Kolkata

Tomt med gammelt hus – som
må rives – blir kjøpt. Alle offisielle papirer er gransket. Ma, spør
Binod. Hvor sannferdig pålegger du meg å være; kan jeg for eksempel være
lur når det gavner oss… hvem vet hva som gavner i jungelen som er
Kolkata. Jeg kan ikke tenke annet enn at absolutt sannferdighet gavner.
Men det er nødvendig å tenke i mange slags lys. Det gavner ikke de
malende barna i landsbyene at vi blir lurt, eller utbetaler til korrupte
statlige instanser eller ”meglere” det som ikke tilkommer dem.
Jeg
har skrevet et lite tiggerbrev, ennå usendt. Om noen bare kunne
”fjernadoptere” en maleklasse i en landsby: cirka 750 NOK i måneden. Til
malersaker, lærer, et lite måltid… Jeg kvier meg for å tigge for nye
barn. Jeg har tigget så lenge – for de syngende barna i Arshi Nagar,
nord i Bangladesh.
Å
være i Norge er å skrive. Å være i Norge er å høre og si ord på
morsmålet til de jeg kjenner som er av samme morsmål. Samme morsmål er
en forbindelse. Den faller ikke alltid sammen med hjertets egne
forbindelseslinjer. Men morsmål og hjerte kan falle sammen.
Å være i Norge er å gå i skogen, i stillhet og nær furutrærne.
Å være i Norge er å være i tiggende modus for dem som er mine her,
de fleste barn. Om jeg ikke faller sammen med dem i morsmålsforstand,
så faller jeg likevel sammen med dem i en betydning som er større enn
morsmålet.
For
to timer fikk jeg vite at Mousumis mor døde i dag morges. Mousumi er
den eldste av fire søstre. Faren kan lite gjøre. Den nest-eldste
søsteren, ennå et barn, ble bortgiftet i fjor og har født sitt første
barn. Den yngste søsteren ennå ikke to år. Mousumi har en vidunderlig
fasthet – og stemme. Hun var med på å muliggjøre turneen i India i
januar.
Jeg har prøvd å få tak i Mousumi på telefon. Men teleforbindelsen er dårlig på øya i Brahmaputra.
Hilsen Wera