Grasrottenker og dikter

i verden, skrivende

Telegram om begynnelsen: med krig i kroppen, for min mor syklet gravid fra Oslo til Gøteborg i 1944; med Christiania Portland Sementfabrikk i Slemmestad i pust, syn og bevissthet. Første erfaring av klasse som fabrikkarbeiderdatter og elev ved Asker Gymnas. Første kollektive erfaring av galskap som hjelpepleier i isolatavdelingen ved Blakstad Sykehus etter artium i 1964. Første utland: Frankrike, 1964; andre utland: Algerie, 1965.

Nå, i 2018, skrivende og fotograferende, med en sterk og praktisk grasrot-forbindelse til Bengal. Bosatt i Oslo, med en liten arbeidsleilighet i Budapest, til retrett og for etterarbeid av fotografier. Årlige lange opphold i Bangladesh og det østlige India (Kolkata). Klikk deg inn på «Grass Roots Bengal»

Først skrev jeg en engelsk tekst om «the poet as organizer», så denne. Nå skriver jeg til dem som kan tenkes å vite noe på forhånd, om ikke om meg, så om Norge.

1. a) barndom og ungdom

En lang reise er gjort, fra fødsel i Sverige rett etter Frigjøringen 8. mai 1945, via et par omflakkende første barneår, til barndom og ungdom ved Oslofjorden, under fabrikkpipene mellom Asker og Hurum. Slemmestad var et førstemai-sted. Der var viktigere å være maken enn å være sin egen.

Fjord, skog, karrighet, arbeid i ansiktets svette og sot; alt dette gjaldt der jeg var barn. Min far var organisator, filmentuasiast og storleser av aviser og bøker. Min mor var en noe mer beskjeden organisator, en glupsk filmentusiast og en ubeskjeden leser av skjønnlitteratur. Min far var skiftarbeider og min mor en mamma som laget mat, sydde, heklet, strikket, gjorde gymnastikk, hørte radio, danset, leste leste leste, og var aktiv i foreninger for kvinner.

Det var et lite liv, med en smal frihet for de voksne og en raus frihet for barnet. Jeg hadde skogen, sjøen og radioen, og besøkte ofte den eneste bondegården. Vi bodde trangt og leste glupsk. Biblioteket bød på andre verdener i verden. Vær bibliotekar når jeg er syk eller bortreist, sa lærer-bibliotekaren til meg da jeg var tolv. Så administrerte jeg bøker, tilbakelevering og utlån for voksne og barn. Bevissthetsrommet utvidet seg. Også atlaset og frimerkesamlingen gjorde verden utenfor Slemmestad merkbar.

Jeg kom fra skogen, sjøen og bøkene, med stor nysgjerrighet og en slags urforbindelse til verden. Ble skoleavisredaktør for skoleavisen Excelsior ved Asker Gymnas, en radikaler på rart sted. Jeg meldte meg ut av Den norske kirke. Antikrigsbevisstheten var akutt. Nærheten til den franske kolonimaktens vold i Algerie var stor. Jeg leste Dostojevskij, Kafka, Camus og den unge Marx.

Min far døde gjennom mange år. Døden var var sansbar realitet.

Etter artium, rett til Paris. Men først måtte jeg tjene penger til oppholdet ved École des Professeurs de Français à L´Étranger ved Sorbonne.

1. b) studier

Jeg valgte psykologi, og valgte bort litteraturhistorie og russisk. En gudserfaring slo ned gamle bevissthetstrukturer. Det skulle bli i religionshistoriefaget jeg virkelig ble angått. Jeg kilte et grunnfag i religionshistorie inn i embetsstudiet i psykologi. Jødisk og hinduisk mystikk; all mystikk. Hva er gud, hvordan kjenne gud; hvordan vite at det er gud; hvordan komme til gudserfaring. En lang og krevende utforskning av katolsk tro og fromhet pågikk i en som aldri hadde kjent en eneste katolikk i verden. Det var motstrebende jeg, maktkritisk, ble nettopp dét, katolikk.

Det katolske er alles. Det kunne ikke være sant om det ikke, i selve grunnen, var alles. Jeg leste Simone Weil, Edith Stein, teologi, filosofi og poesi.

I det offisielle faget, psykologi, var det de galeste som dro meg til seg. Psykoanalytiker, tenkte jeg. Med schizoide, ja, kanskje schizofrene, som mine mennesker. De som ikke vet at de er delaktige i en felles verden.

1. c) Tromsø og mer

Så lang en reise: fra Slemmestad til Asker, til Paris, kortvarig til Algerie, og så til Blindern. Så langt fra røde Slemmestad til dominikanernes klosterkirke på Majorstua. Bevissthetskulturer samlet seg i meg. Nordnorsk livsfølelse føyde seg til det som allerede fantes. Til sammen ett års praksistid ved Åsgård Sykehus i Tromsø var en bekreftelse av barnet som hadde kunnet løpe og leke fritt med (nesten!) alle, og i Tromsø igjen kunne det. I Tromsø ble latter og skapende kollektiv fryd sluppet løs. Vi var med i hverandre. Det var der dikteren prøvde seg frem.

I Tromsø stod jeg opp før klinikkhverdagen og skrev råtekster fra hverdagen. Jeg spurte og funderte i det jeg faktisk så; det som rammet, åpnet og var rart eller skrekkelig. Mitt eget var midlertidig opphevet; det var selvsagt med som klangbunn. Sykehushverdagen var omfattende. Vi måtte innordne oss etter et skjema. Jeg ga ikke slipp på oppfinnsomheten. Lyrikkgruppe, sa jeg. Kom og les dikt, kom og hør dikt. Og mange kom, de som ble kalt ”pasienter” og de som ble kalt ”ansatte”. Jeg var ung og tenkte ikke at bare det som alltid hadde vært skulle fortsette å være; det kunne jo skapes noe nytt.

Det var som ganske ung kliniker jeg, for andre gang, begynte å skrive. Nittenåringen i Paris hadde skrevet fra en brennende mørk bevissthet. Den parisiske teksten ligger i en kiste på St Hanshaugen i Oslo. Den har ikke vært lest siden den ble skrevet i 1964. Den begeistrede og frekke ”klinikeren” skrev tett ved andres ansikter, gester, setninger; skjebner. Hun skrev i en undersøkelse av gud, midt i verden. Fiskeværet var nært. Fyllikene som rømte fra klinikken ved Åsgård Sykehus til baren i Tromsø var fyllikkene mine. Vi dro, jeg visstnok barføtt, for å plukke dem opp og frakte dem tilbake til sykehuset. Jeg trodde jeg skulle skoleres til å bli psykoanalytiker, med schizoide som mine mennesker. Men det ble ikke slik.

1. d) L'Arche og mer

I 1972, før hovedoppgaven om anorexia nervosa (Undertittel: avhengig virkelighet og selvtilstrekkelig ide) var innlevert, den som siden skulle utgis i forenklet og forkortet utgave som Kvinnen, kroppen og angsten (Gyldendal, 1974), traff jeg en fransk-kanadisk filosof og organisator, Jean Vanier. Han hadde noen år tidligere grunnlagt et landsbysamfunn med psykisk utviklingshemmede og andre – slike som oss – i landsbyen Trosly-Breuil, nord for Paris. Dit dro jeg for å erfare og se. På dette tidspunktet utkom den første diktboken min, Barnet og brødet, med Aasmund Brynildsen som redaktør. Jeg var en lykkelig debutant, som oppholdt seg i Trosly-Breuil, da boken kom ut i Oslo

Dragningen mot det franske var sterk. Jeg ville være i det språket. I 1973 spurte Jean Vanier om jeg kunne dra til Alger, og der organisere et arbeid for psykisk utviklingshemmede, noe den algeriske staten hadde bedt ham gjøre mulig. Jeg sa ja, og ventet, i Trosly-Breuil, på det offisielle invitasjonsbrevet fra Algerie. Det gjaldt Algerie, et land jeg var forbundet med. Jean Vanier visste ingenting om denne forbindelsen. Den offisielle invitasjonen lot vente på seg.

Jeg dro tilbake til Oslo, populariserte hovedoppgaven og ble, på grunn av Barnet og brødet, bedt om å fylle et legevikariat (!) ved Modum Bads Nervesanatorium, der jeg ble terapeutisk ansvarlig for en gruppe unge plagede og oppfinnsomme folk. Vi var hverandres, i utforskning, latter og noen forferdelser. Diktkveldene på mandager var det viktigste. Først leste jeg dikt jeg hadde valgt ut, så leste jeg dikt andre hadde valgt ut, så leste andre det de selv hadde valgt, og så leste de det de selv hadde skrevet. Legene var ikke for arrogante til å komme innom.

Bli her, sa lederne mot slutten av året. Men jeg visste at jeg ikke kunne innordne meg Systemet, selv om dette var det aller beste stedet i Systemet. Det var ikke karriere som gjaldt. Modum Bads Nervesanatorium var den mest frihetlige psykiatriske klinikken i landet, kanskje i tillegg til kjære avdeling Cecilie i Tromsø, og jeg ga ved valget, nei-takk, opp forsøket på å arbeide innenfor ferdige rammer. Jeg måtte lage, eller være med på å lage, rammene selv. Det traderte var sterkt i den katolske kirken, som jeg, eukaristisk sett, var inne i – uten noen gang å være fullt ut lojal mot den geistlige makten.

1. e) Mariahuset og mer

Året var 1975, og jeg var skrivende. Den tredje boken kom ut. Ønsket om felles arbeid og bønn var sterkt.

Ensomt arbeid i tekst og felles arbeid med og for mange har vært en gjennomgående rytme, og er det også når dette skrives i 2017-2018. Forbindelsen til L´Arche i Frankrike ble opprettholdt på syttitallet. Et hus for ”utslåtte” i Oslo?

En anonym pengegave ble gitt, stor nok til å kjøpe et dødsbo i Frogner Bydel. Huset i Erling Skjalgssonsgate 2 ble kjøpt. Noen som delte visjonen om felles arbeid og bønn kom og ble værende og et formelt styre ble dannet. Også noen entusiastiske og hengivne kom. Noen var ”hel ved”.

Måneder med oppussingsdugnad fulgte. Vi ble bedt om å ta imot barn som falt utenfor barnepsykiatriens system, og som krevde mer enn hva Helsevernet for Psykisk Utviklingshemmede (HVPU) kunne stille opp med. Jeg var en organisator av penger, kalender og offisielle møter. Barna kom og blindernspråket falt av meg. Det var læreår i fellesliv. Jeg var alene når det var mulig, og skrev når jeg kunne; to halve dager i uken var beskyttet slik at jeg skulle kunne skrive, mens andre danset, vevde, vasket og laget mat. For øvrig gjorde jeg det samme som alle.

To bøker ble laget og utgitt: Barnet, brødet og dansen og Lovet være du, søster brød. De er bearbeidet og blir nyutgitt til Mariahusets førtiårsfeiring i 2015.

I 1976 ble jeg bedt om å dra til India for å besøke L´Arche-fellesskapene der. For første gang: Kolkata. Erfaringer der, samt i en landsby, Keerungudi, med kasteløse i Tamil Nadu ble skjellsettende. Det var året etter hungersnød i Tanjavor-distriktet. Jeg kom syk til landsbyen, og ble liggende på leirgulvet i Keerungudi. Kvinnene samlet mynter for å kjøpe og lage mat til meg. Kolkata og Keerungudi ble værende som sterke indre steder etter dette.

Bøkene til en fransk cisterciensermunk, Dom le Saux, som i India ble sadhuen, men fremdeles katolsk munk, Abhishiktananda, fulgte meg. Jeg oversatte En messe ved Gangas kilder. (Den er uutgitt). Gjendiktninger fra fransk av Pierre Jean Jouve og Pierre Emmanuel ble gjort mens jeg bodde i Mariahuset, som er et hjem, også for meg, i Oslo. Det var et skjellsettende lærested og er en indre og organisatorisk referanse for bestandig.

Et hus og fellesskap til, Veihuset, ble stiftet i 1980. Et verksted ble opprettet, for tradisjonell boktrykkerkunst der en håndfull folk som ikke klarte seg i vanlig yrkesliv skulle kunne lage bøker. Vi klarte ikke å holde huset og arbeidet oppe. Også det var et lærested – om mennesker og om ønsket om å bevare utdøende kunst- og håndverkstradisjoner. To lange reiser til ashramer i India (1980) og ikkevoldssteder i USA (1984) var skjerpende. De ble råstoff til bøkene Hvit sol og Sol over gode og onde.

Det var i 1982 jeg tok innover meg, på en radikal og total måte, hva den kjernefysiske truselen dreier seg om. Jeg gikk en dag forbi en barnehage på St Hanshaugen og så for meg disse barna som aske. Etter dette dro jeg til en ikkevolds-aksjon i Cómiso, på Sicilia og diktsyklusen Cómiso, en klage ble utgitt i 1984.

1. f) Alene: skrivende reisende

Fra 1986 var jeg skrivende, med skjerpet følelse for kjernefysisk og økologisk trussel. Jeg flyttet inn i leiligheten som fremdeles er den faste basen i Oslo på dagen for Tsjernobyl-ulykken: 26. April 1986.

Jeg var aktivist, men som oftest i ord. Poesi. Gjendiktninger, fra engelsk, men mest fra fransk. Utslettelses-temaet var inngripende. Oversettelsen av Spørsmålenes bok, av Edmond Jabès, var viktig. Jeg strevde samtidig med et romanstoff, av meg kalt De Uhørte, som meget langsomt ble til romaner. Ikke en stor, men fire mindre. Den første var Ruts bok 1989. Jeg skrev også dokumentarisk, og hadde en sterk følelse for dokumentarisk poesi.

Tenkte jeg på å (med)stifte flere fellesskap eller organisasjoner? Overhodet ikke. Tenkte jeg på India? Ja. Men neppe på å reise dit.

Nittallet var tiåret med reiser. Selv små reiser må organiseres. Til Buçuresti rett etter diktatorens fall. Gjendiktning, med en rumener, fra rumensk: Kanskje noen drømmer meg, av Ana Blandiana. I regi av Den Norske Forfatterforening ble et, til dels rystende, forfattertrefff mellom israelske, palestinske og norske forfattere organisert, i Oslo 1993. Med Kirsti Blom, Thorvald Steen og andre var jeg medorganisator. Når folk som ikke vil ha med hverandre å gjøre – denne gangen: palestinske diktere og israelske diktere – er nødt til å ha med hverandre å gjøre, blir hverdagen pint, og iblant forbløffende.

En venn hadde for lengst spurt: vil du reise i India med meg? Jeg svarte: etter at min mor er død, og føyde til: vil du reise i Burma med meg? Min mor døde, i 1991, i denne leiligheten, der jeg satt og skrev i naborommet. Hun gjorde sitt arbeid, jeg gjorde mitt.

Rommet der hun døde skulle bli mørkerommet mitt. Jeg hadde, tankefullt og med alvor, begynt å fotografere. Jeg noterte de siste livshendelsene og livsordene hennes, fotograferte henne – og organiserte hverdag for en som var døende og en som var skrivende. Jeg dro til Romania igjen, til Maramures, dro til India og Burma og tilbrakte, høsten 1992, nesten to måneder i slummen i Kigali i Rwanda. I Naomis Hus ble laget. I 1995 og 1996 ble to reiser i Guatemala utført, og Maisbarnebarna og Det uhørte Guatemala ble laget.

Noen år senere var alle førstegangsreiser gjort. Inngripende valg som utelukket andre valg, var truffet. Jeg skulle igjen bli stifter – og organisator. Ikke fordi jeg ønsket det. Men jeg var villig.

1. g) India og mer

Reisen til India u0026amp; Burma i 1991-92 skulle bli skjellsettende. Det visste ikke vandreren den gangen. Jeg dro alene innover i stammefolks voldelige Bihar, og deretter med tog fra Ranchi til Kolkata, som jeg såvidt kjente. En ung tolk tok seg av meg. Bengalske poeter leste dikt i Kolkata og tolken tok meg med til dem. I pausen snakket noen om Jaydeb mela i Kenduli. Der skulle baulene synge. Jeg spurte øyeblikkelig hvordan en kunne komme seg dit. Med tog til Shantiniketan, og derfra videre med buss.

Det organisatoriske arbeidet i Bengal kan sies å ha hatt flere begynnelser, i form av erfaringer eller punktnedslag, før den organisatoriske begynnelsen. To slike kan nevnes: baulenes sang i Kenduli, januar 1992, og marfatikvinnenes sang på en sandøy i Brahmaputra, februar 1998 (se nedenfor). Jeg, som verken er sanger eller musiker ble, nærmest skjebnesvangert, fanget inn. Det er denne sangtradisjonen, samt bevaringen av den, ikke som museumsgjenstand, men som vital erkjennelsesmaterie, som heretter skulle samle grasrot-konsentrasjonen.

Av å gjøre dette er jeg neppe blitt en mer tafatt eller lidenskapsløs skrivende. Men jeg er angått og ansvarlig langt ut over egen litterær prosess og eget verk. Muntlighetens praksis og tema griper fra nå av inn på en mektig og, i enhver forstand, bevegende måte. Temaet stemme hadde allerede vært der i noen tiår.

Hva slags tekster sang de? Med den gamle klangbunnen min for hinduisk poesitradisjon leste jeg meg inn. Også muslimenes mystiske lære måtte undersøkes. De som hadde sunget meg inn i seg, om de så ble kalt bauler eller marfatier, var langt fra rett-troende. De hadde tatt til seg erkjennelse fra mange og forskjellige hold. Jeg lette i kildene. Musikerne danset til sungne tekster.

Det gjaldt muntlighet, der ordet bæres av stemmen, og stemmen av hele organismen, som ikke slutter der den ene kroppen slutter, men beveger seg sammen med dem som sang for lenge siden og dem som synger nå. En første erfaring av parampara, eller sampraday: fra mester til disippel, i et samfunn av elever som har samme mester. Denne sangen kan bare læres ved en mesters føtter. Siden mestrene alltid er få, og markedet åpent for varer av alle slag, blir nesten alle, også de søkende, fristet til å kjøpe lett og selge (seg) lett.

Jeg dro tilbake til Kenduli tre ganger i løpet av nittitallet. Fra år til år ble jeg mer og mer oppmerksom på kjøpet og salget av den gamle sangen. Siden forsvinningstemaet for lengst var gammelt i meg, de europeiske jødenes forsvinning fra Europa, den overhengende økologiske og kjernefysiske forsvinningen, håndverks forsvinning, sann poesis og kunsts nesten-forsvinning, begynte jeg fort å tenke at den bengalske sangtradisjonen, fremdeles holdt oppe av baulene, kunne forsvinne. Fattige bønder var for fattige til å holde fattige sangerne sine oppe. Det som forsvant hadde ikke kraft og livsgrunnlag til å motsette seg det å forsvinne.

1. h) Ennå ikke

Ennå organiserte jeg ingenting annet enn egne tekster og reiser. Så dro jeg i 1998 til sandøyer i Brahmaputra for – forsøksvis – å ta inn hva det kunne være å bo på land som, i og med flommene, faktisk forsvant i vannet. Jeg snakket med kvinnene der. Siste dagen vår på øya, blant veversker som vevde med brukttråd, sa tolken at sa disse kvinnene kunne synge. Jeg spurte om de ville synge for meg. De sang gamle og sørgmodige lengselssanger. De sang: ”Jeg ber gud bare om gud”.

Kvinnene kalte seg marfatier. Bli her, så skal vi synge for deg hele natten, sa de. Vi er født av samme mor, sa de til meg. Kom tilbake! Jeg måtte dra derifra, men visste at jeg en dag ville måtte dra tilbake til denne øya. Mer enn fire år senere kom jeg meg dit. I mellomtiden hadde jeg begynt å lære bengali. En time hver morgen i fem år. Denne gangen, i 2002, var det en åtte år gammel jentunge som sang for meg på en annen øy i Brahmaputra. Bli med meg hjem, sa jentungen da sangen var ferdig. Det er ikke mulig, svarte jeg. Det skal bli mulig, sa hun. Jeg ble med henne, og den lutfattige moren ga den syngende jentungen Rehana over til meg.

Jeg forlot Bangladesh og visste at jeg var ved en terskel: enten la være å reise dit igjen eller reise dit med et praktisk anliggende, i tillegg til min egen søkende og skrivende bevissthet.

Jeg hadde nå tre ganger reist fra Kolkata, der jeg skrev, oversatte og fotograferte, og østover til Dhaka, der jeg var oppslukt av den gamle sangtradisjonen. Jeg hadde med baulene å gjøre, og sluttet ikke å sørge over at mange av dem, såvidt jeg kunne skjønne, gikk seg bort. Det var lett å skjønne hva de ble forført av: ære, berømmelse og vestlige penger. De kunne ikke annet enn bli forført, for de sanne mestrene var døde.

Jeg opprettholdt en sped og høyst personlig forbindelse til noen bauler. Boken Adresse i vinden kom ut i 1999.

Var det bønn, var det begjær, var det en følelse av plikt? Kanskje ble jeg også drevet av et ønske om å overskride den ensomme eksistensen og blitt ett med noen som levde ”på bakken”.

Jeg var kommet inn i Jesu lære og syn ved ordet kenosis, som er gresk for ”nedstigning”. Gud steg ned, gud er nede. Skjærtorsdag, og fotvask. Jeg kom hjem i vanlige fattigfolks livspraksis på sandøyer og fastland nord i Bangladesh og jeg kom, nærmest brennende, hjem i sangene, som jeg heretter hørte med et enda åpnere øre, siden jeg gradvis skjønte mer av tekstene.

Var det dette jeg skulle hengi meg til? Aldri bare dette. Jeg vurdere aldri ikke å skrive. Det hadde jeg en gang prøvd ut, og ikke tålt. Skulle jeg være i verden måtte jeg være skrivende. Resten var tillegg.

Men tillegget skulle i perioder vokse ut over grensene for å være tillegg, og bli det mest oppslukende. Det er ikke mulig å blande seg med fattigfolks liv, bønn og sang uten å bli kastet om på.

Det organisatoriske arbeidet i Bengal begynte i 2004. Jeg antar det vil fortsette til jeg dør. Så er håpet at det vil fortsette mye lenger, båret og organisert av andre i Norge. Ja, så lenge sangen er sang og fargen er farge og menneskehjertet innestår for å være hjerte, og kunstnere innestår for å være akkurat dét, og så lenge Bengal består, på en varmere og våtere klode.

1. i) Bengal øst - og vest

Purbo betyr øst, på bengali. Purbo betyr også først. Det organisatoriske arbeidet begynte øst i Bengal, i Bangladesh. Det begynte i Oslo også.

Hva skulle og kunne jeg gjøre, og hvordan. For tradisjonssangen, ja. Men ved hvilke metoder? Arbeid i verden krever penger. Det krever et felt av hengitte, givende, arbeidsomme folk. I Oslo spurte jeg naboer, kolleger, venner: vil dere støtte dette, i hvert fall i fem år? Mange nok de ville være med som bidragsytere, noen som entusiaster. Hva skulle vi: bevare tradisjonsssangen. Dette betydde: arkiv. Lydopptak, slik var tanken. Styrke de gamle sangerne og musikerne. Reparasjon og nyanskaffelse av instrumenter. Festivaler. Fra begynnelsen av: hinduer og muslimer, gutter og jenter sammen. Barn skulle lære de gamles sanger. Dette var grunntanken i grasrotarbeidet i Bangladesh. Jeg dro dit for sangen, musikerne og barna. Jeg fotograferte, gjorde lydopptak og skrev – med sangarbeidet som akse og horisont.

1. j) Den vakre historien som ble avsluttet og igjen begynte

Tradisjonssangen skulle bevares gjennom barna. Gurugriho, sa jeg. Det skulle være navnet på et sangsted. Guru = mester. Griho (sanskrit) = hus. Altså, sangundervisning i mesterens hus. Nordregionen er landets fattigste. Festivaler ble avholdt, instrumenter innkjøpt og sangskoler opprettet. Jeg besøkte alle sangskolene en eller to ganger hvert år, skrev ”brev hjem”. Det ble organisert inspirasjonskvelder med fortellinger og avspilling av sangopptak på Briskeby i Oslo. Vi holdt på med de fattiges kunst.

Så å si alle lærerne var og er hinduer. Sang er en tradert hengivenhetsform for fromme hinduer. Blant muslimer er det de ikke-ortodokse (marfatiene) som synger. Sandøybarna har hele tiden hatt en egen råhet og kraft i stemmen. Skal de fattige synge? Skal ikke de fattige nøye seg med å spise, og i beste fall lære alfabetet? Dette er de milde spørsmålene. Mange tenker kanskje at de fattige skulle dø, så ble vi andre kvitt en påminnelse og et besvær.

Historien er lang. Den har torner. En organisasjon er nedlagt. Et nytt prosjekt er i gang. Det er vakkert. Det har et enkelt navn: Ny Sang. På engelsk kaller vi det Hear It. På bengali heter det det Mayer Tori.

Jeg lar her være å skrive om gamle forferdelser. Det pågår et helbredelsesarbeid. Dette har sitt sete i Kolkata. I Bangladesh har det nye arbeidet en enkel grasrotstruktur. Noen der er ikke lenger med i det opprinnelige arbeidet for tradisjonssangen. Det viste seg at de hadde en annen visjon og agenda. Et menneske har ikke engang oversikt over seg selv, og kan ikke vente at andre skal ha oversikt over seg – eller at alle skal ha oversikt over alle.

1. k) Kolkata

Det var til India jeg kom først. Som land er India det første. I Kolkata er jeg dikteren og fotografen som er åpen for den merkverdige byen som gjennomgår til dels skrekkelige moderniseringer, men like fullt er rar, gammel, forfallen og vidunderlig. Så er jeg den noen der kaller maa, og jeg bøyer meg i det navnet.

Det fins et hus ved Ur-Ganga. Huset heter Tori-Maa. Det er huset vårt. Et ashram-lignende sted, der barn får gjøre yoga, male med naturfarger og når musikere kommer fra Bangladesh får de lære å synge.

Forbindelsen mellom musikere i Bangladesh og grasrotarbeiderne i Arshi Nagar Paschim Banga/Earth Care with Art i Kolkata er sterk. Det dreier seg om ett og samme anliggende: bevare kunsteriske, visuelle og musikalske, former, samt en ethos, som er truet i den allmenne forflatningen. På begge steder er nærheten sterk til det sårbare livsgrunnlaget, naturen som kan tørke ut og drukne,.

Et lite, men varig og sterkt, grasrotarbeid har pågått blant veveres døtre i to landsbyer i Nadia i mer enn sju år nå. Alle maler, noen synger, mange gjør yoga. I alt, cirka hundre og femti barn. I Kolkata, kanskje femti. Et jordstykke er kjøpt i Bankura. Ytringsfrihetspenger fra Den norske forfatterforening ble brukt til det kjøpet. Et leirhus, et gjestehus og et meditasjonshus er bygd der. Trær er plantet, jord skal dyrkes. Det dreier seg om et område med vannmangel. Vi prøver å knytte folkekunstnere til oss.

Arbeidets senter er i Kolkata, ved Ur-Ganga, adresse B. L. Saha Rd, Tollygunje. I Tori-Maa har jeg et eget rom. Vi, ti-tjue sterkt og løst tilknyttede personer i Kolkata-området, beveger oss langsomt, og ønsker å ha dekning for enhver ny begynnelse. Huset er solid og vakkert. Ønsket om og forsøket på å bli delvis selvberget er sterkt i Kolkata. Vi er på skrivende tidspunkt langt fra økonomisk selvberget, og trenger støttende venner.

Vi ønsker at Tori-Maa skal bli sted for barns uttrykk og glede, et bevisstgjøringssted om natur rett ved utsatte Ganga, et samlingssted, også kunstnerisk, der folk kan tenke sine egne tanker uten å bli invadert av ideologier og agendaer. Ja, frihet, simpelthen. Og vi ønsker å leve nær Bengalbukta på en årvåken måte.