|
Her har du en unik mulighet til å lese publiserte og upubliserte essays av Wera Sæther. Last ned som word-filer. |
|
|
Den
uhørte ytringen |
Hovedsiden | Egne bøker | Oversatte bøker | Essays | Galleri | Brev hjem | Lyd
|
|
I matens navn |
«Jeg prøver å tenke sult. Hva slags tilstand er det? Det dreier seg ikke om europeiske og nord-amerikanske ‘sultekunstnere’, de som eksperimenterer med jeg’ets makt og kroppens tålegrense. Hva disse enn kan antas å mangle, er det i hvert fall ikke mat. Jeg prøver, som en form for selvdisiplin, å tenke matens fravær. I fantasien går jeg, med kollektive bilder i erindringen, til den harde sultens landskaper, der jeg ikke har vært. Jeg skriver ikke om min egen mangel. Det gjør det mulig å skrive.» |
|
|
«Det er lett å slenge rundt seg med ordet menneskesyn, som om det ikke grep inn i oss. Antagelig er menneskesyn en gammel kategori. Det kan i tillegg være en kategori med nittitalls-renessanse. Truslene er mange, og vi presses til refleksjon. Markedet med sitt iboende og nesten totalitære profittperspektiv er mektig, og vi er av den grunn blitt fattigere: på inderlighet og åpen horisont. Noen oppdager at tilværelsen er blitt altfor flat og fargeløs i Vesten, og leter i Vestens egne tradisjoner, eller i østlige, etter det manglende eller glemte. Dette er, om jeg får si det slik, såre godt. Men menneskesyn er ingen salgbar og transportabel pakke. Det er ingen dekorasjon. Det har med sansene og vår personlig/politiske livspraksis å gjøre.» |
|
Om å reise i
sør for å skrive i nord |
«Sør som ett sted og én
bevissthetsform fins ikke. Men det er mulig at nord,
som forbrukets land og mentalitet, fins. [...] |
|
Sine egne |
«Mordere og myrdede hadde sett hverandre fra barndommen av og i kirken. Gud er usynlighet som blir til kropp. Vi er de som ikke kan se. Men ingen har rett til å skjære gud fra gud.» |
|
Hun som frykter
toget |
«Togene er britenes etterlatenskaper i India, inkorporerte fremmedlegemer som nærmer seg det magiske. Etter langt samliv med andre indiske legemer er det indiske toget blitt den samme forbløffende blandingen som så mye annet indisk, på sammt tid underlagt et pinefullt pedantisk byråkrati og samtidig totalt ustyrlig. Hva er det jeg ber om i India, fremfor alt i Bengal, om ikke ustyrligheten? Det er så avmålt og kalkulerbart her nord hvor jeg bor til vanlig.» |
|
Gjendikteren
bøyer seg |
«Gertrud Kolmar, alltid vært et annet sted. ‘Ta vekk vest så jeg kan bli øst’, skrev hun, og ville i østlig retning. Fjellene i Ural, øyene utenfor Malakka. Ja, med et plaget smil kunne man si at hun ville ‘renses’ for dem/det som ville rense henne og alt annet mørkt og østlig vekk fra Europa. Hun ville til enhjørningenes og krystallenes endeløse sted, til landskap med froskeprinser og rubiner.» |
|
Sangen |
«Den dagen får Rehena sin ektara og
prøver ut det énstrengete instrumentet med
det samme. Hun stryker over den utskårne fuglen,
legger så ektara’en på
tøyfutteralet på bakken, setter seg på
huk, ser konsentrert rett inn i mikrofonen og
evigheten og synger – om kjærligheten som
har vart helt fra barndommen av og om atskillelsens
sorg. Ektara’en kan hun ikke bruke ennå.
Hun må lære av en guru eller murshid.
Nesten hver gang jeg ser henne de fire-fem dagene jeg
er her, bærer hun ektara’en i det oransje
tøyfutteralet på ryggen som en ordentlig
vandrer og musiker.» |
|
Patti Smith:
Trampin’ |
«Verden er skrevet inn. Hun er 57 år. I verden, men ikke av den. Enkel, sammensatt, bar; avgjørende. Det er dette vi ikke er vant til. Som i Trampin’: I want to make Heaven my Home. Nakent og vedvarende begjær i bønn.» |