20. august

Det var vinteren 2004 jeg kom til jernbanestasjonen i Phulia, Nadia, for å besøke veveres landsbyer første gang. Konsekvensene er store, og praktiske.

 

Jeg fotograferte med film den gangen, og bøyde meg ned for å gripe med blikket og kameraet kvinnene ved det som kanskje ikke skal kalles rokk, men hespetre. Jeg så hvordan tråden ble laget. Hvor mange arbeidsprosesser, hvor intrikat, hvor konsentrert, hvor alene. Og: sammen. Kvinnene laget tråden som mennene vevde med. Handloom. Vevens rytme. Skyttelen, takten. Jeg har den i kroppen. Millioner av indere vevde den gangen, og det er ikke lenge siden. Og over dem: Mahatma Gandhi, som konsentrasjonens stjerne. En time ved rokken hver dag, skrev og sa han. Det var den meditative akten.

 

Jeg har et helt arkiv med fotografier av vevere. Vevere og pottemakere, de.

 

Landsbyen min, skulle det vise seg, het Gourangopalli. Gourango, Den Gylne Kroppen, er navnet på Sri Chaitanya, den store profeten & helgenen i Krishna-tradisjonen. Jeg hadde et lite grunnfag i religionshistorie, og slike nedfellinger virker i sansene. Palli betyr landsby.

 

I 2009, da veverne vevde mindre, for råtråden var dyr å kjøpe (fra sør i India, tror jeg) og indere var blitt langt mindre opptatt av egen handloom, for billige tekstiler fra Kina ble importert, maskinlaget, og solgt i supermarkeder, det året begynte et bittelite grasrotarbeid i Gourangapalli: jenter fikk male. Og de malte og malte, den gangen med malestifter, i en stor gruppe, og deretter kom vi (fra Kolkata) til en landsby til ikke langt unna, også der mange vevere, de fleste muslimer, og det ble Suti Nagar 2.

 

Få vevere vever nå. Få sitter ved hespetreet. Det er ikke lønnsomt. Kjøperne er ikke mer.

 

Jentene våre maler med plantepigmenter. Noen gutter er med. Og om vi klarer å gjennomføre det økonomisk, skal vevernes døtre, de malende, begynne å lage nedbrytbare sanitetsbind på jordstykket vi kjøpte ved Ganga for knapt to år siden. De vet jo mye, fra bestemødre og mødre, om tråd og tekstiler. Menstruasjon og hvordan den skal tenkes og leves er et eksistensielt grunntema.

 

De skal male også. Slik jeg skal lage bøkene mine, om jeg så gir meg hen til sangen i Bangladesh og plantepigmentenes rå og vidunderlige uttrykk i Nadia.