Budapest

Virkelig
geitost. Hjemmelaget kirsebær-yoghurt. Tomater med smak. All frukt, uten
klementinene, er ungarsk dyrket, sier kjøpmannen i kjellersjappa i nabolaget. Smak
på disse plommene! sier han.

Jeg er
ingen nasjonalist. Men maten skal helst ha blitt mat av seg selv eller i sin
egen rytme, og ikke for den fortest mulige profittens skyld; og helst skal den komme
fra nære steder. Dette er kanskje motstrøms tanker. Er det som er med
kroppen motstrøms?

Åtte dager
i Budapest, for å bære små bøker, kalt Girls,
tilbake til Oslo. Ikke bare dét; hun som bokstavelig talt har åpnet byen for
meg – de små gatene, den lokale musikken, både jazz, kunst- og folkemusikk, den
jødiske historien – er meget syk.

Det fantes
”davidsstjernehus” under WWII i denne byen; dét er det hun som har fortalt meg.
I disse husene ble noen av byens jøder reddet. Jeg husker dette, og håper at hun
som har fortalt det får leve i noen år til.

Det fins
tusen grunner til å klage over norsk helsevesen, især organiseringen av tid og meldinger,
både skriftlige og muntlige, til pasienter. Ungarsk helsevesen var en gang meget
godt og er nå middelmådig, sier pasienten til meg. Det fins tusen og en grunner
til å innse at den som er født i Norge bør tenke seg nøye om før hun klager
over mangel på helsegoder. At prioriteringene kan virke forskrudd er et organisatorisk,
etisk og politisk anliggende.

En fiolin
er gitt til de spillende barna våre i Arshi
Nagar nord i Bangladesh. Den er laget i Tsjekkia – og god. Den er blitt
gitt via en av Sunos venner. Utstyrt med
nye strenger, en sølvlegering, utstyrt med ny kasse, og velvillig båret av en
norsk gjest som nettopp har landet på nærmeste flyplass til Arshi Nagar. Nå er hun antagelig fremme
i lydstudioet, kontoret og internatet. Og Badsha har fra bilen (fra flyplassen)
sendt en tekstmelding til meg som er i Budapest. For en gave! En fiolin! Det
kunne vi ikke ha forestilt oss! Dette er ordene hans.

Hva var
det Ripon sa i telefonen på tirsdag da jeg spurte ham ‹hvor› fiolinen var. I
lydstudioet, svarte han. Og fiolinen din, sa jeg, og mente selve tonen. Det er
hemmelig, svarte Ripon. Du vet det jo, la han til.

Jeg vet
ikke hva han trodde jeg visste. Kanskje simpelthen hva fiolinen betyr for ham.
Den nye fiolinen er ikke gitt til Ripon. Men Ripon skal, om han beviser at det
er fiolin som er hans ‹første kjærlighet›, snart få en fiolin som han kan legge
til skulderen og haken og derved vite at han har noe viktig å gjøre her i
verden. ”Lillebror” Anando har esraj.
Storebror Sahanur er tjenestevillig der det behøves, som ved å skrive inn førti
(!) lalan-sanger på datamaskinen.

Hvem tilhører jeg, og hva er
mitt.

Virkeligheten tilhører
ingen.                                     

Vediske[1]
skyer er bekmørke.

Det fins ingen vei for
dagslyset.

Det
kognitive og etiske, også politiske, arbeidet, som jeg tenker er mitt, er
forbundet med å være på, eller i, ett og samme sted hvor enn jeg er på et av disse
fire stedene. De fire: nord-Bangladesh, Kolkata, Budapest, Oslo. Være i dem,
være fra dem; la dem virke som fire fiolinstrenger, kanskje. Fremdeles er det mulig
å praktisere én rytme: nå her, så der, så der, så her. Alle fire steder gjør
seg gjeldende på alle fire steder. Jeg kunne tilføyd: fremdeles er det jo mulig
å reise til og fra flyplasser.

Hva kunne
gjøre det umulig…. Vannet, selvsagt. Opptøyer, som en konsekvens av kriger, og
ubegripelige men forutsigbare og forutsagte klimaendringer. Vann på
flyplassenes sted. Vold på et hvilket sted som helst.

Jeg går
til Nasjonalmuseet i Budapest for å se en utstilling av de flamske mestrene.
Rembrandts blikk, nedfelt i maleriene, fra et indre punkt jeg ikke kan formulere,
slik at det på lang avstand går an å merke at det bildet der, fem meter borte,
det er Rembrandts. Den store sanseligheten i det nye hollandske handelsimperiet
bevart i mestrenes malerier.

Klokken er
10 torsdag morgen. Lange køer foran billettskrankene. Ville det vært slik
trengsel i et museum i Oslo to uker etter åpningsdagen. Og: hva ville bengalere
sett i disse bildene av ansikter, tekstiler, borgerlig ærgjerrighet,
overstadige måltider. Kolonimakt, eller kanskje en ubegripelig himmelskhet,
beviset på at velsignelsen virkelig tilhørte den hvite mann.

Det er
bare tolv dager til jeg drar til Dhaka.

Hilsen
Wera