Kolkata

kjære hver og en,
Jeg tenker – også – på den indiske statsministeren Narendra Modis nye dress.

President Barack Obama var i Delhi under Republikkens Dag tidligere i denne uken.
De to statsoverhodene ble enige om å bygge kjernekraftverk i delstatene Gujarat og
Andra Pradesh. General Electric og andre firmaer med lang historie skal være med.
Ingenting er langt unna mulige terrorister, og heller ikke jordskjelvfare. India skal bli
en stor smidig fabrikk. Heller kjøpekraft enn jord, vann og barn, sier ministrene; her
som i de fleste land. Dette er underlig, siden ingen kan ta noe med seg til slutt. Vi kan
jo ikke ta jord og vann med oss heller. Men vi kunne i det minste la være å skade
livsgrunnlaget. Dette tilhører den gamle ahimsa-tanken.

Narendra Modi kler seg elegant. En dress utmerker seg. (Huffington Post vet det!)
Stoffet, bomull eller silke, er vevd med statsministerens navn som grunntema.
Narendra Modi Narendra Modi Narendra Modi, tusen ganger eller mer. Det er
særegen form for ”ytringsfrihet”.

Et stor indisk potensial er opprør mot overmakten. Mahatmi Gandhi, hans menn og
kvinner, har jo vært her. Det er lenge siden nå. Pengene gjør sitt for å gjøre folk små.
Pengene inngår i det som blir tilbedt sammen med andre guder.

Det hender jeg trasker i et slumområde ved jernbanelinjene i nabolaget. Unger vasker
seg mellom jernbanesporene. Geiter eter på bittesmå gresstuster. Noen har plassert en
sliten sofa mellom to jernbanespor. Kvinner vasker spann, tallerkener og kar. En
mann reparerer en bukse. En annen mann lager te. Sarier ligger til tørk. Vannbøttene
står fulle, på vent. Et lite tempel blir renholdt. Jeg balanserer på rillene. Alle vet når
toget kommer. Om de ikke har klokke, eller skjema over togtider, hører de lyden; de
varsler hverandre. Noen kan jo sovne her. Det hender folk blir fordrukne og glemmer
seg bort. Det utstedes stadig nye brennevinslisenser i byen.

Det er fredelig mellom togsporene. Jeg tror alle som søker mot lyset og frirommet her
kan spise nok. Jeg trasker der og er nesten en av dem.
De syngende barna våre nord i Bangladesh gjennomgår en periode verre enn flom,
skrev Badsha i går. Siden 5. januar har det pågått en så og så uopphørlig blokade
gjennomført av opposisjonspartiene. Folk og varer kan ikke bevege seg eller fraktes.
Det som ellers blir kjøpt og solgt blir det ikke nå. De har ikke nok å spise, skrev
Badsha; de syngende barna våre går ut i veikanten og leter etter spiselig grønt.

Jeg vet ikke hvor mange som leter slik. Han nevnte åtte-ti navn på barn han vet er
meg spesielt kjære. Hva kan vi gjøre, maa. Det er så kaldt. Ikke har de mat og ikke
varme klær. (Som mange steder på kloden.) Så er de redde. Et flertall er hinduer. Han
skrev ikke det. I forrige generasjon ble hinduer massakrert litt lenger sør i landet. Arshi
Nagar er en ”ark” for syngende barn fra hindutradisjonen. Hvordan kan de synge
uten å spise, spør han.

Søk om multiple entry-visum snart, føyde han til. Hvorfor snart, tenkte jeg. Jeg er jo i
Kolkata, og drar herfra til Oslo, så hvorfor snart. Kanskje fordi denne regjeringens
representant i UD i Dhaka kan bistå meg. Men blir det nyvalg og regjeringsskifte, da
kan betingelsene endre seg drastisk.

Sujan, sanger, rytmemusiker og en av medarbeiderne våre, skrev i en lang
tekstmelding at han og de som er yngre enn han ikke vet noe om borgerkrig. Men
kanskje får de vite det dette året.

Jeg vet ikke hva de/vi får vite dette året, og det neste. Bare at de er mine og våre
syngende barn. De kjøper eller får brukttøy fra Europa eller USA, med de
skrekkeligste påskrifter på engelsk. Tekstilfabrikkene i Dhaka er effektive og eksporten
til Europa og USA er kolossal. Fattige og nesten-fattige bangladeshere kan ikke kjøpe
slike klær.
Dressen til Narendra Modi er den eneste i sitt slag. Den har kostet langt mer enn hva
en vanlig inder kan tjene på en halv generasjon.

Hilsen Wera
se sunos nye hjemmeside: www.suno-norge.org