Budapest

kjære hver
og en,

Det var
ikke heisen det med ett braket i. Men skyene. Veldig regn, lyn som flerrer.

Jeg har
lest de strammeste, mest syngende og villeste dikt jeg noen gang kan huske å ha
lest, i engelsk gjendiktning fra ungarsk; dikt av Attila Jószef (d 1937). Gå
inn og les dem, om du kan. I denne byen har jeg sittet, kanskje sammenlagt i
langt mer enn et år, og ikke før nå lest dette. Disse diktene kommer fra en
mer-enn-europeisk kraft. Poetens syner. Politisk skarpsyn av det filosofiske og
farlige slaget. Dikteren ble avvist av nesten alle, og valgte å dø skrekkelig.
Det var ”landsbyidioten” som kom og sa til søsteren hans at der, der ved
jernbaneskinnene.

Så kom
regnet til Attila Jószefs by denne dagen i mai, etter dager med hete som har kunnet
minne om den i Kolkata, bare tørrere. Jeg har gitt en liter vann til til den
sentraleuropeiske blomsterbuketten naboen kom til meg med kl 7 i dag morges. Gave
fra Norge. Ja vi blir eldre, jeg er eldre enn min mor var da hun døde, og noen
hadde sendt en blomsterbukett jeg aldri før har sett maken til, tatt imot av naboen
i går, da jeg var ute. Kl 7 i dag ringte naboen på, mor, far og datter på åtte
stod der, for de hadde sett lys i vinduene mine, og skulle pile ut til dagens
dont. Bare vaskebøtta var stor nok til buketten. Og når gulvene skal vaskes må
blomstene legges i badekaret. De skal kampere med meg, de eventyrlige
solsikkene, rosa rosene, de røde kuleaktige jeg aldri før har sett, de mer enn
tyve margerittene, alt dette som syder sammen med tordenhimmelen og diktene som
har vært i denne byen i hundre, nitti, åtti år. Skolebarn her har måttet lære
noen av dem utenat, dette vet jeg nå som jeg har spurt.

Fuglene her
er så sterke i lyden. Som ved Ur-Ganga. Ungarn er våtmarksland. Donau er en
kraft. Alt er ikke øde. Vi har mye igjen å gjøre. Det forlanges en revolusjon,
og jeg vet ikke hvordan den kunne bli ikkevoldelig. Jeg vet jo at den ikke er
ønsket. Ordet revolusjon er blitt omgjort til en funksjonshemmet figur i
språket. Men: det forlanges en revolusjon, og at vi som tror vi er herrer
skjønner at vi, aldeles kollektivt, er i fare, vi sammen med elvene; og at det
er på tide at vi begynner å tjene et fellesskap som består av langt mer enn
mennesker. Vi må ut av det antroposentriske.

Det er
kveld i byen. Som om naboene sover. De står jo tidlig opp. Noen her er gamle.
De står kanskje så vidt opp. Jeg skulle lese videre i Thomas Manns
Trolldomsfjellet (?). Nesten åtte hundre sider, av en eller annen grunn på
engelsk, her hos meg. The magic Mountain.
Nå vet jeg at Thomas Mann var en sjelefrende, en kamerat av det virkelige
slaget, til den ungarske dikteren i hvis univers jeg har lest meg en millimeter
inn.

I Det
historiske museet vises tusen år med Budapest-historie. Mongolerne kom og
plyndret, ottomanerne kom og plyndret. Hva fascistene gjorde kan vi ane; også sovjetkommunistenes
gjerninger. Og vi vet litt om hva de bizarre høyre”katolske” hjernene pønsker
ut nå. Av dem jeg omgås sier noen amen til det nåværende regimet, mens det gufser
i andre . Det gufser i meg. Jeg ser den katolske kirkens vrengebilde her; redusert
til et antibolsjevikisk alibi. Jo flere barn, desto mer katolsk. Mange barn=
katolsk. Eller lubovitsjer-jødisk.

Ingen
fornemmelse av den revolusjonære barføtte som veltet pengeboder og
forestillinger i bevisthetene. Det ene bolverket  mot det andre bolverket. Sannheten har
ingenting med bolverk å gjøre. Den er langt villere, og nærmere frøet. 

I utstillingen
om Budapest-historien ble jeg opplyst. Nesten tilfeldig, og ganske avsides, så
jeg et fotografi av en mann og en kvinne med påsydde davidsstjerner, fra 1944.
Fra desember 1944 til januar 1945, da sovjethæren ”befridde” byen, var noen
titusentalls jødiske innbyggere innkvartert i gettoen. Dette stod å lese i Det
historiske museet. Men ikke at en halv million ble deportert til
Auschwitz-Birkenau fra byen og landsbyene, især i øst og nord.

Kanskje er
det slik at i et land som er blitt så rått invadert så mange ganger og der
befolkningen er blitt bevissthetskontrollert så hardt så lenge der kan ikke
mordet på de ungarske jødene bli så dramatisk som det erfares av en som bor i
Oslo. Kanskje også fordi det sikkert fantes jødiske bolsheviker, forhatte som
de andre bolsjevikene, i et sentraleuropeisk land med helt andre begjær enn de kommunistiske.
Budapest var en viktig by i Europa ved forrige århundreskifte.

I morgen
skal jeg tenke sammen med grafiker Csaba og sitte med fotograf Györg og gjøre
digitalt korreksjonsarbeid av filer fra sangarbeidet i Bangladesh og det litt
mindre beskrivbare arbeidet i Kolkata og omegn.

Budapest,
energisenter, transitt-sted. Musikk. Sørindisk musikk i Trafó på søndag.
Bambusfløyte. Fiolin. Vår fiolinspillende Ripon i internatet i Arshi Nagar er blitt
”radiomusiker” nå. Sammen med Sharifa (sitar). Ripon som i 2009 sa til oss at
han ikke fikk mat.

Men hva var
det den middelaldrende damen gjorde på søppelkasselokket i dag, hun tuklet med
noen små rødbrune gjenstander, fra dunken eller ikke; mens jeg satt ved bordet
i en tobordsfortausrestaurant tvers over gaten for Damjanich utca 39, der jeg
nå skriver (wi-fi installeres her på fredag!) og ventet på salat, mens en annen
dame, aldeles blond, og slett ikke sigøyner, med et oppskåret brød ved brystet,
så på meg og sa hun var sulten, gi meg litt penger.

Hilsen
Wera