Jeg sier ja til dette lyset. Det er stort og stille og vekkende. Det faller fra et utenkelig opphavssted og inn gjennom de gamle vinduene i bygården, og gjør det mulig for meg å se alle bokstavene på skjermen uten å bruke lampe. Lyset, og så dette: bokstav etter bokstav.
Plutselig dukker et gammel erindringsbilde opp: Rehana prøver seg på bokstavene, kan hende i 2004. Gjeterjenta fra elvebredden på øya kalt Menneskedreper´n, som siden har bukket under i Brahmaputras flomvann, krøller seg sammen på sengeleiet mitt med skrivebok da jeg – på grunn av henne – besøkte øya igjen. Rehana gikk inn i bokstavene.
De fleste barn får gjøre dette. Ikke alle, som vi vet. Malali fra Swatdalen i Pakistan ble for få dager siden skutt fordi hun, i bloggens format, hadde gått inn for jenteskoler. Nei, sa de presteskolerte. De steg inn på bussen og skjøt den vågale jenta i hodet. De ville begrense antall mennesker i koret av dem som kan lese og skrive.
Det er, religionspolitisk sett, meget langt fra nordlige trakter i Bangladesh til nordlige trakter i Pakistan. Rehana i Bangladesh går ikke på jenteskole; hun går på skole. Slik er det godt. Gutter og jenter må bli bevisste og myndige sammen.
Den som kjører eller trasker på veiene i Bangladesh ser flokker av stolte skolejenter. Guttene er et annet sted. Jentene vet at det fins ikke frihet, hvor begrenset denne enn er, uten alfabetet.
Men hva kan alfabetet tenkes å være for jenter som ikke har andre bøker enn skolebøkene å lese. De kan ikke lese Koranen på arabisk. Hva er alfabetet i seg selv. Eller er det skoleveien og ”tilstanden” skole som er viktig, det å kunne konsentrere seg om å huske, lære utenat, skrive, svare. Alt dette er jo, på en egen måte, å få være i seg selv, og ikke underlagt andres viljer.
Jeg skriver dette nølende. For skolebøkene er ikke til å tåle. De som lager dem vet lite om hvordan barn lærer og veldig lite om gledens betydning. Ikke alle har – som Rehana – sangen.
Vestlige organisasjoner har pøst inn penger til jenters utdanning i Bangladesh. Det er umulig å si nei til dette. De burde granske skolebøkene også. Så burde de betone barns utdanning. For det er ikke slik at gutter er entusiastiske elever av seg. Gutter som glemmes blir triste, sinte og jenteundertrykkende gutter. Det gavner ingen.
Blir ikke guttene skolert og bevisstgjort, vil det sørgelige refrenget med undertrykte jenter likevel ikke skrives om. Da vil de bevisstgjorte jentene bli hjemløse i landet. Eller: kanskje er det guttene, de som til nå har kunnet ta sin styringsmakt for gitt, som litt etter litt blir hjemløse når jentene fosser frem i kunnskap. Det kan ikke være godt at halvparten, eller alle, blir hjemløse. Ikke noe sted. Slett ikke i et klimatruet land som Bangladesh der enhver bevisst gutt og jente behøves.
Hilsen Wera