Lalmonirhat

Lydene fra gjess er de første om morgenen og de siste om kvelden. Leksemummelet fra Naushin på ti år, Badshas datter og femteklassing, blandet seg i dag morges med lydene av gjess. Sathi stod strålende og nybadet foran meg for så å gå til skolen, førti minutter før tiden. Rehana kom løpende fra jordstykket vårt på den andre siden av veien med en moden tomat. Hun er ferdig med eksamen (tiendeklasse) og leksepresset er for øyeblikket redusert. Anando lærer om datamaskin, pendrive, ekstern harddisk og card reader. Han utførte skalaøvelser og spiste ris før han kledte seg i skoleuniformen og trasket avsted sammen med Sharifa, som sier at det hun ønsker å lære om er tid
Her befinner jeg meg altså mellom gjess, sangtekster, barn – og den vanskelige datamaskinen. Elektrisitet, ikke-elektrisitet. Nett-tilgang, ikke nett-tilgang. Sendrektigheten i byråkratiet blir indirekte (også) min plage. For lengst overførte penger blir sent sluppet løs.
Alle byråkratiske instanser i småbyen vet om tyveriet av to motorsykler og de to ødelagte portlåsene. Det er en stor sak i et nabolag som dette. Politisjefen og DC (District Commissioner) har lovet å gjøre alt de kan for å spore opp motorsyklene, og det i hele landet.
   Det tyver gjør, får jeg vite, er å senke stjålne gjenstander n i vanntette sekkker eller poser ned i en dam!
Neste dag. I går ble harmoniumet stemt. Han som stemte det kom tilreisende fra ”Tyvelandsbyen”, og er en av de mange hjelpere. Sharifa, Sathi og Rehana var henrykt over det nystemte harmoniumet kjøpt i Kolkata under turneen i fjor. Det er et vakkert og solid instrument.
Jeg hører Sharifa utføre skalaøvelser her jeg sitter på den samme dobbeltsengen som før. Arbeidsseng, hvileseng, samtaleseng. Rehana sørger for at vinduet er boltet igjen før natten. To motorsykler ble stjålet. Men ingenting må kunne stjeles fra denne sengen! Jeg passer på, sa Rehana og børstet deretter støv av kameraene mine i går.
Støv! Vi dro i autorickshaw til stedet ved Dharla der fergeleiet er i regntiden. Nå er det bare sand. Så trasket vi et par kilometer i sand. Mot oss kom menn med kuflokker som skulle selges på det ukentlige markedet. Jeg fotograferte med engstelse. Ett støvkorn er nok til å ødelegge kameraet. Elven var tynn. Men den er ennå elv. Vi dro i båt, og deretter i en annen autorickshaw.
   Da vi trasket tilbake på ettermiddagen var det lagt halm på sanden.
Sangskolen ”Blomsterstedet” er en av de aller eldste. Enken etter sanglæreren (som døde i desember) kastet seg gråtende i armene mine, datteren også. Sønnen Sushanto på tolv gråt ikke. Gråt er jenters arbeid. Sushanto er i farens sted nå. Dette er en sangskole i et utfattig område. Underernærte Jhosna, underernærte Bichittra. Så er de jo sørgende også. Det merkes når en kjær sanglærer som har kjent barna i fem-seks år ikke synger lenger.
   I tillegg er de, som hinduer, utsatt for trakasseringer fra Jamaat-e-Islamia i en hard tid som dette.
Om vi bare hadde hatt ekstra mat-og skolepenger til barna i akkurat denne sangskolen, tenker jeg. Men vi har det vi har og utnytter hvert korn.
Jeg skjente på Subho, et veldig talent, som ikke har lært nok siden sist. To barn, Subho og Amiron, kommer traskende fra en nedlagt sangskole lenger sør. Men Subho kommer bare en dag i uken. Hvorfor? Koranundervisning. Alle i familien sier han må studere koranen også. Jeg må pugge koranen i to måneder til, ma, sier Subho.
   Men det er jo synge jeg vil, sier han.
I dag drar Sharifa til Rangpur for å konkurrere med åtte jevnaldrende. Bhabaya, denne regionens folkesang. Badsha må dra med henne. Det dreier seg om den årlige mønstringen, der Sharifa i 2012 ble ”den beste i landet”. Blir hun ”den beste” i Rangpur, vil hun konkurrere i Dhaka, antagelig i april.
Jeg drar til en av de lokale sangskolene om en times tid.
Hilsen Wera