sa redaktøren. Jeg er uskolert i det greske, sa jeg. Les Faidros, av Platon!
Si Sitala-ma. Manasa-ma. Lalan fakir. Og
jeg blir ikke stum, en tåpe. Uerfaren, minneløs.
Europa….? Nei, ikke slik. Budapest hvert år. Jeg drar jo dit. Store
munnskjenker Europa hvert år.
Budapest er et tyngre Europa enn ospene her ved StHanshaugen. Kulehull i
murveggene fra førtitallet og femtitallet. Her er det regn, vind,
lyshenrykkelser. Det er ikke by-i-historien her.
Prøver det nå. Det er fremmedtekst. Europa. Eller. Universitetet. Redaktøren må
ha tenkt på noe. Jeg kommer fra øst. Han fiker til meg.
elsk det du ennå ikke elsker.
ingen grunn til å klage over basen. De to ospene som ble plantet foran
steinbenkene foran Studentboligene på StHanshaugen er blitt store siden juni.
Hei! Jeg ser dere over skjermene. Vi er her.
forhåndskomponert. Det fins ikke regn. Kroppen her blir ikke virkelig i regn,
slik den ble der. Ingenting forfaller foran øynene mine, som Raja Mullicks hus i
Bow Bazar. Ingenting vrir hjernen rundt, eller trommer mot øret.
nødvendighet for den som trasker. Her er det mulig å høre ingenting.
jeg så på tirsdag 11. september, adresse Gardermoen, var skyene. Ubegripelig
nærværende skyer! Sammen med meg var bagasjen, litt våt nederst, kommet fra
Köbenhavn, og før det: fra Dubai, og før det: fra Kolkata. Jeg løp på Kastrup.
Tamilske Shila, farmasøytisk forsker fra Chennai, datteren Christina og mannen
med ukjent navn, løp også. Utgang B 04, uten boarding pass. Den danske tjenende
mannen sa at alt var i orden og at bagasjen pleide å komme. Komme, ikke komme.
lese meg inn i Norge. Norge er på plass, og regner ikke vekk.
sa han altså. Men. Jeg leter etter hjernecellene mine. De kommer ikke hit på
lenge. De er i transitt. Det er fire dager siden 11. september. Da var jeg aller
først i Dubai. Jeg frøs i a/c-anlegget og så ikke ørkenen.
er så oversiktelig. Det ber meg ikke om noe. Slik er forskjellen: der, i mitt
øst, ber alt om noe. Her ber en og annen, til programmerte tider. Jeg
balanserer ved kanten av en liten risiko: å glemme at førstepersonspronomenet
er vi.
svarer. Det regnet så jeg ikke kunne høre telefonen, sier Binod.
minnebrikke 7 lastes ned på en stor ekstern harddisk. En tretimerskonsert med
bauler i veverlandsbyen i Nadia. Jentene, som maler med oss der, ga alle som
opptrådte blomster. Selv lydmannen fikk en bukett. Gouri på femten ga musikerne
varm mat klokken to om natten. Ratna stod ved døren min da jeg våknet rett ved
vevene kl seks neste morgen. Nå følger jeg deg til doen, sa Ratna.
Jeg fikk den den kvelden. Veverne overrakte den. Jeg blir overveldet. Du må si
at du tar den imot, sier Sadhan Das Bairagya som er konferensier. Ja jeg tar
den imot. Veverne er henrykt. De har laget veven med omtanke.
bygges på tomten mellom neemtreet, kartaltreet og baeltreet rett ved Ur-Ganga.
19. september mottar vi nøklene til det gamle huset.
En eldre mann satt på huk og laget små kullbriketter. Kom og spør meg om alt, sa
han.
det jo bestandig. Da går vi lettest langsetter bekkefaret, så føttene blir
våte.