Tori-ma, som betyr Båt-Mor, og er huset som bygges ved Ur-Ganga, drar i meg, sa Jamir da vi hadde spist roti med krydret stekt kål til frokost i dag.
Vi har vært ute av byen i tre-fire dager, og har ikke kunnet se henne. Båt-Mor, altså. Gulv og trapper i stein. Marmor, sier de her. Hvitt med innslag av grønt og oker. Stol på meg hva marmor angår, sa arkitekt Amit på lørdag. Om marmor vet han alt som kan vites i Kolkata, la han til. Siden jeg selv ikke vet noe om marmor men litt om farger, stoler jeg på ham. Utvendige og innvendige veggfarger sier de at jeg bestemme.
Av sted til Asian Paints i Kalighat etter fargekart i dag. Antydede utvendige farger: en rødfarge med innslag av burgunder, en lys farge med et svakt innslag av rødt og en askefarge. Ganga er ofte askeaktig i fargen, en eller to små fabrikker i nabolaget er askegrå, for ikke å nevne asken på likbrenningsstedet bak tempelet, der også hundene strekker snuten frem for å spise av bramanens hånd.
Båt-Mor vil bli malt utvendig mens jeg er i Bangladesh.
Telefonforbindelsen med dem i ”sunoland” i Bangladesh er jevnlig. (Jeg drar dit 13. februar). I dag drar Badsha, Sujan, Shyamol og Narayan til den store sandøya der det nå er to sangskoler. En festkveld er planlagt på øya når to gjester fra Norge vil være på plass i mars. (Jeg kan ikke kalle meg gjest.) Februar og mars er tørketid. Sand, sand, og sand.
Vi vil måtte krysse Brahmaputra i båt. Jo mindre vann i elven, desto mer strabasiøs reise – for å unngå å grunnstøte. Båteieren som ser tre ”bleikansikter” vil forsøke å skru opp prisen. Badsha vil med all sin kløkt holde prisen så lavt han kan. Sujan vil, kanskje, kjefte på båteieren som er grådig. Shyamol og Narayan vil si minst mulig. Er Rehana med, vil hele temperamentet hennes slå ut i sandøy-dialekt. For hun var barn på en sandøy. Sharifa vil stå der og le av oss alle. Sathi vil synge. Anando vil gjøre skøyerstreker av det intelligente slaget. Og så videre, og så videre. Og Maria fra Norge, vil dras mot vannet slik Jamir ble dratt mot huset i dag. Rehana, Sharifa og alle vil måtte holde Maria tilbake. På hvilket språk; det vil vi få vite i det øyeblikket.
Jeg minnes dagen da jeg var aldeles erfaringsløs hva Brahmaputra gjaldt, og svømte i full mundur (salwar kamiz og orhna) et stykke ut i elven, plutselig merket understrømmen og hørte dem på land rope srot srot srot (som betyr understrøm). Jeg kjente det bengalske ordet, merket understrømmen og trodde jeg måtte dø i den elven. På en måte har akkurat det skjedd. Det var sangen sunget på sandøya i 1998 som merket meg ”for bestandig”. Men dødsmåten er en annen enn jeg i 2004 tenkte.
Vi dro ut i byen (Kolkata) med en liste av ærend i dag morges. Hadde glemt at det var fødselsdagen til ”Netaji”, eller Subhas Chandra Basu. 23. januar er en statlig fridag i delstaten Paschim Banga. Kontor etter kontor, bank, butikk: stengt. ”Netaji” er en større helt i disse trakter enn Gandhi. Hvordan han, ”den store leder”, døde tror jeg er ukjent – i en eller annen jungel, en gang etter 1945. Mange fødselsdager er blitt feiret siden det, med sang, taler, blomster – og, kanskje, ettertanke.
Jeg sitter her på den store sengen. Binod, Jamir og en snekker er i huset for å vurdere hvordan et meditasjonsrom, med tiden, skal kunne snekres i trapperommet. Vakkert, solid; og så lite kostbart som mulig. Antagelig kan det ikke bli nå. Men forarbeidet bør visst gjøres nå som marmoren legges; nå som alle harde økonomiske og håndverksmessige beslutninger blir gjort.
Å, så lenge jeg har trasket i denne byen. Så mange bilder, så mange barn, så stor gavmildhet, så åpen latter, så voldsom sorg; i akkurat denne byen. Og nå: et hus ved Ur-Ganga.
Sundarban, sa Binod i går. Sundarban er deltalandet ved Bengalbukta. Skal vi dra dit? Da svarte jeg: ikke nå. Begeret renner jo for lengst over hva forpliktelser angår. Det var da jeg fikk vite at Krokodillestedet, det vi besøkte i august, ligger under vann. Innbyggerne med ansikter så sluknet at det nesten ikke var mulig å se dem i øynene, har flyttet lenger innover i jungelen.
Krokodillestedet er ikke mer; ikke over vann.
Hilsen Wera