Kolkata

kjære hver
og en
morgen
En bylt på
plattformen i Sealdah i går; bare én. En tust grått hår var synlig. Hun sov
sittende, og var nesten ingenting. I 1976, da jeg kom hit første gang, var
byltene hundretalls. Regnet pøste ned i går. Nå er det nesten hett.
”Sanglandet”
nord i Bangladesh har jeg forlatt for denne gang. Natt-tog. En brisk, noen
minutter søvn, mens Binod våket over meg og bagasjen. Pravash kan sove på
ethvert tog, og sov.
Da jeg
dusjet her, i Tori-Maa (”Båt-Mor”) ved Ur-Ganga i går, med halvåpent vindu, var
det fuglene i neemtreet ved husveggen jeg ble stående og se på. Gule, røde;
syngende. I rommet der jeg sover og skriver, stikker bladene på banyantreet inn
gjennom vinduset. Fuglene setter seg der. Jeg har ikke hørt sjakalene ennå. De
er mange på den andre siden av elven, og elven er smal. I går hørte jeg om en
hvit ugle som satt i den ytre vinduskarmen, i dette rommet, med oppslåtte
vinger en gang i høst. Hvite øyne og himmelsk vakker, kunne Onima fortelle.
Selv Suro, hunden her, ble sittende og se på den hvite uglen. Onima tok imot Suri
da han var et knøtt på femten dager.
Suro er en
doberman. Syv måneder, slank og skarp. Jeg kjenner ikke hunder. Nå lever jeg –
også – med en hund. Den merker alt.  Den
kjente lukten min – fra klærne som har ligget her i noen måneder – før jeg kom
inn, og lot meg komme. Jeg skjønner allerede mer om kjærligheten til hunder, og
hunders kjærlighet, enn jeg pleide å gjøre.
Akkurat nå
satte en tyve-centimeter lang, slank fugl seg i vinduskarmen, med stort rødt
bryst, for så å fly bort; så nært.
Dette
bloggbrevet blir neppe sendt før vi i gryningen i morgen drar til Ganga Sagar,
pilegrimsøya, der Ganga blander seg med vannet i Bengalbukta. Internettmodemet,
som virket før, virker ikke nå.
Vi tenker
systematisk og i detalj på hva vi skal gjøre her i huset ved Ur-Ganga. Visjonen
er: ”Tori-Maa” som en beskjeden ashram for barn fra slummen. Barna skal ikke bo
her men komme hit og lære: yoga, farger, toner. Noen vil komme og gå; noen vil
kanskje komme gjennom lengre tid, i en følelse av å ha en adresse. Men ikke bare
dette, sier Binod. Et sted i og med jungelen: det grønne og vannet.   
Bengal er,
ifølge dagens avis, en ”feilslått stat”. Her er det ikke enkelt å organisere et
arbeid. Det fins små og store partibosser overalt. I skolesystemet, i administrasjonen.
De fleste jeg gjennom årene har stolt på her har jeg ikke fått stole på lenge.
De jeg stoler på nå er det sannsynlig at jeg får stole på lenge.
ettermiddag
Det er
underlig at de syv hvite duene i banyantreet ikke flyr videre, slik en partiboss
brøler den andre siden av Ur-Ganga. Den gule fuglen, med sanglyd som en fink,
smatt innom ved formiddagstimer. Onima hørte sjakalene i går kveld; da sov jeg.
Mannen som kontrollerer gassapparatene har kontrollert de to apparatene nå
nettopp. Suro må bindes når nye gjester kommer inn. Så lukter han på dem. De
blir redde, eller lekende.
Narendra
Modi-regimet (Delhi) sørger, visstnok, for en slags orden i vanlige folks
økonomiske dagligliv. Bankkonto åpnes for enhver; gassregningn skal betales
gjennom mobilbanken. Vanskelig å vite om sympati kjøpes på et tidlig tidspunkt,
for at motstandlysten skal avta – og dermed evnen til å si nei der nei ville
vært  på sin plass. Delstatregjeringen
med base i Kolkata skranter. Skandalene er mange, deriblant et avslørt
”terroristreir” ti mil nord for byen. I tillegg, en korrupsjonssak der også
delstatsministre kan bli anklaget.
Og
likevel… byen har fremdeles sin vidunderlige fremmedhet. Det er godt å sove
her. Banyantreet gjør sitt, og fuglene. Teen gjør sitt, og hundene. Sadhuene
også; gale som de er. De samles midt i byen nå, før reisen til Ganga Sagar.
Men den
brølende mannen kunne tie nå. Ett menneske skulle ikke få ødelegge tituseners
stillhet. Jeg skriver dette, og antar at de færreste i disse trakter har tenkt
på å be om stillhet.
Hilsen
Wera