fort hun var født. Et jentebarn, en stor stor
byrde. Slik tenker mange. Tre år senere druknet
moren i elva.
Loveli skal få bo i «lyet» som snart
er ferdigbygd. Men hun kan ikke flytte hun før
byllene er borte. De andre kunne bli smittet. Med
feber og koppesykdom sang hun for oss, helt uten
blygsel. Tynn som en grein, og uten andre ord enn
sangordene.
Legen, som har lovet å undersøke ungene
våre for halvt honorar, kom til Arshi Nagar,
Lydstudiohus m/kontor i dag. Loveli har chicken pox,
altså ikke small pox, sa legen for å
berolige meg. Han skrev ut resept. Loveli dro tilbake
med medisiner i hånden. Hun sa hun visste
hvordan hun skulle spise dem. Legen var med under
sangundervisningen også. Så ble han
kjørt av Nabiar tilbake legekontoret. Der skal
han ha sagt til de ventende pasientene at han ville
fortelle dem den gode nyheten om det han hadde
hørt og sett før han undersøkte
pasientene sine...
De fem barna vi tar imot er underernært og Liza,
tidligere diagnostisert med lungesykdom, er for
lengst sykelig. At en solidarisk lege er med oss er
mer enn en lettelse. Noe av det dyreste som kan skje
et menneske her, i tillegg til bryllup, er
sykdom.
Ripon kom syklende, lykkelig. Alle de åtte
storebrødrene hans skal være lykkelige over
at han heretter «tilhører» Arshi
Nagar, om han så må sove i et annet hus,
bare fordi han er gutt. Det er her han skal
lære. Han ga meg kokosnøtt. Det er en
hellig handling. Han sa han ville gjøre lekser
og synge og meg lykkelig. Vakre vakre Ripon.
Vi har hørt at Sharifa på grunn av sult kan
ha «lånt ut» kroppen sin slik ingen
skal låne ut kroppen sin. Fattige jenter er
utsatt. Nå pugger hun engelsk. Hun må
holdes fast. Men faren hennes kom hit den dagen alle
hadde hørt (om) kuleregnet i Lalmonirhat fordi
BDR, grensepolitiet, gjorde opprør mot
dårlig betaling og få goder, sammelingnet
med hærens. Sharifas abba ville se om datteren
hans var uskadet. Så kom han rett inn i sangen.
Han syklet tilbake til landsbyen sin i lettelse. Og
for den lille summen penger jeg hadde gitt ham
på tunet uken før hadde han kjøpt en
vakker grønn lungi. Det gjorde godt å se
den.
Den eneste vi venter på er Rehena. Hun er min
første og hun blir den siste til å
«skrives inn» i Arshi Nagar khedra, det
lille huset vårt for fattige syngende barn, om
hun i det hele tatt kommer. Den siste til å
skrives inn på skolen her også. Lyet ble
laget med tanke på nettopp Rehenas behov.
Rehenas families hus er reist på jord eid av en
onkel. Han vil ikke ha noe av at Rehenas familie
får det hans egen familie ikke har fått. En
ekstrem variant av janteloven. En annen onkel tjener
på Rehenas opptreden her og der. De to onklene
truer med å knuse huset til Rehenas familie om
Rehena drar fra øya. Rehena har tre
småsøsken og en amma (mamma) hun ikke vil
skal lide mer. Rehenas amma lå i fanget mitt og
hulket: vi har ingenting, vi har ikke jord, da jeg
var på øya for to uker siden.
Rehena er gissel. Hun orker ikke tanken på knust
hus. Jeg er for lengst villig til å betale for
ny tomt som skal registreres i Rehenas abbas navn.
Det vet ingen på øya ennå.
Neste morgen
Sharifa feier gulvene og Liza bretter sammen dyna
på sengen min. Jeg er den eneste som får
sove alene. Det er en stor bevilgning. Denne gangen
ble tre lus og et luseegg oppdaget på tidlig
tidspunkt i min næreste nærhet. Det
klør ikke mer. Her sitter jeg med morgenlyder
på alle kanter og skriver. Det ryker fra
tekoppen. Jeg pålegges ikke sukker; jeg blir
tatt vare på.
Om litt drar jeg til Rangpur. Til Dutch-Bangla Bank,
der visakort kan brukes, samt til en cyberkafe som
jeg håper har Adobe, slik at jeg får lastet
ned et manuskript med fotografier. Kanskje
kjøper jeg lungier til de fem mennene som
arbeider i Arshi Nagar. De fortjener langt mer. Det
de får som honorar i måneden er mindre enn
det det koster å ha et barn i Arshi Nagar
kendra, det lille lyet vårt.
Hva heter fuglene, Liza. Og hva heter det treet der.
Alle vet at bomullstreet er det aller vakreste for
meg. Røde og rød-oransje blomster rett ut
fra tørr stamme, uten et blad.
En tenåring kalt Bebi ble plutselig parkert hos
oss. Jeg kommer tilbake i ettermiddag, sa faren og
viste seg ikke mer den dagen. Bebi fortalte historien
om ekteskap og skilsmisser i en lang serie, på
morens side, på farens side. Da var det
strømbrudd og bekmørkt i huset her. Ungene
sov i LydStudioHuset, og jeg ble, i mørke,
invitert til bryllup i en landsby i Hatibandha. Kom
og velssign bruden, sa hun som inviterte meg.
Disse ordene hørte jeg samme dag som jeg
hørte hvordan Rehenas far eer blitt mobbet fordi
han lar datteren kalle en «kristen» for
Ma.
Hilsen Wera
Lalmonirhat 26. februar
2009
Hva er denne bankelyden. Det kan ikke være slik
det lyder når ingefærrot blir knust på
steinplaten der maten lages. For litt siden satt
Sharifa der og knuste ingefær og gurkemeie. Jeg
stjal litt ingefær fra steinplaten hennes.
Sharifa bare smilte.
Sharifa sier hun er tolv. Hun kan være tretten.
Når hun skriver engelsk er t’en dobbelt
så lang som den skal være. Det hender at
også i’en er som en liten bjørk midt
i ordet av bokstaver med riktig størrelse. Jeg
er engelsklærer for Sharifa og Liza i «lyet
for jenter», det nye prosjektet vårt,
når jeg kan, som oftest ved ti-tiden om kvelden.
Liza er elleve. Hun ble stor altfor tidlig. Moren
døde da hun var tre-fire år. Slik blir et
barn gammelt. Gammelt og ansvarsbevisst, eller
fortapt.
Liza ble lungesyk. Liza er langt fra
«fortapt».
Lyet er ikke ferdigbygd ennå. Bankelyden jeg
hører kommer fra huset som reises, stein for
stein. En kvinne sitter og knuser murstein. Antagelig
skal de små bitene blandes med vann og bli til
bindemateriale. Aldri har jeg tenkt at jeg skulle
betale for å få stein knust i Bangladesh.
Nå betaler jeg for det. Noen kan spise fordi hun
knuser stein hos oss. Jeg vet ikke hva hun ville
gjort om hun ikke knuste stein her. Kanskje ville hun
knust stein et annet sted, eller sittet på tunet
sitt avmektig.
Det kommer en sms fra Kolkata. Ma, jeg er bekymret.
Tilstanden i Bangladesh er dårlig. Jeg spør
Badsha hva som er hendt. «Krig i Dhaka»
sier han. To «greiner» av administrasjonen
kriger mot hverandre. Jeg vet ikke mer. Da jeg
spurte, hadde han ikke stått opp ennå. Han
er politisk skolert. Uten politisk grunnskolering kan
ingen grunnlegge en organisasjon i dette landet.
SUNO, «sangfrøet», som lå inne i
en stor kokong av en nasjonal organisasjon (NGO) i ca
fire år, er nå sin egen, etter
«uavhengighetskrigen» i 2008, med eget
kontor og budsjett. Det er vi i Norge som
«bærer» budsjettet. Jeg håper vi
har bæreevne. For det kan ikke bæres
herifra. Selvsagt fins det folk med penger i dette
landet. Selvsagt sier Koranen at «du skal
gi». Men de som har vil ha mer, også her,
og de som sier Koranens ord med tunge og lepper,
utfører sjelden Koranens ord. Som med Bibelen,
så også med Koranen.
Organisasjonen heter Arshi Nagar,
«speilbyen». Jeg er på nærest
tenkelig hold vitne til «ubehaget i
byråkratiet». Papirer sendes til kontor
etter kontor. Enogtjue signaturer behøves der
jeg med norsk naivitet tenker at en underskrift ville
vært nok. Det må skyldes behovet for
bestikkelser. Ingenting blir utført uten
bestikkelser; ingen byråkrat løfter på
et papir, eller leverer det til rette person, uten
å bli betalt for det. Han/hun blir statlig eller
kommunalt, og meget lavt, lønnet. Resten kommer
fra bestikkelser. Også Arshi Nagar har
måttet «betale» for å få lov
til å arbeide. Men vi har betalt langt mindre
enn andre. Misthi, kalles det. Søtsaker. Den ene
etter den andre får søtsaker. Deretter:
signaturen.
Å etablere en NGO, som vi har måttet, er en
kostbar, tidkrevende og ganske besk sak. Den smale
smale og sure porten inn til arbeidsro og legalitet.
For å gjøre arbeidet legalt har vi
måttet utføre mange små illegaliteter
(bestikkelser). Unntaksregjeringen, inntil valget 28.
desember 2008, gjorde (kanskje) det den kunne for
å oppheve bestikkelsesveldet. Det er ikke
utelukket at de som arbeidet for å oppheve
bestikkelsesveldet måtte bestikke instans etter
instans for å få arbeide for å oppheve
dette veldet.
Dette er tungt; dette er kostbart; dette er
nødvendig. For meg fins det ingen vei ut.
Arbeidet med fattige gamle sangere og ungene er
bestikkelsesfritt. Det er blitt mer krevende. De fire
årene inne i kokongen var en slags forskole.
Nå vet jeg langt mer enn før om hva jeg kan
stole på og hva som er holdbart.
Jeg håper jeg kan stole på meg selv. Jeg
håper at jeg er holdbar.
Vi har friheten nå. På sted for sted
må vi vurdere stedets atmosfære,
foreldrenes samarbeidsvillighet til å sende
sønnen eller datteren til skolen. Det bør
være omtrent like mange gutter som jenter. Og vi
må være oss aksen hindu/muslim bevisst. Om
det er madrasaer i nærheten. Om de to guruene
kan samarbeide. Noe av det vanskeligste er forbundet
med misunnelsesenergiene i nabolaget.
Mens jeg skriver dette hører jeg med ett
kuleskudd. Han som skrev sms-en i Kolkata visste
langt mer enn meg. Jeg visste, da jeg våknet i
dag, bare det jeg for lengst har lært om den
kroniske uroen, karrigheten og raseriet i sultne
kropper.
Jeg reiser meg og går ut på tunet: det er
krig (juddah) hører jeg med ett, og ser folk
løpe i virvar på stien foran porten.
Hvilken krig? Mellom hæren og grensestyrkene,
innenfor landets grenser. Jeg sier: vi skal til
Kurigram i dag. Og dit skulle vi virkelig, for å
snakke med politisjefen i distriktet om Rehenas
urimelige kår på sandøya Manush Mara.
Krigen er større i Kurigram, får jeg vite.
For Kurigram er nærmere grensen til India.
Grensepolitiet vil ha like store fordeler og like
høye lønninger som hærens folk
får, forklarer Badsha. Derfor disse kulene.
Jeg vet jo for lengst at slåssing her som oftest
har med penger å gjøre. Småfolks
misunnelseskrangel og tyverier. Vi har arbeid å
gjøre i Kurigram, sier jeg igjen, som en unge.
Her har journalistene sagt at du ikke må bevege
deg utenfor porten i dag, svarer Badsha. For ingen
vet hvem som kan gjemme seg hvor, og hva de kunne
tenkes å bruke deg til.
Så er jeg innesperret i et kuleregn jeg bare kan
høre. Ingen kule å se her fra lyet
vårt. Men jentene er på skolen rett ved
leiren for BDF (Bangladesh Rifles: Grensestyrkene).
Badsha ringer til rektoren. All telefonforbindelse er
brutt fra sentralt hold. Vi går opp på
LydStudiotaket. Og ser Liza og Sharifa komme
løpende over markene. Krig, sier de i
redsel.
Dette er ikke krig, sier jeg. Bruk ikke det ordet.
Det er pengeslåssing, som så ofte.
Maramari, sier Badsha.
Skriv om denne dagen, sier jeg til Liza og Sharifa.
Ja, sier de. Og setter seg sporenstreks ned for
å skrive.
Så blir det den lange samtankens dag mellom
Badsha og meg. Hva behøver Arshi Nagar. Hvor er
de svake punktene. Vi gjennomgår sted for sted.
Og bestemmer oss for å avstå fra å
lage festival nå. Skolering av guruene er
viktigere. La de tretti guruene, små og store,
komme hit for skolering for en dag eller to. Det
ligger i budsjettet. Og jeg skal og vil delta med all
den veiledning som er mulig. Om hensikten: å
bevare den gamle sangen, inspirere de gamle musikerne
og undervise ungene fra bunnen av.
Jeg får vite hvordan rikfolk i denne byen, de
som ikke vil at noen andre skal kunne gjøre
eller ha noe de selv ikke gjør eller har,
prøvde å bestikke Badsha med 200.00 taka i
september 2008 for at han skulle oppgi drømmen
om Arshi Nagar. Han sa nei til bestikkelsen. Da ble
det lokale registreringskontoret bestukket for at
registrering ikke skulle finne sted lokalt. Kontorets
folk sa til Badsha: vi mottok bestikkelsespengene.
Men Arshi Nagar blir likevel registrert.
Lille Loveli, morløs og farløs, kommer til
lyet vårt om en dag eller to. Ripon kommer
også om en dag eller to. Det må snekres
seng til ham. Han skal bo to hus lenger oppe i veien.
Nabiar har skaffet engelskpåklig avis til meg.
En overskrift: Mutiny, Bloodshed at BDR HQ.
Hilsen Wera
21. februar
Det er martyrdagen og morsmålsdagen. Den var
på denne datoen, 21. februar, i 1952 at
studenter i Dhaka ble drept fordi de ikke ville gi
opp morsmålet, bengali, for å erstatte det
med (Vest)Pakistans offisielle språk urdu. I
1952 het nåværende Pakistan Vest-Pakistan
og Bangladesh het Øst-Pakistan. Først i
1971 ble landene skilt fra hverandre, etter voldsomme
kamper, der den indiske hæren støttet
Bangladesh som egen nasjon. Bangladesh ble egen og
selvstendig nasjon det året.
Lalmonirhat 19. februar
2009
Krydder knuses på steinplate i kjøkkenet
bak ryggen min. Fra LydStudioHuset lyder saregamma.
Lungesyke Liza synger med hele seg. Snart begynner
første skoletime. De tre tolvåringene
pugger og skriver engelsk, som jeg gjennomleser om
kvelden. Sharifa strever med y´en.
Den store oppblåsbare globusen jeg kjøpte
hos Norli i desember henger fra taket i kontoret. I
går rett før midnatt var jeg
geografilærer. Den store forbauselsen kom da jeg
sa at alt det blå der er hav og at jeg kan
gå til fots til havet fra der jeg bor i
Oslo.
Ingen nettforbindelse her for øyeblikket. Det
mobile modemet i Arshi Nagar kan være
ødelagt. Jeg vet at jeg i går skulle se
– og godkjenne – omslaget til romanen
En annens navn i munnen som kommer ut mens jeg
er her i øst. I dag sendes manus med omslag til
trykkeriet: en dags utsettelse fordi jeg er langt
borte og skulle se omslaget på skjerm før
det ikke lenger fins den minste endring å
gjøre.
Filen lå på skjermen foran meg men kunne
ikke åpnes. Jeg var i går i nærmeste
by, Rangpur, for å bruke nettbank og prøve
ut visakortet som ble avslått i tre banker i
Dhaka for ni–ti dager siden. Heldigvis for oss
alle ble det ikke avslått av Dutch-Bangla Bank i
Rangpur.
Den daglige lederen av banken fulgte meg ned trappene
og til minibanken rundt gatehjørnet, og telte
deretter sedlene. Han byttet egenhendig ut en seddel
som var en smule defekt. Uten at jeg bad om det
ringte han til banksjefer i Dhaka for å
spørre om jeg kunne åpne en bankkonto i
Dutch-Bangla Bank i Dhaka, og deretter anvende
filialen i Rangpur. Om en ukes tid ringer han meg for
å fortelle hva han da vet. Om Foreign
Currency-konto.
Jeg vet at det koster like mye å kjøpe
bangladeshiske taka nå som det kostet i desember
2008. Det er langt langt dyrere enn det var i august.
Alt dette på grunn av underslag, mislighold og
grådighet i USA mm.
Java for nettbank ble lastet ned i cyberkafeen i
Rangpur. Jeg kunne se saldoer. Da jeg åpnet
mail, dukket det opp en diger pdf-fil fra
CappelenDamm. Jeg laster den ned mens du gjør
bankarbeidet ditt, sier innehaveren av cyberkafeen.
Men da jeg etter mer enn en time i banken går
tilbake til ham, sier han: dessverre. Denne filen er
for stor for datamaskinen her. Omslagsfilen til
romanen. Nå er den antagelig sendt til
trykkeriet usett.
Håret mitt er innsmurt med kokosolje. Jeg
får det jeg ber om. Ber jeg om kokosolje i
håret får jeg det fra hvem jeg vil.
Shyamal satt og ventet i fem–seks timer. Jeg
var jo i Rangpur og deretter på en liten
sykevisitt hos Badshas abba. Hjerteslag i forrige
uke. Altfor høyt blodtrykk. Beveg deg, sier jeg
til den gamle. Spis ikke søtsaker, og ikke
veldig mye ris.
Badshas far er from og lærd. Jeg spør ham
om koransurer som har med det å gi å
gjøre. Det er påfallende at selv velhavende
muslimer, slike som ber tre eller fem ganger om
dagen, ikke bryr seg om å gi til sitt eget lands
fattige.
Kan hende tenker mange at alt ondt kommer fra
«utlandet». Men enda flere tenker at det er
«utlandet» som skal ta seg av dette landets
trengende.
Badshas far lovet å gi meg tekster om å gi.
Han vet hva som er den troendes plikt.
Shyamal er musikk-lærer og vil gjerne gi tid og
kunnskap til Arshi Nagar. Det er han som skal
være mesterlærer (guru) for jentene som bor
fast i lyet vårt her. Liza, Sharifa og, kanskje,
Rehena. Litt etter litt, en eller to til. Men Shyamal
vil gjerne gjøre feltarbeid også.
Landsbyguruene våre behøver en klassisk
skolert guru. Arshi Nagar trenger en musikk-kyndig i
tillegg til Badsha. Arshi Nagar trenger enda flere.
Det fins ikke budsjett til flere. Jeg håper det
fins budsjettpenger til Shyamal. Og at slike penger
kommer, om de ikke allerede fins. Liza og Sharifa har
sagt at de gjerne vil lære hos Shyamlal. At han
er hindu er helt i orden..
20. februar
I går morges var jeg i kommunebygget. Der holder
DC (District Commissioner) og Etterretningen/Det
hemmelige politiet til. De ser etter meg (også).
Jeg sa til alle i Det hemmelige politiet, de var
nesten ti i tallet, at folk kan utføre de
pussigste og mest intrikate handlinger for å
så tvil om Arshi Nagar. Det fins
misunnelsesfiender, og andre fiender også.
Så nevnte jeg Rehena, som kan tenkes å
stikke av fra Manush Mara. Etterretningsagentene lot
meg forstå at de visste hva som ble sagt under
landsbysamlingen sist fredag. Rehena blir på
øya, slik ble det sagt.
Dere «får» henne, sier nestsjefen. Da
er det jeg som sier at det er hun som må
«få» seg selv og sin egen fremtid. Hva
skal vi gjøre om hun plutselig, og uten farens
velsignelse, dukker opp på tunet, spør jeg.
Informer oss med det samme, sier nestsjefen. Men om
hun dukker opp, da vet vi det allerede, tilføyer
han. Så sier han: her sitter sønnen min.
Han er datakyndig. Ta ham med dere.
Forrige brev hjem ble sendt fra en cyberkafé her
i småbyen Lalmonirhat. Langsomt, så
langsomt. Fastlinje-modem. Filen med omslagsbilde
kunne ikke åpnes der heller. Jeg sendte sms til
Norge. Om mulig, se omslaget for meg. På kvelden
får jeg en melding om at omslaget er som det
skal. Da skriver jeg til redaktøren min i
CappelenDamm at jeg ikke har sett det. Men jeg har
fått vite at det er som det skal.
I Aditmaria gurugriha i går ettermiddag sang
Chandona, China og Manjuara og de andre. China
på ti fikk en geit av oss i november. Den har
fått kidd siden det. Nå har China en
månedsgammel lillesøster også. Så
syklet faren med China tilbake til landsbyen ved
indiagrensen. Ti kilometer borte, sa faren. I hvilken
retning, spør jeg. Nord og vest. Kom til oss,
sier han. Det er det aller borterste huset, legger
Badsha til.
Hilsen Wera
Lalmonirhat 11. februar
2009
Nå har Sharifa vært ute ved dammen og
plukket spinatlignende grønt. Hun har feid
gulvet her jeg sitter og skriver, hun har feid andre
gulv også. Bilash pugger lekser. Liza sover
ennå. Mahomeda har laget ingefær-te og fylt
en termos med den. Jeg er alene om å drikke
ingefær-te. Badsha, som la seg sent, har
langsomt kommet seg ut av søvnen.
Jeg er nord i Bangladesh, i sangskole-land. På
den andre siden av tunet står LydStudioHuset
ferdigbygd. Lyet, den lille «ashramen», for
utvalgte jenter blir bygd i disse dager. Sharifa og
Liza blir de første til å flytte inn der.
Nå sover de i LydStudioHuset og går på
skole i nærheten.
Lizas far er en av guruene våre, aller lengst
nord og vest, i Patgram ved indiagrensen. Vi
besøkte sangskolen i Patgram i går. Da sa
Habibar, guru og Lizas far, at han solgte unna nesten
alt han hadde for å redde Lizas liv fra hun var
fire år. Lungesykdom. Han dro frem
røntgenbildene fra sykehuset i Rangpur. Jeg kan
ikke lese røntgenbilder. Likevel kunne jeg se at
bildet av høyre lunge var helt forskjellig fra
bildet av den venstre. Lungesyk, ja. Medisiner til
hun blir tolv, sa Habibar at legen hadde sagt.
Allergi, sier Liza. Det har hun lært å si.
Ingen vet om hun er tolv år ennå.
Nå er jeg gammel og livet mitt er slutt, sier
Habibar til datteren. Mens livet ditt begynner.
Nå har jeg gitt deg over til Arshi Nagar.
Habibar er i fred. Han har funnet et ly for den syke
datteren. Så behøver han ikke å selge
unna mer for å redde barnet.
Du har mye igjen å gjøre, sier jeg til
Habibar. Alle disse barna som vil lære.
Etter besøket ligger Liza på fanget mitt og
gråter i bilen. Lillesøsteren har hun
båret på hele dagen. Alamgir, lillebroren,
har holdt ektaraen og sunget med den. Moren, kvinnen
faren giftet seg med etter at Lizas mamma døde
da barnet var 3-4 år, stikker en tirupi-seddel i
hånden til Liza. Ta vare på den, du, sier
Liza til Badsha. Er den hos meg blir den bare
borte.
Blant alle barna våre er Liza det
«eldste». Hun har vært sykest, hun har
mistet mye (en mor) og vet at faren har gitt fra seg
mye for hennes skyld. Hun er farens tilbedte barn og
farens aller tyngste byrde. Nå er hun her.
Sharifa er sangfuglen. Underernært,
hardt-arbeidende og med et forunderlig mot. Hvor
langt vil du gå, spurte jeg henne i bilen i
går. Veldig langt, sa hun. Tidligere hadde hun
sagt at hun ikke vil gifte seg før hun kan
«gå» selv. I bilen var Badsha
sangguruen. Han sang, Sharifa sang; han rettet
på uttalen hennes, eller på melodien; hun
sang igjen, likesom utrettelig.
Og jeg innser at sykdom er farligere her enn på
andre steder jeg kjenner. Det fins en stor
avhengighet av medisiner og minimal kunnskap om
bruken av dem. Foreskrives en kur, blir den ikke
fullført. Medisinene er altfor dyre. Jeg setter
fyr på alle medisinsjappene snart, sier jeg
spøkefullt. Legene foreskriver kostbare kurer.
Det kan hende det de foreskriver er rett. Men de
forklarer neppe at kuren må fullføres. De
tenker kanskje ikke på at folk må selge
unna rismarkene sine, hvis de har rismarker, for
å skaffe penger å betale kuren med. Kan
hende er det simpelthen slik at de tenker, men uten
å bry seg.
Selvfølgelig blir folk syke. Underernært og
uvitende om hva kroppen behøver, som de fleste
er. Ingen lege kan «lese» sykdomstegnene
deres på et tidlig tidspunkt. For de
oppsøker ikke lege på tidlig tidspunkt.
Hvor «leseferdige» almenpraktikerne er vet
jeg heller ikke.
Den som bor i Norge vet, med mer eller mindre presis
kunnskap, hva norske borgere får fra det
statlige helsesystemet. Alle vet at
«staten» vil gjøre sitt om sykdommen
kommer. De færreste behøver å frykte
de økonomiske konsekvensene av liten eller stor
sykdom.
At farmasøytiske selskaper kjøper opp
legers tid og ekspertise er ikke et lokalt fenomen.
At det gjennomsyrer dette landets tynne medisinske
system fikk jeg vite i går. Vi behøver en
lege, sier jeg til Badsha i bilen.
Da får jeg vite at en lokal lege har for lengst
sagt at han vil undersøke barna våre for
halv pris.
12. februar
Det er neste morgen. Vinden laget spetakkel ved
dammen i natt. Strømmen er totalt
upålitelig. Å lade batterier er en
konsentrasjonsøvelse. Oppladningskø! Bilash
på tolv ser etter batteriene mine når jeg
ikke er inne, og han ikke er på skolen. Han er
Badshas sønn.
I går var vi i Hatibandha, der Mohammad Ali
fakir er guru. Tro ikke at dette arbeidet er lett.
Mohammad Ali kommer fra gammel tid. Da fantes det
bare sangmestere her og der, og verken radio eller
fjernsyn. Han oppsøkte én mester og
lærte noe, oppsøkte en annen og lærte
mer. Når han synger seg innover, kommer
gråten. Det tilhører marfati-
(sufi)tradisjonen som er hans. Han gråter fritt.
Barna som ser det, vet antagelig ikke hva det er de
ser. De skal lære melodi, rytme og sang. Så
ser de mesterens gråt, som de ikke kan begripe.
Min kjære Mohammad Ali må navigere i nye
tider.
De gamle sangene har fiender. Noen ler av dem og vil
feie dem vekk. Vi vil ha denne tidens sanger, sier
barna; og kanskje mødrene og fedrene også.
De bøyer seg ikke for mesteren, som blir
ulykkelig. Han sier: før visste jeg hva som
bodde i meg. Nå er jeg ikke den de vil ha.
Jeg sa til alle: da jeg kom til dette tunet for
fire-fem år siden, var det Mohammad Alis sang
jeg hørte. Da vi valgte å lage en sunoskole
her i Hatibandha, skyldtes det han. Hvis dere vil
lære «moderne» sanger, må dere
lære dem et annet sted.
Sang, samtale, sangopptak varte i fire-fem tider. Jeg
fatter ikke at tiåringer kan sitte rolig så
lenge. Der satt de. Og til slutt sa de at ville
lære Mohammad Alis sanger. Noen sa de ville
lære å spille fiolin, som han. Jeg sa at
jeg hørte hva de sa, og skal videreføre
det.
Mohammad Ali sa: nå har jeg sagt det jeg har
båret på, nå er jeg fornyet. Og da den
hvitkledte Ajam-bhai sang: når jeg leter etter
deg, mister jeg meg, gråt også jeg. Hvor er
Biti, datteren din, spør Badsha. Hun er i Dhaka,
for det fins ikke ordentlig skole her, sier
Ajam-bhai. Gi henne til oss, sier Badsha. Jeg henter
henne i morgen, sier Ajam-bhai. Da gir jeg henne til
Arshi Nagar.
Hun er den beste, sier Badsha. Hun, og Rashida. Det
er Rashida på dakkhin namazer char, «den
sørlige bønnens øy», som fikk en
norsk sunovenn til å nevne stemmen til Patti
Smith. Den gamle ruheten lengst inne.
Hilsen Wera
Kalighat
i Kolkata 7. februar 2009
I dag vet jeg mer enn i går, og langt mer enn
dagen før det igjen, om det vakreste begravd i
det verste og det verste tildekket av det vakreste.
Å lære er hardt. Å åpne
øynene, eller rettere sagt: å få
øynene åpnet, er et ydmykende og langvarig
arbeid.
Noen ganger må øyne presses åpne. En
unngår å se så lenge som mulig. En
unngår å la være å håpe
så lenge som mulig. Så kommer
øyeblikket da det synlige blir
påtrengende.
Det skjedde i går, i skikkelsen av et barn. Et
barn ble brukt som utpressingsmiddel eller som
sjakktrekk innenfor en dramaturgi med ukjent
dramatisk «linje». Det var foran barnet jeg
ble presset til å se det jeg til da, i alle dets
konsekvenser, hadde holdt utenfor synsrekkevidde.
Da barnet gråt, løsnet tilliten. Den falt
som en meteor uten lys til bakken. Her sitter jeg,
mer forferdet enn før. Inne i forferdetheten, en
rar ro. Og bønn.
Ingen av oss kan vite hva Jesus visste da han,
korsfestet, sa: tilgi dem for de vet ikke hva de
gjør. Jeg vet ikke hvem som vet hva det er hun
eller han vet at de gjør. Ingen av oss kan be om
tilgivelse for annet enn egne gjerninger. For
andre... er vi henvist til å be om miskunn, som
den russiske pilegrimen, med hjertebønnen: herre
Jesus Kristus, miskunn deg over oss.
Dette skriver jeg i Kalighat, Mor Kalis mest
fortettede sted i Kolkata.
I livets løp har jeg tenkt mye på tillit.
Karin Boye skrev om den «tillit som skapar
världen». Tilliten holder verden slik den
holder oss. Den eneste holdbare tillit er, åh,
for et gammelt ord jeg skriver, tilliten til en annen
kjærlighet.
I den tilliten er vi holdt. Den må bli en stein.
En slipestein som sliper vekk løgnene.
Plutselig kunne jeg se. Plutselig oppløste en
stor tåke seg. Plutselig ble det tydelig for meg
at jeg måtte «ofre» en tillit som ikke
var holdbar og følge en annen stemme i meg.
Gå, gå ut av det brennende huset. Gå
ut slik at andre hus kan bli skånet og nye
små hus kanskje bygd.
Så gikk jeg ut, fra en som har behøvd meg
til verdens ende. Jeg må tåle alt som vil
kunne skje på hans side. Men det kan også
hende at han da blir befridd fra «verden»
og forpliktelsene og kan vende tilbake til
jungellivet og alle håp oppløst i
røyk; i hasjpipens røyk.
Nytt liv og annet er mulig. Det er ikke jeg som vet
hva som kan være mulig.
I kveld er det bou bhat. Bou=hustru. Bhat=ris, livets
mat. Niranjans feiring av livets største
feiring, som er bryllupet, i disse trakter, og
kanskje på alle steder i verden blir stadfestet
i kveld.
Jeg må være på Niranjans sted. Da jeg
antydet at jeg kanskje ikke kunne være der,
så jeg at øynene hans falt ut av den
holdbare verden. Jeg måtte jo være der. Han
kaller meg maa. Det har jeg skrevet før. Mange
kaller meg maa, uten at det har samme totale
betydning som det har i Niranjans munn.
Det fredeligste av alle hotellrom ble gitt meg i
går, rom 303, dit ingen kan komme hvis ankomst
jeg ikke ønsker. Her er et fjernsyn med BBC
World. Jeg har kunnet vaske håret i varmt vann;
for en forunderlighet. Fiolinen til Rehena ligger
på sengen. Gaven til bou bhat ble innkjøpt
i går, en skål.
Jeg tenkte: tåreskålen.
Så slående det er, det med tårene her.
De blir fra seg om de ser tårer hos meg. Slik
var det også i Bangladesh i fjor. En dag, under
«krigen» for folkesangprosjektet Suno,
under organisasjonen Arshi Nagar, ble jeg krenket av
en kvinne som var blitt bestukket for å
være med i ødeleggelsen av Suno. Det var
totalt uventet og tårene kom. Jeg skyndte meg
vekk til et øde sted. Ungene fulgte meg. Tre av
dem satte i å hyle. Jeg visste jeg måtte
avslutte tårene mine i samme sekund.
Det var en liten dam i nærheten. Jeg tok litt
vann fra dammen i hendene og tørket kinnene.
Slik også i går, etter den klare
erkjennelsen og redningsaksjonen, ikke av alle, men
av meg. Litt søvn før reisen til Dhaka i
morgen tidlig, tenkte jeg. Bare litt søvn. Jeg
måtte ikke ankomme menneskene mine der
utkjørt.
Så ble jeg geleidet til Hotel Asha. Niranjan og
tre andre kom til hotellet. De så tårene
mine. Jeg forklarte ingenting. En av dem visste. Det
er ikke til å tåle, sa Niranjan. Da
skjønte jeg at jeg igjen måtte la meg redde
av det som alltid kan redde meg: arbeidet.
Jeg grep kameraet og sa jeg ville dra ut i byen og
komme tilbake ved seks-tiden, når mørket
setter inn.
Det var fredag. Jeg dro til Chandni Chawk, ved den
store moskeeen. Aldri har jeg sett så mange
tiggere ute, og så mange sovende, med og uten
bikkjer som også sov. Så mange kvinner i
gatesøvn. Godt fotoarbeid ble gjort.
Som om smerten var formbar leire, eller var blitt til
et større blikk jeg kunne bruke på
verden.
Tilbake til hotellet. Da kom de igjen. Og plutselig,
midt i en samtale mellom Binad, Sharma-ji og hans
kone kom ideen om en bitteliten «maleskole»
for noen av ungene her, akkurat her i Kalighat. De
tre var henrykt. Fattige barn skal få uttrykke
seg. Det er ingen stor og ny tanke.
Binad skal velge ut barna, Sharma-jis kone skal
kjøpe inn papir og malersaker, wholesale, i Bara
Bazaar. Og Sharma-ji, han som i går reddet meg
ut av det brennende huset, blir ansvarlig for å
finne lokaler og overvåke det hele.
Sapnabhumi blir navnet på skolen,
«drømmeland». Vi behøver en eller
to billedkunstere med stor og gjestmildt blikk, selv
om papir og fargeblyanter er og blir den store
læreren.
*
Nå skriver jeg, også for å lade
ipoden. Den er med meg for første gang.
Andalusisk, korsisk, tyrkisk sufi, klassisk indisk,
Bob Dylan, Patti Smith, Keith Jarrett mm. På
flyplassen til natten blir dette trøsten; den
bærbare hjemkomsten.
Kanskje kommer det te og litt frokost snart. Jeg er
blitt mindre siden sist dere så meg. Det skader
ikke. Te og litt frokost vil heller ikke skade.
Jeg vet ikke om en venn kan slutte å være
venn. Jeg vet ikke om den som har reddet seg ut av et
brennende hus, og som vet at den andre ikke er
reddet, fremdeles er venn, eller noe helt annet. Jeg
har vært oppe til eksamen. Det kan hende jeg
«dumpet». Det kan også hende at jeg
var oppe til en annen eksamen enn jeg selv trodde.
Jeg trodde det var en eksamen i det å tåle.
Men det kan ha vært en eksamen i det å se,
og nettopp ikke lenger å tåle.
Badsha venter, sammen med Mahomeda, på
flyplassen i morgen tidlig. Mahomeda skal ta seg av
jentene i det lille skolelyet vi lager, i annekset
til LydStudioHuset. Nabiar, Badshas hjelper, ser
etter arbeiderne som bygger huset, og drar av den
grunn ikke til Dhaka.
Og jeg tenker, her i Kalighat, der et dusin barn skal
få male, at vi kanskje kan opprette en
forbindelse til patuamalerne i Naya i
øst-Mednipur, de som maler og synger slik
forfedrene og formødrene malte. Men det blir
etter den lange reisen, kanskje den aller lengste
reisen, til Bangladesh. Fiolinen ligger lysende
på sengen. Og jeg som trodde at jeg, etter en
måneds bevegelse langs kanten av det
tålbare, måtte gi fra meg «mitt
India», er igjen hentet inn: ikke med syngende
men med malende barn.
Jeg har fått en «Badsha» her. Han
heter Binad, født i redlight-området ved
templet. Siden han var barn har han ønsket
å male, slik Badsha siden han var barn har
villet synge. Badsha fikk synge, Binad har ikke
fått male.
Helt til i går, slik uttrykte Binad det i dag,
har livet mitt ikke hatt noen retning. Binad, som har
sett sadhuer komme og gå, og som har tjent
sadhuer fra han var guttunge. Nå skal han
få velge ut barn til et bitte-bittelite
«maleprosjekt». Og når jeg kommer
tilbake fra Bangladesh, da skal vi insh´allah,
dra sammen til landsbyen i øst-Mednipur, der
Memona, Rajap og de andre bor.
Til Mithila i Bihar, der andre folkekunstnere bor,
kommer jeg neppe i løpet av denne reisen.
Folkekunstnerne der har «kapital» sa en
ansatt i Cottage Emporium, en stor butikk, til meg
igår; det var der jeg kjøpte
«tåreskålen» til Niranjan og
Aporna. Men de i øst-Mednipur har bare
tradisjonen.
Hilsen Wera
Kolkata,
umulighetenes by, 5. februar 2009
Lille Sahil gir blomstene jeg plutselig mottok vann.
Han dukket opp i min sadhuvenns bil, fra Bardhaman.
Der har det vært en pirs (åndelig veileder,
«hellig mann») urus: årlige minnedag.
Jeg antar det er dødsdagen hans som minnes.
Jeg har holdt meg i Kolkata, i gjestehuset ved
dammen, og gatelangs, der Niranjan, som i tre år
har kalt meg maa, giftet seg ved templet i Kalighat i
går. Det er et hardt og konsentrasjonskrevende
arbeid å gifte seg på rituelt vis innenfor
hindutradisjonen, den noen kaller
«sanatana», evig.
Noen vil ikke anvende hindu-navnet. Hindu er et
splittelsesord. Navnet hindu ble kraftig som en
motsats til islam. Vi er indere, sier min sadhu-venn.
Jeg er ikke hindu, sier han.
Han tilhører sanatana dharma, den
tusenårgamle tråden av visdom. Og om halsen
har han hengt korset jeg ga ham i sadhukjedet. Han
er, som tidligere nevnt, også innvidd fakir, i
warsi-ordenen.
Niranjan ble omstendelig kledt i dhoti og pajama.
Ansiktet var dekorert, nye sko innkjøpt. Jeg var
vitne til den omstendelige påkledningen. I den
blomsterbrydete bilen til seremoni- og
sammenkomststedet satt jeg sammen med brudgommen og
hans aller nærmeste.
Denne dagen eies av brudens familie. Det er dagen for
konyadan: jentegaven. Jenta, som har vært gjest
i sine foreldres hus fra fødselen, ble i
går gitt bort. Heretter skal ikke foreldrene be
henne om noe. Nå tilhører hun et annet
hus.
Med ett er jeg blitt «svigermor». Og i den
innleide bryllupshuset ble jeg bedt om å sette
meg ved siden av bruden, sosiologistudent,
utsøkt pyntet og dekorert, mens gavene ble gitt
henne og en lillebror noterte ned alt.
Da jeg så faren sitte ved offerstedet og si de
ordene brahmanen hvisket ham i øret, var alvoret
merkbart. Datteren, sin eneste, ga han nå bort
til en annen familie. Hun skal ikke lenger ønske
seg noe som helst av sine første mennesker.
Niranjan, tenkte jeg. Nå må du skjerpe alt
du er. For jenta som er valgt for deg, og som du har
valgt og som også har valgt deg, hun vet mye du
ikke vet. Niranjan har sin store fromhet og rituelle
viten. Akademisk skolert er han ikke.
Maa må spise, sa Niranjan til fortrolige venner.
Jeg spiste en tiendedel av de andre. De spiste i
bøtter og spann. Det var ikke et vegetarisk
måltid. Søtsaker strømmet over verden.
En sandesh, sa jeg. Jeg kan spise en sandesh, den
minst søte søtsaken av alle.
Sharma-ji, en pandit fra Kashmir, satt ved siden av
meg. Forklar meg det du kan, sa jeg. Brudens familie
fra Asansol nord-vest i Vest-Bengal hadde en brahman
(pandit) med seg, Brudgommens hadde en annen. De to
panditene gjorde hvert sitt arbeid og tidvis
korrigerte de hverandre. Brudgommens offerarbeid ble
utført først. Så ble jenta hentet,
båret i været. Også brudgommen ble
båret i været. Høyt der oppe var de
nær hverandre til de sakte ble løftet ned
og plassert på hver sin bittelille
«skammel», der de satt under resten av det
mer enn to-timer lange ritualet, der det enda en gang
ble bevist for meg at få indere vet hva taushet
er, eller at den er dyrebar.
At mange heller ikke vet at skoene skal taes av
på offerstedet er forbausende. Jeg, den
fremmede, bad dem ta skoene av. Fotografene
tråkket rundt og laget bilder av hver gest.
Ingen forstyrret mer enn fotografene. De lot
blitzlyset gjøre offerstedet hett og
tråkket rundt med store sko. Det brahmanene
gjorde ble smått – og veldig gammelt.
Brud og brudgom ble bundet sammen. De gikk sju ganger
rundt ildstedet. Sammenbundet helt til ilden på
dødens dag brenner opp den ene, og så og
den andre. Ilden ble nøret opp med ghee, klarnet
smør. Den siste gesten var å legge sindur,
rødt pulver, i jentas midtskill. Tre ganger la
brudgommen det røde pulveret på sin egen
finger og trakk den gjennom jentas skill. Litt av
pulveret ble smurt inn på ringen hans.
Og jeg ble til slutt kjørt tilbake til
gjesthuset i den blomsterprydete bilen. Da sov
gjestehusets eier. Men de to som ledsaget meg vekket
ham.
Det er tid for den trettitredje bokfestivalen i
Kolkata. Jeg dro dit på dagstid i går. Jeg
antok at patuakunstnerne, de som bor i landsbyen Naya
i øst-Mednipur, kunne være der. Jeg
«adopterte» Momena på cirka ti år
i den landsbyen i oktober. Sa: jeg skal ta meg av
skolegangen din.
Det har vært stor hurlumhei i dagene mine i
januar. Jeg har ikke kunnet dra til Naya. Om to-tre
dager flyr jeg til Bangladesh. Å dra til Naya er
utelukket nå. Dessuten kunne, som nevnt,
patuakunstnerne være her i byen.
Så lette jeg blant de mange hundre
bok-utstillingssjappene i Science City. Ingen
kunstner å se. Jeg spurte etter dem. De jeg
spurte var uvitende. Så spurte jeg en som mente
å vite at de holdt til bak paviljongen for
Skottland, som er årets utvalgte land. Der, bak
den skotske paviljongen, satt små kunstnere, som
laget portretter, landskapsbilder mm. Bakenfor de
aller aller bakerste, på stedet der få
mennesker hadde noen grunn til å bevege seg,
satt menneskene mine, femten folkekunstnere fra
Naya.
Momena og storebroren Rajap lå og sov og ble
dratt ut av søvnen av moren. Momena visste ikke
hva verden var der hun sto foran meg. Hun var i
søvn. Det tok få sekunder før hun tok
tak i meg.
Alle hadde bilder, av naturfarger, kraftfulle, av det
gamle slaget. Og ingen kjøpte. Det blir ikke til
mat engang, sa Momenas mamma. Da ville jeg kjøpe
mat til alle. Nei, sa Rajap. Vi har spist. Jeg vil
bare bli et ordentlig menneske, sa han.
Hilsen Wera
Kolkata
3. februar 2009
Kameraet er her, og den lille soveposen. Den gamle
hvite og hardføre mac´en er her, og
fiolinen jeg snart skal bære med meg til
Bangladesh. Som håndbagasje. Absolutt
håndbagasje. Jeg har to ekstrasett med strenger
med, og fiolinen er gul-oransje. Ingen vet hvem som
skal bruke den. Jeg har hørt at en fiolin bare
skal brukes av ett menneske.
I går ville ikke mac-en det jeg ville. Den er
mitt ly. Jeg går fra byen til den, fra kaos til
den. Jeg går fra andres ville visjoner til
stillheten hos den.
Det hamrer på taket og jeg har vandret så
langt i dag. Fra Bagh Bazar Launch ghat til Free
School street. Se på bykartet. En bitteliten
busstur midt i forkortet vandringen aldeles minimalt.
Jeg kom til The Armenian Street. Det var en anselig
armensk befolkning i Kolkata for hundre år
siden.
Ved vandringens slutt var den merkede
«guatemala-foten» min, den som ble så
betent i 1996, i Guatemala By, totalt utkjørt.
Og da jeg skulle krysse Lenin Sarani, ja her fins
både Lenin Sarani og Ho Chi Minh Sarani, spurte
jeg rådløs hvordan jeg skulle kunne krysse
den trafikkerte gaten. En mann hørte meg, han sa
ikke noe, men grep meg resolutt i venstre hånd
og leide meg meget, ja nettopp håndfast, over
gaten. Uten ord eller sukk.
Det er også derfor jeg er her. Det fins, midt i
terror og terrorfrykt, denne sansen for bittesmå
og kolossale gester. Små hjerteslag av praksis.
Jeg lot meg leies. Noen ganger lar jeg alt skje.
Mine nærmeste mennesker er i Bardhaman. Der var
fakirer samlet sist natt. Min sadhu-venn gjør
sitt grasrot- og registreringsarbeid. Jeg valgte
å bli alene her ved sykehusene og dammen. Her
kan jeg skrive brev hjem samt en bitteliten
«enkel» roman som «Leser Søker
Bok» kanskje kan bruke - for de som ikke ble
født i Norge, og for andre som trives best med
hovedsetninger, bare. Det er første gang jeg
skriver fiksjon på en reise.
Jeg bør langt sør for sentrum. Jeg kunne
dratt med bussen til sentrum, i to hele timer.
Så drosjer jeg isteden til nærmeste
metrostasjon, drar med t-banen til Sowabazar, og er
ikke lenger sky i forhold til å sette meg i en
håndtrukket rickshaw.
Han som trakk meg i dag var tynn som en finger, og
gammel. Om et år eller to har han neppe verken
lungenes eller leggenes kraft. Jeg spurte om han
virkelig hadde kraften. Ja, han hadde. Han hadde det
jo ikke. Men han brukte restene av en kropp og ingen
av oss to ble skadet mellom biler og busser. Da jeg
ga ham hundre isteden tjue rupier, så han
på seddelen lenge. Spis godt i dag, sa jeg. Men
jeg tror ikke han hørte det. Har han en kone i
Bihar, blir alt han ikke behøver sendt til
henne.
Så satte jeg meg på den gamle krakken og
drakk byens beste te-med-ingefær hos den krokete
kvinnen som sier at alt som er rett og alt som er
kroket er guds gjerninger. Ta henne med deg, sa en
mann. Jeg er aldri langt borte, sa jeg. Hun smilte.
Så sa jeg det presten-John en gang skrev til
meg: at den jeg en gang har begynt å elske vil
jeg elske bestandig. Hun så på meg. Jeg
vandret videre. En bestemor sa: ta dette barnet. Det
er umulig å ta til seg ordene. Denne verden er
slik. Ta dette barnet.
Og i dag, der jeg vandret ved Ganga og videre til
Bara Bazar, det heftige forretningsstrøket, der
alle mat- og teselgere bruker smutthullene mellom
fortauet og trafikken og lager det de kan, te, salte
saker, krydrete saker, søte saker, og folk
bruker noen centimeter luft til å spise, vaske
seg, olje seg, sove, og barn ligger der jeg tenker at
barn ikke skulle måttet ligge, der tenkte jeg i
dag at noen kanskje ikke skulle vært
født.
For det fins ikke trær og luft og mat og favn og
fred og vei for dem.
Men det er ikke slik at jeg tror på min egen
tanke.
Vi lager biris, billige sigaretter, sa mennene. Vi
vet det skader kroppen. Vi må spise. En mann
laget de vakreste søtsaker mellom trafikk og
fortau. Inntil veggen satt en mann med kalott og en
kvinne, enten plassert der eller som brukere av et
tilfeldig rastested. Jeg fotograferte ytterste
forlatthet på sementen. Gi dem mat, sa jeg til
ham som laget samosa i en liten sjappe. Og, ja, de
ville spise. De kunne spise. De hadde ikke plassert
seg der tilfeldig. Jeg er ikke den eneste som sier:
gi de menneskene mat. Det er så mye nærere
enn å gi fra seg en mynt.
Men den nymalte portugisiske rosenkranskirken var
stengt. Jeg lette og lette etter inngang. En
ambulanse fra Mor Teresa-søstrene stod parkert
foran kirken. En kirke skal ikke være stengt, sa
jeg til sjåføren. En kirke skal ikke
være stengt, sa han. Men den var og ble stengt.
Med mange luksusbiler parkert foran inngangen.
Kanskje brukes kirketunet som parkeringsplass,
kanskje er det en inntekstskirke for en nymalt kirke
i India anno 2009.
Og jeg vandret videre, spiste en halv vakkert
oppkuttet ananas med rødt salt, spiste yoghurt
med «risskall» og litt sukker hos en av
Kolkatas kinesere. Begynte å ha visjoner om
ris&fisk. Jeg kunne jo satt meg midt i spisemylderet.
Jeg gjorde det ikke. Det var så tett.
I morgen gifter Niranjan seg. Han har valgt dato ut
fra astrologens råd og mine muligheter.
Hilsen Wera
Kolkata
31. januar 2009: Saraswati-puja
Saraswati er kunnskapens og kunstens gudinne, hun er
ledsaget av en svane. Hennes skikkelser av leire er
mange. De lages på nytt hvert år, i
Kumartuli, som er gudemakerstrøket. De fleste
guder er... gudinner.
I går var det ufremkommelig i byen.
Håndtrukne rickshawer, auto-rickshawer, drosjer
og privatbiler i stim, og folk holdt fargete og
på fantasifullt vis dekorerte leirfigurer av
Saraswati med det gamle strengeinstrumentet vina,
samt den ovennevnte svanen, inntil brystet eller over
hodet. Så skulle leirfiguren(e) kjøres til
bønnestedet, offerstedet; til gamle og nye
steder for seremonier.
Ve den som bryter eller knuser en finger på
gudinnen.
Jeg har vært gjennom ild og vann siden forrige
brev. Det er den indre fortellingen. Den skrives
ikke. Min sadhu-venn har gått inn i det som
kalles mouni, som er en radikal offerhandling,
utført av sadhuer gjennom århundrer.
Mouni: taushet. Å ofre det kjæreste, som
for noen er å snakke. Ordene hans må
nå skrives. Han har snakket så hardt og
heftig og krevende gjennom mange måneder - for
å overtale sadhuer, for å registrere dem i
en organisasjon som også er med og for fakirer,
islams radikale vandrere og fattige. Nå er det
stille i den munnen. For 41 dager, det er regelen. Og
om nødvendig i 90 dager til. Det kan være
vi ikke får snakke sammen i tiden jeg er i India
denne gangen.
(Men før dette brevet ble sendt, måtte
ordfasten brytes.)
Jeg utvider oppholdet i Bangladesh. To måneders
oppholdstillatelse er gitt av The High Commissioner.
Utvider jeg oppholdet der, skyldes det at jeg må
bidra med mitt, i fysisk nærvær, for å
gjøre organisasjonen Arshi Nagar sterk. Vi
må bygge en struktur som ikke faller, om en blir
syk. I flyktighetens univers må vi likevel
gjøre dette. Jeg skal også snakke med folk
i NGO-registreringskontoret i Dhaka.
Men utvider jeg tiden i nord-Bangladesh, da skyldes
det selvsagt Badsha, Rehena, Atwar, Mousumi, Ripon,
Sharifa og alle de andre.
Jeg håper også å kunne arbeide med
sterkere bevissthet med boken «om sangen på
flyktig land».
Min sadhuvenn skriver med fargeblyanter for
øyeblikket. Til hvem, det vet jeg ikke. Kanskje
til slumskolen, den som i dag skal innvies i Chetla.
Jeg har båret fargeblyanter, for det meste
innkjøpt i Budapest, til Kolkata. I dag skal de
deles ut.
Det jeg lever i nå er så langt fra
borgerskapets mer eller mindre «diskrete
sjarm» som en nordboer kan komme; i hvert fall
som jeg til nå er kommet. Det er en meget stor
eksamen. Akademisk embedseksamen krevde ikke hver
sansecelle, hver eneste nervecelle, slik som denne
eksamenen gjør.
Fjoråret prøvde meg ut til margen i
Bangladesh. Små deleksamener gjenstår,
selvsagt... Årets indiske eksamen per januar,
med forlengelse i februar, 2009 er langt fra
bestått. Og i dag kom meldingen fra Badsha,
Sunos koordinator, om at vår kjære syngende
ti år gamle Atwar på sandøya i
Brahmaputra, han med det kronisk betente øret
som har vært behandlet i månedsvis, er
sykehus-innlagt. Operasjon i dag.
Alle inngrep i hjernen har uhellets mulighet i
seg.
Det fins visstnok ingen ekspertise på
øreoperasjoner i Bangladesh. Syke som kan det
drar til India. Fattige syke kan ikke det.
Alle utgifter knyttet til undersøkelse og
behandling av Atwar ble betalt av Suno-venner. Faren
sa: jeg vil ikke at gutten skal opereres. Så ble
det medikamentell behandling isteden, tross kyndige
legers råd.
Jeg er er blitt meget redd for fedre som vil eller
ikke-vil, og etter hvis ord det ikke kan lyde noe
annet ord.
Kjære dere som leser dette, og ennå ikke er
«sunovenner»: bli med, om dere vil. Hver
krone blir anvendt, til instrumenter, undervisning,
klær, geiter, hus, husreparasjoner, medisiner.
Klikk deg inn på SUNO, på hjemmesiden min.
Kontonummeret har jeg nå, tåkelagt av
Kolkata-larmen som jeg er, glemt.
Nå er Atwar «under kniven». Alle
øremerkete penger er oppbrukt. Nå kommer
farens anger og bønn. De på sandøya
som kan bistå, de bistår med myntene sine
for å dekke sykehusutgiftene. Alle ønsker
at Atwar skal leve, høre og synge. Slik alle i
slummen i Chetla ønsker at barna skal
undervises.
Kom til sykehuset i Bogra, sier Atwars far til
Badsha. Det er langt fra Lalmonirhat til Bogra. Jeg
sier: Badsha, ikke reis. Vi gir det vi kan av penger
til å dekke operasjonsutgifter. Men du skal
nå være der de fleste er, i
Lalmonirhat.
Sharifa, Shalma og Liza er flyttet inn i
lydstudiohuset mens annekset blir bygd, og du skal
ikke reise til «Atwars øre». Jentene
er innskrevet på skolen, har privatlærer og
egen sanglærer. Jeg snakket med Sharifa i dag.
Hun vet hun er utvalgt. Det var hun som i november
sa: Badsha, jeg dør; jeg får ikke mat.
Badsha, du må være der de utsatte jentene
er og hvorfra sunoskolene blir organisert.
Du skal heller ikke reise til stedet, der i fiskernes
nabolag, hvor noen sies å ha forgrepet seg
seksuelt på en av de fineste sangjentene
våre, i hjemmet hennes.
Denne hendelsen har ingenting med sangskolen å
gjøre. Og likevel har den alt med den å
gjøre. Hun som sang Lalan Fakir-git i september
er nå blitt en annen... hun må bare synge
og synge og synge.
(Jeg har siden fått vite at det verste ikke
skjedde. Jenta slo fra seg. Men ryktene om at det
virkelig skjedde svirrer rundt. Og jenta skammer
seg... et gammelt refreng.)
Det er senere samme dag. Slumskolen er innviet. Ve
den lærer som skal undervise disse ungene. Det
ble utført puja, brahmanens handling. Jeg holdt
fire guttunger fast under hele seremonien. Kroppene
deres var som slanger på gulvet. De motsatte seg
ikke å bli holdt.
På den andre siden av dammen er spetakkelet
stort. Det fins ikke stillhet i denne byen. Jeg har
skrevet det før. Lenger borte fra stillhet har
jeg aldri vært. Jeg tenker: hvor mange ganger
til må jeg tåle det sansene ikke vil
ha.
I et annet brev får jeg skrive om det å
kjøpe bryllupsklær til en plutselig
«sønn». Jeg gjorde det i går. Tok
han med meg til butikken og valgte pajama og dhoti.
Silke og bomull.
Det skulle vært dobbeltbryllup. Vennens farmor
døde. Derfor må hans bryllup utsettes.
Enten må det finne sted tretten dager etter
farmorens død, eller først om et
år.
Gleden i dag var et bilde: instrumentmakeren laget
tablas. En kvinne satt totalt inne i seg selv, og i
meg, på en benk under instrumentene, uten
fakter. Det er den største stillheten jeg har
fått i dag.
Jeg fikk lov til å lage et bilde.
Hilsen Wera
Kolkata
28. januar 2009
I dag vil jeg skrive om fiolinen. Jeg så den for
første gang for syv-åtte dager siden. Det
kan til og med være at jeg har nevnt den i et
tidligere brev. Det jeg bare har erfart og det jeg
har skrevet i brevene hjem blander seg.
I dag har jeg altså kjøpt en fiolin. Jeg
som ikke vet noe om buen og de fire strengene, eller
fiolinenes treverk og bro, eller stol; eller hva den
underlige tingesten som er spent over strengene
heter. Jeg har bare hørselssansen og det i oss
som hører fra alle steder i kroppen til å
veilede meg.
Jeg ville aldri kjøpt en fiolin i Europa.
Jeg har aldri holdt en fiolin tett inntil meg
før. Fiolinens tema kommer kanskje i neste
roman. Og antydningsvis i romanen, kalt en annens
navn i munnen, som utkommer i løpet av
ettervinteren, mens jeg ennå er her øst,
altså atskilt fra mitt fysiske nærvær,
slik jeg kanskje en smule gammelmodig tenker det skal
være med bøker. Det er ikke dikteren i egen
skikkelse som skal presentere, for ikke å si
«selge», boken. Det er boken som skal
presentere boken. Boken selv, samt dens lesende
venner, om de nå er forlagsfolk eller kritikere
- eller simpelthen lesere.
I romanen etter den ferdigskrevne vil en Annas fiolin
være viktig. Men akkurat nå gjelder det
fiolinen, visstnok av «sycamore tre» fra
Frankrike. «Fra utlandet». Det gjelder
treslaget. Håndarbeidet er gjort her. I butikken
i Rabindra Saranai 8, hos brødrene Mandal.
De har betatt meg ved hengivenhet, kunnskap og
tillit. Slik var det under første besøk, og
slik var det også i dag.
Hold av denne fiolinen til meg, sa jeg til dem. Ikke
selg den. Legg den på et eget sted, og la den
ligge der til jeg kommer tilbake. Ja, sa
fiolinmakeren. Ja, sa fiolinmakerens
fiolinmaker-bror. Uten at jeg hadde nevnt når
jeg kom tilbake. Uten praktisk løfte, eller noen
form for depositum. Slik er Bengal fremdeles et
vakkert sted for hjertet.
Først måtte visumet være i orden, og
lange nok tanker tenkt om hva det å bære en
fiolin med seg til SUNOs barn, de syngende i
nord-Bangladesh, kunne tenkes å
medføre.
Å kjøpe en fiolin er ingen
hverdagsgjerning; det er ingen letthet. Det har med
penger å gjøre. Det har med langt mer enn
penger å gjøre.
Da jeg besøkte verkstedet&butikken i Rabindra
Sarani 8 første gang, og hørte med det
uskolerte øret jeg har, etter klangfargen, da
var det denne fiolinens klang samt den okergule
fargen jeg kom hjem i. Umalt, sa de. Lakkert,
bare.
Min Rehena, hvis det virkelig er hun som skal
lære å spille den, skal få holde et
ordentlig instrument inntil seg. Det er Rehena som
nå befinner seg på motstridende viljers
slagmark. Hun vil ikke lenger det hennes far og fars
eldre bror vil. Jeg engster meg for storebrødre.
De kan antagelig veilede. Men de kan virkelig
ødelegge barn.
Det fins en enorm ødeleggelsesenergi på
dette kontinentet. Råskapen er kolossal.
Raseriet ligger på begge kjønns tunger. Det
som ikke fins er stillhet. Skjønt, kanskje i
fjellene.
Før fiolinkjøpet i dag var jeg to ganger
hos The High Commissioner of Bangladesh. På
formiddagen: til intervju. På ettermiddagen: for
å hente passet med innskrevet visum. Å
krysse landegrenser er blitt et hardt og
konsentrasjonskrevende arbeid for dem som ikke har
noe å skjule.
Det var en underlig gjeng som satt og ventet
«på intervju» der nede ved
resepsjonen: en inder som ønsket
arbeidstillatelse i tekstilindustrien; en tysker som
«bare» ville reise og reise og skulle
østover med buss samme dag; en japaner som ville
det samme, samt en annen japaner, en ung kvinne, som
ville forske i NGO-systemet i Bangladesh. Viktig, for
ikke å si: vanskelig, sa jeg. Hun hadde tilkalt
en indisk hjelper til å tale sin sak hos
førstekonsulen. Det var mange papirer hun
prøvde å holde orden på.
På en krakk satt en afrikaner. Hva ville han? Jo
han ville til Bangladesh, slik han hadde villet til
India, for det var indiske og bangladeshiske soldater
i FN-styrkene som hadde reddet landet hans, Liberia,
under borgerkrigen.
I hjørnet satt en hvitkledt europeer, antagelig
brite, med turban og tasbit, bønnekrans. Han bad
og bad, med åpne eller gjenlukte øyne,
skulder til skulder med en like hvitkledt bengaler
med kalott. En britisk kvinne som lespet fortalte om
broderikunsten i Bogra, som hun ville besøke.
Hun lurte på om jeg måtte betale like mye
som hun for et visum: 3500 rupier. Nei, sa jeg. Det
var 1250 som var blitt nevnt da jeg leverte inn
papirene mine: tre passbilder, utfylt skjema, kopi av
pass, kopi av indisk visum, kopier av alle gamle visa
til Bangladesh, invitasjonsbrev på engelsk og
bengali fra Bangladesh.
Første pulje ble kalt opp. Vi andre ble sittende
og vente. En apa, «storesøster»,
sekretæren, snakket råhøyt i
resepsjonen, og skjelte ut en og annen utålmodig
visumsøker. «Min» pulje ble så
loset inn gjennom sikkerhetsporter, opp minst fire
etasjer. Alle klarte å gjennomføre
klatringen. Og alle var til stede under de
førstes intervju. Jeg visste at et
månedsvisum var regelen, forutsatt at visum
overhodet ble innvilget. Da det ble min tur til
å svare på hva og hvorfor og «hvem jeg
hadde» i Bangladesh, alt sagt på engelsk,
svarte jeg på bengali; en ørliten strategi.
Jeg sa jeg hadde mange der, sangere i forskjellig
alder, som kaller meg maa, og henviste til
invitasjonsbrevene. Ennå ikke NGO-registrert, sa
førstesekretæren. Det er en omstendelig
prosess, sa jeg. Men den er snart fullført. Jeg
gir deg 45 dager, sa han. Du kan forlenge oppholdet i
Dhaka. Det er langt fra Lalmonirhat til Dhaka, sa
jeg. I Rangpur, da, sa han. Det er ikke langt fra
Lalmonirhat til Rangpur.
Jeg bare så på ham. Da gir jeg deg 60
dager, sa han. Så ble han stille, og sa: kan jeg
også kalle deg Maa. Selvsagt sa jeg, og svelget
lettelsen. Jeg betalte for det hele, fikk bruke
stabstoalettet, og fløy ned de fire-fem
trappene.
Etter dette, samt et stort fotografisk arbeid, ble
fiolinen kjøpt.
Nå har jeg hentet passet, og vet at jeg har 60
dager jeg kan bruke. Jeg kan ikke bruke alle, for jeg
er nødt til å oppholde meg en måneds
tid i India etter det bangladeshiske sanglandet
mitt.
Hilsen Wera
ps: dette brevet er skrevet. Det er ikke sendt, og
enda en dags «syner» har lagt seg til den
skrivende tanken. Jeg avstår fra lange tillegg.
En venn saget et dikt med ordene: her kan ingenting
trekkes fra og ingenting legges til.
Likevel legger jeg til synet av den stolte
sørindiske dosa(pannekake)makeren som vi hadde
bestilt nettopp dosa hos, rett foran
Høyesterett. Jeg så ham lage to
bittesmå dosaer, og sa jeg aldri hadde sett
så små dosaer før. Da fikk jeg vite at
de to var gudsmaten, den første som ble laget
denne dagen. Mat som ingen hadde bestilt. Først
blir gudsmaten, den nødvendig
«unødvendige», laget. Og etter den:
maten til mennesker, den som også har med penger
å gjøre. ds
Panagarh
og Kolkata 25.–28. januar
25. januar, i Panagarh
På samme sted, i samme vinterhete og
fjernsynssus. Brevet påbegynnes en søndag
før Republikkens dag, da opptøyer visstnok
er ventet. Statsministeren skal hjerteopereres. Det
var siste avisoppslag jeg leste: detalj for detalj om
den kommende operasjonen. Jeg har også sett
bilder av dansende Barack&Michelle Obama. Og bilvrak
på bilvrak på bilvrak. Jeg er der jeg ikke
lenger behøver å være. Vennligheten er
stor. Sist natt kom full søvn. Maten er god.
Kroppen er med meg. Men det er ikke mer å se
her, og ingenting mer å gjøre.
Det jeg tror jeg ikke har skrevet i tidligere brev er
at alle bilens papirer ble borte i Babu Ghat. Noen
kan ha trodd at sadhuvesken inneholdt kostbarheter og
store penger. Den inneholdt førerkort mm. Samt
pressekortet mitt. Det var i disse trakter den brukte
bilen ble kjøpt. Her er alle papirer utstedt,
bortsett fra førerkortet. Og her kan papirene
utstedes på nytt, på sørasiatisk vis,
i den rytmen som her er alminnelig. Den er, som noen
vet, langsom.
Mens papirene ligger og venter på å bli
utstedt dagen etter to helligdager, og min sadhu-venn
nå også bærer et kors om halsen, det
er festet i shivamalaen, og kommer bærende
på et fjorten måneder gammelt pikebarn,
helt annerledes enn andre barn, sier han, skriver jeg
dette, mens bønneropet lyder, kvinnene broderer
på trammen og bærer inn vann i bøtter
og flasker, for snart er det slutt på vannet i
pumpen, da tenker jeg også på Pater
Hölscher, den kjære fransiskanerpresten,
som i år etter år kom for å feire
messe i Mariahuset med mennesker med ulike former for
hengivenhet, knuste håp, skadde hjerner; nå
er han død. Nå er et stykke hengivenhet, et
stort stort frø blitt gjort usynlig, og har
antatt ukjent form i guds hjerte.
Jeg hører feiekostens rytmer, brutt av de store
kvinnestemmene, de som ikke gir seg. Hvorfor er det
alltid kvinnene som feier og bærer vann, tenker
jeg. Mennene er arbeidsløse, så hvorfor
utfører de ikke hverdagsarbeidet.
Her sitter jeg bak ryggen til kvinner som ikke kan
lese og skrive, på det harde leirgulvet ved
siden av pirens grav, der jeg også sover, og
skriver setning for setning. Ingen kan forstå
det og ingen kunne fantasere om å klandre meg
for at jeg ikke feier men lager bokstaver.
Til tolvåringen Sahil sier jeg: les, les. Det er
det som er plikten din nå. Men Sahil vil ikke
lese. Storebroren, med navnet Saddam, gutten som blir
atten i morgen, leser, især filosofi: darshan.
Jeg har erklært at jeg umulig kan kalle ham
Saddam og kaller ham isteden Buddhi, intelligens. Han
godtar det.
Hva var det min sadhu-venn sa? Jo, at han som barn
ikke kunne fordra skolene. Han skjønte at
lærerne i de beste skolene ikke brydde seg om
annet enn pengene til moren og faren hans, og han
stjal penger hjemme for å gi til lærerne,
mens han selv gikk et annet sted på ustoppelig
leting etter helt andre mestere, guruer: de som har
erfaringserkjennelse og ikke følger skjemaer,
for ikke å nevne selve grådighetens
skjema.
Å som kvinnene kjefter. De har hverandre. Hva
mennene gjør er svakt sammenlignet med denne
kraften. Men jentungen på fjorten måneder
har ennå ikke uttalt en lyd og ikke en eneste
tann er kommet.
*
Kolkata 27. januar
Jeg er for sliten til å skrive mye. Bare to
episoder, eller kanskje tre, før søvnen,
den dyrebare, kan komme. Kanskje komme. Kanskje
får komme. Sist natt ble murstein lempet fra en
lastebil og ned på bakken. Det skal bygges en
etasje til i dette gjestehuset. Da jeg nevnte
bråket for eieren neste morgen, bøyde han
hodet mot meg, så jeg kunne velsigne
gjestehusets «storhet». Jeg kunne bare si,
som så ofte, at det ikke er stort men godt som
er viktig.
Nå er klærne brettet sammen, omtrentlig
vasket av en sliten mor som feier over gulvene her,
nærmest som gest. Det har lite med
rengjøring å gjøre. Hun vasker
klærne for å ha vasket klærne. Jeg
begriper det. Det er et hardt arbeid å vaske
klær rene for hånd, skitne som klærne
er og slitne som alle menneskehender er. Denne byen
er en påkjenning. Enhver megaby legger seg
på sansene og pusten. Det er ikke til å
tåle og menneskene tåler det.
Etter den lange vandringen i gudinnemakerstrøket
Kumartuli vandret jeg omkring i Lal Bazar: ett
område for trehjulssykler, ett for spiker, ett
for klær, ett for sko, for ikke å nevne
instrumentene. Jeg så etter søvn, for det
var søvnens tid etter rismåltidet (for
mange, om ikke for alle). Det lå to sovende barn
på et stykke papp. Reklamepapp med kyssende mann
og kvinne. Jeg nølte, men fotograferte
allikevel. En toåring, en fireåring. En
mann, antagelig faren, trakk frem en skammel. Jeg
tenkte: ber han meg sitte på den? Men han
bøyde seg over den minste og la hodet
hans/hennes på en skammel. Barnet ynket seg. Hva
skal jeg gjøre, sa han. Etter fire jenter kom
det en gutt. Fordi jeg stanset, stanset mange.
Jeg gikk videre til Jesu Hjerte-kirke. To menn, i
bønn. En med åpne og utstrakte hender, med
en rosenkrans med stort krusifiks av metall i den
høyre hånden, som han strakte lenger og
lenger ut. Jeg bad en liten bønn mellom mannen
med krusifikset og den lesende mannen bak meg. Han
med krusifikset var som en fugl i luft, en
bønnefugl foran tabernaklet, som riktignok var
avsperret med et gitter. Bare når messen feires
fins det en smal inngang fra kapellet til
kirkerommet. Likevel er Jesu Hjerte-kirken et sted
for menneskehjertet.
Men skoene tar de ikke av seg, de som ber der.
Så «indiske» vil de ikke
være.
Det skal åpnes en skole i Chetla-slummen. Jeg
har med den å gjøre. Innvielsen skal finne
sted på Saraswati-pujadagen 31. januar. Skolen
er malt i lyserødt og lysegrønt. Den har
tavler, benker, bokskap og takvifter. Da jeg skulle
se den i går kveld, visste ingen hvor
nøkkelen var. En rute i vinduet var allerede
halvveis knust. Den ble helt knust slik at vinduet
kunne åpnes og en spretten unggutt krype inn for
å åpne døren innefra. Utenfor stod en
politimann. Siden 26/11, terroranslagene i Mumbai,
har slummen med muslimsk befolkning hatt
politibevoktning. Ingen kan åpne en skole uten
at politiet vet hvem som åpner skolen. Frem med
papirene. Papirene fins ikke. Han som har alle
visjonene kan lage papirer også. Men han vil
heller være der fakirer&sadhuer, for ikke å
nevne barna, er.
Jeg sitter her skrivende, det er blitt sent. De
andre, mine mennesker i naborommet, skal feire en
pir, en sufi-mester, hele natten. Fakirer kommer fra
Lucknow og andre viktige sufisteder i India.
De tre ser nyheter nå. Plutselig blir jeg bedt
om å slå et sjal om meg og komme til
fjernsynsnyhetene. Taliban har erobret Pakistan...
nyheter på hindi. Men dagen har lagt et beslag
av forurensning på meg. Akkurat nå kan jeg
ikke vite mer. Jeg har ingen grådighet av det
slaget. Jeg vet ikke hvor knust Gaza ble etter at jeg
forlot Europa. Det knuste er så utbredt, det
knusende er så knusende, utrettelig.
Hilsen Wera
På
samme sted som forrige brev, ved Panagarh i
Bardhaman, 24. januar
Nå vet jeg at det har krevd et årelangt
tillitsarbeid for en (hindu) sadhu å bli godtatt
blant de enkle muslimene her. Hinduer og muslimer
blander seg ikke, eller nødig, i disse trakter.
Her, ved moskeen der bønneropet stjeler
søvnen kl 4 hver morgen, bodde en mann kalt
Kabir-bhai. Fakir, sies det. Han ga bort alt. Han tok
alle med hjem og sa til sin kone: gi dem mat. Hun
hadde laget mat til familiens fire. Kabir-bhai tok ti
personer med hjem. Maten til fire måtte bli mat
til fjorten. Slik ble «babi» værende
ved kokekarene. Og Kabir-bhai var den som ga og ga.
Han døde 21. desember 2006. Den dagen er en
hellig dag her. Jeg har sovet to netter i naborommet
til hans samadhi, grav. Over den er er en lampe
alltid tent. Som ved Tabernaklet i katolske
kirker.
Så enkelt det er for meg å gå inn
på trammen, sette meg ned på sengebrisken,
delta i de små samtalene. Jeg er kjent. Det kan
være fordi min sadhu-venn for lengst har
tråkket opp veien og omtalt meg for dem. Men det
kan også dreie seg om fruktene av mine mange,
mange uker, gjennom flere år, blant
marfati-muslimer i Bangladesh. De er for lengst mine
og jeg er deres. Trosdogmer har aldri forstyrret
arbeidet vi skal gjøre sammen. Gudsnavet er
innerst inne unevnelig.
Jeg vil dit. Til Rehena og Atwar og Badsha og Mousumi
og Ripon og Nilima og Liza og alle de andre. Fordi en
skole skal innvies i en slum i Kolkata
Saraswati-pujadagen 31. januar og fordi Niranjan, som
kaller meg maa, skal gifte seg 4. februar, må
jeg vente. Akkurat nå er det hér jeg
venter. Jeg er i etterdønningene av de voldsomme
dagene i Babu ghat i Kolkata der sverd kunne bli
trukket, så stort var noens raseri mot den
«blandingen» av hindu og muslim som felles
id-kort innebærer. Han jeg reiser med vet mer om
farene enn meg. For ham stod alt på spill. Jeg
er et vitne, ikke mer.
Det er ødslig her. Ansikter kan være
skinnende. Hender bærer vann til meg dit jeg
ønsker meg vann. Mennene flakker omkring eller
sitter, med eller uten marihuana; nesten alltid uten
arbeid. Og om arbeid byr seg, da vedblir det kanskje
en dag eller fem. Kvinner og jenter feier, lager mat,
vasker barn, ser etter barn, lager en livssammenheng
for alle; kanskje kommer mannen hjem når han
skal, kanskje ikke. Så heftig som dette har jeg
aldri sett forskjellen mellom menns latskap, eller:
utveisløshet, og kvinner utholdenhet, eller: ro
i plikten.
Å vaske seg. Det er Savana på seksten som
bærer vann til riktig sted. Hun ble tatt ut av
skolen etter syvende klasse, for
privatlærer-utgiftene var for store. Nå er
hun hjemmearbeidende, med usedvanlig mot og
intelligens. Hun feier, vasker, bærer vann fra
landsbypumpen. Og sier: nå setter jeg døren
(den står løst fra veggen) foran
baderommet, og du kan bare legge en planke over
riktig sted; dette fordi døren er langt fra
å være komplett.
Så står jeg der, i vestlig nakenhet, ser en
mann gå forbi på tunet, roper Savana
Savana. Men Savana sitter og vasker klær på
trammen mange timeter borte og kan ikke høre. Og
mannen som gikk forbi, han gikk ganske enkelt forbi,
og ante ingenting om min posisjon bak den hullete
døren.
Kvinnene lager mat. Minst fire timer hver dag. Det er
mat av enkleste slag. Ris, potet, roti. Brenselen er
blader som guttunger henter fra skogen. Noen kvister
også. Ovnen er laget av leire.
Der sitter de, noen med barn ved brystet, på huk
som i generasjoner. Nå har jeg vært her i
to netter og en dag, og trasket rundt med Savana som
sier hva kvinnene skal gjøre foran kameraet: de
skal fortsette å gjøre sitt uten å se
på meg. Og hun spør den ene etter den andre
om det lages mat hos dem akkurat nå.
Bare muslimske kvinner her. Ingen burka å se.
Ingen motstand mot å bli fotografert. Ikke fra
mennene heller. Kvinnene lager mat og jeg lager
bilder. For en befrielse å få gå inn i
blikket og det fysiske arbeidet som det å
fotografere er! Selve gleden ved å gjøre
noe. Å bli befridd fra å vente. Å
vente på gud er å vente på gud og det
har sin sannhet. Men å være henvist til
mennesker som ikke er seg bevisst at noen kunne
plages ved å vente... er en påkjenning.
Å henge i luft, å drifte fra høyre til
venstre i hjernen og ikke tore, eller kunne, eller
ville gå inn i sitt eget arbeids vei.
Her hvor arbeid er en sjeldenhet merker jeg hvor
formende arbeid er, og hvor forstemmende ikke-arbeid
er.
Jeg har fått arbeide. I formiddag: de fattiges
kjøkken. Og nå nettopp, i løpet av en
liten time, en fortelling med minst fem tydelige
episoder:
Jeg vandrer over tørre jorder med Kabir-bhais
enke og en tolvåring som ledsagere i retning
«math para»: nabolaget ved jordene. Mellom
kl 15 og 16 inntreffer:
a) En mann som sier at det er forbudt å
fotografere her. Hvem har forbudt det? Det er forbudt
av regjeringen som tar seg av alle. Av Partiet,
altså? Ja, av Partiet, det som tjener folket,
slik at det ikke engang behøver å arbeide
men bare kan stille seg i kø og få risen
utdelt;
b) to jenter som sitter på benken foran
leirhuset og broderer. Det er dét skolejenter og
hustruer gjør når de ikke lager mat:
på bomull eller silke. To søstre på
tolv og femten sitter der, lysende. Hva skal vi
gjøre, sier moren; vi har tre jenter og
minstemann er gutt. Hvordan skal vi kunne gifte bort
jentene. Dét er et gjennomgangstema: jentenes
neste livsfase og pengene som behøves for å
skaffe en god mann;
c) vi stanser ved tre broderersker, jeg fotograferer
mor og datter som broderer på silke: en sari.
Litt bortenfor sitter en liten jenteflokk. I midten
en som sitter helt annerledes. Jeg ser på
føttene hennes og skjønner at de ikke er
som andre føtter. Polio, sier de andre. Jenta
beveger seg med hendene i sandaler, uten sjenanse
foran kamaeraet; hun har ingen annen
bevegelsesmetode. Da jeg forsiktig spør hvordan
hun sover, forstår jeg det slik at hun sover
slik hun nå sitter. Moren kommer og sier: Og
sønnene mine kan nesten ikke se. Hun vil vise
meg de nesten-blinde sønnene som for
øyeblikket er et annet sted. Jeg ber henne ikke
om å hente sønnene. For hva skal jeg
gjøre med nesten blinde barn...;
d) en funksjonshemmet jente, cirka tolv, hun fyker
rundt hushjørnet og lar meg forstå at jeg
skal komme etter. Jeg går etter. Hun har
øyensverte og er strålende vakker. Så
dukker moren opp. Det er min skjebne, sier moren. Hun
er førstebarnet mitt og jeg kan ikke foran
Allahs åsyn forsømme henne. Nei, det kan du
ikke, sier jeg til den oppriktige moren. Får jeg
fotografere deg? Og jeg fotograferer moren kledt i
rødt i det siste ettermiddagslyset. Da kommer
også Rukshina, tolvåringen, og sier papa
papa. Jeg fotograferer frydefullt og alle på
tunet er med i stemningen;
e) jeg ser fire lappete telt, som kunne være
sigøyneres; hvem er det bor der? Mannen kommer
frem og sier at snart er de Ganesh, snart antar de en
annen gudeform. Nå er de her, men de bor i
Bolpur. Baharupi, spør jeg. (Mange-former). Ja,
sier mannen. Slik levde min far, og min fars far, og
slik skal min sønn leve. Jeg har sett slike
på toget til Rampurhat, de maler og kler seg med
hinduguders attributter. Og jentene, sier jeg; hva
med dem. De passer teltet og lager maten, sier
mannen.
Jeg fotograferer ikke.
Hilsen Wera
22.
januar, Panagarh i Vest-Bengal
I midtrabatten: ribbede bananplanter med
hammer-og-sigdvimpler festet i stammen. Var det
noensinne greiner der, er de for lengst borte. Ett
for ett tre er ribbet, kanskje til og med små
banyantre-barn, dette treet som i de gamle skriftene
er det helligste av alle: ribbet for å bli til
propaganda.
Ødelagt vegetasjon. Hvem er det som bryr seg om
ødelagt vegetasjon i
hammer-og-sigd/CPI(M)-bastionen Bardhaman noen tog-
eller biltimer nord for Kolkata. Flokker av folk er
trommet sammen for å si ja til regjeringspartiet
denne dagen. Det stunder mot regjeringsvalg i
India.
For partiets folk er hammer-og-sigd selve makttegnet.
Men jeg kan ikke vite, og ingen kan vite, om folk, i
selve bevissthetens kjerne, hvis noe slikt fins, er
forbundet med leninismens hammer-og-sigd... eller om
de først og fremst frykter konsekvensene av den
gamle, for ikke å si konserverende, for ikke
å si
«ødeleggelselseskonserverende» maktens
forsvinning... for ikke å si hva som kunne skje
med dem selv, om de ikke adlød
hammer-og-sigd-bossene mens disse bossene fremdeles
regjerer over fabrikkene og havnene og
jernbanestasjonene og selve luften og
vegetasjonen.
Jeg tror ikke, ikke ett eneste sekund, at de som
veiver med fanene virkelig tror at fanenes kraft
tjener delstaten og dens folk. Det fins ingen (for
meg) merkbar troskraft, tjenestevilje eller
rettferdighetssans i bærerne av de røde og
hvite tegnene. Hvem vet om de etter fanebæringen
går til templet og ofrer til morgudinnen og ber,
med pannen mot offerstedet, om hennes velsignelse.
Det er lenge siden jeg trodde at motsetninger
utelukket hverandre.
Dette «røde» er en tung tung tung rest
som akkurat denne brøkdelen av klodens
befolkning ikke har villet eller våget å
riste av seg. Andre store og små brøkdeler
av klodens befolkning har latt være å riste
av seg andre løgner, eller jernkorsetter.
Enhver som hører, om så bare litt, om
skolesystemet utenfor privatskolene, som er kostbare
og hører byene til, må forferdes og bli
svært sørgmodige på barnas og
befolkningens vegne. Etter fire år er det eneste
innlærte svært ofte: å skrive sitt
eget navn. De som ikke har privatlærer, er
«fordømt» til ikke-læring, om de
ikke skulle ha en forbløffende og ensom
stedighet hva det å lære angår, samt
elektrisitet til å lese i de tidlige nettene. En
kunne mistenke regjeringspartiene for å
ønske å holde flertallet av folk, som er
fattige, nede i systematisk uvitenhet.
Det ovennevnte har vært et gjennomgangstema i
brevene mine fra Vest-Bengal. Noe har vært
så vakkert og vidsynt og vidunderlig vibrerende
akkurat her, i denne regionen. Jeg dro til
baulfestivalen i Kenduli (Jay Deb) på tidlig
nittitall og ble fortryllet. Noen år senere
hadde partipampene kuppet sangfestivalen.
Fremdeles fins det befriende; latteren,
gjestfriheten, den ekte toleransen. Radikalt uttrykt:
som perler på en kolossal dynge. Perlene er
mange. Folk klorer seg fast i land som er i ferd med
å skli ut i havet; det ligger som
gjørmekant. At borgerskapet også her bor i
solide hus med voktere og tjenere endrer ikke det
ovennevnte.
Mens jeg skriver dette, på en seng med puter og
tepper og dyner, sitter et titalls mennesker, to-tre
voksne, resten barn, og ser på en
Bollywood-film. Jeg har fått rommets seng.
På den, som er hard og bred, skal jeg tilbringe
natten mens de som ellers bruker sengen, denne natten
vil bruke gulvet med sovematte. Jeg sitter og
skriver, uforstyrret; de sitter og ser; uforstyrret.
Da jeg sa jeg gjerne ville skifte til nattøy,
gikk de to guttene ut og forhenget ble trukket for.
Vi befinner oss i en landsby der alle, såvidt
jeg vet, er muslimer. Flere av barna er
madrasa-elever.
Jeg ville aldri kommet meg hit, aldri ønsket
det, aldri kunnet gjennomføre det, om ikke min
sadhu-venn, også innvidd sufi-fakir,
tilhører også dette stedet. Jeg blir tatt
med inn i et hus, der landsbyens fakir og indre
veileder bodde, og hans enke ennå bor, og
plassert på en brisk. Gjør det du kan;
gjør det du vil. Ordene ble aldri uttalt. Men
slik er ordene. Og deretter er alt gjensidig
utforskning mellom de som bor her og meg.
Jeg kunne hyle, for jeg har, fra mitt perspektiv
sett, ingenting her å gjøre. Hylte jeg,
ville alle bli uendelig såret.
Er det slik, tenker jeg med en viss frykt og beven,
at han tar meg med til sine egne steder, fordi han
vet fra et sterkt indre punkt at han ikke kommer til
å leve lenge (han er yngre enn meg, og liv etter
liv eldre) og før han dør vil han skrive
alle disse menneskene inn i meg, slik at jeg aldri
kan la være å komme tilbake for å
gjøre litt av det han ikke rakk, eller kan hende
for å minnes ham blant de som var hans egne.
Hilsen Wera
Her jeg
er ventende, i samme by: Kolkata, 20. januar
2009
Fra jeg var ungjente har jeg villet ta tidsmaterien
og lage former eller andre formålstjenligheter.
Siden jeg var seksten har tiden vært leiren jeg,
og enhver, hadde fått tildelt. Hvert minutt,
hvert time, hver dag var slik leire. Ta den og bruk
den.
Det hadde ingenting med penger å gjøre.
Her har jeg ikke engang en bok. Tastaturet på
fanget er trøsten; det skiller meg fra
ingenting. Det eneste jeg kan lage er setninger. En
bitteliten bokidé kom på Gardermoen mens
jeg ventet på kveldsflyet til London. Den ble
skrevet for hånd i en notisbok som ligger i en
jakke i gjestehuset der jeg ikke er; innelåst i
et rom uten nøkkel. Nøkkelen lå i den
stjålne sadhuvesken. Låsen må brytes
opp.
Jeg kan ikke dra inn i byen. En skal komme. Jeg vet
ikke når. Et tidspunkt ble nevnt. Spennet mellom
det uttalte og det mulige kan være så
stort. Her er jeg henvist til byen & andre menneskers
forpliktelser og rytmer. Vent. Da hender det ofte jeg
vil hjem fra selve det å vente. Ventingen er
selve fremmedlandet. Det er stort.
I ventemodus bor millioner på dette kontinentet.
Jeg aner ikke hvordan det kjennes. Kanskje slutter
det å kjennes; kanskje blir menneskebevisstheten
opphevet i ventingens modus. De fleste som venter er
sultne i tillegg. Jeg venter på noen, og vet at
noen vil komme. Her jeg er får jeg mat. Noen
sier navnet mitt, og fester myggnettet over meg
før natten.
Det fins dessuten et annet sted der jeg vet at jeg
slett ikke må vente, men kan arbeide og lage
former og «formålstjenligheter». Det
er morsmålslandet. Norge.
*
I gjestehuset, i et annet rom enn det med notatboken;
røykstint. Noen leter etter eller lager
nøkkel som skal erstatte den tapte
romnøkkelen; slik at en annen kan komme til
bagasjen sin, slik at jeg kan komme til bagasjen min.
En vasker bil, en henter mat, en gjør ingenting,
fredfullt. Og en gjør det jeg ikke vet. En gir
all sin hengivenhet i det å overrekke meg
håndkleet.
Gopal som vasker bilen har innskrumpet, skrukket,
mangefarget hud på hele magepartiet, brystet og
halsen; forbrenning. Han laget mat og en gasstank, en
tinnsylinder, sa han, Jeg kan ikke forestille meg
smerten. Storesøstrene samlet penger til
behandling. De fattiges behandling, den eneste
mulige. Noen har lappet og sydd. Om de har hentet hud
fra andre steder på kroppen? De har neppe det.
Gopal har hvite pigmentpartier på hendene.
Han vil neppe få gifte seg. Jeg vet ikke om han
er den eneste broren, som har giftet bort de tre
søstrene. Så kom eksplosjonen og den
spolerte muligheten for hans eget vedkommende. Det
han ønsker seg er å kjøpe
grønnsaker engros og deretter selge i nabolaget.
Det er en liten drøm.
Jeg ser på brystet til Gopal, på det som er
hud, eller som kan bli hud. Den er grønnlig,
rødlig, oransje, brunt. Da gråter jeg ikke.
Det er ikke mulig å tillate seg å
gråte ned på arr som dette.
Var huden virkelig grønnlig, spør jeg meg
etterpå. Og innser at jeg likevel ikke har sett.
Smertekollisjoner. Den rå smerten til den
fattigste med brannarrene og den tåpelige pinen
til en som blir plassert for å vente, nå
som et revolusjonært arbeid, det for sadhuer &
fakirer, er påbegynt. Den pint ventende er ikke
i stand til å se noe annet.
Sadhuer var samlet i går. Der var ikke jeg. Der
skal det ha blitt sagt at de eldste ashram-sadhuene,
de som blir kjørt omkring i elegante biler,
aldri har spurt hva de eiendomsløse sadhuene
behøver. De har nytt sine egne hundretusener av
taka-paisa (penger). Ikke engang hvor de fattige
sadhuenes siste levninger skulle ligge, og vende
tilbake til jord, vann og luft har akhra-sadhuene
tenkt på. Om kroppen som ikke puster lenger skal
senkes i Ganga eller, for eksempel, etterlates
på fjellet Kailash. Om noen vil samles og minnes
ham da, når den døde har dratt hjem.
Jeg hører dette og sier: jeg vil si deg noe.
På et annet og stillere tidspunkt, da vil jeg si
deg noe. Om de rwandiske mennene som sa til meg, i
1992, at de lurte på om de «de hadde
drukket øl med» ville komme i begravelsen
deres; og om romanen jeg skrev litt senere, A for
Ansikt, der en gammel mann er besatt av at det
virkelig må koste penger å dø og
begraves, for han vil ikke bebyrde noen.
Senere i dag, da min sadhuvenn dro til sine steder
for å fullføre arbeidet med
sadhuregistreringen i Kolkata januar 2009, ble Samu
og Gopal igjen i naborommet i gjestehuset, det jeg
har skrevet fra før. Låsen er brutt opp. De
er her for å gjøre det jeg behøver.
Samu er en fakirs sønn. Faren, min sadhuvenns
bror, har overført fakirkunnskapen til den unge
som i ti dager har tjent sadhuer dag og natt. Og
nå: meg. Der satte han seg på nabosengen og
viste meg hva han bar med seg i den grønne
vesken: tekster om indre kunnskap, den intet øye
kan se. Tre øyne har mennesket: det fysiske
øyet (to), kunnskapsøyet og så
hjerteøyet.
Jeg kunne vært alene her. Men de to unge, Gopal
og Samu, er gitt meg. Samu henter mat til meg
nå. Gopal med brannarret sover antagelig. Ber
jeg om noe, gjør de det. Det er ikke Mekka som
er viktig, maa, sier Samu. Det er det indre
mennesket. Og når en fakir, eller en sadhu, blir
syk, da kommer alle til ham for å gi det han
behøver. Andre syke blir bare forlatt.
*
Det er morgen neste dag. Det er ny president i USA.
Jeg sitter på samme seng som i går. Han som
skulle sovet i den andre dukket ikke opp. Låsen
som fantes ble brutt opp. Det fins ikke lås, jeg
kan ikke gå ut. Men jeg er der notatblokken med
nedtegnelsene til en liten roman lå.
Hva kan et menneske gjøre på en seng
sør i Kolkata, med to «sønner» i
naborommet. Frokost, maa, sier de. Hva vil du spise?
Sattu, sa jeg. Det er chana dal (belgfrukt) i
pulverform, til å blande med vann, salt og
sitron, om det sistnevnte fins. Nå blir den
tilberedt. Samu henter salt. Og når drikken er
drukket, kan jeg gå inn i romanen om mannen som
ikke får se datteren sin, som han vil gi alt.
Hver mynt han kan spare skal til henne. Når han
går og går i Oslos gater er det datteren
han ser etter i alle ansikter.
Hilsen Wera
Kolkata,
19. januar 2009
Vi befinner oss i den forsvunne vinteren. Folk kler
seg tross i gensere, som oftest av syntetisk
materiale. Tett, inneklemmende. Vi sitter som en
klump kropp i bussen. Er det ikke varmt, spør
jeg. Jo, sier en. Nei, sier en annen. For det er jo
vinter. Kalenderen har ikke gitt seg.
Jeg vil se på barneklær. Suti, sier jeg.
Bomull. Nei, vi har bare cotton, svarer mannen. Jeg
går inn i en annen butikk, for å se på
salwar kamiz til Mousumi ute på sandøya i
Brahmaputra. Med trekvart-lange ermer, sier jeg. I
den butikken fins det forunderlig nok salwar kamiz
med ermer.
For fem år siden hadde alle kamizer, altså
overdeler, lange eller trekvart-lange ermer. Da jeg
første gang kom til India, i 1976, berørte
ingen mann sin kvinne i offentligheten. Kyss i
friluft har jeg ennå ikke sett i Kolkata. Men
alle slags enkle berøringer. Og en ung kvinne i
svart miniskjørt med matchende tettsittende
overdel, uten sjal, spradende i t-banens midtgang.
Henne har jeg sett. De færreste så på
henne. Kolkata er ikke Mumbai.
Jeg bor for øyeblikket i et middelklassehus
mellom et stadion og et Kali-tempel. Med fjernsyn.
Det er førvalgstid. Mange frykter BJPs seier.
BJP er hindunasjonalist-partiet. 26/11 er et
grunntema i nyhetssendingene. BJP nærer seg av
selvmordsangrepene den dagen. Men nyheter er ikke et
grunntema i nyhetssendingene. Nyheter og reklame
blander seg. Den nærmeste naboen til
middelklasse- og fjernsyns-India er USA.
The United States of India. Som et belegg over de
elementære og sørgelige livsvilkårene
til flesteparten. Men smilet er ikke langt unna der
ute på gaten. Hos appelsinsaft-selgeren, for
eksempel. Appelsinene kommer fra Punjab og koster 6
rupier per stykk. Jeg tømmer glasset, med
råsaft ispedd svart salt. Du kommer vel igjen,
sier fruktpresseren. Kommer igjen, svarer jeg.
Det er slående at gjesten, kall henne:
utlendingen, er så hjertelig velkommen i et
eks-kolonisert land. Slik er det ikke bare fordi hun
kjøper noe. Det er ikke selgeren som smiler, det
er mennesket. Og likevel: da hushjelpen her jeg
nå bor fikk hundre rupier kom smilet av en annen
verden. Penger er voldsomme - og kan være
transformerende.
Jeg hørte i går at denne kvinnen,
hushjelpen altså, snek seg over grensen fra
Bangladesh med tre sønner, i ly av mørket.
Mannen skulle komme etter. Nå vet hun at mannen
har giftet seg på nytt, og slett ikke har tenkt
å komme etter. Hun må forsørge
sønnene og seg selv. Middelklassehusets kvinne
her jeg nå bor har skaffet advokat som kan lage
indiske fødselsattester til de tre sønnene,
slik at de kan gå på skolen her de nå
bor og antagelig må/kan/vil fortsette å
bo.
Har ikke advokaten skrupler mot det, spør jeg
på norsk maner. Advokaten er visstnok uten
skrupler. Advokater gjør det de betales for. Men
jeg minnes hvordan det ikke var mulig å få
800 bøker satt fri fra havnelageret i Kidderpore
i denne byen for fjorten måneder siden; ikke
uten solid smøring av diverse agenter og
tollpersonal så vel som særs spesielle
forbindelser. Den gangen var ikke penger nok. En
måtte snakke med en som måtte snakke med en
annen som måtte snakke med en tredje, for å
smette gjennom ikke-eksisterende hull i
byråkratiet.
Noen vet hvordan USA og India har knyttet seg sammen
i militære og økonomiske avtaler. Jeg kan
ikke annet enn ane. Det dreier seg om et spill med
globale konsekvenser. Hvem har solgt seg til hvem.
Det offisielle India vil ha stormaktsstatus, og
nekter å undertegne Ikkespredningsavtalen hva
kjernefysiske våpen angår. India vil
bevæpne seg, for ærens skyld, og med den
pakistanske faren som alibi. Bildet av den
gjenlevende selvmordsbomberen fra Mumbai 26/11 ruller
over skjermen, med eller uten avstand til bildet av
Osama Bin Laden, i to refrenger som ofte blander
seg.
I dagens The Telegraph står det å lese at
ingen holder av USA med samme overbevisning som
indere. 72 % av alle indere sies å være
overbevist om at det er USA som «passer på
oss alle». Nest etter indere er det polakker som
med minst tvil og færrest spørsmål
«tror på» USA. Slik kan folk
hjernevaskes. Men hva slags prosentandel er dette;
hvem er blitt spurt; hvordan; og: av hvem.
Ødeleggelsen av India, det aksepterte gapet
mellom befolkningslagene; den aksepterte offentlige
fordummingen, med allestedsnærværende
reklame, og militariseringen av jordsmonn og
økonomi. Genetisk manipulert mat bejubles av
mange. Motstandrøstene er ikke svake. Men andre
røster har den umiddelbare profittens
gjennomslagskraft. Få er de som tenker lange
tanker.
*
Nå har jeg sittet hos sufiene. Sadhuer har
sittet hos sufiene. En advokat har sittet der. Vi
skulle til Høyesterett. Sadhuer, (muslimske)
sufier, og jeg: kristen. Hva skulle vi til
Høyesterett for å gjøre. Jo, klage
over misbruket av gudebildene, og si til nå
usagte ord om «terrorisme». Jeg vet ikke
hva litigation skal oversettes med; jeg har ikke
juristspråket inne. Der satt jeg mellom
byråkratiets bunker og ville aller helst
fotografere.
Og høyesterettsadvokaten begrep seg ikke på
noe av dette, en representant for CPM (Communist
Party of India) kan hende; hva kan han ha med
gudebilder klistret på toaletter og kastet
på gaten å gjøre. Min sadhuvenn gikk
ut av advokat-kammeret. Hva gikk han ut for å
gjøre. Hør etter, sa han til meg idet han
gikk. Høyesterettsadvokaten sa ikke mer.
Han som gikk ut kjøpte bøker om juss for
å føre saken selv. Og den andre advokaten,
den vennlige, lovet å ta seg av politirapporten
over innholdet i den stjålne sadhu-vesken - med
førerkort, forsikringsbevis, alle mulige andre
bilpapirer, samt det kjære pressekortet mitt.
Som ble stjålet for to år siden også,
der ute hvor Ganga blander seg med Bengalbukta.
Dit hvor jeg ikke kommer denne gangen, for
registreringen av sadhuer og utstedelsen av id-kort
har funnet sted ved Babu ghat, i byen Kolkata,
isteden.
Hilsen Wera
Kolkata, 17. januar
2009
Dette har jeg tenkt: at jeg skriver for å
opprettholde en flåte av normalitet. Der sitter
jeg, med all mulig bevegelighet. Jeg vet at
flåten kan kantre. Og jeg vet at tasaturet og
tastaturets konsekvenser er et ror.
Det er i dagenes manglende normalitet at jeg skriver.
Jeg har ikke pleid å be om normalitet. Til et
annet sted, en annen farlighet, eller erfaring, dit
har jeg villet. Det er dobbelt opp normalitet for de
fleste i Norge der jeg bor: effektivt, profittbasert,
forsikret. Jeg har villet forstyrres. Men nå:
denne nye bønnen om en slags dagenes aldeles
enkle normalitet. For å si det pussig: jeg har
villet hjem til klærne mine og en slags
gjenkjennbar tidsorden. Skulle så gjerne ha en
minimumskunnskap om dager som kommer. Dagenes hvor,
dagenes hva.
Jeg får ikke komme dit; ikke før jeg
får komme dit. Og jeg vet ikke når.
Det er muligens en fåfengt bønn jeg ber.
Men jeg ber den jo ikke engang; jeg bare forestiller
meg at en slik bønn kunne bli bedt av et
menneske og at det mennesket kunne være meg.
Jeg er tross alt der passet mitt er. Uten det kan jeg
ikke engang sende mail fra en cybersjappe.
Jeg er ikke der klærne er; jeg vet virkelig
ingenting om dagens sted og tidsorden. Den ene
nøkkelen til rommet der bagasjen befinner seg er
i en annens veske. Jeg vet ikke hvor den vesken er.
Veskens eier befinner seg i malstrømmen av en
«motstandsbevegelse» mot det
religionssplittede India. Jeg er med i denne visjonen
på helt praktisk maner.
Id-kortene som ble nevnt i forrige brev, med sadhuers
navn, adresse, postkontor, politistasjon, pluss
gurunavn, ordensnavn og passfoto, ja til og med
nummeret til en slags elemenær ulykkesforsikring
i Oriental Insurance; alt dette laminert, festet med
sterk klips og og en blå snor til å henge
om halsen. Blå som er den ikke-krenkende
fargen.
Sadhuer i hindutradisjonen bruker alle farger fra
mørkerødt til oransje, og fakirer bruker
svart, grønt og hvitt. Derfor: ikke-krenkende
blått. Det laminerte kortet er så smalt at
det ikke dekker hjertet. Ingenting skal dekke
hjertet, for hjertet tilhører bare hjertet.
Jeg vet ikke hvor den visjonære vennen sover ut,
eller kanskje arbeider videre. Batteriet til
telefonen hans kan umulig ha ladning lenger. Han
dukker aldri opp, især ikke nå midt i
malstrømmen, ifølge plan eller løfte.
Det ville være å praktisere ego, sier
han.
Det gjør andre latterlig ventende. De andre
får jo sitt tåpelige ego kastet over seg,
redusert som de/vi kan bli til slike-som-bare-venter.
Han er, uansett, i det som er der han er. Der er ikke
jeg. Den røde bilen, «kjerremor», som
nesten ble knust av en kolossal buss i november,
etter at jeg hadde dratt fra India forrige gang, er i
nærheten. Hun er en egen beskyttende
skikkelse.
Den hardt arbeidende sadhuen hvis drøm etter
tolv ensomme år og deretter tre år i
fellestanke, hans og min, er ved å feste seg og
bli til en bevegelse i retning av en
«plattform» for alle gudselskende på
den indiske jorden, sover antagelig ut. Spis, ber det
i meg. Du må jo spise nå.
Det må være mer enn ti dager siden et
ordentlig måltid for ham. Spis og sov. Så
gjør jeg mitt i mellomtiden.
Nå har jeg sendt brev 3 & 4 til hjemmesiden. Jeg
har vært i Kalighat der pilegrimene fra Ganga
Sagar i dag, på Mor Kalis lørdag, ventet i
timesvis på darshan, som er synet av
gudinnen.
Dit dro jeg uten å melde fra til noen. Med buss
1A. Ved templet ringte telefonen min. Stemmen til
Sharma-ji. Den lærde fra Kashmir, han som
igår sa at noen av sadhuene så farligere ut
enn Osama Bin Laden. Hvor er du, sa han. I Kalighat,
sa jeg. Skal jeg komme, sa han. Vil du, så kom.
Maa, sa en forbipasserende mann. Jeg er Krishna. Jeg
har sett deg sammen med babaji (min sadhu-venn). Kan
jeg gjøre noe for deg. Slipp meg innenfor
gjerdet slik at jeg kan fotografere pilegrimene fra
innsiden, sa jeg.
Kvinnene i hvitt fra Punjab sang foran kameraet mitt,
de bar gule blomster i stor lykke. Gult til gudinnen,
hun som kan gi alt. Hvor er du, maa, spurte Sharma-ji
i telefonen. Jeg går nå til Nirmal Hriday,
sa jeg. Det er Mor Teresas aller første hjem for
døende. Det var der jeg vasket en meget syk
kvinne i veldig stank i 1976; jeg kjente brekningene
komme og måtte velge mellom kan hende å spy
på en kropp som lå i sine siste timer,
eller gå ut, for en stund eller for bestandig;
jeg gikk ut, trakk inn luft - og vendte så
tilbake. Da var det mulig å gi den døende
vann, uten å spy.
Ta vare på telefonnummeret mitt, sa Krishna. Jeg
la det inn i telefonboken. Jeg behøver å se
på behala, fioliner, sa jeg. Fins det
behala-makere i Kalighat. For jeg husker jeg
fotograferte en fiolinmaker i dette strøket i
1998. Krishna trodde det; han skulle undersøke.
Telefonen ringte på nytt. Det var Niranjan, han
som skal gifte seg 4. februar, og ikke har villet
gifte seg uten mitt nærvær. Maa, hvor er
du. I Kalighat, sa jeg. Niranjan bor i Kalighat. Kom,
sier Niranjan fra sitt sted ved elvebredden. Didi,
storesøster, har maten ferdig. Kanskje var det
det første måltidet, med ris, siden
ankomsten; det første fredelige. Først
fotograferer jeg litt, deretter kommer jeg, sa jeg,
og vandret gjennom prostitusjonsstrøket dit
jentene er kommet fra Bangladesh & Nepal, samt noen
fra landsbyer rundt Kolkata.
Jeg ser de eldste. De har ikke stort igjen å
tiltrekke menn med.
Binad kommer. Han har registrert id-kort i mer enn ti
dager. Han vil gjøre alt for meg nå som
sadhu-registreringen er ferdig. Så vil han
skrive ned livshistorien sin, slik at jeg kan lese
den. Jeg vet hva slags arbeid moren hans gjorde. Han
var åtte år da han så henne
første gang. Jeg har mye å skrive ned, sier
Binad. Jeg kan ikke si det til deg nå. Jeg kan
snakke det, så kan Sharma-ji skrive. For
håndskriften min er ikke som den skulle
være.
Vi leter etter fiolin til Rehena. Ingen fiolin i
instrumentsjappene her. Bare tabla og tabla. I Lal
Bazar, sier tabla-makeren. Der er de beste fiolinene.
Selv lager han tablaer som skal til California.
Bikkjer sover mellom gudinneskikkelsene. Jeg lager et
bilde. Kjøper salwar kamiz til Niranjans
søster og rød sari til bruden. Blir
ledsaget til buss 206 og sitter inneklemt blant
kvinnekropper som er større enn min en liten
stund.
Badsha i Bangladesh, han som koordinerer arbeidet for
tradisjonssangen der, har skrevet fire av
landsbyjentene våre inn på skolen i
småbyen Lalmonirhat. Min Rehena er en av dem. De
slipper opptaksprøve, de kommer av andre grunner
enn de andre elevene. De er våre utvalgte, og
får bo i lydstudiohuset inntil jente-annekset er
ferdigbygd.
*
Dagen etter.
Å tåle denne byen. Synet må tåle
den, luktesansen, ryggen, for ikke å nevne
lungene. Å bære denne byen på ryggen.
Jeg gjør ikke det. Den som også kan dra
bort og hvile hodet, og så hørselen, for
ikke å nevne lungene et annet sted, slipper
å tåle byen med hele seg og bestandig; hun
kan jo bare dra til flyplassen og så videre.
Å bære denne byen i og med lungene, og
sitte, for eksempel i bussen, presset inn til andre
skuldre og lår; kvinners. I bussen har kvinnene
sin plass, mennene en annen. Å holde seg fast i
bussens jernstang for passasjerer som må
stå helt frem til destinasjonen, eller inntil en
trøst, den eneste tenkbare trøsten i det
øyeblikket: et sete. Noen centimeter luft å
presse kroppen sin inn i, mellom de andre kroppenes
materie. Å tåle all menneskematerie, den
jeg ikke har noe med å velge.
Jeg har trasket så langt i dag, og klatret
så mange trinn opp og inn i, ned og ut av,
busser. Betal, sier konduktøren når han
skjønner jeg skal av etter to-tre stopp.
Først når jeg får sitte, sier jeg.
Først livet, deretter pengene. For jeg kan ikke
åpne pengebeltet der også telefonen og
passet ligger og risikere å velte, der jeg
henger i jernstangen og bussen svinger for-svingende,
som en jeg kjente som nå er død en gang sa.
Kjære kjære Jostein. Livet, for svingende,
sa han. Og bussen kjører halvt-veltende gjennom
byen og hver sjåfør har sin egen modus og
hver konduktør sin egen modus, fra han som
utøver gjestfrihet hvor han enn er til den
råeste pengeinnkrever, som er fattig som de
fleste.
Vil du ha mat, spurte jeg en kvinne som så mer
forkommen ut enn de fleste. Da åpnet hun munnen
og viste meg råttent tannkjøtt. Jeg sa ikke
mer. Jeg ga henne ikke mat. Ikke en mynt heller. Jeg
ga ingenting. Jeg svelget synet: menneskestoffet. Det
jeg noen ganger her, akkurat her i denne byen, av og
til tenker at ikke er kommet til form. Det er blitt
liggende igjen på bakken, for det ble ikke sett
og holdt og tiltalt lenge nok, stille nok,
ernærende nok. I rå fattigdom blir mye
borte. Den som romantiserer er blind. Temakeren med
den rakeste ryggen av alle, han som laget te til meg
i årstid etter årstid satt ikke lenger i
annen etasje, rett over over rotimakeren, i
gatekrysset ved gullsmedgaten og Sashi Bhusan Road
som før. Hvor er han, spurte jeg. Han dro hjem
til Bihar og døde.
Da hadde jeg sittet en stund i kirken Our Lady of all
Dolors (?) ved jernbanestasjonen Sealdah. Alene
sammen med skrikende gudebilder. Hvor er tabernaklet.
All stillhets gud, hvor er tegnet ditt. Jeg så
et tabernakel med grønt klede. Men jeg kunne
ikke fornemme det Hellige Sakramentet, og tenkte at
skrinet antagelig var tomt. Med sandalene ved
inngangen og mange bilder av hvit-hvit jesus satt jeg
mens guttungene sparket fotball foran kirken og ingen
så ut til å drømme om å sette seg
inn for å synke inn i hjerte.
Hilsen Wera
Kolkata, 17. januar
2009
Er det dørklokken som ringer, spør jeg i
huset i sør-Kolkata. For en dag eller to har jeg
flyttet inn her. Under timene ligger en tynn
bønn om en smule normalitet, en slags rytme av
måltid og hvile og tingenes orden. Hvor skal
passet oppbevares, og hva med skittentøyet.
Det er ikke dørklokken; det er isteden shalik
pakhi. Kjærlighetsfuglen. Er det kanskje
våren den synger om. For været er ikke
vintervær; det er temperatur som var det i mars.
Vinteren er blitt borte fra øst-India. Noen sier
kulda kommer og går. Den er ennå ikke
kommet til meg, ikke her. Det var minus 15 da jeg
forlot «landet mitt», sier jeg. Vi ville
dødd, sier de.
Nå har jeg to shalik pakhi i vinduskarmen her
inne. De leter etter spiseligheter.
Jeg dro tilbake til sadhuenes sted i kveldingen i
går. Papirarbeid. Advokater satt med sadhuer.
Advokater i dress er ikke vant til å sitte i
halvlotusposisjon på bakken. De anstrengte seg.
De tok imot undertegnede papirer. De fikk te og mat.
De glante ut i været. En reiste seg opp og
gjorde små fotøvelser. Chillumen ble i noen
timer ikke sendt rundt.
De unge mennene, «følgesvennene», fra
en landsby ved Panagarh, noen togtimer nord for
Kolkata, satt eller lå utmattet bak meg. Mens
de, lydige, har vært her, er en av naboene deres
blitt begravet, samme dag som han døde. Og et
guttebarn, Babus sønn, har vært på
sykehuset. Sadhuen sier til dem: bli. Og de blir. De
er alle muslimer, i sufitradisjonen. De jeg ikke
hadde sett før hvisket navnet sitt til meg.
Enhver som hører slike navn, vet det er
muslimers. De er ennå i «fremmedland»,
på vei inn i felleslandet.
Det slår meg at jeg kjenner dem slik jeg
ennå ikke kjenner sadhuene, ikke kollektivt.
Kjennskapen kommer fra nord-Bangladesh. Det er en
kjær kjennskap.
Sharma-ji, en av sadhuens hjelpere, arbeider ellers
for den indiske marinen. Jeg vet ikke hvor tett
inntil militærhemmelighetene han, den meget
intelligente, sitter. Men han vet mer om
masseødeleggelsesvåpen enn de andre. Han og
jeg gjennomleser for x´te gang en pressemelding.
Maa, vi må ikke glemme dyrene, sier Sharma-ji.
Hvis alt dør, dør dyrene også. Dyrene
har ikke gjort noen fortred.
Der sitter jeg, litt etterpå, med de nesten
ferdige id-kortene til sadhuer og fakirer i fanget.
Maa, sier Sharma-ji. Jeg har sett på passbildene
deres. Mange ser langt farligere ut enn Osama Bin
Laden; hva om de ble terrorister! Da tenkte jeg
momentant på organisasjonens rykte. Det er jo
vi, EarthCareForum, som utsteder id-kortene. Men den
gode Sharma-ji, panditen fra Kashmir, tenkte på
skadeverket de med så farlig utseende kunne
forvolde.
Jeg hadde vært ute i byen på
gamlemåten min, med kameraet langs Ganga, og
kommet tilbake til huset i sør-Kolkata, da min
sadhuvenn ringte. Jeg hadde såvidt rukket å
overføre bildene fra kameraet og til eksterne
harddisken; ikke mer.
Kom, sa han. Jeg kan ikke si mer her jeg sitter. Ta
en drosje fra Kalitemplet. Og kom så fort du
kan. Det er bare du som mangler nå.
Det var skumring. Drosjesjåføren sa etter
få minutter at han skjønte at han nå
hadde en plikt. Hvilken plikt? Jo, å velge den
strakeste veien, og undervise meg slik at ingen
drosjesjåfør etter dette skulle kunne lure
meg ved å forlenge reiseveien, og dermed
øke prisen. Han fortalte grundig hvor jeg var,
og pekte til høyre: der blir Kolkatas
søppel tømt ut. Det som kan resirkuleres,
blir resirkulert. Resten blir værende. Og der
blir også de som dør uten å ha noen
etter seg brent. Der bor de som har arbeid å
gjøre blant søppel og likrester. De drikker
brennevin for å holde ut stanken. Fedrene
drikker, mødrene drikker. Han sa ikke at ungene
også drikker.
Og der ligger lærfabrikk etter lærfabrikk,
forklarte han videre. Det stinker påtrengende i
deler av denne byen.
Pakhi-baba satt, svartkledt som de fleste fakirer,
ved ildstedet. Jeg har ingen, sa han. I tredve
år har han ikke hatt noen. Han så ikke ut
til å kunne leve lenge. Å leve uten at noe
blikk som har sett en lenge fremdeles ser en; å
leve utenfor alles hukommelse, det er et annet
liv.
Samme morgen hadde jeg, som nevnt, dratt til mitt
gamle sted ved Ganga. Cha-masi (mors søster)
satt bøyd i samme tesjappe som før. Hun
blir ikke forbauset da jeg kommer. Jeg hadde jo
vært der i går! Hun spør ikke hva
slags te hun skal lage. Med lite sukker og
ingefær. Hun vil vite det på dødsleiet
sitt. Han som passer toalettet på den andre
siden av gangveien hoster og peker på brystet
sitt. Alt er som det var. I Kumartuli,
gudebildemakernes sted, lages saraswati-figurer,
lærdommens gudinne, i leire nå. Jeg tror
feiringen av Saraswati finner sted 29. januar. Det
kan også være den dagen skolen i slummen i
Chetla blir innviet. Jeg skal innvie den.
Jeg lager, lykkelig, noen bilder av gudinnemakerne.
Lyset faller skrått og mildt inn fra venstre.
Fotograferer noen sovende. Forbipasserende
skjønner ikke hva jeg driver med. Søvn,
sier jeg. Søvnens tema. Søvnens tema, sier
de og forstår alt. Men e-post kunne jeg ikke
sende fra den gamle cybersjappa i College Street,
uten pass eller annet id-bevis som jeg var.
For et år siden ble en cybersjappe i Salt Lake,
en bydel i Kolkata, brukt til å organisere
terrorvirksomhet. Siden det har alle måttet
bevise hvem de er. Datamaskinen åpner seg ikke
uten id-info, sier innehaveren. En eller to smugler
eksplosiver i væsker fra Heathrow i september
2006. Ingen får ta med seg krem eller vann etter
det. En, eller kanskje tre, har misbrukt en
datamaskin, og alle må bevise hvem de er.
Uoverskuelige konsekvenser for det enkle
hverdagslivet der tillit er det første og det
siste.
Hilsen Wera
Kolkata,
14. januar 2009
Jeg har allerede, i forrige brev, fortalt om den
lutfattige mannen som hadde sett meg gi en mynt fra
«mitt eget land» til en sadhu som straks
ville henge den i halskjedet sitt. Den dagen hadde
jeg ikke flere slike kronestykker med meg. Dagen
etter kom jeg meg ikke til sadhuenes & pilegrimenes
sted. Og i dag tenkte jeg at mannen med det store
ønsket om mynt, aldeles verdiløs mynt,
hadde dratt videre til elvemunningen. Likevel tok jeg
de resterende kronestykkene med meg.
Ikke før hadde jeg dukket jeg opp på det
støvete stedet ved Babu ghat, så stod han
der. Og ventet på mynten. Den verdiløse
mynten; den uendelig store mynten. Og da han så
den i hånden min, og da han deretter så den
i hånden sin, åpnet hele ansiktet seg. Som
om det kom velsignelse fra den lille mynten, eller
kanskje fra selve det å være husket.
Jeg kan ikke vite hvordan han ble velsignet; jeg kan
jo ikke vite at det var velsignet han ble. Han satte
seg tilbake i støvet på veien for å
tigge videre. Han tigget ikke fra meg. Han ga meg
ansiktet sitt. Det var som å bli velsignet i et
tynt, ja månesigd-tynt og uendelig stort
skinn.
Menneskeansiktet er en usigelig hemmelighet. Den
fattiges visdom er også det.
Det jeg lærer her, som en pågående
bevissthetsrystelse, dreier seg ikke om mild og
rettlinjet vennlighet. Jeg kunne fristes til å
tenke at det slett ikke er godhet jeg lærer om.
Rett ved meg skyller raseribølgene over folk.
«Mesteren» skjeller ut den ene etter den
andre. Hvem vet om mesteren er mester, hvem vet
når mesteren er mester. Jeg er ute av stand til
å skjelne. Er en mester, som altså er
mester i en gammel visdomstradisjon, alltid det;
eller kan han/hun gå ut av den sanne veien.
De bøyer seg, de er små. De blir enda
mindre. Den som skjeller dem ut er eldre og de som er
yngre, både av alder og av erfart erkjennelse,
vet han, mesteren, kunne dø for hver enkelt av
dem.
Gjør «følgesvennene» feil spares
de ikke; i hvert fall ikke før de innrømmer
feilen. Det kan dreie seg om
«bevissthetsfeil», altså
forglemmelser. De er som oftest av uhyre praktisk
art. Hvordan rekkes maten til et menneske; hvordan
går en forbi hvem; og hvem går en aldri
forbi. Dette bevissthetsuniverset, de indiske
sadhuenes, er uhyre intrikat. Innrømmes feil,
eller gjøres noe med full og presis bevissthet
fra første sekund av, kan mesterens hjerte bre
seg over en, som en fuglemors vinge over ungene. Det
sekundet kan ingenting ta vekk.
Det hender han skjeller dem ut for feil de slett ikke
har begått. De vet at utskjellingen ikke er
«rasjonelt» begrunnet. Og mukker likevel
ikke. De vet at de bare har å høre. Det er
så «udemokratisk» som menneskepraksis
kan bli; og har ingenting med ondskap å
gjøre. Ikke med undertrykkelse heller; ikke det
jeg kan se. Ikke vet jeg om de villeste zenmestrene
har praktisert på lignende måter. En brutal
bevissthetsmetode som dette kan være fruktbar -
og sende følgesvennen ut av tåkelandet.
Metode? Nei, det er neppe en utformet metode, av
pedagogisk eller annet slag. Guruen har lært hos
sin egen guru, sine egne guruer, for de fleste
sadhuer har hatt mer enn én guru, gjennom
årtier.
Det er guruen som har gått på smale stier,
i jungel og høyland og tvers gjennom ild & vann
& menneskesmerte som kan tillate seg slikt
bråsinn, og som ikke blir alene fordi de andre
går bort: de vil ikke skjelles ut mer. De
utskjelte blir værende; de blir myndigere og mer
skarptseende. Båndet blir tettere mellom
disippel & lærer.
Meg kaller de maa. Jeg har ikke annet navn. Det fins
ikke vanligere kvinnenavn i Bengal. Når de
kaller meg maa, er det likevel stort. De passer
på skoene mine, flaskevannet mitt og
sittestedet. Og når jeg skal reise i drosje fra
pilegrimsstedet til det lille gjestehuset sør i
byen, blir to unge menn sendt med meg. De sørger
for å kjøpe vann før natten, varme
rotier og yoghurt, som alle nå vet at jeg liker
å spise. I dag ble det gamle simkortet aktivert:
00919007807275, for den som måtte ønske
å ringe direkte mens jeg er i India (til 9.
februar, og deretter 1. mars–16. april). Det
fins rimelige telefonkort å få i nesten
enhver kiosk i Oslo! Men det fins ikke
«nettverk» på ethvert sted i India,
slik det fins nesten overalt i Bangladesh, der
Telenor som antagelig har utbyttet mange, samtidig
har utrettet et logistisk telemirakel sammen med
Grameen Phone.
Der jeg satt ved sadhuers ildsted kom også en
fakir, en av de virkelige. Han går og går,
alene, fra tempel til sufihelgeners skrin. Hva skal
jeg kalle deg, spurte jeg. Kall meg pakhi-baba, sa
han. Direkte oversatt: fugle-far.
Baba er fellesnavnet for alle som har gått ut av
verdens ordninger, hinduer som muslimer. Jeg visste
instinktivt at denne mannen ikke eier noe, og er guds
i den gamle overgittheten. Kanskje fins det rester av
slik tillit, slik tillitspraksis, i en og annen
ordensbror og ordenssøster i de gamle
klosterordnene også i den kristne tradisjonen.
Lenge har jeg sett etter den. Jeg har sett lys. Ikke
så ofte modig og overskridende lys. Rolig
blafrende godhetslys. Så radikal trospraksis som
dette, så utsatt for elementene og uten
beskyttelsesnett, er antagelig bare mulig utenfor det
vestlige regimet, og da især i sør-Asia,
der det er en anerkjent trosform.
Ashramer her sikrer mange sadhuer. Det er ikke de med
sikkerhet og makt jeg her har prøvd å
fortelle om. Det er de andre.
Hilsen Wera
Kolkata,
11. januar 2009
Ved samme vindu som under forrige brev. Dette er enda
en av livets rareste sesonger. For første gang
er armbåndsuret mitt borte. Jeg har mistet
få gjenstander i livet. Hvor er
armbåndsuret blitt av. Det er og blir borte.
Slik tidsregningen er borte. Selve regne- og
datoevnen er redusert. Jeg vet det er søndag.
Jeg pleier å redde en vestlig forstand pluss en
alminnelig funksjonsevne ved å vite hvor
brillene, kameraet, øreproppene og
håndkleet er, for ikke å nevne denne hvite
sterke lille mac’en som varer i år etter
år, uten å bry seg om kontinentskifte. I
øvre høyre hjørne er norsk tid angitt.
Jeg tar vare på den.
Jeg vet at jeg ikke har gjort det jeg skulle i dag,
jeg vet til og med at jeg ikke kunne gjøre det
jeg skulle. Må slippe de modale
hjelpeverbene.
For tredve år siden, da jeg begynte å leve
med autistiske barn, skjønte jeg at modale
hjelpeverb måtte slippes. Det var en voldsom
viten, likesom fra bunnen av bevisstheten. Jeg hadde
bodd i de modale hjelpeverbs fangenskap lenge. Det
var innsikten den gangen.
Her, i sadhuers midte, får jeg erfare aldeles
kroppslig, i alt som har med bevissthetsstruktur,
døgnrytme, planlegging, dagens hvor, når,
hva, for ikke å nevne mat, at det jeg tenker
bør skje og det jeg tror jeg skal gjøre er
noe helt annet enn det som faktisk skjer og det jeg
får eller blir pålagt å
gjøre.
Det som skjer er nettopp... noe annet.
Den som leser dette vet antagelig ikke hva en sadhu
er. Jeg trodde jeg visste noe. Etter en dag,
gårsdagen, har jeg gått noen centimeter i
retning utvidet kunnskap. De resterende titusen
metrene er en distanse jeg ikke vil kunne
tilbakelegge. Tross østlige reiser er denne
organismen & bevisstheten, altså min, blitt
«formet» i Europa.
En sadhu har sluppet alt som kunne minne om
linearitet og beregnende forstand og begitt seg inn i
et annet bevissthetsunivers, med eller uten rus. Og
her er jeg, en slags «tjener» og
«mor» i sadhuers sammenheng noen dager
før pilegrimsreisen til Ganga Sagar, der Ma
Ganga, den store floden, blander seg med havets vann
ved øya Sagar i Den bengalske bukt.
Om også jeg skal reise dit er på skrivende
tidspunkt uvisst.
Det det nå dreier seg om er, som en sadhu sa i
går, da en forbipasserende spurte meg ‘hva
landet mitt er’, samme land. For hinduer,
muslimer, buddhister, jainer, sikher og kristne:
samme land. For første gang noensinne skal
sadhuers og (muslimske) fakirers id-kort utstedes, i
en første etappe, på pilegrimenes
rastestedet ved Babu ghat i Kolkata.
For å bidra med mitt er jeg her. Det er derfor
jeg sitter ved ildstedet sammen med nakne og
littegrann påkledte sadhuer, med eller uten
hasjpipe. For å samle navn, adresse, guruens
navn osv.
Dette skjer etter selvmordsangrepene 26. november
2008 i Mumbai. Datoen og hendelsen er sterk. Noen
sadhuer enser den, andre ikke. Å samle
(muslimske) fakirer og (hindu)sadhuer etter 26.
november er viktigere enn noensinne. Vanskeligere,
selvsagt. En kan tenke gudstroen og «gud»
slik at det er utelukket å ta den andres
«gud» inn. En kan også tenke fra
enhetens side. Og en kan la andre, mer eller mindre
blinde og demagogiske eller seende veiledere tenke
for seg.
I dette «navnearbeidet» bidrar jeg med
vestlighet, eller skolegang. Uten lineær
bevissthetsstruktur er slikt dokumentasjonsarbeid
ikke mulig. Her må hvert ord staves riktig. Jeg
kan ikke stave dem. Men jeg kan betone at de må
staves riktig. Jeg kan si: les korrektur! Hvert
id-kort skal ha et fotografi. Det er ikke jeg som
lager passfotografiene.
For nesten to år siden opprettet jeg en
e-postadresse for en sadhu. Det var en handling med
uante konsekvenser. Kroppen må tåle
konsekvensene. Den tåler til nå. Det er
søvnen som noen ganger ikke tåler. Så
lenge bevisstheten skjerpes og det sadhuer kaller
niskam prem, kjærlighet uten begjær,
kanskje også skjerpes, skal jeg bli i denne
sammenhengen.
Det betyr ikke at jeg ikke skal dra til våre
syngende barn og gamle i Bangladesh, og heller ikke
at jeg ikke skal arbeide litterært i Norge.
Selvsagt visste jeg ikke hva jeg gjorde da jeg,
nettopp her, ved Babu ghat før pilegrimenes
reise til Ganga Sagar, traff, eller riktigere sagt:
ble sett av, sadhuen som er den visjonære i den
ovennevnte og grensesprengende, samt svært
praktiske, id-kortsammenhengen. Han vet mye om hatets
historie i India.
Indiske sadhuer er «langt borte». De er
ville, frastøtende, fremmede - inntil synet ser
noe annet. De er det aller fjerneste nære eller
næreste fjerne. Fjernere fra almenbevisstheten
kan ingen være. Min egen bevissthet er, tross
gudsøyeblikk, reiser og poesi, fremdeles en del
av den ordinære almenbevisstehetn. Ikke mer,
ikke smalere, ikke villere, ikke modigere enn enhver
annen som kan kalles menneske.
Så er jeg her, utsatt for de fjerneste og mest
ulydige av alle i forflatningens tid, den som er
vår. Det foregår sammensvergelser av
militære, økonomiske og ideologiske
interesser som vanlige mennesker ikke får vite
om. Menneskenes tanker blir gjort smale og flate og
ødeleggerne har skakende makt,
ugjennomskuet.
Foran sadhuenes ildsted der jeg sitter når jeg
ikke vandrer med kameraet er det laget en hage.
Busker og blomster. Et alter, selvsagt. Det utformes
en pressemelding for sameksistens og for jorden.
*
Si meg hvilken dato. Men jeg kan ennå si det
selv. Det er dagen etter forrige gang jeg skrev 12.
januar. Jeg har nettopp vasket sandalene her i
gjestehuset. Det var fullmånenatt i går. De
andre pilegrimene i gjestehuset har dratt til
Sagar-øya. Jeg er fremdeles på samme sted.
I samme verden som den som leser dette, med en ny
inngang til «en annen verden». Det er ikke
overskridelse og hjertets transformasjon jeg sikter
til. Det er: å ha sett på nærest
tenkelige hold de som har gått ut av ordningene.
En sadhu satt og sang sanskrit-slokaer for meg i dag.
Aldeles naken. Smilene med enhver hudfold. Han ga meg
te som disippelen, chela kalles han, laget over
bålet. Melk, teblader, ørlite grann sukker.
Special tea. Bare melk, ikke vann.
Som nevnt før, og i fjor, og kanskje året
før det igjen er det ved Ganga, også kalt
Hugli, på stedet kalt Babu Ghat, i Kolkata at
pilegrimer, sadhuer og andre samler seg før
reisen videre mot punktet det flod & hav blir ett.
Det jeg her får se er antagelig ikke utenfor all
forstand men det er utenfor min. Ønsket om
å forlate jævelskapens univers og gå,
uten frykt for tap, verken av ære, makt, penger,
bolig eller vanlig kjærlighet, så nakent
som et menneske kan, så rart og utstøtbart
og ustyrlig som et menneske kan bli, både
tilbedt og forhatt av «vanligfolk» her i
India, er begripelig. Men å tore det, å
gjøre det, å holde det ut gjennom tiår
etter tiår: jeg bøyer meg.
En sadhu ødelegger qua sadhu ikke for noen. Men
også en sadhu kan korrumperes og bli brukt som
gjenstand i grådighetens sirkel. Der det hellige
fins dit kommer også «djevelen». Og
denne djevelen kan kle seg i hellighetens kappe slik
at små mennesker, og også de med fullt
bruktbar skjelningsevne, blir forvirret.
Babu, en navneforkledning, for Babu er muslim, og vil
ikke at han skal bli kjent som muslim via navnet,
Babu og jeg vandret blant sadhuer og pilegrimer,
især de som køer opp foran
øyendoktoren, en lang lang lang kø av
tålmodige. En av mennene i køen fortalte at
han og ti andre hadde gått til fots fra Mumbai
og hit. 90 dager tar det. Nattely søkte og fant
de i templer langs veien. Kokekar bar de med seg. Og
nå var de kommet helt inn i køen til
øyenlegen. Det er gratis å bli
undersøkt. Til og med briller kan være
gratis.
I går bad en sadhu meg inntrengende om en mynt
fra «landet mitt». Spør de deg om
‘landet ditt’, så svar at du kommer
fra «samme land» hadde, som nevnt, en annen
sadhu sagt til meg. Samme land, det er der vi bor.
Han med bønnen om mynt visste at landet mitt
også er et annet land. Siden
spørsmålet om mynt er kommet til meg
på mange reiser, og jeg aldri har hatt mynter
med meg før, tok jeg denne gangen noen
kronestykker med. Jeg ga ham ett. Og han smilte.
En pilegrim må ha sett det, en meget fattig en.
Han hang som en klegg på meg i lange tider
etterpå. Maa, maa (mor) gi meg, gi meg.
Språket han snakket var ikke et språk jeg
kunne forstå. Så sa han så Babu begrep
det: gi meg en mynt fra landet ditt. Jeg visste jeg
hadde to-tre til i rommet, og sa jeg skulle
prøve (å huske det til i morgen). Da smilte
han og slapp taket, akkurat like sulten som før.
Han ville henge mynten «min» i en snor om
halsen. Slik kom det ro i den magre kroppen, en stor
ubegripelig ro. Og jeg hadde ikke gitt ham noe, for
der vandret jeg uten indiske penger. Tør ikke
å gi en rupi. Det er ikke mulig å gi til
alle. Og ikke mulig å gi rupier og samtidig
kunne holde den fotografiske konsentrasjonen når
de som ber er tusener.
Nå har jeg renset kameraet og ladet batteriet,
tømt minnekortet for 336 råfiler. Det er
natt. Det er stille her.
Hilsen Wera
Kolkata,
9. januar 2009
Ved samme dam som ifjor, i det lille gjestehuset for
syke og nærstående, ved dammen der jeg
hører vaskernes rytmiske slag av tøy mot
stein; tøy mot stein, tøy mot stein,
rikelig med såpe og dammens vann. Det er gammelt
vann. Kanskje mødrene og mødrenes
mødre vasket og vasker slik; eller fedre og
ektemenn, siden også menn vasker klær, de
yrkesvasker i store bylter.
Men her er det lyden fra familieklesvasken eller fra
den til gjestene i de små pensjonatene i dammens
ytterkant jeg hører. Det er ikke malariasesong
nå. I visse strøk av Kolkata er det
malariasesong bestandig.
Jeg landet i dag, eller rettere sagt: i natt. Der
stod vi ved bagasjebåndet, noen i nitti
minutter; jeg må ha stått der i femti. Det
er en rar følelse, den ved bagasjebåndet;
denne uvante bønnen om at «det egne»
må komme, det som forener reisens avreise og
foreløpige ankoms: gjenstanden bagasje. I sekken
ligger gavene, batteriene, noen få klær.
Den behøver ikke å komme fort, bare den
kommer. Mens jeg står der og venter får jeg
erfare som sjelden ellers hva det egne betyr; eller:
hva jeg tillater det egne å få bety. Og om
bagasjen slett ikke kom, ikke denne dagen og ikke den
neste.
Alle de underlige koffertene som ankommer Kolkata. Ja
alt er rarere og mindre lineært på denne
strekningen: folk har åpenhjertige samtaler med
flysetenaboen sin, med bagasjebåndsnaboen, og
strekker hals både for seg selv og for
bagasjebåndsnaboene. Mennene sier: si fra til
meg når sekken eller kofferten din kommer,
så løfter jeg den opp på tralla.
En smule morsk var hun damen ved innsjekkingen i
Heathrow, for bagasjen som skulle ha veid maks 23
kilo veide 25. Alle trykksakene, pluss brukt
videokamera og batterier, som alltid; alle
fargeblyantene og tannbørstene som jeg drar med
meg, for ikke å nevne de tre kolossale
oppblåsbare globusene jeg skal gi til syngende
barn, mine eller våre, i nord-Bangladesh. Det er
der de gamle nå synger sangene de hadde sluttet
å synge da vi, i 2004, begynte arkiverings- og
inspirasjonsarbeidet for folkesangen, og 3-400 barn
lærer fra mesterlærerne nå, i dette
året, og i det neste, og neste igjen.
For hvor lenge, spurte jeg for et par måneder
siden Badsha, han som koordinerer arbeidet for
sangerne og sangen. I femten år eller mer, var
svaret. Da vil jeg nærme meg åtti år.
Det er helt i orden å dø i Bangladesh eller
India. Og deretter la restene bli der jeg dør.
Men lever jeg til jeg er åtti, da må jeg
fremdeles kunne gå, for ikke å si kunne
sitte i halvlotusposisjon, for å høre
på all denne sangen. En europeisk
åttiåring i halvlotusposisjon...?
Det gjør ikke noe at syngende gamle og barn ikke
vet hvor langt jeg må reise for å komme til
dem, de som bor rett sør for den østlige
delen av Himalaya. Og hva kan en diger ball av en
globus, der jeg har konstatert at Burmas navn er det
offisielle Myanmar, opplyse dem om. Made in Taiwan er
den, globusen. En kilo tung, omtrent. Tre
globuser=tre kilo. Globusene ville neppe vært en
formildende omstendighet for damen i skranken som av
en eller annen grunn ikke påla meg bot for to
ekstra kilo.
Kveldsflyet til London var nesten tomt. Jeg skulle
sove ved Heathrow. Sove, eller ligge; og vaske meg.
English Breakfast included. En natt for to år
siden, også det i januar, satt jeg på en
benk hele natten. Ikke vet jeg hva som er mest
tappende: å sitte på en hard benk i de
timene det tar eller å hente ut bagasjen, frakte
den til en buss, finne riktig buss, finne frem de
fire pundene jeg tilfeldigvis hadde på meg, for
buss-sjåføren ville bare ha cash, gå
av ved Thistle London Heathrow, sjekke inn der, slepe
bagasjen gjennom et uår av en korridor til rom
705, med den spesielle tåpeligheten, eller
tåpelige frykten, som har vært min siden
jeg var middelsstor unge og skulle reise alene: at
jeg ikke skal komme meg på toget, i tide. 5.30
a.m.
Thistle Hotel. Det første jeg gjorde ved
resepsjonen var å bestille vekking. Men en
ståpelig reisende tør ikke, kan ikke stole
på at det bestilte virkelig skjer. Derfor:
mobilen på, vekkeuret på. I rommet var det
hutrende kaldt. En superhygienisk boks med badekar i.
Lukk dør når du dusjer så dampen ikke
slår ut og igangsetter brannalarmen! Men det kan
ikke skje ved tapping i badekar, tenkte jeg, badet,
dro ullgenser over nattserken og ullsokker på
føttene. Der lå jeg og hørte alle
Heathrow-flyenes avganger og ankomster og klarte ikke
å forestille meg det slående fysiske
landskapet Kolkata, innsnørt som jeg var i den
mekaniske reisens skrekk og gru. Det er en skrekk og
gru som gjentar seg. Det er ikke engang slik at jeg
gjentar den. Den gjentar seg av seg selv i
nervesystemet.
En spansk hotellgjest så hvordan jeg slepte den
nye tsjekkiske bagasjevesken med trykksaker og
globuser i og bar den helt frem til rom 705 og i
morges, britisk tid, kom resepsjonens hjertevarme
mann med tralle. Rop på meg når bussen
kommer, sa han, så skal jeg løfte alt for
deg. Er det den bussen, spurte jeg en kvinne. Ikke
gjør meg mer forvirret, sa hun som skulle til
Miami.
Hilsen Wera
Kolkata,
26. oktober 2008
Det ville undre meg sterkt om dette brevet ikke ble
det siste for denne gang. Jeg skrev, i forrige brev,
om det tapte leica-objektivet. Det er ikke tapt. Det
var ikke engang stjålet. Det ble funnet igjen
på feil sted. Dvs: da det ble funnet var stedet
riktig, for det var jo funnstedet! Og han som fant
det, strålte. Ingenting var blitt mistet på
denne lange og farlige reisen, og så skulle en
slik dyrebarhet bli mistet rett før returen til
Kolkata, i den eneste landsbyen som jeg virkelig
hadde villet besøke. Jeg var der i januar 2005,
hos patwamakerne. Mer om dem siden.
Objektivet var bare forlagt, eller: det hadde på
merkverdig vis veltet ut fra kameravesken.
Intakt.
Det regner. Det er to dager før Kali Puja,
også kalt divali, lysfest-dagen, da månen
er på sitt aller tynneste. Gudemakerne
ferdiggjør Kali Ma, den Mørke gudemoren,
den Veldige, som drar sverdet når det Onde
truer, med dødningeskaller rundt halsen. Nå
renner leiren bort, og hvordan skal gudebilde-kundene
komme seg inn i de smale smugene for å velge
sitt eget tilbedelsesbilde i slik søle, og
hvordan skal bærerne, de andektige, kune
bære Kalis fulle skikkelse, med hver finger,
hver tå, hvert hårstrå laget av en
slags bast, samt diademer og hodeskaller, intakt, ut
til de ventende kjerrene når det regner slik...
det regner aldeles utidsmessig. Folk sier det er
kaldt. Det er med ett 25 istedenfor 30 grader
celsius.
Det sies at én dags regn er godt for rismarkene,
men mange dagers regn nå vil få risplantene
til å råtne og grøden blir mager.. i
karrige tider som dette, ikke for alle indere, ikke
for børsens menn og kvinner, men for de som for
lengst er rammet av økte matpriser.
Avisene har side opp og side ned om børskrakk og
aksjeprisenes stup; om priser på råolje, om
rupiens synkende verdi i forhold til usd etc. Side
opp om «terrorens» forskjellige former.
«Saffron-terror» er et begrep i omløp
nå. Brente kirker i Orissa, en sannyasi, en
nonne innenfor hindutradisjonen, skal ha vært
delaktig i bombebruk i en by som heter Malegaon, i
Maharastra, tror jeg.
Slikt regn. Slik melding fra jord, og vind. Hva annet
kan jeg tenke på, innesperret av regnet som jeg
er i det lille gjestehuset rett ved et hospital i en
stor nasjonal hospitalkjede. Som en bank, ble det
sagt til meg. Som vestens hospitaler, altså. Hit
kommer pasienter og pårørende fra
Bangladesh, og visstnok også fra Pakistan... og
kanskje fra afrikanske land.
Her bor jeg, mens jeg venter på returen til
Europa og avslutter denne reisens arbeid, det
dobbelte, eller kanskje tre-firedobelte: som gjelder
folkemusikkprosjektet i Bangladesh, EarthcareForum
med base i Bhubaneswar, Orissa, en meget løst og
spontant drevet organisasjon for bevisstgjøring
av sadhuer & fakirer, hinduer og muslimer, om en
felles planet...
Min sadhuvenn fulgte meg til The Church of the Sacred
Heart i dag. Jeg gikk inn alene, og var den eneste
som hadde tatt sandalene av meg. De kristne i Indias
byer markerer sin egenidentitet, også, med
å beholde skoene på i hellige rom. Selv har
jeg en stor kjærlighet til gesten å ta
skoene av seg og gå barføtt lenger inn
– uten skoenes egenmarkering.
Jeg vil skrive, om så bare litt, om landsbyen
Naya, min eneste gamle tilbakereise-landsby på
denne reisen. På bokmessen i Kolkata i januar
2005 så jeg en tolv-trettenåring stå
og male innenfor noe som måtte være en
tradisjonell, for ikke å si rituell, sammenheng.
Han malte på papir som så ble klebet
på utvaskede tekstiler, og jeg kjøpte noen
bilder som lå der for salg. Moren, ferm og
fattig, var der. Kom til oss, sa moren. Og gutten
skriblet adressen sin ned i syvende-sansen min.
Sammen med Saphon-da, en drosjesjåfør som
«adopterte» meg ved årtusenskiftet,
dro jeg med toget fra Howrah ved femtiden en morgen.
Vi lette oss frem til Naya i Pingla Politidistrikt.
Jeg kjøpte bilder og hørte de sungne
historiene knyttet til bildene. Jeg så så
mange bilder at jeg ikke lenger kunne se forskjell
på det ene og det andre, og visste jeg
måtte kjøpe. Kunstnere er alltid i
faresonen... for glemsel, men også for sult.
Tradisjonskunstnere, ikke minst. Patwakunstnerne er
muslimer som lager bilder med utspring i
hindutradisjonens historier. Også dansende,
syngende og drikkende santaler er med i bildene. Jeg
skjønte allerede den gangen at patwakunstnerne
hadde oppfattet at folk helst vil kjøpe bilder
med dansende santaler. De er mer pittoreske enn noe
annet.
Veien til Naya var strabasiøs sist torsdag, som
ble fredag også. Men så fort kjerremor
hadde nådd landsbyen stod kvinnen fra bokmessen
i januar 2005 i veikanten. Rajap, gutten som malte
den gangen, ble hentet. Lillesøsteren Memona
satte seg straks ned for å male. Hun og broren
sørger, ved hjelp av bildene, for familiens
livsopphold nå. Faren har aldri malt, bare
sunget. Og moren er for trett av fattigdommen til
å male mer.
Jeg ble gjemt bort for andre patwakunstnere i andre
hus. Så de meg ville de trekke meg til seg. Bli
hos oss, var meldingen hos Rajap, moren og fare; de,
kanskje, fattigste i malernes landsby.
Det var hos dem jeg ble, så, og kjøpte. Jeg
lovet Memona å ta meg av utdannelsen hennes.
Slike løfter kan komme på leppene mine. De
må ikke komme for ofte. Du skal ikke skuffe et
barn. Men Memona er oppvakt og skolebøker
kostbare. Til tolvte klasse, sa hun. Så lenge
vil hun så gjerne få studere. Madhumik,
heter det. Ut videregående, altså. Det har
en viss prestisje her.
Noen med innflytelse har oppdaget patwakunstnerne og
inviterer dem til Shantiniketan, Rabindranath Tagores
universitet i Birbhum, til bokmesser, festivaler, til
Delhi, der de forteller om tradisjonen og hvordan
fargene blir til. Alle farger kommer rett fra
naturen. Hvitt kommer fra elfenbenstøv (?),
sterk oransje fra et blad jeg fikk se. Det fins
sesonger for alle blader. Brukte sarier blir
kjøpt til kilopris. Brukte sarier fins antagelig
tolv måneder i året.
Bli her, bli her. Spis. Se, hør. Kjøp. Kom
tilbake. Alt, absolutt alt. Lille Sonia i et annet og
«hardere» hus sang om tsunamien. Som
baulene tar patwakunstnerne de harde realitene, som
tsunamien i 2004, de politiske og økologiske
kampene i Nandigram og Singur (SEZ: Special Economic
Zones), HIV og AIDS inn i bildene og sangtekstene
sine, i tillegg til stoff som har legendekarakter:
fiskenes bryllup, fuglenes bryllup, dyrenes
farlighet, dyrenes forsamling. Dyr er overalt, dyrene
og det grønne.
Jeg skal tilbake til Naya.
Dagen etter
De voldsomme regnstormer, nesten for syklon å
regne, har opphav i Bengalbukta. Enda en gang ser det
ut til at Bangladesh-kysten vil bli hardest rammet,
men neppe så knusende som 15. november i fjor,
med orkanen Sidr.
I går må gudemakerne i Kumartuli ha gremmet
seg. I dag tørket jordsmonnet littegrann opp. Da
jeg ankom Kumartuli, gudemakerstrøket, ved
to–tre-tiden var de fleste gudinnefigurene
solgt og noen ble fraktet vekk foran øynene
på meg, under andektighet og spetakkel. Kali
Maa, samt demonene, de som er hennes bytter, ble
båret av mange menn og stilt opp på kjerrer
og lasteplan, som i årene før dette; som i
1994 da jeg så festforberedelsene for
første gang. Demonene, rakosha, som de kalles,
lages med grinende kjeft og utbulende øyne,
ører i alle fasonger og neser uten navn; de blir
malt med rå farger. Noen småunger hyler ved
synet.
Jeg hadde sittet i flere timer ved et lite tempel i
Kalighat, i vinden ved en møkkete Maa Ganga som
fløt slik hun alltid flyter, alltid: dvs. til
ikke noe vann flyter her mer. Min første
sønn i Kolkata, Niranjan, skal gifte seg. Det
blir i februar. Og da må jeg være her. Og i
dag laget han og storesøsteren hans mat til meg,
mens den kommende bruden i stor blyghet ga meg
tekstiler til en salwar kamiz med sjal, ohrna.
Tekstilene er levert til skredderen.
Hilsen Wera
Mednipur,
24. oktober 2008
Jeg kjenner ikke dette stedets navn. Motorstopp,
derfor er jeg her. Datamaskinen sier det er fredag
3.35 a.m. Det er norsk tid. Jeg har beholdt dette
norske tids-innslaget i den ville reisen. Hva slags
reise er dette. Dit ingen «utlendinger»
før har reist, dit tar denne reisen meg. Der
India ikke skinner, og slett ikke kapitalistisk;
dit.
I går spurte en kvinne, som tusener før
henne, hvor jeg kom fra. Før ble jeg irritert
over akkurat dette spørsmålets gjentagelse.
Det er et aldeles begripelig spørsmål. Det
er ikke tilværelsen-utenfor-India folk
kjenner.
Har du sett slike som meg før, spurte jeg
varsomt. Om ikke her, så kanskje utenfor
landsbyen... Mednipur, det er tumultenes og det
partipolitiserte Vest-Bengal. Det er ikke en
adivasi-region i Chhattisgarh. Men det er like langt
unna Delhi.
Men utenfor landsbyen sin, der hadde kvinnen aldri
vært. Så hun hadde aldri før sett en
slik en. Og nå kom jeg til dem, nå, rett
etter flommen. Hvor kunne det være jeg kom
fra.
Fra stedet bortenfor syv hav og tretten elver, svarer
jeg, på eventyrspråket som alltid har
vært virksomt. Du lyver, svarer kvinnen. For det
stedet er Lanka, og der er det Ravana som bor. Ravana
er det ondes element i det store eposet Ramayana. Det
var Ravana som bortfører Sita, sies det, til det
som, ifølge legender, nå er Sri Lanka: til
stedet langt langt borte.
Etter dette fortalte jeg ikke mer om stedet jeg kom
fra til denne kvinnen. Hvor skal du, spurte hun. Til
Pingla, svarte jeg. Det er langt, langt borte, sa
hun. Hvor langt spurte jeg, for jeg lurte jo på
det. Vi har meget sjelden skullet til et navngitt
sted på denne reisen. Men i går nevnte jeg
for min sadhuvenn landsbyen Naya i politidistriktet
Pingla. For der bor folk som i generasjoner har laget
patwaer: de maler scener fra de gamle eposene med
naturfarger og kleber deretter papiret på brukte
tekstiler. De gjorde det i 2005. Utdøende, som
nesten alt som er «indre» i et India som
blir stjålet fra India hver dag.
Jeg skal spørre sønnen min hvor langt det
er dit, sier kvinnen. Og sønnen som sitter og
bøter fiskegarn sa: halvannen time. Så
langt borte fra landsbyen har kvinnen aldri
vært. Nå som du er kommet, må du bli
her, sier en annen. Du må jo snakke med oss. Men
hun som visste om reisen til Pingla, sier til den som
vil snakke at jeg skulle reise veldig langt.
Du er kommet for å se, men hva har du gitt oss,
spør en mann. Da står alle klemt inntil
bilen og kvinnen som vet mest, rydder ungene vekk. De
må dra nå, sier hun.
Trærne står i vann. Veien blir reparert
etter flommen. Åh, for noen veibudsjetter
kyststater som Vest-Bengal og Orissa må ha!
Eller: for noen veiutgifter. De fattige mottar
luselønn for å fylle igjen hull og
asfaltere på nytt. Veien i retning Pingla er
v-formet. Den er høyest på midten med
plutselige hull. Det er fotografiets time. Det er
naxalitt-område. På et jorde ser jeg en
folkeansamling. Jeg tenker: begravelse. Men det er
ikke slik hinduer samler seg når de kremerer
sine kjære. Det bor mange muslimer her. Men det
kan ikke være begravelse.
Kjerremor rører seg ikke. Det er fullstopp
på den v-formede veien, rett ved hanekampen og
de berusede mennene. Ja, hanekamp. Et slags
hesteløp i miniatyr. Ennå ikke skumring.
Jeg har bedt om hus for denne natten etter
overnatting i bilen natten før. Bilen er
«et telt». Det er et telt uten rennende
vann og toalett. Kjerremor rører seg virkelig
ikke. Å overnatte her, så utsatt. Kjerremor
er alltid blitt omtenksomt plassert før
natten.
Det er en vei med sjeldne biler. Noen guttunger
samler seg og foreslår at min sadhuvenn tar
bussen, henter reparatør og så kommer
tilbake. Så kan jeg sitte i bilen så lenge.
Der ved hanekampen, på den av begripelige
grunner lite brukte veien. Noen må taue oss til
et verksted, sa han. Og de må gjøre det
nå. For etter mørket vil ingen gjøre
noe som helst. Plutselig står en slags doning,
en traktorlignende kjerre med ingenting på
brettet, samt et langt tau. Jeg så den ikke
komme. Jeg vet ikke hva som var doningens
opprinnelige ærend. Der stod den aldeles
plutselig, med tau og to menn, en som styrte og en
som holdt i tauet. Et under av en mann i lungi festet
tauet på riktige steder på kjerremor og vi
luntet av sted, dvs. vi ble dratt, før
mørket.
Da kjerremor ankom verkstedet var det nesten
skumringstime. Jeg ble plassert på et myggfritt
sted. Mange menn undersøkte alt. De kunne ikke
undersøke mer, for det var mørkt. Skitt
hadde kommet seg inn på et sted som skulle
være skittfritt. For å fjerne skitt
behøves lys. Derfor: neste dag. Og garasjens
innehaver er også innehaverens av omegnens
eneste gjestehus. Dit ble vi fraktet, med bagasje.
Klokken seks neste morgen, ble det sagt. Da!
Nå er klokken nesten ni. Jhorna (=fossefall),
hun som lager maten kom inn for å snakke. Hva
har jeg i de to veskene, og hva gjør jeg
egentlig. Klær, sier jeg. Og medisiner. Og
så kameraet, da. Gir jeg noe til de fattige,
spør hun, og hva skjer med alle bildene. Jeg er
en landsens jente, sier Jhorna. Jeg kjenner bare det
som er her. Men jeg vet at menn noen ganger er sammen
med kvinner de ikke er gift med; kan du gjøre
noe med det?
Er det HIV og AIDS hun tenker på; jeg har jo
nevnt medisiner. Det hender, fortsetter Jhorna, at
mannen ikke klarer å forlate kvinnen han ikke er
gift med. Det der er en vanskelig hjertesak, sier
jeg. Hun nikker; hun vet mer enn hva hun sier.
Så vil hun gjerne bruke klær jeg har brukt.
Kom og sov her neste natt, sier hun. Etter Naya i
Pingla, som er neste tettsted. Rett frem og til
venstre, der ligger Naya. Men i dag er det overskyet,
hva kan du gjøre ute når det er så
overskyet. Om hun hadde visst at det er da, når
det er overskyet, at jeg kan gjøre noe ute
mellom kl 9 og kl 15.
På verkstedet der kjerremor står, overgitt,
kjenner de dieselbiler og ikke petroleumsbiler,
får jeg vite. Reparatør er tilkalt
annet-steds-fra.
Hilsen Wera
Kolkata samme dag
Det er mer å skrive. Men et Leica-objektiv er
blitt borte fra meg i dag. Det må være i
dag. Ingen kan bruke et enslig kameraobjektiv, ingen
hér. Det er ikke engang, ikke såvidt jeg
vet, salgbart. Det er ingenting, absolutt ingenting
for en som ikke bruker et leica, eller i hvert fall
bor i Europa eller USA, eller i Japan. Ingenting
annet er blitt borte fra meg på denne reisen,
bare en kremboks som en kvinne i et fattigslig hus
kan ha ønsket seg på en sandøy i
Bangladesh. Det har ikke falt ut av kameravesken;
noen må ha tatt det da jeg ikke var
årvåken, og kanskje hadde satt kamerabagen
fra meg for å bruke toalettet...
Bhubaneswar, 18. oktober
2008
Hun henger ved meg, Rezma Tara. Det kan være
fordi hun ikke henger fast i noe annet. Så har
hun grepet tak i meg, bare fordi jeg aldeles
åpenlyst valgte henne fremfor alle andre.
Går du inn i en slum, en av det drastiske
slaget, og en slum som jeg i dag fikk vite ikke skal
få bestå, for jernbanemyndighetene ved
selveste jernbaneminister Lalu Prasad, en gang Bihars
beryktede delstatsminster, har beordret tømming
av slummen...; kan det være derfor, også
derfor, at ungene i Slum 3, jernbaneslummen, som
også kaller seg selv Shantinagar, fredsbyen,
ikke har noe å holde seg i.
Det er her de kom til denne verden og det er dette
lille stykket jord de kaller hjem. Mørkt,
møkkete, med smug og kumlokk og improvisoriske
foranstaltninger å sette føttene på,
samt søppelresirkulering i midten av
området, under overoppsyn av en mann som har en
slags fasthet, en farsmine, ved seg. Det var han som
sa til guttungen som holdt i den brukte sprøyten
i går at han, gutten, kunne bli smittet
både med tuberkulose og kreft om han ikke slapp
det han hadde i hendene, slik at guttungen lot alt
han holdt i akkurat da, falle ned i samme stund. Og
da jeg i dag sa, foran alles åsyn, også for
mennene som rett før hadde bøyd seg for
Allah i bønnehuset, at jentunger som Rezma Tara
lett kunne forville seg, da nikket den skjeggete
førtiåringen. Ja, sa han. Ja, nikket de
andre.
Ungene er som byttinger uten tau og uten
forankringspunkt for sansene. Jeg drar med deg, sa
Rezma Tara. For jeg har ingenting. Der satt moren
på huk og prøvde å selge noen slitne
frukter, akkurat der, ved inngangen til slummen. Du
har mammaen din, sa jeg til elleve-åringen. Ja,
og en bror, sa hun.
Faren har forsvunnet og bestefaren sør for
Kolkata er død. Ingen bokstaver for Rezma
Tara.
Ungene hang som i klaser på auto-rickshawen. De
smatt inn fra alle kanter, de hadde ingen sans for
ord. Antagelig er de blitt skjelt ut bestandig. Du
har penger i den lille pungen, sa en sluere jente enn
Rezma Tara. Ja, sa jeg. Og så med fasthet
på jentungen med pengeblikket. Disse ungene er
tjuvradder, sa en ung kvinne som spurte om jeg ville
ha te eller kaffe. Gjerne te, svarte jeg. Da teen var
drukket, spurte jeg om jeg skulle betale. Han har
betalt, sa kvinnen og pekte på mannen sin. Han
ble øm i blikket da vi snakket om Kolkata. Park
Circus, sa han. Jeg tror ikke det er et sted i
Kolkata å bli øm i blikket av.
Kan hende ble han født der. Kan hende
behøver han en drøm som består. Ingen
jernbaneminister kan ta drømmen fra ham. Huset,
ja. Men ikke drømmen. Det var
mannen-med-drømmen-om-Kolkata som sa at nå
bor de her og om en måned eller to: uten
adresse. Både denne slummen og naboslummen skal
tømmes, sier han. Hvor skal dere gjøre av
dere, spør jeg. Fortauet, svarer kvinnen og
holder fast på toåringen sin. Det er han
der som er guttens far, sier hun med verdighet og ser
på mannen med drømmen om Park Circus.
Jeg ser to mennesker som holder av hverandre, og vil
kunne gjøre det på fortauet også.
La oss dra, sa jeg til Sanu som kjørte
auto-rickshawen. Vi dro for å kjøpe penn,
hefte og salwar kamiz til Rezma Tara, samt god
kokosolje til moren hennes samt til kvinnen med teen.
Jeg kunne kjøpt snop til alle og det ville blitt
et svare spetakkel. Isteden valgte jeg én. Alle
visste at hun allerede var valgt. Det skjedde under
fotoseansen i går. Hva kjærlighet er...
Litt til alle, eller ordentlig til én? Ordentlig
til alle, selvsagt. Hvem kan praktisere det, og
hvordan.
Jeg valgte den ene, og forestilte meg at det ville
bli fredelig, og at det kunne monne en smule. Det
kunne etterlate seg et minne, en slags ripe i huden
hennes. En annen slags bokstav.
Det ble tomt rundt autorickshawen. Rezma Tara pilte
avsted med klærne og venninneflokken. Hun skulle
prøve det nye. Moren satt på samme sted som
før, men med virvar i fruktene. Mannen med teen
stod med kokosoljen i brystlommen og smilte. Jeg dro
fra stedet, og tenkte at det var for siste gang.
Redd denne jentungen, sier min sadhuvenn. Ta henne
med til søsteren min. Så gjør hun litt
arbeid i huset, blir innrullert i skolen og blir
værende i min søsters hus til hun giftes
bort. Da tenkte jeg at lille Rezma Tara er for vill
til å bo i et hus i den poshe delen av Kolkata.
Jeg vet ikke om hun har lært å stjele. Jeg
vet at moren ikke vet hva hun skal gjøre, og at
jentungen sa jeg blir med deg, og at fortauet er
neste sted... og sexslaveri, kan hende. Hun er jo
vakker, den ville. En selger det en har å selge
når sulten tar all plass.
Hilsen Wera
Ps: I dag har jeg snakket med Rehena på telefon.
Det var stor sangfest på en av sandøyene i
Suno/Arshi Nagar-prosjektet i går. Mer enn
titusen mennesker, fortalte Rehena. Med andre ord:
mange. Jeg vet at Rehena fikk tre tusen taka av folk
som hørte sangen hennes. Tradisjonen er slik:
den som hører, og har penger å gi bort, gir
til den utvalgte sangeren. De var mange som sang. Jeg
vet ikke om min Rehena fikk mest. Da jeg snakket med
faren hennes i dag, sa jeg at jenta må
«studere». Han vil holde henne på
øya med den dårlige skolen. Rehena vil
gjerne bo hos «broren sin», Badsha, på
fastlandet og bli skikkelig undervist. Fordi hun er
utvalgt, og har vært det i seks år, er ikke
familien lutfattig lenger. Hun har øya,
insektene, bølgene og fuglene, i sangen sin. Jeg
tror ikke det kan bli borte om hun tar til seg
kunnskap på en bedre skole.
Faren vil helst se henne hver dag. Storebroren
også. Moren har for lengst gitt jentungen til
meg. Kan jeg si til faren at Rehena må få
bla i bedre bøker nå, og få en
ordentlig lærer for stemmen sin.
Tamluk,
Vest-Bengal 13. oktober 2008
Det er første gang på denne reisen, og noen
reise jeg kan huske, at jeg sitter under et
jesus-bilde og skriver brev hjem. Jesus på
bildet er himmelvendt med langt hår. Kjortelen
har folder og solen er på vei ned. Hendene hans
ligger, halvt foldet, på en flat stein. Det er
natt men det er ikke natt, for han sitter med
øynene vendt mot den indre himmelen.
Under dette bildet har jeg sovet. I sengen ved siden
av min har sadhuen med det tovete shivahåret
sovet, etter at vi enda en gang har forlatt Orissa,
delstaten som er hans egen fra fødselen av, den
han er hengitt, og som nå er
«forstyrret», ikke så sterkt som
Gujarat i 2002, da hinduer drepte muslimer og noen
muslimer drepte hinduer. Men Orissa er forstyrret og
delstatsregjeringen har ikke klart å stanse
myrderiene på de lutfattige kristne i de
vestlige fylkene.
Det er selvsagt ikke slik at lutfattige kristne er
uskyldige fordi de er lutfattige, eller kristne. Det
er heller ikke slik at hinduer qua hinduer, enn si
alle hinduer, vil drepe kristne om de ustraffet kunne
gjøre det.
Der det ikke fantes blodtørstighet før, er
det blodtørstighet nå. Min sadhuvenn laget
«matpakker» til kristne som hadde rømt
til hovedstaden Bhubaneswar mens jeg var i Bangladesh
i august/september. Det ble kjevlet ut og stekt
rotier, slike flate brød, som deretter ble delt
ut sammen med løk, chili mm. De som spiste hadde
ikke annet å spise enn dette, og ikke lenger
hus, sengebrisk eller kasseroller.
Noen skal ha murret da maten ble tilberedt og delt
ut. De mente at ordentlige hinduer ikke kunne lage
matpakker til kristne. Da ble det sagt til dem: ta
med deg den målestokken som kan måle hvem
som er sann hindu og hvem som ikke er det og kom til
meg med den.
Ingen vet hva en annen er. Bare den som har det store
Øyet, det som ikke er mørklagt av seg selv,
kan se hva som er, eller hva en annen er.
Så er jeg i vest-Bengal, i Mednapur-distriktet
der jeg bare har vært en gang før, for
å oppsøke malere av patuaer;
tradisjonsmalere som maler på stoff, og som i
gamle dager holdt frem de lange remsene av bilder
mens de sang fra de gamle eposene Mahabharata og
Ramayana. Da jeg var i landsbyen Naya i 2005, var
noen familier hinduer og andre muslimer.
Patua-tradisjonen er en utdøende tradisjon.
Det hender jeg fornemmer at selve India er
utdøende. Narendra Modi, Slakteren fra Gujarat,
kan bli Indias statsminister, sier min sadhuvenn. Han
skulle vært stilt for høyeste domstol for
forbrytelser mot menneskeheten. Nå kan han,
på grunn av sterk BJP-vind i landet, bli
statsminister.
Jeg ville ikke vært i Vest-Bengal om ikke Orissa
var så forstyrret for tiden. Vest-Bengal er
selvsagt kronisk forstyrret. Men forstyrrelsen der er
av et annet slag. Den er partipolitisk
doktrinær, for ikke å si mental. Det bor
få kristne og mange muslimer i Vest-Bengal.
Økonomiske flyktninger fra Bangladesh fra de
siste to-tre tiårene blir etter all
sannsynlighet betalt for å stemme på det
regjerende CPM-pariet, det som sier seg å
være marxistisk. Hindu og muslim går opp i
CPM, der de blir rettroende på en steil og
gammelmodig måte. Alt dette er milde ord.
Bhubaneswar 16. oktober
Det er lenge siden forrige skrevne setning. Dag har
gått opp i natt og natt i dag. Det kan være
at den farlige delen av reisen er over, for denne
gang. I Bhubaneswar brukes ikke landminer eller
slaktekniver, ikke som jeg vet. Eller: ikke til
nå.
Jeg leser ikke heller. Ikke annet enn en og annen
avis, når the Times of India er tilgjengelig.
Skriftløs, altså. En skriftløs
forfatter på tun etter tun, i trakter der
«utlendinger» ikke før har vært.
Derfor blir hver bevegelse jeg foretar meg gransket
og hver eneste farge på huden min. Ser alle der
du bor ut som deg, spør en mann. Hun kommer
sikkert fra Kina, hører jeg noen si et annet
sted. Jeg oppfatter mer oriya, språket i Orissa,
enn de vet. For de vet ikke at jeg navigerer med
letthet på nabospråket bengali. Det kan jeg
ikke avsløre, for bengalerne har vært de
mektige og utbyttende i østlige deler av
Orissa.
En natt i bilen, neste natt hos en fattig familie ved
Nayagarh, der politistasjonen ble ranet av
«naxalitter» tidligere i år og et
trettitalls politimenn drept. Jeg ble tildelt
familiens sengebrisk. Moren og de to små barna
lå på gulvet. Ektemannen, leversyk, lå
på verandaen. Han kan såvidt krøke seg
rundt. Der bor de fire ved siden av fetterens
familie, som ikke er fattiggjort på samme
drastiske måte. Fetterens familie har både
fjernsyn og en ordentlig do. Den fikk jeg bruke i
grålysningen. Jeg så på den sykes
hustru. Hun gjør alt. Feier og lager mat. Sender
de to barna til privatlæreren om morgenen. Hvor
skolepengene kommer fra, aner jeg ikke. Pengene har
jo ikke noe sted å komme fra. Forsørgeren
bare sitter og ligger der. Hun fortrakk ikke en mine,
ikke av sorg og heller ikke av lykke, for eksempel da
jeg stakk til henne noen sedler. Sari, sa jeg. Hun
tok i mot. Så rørte hun ved føttene
mine. Når gaven kommer, kommer også
berøringen av giverens føtter. Den
absolutte verdighet. Ikke en tåre. Men jeg vet
at hun vet at når han dør, har hun ingen.
Uten barna, da. Hun har jo barna. Han sa: på
grunn av henne er jeg i live.
Ikke noe helsenettverk for de fattige, verken i India
eller i Bangladesh. De fattige kan ikke spare. De
klorer seg fast dag for dag. Når sykdommen
kommer, opphører arbeidsevnen. Da blir lege- og
medisinutgiftene slukende. Gjeld gjeld gjeld. Mange
dreper seg selv på grunn av gjeld. Denne mannen
gjør ikke det. Han har fromheten. Men det er
ikke folk av hans slag som går ut på veien
og tigger, ikke folk av hans kones slag heller. De
går sakte opp i skinn og bein. Og det beste de
har og det siste de har det er barna som
får.
Naboene, som er slektninger, er vitner. De unner
neppe slektningene sine noe ondt. Hva de deler med
ham vet jeg ikke. Men da jeg sov på samme harde
brisk i fjor, fortalte han om to døde
brødre, om flommen som hadde slukt jordstykket
han eide. Og om moren som ikke lenger er å se
på denne jorden. Gud gir og gud tar. Jeg har
sett skinn og bein på nært hold i noen
øyeblikk. Hans kone gjør det hver eneste
dag.
Jeg var i slummen ved jernbanestasjonen i Bhubaneswar
i dag. Folk kjente meg igjen fra januar. Men ungene
løp ikke løs som i dag. Madrasa. Ja de satt
der inne i madrasa-bygningen, svært ivrige etter
å se på meg. Læreren var i rommet. Han
gjorde ingenting, antagelig ikke før jeg kom, og
slett ikke mens jeg var der. Som om det ikke fins, og
kan finnes, noe å gjøre.
De fleste i denne slummen er bengalske muslimer. En
kvinne sa: Koranen sier at bare Koranen er sann. Sang
er ikke sant, bilder er ikke sanne. Ungene mine
lærer alt på madrasaen der nede. Hun visste
antagelig ikke at læreren der har annet å
gjøre enn å undervise. Og det vil antagelig
si: ingenting. Han synger ikke med ungene. Men han
gjør ikke stort annet heller. De sitter på
ett og samme sted, det er alt. Jeg hørte kvinnen
si til naboene: hun der tror på sang. Men Allah
har sagt: det skal ikke være sang. Og: det fins
ikke bilder hos oss.
Hvem betaler læreren i madrasaen og hvem har
bygd huset. Hvor saudi-arabisk er det. En mann som
stod ved en haug forkastede sko sa at de var samlet
sammen fra byen og siden ville bli sendt til Delhi,
for slik å bli til nye sko. Det samme med de
brukte vannflaskene. En guttunge fiklet med en
sprøyte. Jeg sa: gutt, du skal ikke fikle med
sprøyter. Og mannen med det store skjegget som
stod der ved skoene sa: fikler du med sprøyter
kan du få alle slags sykdommer, både
tuberkulose og kreft. Gutten slapp sprøyten. Han
vet neppe det aller minste om slike sykdommer. Men
han må ha fornemmet et stort alvor, for han
slapp momentant det han hadde i hendene.
Jeg dro tilbake samme ettermiddag. De tok meg imot.
Ikke noe fiendskap, ikke engang unnselighet eller
kritiske blikk å spore. I de smale smugene
faller lyset fort bort. Jeg ble stående sammen
med mødrene. Alle forstod at det var mulig
å «ha» andres barn, og ikke å ha
født «egne». Og de forstod at det er
viktig å lære bokstavene. De fleste er
muslimer fra Tamluk-området. Det er et
flomutsatt sted. Den store bengalske hungeren i 1943,
den europeere vet lite om, hadde også med flom i
Midnapor å gjøre, selv om Den annen
verdenskrig og britisk arrroganse var
utslagsgivende.
Vi dro hit fordi alle behøver å spise, sier
en kvinne. Nesten alle kommer fra samme landsby. Her
står mennene opp ved femtiden om morgenen.
Så drar de ut på jakt etter arbeid. En og
annen greier å skrape sammen ti-femten rupier
ved å samle og selge brukte ting. Det er hva en
halv kilo ris koster. Men risen er sterkt subsidiert
for de fattigste i Orissa.
Ingen bad meg gi dem noe. De sa: ta ungene våre
med deg. En jentunge skilte seg ut med blikk,
hår og klær. Rezma Tara. Hva betyr Rezma,
spør jeg. Tara betyr stjerne. Det ble harde
bilder. Det ble bilder jeg skal lagre, og kanskje
gjøre store. Rezma Tara fra Slum 3, Bhubaneswar.
Hun har lært å skrive navnet sitt. Jeg bad
henne lære mer. Da jeg satte meg inn i
auto-rickshawen kom en kvinne på cirka seksti
mot meg og spurte om også hun kunne lære.
Selvsagt, sa jeg. Men hvem skal lære meg å
lære, spurte hun da.
Hilsen Wera i Bhubaneswar
Baripada,
10. oktober 2008
Nå vet jeg mer om mobben. Men jeg vet ikke om
jeg vet mer enn jeg gjorde i dag morges om
beveggrunnene for mobbens raseri. Det kan også
hende at raseriet slett ikke har noen grunn; ingen
annen grunn enn seg selv. Sant er det å si,
eller skrive, at jeg ikke vet hva jeg vet etter denne
dagens hendelse(r). Til å begynne med hadde
dagen, eller dagens arbeid, med lus, det å
få lus fjernet fra håret mitt, å
gjøre. Vi dro ut for å finne noen som var i
stand til å plukke ut hver eneste lusemor, hvert
lusebarn og hvert luseegg fra hodebunnen min. Jeg
visste jo at de krøp der og spiste av blodet
mitt og laget tjuefiretimerskløen.
Jeg er på samme sted som der jeg skrev forrige
brev. Politisjefen har sagt: hold deg inne på
rommet i Hotel Ambika. Gå ikke ut uten å
rapportere til oss. Dette ble sagt øst i Orissa;
det blir skrevet øst i Orissa. Det brenner
mellom kristne og hinduer i Orissa. Men det er umulig
å vite hvem eller hva det er det brenner mellom.
Det brenner i fantasiene og i uklare krenkelser.
Billig brennevin gjør ilden større. Det er
mennene det brenner i og det er ingen vakker brann.
Kvinnene er henvist til vitne- eller offerposisjon.
De holder hverdagen oppe, mens menn som ikke vet
forskjell på nok ris og for lite ris, i hvert
fall ikke for kvinnene og barna, raser ut på
måter som ikke har form, og som ingen har nytte
av.
To menn fra mobben rundt bilen vår ble tatt med
i politibilen i dag. Det var min sadhuvenn som
tilkalte politiet. Nummer 100. Det er politiets. Og
politiet rykket ut med det samme.
Da jeg kom til politistasjonen, lå en fattigfyr
på kne. Han holdt om politimannens legger; det
er den ytterste form for fornedrelse, eller bønn
om nåde. Lenger ned er det ikke mulig å
komme, i hvert fall ikke utenfor fengselet. Han som
lå der på knærne ble dratt i
håret og hevet bort av den samme politimannen.
Ingen barmhjertighet å spore. Jeg vet ikke om
det var en av mennene fra mobben som gjøv
løs på bilen vår som lå der
på knærne. Det er umulig å unne noen
en slik posisjon, og især ikke de fattigste.
Slik er historien: der jeg satt, på en medbrakt
liten pute, på et lite plaststykke ved en
rønne i veikanten, der kunne jeg ikke bli
sittende. Kom, ble det sagt. Kom nå. Jeg reiste
meg, tok vannflasken med og gikk opp skråningen
til bilen de forsøkte å rappe nøkkelen
til og å bore seg inn i. Vi stod omringet. Jeg
sa shanti, fred. Det rørte ved noens ansikter.
En mann med kors om halsen var den mest fyrig
rasende. Derfor kan jeg ennå ikke forstå at
det var meg, «den kristne», mobben
gjøv løs på. Det kunne jo være
min sadhuvenn med det lange tovete håret, eller
kanskje konstellasjonen av oss to. Selve
ubegripeligheten.
Jeg hadde en meget presis grunn til å sitte
på puten på plaststykket. De som hadde
plukket lus etter lus, «en jungel», sa de,
ut av håret mitt i formiddagstimene skulle olje
det inn med luseolje på ettermiddagen. Om
formiddagen var bare kvinnene og jentene på det
tunet. Ingen mann å spore. Det var en vakker
hendelse. Kvinnene gjorde sitt med stor grundighet.
Jeg skjønte at de visste hva de gjorde. Der satt
jeg bøyd med hår i alle retninger, jeg en
utlending hvis make de aldri før hadde sett, og
de kom meg nær. Et arbeidsfellesskap fant sted
på det tunet. Vi har ikke engang en stol å
tilby deg, sa de. Ta dette plaststykket. Fra bilen
ble det hentet en pute. De stod over meg. De var ikke
sjenert, jeg var ikke sjenert. Alle var sammen med
én hensikt: å fjerne hver minste lus. Og de
ville bli betalt. Lutfattige, etter rønna å
bedømme. Slik var hendelsen godt for oss alle.
De ble rikelig betalt.
Etterpå ble håret vasket og tørket
på hotellrommet. Ved tretiden dro vi tilbake til
rønna i veikanten. Da var ektemannen der,
merkbart beruset. Ektemannen var olm. Han ble bedt av
kvinnen om å pelle seg vekk. Kvinnene laget et
forheng slik at ikke alle skulle se hendelsen
(utlendingen og sadhuenn) i nabolaget. Men en stor
rød bil er ikke usynlig for noen, især ikke
i slum-veikanten. Vest-bengalsk nummer til og med.
Ektemannen ville lage trøbbel. Det kan hende
kona, som hadde fått pengene på
formiddagen, ikke hadde gitt dem til ham. Hun ville
kanskje kjøpe ris til familien for de pengene.
Men han visste om pengene.
Kjærlighetsfraværet. Umuligheten blant de
fattigste. Ikke arbeid, ikke ris. Flommen som har
tatt det lille som var der før regntiden. Og
alltid tilgang til brennevin. Det er alltid, absolutt
alltid tilgang til brennevin.
Og så hadde hun, kvinnen, tatt imot fremmede
på hans tun uten hans vilje og velsignelse.
Kom, sa min sadhuvenn. Og jeg satte meg i bilen. Det
luet av øynene til en med krusifiks om halsen.
Han var ikke beruset. Det luet av en annen også.
Heller ikke han var beruset. Han grep etter
bilnøkkelen. Jeg bærer alltid en ekstra
bilnøkkel sammen med telefonen i en liten pung
om halsen. Mannen fikk ikke tak i bilnøkkelen.
Raseriluene slo ikke mot meg. De bare var der,
farlige.
Politibilen kom. Kvinnene kom opp skråningen og
sa hva det hadde dreidd seg om: lusepukking, og
deretter luseolje. Da kom tårene i øynene
på meg. Kvinnene så tårene. Jeg vet de
var med meg. Noen av mennene så det. De ville
ikke se en ulykkelig «gjest». Jeg vet hva
en gjest er i India og hva den vanlige inder, den
gamle inder, den ikke-manipulerte inder ønsker
å gi til gjesten; hvor langt han og hun vil
gå når en gjest plutselig dukker opp. Det
må ha gjort noen vondt å se meg slik.
Politiet banet vei. Og vi dro rett til
politistasjonen. Den engelsk-kyndige sjefen
irettesatte oss for ikke å ha meldt fra til
politiet om at vi var i Baripada, et farlig sted. Han
viste meg et papir med et par utlendingers navn.
Rapporter, sa han. Hvor du er, hva du skal. Han kan
ikke vite hvor vi har vært, og slett ikke at vi
meget sjelden vet hvor vi skal. Slik reise som
vår kan en politimann ikke forstå seg
på. Det lar seg ikke gjøre å
forstå seg på den.
Hvor bor du nå. Hotel Ambika. Og passet ditt,
hvor er det. På rommet i Hotel Ambika. Her
ligger det i en pute. Jeg hadde ikke villet ta den
puten med men tenkt at den lå i større
sikkerhet på rommet der vi bruker egen lås.
Jeg vet ikke om det var rett instinkt. Men hadde pass
og visakort vært i bilen, og bilen blitt
rundstjålet, eller jeg, eller min sadhuvenn, den
av oss som akkurat da bar magebeltet, blitt
slått ned og rundstjålet, da ville jeg
vært i en annen type byråkratisk
trøbbel. Dessuten kan det være godt at
politimannen ikke kopierte passet, og innrapporterte
hendelsen til andre byråkratiske instanser.
Passet kan alltid hentes fra hotellet, slik tenker
jeg. Men politimannen ville gjerne ha sett det. Jeg
hadde det internasjonale pressekortet med meg. Det
ble kopiert. Da politisjefen hørte Norwegian
første gang, sa han at en av det slaget var
blitt innlagt på sykehuset kvelden i forveien.
Det var ikke meg. Etterpå, en smule roligere, sa
han at det var kaldt der jeg kom fra. Ja, kaldt.
Vi takket politiet for fort utrykning. Jeg vet ikke
hvilken fare vi/jeg var i. For meg var
politistasjonen den største påkjenningen,
den og den totale neglisjeringen av kvinnene.
Men det var her, ved eller i Baripada, at Graham
Staines og de to små sønnene hans ble drept
i en bil for, tror jeg, fire år siden. Halshugd,
såvidt jeg kan huske. Politimannen nevnte den
hendelsen. Antagelig var han rystet der han satt i
all korrekthet.
Min sadhuvenn sa: gå til hotellrommet. Jeg
må kjøre bilen, sa han. Jeg må reise
tilbake til åstedet og vise meg selv og mobben
der at jeg ikke er redd. Og nå, la han til,
nå vet du mer om hvilken spenning jeg har reist
med i disse tre ukene.
En vet aldri hva som kan antenne en mobb. Det kan ha
vært nærværet på tunet, uten
ektemannens velsignelse, det kan kan ha vært
pengene gitt på ett sted bare, det kan ha
vært utlendingen, det kan ha vært sadhuen
med uryddig utseende, eller koblingen av de to, den
utrolige koblingen. Det kan ha vært en spesiell
kobling av bestemte mennesker, bare menn, i samme
veikant, med den krenkede ektemannen som
anfører.
Antagelig vet ingen hva de raste for. Heller ikke
politiet vet. Den politiske og rettslige
administrasjonen i Orissa vet ikke hva den skal
gjøre med den ganske nye anti-kristne mobben.
Men jeg vet ikke at det var anti-kristen den mobben
var. Krusifikset om den mest rasende mannens hals, og
de svarte øynene hans, har jeg tatt til meg.
Vi har reist gjennom fem delstater, i ukjent
landskap. Dette er kjent landskap, om ikke for meg.
Det jeg gjorde i dag, å sitte med hodet ned og
mange fingre på jakt etter lus i håret
mitt, har jeg ikke gjort på noe annet sted. Jeg
har fotografert, og deretter reist vekk. Jeg har
aldri kommet tilbake en gang til. Jeg har heller ikke
betalt noen for å gjøre noe for meg.
De kan ha trodd at du ville «influere»
på dem, sa politimannen. Jeg som ikke kan snakke
oriya. Jeg som satt der med hodet fullt av lus.
Jeg vet mer om min venns påkjenninger nå.
Han har jo visst hva som kunne skje, og av og til
nevnt mobben. Den er ikke tilsnakkendes. Norsk
naivitet er stor, selv i en som har vært i
Rwanda i 1992 og ved grensen til Rwanda rett etter
folkemordet i 1994.
Også norsk naivitet kan reduseres.
Hilsen Wera
Baripada,
9. oktober 2008
Det er siste dagen i dussehra, den store
morskraft-festivalen hvert år i
september/oktober. Gudinnebilde etter gudinnebilde,
sanger, tromminger, prosesjoner i by etter by. I dag
drar Mor Durga tilbake til fjellene, i dag er
menneskene, hennes sønner & døtre, sammen
med hverandre: som forlatte. Men den store Mor har
enda en gang bevist at hun er sterkere enn demonene.
De som sammen er forlatt for et års tid er
sterke av hennes styrke. Og hun kommer tilbake,
gudinnen. Alle vet det; alle som vil vite.
Jeg har vært i Baripada før; jeg har
skrevet brev herfra til hjemmesiden før. Om den
kristne legen for spedalske, Graham Staines, som, i
2004, tror jeg, ble drept av en Tara Singh, som i
fjor sonte i fengselet jeg besøkte i denne byen.
Tara Singh og hans folk ville ikke ha med
«omvendelser» å gjøre.
I går kom jeg til en munda-landsby ved Ranchi i
Jharkhand. På trammen satt en mann med flere
store notathefter. Jeg ble dratt mot trammen, mannens
konsentrerte ansikt og alle de notatheftene. Hva var
det, hva var det. Jeg vet ennå ikke hva det var
han noterte ned. Skriv navnet ditt her, sa han. Jeg
skrev navnet mitt. Han spurte hvor jeg kom fra. Jeg
sa: Europa. Så spurte han i hvilken retning det
stedet lå. I vest, sa jeg. Han så mot vest.
Åh, så langt han så. Etter det spurte
han hvor jeg hadde vært før jeg kom til
landsbyen hans. Jeg nevnte både Chhattisgarh og
Orissa. Da sa han at mange kristne ble drept i Orissa
for tiden. Jeg sa det var sant. Etter det bad han
datteren gi meg te. Jeg drakk en gyllenfarget te og
tenkte den ble laget av et teblad eller to, pluss
litt sukker. Datteren fulgte meg rundt i landsbyen.
Det er skolefri, sa hun. Det er dussehra nå. Jeg
spurte om det bodde både hinduer og kristne i
landsbyen deres. Ikke hinduer, svarte hun. Da så
jeg en jentunge i hvitt, med sjal om seg, en
bitteliten jente ved en vegg med en rar tegning
risset inn i leirveggen. Ungen var ikke redd. Jeg
fotograferte henne. Hun ble ikke reddere av det. Hun
bare satt og var til.
I en annen landsby kom en jentunge gående rundt
hushjørnet med vannbøtte. Hun så meg,
slapp bøtta, så vannet fløt mens hun
styrtet inn på tunet.
Morgenen før mannen med heftene kom jeg til en
landsby med en stor katolsk kirke bygd i 1994. Jeg
kom inn i det hellige rommet uten annet enn
mariabilde og kristusbilde. Gulvet, det store tomme
gulvet for alle. Ungguttene som fulgte meg rundt sa
det var fred i landsbyen deres. I tesjappa ved
hovedveien satt fire godt voksne kvinner og drakk te.
Også jeg drakk te. Så fikk jeg vite at de
satt der og funderte på om jeg var sulten. Like
etterpå satt vi fem i sjappa og spiste sammen.
De var lutheranere med forbindelse til germani. De
vet neppe stort om Tyskland. Å, alle disse
kirkene med opprinnelse i misjonærer fra
forskjellige land.
Jeg kom til en landsby der en eldre kvinne uten
videre slapp meg inn i seg. Hun sa det var bare sorg
i livet hennes nå. Ni barn hadde hun født
og seks var døde. Mannen var død. Det fins
ingenting, ingenting. Også datteren hennes, den
mørke i døråpningen sa det. Ingenting,
ingenting. Jeg ga den eldre en seddel. Hun kunne
omfavnet meg. Hun bandt seddelen inn i sarisnippen og
sa at hun ikke engang hadde melk å gi meg. Hun
tok meg med rundt og gjorde alt mulig for meg. Ingen
ble redde, for hun var med meg. En jentunge sopte
sammen løv fra bakken. Moren stod med en unge
bundet fast på ryggen og så på meg.
Småungene er bundet fast i et tøystykke
på ryggen eller ved hoften. Jentungen sopte og
sopte, og samlet sammen alt løvet. Til brensel,
antagelig. Hun fortsatte å gjøre sitt mens
jeg fotograferte. Da jeg satte meg inn i bilen fikk
jeg en kam laget av horn. En lusekam, en slik som jeg
trenger nå. Lusekuren jeg gjennomførte
på eget vis har ikke virket. Tre jentunger satt
og plukket lus fra hodebunnen min i dag. De er
så små, de lusene. De forandrer alt.
Hjernen er ikke lenger i øynene, den er i
håret, eller i selve kløen. I morgen skal
andre plukke resterende lus. Jeg håper de har
godt syn. I morgen blir den store lusedagen. Det har
ingenting med skam å gjøre. Det skyldes en
seng eller to på sandøyene i
Bangladesh.
Og i dag, nei det var i går. Gjeterjenta fra i
går. Munda-jenta med det store blikket. De var
mange, ungene på stien. Det var henne jeg
så først. Jeg ville fotografere henne, og
fotograferte først alle. Hun var den skyeste,
hun var helt annerledes. Antagelig den eneste som
aldri har gått inn i noe skolerom. Geitene, det
er de som er der hun er hele dagen. Hun går og
står alene med geitene. Til slutt kom hun til
veggen der jeg fikk fotografere. Jeg skulle vært
med henne i flere timer. Jeg torte ikke å be om
mer, for de andre var så mange og hun var
så sky. Jeg spurte min sadhuvenn om jeg kunne gi
henne noe, dvs. penger, uten at andre ble
misunnelige. Han hadde allerede skjønt at hun
var den fattigste, og sa: gi. Gi mer enn en
hundreseddel, om du kan. Jeg ga en femhundreseddel.
Hun kan ikke hindi, bare mundaspråket. Andre
på stien oversatte for henne. Jeg vet ikke hva
hun forstod, og om faren hennes vil drikke opp det
hele. Kjøp klær, sandaler og det du
trenger, ble det sagt til henne. Mens hun stod der
med det sterke og sky ansiktet med seddelen i
hånden. Jeg dro som alltid videre.
Og i dag: luseplukkingen. Etter det, sørover,
mot Baripada fra Rairangpur. Tre gamle kvinner satt
på en tram. Jeg vet ikke hva som laget latteren.
Plutselig fikk jeg fotografere tre svært gamle
kvinner av majhifolket som lo og lo. Da jeg også
lo ble latteren meget stor. Det ble vidunderlige
bilder. Etterpå fikk jeg vite at den en hadde
sagt: dette er mitt livs første bilde og det
blir mitt siste.
Tre kvinner av munda-stammen malte leirveggen i gult,
rødt og svart. Naturfarger, laget av knuste lus
eller planter. De laget den største
skjønnheten.
Jeg stopper her. Ute er det stille. Mor Durga har
dratt tilbake til hemmeligheten.
Hilsen Wera
Khariar
Road, 4. oktober
Det innebærer et stort arbeid å være
kropp. Jeg aner ikke hva sengens titusener av
døde eller levende insekter vet om dette. Jeg er
kropp i denne insektverdenen. Slike insekter myldrer
ikke i bilen. Likevel er det noen ganger bedre å
bo i et rom enn i bilen. Det skyldes vannet og
adgangen til en do, samt ladning av batterier.
I går kveld trengte jeg vannet, samt
lyspærer. Lusekur. Det har klødd og
klødd i hodebunnen i noen dager. Det har
klødd søvnen av meg. Ingen lus er
observert, ikke et lite egg. Men hvor skulle ellers
denne kløen komme fra. Fra Rehenas seng på
sandøya i Brahmaputra, antagelig. Eller fra
kammen Jamuna gredde meg med. Ti dager etter bruken
av kammen sa Jamuna til meg, der hun satt og plukket
klus fra Mousumis hår, at selvsagt var det lus i
håret deres. Jeg fikk se det millimeter store,
eller lille, lusevesenet, og husket avlusingen min i
1980, etter den andre og ganske strabasiøse
indiske reisen. Jeg hadde så langt et hår.
Det behøvdes rikelig med lusemiddel. Jeg nevnte
avlusingen for min mor og lillesøster. Noen
dager senere fikk jeg vite at de begge hadde sneket
seg til apoteket og sagt, antagelig med tynn og
bedrøvet stemme, at de behøvde lusemiddel.
Å, så skamfulle de var. Så avluste de
seg i komplett unødvendighet. Jeg var allerede
avluset da jeg så dem i ansiktet og de hadde
ikke delt seng eller kam med meg.
Reisekroppen er annerledes enn den bofaste. Den har
sine gamle nødvendigheter og rutiner. Men den
har ikke rutinenes steder. Den må oppfinne
«løsninger» for det som er
påtrengende. Det kan være en sann lykke,
inne i en landsby, å be en kvinne om en mugge
vann og så be henne vise meg hvor jeg kan sette
meg ned. For to dager siden gjorde jeg det. Hun
hilste meg namaste namaste namaste, med hendene
samlet inntil brystet, både før jeg mottok
muggen og etter at jeg hadde gitt den fra meg igjen.
Hun kunne gjøre noe for meg: å gi meg det
nødvendige vannet. Vi hadde med ett felles
erfaring.
I går var stemningen uvennlig i to–tre
landsbyer i Orissa. Og jeg var for sliten til å
gjøre det pre-kunstneriske forarbeidet: å
temme folk, for å si det med den lille prinsen;
å temme dem nok til, slik at de kunne la meg
gå rundt og se, og kanskje lage et bilde eller
to. De ville ikke ha meg der. De hadde ikke engang
nysgjerrigheten. Noen leser aviser. Noen leser
propaganda-aviser.
Så rømte vi vestover, fra Orissa, i retning
Chhattisgarh, enda en gang. Det er ikke jeg som
sitter ved rattet i den røde
Maruti-stasjonsvognen. Den som vet det jeg ikke vet,
og kan lese nyanser i setninger og ansikter med den
innfødtes evne, kjørte med ett i motsatt
retning. Jeg hadde villet dra inn i
opprørsdisttriktet, med reporterens
«samvittighet». Men det gavner ingen at jeg
dør nå. Rehena fins, Mousumi fins, Jamuna
fins, Ripon og Atwar, samt norske Johanna og
grandnevøen som kommer ut av morsmagen snart;
alle fins. Kari som legger brevene ut i cyberveven
fins. Jeg kan ikke gå inn for å gjøre
slutt på å se og å skrive nå.
Vi rømte på grunn av myrderier og
ildspåsettelser i distriktet i Orissa der vi
befant oss. Helt til den siste uken har bevisstheten
vår på disse veiene vært knyttet til
naxalitt-faren. Nå er tilleggsfaren, den som er
knyttet til religionsraseriet, det manipulerte,
mellom de som er det de fleste er: hinduer, og de som
er det de færreste er: kristne. Det er valgtider
i distriktene i Orissa. BJP, det hindunasjonalistiske
partiet, er sterkest. Det kan ha behøvd mobben
som skremmer kristne og andre vekk fra å stemme
på andre partier slik at det kunne fremstå
som virkelig sterkt, og sterkt alene. En velkjent
sadhu ble drept i august. Det sies at
«maoistene» har påtatt seg ansvaret
for drapet. Men mange tror det er kristne ledere som
har betalt drapsmennene. Det kan ha vært
sadhuens egne folk som har betalt noen for å
drepe ham, for slik å gjøre mobben
«het» rett før distriktsvalgene.
Uansett hvem som drepte Laxmanananda Saraswati og
tre–fire andre i ashramen der han holdt til,
så er mobben nå het. Ryktene har tatt over
hjernene i store deler av landsby-Orissa. Derfor er
jeg nå «på feil sted»: altså
ikke i Orissa. Jeg må gjøre det uriktige
stedet til et riktig sted ved å fotografere med
konsentrasjon.
Viften her i Kohinoor-hotellet slamrer. Alle insekter
på laknene ser døde ut. Bilen blir vasket
utenpå og ved rattet. Den får nye
røkelsespinner og blomster. Hotellet har
muslimsk eier. Han bøyde seg for meg i går
kveld og sa didi, didi. Behøver du noe,
storesøster. Jeg behøvde ny lyspære.
Jeg behøvde jo å se inn i håret mitt
der jeg gned inn den rare oljen. Han skal ha sagt til
de to ansatte unguttene at de må sørge for
at jeg ikke kan klage på noe i hotellet. Jeg vet
ikke om det skyldes «respekt» for farangi,
den lyshudede, eller frykt hos en som tilhører
den lille muslimske minoriteten i området.
Ungguttene ringer på om og om igjen, og kommer
med oversøt te. Dette er det første
hotellet så langt med klokke på veggen og
det første med plastblomster ved hodegjerdet.
Det ligger tre møllkuler i servanten. Da jeg
løftet ned speilet på grunn av luseoljen,
for å se at den virkelig ble gnidd inn overalt,
ble gammel veggmøkk tydelig.
En av ungguttene ringer på for å skru av
myggoljen som er festet i veggen, for nå er det
morgen og ikke tiden for mygg. Hjernemalaria, det kan
være hér den blir spredt. Det er nå,
etter regntiden og før kulda, hvis ordet kulde i
det hele tatt kan anvendes om klimaet her, at
malariamyggen er på det heftigste. Det skulle
vært begynnende vinter men er 30–35 grader
celsius. Det var over 50 C for et par–tre
måneder siden. Folk nøyer seg med få
bevegelser. Vann, ved, rensing av ris, feiing foran
huset, kumøkk på rett sted. Kvinnene
utfører det. Mennene sitter og sitter og ligger
og ligger. Skygge er det aller vidunderligste.
Men hvor er de to kartene våre. Ikke i min
bagasje, og ikke på stedet i baksetet der jeg
så dem sist. Kanskje har de nå, i
løpet av rydde- og vaskesjauen der nede i bilen,
dukket frem bak kasserollene. Vi reiser jo ikke der
vi skulle reist, og selv en som vet mye om Indias
steder og veier, vet ikke alt. Kart er en god ting
å ha.
Å, som han vasker bilen. Jeg kan sitte her lenge
og skrive. Det velsignende lyset er overtatt av det
harde. Nytt velsignende lys kommer ikke før om
åtte timer. Et spørsmål er
gjennomgående: hvor er vi i det velsignende
lysets time.
Raigarh 5. oktober
Dussehra, i Bengal kalt: Durga puja. Den tilbedte
morskraften. Lasteplan stappfulle av feirende på
vei til eller fra pilegrimssteder. Ungene er med,
selvsagt er ungene med. Jeg leter etter de som er
igjen i landsbyene. Sist natt kom vi til broen som
lå under vann. Det var ikke mulig å dra den
veien innover i Jharkand. Vei etter vei er ubrukbar
på grunn av flom. Jeg vet ikke hvor lange
strekninger bilen ble kjørt i natt, for jeg
lå der bak og sov. Ja, jeg har lært å
sove i kjørende bil, uten noe over meg på
grunn av heten. Jeg så tordenskyene før
søvnen kom. Alt er så moderat på det
norske østlandet. Lyn flerret himmelen og
månen, den lille sigden, var usynlig. Det
øste ned. Så sluttet det å øse
ned. En kvinne fulgte meg med vannmugge til et sted
langt inne i skogholtet for en av dagens siste
handlinger... for mitt vedkommende. Jeg har et eget
sted for lommelykt, en av reisens viktigste
gjenstander, og etter mørket er det stedet rundt
halsen. På en reise som dette er det
nødvendig med egne og faste steder for alt som
er viktig: såpe, tannbørste, leppepomade,
håndkle, minnebrikker, støvbørster,
ekstern harddisk, telefon osv.
Laget mat og spiste under banyantreet ved elven i
dag. Unge menn stilte seg opp for å se. En far
kom med datteren som nettopp var blitt morløs.
Ta denne jentungen. Jeg var altfor sendrektig. Jeg
skulle gitt faren penger til nye klær for de to
morløse døtrene.
Så fort primusen var pakket sammen og
tallerkenene vasket, strømmet regnet ned. Da vi
kom til en landsby ved grensetraktene mellom Orissa,
Chhattisgarh og Jharkand, gikk en liten jentunge
på line, med mugge på hodet, sko på en
fot og en tallerken under den andre; slik balanserte
hun for landsbyens folk og de ga ris, forskjellig
slags ris som lå spredt ut på et teppe da
jeg forlot landsbyen.
Hilsen Wera
Monigura,
Orissa, 1. oktober 2008
Plutselig var skrivelysten borte. Bare tanken på
å lage setninger var plagsom. Det er ikke jeg
som kan flytte fjell. Det eneste jeg kan gjøre
her er å se. Men det hender jeg ikke orker
å se. Jeg orker ikke å tenke lys,
følelse, komposisjon en gang til, og samtidig
gjøre det mulig, eller tillatelig, i det minste
ufarlig, å bevege meg i landsbyene. For det er
landsbyer, for det meste urfolkslandsbyer, jeg
søker meg innover i.
Så går jeg ut av bilen der ingen med min,
riktignok brunere og brunere, lyshet noen gang har
gått ut av en bil, og deretter kommet
gående over tunet. Unger piler bort, unger
griper tak i mors sari, unger stirrer på det
snodige som uforvarende har skjedd: jeg, den
fremmede. Jeg må være langs to akser: den
bærende, den som lager forbindelser med folk,
samt den pre-kunstneriske. Jeg kan ikke kalle den
kunstnerisk; det er et altfor stort ord.
I går var jeg lykkelig, som når en
diktstrofe, ja kanskje utkastet til et helt dikt,
plutselig hender. Det fotografiske arbeidet har ingen
forutsigbarhet. Det krever konsentrert
tålmodighet, selv når ingenting hender. Jeg
ser og ser: etter ansikter, stier inn mot landsbyer,
husenes tak, folk i veikanten. Kanskje her, eller
på motsatt side av veien. Det er altfor hett.
Lyset er av det drepende slaget. Slikt lys dreper
bilder. Jeg venter på klokken 3.30 p.m. Da
kommer arbeidslyset silende. Jeg tok imot en liten
rest av det siste arbeidslyset.
Det var en liten landsby som hendte meg. Fem-seks
hus. Ingen å se til å begynne med. Men han
som kjører bilen behøvde å hvile. Vi
kom fra kysten, i Andra Pradesh, og hadde overnattet
i bilen ved en stor jernbanestasjon. Der hadde jeg
tuslet inn på stasjonsområdet med
håndkle, såpe og tannbørste, samt en
mynt. Det sitter alltid en kvinne der og hun
ønsker seg alltid en mynt. Tilbake til
parkeringsplassen, den utvalgte; nettopp på
grunn av toalettet og høy grad av sikkerhet,
selv i mørke. Indiske jernbanestasjoner er
alltid åpne. De i Andra Pradesh fungerer
antagelig med en type halv-vestlig effektivitet som
folk i Orissa aldri har kunnet drømme om. Sammen
med Bihar: Indias fattigste delstat.
Så dro vi på jakt etter en
brillereparatør, for briller sitter løst
med bare én ørehank og sjåfører
som ikke ser veien, skulle ikke være
sjåfører. Det var tirsdag. På grunn av
tirsdag var brillemakerbutikken stengt i en by. Jeg
fattet ikke poenget med lukkede brillemakerbutikker
på tirsdager. Ingen bryr seg om hva jeg fatter.
Alle brillemakere bøyde seg ikke for
tirsdagsregelen. Plutselig leste jeg, med stor lykke,
Optician, og optikeren satte satte en skrue inn der
en skrue behøvdes. Mine gjentatte plastringer
med utstyret i førstehjelpsboksen hadde ikke
monnet.
Skruen derimot, den monnet.
Nordover, mot Orissa. Og den knøttlille
landsbyen med fire nye mødre samt et lys det var
mulig å dikte med. Såfjørens
føtter strakt ut gjennom den halvåpne
bildøren, ingen forstyrrer en sovende, og
fotografen vandret langsomt mot de fem-seks husene.
Det var som å få. Å få lys,
å få skape. De nye mødrene var ikke
redde. Ingen menn var fordrukne og halvt truende
eller bare skjeve i kroppen og alltid «på
feil sted». Ingen menn var å se.
Først så jeg en kvinne med barnebylt. Jeg
bad henne, med gester, flytte på et
tøystykke og ned falt en vidunderlig vakker
rødfarge. Uventet og vidunderlig. Hun satte seg
uten å posere, med barnet som ikke hadde
lært å være redd. Svigermoren satte
seg med alvor på motsatt side av det røde
forhenget. Etter det, en flirfull ny mor. Og etter
den flirfulle, en grønnøyd sober og
underlig kvinne. Jeg skulle vært lenge, lenge
der hun satt med barnet hvis ansikt var skjult for
meg og er skjult i bildet. Jeg torte eller ville ikke
forstyrre tilstanden av felles bhab, følelse,
som plutselig var med oss på trammen.
Så kjørte vi videre, mot Raigada. Der
trasket jeg rundt i en bustee, en slags slum, med
folk fra alle kanter, telugu-talende, oriya-talende;
uten slike fulle og hele og underlige hemmeligheter
som den nye moren med de grønne øynene
spredte om seg, blottet for egosentrisitet.
Lykken da! Så stor lykke, etter så
strabasiøse dager og netter med. Hete,
geriljafare, bandittfare, humpeveier. Ja, igår
slo hodet mitt i biltaket så plastspennen som
holder det meste av håret noenlunde på
plass ble knust i seks-sju biter, men kameraet, som
lå i fanget og festet rundt halsen, var uknust.
Hele spetakkelet på grunn av en pedagogisk
fartsdemper i veien.
2. oktober
I Bhawanipatna i Kalihandi-distriktet. Jeg sitter
på et nystrøket laken i et dormitorium,
under kraftig vifte. Ingen innsjekking, bare lån
av seng, toalett og vifte for en time eller to. Det
er spisetid. Det er naxalområde. Det er
RSS-område, hindufundamentalismens kjernetropp.
Det er altfor hett til å være oktober.
Det er i dette distriktet den gamle freden nå er
brutt. Den er knust krukke. Det sies i grunnloven at
India er et sekulært demokrati. Men det fins en
«safran-mobb» som tror at India
tilhører hinduer, og bare hinduer. At denne
jorden er hinduers, og ingen andres. Det politiserte
raseriet mot lutfattige kristne, daliter, eller
Mahatma Gandhijis «harijans» (såkalt
«kasteløse») her i
Kalihandi-distriktet er førstesideoppslag i
avisene. Hvem vet hvem som er kristne. Men
«rekonvertering» blir avkrevd, om de som
ikke ble drept av mobben i august/september skal
få vende hjem. Hjem til brent hus, brent
rismark. De må knuse en kokosnøtt og
kanskje utsi et gammelt formular, som opplyser
allverden, eller nabolaget, eller mobben, om at det
er hinduer de er, om de skal få lov til å
bo på jorden der formødrene deres bodde.
Søster Nirmala, Mor Teresas etterfølger,
oppfordrer til religionsfred.
Kanskje var den forrige freden en slags
kompromissenes laissez faire. Folk sa gud gud gud
på sin egen måte, og på forskjellige
måter. Men de var med på hverandres store
feiringer. I dag er det Id Moubarak: det er få
muslimer i skogene her. I Bhawanipatna sitter jeg og
skriver på den nyoppredde sengen rett ved en
klosterskole. Ingen pleide å la seg plage av
andres gudsnavn. Nå blir de aller fattigste
kristne drept. Men hvem kan vite hva de fattigste er,
i tillegg til å være fattige. De var
fattige før, og kanskje enda fattigere for tre,
fem eller ti år siden, før noen med navnet
kristen kom og gav dem noe. Så begynte
«safran-mobben» å anvende den brente
jords taktikk.
For tre, fem, ti eller flere år siden fikk
daliter ris, skolegang og kanskje et
grasrot-helsetilbud fra et eller flere kristne
kirkesamfunn. Kanskje ble de presset til å
uttale et nytt og inntil da fremmed gudsnavn for
å få risen og skolebøkene. Kanskje ble
de slett ikke presset men som drivved drevet mot den
bredden små eller store gaver kom fra. Nå
sies det at de hvis hus er blitt brent ned i
løpet av den siste måneden og som har
mistet det ørlille de eide, bare får komme
tilbake om de knuser (hinduenes) kokosnøtt. De
få som ikke vil knuse kokosnøtt søker
tilflukt i jungelen eller i «leirer».
I skrivende stund: et lite sms-pip i mobiltelefonen
min med Kolkata-simkort: Let us follow the path of
truth and non-violence shown by Mahatma Gandhi.
Ministry of Information and Broadcasting. Som å
være avlyttet, eller gjennomskuet, her jeg
sitter og tenker gamle tanker om at den som ikke vet
at den andre er en selv, verken kjenner seg selv
eller gud.
Titlagarh samme kveld
Jeg vet ikke hva landsbyen heter, den store mellom
Bhawanipatna og Titlagarh. Jeg ser og ser etter
lyset. Det gjør enhver med kamera i fanget i
time etter time. Det drepende lyset, det
alt-muliggjørende lyset. Det gir seg selv ved
firetiden. Og akkurat da stanset bilen ved inngangen
til en landsby, en ukjent en. Og jeg skiftet
objektiv, fra 35 mm til 21 mm. Det er digitalt
oppdaterte objektiver, og tilsvarer kanskje 45 mm og
32 mm. Da kom jeg hjem i lyset og i
komposisjonsrammen og landsbyen var vidunderlig
sammensatt av hinduer og kristustroende, uten
propaganda. Ungene løp med meg gjennom smugene
og en ung fredfull mann gjorde alle ting mulig.
Kvinnene gjorde sitt, mennene gjorde sitt, ungene
gjorde av og til mitt, og rett som det var
skøyerstreker. Jeg gjorde mitt. Vi var sammen
til det første lille mørket kom og bilen
humpet videre gjennom naxalitt-terreng, men
uforstyrret.
Jeg har spist youghurt og malariamedisin. Som ofte
før: youghurt. Som aldri før:
malariamedisin.
Hilsen Wera
Similiguda i Koraput, Orissa, 27.
september 2008
På nabo-laptopen: oppslag om kirkebrenning i
Orissa. I Kandhamal-distriktet; jeg var der i fjor.
Undertrykte stammefolk og lavkaste-hinduer har
«omvendt seg», eller latt seg omvende, av
New Life-kristne. En hinduaktivist-sadhu, Laxmananda
Saraswati, ble myrdet der, i Fulbani, for
tre–fire uker siden. Noen sier: av naxalitter;
andre sier: av kristne. I løpet av den siste
måneden er trettisju kirker og atskillig flere
hus blitt brent ned i Orissa. Safranmobben,
hinduaktivistene, mobiliserer seg. At de kristne
skulle mobilisere seg til voldskampanjer i India
forekommer meg å være usannsynlig. De er
få, antagelig desorganiserte, og fattige.
Min sadhuvenn sier: la oss reise inn i
Kandhamal-distriktet med en jesusfigur, en kalifigur
og en mohammadfigur ved frontglasset. Ja, gjerne det.
Men en mohammadfigur; hvordan. Det måtte
være koransure, på arabisk. Profeten skal
ikke avbildes. På samme nabolaptop: beretninger
om flommen ved Mahanadi-elven i Orissa. Fire
millioner husløse, et lite hundretalls bekreftet
døde, vannbårne sykdommer, åkre
ødelagt. Gratis ris til folket i noen dager.
Fra Bangladesh får jeg høre at Rehena, min
sangdatter på sandøya Manush Mara i
Brahmaputra, gråter, for skolen hennes står
under vann. Familiens hus og kyr, som var truet av
flom i august, er ikke truet lenger. Jeg var der mens
latrinen stod i elvevannet. Rehenas hus er tørt.
Skolen er ikke mer. Men det kan hende at skolen fins,
reddet fra dyndet, og at hele sandøya enda en
gang har skiftet form, slik at Rehenas skolevei er
blitt umåtelig lang og besværlig. Fordi jeg
ikke har tilgang til billige tellerskritt til
Bangladesh fra India slik jeg har fra Oslo,
nøyer jeg meg med å ringe
«arbeidstelefoner» til Badsha, sangskolenes
og lydstudioets koordinator.
Å, som vi strevde for å redde de seksten
musikkskolene fra «gribbene» i august og
september. Før jeg ankom, strevde andre. Etter
at jeg forlot åstedet har andre utpønsket
arbeidsmetoder, ikkevoldelige og intelligente.
Ja, jeg kaller det «gribber». Men jeg vet
ennå ikke hva slags klør som satte seg i
musikkskole-«kroppen» sent i mai i år,
og spredte løgner, grådighet og forvirring,
som i et fingrenet og stort blodårenettverk, ut
til alle som kan høre og alle som kan
forføres med penger. Alle er ikke
forførbare; jeg vet det nå. Mange er
forførbare; også dét vet jeg.
Det ble fortalt meg på telefon i går at
forvirringens største regissør, en
høyt-plassert arbeider i en
bistandsorganisasjon, nå har sagt han snart skal
dø og derfor vil be om tilgivelse hos den han
har krenket aller mest eklatant. Det er for dyrt
å betale tellerskrittene herfra for å
høre den fullstendige rapporten. Hvem har
tilgivelsens kraft eller sannhet, slik spør jeg
meg. Og hvilke ugjerninger kan én mann tilgi.
Der syndens metode har vært å spre
løgn i størst mulig målestokk, kan
tilgivelsens metode bare bestå i at den som
spredte løgn i første omgang, i neste
omgang går fra øre til øre og sier
sanne ord. Samt: tilgi meg. Dermed er det ikke
sikkert at tilgivelsen skjer. Det er ikke engang
opplagt at den som etter måneder med
pågående løgnkampanje nå ser ut
til å innse at alle tilgjengelige infame knep er
oppbrukt, faktisk har innsett at løgnens metode
ikke er brukbar; for ikke å si: at løgn er
løgn, og vanhellig for Allahs ansikt.
Også bønnen om tilgivelse kan inngå i
løgnens og lureriets strategi. Samtidig med at
bønnen om barmhjertighet ble utsagt, kom ordene:
jeg gir deg penger hvis du går tilbake til
stedet, bistandsorganisasjonen, jeg sparket deg ut
fra.
Herr direktør, gå til alle og si at du har
løyet, tenker jeg. Gå med bøyd hode
foran mødrene og fedrene, sangbarna og de aller
eldste lutfattige musikerne som vet jeg har adoptert
dem i hjertet, gå dit og spis sand.
Når en mann er blitt sagt opp fra en stor
bistandsorganisasjon, med all tenkelig vanære,
og erklæring er avlagt mot ham på
politistasjonen for «utuktig adferd», mens
løgnens maskineri pågår og
pågår, og det med fantasifull snedighet, i
tre måneder, og løgnens store regissør
så med ett ber om tilgivelse hos den mest
krenkede, da tenker jeg at selv ikke denne
bønnen om tilgivelse er tilstrekkelig. Udåd
begått i all offentlighet kan bare omgjøres
i all offentlighet. Det er ikke nok at udådenes
regissør angrer i det skjulte og ønsker
å løskjøpe seg i det skjulte. Det er
jo ikke engang opplagt at den som ber om tilgivelse
faktisk ber om tilgivelse. Ord kan være
kinesiske esker. Et annet ord kan ligge inne i
munnens forrige ord.
Jeg dro, i august i år, til Bangladesh for
å høre det «alle og enhver» hadde
å si, samt for å si mitt eget ord; for
å redde drømmen av en kjærlighet, kalt
SUNO. Heretter er Arshi Nagar navnet. En NGO tok imot
frøet av en drøm for fire-fem år
siden. Det bittelille prosjektbarnet behøvde en
mektig forelderkropp, og fikk det. Det oppholdt seg
der i fire år. Etter det: pine. Etter pinen:
frihet som – nesten – tør å
kalle seg lykkelig.
Alle de tre–fire hundre sangskolebarna får
nå nye klær, i fargespektret
gult/oransje/burgunder. Hva klær betyr har jeg
lært i Bangladesh. Hva farger betyr har jeg
lært i India.
Dagenes hendelser blander seg. Jeg utfører en
krevende øvelse: å gå fra landsby til
landsby for å fotografere. Jeg blir monotoniens
vitne og jeg blir søvnig av at det er så
lite å se. Av og til, som i går, skjer noe
inngripende. Jeg ble tatt imot i den ene landsbyen
etter den andre. En elleveåring fugte meg og
kommanderte alle de eldre kvinnene til å sette
seg ved veggen, for mitt kameras skyld. Da jeg kom
til det siste huset i landsbyen, stod en kvinne klar
med en liten krukke vann og fulgte meg til doen.
Deretter: te. Men vår røde kjerremor, hun
harket. Det var som om hun vred seg i pine og peste
seg frem meter for meter.
Møkk i tanken, dårlig bensin, antydet min
sadhuvenn. Folk og kjøretøyer skvatt vekk
fra veien, slikt spetakkel som kjerremor laget.
Deretter ble det stille fra tanken eller eksospotta,
eller hva det nå heter. Med ett så vi en
kvinne ligge i veikanten med et titalls mennesker
omkring seg. Jeg satte meg bak i bilen, mens kvinnens
«søster» holdt om den skadedes hode i
forsetet. De to ble kjørt hjem.
Hun var blitt påkjørt av en motorsykkel
rett før vi kom.
I landsbyen ble det oppstyr og all mulig hengivenhet.
Deretter: frem med sårvask og salve. Jeg ble
plassert på en tram i skyggen og da tiden var
inne til å spise ble ris, linser og stekt potet
servert på renvaskede bananblader, det mest
ærerike av alt. Stekt potet, for jeg hadde nevnt
potet for min sadhuvenn dagen før.
Heldigvis er ingenting billigere enn potet.
Hilsen Wera
Bilaspur,
24. september 2008
Reisens piner, tenkte jeg. Her inne på samme
hotellrom som da jeg skrev forrige brev. En hel dag,
her inne. Ikke-reisen i reisen. Jeg tenkte ordene
‘reisens piner’ og åpnet mac-en
på nytt. Den var lagt på plass i sekken for
alle elektroniske gjenstander. Der satt jeg, uten
annet selskap enn en mus som piler frem og
tilbake.
Kjerremor er der kjerremor var for åtte timer
siden, under gjennomsyn. Jeg er der jeg var for tjue
timer siden, uten en bok. Jeg har lest
Chhattisgarh-kartet. Jeg blir mindre og mindre, og
butter mot reduksjonen. Det kan være den som er
reisens pine.
Etter at de to ordene, altså ‘reisens
pine’ hadde dukket opp og mac-en var åpnet
på nytt, så jeg for meg en kvinne fra
gårsdagens lille rastested. Hadde hun ikke
vært kledt i blodrødt, ville jeg neppe
fått øye på henne der inne mellom
trærne. Hun stod og dengte løs på noe.
Jeg nærmet meg langsomt med kameraet og
fotograferte på nærmere og nærmere
hold. Det hun dengte løs på var et
hudfarget tøystykke. Såpepulver-pakken var
åpnet. Hun dengte og dengte med en diger
trestokk på ett eneste plagg. To rupier, tre
rupier for såpen som behøvdes. Såpe
har med penger å gjøre. Tid har ingenting
med penger å gjøre inne mellom trærne.
Det som er møkkete må bli rent. Renhold er
kvinners plikt.
Reisens piner består. Kvinnen med trestokken og
det gamle plagget rett ved en liten bekk inne i
buskaset består på en annen måte. I
reisens pine er jeg alene. Noen arbeider mens jeg
bare sitter på samme seng som for åtte og
ti timer siden. Det arbeides i en viss forstand for
min skyld. Med «kjerremor». Jeg er klar
over det, og gjør det eneste jeg kan som har med
arbeid å gjøre: jeg skriver brev hjem. La
enhver liten mus komme. Ikke rotte. Men gjerne en
liten mus. Mygg er en plage. Snart er det skumring.
Da vil myggen vrimle. Det rødbrune spiralformede
preparatet som består av kumøkk blandet med
kjemikalier sies å holde myggen borte.
Det er ganske klart at jeg må holde til i denne
altfor myke sengen enda en natt. Å dra ut
på veiene i mørket gavner verken arbeid
eller overlevelse. Slike dager, uten bevegelse og
uten ett bilde, utgjør reisens besværlige
bestanddeler. Så mye som kunne vært gjort
eller laget på en dag. Jeg har dette
«vestlige» blikket. Jeg er ikke mindre enn
det. Og jeg tror ikke at dette jeg (ikke) foretar meg
er «den hellige ikke-handling». I den
tåpelige handlingen å sitte på samme
seng, med eller uten mac-en i fanget, fins ingen
hellighet. Jeg skriver for ikke å grine eller
rase over å ha bilen-på-ryggen. Uten bil,
ingen reise i dette landskapet. Ingen ville tapt
på det. Jeg gir ingen noe ved å bevege meg
mellom landsbyene her. Jeg dukker opp fra
fremmedheten og gjør det ingen før har
gjort: å fotografere uten grunn. Det er ikke
id-kort jeg skal lage. Jeg driver på med mitt
eget.
Samme sted, neste morgen. Bankstreiken skyldes de
ansattes nei til utenlandsoppkjøp av indiske
banker, eller til utenlandsk deleierskap. Alle banker
stengt i to døgn på subkontinentet. Den
indiske statsminsteren Manmohan Singh har undertegnet
en avtale med USA angående kjernefysisk
«utvikling». Elektrisitet til alle, sier
min sadhuvenn. Jeg er fremdeles mot kjernekraft og
kjernevåpen. Elektrisitet til alle, og
intensivert fare for avfall på avveie. Han som
vet at muslimer, hinduer og kristne er av samme
menneskestoff, vet ikke at det kjernefysiske
materialet kan brukes mot «fienden» eller
de som kalles med det navnet. Det han vet om hatet i
India, mot muslimer, mot hinduer, mot kristne, vet
ikke jeg – i praksis. Vi som ble skolert under
den antikjernefysiske kampanjen gjennom
åttitallet har lært noe det ikke lar seg
gjøre å glemme.
Samme dag, ved Mahanadi utenfor Rajppur. Plutselig, i
en ashram. Der blir jeg plassert på en god benk
med et fruktfat med kniv. Plutselig kommer ashramens
sadhu smilende og lager et tegn, en firkanttegning, i
luften. Jeg forstår ikke hva denne firkanten
betyr og lar ham forstå at jeg ikke
forstår. Det lages kitschouri til oss: ris og
linser, samt kanskje grønnsaker, kokt sammen.
Sadhuen kommer tilbake med et knøttlite fjernsyn
som han plasserer på et gammelt blåfarget
kjøleskap. Firkanten = fjernsyn. News, sier
sadhuen, og skrur på. Noe som høres ut som
et selvmordsangrep i et fly over Islamabad. Der
lander Elisabeth og Terje i dag, om de ikke landet i
går. Jeg er i farlig landskap. Kan hende er de i
Pakistan i enda farligere landskap enn dette.
Fjernsynet durer for meg, fruktfatet bugner for meg.
Sadhuenes tjener med hennafarget hår loffer
omkring. Sadhuer sitter slik sadhuer ofte sitter...
unevnt skal resten være. I dag frydet ungene seg
da jeg fotograferte, og dro meg fra hus til hus. Da
jeg løftet en tynn jentunge opp i været var
forbauselsen total. Alle smilte. Bilen satte seg
nesten fast mellom gjørme og spisse steiner. I
bilen har jeg hørt mantraer, deler av
Bhagavadgita på sanskrit, ord om at den som
leser bibelen, koranen og vedaene men ikke
gjenkjenner sitt eget hjerte i andre levende veseners
livshjerte, ikke vet noen ting. Hvilket menneske er
deg kjærest, spurte Arjuna Krishna. Og Krishna
sa: den som bryr seg like lite om ære som om
krenkelse. Krishna sa mer enn det.
«More banks could collapse, including some in
your community,» sier George W. Bush fra den
lille skjermen i denne stund.
Ved veien så jeg i dag et korstegn og noen
hundre meter borte en kirke som så gammel ut.
Jeg nærmet meg kirken med dobbelt-låst
port. En ung mann kom ut og åpnet den smale
porten. United Church of India. Protestantisk. Der
inne så jeg salmenummer og trommer, samt gamle
stoler. Kolonitid. Og utenfor: blåmalte graver.
Lenger nede i veien små sjapper samt en
avislesende ungjente som heter Maria. Jesus loves you
stod å lese over døråpningen der en
skinnende mann poserte for meg.
26. september, Jabalpur, lenger sør i
Chhattisgarh. I et reisebyrå kunne jeg veksle
euro i går. Reisebyrået i Raipur var ikke i
streik. En mann oppdaget meg ute på gaten og
ropte I am a journalist, I am a journalist. Han var
middels beruset og ga seg ikke. Han ville gjøre
alt for meg. Han skulle ikke gjøre noe for meg.
Da kom vi fra en ashramen med sadhuer og sadhuers
tjenere og elven som rant gjennom steinlandskapet.
Det var kveld og mørkt. De vekslede pengene ble
lagt på plass inne i puten sammen med passet og
visakortet. Så ble fem liter drikkevann
innkjøpt, deretter fem liter til. En dunk med
vaske-seg-vann ble fylt. Jeg brukte bensinsstasjonens
toalett og bensintanken ble fylt. Bilens bakre del
ble innredet slik at jeg kunne legge meg der. Jeg la
meg der og lå usett bak i bilen gjennom
jungellandskapet. Jeg vet litt mer om salve judum
nå, «forsvarsbrigadene», aldeles
løselig organisert, hvis de er organisert
overhodet, de som ble utstyrt med våpen av
BJP-regjeringen. Våpenutdeling, ikke
våpentrening. Salve judum skulle være
på «statens side», det naxalittene
ikke er. Babels forvirring. Jeg sovnet, med
ørepropper og slike «skjermbriller»
over øynene som mange bruker på
langdistansefly. De tilhører reisens
nødvendigheter. Så er det om å
gjøre å vite hvor lommelykten og
hårbørsten er, for det kommer en morgen med
dagslys. Der dagslyset er, er det folk. Folk ser
på andre folks hår. Jeg må børste
håret før jeg går ut i verden. Det
fins dager uten speil. Da børster jeg av
erfaring.
I dag stod jeg opp, børstet håret, gned
litt vann i ansiktet og hørte om te. Satte meg
på en krakk. Fotograferte sjappens arbeidere,
mor, far og to døtre. Rett fra søvn til
å lage bilder.
Senere gikk jeg ut av bilen og fotograferte en rad
med kvinner med kurv på hodet. Jeg stod i
veikanten aldeles samlet om lysmåling og
komposisjon og skvatt da jeg plutselig befant meg
blant militære. En lastebil fylt av
Sentralregjeringens skolerte militære hadde
stanset akkurat der. På mitt sted, tenkte jeg.
Hva stod den der for. Da ble jeg var at de
militære ville kjøpe grønnsaker
kvinnene bar i kurvene sine. Lastebilen hadde stanset
på de kurvbærende kvinnenes sted, ikke
på mitt. Jeg lot være å fotografere
blandingen av santalkvinner og militære.
Det fins mange scener som vedblir å være
«ikke-fiksert». De har vært i verden,
de er i verden: av verdens flyktige substans.
Hilsen Wera
Bilaspur
i Chhattisgarh, 22. september 2008
Åh, om jeg kunne skrive landskaper. Men jeg kan
ikke skrive landskaper. I disse landskapene, de i
Chhattisgarh, er det såvidt jeg kan tro det jeg
ser. At den kan finnes, denne nesten berusende
enheten av stein, elv og nyanser i grønt.
Stein, elv og grønt: det kan lyde helt norsk.
Dette er ikke norsk. Men en inder som skrev brev hjem
til India fra Norge kunne antagelig skrevet like
måpende og tafatt som jeg nå gjør.
Jeg pleier ikke å fotografere landskap uten at
det fins et tydelig fokuspunkt i landskapet. I dag
gikk jeg ut av den røde bilen, vår
«kjerremor», samtidig med at en mann, en
passasjer, antagelig, gikk ut av en buss som kom
kjørende i motsatt retning. Lastebilhjulet
knuste så en kokosnøtt, hellig i disse
trakter. Mannen plukket opp den knuste
kokosnøtten fra veien. En del av den hvite harde
kokosnøtten ble gitt til sadhuen som kjører
«kjerremor», en annen bit ble gitt til meg.
Jeg la min del av kokosnøtten på et
rekkverk ved broen der jeg stod et minutt eller to og
så inn i vannet, steinen og grønnheten.
Så tok jeg min del av kokosmøtten, samt
bildet av landskapet, med meg og tenkte en stille
ashram-tanke... Her! Her kunne jeg leve de siste
livsdagene.
Komikken i tilværelsen melder seg, og er meget
stor. For jeg tenkte i samme stund på
batteriene, hvordan de skulle kunne lades opp ved
elveleiet.
Ja, jeg tenker mye på oppladning av batterier:
leica-batteriet bør lades hver dag,
laptop-batteriet, mobiltelefon-batteriet, en annens
mobiltelefon-batteri, en annens laptop, den som
gjør det mulig å sende brev hjem, på
grunn av et mobilt modem.
Det fins cybersjapper i byene. Skulle jeg brukt en av
disse, måtte jeg begitt meg ut på leting
etter en som visste hvor cybersjappa er og når
den er åpen, deretter finne sjappa, og til slutt
finne veien tilbake til overnattingsstedet, i
mørke. Og dét i farefullt terreng. Dessuten
fins det ikke mange byer her. Tettsteder, ja. Men
ikke byer.
Så fredfullt det er å kunne koble seg til
nettet for et par minutter, etter den lange
fotodagen: etter aller først å ha kastet
halvkaldt vann over kroppen og gredd ut flokene fra
et hår som har vært ute i vinden og
støvet. Jeg så visstnok farlig ut i dag,
slik håret stod viltert om hodet, og slett ikke
lå strøket bak ørene. Kvinnehår
her skal ligge på plass.
I dag så jeg et dyr som ikke var en hund. Den
hadde en hunds skikkelse, med gulbrun-aktige striper.
Nekre bagh, fikk jeg vite at det bengalske
navnet er. Nekre=rev. Bagh=tiger. En slags hyene. Da
søkte jeg ly i døråpningen der jeg
nettopp hadde fotografert. Ingen så ut til
å engste seg, så jeg sluttet å engste
meg.
Oppladningskø er det, når nattely
søkes på et billig hotell som dette: 180
rupier for en natt, ca. 25 kroner. Her har jeg
fått «tok doi», sur youghurt.
Alminnelig vidunderlig youghurt, og iskaldt
mineralvann. En stor ananas bør spises i dag.
Den ble gitt av frukthandleren, som en gevinst etter
innkjøp av epler og pærer. I går fikk
jeg en kjempegrønnsak av en landsbykvinne. Hva
kan den hete. Ca. førti centimeter lang,
gulgrønn og en smule kroket. Navnet er ikke der
hjernen er.
Hjernen lærer mer og mer om lastebiler og veier
og dumper og motorolje og bensinpumper og blinkende
lys der ikke noe lys skulle blinke og ledninger som
kan ha røket og bør kobles sammen, samt
vinduer som ikke skulle kunne åpnes utenfra men
nå kan åpnes utenfra.
Farlige veier, sies det. Vokt dere for
motorsykkelgjenger. Ser dere tre-fire unge menn komme
farende på motorsykkel, så søk ly i en
landsby. Men hva kunne da skje med landsbyens egne
folk. Om det ble ingenting nevnt.
Dette er, som nevnt før, geriljaterreng. Det er
området for South Eastern Coalmines også.
Jeg har sett lyset blinke i jernmalmen på
lastebiltaket. De som driver kullminene bestikker
antagelig geriljaledere for å kunne arbeide uten
fare for drap. Den indiske regjeringen skal ha
utstyrt grupper av unge menn&kvinner med våpen
til bruk mot naxalittene. Gruppen har et navn:
salve.... Alt blander seg. Klare skillelinjer mellom
regjering og anti-regjering er for lengst utvisket. I
døds- og forvirringssonen klorer vanligfolk seg
fast, bestandig.
Jeg var i dette nabolaget ved jule- og
nyttårstider i 2007/08, og laget før denne
reisen noen små papirbilder til folk jeg tenkte
jeg kunne finne igjen langs veien. Fremdeles
håper jeg å finne en kvinne som vasket
leirgulvet med kumøkk med tre småjenter og
en guttunge sittende på huk, i total
konsentrasjon; det var som en annen verden.
Jeg skulle så gjerne gi denne kvinnen bilder.
Ja, jeg skulle så gjerne komme til den
stemningen, det jordgulvet. Men jeg har ingen
adresse.
En gang reiste jeg en natt og en halv dag med
ekspresstog, uten adresse og telefonnummer, for
å oppspore en syk sadhu på stedet Bargarh i
nærheten av Sambalpur. Jeg trodde jeg dro til en
liten og oversiktelig landsby. Fremmed
språkområde, ikke noe sikkerhetsnett.
Bargarh er ikke en landsby, men en by med mer enn
hundre tusen innbyggere. Likevel kom jeg nærmere
og nærmere fokuspunktet, ja, helt til den syke
sadhuens guru. Dagen etter ga jeg likevel opp
letingen for å dra med buss fra Bargarh til
Sambalpur, og, forhåpentligvis, videre med toget
til Kolkata, med endret billett. Utlendingskvoter kan
gjøre endringer mulig. Jeg satt på bussen,
rett før avgang, og noterte små
diktfragmenter da mobilen min, den med indisk nummer
ringte. Det var syke den sadhuen. Gå ut av
bussen og vent på meg på stasjonen, sa han.
Det er to år siden nå.
Det er onsdag. Bankstreik i to dager. Flom i
Sambalpur og langs Orissa-kysten. En
lik(knokkel)bande skal være avdekket i
nærheten av Kolkata. Noen har åpent
muslimske og kristne graver og stjålet knokler.
Hinduer brenner sine døde. Jeg har ennå
ikke oppfattet hva dette dreier seg om. Skal knoklene
brukes til noe, eller er det likskjendingen som er
poenget. Det er skjending av alvorligste slag, og kan
inngå i et ugjennomsiktig og kolossalt
forsøk på å ødelegge det indiske
menneskefellesskapet.
Hilsen Wera
Ps: 23. september
Det skyldes overhaling av den røde bilen at jeg
fremdeles sitter her og føyer til dette. Bilen
står parkert i en solid garasje. Bremser mm blir
overhalt. Det er to-dagers bankstreik. Snart er det
slutt på sedler. En kort telefonsamtale til
Bangladesh koster 400 rupier: minst fire
dagslønner i en alminnelig fattig familie i
dette området.
Jeg sitter under viften i det billige hotellet og
skriver. Utenfor feier en mann med særdeles
milde øyne korridoren. Han vet alt om å
kutte opp ananas. Frukten som ble gitt er nå
fortært. Jeg er fruktspiser av alle tenkelige
grunner. Så glemte jeg å nevne episoden da
jeg fotograferte noen eldre kvinner og en yngre
plutselig dukket opp. Hva er landsbyen din, spurte
hun. Norway, svarte jeg. Midnattssolens land, sa hun
strålende. Jeg hadde ingenting å føye
til. See you, sa hun. See you, sa jeg. Antagelig en
av de skolerte naxalitt-lederne, fikk jeg høre
etterpå. Og jeg har også fått vite at
der de voksne ikke bryr seg om å se bildene av
barna på skjermen, der skal jeg ikke bli
værende.
Jeg spør min sadhuvenn om pengene vi har holder.
Jeg har aldri lært å regne, svarer han. Gud
fins. Han tror med hele seg at gud velsigner vår
røde «kjerremor». Mens jeg fremdeles
tenker på hva det koster å fylle en
bensintank og at de som gir til de fattige, neppe gir
til dem som kommer kjørende i en stasjonsvogn.
Etter Bilaspur, ingen storby med bank. Og når
bankene kanskje åpner, på fredag, vil de
være overfylt av frustrerte kunder. Etter det
igjen: helg.
Jeg har aldri bedt gud om å fylle bensintanken
eller noe som kunne minne om en slik. Be gud bare om
gud, lærte jeg på sandøya i
Brahmaputra i 1998.
Chattisgarh, september
2008
Brev 11, dato ukjent, et sted i Chhattisgarh, der
regnet har gjort elven, Mahanadi, så stor at det
ikke var mulig å krysse den i går. Vi
prøvde på fire steder. Det er
naxalområde, geriljaens, altså. Jeg spurte
ikke etter broer. Jeg hadde annet å tenke, eller
holde, på der jeg lå ganske så
utslått bak i bilen. Men jeg skjønte, eller
forestilte meg at jeg skjønte, at broene ikke
fantes og at en liten bils hjul, vår kjerremors,
ikke ville greie overfarten. Reisens mange, mange
bestanddeler. Slik som bensin, bank, regn, mage,
klær. Motorolje. Jeg vet ingenting om
bilmotorer. Men lokket på «oljetanken»
lå ikke der det skulle i går. Oljen lekket
ut, laget lukt – og potensiell fare.
Reisens minste bestanddeler. Frøene i
granateplet. Jeg har spist ett for ett frø i et
granateple i dag. Det er frukt, bare frukt og vann,
kroppen ønsker seg nå. Granateplet er
«ayurvedisk»; det er ren medisin.
Frøene i burgunder er til å bøye seg
for. Når magen ikke er med en, forrykkes
betydningspunktene i tilværelsen. Blikket blir
svært lite. Det ser etter avtreder.
Gårsdagens historie. Jeg satt i bilen og
behøvde et hull i bakken, samt vann. Vi drar
på en femliters-tank vaske-seg-vann. Det er ikke
lett å bære vannbeholderen med seg ut i
buskaset og gjøre sitt nødvendige, usett.
Av og til er vegger mer enn et gode. Gi meg en
bensinstasjon! Ikke før var bønnen
formulert i bilen, så lette bensinstasjonens
eier etter nøkkelen, pekte på vannet og
såpen, og smilte som om han ønsket meg det
aller, aller beste i verden, noe jeg virkelig tror at
han gjorde. Og det jeg da fikk var virkelig det aller
beste.
Jeg lot være å drikke melkete. Men
finknuste linser blandet opp med vann, dét. Samt
bananer. Jeg drakk linsevann-blandingen, mannen som
solgte bananer ga meg en strikk, som han først
omstendelig fjernet fra en pakke, til å holde
linsepakken sammen med etter at den var åpnet og
halvparten blandet opp med vann, og en annen mann
vasket glasset jeg hadde drukket fra. Det eneste jeg
hadde bedt om var vaskevann.
De kunne gjort alt for meg. Deretter: avtrede, gi meg
et avtrede. Plutselig så jeg et skilt med seng.
Dér, kanskje der. Og der fikk jeg inngang til et
stort vakkert rom hvor røkelsespinnene ga
vellukt fra seg og jeg kunne dusje! Dusje etter en
natt i bilen, med en times søvn eller to. Ved
totiden nattestiden, på grensen mellom Orissa og
Chhattisgarh hørte jeg en politimann spørre
hva det var i bilen. Det er litt av hvert der, sa min
sadhuvenn. Men vekk henne ikke, for hun er «en
internasjonal reporter, og vekker en henne, kan hva
som helst skje». Politimannen ville ikke at
så mye som det skulle skje, og lot kjerremor
passere, ukontrollert.
Jeg dusjet. Og mennene som lot meg gjøre det jeg
behøvde aller mest, frydet seg. Kom igjen, sa
de. Statstjenestemenn kommer hit i dag. Når de
har dratt, da kan dere komme hit og sove.
Amarkantak
Samme dag, i de hellige fjellene, på det
helligste stedet i Amarkantak, i skumringen. For
dette tempelet er gammelt. I ashram-annekset skal jeg
sove. Her er det talglys som gir lys når sol og
måne ikke gjør det. Batterier må
lades. Det ene etter det andre. For kameraet er blitt
brukt under oppstigningen til Narmada-elvens
utløp i Amarkantak. Bli her i en måned,
sier sadhuen. Og jeg skal lære deg hindi, fullt
og helt. På bare en måned. En mann lover
å ta med seg batterier som må lades til
nærmeste oppladningssted, det ene etter det
andre. Rundt meg sitter de nå, barn, menn og
kvinner, for å se overføringen fra
minnedisk til ekstern harddisk, via den hvite gamle
mac-en i det gamle klosteret. Først ble en matte
brettet ut for meg ute, der jeg satt til noen ganske
få regndråper kom. Jeg lot det bli tydelig
at elektronisk utstyr ikke tåler regn. Da ble
matten lagt ut like ved den store shivalingamen inne
i templet.
Du er hos datteren din nå, ble det sagt til meg.
Og den røde kjerremor dro av sted ned bakkene
for å komme tilbake utstyrt med talglys.
En stemme messser mantraer. De tror jeg er hjemme, og
kan glemme meg. Hver og en gjør sitt her og der
i mørke. Bærer vann, vasker ris. Tar inn
klærne før natten. Jeg prøver å
huske dagens timer, og idet jeg ser opp, trasker en
ku forbi. Så mange mange kuer. Det må
være karrigheten i Bangladesh som gjør at
jeg i ett sett blir overrasket over antallet kuer.
Der, i nord-Bangladesh, utgjør en ku, en eneste
en, selve forskjellen på det å leve i fred
og det å måtte klore seg fast. Den som har
en ku har noe å selge.
Slik armod har jeg ikke sett her, selv ikke hos
fjellstammefolket der jeg i dag fikk agurk og mais,
av den lett berusede mannen som rørte ved
føttene mine og sa: mata-ji. Mor. Det som kommer
nå er en okse og et lyserødt klesplagg
ligger på busken, en halvbrun bukse også,
og jentungen på ti, som jeg ga et ullteppe sist
vinter, står bøyd over mac-en, som hun
neppe noen gang har sett maken til. Hun er en som
ikke vil ha med skole å gjøre, men,
åh, som hun ser på tastaturet.
Det er ikke slik at broer ikke fins over Mahanadi ved
Bilashpur. Det var slik at elvevannet stod
høyere enn broene. Men det regnet ikke sist natt
og vi kom oss over i dag morges, etter at medisin var
innkjøpt til meg og jeg kunne klare meg gjennom
dagen uten å måtte søke ly bak buskene
langs veien eller på bensinstasjoner. I bilen
fikk jeg høre om noe av det som hendte i
går, der jeg lå utslått bak i bilen:
en mann kom med matbrett til meg. Jeg avslo maten.
Jeg visste ikke hva slags mat det var jeg avslo. Jeg
tålte ikke synet og lukten av mat. Det var en
brahmins mat. Det var maten brahminen hadde tilberedt
til seg selv og som han ville gi til oss. Mat av
reneste slag, som han ikke ville ha penger for. Jeg
avslo den uten å se den, for jeg ville ikke han
skulle tro at jeg avslo den fordi jeg hadde sett hva
maten var.
Bilen stanset ved et veitempel. En sadhu ville
fotograferes: først ved ildstedet, deretter ved
gudebildet, henrykt over å se på den
digitale skjermen etterpå. En kvinne med
sønn satt og ventet på bussen som ennå
ikke var kommet. Hun ville også gjerne bli
fotografert. Hun avslo ikke tilbudet om å sitte
på med oss, men visste ikke hvor hun skulle
gjøre av føttene, for den bakre delen av
bilen har et teppe som gjør det mulig å
sove. Hun prøvde å legge føttene under
teppet, som for å unngå å skitne det
til med seg selv. Da ble hun beordret til å
sette seg godt til rette, med føttene på
teppet. Guttungen på tre så seg rundt blant
bagasjen og fikk en banan innkjøpt til den
delikate magen min. Guttungen smattet bananen til seg
og vi kjørte kvinnen helt hjem. På hennes
landsbys trakter kunne jeg fortsette fjorårets
fotografiske tema: barn ved vegg. Mennene sa du er
vår mor. Jeg fikk en kolossal agurk. En kvinne
lette etter en bitter liten frukt blant buskene sine,
viste meg to av dem, taggete, med navn ukjent for
meg, og sa med et sukk at det er slutt på
fruktsesongen for denne gang. Så så hun
rett på meg og sa hun var jungelstammekvinne.
For en kraft! Det kunne ha med klærne mine
å gjøre ble det sagt, og deretter den store
namaste-gesten. Her er klesfarge bestemmende.
Salwar-kamizen hadde hudfarge med innslag av
burgunder. Ikke kle deg i gult i dag, hadde jeg
fått høre om morgenen. For gult er
muslimenes farge og vi skulle dra til hinduenes
hellige sted. Han som sa det er sadhu (hindu) & fakir
(muslim). Men han vet hva slags klær og
språk, og hvilket klesspråk som gavner
på hvilke steder; han vil alltid snakke stedets
eget språk. En mann med hovne føtter etter
lang dags gange fikk sette seg inn i bilen. Heller
ikke han visste hvor han skulle gjøre av
føttene. Også han ble beordret til å
sette seg godt, og med føttene på teppet.
Den tredje passasjeren, en middelaldrende herre i
hvitt, ville slett ikke ta av seg sandalene, men
legge dem oppe på teppet, uten å
spørre. Han ble beordret til å ta sandalene
av seg og legge føttene på teppet..
Hilsen Wera
Orissa,
19. september 2008
Viften slamrer. Den har ikke hastigshetsregulator og
stjeler både søvn og ro. Jeg er i Sambalpur
nord i Orissa. En by for de vakreste sarier; ja, byen
er renommert av den grunn.
Den som reiser som jeg gjør nå behøver
ingen sari. Etter at to kortautomater i byen meldte
fra om at de «ikke kunne lese» visakortet
mitt, ble jeg fristet til å kjøpe en sari i
en butikk med oppslag om Visakort godtas! for å
prøve ut kortet. Jeg har ikke kjøpt sari.
Vi reiser med de pengene vi har. Det er nok til
bensin men neppe til store bilutgifter eller andre
vidløftigheter.
Visakortet ble brukt i stort monn hos Standard
Chartered i Dhaka. Det fins ingen slik bank i
Sambalpur. En ung engelskyndig mann i byen fulgte meg
fra automat til automat og spurte om han skulle
følge meg til enda flere. Jeg sa: gjør ditt
eget arbeid, du. Jeg sa det på engelsk. Det er
visstnok uklokt å snakke bengali i nabostaten
Orissa: krigene har vært mange mellom folk her
og folk der selv om språket er et
nabospråk. En eldre mann sa: der borte, og
så til høyre, der er det bank. Men en annen
mann kom og sa at det er valg i byen i dag så
alle banker er stengt. Det fins mange grunner til
å legge ned det systematiske arbeidet.
Slike kort kan kanskje skades av fuktighet. Jeg har
ikke reist i regntiden før.
Jeg prøver å lese «den indre
skriften». Ja, det er sant at jeg, på denne
reisen, prøver å lese guds skrift. Det er
langt enklere i Bangladesh. Der lyser
«skriften» i hvert syngende barneansikt og
i hver gammel musikers streng. De som har gjenopptatt
instrumentene og sangen som nesten hadde sluknet. Jeg
vet hva jeg er i Bangladesh for. Den indiske skriften
(hva er jeg her for?) er langt mer usynlig og
fremdeles, i en viss forstand, ulesbar for meg. Hvor
stor ulesbarhet skal et menneske tåle, og
når skal hun begynne å se etter
reisens/arbeidets frukter. Å lese det lesbare er
enkelt, å lese i babels bok eller i mørke,
for ikke å si i fremmed kjærlighet, er
hardt arbeid.
I det gamle visdomsskriftet Bhagavadgita, slik jeg
leste det som tjueåring, og flere ganger siden,
er påbudet om å gjøre sitt arbeid i
total konsentrasjon uten å ønske å se
arbeidets frukter sterkt. Løgnen har hensikter,
sannheten har ingen hensikt, sa en mayaprest i
Guatemala til meg for tolv år siden.
I går så jeg bare jungel, åser og
store og små hull, skrå og bratte, med vann
og uten vann, i grusveien. Ja, på de asfalterte
strekningene også. Det var ingen hvilken som
helst fillelandevei, men den store og eneste
highway´en som forbinder Kolkata og Mumbai. En
national highway, altså, nå på tampen
av regntiden. Indias størrelse er en egen
variabel. Ingen bor i denne jungelen, kunne en tenke.
En samferdselsministers særdeles lange skam,
slik kunne en tenke seg det. Det kan være at
India «skinner»... men et annet sted.
Den røde bilen, kalt «kjerremor»,
tålte det hele. Riktignok lyste det rødt i
engine oil-skiltet i mer enn tretti mil. Det fantes
hull i veien som små private bilhjul ikke ville
kunnet kommet seg opp fra. Sjåføren
måtte se og se, både veiens tilstand samt
på alle andre sjåførers og bilers
brå beslutninger. Det «danset» i alle
innvoller og gjenstander. I slike timer er det
forførende å be på den letteste
måten: å la oss unngå punktering
nå.
Ingen til å skyve, for ikke å si å
skifte dekk, i så farlig område, især
ikke i mørke. Især ikke i naxalittenes
kjerneområde i Orissa: Deogarh. Fem hundre
kilometer ved rattet. Oppstigninger, nedstigninger.
Et sted heter visstnok meghsuli: sky-landsbyen. Ingen
bor i denne jungelen, slik kunne en tenke. I landet
der langt mer enn en milliard av arten menneske bor
fins det kolossale jungelområder der ingen, uten
de som behøver radikalt hemmelighold, søker
ly. Hit ønsker de færreste
statstjenestemenn å beordres, får jeg
høre. Akkurat her eksploderte en bil med atten
politimenn tidligere i år. Landmine lagt ut,
visstnok i en vannpytt, av naxalitter. Mange
politimenn skal være statens tjenestemenn i
dagslys og naxalitt-soldater i mørke; de er
«geriljaens» informanter når det
behøves.
Og ble jeg oppdaget, sittende der i vår
burgunderrøde «kjerremor», på
riktig tidspunkt (sett fra deres side) av riktige
mennesker (sett fra deres side), kunne
«jeg» blitt anvendt i en
utpresningsstrategi. For at vi skal løslate
henne må dere (den indiske stat) løslate x
antall av våre menn og kvinner. Spør de
deg, sier min sadhuvenn, da sier du bare at du er
kommet hit for å skjønne hvordan fattigfolk
her, stammefolk og andre, er blitt krenket i
hundrevis av år og hva de nå holder til i
jungelen for. Si du er «på deres, de
krenkedes, side».
Da blir jeg i all hemmelighet egosentrisk og tenker
på det indiske visumet mitt som må reddes.
Det jeg har er gyldig til oktober 2012.
A propos egosentrisk... Jeg sitter og skal spise. De
som lager mat, også til meg, har aldri før
sett noe slikt som meg. De lager mat i det vide og
det brede. Jeg ønsker meg det aller enkleste. En
tørr roti eller to, en linsestuing. Jeg sitter
på en benk med nettinghull, for eksempel til
vannglasset. Der sitter jeg i karikert
diamantposisjon og balanserer med matbrettet. Det
ligger et fiskestykke der, samt to gule avlangt-runde
former som kunne minne om egg eller store
mangosteiner. Chutney, får jeg høre. Jeg
suger på fruktene. Det er surt og deilig. De
ligger i en sterkt krydret masse laget av tomater og
hva-vet-jeg. Av den krydrete massen spiser jeg
lite.
Sadhuer. Hva er de. Jeg spør meg om dette. I den
indiske tradisjonen: de seende, de hellige. De er de
ikke-bundne som bare ber om frigjøring. Det er
galematias å være forbundet med en sadhu og
ville gjøre et arbeid med ham. Plutselig er
sadhuen på et annet sted, i en annen stemning.
Det er ikke alle steder jeg bare kan ta kameraet med
meg og begi meg ut på stiene alene. Det er
heller ikke alltid jeg orker å skrive. Og: jeg
sitter ikke alltid og humper dagen igjennom på
highway´en mellom Kolkata og Mumbay.
Flommen ved kysten har jeg ikke sett. Hadde vi valgt
kystveien på helligdagen for alle bilers og
bygningsarbeiders gud, Visvakarma, ville
bil-vindusglasset blitt forslått av vind og
regn. Kanskje ville bilen blitt blåst over ende.
Det er ikke godt å være menneske, dyr og
plante ved Den bengalske kyst nå.
Hilsen Wera
Kolkata,
17. september 2008
Klokken er ennå ikke 10.15 a.m. Den gamle sa:
før det klokkeslettet skal ingen reise begynne.
Det er onsdag. På torsdager kan ingen reise
foretas, i hvert fall ikke påbegynnes. Og slett
ikke på den første dagen i en ny
måned, som denne gang vil være den
bengalske måneden ashvin. En hellig mann skal en
gang ha påbegynt en reise på den dagen og
han kom aldri tilbake.
Dere sier det er overtro, sier den gamle til meg. For
oss er det vår tro, og hun viser meg den
astrologiske kalenderen der alle klokkeslett er
innført, de gode, de halvgode og de som for
enhver pris må unngås. Tiden er en kompleks
substans, med nektar så vel som giftstoffer. Og
en reise er ikke en teknisk foranstaltning. Den har
pilegrimsbevisstheten i seg.
Jeg befinner meg med ett i et rituelt regelunivers.
Når det rituelle innslaget melder seg er det
sterkere enn alt annet. Forrige brev ble sendt for en
time eller to siden. Jeg har egen og åpen tid
innenfor det rituelle tidsuniverset som jeg, hva
bevegelse angår, er underlagt. Bilen beveger seg
ikke før sjåføren setter seg inn. Jeg
kan ikke gå ut med kameraet nå. For
plutselig inntreffer avreisetidspunktet: det rituelt
fortettet sett beste av alle tenkelige
avreisetidspunkter.
Vi skal reise vestover, i retning Orissa og skogene.
Det var ikke ufarlig i fjor, og er ikke blitt
ufarligere siden. Hinduer myrder kristne og kristne
skal ha myrdet hinduer. Jeg vet, i så henseende,
ikke hva kristen og hindu betyr.
Den nymalte røde bilen, kalt rath-ma, har
fått blomster. Det er offerblomster for den gode
reisens skyld. Så viktig er enhver begynnelse.
Morgenens første gest, eller ord. Den
første teen. Det jeg lærer her er ikke det
jeg kan lære i Europa, eller i Bangladesh.
Middelklasselæring er noe annet enn dette,
landsbylæring er også noe annet. Akademisk
læring foregår i aldeles andre rom.
Nå gjelder det å kunne, i hvert fall å
ønske, eller å be om motet til å
ønske, å navigere i farer, med ekstrem
reseptivitet, uten å ville sitt eget. Jeg
får det jeg ikke ber om. Jeg får, men som
oftest noe helt annet, og det beste kommer ubedt. Ber
jeg, får jeg slett ikke... eller noe helt annet
enn det jeg behøver, eller i første omgang
bad om.
Jeg ber ikke om å vite hvor jeg skal sove
kommende natt. Det er en bønn det er slutt
på for lengst, med dette reisefølget: en
sadhu av radikalt slag. Radikalt modig, seende,
blind, rasende, radikalt øm overfor enhver
fattig, råredd for å skygge for guds
vilje.
Her er jeg, i fare. Og i en tilstand der farer ikke
kan eller skal regnes ut; verken før, under
eller etter farens time. Akkurat nå er faren en
lus i størrelse. Riktig rituelt tidspunkt for
første bevegelse; det er alt.
Jeg må vite med noe annet i meg enn jeg pleier
å anvende for å vite noe, og la være
å ville med alt det som Europa har utstyrt meg
med. Slik blir jeg bevissthetsmessig mangeformet.
Å holde alt dette, å være alt dette...
å bli ingen som kan nevnes eller navngis.
Omstyrtet, knust, uformet.
Den som reiser med meg, og som vet det jeg ikke vet,
er India absolutt hengiven, med Orissa som sitt
første jordsmonn. Alt som har med dogmatiske og
rituelle posisjoner og ytringer å gjøre,
alt som vil utbre sitt eget og drepe det andre i guds
navn er ham kjent. Jeg vet ikke hvor mange drepte og
drapsmenn han har sett. Jeg vet det er mange.
Kharagpur, senere samme kveld.
Bilen ble kjørt til Kalitemplet i Kolkata og
bedt for der. Dessuten ble en slags
anti-forurensningssavgift betalt. Det er alle bilers
dag i dag, offerdagen for all metalls gud.
Vishvakarma: all ingenørskunsts guddom. Be meg
ikke forklare. Men ingeniører har høy
status i dette samfunnet. Drosjene kjører rundt
med bananplanter festet til panseret, lastebiler med
guloransje blomsterkranser. Biler som ikke er
nødt til å kjøre rundt står
stille i dag, i ærbødighet.
Jeg ville helst reist videre, i retning skogene. Men
det er mørkt. Og en kolossal støy i
jernbanehotellet. Ingeniørgudens festdager enda
en anledning til å støye. Her fins ingen
støyavgift, ingen begrensning på retten til
å overta andres bevisstheter med spetakkel av
hvilket slag som helst. Det er lenge siden Indias
gamle sang lå i luften. Stemmen fra
jernbanestasjonen, den største i India, melder
fra om avgangs- og ankomsttider som om perrongen var
her jeg sitter.
Jeg har ingen annen grunn til å være her
enn dacoitene, bandene som herjer i skogene vest for
Kharagpur. Det er bekmørkt og bandittenes prime
time. De sover visstnok fra tidlig morgen av. Det er
kan hende slik. De som ikke vil ha
«kristne» har ikke faste tider for angrep.
Jeg har for øyeblikket nok med å demme opp
for støyen, eller med å innse med alle
sanser at den nå er min substans. Jeg har ikke
annet sted å gå.
Det ville vært stillere på perrongen, uten
durende fjernsyn fra hotellresepsjonen og
teknokspetakkel fra gudefeiringen, samt alle avgangs-
og ankomsttider fra jernbanestasjonen.
India har ingenting med hva jeg ønsker meg
å gjøre. Stormen kommer ikke fra Den
bengalske bukt i denne omgang.
Hilsen Wera
Kolkata,
17. september 2008
Det er helligdagen for Visva Karma, alt arbeids gud.
Alle bilers gud. Den røde, kalt
«rath-ma», kjerremor, skal vaskes. Den ble
vasket med ganga-vann for to dager siden, og er i
verdslig forstand temmelig ren. I dag vaskes den
fordi det er vaskedagen for alt som beveger seg
på veiene. Jeg får neppe «se
syklonen». Men jeg får se rene og prydede
biler.
Det er bilpuja-dag. Puja er offerhandlingen, enkel
eller ufattelig innfløkt, på riktige dager,
eller forut for enhver vesentlig gjerning eller
hendelse. Reise er en slik hendelse. Det gavner ikke
å si at den rene bilen er ren, for den er
(ennå) ikke blitt vasket på dagen for alle
bilers vask. Det gavner bare å vente. Det som
aldri gavner er utålmodighet. Alt blir forsinket
om jeg ikke gir tid... Dessuten fins det astrologiske
kalendre for reisetidspunkter. Ikke før kl ni,
eller etter klokken ett; eller aller helst akkurat kl
11.13.
Det er hard læring. Men hadde jeg ikke begynt
denne læringen, ville jeg aldri kunnet
bestå den store «eksamenen» i
Bangladesh. Eksamenspapirene derfra er langt fra
utlevert; jeg vet jo slett ikke at de som i noen
måneder har villet overta, kontrollere og/eller
ødelegge de små men så vitale
sangskolene i 16 landsbyer har lagt ned våpnene.
Det fins mange smugvåpen. Og de som kunne spre
løgner sju ganger, kan spre løgner sju
eller syttysju ganger til. Den som i fjor strøk
støvet fra fotsålene mine over sitt eget
ansikt, som en ekstrem fromhetsgest, er i år en
av løgnenes ypperste talsmenn. Vokt deg for
fromhet. Ulver i fåreklær er de farligste.
Synderen som ser ut som en synder og taler som en
synder, er i en viss forstand «ren». Eller:
av en slik selverklært synder venter en seg ikke
solidaritet. For et stort ord: solidaritet. En ganske
alminnelig anstendighet.
Så venter jeg her ved dammen, i gjestehuset for
pasienter og pårørende fra Bangladesh, like
ved Peerless Hospital. Her det vind, og billig å
bo. Avisen ligger utslått på den kolossale
sengen. Der jeg var i fjor, i skogene i Orissa, sprer
myrderiene seg. De aktivistiske «kristne»
sektlederne, som har «omvendt» stammefolk
og andre blir myrdet eller truet nå, og kirkene
smadret. De som ble «kristne» i full fart
blir «rekonvertert» i like stor fart.
Jeg ser ut som jeg gjør. De som ikke vet annet
vil si at jeg ser «kristen» ut; for jeg har
denne huden og øyenfargen. Men jeg ser ikke ut
som en «konvertert» stammekvinne. En kunne
ta meg for en amerikansk sektaktivist; deri
består faren (for meg).
Jeg får ikke «se syklonene». Men det
er ikke utelukket at jeg får se de smadrete
kirkene i ettertiden.
Hilsen Wera
Kolkata,
16. september 2008
Jeg hørte rykter om syklon i går. Den kunne
ramme kystområdene her i løpet av de
kommende timene. Jeg vil gjerne se, sa jeg. Hold deg
fast isteden, sa de som hørte den tynne
bønnen fra den uerfarne. Ingen her har til
nå måttet holde seg fast på grunn av
16. september-stormen. Men eksplosjonene i Delhi,
samt bankenes fall i USA, fyller avisenes
førstesider.
Jeg er tilbake i avisenes land, Vest-Bengal, etter
nesten en måned i nord-Bangladesh, i sang og en
total mobilisering for å redde et ubendig og
kjært «prosjekt» for tradisjonssangens
skyld. Det har vært truet, og jeg tillater meg
å tro at det både er reddet, styrket og
skjerpet; og ikke minst: frisatt fra kontrollerendde
maktinstanser. Skygger og snarer vil komme igjen.
Noen vil snuble. Kanskje blir det meg. Jeg har ingen
garantier.
En kolossal «eksamen» er gjennomført.
Avgangspapirer finnes ikke etter en slik eksamen. Den
kan bare føre til nye eksamener, dvs. nye
etapper på den praktiske erkjennelsens og
tillitens felt.
Så langt borte jeg har vært fra enhver
middelklassebevissthet. Her i Kolkata er jeg tilbake,
men bare midlertidig, i middelklassebevissthetens
nabolag. Og her hører jeg om den tillatte formen
for «barnemishandling»: et skolesystem med
månedlig eksamen, der hvert barn blir nummerert:
du er nr 99, 37, 23, 5 i flinkhetens hierarki.
Mødrene våker over sønnens eller
datterens lekselesing med det blikket de har til
rådighet. Mange er enebarn nå. Ingen tid
til lek, utforsking, egen tanke, og ofte ingen bror
eller søster å betro seg til. Mange sier
nei til barnearbeid. Noe organisert nei til
skoletortur er ikke å spore.
Jeg ser det på nært hold. Og når
hjernen ikke lenger kan tenke eksamenstanker, er
tåpelig fjernsyn det som tilbys
middelklassebarnet, for ikke å nevne
tenåringen. De må lese og lese for
karrierens skyld, sier en mor. Det gjelder døtre
som sønner. For at medgiftspresset i form av
gjenstander skal bli mindre outrert, kanskje. For en
datter med prangende eksamener er en form for
«gull». I ekteskapets time, eller rett
forut, er det antagelig billere med en eksamenssterk
datter.
Det er et sørgelig syn som av et
gjennomført kvelningssystem. Middelklasse-India
har lite med utforskning, lek og opprør å
gjøre. Jeg kjenner ikke Kina. Presset på
middelklasse-enebarnet kan være enda sterkere
der.
Jeg trasket omkring med kameraet i gudemakerbydelen
ved Ganga i dag som så mange ganger her, helt
siden 1994. Regnet kom. Kom inn, sa folk. Fattige
folk. Og jeg stod innenfor dørterskel etter
dørterskel, for regnet kom, og sluttet, og kom
igjen. Vi bor på et fredelig sted, sa
svigerdatteren i det lille men velholdte skuret. Rett
ved (elve)mor Ganga og rett ved Shiva-templet. Ungene
der slapp skole på grunn av faren for regn.
Slike barn kan leke, arbeide, glo, gjøre
ingenting, la hjernen puste. De lærer antagelig
meget lite. Jeg vandret videre, og nytt regn kom. Kom
inn, sa en skiltmaker. Vi kjenner deg jo. Du kan lese
på skiltene mine. Og jeg leste på skiltene
hans. En mor kom leiende på en niåring, fra
skolen. Computer-eksamen, sa niåringen. Eksamen
hver måned, sa hun. Når leker du, sa jeg.
Jeg kan ikke leke, sa niåreingen. Skiltmakeren
sukket og sa det ikke var riktig. Vil du ha te, sa
han og sendte en hjelpesvenn ut i regnet med et tomt
krus. Hjelpesvennen kom tilbake med kruset der regnet
hadde blandet seg med teen. Jeg drakk og fikk
påfyll. Kom igjen og snakk mer med meg, sa
skiltmakeren. Da var niåringen for lengst
gått avsted, for å lese til ny eksamen.
Kanskje er det skolefri i morgen. Det er helligdag.
Guden Visva Karmas dag. Jeg kjenner ikke den guden,
sa jeg til gudemakeren som dekorerte leirfigur etter
leirfigur. Han er guden for fabrikkene, sa
gudemakeren. Factory, sa han. Karkhana, spurte jeg.
Det er det vanlige ordet for fabrikk. Siden fikk jeg
vite at Visva Karma er ingeniørenes gud. Pussig
er det, uansett. Jeg tror vi skal ut på veien i
morgen, hvis ikke stormvarslene gjør det
utilrådelig. Det er begrenset hva jeg kan trumfe
igjennom av ønske om «å se
syklonen».
Jeg kan ikke ønske å sitte i en bil som
blir blåst av veien.
Dhaka,
13. september 2008
I går tilbakela vi de 350 km fra Lalmonirhat til
Dhaka. Bilash på ti og Naushin på seks,
Badshas to barn, var med. Rehena er storesøster.
Ifølge logikken er hun «tante», siden
hun kaller meg maa. Bilash og Naushin kaller meg
dadi, bestemor. Vi faster ikke, tross ramadan.
Nabiar, som også er med meg, faster. Dvs. at han
spiser om kvelden og natten.
Vi bor i to rom knyttet til Dhaka University. Rehena
og jeg har hver vår seng i det ene rommet. Hun
drømte om krig i natt. Det fantes bare de som
bombet, bombene og oss to. Jeg holdt henne inntil meg
under et tre mens de bombet og bombet. De hadde ikke
noe annet å bombe, så de bombet oss. Eller:
det var oss de ville bombe. Drømmen kan
være større og sannere enn hun vet, enn jeg
vet.
Unge Jewel tok oss i mot i går kveld. Da han
hørte Rehenas stemme, sa han at det ikke fantes
slik sang i Dhaka. Slik «sang fra jorden».
Matir gan. Da barna sang, snakket Badsha og
jeg om hvem vi skal gi det vi har å gi: en geit
til Sujit, en geit til China. Ja, hun heter China, en
åtteåring med kolossal kraft i stemmen.
Sarifa får huset sitt reparert og ny
parafinlampe. En lutfattig guru får to geiter,
en annen som får gjester til stadighet får
50 kg ris. Ripon, som bor langt borte fra sangskolen
i Chaparhat, får sykkel. Men den tilhører
fortsatt Arshi Nagar, og kan brukes av ham så
lenge han synger med oss. Laki og Sadek får nytt
hus. Tre får legeundersøkelser. I tillegg
må restarbeidet på Musikkhuset utføres
og betales for... vi beveger oss, som en liten
«motkultur» av gammel sang nord i
landet.
Rehena har aldri sett byen. I går så hun
neonlys. Så vakkert! Så langt som dette har
hennes far aldri reist, og slett ikke hennes mor.
Bare hun ikke blir tatt av byen, kunne jeg tenke. Men
hun må lære, også om byen. Nå
tørker hun håret, og har hengt de nyvaskede
klærne på sengens moskitonettramme. Jewel
har satt seg ned for å se på meg.
Jeg overfører det lille brevet til pendriven og
går snart ut i byen, blant annet for å
treffe hjemlandets ambassadør. Men vi er
nødt til å kjøpe
høyttalere...
Hilsen Wera i Dhaka
Lalmonirhat, 11. september
2008
Det er jo slett ikke slik at jeg befinner meg på
ett og samme sted, nemlig Lalmonirhat, dag ut og dag
inn. Men det er her den bærbare står. Her
skriver jeg hver eneste dag på samme seng. Slik
vil det være til og med denne kvelden. I morgen
tidlig begynner returen til Kolkata via Dhaka. I
Dhaka skal høyttaleranlegg for utebruk (melaer)
kjøpes. Arshi Nagar (Arsinagar),
«Musikkhuset», skal organisere
landsbyfestivaler. Før det må den
offisielle registreringen som organisasjon være
på plass.
Å, som vi har arbeidet for å fylle ut
samtlige skjemaer, slik at det statlige
byråkratiet skal kunne og ville
«velsigne» Arshi Nagar. Registreringen lar
seg åpenbart ikke utføre uten små
bestikkelser, «smøringer», på
minst tre kontorer. Jeg vil ikke bestikke, eller
smøre. Men jeg vil jo at registreringen skal bli
utført. Ikke kall det bestikkelse, sier Badsha,
han som skal koordinere musikkarbeidet. Kall det
godterier... små belønninger til ti
personer for at de skal arbeide fortere.
I går kveld så jeg tv for første gang
siden medio august, bl.a. bilder fra flommen i
Bangladesh. Dere som leser dette kan ha sett langt
flere slike bilder enn jeg har. Folk holder seg i det
som står fast; som oftest i nærmeste
hovedvei. Mange hovedveier blitt bygd med
bistandspenger. Den gamle motstanden min mot
bistandsmidler til land med iboende
korrupsjons-«kultur» vokser.
Jeg kan ikke si nei til faste veier; heller ikke til
at Arshi Nagar skal bli registrert som en organsisjon
som kan utføre sangskole (gurugriha)-arbeidet i
to distrikter.
Sarifa er tilbake i det halvknuste huset der hun og
lillebroren har lest lekser og sovet på samme
sted som geitene i noen år. Rehena var med henne
hjem, på Badshas motorsykkel. Da Rehena så
Sarifas hus, husket hun hvordan hennes families hus
var, bittelite og knusbart, den gangen for seks
år siden før jeg med ett dukket opp,
hørte sangen hennes og ikke har kunnet slippe
henne siden.
Sarifa har en egenartet sangstemme. Unge menn i
nabolaget har henvendt seg til faren hennes med
formularet: du får tusen taka hvis vi får
lage «kasett» med Sarifas sang.
Nå er det lære- og modningstid for stemmene
i sangskolene våre. Det er ikke tid for
«salg». Det er tvert imot tid for å
holde igjen. Studioet vil være ferdig installert
i løpet av 2009. Ungjentene er utsatt for mange
små og store former for tilnærmelser,
løgn og tyveri. Dette rare arbeidet, for den
gamle sangen, er også et arbeid for jentenes
kraft.
Lalmonirhat, 9. september
2008
Nå er det høst, sier en kvinne. Det er ikke
regntid nå, legger hun til. At det ikke er
regntid betyr ikke at det ikke regner, her i
nord-Bangladesh. Regnet har ikke lenger en egen
årstid. Men elvevannet står ikke så
høyt i denne uken som det gjorde i forrige.
Det er ramadan. Noen sier at sang er forbudt i
fastemåneden. Ja, noen sier at sang alltid er et
onde. Noen barn blir holdt borte fra sangskolene
våre av den grunn: sang sies å være
blasfemisk, forførende.
Så vakker sangen er sammenlignet med det som
fins utenfor sangen, slik som alle de onde ordene som
uttales om ens neste. Jeg er ingen korankjenner. Men
det må finnes bud mot misunnelse, baktalelser og
begjær også i den muslimske tradisjonen. I
hindutradisjonen fins de neppe utformet i form av
enkle bud. I de gamle hinduiske skriftene ligger
visdomstradisjonen med de helliges eksempler
bevart.
Allah Allah, sies det. Krishna Krishna, sies det. Det
er en gammel historie: at hellige navn er blandet med
onde gjerninger.
Det slår meg at Norge, tross den kommersielle
ensrettingen der, er et enkelt land å bo og
arbeide i. Bangladesh er ikke et enkelt land: på
den ene siden maktapparatets uendelige byråkrati
med iboende bestikkelsesvaner hos dem som skulle
arbeidet mot enhver bestikkelse; på den andre
siden misunnelsesenergiene hos alminnelige folk
(især de nest-fattigste) som sammenligner det de
har, eller får, med det andre har eller
får.
De aller fattigste sammenligner neppe. De har nok med
å anvende og likesom «strekke ut» det
de en sjelden gang har, eller får.
Jeg tenker mye nå på hva det er å
snakke sant. Hva må være til stede for at
et menneske skal ville snakke sant og faktisk kunne
utføre sanne ord på en konstant måte.
To variabler gjør det vanskelig å snakke
sant her: den ene er frykten for straff, den andre er
ønsket om å få et eller annet. En
snakker helst slik en tror at en må snakke for
ikke å blir straffet for ordene sine og/eller
slik at en kan få noe igjen for det en sier.
Hvordan skal jeg kunne vite hvem som ikke vil kunne
si det motsatte av det som sies nå i neste
minutt, time, eller måned. Jeg leter virkelig
etter en slags integritetens ryggrad eller
«lys» hos den ene etter den andre: hvem er
det menneske som snakker med én og samme tunge
til enhver tid, uten dulgte hensikter.
Mitt eget øye må skjerpes og skjerpes og
skjerpes enda en gang.
Jeg er kommet hit for sangens skyld, og vil fortsette
å reise hit for sangens og sangernes skyld. Bare
fordi jeg verken kan eller vil gi meg nå, gir
jeg meg ikke nå. Det som står på spill
er så vakkert. De som kan organisere,
gjennomføre og bære det her er få men
hengivne. Sangbarna er mange, sangkraften er stor.
Men pålitelig anstendighet er en mangelvare i
landsbyene. Giftslangene sniker seg inn fra alle
mulige kanter, i skikkelser jeg aldri før har
sett, og ikke har vært nødt til å
forestille meg. Den som har snakket i søte
ordelag foran meg, sprer gift bak meg.
Tiden min her er knapp. De som vil synge er mange.
Men jeg er nødt til å utføre
avsløringsarbeid i time etter time, på et
språk jeg selvfølgelig bare delvis
«mestrer».
De, altså bangladeshere, sier: vi er de som
misunner. Hingsa heter det: sjalusi eller
misunnelse. Lobh er: begjær etter å
få/eie, eller grådighet. At fattige folk
ønsker å få, kan enhver forstå.
At mange ikke ser ut til å ønske at andre
skal få, er det vanskeligere å begripe. Som
om det at en annen får i samme stund er et
tyveri fra en selv.
Hva har denne innstillingen med å gjøre,
spør jeg. Abhab, svarer de. Altså:
mangel, eller fattigdom. Det er jeg som da tenker at
også de 44 000 NGO-ene i landet har med dette
å gjøre. Fattigdom i seg selv
ødelegger neppe folks anstendighet eller
anstendighetsevne. Men jeg vet jo i sannhetens navn
ikke hva kronisk underernæring kan gjøre
med «hjernen».
NGO-ene utgjør et eget stort pengeunivers i
landet. Pengene kommer fra land utenfor Bangladesh.
NGO-er ansetter folk og sparker dem ut. Det fins ikke
mange andre ansettelsesmuligheter i den nordlige
regionen der jeg befinner meg. Staten har selvsagt
sine ansatte. Underbetalte lærere gjør
så godt de kan. Dyrtiden gjør det umulig
å spise næringsrikt. Spinat, sier jeg. Noe
vokser fremdeles vilt og er gratis. De som har fisket
før fisker nå. De som har en jordflekk
dyrker den. De som har noe å selge selger det,
ikke minst medikamenter.
Arsinagar, Musikkhuset, står og lyser. Alt
malingsarbeid er ennå ikke utført. Men
huset lyser i landskapet her ved dammen. Huset
tilhører sangerne, representert ved en
utøvende komité. Noen tror det eies av ham
i hvis navn det ble kjøpt. Men han har gitt all
eiendom fra seg. Også han er blitt fakir, en som
ikke har egen eiendom. Han kaller meg maa. Hans kone
er redd for at noen skal kunne skade ham, for han er
fritt-talende og Musikkhuset der han og familien bor
i et anneks står og lyser.
Vi besøkte en ny landsby i går. Chand Miah
ville det. Chand Miah er et rent hjerte og guru i en
sangskole ved Dhorlaelven, der så mange hus stod
i vann i forrige uke. Landsbyen Megaram er stedet
hans kone kommer fra. Folk er fattige, sier Chand
Miah til meg. Chand Miah, sier jeg da. Du
behøver ikke å nevne det. For jeg vet det
jo. Folk i alle landsbyer er fattige (nå). Han
sier det for at jeg skal gi dem noe. Han unner de
andre alt godt. Slik er Chand Miah sjelden. Han vil
jeg skal gi. Slik legger han skygge på meg. Jeg
er livredd for å lage vaner: at når jeg
kommer, kommer pengene også. At slik hud jeg har
skal komme til å bety penger for dem:
En kvinne sitter på tunet og broderer sting for
sting, perle på perle. På et ekkelt
syntetisk stoff. Ingen har sett en slik som meg
før, uten på tv-skjerm. Hvor tv-skjermen
er, aner jeg ikke. Her fins ikke elektrisitet. Men
mobiltelefoner blir observert.
Vi sitter ved den avdøde pirens hus. De fleste
er marfatier og synger, tross ramadan. De har fastet
hele dagen. Det er dag, sier en. Men det er jo om
natten vi skal synge.
Rehena tar til seg hvert ord jeg sier. Hun er en stor
gammel bok. Sarifa er yngre, uten Rehenas tyngde.
Stemmen har hun, og motet. Vi satt her, i sang,
på sengen min i går. Sarifa sang
bhabaya-sanger (bhab, aya: kom, følelse!) og
Rehena sang bicched-sanger, atskillelsessanger: paran
bandhu ailo na phirie... hjertevennen kom ikke
tilbake.
Hilsen Wera
Lalmonirhat 4.–6. september
2008
Så tander den vestlige søvnen min er. Den
kan bli forstyrret av alt. Et plutselig lys, en lyd.
Men det har hendt, nesten som en hellighet, at
ingenting, ikke engang den mest ristende buss, har
kunnet forstyrre den. Hva søvn er... vi vet det
ikke. Det unndrar seg tanken. Ukartlagt for
bestandig, så å si a priori.
Helst vil jeg sove alene. En gang tenkte jeg at jeg
aldri ville kunne gå lenger inn i India enn jeg
til da hadde gjort, for søvnen min var ikke
robust nok. Som et spedbarn, denne søvnen. Ja,
som en fontanell. Ikke ta hardt på den.
I flere år har jeg fotografert sovende på
sovende, i stille og utsatte posisjoner tett ved
trafikken, på benker, trapper, hyller, gress.
Som oftest i Kolkata. Jeg kan gå og sitte i
klynge, spise i klynge, gå i gjørme. Sove i
klynge har jeg ikke kunnet. Og jeg kan det ikke
nå heller.
I natt har jeg delt seng med to syngende ungjenter
her nord i Bangladesh. Urørlig, slik har Rehena
og Sarifa ligget under samme teppe. Legg dere
før meg, sa jeg i går kveld. Sov før
meg. De legger seg, og plutselig sover de. Jeg ser
det og tar det til meg. De bare legger seg og sover
når soveposisjonen er inntatt.
Rehena har vært datteren min i seks år. Du
er min første mor, sier hun. Det var inne i deg
jeg lå før jeg kom til verden. Og moren
hennes ute på sandøya i Brahmaputra
samtykker. Hun ga meg Rehena den gangen de ikke hadde
ris å spise og Rehenas far hadde giftet seg med
en annen. Han er for lengst kommet tilbake til til
Rehenas amma, skilt fra den andre.
I går la Sarifas mor datterens hånd i min.
Jeg vet hva det betyr: nå er hun din. Altså
min. Jeg skyndte meg å legge morens hånd
sammen med datterens og min, slik at det var en
håndklynge av tre, rett ved huset som
regnstormen så å si har knust. I huset der
moren og faren bor fins det én sengebrisk pluss
et par plakater på veggen. Så må det
jo finnes klær, selv om jeg ikke kunne se dem.
Kanskje to hverdagssett og et klessett til id og
andre høytider. Jeg går ut fra at alle
klær er gamle. Sarifas familie hadde litt jord.
Men da eldstesøsteren hennes skulle gifte seg,
ble jordstykket solgt. Medgift.
Tre–fire små hus av bambus og jute;
tre–fire eller bare ett. Det er vanlig i disse
trakter. Hvis det er mer enn ett hus på tunet
bor sønnen med svigerdatter i ett; hvis det
altså fins en voksen sønn. I et annet hus
lages mat. Så kan det hende at de yngre barna og
foreldrene bor i hvert sitt hus. Det fins mange
variasjoner over temaet tun med hus. Alle er de
variasjoner over temaet lite. Nå er det i
tillegg vått. Det lille som fins er
vått.
Sarifa myser. Hun er råmager, med hodepine som
kommer og går, hver eneste dag. Det kan skyldes
underernæringen. Synet er skadet av
vitaminmangel. Hun synger Lalan giti som ingen annen.
Rehena sier: la meg få lære Lalan giti av
deg, så kan jeg lære deg biched-sanger.
Atskillelsessanger. I dem dreier det seg om sjelen
som vil forenes med kilden, og den elskende som vil
forenes med den elskede. De to satt på
sengekanten hos meg og sang om Mekka som ligger ved
morens føtter, ved farens føtter. Om
så moren blir gal, er det denne nå gale
moren som fødte deg, og ditt Mekka er, uansett
galskap, ved denne morens føtter.
Ungjentene har stått opp. De er blitt bedt om
å rydde og feie i rommet jeg bruker og der
også de har sovet. Batterilader, ekstern
harddisk, kortleser, kamerabatterilader, alt dette
som er det jeg omgir meg med, ble flyttet til en stol
før hun feiet sengen. Hun har feiet før,
Sarifa. Før de sovnet i går, Rehena og
Sarifa, sang de gamle sanger for meg. Rehena har tatt
med seg sangsamlingen sin, den store boken med blanke
ark som jeg ga henne i fjor. Skriv ned sangene,
Rehena, sa jeg. Og Rehena har skrevet og skrevet.
Egne sanger, også.
Da jeg i går fortalte om fjellene og havet ved
norskekysten og den store gravlunden midt i byen min
Oslo og kirken av stein som er tusen år gammel
(Gamle Aker) var alle øyne store. Fortelle oss
mer, og enda mer!
Dager går og dager kommer. Elektrisiteten
gjør også det. Tårene til og med. Det
er et vanskelig land å arbeide i. Folk klarer
ikke å motstå fristelsen til å
«lyve» for kanskje å oppnå en
gevinst. Alminnelig sannferdighet er en mangelvare.
Hvordan kan det ha seg, spør jeg, som denne
gangen må gjøre et nytt arbeid her, en
slags skjelning på alle nivåer, fordi en ny
organisasjon skal opprettes, hvordan kan det ha seg
at den ene etter den andre lager nye
historieversjoner uten å fortrekke en mine. Hvem
kan jeg tro på. De fattige lyver eller
«skrøner» av redsel eller for å
oppnå noe. De mektige lyver for å
oppnå mer og mer, eller for å opprette
æren og skjule tidligere løgn.
Jeg har sittet foran en av maktens representanter og
hørt hans versjon om den siste sommerens
hendelser hva sangarbeidet vårt angår. Da
hadde fattige sangere, mødre og sangbarn
allerede fortalt meg hva han hadde sagt på
møte etter møte. Maktens representant
avfeide, foran mitt ansikt, det hele med å si at
de (fattige) sier det de tror kan gavne dem. De
flagrer med vinden. Til ham sier de ett ord, til meg
et annet. Hvem skal jeg tror på. De fattige som,
for en gangs skyld, uten frrykt har fortalt meg sitt.
Og som ikke ga makten det makten ville ha, den gangen
tidlig i juli.
Etter samtalen med maktens mann bad jeg Sarifa og
Rehena sette seg ned foran meg og jeg sa: dere er
døtrene mine. Dere må vite hva det er
å snakke sant og hva det er å snakke
løgnord. Vi vet det, maa. Og vi vet at han har
sagt at du er en utlending som kanskje kommer,
kanskje går, og at du er en «kristen»
som ingen som ikke er kristne kan kalle maa. Vi vet
at det er sagt.
Til meg hadde han sagt at han aldri hadde sagt de
ordene, samt andre ord jeg ikke vil skrive.
Den lille organisasjonen, Arsinagar, som skal
registreres her i Lalmonirhat, måtte opprettes,
utenfor NGO-universet. Det er ikke bare fattigdommen
som skaper «grådighet» her. NGO-ene,
visstnok 44 000 bare i dette landet, har laget en
ekstraverden som mottar utenlandske penger og
lønner slik andre instanser ikke kan lønne
sine egne ansatte.
Snart kommer Chand Miah, kjære kjære Chand
Miah, og vi skal dra til bhairagienes sted, hinduer
som synger tiggende; men ikke der vi var for
tre–fire dager siden. Også Chand Mia og
hans folk kommer dit. Det blir sang. Muslimene kommer
til hinduenes sted, også fordi de nå, under
ramadan, ikke kan synge på sitt eget sted. Ingen
sang hos muslimer under ramadan.
Hilsen Wera
Lalmonirhat 2. september
2008
Det er første dag i fastemåneden ramadan.
Bilash, tiåringen i det lille huset, som er et
anneks knyttet til «Musikkhuset» vårt,
Arsinagar, det med lydstudio, oppholdt seg lenge i
moskeen igår. Han bad. Vi som kom i bil fra
Burungamuri i nord, ved grensen til Cooch Behar, sent
på kvelden, så de hvitkledte ryggene i
moské etter moské og madrasa etter madrasa
langs veien... en lang bønn kvelden før
første dag i fastetiden.
Det fysiske arbeidet med Musikkhuset har stanset opp
på grunn av regnet. Det gjenstår noe
murarbeid og maling. Huset vil stå der hvitt,
med innslag av grønt, rødt, blått og
oransje, med kontor og samlingsrom i
førsteetasje, to lydisolerte studiorom, et lite
og et stort i andre etasje, trær og vekster
på alle kanter, og i annekset der jeg bor: tre
rom, hvorav et gjesterom. Alt dette for musikken og
musikerne her i nord-Bangladesh. Bauler, fakirer,
marfatier, folkemusikere.
Musikkhuset og den kommende organisasjonen, som
må registreres ifølge alle de reglene
britene etterlot seg på det indiske
subkontinentet, samt alle de ekstra
forsiktighetsreglene knyttet til
«antikorrupsjonsbegjæret» som
pågår under denne interimsregjeringen,
heter altså Arsinagar: speilbyen. Det er et
stort navn og viser til gud-i-mennesket.
Hjertemennesket. Det mystiske mennesket. Lalan, tomar
arsinagar ar koto dur, ar koto dur, heter det i en
sang. Lalan, hvor langt er det igjen å gå
til speilbyen din.
Det er Lalan Fakir som laget og sang sangen for mer
enn hundre år siden. Skrive, det kunne han ikke.
Disiplene skrev: Å, hvor langt er det dit inn.
Den lille organisasjonen som skal registreres
får samme navn. Jeg som er vitne til papirene
som må utfylles, komiteene som må
opprettes, alles farsnavn med adresser som må
nedtegnes, bankarbeidet som må gjøres...
ja, jeg tenker at det er sannelig rart at det er
dette jeg skal gjøre nå, ganske sent i
livet.
Rehena er her i Musikkhuset sammen med meg. Vi reiser
rundt og besøker gurugrhas, sang-og
musikkskolene, de som drives med beskjedne norske
midler. Rehena er blitt stor. Da hun satt der i den
bittelille buksa og sang for meg i november 2002 var
hun et «elve-barn» som hadde hørt en
gammel sangers sanger og tatt dem til seg, før
hun så ga dem fra seg, også foran mitt
ansikt. Dette hendte på sandøya Manush
Mara: Mannedreperen. Hadde det ikke hendt, ville
Rehena for lengst vært giftet bort, uten å
kunne en eneste bokstav.
Det er kanskje ikke det verste i verden å
være gift uten å kunne gjenkjenne en eneste
bokstav. For et sangerbarn å være gift og
ikke få synge, med eller uten burka, det ville
vært mer enn sørgelig. En gang under
britenes herredømme gjorde folk på
fergestedet i Chilmari opprør mot britene og de
døde sies å ha blitt dumpet på
øya som så ble hetende
«Mannedreperen». Det må ha vært
en annen øy, for disse sandøyene forblir
aldri som de var før, og de blir til noe annet,
en helt annen form, under neste regntid.
Nå, i september 2008, står vannet et par
meter unna Rehenas hus, på tre kanter. Jeg sov i
huset en natt. Det er fastland på sørsiden,
og bare der. Jeg ble staket halvveis rundt øya,
som en slags rekognosering. Det fasteste som var
å se var latriner. En bistansorganisasjon har
spesialisert seg på slike. Hus i vann og
latriner på det høyeste punktet. Et pussig
syn. Jeg tenkte: når alt har druknet vil
latrinene laget av blikk være igjen. Og her, ble
det sagt, her var kontoret der du sov i 2002, her
langt ute i vannet. Foranderlighet,
forgjengelighet.
I manges hus er sengebrisket flyttet en meter
høyere opp langs veggen. Der, rett over vannet,
sover de. De er ikke redde, har jeg hørt. Vannet
gir og vannet tar. Barnestemmene på
sandøyene er sterkere og råere enn
fastlandsstemmene. Hva er det som slår meg...
noe med det aldeles ufiltrerte, den direkte
forbindelsen til det-det-dreier-seg-om. Rehena
forteller om den gamle guruen som ga henne varmt
tøy hvis han fikk varmt tøy, og kom med en
bit av en høne til henne om han selv fikk
hønsekjøtt i huset, og som plutselig
døde... slik at tårene renner nedover
kinnene hennes og hun ser ham for seg når hun
synger sanger han lærte henne den gangen... der
froskene kvekker og vinden er sterk.
Det er sangen og sangerne jeg er her for. Det fire
år gamle sangprosjektet inngikk frem til
sommeren 2008 som en «aparte» og autonom
del inne i, eller under, en stor
bistandsorganisasjon, men har nå revet seg
løs for å bli «seg selv», lite,
sårbar og kanskje sterk, med Musikkhuset
Arsinagar som adresse.
I fire år har arbeidet pågått. Det var
et ørlite frø og er blitt til flere synlige
planter. De gamle, som for lengst hadde sluttet
å synge, synger på nytt. De som ikke hadde
lært å synge men har «stemmens
råmateriale» lærer. I går
måtte vi vente på bilflåten ved
fergestedet ved elven Dhorla der hus etter hus
står i vann og folk holder seg til veien, og
småsjappene nå har forheng (purdah), for
det er ramadan, slik at de som vil drikke te og spise
en kjeksbit, går inn bak forhenget og drikker
eller spiser der, uten innsyn. Jeg kjøpte en
kjekspakke til Khulsum, en av sangjentene våre.
I kveld etter at fasten er bruttt, sa jeg; da kan du
spise kjeksen.
Jeg vet ikke hvordan det er for dem som i beste fall
kan spise ris en gang om dagen, ris og litt salt,
å være pålagt ikke å spise noe
så lenge det er lyst. Khulsum bruker klær
lånt av andre. En tiåring, en gutt, fra
gurugrihaen vår dukket opp ved fergestedet. Han
sa: storebroren min kan også synge. Storebroren
stod der og sang noen strofer for meg. Ta med deg
storebroren din til guruens hus, sa jeg. Guttenes far
var også der. Han bar på en rød
plastbøtte med små pakker vannrensemiddel.
En NGO har delt ut slike. Noen tror vannrensemiddelet
er sjampo. Jeg kunne se i denne farens og i mange
andres ansikter at en ny rød plastbøtte er
en stor stor ting.
Hva en gurugrha, sanglæring på en sangers
tun betyr, i form av selvrespekt, for folk, kan jeg
ikke fatte. Det at språket deres er
«utvalgt»; at de, som kanskje ikke har
kjent seg utvalgt før, nå er det,
altså utvalgt, har konsekvenser jeg vet at jeg
ikke kan overskue. Ungene får ingenting annet av
oss. Men de får lære gratis. En og annen av
de fattigste får klær. Noen har fått
reparert huset sitt etter flommen, eller skolepenger.
En og annen syk får penger til undersøkelse
og medisin.
Da jeg kom hit denne gangen var det fare på
ferde. En lang og intrikat historie, som består
av hat mot sangen, forakt for de fattigste,
grådighet, misunnelse og intriger. Min reise til
nord-Bangladesh var/er denne gangen en slags
«redningsreise». Seksten «skoler»
var laget, med guruer, komiteer mm. Nå vet vi at
ett frø ikke er blitt plante og at en liten
plante har vokst sammen med ugress. Ugresset har ikke
latt seg røske vekk og har ikke dødd vekk
av seg selv. Vi må se bort fra sangskolen
på Rehenas øy. Det er ingen guru der.
Vi er få. Pengene er begrenset, tiden og
energien også. Stirrer vi for lenge på
umulighetene innebærer det å se bort fra
mulighetene. Barna som vil synge og foreldrene som
vil ha sangen er mange. Mange går i kilometer
på kilometer for å lære. Hinduen ser
ikke forskjell på seg selv og muslimen. Jeg vet
ikke hvilken forskjell de ser på seg selv og
meg, bortsett fra at jeg er maa.
Hilsen Wera
Lalmonirhat 26. august
2008
Ingen kan skrive uten lyskilde i tropemørket noe
sted. Dette skrives langt nord i Bangladesh.
E-verket «tar» elektrisiteten en lang times
tid hver kveld. Det er ungenes leksetid. Det kunne
vært skrivetiden min, for om dagen er jeg ute i
landsbyene. Det det er er sangtid, snakketid,
tenketid; oppklaringstid etter tusen løgner. Jeg
er ikke ny i disse trakter. Mange kaller meg maa, for
andre er jeg blitt «fiende».
Jeg har aldri gjort annet enn å gå inn for
den gamle sangen, den som er i ferd med å
forsvinne. Seksten små sangskoler er laget, en i
hver kommune i to fylker. Men alle vil ikke at denne
sangen skal videreføres. Jeg vet langt mer om
dette i august 2008 enn jeg visste i november 2007,
da jeg var her forrige gang.
Noen vil ikke ha sang, slik de heller ikke vil ha
bilder. Og noen vil ha kontroll over de fattige.
Sangen er gammel. Den er alles. Siden de fleste er
fattige er den aller først deres; også
fordi det er de som ikke har noe annet. De som har
noe annet, fra Vesten eller fra Bollywood, bruker
det.
Sangen er erindring, sangen er medisin. Noen vil
bestemme hva slags medisin som spises, og de vil det
skal være deres medisin. Eller: ingen medisin
overhodet.
Et nett av løgner som det jeg nå må
navigere i har jeg aldri før navigert i. Jeg er
ikke alene om å navigere med flere sanser enn
jeg har av meg selv. Mange her er sangen hengiven, og
de vil ikke glemme det fedrene og mødrene
husket. De er utholdende. Jeg vil gjøre dette
arbeidet til jeg dør, sa en. Og fordi jeg
gjør det, kommer jeg til å leve lenger enn
jeg ellers ville gjort.
Det er varmt, nesten hett, her. Jeg trodde jeg reiste
inn i regnet, for det er jo regntid. Regnet har skylt
ned noen steder i noen få dager. Men det regner
ikke nå, i hvert fall ikke her jeg er. De store
svarte søppelposene jeg har båret med meg
fra Norge til India og deretter til Bangladesh har
ikke vært i bruk hittil. De skulle beskytte
lydopptaks- og kamerautstyr mot fuktighet. Selv uten
regn er fuktigheten stor. Batterivarigheten er langt
kortere enn i tørrere strøk. Jeg lader
batterier alt jeg kan. For i morgen drar vi ut til
sandøyene, med båt, selvsagt. Det var
på en av disse øyene jeg hørte
kvinnenes sang første gang.
Det kan være mens jeg er der at regnet kommer
til å skylle over oss.
Der jeg sitter, nesten alltid for å lytte, der
sitter noen og lager luft for meg. Iforgårs var
det Salma. De sitter med vifte, en, eller to, og gir
det de kan som er luft. De gir meg langt mer som de
ikke vet at de gir. De tror det er jeg som gir. Men
det er de som bor her bestandig som gir – til
seg selv, til neste slektledd, til de som er eldre,
til Tradisjonen.
Det er her jeg har lært om tradisjonen som tar
vare på det indre menneske. Men jeg lærte
om dette hos Guatemalas mayaindianere aller
først.
Den som leser dette brevet og ikke har lest brevene
om folkesang-prosjektet vårt i nord-Bangladesh
kan neppe følge brevets «historie».
Jeg kan ikke fatte feltet jeg inngår i og hva
det er mellom «dem» og «meg»; jeg
inngår i dette feltet for bestandig. Her har jeg
beveget meg i ti år, med større og
større intimitet, den som har med gjensyn
på gjensyn på gjensyn å gjøre, og
med det bengalske ordforrådet mitt som utvider
seg, høreevnen som skjerpes, evnen til å
tolke kjærlighetstegnene som gradvis blir
større...
I forgårs hørte jeg en sang om, eller til,
kråka. Jenta er giftet bort, og bor i
svigerforeldrenes hus. Hun sier: kråke, å
kråke, jeg kan ikke dra til min mors hus, min
fars hus. Dra dit du, og se om alt der står bra
til. Men si ingenting til dem om smerten min,
kråke, å kråke.
Smerten skyldes atskillelsen.
Mens jeg skriver dette kommer Bilash inn i rommet.
Han kaller meg bestemor. En skarp niåring, som
kom inn i rommet for å hente bønnekalotten
fra en av skuffene i rommet som nå er forbeholdt
meg, den lille bærbare og søvnen. Hva skal
du Bilash. Jeg skal be. Ber du hver dag. Nei, ikke
hver dag. Men snart kommer fastetiden.
Snart kommer fastetiden. Også derfor må vi
skynde oss ut til sandøyene. Under ramadan er
det umulig å synge der. I hinduenes nabolag
på fastlandet er det mulig. Slående er det
at folk ikke ser ut til å være opptatt av
«jat»: religion. En venn er en venn og en
fiende er en fiende. Det er de som for lengst har
politisk og økonomisk makt som forkludrer de
fattiges bevissthet med harde og lukkende
«jat»-kategorier.
Ja jeg har vært her før. Jeg er her hele
tiden, hvor jeg enn er. I går kom Kumari på
ca elleve haltende over tunet til sangguruens hus.
Kumari så jeg første gang i februar 2004,
sammen med bestemoren som sang manasa-mangals:
bønnesanger til slangegudinnen Manasa, med
veldig kraft. Hinduer, altså. Kumari bare satt
der. Så ga jeg henne en geit. Jeg kan fremdeles
se jentungen for meg idet vi kommer til tunet med en
geit i bånd. Den er din, Kumari. Jentungen sa
til meg at geita skulle bli stor, så stor. Da
jeg kom tilbake året etter sa hun med sorg at to
kje var døde. Men det var et eller to kje igjen.
Så ble Kumari med i en av gurugrhaene,
sangskolene som ble opprettet med beskjedne norske
vennepenger og fremdeles drives med slike penger.
Instrumenter er innkjøpt og repareres,
festivaler lages, guruer honoreres.
Da jeg kom tilbake to år senere var Kumari ikke
å se. Så kom hun, i går, i en diger
blå sari, antagelig det aller fineste kledet som
finnes i huset der hun bort, haltende. Og Kumari
sang, hun sang tårer på meg. Kumari, sa
jeg: du er den første datteren min i dette
området. Jeg så deg, så ble du borte,
og så kom du tilbake. Da svarte jentungen: jeg
måtte jo passe på geitene dine. Da sa jeg:
først sang, deretter geiter. Men hva skjer om
geitene ikke spiser, sa hun. Jeg må jo gå
på skolen også.
Skole, sang og geiter, slik er Kumaris liv. Hun holdt
i meg som om jeg var et håndtak. En gammel
gammel ømhet. Og Nilima sa: du kommer vel igjen,
maa. Ja jeg kommer. Og Salma sa: du kommer vel igjen,
maa. Ja jeg kommer, Salma.
I går sang Khulsum, og Adam, og Loveli. To av
dem, fikk jeg vite etterpå, sang i lånte
klær. De kommer løpende til sangtimene. Men
de har ikke egne klær å løpe i.
Så løper de i lånte. De synger for
selve himmelen. Jeg gjorde opptak. Ingen sjenanse i
de ungene. Ni, ti, tolv år. Så fikk jeg ris
og fisk. Sangerens mor fulgte meg til doen, et par
stykker murstein å sette føttene på og
et slags bananblad-skjermbrett på alle
sider.
Vi krysset elven på en slags flåte.
Bortenfor den ødelagte veien har en mor
åpnet tunet og huset sitt for en sangskole.
Så lenge jeg lever, sa hun. Så lenge kan
ungene synge her. Og ungene sang. Noe hendte som jeg
ikke fattet. Iti er kanskje ti år. Jeg så
tårevannet i øynene hennes, det kom og kom.
Kinnet ble vått. Men Iti holdt konsentrasjonen
og sang. Hva gråter du for Iti, spurte jeg.
Emni, svarte hun. Det bare er slik.
Så løp jentungen bort til vannkranen og
vasket ansiktet.
Hilsen Wera
Kolkata
17. august 2008
Det er siste dag i måneden sravan,
regnmåneden. Eller en av de tre
regnmånedene, som er den bengalske
kjærlighetspoesiens store tema, eller tid; eller
kanskje bhab, som betyr følelse. Poesi og
årstid har «alt» med hverandre å
gjøre i Bengal. Årstiden er i kroppene.
Slik er det kanskje også i blaserte europeiske
bevisstheter og kropper. Og likevel tør jeg
tenke, og skrive, at årstiden er en langt mer
maktfull størrelse her. Mennesket er ikke i
verden på samme måten i tørr som i
våt årstid.
Jeg vet ingenting om kjærlighetspoesien her jeg
sitter ved raden av sykehus. Her er det bare fuktig
og hett, her inne i gjestehus-rommet, der jeg nettopp
har spist mango og der det er full-stopp for viften i
strømbruddstider.
Mangoen har på sett og vis mistet «sitt
salt» nå som mango kan spises, om ikke
når som helst, så på mange, mange
steder. Noe i meg tenker, men ikke uten stor
dissonans, at mango bare skulle spises der mango
vokser.
Fremdeles fins det årstider for mangofrukten.
Men mat har ikke sted slik den hadde før. Jeg
vet ikke hva eller hvem den ganske nye og så
store frakten av mat gavner. Men den gavner ikke
følelsen av at mat er mat, nærende ned til
føtter og inn til hver celle, og til ryggmargen.
Hva frakten og selve «hensikten: frakt»
gjør med matens næringshold er det ikke
jég som vet.
Fra krydderkysten i sør-India ble krydder
frakten på kolonimaktens skip for århundrer
siden. Varen mat er ikke ny.
Fuglene sier sitt her ved dammen nå ved
skumringstider. Dette er strømbruddstiden. Det
kan være en lokal eller en vest-bengalsk vane.
Det er neppe et økologisk fremstøt. Det er,
uansett, hett her jeg sitter. Men ikke uten
regntidsbris. Torden kan skralle når som helst
og det som var fuktig bli til flytende
gjørme.
Det som nå følger er en innrømmelse.
En norsk forfatter sitter under en ubevegelig vifte i
Kolkata og skriver, ikke uten hengivenhet, brev hjem
2. Hun ankom i forgårs. Det er ikke hjemlengsel
som driver henne til å skrive. Hun er like mye
hjemme som ikke-hjemme her som der. Hun skriver til
morsmålets lesere, der i cyberspace; til dem med
det lille språket, det norske, som er gitt oss.
De kan være veldig få, eller simpelthen
få, eller ganske mange som bryr seg om å
lese slikt, og som finner veien.
Kanskje er det ikke et brev jeg skriver. For det jeg
ser for meg er ikke ett ansikt. Jeg lager bare orden,
eller eget-rom, eller en norsk tanke, i fragment
på fragment; jeg spinner en tråd, spinner
tre eller fem tråder og vever dem aldeles
løst og ikke-hierarkisk sammen. Det er ikke som
å skrive et manuskript, for denne gang fins
verken redaktør eller forlag; verken
litterær vurdering eller økonomisk gevinst.
Det er bare dette - et brev fra en til flere. Hvis
det altså bør kalles brev siden det ikke
fins ett konkret henvendelses-du.
I den uryddige formen for askese som en slik reise
utgjør, uten komfort, riktignok med tekoppen i
vinduskarmen, ja, denne søte melketeen, her hvor
ikke én bok blir lest, altså av meg, for
dette er virkelig den bokløse tiden, her blir
brevet hjem både en liten lykke og enda en form
for askese: den som tilhører formarbeidet. Du
skal skrive brevet, slik sier det i meg. Ikke fordi
noen ber meg, ikke fordi lysten er uovervinnelig, men
bare fordi jeg skal.
Jeg kan jo ikke skrive noe annet her jeg sitter i
heten langt utenfor bysentrum, i transitt mellom
Norge og Bangladesh; så skriver jeg da dette
aldeles upretensiøse som holder meg på
plass. Jeg ser ikke bort fra at det også har med
«ego» å gjøre. Å ha en
plass, å huske sitt navn, eller det at jeg kan
jo gjøre noe, her hvor det å utføre et
arbeid er det minst selvsagte av alt.
Det kan dreie seg om selve skriftens
nødvendighet. Skriftens nødvendighet er
ikke den samme som henvendelsens nødvendighet.
Det er sant at jeg ‘gir deg disse
ordene’. Men aller først er det sant at
jeg føyer ord til ord som et slags
ordensforsøk mens sirissene sier sitt der ute.
Det er ikke sirissenes summing jeg blander meg i. Men
kanskje dreier det seg om noe så nedrig som
å skape seg et lite utsiktspunkt, eller til og
med et kontrollpunkt. Å opprette et rom der
ingen kan rokke ved gjerningen jeg utfører:
å skrive.
Alt annet er det andre som gjør eller lar
være å gjøre. Her har jeg jo ikke
«kontroll» over noe. Den som kommer
gjør det i sin egen tid, heller sent enn tidlig,
like ofte aldri som sent.
Men beskriver jeg det slik, da reduserer jeg i samme
stund reisens skrift, her: brev hjem, til et
kontrollforsøk, et kontrollpunkt-forsøk.
Det er ingenting å rose seg av. Jeg har
ennå med kontroll og tidspunkter å
gjøre. Ja jeg har ennå med tidspunkter og
steder og penger og bagasje, for ikke å nevne
meg selv, å gjøre.
I dag har jeg ikke vandre |