Tidlig notat denne dagen. Etterdønninger fra i går. Det var ikke sent, men jeg hadde gjort gjesterommet i stand til en airbnb-gjest, ryddet og vasket kjøleskapet, sett nyheter om den mulige covid-19-vaksinen, hengt badetøyet – etter dukkert i Sognsvann – opp på snor i bakgården, der en nabo satt med gjester og stor salat.
Vi, som er de heldigste menneskene; vi, de aldeles forbløffende og ubegripelig heldige, som kan bo her. Men jeg vet jo ikke om vi bare er heldige, for vi er skilt fra sterke erfaringer.
Idet jeg, altså i går kveld, skal til å lukke vinduet og trekke ned rullegardinen, hører jeg helt nye lyder fra den stille veien utenfor. En bil full av folk har stanset. Sjåføren blir vâr meg og sier, på gebrokkent norsk, at han skal slippe dem inn. «Dem» ser ut til å være et middelaldrende par og en tenåringsjente. De har mange elementer bagasje som delvis faller ned på veien, for sjåføren blir mer enn forbauset over å se meg i vinduet.
En jurist som ikke bor her har kjøpt en leilighet i denne 1890-talls-bygården. Ganske sikkert ment for utleie. Skillevegg satt opp, taket antagelig senket. En inntektskilde. Han hadde juridisk rett til å kjøpe den.
Og inn i portrommet kommer de tre. Kanskje hjelperen med det store blikket også, en slektning? De har øyensynlig aldri vært her før. Folk fra Midtøsten. Med norsk, uten norsk? Jeg vet det ikke. Heretter blir følelsen av denne bygården en annen. Jeg klager ikke, men konstaterer. Og de kommer på dagen for offer-id. Eid al Adha, slik jeg kjenner den fra Bangladesh.
De fire må ha sett jenteselskapet i bakgården med den store salaten, og jeg tenkte – igjen – på hva det er å være norsk.