morgen
Vi kan ikke utføre noe uten vann, sier slumbeboerne i Chetla. Det kommer vann i de offentlige pumpene to timer to ganger om dagen. Da fylles alle beholdere av metall og plast med det nødvendige vannet. Folk bor i bittesmå skur eller hus. Det fins ikke oppbevaringsplass i husene til vannbeholderne. Derfor brukes jernbaneskinnene og metrene mellom den ene og den andre jernbaneskinnen til å oppbevare vann.
Folk vet når toget kommer. Da flyttes beholderne. Ingen stjeler vannet. Kopper, tallerkener og kar skures mellom jernbaneskinnene. Klærne blir stort sett vasket her. Og er det sol, som i går, blir de minste barna lagt ned på tepper med mødre eller bestemødre våkende – ved siden av klesvasken. At det er møkkete på bakken gjør ikke klærne møkkete. De er jo vasket! Vann og så sol; dette er nødvendigheter. Og ved kantene av skinnene et og annet tempel.
Jeg fikk fotografere uten motstand, og uten pengekrav. Det betyr: her har ingen trasket rundt med kamera før oss. Der noen har gått slik før, der går en i sporene deres. Det er en påkjenning å gå i slike spor.
Ved jernbanestasjonen Sealdah sa kuliene, de som setter musklene i fare ved å løfte tunge kurver inntil de ikke lenger har kroppskraften, at det er lite arbeid nå.
Lite arbeid; jeg ser det. Folk sitter og sitter. I rus, uten rus. Slitne og slukket. Og spiller kort, med pengeinnsats eller uten. Gi oss arbeid, sier noen. Som om jeg gikk rundt med hendene fulle av arbeid…
De som lager gudinnene av leire har arbeid. Kunnskapens gudinne Saraswati feires i februar og lages nå. Hun fraktes ifølge tradisjonen på en svane med det gamle strengeinstrumentet veena. Snart får leirfigurene farge og snart får Saraswati strålende klær. Øynene hennes males til sist. Jeg så gudinnene med de frekke brystene for første gang i 1992 og undret meg.
Jeg undrer meg ikke lenger over Saraswati. Men tenker: hvor lenge kan folk holde ut å være så slitne. Slitasjen i kroppene er overalt å se.
Det ble påbegynt et stort byfornyelsesprosjekt i gudemakernes bydel for noen år siden. Det skulle ikke lenger være slum men lokkende for turister. (Slik bauler, fakirer og folkekunstnere skulle lokke turister til stedene sine, med innsats fra West Bengal Tourist Department.) Nå er området halvt revet, noe nybygd og resten mer slumaktig enn noen gang. Vanskelig å tenke seg at tradisjonens gudinnefigurer kan lages i små leiligheter, uten lys og vinden fra Ganga.
Jeg undrer meg jo på byens ”bærekraft”. Hvor lenge, spurte Job. ”For du har en pakt med steinene på marken”, sa Jobs venn Elifas (5,23). Med hvem har Kolkata og hennes barn en pakt.
Snart er luften her ikke lenger luft. Luftveiene bukker under. Det tordner i brystet. Trærne holder ut med grågrønne blad. Bikkjene piper. Folk som ikke er lutfattige er feite.
I Harico Photographers blir alt vi ber om utført. Innehaveren sier: ring før dere kommer neste gang. Da skal varene ligge klare og teen bli servert.
Minnekort ble hentet fra et sted, ekstern harddisk fra et annet i går. Atul sørget for alt. Alt kan repareres i Kolkata, sa innehaveren. Men Leica fins ikke her. Spør etter en vare fra Kina, og du får den.
Jamir er nå ute og kjøper grønnsaker og fisk. Puspo presser gurkemeie. Morgenens helsedrikk. Binod bader så fryden i vannet er å høre. Veveren Nitai drar i dag tilbake til veverlandsbyen og jentene våre der. Og til veven sin, selvsagt. Men hvem kjøper håndvevde sarier lenger. Færre og færre bruker sari og vil ha de billige. Handloom-vevernes kår er katastrofale.
I Aftenposten har jeg lest at Europa kan være døende. Aten er ikke lenger klassiske og verdige Aten, Roma ikke verdige gamle Roma. Dette er sant. Aten og Roma er byer i samme verden som Kolkata. Det må tenkes europeiske tanker og tenkes hele jordens tanker. Jeg trasker her hvor jeg har trasket før. Jeg ser etter fargene og ansiktene og ser en stor gråhet. Det var rødt, gult eller grønt en gang. Nå er det slitent og forurenset. Lyder en tone da våkner alt jeg er. Åh! Ennå.
Redningen kommer ikke herfra. Det er sent i verden. Kanskje kan det komme redning hit også. Om bare folk skjønte hva vann er, slik de gjør i slummen i Chetal, og tok vare på hver bøtte. Og hvert tre. Og den gamle visdommen.
Hilsen Wera
Jeg skrev i dag morges om plastkanner og metallbeholdere med vann plassert mellom jernebaneskinner i slummen i Chetla. Det dyrebare vannet som oppbevares der det fins åpen plass, for det kommer jo ikke – ikke i slummen i Chetla – rennende når mennesket i sitt eget hus skrur på en kran. Det renner bare når kommunale etater vil (og kan) la det renne. Å ta vare på vannet og bære det hjem er kvinnenes gamle arbeid. Som i ørkenen i Rajasthan, så ved jernbaneskinnene her. Her inngår plassen mellom jernbanesporene i det utvidetet begrepet for hjem.
Det er svært langt herfra til Oslo.
Jeg vet ikke hvor langt det er til Bucuresti, Napoli, Malaga og Aleppo. Jo dette må være langt fra Aleppo. Der kan ikke vannet samles i bøtter, forlates og hentes uten at voldsmenn eller granater truer. Hvis da Aleppo fremdeles fins som urban infrastruktur.
Hvis Aleppo fins, skriver jeg. Før jeg har tenkt tanken helt ut, skriver jeg den. Aleppo, den gamle byen, må da finnes. Om ikke annet, så finnes. Det er jo det aller minste, det absolutt elementære. Pakten med steinene, slik det så underlig står skrevet i Jobs bok. Varigheten. Biblioteket i Aleppo er, om jeg husker rett, ødelagt. Noen sørger antagelig for restene. Det pleier å finnes en og annen rar sjel som ikke kan annet enn prøve å redde restene.
Kolkata, byen britene anla på en sump, finnes. Jeg tenker: hva ville jeg se om jeg kom hit for første gang. Det beror, selvsagt, på hvem som da lånte meg blikket sitt og fulgte meg i smug og gater. Jeg tror jeg ville blitt som vanvittig i mangelen på farger. Den skrekkelige forurensingen. Bilmarerittet. Det grå laget av blystøv som legger seg på alt som en gang var nyfødt, nyplantet, nymalt.
Ber dere ikke om skjønnhet, slik tenker jeg ofte. Kanskje er blikket for skjønnhet hos de som ble født her et helt annet enn blikket som i meg er ”skolert”. Ved naturen skolert; og ved kunstnen. Så kan det også være at folk ikke alltid kan unne seg å be om skjønnhet; eller at de simpelthen ikke kommer på den bønnen. Og: at skjønnhet mottas i hørselen mer enn i synet.
Den nesten totalitære uskjønnheten er en påkjenning. Et og annet barns blikk velsigner. Barns konsentrasjon med fargestifter og papir som var hvitt og blir mangefarget velsigner. En liten latter, en plutselig konstellasjon av ansikt og lys.
Det må jo være en utgang herfra, kunne jeg tenke. Jeg er jo ikke dømt til å traske i dette støvet. Alle som kjenner meg, om så bare bittelitt, vet at det ikke fins noen utgang for meg fra den gamle sangen og de syngende barna nord i Bangladesh. Så lenge jeg kan gå på jorden, så lenge vil jeg også gå i de traktene. Det dreier seg om en form for ”pakt med steinene”, på paradoksal maner. For til Bangladesh dro jeg første gang på grunn av det flyktige landskapet: en dag sandgrunn under føttene, en annen dag druknet land. Å være menneske der; hva er det. Slik spurte jeg fra 1997 av.
Pakten med den gamle bengalske sangen er som en ”pakt med stein”. Men her? Altså i Kolkata. Ved og med barn å arbeide for sang og farger som er ved å forsvinne. Slik tenker en liten flokk mennesker som på en særdeles beskjeden maner slåss for å opprette og bevare en elementær ærlighet i en ”sprekk” mellom store intrigemakere og i en byråkratisk struktur som er tung.
Det forferdelige er jo også at selve samvittigheten er forsvinningstruet.
Jeg kunne drømt om at barn her skulle synge. Som nord i Bangladesh. Slik drøm kan vi for øyeblikket ikke unne oss. (Men det kan finnes sangere som holder til i slummen her også. Alle diamanter blir ikke stilt ut.)
Den gamle sangens (kjente) sangere bor i landsbyer eller mindre byer. De er, såvidt vi vet, tatt av ”markedet”. Men vi har ikke vært alle steder og lett. I mellomtiden maler barna våre. For at vi skal gjøre noe det er mulig å tro på, som en ”pakt med steinene”, må vi kunne la dem male med naturfarger. De gamle fargene. Jordens og trærnes egne. Det må plantes trær med blomster og frukter som naturfarger kan presses eller tørkes fra. Og barna må få gi seg hen i farger. I byen og utenfor byen. I konsentrasjon og farger.
Jordstykket, hvor er jordstykket vårt. Ikke det for hus, men det trær og kanskje geiter.
Hvor fins folk som kjenner de gamle fargene, spurte jeg Vinita i EarthCare Bookstore i dag. Hos folkekunstnerne, sa hun. Men folkekunstnerne (pat chitrokar) vet ikke lenger hva de skal med de gamle fargene. Det er tidkrevende å tilberede dem. Kundene vil ha noe som skinner med et lettere skinn.
Hvorfor skulle jeg, hvorfor skal vi slite for å bevare trærnes egne farger som folk har glemt eller aldri hørt om, og slett ikke skjønner betydningen av.
Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Til forskjell fra Binod, Jamir, Puspo, Nitai og noen til har jeg et annet lands pass. Jeg kunne jo dra herfra. Men et menneske kan ikke alltid det det kan. Så hvilken pakt med hvilke ”steiner” er dette.
Noen barn. Gamle sterke farger. Sangen, selvsagt. Den var det første her. En varig følelse i hjerte og samvittighet. En rar viten om at denne ”krigen” skal jeg delta i. Farger i støvet, sang i støyen. Barn som ikke ber om annet.
I Oslo kunne jeg sittet bekvemt og skrevet et manuskript, og et manuskript til. Meditasjon over Norge (essay). En roman som begynte å forme seg sent i november. Så skriver jeg i dette helt lille formatet små ”brev” herfra til dem jeg kjenner og kjenner litt. Det er jo ikke slik at jeg foretrekker det bengalske støvet for alt annet støv. Kanskje leter jeg etter gull… går i byjungelen, graver i sanden, skraper meg opp, blir fikt til av hardere realiter enn mitt europeiske menneske er vant til, blir holdt av de som holder seg i meg, blir lykkelig i Binods blikk, i Jamirs blikk, i Puspos blikk, i landsbybarns blikk, i bybarns blikk.
Litt rødt, litt grønt, litt gurkemeiefarget, safranfarget, indigoblått. Mens vi venter på de inntil videre skjulte sangerne som kunne undervise barn, også her.
Binod, Jamir, Puspo og de andre gir ikke opp. De vil plante trær.
De har forlatt alt annet for at noe av skjønnhet skal bevares her, i barnas bevisstheter og glede.
Hilsen Wera