2. august 2020

Det er tid for å lage roman. Stryke mer enn skrive. Stryke og skrive i det som allerede er skrevet.   Eget/ikke-eget. Følge skikkelsene fra Se Europa (2017). Følge, og lage, barnet Elisa. Konsentrert i rytmesans og syn. Dette er mitt mest yogiske arbeid.

Ja, jeg er i Europa. Men hver dag: brev, samtaler, bilder sendt, sangopptak sendt fra øst i India og nord i Bangladesh. Jeg er «i øst» her i Europa.

Snakket i går med M i Bangladesh. Da hun var fjorten, sang hun meg helt inn. Sosial kontroll herjer med fattige jenter i Bangladesh. M giftet seg. Etterpå skjønte hun at mannen allerede var gift, med to døtre. Han ville ha sønn.  

M sa til meg: be for meg så jeg kan føde en sønn. Jeg sa: M, jeg kan ikke be slik. Jeg kan bare be om fred for deg, om sannhet i deg. Hun skjønte det. Hun som kunne sunget deg og meg ut av denne verden. 

Men jeg er i Europa. Skulle vært i Budapest i mai. Covid-19, og du skjønner resten. Medio september, men Norge er et «gult» land sett fra den ungarske regjeringens side. Jeg må pcr-testes,  ja, visstnok to ganger, rett før avreise (forutsatt at  flyavgangen ikke innstilles). 

Skrive romanen der, rett ved det som var gettoen 1942-44. Traske på den gamle gravlunden. Hvile i det tyrkiske badet. Høre ungarsk jazz. 

Kanskje være med i XR eller Fridays for Future på ungarsk.