Kolkata

@font-face {
font-family: “MS 明朝”;
}@font-face {
font-family: “MS 明朝”;
}@font-face {
font-family: “Cambria”;
}@font-face {
font-family: “Baskerville”;
}p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: Cambria; }p.MsoFootnoteText, li.MsoFootnoteText, div.MsoFootnoteText { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: Cambria; }span.MsoFootnoteReference { vertical-align: super; }span.FootnoteTextChar { }.MsoChpDefault { font-family: Cambria; }div.WordSection1 { page: WordSection1; }

kjære hver
og en,

Kraften
eller selve blikket til å skrive ble med ett borte etter reisen ut mot
bengalbukta. Det var ingen beslutning; det skjedde. Kunne jeg med ett ikke tro
på tekst? Men jeg tror på tekst. Den tekstskapende evnen falt bare bort. Jeg
har vært i fraværet siden. I timene innomhus har jeg gjendiktet sanger av Lalan
fakir fra bengali til norsk. Også i harde tider for planeten jord ønsker jeg en
slik utgivelse.

Det er et
stort arbeid å bygge opp en organisasjon, ikke minst i en region som denne. Jeg
utfører ikke feltarbeidet, men jeg må tenke det. Må veilede, selv med et blikk
formet et annet sted. (Blikket mitt er jo for lengst også formet herifra.) Uten
medarbeidere som ønsker å kjenne seg selv og gi seg selv kan arbeid som dette ikke gjøres. Jeg er
medarbeidernes, barnas, fargenes, tonenes, håndverkets og den lange tankens; så
er jeg bønnens. Og er en vandrer som av og til blir trett; jeg blir jo trett av
pengene, de som bråker og de som mangler.

I går
fortalte jeg Binod om Romanias diktator Ceacescu og hans totale raseri mot alt
som ikke var han selv. Alt i Romania skulle utsi navnet hans. Bort med bønder,
som bærer en frihet i seg, bort med kirker der andre navn lyder. Bort med alt
Annet. Binod kjenner sitt eget sted, Paschim
Banga
(West Bengal) og vil kunne bruke analogien. Her males hus og veibuffere
rett som det er i samme farger som statsministerens sari.

Det som
var gammelt slettes ut. Som om det lød en befaling om at det skal slettes ut. Vi
kjørte til vevernes landsbyer i Phulia, Nadia. Binod skvatt ved rattet. Han så
Big Ben-kloningen i midtrabatten og skjønte ikke hva det var. Noen ønsker å gjøre Kolkata om til en kloning
av London. ”London er i London”, sier Binod.

Her pågår
en kolossal vilje til å gjøre om. Det som er her kunne jo bli tydeligere, sterkere,
vakrere innenfor sitt eget genetiske eller tradisjonelle system, tenker jeg.
Men troen på genetisk, arkitektonisk og økonomisk modifikasjon er meget stor
hos dem som har makt.

Jeg leter
etter avisstoff om klimatoppmøtet i Paris. I dag ble det kalt ”klimasirkus” i
en stor engelsskspåklig avis her. Det eneste en vet før toppmøtet begynner er
at at det vil bli et nytt ”klimasirkus” neste år, skrives det.

Vi var to
dager i vevernes landsbyer. Mange vevere legger fra seg skyttelen for å bli
dagarbeidere andre steder. De som var veveres døtre da vi begynte arbeidet i
2009 er fortsatt veveres, eller ”frafalne” veveres, døtre. De er ivrige og
tålmodige i samtale, maling og yoga. Den umiddelbare lykken kommer fra barna. Jeg hadde macen med høyttaler
med og lot jentene høre de nye lydopptakene fra studioet i Arshi Nagar, Bangladesh. Da kom også de voksne ut på tunet for å
høre. 

Det fins
ikke penger til å honorere flere lærere. Likevel ventet en gruppe barn i en
urfolkslandsby på oss. Alt i alt to hundre barn i løpet av helgen. En jente
heter Mou og har stort alvor i seg. Hun vet hvordan en kan lage farger av planter!
Det er jo det som skal være ”signaturen” for maleklassene her, men ennå
ikke fullt ut er blitt det. Kanskje har barn i urfolksgrupper for lengst en
større nærhet til denne signaturen. Ansiktet til Mou er med meg. En liten
trettenåring som har sett for mye.

En sms fra
Badsha: syv nye av våre har bestått eksamen som ”radio artiste” i Rangpur:
Rehana, Sharifa, Shahanur, medarbeider Sujon, Puja og Sujon fra to sangskoler
og Jibon – fra et instrumentopplæringssted – som fløytist. Jibon er seksten år.

Da vi kom
hit til Tori-Maa i mørke ventet tre
av barna fra nabolagsslummen på oss. De bar bagasjen vår inn i huset og fortalte
begeistret om ytterveggen de hadde malt under maleklassen på lørdag.

Voksne
utfører kolossale overgrep mot de som (ennå) ikke kan si nei.
Hilsen Wera

Han holdt til i pusten

da verken himmel eller jord hadde skikkelse.

Det fantes ikke speilbilde av noe i tomheten.

Da var han bare i pusten.

Bildet la seg midt i hjernen,

gud var i det lyset.

Da livet var et lite frø, dette har jeg hørt

lå det i morens skjød,

det som beskytter egget

i en sirkelrund skapende form.                                   

Seksten kroppsdeler holdt sammen av ryggsøylen,[1]

trehundreogseksti blodårer forbundet

og under navlen er pustens grunn.

Lalan sier i kroppen er alt forbundet

                                                    
som de syv hav.

Lalan fakir


[1] De seksten kroppsdelene: som
tar, nyter eller får smerte: øye, øre, nese, tunge, hud, hånd, fot, kjønn,
analåpning, brystet. +de fem pustemåtene, inn ut, opp, og sjelen.
(atta).
De fem pustemåtene:
ta pust inn, slippe pust ut, holde igjen, holde fast +? Det dette viser er
pustens store betydning