Fra Anne Sexton: Kjærlighet, denne røde sykdom
gjendiktet av Wera Sæther


Brannbombeflyene

Vi er Amerika.
Vi fyller opp kystene.
Vi er dødens kjøpmenn.
Vi pakker dem i kasser som kål.

Bomben åpner seg som en skoeske.
Og barnet?
Barnet gjesper sikkert ikke.
Og kvinnen?
Kvinnen bader sitt hjerte.
Det er blitt revet ut av henne
Og fordi det er brent
Og som en siste handling
Skyller hun det i elven.
Dette er dødens marked.

Amerika,
Hvor er dine akkreditiver.


Ungene

Alle ungene gråter i sine inngjerdinger
og brenningen bærer bort deres gråt.
De er oldinger som har sett for mye,
munnene er fulle av skittentøy,
Tungene av fattigdom, tårene er puss.
Brenningen skyver skrikene deres tilbake.
Hør.
De er forhekset.
De skriver ned sine liv
på vingene av en alv
som siden oppløser seg.
De skriver ned sine liv
på et århundre som har rast sammen.
De skriver ned sine liv
på en fremmed Guds bombe.
Jeg også.


Engel av rene lakener

Engel av rene lakener, kjenner du vegglus?
En gang i et galehus kom de som flekker av kanel
mens jeg lå i en kloralgrotte av dop,
så gammel som ei bikkje, så rolig som noen knokler.
Små biter størknet blod. Et hundre flekker
på lakenet. Et hundre kyss i mørket.

Hvite lakener som lukter av såpe og klor
hører ikke til denne natten av søle,
ikke til gittervinduer og sammensatte låser
og alt edderkoppspinnet i sengen, den siste tilflukt.
Jeg har sovet i silke og i rødt og svart.
Jeg har sovet på sand og, en høstnatt, på en høystakk.
Jeg har kjent en krybbe. Jeg har kjent foldene om et barn
men inne i mitt hår venter natten da jeg ble forurenset.



tilbake