Kolkata

Hvordan skal jeg beskrive det som er
her, filtrert gjennom tilstandene som jeg, i det jeg skriver, blir meg litt mer bevisst.
Jeg trodde jeg
skulle være her i full skrivemodus. Så er jeg er grasrotorganisator og
-veileder og, tidvis, fotograf. Kanskje vil en annen bevegelse ta meg med inn,
ja, ”tvers gjennom verden”, i november. Denne bevegelsen kan ikke tvinges
frem.
Under tropiske
vilkår som dette er det et hardt arbeid å lage form. Vi med og uten
menneskeskikkelse, befinner oss i en tilstand av det ”gitte” og det ”radikalt
utsatte”. Jeg vet ikke om jeg kan lage litterær form i en slik utsatthet, men
vet heller ikke om jeg kan tåle å være, altså: åpen, i utsattheten, uten å lage
form. 
Fotografen gjør sine utsnitt og velger synsvinkel; det er et formarbeid.
Men ikke fra null, slik forfatterens kår er. Forut for skriften fins alfabetet og
det grammatikalske grunnlaget, samt alt det leste og hørte. Dette er langt fra
null.
Likevel lages
skrift fra en annen form for null enn fotografiet.
Hvert dyr her, hvert kreatur, gjør meg
lykkelig. Store former, rare former, hoppende, flygende. Menneskedyret er
farlig, og det forstiller seg. Jeg er blitt forgiftet i disse trakter, jeg har
vært med på å bli det, og avgiftingen skjer gradvis.
Fremdeles blir
jeg heftig baktalt i Bangladesh – der jeg også for de kommende årene har en bønn om å
få høre den gamle sangen i barn som formelig blir til idet de lager lyder og
rytmer.
Siden jeg befinner meg her, med base i
Kolkata, en stor og lang gang i året, med flere hundretalls barn i tankene, om de som bor øst og og de som bor vest for landegrensen mellom India og
Bangladesh telles sammen,  må jeg følge ”vinden” i barna og barnas nærmeste
voksne, de som noen timer hver uke, i kunstnerisk konsentrasjon og yoga, hengir
seg til barna. Barna bor spredt. I bilen, denne ødeleggeren, men som også muliggjør
bevegelse mellom grisgrendte steder, drar jeg fra barnegruppe til barnegruppe,
krysser broer, ser fullmånen, merker stormen komme.
Etter forrige bloggbrev: fra Bankura,
jordstykket med leirhytte, fiskedam, mangotrær, banantrær, guavatrær og
kommende tomater, samt et meditasjonssted i nord-østlige hjørne, inn mot
nærmeste santal-landsby, ikke langt fra en gruppe folkekunstnere, og så til
Kolkata, og deretter til Phulia i Nadia, landsbyer for veven eller tråden,
den jeg gjennom mange år har skrevet om og fotografert. Kvinnene ved
hespetreet, før veveren, i mørke, slår skyttelen mot høyre og venstre. Den
gjenkjennelige lyden. Også vevtradisjonen (handloom)
dør ut. De blir arbeidsløse, veverne. De utgjør flere millioner på det indiske
subkontinentet. Kunnskap og farger blir borte. Det blir billig og likeens, det
hele.
Det var en gammel kvinne, Poriskar
Sarkar, som tok meg med inn i den første veverlandsbyen, i 2004. Jeg hadde satt
meg ved hespetreet til Shivani, gift med Poriskar Sarkars sønnesønn. Den gamle
svaksynte hadde vært ute og tigget den dagen. Jeg fikk kjeks fra sjappa, og te,
en sjeldenhet i fattigfoks hus. Jeg tror jeg ga den gamle en hundrerupi-seddel.
Hun, svaksynt, kunne ikke se hva det var, og spurte de andre. Barnebarnet sa det. Da kom det fra
den gamle: nå har jeg gjeld. Jeg sa: nei, dette er noe annet.
Sist søndag
satte en hvitkledd enke seg på huk ned foran meg. Hun nevnte minnet om Poriskar
Sarkar og gråt.
Vevtradisjonen svekkes. Kvinnene kler
seg mer sjusket enn før, uten stil. Uten sted, kunne en si. Laget i
Kina, kan hende. De som vil kjøpe varer laget av hender er ikke mange nok.
Mellommenn, som skal profitere, gjør håndlagde sarier dyre. Veverne drar til
Chennai eller Mumbai og blir dagarbeidere der. For fem år siden var veverne
mange i Phulia. Raseringen foregår fort. Døtrene, de som maler og gjør yoga i
regi av EarthCare with Art, maler med
plantefarger de lager selv.
I går, som i
fjor, fór femti barn i en av barnegruppene ut i busker og kratt og skog for å hente blader og
blomster å male med. Det ble vidunderlig. De må skolepugge mye, disse barna og ungdommene.
Det de pugger er fremmed for dem. Pugger det ikke, blir det slag med stokk og
fornedrelser; så pugger de. Kanskje ønsker de å tjene penger så fedrene kan
komme hjem igjen.
De behøver
farger, slik de jo behøver sang. Men sangen har ikke samme selvfølgelige status i vest
som øst i Bengal, i elvelandet Bangladesh. Jeg undres på hva det kan skyldes. Elvene
og båtmennene som var en gang? Et repressivt politisk regime i vest? Et enda
hardere skolepuggersystem her? Kortere avstand til byen og fjernsynet? Det kan
da ikke være islam, som majoritetsreligion i Bangladesh, som gjør at barn vil
synge, og nesten alle høre sang der. Kaderformene for islam forbyr gledesuttrykk i sang og dans.
Så lenge det er pust i meg, vil jeg gå
inn for rytmen og fargene for noen hundretalls barn i denne regionen. Det behøves
selvsagt mer enn min pust.
 
I dag dro vi til pilegrimsstedet sør for
Kolkata dit barn bæres frem for en gudinne uten form, barnets hår klippes og
gis til den samme formløse. Det blir bedt om barn, det vil si: om fruktbarhet.
Barn som er født blir velsignet i dammen ved templet. Botferdige kvinner og
menn kaster seg frem på søleveien. Stedet heter ”den store Domstolen”.
Om bare
”syndere” kunne innse hva de hadde gjort, og angre. Om han og hun kunne si: jeg
vet at jeg har brukt hendene der jeg aldri skulle brukt hendene og munnen til å
si det ingen noensinne skulle sagt.
Hilsen Wera