Kolkata

Det er uforutsett harde tider i India.
Var jeg økonomisk skolert, ville jeg kunnet tydeliggjøre mer. Den natten ny
amerikansk president ble valgt, samme natt ble det gjort kjent at indiske
pengesedler med verdiene 500 rps og 1000 rps heretter var uomsettelige ute i
butikkene, men kunne veksles inn i bankene ut dette kalenderåret. 
Regjering
Narendra Modis beslutning for å gjøre nasjonen økonomisk ”ren”.
Siden det:
køer overalt der det fins bankfilialer. Et daglig strev for å skaffe kontanter,
for eksempel for å kjøpe medisiner eller betale for en akuttinnleggelse. Det
dreier seg om å ha eller ikke ha sedler i hånden. En høykastekvinne sa at
”høye” og ”lave” nå befinner seg i samme bankkø, slik alle til slutt, etter
døden, vil bli til samme aske og jord. I dette landet er penger for de aller fleste
noe en har eller ikke har i hendene. Statsministeren ønsker seg digitale og
potensielt ettersporbare betalingstransaksjoner.
Det hender jeg tenker på ”de nye” lederne,
i Tyrkia, Ungarn, Russland, India, snart i USA, og i land jeg er enda mer
uvitende om, av det blanke og utrenskende slaget: det er så mye de ikke vil ha
hos seg. Ikke fremmede, slett ikke ”terrorister”, ikke urskoger.(De vil ha seg selv
hos seg, og de holder hverandre oppe.) De gjør voldsomme grep, med ”kirurgisk”
tilsnitt, i form av fysiske gjerder, digitale kontrollmanøvre og økonomiske
strupetak for å ferdigforme bevissthetene, ut fra en modell blottet for
solidaritet. En ny ”hvit” bevissthetsstruktur tiltar. Ingen av oss, inklusive
planter og dyr, slipper unna de overordnede overgrepene.
Et nytt opprør må organiseres. Det er de
som ikke vil bli organisert ovenfra som må organisere seg – sammen – nedenfra. Ellers
blir jorden ubeboelig.      
Folk stiller seg i seddelkøene. Kvinnene
i burka, for lengst underlagt private menn, underlegger seg de statlige mennene
også; hva annet kunne de gjøre? De/vi er jo prisgitt. Landet jeg befinner meg i
er vidunderlig opprørsk, og er også et land av prisgitte. Hvem kan si nei til statlig demonetization. En ugyldig 500-rupisddel
er og blir ugyldig. Den får gyldighet av statsbanken, som i dette tilfelle har
opphevet gyldigheten. Det samme med den større 1000-rupiseddelen. Disse to
sedlene har utgjort det bittelille ”gullet” de ikke helt fattige har hatt. Nå
er det blitt forbudt. 
Ikke bare er dette besværlig. Det kan medføre en stor følelse
av tap. Du har spart og spart, med tanke på et bryllup eller din egen død. Så er
det nøye oppsparte blitt med ett null – om du ikke leverer det i banken innen
to uker. Du kan veksle det inn og motta en ussel 2000-rupiseddel. Av utseende,
papir og format: virkelig ussel. Jeg husker barndomssedlene i min fars
lønningspose. Følelsen: ‹Det ligger en julepakke under treet, du kan åpne den,
mamma.› Og hustru-mammaen åpnet lønningsposen med troverdige sedler å kjøpe fisk og
tomater for.
De nye
2000-rupisedlene har ingen vekt i hånden. De har ingen historie. Men de er de
eneste nye sedlene regjeringen har gitt oss.
Ved utgangen til t-banen så jeg idag tre barn
leke med en død rotte. En jentunge holdt den i halen, riktignok med et beskyttende
stykke papir. En drøy lek. Jeg ville ta vekk den rotta. Men hvor skulle jeg
gjøre av den, og hva slags leketøy kunne jeg skaffe jentungen i rottas sted. Rett
utenfor t-banen gikk en hvit vestlig pappa med spebarnet sitt inntil magen. I
vognen i t-banen klatret en jentunge opp og ned en stolpe i vognen, opp og ned
dette metalltreet, mellom trøtte og som oftest digre t-banepassasjerer, som lar
være å se på hverandre. Faren så på klatrerjenta med et solidarisk blikk. En far,
en far.  
ved en tesjappe, satt en mann med en avis
med overskrift i feite typer: om en smuglerbande, omsider avslørt, som helt til
det siste har handlet med spebarn. Nyfødte, erklært døde, ble smuglet ut fra flere
fødeklinikker i kjekskartonger for å selges for titusener av kroner, og NGO-er har
vært delaktige. Alt kan kjøpes her, også samvittigheten, sier Sudhamoy. Ikke alltid
for penger. Men noen kan jo si: selger du deg ikke, dreper vi barnet ditt. Og
da selger du deg jo for barnets skyld, sier Sudhamoy. 
En gutt i nabolaget, cirka ti år,
heter Prakash og vil ikke ha med skolen å gjøre. Han hopper ut i vannet i
Ur-Ganga ved kremeringsstedet der folk kaster ut noen velsignelsesmynter, og Prakash
henter myntene. Han malte og gjorde yoga hos oss i fjor. Så droppet han ut. Jeg
kastet ut en slags lasso for å hente ham inn igjen for litt siden. Han og
kompisen Samir kommer for å male og gjøre yoga nå. Du, maa, sa de sist lørdag,
kommer Maria-didi snart? Ja, sa jeg. Tror du hun vil sparke fotball med oss? Ja,
jeg tror det. Men minn henne på det, la jeg til.
De kommer til
å minne henne på det hver dag fra 20. desember. Det ligger en norsk-kjøpt
fotball her.
Hilsen Wera