Kolkata

I skrivende stund er været størst. Det
er rent nord-norsk. Det høljer ned, en måned etter regntiden. De kaller det
lavtrykk. For en som bor tørt er det vidunderlig å være vitne. Jeg er i været,
på utsiden av det.

Jeg har nettopp
lent meg inntil veggen i rommet i Tori-Maa
for å fotografere den nærmest strømmende jungelen. Vann som slår mot på
alle trærs blader. Neem. Banyan. Krishnatrær. Trær hvis navn jeg ikke kjenner.
Sjakaljungelen på den andre siden av Ur-Ganga. De lave røde hustakene. Noen bor
lavere enn oss, andre høyere. Vi er alle elvefolk, jungelfolk; prisgitte. Jeg
leser i The Great Derangement av
Amitav Ghosh. Hans biografiske base er denne byen. Kolkata. Temaet hans denne
gangen: klimaets, eller værets, eller den store jungelens, kystens, stormenes,
ja uforutsigbarhetens, fravær fra modernitetens romaner. Stormenes fysiske og
totale kjensgjerning, så å si ubeskrevet; det vil si: litterært.

Jeg leser denne tekstens på forfatterens
opphavssted. Men den gjelder ikke utelukkende Kolkata. Det dreier seg om kystbyene,
det gitte & skapte og alle kreaturene ved vannet.  Mumbai, det indiske finanssenterets absolutte
utsatthet. En tsunami, og den indiske økonomien vil falle i forvirring.
Kjernekraftreaktorene ved kysten i Maharasthra blir farlige; slik de jo alltid er
farlige. Den dagen: avslørt som nettopp det. Men hvem vil kunne skrive ned dette? Minnet
om Fukushima i mars 2011 dirrer. Fukoshima mars 2011 er, selvsagt, også
Fukoshima 2016, og vil være det i 2026, og så videre. Kolkata 2026? Vi vet lite
om vannet i det året.

For ”vi” lever
som om. Den nevnte forfatteren, som vet om de kommende stormene, og denne
tropiske byens ubestandighet, her jeg nå sitter, i nærheten av stedet der
forfatterens mor bor, har prøvd å overtale moren sin til å bosette seg et annet
sted. ‹Bli ikke værende i denne faresonen, maa.›
Men moren vil bli værende. Den gamle moren vil ikke flyttes bort fra det hun er
forbundet med.

Romanene
beholder sin borgerlige form, skriver Amitav Ghosh. Forestillingen om en stor
orden lager seg steder i romanskriften. Romanene, de som jo skrives på, fysisk
sett, ubestandige steder. Romanene foregir forutsigbare universer. Men været
blir en vakker dag størst.

Jeg sa det til Maria her: at denne byen
vil drukne. Hun så på meg og sa, mens bildene av barn, de som er laget av
knuste blomster og blad lå på gulvet: ‹og så gjør vi alt dette!›

Ja vi gjør alt
dette, i denne byen som vil drukne.

Jeg tror vi har reist et hus på et
særdeles sårbart sted. I forrige uke ble det forsikret for femten år. To
forsikringsagenter satt på gulvet sammen med Binod og meg. Forsikring mot
brann, innbrudd, oversvømmelse. Vi kjøpte ikke ”forsikring mot terrorister”
(!). Jeg sa: Men hva om også forsikringsselskapets kontorer står i vann den
dagen!? Da nevnte agentene noe som må ha med derivater eller hedgefond eller
noe annet finansielt hokuspokus å gjøre, for å understreke at
forsikringsselskapets sted ikke er et sted i byen, men en strøm av
investeringer i cyberspace. Jeg sa ikke mer. Jeg er en kropp i en kroppslig
verden, med jungelen, sjakalene og pottemakerne jeg fotograferte for noen timer
siden.

Videofotograferer,
forsøksvis, små snutter av yrker som kan være i en sluttfase. Som kvinnene ved
hespetreet. Og i dag: pottemakerne, de vennlige som alltid spør etter Binod.

Anima har
oljet inn håret mitt. Slik blir det sterkt, sier hun. Maria har samlet inn
barnetegninger vi gjerne vil selge for EarthCare
with Art
. Og om de ikke blir solgt, så fins de jo. Barna fins. Bokstavene
fins. Sjakalene. Oljen i håret mitt fins. Tordendrønnet fins. Forsøket på å
navigere i den bangladeshiske mentaljungelen fins. Fromhet fins, og fiendskap.

I dag har ganske små nye sangbarn vært
samlet på et nytt sangsted nord i Bangladesh. Så sterkt er ønsket om å synge, uten at jeg visste det på forhånd. 

Ripon fins, og Anando, og Sujon. Shyamal og Narayan fins. Kabita fins. Og
Dilip, fra en av sangskolene, han som nettopp har satt seg på toget til
Christian Medical College i Vellore sør for Chennai, til en nyre-biopsi.

Det er det
sykehusets leger bengalere har tillit til. Dilip har solgt jordstykket sitt nord
i Bangladesh for nyre-biopsiens skyld.

Dilip krysset
grensen, og kom med toget fra Siliguri forleden dag. Han er antagelig meget syk,
har hovne legger, og ber om å få leve enda en stund – også for å bevare sangen,
den faren døde fra, og som ingen andre i slekten hans kan bevare. Han vil så
gjerne få være far for de to ganske små jentene sine, Hema og Prema, og undervise også
andre syngende barn. Han har vært mesterlærer i Arshi Nagar i minst åtte år.
Han kom inn i Tori-Maa, rett fra toget. Han vasket seg, spiste, og skrev
deretter fem sangtekster.

Dilip hadde
aldri før skrevet en sangtekst. Han har papir og penn med til den førti timer lange
togreisen til Vellore mellom Chennai og Pondicherry.

Hilsen Wera