Kolkata

kjære hver
og en,

her i byen blir
det tynn og skrøpelig søvn i noen døgn. Det er dagene før Kali puja, eller Diwali. Det
smeller i nabolaget. Hunden Suro kryper sammen eller farer opp. Han hører for
godt til, enkelt, å tåle dette. Jeg blir mer av en plaget nordbo enn jeg pleier å være her.
Det er gudinnen Kali som skal feires om to dager, så hvorfor ikke feire før
feiringen også! Det feires med lyd. Under Kali puja er månen, i følge legenden (og himmelen?) ikke å se. Da tennes mange lys.

en konsentrert og hengiven kunsthåndverker i Kumartuli

Gudemakerne
har malt gudinnens øye, det siste som ferdiggjøres, som oftest i rødt, hvitt og
svart. Nå hentes de store og små gudinnefigurene fra fortauer og verksteder i
gudemakerstrøkene i byen for så å stilles opp i hustempler og improviserte
templer på fortauer og i smale smug. I noen nabolag er det bygd svært mange
slike templer. Å, ære, makt og, kanskje, hengivenhet!

Gudinnefigurene
er langt fra rimelige og penger mangler åpenbart ikke.

Når
feiringen er omme gis gudinneskikkelsen til vannet. Det kunne vært en dam. Her er det Ganga. Det som ikke er
gratis er slett ikke ment til å vare. Flyktigheten inngår i feiringen. Feiringer
her er rituelle. Mor Kali skal feires neste år også. Nye figurer av halm, leire
og farge og ny neddykking i Ganga.


For tre år
siden, da vi skjønte at arbeidet her behøvde et eget hus om det skulle bli
varig, husker jeg en myndig advokats ord: tro ikke at Kolkatas (fattige) barn
vil sitte stille, eller la være å stjele! Advokaten skaffet oss en byggingeniør
& arkitekt (og profiterte antagelig stort på dette samarbeidet). Huset er
blitt meget vakkert men med noen iboende skrøpeligheter. Vann renner der
vann ikke skal renne, og så videre.

Om advokaten
hadde sett barna tegne og gjøre yoga, ville han kanskje tenkt seg om. Han ville
kanskje til og med begynt å tro på barn. Men advokaten har fjernet seg fra oss og vi har fjernet oss
fra ham. Han trodde at en med hud som min nødvendigvis er en riking. Det samme
gjorde ingeniør-arkitekten. Ingeniøren ville kanskje gremmet seg over forsømmelsene
sine om han nå kom for å se. Dette huset er jo et speil, også for ham; ja det speiler også ham. Både
sansen for skjønnhet og den for å jukse.

Etter
maleklassen på lørdag, dessverre ennå ikke med naturfarger, satt jeg en
lang stund på gulvet med tyve til tider blikkstille barn. Det falt dem ikke inn
å rope eller stjele. I går så jeg barn, gutter og jenter, på mellom seks og tolv gjøre yoga. Gruppen har vokst siden februar. Barna kommer mer enn en time
før yogalæreren. Dette er huset deres. Yogalæreren er årvåken, og streng. Barna
gjør det han sier. Glemmer de, liggende, å åpne hendene går han rundt og åpner
hendene deres. Tre barn sovnet under en avslapningsøvelse i går.

Jeg ser de
hengslete ti-tolv år gamle guttungene bak huset vårt. De er tenksomme og
“gammeldags” høflige. Stjele?!! Om bare advokaten hadde tatt dette til seg –
for sin egen erkjennelses skyld.

Rett fra
yogaundervisningen dro vi i går til det nærmeste gudemakerstrøket. Det er laget
smådjevler med hoggtenner og kolossale glinsende øyenglugger. Også de hører med
i den nattlige feiringen i morgen. Jeg prøvde å lage en fotografisk komposisjon
med smådjevlene og et digert politisk partisymbol for det forrige regjeringspartiet.

Det er
påfallende hett her. 32 C eller mer, senhøstes. 
De som holder ut å huske savner kulden som var. Jeg vet ikke
hvordan de som lever her, i et korrupt politisk/økonomisk system og med rituelle
forestillinger og praksisformer der den aller sterkeste (Kali) feires, for så å
oppløse seg og bli ett med vannet, kan tas inn i en bevisstgjøringsprosess for å redde alt
levendes habitat.

Kunne de
reise seg opp mot, eller med!, Kali og si at noe helt annet enn rituelle feiringer er viktig, eller reformulere kunnskapen
om den Skrekkelige Kali, som jo også er Reddende, slik at selve deltalandet og alt
annet land og vann ble en filosofisk og politisk realitet i bevisstheten? Slik at truslene ikke lenger “bare” ble uttrykt i rituelle former men i politisk-etiske…

Jeg
strever med å tenke meg en sterk og varig og overskridende bevissthet om en, en eneste, sårbar og
felles klode på dette stedet noen mil nord for bengalbukta. Det er her jeg nå sitter med lukten av Ganga i meg. 

Noen forestillinger må
slippes for at andre skal ta tas inn. Slik som kapitalistiske forestillinger om vekst, og enda mer vekst. De er antagelig ganske nye her. Synlige, frastøtende og mektige.
Det fins øyensynlig ingen etisk bevissthet som demmer opp for viljen til å
grafse til seg. De meget rike er her kolossale.

Og innenfor,
eller sammen med, dette, de mytologiske forestillingene. Der vet jeg til nå ikke om noen
resonansbunn for økologisk bevissthet. Jeg leter etter den. Hos adibasiene, urfolkene, fins den
antagelig. Det er de som elsker skogene. Men de har vært kuet, forsømt og
stemmeløse i århundrer.

Om få
dager drar vi ut mot bengalbukta. Det er deltalandet Sundarban, den lave
kysten, som for lengst merker den nye heten, redusert biomangfold og stigende
vann. 

Honningen
forleden dag kommer fra Sundarban.

Hilsen
Wera