Ukjent fugl (2012)


Det var i 1998, i den bengalske måneden magh, som tilsvarer januar-februar, i den tørre årstiden at jeg første gang besøkte sandøyer nord i Brahmaputra. Der satt jeg på taket av båten mens floden strakte seg rolig og bred ut foran meg. Den marokkanske reisende Ibn Batuta beskrev i det fjortende århundre Bengal som et land velsignet med en veldig overflod av grøde og en hollandsk handelsmann, Van Lindolan, kalte to århundrer senere Bengal for Østens kornkammer.
      Noen steder kunne jeg fra båttaket se bare én elvebredd; så bred var floden. En og annen liten slamøy måtte båtmannen styre unna. Der floden var smalere kunne jeg skimte folk, husdyr og hus på begge sider av elven. Du er båten, jeg er bare fisker, slik lyder det i mange fromme sanger. Sangens du er mesteren: guruen, murshiden eller piren. Men det visste jeg ikke den gangen. Det eneste jeg visste var hvor frodig og hvor sårbart dette landskapet var.
      Fiskebåter, garn, en og annen ku, unger og vannbøfler på svøm, hus av bambus med tak av blikk, samt nøysomme geiter langs elvebredden. Et landskap der himmel, vann og land likesom når som helst kunne gå opp i hverandre. Under himmelen: spedt land uten motstandsmuligheter. Dette landet kunne drukne. Det så i tillegg ut til å kunne blåse vekk; ingenting holdt det igjen. Vegetasjon i slamjord kunne umulig ha sterke røtter. Jordsmonnet var og er fruktbart på grunn av slammet.
      Sandøyer oversvømmes og blir omformet, sandslam legger seg på samme sted som året før eller på et annet sted i en av klodens største floder. Vannet kan rive vekk fjorårets lag av slam slik at det som før var land, og kanskje til og med beboelig, ikke lenger er det. Brahmaputra, som Ganga og Meghna, er livsnerve for titalls millioner av mennesker og langt flere husdyr; de færreste som bor der vet at isbreene smelter i Himalaya. Men øyfolk skiller årstidene fra hverandre og vet det de trenger å vite om avlinger og trusler mot avlingene, om uår og gode år.

I 1998 var jeg allerede sterkt knyttet til den kulturelt og religiøst sammensatte regionen Bengal på indisk side av grensen og især til den gamle, både fromme og opprørske, baultradisjonen. Baulene synger sin kunnskap om kropp og kjærlighet og bøyer seg ikke for maktens kategorier. Jeg hadde flere ganger dratt til pilegrimstedet Kenduli nord for Kolkata for å høre baulene der synge ved makar sankranti, som er vintersolverv. I mange år før dette hadde jeg meditert over Jesu bergpreken: "Salige er dere fattige, for Guds rike er deres…" Evangelieordene om ikke å samle rikdommer i verden var gyldige. Mesteren fra Nazaret var mesteren for meg. Også Buddhas taler om alle tings ubestandighet hadde merket sansene. Jeg var verken religiøst eller religionshistorisk ubeskrevet.
      Men hun som så ut på livet ved elvebredden tenkte ikke på sang og visste ingenting om båtmennenes egen sangtradisjon: Båtmann, ro denne båten, midt på den endeløse elven, denne knuste båten, denne lille båten laget av myk ved. Der, på båttaket, var det elven og livet ved bredden jeg var oppslukt av. Det var stillheten og de gamle langsomme livsformene jeg tok inn. Husdyr gresset, unger svømte og lekte i vann, kvinner vasket småbarn, klær og kokekar; alt lå med selvfølgelighet på plass i sin egen orden. Måtte det alltid få være slik.
      Det er lett å forestille seg at fysiske steder som denne og den andre siden av bredden er blitt et kraftig motsetningspar i båtmannssangene i elvelandet Bengal. Det fysiske bildet blir teologisk anvendt: det som er hér og det som er dér, det dennesidige og det hinsidige, der Gud er den viktigste realiteten: du som er båtmann, før meg over. Ja, om jeg så bare er 'en knust båt'.
      I én sang kan Gud være båtmann, eller Den-ved-roret; i en annen sang er Gud selve Båten eller den Andre bredden. Det fins mange ord for båt på bengali.

Øyer av sand og slam lå ute i floden og var til dels tett bebodd, med gress, ris, belgfrukter, geiter, en og annen dyrebar ku eller vannbøffel. Belgfrukter gror i og tåler karrig jordsmonn. Belgfrukter, alltid belgfrukter av forskjellig slag, med forskjellig voksetid og antagelig også forskjellig innhold av proteiner, sporstoffer og mineraler; proteinholdige linser som gjør at et barn kan leve ett år til, og kanskje mange nok år til selv å kunne bli mor eller far.
      Monsun, fra hindi/urdu-ordet mausam, betyr simpelthen "vær". Det brukes om regntiden. Regnet er det viktige været!
      Floden skjærer seg gjennom landskapet, bred under monsunen og tørr før og noen måneder etter regnet. Februar er midt mellom monsun og monsun, om været holder seg som det skal. Monsunen har hvert år forskjellig varighet og styrke. Er monsunen forsinket, har det skjebnesvangre konsekvenser for avlingen - og for folks tilgang til mat overhodet. Her spiser en ikke langreist mat men i størst mulig grad øyas egen. Den som spør en mor når barnet hennes ble født kan få vite at det ble født det året monsunen uteble, det året da monsunen ødela nesten alt - eller i året med god monsun.
      Hadde folk kunnet slå seg ned et annet sted ville de neppe valgt denne sanden. Les: hadde folk hatt penger til å kjøpe land et annet sted, da ville de kjøpt land på dét stedet. Det er folk som i utgangspunktet manglet penger og var eiendomsløse som slo seg ned på sandøyene. Men vind, vann, klar stjernehimmel, fugler og frosker, for ikke å nevne frihet uten byråkrati og lover, kan også tenkes å ha hatt en viss tiltrekningskraft. Åpent land uten jordeier har en selvsagt dragning.

Hvordan og med hvilken hensikt var jeg dratt helt hit? Det er som regel lett å forflytte seg til klodens hovedsteder men langt fra lett å komme seg ut til øyer i fjerne floder.
     Året før hadde jeg lest en liten notis om flyktige sandøyer i Brahmaputra og i samme stund skjønt, likesom i ryggmargen, at dette landskapet og disse tilværelsesformene både ville og måtte jeg se; jeg spurte meg ikke hvorfor. Men det gjaldt randsonen, det utsatte og nesten forsvunne: et gammelt eksistensielt og filosofisk tema. Hér og dér ble ett i lesende stund. Dessuten gjaldt det å stole på en slags "erfaringens myndighet". Når noe lyser opp i meg slik, da må det undersøkes eller bare følges.
     Siden det var nødvendig å se elvelandskapet måtte reisen dit gjøres mulig. Det skjedde ved hjelp av en norsk bistandsorganisasjon. Snakk med, skriv om og fotografer kvinnene, sa organisasjonen, som hadde en partner i Bangladesh og lovet å sørge for tolk, gjestehus og båt. Den norske organisasjonens representant bad meg finne ut om barneekteskap, medgift og flerkoneri. Selv var jeg mest opptatt av hvordan det kunne være å bo på så ustabilt underlag: hvordan kunne folk sove, spise, elske, arbeide og føde der. Det Roland Barthes kunne kalt en 'flerre i bevisstheten' var innført i meg. Eller, kanskje, det Leonard Cohen synger om: hullet i alle ting som lys kan slippe inn gjennom.
     Jeg var så vidt internett-tilkoblet i 1997-98 og trodde fremdeles på virkelige reiser.

Det var altså i regi av en stor bangladeshisk men vestligstøttet ngo at jeg kom meg ut til sandøyene i Brahmaputra. De færreste fattige sier nei til besøkende som kommer i maktens navn og som oftest med et uttalt eller uuttalt løfte om bistand; om ikke akkurat da, så under eller etter neste flom. Drastisk fattige mennesker uten skolegang har sjelden mot til å være ulydige mot makten; det fins knapt andre enn mektige givere som kommer til dem utenfra. Hvor prisgitt de er vær og makthierarki kan vi som bor i Norge knapt forestille oss; heller ikke hvor gjestfrie de er.
     Makten til å gi, underforstått: til å velge (og vrake) blant trengende, er stor og potensielt svært skadelig. Slik makt kan styrke misunnelse og raseri samt den passivt mottagende og triste avhengigheten på stedet. "Hvem er fattigst på stedet her, osv." Jeg hadde, lenge før 1998, lest De undertryktes pedagogikk av Pablo Freire og hørt platene til Patti Smith. People have the power, synger hun.
     Jeg noterte med blyant og, i og med leicaen, med lys. Det var en lykke. Men ubehaget ved å bli betalt av en ngo i Norge og bo innenfor campusen til en stor vestligstøttet ngo, og derved bli identifisert med dens feltarbeidere, var stort. Så umerkbar som mulig, som en reporter med nøkternt og pragmatisk blikk, slik ønsket jeg å være. Men... hadde kvinnene på sandøyer i Brahmaputra snakket med utlendinger før og ønsket de i det hele tatt å betro seg til en slik. Tolken het Mozammel og visste for lengst, fra samtaler vi hadde hatt på fastlandet, at jeg var opptatt av den bengalske baultradisjonen. Jeg hadde fortalt ham om besøkene mine i Kenduli, baulenes pilegrimssted i Vest-Bengal, og hvordan jeg en natt i 1992 under sangen der aldeles plutselig hadde visst at jeg var "hjemme". Altså hjemme akkurat dér, i baulenes sang. Hjemhørigheten var ikke knyttet til noe menneske. Av språket bengali skjønte jeg den gangen ingenting.

tilbake