Oslo

Ja, det er denne dagen. Selve fellesdagen
i barndommen, den store dagen ved sementfabrikken, Cristiania Portland
Cementfabrikk, senere Norcem, på Slemmestad. Slemmestad betyr (såvidt jeg vet) slammets
sted.

Sandøyene ”mine”, på bengali kalt char, de i Brahmaputra-floden langt nord
i Bangladesh, de ubestandige øyene jeg ikke kan glemme og ikke ”ro” forbi, de
er laget av silt og slam.  

1. mai. Det er en nødvendig dato og en
nødvendig markering. At jeg ikke kan gå i tog og i takt, det er bare min
klønete begrensning. En ufruktbar idiosynkrasi? Jeg ser 1. mai-toget i Oslo og
beveges. Jeg står på fortauet og er lykkelig over at folk går. Mange går. De må
gå. Vi må gå. Vi er i fare, og vi må gå – i takt. 

Så står jeg der på fortauet og småbeveger
meg til blitzernes sang og ser paroler om flyktningepolitikken, den forterpede,
vridde, sørgelige, ikke-gavmilde. Den pripne norske flyktningepolitikken å bli
skamfull og til tider rasende av.

Det er da Marte kommer farende mot denne tilskueren
på fortauet. Ektemannen følger, med barnevogn og Albert på cirka atten måneder.
Jeg har ikke sett de to før. Marte var et ganske lite barn på åttitallet den
gangen også jeg marsjerte i tog. Nei til
Atomvåpen
samlet tusener. Jeg gikk i det toget uten sjenanse og måtte gå
der; truselen måtte gjøres synlig og jeg måtte bidra.

Det var der jeg traff barnet Marte første
gang. På sommerleiren på Tromøya plukket vi blomster, drakk kaffe, og jeg laget
akuttdikt med Marte i nærheten, om geiteramsen som var fiolett-vakker i fjæra, måtte
den få være det i århundrer.

I dag, 1. mai 2016, gjensyn etter mange år.
Marte bak parolen for Nei til Atomvåpen
mer enn tredve år senere. Trofaste Marte. Husker vagt at vi støtte på hverandre
på perrongen på Nationaltheatret t-banestasjon rett før eller rett etter
årtusenskiftet; da skulle hun, mener jeg å huske, til India…

Og jeg leser Inger Christensens
diktsamling, den forunderlige og lærde, den syngende Alfabet, som jeg ønsket å lese i fjor. Et og annet antikvariat
hadde den, men den var altfor kostbar. I flere dager, og inntil i går, har jeg
ryddet og reorganisert bøker i hyllene i skriverommet. Der blant arabiske og
spanske dikt: Alfabet. Jeg leser
lykkelig og ettertenksomt den i alfabetet innskrevne verden. Dette er diktning.
Bøy deg. Spis det.

Det er i uke etter uke nesten førtifem
varmegrader, en ukjent hetebølge, i mitt Sørasia. Det er ikke til å tåle.
Grunnvannspeilet synker. Det må regne snart, det er nær dødelig. Og i
Bangladesh, mitt østlige Sørasia pågår myrderier av et spesielt slag. To-tre-fire
unge menn, gående eller motorsyklende, med machete, kutter opp utvalgte (til
nå!) menn som har ytret seg (for dem) uønsket. En professor, flere bloggere, aktivister,
en prest, et par bistandsarbeidere. I forrige uke en professor som
også spiller sitar. I dag en skredder som visstnok snakket kritisk om Profeten
for fire år siden.

Selvsagt fins ytringsfrihet. Ja,
den må da være gitt oss. Det som nå blir tydelig er de mulige konsekvensene av
å anvende den. ”Breiviker” skrev en sørasia-forsker til meg. Ja, kanskje er
disse morderne ”breiviker” aldeles løselig organisert. Mer eller mindre
isolerte einstøinger som ser ut til å tenke at mord er tillatelig, i et land
der regjeringen ikke tør og kan hamle effektivt opp med morderne. Regjeringen
er opptatt med noe annet enn dette. For regjeringer må bevare seg selv.
Regjeringer kan i mindre og mindre grad hamle opp med farene som tiltar.
Hetedød. Vannmangel. Cyberkriminalitet i bankvesenet.   

Jeg tenker på Marte. Tenker på Alfabet.
Tenker på Slemmestad. Tenker på skredderen i Tangail som ble kuttet opp ikke
langt fra stedene der barna våre, de i Arshi
Nagar
støttet av Suno-Norge,
synger folkesanger nord i Bangladesh. Selvsagt tenker jeg på de nesten tusen
barna. De fleste men slett ikke alle er hinduer. (Den drepte skredderen var
hindu.) Noen barn synger til Mohammad, andre barn synger til Krishna. Barn som
synger til Krishna hører andre barn synge til Mohammad, og omvendt. Noen barn
synger både til Krishna og til Mohammad. Jeg tror ikke de blir forvirret av
det. For meg har denne kognitive og religiøse gjestfriheten, i tillegg til
sangenes egentyngde, vært det inntagende i år etter år.

Dette: at ingen har frihet til å dømme,
trakassere og plage den som sier eller synger ”for meg” ukjente ord. Ordene er
jo hengivenhetens og sangens.

De siste ti dagene har jeg tenkt grundig,
til tider forferdet, på den nå tolv år lange ”anstrengelsen” vår, deres der,
vår her, i nordfolden i Bangladesh: tør de fortsatt synge? Kan vi her fortsatt
si: syng!? Vil noen kunne komme med machete og sørge for at sangen opphører på et
konkret sted og etter dette må opphøre på alle de andre sytten stedene? 
Hva
skal den redde gjøre? Synge, om hun kan.

Men jeg kunne ikke synge da jeg fikk vite
om mordet på professoren i Rajshahi, han som ventet på bussen og ble meid ned.
Hjemme hos ham stod sitaren. Vår Sahanur, tjueto år gammel, lærer å spille
sitar. Professoren i Rajshahi, vest i Bangladesh, var en from muslim. Sahanur
er from.   

‹Du skal ikke ha med sang og musikk å
gjøre.› Dette er et sterkt utsagn innenfor en variant av islam. Også teologisk
konservative kristne har tenkt slik. For sang = frihet = seksualitet, og så
videre.

Men dette utsagnet – ikke syng! – er neppe sant bengalsk. Så kan det tenkes å være koranisk. Om det er jeg uvitende. 
Hilsen Wera