MammaRitaHuset (2006)


Bokstavene og mormor
O, a, i, lang i, u, lang u, rhi, e, oi, lang o, ou, k, kh, g, gh, c, ch. Uma nynner bokstaver hvor hun enn sitter eller står og hver kveld før hun sovner. Rett som det er tar mamma tak i en av bokstavene hennes og lager en liten sang som begynner med akkurat den, der de ligger på stråmatta og det er like mørkt for den som er blind som for den som ikke er det. Når månen er like sped som en av de tynneste sigdene pappa pleide å slipe i smia den gangen for lenge siden, er det akkurat like bekmørkt for begge to.
    Hun nynner bokstaver når hun småspringer på stien, når hun renser bønner på trammen eller, som nå, sitter under banyantreet for å tenke. Det er det treet hun kaller mormortreet, så gammelt er det, mye eldre enn mormor. Her sitter hun og tenker på mormor som det ikke går an å se. Da kniper hun igjen øynene og ser henne for seg. Så åpner hun øynene igjen og sier neste bokstav. Hun skal lære hver eneste en og henge den ene på den andre. Det er ikke bare hun som vil at hun skal det, for Sara-didi og pappaSebastian i byen vil det også. Så kan vi skrive brev, har Sara-didi sagt. Jeg til deg, og du til meg.
    PappaSebastian sier ikke mer enn han må. Ikke om bokstaver, og ikke om andre ting heller. Men han vil ha bokstavene hennes. Og det han vil nå, det vil han helt sikkert neste år også. PappaSebastian er en og den samme fra dag til dag. Han ligner banyantreet som blir stående på akkurat samme sted før stormen, midt i stormen og etterpå også. Det treet er ly for alle.
    I landsbyen deres er det bare skolelæreren som minner henne på bokstavene. Kom til meg og lær flere, Uma. Han sa ikke det før. Da bøyde han seg for mormor og omtrent alt hun befalte, som for eksempel: Hold deg unna bokstavene, Uma, for du mister klarsynet ditt hvis du tar dem i bruk. Det var på grunn av mormors makt og de blinde øynene til mamma at skolelæreren lot henne slippe å gå på skolen. Han bøyde seg for mormor, selv om mormor bare var kona til en fattig smed og han, skolelæreren, var mye finere.
    Folk pleide å si at mormor var synsk og hadde det tredje øye som kan se det som er skjult for andre folk. Mormor visste det meste om fødsel og død, om urter og trær, om når de måtte plante og så og om når regnet kom og hvor stort og hardt det ville bli. Og det mormor ikke visste av seg selv, dro hun til andre for å få greie på. Hun trasket i vei for å finne noen å spørre ut om stjerner, insekter og frø. Men ikke om bokstavene. Dem hadde mormor i munnen, og bare der. Mormor fortalte historier og eventyr helt fra Uma var liten som en risplante og til hun var nesten like stor som nå eller opp til skuldrene sine, omtrent.
    Mormor pleide å fortelle om hvordan det var før alle som levde i landsbyen nå var født. Da var det flere trær enn det var folk. Jungel, omtrent, pluss fugler som visste hvor de feiteste insektene holdt til, slik at de bare kunne snappe dem til seg.
    Før, det var akkurat som en elv som fløt gjennom munnen på mormor hver eneste gang hun fortalte. Men elva ble aldri mindre av å flyte ut av munnen hennes. Isteden ble den ble igjen på bunnen av mormor for å flyte mange ganger til, akkurat når mormor var klar. For alt Uma vet, ligger den kanskje igjen inni mormor i all hemmelighet et steds i himmelen den dag i dag.
    Plutselig en dag var det slutt på lyden av eventyrene til mormor og den dagen kunne hun nesten høre at gress og sirisser og Maya og landsbybikkja og alle andre sa at nå var det Umas tur.

……………………

MammaRita
Hun er sikker på at Sara-didi finner mammaRita i drømmene sine, eller så er det mammaRita som finner sin egen jente. Mormor visste alt om sånt. Hvis mammaRita kan se alt fra himmelen sin, er det Sara-didi hun ser først. For Sara-didi er øyensteinen hennes. Det går an å ha flere. Men en er størst og sterkest. For henne er det lillebror.
    Sara-didi vil så gjerne gjøre mammaRita lykkelig. Hun ville det før og hun vil det nå. Den gangen Sara-didi reiste med toget til Benares for å finne lillebror Pradip, var det fordi mammaRita hadde bedt henne om det. Så sa Sara-didi ja. Det var et løfte. Den gangen mammaRita bad henne om det, var mammaRita så blek at pappaSebastian ikke orket å se det. Bare Sara-didi orket å se alt, for det var hennes mamma.
    Sara-didi måtte gjøre mammaen sin lykkelig. Men hun kunne ikke reise før hun var stor nok til det. Hun var ikke stor da hun reiste heller, men større enn den gangen hun hadde lovt å reise. Sara-didi bevarte løftet inni seg i så lang tid som det tar mangotreet å lage nye frukter.
    Det var den gangen Sara-didi satt på toget til Benares at Uma og mamma så henne første gang. Egentlig var det Sara-didi som hørte stemmen til mamma først, sånn at hun husket sin egen mammaRita. Når det har skjedd en vidunderlig ting, kan det skje flere. Det fins ingen regel som sier at det vidunderlige må ta slutt. Nå må hun bare skynde seg og lære bokstavene så hun kan lese skiltene på togstasjonene og andre viktige ting som ikke er vidunderlige, men som er lure å kunne. Og så kan hun lese brevene, de som er til henne, så skolelæreren kan slippe. Og skrive tilbake, da. Et langt et om lillebror, et enda lengre om pappa og trommen hans. Men det aller lengste skal være det om mormor som visste alt som var i begynnelsen og i skogen og i framtiden.
    Det om mormor har hun i hodet. MammaRita skrev et kjempelangt brev til Sara-didi til slutt. Der stod det om hele livet. Brevet om mormor skal være om alt mormor fortalte. Hun vil skrive det til Sara-didi som aldri har hørt det.


tilbake