Oslo

kjære hver og en,

lyset blir ikke mindre heftig, nesten som en skriftestol, her under St Hanshaugen. 

Her sitter jeg og tenker på stedene jeg har gjort til mine, eller som er blitt gjort til mine, alle de truede, helt virkelige, stedene. Jeg tenker om dem, og kunne si at jeg også tenker dem; at jeg er også der. En kan, tror jeg, være fortettet nærværende på mer enn ett sted samtidig. 

Jeg har i dag, ganske forsinket, sett Ødipus Rex av Pier Paolo Pasolini, i Filmens Hus, som er ett av stedene “mine” i denne byen. Det er en adresse. I skrivende stund tenker jeg at det er en av de sterkeste offentlige adressene jeg har i denne byen.  

Om seeren Tiresias sies det i Ødipus Rex at ‹han synger det som er bortenfor skjebnen›. Så stor en setning kan være. Jeg vet ikke om denne er laget av Sophokles, Seneca eller Pasolini. 

På bildet i denne bloggen synger Upananda, en gutt på cirka tolv år i en av sangskolene våre nord i Bangladesh. Det er ikke selvsagt at en landsbygutt synger. Men det er mulig. I elvelandet Bangladesh synger mange. En kan tenke at de synger seg ut av skjebnen. 

I en økt hver dag nå gjendikter jeg, fra bengali, noen av sangene disse barna nord i Bangladesh synger. Det er et underlig arbeid. Et ord, et ord til; lagene i et ord. Alt jeg ikke vet om landsbylivet, det rituelle livet, kjærlighetslivet, forestillingslivet, ja den kognitive horisonten omkring og hos Lalan fakir, den store mystikerpoeten som levde vest i Bangladesh, i mer enn hundre år, sies det, og døde i 1890. Han kunne ikke lese og skrive, men noen disipler kunne det, og de skrev ned det mesteren sang.

Slik er en sangtekst:

Når skal jeg bli ett
med mitt hjertes menneske.
Natt og dag, som en svale,                                                              
 
ser jeg etter den svarte månen,
for å bli dens tjener
men det er ikke i min lodd.
Som et lyn i skyen,
slik har han gjemt seg,
der lar han seg ikke finne.
Min elskede ble borte,
jeg mistet med ett
  
den jeg så i et syn.
Når jeg minnes dette synet
faller all skamfrykt bort.
Lave Lalan
gjentar og gjentar:
   den
som elsker
      
er den som vet

  

 
 Hilsen Wera