jeg tenke på. Jeg skal jo tenke på det jeg simpelthen tenker på. Så skal jeg tenke på
det jeg må tenke på. Det ene kan være det samme som det andre.
som bor i internatet vårt for noen utvalgte syngende barna & ungdommene i organisasjonen Arshi Nagar («Speilbyen»)nord i
Bangladesh. Ellers blir det rot, sier han. Først det, så det, så det. Jeg må lære å lage rekkefølge og utføre den, sier fjorten-femtenåringen. For alt
er ikke like viktig, legger han til.
Da jeg snakket med Anando (og de andre) på telefon i forrige uke, holdt jeg på å si –
til gutten midt i tentamen – gi alt du er og har når du besvarer tentamensoppgavene. Men det var jo ikke der han skulle gi alt. Jeg skal gi alt når jeg synger, når jeg spiller esraj og dotara, sa Anando. Og når jeg skriver, la han til. Han skriver om været. Det er blitt 25-30
sider til nå. Været er blitt annerledes, sier han. Han bodde på en sandøy i
Brahmaputra til han var tolv år. Anando husker flommer og sandstormer, land som ble tatt av vannet og slamland på nytt sted i floden.
jeg skriver. Manuskriptet jeg i snart tre år har vært inne i, eller i kanten
av. Det, kalt lavlandet, som ikke slipper meg, og som kjennes ‹testamentarisk›. Jeg har andre
påbegynte manuskripter også.
skrevet. Det er en hard mangel på adresse.
 |
| fra sangskolen Chaparhat i Bangladesh |
Jordskjelvet i Nepal slår inn. Rett før skjelvet på lørdag snakket
jeg med Binod i Kolkata. Samtalen ble ufullført og jeg
ringte igjen. Femten-tyve barn hadde sittet og malt i huset ”Båt-Mor” (Tori-Maa) da grunnen ristet. Så
sendte jeg en tekstmelding til Badsha, i Arshi
Nagar, Bangladesh. Litt etter kom en epost fra ham om at de hadde styrtet
ut av internatet da de merket skjelvet; han, Anando og de andre. Det ble sprekker i gulv og tak. Jeg vet ennå ikke hvor store. En kan
ikke, i de eller andre trakter, spørre etter skadeomfang eller ulykkens alvor,
i hvert fall ikke sine egne mennesker, uten å kunne si: jeg bidrar med dette. Jeg kan
ikke gi mer men jeg kan gi dette.
denne gang Nepals folk, dyr og natur som merker og vil merke lenge. Det dreier seg om ødeleggelser av utenkbart
omfang. Templer og kulturminner er rasert: tilbedelsesstedene,
tilhørighetsstedene, verdighetsstedene. Det folk har elsket og er blitt holdt
oppe av er borte eller smadret, i tillegg til det elementært nødvendige: en hel kropp, mat, hus. Mor, far, bror, sønn, datter.
Bangladesh er mindre omfattende. Men de er våre egne skader. Hvordan skal jeg
tenke om de kolossale skadene hos de fremmede og de
mer begrensede skadene hos de som er mine/våre egne. Hvem skal jeg tenke mest konkret på: de absolutt skadde jeg ikke kjenner, eller de litt skadde jeg er forbundet med og har forpliktet meg overfor.
spør: ‹Hvor skal jeg gå›. Jeg spør ikke slik. Det er helt tydelig hvor. Til skriften, bildene og til Bengal. Men
hvor manuskriptet mitt skal kunne bli bok er i løpet av ganske kort tid blitt
utydelig.
bok i hendene.
Og så dette: to kjære bøker, Barnet, døden og dansen og Lovet være du, søster Brød, begge fra hverdagslivet med sterkt skadde barn, blir nyutgitt i år. Dette for å feire Mariahuset,som er en kraft også i 2015, i langt hardere tider (enn 1975) i denne byen. Mer om denne boken i et senere bloggbrev.
meditative og utforskende skriftarbeidet er det ikke mulig å være
grasrotaktivist i Bengal. I verden
inne fra skriften, inne i skriften i verden; eller poetisk dokumentar. Lenger og lenger
inn, der i vannkanten.
bidra til at bygningene i Arshi Nagar kan bli reparert, så ikke nøl.