Kolkata

kjære hver
og en,

Gudinnen er
ennå ikke gitt til vannet i Ganga. Jeg kan ikke se henne herfra. Men hører
diskomusikken fra musikkanleggene på to sider av huset. Så lenge gudinnen, blå
eller svart, og i gullkantede klær, er iblant oss, akkurat så lenge er lydnivået langt
over skadegrensen. Ble det stille ville folk mumle, forfjamset: men er hun da
ikke her!? Kolossal lyd = gudinnens nærvær.

Ble det
stille måtte folk, kanskje, se seg selv og barna. Kanskje måtte de se søppelet
og vannpyttene der mygg legger egg. Kanskje ville de kjent seg ribbet. Det
voldsomme lydnivået kan være er en form for beskyttelse mot hardere realiteter.
Egen elendighet er som oftest den hardeste realiteten.

Jeg leste
nettopp, på nettet, om ”ikke-vekst” (degrowth). “Vi” kler oss i illusjonen
om nødvendig og lykkelig vekst, og ville blitt forfjamset om ordet ikke lenger
ble nevnt av de politiske og økonomiske lederne. Det er fellesguden, dette: vekst. Fellesgudinnen, kunne en sagt. Hva ville “vi” hatt om “vi” ikke lenger hadde
troen på målbar vekst. Dette, så illusoriske, er det overtydelige beviset på
den kapitalistiske forvirringen. 

Aldeles illusorisk, siden det levende ikke tåler mer
”vekst”.

Dette er
langt mer forbløffende enn mine naboers stivsinnede tro på støy i gudinnens
nærvær. De kaller det puja, som betyr
ofring, og ikke skulle være annet enn en akt av hengivenhet. Jeg tenker med
ett: mon de frodige trærne blir skadet av dette spetakkelet. Fuglene, de kan umulig
tåle diskomusikken.

Det er
ikke indiske systemkritikere og poeter jeg omgås her. De fins, og de er mange;
de må jo finnes i Kolkata også. Å bevare en sammensatt, tålmodig og autonom
bevissthet i dette øredøvende spetakkelet, under det ene korrupte eller
korruptible regimet etter det andre, riktignok med gliper av vidunderlig
sannhetssans, er et hardt arbeid. Sannhets erkjennelse er hardt arbeid
overalt.

Var
sannhets erkjennelse ikke et hardt arbeid, knyttet til det å avstå, ville mange innsett
at vekst og drømmen om mer, og mer, vekst var en raritet på den blå planeten. Denne
drømmen er løsrevet fra fra jord, hav, regn og is. Freudianske drømmer følger
en annen logikk enn hverdagslogikken. Pasienters drømmer, som stort sett er tolkbare
innenfor en gitt livshistorie, skader stort sett ingen. Økonomiske politikeres
vekstfantasier skader mange og det Hele. Konsekvensene av disse pågår for lengst
og enda mer totale konsekvenser er (mer enn) tenkbare. De blir til materie og,
langsiktig, til oversvømmelse, radikal matmangel, folkevandringer, vold og sult.

Folk i de fleste land er
for lengst trukket inn i ledende politikeres og økonomers fantasier om
ustoppelig vekst. Disse er ikke forbeholdt ”det globale Nord”.

I
bengalske visdomstekster, også i sangene til Lalan fakir, nevnes seks
”fiender”. En av de seks er grådighet. Vandrere som ønsker selverkjennelse må
se seg i speilet, erkjenne sin grådighet – for så å avstå fra den.   

Det hender
jeg leser ordet ”klimarettferdighet”. I noen diskurser, også i India, betyr det:
vi her, i Sør, har rett til å forbruke og forurense like mye som de store
forurenserne historisk sett har gjort. Og: koloniherrene stjal fra oss i flere
århundrer og prøver nå å stjele drømmen om vekst fra oss; skulle ikke også
vi kunne bli rike og nyte alle de goder som kan nytes. Og videre: hvem har vel
rett til å be oss avstå. Ingen. Vi har jo avstått, rettere sagt mistet, i århundrer.
Nå er det vår tur. Vi vil bli som dere.

Det er det
jeg ser her. De som kan de turer frem i en villere form for vulgærkapitalisme og
”vestlighet” enn jeg til nå har sett i Norge. I dag så jeg gifte kvinner drikke
brennevin på en tempeltrapp. Det er ti år siden sist jeg besøkte dette templet.
Et av mine kjæreste svart/hvitt-fotografier er herfra. En jentunge helte, i
full andektighet, melk over gudeformen den gangen. Det analoge leicaets små klikk
forstyrret ikke offerhandlingen. Og i dag: store slurker fra en diger brennevinflaske
på tempeltrappen mens ungene danset til diskomusikk foran gudinnefiguren.

Jeg har
elsket disse traktene lenge. Jeg elsker fremdeles. Men det jeg elsker er smalt,
og nærmer seg usynlighet.

Hilsen Wera