Kolkata

Herskerne kjenner sjelden barn. Men de holder
som oftest sitt eget avkom oppe. De kan tenkes å vite at også de, herskerne, må
dø, og  ønske å etterlate alt til sitt eget avkom, og bare til det.

 

 

Jeg sitter på arbeids-
og sovesengen ved Ur-Ganga og jungelen med, tidvis hylende, sjakaler på den
andre siden av den tynne og temmelige møkkete elven; rett ved chanasur[1]-fabrikken,
kremasjonsstedet, steinhuggeriet, en liten malingsfabrikk og elvebreddslummens
bittesmå hus, og skroller gjennom Al-Jazeeras nyeste fotografier. Plutselig, et
bilde fra en flyktningeleir på en øy i Egeerhavet: barn med fioliner. Barn fra
fremmede byer og landsbyer på et sted som, ved fiolinen, kan bli deres eget for
en stund. En behøver ikke å eie fiolinen for å dra buen over strengene.
Aleppo-barn, kanskje.

 

 

Hvem kan ha
lagt fiolinene i flyktningebarnas hender, og for hvor lenge; det kan jo være fiolinister
som vet at barn kan bruke en streng, to strenger, tre og fire strenger til å
holde ut: for å huske og glemme seg, i nye formasjoner av muligheter. Barn er
utholdende om de bare har et blikk på seg. Fiolinen kan, tror jeg, være et
slikt blikk.

 

 

Al-Jazeera-fotografiet er ute av synet
mitt nå. Det som er tilbake er det gamle temaet: barnet og fiolinen. Og, med
ett, minnet om et ungarsk fotografi, ryggen til en fiolinist, bare frakken,
bakhodet og skoene, samt en del av fiolinen og buen å se, og i fiolinistens
frakkeskjøte, hånden til et barn som ikke vil slippe: verken mannen, tonen
eller den lange landeveien.

 

 

En annet fotografi
også, fra 1913, mener jeg å huske, av André Kertész, en blind fiolinist og en
guttunge på en sølesti. For en liten roman som kom ut i 1995, A for ansikt, var dette fotografiet en
slags brønn.

 

 

Den blinde og
sangen, eller fiolintonen; eller begge. Barnet, den blinde og fiolinen. Det er
som om jeg er født inn i dette landskapet.

 

 

Sangen legger seg ikke ned. Ikke
fløyten, fiolinen og andre strengeinstrumenter heller. Ikke trommene. Selv ikke
i krigsherrenes tid, som er den inneværende.

 

 

Total konsentrasjon, som i yogaklassen her
ved Ur-Ganga i går, tjuefem barn la husbråk, hojing og skrål,
høyttalerspetakkel og lekser bak seg, for, i sytti minutter, å gå inn i
yogastillingenes presisjon og konsentrasjon. Muskhan, med foreldre fra Bihar; jeg
har øynene hennes i meg. Som om de spiller i meg. Jeg er – en streng for øynene
til Muskhan.

 

 

Vi har ingen
fiolinist å be om tone fra her i Kolkata. Det er en mangel; vi venter på ham eller henne.

 

 

Flyktningeleiren på en øy i Egeerhavet. Barn
i konsentrasjon og henvendelse. Barn som beviser betydning. Hvilken
betydning? Sin egen, fiolinens, tonenes, samspillets.

 

 

Hva annet kan
et menneske holde seg i enn ”fiolinen”. Den enes fiolin er ikke den samme som
den andres. Og alle fioliner er ikke slike med fire faktiske strenger.

 

 

Like fullt:
der barnet er, der skulle det også finnes en fiolin, eller en fiolins jevnbyrdige:
noe absolutt dyrebart. For barnet jeg var: et utvalgt tre jeg vannet. Treet ga
ingen lyd fra seg. Men det flyttet ikke på seg, og var og forble et vitne.

 

 

De er døve, de mektige store. De hører
pengene og jaget etter ære (den bibelske forkynnerens ”jag etter vind”). De legger
barna og barnas tid øde.

 

 

Dette er ingen
sorg som kan sørges; den er altfor stor.

 

 

La oss nå tenke at vi kunne lage små
”celler”, to-tre-syv-tolv-femten personer, og kanskje med dyr; med andre syns-
og hørselsceller enn de kommersialiserte og ideologiserte. Her og der i verden.
Celler av motstand, utholdenhet, innsyn, ikke-vekst.

 

 

Utholdenheten
måtte være meget stor.

 

 

Jeg drømmer ikke. Jeg blir usentimentalt
praktisk i og ved alle disse månedene, i år etter år, øst i verden. Dette er
steder der drømmere dør – såfremt de ikke har arvet store formuer.

 

 

Jeg tror ikke
at  ønsket om sannhet, som kunne kalles ”synet ned”, fins hos presidenter og konsernledere.
En og annen munk har anelsen om guds rike i seg, to elskende kan ha det, en
hengiven solidaritetsarbeider, en aktivist mot kjernefysisk og annen krig, en og annen sadhu, en syngende fakir; jeg har
sett dem. Jeg er blitt lykkelig av å se dem.

 

 

Ikke-vekst er
nødvendig. Hvilket annet ord kunne vi velge; et ord uten negasjon i seg…

 

 

I går gikk jeg forbi butikken der jeg en
fiolin ble kjøpt til Rehana i 2010. En fiolinist dukket opp i butikken og prøvespilte
fiolinen på trammen ut mot Rabindra Sarani den gangen, og han sa: ja, dette er en
fiolin til henne du kaller ‹datter›. Men Rehana har lagt fiolinen fra seg. Nå
vil hun videochatte med meg fra Dhaka.

 

 

Noen får en fiolin og legger den fra
seg. Noen får aldri se en fiolin eller høre tonen. Noen ser for seg den lydlige
gjenstanden etter å ha hørt en tone, og uten å ha sett instrumentet. Noen får stryke
hånden over en annens fiolin. Noen får røre ved strengen. Noen får spille mens andre
hører. Noen får spille med andre som spiller.

 

 

Det var da jeg
så en dokumentar med West-Eastern Diwan Orchestra, inspirert av Daniel
Barenboim og Edward Saïd, med unge musikere fra mange land i Midtøsten, at det
lille prosjektet kalt ”suno” i meg ble til et større syn.

 

 

Syn kommer,
bærer, bærer ikke, bærer en stund, for så å falle i jorden og bli til støv –
eller et nytt syn.

 

barn i meditasjon

 

 

Se Muskhan for deg, i rytmiske
yogaøvelser. Se flyktningegutten som har en tone å bevege seg i; han er ikke fordømt.
Den blinde sigøyneren på søleveien fulgt av et barn i hullete genser vinteren
før den store Krigen (1913).

 

 

Et hjertets barn skal feires om få
dager. I Betlehem, ”Brødhuset”, i Galilea. Dyrene var der, og to fattige foreldre
den natten. Gjeterne også. Den gamle fødselen er merkbar, også her i Kolkata. Den
er blitt omsnudd til glitter & stas, her som andre steder. De fleste vet
lite om barnet med dyrene under stjernen.

 

 

Et barn det
var maktpåliggende for landshøvdingen å drepe blir feiret fremdeles, om enn på en
pussig, av og til motbydelig, måte. Det er ikke lenger barnet, men ‹meg›,
ofte i flertallsform. Dyrene var der i begynnelsen. Gjeterne også. To ensomme
foreldre. Og nå: glitter, festivitas og “slekt”.

barn maler med plantefarger

 

 

Barna med
fioliner på en øy i Egeerhavet vet ikke hvor de vil bli tatt imot. Fiolinen
tar, inntil videre, noen av dem imot.

 

 

Hilsen Wera

[1] chanusur=nøtte&krydderblanding,sur-søt-salt
godteri