Oslo

kjære hver og en,

Oslo er et annet sted. Et annet enn Budapest, Kolkata og Lalmonirhat, nord i Bangladesh. Det er de nevnte stedene jeg har skrevet blogger fra før. Ikke før nå har jeg skrevet fra Oslo. Men det kunne også sies at jeg alltid – også – skriver herfra. Adressen er her. Folkeregisteret vet det. Hele jeg vet det, selv om hele jeg også vet noe annet. Morsmålet er ett, et eneste. 

En forfatter som Joseph Conrad, hvis morsmål var polsk, har et stort og vidunderlig forfatterskap på engelsk. Det er et besnærende faktum – og til å bøye seg for.

Men jeg, som har skrevet blogger med overskriften ‹weras-steder› holder meg i morsmålet. Morsmålet er det faste tilholdsstedet, sammen med kroppen. 

En munterhet: jeg fikk nettopp vite, av trommeslager og sanger Sujan, som bor nord i Bangladesh, at kua Maya i dag kl 14.45, lokal tid, har fått kalven Doya, som betyr ‹Medfølelse›. Jeg ga den ufødte kalven dette navnet på forhånd, da jeg var der i desember. 

landsbybarn skal lære yoga, det er første dag

Den som i mars kommer fra Kolkata til Oslo blir slått – av lyset. Dette nordiske marslyset som ikke ligner annet lys jeg kjenner. Det har en forunderlig blanding av ubarmhjertighet, siden det avslører “alt” og slår mot sansene, i hvert fall synssansen, og så er det også barmhjertig; det er jo LYS. 

Jeg ber oftere om mørke enn om lys. Poeten Anne Bøe kalte det for noen år siden, i en samtale eller et brev, for ‹gromørke›. Mørkerommet her ble definitivt nedlagt i 2010. I mer enn femten år var det stedet både for fysisk mørkeromsarbeid og for plutselige innsikter, av litterær eller annen art. Eksistensen er flatere uten mørkerommet.

I Bengal får jeg naturens eget mørke. Det er slik i tropene. I Kolkata bor jeg rett ved en jungel-midt-i-byen og får lydene av fugler og noen ganger sjakaler når mørket faller på og gongongene kan høres fra offentlige og private tilbedelsessteder. Der er  hørselen mer enn synet underlagt byen. Det er mørkt når det er mørkt. Men det er ikke stille – verken om det er mørkt eller lyst.

En kollega sa i fjor at Oslo måtte være retrettstedet mitt. Der jeg altså trekker meg tilbake fra verden. Mente hun kanskje at det fins mindre verden her. Her fins verden digitalt til stede. Følelsene om verden er blassere enn på mine østlige steder, følelser er jo som oftest blassere her, i hvert fall i det offentlige rommet. Jeg griper meg rett som det er i å savne store gammeldagse følelser, slike som ikke har det aller minste med profitt, hensikt, kjøp og salg å gjøre.   

Jeg ser ut på to bjørketrær på den andre siden av gaten. Trær renser for oss og vet, må vi kunne tenke, ingenting om hva de gir.

Hilsen Wera