Fra Bengalske sanger
Gjendiktet av Wera Sæther

Sang 1

Fra CHARYA-SANGENE

Kroppen har fem grener som et tre,
døden går inn i det urolige hjertet.
Gjør hjertet fast og lykken blir stor.
Lui sier: Spør guruen og du vil få vite
hva som skjer når du mediterer.
Lyst og smerte må uten tvil dø.
Unngå begjærets bånd
og unngå alt håp
om at sansene kan fullkommengjøres.
Grip læren om tomhet og hold den fast i deg selv.
Lui sier: I meditasjon har jeg sett
at det tomme og det fulle
sitter på samme skammel.

                                    Lui

*

Sang 2

Skilpadden kan ikke fanges bakfra med rep.
Krokodillen spiser tamarindtrærnes frukter.
Du som vandrer der inne på gårdsrommet, lytt!
Øredobben blir stjålet ved midnattstider.
Svigerfaren har lagt seg og svigerdatteren våker,
hvor skal hun lete etter øredobben sin?
Hele dagen er hun livredd for kråka,
om natten våkner lidenskapen.
Slike sanger som dette synger Kukri.
Bare en blant millioner tar dem inn i sitt hjerte.

                                        Kukri

*

Sang 40

Alt sinnet vet, er bare slør.
Hellige skrifter er et synlig kjede.
Hvordan kan enkelheten bli uttalt?
Der kropp-ord-hjerte ikke går inn,
er guruens ord til disippelen forgjeves.
Hvordan si det som ikke kan sies?
Jo mer som sies, desto mer er usant.
Guruen er stum, disippelen er døv.
Kanu spør: Hvordan kan slektenes gang bli uttrykt?
Hvordan kan den stumme tale til den døve?

                                        Kanu

***

CHANDIDAS

            Krishnas kjærlighetsfulle venting

Jeg har hørt legenden om Radhas skjønnhet
fra din munn, Barai.
Derfor kan jeg ikke holde tilbake det jeg føler.
En sylskarp og sterk pil
som likevel ligner en blomst, har truffet meg.
Den har rammet meg i hjertet for alltid, Barai.
Jeg sier deg: Radha er mer enn mitt eget hjerte.
Du må hente henne og ta henne med til meg.
Alle trær skyter nye skudd og blir grønne om våren.
Biene suger til seg nektar, og gjøkenes
melodiøse sang fyller skogen.
Derfor er mitt sinn langt fra samlet.
Elskovsønsket er større enn alt for alltid.
Hjelp meg! Barai, å, heldigvis at du er kommet.
Jeg må ha henne og du må gi meg henne.
Bare en eneste gang
vil jeg behøve hjelpen din slik som nå.
Jeg er verdens store gud.
Barai, du må hente henne og ta henne med til meg,
slik at ønsket kan bli oppfylt.

Chandidas ber til Basuli og synger denne sangen.

*

              Gifte kvinne, hva mer kan jeg si?
I fødsel etter fødsel                           i liv og død,
                    er du min innerste elsker.
Hans to føtter                               og mitt hjerte
    er bundet sammen med kjærlighetens dødsrep.
Jeg overgir alt:                           kropp tanke sinn
              og er på selvfølgelig vis blitt tjener.
Min familie, min manns familie,       to familier i Gokul,
                  men hvem er der for meg?
Ingen sier Radhas navn,               ingen ber om meg,
                  hvem kan jeg gråte hos?
Nå forstår jeg det virkelig       at i de tre verdener
                  kan ingen kalles min.
Jeg kjenner ham                                  og søker ly
                  ved hans to lotusføtter.
Skyv meg ikke bort med knep,   jeg er en enkel kvinne,
                  men jeg vet jo at du må det.
Jeg tenker og tenker,             jeg er gift og jeg er din,
                      jeg har ingen annen.
Øyet tåler ikke mer,                     det har lett og lett,
              må jeg vente lenger, vil jeg dø.

Chandidas sier:             Ta berøringens juvel, legg den
                      tett inntil hjertet.

*

For en ynde jeg ser, venninne,
ved foten av kadambatreet.
Hjertet vil ikke dra hjem igjen,
hva skal åndedrettet gjøre?
Øynene er slått av hans ynde, hva mer kan jeg si?
Av lidenskap er jeg andpusten hele tiden og for alltid.
Om jeg sover eller våker, vil jeg aldri kunne glemme.
Hans blåsvarte farge har gjort meg glødende.
Leende honningsøte lepper
som flytende lette lynglimt.
Slik kan en kvinne ikke leve.

Chandidas sier: Tenk ikke mer på dette.
Krishna er din, og du er Krishnas åndedrett.

***

VIDYAPATI

En masse hår som mørket,
ansikt som fullmånen,
øyne som lotusen,
alt på ett sted,
i dag har jeg sett den kvinnen.
Mitt sinn blir dratt dit, mitt hjerte dirrer,
hva kan lindre meg nå?
En vakker lyshudet kropp,
fullendt runde bryster,
på denne slyngplanten
står to bakkekammer i blomst.
Ingen vet hvor forunderlig Guds skaperverk er.
Kong Rup Narayan Shiva Singh og Latchima Devi
er et annet bevis på dette.

*

             Sakhi sier

Ung                                               og full av kjærlighet
                      forsommeren har korte netter.
Alle de eldre                               følger meg med øynene,
                                  kvinnen nøler.
Som vannet på lotusbladet,               slik flyter mitt hjerte
                                  frem og tilbake.
Min gud,                                             hold månen nede.
                        Jeg legger meg, står opp og ser
                                på himmelen,
frykter en nattevandrer    som kan se leira på føttene mine,
                    hva gjør denne unge jenta.
Hun går fort                                                 og snubler,
                            som hjort i en felle.
Venninne, venninne:                     Hvem kjenner min smerte?
Hari venter i buskene,                     hvordan komme seg dit?
                    Fem piler har alt rammet henne.

Vidyapati sier:                                       hva gjør de eldre
            Hvordan kan du vite at de sover?
La øynene fylles med tårer,         legg sarisnippen over dem,
            og hold deg våken hele natten.

*

Monsunnatt                                             vakker kvinne,
                        stummende mørke,
nattens onde ånder                               rører seg overalt,
                            tungt regn faller.
Madhaba, i begynnelsen               frykter hun kjærligheten,
gå og se selv,                             hun er jo yngre enn deg,
                  denne natten er du også redd.
Jamuna                                                 flyter voldsomt,
        hvordan kan hun komme seg til elvebredden
Onde ånder,                                             mørket tetner,
                    i tillegg alt dette regnet.
Jeg har hørt så mye,           kanskje har hun snudd på veien.
                    Hari, skammer du deg ikke?
På hvilke andre steder har du sett           honningen komme
                        til honningsankeren

***

RAMPRASAD

Ikke rør meg, død,
for den dagen velsignelsens Mor
velsignet meg, da mistet jeg kaste.
Hør, død, hvordan
det gikk til at jeg mistet kaste.
Jeg var familiemann
den gang Kali, hun som er Ødelegger,
gjorde meg om til en vandrermunk.
Bevissthet og livssaft blir ett i Kalis navn,
når de seks lidenskaper hører dette
styrter de vekk fra kroppens båt.

Fremdeles har jeg kraften,
og på grunn av kraften er jeg alene.

Prasad sier: Når en uten kaste dør
kommer ikke dødsguden nær.

*

Tara,
hva vil skje på en dag som denne?
For når jeg sier Tara Tara Tara,
ligger øyenpupillene mine i vann.
Hjertets lotus folder seg ut,
sinnets mørke oppløser seg.
Når jeg faller ned på bakken,
er Taras navn det siste jeg sier.
Alle forskjeller svinner bort,
all sorg tar slutt.
Å, det fins talløse sanne skrifter,
men min Tara er uten form.

SriRamprasad går rundt og skravler,
Mor er barmhjertig tilstede overalt,
å, blinde øyne, se Mor
som bærer vekk alt mørket.

***

LALAN FAKIR

Alle spør Lalan hvilken religion han hører til.
Fakir Lalan sier han aldri har sett religion
med sine egne to øyne.
En mann blir muslim ved å omskjæres.
Men hva er forskriften for kvinnene?
Den hellige tråden beviser at man er braman.
Men hvordan kan vi gjenkjenne bramanens hustru?
Noen bærer halskjeder, andre bønnekranser.
Er dét nok til å skille den ene fra den andre?
I fødsels- og dødstimen, hvor er skillelinjen da?
Vannet som renner i Ganges er Gangesvann,
vannet fra et hull i jorda er brønnvann.
I virkeligheten er det samme vann,
og bare karet er annerledes.
Overalt og til alle tider skryter folk av sin religion.

Lalan har kledt av seg dette tøvet
og kastet det ut
på de tusen markedsplasser.

*

Ikke engang nå
kjenner hjertet i mitt hjerte sin adresse.
Her er jeg, men hvor skal jeg og med hvem?
Dette er huset mitt, dette er rommet mitt,
og alt dette er bare en ansamling feilslåtte ord.
På et eneste øyeblikk kan alt gå under.
Jeg skulle bygge et solid hus av murstein
og leve der i stor lykke. (Det var slik jeg tenkte.)
Glemsomme sjel, for hva skjer
når man frakter deg bort til likbrenningsstedet?

Hva skal jeg gjøre, hva gjør jeg?
Båten min er lastet med synd.
Bølgen ligger tung foran meg, sier Lalan.

*

Si meg, vanvittige,
hva søker du
på alle veiene i denne verden?
Søk i ditt eget hus, og du vil
med letthet finne juvelen.
Du løper fra Delhi til Lahore,
i ditt eget fang hviler mørket,
uten form er min usynlige gud,
som har samme form som min sjel.

Samme guds lek
som utfolder seg i universet,
utfolder seg i krukken som er meg selv,
slik månens skikkelse er gjemt
bak skyer.

Å kjenne seg selv er i sannhet bønn.
Lalan sier:
Den som kjenner den usynlige, har kompasset.

***

RABINDRANATH TAGORE

Alt må jeg gi fra meg, alt; det vet jeg.
Det jeg eier, det som binder, ethvert ord.
Det jeg har sett med øynene, det jeg har hørt med ørene,
det jeg har gjort, og det jeg har vandret;
alt må jeg gi fra meg.
Min morgen, min kveld, det som ligger
i hjertets beger og fremdeles er hemmelig,
folder seg ut mot deg.
Fremdeles er fiolinen minm
og strengene er i ferd med å festes.
Spiller jeg, blir all lyd til din, stemt etter din tone;
alt må jeg gi fra meg.
Din lykksalighet rommer min lyst og min sorg.
Alt lar du tilhøre meg for at det så skal tilhøre deg.
Det jeg fikk,
det som ble gjort til mitt i de mest velsignede øyeblikk,
vil jeg gjøre til ditt, og det vil igjen bli mitt;
alt må jeg gi fra meg.

*

Selv om du ikke kaller,
venter jeg ved din dør.
Om du snur deg vekk,
går jeg ikke et annet sted denne gangen.
Jeg sitter på den støvete veien,
hvordan skulle du slippe unna?
Til dem som binder blomsterkranser,
gir jeg blomster av sang.
Jeg venter ved din fruktbare åker,
der fotavtrykket ditt er.
Jeg holder meg våken uten å spise noe
på stedet der maten kommer fra deg av seg selv.
Der du skjuler deg til du tenner lampen,
der, i det mørket, venter jeg.

*

Mitt hjertes menneske er i mitt hjerte,
derfor ser jeg det overalt.
Det er i øynene mine, i lysets bølger,
derfor mister jeg det ikke,
derfor ser jeg det overalt, på alle kanter.
Jeg skulle så gjerne lyttet til dets stemme.
For å få høre den har jeg vært overalt,
jeg har ikke hørt den, jeg har ikke hørt.
I dag, da jeg kom hjem i meg selv,
hørte jeg dets ord i min egen sang.
Hvem er alle de som leter etter hjertets menneske,
og går fra dør til dør og tigger?
De får ikke se, de får ikke se.
Så kom til meg, se meg, se meg inn i hjertet,
se i mine to øyne.

***


tilbake