Lalmonirhat

Kjære hver
og en,

Det sies
at alle her kan spise nå. Alle ord er ikke troverdige. Antagelig kan nesten
alle spise nesten alltid. Det sies at flere og flere lærer å lese og skrive.
Dette er utvilsomt sant. Men hva er det de leser i de tusen skolene. Det sies
at færre mødre og nyfødte dør; også dette er sant. Flere og flere kommer til
verden ved (meget kostbare) keisersnitt; kanskje mer enn halvparten. Leger er
en høytlønnet yrkesgruppe. Keisersnitt er en av mange ”moter”. Helsevesenet er
et tvilsomt sted. Men det kan likevel være bedre enn det var for ti og tyve år
siden. Og om regjeringens ”tjenere” vet om legenes løgner og uanstendighet det
kan de neppe si det høyt; de kan ikke stanse uvesenet av medisinsk og økonomisk
karakter uten å tape neste valg. Ikke stanse uvesenet i skolesystemet heller.
Det jubles om høye eksamenstall. Men hva er det ungene lærer og til hvilken
pris.

Uansett
hvilken måned jeg kommer hit i hører jeg ordet ”eksamen”. Det kan ikke være
annet enn en måte for noen å tjene penger på. For de mange er det en måte å bli
fattigere på. Men stoltheten bevares antagelig mens pengene renner ut til
lærere som privatunderviser ti etter å ha undervist hundreogfemti i en
offentlig skole. .

Sangarbeidet
vårt presses og trues fra mange kanter. Veien er smal. Ren og sterk sang er i
seg selv en vanskelig øvelse. Det vet enhver som synger slik. Konsentrasjon og utholdenhet
– som en frukt av en særegen glede. Deretter: stemmens frigjøring og
fellesskap. Det er dette som almenskolen her ikke kan åpne for.

Det vi
gjør er det helt andre, og til dels det motsatte.

Noen av
oss herfra overnattet i Patgram ved grensen til (indisk) Assam (?) i dag. Hva
Jakia på åtte, Mehedi på ti og Kashem på elleve kan synge ut, og Putul på tolv,
Sushanto rett før stemmeskiftet, på tretten, kan holde i hjertet og hele
kroppen, syngende, fritt, sterkt, hengivent, det kunne jeg ikke tenkt meg. Det
kan dere ikke tenke dere.

Vi danset
den kvelden. Hele ikke det kan dere tenke dere. Rent virvlende. Jeg snublet
ikke men kunne snublet. Hele natten gjødde hundene og hanen lot ikke vente på
seg. Da teen kom var den søstere enn hva tungen kan tåle. Jeg holdt en liten
leksjon om sukker og salt. Det er åpenbart nesten umulig for folk her å skjønne
at sukker ikke er det beste en kan gi en gjest eller venn eller ektemann. Om
jeg holdt hundre leksjoner i hundre dager ville teen vært like søt. Siden det
er vanskelig å skjønne seg på forskjellen mellom mye sukker og lite, ville min
te vært helt uten sukker.

Slik er
det her selv om politfolk og sikkerhetstjenestemenn dukker opp på tunene og
følger oss med motorsykler og sitter og hører sanger de aldri før har hørt og
ikke ante kunne finnes i verden, enn si i deres eget nabolag. De undrer seg,
disse mer eller mindre erfarne politmennene. Og jeg ler en liten latter fra et
lite sted i meg. At de skal bruke tre-fire politifolk på ”meg” i døgnets
samtlige timer.

Det fins
to ”utlendinger” til i det nordlige fylket. Jeg tror de får det samme
vaktholdet. De er menn. Hvis noen av oss tre er i fare, tenker jeg at de er i
større fare enn jeg er. Det er lettere for en bengaler å skyte ned en mann.
Siden de jo kan se forskjell på bengaler og ikke-bengaler, må det bety at de
også ser forskjell på kvinne og mann.

Jeg har
aldri vært utlending her før, tenker jeg. Men jeg har jo likevel det hva penger
angår. De som i årenes løp har trodd at det fins noe å få – noe som har med
penger å gjøre – her hos meg, har jo på et vis kalt meg ”utlending”. En giver
er også en form for utlending. Jeg har til og med vært en noen kan ha fantasert
om å bli kvitt, i et misunnelsens raseri over ikke å være en som ”fikk”.

De som
herjer på denne nye måten i dette landet er jo ikke ute etter meg, på noen som
helst personlig måte, og heller ikke ute etter organisasjonen Arshi Nagar. De er, så vidt vi vet, ute
etter å skremme og destabilisere regjeringen. Vi vet til nå ikke hvem de er. At
IS sender ut twittermeldinger kan neppe kalles bevis. Men hva kan bevise ”hvem”
mordere er, bortsett fra at de er mordere, og hva de er ute etter.

For
medarbeiderne her er denne tilstanden en påkjenning. De glemmer ikke av den
grunn barna, stemmene, klangen i instrumentene. Men de er rundt meg på alle
kanter hele ”arbeidsdagen”, bortsett fra her hvor jeg ikke er synlig for noen.
Badsha våker ofte om natten av helt andre grunner enn denne. Han våker
antagelig mer når jeg, som kommende natt, skal sove her. Etter forrige natts
heftige dans, gjøende bikkjer og halsstarrige hane vil det være godt å få sove
denne natten.

Følg med i
nyhetene. Det er neppe NRK som opplyser om mord i Bangladesh. BBC News gjør
det. Jeg antar at også the Guardian og Al-Jazeera gjør det. The New York Times
også.

Jeg tenker
på Anando. Det er en stor sorg at han – av grunner jeg antagelig vil kunne
skjønne litt etter litt – er et annet sted. En dump smerte hver gang jeg husker
hvordan han la alt han var i strengeinstrumentet esraj, hvor ivrig han
fotograferte og hvor han satt år han spilte dotara, hvordan han ladet kamerabatteriene
mine, og hver morgen kom inn her hvor jeg sitter. Jeg ga hjertet mitt til den
gutten og han sitt til meg. Han er et annerledes barn. Det fins bare en
av enhver av oss. Anando er en på en litt annen måte enn alle de andre
her. Vi klarte ikke å bevare og beskytte og følge ham.

Men han har
ikke gått tomhendt herfra. Alt han har lært er i ham. Det er bare det som kan
bli borte som kan bli borte.

Hilsen
Wera