Her har du en unik mulighet til å lese publiserte og upubliserte essays av Wera Sæther. Last ned som word-filer.

Den uhørte ytringen
Når overlevende fra folkemordet i Rwanda skriver

Foredrag holdt under mottagelsen av Ossietzky-prisen (fra norske PEN) i Nobelinstituttet 1999.

Hovedsiden | Egne bøker | Oversatte bøker | Essays | Galleri | Brev hjem | Lyd


«Forfattere kan bare bli fengslet hvis de allerede fins - som forfattere. Hun og han, som er fengslet, kan bli forfatter i fengselet. Dette forutsetter papir. Antagelig forutsetter det også at det fins bøker, eller en idé om bok, altså faktiske eller imaginære bøker, i landet der fengselet er. Og det må finnes ensomhet. Antagelig både fins det, og fins overhodet ikke, ensomhet i de fleste fengsler. Den fengslede er dømt til å være alene, uten de menneskene han eller hun selv har valgt seg, og er samtidig fratatt ensomheten. For i de fleste fengsler sover de som ikke har valgt hverandre, i klynger, og det pågår en ustoppelig trakassering.»


I matens navn
Sulte eller snakke; er det dét som er spørsmålet?


Upublisert essay fra 1999

«Jeg prøver å tenke sult. Hva slags tilstand er det? Det dreier seg ikke om europeiske og nord-amerikanske ‘sultekunstnere’, de som eksperimenterer med jeg’ets makt og kroppens tålegrense. Hva disse enn kan antas å mangle, er det i hvert fall ikke mat. Jeg prøver, som en form for selvdisiplin, å tenke matens fravær. I fantasien går jeg, med kollektive bilder i erindringen, til den harde sultens landskaper, der jeg ikke har vært. Jeg skriver ikke om min egen mangel. Det gjør det mulig å skrive.»


Fotografen og menneskesynet
Om å se mennesker i sør

«Det er lett å slenge rundt seg med ordet menneskesyn, som om det ikke grep inn i oss. Antagelig er menneskesyn en gammel kategori. Det kan i tillegg være en kategori med nittitalls-renessanse. Truslene er mange, og vi presses til refleksjon. Markedet med sitt iboende og nesten totalitære profittperspektiv er mektig, og vi er av den grunn blitt fattigere: på inderlighet og åpen horisont. Noen oppdager at tilværelsen er blitt altfor flat og fargeløs i Vesten, og leter i Vestens egne tradisjoner, eller i østlige, etter det manglende eller glemte. Dette er, om jeg får si det slik, såre godt. Men menneskesyn er ingen salgbar og transportabel pakke. Det er ingen dekorasjon. Det har med sansene og vår personlig/politiske livspraksis å gjøre.»


Om å reise i sør for å skrive i nord

Foredrag for bibliotekarer i 2000

«Sør som ett sted og én bevissthetsform fins ikke. Men det er mulig at nord, som forbrukets land og mentalitet, fins. [...]
    Barnet begynte å reise på kartet før hun begynte å skrive. Det fins en radikal bevegelse, og kanskje en konsentrasjon, som er felles for reise og skrift. Du kommer til et annet sted, og må integrere fremmedheten. Et lidenskapelig forhold til det fremmede er felles for akten å skrive og akten å reise. Den som reiser må tåle det som ikke er det samme som henne selv og ikke det samme som før. Ja, hun må ønske seg det. Det kan være både ydmykende og skremmende. Hun må ta det andre til seg, om skriftreisen eller reisens reise skal fortsette.»


Sine egne

Fra antologien Ordet som er

«Mordere og myrdede hadde sett hverandre fra barndommen av og i kirken. Gud er usynlighet som blir til kropp. Vi er de som ikke kan se. Men ingen har rett til å skjære gud fra gud.»


Hun som frykter toget

Fra Adresse i vinden

«Togene er britenes etterlatenskaper i India, inkorporerte fremmedlegemer som nærmer seg det magiske. Etter langt samliv med andre indiske legemer er det indiske toget blitt den samme forbløffende blandingen som så mye annet indisk, på sammt tid underlagt et pinefullt pedantisk byråkrati og samtidig totalt ustyrlig. Hva er det jeg ber om i India, fremfor alt i Bengal, om ikke ustyrligheten? Det er så avmålt og kalkulerbart her nord hvor jeg bor til vanlig.»


Gjendikteren bøyer seg

Etterord til Gerdtrud Kolmar Verdener

«Gertrud Kolmar, alltid vært et annet sted. ‘Ta vekk vest så jeg kan bli øst’, skrev hun, og ville i østlig retning. Fjellene i Ural, øyene utenfor Malakka. Ja, med et plaget smil kunne man si at hun ville ‘renses’ for dem/det som ville rense henne og alt annet mørkt og østlig vekk fra Europa. Hun ville til enhjørningenes og krystallenes endeløse sted, til landskap med froskeprinser og rubiner.»


Sangen

Artikkel publisert i Morgenbladet 2004





mp3-format (12,8 Mb)
rm-format (3,3 Mb)

«Den dagen får Rehena sin ektara og prøver ut det énstrengete instrumentet med det samme. Hun stryker over den utskårne fuglen, legger så ektara’en på tøyfutteralet på bakken, setter seg på huk, ser konsentrert rett inn i mikrofonen og evigheten og synger – om kjærligheten som har vart helt fra barndommen av og om atskillelsens sorg. Ektara’en kan hun ikke bruke ennå. Hun må lære av en guru eller murshid. Nesten hver gang jeg ser henne de fire-fem dagene jeg er her, bærer hun ektara’en i det oransje tøyfutteralet på ryggen som en ordentlig vandrer og musiker.»
    Rehenas sang kan du høre i et radiointervju med Wera Sæther, redigert av Kjetil Bjørgan til programserien Transit, NRK P2. Wera Sæther presenterer her fragmenter av uformelle opptak fra nordvest-Bangladesh februar 2004, fra fastlandet og Sandøyene.


Patti Smith: Trampin’

Artikkel publisert i Dag og Tid 2004

«Verden er skrevet inn. Hun er 57 år. I verden, men ikke av den. Enkel, sammensatt, bar; avgjørende. Det er dette vi ikke er vant til. Som i Trampin’: I want to make Heaven my Home. Nakent og vedvarende begjær i bønn.»