en dato (på)? Denne dagen midt i april, ti dager etter 6. april, som er datoen for
nedskytingen av flyet med den rwandiske presidenten, i 1994, og ti dager før datoen
for nedsmeltingen av reaktor 4 i Tsjernobyl, 26. april 1986.
ladet med katastrofe.
Pontecordo) i Cinemateket. La Cinemateket
bestå. Det må finnes offentlige rom en forlater rystet og, kanskje, med ny
erkjennelse. I innledningsordene, innenfor et seminar om italiensk politisk
film, sa Helge Rønning at ‹de som var frigjørere kan bli undertrykkere›. Dette
er tilfelle i mange land, deriblant Algerie.
bataille d´Alger er en fiksjonsfilm basert på ”en sann
historie”. I stor del på et manuskript av Yasef Saadi, en av
frigjøringsfrontenes ledere som ikke ble henrettet. Filmfortellingens tid er
1955-57. 2. juli 1962 erklærte Algerie seg som uavhengig (av Frankrike).
ble vist i Pentagon i 2003, før den amerikanske invasjonen i Irak.
1962-63. Det var bøkene til Albert Camus som tok meg med og, kunne en si, innviet
meg. Det var ved å lære om og fra undertrykte i Algerie at jeg først lærte et
og annet om kolonial undertrykking. Det franske, som jeg sugde til meg
litterært, var også voldelig. Jeg fikk, i perioden 1962-65, mange titalls brev
fra algirske Ali, som var blitt torturert – av franske offiserer – i celler
under sanden i Sahara. Jeg ville aldri fått vite dette ved å lese en norsk avis.
Jeg kom til Algerie i juni 1965 og ble verken ranet eller voldtatt. En bok med fortellinger
og tegninger av barn, les enfants
d´Algerie, samt Les Damnés de la
Terre av Franz Fanon, begge kjøpt i Alger i 1965, har vært med meg siden.
Men jeg er blitt ”tatt av” sør-Asia og kommer neppe til noe annet krevende sted.
Apocalypse Now!) Så har jeg – enda en
gang – sett denne. Sett giljotinen, sett franske politisoffiserers
torturmetoder, sett bygeriljaens hjemmelagde eksplosiver og bruken av disse, den
intrikate oppbygningen av terrorceller, den intelligente organiseringen av
disse; jeg har sett viljen til å avstå, oppfinnsomheten, den disiplinerte
kjærligheten – og maktens arrogante spaning. Sett bruken av kvinner og kvinners
bruk av seg selv, med eksplosiver i bastkurver, ofte under side klær, forbi
politisperringer. Det er femti år siden.
gatevold, ser en henrettelse i fengslet. Jeg som ser filmen ser med ”Alis”
blikk og tar til meg ”Alis” raseri. Det er uunngåelig. Hvit makt er utålelig.
mer inngående, rett til bevisstheten. ‹Se dette, og tenk.› Bildene blir igjen.
vold. Filmen er et kunstverk, derfor. Den er en stor film og en politisk og
filosofisk skjerpende film. Jeg må skjønne – litt av – det jeg ikke vil ha, nemlig
vold. Må skjønne villigheten til å dø for en by, et land, en visjon, og også
begjæret etter å knuse det etablerte regimet eid av dem som har mye å miste.
Opprørerne har aldri eid eller, som oftest i vold, mistet det vakreste.
hos begge, ubarmhjertige viljer hos dem som bodde i landet først og hos dem som
regjerte Algerie i 130 år, de franske, og trodde de alltid skulle herske.
må skjønne hva det vil si å se den andre, den koloniserte (algireren) med
kolonimaktblikket og bli sett av den koloniserte med det frekke blikket
nedefra, det som vet at makt ikke er rett, og er villig til å dø i denne
innette viten. Ingen store ord om Allah i denne filmen, men de undertryktes
solidaritet med hverandre.
regelmesssig i et postkolonialistisk sør-Asia. I ukjente blikkfelt og lagringer
av bilder. Vi blir sett på måter vi ikke kan gjennomskue og vet ikke hvordan vi
ser ut når vi ser, og heller ikke hvordan vi ser – og hva vi ser bort fra.
![]() |
syngende barn i Bangladesh |
bekjent, innrømt at det britiske styret «regisserte» den bengalske hungeren 1942-45 ved å ta maten
vekk fra Bengal under WWII, og det offisielle USA har aldri beklaget bombingene
av Hiroshima og Nagasaki.
august alltid vært den alvorligste. For da ble ugjerningen begått for andre
gang.