Kolkata

 

Kjære hver og en,
Den gamle
presten kledt i rødt i ashramen på likbrenningsstedet løfter røkelsespinner og
talglys foran de tre hodeskallene på alteret; gule blomster er lagt i det som en gang var
øyenhuler.

Han kaller
meg inn i sitt aller Helligste. Jeg lar ham skjønne at jeg sitter der jeg
ønsker, i tempelets forgård, i riktig avstand fra alteret. Så fort de rituelle
gestene er utført skrur den haltende presten på viften og deler ut søtsaker.
Jeg spiser en bit, og vil bære resten med hjem til Anima. Da vet jeg ikke at
Sudhamay vil ta meg med inn til det elektriske likbrenningsstedet. Jeg går dit
inn med en myk søtsak i høyre hånd og blir vist ovnene som åpnes når den døde
skal brennes. Etterpå, aske og sot. Bare aske og sot. Sudhamay har vokst opp i
nabolaget og vil vise meg alt.

På båren nærmest
de to ovnene ligger en syttenåring. Ansiktet er utildekket. Han skal skyves inn
i ovnens åpning. Lenger borte ligger en olding. Jeg har sett slike ovner før.
Det var i Auschwitz. Jeg har ikke sett dem etter 1995, da jeg var i Polen siste
gang. Det gufser. Rundt om står ungguttene og henger. En hel flokk av den dødes
kamerater eller slike som vanemesssig slenger omkring på likbrenningssteder. Gutten
må ha eid lite. Det er en beskjeden siste avskjed som foretas. Kom til Kali
puja-feiringen her, sier en mager og hengslete unggutt. Jeg kan ikke love
nattlig nærvær 12. november. Ommobashya,
natten uten måne. Da er det menneskene som, med gudinnen Kali i sin midte, må
lage lyset med talglys, oljelamper eller mangefargete elektriske lys.


De som
bor i disse trakter og har levd en stund kjenner to harde, konkrete og tette
erfaringssoner: døden og maten.

Den dødes
ansikt ligger åpent ute i mange timer. De som kjente ham og henne ser ansiktet.
Også ukjente ser det. Død uten tildekning. Slik blir det – for meg –  annerledes å være
kropp.

På torget
ligger fiskene åpent fremme, en og en og en, som var de autonome skapninger, ta
meg, bare forsyn deg. Mat uten plast. For en forskjell fraværet av plasten medfører.

Fiskekroppene
er tynne, feite, flate, ålelange, kolossale, rødlige, gullige. Næringskjeden
kommer nær.

Kjøtt og
fisk nevnes ofte samtidig. Men fisk er noe helt annet. Vannets og elve- eller
havbunnens frukt. Fisken gir seg som mat på en egen, selvsagt og fortettet måte. Især når
hele fisken er synlig. Når den ligger og spreller blir det hele, som her, rent ”gammeldags”. I dag, på fiskemarkedet i Kalighat, der kunden sindig vurderer dagens mulige innkjøp og fiskehandleren følger med på kundens ønsker, er det soom om jeg tar selve realiteten fisk til meg på en helt ny måte.


Jeg som, som unge, i gryningen dro ut med morfaren min for å dorge; jeg har jo hatt fisk i fingrene siden femtitallet. Likevel: det er her, i dag at realiteten fisk er blitt min.

‹Så små
tanker du har›, sier jeg til meg selv. Tanken på fisk kan selvsagt være en liten
tanke. Men fisk er ikke et lite tema i det store kretsløpet av levende og døde,
av det å spise og det å bli spist og å holde dammer, sjøer og elver frodige.

Levende
fisk henger sammen med levende småvesener i vannet. Også fisken må spise.
Levende fisk forutsetter vann der fisk kan puste og gyte.

Tomt hav er en stor form for
mørke.

Hilsen Wera