Kolkata

Kjære hver
og en,
Nå er
mønet over inngangsdøren malt. Momena har gjort sitt. Ut kl 7, med penslene.
Juledagsmorgen. Veggen utenfor er nymalt av fire jenter fra veverlandsbyen.
Måne, stjerne, palmer, småhus, ugler og andre levende vesener. I går spurte jeg
disse jentene hvordan de tenkte at livet deres ville vært om vi ikke, i 2009,
hadde dukket opp i veverlandsbyen og foreslått at de begynte å male hver uke.
Da ville
jeg ikke visst hva livet mitt var, svarte Gouri.
Gouri er
atten år og drømmer ofte om jordstykket i Bankura, det med måne over dammen og
hus av leire. Meditasjonssted og gjestehus også. Det er riktignok ingen dam
ennå, bare et underlig formet hull i jorden. Vi må sanke regnvann; såpass vet
vi. At dammen kan bli fiskedam er et ønske. Men hullet i jorden må bli hull for
kommende regn, som neppe vil falle i riktig mengde i disse trakter. Slik snøen
ikke kommer i desember i Oslo, kommer ikke regnet i regntiden her. Og Bankura
er et spesielt tørt område.
Denne
helgen er Gouri & tre jenter til fra veverlandsbyen i Tori-Maa. Synger, maler, vasker gulv, lager mat, tenner lys;
mediterer. Gouri er den pålitelige medarbeideren i de fire male- &
yogaklassene kalt ‹Sutinagar 1, 2, 3 og 4.› Så skal hun avgi eksamen i tolvte
klasse i februar. Hun veier 33 kg. Legene sier blodmangel og gjør ingenting.  
Momena er pat chitrokar, nitten år. Hun er
tradisjonsmaler. Hun og de andre i landsbyen malte med naturfarger før. Kundene
nå vil ha forte, lettvinte gjenstander. Naturfargene blir et minne, kanskje et
vemod.
Jeg har
sett mange magre jenter i bengalske trakter. De er hengivne og arbeidssomme. De
blir bedt om å være det. Gouri vil mer enn det hun blir bedt om. Men hvor langt
kan 33 kg bære henne; slik undres jeg, og leser om hemoglobin og B 12 på
nettet. Et kjært menneske døde av leukemi i august. Jeg tenker på henne som ble
magrere og magrere foran oss, i Budapest. Og det hender jeg tenker på oss i
Norge som har fastlege. For en oppfinnelse! Fastlege.
Oljen må
ligge igjen på havbunnen. Men vi har fastleger.
Her blir
kullet neppe liggende igjen i jorden. Det skal opp, sier Statsministeren, for kullet
skal bli til Arbeidsplasser & Utvikling. (Som oljen et annet sted.) Her
blir trær, dammer, jorder og små hus, samt alle former for kunst og gamle
pilegrimsteder, borte, for det nye regimet vil omforme Bengal til et heftig og
glitrende marked. Jeg har elsket dette landet lenge. Nå elsker jeg som en
forlatt som omfavner et slags ‹siste strå› og lager hus fra bunnen, motstrøms.
Vi har
plukket søppel, malt vegger, hengt opp bilder, 50 x 70, festet på papp, tolv i
tallet, laget alter av en oppbevaringsboks dekket med et gammelt sjal og en
julekrybbe fra Rwanda. Da noen av oss kom fra midnattsmessen, med sterkt
psykisk utviklingshemmede ute på gresset nord i byen etter midnatt, satt de fem
jentene og mediterte foran krybben. Fire er hengivne hinduer og Momena muslim.
Vi blander ikke alt, men er i samme båt med hver vår historie hva gudstegn og
fromhetsform angår.
En stor
leirkrukke med rødt bånd står fremme i rommet på bakkeplan; det er der ungene
gjør yoga og maler. Dit kommer de i morgen og søndag. Koloshi kalles en slik krukke. Den som vil gi kan gjøre det uten at
noen ser det eller teller. Men de som kommer til Tori-Maa er slike som eier stort mer enn ‹enkers skjerv›.
Det er
klart jeg tenker, og tenker hardt, på driften av dette huset og jungelashramen,
den med en grop uten vann. Den må ha sement i bunnen for at vannet ikke skal
sive ut. Eukalyptustrærne utenfor gjerdet, bruktbar som tømmer men en
storforbruker av vann, tar det vannet som fins; selve jordsmonnet suger til seg.
Jeg tenker på maleklassene, fire i tallet, med cirka to hundre barn. A room of One´s Own kalte Virginia Woolf
det. Ja jentene (og noen gutter) maler og gjør yoga. Det viktige er at de har ‹et
eget rom› der lekser og huslige plikter ikke gjelder. Der kan de bli kjent med
sitt eget liv, som Gouri sa det.
Som i organisasjonen
i West Bengal, så også i Arshi Nagar
Bangladesh. Eget rom, egen tid, egen stemme; en erfaring av å være viktig i en
strøm av noe viktig, av å være delaktig i egne og felles prosesser, elske
sanger og farger sammen, og en – og flere – som kan gjøre noe, og ikke
bare være underlagt.
Et mildt
opprør mot Makter som vil ha det siste ordet, som oftest undertrykkende, på
alle steder.
Et
skapende nytt år ønsker jeg hver og en i morsmålslandet.
Hilsen
Wera