Kolkata

kveld
Jeg
skulle skrive litt; om så bare litt. Taliban har angrepet
kjernevåpeninstallasjoner ved Islamabad. Monsunen er ikke som den skal.
Forskere sier det kan skyldes vanningsanlegg i ørkenen Thar (Rajasthan)
innstallert for cirke tyve år siden. Ørkenen avgir ikke hete som den
gjorde før. Det atmosfæriske trykket er forstyrret, og så videre.
Regnskyllene er uregelmessige og små her hvor de skulle laget elver av
gatene. Ingen må bruke båt som fremkomstmiddel i Kolkata denne sommeren;
i hvert fall ikke ennå – i den vanlige regntidens siste måned, badra.
Skrive
litt, bare litt. Om kvinnen på torget i Sobhabazar som husket at jeg
kjøpte mange appelsiner i januar. Anando, Mousumi og de andre syngende
barna ble fra seg av henrykkelse over å få en appelsin. Jamir og jeg
trasker forbi den smilende torgkona, inn i en sidegata fra Rabindra
Sarani der en kvinne henger opp klær på en balkong i et meget gammelt
hus mens en mann driver på med noen skinnende hvite flak av tekstiler;
syr han på noe? En annen mann reparerer en paraply på tunet. Jeg
fotograferer det hele, og spør etter flere gamle hus å fotografere. Ja,
de fins. Bare fortsett videre nedover veien.
Kolossalt, og falleferdig. En vrimmel av spisende og hektiske unge foran huset. Shooting,
blir det sagt. En tv-såpe. Får jeg gå inn? Nei, sier vaktmannen. For
jeg har ingen formell tillattelse. (Filmopptakene er ikke påbegynt.) Jeg
gir meg ikke. En eldre mann kommer ut. Huseieren selv. Får jeg gå inn,
gjentar jeg. Han sier på meg og sier: ja, bare gå inn. Du kan gå opp
alle trappene.
Forgangen
rikdom. Buddhastatuer, gamle europeiske halvmugne møbler. En gang var
familen ”konger over Dhaka”! Fremdeles eier den et hundretalls
eiendommer i Kolkata. Brødrekrangel bidrar til at ingenting blir
vedlikeholdt. Men det de eier vil være nok til å holde familien oppe i
hundre år til, sier den gamle og er trist. Vi får ikke ta noe med oss
til sist, sier jeg. Alle vet det, sier den gamle. Og alle vil ha mer, og
mer, og mer!
I
det kolossale huset på fire etasjer bor det tre – 3 – personer. En
liten familie i ett rom i annen etasje. I en ettromsfabrikk produseres
uidentifiserbare gjenstander av plast. Kamerafolk sover i kolossale
møbler. Alt dette, som vender tilbake til mugg foran øynene på oss, er
åsted for sentimentale orgier av bollywood-kaliber.
Og
vi som leter etter et ganske lite hus og har lært litt om
kvadratmeterpriser; sterkt avhengige av adressen! Som i Oslo, så i
Kolkata. Eller omvendt. 
Inn
til kirken som er min nærmeste i denne byen, rett ved Lenin-gaten. Tom
gate da Jamir, av muslimsk slekt, og jeg vandrer mot kirken. Jeg dypper
fingeren i vigslet vann og stryker den over pannen; Jamir gjør det
samme. Fra kirken hører vi bønneropet fra den store moskéen. Det er
siste fredag i den hellige fastemåneden, to-tre dager før eid-ul-fitr:
festen eller en måned med avholdenhet. Da vi vender tilbake til
Lenin-gaten blir den langsomt fylt opp av bedende som etter beste evne
lager seg hvit kalott, av et lommetørkkle eller noe annet. Alle kalotter
eller semi-kalotter er langt fra hvite! De bedende smiler til
fotografen og alles skotøy ligger i fortauskanten.Politiet sørger for
avsperret gate. Kolkatas politi sørger med presisjon for byens store
muslimske minoritet.
Ingen
vet ennå hvilken dag eid-ul-fitr vil bli feiret. Det beror på nymånens
tilsynekomst over Mekka. Festen feires først dér. På nettet leser jeg at
det blir søndag eller mandag. Men, sier Jamir, det er månen, det vil si
månen-for-menneskeøyet, som bestemmer.
   Mennesket som på avgjørende vis ser månen må være en prest.
Binod
snakker nå med advokaten om huskjøpet ved Ur-Ganga. I morgen skal
papirene undertegnes. Det foreligger mange papirer for hver minste
transaksjon her. (Jeg avga signatur syv ganger for å få et telefonnummer
i eget navn her i går, kopi av pss, visum + et fotografi).
Dokumentreglene sørger for sysselsetting – og for korrupsjon; i hvert
fall for korrupsjonens mulighet. Mister du et papir, kan bøtene bli høye
og all konsentrasjon slukt av det bortkomne papiret. Folk gir opp under
det byråkratiske herredømmet. Delstaten blir beriket, funksjonærer
berirer seg selv.
Vi
må opprette et filsystem for (brukt)bilens alle dokumenter:
kjøpspapirer, skatter, avgifter, forsikring,
forurensningskontrollpapirer. Og når et hus blir kjøpt er det mange
mange som skor seg på kjøpet. Den som kjøper må være meget presis i
hukommelsen og ikke la tyver slippe inn i arkivet.
Den
milde og triste huseieren ved Sobhabazar vet ingenting om huskjøpet
vår. Han bor i forfallen eleganse og sørger over den bitre arve-ufreden
blant nitten brødre og sønner.
Hilsen Wera