kveld
Jeg
var ung og ville skrive. Jeg ble eldre og trodde jeg måtte avstå fra å
skrive, for å være fulltids og forpliktet tilstede med sterkt skadde
barn, i det som heter ”Mariahuset” på Frogner i Oslo. Barna som ikke
kunne snakke, og selvsagt ikke lese og skrive, tok meg med inn til
viktige erfaringer ved grenselinjen mellom ord og ikke-ord. Men jeg
kunne ikke avstå fra å skrive.
var ung og ville skrive. Jeg ble eldre og trodde jeg måtte avstå fra å
skrive, for å være fulltids og forpliktet tilstede med sterkt skadde
barn, i det som heter ”Mariahuset” på Frogner i Oslo. Barna som ikke
kunne snakke, og selvsagt ikke lese og skrive, tok meg med inn til
viktige erfaringer ved grenselinjen mellom ord og ikke-ord. Men jeg
kunne ikke avstå fra å skrive.
Jeg
reiste, og skrev. Satt i Oslo, og skrev. I mer enn et par tiår har det
vært slik. Det bengalske erfaringsfeltet, på begge sider av landegrensen
mellom India og Bangladesh, vokser som livsform og
langtidsforpliktelse. Men ingen, ikke i eget hjerte og ikke i verden,
sier: du skal ikke skrive.
reiste, og skrev. Satt i Oslo, og skrev. I mer enn et par tiår har det
vært slik. Det bengalske erfaringsfeltet, på begge sider av landegrensen
mellom India og Bangladesh, vokser som livsform og
langtidsforpliktelse. Men ingen, ikke i eget hjerte og ikke i verden,
sier: du skal ikke skrive.
Skriver
hvor jeg enn er. Skulle jo diktet. Men er temmet av ”virkelighet”. Det
blir annen slags tekst av det. Byen drønner i hørselskanalen og svetten
småsiler. Jeg har dusjet for annen gang. Det vidunderlige og
årstidsriktige regnet trøster ikke; det er jo ikke kommet idag.
hvor jeg enn er. Skulle jo diktet. Men er temmet av ”virkelighet”. Det
blir annen slags tekst av det. Byen drønner i hørselskanalen og svetten
småsiler. Jeg har dusjet for annen gang. Det vidunderlige og
årstidsriktige regnet trøster ikke; det er jo ikke kommet idag.
Jeg skriver ”som det er”, og lager ikke et annet tekstlig sted. Her jeg er blir jeg hentet ut av det temperert europeiske.
Må komme lenger inn; bli et hardere syn.
Ringer
og ringer til Mousumi på sandøya i Brahmaputra. Omsider tar hun
telefonen. Hun satt foran moren som døde på torsdag. Hun sier hun ikke
kan sove og at hun tenker på hva hun skal gjøre nå. Hun er seksten år.
Hun ber ikke om noe. Bare: hva skal jeg gjøre nå. Det Mousumi vil er å
synge. Den fattige moren pleide å si: syng, Mousumi, syng. Moren sørget
for at Mosumi ikke ble giftet bort som trettenåring.
og ringer til Mousumi på sandøya i Brahmaputra. Omsider tar hun
telefonen. Hun satt foran moren som døde på torsdag. Hun sier hun ikke
kan sove og at hun tenker på hva hun skal gjøre nå. Hun er seksten år.
Hun ber ikke om noe. Bare: hva skal jeg gjøre nå. Det Mousumi vil er å
synge. Den fattige moren pleide å si: syng, Mousumi, syng. Moren sørget
for at Mosumi ikke ble giftet bort som trettenåring.
Jeg sier: hold telefonlinjen åpen. Sørg for å lade telefonbatteriet.
I
hver eneste avis i Kolkata er det oppslag etter oppslag, ofte med
pasientens navn, om den livsfarlige myggen som, i nye mutasjoner, sprer
”ukjent feber” i deler av byen. Dengue er
navnet. Det kan det oversettes med faren-som-herjer-med-oss. Lege,
tenker folk. Sykehus, sykehus. Om de så må ta opp lån, tenker jeg. Noen
svært få har til nå dødd av den nye feberen. Men folk tror at feber er
en farlig sykdom og tør ikke bli hjemme. Operasjoner blir utsatt fordi
feberpasientene krever å bli innlagt på sykehus. Nå som de gamle
tillitsbåndene mellom folk, også slektninger, i stor grad er brutt, er
de fleste henvist til å tro på leger, advokater og ”skriftlærde”.
hver eneste avis i Kolkata er det oppslag etter oppslag, ofte med
pasientens navn, om den livsfarlige myggen som, i nye mutasjoner, sprer
”ukjent feber” i deler av byen. Dengue er
navnet. Det kan det oversettes med faren-som-herjer-med-oss. Lege,
tenker folk. Sykehus, sykehus. Om de så må ta opp lån, tenker jeg. Noen
svært få har til nå dødd av den nye feberen. Men folk tror at feber er
en farlig sykdom og tør ikke bli hjemme. Operasjoner blir utsatt fordi
feberpasientene krever å bli innlagt på sykehus. Nå som de gamle
tillitsbåndene mellom folk, også slektninger, i stor grad er brutt, er
de fleste henvist til å tro på leger, advokater og ”skriftlærde”.
Det er som oftest mye å tjene på en innlagt pasient.
Det
er mye å tjene på å produsere dokumenter også. ”Jeg forkaster
dokumentet ditt, og lager et nytt. Slik får jeg penger og makt.” Med
forferdelse erfarer vi at advokater ved huskjøp og hussalg kan trenere
en transaksjon ved å innføre intrikate nye setninger i kjøpspapirene.
Honoraret øker! Det fins ingen offisiell og alltid gyldig formel for
eiendomstransaksjoner her. Advokater og meglere skor seg på de ganske
vergeløse. Nytt utkast må maskinskrives, ja skrivemaskin-skrives, ved
hver eneste forandring i dokumentet. Slik blir rike advokater rikere og
de vergeløse både fattigere og enda mer fornedret; de blirsmå.
Det fins skrivemaskinspesialister. Jeg har sett dem. De sitter på rekke
og rad noen steder i byen. De er ganske ”små” men helt nødvendige i
byråkrativeldet som Kolkata er. Så kan de jo skrive. Binod
har feber og gransker husselger-advokatens korrigerte utkast til
salgsdokument. Det kan bli et tredje, og et fjerde..
er mye å tjene på å produsere dokumenter også. ”Jeg forkaster
dokumentet ditt, og lager et nytt. Slik får jeg penger og makt.” Med
forferdelse erfarer vi at advokater ved huskjøp og hussalg kan trenere
en transaksjon ved å innføre intrikate nye setninger i kjøpspapirene.
Honoraret øker! Det fins ingen offisiell og alltid gyldig formel for
eiendomstransaksjoner her. Advokater og meglere skor seg på de ganske
vergeløse. Nytt utkast må maskinskrives, ja skrivemaskin-skrives, ved
hver eneste forandring i dokumentet. Slik blir rike advokater rikere og
de vergeløse både fattigere og enda mer fornedret; de blirsmå.
Det fins skrivemaskinspesialister. Jeg har sett dem. De sitter på rekke
og rad noen steder i byen. De er ganske ”små” men helt nødvendige i
byråkrativeldet som Kolkata er. Så kan de jo skrive. Binod
har feber og gransker husselger-advokatens korrigerte utkast til
salgsdokument. Det kan bli et tredje, og et fjerde..
Arun
Ray på syttien i det eldgamle huset, kalt Nandalay, der en tv-såpeserie
ble innspilt i forrige uke sier: jeg eier ingenting. Sønnen min er
millionær. Sønnen min er en god sønn som ville gå ” syv lange mil” etter
medisin til meg, sier Arun Ray. Så byr han på saltet te fra en termos
og lar meg sitte på den eneste hele stolen i et rart verksted der det
produseres spruteflasker av irrgrønn plast til slike farger som sprutes
på alle under vårfestivalen holi i februar-mars. Det er lenge til holi, sier jeg.
Ray på syttien i det eldgamle huset, kalt Nandalay, der en tv-såpeserie
ble innspilt i forrige uke sier: jeg eier ingenting. Sønnen min er
millionær. Sønnen min er en god sønn som ville gå ” syv lange mil” etter
medisin til meg, sier Arun Ray. Så byr han på saltet te fra en termos
og lar meg sitte på den eneste hele stolen i et rart verksted der det
produseres spruteflasker av irrgrønn plast til slike farger som sprutes
på alle under vårfestivalen holi i februar-mars. Det er lenge til holi, sier jeg.
Det er mer enn en måned til gudinnefestivalen (Durga Puja) også. Så bygges det allerede midlertidige templer (pandals) på
mange fortauer i byen. Durga kommer ridende fra ektemannen Shivas sted i
Himalaya for å forenes med morsslekten sin i elvelandet og drar etter
ni dager tilbake til Shivas sted. Gudemakerne lager leirfigurer nå. Det
fins penger, fantasi og stor tålmodighet i denne byen. Det blir ofte
anvendt så eiendommelig. Penger er ikke sjelden forbundet med
forblindelse og, ja, villighet til å lyve, stjele og drepe.
mange fortauer i byen. Durga kommer ridende fra ektemannen Shivas sted i
Himalaya for å forenes med morsslekten sin i elvelandet og drar etter
ni dager tilbake til Shivas sted. Gudemakerne lager leirfigurer nå. Det
fins penger, fantasi og stor tålmodighet i denne byen. Det blir ofte
anvendt så eiendommelig. Penger er ikke sjelden forbundet med
forblindelse og, ja, villighet til å lyve, stjele og drepe.
Jeg
er åpenbart blitt gammeldags. Står, sammentrengt med titalls
passasjerer, i t-banen og ser på jentenes klær. De beskytter seg ikke
som de gjorde for bare ti år siden, men utsetter seg for mannsblikk som
ikke har lært hvor de skal gjøre av seg. De er jo ikke vant til å se så
mye naken hud.. Jentene vil gjøre som de vil og har modeller av vestlig
og halvvestlig kaliber. De snakker kanskje rettighetsspråk: det er en
menneskerett, eller en kvinnerett, å kle seg i India som en kler seg i
England.
er åpenbart blitt gammeldags. Står, sammentrengt med titalls
passasjerer, i t-banen og ser på jentenes klær. De beskytter seg ikke
som de gjorde for bare ti år siden, men utsetter seg for mannsblikk som
ikke har lært hvor de skal gjøre av seg. De er jo ikke vant til å se så
mye naken hud.. Jentene vil gjøre som de vil og har modeller av vestlig
og halvvestlig kaliber. De snakker kanskje rettighetsspråk: det er en
menneskerett, eller en kvinnerett, å kle seg i India som en kler seg i
England.
Det må i hvert fall gavne barna om det skal gavne. Det som ikke gavner barn gavner ikke.
Hilsen Wera