Budapest

kjære hver
og en,
(etterordet først: den nytrykte boken Girls blir
vakker!)
Barndommen
er stor og vi lever for det meste som om den var latterlig.
Vasker en
melkeflaske. Tar den brukte og vaskede melkeflasken, som riktignok er av plast,
til biobutikken. Fra en stor beholder renner ny melk ned i den resirkulerte
flasken.
Husker
melkespannet i barndommen. Å, som mange yrker som fantes! Hendene var med på å
gjøre dagens arbeid; og noen ganger nattens.
I Det
Etnografiske Museet i denne byen, en vidunderlig bygning som muligens
forfaller, underbemannet og driftet på sparebluss, henger ennå sommerens store
utstilling om sigøyernes mange yrker, de fleste omflakkende, i denne delen av
Europa. Sigøynerne laget tau, spann, kurver, gjenstander av jern og tinn, trau
av forskjellige treslag for dyr og folk, sko for oss alle.
De laget ordentlige
hverdagsting; sikkert melkespann også. Kanskje var de ikke skreddere. Antagelig
var skredderne oftest av jødisk tradisjon og fromhet. Det fins, i samme museum,
en stor utstilling over jødisk landsbyliv inntil 1942. Et fotografi herfra, et
hellig klede derfra; 1942 ble den ungarske landsbygda tømt for sine jødiske innbyggere.
Nå lages
den lille boken Girls. Kanskje blir Potters den neste. Siden 1992 har jeg fotografert
indiske pottemakere. Har sittet på huk, på baken, på knærne og bøyd meg i alle
kroppens mulige retninger for å følge hjulet. Dette hjulet som fins i
kjerrehjulet, i spinnehjulet; for ikke å nevne de fabrikkproduserte hjulene,
som bilens.
I dag var
grafiker Csaba og jeg i Pannonia Print for å kjenne på og vurdere
papirtykkelser. Papiret vi kjente på var dødt. Papiret i samme trykkeri i 2005
hadde vitalitet. Det kan være tøysete dette: å sammenligne papir med papir. Men
om vi ikke leter i retning av det fulleste uttrykket, det mest presise og
nærværende, svart i det svarte, rød i det røde; hva er det vi lager kunst for,
hva er det da vi lager noe som helst for.
Det kan
hende Zoltan, trykkeriets travle mann, sukker. Men han tillater oss å be om det
riktigste papiret. Trykker Marenko godtar å trykke de små bøkene på nytt. Det
ville ikke skjedd om Csaba og jeg ikke investerte tanke, tid og kropp, og faktisk
stilte opp i trykkeriet. Det ville ikke skjedd i Norge, der offset-trykkerier neppe
finnes mer.
Touch the paper touch the paper, sang Csaba da vi gikk ut av larmen.
Som Peter Gabriel, sa han.
For noen
år siden hørte jeg en singer-songwriter, Attila Körum, i Budapest. Ble tatt inn
i tonen og stemningen. Grafiker/musiker Csaba, som skal synge ”Dylan på ungarsk”
på fredag, tar meg med til Körum, i morgen. Körum har, som en liten og langt
yngre Leonard Cohen, vært buddhistisk munk, og mediterer der han kan.
Unge
ungarere søker østover, i flokker og i ensomhet. Kirkene har ikke vært eller
gitt ”brød” til disse menneskene. Det nåværende regimet, med Orban Victor som
den sterke mann, har alliert seg med den katolske kirken; ukjente legeringer av
smådiktatur og løgnsammensvergelse fra begge kanter.
Regimekritikere
er manipulert av USA og EU, sier de regimelojale.
Jeg sier
ingenting. Men registrerer at mange, som i sorg er opprørske, søker ly i
kunsten. Og noen søker lenger øst enn Ungarn, og lenger sør enn Russland. Er
det til India… eller simpelthen til fornemmelsen av et ”sted” som kunne være
helbredende.
Pasienten i
kreftsykehuset utstyrte seg med såpe, dopapir, brød, flaskevann, smør, bøker,
internettmodem samt, i skjul, ikke-allopatiske medisiner før hun dro tilbake
dit. Men det var åtte – faste – leger og sykepleiere som, konsentrert om den
ene pasienten, drøftet behandlingsprosedyrer på mandag. Altså: mangel på såpe
men konstant nærvær av kyndige folk. Cellegiften drypper inn i årene hennes. I
går ga hun meg sjokolade til barn og voksne i Arshi Nagar i Bangladesh og
India. Jeg skal frakte sjokolade som aldri før.
Om vel en
uke: i Dhaka. Dagen jeg lander blir både gjensynsdag og eine Sitzung, en seanse, med lalankjennere – som vi i Arshi Nagar
ikke kjenner. En av disse kan være katolsk munk fra sør-India. Lalan sang fra en
erkjennelse innenfor, utenfor og bortenfor dogmatisk islam, med mytologiske
spor av hindufromhet. 28. november blir det kan hende en katolsk munk som
synger noen av disse sangene for Rehana, Sharifa, Sujan, Badsha, Pintu, kanskje
Anando – og meg.
Det er
mange år siden jeg skjønte at eget hjertes fromhetskilde skal forbli unevnt,
der nord i Bangladesh. De syngende ungene hadde hørte rykter, fortalte de
siden, om kristne som ville spikre dem til trestammer, bare de fikk anledning.
Om det virkelig er en katolsk munk som vil synge lalansanger for oss den 28. november,
da skal jeg grunne over det i hjertet, og kanskje fortelle om det i bloggens
eller et annet format.
‹Ikke
engang nå kjenner hjertet
i
mitt hjerte sin adresse.
Her
er jeg, men hvor skal jeg og med hvem.› Lalan fakir
Torunn
Borge er død. Entusiastiske, ville, hengivne og modige Torunn. Et stearinlys er
tent i rommet her.
Hilsen
Wera